Marianne Aasen (A) [11:56:19]: «Forskning er med på å redde liv ved at nye medisiner utvikles slik at mange kan leve lenger og med bedre livskvalitet. Disse medisinene er dyre, og flere pasienter har i den siste tiden stått fram og fortalt om kreftmedisiner som er godkjente i Norge, men som ikke refunderes her, i motsetning til i mange andre land. De kan koste opp mot 50 000 kroner per dose. Arbeiderpartiet har foreslått at Norge tar initiativ på europeisk nivå for å få til et innkjøpssamarbeid.
Hvordan stiller statsråden seg til det?»
Statsråd Bent Høie [11:56:50]: Utvikling av nye metoder, nye medisiner og nye behandlingsformer er grunnleggende positivt. Det gir muligheter for å behandle flere pasienter og nye pasientgrupper. Samtidig kan det være en utfordring å forene de mulighetene som den medisinsk-teknologiske utviklingen tilbyr, med de ressursene som helsetjenesten har til rådighet. Vi har derfor etablert nasjonale systemer og regler i Norge for å sikre likeverdig tilgang til legemidler i spesialisthelsetjenesten og gjennom de trygdebaserte refusjonsordningene.
Andre europeiske land står overfor akkurat de samme utfordringene knyttet til å forene muligheter og ressurser. Samarbeid mellom europeiske land på legemiddelområdet vil kunne være et bidrag til å dempe disse utfordringene. Temaet blir også regelmessig diskutert i de uformelle ministermøtene i EU og i møtene i OECD som vi deltar i.
Jeg er kjent med at WHO Europa vil invitere til et møte høsten 2016 om strategisk innkjøp av legemidler, med sikte på at europeiske land kan utveksle informasjon og lære av hverandre.
Også på nordisk nivå er det oppmerksomhet om disse spørsmålene, og i høst besluttet de nordiske ministrene i Nordisk ministerråd å kartlegge landenes erfaringer på legemiddelområdet og gjennom det identifisere muligheter for samarbeid framover. Norge har selvfølgelig stilt seg positivt til å bidra i dette arbeidet og levere vårt grunnlag for det.
Samtidig er det viktig å erkjenne at det er mange utfordringer knyttet til et internasjonalt innkjøpssamarbeid om legemidler. Land med stor farmasøytisk industri kan ha andre interesser enn land som primært kjøper fra denne industrien. Strukturelle forskjeller i organisering og styring av helsetjenesten kan også gjøre samarbeid på tvers av europeiske land komplisert.
Jeg mener at det er hensiktsmessig at Norge deltar aktivt i de eksisterende fora hvor disse spørsmålene blir diskutert, dvs. i uformelle ministermøter i EU, initiativ i regi av Verdens helseorganisasjon og ikke minst i Nordisk ministerråd. I lys av disse erfaringene kan vi vurdere hva som er mulig å få til av framtidig samarbeid på dette området i Europa.
Marianne Aasen (A) [11:59:02]: Takk for svaret. Det er bra statsråden er oppdatert og vil følge med i de uformelle samtalene som Norge må ta til takke med i Europa.
Jeg forstår det som sies om legemiddelindustrien, dette at det kan være land som vil sette seg imot den type samarbeid. Men det er nå engang sånn at samfunnet har vært med på en utvikling av disse medisinene gjennom utdanningssystemet, forskningsmiljøene, skatteregler osv. osv. i mange land. Forskningssystemene, f.eks. Horisont 2020, og alt dette er jo vår felles verdensarv på veldig mange måter. Det er kunnskap som skal deles, den skal helst gjennom Open Access. Så kan legemiddelindustrien selvfølgelig utvikle medisin videre på grunnlag av det. Det betyr at den private eiendomsretten må utfordres i denne sammenheng. Er Bent Høie interessert i å være mer proaktiv i så måte?
Statsråd Bent Høie [12:00:02]: Norge er proaktiv på dette området i det arbeidet vi gjør. Både i de uformelle ministermøtene og i nordisk sammenheng er Norge et av de landene som er veldig positive til at dette er et område der man har samarbeid. Så det er ikke Norges vilje og initiativ som er utfordringene på dette området. Men det er likevel et komplisert område, fordi land har ulike interesser og ulike etablerte systemer, bl.a. for prioritering. Norge er et av de landene som over lang tid har utviklet gode systemer for prioritering, men også god kultur og forståelse for prioritering. Det er ikke nødvendigvis situasjonen i alle andre land.
Det er også sånn at mange andre land har andre måter å finansiere helsetjenestene på enn det man har i Norge, og derfor ikke har et så tydelig politisk styrt system som det vi har i Norge. Når en leser i avisen at midler er tilgjengelige i andre land, er nok det til dels riktig, men det er også innenfor veldig ulike systemer.
Marianne Aasen (A) [12:01:05]: De landene som vi har veldig mye til felles med, er jo de nordiske landene. Der går det nok an å gjøre mer, særlig med tanke på at dette skjer veldig fort. Dette er mennesker som lever i Norge i dag, som har fått nei til medisin som hadde gjort at de antakeligvis kunne levd lenger og hatt et mye bedre liv. De enkeltskjebnene kommer det til å bli mange, mange flere av i løpet av kort tid fordi utviklingen går så fort innen medisinsk forskning. Da blir det et stort etisk problem for oss alle sammen hvordan vi skal håndtere akkurat det. Det er flere og flere sykdommer også. Utgiftene på helsebudsjettene kommer til å bli formidable, og det haster å gjøre noe med dette.
Er det noen initiativ som Høie ser for seg at vi fra norsk side kan ta utover det som er nevnt, for å dytte på problemstillingen, f.eks. lage allianser med tre–fire–fem–seks land, som en start?
Statsråd Bent Høie [12:02:01]: Ja, absolutt. Det er ikke Norge det står på. Det tror jeg også mine kolleger i de nordiske landene er veldig klar over. Vi har et sterkt ønske om å få til dette. Der vi er nærmest å få det til, er i samarbeidet mellom Norge og Island, der vi allerede på en måte har kontakt for å jobbe nærmere sammen. Men det er nok ulike holdninger til dette også i de nordiske landene.
Jeg oppfatter at under representantens argumentasjon ligger det en forståelse for at vi ikke kan la legemiddelindustrien få lov til å diktere prisen på disse legemidlene, og det er jeg helt enig i. Det er en av grunnene til at vi i Norge har utviklet et system for innkjøp der vi kommer i en forhandlingsposisjon med legemiddelindustrien om disse spørsmålene. Men det må også innebære at vi noen ganger har vilje til å si nei hvis sammenhengen mellom effekt og pris på en del av de nye legemidlene ikke er god nok. Å si ja til noe i et norsk system vil alltid innebære at en sier nei til noe annet.