Rasmus Hansson (MDG) [11:58:35]: Spørsmålet til klima- og miljøministeren lyder:
«Norske klimagassutslipp har økt de siste 25 årene. Norge har kompensert for dette med usikre klimakvoter. Norge går nå inn for et mål om «klimanøytralitet», tidligere omtalt som «netto null», som tar utgangspunkt i flere tiltak utenfor Norges grenser.
Betyr dette at kvotekjøp også i framtiden vil være metoden for å oppfylle våre forpliktelser i klimakonvensjonen?»
Statsråd Tine Sundtoft [11:59:04]: Regjeringen fører en offensiv klimapolitikk der Norges nasjonale utslipp skal reduseres fram mot 2030. Vi har fokus på fem innsatsområder:
reduserte utslipp i transportsektoren
utvikling av lavutslippsteknologi i industrien og ren produksjonsteknologi
CO2-håndtering
styrke Norges rolle som leverandør av fornybar energi
miljøvennlig skipsfart
Imidlertid klarer vi å ha to tanker i hodet samtidig. Vi arbeider også med klimatiltak internasjonalt. To av de viktigste tiltakene er klima- og skogprosjektet og statens klimakvotekjøp. Kvotekjøp er et viktig grunnlag for de ambisiøse forpliktelsene Norge har tatt på seg under Kyotoprotokollen i perioden 2013–2020. Alle partier i denne sal har sluttet seg til dette. De har også enstemmig pekt på at fleksible gjennomføringsmekanismer kan gjøre det mulig for Norge å ta på seg større forpliktelser og bidra til større globale reduksjoner.
Norge har tatt til orde for et globalt mål om klimanøytralitet eller netto nullutslipp innen 2050. Det er et progressivt forslag. Den internasjonale miljøbevegelsen har også talt varmt for et langsiktig mål.
I mars behandlet Stortinget meldingen om ny utslippsforpliktelse. Regjeringen arbeider for felles oppfyllelse sammen med EU, med et klimamål på minst 40 pst. i 2030. Lykkes vi med dette, vil det ikke bli behov for kvotekjøp i utviklingsland etter 2020.
Dersom det blir aktuelt å heve ambisjonene utover 40 pst., kan det imidlertid åpnes for kvotekjøp. Jeg synes representanten bør merke seg at hans søsterparti i Sverige ønsker å bruke kvoter dersom de skal øke sine ambisjoner utover EU-målet. Miljöpartiet i Sverige mener altså at disse kvotene har klimaeffekt.
Jeg forstår at representanten Hansson har et ambivalent forhold til klimakvoter. Vi må ikke glemme at Den grønne utviklingsmekanismen, CDM, er gjenstand for svært grundige godkjennings- og kontrollrutiner i FN-systemet. En rapport fra en ekspertgruppe viser at CDM bidrar til utslippskutt, teknologioverføring og fattigdomsreduksjon. Men kanskje viktigst av alt: Kvotesystemet har bidratt til grønn omstilling i disse landene. Det gir grunnlag for optimisme når vi nå går inn i forhandlinger der alle land, også utviklingslandene, må øke sine ambisjoner.
Rasmus Hansson (MDG) [12:02:01]: Statsråden er nok nokså alene om å mene at CDM-kvoter er et godt og effektivt bidrag til en nasjonal kuttstrategi. Statsministeren har jo uttalt at CDM-kvoter er klimatiltak på billigsalg.
Når det gjelder Sverige, er statsråden sikkert klar over at forskjellen mellom Sverige og Norge er at Sverige har kuttet bortimot 25 pst. av sine nasjonale utslipp. Norge har ikke kuttet noe. Derfor er det – ved siden av kvotespørsmålet – fortsatt interessant hva Norge skal slippe ut. Kan statsråden gi et tall for hvor mye CO2 og andre klimagasser Norge skal slippe ut i 2020 og 2030? I dag slipper vi som kjent ut 53 millioner tonn. Hvor mye skal vi kutte, hvor mye skal vi slippe ut her i landet, i 2020 og 2030?
Statsråd Tine Sundtoft [12:03:04]: Vi jobber hver dag for å nå klimaforliket, som har satt som sitt mål å redusere med 30 pst., derav to tredjedeler innenlands, fram til 2020.
Da vi overtok, var gapet på 8 millioner tonn. Ved siste beregning var vi på 6,5 millioner tonn. Vi leverer klimapolitikk om dagen som gjør at vi får redusert det gapet, men om noe av det vi gjør når det gjelder f.eks. jernbaneinvesteringer, gir seg utslag i reduserte utslipp i 2019 eller 2021, vet vi ikke i dag. Men vi jobber for å nå målet fra klimaforliket i 2020.
Når det gjelder 2030, har vi lansert et mål om 40 pst. reduksjon, sammen med EU. Først skal EU fordele sine forpliktelser i ikke-kvotepliktig sektor, så skal Norge forhandle med EU.
Rasmus Hansson (MDG) [12:04:04]: Er statsråden enig i at det er et problem at ingen regjering og ingen miljøstatsråd i Norge noen gang har villet forplikte seg til å si hvor mange tonn CO2 Norge skal slippe ut i 2020 og 2030? Og ser statsråden noen sammenheng mellom det faktumet og det faktum at Norge faktisk ikke har kuttet sine utslipp, verken nasjonalt eller i de viktige sektorene?
Statsråd Tine Sundtoft [12:04:38]: Jeg tror det er nettopp derfor det er viktig at regjeringen i forbindelse med 2030-målene, der vi skal redusere med 40 pst., har vært tydeligere på å skissere på hvilke fem områder vi skal redusere, slik at vi i større grad skjønner hva vi må gjøre i Norge for å redusere våre utslipp.
Så tror jeg også det var nyttig at vi ba om å få gap-rapporten fra Miljødirektoratet, slik at vi fikk en bedre oversikt over antallet tonn vi var unna målet fra klimaforliket. Gapet var da på 8 millioner tonn. Ved siste beregning var det på 6,5 millioner tonn. Så vet vi at siste framskriving, som var omtalt i nasjonalbudsjettet for 2016, var basert på Perspektivmeldingen 2013 og politikk til og med revidert nasjonalbudsjett for 2014.
Men vi må gjøre dette enklere for at vi sammen kan skjønne hva vi må gjøre, også i Norge.