Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Arve Kambe [11:23:15]: (komiteens leder og ordfører for saken): Dette er en sak hvor forslagsstillerne ønsker å endre arbeidsmiljøloven ved å foreslå at § 14-12 andre ledd oppheves. Det er en bestemmelse som gir rom for at tariffbundne virksomheter etter avtale med fagforening kan leie inn personell fra bemanningsbedrifter utover lovens hovedregel om midlertidig behov. Forslaget får i komiteen støtte fra Senterpartiet og SV, mens resten av komiteen avviser forslaget.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, har egne merknader, Arbeiderpartiet har sine merknader, og SV og Senterpartiet har stort sett felles merknader, men av og til noen avvikende.

Arbeidsmiljøloven, sammen med hovedavtalen mellom NHO og LO, tariffavtalene og trepartssamarbeidet, setter en relativt god standard for norsk arbeidsliv. Det er den som brukes, og hovedregelen i norsk arbeidsliv i dag, uavhengig av tilsettingsformål, er faste ansettelser.

Jeg vil presisere at den nye generelle adgangen til midlertidige ansettelser ikke gjelder ved innleie og dermed bruk av bemanningsbyråer, slik forslagsstillerne antyder i forslaget sitt. Høyre er derfor uenig med forslagsstillerne, som hevder at adgangen til å inngå lokal avtale om innleie ikke lenger er nødvendig på grunn av den nye regelen.

Den lovbestemmelsen som Senterpartiet ønsker å fjerne, ble tatt inn i arbeidsmiljøloven under Stoltenberg I-regjeringen i 2000. Høyre mener at bestemmelsen bidrar til å sikre løsninger som er både i arbeidsgivers og arbeidstakers interesse. Dette gjelder særlig for industribedrifter i distriktene som ellers ville hatt problemer med å skaffe tilstrekkelig arbeidskraft.

Norge opplever nå utfordrende tider for industri og arbeidsliv. Den bestemmelsen som Senterpartiet og SV nå ønsker å fjerne, har bidratt til trygge arbeidsplasser hos innleiebedriftene og har motvirket at arbeidsplasser blir flyttet ut av Norge. Høyre vil derfor advare sterkt mot konsekvensene av forslaget, selv om de er utilsiktet.

Senterpartiet prøver en rekke ganger å gjøre enkeltsaker om arbeidsmiljøloven til en EØS-debatt. Det er relativt bred politisk oppslutning om EØS-avtalen i Norge – et svært flertall i Stortinget, et stort flertall i folket, og partene i arbeidslivet er meget positive til EØS-avtalen.

Rett før Norge ble en del av det indre markedet i 1994, vedtok Stortinget allmenngjøringsloven. Allmenngjøring av tariffavtaler betyr at bestemte deler av en landsomfattende tariffavtale, f.eks. bestemmelser om lønn, arbeidstid og utgifter til reise, kost og losji, gjøres gjeldende for alle arbeidstakere som utfører arbeid innenfor tariffavtalens virkeområde. Det er per dags dato gjort vedtak om allmenngjøring innenfor en rekke bransjer og områder. Arbeidstilsynet fører tilsyn med at lønns- og arbeidsvilkår som følger av vedtak om allmenngjøring, blir overholdt.

Senterpartiet viser i sitt forslag til en rapport fra Manifest Analyse. Jeg vil påpeke at dette ikke er en vitenskapelig rapport, men en politisk skjev analyse. Jeg er også kjent med at NHO Service hevder at rapporten bruker deres tall feil på svært mange og avgjørende punkt, og vi stiller oss undrende til at dette har vært premissgivende for fakta i representantforslaget.

Regjeringen fikk relativt bred støtte da næringslivet ble gitt mulighet til unntak fra vikarbyrådirektivet i 2014 gjennom en forskriftsendring som ble iverksatt fra 1. juli i fjor. Nå blir likebehandling ansett som oppfylt ved at de innleide er omfattet av en tariffavtale inngått mellom bemanningsbyrået og en fagforening med minst 10 000 medlemmer. De ansatte i et bemanningsbyrå er gjennom egen tariffavtale sikret mot sosial dumping. De er videre trygge på skikkelige arbeidsvilkår som er framforhandlet over tid.

Dagens lovverk forutsetter at det foreligger enighet mellom fagforening og arbeidsgiver i en bedrift med tariffavtale. Partene i arbeidslivet samarbeider godt om å løse dagens utfordringer, og Høyre aksepterer ikke premisset fra forslagsstillerne om at fagforeninger presses til å inngå slike avtaler.

Arbeidsmiljøloven gjelder for norsk næringsliv/arbeidsliv og gjelder for alle sektorer. Det er derfor uheldig å vedta generelle endringer for alle basert på en feilslått analyse for en enkelt næring.

For mange ansatte er bemanningsbransjen en god inngang til arbeidslivet, og i tider med økt ledighet kan den også være en god mellomstasjon mellom ledighet og nytt fast arbeid. Dermed kan bransjen være en god bidragsyter i den omstillingen som Norge er i gang med. Regelverket som forslagsstillerne ønsker å fjerne, vil ha som konsekvens at det gjør det vanskeligere for norsk næringsliv å sikre seg kompetanse, i tillegg til at det vil true gjennomføringsevnen til norske bedrifter som har vunnet anbud, og dermed vil sette de ordinære arbeidsplassene ved disse bedriftene i fare.

På denne bakgrunn foreslår komiteens flertall at forslaget avvises – og vedlegges protokollen.

Fredric Holen Bjørdal (A) [11:28:36]: Arbeidarpartiet vil takke forslagsstillarane for å setje forholda i bemanningsbransjen på dagsordenen.

Aller først har eg lyst til å seie at det skal vere enkelt for arbeidstakarar å kome til Noreg for å bruke kompetansen sin her. Det må vere raskt og enkelt for både arbeidsgjevar og arbeidstakar å få nødvendige løyve, slik at kompetent arbeidskraft kan hentast inn.

Etter EU-utvidinga har talet på arbeidsinnvandrarar auka kraftig. I Arbeidarpartiet er vi positive til det, men vi er heller ikkje blinde for at det fører med seg utfordringar. Auka arbeidsinnvandring har gjeve oss viktig arbeidskraft, men i delar av arbeidslivet har det også ført til problem med sosial dumping. Stor bevegelse av arbeidskraft over landegrensene saman med utsetjing av arbeidsoppgåver legg auka press på den norske arbeidslivsmodellen. Men EØS-avtalen er i all hovudsak positiv for Noreg, og han har medverka til å styrkje rettane for mange arbeidstakarar i Europa og i Noreg.

Noreg må halde fram med å utnytte handlingrommet som ligg i avtalen for å sikre at vi framleis vil kunne ha ei god arbeidslivsregulering. Nye EU-reglar må ikkje leggje hindringar i vegen for tiltak som Noreg har innført, eller planlegg å innføre, f.eks. gjennom våre handlingsplanar mot sosial dumping. Sosial dumping inneber at utanlandske arbeidstakarar blir utsette for brot på helse-, miljø- og sikkerheitsreglar eller blir tilbodne løn som er uakseptabelt låg. Og vi må framleis jobbe for å utvikle ordningar som sikrar tryggleiken til arbeidstakarane i løns- og arbeidsforhold – ordningar som allmenngjering, solidaransvar og treparts bransjeprogram.

Når det gjeld bemanningsbransjen, ser vi at bransjen har hatt ein betydeleg vekst dei siste ti–femten åra. Vi har eksempel på verksemder der den faste bemanninga utgjer berre ein mindre del av totalbemanninga. Fleirtalet kan vere leigde inn, og då snakkar vi som hovudregel om utanlandske arbeidstakarar. Føresetnaden for anledninga til innleige frå bemanningsverksemder var at det skulle vere eit tilskot til den ordinære, fast tilsette bemanninga der det var eit midlertidig behov for arbeidskraft. I staden har bemanningsbransjen vakse til å bli ein vesentleg leverandør av billegare og i all hovudsak utanlandsk arbeidskraft til viktige delar av norsk arbeidsliv.

Innleige inneber ei laus tilknyting til oppdragsgjevarane, der arbeidsgjevaransvaret blir pulverisert. Eit for stort omfang av innleige utfordrar den norske arbeidslivsmodellen, og det fremjar konkurranse på lønsvilkår, ikkje på produktivitet. Ein konsekvens er at det blir vanskelegare å gjennomføre opplæring innanfor språk, HMS og fag. Når arbeidsgjevar vel å satse på innleige i staden for direkte tilsetjingar, undergrev dei eiga langsiktig kompetansebygging og verdiskaping. Det må difor vere eit mål at innleige i størst mogleg grad avgrensar seg til bruk av reelle vikarar og sesongtoppar. Samtidig må vi sikre etterleving av likebehandlingsprinsippet ved bruk av innleige. Dei som blir leigde inn, skal ha minst like gode løns- og arbeidsvilkår som om dei var tilsette direkte av innleigar.

Sjølv om mange driv seriøst og ordentleg, er bemanningsbransjen også prega av ulovlege og useriøse forhold og bidreg til tilstandar i delar av arbeidslivet som er uakseptable. Ein konkurranse basert på lågast mogleg lønsnivå bidreg til det. Ingen burde ønskje at det skal utvikle seg ein situasjon der fleire og fleire bemanningsføretak opplever at det er vanskeleg å klare seg i konkurransen dersom dei skal oppfylle krav etter lov og tariffavtale. Vi er difor einige med forslagsstillarane i at det kan vere behov for ei strengare regulering av bemanningsbransjen, men når vi likevel vel ikkje å støtte lovforslaget, er det bl.a. fordi vi meiner at forslaget om å oppheve § 14-12 andre ledd her og no er for drastisk, ikkje minst fordi det vil utfordre våre EØS-rettslige forpliktingar. Vi må ikkje gløyme at forhandlingsretten, og i siste omgang tillitsvalde sin rett gjennom lova til å seie nei til innleige, er eit viktig grunnlag for det arbeidet som blir gjort for å sikre ryddige vilkår ved innleige. Dersom vi skal gjere innstrammingar, må det greiast ut om det er lokale eller sentrale ledd som skal føreta ei slik godkjenning, og om det bør innførast andre former for avgrensingar. Uansett bør forslaget sendast på ordinær høyring.

Samtidig meiner Arbeidarpartiet at det er behov for ein heilskapleg gjennomgang av regelverket rundt innleige, og vi vil difor sterkt oppfordre regjeringa til å sjå på forholda i bemanningsbransjen med eit kritisk blikk og vurdere kor og korleis det er mogleg å stramme inn.

Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Erlend Wiborg (FrP) [11:33:27]: Jeg vil også begynne med å takke saksordføreren og komiteen for å ha gått godt igjennom saken.

Jeg vil vise til at norsk økonomi har vist seg å være robust og bærekraftig gjennom forutsigbare rammevilkår, nødvendig moderasjon og evne til omstilling. Vi mener at en god og velfungerende arbeidsmarkedsøkonomi hviler på et næringsliv med mange ulike aktører, også vikar- og bemanningsbransjen, som også kan hjelpe mennesker som står utenfor arbeidslivet, til å få en fot innenfor.

Men i et arbeidsliv i endring må også arbeidsmiljøloven tilpasses og fornyes ut fra endringene i samfunnet og i arbeidslivet, noe jeg er glad for at dagens regjering har tatt tak i – innsett at arbeidslivet og ønskene fra næringslivet og mennesker har endret seg siden 1970-tallet. Det er derfor jeg, som sagt, er glad for de endringene vi har fått gjennomført.

Men en del av det velfungerende arbeidsliv er det naturlig at bemanningsbransjen inntar. Bemannings- og vikarbyråene fyller en god og viktig funksjon, både for den enkelte arbeidstaker og for virksomheter som benytter seg av tjenestene. Vi anerkjenner bemanningsbransjen fullt og helt som en aktør likeverdig med alle andre aktører i norsk arbeidsliv.

Det er interessant å merke seg, da Stortinget for noen år siden godkjente EUs vikarbyrådirektiv, hvilke partier som da sto bak dette. Fremskrittspartiet har hele tiden støttet fullt og helt opp om det, og Arbeiderpartiet gjorde det samme. Vi støttet opp om en samlet europeisk fagbevegelses krav om å få likebehandling når det gjelder dem som er ansatt i bemanningsbyråene, dem som er innleid gjennom dem, og dem som er ansatt i vanlige innleiefirmaer.

Da er det også interessant å merke seg LOs høringsuttalelse 14. desember 2010, hvor de bl.a. skriver:

«LO vil videre peke på at formuleringene i direktivets artikkel 1 – anvendelsesområde og artikkel 3 – definisjoner ytterligere underbygger at § 14-12 (…) kan beholdes.»

Jeg har også lyst til å sitere daværende statsminister og arbeiderpartileder Jens Stoltenbergs uttalelse til NTB, datert 15. februar 2012, der han sier «det er et paradoks at fagbevegelsen i Europa er for direktivet og at det omtales som en seier, mens det er motsatt i Norge».

Og videre:

«Men slik er det i politikken. Det må vi håndtere.»

Jeg støtter tidligere arbeiderpartileder og statsminister i det paradokset, og det ser vi også tydelig her i salen i dag.

Selvfølgelig kan vi som ulike politiske partier i denne salen være uenige om innholdet i selve paragrafen, men det er noe helt annet enn å foreslå at den skal oppheves. Dessverre vet vi som kjent at LO gikk bort fra sitt standpunkt i høringsrunden. Vi så en kamp internt i Arbeiderpartiet, der flere kjempet imot vikarbyrådirektivet, selv om sosialdemokratiske partier og fagbevegelser rundt i Europa kjempet direktivet frem. Som sagt, vi så mye vingling fra Arbeiderpartiet. Jeg synes det er spesielt at noen i en sak som faktisk handler om å gi alle ansatte like rettigheter og plikter, da velger å gå bort fra det.

Til slutt vil jeg påpeke motsetningen som ligger til grunn for selve representantforslaget, nemlig at den nye generelle adgangen til midlertidige ansettelser ikke gjelder ved innleie, og dermed ikke har noe med bruk av bemanningsbyråer å gjøre. Det er i beste fall basert på en misforståelse og viser også litt av grunnen – tror jeg – til at representantforslaget såpass tydelig blir avvist i dag.

Representanten Holen Bjørdal var inne på at de fleste opptrer seriøst og følger de til enhver tid gjeldende lover og regler. Det er jeg helt enig i, men da er det viktig at dem vi da må få stoppet, og som vi må sette inn støtet på, er dem som er useriøse, og dem som ikke følger lover og regler – og ikke ramme alle.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:38:20]: Det er stor avstand i denne saken. Det er en svært viktig sak. Det er ikke overraskende at det er så ulik forståelse av hvordan vi skal organisere arbeidslivet. Det har vært en konfliktsak i norsk politikk helt siden starten, og det fortsetter. Sakskomplekset kommer til å bli enda viktigere framover, for stadig flere arbeidstakere blir berørt av det temaet som vi diskuterer her i dag.

Senterpartiet står på faste ansettelser. Vi står på at en skal ha midlertidige ansettelser etter § 14-9 i arbeidsmiljøloven, med klart definerte formål. Det vi nå snakker om, er endring i arbeidsmiljøloven § 14-12 andre ledd, ved at vi foreslår at det skal tas ut. Det er en paragraf som kom inn i år 2000, og den sier at det etter avtale med fagforening kan leies inn personell fra bemanningsforetak.

Når vi foreslår å oppheve arbeidsmiljøloven § 14-12 andre ledd, er det fordi den underminerer tryggheten i arbeidslivet for de ansatte, og den presser andre arbeidsgivere – og det vil jeg understreke – til også å begynne å bruke bemanningsbyråer, fordi det billigere på kort sikt. Dette er snakk om penger. Enhver arbeidsgiver, enhver bedriftsleder må drive sin virksomhet sånn at den kan overleve i en tøff konkurranse, og konkurransen er slik at bemanningsbyråer i svært mange tilfeller er økonomisk billigere for bedriften på kort sikt. Sånn fungerer konkurransen – det er livets lov.

Bakgrunnen for at Senterpartiet tar opp dette forslaget nå, er sjølsagt omfanget av dette. Vi fikk fri bevegelse av arbeidskraft over landegrensene gjennom EØS-avtalen i 1994. Det utviklet seg gradvis de første ti årene, og så fikk vi i 2004 tilbudssjokket med ti nye land som har helt annerledes lønns- og arbeidsvilkår og mye høyere arbeidsledighet: Blant disse er Polen, Baltikum, Ungarn, Tsjekkia og Slovenia. I 2007 fikk vi ytterligere flere: Bulgaria og Romania. Jeg vil vise til de grundige merknadene som Senterpartiet står bak i innstillinga, og ta noen hovedpoenger.

Trygghet i arbeidslivet er avhengig av lovverket, de økonomiske rammebetingelsene, muligheten til å følge opp skatter og avgifter, fagorganisering, ordnede forhold, og at vi har arbeidskamerater som tar ansvar. Omfanget av bemanningsbyråer er svært forskjellig i ulike bransjer og yrkesgrupper. De som er mest berørt, kan ikke det norske språket og har ikke kunnskaper om norske samfunnsforhold i sin jobb, noe som er avgjørende kvalifikasjoner for å utføre arbeidet. Den øvre middelklassen har derfor i svært liten grad konkurranse fra bemanningsbyråer og i liten grad press nedover på sine inntekter og lønns- og arbeidsvilkår. Det er bedrifter og fagarbeidere i praktiske yrkesfag som må betale prisen for at stortingsflertallet ønsker den utviklinga som finner sted. Byggfag, hotell, restaurant, handel, eldreomsorg, jordbruk, fiske, skogbruk og transport er eksempler. Dette er viktige yrker som tusenvis av norske ungdommer hvert år ønsker å starte yrkeslivet i, ønsker å ta utdanning i og ønsker å ha en fast og trygg jobb i.

Ved endringa av arbeidsmiljøloven den 7. april 2015 fikk Høyre og Fremskrittspartiet, med hjelp fra Venstre og Kristelig Folkeparti, flertall for å utvide bedriftenes muligheter til å bruke midlertidige ansettelser ved midlertidig behov for mer arbeidshjelp. Det er arbeidsmiljøloven § 14-9, som flere har vært inne på. Jeg skal ikke gå nærmere inn på det. Senterpartiet sto klart sammen med de organisasjonene, YS, Unio og LO, som gjennom politisk streik markerte sitt syn i den saken. Nå gjelder det den generelle adgangen.

Ved ansettelse i bemanningsbyråer vil arbeidsplikten for mange begrense seg til de dager en blir tilkalt, lønnen for arbeidet ligger klart i laveste sjikt, og det er ofte problemer med å få inn skatter og avgifter for det offentlige. Ved kontroller utført av Arbeidstilsynet i 2014, viste det seg at av 42 bemanningsforetak ble det gitt reaksjon på ett eller flere tilfeller ved hele 30 tilsyn. Dette er noe som ikke kan få utvikle seg videre.

Senterpartiet er trygg på at ledelsen i LO er enig i disse vurderingene, og det er gledelig at Senterpartiet har fått støtte fra SV. Vi merker oss derimot at Arbeiderpartiet ikke støtter oss, med en begrunnelse om at det er for drastisk med tanke på EØS-forpliktelsene. At Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre ikke støtter oss, er helt logisk ut fra deres prioriteringer i dag.

Presidenten: Ønsker representanten Per Olaf Lundteigen å ta opp forslaget som ligger i innstillingen?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:43:31]: Det er helt korrekt. Jeg tar opp forslaget i innstillinga.

Presidenten: Representanten Per Olaf Lundteigen har da tatt opp det forslaget han refererte til.

Sveinung Rotevatn (V) [11:43:44]: Arbeidsmiljølova § 14-12, andre avsnitt, opnar for at tariffbundne verksemder, etter avtale med fagforeining, kan leige inn personell frå bemanningsbedrifter utover hovudregelen i lova om midlertidig behov. Forslaget vart teke inn i lova i 2000 og var den gongen ei oppfølging av det samrøystes forslaget frå Blaalid-utvalget om å gje lokale partar større høve til å inngå avtale om innleige.

Den aktuelle føresegna har ikkje vore mykje brukt, men har i ein del tilfelle vore ein nyttig nødventil for å sikre løysingar som er i både arbeidstakars og arbeidsgjevars interesse i usikre tider. Typisk har dette vore aktuelt hos industribedrifter i distrikta som har hatt utfordringar knytte til det å skaffe tilstrekkeleg kvalifisert arbeidskraft. Forslagsstillarane hevdar at årsaka til at talet fast tilsette hos dei store entreprenørane i Oslo-regionen har falle sidan 2007, har samanheng med at talet på innleigde arbeidstakarar frå bemanningsbransjen har auka rikeleg. Forslagsstillarane meiner at denne utviklinga fører til sosial dumping og føreslår å oppheve paragrafen eg har beskrive. Venstre er ueinig i problemomtalen, og vi støttar heller ikkje forslaget.

For det første er det ikkje dokumentert at ordninga truar hovudregelen om fast tilsetjing i Noreg. For det andre stemmer det ikkje at det har vore ein formidabel vekst i bemanningsbransjen på dette området. For det tredje blir paragrafen om utvida høve til innleige først og fremst nytta i andre delar av arbeidslivet enn i entreprenørbransjen, og ei oppheving av dette høvet vil difor ramme heilt andre område i norsk næringsliv enn det som er målsetjinga til forslagsstillarane. For det fjerde er eg ikkje einig i at bruken av innleigd arbeidskraft frå seriøse bemanningsbedrifter på generelt grunnlag fører til sosial dumping i norsk arbeidsliv, og for det femte er forslaget basert på ein såkalla rapport frå Manifest senter for samfunnsanalyse som inneheld så mange feil og fantasifulle omskrivingar av verkelegheita, at det vil gå utover mi tildelte taletid å gå gjennom alt. Eg får nøye meg med å seie at ein treng ikkje ta alt som fell ned i posthylla, for god fisk.

Aktiviteten i bemanningsbransjen utgjer i dag i overkant av 1 pst. av alle årsverk i Noreg. Dette talet har halde seg ganske konstant over mange år. I 2008–2009 førte finanskrisa til full stopp i entreprenørbransjen. Leveransane frå bemanningsbransjen fall med 50 pst. Då marknaden tok seg opp igjen, vart det også vekst i bruken av innleige. Bakgrunnen var primært at ein ikkje klarte å finne nok kvalifisert arbeidskraft i Noreg og difor måtte hente inn personell frå andre EU/EØS-land. Denne veksten fortsette fram til 2013, då ein innførte likebehandlingsprinsippet, som følgjer vikarbyrådirektivet. Likebehandlingsprinsippet førte til at personell som arbeider via eit bemanningsbyrå, har rett til same løns- og arbeidsvilkår som om dei var tilsette hos innleigebedrifta. Dette var ei viktig lovendring for å sikre like arbeidsvilkår mellom vanlege arbeidstakarar og innleigd personell.

I dag blir likebehandling rekna som oppfylt ved at dei innleigde er omfatta av ein tariffavtale inngått mellom bemanningsbyrået og ei fagforeining med minst 10 000 medlemer. Etter innføring av likebehandlingsprinsippet steig kostnadane ved innleige, naturlig nok, særleg for dei store entreprenørane som hadde inngått gunstige lokale avtalar med sine tilsette. Desse entreprenørane avgrensa då si innleige, men auka derimot bruken av m.a. utanlandske underentreprenørar, som hadde eit lågare kostnadsbilde enn dei store entreprenørane. I 2014 gjekk difor bruken av innleige endå meir ned, og i 2015 vart det omsett 11,5 pst. færre timar innanfor dette området enn året før.

Mykje talar for at forslagsstillarane blandar bemanningsbransjen saman med underentreprenørverksemd. Det er ei heilt vanleg misforståing blant folk å oppfatte underentreprenørar med utanlandsk arbeidskraft som bemanningsbedrifter – tydelegvis også blant stortingsrepresentantar. Men forskjellen er som følgjer: Bemanningsbedrifter leverer personell som går inn under kundens arbeidsleiing, men dei tek ikkje ansvar for resultatet av arbeidet. Gjer dei det, er dei ikkje ei bemanningsbedrift, men ein underentreprenør. Bemanningsbedrifter er nøydde til å følgje likebehandlingsprinsippet. Det gjer ikkje underentreprenørar og kan slik sett tilby dårlegare arbeidsvilkår. For ein utanlandsk bygningsarbeidar som kjem til Noreg, er det difor, etter mitt syn, mykje tryggare å arbeide via ei velregulert bemanningsbedrift enn hos ein underentreprenør som med vitende omgår regelverket, dersom det er tilfelle.

Eg meiner at bemanningsbransjen er ein god inngang til arbeidslivet, og i dei tider vi no opplever, med auka arbeidsløyse, kan han også vere ein god mellomstasjon mellom arbeidsløyse og nytt, fast arbeid. På den måten kan bransjen vere ein god bidragsytar ved den omstillinga som Noreg skal gjennom. Forslaget frå Senterpartiet vil vere det stikk motsette.

Kirsti Bergstø (SV) [11:49:05]: Fast arbeid gir grunnlag for trygghet for den enkelte av oss gjennom at vi har en økonomisk trygghet og forutsigbarhet. Det er lettere å puste med magen i dag hvis du vet at du ikke må leve på bare luft i morgen. Men det er viktig også for samfunnet, for fast arbeid er grunnlaget for organisering, for fellesskap i fagforeningen, fordi man er ansatt på den samme plassen. Kjernen i et godt arbeidsliv og for et trygt arbeidsliv er nettopp at vi har organiserte arbeidsfolk som står i lag, som jobber for forbedring – og at vi baserer oss på kollektive avtaler. Utstrakt bruk av innleid arbeidskraft er en trussel mot nettopp denne tryggheten, fordi folk uten fast arbeid eller fast arbeidsplass ikke tar del i fagforeningen og fellesskapet på samme vis. Tvert imot kan man være redd for å organisere seg eller for å snakke med fagforeningen i frykt for ikke å få videre arbeid eller i frykt for å bli sendt hjem til landet der familien din er, uten lønn.

Derfor ser vi at det har konsekvenser der innleid arbeidskraft er utbredt. Vi ser at det er konsekvenser i form av dårligere arbeidsforhold. Vi ser at færre er fast ansatt, vi ser økt bruk av sosial dumping – vi ser en trend i arbeidslivet som igjen gir oss alle grunnlag for uro, for økt utrygghet. Vi kan ikke se på bruken av innleie som et lite problem fordi problemet ikke er stort i hele arbeidslivet, men innenfor visse bransjer. Derfor mener SV at det er nødvendig å ta et oppgjør med bemanningsbransjen og det spillerommet som den har fått. Vi står på motsatt side av Fremskrittspartiet, som sidestiller bemanningsbransjen med alle andre bransjer.

Så er jeg uenig i at den endringen som vi diskuterer i dag, og forslaget som er fremmet, vil føre til at bedrifter får vanskeligere tider og vil slite med å få tak i arbeidsfolk for å kunne dekke opp topper eller ha ekstra folk i høysesonger eller ved ekstra behov. Dette vil det jo fremdeles være adgang til, men det SV vil hindre, er adgangen til å erstatte fast ansatte med innleid arbeidskraft, som vi faktisk ser er en utvikling i dag, og som jeg skulle ønske at det var en større vilje til å ta på alvor og diskutere i sin helhet her i dag.

SV har inne et forslag om endring til samme paragraf. Den behandles ikke i dag, men jeg vil gjøre oppmerksom på at det dessverre er referert feil paragraf i SVs merknad i innstillingen. I det forslaget som det refereres til, foreslår vi at innleie bare kan forekomme der det foreligger en landsomfattende overenskomst. Selv om vi har fremmet det, velger vi likevel å gå sammen med Senterpartiet om forslag i dag, og det er fordi vi ser at forslaget peker på det samme problemet som vi har fremmet en løsning på selv, nemlig at innleid arbeidskraft erstatter fast arbeid – vi har en bemanningsbransje som har vært i vekst over tid siden det ble grunnlag for et fotfeste i Norge, og vi ser at kravet til en skriftlig avtale om tidsbegrenset innleie i dag er for tynn. Jeg syns det er underlig at man setter sin lit til at det skal være godt fundert og tilstrekkelig delaktighet fra tillitsvalgtes side med dagens tekstgrunnlag. Det er ingen grunn til å slå seg til ro med at dagens praksis er god nok, det er nødt til å bli endringer, og det handler til sjuende og sist om hva slags samfunn vi skal hvile på – trygghet i arbeidslivet er ett av de aller viktigste grunnlagene vi har.

Statsråd Anniken Hauglie [11:53:14]: Regjeringen jobber for et seriøst, ordnet og inkluderende arbeidsliv. Faste ansettelser skal være hovedregelen i et arbeidsliv preget av trygge og anstendige arbeidsvilkår. Dette er viktig både for den enkelte arbeidstaker og for en høy standard og kvalitet på produksjon av varer og tjenester. Slik flertallet i komiteen fremhever, sikrer arbeidsmiljøloven, sammen med partenes tariffavtaler og trepartssamarbeidet, en høy standard i norsk arbeidsliv.

Regjeringen er opptatt av at adgangen til innleie skal være et supplement og ikke svekke hovedregelen om fast ansettelse. Samtidig spiller innleie en viktig rolle i flere ulike sektorer. Utleie fra bemanningsforetak utgjør likevel en forholdsvis liten andel av den totale sysselsettingen. Det er under 2 pst. av de sysselsatte som jobber i et bemanningsforetak, og denne andelen har ligget stabilt de siste fem-seks årene.

Som flertallet i komiteen viser til, er det behov for fleksible løsninger i et moderne arbeidsmarked. Det må tas høyde for den omstillingsprosess norsk næringsliv og økonomi er inne i. Innleie fra bemanningsbransjen er et alternativ til midlertidige ansettelser for mange bedrifter.

Den konkrete lovbestemmelsen som representantene ønsker å oppheve, sikrer fleksibilitet samtidig som den setter begrensninger. Jeg kan ikke se at adgangen til å inngå avtale om tidsbegrenset innleie svekker lovens hovedregel om fast ansettelse, slik det hevdes. Å oppheve bestemmelsen vil ramme adgangen til innleie generelt, og jeg er enig med komiteens flertall i at det er uheldig å vedta generelle endringer for alle basert på en analyse for én enkelt næring.

Arbeidstilsynet har tilsynsmyndighet med denne bestemmelsen. Samtidig er det viktig å understreke at Arbeidstilsynet fører et risikobasert tilsyn. Det innebærer at Arbeidstilsynets innsats rettes mot de næringer, virksomheter og yrker hvor det er størst risiko for skader og ulykker, herunder at arbeidsmiljøforholdene er uforsvarlige eller useriøse. De aller fleste arbeidsgivere i Norge, herunder innleiebedriftene, ønsker å holde seg innenfor loven. I tillegg til tilsyn er dermed også veiledning et viktig virkemiddel for å sikre etterlevelse av regelverket. Den useriøse delen av arbeidslivet, hvor det er en bredde av risikoforhold, er høyt prioritert i Arbeidstilsynet. Arbeidstilsynet skal som sagt prioritere tilsynsaktivitet rettet mot utsatte næringer i arbeidslivet, og for 2016 vil det være en særskilt aktivitet rettet mot bl.a. bygg og anlegg. Her synes innleie å være mer utbredt enn generelt i landet. Når det er sagt, mener jeg at det er viktig å følge nøye med på utviklingen framover. Med det mener jeg både den generelle utviklingen av ut- og innleie av arbeidskraft og utviklingen i enkelte bransjer og sektorer.

Arbeids- og sosialdepartementet har satt i gang et flerårig forskningsprosjekt for å fremskaffe økt kunnskap om ulike tilknytningsformer i arbeidslivet og eventuelle effekter av nytt regelverk. Det er særlig omfanget av fast ansettelse, midlertidig ansettelse, innleie og oppdrag/entreprise og samspillet mellom disse formene som skal følges over tid.

I regjeringens strategi mot arbeidslivskriminalitet er det satt i gang en rekke tiltak som skal følges opp i samarbeid med partene i arbeidslivet. Blant annet skal likebehandlingsreglene av lønns- og arbeidsvilkår ved innleie utredes, særlig med tanke på etterlevelse og håndheving. I tillegg har departementet siden høsten 2015 hatt en dialog med partene i arbeidslivet om utviklingen i ulike tilknytningsformer i arbeidslivet, ikke minst om ansettelsesavtaler i bemanningsbransjen.

Jeg er derfor enig med komiteens flertall i at det ikke er hensiktsmessig å oppheve arbeidsmiljøloven § 14-12 andre ledd, slik representantene har foreslått. Etter mitt syn er det viktig at de ulike problemstillingene rundt både bemanningsbransjen og tilknytningsformer i arbeidslivet blir sett i sammenheng og håndtert i god dialog med partene i arbeidslivet.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Fredric Holen Bjørdal (A) [11:59:02]: Takk til statsråden for eit interessant innlegg. Arbeidarpartiet vil heller ikkje oppheve paragrafen, som Senterpartiet føreslår, men det er vanskeleg å kome utanom at representanten -Lundteigen og Senterpartiet har gode poeng i situasjonsbeskrivinga si. Fleirtalsmerknadene i denne saka nemner ikkje utfordringane i bemanningsbransjen med eitt ord. Det gjorde heller ikkje statsråden eit poeng av å nemne. Det har vi også sett i andre debattar, f.eks. i debatten om fast tilsetjing utan garantilønn, der regjeringspartia ikkje ser ut til å ville ta inn over seg problembeskrivinga. Ser statsråden at bemanningsbransjen har utfordringar? Korleis vil statsråden konkret eventuelt følgje opp desse utfordringane utover å inngå forskingsavtalar og å følgje situasjonen nøye, som var det ho refererte til?

Statsråd Anniken Hauglie [11:59:54]: Spørsmålet om lønn mellom oppdrag er noe mange er opptatt av. Vi har to typer arbeidsforhold i dag: fast ansettelse og midlertidig ansettelse. Så er det domstolene som avgjør hva som er hva. Som jeg nevnte i innlegget mitt, har vi satt i gang et forskningsprosjekt for å få økt kunnskap om dette, for vi har ikke så mye kunnskap om det. Det er viktig at vi får mer kunnskap om effektene av de ulike tilknytningsformene i arbeidslivet, og hvordan effektene av det nye regelverket er. Som jeg også nevnte i innlegget mitt, er det dialog med partene om dette.

Når det gjelder spørsmålet om midlertidig ansettelse, har ikke loven virket så lenge ennå. Det er for tidlig å si noe om det. Men jeg tror – jeg ikke bare tror, jeg er helt sikker på – det er tverrpolitisk enighet i denne sal om at vi er opptatt av et seriøst arbeidsliv. Vi ønsker å sikre de seriøse arbeidsgiverne, og derfor står kampen mot arbeidslivskriminalitet generelt på regjeringens dagsorden.

Fredric Holen Bjørdal (A) [12:01:05]: Både opposisjonen og fagbevegelsen er svært kritisk til at regjeringa fjerna moglegheita til kollektiv søksmålsrett ved innleige. Det ville vore eit viktig verktøy i kampen for eit seriøst arbeidsliv. Når ein ser på utviklinga i bemanningsbransjen og mangelen på verktøy for å betre forholda, meiner statsråden framleis at det var fornuftig å fjerne den kollektive søksmålsretten?

Statsråd Anniken Hauglie [12:01:30]: Jeg tror det er for tidlig, som jeg også sa i mitt første svar, å si noe om effekten av det nye regelverket. Derfor er det også viktig for oss å se dette i en større sammenheng, at vi følger dette gjennom egen forskning, og at vi ser på hvordan effekten av regelverket har vært, og hvordan ulike tilknytningsformer i arbeidslivet har vært. Vi er opptatt av å ha seriøse forhold i arbeidslivet, at regelverket skal virke etter intensjonen, og at arbeidstakers rettigheter skal ivaretas. Når vi har høstet mer erfaringer med både lov- og regelverk og også sett hva forskningen kan gi oss, vil vi eventuelt komme tilbake igjen hvis det er nødvendig med nye endringer, men foreløpig er det for tidlig å si hvordan regelverket har virket. Men jeg mener i all hovedsak at regelverket fungerer godt, slik det ser ut til. Når det gjelder midlertidige ansettelser, er det få som benytter seg av det. Det er relativt få som er sysselsatt i bemanningsbransjen, og det er vel også uttrykk for at det er lovens hovedregler som gjelder.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:02:45]: Omstilling i nærings- og arbeidslivet er ikke noe nytt. Nå er behovet større, men det er ikke noe nytt. Statsråden sier at innleie fra bemanningsbyråer er et alternativ til midlertidig ansettelse i denne prosessen. Vi snakker altså da om veldig mange mennesker som statsråden her involverer i det omstillingsarbeidet.

Etter Senterpartiets vurdering er det best for samfunnet med fast ansettelse, så er det nest best å ha midlertidig ansettelse ved midlertidig behov, og så er det dårligst for samfunnet å satse på bemanningsbyrå. Mitt enkle spørsmål til statsråden er: Er statsråden enig i denne rekkefølgen: at det er best med fast ansettelse for samfunnet – sjølsagt for den enkelte også – det er nest best med midlertidig ansettelse ved midlertidig behov, og det er dårligst å tilby ansettelse gjennom bemanningsbyrå?

Statsråd Anniken Hauglie [12:03:48]: Jeg er helt enig i at fast ansettelse vil være det beste for de aller, aller fleste, og det er også det loven sier, at fast ansettelse skal være hovedregelen. I tillegg har vi åpnet opp for midlertidige ansettelser. Det mener jeg er bra, det sikrer fleksibilitet for arbeidsgivere og også en mulighet for arbeidstakere til å komme inn, og i tillegg har man innleie. Som jeg nevnte i mitt hovedinnlegg, er det relativt få som er sysselsatt i bemanningsbransjen. Det er under 2 pst., og den prosenten har vært stabil over flere år. Anledningen til å leie inn er en regel som gjelder for tariffbundne virksomheter etter avtale mellom tillitsvalgte og arbeidsgivere, og som i all hovedsak skal bidra til å hjelpe bedrifter når det er topper eller når det er behov for innleie. Men hovedregelen om fast ansettelse er det som gjelder, og det er det som også er å foretrekke. Fra tid til annen er det behov for både midlertidige ansettelser og også innleie, og hva som er best, vil variere.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:04:53]: Det er mange måter å beskrive en situasjon på. Statistikk er en av dem, og det er den tredje måten å ljuge på, hvis du er dyktig. Når statsråden sier at omfanget er lite, og at analyse av én enkelt næring, bygg og anlegg, ikke er nok, så er Senterpartiet grunnleggende uenig i det. Bygg- og anleggsnæringen er avgjørende viktig. Hvis forholdene i bygg- og anleggsbransjen er dårlige og forverrer seg, er det noe som vi må gripe fatt i. Det er det vår plikt å gjøre.

Statsråden kommer hele tida tilbake til begrepet «hovedregelen er fast ansettelse». Jeg stilte et spørsmål om statsråden kunne være enig med meg i at fast ansettelse er best, midlertidig ansettelse ved midlertidig behov er nest best, og ansettelse gjennom bemanningsbyråer er dårligst. Et enkelt spørsmål: Er statsråden enig i den verdiprioriteringa når det gjelder ansettelsesforhold i norsk arbeidsliv?

Statsråd Anniken Hauglie [12:05:57]: Jeg tror ikke det er mulig å gi nødvendigvis et helt entydig svar på det. Jeg kan si ja. Fast ansettelse er å foretrekke. Midlertidig ansettelse er også positivt når man trenger det. Men midlertidighet skal ikke erstatte eller fortrenge fast ansettelse, og fra tid til annen er det behov for innleie. Her er det klare regler for når man kan leie inn, og det er klare regler for hva som gjelder for midlertidig ansettelse.

Det kan ikke være noen tvil om at denne regjeringen er opptatt av seriøsitet i arbeidslivet. Denne regjeringen har styrket Arbeidstilsynets arbeid, og vi har satt kampen mot arbeidslivskriminalitet høyt på vår politiske dagsorden gjennom en egen strategi, vi har bevilget ekstra ressurser, vi har satt i gang egne samarbeidsrutiner, og vi har nå etablert flere samordnede sentre som skal arbeide mot arbeidslivskriminalitet. Dette arbeidet er særdeles viktig, og denne regjeringen prioriterer det høyt, og kanskje også høyere enn tidligere regjeringer har gjort.

Kirsti Bergstø (SV) [12:07:09]: Statsråden sa i sitt innlegg at adgangen til innleie skal være et supplement, og da lurer jeg på om statsråden vil gjøre noe med de tilfellene der vi ser at innleie rent faktisk erstatter fast ansettelse? Jeg lurer også på om statsråden ser noen form for behov for regulering av bemanningsbransjen.

Statsråd Anniken Hauglie [12:07:36]: Ja, som jeg sa i mitt hovedinnlegg, skal innleie være et supplement når det er topper, når det er ekstra behov for enkelte virksomheter i særskilte situasjoner. Vi har hatt perioder hvor det kan være vanskelig for bedrifter å hente inn folk, og for en del tilfeller kan det være bedre å hente inn ansatte via innleie enn via midlertidig ansettelse, og det kan også være bedre for den ansatte å være ansatt i et innleiefirma framfor å være midlertidig ansatt, litt avhengig av situasjonen.

Så oppfattet jeg ikke den siste delen av spørsmålet ditt. Jeg må be deg gjenta det.

Kirsti Bergstø (SV) [12:08:14]: Får jeg lov?

Presidenten: Ja, du får lov til det, da.

Statsråd Anniken Hauglie [12:08:16]: Vi er enige om at det er et supplement, men det var den siste delen av spørsmålet ditt.

Kirsti Bergstø (SV) [12:08:17]: Det er om man vil foreta seg noe der man ser at innleie erstatter fast ansettelse, og om behovet for regulering.

Statsråd Anniken Hauglie [12:08:24]: Når det gjelder forholdene i bransjen, er det opp til Arbeidstilsynet å vurdere kritikkverdige forhold og avdekke avvik og sørge for at avvikene blir lukket. Det er derfor vi har et arbeidstilsyn, og det er derfor regjeringen har styrket Arbeidstilsynets budsjetter, for at man kan være aktive ute.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:08:58]: Statsråd Hauglie kan ikke være tydelig på verdiprioriteringa mellom faste ansettelser, midlertidige ansettelser og ansettelser i bemanningsbyråer. Det er for så vidt ingen overraskelse, for det som regjeringa står for, er at det som skjer i norsk arbeidsliv i dag, er greit – det er en grei utvikling det som skjer i arbeidslivet, med stadig færre som har faste ansettelser.

Representanten Holen Bjørdal fra Arbeiderpartiet ga Senterpartiet honnør ved å si at vi hadde gode poenger i vår virkelighetsbeskrivelse – hjertelig takk! Årsaken til at vi gjør dette, er at dagens omfang av arbeidstakere i bemanningsbyråene skaper økende problemer for et velorganisert arbeidsliv, hvor seriøse arbeidsgivere med fast ansettelse og lærlinger svekkes i konkurransen. Dette er et interessefellesskap mellom de seriøse arbeidsgiverne og fagbevegelsen, og jeg kjenner mange mindre arbeidsgivere som sjølsagt har tuftet hele sin virksomhet på faste ansettelser, som nå har en konkurransesituasjon som er meget alvorlig, og det gjelder på mange felt i arbeidslivet.

Representanten Rotevatn fra Venstre sier at han er uenig «i problemomtalen». Ja, sjølsagt, det er jo helt naturlig. Partiet Venstre i dag har jo ikke særlig fokus på dette. Han sier at det er ikke vekst i bransjen – som om det er en bransje i tilbakegang – og han sier at forslaget vårt vil ramme andre områder enn bygg og anlegg. Det er feil. Det vil være et forslag som er designet for hele det norske arbeidslivet. Men sjølsagt, det er innenfor bygg og anlegg vi har hatt de sterkeste fagorganisasjonene, som har påpekt svakhetene ved utviklinga sterkest, og ære være Fellesforbundet og dem som ellers er i den bransjen.

Så sier representanten Rotevatn at det er ikke sosial dumping. Jeg har ikke brukt begrepet sosial dumping i det hele tatt. Jeg har sagt at denne utviklinga svekker inntekter og lønns- og arbeidsbetingelser for mennesker som lever av sitt arbeid. Det er en generell svekking av makta i arbeidslivet for de menneskene som er inne i en slik situasjon.

Og så til at denne rapporten inneholder så mange feil. Det er grunnleggende feil. I representantforslaget vårt henvises det til rapporten som viser at både antallet og andelen fast ansatte fagarbeidere i tradisjonelt store entreprenørbedrifter har falt kraftig de siste åra, samtidig som det har vært en markant økning i andelen som leies inn fra bemanningsbyråer. Det er hovedpoenget i Manifest Analyse. Det er ikke tilbakevist av noen, og det er dette som er kjernen.

Vi utvikler oss raskt i arbeidslivet fra Samholds-Norge til Forskjells-Norge. Dette endrer Norge på det viktigste området, nemlig folks muligheter til å få trygt, fast og godt betalt arbeid. Det vil Senterpartiet være et kvast redskap for, og vi oppfordrer alle til å debattere det på sine arbeidsplasser.

Dag Terje Andersen (A) [12:12:20]: Det er ikke uvanlig når representanten Lundteigen fremmer forslag eller tar ordet i denne salen at konklusjonen blir at problemet er EØS-avtalen. Jeg har ikke tenkt å kommentere det i alle saker vi skal diskutere der det blir påstått i innstillinga, men jeg gjør det en gang i tilknytning til denne saken.

La det være helt klart: For Norge, som et av Europas aller mest eksportavhengige land, er det ikke noen tvil om at skogfolk, fiskere og andre som Lundteigen ofte gir hederlig omtale, er avhengig av den markedsadgangen som EØS-avtalen gir. Den tjener oss godt, og det er selvfølgelig helt urealistisk å tro at en bare kan bestemme seg for at Norge skal innføre en handelsavtale med EU til erstatning for en EØS-avtale.

I mange år har vi hatt høy sysselsetting i Norge. I de åra har vi hatt god hjelp av at folk fra andre europeiske land kan komme til Norge og jobbe. For eksempel i den perioden Sverige hadde høyreregjering, og vi hadde en regjering som var opptatt av å skape og få til nye arbeidsplasser, var det 80 000 svensker som kom til Norge for å jobbe. Jeg er glad for den muligheten, jeg vil beholde EØS-avtalen. Men når dette blir knyttet opp mot forslaget om å ta bort arbeidsmiljøloven § 14-12 andre ledd, kommer jeg til å tenke på at sist jeg var i skauen, jobbet jeg sammen med en del tsjekkere, for det er vanskelig å få folk til å gå med ryddesag nå, slik at en får ryddet all den tilveksten og nyplantinga som er. De tsjekkerne hadde en god tariffavtale, den avtalen var godkjent av Skog og Land – eller Fellesforbundet, som det heter nå – fordi vi gir partene mulighet til å ha innflytelse når en skal ha ekstra folk inn, og det er nettopp det § 14-12 andre ledd handler om.

Så jeg er enig når Lundteigen sier at trepartssamarbeidet er viktig. For vår del i Arbeiderpartiet har vi et spesielt tett og nært samarbeid med LO og for så vidt med andre arbeidstakerorganisasjoner. Jeg kan forsikre Lundteigen om – siden han spurte hvordan Arbeiderpartiet kunne gå imot dette forslaget – at når vi velger den konklusjonen vi gjør, altså heller å diskutere innholdet i den samme paragrafen i tilknytning til Dokument 8:47 S, som vi nå har til behandling, er det i tråd med ønsket fra fagbevegelsen, fra Fellesforbundet, som lever med mange av de utfordringene som Lundteigen riktig beskriver. Det er det vi mener når vi skal jobbe sammen mot sosial dumping. Representanten Lundteigen sier at han er trygg på at LO støtter hans forslag. Jeg kan opplyse om at nei, de gjør ikke det. De støtter vår konklusjon.

Sveinung Rotevatn (V) [12:15:36]: Eg synest på mange måtar dette har vore ein skuffande debatt. Grunnen til det er at det er reist både i merknadsform og frå talarstolen alvorlege, grundige innvendingar mot både verkelegheitsbeskrivinga og forslaga som representantane frå Senterpartiet kjem med, men det vil dei ikkje ta omsyn til fordi både innlegga frå representanten Lundteigen og merknadane i saka er i hovudsak eit festskrift mot EØS-avtala – eg oppfattar at det eigentleg er hovudsaka her – samt ein tilbakeskodande diskusjon, til den vi hadde rundt arbeidsmiljølova i fjor, og det som handlar om generell rett til midlertidige tilsetjingar. Det må ein gjerne vere imot, men det er altså ikkje det denne saka handlar om.

Eg vil seie det er skuffande, for representanten Lundteigen er normalt ein talsperson for at vi skal halde oss til fakta, og at vi skal, som han brukar å seie, ha ei felles verkelegheitsforståing. Vel, her er den felles verkelegheitsforståinga at representanten Lundteigen tek feil, og at dette er eit dårleg forslag.

Representanten frå SV, representanten Bergstø, seier at vi må ta eit oppgjer med bemanningsbransjen. Det må ein gjerne meine, men dette er altså ikkje, som det står i forslaget, ein bransje som er i vekst. I fjor gjekk den ned med 11,5 pst. Venstre og eg deler engasjementet rundt for dårlege arbeidsvilkår i enkelte delar av arbeidslivet, og ikkje minst mot arbeidslivskriminalitet og sosial dumping. Men det er verdt å merke seg at dei problema vi har sett dei siste åra, ikkje minst i entreprenørbransjen og byggebransjen, som representanten er opptatt av, har jo handla om underentreprenørar og ikkje bemanningsselskap.

Eg meiner at næringsliv rundt om i landet som er i ein vanskeleg situasjon, ikkje minst i distrikta, bør merke seg det voldsamme engasjementet representantane frå Senterpartiet og SV har for å byggje høgare murar rundt Noreg, å gje mindre tilgang til fri flyt av arbeidskraft i Europa, å seie opp EØS-avtala og for mindre fleksibilitet i arbeidslivet. Det er ikkje det næringslivet etterspør når eg reiser rundt, og eg trur også at representantane for dei nemnte partia bør reise litt meir rundt.

Presidenten: Representanten Per Olaf Lundteigen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:18:02]: Virkeligheten som mange utenfor denne salen opplever, er at forholdene i arbeidslivet endrer seg veldig mye for de fagfolkene som blir utsatt for den ukontrollerte arbeidsinnvandringa fra land som har helt andre lønns- og arbeidsvilkår og høy ledighet. Det er basisen for Senterpartiets virkelighetsforståelse, og den har vi fått gjennom å reise rundt i landet.

Representanten Holen Bjørdal sa at opphevelse av § 14-12 andre ledd er for drastisk med hensyn til EØS-forpliktelsene. Det var ærlig og realt sagt.

Til representanten Andersen: Er opphevelse av § 14-12 andre ledd i strid med EØS-avtalen? Det bør representanten nå svare på. Det ble ikke klarlagt i forbindelse med Blaalid-utvalget eller ved Stortingets behandling. Er det slik? Det er det viktig å få svar på fra representanten Andersen.

Dag Terje Andersen (A) [12:19:39]: Jeg skal svare på det. Det spørsmålet besvarte Holen Bjørdal veldig godt i sitt innlegg. Det kan diskuteres om det er i grenseland eller gir tvil med hensyn til EØS-avtalen, men det er ikke hovedpoenget mitt. Hovedpoenget mitt er at det er den paragrafen som altså gir de ansatte innflytelse når det skal være innleie. Jeg er opptatt av at norske arbeidsfolk som er organisert i sine foreninger, skal ha innflytelse. Derfor vil jeg ikke oppheve den paragrafen. Det er poenget mitt.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.