Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Heidi Greni (Sp) [12:12:42]: (ordfører for saken): Representantene Karin Andersen, Ingunn Gjerstad, Iselin Nybø og Sveinung Rotevatn har fremmet forslag om endringer i statsborgerskapsloven, slik at det åpnes for muligheten til å erverve dobbelt statsborgerskap. I begrunnelsen vises det til at det for mange med sterk tilknytning til flere land er vanskelig å skulle si fra seg sitt opprinnelige statsborgerskap ved søknad om statsborgerskap i Norge. Det vises til at det i mange land – omtrent halvparten på verdensbasis – er åpnet for dobbelt statsborgerskap.

Stortinget har tidligere behandlet spørsmålet om rett til dobbelt statsborgerskap. Flertallet i statsborgerutvalget, som la fram sin innstilling i en offentlig utredning i 2000, gikk inn for at det skulle være mulig med dobbelt statsborgerskap. Stortinget fastslo imidlertid ved sin behandling av Ot.prp. nr. 41 for 2005 at man skulle opprettholde prinsippet om ett statsborgerskap. Flertallet den gang begrunnet sitt syn med at dobbelt statsborgerskap kunne skape problemer med tanke på å gi diplomatisk beskyttelse som norske borgere har krav på. Flertallet mente også at det er prinsipielt uheldig å ha de rettigheter og plikter som statsborgerskap innebærer, i mer enn ett land.

Komiteen har innhentet statsrådens vurdering av representantforslaget. Statsråd Horne sier hun ser det som viktig at tildeling av statsborgerskap skal henge høyt, og at hun mener Stortingets begrunnelse for å avvise dobbelt statsborgerskap ved behandlingen av spørsmålet i 2005, fortsatt er gyldig. Statsråden viser for øvrig til statsborgerskapslovens bestemmelser om at det kan gjøres unntak fra kravet om å frasi seg det tidligere statsborgerskapet dersom det anses rettslig eller praktisk umulig, eller av andre grunner framstår som urimelig.

Statsråden viser dessuten til at representantenes forslag om å lempe på språkkravene til danske og svenske statsborgere som søker norsk statsborgerskap, allerede er hensyntatt i gjeldende bestemmelser. Der heter det at nordiske borgere som forstår det norske eller samiske språket, ikke er omfattet av språkkravene i statsborgerskapsloven.

Våre naboland Danmark, Sverige og Finland har innført bestemmelser som åpner for dobbelt statsborgerskap. I komiteens åpne høring ga de som hadde bedt om å få møte komiteen, bred støtte til forslaget om dobbelt statsborgerskap. Det ble bl.a. vist til at den norske statsborgerskapsloven gir størst utfordringer for personer med norsk bakgrunn som oppholder seg lenge i utlandet på grunn av arbeid eller familieetablering. Utlendinger som søker om norsk statsborgerskap, gis ofte anledning til dobbelt statsborgerskap fordi de ikke kan bli løst fra sitt opprinnelige statsborgerskap.

Komitéflertallet, bestående av medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Senterpartiet, framsetter et forslag til vedtak hvor regjeringen blir bedt om å utrede hvordan hovedregelen om ett statsborgerskap slår ut i praksis i en mer globalisert verden, bl.a. ut fra arbeidsmuligheter, sikkerhetsvurderinger og kriminalitetsbekjempelse. Vi ber regjeringen vurdere om endringer i andre lover kan avhjelpe situasjonen for dem som i dag opplever ulemper ved prinsippet om ett statsborgerskap, og vi ber om en vurdering av hvilke konsekvenser en åpning for dobbelt statsborgerskap vil ha for plikter og rettigheter i Norge.

Flertallets forslag er en erkjennelse av at støtte til prinsippet om ett statsborgerskap ut fra de hensyn som Stortinget la til grunn ved behandlingen i 2005, bør vurderes opp mot andre hensyn, som familieetableringer på tvers av landegrensene, barns rettigheter i slike forhold og et mer globalisert arbeidsmarked.

Jeg tror vi vil være tjent med å få et bredt beslutningsgrunnlag for å ta stilling til et så viktig prinsipielt spørsmål som statsborgerrettigheter i Norge er. Derfor håper jeg Stortinget slutter seg til flertallets framsatte forslag til vedtak I fra Arbeiderpartiet, Høyre og Senterpartiet. Mindretallet fremmer forslagene i representantforslaget, og jeg regner med de vil gjøre rede for sitt syn selv.

Til slutt vil jeg takke for samarbeidet i komiteen i denne saken. Vi har bak oss et arbeid der jeg mener vi har fått mange gode innspill, og at de har blitt hensyntatt i det som til slutt ble våre konklusjoner.

Stein Erik Lauvås (A) [12:17:34]: Takk for en god og ryddig redegjørelse fra saksordføreren.

Det er ingen tvil om at dette har vært en sak som har engasjert. Jeg tror e-postadressene til samtlige stortingsrepresentanter har vært tatt i bruk en rekke ganger, og det har vært gjennomført møter med gode representanter for saken, som har ønsket at vi skal åpne for muligheten til dobbelt statsborgerskap. Det var også veldig tydelig fra dem som møtte i høringen til denne saken, at de ønsket en ordning med dobbelt statsborgerskap også i Norge, mente det ville være fornuftig på mange måter, og viste bl.a. til våre naboland, som har innført ordningen.

Det har selvfølgelig framkommet noen motforestillinger til forslaget, og derfor har vi – som saksordføreren på en måte sa – diskutert oss fram til, også i Arbeiderpartiet, at det ville være klokt å få en utredning om dette, og også om det kan være andre lovendringer som kan avhjelpe de utfordringene som oppleves ved at vi ikke har dobbelt statsborgerskap. I flertallsforslaget til vedtak I presiseres det også at utredningen må inneholde en vurdering av konsekvensene for en eventuell åpning for dobbelt statsborgerskap, og av hva det vil ha å si for den enkeltes rettigheter og plikter i Norge.

Jeg kan forstå at de som har brukt mye tid, mye krefter og engasjert seg sterkt i denne saken, er veldig utålmodige og ønsker raske svar. Nå kommer vi i hvert fall et stykke på veien, og da får oppfordringen være at de fortsetter sitt gode engasjement i saken, og så får vi alle håpe at vi kan få en endelig avklaring på dette i en ikke altfor fjern framtid.

Helge André Njåstad (FrP) [12:19:54]: (leiar i komiteen): Eg òg vil først takka saksordføraren, Heidi Greni, for ei god utgreiing i saka, og for at ho har lost ho gjennom i komiteen på ein ryddig og god måte.

Dette spørsmålet var jo – som òg saksordføraren var inne på – grundig vurdert tilbake i 2005 både med ein NOU og ei stortingsbehandling som den gongen enda med at Stortinget var ueinig med utvalet og la til grunn at ein ikkje skulle tillata dobbel statsborgarskap, altså den politikken som er gjeldande i dag, og som òg er den linja som Framstegspartiet stod for den gongen, og står for no.

Det er nemleg ein del utfordringar rundt ein statsborgarskap. Først vil eg seia at det med statsborgarskap er ei viktig sak, og den norske statsborgarskapen skal hengja høgt. Det me ser rundt dagens regelverk, sjølv om ein har den klare hovudregelen at dobbel statsborgarskap ikkje er tillaten, er at ca. halvparten av målgruppa likevel får behalda ein annan statsborgarskap i tillegg til den norske.

Debatten det siste året har òg vist oss ein god del nye problemstillingar. Det viste òg komiteen si høyring, der me fekk mange innspel og utsegner som viste dei utfordringane enkelte grupper har med dagens regelverk. Til dømes er det ikkje mogleg å ta frå ein borgar den norske statsborgarskapen dersom vedkommande ikkje også har ein annan statsborgarskap. Det er ei problemstilling som er vorte meir aktualisert i samband med debatten rundt norske framandkrigarar som utfører terrorhandlingar for t.d. Den islamske staten.

Samtidig er det ei rekkje prinsipielle argument som talar mot å tillata dobbel statsborgarskap, som dei aller fleste i høyringa gav uttrykk for at dei ønskte. Det viktigaste er jo at statsborgarskapen gjev viktige rettar og pliktar, og det er prinsipielt uheldig dersom den enkelte har desse pliktane og rettane i meir enn ein stat; spesielt retten til deltaking i nasjonal politikk bør innebera at det skal vera klart kor den primære politiske lojaliteten ligg. Det same gjeld òg militærteneste, der ein borgar i ytste konsekvens kan vera forplikta til å kjempa i to ulike lands militærstyrkar samtidig.

Dobbel statsborgarskap kan vidare skapa problem med omsyn til å gje den diplomatiske beskyttelsen som norske borgarar har krav på. Spesielt vil det kunna oppstå problem om borgaren kan møta i sitt andre heimland viss ein har to statsborgarskap.

Det er ei rekkje både kryssande og motstridande prinsipp i denne debatten. Eg registrerer ut frå innstillinga at det truleg vil bli fatta eit vedtak om å be om ei utgreiing om dette temaet. Sjølv om Framstegspartiet ikkje står bak ønsket om å be regjeringa om å gjera dette no, vil me sjølvsagt venta på resultatet av den utgreiinga og vurdera vidare behandling når ho ligg føre. Uansett er eg glad for at veldig mange gjev uttrykk for at dette er kompliserte og viktige spørsmål, som same kva må vera gjenstand for ein grundig prosess, der ein får greidd ut alle sider. Så eg er veldig glad for at ein legg opp til eit sånt løp, fordi dette er kompliserte spørsmål som me vil koma tilbake til. Viss ei eventuell utgreiing blir gjort, vil me sjølvsagt vurdera ho grundig ved ei seinare anledning.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [12:23:40]: Spørsmålet vi har oppe til debatt i dag, skaper et stort engasjement hos mange, og jeg er sikker på at de fleste av oss representanter har fått en rekke henvendelser fra folk som er opptatt av at Norge nå må innføre dobbelt statsborgerskap som et grunnleggende prinsipp.

Kristelig Folkeparti har i utgangspunktet det samme standpunktet og den samme vurderingen som et bredt flertall i Stortinget hadde sist saken var oppe til behandling i 2005, altså at vi ikke går inn for det. Det gjelder de begrensningene som dobbelt statsborgerskap gir for muligheten til å yte diplomatisk hjelp, særlig i saker om barnebortføring og tvangsekteskap. Men vi anser det også som prinsipielt uheldig at man kan ha de rettighetene og pliktene som er knyttet til et statsborgerskap, i mer enn én stat.

Samtidig vil jeg holde fram at den grundige og saklige argumentasjonen som nå har blitt ført av forkjemperne for dobbelt statsborgerskap, og det engasjementet som er vist fra dem som er berørt av dette regelverket, har gjort inntrykk. Det er ikke vanskelig å se for seg det uheldige i at barn i samme familie kan få ulike rettigheter til statsborgerskap ut ifra hvilket land de er født i. Vi ser også de praktiske og følelsesmessige problemene som kravet om ett statsborgerskap kan gi for den enkelte.

I tillegg ser vi at utviklingen i verden, i Europa og ikke minst i Norden når det gjelder dette spørsmålet, taler for at det fortjener en ny vurdering – ikke minst det forholdet at Norge i dag er det eneste landet i Norden som ikke har innført dobbelt statsborgerskap, etter at Danmark gjorde det i fjor.

Kristelig Folkeparti har derfor kommet til og er glad for at flertallet går inn for at det foretas en ny og grundig vurdering av spørsmålet, slik at Stortinget kan få en ny anledning til å se på denne saken i nær framtid. Det innebærer at Kristelig Folkeparti vil vurdere saken på nytt når den kommer tilbake.

André N. Skjelstad (V) [12:26:11]: Komiteen hadde en høring om dette i Stortinget den 19. januar 2016, som viste bred støtte til forslaget om dobbelt statsborgerskap. Hovedbegrunnelsen, som flere har vært innom, var at dette er praksis i de andre nordiske landene og de fleste vestlige land.

Videre ble det framhevet at den norske statsborgerloven gir utfordringer for personer med norsk bakgrunn som oppholder seg lenge i utlandet på grunn av arbeid eller familieetablering. En stor andel av utlendingene som søker om norsk statsborgerskap, gis unntak på grunn av at de ikke blir løst fra sitt opprinnelige statsborgerskap. Det er nå mer enn ti år siden Stortinget tok stilling til spørsmålet om dobbelt statsborgerskap, og internasjonaliseringen i samfunnet har skutt fart etter det. Det vises i den forbindelse til at land som Belgia, Tyskland og Danmark siden den gang har åpnet for dobbelt statsborgerskap, og at Norge nå er det eneste landet i Norden som ikke tillater det.

Flertallet i Stortinget stemte ned forslaget sist – mot statsborgerskapsutvalgets klare anbefaling.

Forslaget om å åpne for mulighet til å erverve dobbelt statsborgerskap fikk full tilslutning i høringsrunden. Jeg viser da særlig til en uttalelse fra Advokatforeningen om at de fleste land det er naturlig å sammenligne seg med, har dobbelt statsborgerskap, og at dagens ordning således er et særnorsk fenomen.

Advokatforeningen mener videre at forslaget vil rette opp en skjevhet i vårt system og legge bedre til rette for mennesker med tilknytning til to land.

Advokatforeningen peker også på at dagens lovgiving innebærer at barn med foreldre med ulikt statsborgerskap i praksis fratas muligheten til dobbelt statsborgerskap, i strid med lovens forutsetning, og at mange familier som er bosatt i Norge, avstår fra å søke norsk statsborgerskap, og at dette hemmer integreringen.

Jeg vil også vise til en høringsuttalelse fra American Women’s Club of Oslo, som framhever at det er ikke ubetydelige kostnader knyttet til å si fra seg sitt amerikanske statsborgerskap, og at en aldri vil få mulighet til å gjenerverve sitt statsborgerskap på et senere tidspunkt.

En mulighet for dobbelt statsborgerskap vil frigjøre ressurser hos utlendingsmyndighetene, som i dag bruker store ressurser på å behandle søknader og utøve kontroll med at loven etterleves.

Et bredt flertall i det såkalte statsborgerutvalget gikk inn for dobbelt statsborgerskap som grunnleggende prinsipp. Et mindretall gikk imot det forslaget. Utvalgets flertall understreket at en generell aksept av dobbelt statsborgerskap kan kombineres med strenge vilkår for å få norsk statsborgerskap. Det er således ingen motsetning mellom å være for dobbelt statsborgerskap og å støtte strengere regler for norsk statsborgerskap. Jeg vil i den forbindelse vise til at både Danmark, Sverige, Tyskland og Finland har innført dobbelt statsborgerskap med brede politiske flertall av borgerlige og sosialdemokratiske partier.

Internasjonalisering er en styrke for Norge, og det må bli enklere for nordmenn å reise ut i verden og komme tilbake som fullverdige norske statsborgere. Mange nordmenn bor utenlands i perioder, i forbindelse med utdanning og arbeid, og etablerer tidvis også familie i utlandet. Forbudet mot dobbelt statsborgerskap hindrer imidlertid mobilitet og står i veien for verdifull overføring av kompetanse og kunnskap mellom utreiste nordmenn og det norske samfunnet.

Det å være statsborger gir selvfølgelig både rettigheter og plikter, og det fremmer integrering i samfunnet ved at man i større grad bidrar og engasjerer seg i det landet man bor i. For noen er det naturlig med en sterk tilknytning til to land, og Nordmanns-Forbundet/Norwegians Worldwide mener lovverket i dag framstår som vilkårlig og urettferdig med sine mange unntak, der Norges egne statsborgere synes å komme dårligst ut.

Det er et paradoks, og jeg synes det er bra at Høyre og Arbeiderpartiet på mange måter kanskje er litt på glid i dette spørsmålet. Men det er litt forstemmende å høre de mest konservative partiene i denne salen, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, som er forutinntatt uansett hva som kommer. Jeg synes dette er feil tidspunkt å sette ned grensestolper, men det er tydelig at i hvert fall to av partiene her i salen ønsker å sette ned grensestolper uansett. Derfor er jeg glad for at Stortinget nå ønsker å se på dette på nytt.

Venstre vil stemme primært for forslagene nr. 1–3, fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti, som herved er fremmet, men jeg varsler samtidig at Venstre subsidiært vil stemme for komitéflertallets forslag til vedtak I.

Presidenten: Da oppfatter presidenten det slik at representanten tok opp de forslagene han refererte til.

Karin Andersen (SV) [12:30:35]: Statsborgerloven i Norge framstår i utakt med den tida vi lever i. Vi lever i en internasjonal alder, der nordmenn reiser ut og migrasjonen i verden er sterk. Jeg frykter at det er fordi migrasjonen i verden i dag er sterk, at man velger å være konservativ på dette området, sjøl om det er vanskelig å se hva det er man skulle vinne på det.

Slik det er i dag, er det en del land i verden som ikke løser sine innbyggere fra sitt opprinnelige statsborgerskap, uansett. Et av argumentene jeg har hørt, er knyttet til barnefordeling og barnebortføringssaker. Da vil jeg minne om at et av de landene som Norge har hatt slike saker i, f.eks. Marokko, aldri løser sine innbyggere fra sitt statsborgerskap, så man vil ikke kunne løse dette på den måten. Det kan være noen problemer knyttet til det, men det viser seg jo, der hvor man har norske statsborgere, at det er andre typer juridiske problemer knyttet til det at et lands myndigheter – politi osv. – skal inn i det landet for å ordne opp, hvis landets myndigheter ikke vil. Så jeg tror det argumentet blir misbrukt, for dette gir ikke den tryggheten til de enkeltpersonene man sier man ønsker å beholde, gjennom å være restriktiv med dobbelt statsborgerskap.

Det andre argumentet, som jeg hører gjentatt her også, er knyttet til f.eks. militærtjeneste, men der har Norge inngått avtaler med andre land, så disse tingene er regulert. Jeg oppfatter at man bruker en del vikarierende argumenter. Det er litt leit å si det, men jeg hørte representanten Njåstad var oppe her i stad og sa noe som tydeligvis, etter Fremskrittspartiets syn, kunne være et argument for å tillate dobbelt statsborgerskap. Det var å kunne frata noen som er norske statsborgere, deres statsborgerskap, hvis man hadde ønsket å utvise dem, f.eks. på grunn av kriminelle handlinger. Det er trist hvis det skulle være grunnen til at vi får dette til, fordi det er veldig mange gode grunner til å gjøre det.

Jeg vil si at jeg sjelden har vært på en høring i Stortinget der høringsinstansene har vært så enstemmig for forslaget. Jeg vil fortelle historien om den norske legen, spesialisten som var oppvokst og utdannet i Norge. Han hadde gjort yrkeskarriere i USA og ønsket seg et amerikansk statsborgerskap, fordi det var nødvendig for yrkeskarrieren der, og den var god. Men han måtte frasi seg sitt norske statsborgerskap for å få lov til dette. Da er paradokset at hvis en tilsvarende svensk, dansk, finsk eller islandsk lege gjør det samme, kan den islandske, danske, svenske eller finske legen komme til Norge og jobbe, men det kan ikke den som har vært norsk og har måttet frasi seg sitt norske statsborgerskap og nå er amerikansk. Han kan ikke komme til Norge og jobbe hvis han ikke kommer inn på spesialisttillatelse i Norge. Dette viser jo hvor utdatert dette regelverket er, når innbyggere fra våre naboland kan komme til Norge, mens noen som har vært norske, ikke kan komme tilbake til Norge for å jobbe i Norge, med utdannelsen de har fått i Norge, og der de er barnefødt.

Loven framstår altså i dag vilkårlig og urettferdig, fordi det er mange unntak, og fordi alle våre naboland har endret dette, slik at deres statsborgere kan gjøre seg nytte av det felles nordiske arbeidsmarkedet på en måte som opprinnelig norske statsborgere ikke kan, hvis de reiser til utlandet og får et statsborgerskap der.

Jeg tror også det er viktig å slå fast at det er mulig å være lojal mot og glad i to land. Ja, jeg tror faktisk det er et gode i verden hvis flere var det, for det tror jeg ville gjøre at mange flere innbyggere får en forståelse for andre lands situasjon og behov, og at vi gjennom en slik åpning også ville gjøre hverdagslivet enklere, spesielt for de familiene som har barn med ulikt statsborgerskap, og som ikke har muligheter til å ha begge statsborgerskapene like for barna sine.

Statsråd Sylvi Listhaug [12:35:52]: Statsborgerskapet knytter rettslige bånd mellom stater og individ og bekrefter en tilhørighet til landet. Det er et viktig symbol på lojalitet til det norske fellesskapet og de prinsippene som ligger til grunn for dette.

Regjeringen er opptatt av at norsk statsborgerskap skal henge høyt. Fra 1. juli i år blir det krav om norskkunnskaper og bestått prøve i samfunnskunnskap for å få norsk statsborgerskap. Vi har også varslet at vi vil vurdere å fremme forslag om å heve botidskravet for å få statsborgerskap. Jeg merker meg at det ikke er flertall for representantforslaget om å legge fram et forslag om å endre prinsippet om ett statsborgerskap i statsborgerloven. Samtidig er det flertall for å pålegge regjeringen å utrede hvordan hovedregelen om ett statsborgerskap slår ut i praksis.

Det er under ti år siden vår statsborgerlov trådte i kraft. I NOU 2000:32, som ligger til grunn for loven, var det et viktig spørsmål om prinsippet om ett statsborgerskap skulle videreføres fra den gamle til den nye loven, eller om det skulle endres. Et flertall i statsborgerlovutvalget gikk inn for at det skulle være mulig med dobbelt statsborgerskap i Norge, men likevel konkluderte Bondevik II-regjeringen med at statsborgerloven skulle bygge på et prinsipp om ett statsborgerskap, og dette forslaget ble vedtatt i Stortinget. Også for ti år siden var det mange som følte tilknytning til flere land, og flere land tillot dobbelt statsborgerskap. Som flertallet i komiteen selv påpeker, innførte Sverige dobbelt statsborgerskap i 2001, mens Finland og Island innførte dobbelt statsborgerskap i 2003.

Forslagsstillerne peker på at det i mange tilfeller er vanskelig å si fra seg sitt tidligere statsborgerskap ved søknad om det norske. Det er verdt å merke at mange får beholde sitt opprinnelige statsborgerskap ved søknad om norsk statsborgerskap. Det kan gjøres unntak fra hovedregelen om ett statsborgerskap dersom det å si fra seg sitt opprinnelige statsborgerskap anses rettslig eller praktisk umulig, eller av andre grunner framstår som urimelig. Det er også blitt anført at det er vilkårlig og urettferdig at noen får unntak og noen må følge hovedregelen. Denne situasjonen var også forutsatt ved innføring av ny statsborgerlov i 2006, men jeg ser at dette kan føre til opplevelsen av forskjellsbehandling.

Et moment i saken er hvilken effekt dobbelt statsborgerskap kan få for sikkerhetssituasjonen i Norge. En slik endring kan legge til rette for grenseoverskridende kriminalitet, bl.a. fordi personer kan operere med ulike pass. Da Stortinget vedtok den nye statsborgerloven for ti år siden, ble det lagt avgjørende vekt på at det ved søknad om norsk statsborgerskap bør være klart hvor den primære lojaliteten ligger. Dette er et prinsipp som også i framtiden bør være viktig.

Regjeringen vil naturligvis følge opp et vedtak om å utrede hovedregelen om ett statsborgerskap.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Sveinung Rotevatn (V) [12:39:18]: Venstre er glad for at fleirtalet i komiteen ser at det er behov for ein gjennomgang, og at regjeringa vil følgje opp det. Når tidene endrar seg, bør også Stortinget kunne endre seg. Vi skulle helst sett at bestillinga til regjeringa var endå tydelegare enn den fleirtalet gir i dag, men vi får telje det som ein halv siger.

Sjølv om det alltids finst motargument mot ei sak, er motargumenta i denne saka etter Venstre sitt syn svært tynne. Statsborgarlovutvalet svarte på desse innvendingane allereie for femten år sidan, og saka har ikkje akkurat svekt seg sidan den gong – snarare tvert imot. Nettopp fordi vi trass alt har ein god del menneske med dobbelt statsborgarskap i Noreg, som fyller dei smale vilkåra lova gir, så har vi også praktiske løysingar for dei problema som kan oppstå, eksempelvis når ein skal avtene verneplikt.

Så mitt spørsmål til statsråden er følgjande: Kva er det ho og regjeringa ser at ein treng svar på no, som ikkje det gamle statsborgarlovutvalet allereie har svart på?

Statsråd Sylvi Listhaug [12:40:22]: Det er vel ikke først og fremst regjeringen som ser at vi trenger svar på noe, men det er Stortinget som ber oss om å utrede en rekke spørsmål. Jeg må si at den henvendelsen som kommer fra Stortinget om å utrede, er god, fordi den påpeker flere sider ved det å se på statsborgerskap, både det som gjelder arbeidsmuligheter og sikkerhets- og kriminalitetsbildet, som jeg mener faktisk er viktig at vi ser på. Man ber oss også se på om det er andre måter å gjøre det på enn å endre statsborgerloven. Så vi skal følge opp det Stortinget ønsker, og komme tilbake til det. Da er jeg sikker på at vi får en skikkelig diskusjon rundt disse spørsmålene.

Sveinung Rotevatn (V) [12:41:10]: Det er godt å høyre.

Det vart sagt av mange representantar i salen no at dette er så komplisert. Det er tydelegvis ikkje meir komplisert enn at dei fleste landa i Europa heilt fint får det til, inkludert alle nabolanda våre.

Eit anna argument, som ikkje har vore så mykje framme hittil, men som eg meiner bør løftast, ikkje minst når integreringsministeren er her, er omsynet til god integrering. Vi veit jo at det å måtte seie frå seg sitt gamle statsborgarskap er den vanlegaste innvendinga folk har mot å søkje om norsk statsborgarskap, sjølv om dei gjerne ønskjer å bli norske statsborgarar. Så eg håpar at statsråden ser at det å bli norsk statsborgar utan å måtte seie frå seg sitt gamle statsborgarskap kan styrkje integreringa.

Eg vil også leggje til at statsråden og andre gjentekne gonger har teke opp dette med lojalitet. Då er spørsmålet mitt til statsråden, som eg veit er glad i eit land som USA: Er det ikkje mogleg å ha lojalitet både til USA og til Noreg?

Statsråd Sylvi Listhaug [12:42:12]: Det er helt sikkert mulig å ha lojalitet til flere land, men det dette til syvende og sist vil koke ned til, er hvordan en vektlegger ulike argumenter i denne saken.

Jeg er helt enig i at andre får det til, og de er jo fordi de andre landene rundt oss, som det er henvist til, har gjort andre vurderinger av hvilke elementer man ønsker å vektlegge. Som jeg var inne på i mitt innlegg, var både Sverige og et av de andre nordiske landene ute med dette før vi behandlet denne saken i Norge, i perioden 2001–2005.

Når det gjelder integrering, har jeg en forventning om at de som kommer til Norge og skal bo her, gjør en skikkelig innsats for å integrere seg, selv om de i første omgang ikke får norsk statsborgerskap. Det tar jo år før en kan bli kvalifisert til å få det, og i den perioden forventer jeg selvfølgelig at de står på som bare det for å integrere seg, og at motivasjonen slik sett er til stede, uansett.

Karin Andersen (SV) [12:43:32]: Det blir mye synsing rundt dette forslaget. Når vi har en NOU som ligger til grunn, og har utredet i hvert fall de formelle sidene av det, så burde denne saken være klar.

Statsråden nevnte i sin innledning at det kunne være problemer med internasjonal kriminalitet når man kunne operere med to pass. Det jobbes nå internasjonalt med å få på plass systemer med biometri, som vil gjøre at dette ville gi utslag i databaser, selvfølgelig, hvis man bruker en slik type legitimasjon i forbindelse med kriminalitet. Er ikke statsråden enig i at et system med biometriske pass ville løse dette problemet, slik at identifikasjonen av denne personen ikke ville bli noe større problem – enten man har dobbelt statsborgerskap, eller har ett?

Statsråd Sylvi Listhaug [12:44:35]: Det er vel en erfaring man har gjort seg gjennom tidene når det gjelder kriminalitet og de som ønsker å begå kriminalitet, at de alltid finner sine veier rundt de systemene som til enhver tid finnes. Men jeg er helt enig med representanten Andersen i at biometriske pass selvfølgelig vil forbedre den situasjonen veldig mye. Det vil gi oss en bedre oversikt.

Representanten sier at de formelle sidene her er utredet. Det er slik at det er Stortinget som nå ber oss om å utrede en del sider ved disse forslagene. Det vil regjeringen selvfølgelig gjøre – og komme tilbake til denne saken ved en senere anledning.

Karin Andersen (SV) [12:45:18]: Oppfølgingsspørsmålet til det er: Når ser regjeringen for seg at den kan komme med denne utredningen? For nå er det slik at land rundt oss har denne ordningen, så vi er i ferd med å bli – for å si det slik – litt spesielle i Norden og i Europa når det gjelder å ha dette systemet. Det burde jo ikke behøve å ta svært lang tid når man har en NOU som man kan legge til grunn, der alle argumentene for og imot er prøvd. Hvor lang tid mener statsråden regjeringen trenger for å komme tilbake til Stortinget med denne saken?

Statsråd Sylvi Listhaug [12:45:57]: Nå er det forholdsvis stort arbeidspress i departementet, både for dem som jobber med innstrammingen, og for dem som jobber med integrering. Og det blir nok personer fra begge disse avdelingene som må jobbe med denne saken. Derfor kan det ta litt tid å komme tilbake, fordi vi nå jobber på spreng både med å legge fram en integreringsmelding og med innstrammingsforslag. Men vi skal lage oss en tidsplan, slik at vi kan melde tilbake nærmere om når vi kan komme tilbake til dette spørsmålet.

Heidi Greni (Sp) [12:46:38]: Jeg er helt enig med statsråden i at statsborgerskap skal henge høyt og anses som et viktig symbol på tilhørighet og lojalitet til det norske samfunn. Vi vet samtidig at dagens ordning med prinsippet om ett statsborgerskap fører til veldig mange praktiske utfordringer for enkeltmennesker – mange utfordringer jeg ikke hadde tenkt på i det hele tatt før vi hadde høringen i komiteen.

I merknadene i saken er det bl.a. vist til unger med foreldre fra ulike land, og til personer som på grunn av arbeid «lever livene sine i flere land». Det virker som om det i stor grad er de med norsk familiebakgrunn som får utfordringer med dette. Mitt inntrykk er at begrunnelsen fra regjeringen er at innvandrere i Norge må velge mellom norsk statsborgerskap og opprinnelig statsborgerskap. Deler statsråden komiteens vurdering, at forholdet er mer sammensatt, og at behovet for en gjennomgang først og fremst er begrunnet i situasjonen til folk som har en sterk tilknytning til Norge, men som ikke kan oppfylle de formelle kravene til norsk statsborgerskap?

Statsråd Sylvi Listhaug [12:47:46]: Jeg mener det alltid er slik at når en har denne type regler, så vil det gå ut over noen, og det vil være uheldige sider ved denne type praksis. Derfor mener jeg at det er greit å få utredet ulike sider ved det, både det som gjelder etnisk norske som er gift med utenlandske, og som opplever utfordringer knyttet til dette, og det som gjelder dem som velger å komme til Norge, får beskyttelse her og får statsborgerskap senere, og hvilke utfordringer de har med dette.

Så jeg mener det er flere sider her som det kan være greit å få utredet og få sett nærmere på.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Sveinung Rotevatn (V) [12:48:46]: Eg er inne i mitt tredje år som stortingsrepresentant og har så langt levert 12 representantforslag i tillegg til ei rekkje større og mindre forslag. Inga sak har eg fått så mange tilbakemeldingar på som nettopp denne saka, dobbelt statsborgarskap.

Spørsmålet om dobbelt statsborgarskap handlar om kvardagen til mange, mange tusen menneske, ikkje minst nordmenn som er busette i utlandet – nordmenn som ikkje klarer å forstå logikken i at deira svenske, danske og finske venner kan ta eit amerikansk statsborgarskap utan å miste sitt gamle, medan dei sjølve får inndrege det norske passet om dei ønskjer å bli borgarar i eit anna land, nordmenn som ikkje forstår logikken i at deira eigne barn skal ha ulike rettar og ulike statsborgarskap, avhengig av når og kvar dei er fødde, nordmenn som ikkje forstår at etter ei klar tilråding frå eit offentleg utval og etter at alle våre naboland har endra praksis, skal Noreg framleis vere eitt av svært få land i Europa som tviheld på prinsippet om at ein ikkje skal kunne ha meir enn eitt statsborgarskap.

Vi bur i ei verd som blir stadig mindre. Nordmenn reiser ut, utlendingar reiser hit – for å studere, for å jobbe, for å finne kjærleiken og for å søkje lykka. Dette er jo eit uttrykk for at vi bur i ei friare, meir liberal verd enn nokon gong før, og det er det all grunn til å glede seg over. Samtidig medfører jo dette at stadig fleire får ei tydeleg tilknyting til meir enn eitt land – familiemedlemmer i fleire land, bustad i fleire land. For dei framstår det som formalistisk, unødvendig og unødig kompliserande at det ikkje skal vere mogleg å erverve meir enn eitt statsborgarskap dersom ein er norsk.

Mange lever rett og slett livet sitt i fleire land. Dei vil i alle fall ikkje skrive frå seg retten til å returnere til heimlandet sitt dersom dei ein gong ønskjer å gjere det. At dagens regelverk framstår urimeleg, vart også illustrert ved den breie, einstemmige støtta forslaget fekk i høyringsrunden.

Vi har ein løpande debatt om norsk innvandringspolitikk, der det er ulike syn på kor streng ein skal vere. Det er ei heilt ærleg sak, men den diskusjonen må ein ikkje forveksle med diskusjonen om dobbelt statsborgarskap. Det er eksempelvis fullt mogleg å ha ein generell aksept for doble statsborgarskap, men like fullt ha strenge vilkår for å få eit norsk statsborgarskap.

Eg oppfattar i grunnen ikkje at dette eingong er eit spørsmål som bør bli gjenstand for særleg partipolitisk polemikk. I nabolanda våre har dobbelt statsborgarskap dei siste åra vorte vedteken med breie fleirtal på tvers av den politiske midtstreken.

Nei, dagens norske ordning er i ferd med å bli eit stadig meir særnorsk fenomen. Det skaper vanskar for mange menneske, så eg håper at stortingsfleirtalet i dag vil stemme for å gje ei tydeleg bestilling til regjeringa, i alle fall stemme for fleirtalsinnstillinga, og at regjeringa kjapt og effektivt kjem tilbake til Stortinget med forslag som kan sørgje for at vi omsider får ei endring.

Iselin Nybø (V) [12:52:02]: Gjennom denne debatten har ulike innvendinger mot dobbelt statsborgerskap kommet fram. Det er i og for seg relevante og slik sett gode innvendinger som har kommet fram, men jeg har likevel lyst til å understreke at de mange e-postene og telefonsamtalene jeg har fått i forbindelse med denne saken, ikke kommer fra internasjonale kriminelle, fra fremmedkrigere, fra dem som sitter i fengsel og trenger diplomatisk hjelp, eller fra folk som er fortvilet over at de får dobbel militærplikt. De telefonene og de e-postene som jeg har fått, kommer fra helt vanlige folk som føler en tilknytning til to land, eller som har unger, som de synes er vanskelig at ikke skulle få dobbelt statsborgerskap. Det handler rett og slett om en problemstilling som vanlige folk opplever i sitt liv, og som vi har anledning til å løse.

Så er det slik at det er «bare» ti år siden vi hadde den diskusjonen sist, men det er faktisk ti år siden vi hadde denne diskusjonen sist, og det skjer litt på ti år, ikke minst i et samfunn som blir mer og mer internasjonalt, mer og mer globalisert. I utdanningssektoren er det en uttalt målsetting at studentene våre skal til utlandet og studere, og helst vil vi ha dem langt vekk. Vi vil gjerne ha dem til USA, vi vil gjerne ha dem til Østen. Komiteen min har vært i Sør-Afrika for å se på det samarbeidet som vi har der. Så det er et ønske at nordmenn drar ut, og det gjør nordmenn. Faktisk er det slik at av norske studenter som studerer medisin, studerer nesten halvparten av dem utenfor Norge. Og det er klart at dette får konsekvenser – når man bor i et land over tid, når man treffer andre folk som ikke er nordmenn. Det er klart at folk blir forelsket, at de vil bosette seg et annet sted – de bor der lenge, de begynner å jobbe der, de får en tilknytning til et annet land. Dette er den problemstillingen som mange opplever i sitt liv, og som vi har en anledning i dag til å gjøre noe med.

Det ligger – dessverre, vil jeg si – ikke an til å bli flertall for Venstre og SVs forslag, men jeg er likevel glad for at flertallet i komiteen ser disse problemstillingene og ønsker å adressere dem, for dette er noe som er høyst relevant, som er aktuelt. Og jeg sier som Sveinung Rotevatn, at når man ikke kan vinne saken fullt og helt, får man ta de seirene man får. Og jeg anser dette for å være et viktig skritt på veien til dobbelt statsborgerskap.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.