Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Sveinung Rotevatn (V) [10:08:24]: (ordførar for saka): Eg vil takke representantane frå Arbeidarpartiet for å løfte ein viktig debatt inn i stortingssalen.

Arbeidstakarar som varslar, speler ei viktig demokratisk rolle. Internasjonale undersøkingar viser at om lag halvparten av ulovlege forhold blir avdekt av nettopp varslarar. Difor er det så viktig at forholda blir lagde best mogleg til rette for at nettopp den typen kritikkverdige forhold kan avdekkjast og bringast til opphøyr.

Det å varsle om kritikkverdige, utilbørlege og til og med ulovlege forhold på ein arbeidsplass kan vere ei svært tung bør å bere. Dei fleste av oss har ein lojalitet til sjefen, til kollegaane våre og til arbeidsplassen som såleis – heldigvis, må vi vel kunne seie – men ein slik lojalitet kan også gjere det vanskeleg å seie ifrå når det er nødvendig å gjere det. Særleg vanskeleg vil det sjølvsagt vere å seie ifrå dersom ein har grunn til å frykte represaliar. Vi veit at så mange som kvar fjerde norske arbeidstakar meiner at dei blir møtte med uvilje frå sjefen dersom dei kjem med kritiske synspunkt om arbeidsforholda der dei jobbar.

Ein skal vere forsiktig med nullvisjonar, men i dette tilfellet trur eg vi må kunne seie at det alltid er eit mål å skape eit samfunn av myndige borgarar, der ingen er redde for å stå opp mot autoritetar, heller ikkje sin eigen sjef.

Dagens lovføresegner om varsling tredde i kraft 1. januar 2007. Varsling blir her definert som tilfelle der arbeidstakarar seier ifrå om kritikkverdige forhold i verksemda. I tillegg skal varslinga skje på ein forsvarleg måte, og det er arbeidsgjevar som i tilfelle må påvise at ei varsling er ulovleg. Hovudføremålet med innføringa av desse nye reglane i si tid var å tydeleggjere at varsling er både lovleg og ønskeleg. I tillegg viste praksis at det var nødvendig å styrkje rettsvernet for varslarar.

Forsking i Noreg har vist at det blir oftare varsla her enn i andre land. Samtidig ser det ut til at halvparten av norske arbeidstakarar unngår å varsle om forhold dei vurderer som alvorlege og kritikkverdige, og at den viktigaste grunnen er frykta for represaliar. På bakgrunn av dette er det ein samstemd komité som no er einige om at det er behov for å styrkje regelverket rundt varslarar ytterlegare.

Som følgje av at den nye arbeidsmiljølova er vedteken, er regjeringa allereie i gang med å greie ut lovendringar som skal styrkje situasjonen til varslarane. Dei jobbar med forslag om å gjere varslingsrutinar obligatoriske, at det skal stillast minimumskrav til innhaldet i dei interne varslingsrutinane, og i kva utstrekning varslarvernet skal utvidast til å gjelde leigde arbeidstakarar og sjølvstendig næringsdrivande. Det er veldig positivt. Vi ser fram til resultatet.

Samtidig er det i komiteen no eit fleirtal for at det skal setjast ned ei breitt samansett ekspertgruppe som skal gå gjennom dagens varslingsrutinar og kome med forslag til korleis varslarvernet kan styrkjast.

Komiteen heldt høyring i saka 9. februar, og høyringsinstansane støtta behovet for eit styrkt varslarvern. Representantar frå media tok også til orde for at kravet om forsvarleg varsling var problematisk og bør takast ut av lova, og at det er behov for ein gjennomgang av formuleringa «kritikkverdige forhold».

Dersom auka varsling av kritikkverdige forhold skal vere mogleg å oppnå i praksis, er det heilt avgjerande at lovparagrafane er informative overfor potensielle varslarar, og at innskrenkingane i varslingsretten i størst mogleg grad går fram av lovteksten og blir presist angjevne. Det vil gje ein større tryggleik for den arbeidstakaren som vel å gå til det skrittet det er å varsle om kritikkverdige forhold i verksemda si.

Dagens formulering om at «arbeidstakers fremgangsmåte ved varslingen skal være forsvarlig», gjev ikkje den tryggleiken som varslaren har behov for. I staden dreier ho fokuseringa vekk frå dei kritikkverdige forholda i verksemda og over til spørsmål om varslaren har opptredd kritikkverdig i måten det blir varsla på. På bakgrunn av dette er det eit behov for at det blir teke ein gjennomgang av omgrepa «forsvarleg varsling» og «kritikkverdige forhold» i lovteksten. Det må vurderast i kva grad vilkåra fører til at arbeidstakarar varslar om kritikkverdige forhold, eller om omgrepa i praksis skaper ein for høg terskel for varsling. Dette var noko som fleire høyringsinstansar var opptekne av, og no ber Stortinget regjeringa sjå på nettopp dei skrankane i lovteksten. Det trur eg er klokt.

Avslutningsvis vil eg takke medlemene i komiteen for eit godt samarbeid i ei viktig sak, som heldigvis blir løfta opp også i offentlegheita ved gjentekne anledningar, slik at vi som storting kan sjå korleis varslarregelverket kan bli endå betre og i endå større grad leggje til rette for trygge forhold på den enkelte arbeidsplassen.

Lise Christoffersen (A) [10:13:37]: Takk til saksordføreren for en grei redegjørelse for saken, som bygger på at Arbeiderpartiet mener at varslere trenger et sterkere vern. Det bygger vi både på forskning, på saker i media og på en rekke henvendelser fra fortvilte enkeltpersoner.

Den direkte foranledninga til forslaget er Monika-saken i Hordaland politidistrikt og rapporten fra advokat Jan Fougner, bestilt av Justisdepartementet. Politietterforskeren har fått mest oppmerksomhet i media, men saken omfatter også tre andre varslere – to politiadvokater og en HMS-ansvarlig. Den ene politiadvokaten leverte ny varslersak om gjengjeldelse etter omplassering.

Fougners rapport er knusende. Den gir etterforskeren medhold i at han varslet forsvarlig, og at arbeidsgiveren hans brøt arbeidsmiljøloven. Varslerklimaet på arbeidsplassen var dårlig. Han ble selv definert som problemet og endte opp med å bli syk. Fougner sa følgende om arbeidsgivers håndtering:

«De har ikke forstått reglene. Det er helt klart at dette var et lojalt varsel, det var saklig og fornuftig. Det var et skoleeksempel på hvordan man skal varsle internt.»

Den 20. mars i år ble leder av Politiforbundet intervjuet på Dagsrevyen, der han anbefalte sine medlemmer å la være å varsle, fordi konsekvensene for den enkelte er for store.

Dette skjer altså, til og med i offentlig sektor, til tross for at Stortinget gang på gang har vært krystallklar på at varsling er ønskelig, nødvendig, skal tas på alvor og absolutt ikke møtes med represalier. Hadde saken fra Hordaland enda vært et unntak – dessverre er det mye som tyder på at det ikke er tilfellet.

Stortinget har behandlet varslerbeskyttelse i hver eneste stortingsperiode siden 2001, kanskje også før. I 2004 ble det vedtatt ny og skjerpet grunnlovsbestemmelse om ytringsfrihet. I 2006 vedtok Stortinget ny bestemmelse om vern av varslere i arbeidsmiljøloven § 2-4. Vi tydeliggjorde at varsling er lovlig og ønsket, internt og eksternt. Vi styrket vernet mot gjengjeldelse i § 2-5. Arbeidsgiver må bevise at varslingen eventuelt er urettmessig, og at gjengjeldelse ikke har skjedd.

I forrige periode behandlet vi to representantforslag fra henholdsvis Venstre og Fremskrittspartiet og i denne perioden en interpellasjon fra dagens saksordfører, som jeg for egen del fikk tillatelse til å hente poenger fra, til mitt innlegg da Europarådets parlamentarikerforsamling i juni i fjor behandlet sak om varslervern i et menneskerettighetsperspektiv. Da ble ønsket om en ny konvensjon til beskyttelse av varslere vedtatt, med støtte fra den norske delegasjonen. Ministerkomiteen i Europarådet, der også Norge deltar, oppfordret i 2004 alle medlemsland til å vedta et normativt, juridisk og institusjonelt rammeverk til beskyttelse av varslere.

Likevel får vi altså stadig nye eksempler på kraftig uforstand fra uansvarlige arbeidsgivere som ikke kjenner, eller som overser, sine forpliktelser. Når vi ser hva som kan skje i offentlig sektor, kan en bare lure på hva som skjer privat.

De nye bestemmelsene i arbeidsmiljøloven er evaluert, bl.a. av Fafo. Sammenlignet med andre land står det ikke så aller verst til i Norge. Våre bestemmelser er mer omfattende enn i de fleste andre land. Det varsles oftere her. Færre utsettes for represalier. Halvparten av dem som varsler, mener det har ført til forbedringer. På den annen side sier halvparten av norske arbeidstakere at de unnlater å varsle av frykt for represalier. Det er 50 pst. for mye. Vi har flere dårlige eksempler, også fra tida etter at de nye bestemmelsene trådte i kraft.

Arbeiderpartiet hadde derfor håpet at våre forslag ville blitt vedtatt i dag; at virksomheter skal pålegges å innføre rutiner for varsling; at retten til anonym varsling skal fastslås, men at muligheten til fortrolig varsling også skal tydeliggjøres; at vernet mot gjengjeldelse skal styrkes; at det ikke er adgang til å begrense ytringsfriheten, verken for offentlig eller for privat ansatte; at alle – både faste, midlertidige og innleide – er omfattet, og at trepartssamarbeidet må styrkes fordi evalueringen viser at det er lettere å varsle når det er tillitsvalgte på arbeidsplassen som kan bistå.

Det skjønner vi av innstillinga ikke kommer til å skje her i dag. Subsidiært vil vi derfor stemme for flertallsforslaget om en bredt sammensatt ekspertgruppe. Det er i hvert fall et skritt i riktig retning.

Helt til slutt: Vi er enig med SV og Senterpartiet i at det kan være behov for å gjennomgå styringsmodeller i offentlig sektor, men vi mener at det er en annen debatt, og at det her gjelder å holde fokus på varslernes sak.

Presidenten: Skal representanten ta opp de forslag Arbeiderpartiet sammen med Senterpartiet og SV står bak?

Lise Christoffersen (A) [10:18:33]: Ja.

Presidenten: Da har representanten Lise Christoffersen tatt opp de forslagene Arbeiderpartiet har sammen med Senterpartiet og SV.

Bente Stein Mathisen (H) [10:18:47]: Dette er en viktig sak. Det er mange eksempler på at varsling kan være helt avgjørende for at ukultur og kriminalitet blir avdekket. I arbeidsmiljøloven står det tydelig at arbeidstaker har rett til å varsle om kritikkverdige forhold på jobben.

Loven har tre varslingsbestemmelser, som trådte i kraft i 2007: § 2-4, om retten til å varsle om kritikkverdige forhold, § 2-5, om forbud mot å møte varsleren med represalier og § 3-6, om at virksomhetene som hovedregel skal ha plikt til å ha interne varslingsrutiner.

Under lovforberedelsen var varslingsbestemmelsene gjenstand for mye debatt. Det ble diskutert om reglene var tydelige nok, og om de ville gi varslerne tilstrekkelig vern. Særlig ble forsvarlighetskravet i § 2-4 mye diskutert. Flere mente at lovformuleringen var for utydelig, og at det ville føre til mindre varsling av kritikkverdige forhold.

Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, som utgjør flertallet i komiteen, mener det samme i dag som da lovforslaget var til behandling. Formuleringen «arbeidstakers fremgangsmåte ved varslingen skal være forsvarlig» i § 2-4 bidrar ikke til å skape den tryggheten som varsleren har behov for. Formuleringen tar fokuset bort fra virksomhetens kritikkverdige forhold og over til spørsmålet om varsleren har opptrådt kritikkverdig i måten det varsles på. Høyre viser til det vi mente da lovforslaget ble behandlet i Innst. O. nr. 6 for 2006–2007, der Høyre, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Venstre den gang gikk imot kravet om forsvarlig varsling. Vi fremmer i dag – sammen med Fremskrittspartiet og Venstre – forslag til vedtak om at det må vurderes «hvorvidt vilkårene «forsvarlig varsling» og «kritikkverdige forhold» skaper en for høy terskel for varsling».

Fafo og advokatfirmaet Arntzen de Besche gjennomførte i 2014 en evaluering av varslingsreglene på oppdrag av Arbeids- og sosialdepartementet. Konklusjonen var at varslingsreglene i arbeidsmiljøloven virker etter sin hensikt. Reglene gir en sterk beskyttelse av varslerne. Det fremgår at de norske varslingsreglene er blant de aller mest omfattende og strenge både i Norden og internasjonalt. Det er relativt mange arbeidstakere som varsler, og varslerne har stort sett gode erfaringer med å si fra om kritikkverdige forhold.

Likevel kommer det også frem i rapporten at mange – nesten 50 pst. i en undersøkelse – avstår fra å varsle av frykt for represalier. Selv om arbeidsmiljøloven har tydelige regler, tyder det på at enkelte har kommet opp i svært vanskelige situasjoner ved varsling om alvorlige og kritikkverdige forhold på arbeidsplassen. Media har skrevet om flere store, alvorlige saker som har fått følger for dem som varsler. Den siste mest kjente saken er det som har skjedd i Hordaland politidistrikt, med Robin Schaefer i Monika- saken.

Da Stortinget behandlet endringer i arbeidsmiljøloven i fjor, Innst. 207 L for 2014–2015, la Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre inn merknader for å bedre varslernes situasjon. Blant annet ble det påpekt at samarbeidet mellom relevante tilsyn skal styrkes for å bedre informasjonen om rettigheter og plikter for alle involverte parter, at en holdnings- og informasjonskampanje om varsling i samarbeid med partene i arbeidslivet bør vurderes, at varslingsrutiner bør bli et obligatorisk krav, og at loven bør presisere et minstekrav til varslingsrutinenes innhold.

Flertallet i komiteen er fornøyd med at statsråden følger opp merknadene fra stortingsflertallet, og at Arbeids- og sosialdepartementet er i gang med å utrede lovendringer som skal styrke varslernes situasjon. Det arbeides med forslag om å gjøre varslingsrutiner obligatorisk, om det skal stilles minimumskrav til innholdet i de interne varslingsrutinene, og om i hvilken utstrekning varslervernet skal utvides til innleide arbeidstakere og selvstendig oppdragstakere/næringsdrivende. Departementet ser også på hvordan varslerkonfidensialitet, dvs. anonymitet, best kan ivaretas, og hvordan arbeidstakernes lovfestede rett til å varsle ikke må begrenses gjennom f.eks. en virksomhets varslingsrutiner.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, er opptatt av at forholdene legges best mulig til rette for at kritikkverdige forhold kan komme frem og bringes til opphør. Både lovgivning og rutiner i den enkelte virksomhet må støtte opp om varslervernet. Flertallet i komiteen ser frem til at regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en sak om endringer i varslingsreglene. Flertallet vil følge opp Unios innspill i høringen i denne saken ved å be regjeringen om å nedsette en bredt sammensatt ekspertgruppe som går gjennom dagens regelverk i sin helhet, og fremmer forslag til vedtak om hvordan varslervernet ytterligere kan styrkes.

Erlend Wiborg (FrP) [10:23:29]: Jeg vil begynne med å takke forslagsstillerne for at de reiser en viktig problemstilling som berører mange. Jeg vil også takke saksordføreren for godt arbeid. Det er jo ikke en ny sak vi diskuterer her i dag, mye av den problemstillingen som tas opp i forslaget, ble også grundig drøftet da vi gikk gjennom og moderniserte arbeidsmiljøloven for et års tid siden.

Vern av varslere er en sak som står både mitt og Fremskrittspartiets hjerte nær. Vi har gjennom mange år kjempet for at varslere skal kunne fortelle om kritikkverdige, farlige, ulovlige forhold i sine virksomheter uten å frykte represalier eller oppsigelse. I de aller fleste norske virksomheter foregår det meste på lovlig og korrekt vis, med omtanke for både eiere, kunder og ansatte, men som i alt annet finnes det unntak. Noen forhold er det kanskje bare de på innsiden som kjenner til og kan avsløre. Det er derfor så viktig at disse kan stå frem med informasjon enten til relevante myndigheter, til media eller til offentligheten på annen måte.

Det står i innstillingen at dagens lov trådte i kraft 1. januar 2007, men det står ikke at Stortinget en rekke ganger, både før og etter lovendringen, har diskutert vern av varslere. Blant annet tok mine partifeller Bård Hoksrud, Robert Eriksson, Laila Marie Reiertsen og Vigdis Giltun opp forslag om evaluering av varslerparagrafen og virkningen av den så sent som i 2010. I den behandlingen av temaet var de rød-grønne partiene – for å si det forsiktig – særdeles kjølige med hensyn til å innse at det fortsatt var en barriere for dem som vurderer å stå frem, men tiden og også flere eksempler den senere tid har vist med tydelighet at lovverket kan og bør forbedres. Derfor er jeg glad for at regjeringspartiene så klart slår fast at vi ønsker en gjennomgang av reglene, og at vi sammen med våre støttepartier ser ut til å skulle få ordnet det.

For Fremskrittspartiet er det viktig å ta vare på enkeltmennesket. I den sammenheng ser vi at selv om vi bare har hatt et minimalt antall med saker gjennom rettsapparatet, krever de sakene som går gjennom rettsapparatet og blir offentlige, mye av den den gjelder, både |under selve saken og ikke minst i ettertid.

Jeg tror at alle vi som sitter på Stortinget, stadig får tilbakemeldinger fra enkeltindivider om kritikkverdige forhold på den enkelte arbeidsplass. Men mange av tilbakemeldingene sier også at når en ser den erfaringen andre varslere som har stått frem, gjør seg, er det mange som velger å droppe å gå ut og gå videre med en viktig sak, som i høyeste grad burde vært tatt tak i.

Fremskrittspartiet ønsker å sette en riktig kurs når det gjelder å ta vare på alle som vil og bør varsle. Vi ønsker å ta dem på alvor, både i prosessen og ikke minst i det videre løp. For oss viser dette tydelig at paragrafen ikke virker så godt som den burde, og jeg er glad for at vi nå sammen med samarbeidspartiene tar tak i det, får satt ned utvalget som nå skal gå gjennom dette – i tillegg til det arbeidet som regjeringen allerede er i gang med.

Så registrerer jeg at Kristelig Folkeparti har et løst forslag som ligger i salappen, som jeg regner med vil bli fremmet senere i dag. Det er et forslag som godt kan være fornuftig, men vi ønsker allikevel nå å la utvalget vi setter ned, gå igjennom dette og se om dette er ett av flere virkemidler som kan være riktige for å nå den felles målsettingen vi har. Det er derfor vi kommer til å stemme imot det i dag, men at dette er noe utvalget vurderer.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [10:27:47]: Jeg vil starte med å takke saksordføreren og komiteen for en veldig god innstilling. Ut fra saksordførerens tidligere engasjement i denne typen saker er jeg trygg på at han har gjort en viktig jobb i komiteen, og det vil jeg takke ham for og gi honnør for, fordi dette feltet er – som det har blitt framhevet av mange – veldig viktig. Så vil jeg også, i likhet med flere, trekke fram det arbeidet som er gjort over lengre tid, og senest gjennom forhandlingene om ny arbeidsmiljølov, der vi også har tatt viktige grep som vi ser fram til skal komme på plass. Det gjelder varslingsrutiner, at de forhåpentligvis skal bli bedre og også gjøres obligatoriske.

Men jeg vil dvele også litt ved Monika-saken. Det er flere som har gjort det, og det er ikke uten grunn. Jeg har mange ganger stilt meg spørsmålet: Hva hvis Robin Schaefer ikke hadde turt å varsle? Da hadde vi hatt en sak om en ung jente, en liten jente, der saken fra politiets side hadde endt med en konklusjon om at det var et selvmord. Men på grunn av en varsler endte saken – iallfall foreløpig – med en siktelse, og at det ser ut til å være et drap.

Vi må sikre en kultur der det er mulig å kunne varsle, der det er mulig å kunne si fra, og der en forhåpentligvis slipper sånne typer saker og konflikter, men at det ordnes på gode måter. Derfor er rutinene ekstremt viktige, det er konfliktdempende, det kan sørge for at en kan melde fra på en god måte, at en blir lyttet til, og at ledelsen håndterer sånne typer saker på en god måte. Men så vet vi også, dessverre, at i noen tilfeller ender det av ulike grunner med konflikt. Og når Politiets Fellesforbund, som har opplevd Monika-saken – eller Schaefer-saken – er så tydelige som de er, at de faktisk advarer mot å varsle fordi de ikke vil at deres medlemmer skal måtte gå gjennom den prosessen eller få den opplevelsen som Schaefer har gjort, mener jeg at vi må ta det på alvor. Derfor er jeg veldig glad for også det som komiteen velger, nemlig å sette ned en ekspertgruppe til å se videre på hvilke tiltak som kan sikre at en bedrer det.

Jeg tror ikke at det er sånn at en bare løser det med lover. Derfor kommer ikke Kristelig Folkeparti til å støtte forslagene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, for når jeg snakker med Politiets Fellesforbund, er de også tydelige på at det er ikke nødvendigvis lover som må endres, men det er kulturen, og så peker de også på ombud. Derfor er det dette løse forslaget – som for så vidt ikke ligger utdelt i salen, men som ligger på salappen – kommer. Vi ønsker en vurdering, altså å be regjeringa vurdere opprettelse av et ombud eller en egen enhet under Arbeidstilsynet, som kan være en vel så god idé.

Poenget er at når konfliktene kommer, trengs det et uavhengig organ som sørger for at saken blir sett på med nye øyne, uavhengige øyne, og at de som varsler, blir tatt på alvor. Jeg tror at en sånn type funksjon også kan dempe konfliktene, fordi en kan komme inn tidligere, og det vil være nyttig for arbeidsgivere. Når de er usikre på hvordan en skal håndtere en sak, kan de få råd og veiledning. Det vil ikke minst også være nyttig for de arbeidstakerne som opplever maktesløshet, de vet ikke hvor de skal gå lenger, og de opplever bare å stange hodet i veggen, som i Monika-saken, der en mener og tror og ser at her er det noe mye mer alvorlig: Hvor skal en gå? Da tror jeg et sånt ombud kan være en god løsning.

Men når flertallet – og for så vidt subsidiært også hele Stortinget – kommer til å gå inn for en ekspertgruppe, mener jeg det er naturlig at det vurderes der. Og derfor, når representanten Wiborg sier at han ikke kommer til å støtte det fordi det bør vurderes der, synes jeg at han heller kan støtte forslaget, nettopp fordi det skal vurderes der. Det er jo det som er poenget. Dette er ikke en konklusjon på at en skal ha et ombud, eller at en skal ha en varslingsenhet heller, dette er en vurdering av det, og det mener jeg vil være naturlig at gjøres i den ekspertgruppa.

Vi trenger varslerne. Det er viktig. Det er viktig at de blir tatt på alvor, og det er viktig at de iallfall ikke får livet sitt ødelagt når de tar det modige grepet og avslører ting der sjefene, ledelsen, kulturen gjør at det dessverre ikke er blitt avdekket før. Derfor tar jeg opp forslaget.

Presidenten: Representanten Kjell Ingolf Ropstad har tatt opp det forslaget han refererte til.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:32:42]: Varsling gjennom varslere er et tegn på at noe ikke fungerer godt i bedriften eller i organisasjonen. Varsling er noe mer enn ytringsfrihet. Ytringsfrihet er alles rett til å delta i den allmenne samfunnsdebatten, også på sitt arbeidsområde – også på sitt arbeidsområde innenfor offentlig sektor, enten det er innen undervisning, det er innen helse, eller det er i beredskapsorganisasjonene, for å nevne noen.

Når det gjelder varsling, skjer det oftest etter at forholdene er forsøkt løst internt i organisasjonen. Varsling er noe en varsler ser seg nødt til når en ikke når fram på annen måte. Det er min forståelse av det temaet vi nå snakker om.

Derfor er Senterpartiet enig i at vi bør klargjøre rutinene for håndtering av varsling, sikre muligheten for å ha anonym varsling og ikke ha adgang til å reglementsfeste begrensninger i ytringsfriheten, som enkelte forsøker seg på. Vi er enig i at en må styrke trepartssamarbeidet for å øke organisasjonsgraden, og vi er enig i at en bør klargjøre gjennom lov at varslerrettighetene omfatter alle arbeidstakere, både faste, midlertidige og innleide.

Når det gjelder dette med ansettelsesforhold, er det ganske opplagt at det er de som gjennom en fast ansettelse får god kunnskap om forholdene i organisasjonen eller bedriften, som har de beste forutsetninger for å varsle om forhold som ikke er som de skal. Det er mye vanskeligere for personer som har midlertidig ansettelse, og jeg vil si at de som er innleid fra bemanningsselskaper, eksempelvis, i realiteten ikke har annet enn en teoretisk mulighet til å varsle. Ansettelsesforholdene er helt sentrale.

Men, som jeg sa, varsling gjennom varslere er tegn på at noe ikke fungerer godt i en bedrift eller i en organisasjon. Dermed kommer vi inn på organisasjon, kultur og ledelse i virksomheten. Enhver privat organisasjon må ha en organisasjon, en kultur og en ledelse som er effektiv, som er inkluderende, og som samler flokken som arbeider i den bedriften. Vi ser at dyktige bedriftsledere og velrenommerte firmaer over tid har greid å etablere en sånn kultur.

Når det gjelder det offentlige, står veldig mye tilbake. Noe av årsaken til at mye står tilbake, er at lederne er ikke så bevisst på å etablere en organisasjon, en kultur og en ledelse som er sånn at de som står i førstelinja, har tilstrekkelig ansvar til å kunne ta de beslutninger som er nødvendig. Dermed blir det lett et rigid system, som gjør at det ikke blir interessant verken for den medarbeideren som er lærer, helsefagarbeider eller polititjenestemann, å utøve det, eller at den organisasjonen som en er ansatt i, får utøve en innsats gjennom de medarbeiderne den har, på den beste måten.

Derfor har Senterpartiet – sammen med Sosialistisk Venstreparti – i denne innstillinga fremmet et forslag som går på styringsmodeller i offentlig sektor, for dette henger nødvendigvis sterkt sammen. Vi sier at vi ber regjeringa om å «gjennomgå styringsmodeller i offentlig sektor med den hensikt å fjerne tidkrevende byråkrati, rapportering, kontroll og detaljstyring, og isteden la ansatte få bruke sitt faglige skjønn og stole på deres vurderinger».

Dette er noe av kjernen i saken som vi diskuterer, det er en naturlig del av helheten. De organisasjoner som har dette med seg, vil ha mindre behov for varsling og varslere, fordi en har det innarbeidet i kulturen sin at en hele tida utvikler organisasjonen, til beste for alle. Det er spesielt at eksempelvis Fremskrittspartiet – men også andre partier her i salen – ikke vil støtte et sånt forslag, det burde vært helt sjølsagt.

Helt til slutt vil jeg bare si at Senterpartiet subsidiært stemmer for flertallets forslag til vedtak I og II.

Presidenten: Representanten skal kanskje ta opp det forslaget som Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti står bak?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:37:52]: Det er helt korrekt. Det er nå tatt opp.

Presidenten: Representanten Per Olaf Lundteigen har da tatt opp det forslaget han selv refererte.

Kirsti Bergstø (SV) [10:38:07]: Jeg vil starte med å takke forslagsstillerne for å løfte opp en veldig viktig sak og også takke saksordføreren for et spesielt godt arbeid.

Det er stor risiko forbundet med å varsle i norsk arbeidsliv i dag, til tross for at vi har en relativt god lovgivning. Forskning viser at mange, som flere har referert til, lar være å varsle fordi risikoen er for stor. Faktisk har Politiets Fellesforbund sagt at de ikke lenger vil råde medlemmene sine til å varsle, fordi de mener at risikoen for mulige konsekvenser er for stor. Det er en alvorlig advarsel til samfunnet. Det er også en veldig viktig melding til oss som lovgivende forsamling om at de som varsler, ofte blir påført enorme belastninger.

Komiteens mindretall ber i sitt forslag regjeringen om å legge fram lovforslag som styrker varsleres vern mot gjengjeldelse. Jeg vil løfte fram det lite grann fordi arbeidsmiljøloven gir i dag varsel et spesielt vern – ytringer som tilfredsstiller vilkårene for å være et varsel, utløser krav til arbeidsgivers tilrettelegging for behandling av mottatte varsler – men det er ikke gitt at en arbeidstaker får medhold i sin vurdering av hva som kan regnes som kritikkverdige forhold. Det kan også få konsekvenser, bl.a. for hvordan man videre vurderer lovligheten av påståtte gjengjeldelseshandlinger. Vi vet at det i varslersaker kan oppstå samarbeidsproblemer, og vi vet at det hender at saker som bør håndteres som varslersaker, ender opp med å bli håndtert som en personalsak. Vi vet også at en del opplever situasjonen som truende, negativ og en veldig stor personlig påkjenning. Med den utbredte styrings- og ledelseskulturen som man kan kalle for «nullfeilskulturen» – som vi ser i arbeidslivet i dag, særlig innenfor offentlig sektor – øker faren for at varsling som avslører feil og dårlig ledelse, blir tildekket eller fjernet. Derfor er det viktig at Stortinget beskytter varslere og gir varslere vern mot uriktig behandling og gjengjeldelse.

Ytringsfrihet er en sentral verdi i vårt samfunn og også i vårt arbeidsliv. Vern om den som ytrer seg, og den som varsler om ulovligheter, er helt nødvendig for at arbeidstakere skal ha den ytringsfriheten som er slått fast i Grunnloven og i arbeidsmiljøloven. Jeg mener at det er gode grunner til å si at i dag må ytringsfrihetens vilkår styrkes i arbeidslivet, fordi vi ser at lojalitetskrav har en økende utbredelse. Norsk Ledelsesbarometer viser at det stilles stadig større krav til arbeidstakernes lojalitet til ledere. Det må betydelige holdningsendringer til. Vi ser også at styringssystemer som New Public Management og tilsvarende i både privat og offentlig sektor utgjør et alvorlig hinder for å endre holdninger til ytringsfrihet og til varsling. Derfor er det nødvendig å gjennomgå styringssystemer som bidrar til en kultur der varsling fryktes, fordi «nullfeilskulturen» anser målinger og kvantitative mål som definisjonen på suksess eller slakt.

Videre vil jeg peke på det problematiske med hemmelige sluttavtaler i arbeidslivet, som kan gjøre at folk presses inn i avtaler, mens det egentlig burde være en varslersak som burde forfølges. Jeg vil videre poengtere hvor viktig det er at ledere som utøver gjengjeldelse mot varslere, må stilles til ansvar for sine holdninger. Det ville vært preventivt og positivt. Jeg vil også poengtere hvor viktig det er både at arbeidsgiver får økt kompetanse, og at virksomheten får på plass hvordan man skal håndtere varslersaker.

Avslutningsvis vil jeg si at SV subsidiært støtter flertallets forslag til vedtak.

Statsråd Anniken Hauglie [10:43:26]: Jeg vil først få takke forslagsstillerne for å bidra til debatt om en viktig sak. Jeg opplever at det er bred enighet om at vi skal ha et godt varslervern i Norge.

Vi har sett flere eksempler, også helt nylig, på at varsling kan være helt avgjørende for å få rettet opp i feil og mangler. Regler og andre tiltak som settes i verk for å beskytte varslerne, må sikre arbeidstakerne et sterkt rettslig vern. Reglene må også gi et tydelig signal om at varsling om kritikkverdige forhold er noe vi faktisk ønsker.

Da varslingsreglene kom i 2006, var det en forutsetning at reglene skulle evalueres etter at de hadde virket en stund. En bred evaluering ble gjennomført i perioden 2013–2014. Evalueringen konkluderte med at lovreglene i all hovedsak fungerer etter hensikten. Det er jeg glad for. Men som komiteen peker på, er det ikke risikofritt å varsle. Evalueringen viser også at det fortsatt er et forbedringspotensial, og at det er behov for å utrede ytterligere tiltak for å bedre varslernes situasjon. I den forbindelse vil jeg også understreke at det gjør inntrykk når jeg leser at det er tillitsvalgte som advarer sine kollegaer mot å varsle, fordi de mener at belastningen som følger med, er for stor. Slik vil vi ikke ha det, og slik kan det heller ikke være i norsk arbeidsliv.

Departementet er i gang med å utrede lovendringer og andre tiltak som skal styrke varslernes situasjon.

Vi arbeider med forslag om å gjøre plikten til å ha interne varslingsrutiner obligatorisk, og om det skal stilles minimumskrav til innholdet i varslingsrutinene. Det vurderes også om varslervernet skal utvides til innleide arbeidstakere og selvstendige oppdragstakere. Vi ser på hvordan varslernes identitet best kan ivaretas, og dessuten at retten til å varsle ikke må begrenses av f.eks. en virksomhets interne varslingsrutiner, slik også flere har vært inne på.

Evalueringsrapportene viser at endringer i lovverket alene ikke er tilstrekkelig for å styrke varslervernet. Hvordan man arbeider med varsling på arbeidsplassen, er vel så viktig. Å si ifra om feil og mangler må være en naturlig del av bedriftskulturen i alle deler av arbeidslivet. Kultur og holdninger til åpenhet og ytringsfrihet er viktige forutsetninger for et godt varslervern. Jeg tillater meg derfor å peke på at det er behov for at dette oftere og tydeligere settes på dagsordenen ute i virksomhetene. Hvordan det kan gjøres, er det nærliggende å se nærmere på sammen med partene i arbeidslivet.

En annen dimensjon er at offentlige myndigheter kan bli bedre på å gi god informasjon, og til å ta imot varslerne på en god måte. Departementet har derfor gitt Arbeidstilsynet i oppdrag å lede et prosjekt sammen med andre relevante tilsynsmyndigheter med dette som formål. Arbeidstilsynet skal levere en rapport om prosjektet innen 1. september i år.

Jeg har merket meg ønsket fra flertallet i komiteen om en bredt sammensatt ekspertgruppe som skal gjennomgå dagens regler om varsling, og komme med forslag til hvordan varslervernet kan styrkes. Dette vil jeg naturligvis følge opp. Jeg merker meg også at komitéflertallet ber om at regjeringen vurderer om grunnbegrepene i gjeldende regler – forsvarlig varsling og kritikkverdige forhold – skaper en for høy terskel for varsling.

Det er naturlig at departementets pågående utredning og varslede høring inngår som en del av ekspertgruppens arbeid. Jeg tar sikte på å komme tilbake til Stortinget etter at ekspertgruppens anbefalinger foreligger.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Lise Christoffersen (A) [10:47:45]: Jeg har et par spørsmål knyttet til forslaget som kommer til å bli vedtatt, antakelig av et enstemmig storting, om å nedsette et ekspertutvalg.

Punkt 1: Tror statsråden at et slikt ekspertutvalg vil forsinke arbeidet med nye bestemmelser?

Punkt 2: Når utvalget skal nedsettes, vil statsråden sørge for at partene i arbeidslivet blir invitert til å delta?

Punkt 3: Har statsråden noen formening om når vi kan regne med å få en ny sak i Stortinget, med forslag til nye lovbestemmelser om varsling? Kommer det til å skje i inneværende periode, eller må vi regne med å vente lenger?

Statsråd Anniken Hauglie [10:48:32]: Når det gjelder forsinkelser: Vi er allerede i gang med å jobbe med dette fra departementets side, og nå må vi sette ned dette utvalget, naturlig nok. Mitt mål er selvfølgelig at vi skal gjøre dette så raskt som overhodet mulig. Først må vi utarbeide et mandat, men dette er et prioritert område for meg og naturligvis også for Stortinget – det registrerer jeg. Mitt mål er selvfølgelig at dette ikke skal forsinke arbeidet.

Når en sak kommer, må jeg nesten få komme tilbake til, men som jeg sa: Dette er et prioritert område, så jeg vil komme tilbake så fort som mulig. Partene er det også naturlig å involvere i arbeidet.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [10:49:30]: Jeg vil takke for et offensivt innlegg og også for gode svar på replikken nå. Jeg tror det er viktig i det arbeidet som skal gjøres.

Representanten Wiborg sier at det er naturlig at denne ekspertgruppa ser på et eget ombud eller en egen varslingsenhet i Arbeidstilsynet, eksempelvis. Mitt spørsmål er egentlig bare om statsråden er enig i det. Vil det være en del av mandatet til gruppa?

Statsråd Anniken Hauglie [10:49:52]: Nå må jeg først få vurdere hvordan mandatet skal se ut. Jeg er åpen for at man skal kunne diskutere alle relevante problemstillinger i det ekspertutvalget, og et ombud er det selvsagt også naturlig å ta med seg inn i dette.

Så vil jeg bare si at det som er det aller viktigste nå, er at alle virksomheter tar inn over seg den alvorlige situasjonen som er, og at man etablerer en kultur og holdninger for varsling. Jeg er veldig opptatt av at ikke denne type problemstillinger nærmest skal parkeres i et ombud – at andre virksomheter kan tenke at da er det de som tar seg av det. Dette er arbeid som må forankres, implementeres, i den enkelte virksomhet hver eneste dag. Å ta det ansvaret er viktig, men om et ombud skal være en del av dette arbeidet, er jeg åpen for, men det må jeg nesten få komme tilbake til.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:50:54]: Når mange av erfaring er skeptisk til å gå inn i det alvoret det innebærer å varsle, er det fordi vi har sett mange eksempler på at varsling og varslere ender opp i personalsaker. De som varsler, blir en personalsak. Dette er utrolig alvorlig for dem det gjelder. Ikke minst har vi sett eksempler på det innen helsesektoren. På Rjukan sykehus har vi sett et eksempel som er meget alvorlig. En framtredende person varslet, og det ble en personalsak. Sjølsagt fører dette til at det bare er de sterkeste og mest myndige som tør å varsle. Det er de som har overskudd og krefter til å tørre det og å stå gjennom det – som tør å ta den belastningen som kommer i ettertid.

Vil statsråden ta initiativ til å gå gjennom de varslingene som har ført til personalsak, for å trekke lærdom av dette, slik at varslerne kan sikres mot slike forhold?

Statsråd Anniken Hauglie [10:52:01]: Det som representanten tar opp, er viktig. Jeg tror nok at på de fleste av oss gjør mange av de historiene om hvordan ansatte blir møtt, som vi har hørt om gjennom mediene, et sterkt inntrykk. Gjennomgangen av lovverket har vist at det er godt nok, men det vi også ser – og vet av erfaring – er at dette ikke er implementert godt nok på mange arbeidsplasser. Det er ikke kultur for varsling, og man har ikke implementert regelverket godt nok på den enkelte arbeidsplass.

Vi er opptatt av, når vi nå får satt ned ekspertgruppen, at den skal gjennomgå alle elementene som må gjennomgås for å få klargjort regelverket, for å få tydeliggjort det som må tydeliggjøres. Men det aller viktigste er det arbeidet som gjøres ute i virksomhetene – at man har en kultur for og holdning til at varsling er en sentral del av tillitsvalgtarbeidet, at tillitsvalgte er aktive ute på sin arbeidsplass, bl.a. i opplæring av ansatte om hvilke rettigheter de har i denne typen spørsmål, slik at arbeidet følges opp bedre. I utgangspunktet er dette et arbeid som må gjøres på den enkelte arbeidsplass. Nå skal vi sette ned et ekspertutvalg, så får vi se.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:53:12]: Det er helt opplagt at dette ikke er implementert godt nok. Det som er problemet, er at de som ikke implementerer det godt nok, bare kan fortsette. Det får jo ingen konsekvenser for de lederne i offentlig virksomhet som behandler varsling som en personalsak. Dette er et ledelsesansvar. Det er det som er kjernen i det. Statsråden sier at vi må få en kultur for åpenhet. Det er vel og bra, det. Men kjernen i dette er at vi må få en kultur innen offentlige virksomheter – det er der dette er mest påtrengende – som fører til at man får myndige medarbeidere som kan si fra. Det er jo en berikelse for hele organisasjonen. Derfor er jeg overrasket over at statsråden ikke går litt mer grundig inn i hele organisasjonsfilosofien som man skal drive offentlig virksomhet etter – det som innen andre etater heter operasjonsbasert ledelse – nemlig at man gir førstelinja mer ansvar og dermed får et samspill mellom førstelinja og ledelsen for å få en god kultur. Dermed vil det bli mindre behov for varsling. Er statsråden enig i det?

Statsråd Anniken Hauglie [10:54:17]: Som jeg sier: Lovverket er ganske tydelig når det gjelder hvilke rettigheter de ansatte og varslerne har, og hvilke plikter arbeidsgiverne har. Dette er helt klart nedfelt i lovverket. Det som er den store oppgaven, er å få implementert regelverket på den enkelte arbeidsplass og at lovene følges. Hvis det er slik at rettighetene til de ansatte krenkes, at de ikke får ivaretatt sine rettigheter, må også tillitsvalgte bistå de ansatte. Arbeidsgivere har et helt klart ansvar for å følge lovverket. Offentlig sektor skal selvfølgelig være foregangsarbeidsgivere på dette området.

Vi ser at dette ikke fungerer godt nok mange steder, men man kan ikke tro at det er lovene i seg selv som skal løse dette. Her er det viktig at partene på den enkelte arbeidsplass – tillitsvalgte og arbeidsgivere – setter seg ned i fellesskap og lager rutiner og slik sørger for at man bygger kultur og holdninger til disse viktige problemstillingene. Varslinger er viktig. De skal tas på alvor og følges opp i hver eneste virksomhet.

Kirsti Bergstø (SV) [10:55:29]: Når tillitsvalgte advarer mot å varsle, når vi ser at varsler opplever stor grad av gjengjeldelse fra arbeidsgiver, og når vi ser at varslingssaker behandles som personalsaker, kan det leses som et uttrykk for en mur av en ukultur som sannhet må stange i, i håp om å trenge gjennom. Derfor lurer jeg på om statsråden ser at styringsmodeller og ledelseskultur kan virke inn på hvordan varsling håndteres i arbeidslivet. Hvis svaret er ja, hva vil statsråden da gjøre for å sikre at nødvendig endring finner sted?

Statsråd Anniken Hauglie [10:56:16]: Jeg tror nok at vi har gode ledere, og vi har dårlige ledere, helt uavhengig av hvilken styringsmodell som måtte være på den enkelte arbeidsplass. Men det gjør selvfølgelig inntrykk når man hører historier om at tillitsvalgte fraråder sine ansatte å varsle, slik vi så politiet gjorde for en stund siden. Jeg er opptatt av at alle ansatte som ser, avdekker og opplever kritikkverdige forhold på sin arbeidsplass, tvert om skal oppmuntres til å varsle. For de fleste vil det være mulig å kunne gå ordinær tjenestevei. Andre må kanskje gjøre det på andre måter – hvis man føler at tjenestevei ikke fører fram.

Jeg er opptatt av at vi skal ha et arbeidsliv hvor man oppmuntres til å varsle om kritikkverdige forhold, og at det bygges kultur og holdning på den enkelte arbeidsplass. Det er klart at tillitsvalgte sammen med arbeidsgiver har et stort ansvar for å legge til rette for det.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Arild Grande (A) [10:57:34]: For et år siden ble redaksjonen i den tyske avisen Süddeutsche Zeitung kontaktet av en anonym kilde med spørsmål om de var interessert i dokumenter fra et advokatfirma i Panama. Dette var starten på det som nå er kjent som Panama Papers. Ennå kjenner vi ikke omfanget av denne saken, men vi ser allerede at dette dreier seg om svært verdifull informasjon for offentligheten – også her i Norge. Denne saken kan kanskje synes å være utenfor den norske arbeidsmiljøloven, men den illustrerer særlig tre ting: Varsling er nødvendig, for at folk skal kunne varsle, må de føle trygghet for at de ikke blir utsatt for kildejakt, og det er viktig med sterke redaksjoner som kan fange opp og grave i slike saker.

Andre eksempler er også nevnt i dagens debatt, og det som er skuffende, er at flere av sakene som er kjent i Norge, først ble tatt tak i da de ble kjent i media. Men altfor ofte opplever journalister at folk ikke våger å uttale seg, og at informasjon og tilgjengelighet for informasjon vanskeliggjøres. Vi ser at det er en demokratisk utfordring.

I mitt bidrag til denne debatten vil jeg særlig peke på to forhold. For det første er det viktig å framheve at ytringsfrihet og kildevern er demokratisk viktig. Retten til å ytre seg er beskyttet og nedfelt i § 100 i Grunnloven, og det handler også om samfunnets behov for informasjon om viktige og kritikkverdige forhold. Derfor påpeker flere, også i denne debatten, at vi stiller sterkere krav til offentlig sektor om å gå foran med et godt eksempel. De forvalter store ressurser på vegne av fellesskapet, da stilles det også krav til åpenhet og gode rutiner for varsling.

Det andre er at vi trenger bedre ordninger for varsling. Vi ser dessverre at mange vegrer seg for å varsle om kritikkverdige forhold, fordi de vil føle seg absolutt sikre før de eventuelt varsler, de er redde for represalier, og de vet kanskje ikke hvordan de skal gå fram. Det er viktig at arbeidsgivere tar sitt ansvar og sørger for god opplysning om hvordan man skal gå fram – og ikke minst for gode rutiner. Det er viktig med et godt trepartssamarbeid og sterke fagforeninger, og det er viktig med et godt lovverk. Jeg må si at jeg reagerer sterkt når Politiets Fellesforbund går ut og sier at de heretter ikke anbefaler varsling, og at de har sett at det er skadelig for helsen. Det er alarmerende.

Nå ser vi at det er varslet en ekspertgruppe. Det er bra, men vi håper det ikke blir en lynavleder for regjeringen til å utsette saken, som er viktig. Vi ber derfor om at selv om man stemmer imot forslagene vi har fremmet i saken, blir de tatt inn i arbeidet til ekspertutvalget.

Ove Bernt Trellevik (H) [11:01:01]: Samfunnet er ikkje tent med at forhold som burde ha vore varsla, ikkje vert varsla grunna manglande vern for varslarar. Det handlar om å ha ein god kultur for å varsla om saker. For eksempel næringslivet er heilt avhengig av ein verksam og effektiv konkurranse der f.eks. både prissamarbeid og marknadsdeling er lovbrot som hindrar effektiv konkurranse og ein velfungerande marknad. Slikt må det verta varsla om med ein gong ein får kunnskap om det.

Grunnen til at eg tek ordet her i dag, er at eg er frå Hordaland, representerer Hordaland og har følgd desse varslarsakene ved Hordaland politidistrikt. Robin Schaefers varsling i Monika-saka er så langt det viktigaste beviset på at me politikarar har eit særdeles stort ansvar for å sørgja for eit tilstrekkeleg og reelt vern av arbeidstakarar som varslar om kritikkverdige forhold. Det er ein føresetnad for eit velfungerande demokrati, og det er gode rettsstatsprinsipp. Det handlar òg mykje om vårt felles ansvar som folkevalde for å sikra sentrale og samfunnskritiske verdiar som me i all hovudsak kan einast om viktigheita av å ha og av å beskytta, uavhengig av politisk tilhøyrsle.

Etter mi oppfatning vert sjølve mandatet til det føreslåtte ekspertutvalet sentralt. Eg håpar både stortingsfleirtalet og statsråden ser fordelen med eit breitt samansett utval med erfaringar og kompetanse som eksisterer på dette området, og som også får eit breitt mandat med seg inn i denne arbeidsgruppa. Med det meiner eg at dette utvalet bør få fridom til å kunna sjå på ulike saker, f.eks. dei me kjenner frå Hordaland politidistrikt, og ulike modellar for styrking av varslarvernet i praksis. Utvalet bør vurdera om ein skal få eit eksternt varslarombod, slik fleire har teke til orde for, og om Arbeidstilsynet kan verta involvert på ein betre og sterkare måte enn det dei gjer i slike saker i dag. Det er flott å høyra at statsråden er open for dette.

Eg tenkjer òg at fokuset må vera korleis eksisterande reglar vert brukte, og ikkje berre å føreslå nye reglar. Det handlar også om kultur, slik statsråden presiserer. Spesialeininga for politisaker si gransking av om det var gjort straffbare handlingar i varslarsakene, og sjølve erfaringane frå Hordaland politikammer, er eksempel på korleis praktiseringa av varslarvernet frå leiarar lokalt og heilt opp i hierarkiet, heilt opp til Politidirektoratet med påfølgjande gransking, i praksis skremmer tilsette frå å varsla om interne kritikkverdige forhold, stikk i strid med intensjonen med varslarvernet.

Slik kan me ikkje ha det. Poenget er at terskelen – og kulturen – for å varsla må vera minst så låg som Stortinget føresette i forarbeida til dei reglane som faktisk gjeld per dags dato.

Det er ei sjølvfølgje med varslarvern, og det må vera ei sjølvfølgje at det det vert varsla om, vert følgd opp på ein tillitvekkjande og god måte, utan at ein skal ha frykt for represaliar.

Sveinung Rotevatn (V) [11:04:21]: Takk for mange gode innspel i løpet av debatten. Eg tek berre ordet igjen for å kommentere eit par av dei.

For det første til det lause forslaget frå Kristeleg Folkeparti om ombod eller Arbeidstilsynet: Frå Venstres perspektiv har vi nok ombod i dette landet – meir enn nok, for å vere heilt ærleg. Men det å ha ei eiga eining innanfor Arbeidstilsynet er ein tanke vi har meir sansen for. Eg set pris på signala frå statsråden i replikkvekslinga og legg til grunn at det også vil bli vurdert i ekspertutvalet, sjølv om vi ikkje kjem til å stemme for det lause forslaget i dag.

Så til Arbeidarpartiet, som hadde håpa at deira eigne forslag vart vedtekne. Det forstår eg. Men eg kan trøyste Arbeidarpartiet med at nokre av dei allereie er vedtekne av Stortinget, bl.a. det som gjeld interne varslingsrutinar. Det vart vedteke for over eit år sidan, og i forbindelse med det vil eg oppmode departementet til å halde eit høgt tempo i det arbeidet, for tida går, dag for dag.

Eg er også glad for at Arbeidarpartiet subsidiært støttar dette med å setje ned eit ekspertutval. Det trur eg kan bli viktig. Og så håpar eg at Arbeidarpartiet også subsidiært kan støtte – det er vel – forslag til vedtak II, om det å gå inn på vilkåra i lovteksten, der det i høyringsrunden var ganske tydeleg, ikkje minst frå presseorgana, at her ligg det ein terskel. Eg set pris på at Senterpartiet vil støtte det subsidiært, og eg håpar Arbeidarpartiet vil gjere det same. Eg trur det kan vere viktig å få ein gjennomgang av det.

Heilt til sist til ekspertutvalet: Eg ser fram til å få resultat derfrå. Eg vil likevel seie at det arbeidet som departementet fekk i oppdrag å gjere for eit år sidan, og som eg håper dei begynner nærme seg å kome i mål med, bør ein leggje fram for Stortinget uavhengig av dette ekspertutvalet og før det kjem med noko, for det reknar eg med vil ta litt tid. Så eg meiner at det at ein set ned eit utval no, ikkje skal vere noko som utset det arbeidet som allereie er i gang. Det bør kunne leggjast fram fortløpande for Stortinget.

Lise Christoffersen (A) [11:06:56]: Debatten i dag har vist at det er bred politisk enighet om at varsling er et gode, og at varslere skal tas på alvor. Varsling er tøft nok i seg selv, om en ikke også skal risikere gjengjeldelse. Forskning, bl.a. ved Universitetet i Bergen, viser at det dessverre skjer altfor ofte. Troverdigheten som fagperson trekkes i tvil, budskapet uskadeliggjøres, man ignoreres, avvises, omplasseres, utsettes for trusler, sanksjoner og utstøting. Det var jo nettopp det de nye reglene skulle forhindre. Det er blitt bedre. Fafo viser at andelen arbeidstakere som er dekket av varslingsrutiner, nå er oppe i 53 pst. Men det er ikke nok, og rutinene må etterleves.

Vi har mange eksempler på at varsling kan ha stor betydning, langt utover egen arbeidsplass. Representanten Arild Grande viste til en av dem. Det ferskeste eksemplet er varslersaken fra Panama om skjulte formuer i skatteparadiser, som til og med omfatter DnB, der staten er største aksjonær. De kjente varslerne politietterforsker Robin Schaefer og tillitsvalgt Jan Erik Skog fikk delvis oppreisning gjennom Fritt Ords pris i 2015 for varsling om store mangler i en drapsetterforskning og alvorlig korrupsjon ved bussleveranser i Oslo. Men det tok år med store personlige belastninger før de endelig fikk gjennomslag.

Ikke alle varslere har et apparat rundt seg. Det fikk vi til fulle se etter at Hadia Tajik omtalte varslerforslaget vårt i et intervju i Dagbladet. På plassen min ligger henvendelser fra personer som har prøvd å varsle, og som takk fikk livet snudd på hodet. Den siste henvendelsen kom på e-post seint i går kveld.

I januar fikk jeg tilsendt boka «Moderne munnkurv» av Amelie og Dahle. De skriver om varslere i Statoil, Sector Alarm, Nav, Actis, Bærum kommune, Rana kommune, Statens strålevern, NRK, Widerøe. Noen fikk en lykkelig slutt, andre ikke.

På galleriet her i dag sitter Monna Brinch, som har ført en kamp helt siden tidlig på 1980-tallet om kjemikaliebruk og helseskader i Oslo-skolen der hun var ansatt. Saken hennes er omtalt i ei bok om tolv varslere av Kjell Horn, med bidrag fra Henning Jakhelln. Monna Brinch var tøff og tok saken helt til Høyesterett – uten hell. Stoffene hun varslet om, står i dag på EUs liste over helseskadelige stoffer med grenseverdier langt under det hun selv og andre ble utsatt for. Hun blir 80 år neste år og håper fortsatt på en verdig avslutning.

Hvor vil jeg med dette? Vi har jo ikke forutsetninger for å skille rett og galt i den enkelte sak. Men når det nå ser ut til at det bærer i retning av å nedsette et ekspertutvalg, håper jeg at statsråden også kan be dem se på hvordan varslere som har lidd urett, kan bli sett og få sjansen til å sette punktum. Det mener jeg vi skylder både Robin Schaefer, Jan Erik Skog, Monna Brinch og alle de andre.

I forlengelsen av det jeg sier her, vil Arbeiderpartiet støtte forslaget fra Kristelig Folkeparti om å få vurdert varslerombud eller en egen enhet i Arbeidstilsynet. Vi heller mest i retning av det siste, men låser oss ikke absolutt til det i dag.

Bente Stein Mathisen (H) [11:10:15]: Jeg tar også ordet for å kommentere Kristelig Folkepartis forslag om opprettelse av et eget varslerombud eller en egen varslerenhet hos Arbeidstilsynet.

Høyre er, i likhet med Fremskrittspartiet og Venstre, opptatt av å avvente ekspertgruppens arbeid. Slik forslaget til vedtak er formulert, legges det ikke noen føringer for hva ekspertgruppen skal komme med av forslag til tiltak og styrkninger. Forslaget til vedtak har en formulering om at en ekspertgruppe skal gå gjennom dagens regler om varsling i sin helhet og fremme forslag om hvordan varslervernet kan styrkes. Kommer det forslag om opprettelse av et varslerombud eller en egen varslerenhet hos Arbeidstilsynet, vil vi selvsagt vurdere det.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:11:09]: Der det er dårlig kultur for varsling, så er det dårlig kultur for å ytre seg generelt. Det starter med ytringsfrihet på jobben om småsaker i det offentlige – eksempelvis om budsjett. Om en ikke aksepterer de små sakene – hvem tør da å varsle når det virkelig gjelder?

Jeg trakk inn dette med forholdet mellom varsling og personalsak, ikke minst i helsesektoren, og statsråden sa at da er det ikke implementert godt nok. Men det som kjennetegner veldig mange varslingssaker, ikke minst i helsesektoren, er at det er interessekonflikter. Det er interessekonflikter som gjør at disse sakene blir meget krevende. Det er interessekonflikter hvor de som står på gulvet, føler og ser saken på en annen måte enn tilsynene, eksempelvis Helsetilsynet eller fylkeslegen, som har som oppgave å påse lovligheten i det som skjer, men som også, i altfor stor grad, er statens representant i de omstillingsprosesser som skjer.

Det er en rekke av de omstillingsprosessene som skjer, hvor det er en manglende ærlighet. Det er en manglende ærlighet som gjør at de ansatte reagerer med vantro over at en sak kan presenteres på en måte som er så fjern fra den situasjonen de står i, og som de kjenner til hvordan skal løses. Vi er i en situasjon der veldig mange av omstillingene i dag har en manglende ærlighet i seg, for det som er konsekvensen av den sentraliseringen som pågår, er en økende byråkratisering med mindre innflytelse for dem som er i førstelinja. Det fører til at de som er i førstelinja, varsler fordi en ser at tryggheten til de menneskene en skal ivareta, blir dårligere.

Dette er meget krevende, og det må skje en systemgjennomgang. Jeg vil si at i disse omstillingsprosessene er første bud at ledere er ærlige og sier ifra om hva som er formålet med prosessen. Men det krever jo sjølsagt at de oppdrag som ledere får fra politikere, også er ærlige, og det står det mye tilbake på.

Så til slutt: Kristelig Folkepartis forslag om å vurdere opprettelsen av et varslerombud eller en egen enhet under Arbeidstilsynet kan nok ha mye for seg, men jeg vil si at dette går for grunt. Det er en mye mer krevende sak, en mye mer alvorlig sak vi står oppe i. Jeg mener dette vil føre til en for stor grad av ytterligere byråkratisering. På den bakgrunn vil Senterpartiet stemme imot.

Kirsti Bergstø (SV) [11:14:11]: SV vil støtte Kristelig Folkepartis løse forslag i saken. Det er viktig å vurdere hvordan man kan få en bedre struktur for ivaretakelse av varslere og varsling. I likhet med Arbeiderpartiet tenker jeg at det er mest hensiktsmessig at Arbeidstilsynet står for det, framfor et nytt ombud, men det kan vi ta en debatt om på et senere tidspunkt.

På samme måte som det er viktig å ha en struktur for ivaretakelse av varslere, er det hensiktsmessig å ha en struktur for rutiner og håndtering av varsling på den enkelte arbeidsplass. Det har tidligere i debatten blitt oppfordret til at mindretallsforslagene må tas med i arbeidet til den bredt sammensatte ekspertgruppen. Det håper vi fra SVs side inderlig, men jeg har også noen flere oppfordringer med hensyn til arbeidet som skal settes i gang etter dagen i dag, og også til sammensetningen av gruppen.

Jeg vil også nevne at SV støtter oppfordringen fra representanten Christoffersen om at man bør gå gjennom kjente varslingssaker og se på både utfall og rettferdighet i dem.

Videre mener jeg det er nødvendig at varslere er representert i gruppen, at man i gruppen har noen med erfaring på kroppen om hva det vil si å bære fram en sannhet som det ofte sås tvil om, og ikke minst vil jeg på det aller sterkeste oppfordre til at arbeidslivets parter skal være representert. Det er ikke nødvendigvis en selvfølge, selv om vi fra SVs side mener at det er avgjørende. Derfor vil jeg gjerne oppfordre statsråden til å dele sine tanker rundt partenes rolle i det kommende arbeidet, og også tanker rundt om partene i arbeidslivet bør være representert i en sånn ekspertgruppe. Fra SVs ståsted tenker jeg at det er vel få som er bedre eksperter på arbeidslivets styrker og svakheter enn nettopp partene, og at det er der kjernen for en løsning ligger – og for et konstruktivt samarbeid i en mer positiv retning, mot åpenhet og en kulturendring i arbeidslivet.

Presidenten: Lise Christoffersen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Lise Christoffersen (A) [11:17:11]: Bare et par ting som det har blitt stilt spørsmål om i debatten: Erlend Wiborg nevnte Fremskrittspartiets forslag i forrige periode og sa at de rød-grønne partiene var forholdsvis lunkne til det. Jeg vil bare minne om at jeg viste til Fremskrittspartiets forslag i mitt første innlegg. På det tidspunktet forelå det ikke en evaluering av nye regler – det gjør det nå.

Så har flere vært inne på begrepene «forsvarlig varsling» og «kritikkverdige forhold». Vi har en merknad der vi ber regjeringa vurdere hvordan disse begrepene kan tydeliggjøres, og når det i tillegg ses i sammenheng med tydeligere rutiner, håper vi at det kan føre til større trygghet både for den som varsler, og den det varsles om. For sistnevnte må jo også kunne stille visse krav til varslingens innhold.

Så til spørsmålet fra saksordføreren om hvordan vi stiller oss til II: Vi gir også det vår subsidiære støtte, og det betyr da at vi subsidiært støtter både I, II og III.

Arild Grande (A) [11:18:29]: I og med at det ser ut til at forslagene fra bl.a. Arbeiderpartiet blir stemt ned, og det vises til ekspertutvalget som skal etableres, så er det viktig for oss å få en tilbakemelding fra statsråden på om hvorvidt disse innspillene blir ivaretatt når mandatet til utvalget skal utformes, og når sammensetningen av utvalget skal gjøres. I tillegg kunne jeg tenkt meg en bekreftelse fra statsråden på at det som står i merknaden fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, blir vurdert, og på at det blir gjort en vurdering av om begrensninger i ansattes rettigheter til å delta i den allmenne samfunnsdebatten kan være i strid med Grunnloven § 100 om ytringsfrihet. Det vil være en viktig avklaring, at dette vil bli vurdert, da en avklaring av det vil kunne løse mye av de utfordringene og de urolighetene som mange føler knyttet til om hvorvidt deres rett til ytringer er beskyttet.

Så er det også et ønske om å få en vurdering av hvordan man kan styrke kildevernet. Mange journalister rapporterer jo at de møter nervøse ansatte som er redd for å ytre seg, all den tid de ikke vet om det blir bedrevet kildejakt, og om deres identitet blir avslørt i alvorlige saker. Jeg kan nevne som et eksempel, som kan vurderes: I Sverige har ikke redaktørene bare en rett til å beskytte sine kilder; de har også en plikt til å beskytte sine kilder.

Det kunne vært interessant å høre om statsråden kan være villig til å signalisere at dette er noe som ekspertutvalget bør se på, for på den måten å øke tryggheten hos framtidige varslere – at deres identitet ikke blir avslørt, og at de, hvis de har behov for det, har rett og mulighet til anonymitet. Det vil være viktig for et effektivt kildevern i framtid.

Statsråd Anniken Hauglie [11:21:02]: Jeg fikk en del spørsmål til oppklaringer på tampen. Jeg vil bare si kort, for det første: Alle har en selvsagt rett til å ytre seg og delta i samfunnsdebatten – det skulle bare mangle. Ansatte har åpenbart den retten, og de skal fortsatt ha den retten, det må det ikke være noen tvil om.

Det vi nå skal gjøre, er å følge opp vedtaket fra Stortinget om å nedsette et ekspertutvalg. Det ligger noen føringer fra flertallet om hva dette ekspertutvalget skal diskutere og ta opp i seg. Mitt utgangspunkt er at det ikke skal være noen begrensninger fra min side for hva det ekspertutvalget bør diskutere, men det må være relevante problemstillinger.

Men nå må vi gå tilbake til departementet, sette oss ned og utarbeide mandatet. Jeg ønsker at det skal være så bredt og hensiktsmessig som mulig. Når det gjelder sammensetning, må jeg også komme tilbake igjen til det, men jeg synes jo det er naturlig at også partene deltar i dette i en eller annen form. Det viktigste er at vi får et utvalg som nå kan diskutere relevante problemstillinger, og komme tilbake til oss med det de mener er viktig at vi fanger opp i lov eller regelverk.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.