Presidenten: Presidenten vil foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til tre replikker med svar etter innlegg fra partienes hovedtalspersoner og seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Ola Elvestuen (V) [15:28:12]: (komiteens leder): Først vil jeg takke statsråden for en god redegjørelse.

Det er mot et alvorlig bakteppe vi har denne diskusjonen. Uten handling står verden overfor en katastrofal, global oppvarming, med påfølgende klimaendringer. Vi må handle nå!

Det er vanskelig å overvurdere betydningen av Paris-avtalen som ble undertegnet før jul. Jeg tror også at mange av dem som var i Paris, ble overrasket over at vi fikk en sterkere avtale enn de fleste hadde forventet på forhånd, og som var sterkere enn man hadde forventet etter mange år med diskusjon og forhandlinger uten å komme fram til en internasjonal avtale.

Ikke bare sier avtalen at vi skal strekke oss mot et 2-gradersmål – nei, vi skal godt under et 2-gradersmål. En samlet verden har forpliktet seg til å strekke seg mot 1,5 grader. Da er det viktig å påpeke forskjellen mellom å ha et 2-gradersmål og å ha et mål om å strekke seg mot 1,5 grader. Det innebærer ikke bare at vi må ha et negativt utslipp globalt på midten og på slutten av dette århundret, men også at vi må ha et negativt utslipp globalt 10–20 år tidligere. Det krever en enorm innsats å kunne strekke seg mot 1,5 grader.

Da er det viktige med Paris-avtalen at når den er underskrevet, er det en nedenfra-og-opp-prosess. Nå er det hvert enkelt land, hver enkelt lokal myndighet, bedrifter, organisasjoner og samarbeidende land som har ansvaret for gjennomføringen av avtalen. Derfor er det også helt betimelig at vi har denne diskusjonen i Stortinget nå. Nå er det opp til oss å lede an i å redusere utslipp i Norge og bidra til utslippsreduksjoner internasjonalt.

Stortinget har tidligere vedtatt at vi ønsker å gjøre dette i et samarbeid med EU, og da med et mål om 40 pst. utslippsreduksjon innen 2030. Det vi vet om den forpliktelsen, er at EU vil at innenfor EU skal utslippene reduseres med 43 pst. innenfor kvotepliktig sektor, og vi vil få tildelt en reduksjonsforpliktelse for ikke-kvotepliktig sektor. Det vil være en prosess før dette er på plass, og da er det viktig at vi kommer i gang med utslippsreduksjonene nå.

For Venstre er det viktig å legge til grunn at målet og forpliktelsen er en 40 pst. reduksjon, at det er en 40 pst. reduksjon innen 2030 vi forholder oss til, inntil man eventuelt har en enighet med EU om noe annet.

Det er også viktig å legge til grunn at selv om vi skal ha en enighet med EU, kan Norge ha egne målsettinger som går utover de målene vi legger opp til sammen med EU. Vi har klimaforliket, som sier at vi skal ned til 47 mill. tonn innen 2020. Det er vanskelig, men fortsatt mulig, og det er grunnlaget for at vi må gjøre mye mer og gjøre det raskere enn som så.

Statsråden redegjør for mange trender internasjonalt på klimaområdet. Det er bl.a. en utvikling innenfor energisektoren, hvor man får billigere solceller. Det skjer mye positivt. Statsråden redegjør også for mye av det regjeringen jobber med på bakgrunn av vedtak i Stortinget. Men vi må forvente mer. Regjeringen skal ikke kun gjøre det Stortinget ber dem om. De må ha en egen drivkraft og ikke bare leve på det som både Venstre og Kristelig Folkeparti er med på å få til i samarbeid med regjeringen, spesielt innenfor det budsjettsamarbeidet vi har. Vi trenger en helt annen systematikk i arbeidet.

Vi har i dag oljemeldinger som ikke forholder seg til målsettingene i Paris-avtalen. Vi har Nasjonal transportplan, som bare delvis forholder seg til Paris-avtalen. Vi har også mange andre meldinger og enkeltvedtak som ikke forholder seg til Paris-avtalen. Det vi må få på plass, er en annen systematikk. Vi vet i stor grad hva som må gjøres: Det må kun selges nullutslippskjøretøyer i 2025. Tungtransporten må være fossilfri innen 2030. Og Norge må ta en ledende rolle internasjonalt for å oppfylle Paris-avtalen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Åsmund Aukrust (A) [15:33:30]: Takk til komitélederen for et godt innlegg.

Arbeiderpartiet deler hans analyser av hva som skjedde i Paris, viktigheten av det, men også at nå er det opp til oss selv, nå er det hvert enkelt land som må følge opp. For vår del betyr det at det er vi som må følge opp her hjemme i Norge.

Statsråden og regjeringen har så langt pekt på EU og sagt at vi skal vente på EU og vente på en avtale, som de antyder kan komme i slutten av 2017. Mitt enkle spørsmål til Elvestuen er om Venstre er fornøyd med de signalene som er kommet fra regjeringshold, eller om de mener at vi allerede nå bør sette våre egne målsettinger.

Ola Elvestuen (V) [15:34:11]: Vi har en egen målsetting. Den viktigste målsettingen, som også er en del av Paris-avtalen, dreier seg om det vi gjør fram mot 2020. Vi skal ned til 47 mill. tonn innen 2020. Det er fryktelig vanskelig, for vi er sent ute, men det er fortsatt mulig. Det er det som er drivkraften i det daglige arbeidet vårt, både i budsjettarbeidet og i det daglige arbeidet i Stortinget.

Så må vi ha en prosess med EU. Som jeg også sa i mitt innlegg – inntil vi får fastslått den forpliktelsen som Norge skal ha, i samarbeid med EU, må vi legge til grunn at vi må planlegge for at vi skal ha 40 pst. reduksjon også i ikke-kvotepliktig sektor fram mot 2030. Det som er avgjørende, er at vi må ha enkelttiltak nå, og så må vi sette i gang, også i ulike organisasjoner, med den nødvendige overordnede planleggingen for å få et system på klimaarbeidet som peker framover mot 2030. Nå er det altfor mange enkeltvedtak, og det er altfor lite systematikk i den jobben vi gjør.

Åsmund Aukrust (A) [15:35:13]: Jeg er enig i det Elvestuen sier. Det er veldig mange enkelttiltak, og det er veldig mange klimadebatter i Norge og i Stortinget. Nesten hver uke er det en eller annen klimasak. I komiteen vår har vi nå nærmere 40 saker som ligger til behandling. Jeg tror at mye av grunnen til det er at regjeringen ikke legger fram noe. Derfor blir det litt fragmentert – hvert parti kommer med sine forslag.

Mener komitélederen at det hadde vært en fordel om regjeringen la fram en klimamelding i løpet av denne perioden med et systematisert arbeid om hva Norge bør gjøre i klimaspørsmålet?

Ola Elvestuen (V) [15:35:46]: Ja, det er viktig at regjeringen nå ikke bare jobber med vedtak som vi fatter i Stortinget, men at den også tar egne initiativ.

I dag er veldig mye av det vi gjør, basert på budsjettenigheten vi har hatt i denne perioden. Det er ingen tvil om at i Venstre er vi fornøyd med at det er mye av det vi har fått igjennom, som så blir politikk i etterkant.

Jeg tror det er riktig å ha en samordning med EU. Fra vår side mener vi også at det ikke bare handler om å ha en bilateral avtale. Jeg tror det er riktigere å få dette også inn i et EØS-rammeverk, sånn at vi får et helt annet virkemiddelapparat for å gjennomføre politikken etter at vi har fått på plass avtalen. Jeg tror det som er viktig her, er at budsjettene, alle enkeltsakene, meldingen som nå kommer, forholder seg til målsettingen mot 2030, at vi skal 40 pst. ned. Det er det som gjelder inntil en eventuelt får en annen enighet med EU.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Terje Aasland (A) [15:36:55]: La meg aller først benytte anledningen til å takke klima- og miljøministeren for redegjørelsen, men etter å ha hørt redegjørelsen er det to ikke helt uvesentlige spørsmål som står ubesvart: Hva vil avtalen bety for Norge? Og: Hvilke tiltak mener regjeringen bør iverksettes for at vi skal nå de forpliktelsene som følger av avtalen?

Redegjørelsen ga ingen svar og heller ingen anvisninger for akkurat det, og vi ser nå også at regjeringen helt bevisst bruker enigheten som var i Stortinget for å slutte seg til EUs klimarammeverk, som en unnskyldning for ikke å komme med tiltak. Debatten på tirsdag var en veldig god understreking av akkurat det. Regjeringens manglende vilje – og evne – til å ta initiativ og konkretisere konsekvensene av avtalen er urovekkende.

Det er åpenbart slik at klima- og miljøministeren har abdisert i klimaspørsmålet. Jeg skrev før redegjørelsen at klima- og miljøministeren er mer lojal mot EU enn mot klimaet. Redegjørelsen bekreftet påstanden. Vi må derfor gjøre klimaarbeidet i Stortinget dersom vi skal lykkes med å bringe utslippene ned. Arbeiderpartiet var forberedt på dette og foreslo allerede i februar en rekke forslag. Vi har fremmet forslag om en utslippsfri transportsektor hvor vi bl.a. mener det er riktig å slå fast at allerede fra 2030 skal ikke nye biler med klimagassutslipp selges. Vi har foreslått konkrete tiltak for å nå et mål om null- og lavutslippsløsninger i alle industrigrener, slik at vi kan vinne grønn konkurransekraft. Vi har kommet med forslag om å få til null- og lavutslippsløsninger til sjøs. Vi har foreslått en prosess for å få til klimamål i landbrukssektoren. Vi har foreslått flere punkter om hva den sirkulære økonomien bør inneholde. Vi har foreslått et betydelig løft for klimaforskningen nasjonalt og globalt. Vi har foreslått føringer for å sikre et sterkt internasjonalt engasjement. Og vi har foreslått å få etablert styringsmekanismer for å kontrollere de ulike sektorenes utslipp. Dette er noen eksempler på forslag som faktisk må gjennomføres nå. Paris-avtalen krever handling, slik representanten Elvestuen sa. Vi kan ikke – og trenger ikke – vente på EU.

Som statsråden selv påpekte i sin redegjørelse – «gjennomføringen av Paris-avtalen skal skje på nasjonalt nivå». Det betyr at det haster med konkrete tiltak nasjonalt, slik at vi reelt sett har en sjanse for å nå de utslippsmålene vi skal i 2030.

Da Stortinget sluttet seg til EUs klimarammeverk, støttet Arbeiderpartiet et forslag om at regjeringen skulle komme tilbake til Stortinget etter Paris-møtet og før sommeren 2016 med en plan for nasjonale utslippsreduksjoner fram til 2030. Med de erfaringene vi nå har, og med en passiv og fraværende regjering i klimaspørsmålet, skulle dette forslaget selvfølgelig vært vedtatt. Den gang sa regjeringen at avtalen med EU skulle komme i løpet av 2016. Nå sier statsråden i redegjørelsen at dette kan skje tidligst i 2017 – i slutten av 2017. Det er først etter neste stortingsvalg. Erna Solberg sa i sin beskyttelse av tidligere klima- og miljøminister Sundtoft at det er «tøffere å stå på for klimaet i en regjering hvor noen ikke er så opptatt av det». Det sier vel alt. Fravær av handlekraft er ikke så rart, all den tid Fremskrittspartiet sitter i regjering.

Vi ser nå konsekvensen av at klima ikke var en av de åtte sakene regjeringen valgte å prioritere da de tiltrådte. Slik er det ennå. Til tross for Paris-avtalen er ikke klimasaken en prioritert sak for regjeringen. Kun én sak har regjeringen fremmet om klima i løpet av to og et halvt år, og den saken bruker de nå aktivt som et skjold og som en unnskyldning for ikke å gjøre noe – ingenting. Klimaspørsmålet må ligge som en ramme omkring all politikk. Klima er en sak som påkaller konkret handling og politisk lederskap, og det er et faktum at det er større klimaenighet i Stortinget enn i regjeringen. Derfor blir det nå helt avgjørende viktig at Stortinget gjør den jobben som regjeringen ikke vil gjøre. Arbeiderpartiet er beredt til å ta ansvar og til å finne gode og brede løsninger i Stortinget både med og uten regjeringens velsignelse.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tina Bru (H) [15:41:56]: Representanten Aasland bruker store ord om viktigheten av å handle i klimaspørsmålet. Han etterlyser konkrete tiltak og klager på en regjering som gjør for lite. Men da regjeringen i samarbeid med Kristelig Folkeparti og Venstre fremmet et forslag om en klimaavgift på fly, hvem var det som ropte høyest da? Det var nettopp Arbeiderpartiet, som latterliggjorde forslaget, som mente det var helt hinsides, og som bruker store ord. Er ikke forurenser betaler-prinsippet et prinsipp som også ligger til grunn for Arbeiderpartiet? Hvorfor gå så høyt på banen og være imot noe slikt når vi vet at vi faktisk må legge et prinsipp til grunn om at det skal koste å forurense? Det er ingen som tar ansvar for flytrafikken internasjonalt, det er et krevende område. Ser ikke representanten verdien i at det skal koste litt å fly?

Terje Aasland (A) [15:42:45]: Tusen takk for spørsmålet.

Vi er veldig for avgifter, avgifter som faktisk virker, og avgifter som er rettet mot forbruk. Det å innføre en generell seteavgift innenfor flytrafikken er jo ikke konkret og målrettet, så det viser at det er utfordringer med den avgiftspolitikken regjeringen fører. Vi er for avgifter på forbruk, men ikke en generell flyseteavgift, slik som regjeringen vil gjennomføre.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [15:43:34]: Nå er ikke min oppgave å forsvare regjeringa, men Arbeiderpartiet framstår som temmelig kritisk til manglende handling fra regjeringa. Men klimakrisa er ikke noe som har oppstått i denne stortingsperioden, og i åtte år satt dere med makta, og da undrer jeg: Hva er det da som var vesentlig høyere tempo innen grønn omstilling mens dere hadde makta?

Terje Aasland (A) [15:44:06]: Aller først har jeg lyst til å gi ros til Kristelig Folkeparti og Venstre, for hadde det ikke vært for Kristelig Folkeparti og Venstre hadde vi ikke sett spor av klimahandlinger i de siste to og et halvt årene.

I de åtte årene som vi satt, trappet vi betydelig opp oppmerksomhet rundt klima. Vi fremmet to stortingsmeldinger, klimameldinger. Vi var med på å etablere to forlik, og vi fikk et veldig klart – og sterkt – internasjonalt engasjement for klima. Alle de retningene er jo nå forlatt. Men jeg understreker at jeg er svært tilfreds med det arbeidet Kristelig Folkeparti og Venstre har bidratt med i disse to og et halvt årene, for hvis ikke hadde vi ikke sett et snev av klimapolitikk i denne perioden.

Ola Elvestuen (V) [15:45:09]: Nå er det litt fristende å begynne å snakke om åtte år med rød-grønn regjering, men jeg skal ikke gjøre det.

Jeg er enig med representanten Aasland i at vi må ha veldig ambisiøse mål innenfor transportsektoren. Der vet vi at vi må ta de store kuttene. Vi er fra Venstres side til og med mer ambisiøse og mener at vi må kunne selge kun nullutslippskjøretøy i 2025 for å nå tallene.

Aasland sa også at klimapolitikken må omfatte alle politikkområder, og vi vet mye om hva vi må gjøre innenfor ikke-kvotepliktig sektor. Men mitt spørsmål er: Er Arbeiderpartiet like villig til å gjøre endringer også innenfor kvotepliktig sektor? Er det – i lys av Paris-avtalen – vilje til å se på om man vil endre standpunkt når det gjelder åpningen av Lofoten, Vesterålen og Senja, til å se på skattesystemet innenfor petroleumssektoren, om det må endres i lys av Paris-avtalen, eller til å stille strengere krav for å få kraft fra land, eller for håndtering av utslipp på norsk sektor?

Terje Aasland (A) [15:46:05]: Aller først tror jeg Arbeiderpartiets politiske historie understreker at Arbeiderpartiet er villig til å stille krav overfor industri, næringsliv osv., og jeg tror det har bidratt til at vi bl.a. har industrigrener i Norge som er ledende på mange av sine områder, og det kommer vi til å fortsette med.

Vi har allerede foreslått, i det omfattende klimaforslaget som representanten Elvestuen er saksordfører for, positive tiltak innenfor kvotepliktig sektor, nettopp for å klare å bringe den kunnskapen og de miljøene som er der, i stand til å levere lav- og nullutslippsteknologier. Jeg tror det er det verden kommer til å etterspørre. Hvis vi kan plassere oss i en enda sterkere og enda tydeligere lederposisjon når det gjelder klima, med positive tiltak – og Norge har, sammen med industrien, muskler til å være med på å utvikle nye løsninger – vil vi kunne forsterke konkurransekraften vår, vi vil kunne få en sterk grønn konkurransekraft, også innenfor kvotepliktig sektor. Det synes jeg vi skal bidra til med positive virkemidler, og det er Arbeiderpartiet veldig for.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Tina Bru (H) [15:47:24]: La meg begynne med å takke statsråden for en god redegjørelse, som gir Stortinget et godt utgangspunkt for videre debatt. Det har vært knyttet store forventninger til redegjørelsen og til debatten vi skal ha her i dag. Jeg har ingen grunn til å tro at alle vil være fornøyd med svarene vi får her i dag, og dem vi fikk i redegjørelsen. Men så er det også upløyd mark vi har foran oss.

Så antar jeg at jeg også i dag kommer til å få høre påstander om at Høyre og regjeringen ikke gjør nok i klimapolitikken – det har vi for så vidt allerede gjort – at vi venter på EU, og at det haster å komme i gang med tiltak. Da er det godt å vite at det er denne regjeringen og samarbeidspartiene som har forsterket klimaforliket, og som skaper nye virkemidler i klimapolitikken.

Avtalen i Paris har forpliktet Norge til nye og høyere ambisjoner enn tidligere. Det er en forpliktelse og et ansvar vi skal følge opp. Store ord er brukt om Paris-avtalen. «Historisk» er vel det som kanskje oftest har blitt brukt. Forventningene er med andre ord enorme til hva avtalen kan lede til. Hva betyr så alt dette for Norge? Flere i denne salen kommer til å fremstille det som at de allerede vet hva det innebærer. Det vil bli sagt at oljekranene må stenges, og at alle nye biler må være nullutslippsbiler før avtalen i det hele tatt er trådt i kraft. Det vil høres ut som om veien til å oppfylle Paris-avtalen er brolagt med forbud, påbud, avgifter og null økonomisk vekst. Slik trenger det heldigvis ikke å bli.

Det er ikke til å komme bort fra at svaret på spørsmålet om nøyaktig hva dette innebærer for Norge, det vet vi rett og slett ikke ennå. De som fremforhandlet avtalen, visste det heller ikke. Derfor finnes det et punkt i avtalen om at FNs klimapanel i løpet av 2018 skal utarbeide en spesialrapport om konsekvensene av det nye 1,5-gradersmålet.

Hvorfor sier jeg dette? Meningsmotstanderne vil kanskje høre en politiker som vil kjøpe seg tid. Det kan jeg forsikre om at ikke er tilfellet, men det er altså slik at Stortinget har gitt sin tilslutning til en felles utslippsforpliktelse med EU, og at rammeverket for dette vil ha stor betydning for norsk klimapolitikk.

Når det er sagt, er det ingen i regjeringen eller blant Høyres representanter på Stortinget som har tenkt å lene seg tilbake og bare vente på denne prosessen. Vi er i gang med å ta Norge inn i det grønne skiftet og på vei mot lavutslippssamfunnet, som gjør at vi kan oppfylle våre forpliktelser i Paris-avtalen.

Norge har et svært godt utgangspunkt for å være blant pådriverlandene som går foran og viser at det er mulig å kombinere lavere klimagassutslipp med fortsatt vekst og velstand. Vi har kunnskapen, menneskene, den fornybare energien og en økonomi til å bære omstillingen. Men skal vi klare dette, må vi ha folk med oss. Det må være både lønnsomt og enkelt å velge grønt i hverdagen, og forurenser skal betale. Derfor satser denne regjeringen og samarbeidspartiene på en lang rekke virkemidler som virker positivt på folk og på næringslivet. Vi gjennomfører en historisk satsing på jernbanen, på kollektivtrafikk i storbyene og på gang- og sykkelveier. Dette tilrettelegger for at antallet miljøvennlige reiser går opp, og at klimagassutslippene går ned.

Regjeringen og samarbeidspartiene har også forsterket flere elementer i klimaforliket og har overoppfylt innskuddene til klimateknologifondet. Resultatene av denne politikken kan vi se allerede nå. Listen over vedtak om støtte hos Enova er imponerende lesning og viser en bredde i tiltak både blant bedrifter og offentlig virksomhet.

Støtte til teknologiutvikling skaper arbeidsplasser, og det er bra for klimaet. Vi går nå i gang med en storstilt satsing på transportsektoren under Enova, og jeg tror vi vil få se gode resultater i tiden fremover både på ladeinfrastruktur for elbiler og spennende nyvinninger i maritim sektor.

Klima- og energifondet er ikke det eneste verktøyet i arbeidet med å få ned klimagassutslippene. Det er også blitt bevilget mer penger til tiltak som øker karbonopptaket i skog og myr. Det er pilotordninger innenfor biogass, mer kunnskap gjennom klimagasstatistikk for kommuner og fylkeskommuner, lavere elavgift for skip, og vi faser ut fossil oppvarming i statlige bygg. I sum er dette en aktiv og offensiv klimapolitikk.

Det er opposisjonens rolle å være utålmodig og peke på forbedringsmuligheter. Men la oss ikke forsøke å fremstille virkeligheten som noe den ikke er. Vårt internasjonale klimaarbeid høster lovord, og inneværende år er klima- og skogsatsingen på hele 2,8 mrd. kr. Norge går foran.

Jeg har nå nevnt tiltak på en lang liste av virkemidler som vil bidra til å nå våre forpliktelser etter Paris-avtalen. Og det vil komme flere. Med samarbeidspartiene følger vi nå opp Grønn skattekommisjon, det kommer en energimelding, en industrimelding og en rapport om grønn konkurransekraft. Det blir med Paris-avtalen som med alt annet her i livet: Man kan velge å se på glasset som halvveis tomt og mene at tiden løper fra oss, og at omstillingen blir fryktelig vanskelig, eller man kan tenke at glasset er halvveis fullt, at vi er godt i gang med omstillingen til lavutslippssamfunnet, og at mulighetene som ligger der, vil skape både vekst og et bedre klima.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Eva Kristin Hansen (A) [15:52:19]: Representanten Bru sier at det er vanskelig å si hva Paris-avtalen innebærer for Norge. Det er for så vidt greit nok at hun sier det, men jeg regner med at hun vet hva klimaforliket innebærer for oss på Stortinget. Statsråd Helgesen signaliserte i sin redegjørelse på tirsdag at han går bort fra enigheten i klimaforliket om å framskynde målet om karbonnøytralitet fra 2050 til 2030 hvis vi fikk en ambisiøs og global avtale. Deler representanten Bru statsrådens syn om at Paris-avtalen ikke er bra nok til at vi kan overholde forpliktelsene vi tok på oss i klimaforliket?

Tina Bru (H) [15:53:01]: Når vi vet mer om hva som kreves for å nå et 1,5-gradersmål, som nå IPCC har fått i oppdrag å finne ut av, vil det være naturlig at Norge igjen ser på om våre forpliktelser er i tråd med en sånn type mål. Det kan godt hende at det å fremskynde karbonnøytralitetsmålet vil være noe som kan bidra hvis vi trenger å stramme til ytterligere, men det ligger jo en slik mekanisme i avtalen også, at man skal ytterligere forsterke etter hvert dersom man ser at det er et behov for det. Jeg er ikke avvisende til det, men jeg mener at vi nå først må vente og se hva som trengs for å oppfylle målet, istedenfor å løpe foran. Så skal vi ikke glemme at da denne regjeringen overtok, var det et gap på 8 mill. tonn CO₂ frem til 2020 og det som ligger i klimaforliket. Det gapet er nå nede på 6,7 mill. tonn. Det går i riktig retning, men det var ikke bare-bare, og vi ligger bak. Her har heller ikke den rød-grønne regjeringen vært særlig offensiv, som gjør dette vanskeligere å nå. Men vi har ambisjoner om å få det til.

Ola Elvestuen (V) [15:54:09]: Representanten Bru pekte på mange av de tiltakene som er i gang. Mye av det er vedtatt i budsjettforlik, og mye av det ligger innenfor transportsektoren, f. eks. bedring av biodrivstoff og å gjøre de miljøvennlige alternativene mer attraktive. Men for å nå målene – komme nær både 2020-målene og det som går fram mot 2030 – må vi få til en mye raskere overgang til nullutslippskjøretøy og biodrivstoff innenfor transportsektoren. Da blir spørsmålet mitt til Tina Bru og Høyre: Er man nå villig til ikke bare å se på de positive virkemidlene, hvor vi nærmest ikke har flere igjen, men også på avgiftssystemet, bruke markedet og heve miljøavgiftene på de fossile drivstoffene til en størrelse som gjør at vi når målene?

Tina Bru (H) [15:55:08]: Det er ingen tvil om at hvis vi skal nå et nasjonalt mål, ned 40 pst. innen 2030, er transportsektoren en viktig del av å få til det. Jeg har ingen problemer med å stå her i dag og si at regjeringen absolutt blir dyttet i riktig retning av Kristelig Folkeparti og Venstre i Stortinget. Det er jeg veldig glad for. Og det skal vi fortsette med – tenk, nå har vi for første gang fått en klimastrategi i NTP. Det har vi aldri hatt før. Det er en rekordsatsing på jernbane, og det skjer veldig mye annet bra på denne sektoren. Jeg tror nok, som jeg sa i stad i min replikk til representanten Aasland også, at forurenser betaler-prinsippet må ligge til grunn. Det vil være en viktig del av den helhetlige gjennomgangen av bilavgiftene som man nå er i gang med. Jeg tror at her må man snu alle steiner. Man må også innse at det kommer til å kreve tøffe tiltak skal man nå reduksjonene, også innenfor transportsektoren, slik at vi når klimamålene våre.

Rasmus Hansson (MDG) [15:56:07]: Det var feil briller, men jeg kan så vidt se representanten Bru der borte allikevel!

Representanten Bru ramser opp gode tiltak: jernbane, klimateknologifond osv. – fint! Hun ramser ikke opp de tiltakene som virker i motsatt retning: svær motorveisatsing, videre oljesatsing, osv. Problemet er hele tida – i motsetning til på absolutt alle andre områder i samfunnet hvor vi innfører tiltak, der vi beregner hva som skal være effekten av tiltakene – at regjeringens klimapolitikk er karakterisert av at man ikke vil konkretisere effekten av de tiltakene man skryter av. Kan representanten Bru forklare meg hvorfor det er god klimapolitikk å påstå at man har en masse klimatiltak, men nekte å forklare hvilken effekt i reduserte utslipp disse forskjellige tiltakene skal ha?

Tina Bru (H) [15:57:04]: Jeg synes spørsmålet og premissene i spørsmålet er noe merkelig, for det sier seg selv at dersom man bygger mer jernbane og flytter flere mennesker fra vei over på kollektiv, vil det ha en effekt. Det er vanskelig å si hvor raskt den kommer, og akkurat hvor stor den vil være, men man trenger ikke å kunne legge frem et regnestykke på effekt for å kunne påstå at det selvfølgelig vil ha en positiv miljøeffekt i form av lavere utslipp, eller at man viderefører elbilfordelene, f.eks. – at det også har en effekt. Så jeg synes at spørsmålet er noe teknisk og går inn i noen detaljer som er på et nivå som ikke tar inn over seg det som faktisk er problemet her, som er at man trenger konkrete tiltak. Det er jo det som betyr noe, og at de funker, ikke at man kan legge frem et regnestykke på effekt. Alle skjønner at flytter man gods fra vei til bane eller fra vei til sjø, eller flere kjører elbil, eller man satser på jernbane, vil det ha en positiv effekt.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Øyvind Korsberg (FrP) [15:58:13]: La meg starte med å takke statsråden for en svært god og grundig redegjørelse, som var klar og hadde fokus på nasjonale utfordringer og ikke minst nasjonale muligheter. Likeledes var jeg glad for at statsråden brukte tid på internasjonale forhold og det internasjonale klimabildet, som er sammensatt.

Klimaavtalen som ble til i Paris, er et gjennombrudd i det internasjonale klimaarbeidet og tar mange nye og viktige steg videre i forhold til det som har vært gjort tidligere på det området.

Som statsråden sa i sin redegjørelse, var nesten 20 pst. av verdens kraftproduksjon fornybar i 2015, mens nesten 90 pst. av ny kraftproduksjon i verden i 2015 kom fra fornybare kilder. I den sammenheng er det naturlig å vise til tall fra IEA, som viser at de globale klimagassutslippene i fjor sto stille for andre år på rad. Årsaken er mer fornybar energi.

Spesielt gledelig er det å registrere at klimagassutslipp i Kina og USA viser en nedgang det siste året. Reduksjonen i bruk av kull er årsaken. Å få faset ut kull er en god nyhet også for norsk olje- og gassnæring. At klimagassutslippene står stille, er et godt utgangspunkt for å få en reduksjon framover globalt sett.

Norge tar sikte på felles gjennomføring med EU for å nå klimamålene. Det har vært klart i lang tid at regjeringen skal komme tilbake til Stortinget når EU har gjort sin jobb og innsatsfordelingen og byrdefordelingen mellom landene er klar.

Da er det litt merkelig å registrere at Arbeiderpartiet fossror bort fra den enigheten man hadde for omtrent ett år siden. Jeg må bare stille meg undrende til hva som er Arbeiderpartiets motivasjon for å gjøre det. For det som er viktig, er at man får et forutsigbart og forpliktende rammeverk for å videreutvikle norsk klimapolitikk, ikke minst med tanke på at Norge har et forhold til EU når det gjelder eksport. Nærmere 80 pst. av eksporten går til EU. Da er det viktig for norsk næringsliv og norsk industri og norske arbeidsplasser at Norges og EUs klimapolitikk samordnes i størst mulig grad.

Så er spørsmålet: Hva vil avtalen bety for Norge? Det er det vel ingen som helt vet eller har oversikt over. Men det som er viktig, er at Norge ikke innfører en klimapolitikk som bidrar til tap av norsk industrivirksomhet og arbeidsplasser, og som i verste fall kan føre til karbonlekkasje med påfølgende globale utslipp.

Jeg likte også at statsråden viste til de fem fastsatte, prioriterte innsatsområdene i klimapolitikken. Det er noen som sannsynligvis er mer krevende enn andre, og innenfor transport er det åpenbart at det kommer til å bli mest krevende. Men det er viktig å ta med seg også de gode nyhetene, og det er at man etter hvert får lavere utslipp fra bilparken, det ble nylig lagt fram en statistikk på det. Det er lavere priser på bensin og diesel, og total reduksjon av forbruk av bensin og diesel har også gått ned. Så de positive virkemidlene som denne regjeringen med god støtte fra samarbeidspartiene har fått til, gir også effekt som er målbar nå. Da er man inne på det rette sporet, og det er bare å fortsette med den satsingen framover. Det kommer også regjeringen til å gjøre før EU har landet på sine beslutninger.

Olemic Thommessen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Åsmund Aukrust (A) [16:03:20]: Historisk er et ord som går igjen når vi diskuterer Paris-avtalen, og det er det minst to grunner til. Den ene er selve avtalen, den andre er at Fremskrittspartiet stiller seg bak en internasjonal klimaavtale. Da den forrige internasjonale klimaavtalen ble skrevet, var også Korsberg miljøpolitisk talsperson – det var Kyoto-avtalen. Da sa han at denne «er tuftet på et syltynt vitenskapelig grunnlag». Da det ble opplyst at avtalen var svekket, sa han at problemet er at «den er dessverre ikke svekket nok». Og: «For øvrig har jeg et meget avslappet forhold til det sosialistisk skapte miljøhysteriet». Ingenting hadde vært bedre enn om at det er Korsberg som fossror bort fra tidligere uttalelser. Mitt spørsmål til Korsberg er derfor om Fremskrittspartiet nå fullt ut stiller seg bak Paris-avtalen og det kunnskapsgrunnlaget som avtalen bygger på.

Øyvind Korsberg (FrP) [16:04:06]: Det er morsomt å få en replikk om noe jeg har sagt i denne salen for snart 20 år siden. Det betyr i alle fall at jeg har holdt et godt innlegg i dag når man ikke klarer å feste seg ved noe.

Det som var den store svakheten med Kyoto-avtalen, var forpliktelsene og at det ikke var en god nok avtale globalt. Det var den største kritikken vi reiste. Og så var det mange vitenskapelige miljøer som stilte seg litt undrende til en del av beslutningsgrunnlaget.

Når det er sagt, har det skjedd mye siden den gang, bl.a. at velgerne ved valget i 2013 har satt sammen et nytt storting. Vi i Fremskrittspartiet er en del av regjeringen, og vi har forhandlet fram et godt grunnlag med Høyre og også med samarbeidspartiene. Så ja, jeg stiller meg fullstendig bak Paris-avtalen.

Åsmund Aukrust (A) [16:05:05]: Kritikken til Korsberg var ikke at det var for få land – det var tvert imot slik at han syntes det var bra da USA gikk ut av Kyoto. Men mitt spørsmål handler om det vitenskapelige grunnlaget. Da Siv Jensen for en måned siden ble spurt hvorfor det er viktig å kutte CO₂-utslipp – hun skrøt av at denne regjeringen hadde gått for å kutte CO₂ – klarte hun ikke å svare på hvorfor det er viktig. Så mitt spørsmål til Øyvind Korsberg er om Fremskrittspartiet nå stiller seg bak FNs klimapanel – ikke om de stiller seg bak regjeringsplattformen – når vi nå kan erkjenne at de eventuelt har fått ny kunnskap og lest seg opp, og at klimaproblemet er et menneskeskapt problem, som vi politikere er nødt til å være med på å løse.

Øyvind Korsberg (FrP) [16:05:48]: Det meste av bakgrunnen for Paris-avtalen, som Fremskrittspartiet stiller seg bak, er FNs klimapanel, så det er for så vidt svaret på det spørsmålet. Men det jeg tror er viktig i enhver sammenheng, er at man også tør å stille kritiske spørsmål til vitenskapelige fakta. Den dagen man ikke tør å gjøre det, er man egentlig litt på ville veier.

Så må man erkjenne at det er ulik oppfatning av menneskeskapte CO₂-utslipp ut i atmosfæren og virkningen av dem. Det er et faktum at FNs klimapanel ikke har bare rent mel i posen. De har manipulert en del forskertall, som har vært avdekket tidligere. Så er det en kjensgjerning at solforskere kanskje ikke får bidra like mye til prognosene.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [16:07:01]: En del av det som det har vært skrytt av fra Fremskrittspartiets side og fra statsråden på tirsdag, er at man for første gang legger fram en klimastrategi i forbindelse med NTP, Nasjonal transportplan. Det er også erkjent at utslippsreduksjonene som vi må gjøre i ikke-kvotepliktig sektor, ligger på omtrent 35–40 pst., på grunn av at vi er et høyinntektsland og har høyt brutto nasjonalprodukt per innbygger.

Fagetatene sier at i deres klimastrategi er det mulig å nå 50 pst. reduksjon av CO₂-utslipp innenfor transportsektoren. Det er veldig viktig at vi setter et klimamål for transportsektoren, fordi det nå skal legges fram en nasjonal transportplan, og hvordan vi planlegger infrastrukturen vår, vil avgjøre hvor store utslippene blir. Fremskrittspartiet og Høyre har til nå stemt mot å ville ha et CO₂-utslippsmål for Nasjonal transportplan. Spørsmålet mitt til Øyvind Korsberg er: Støtter han nå et klimamål for Nasjonal transportplan?

Øyvind Korsberg (FrP) [16:08:13]: Jeg tror vi kanskje skal vente til Nasjonal transportplan kommer, for å se hva innholdet i den er. Men det er helt riktig som det har vært sagt tidligere, og som jeg også sa i mitt innlegg på tirsdag, at fagetatene er bedt om å komme med innspill i så måte. Så det er fanget opp allerede.

Så kan man jo ha målsettinger, men det jeg er mer opptatt av, er å nå de målene man setter seg. Jeg tror at både i klimapolitikken og på andre politiske områder er det enkelt å sette mål, men det vanskeligste er å nå målene. Der må man ha en realisme i det man gjør. Men Norge er et foregangsland i klimapolitikken både når det gjelder industri og en rekke andre områder. Så er det en utfordring når det gjelder transport, men man må ikke miste fokus: at Norge er et langstrakt land og har en spredt bosetting.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [16:09:47]: Først og fremst har jeg lyst til å takke statsråden for en grundig redegjørelse, der han maktet å sette klimapolitikken inn i en helhetlig sammenheng, også som en mulighet til omstilling med stort potensial for næringslivet.

Men alvoret må vi ta innover oss. Vi har lenge sagt at vi er den generasjonen som kan gjøre noe med klimaendringene. Det står mye på spill, derfor hadde jeg forventet mer konkrete handlingssignal fra regjeringa. På den andre siden er det gledelig at vi står samlet om en vilje og nødvendighet av handling, og jeg understreker viktigheten av å satse på grønn konkurransekraft. Når det gjelder både dette og omlegging av samferdselssektoren, gir regjeringa gode signal.

Paris-avtalen innebærer at landene forplikter seg til å begrense økninga i den globale gjennomsnittstemperaturen til 2 grader over førindustrielt nivå og etterstrebe å begrense temperaturøkninga til 1,5 grader. Partene skal kommunisere et nytt utslippsbidrag hvert femte år. Nye bidrag skal alltid være mer ambisiøse enn de gamle.

Kristelig Folkeparti var med på forliket om å knytte den norske innsatsen opp mot EU fordi det trolig vil være mest effektivt. Det må ikke innebære at vi venter med norske tiltak.

Kristelig Folkeparti fikk sammen med Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne i fjor vår gjennomslag for at det skal utarbeides en klimalov – en klimalov for systematisk å forplikte oss på oppfølging av klimamålene. Den vil være et viktig verktøy i klimakutt innenlands. Helgesen varslet at dette først kommer våren 2017. Jeg kan ikke forstå at dette verktøyet ikke kan komme på plass før. Jeg utfordrer statsråden til å si noe om dette i sitt innlegg.

Jeg merket meg for øvrig at statsråd Helgesen trakk fram den norske innsatsen for klima og skog gjennom regnskogsatsinga. Jeg håper dermed at 2015 var siste gang vi så dramatiske kutt til dette i forslaget til statsbudsjett.

Vi får stadig påminnelser om at dette er mer alvorlig, og ingen signaler om at vi kan slappe av. Senest denne uka meldte TV 2 om en forskningsrapport som viste at ishyllene – noe nytt som jeg lærte – i Antarktis kan brekke og falle av hvis havet blir varmere. Ishyllene har i mange år begrenset innlandsisens bevegelse mot kyst. Det verste scenarioet er at innlandsisen eskalerer sin bevegelse mot havet. Det kan innebære at havnivået er én meter høyere i 2100, og femten meter høyere i 2500. Så dette er alvorlig.

Vi vet at klimaendringene allerede rammer mange mennesker hardt, og hardest rammet er de aller fattigste. Mer tørke og uforutsigbare regntider får allerede dramatiske følger. Vi kan ikke være den generasjonen som gjorde for lite. Det vil gi en knusende historisk dom over oss – fordi vi vet at det er dramatisk å la være å handle.

Det er en forventning i folket – og en forståelse for omlegging. Det gir oss en unik mulighet til å bruke tiltak som også på kort sikt utfordrer vår levemåte og våre vaner. Riktignok har Fremskrittspartiet fremdeles noen klimaskeptikere, men det har hatt en god oppdragende effekt for partiet å være i regjeringsposisjon, og det er positivt. Jeg velger en positiv måte å si det på.

Det leder meg til mitt neste poeng. Dette må være en politisk dugnad. Ofte kan spillet mellom partiene, mellom posisjon og opposisjon, fange oss. Vi har imidlertid et tema på bordet som egentlig er for viktig til det. Opposisjonen, både de uten samarbeidsavtale og de med, skal puste regjeringa i nakken. Men vi må huske alvoret og fokusere på jobben som skal gjøres.

Noe av det aller viktigste nå som klimautfordringene ligger på bordet samtidig som man ser en krise i petroleumsbasert industri, er at tiltakene som settes inn, er en omstilling i grønn retning. Jeg merket meg at statsråden poengterte at selv om vi skal ha petroleumsvirksomhet i flere tiår ennå, er det ikke lenger der vekstkraften ligger. Kristelig Folkeparti bruker enhver anledning til å understreke at på den bakgrunnen er det enda viktigere ikke å igangsette petroleumsvirksomhet i særlig sårbare havområder. Jeg forventer at regjeringa dermed ikke utfordrer tålmodigheten vår i 23. konsesjonsrunde ved å komme med tildeling i de uavklarte områdene opp mot iskanten i Barentshavet.

Mitt budskap er dugnad, reell handlingsvilje og reell handling.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Eva Kristin Hansen (A) [16:15:05]: Først har jeg lyst til å takke representanten Andersen Eide for et veldig godt innlegg. Jeg er veldig enig med henne, bl.a. i det hun sier om at redegjørelsen var litt lite konkret, at ting tar lang tid, og at vi fra Stortingets side er utålmodige, for nå har det blitt litt sånn at i Stortinget kommer alle forslag om klima fra partiene som ikke sitter i regjering, men som er opptatt av å følge opp klimaforliket og få ned utslippene. Fra Arbeiderpartiets side har vi fremmet over 40 forslag, og vi håper å få gjennomslag for mange av dem i Stortinget.

Jeg lurer egentlig på om Kristelig Folkeparti ønsker å være positiv til å jobbe fram politikk i fellesskap fra Stortingets side, jobbe for å få flertall, sånn at vi kan gjennomføre den dugnaden som representanten snakker om.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [16:15:50]: Det er viktig for Kristelig Folkeparti å følge opp klimaforliket. Vi er også utålmodige, og vi vil se på disse forslagene med positive øyne. Samtidig har vi en samarbeidsavtale. Vi har forpliktelser når det gjelder budsjett. Dette kjenner representanten godt til. Det at vi kan gå sammen om å se hva vi kan gjøre, gjelder ikke bare opposisjonspartiene, men også regjeringspartiene i fellesskap. Ingenting hadde vært bedre enn at vi sto sammen i denne kampen. Vi skal ned 57 mill. tonn innen 2020, og det er en lang vei å gå, ikke minst i tråd med det som skjer nå etter Paris. Vi ser, når det gjelder de landene som melder inn sine mål, at det som er kommet til nå, er for svakt, og at vi vil ikke nå 2-gradersmålet. Her må Norge være offensiv og kanskje framskynde klimanøytralitetsmålene sammen med rapporten som vi skal gi i 2020.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [16:17:04]: Takk for et flott innlegg. Jeg er enig med representanten i at det det handler om her, er å ta vår del av den kjempesvære klimadugnaden som må gjøres internasjonalt. Jeg vil trekke fram spørsmålet om vi gjør nok i Norge. Hvis vi ser på hva som skulle til for å nå klimaforliket i 2020, og bruker regjeringens egne tall, måtte man omtrent klare å kutte 1 mill. tonn CO₂ i året. Det klarte man ikke fra 2013 til 2014, og ifølge regjeringens egen klimastatsråd kan det hende at det økte i 2015 i stedet for å gå ned.

Spørsmålet mitt er: Vil Kristelig Folkeparti gi godkjentkarakter på klimapolitikken hvis man ikke klarer å redusere CO₂-utslippene med minst 1 mill. tonn i året?

Rigmor Andersen Eide (KrF) [16:18:12]: Nå vil ikke jeg gå inn og gradere prosenter for å gi stempel og karakter. Det kan gis mange karakterer både til forrige regjering og til den regjeringa vi har nå. Men det som er viktig for Kristelig Folkeparti, er at vi er utålmodige, og vi ønsker å jobbe konstruktivt opp mot regjeringa for å få styrket klimatiltakene. Det gjør vi gjennom budsjettarbeidet. Det gjør vi gjennom å støtte de forslagene som regjeringa har kommet med. Jeg har en lang liste her som jeg kunne lest fra, for jeg tenkte jeg måtte forberede meg litt på disse spørsmålene, men jeg tror man vet det meste av det som står på den, for der er det mange gode tiltak som regjeringa har gjort. Jeg kan bl.a. nevne satsninger på klimateknologiforskninga. Jeg kan nevne tilskuddene til Elkem på Herøya og Hydro på Karmøy, noe som var veldig positivt. En ting som også er viktig, er den belønningsordninga som vi kom fram til i budsjettet, en belønningsordning på 100 mill. kr til klimatiltak i kommunene – kjempebra.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Marit Arnstad (Sp) [16:19:41]: Jeg vil også få lov til å takke for redegjørelsen.

Det er lett å være enig i analysen av at Paris-avtalen har hatt en betydning og har bidratt til å revitalisere den internasjonale klimadebatten, og slik sett har vært veldig bra med tanke på de problemstillingene vi står overfor.

Det er riktig at det internasjonalt er mange lyspunkt. At både USA og Kina formelt vil tiltre Paris-avtalen i løpet av inneværende år, er ett av lyspunktene. At store konsern og foretak verden over ser det som viktig å kutte i sine klimagassutslipp, og at Paris-avtalen på den måten inspirerer privat sektor, er også viktig. Det kommer til å bidra til en dynamikk som kommer til å være viktig i åra framover.

Det er liten tvil om at økonomisk, teknologisk og politisk utvikling vil virke sammen når det gjelder oppfølging av avtalen, og det er bra. Men det som savnes i den norske debatten – og som jeg føler på også i dagens debatt – er hva dette vil bety for Norge. Det er på en måte det store spørsmålet vi alle stiller oss.

Vi har koblet oss på EUs mål om 40 pst. utslippskutt innen 2030, men om vi skal avvente all overordnet diskusjon om egne mål fram til EU er ferdig med å utforme sin politikk, kan vi risikere at pauseknappen vil bli satt på, og at vi får en form for klimapause fram til 2019 eller 2020. Jeg hører at statsråden sier at slik er det ikke, men det føles slik så lenge næringslivet og de mest berørte bransjene ikke har noen klare ambisjoner eller målsettinger å forholde seg til, og så lenge en også i det politiske miljøet føler at en mangler anledningen til å få den helhetlige debatten omkring nasjonale målsettinger.

Det er nok liten tvil om at de største endringene både internasjonalt og nasjonalt kommer til å skje i skjæringspunktet mellom transport og energi, som også statsråden var inne på i sin redegjørelse. Eller for å si det på en annen måte: Mye av klimaløsningen også i åra framover kommer til å handle om elektrisitet som infrastruktur. I morgen kommer regjeringens energimelding, og det er å håpe at den kan gi noen svar, gi oss noen muligheter til å diskutere hva energi og elektrisitet kommer til å ha å si for å kutte klimagassutslipp.

Hvordan skal vi utvikle fornybar energi i åra framover? Hvordan skal vi anvende fornybar energi klokt i Norge og internasjonalt? Vil vi se en strategi for fornybar energi etter at de grønne sertifikatene går ut i 2020? Vil det bli utformet en offensiv strategi for utvikling av havvind? Vil oljefondet få lov til å gå inn i fornybar energi gjennom f.eks. unoterte aksjer? Hvordan skal de statlige lokomotivene settes i stand til kapitalmessig å drive fram utbygging av ny fornybar energi?

En annen sektor som vil ha stor betydning, er transportsektoren. Vi må arbeide fram mot en utslippsfri transportsektor, og det betyr mange tiltak innenfor mange områder. Hvorledes vil regjeringen legge til rette for det? Vi ser at i år går jernbaneinvesteringene ned. De var på topp i 2014, det var etter det siste budsjettet som den rød-grønne regjeringen la fram høsten 2013, der investeringene økte kraftig. Vi ser at elektrifisering av jernbanen skyves ut i tid.

Jordbruk er en tredje sektor der utslippene må kuttes. Her er det slik at mens en venter på den egentlige debatten, får miljømoralistene råde grunnen. De som ønsker å få kjøttforbruket ned ved å redusere norsk kjøttproduksjon og øke importen av kjøtt – det er så opp ned som det går an å få blitt! Det vil føre til redusert beitebruk og økt soyaimport til Norge.

Det er også mange andre områder der vi nå trenger å komme lenger og komme videre i debatten, og risikoen for at pauseknappen står på til 2019 – og det blir spredte forsøk, som en også ser litt av i debatten i dag – er stor.

Jeg har lyst til å rose statsråden for en konkret ting, og det er oppfølgingen av klimalovforslaget. Jeg synes det er viktig at det klimalovforslaget som Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Miljøpartiet De Grønne fremmet, og som vi fikk flertall for i Stortinget, blir fulgt opp. Jeg mener nok også, i likhet med Kristelig Folkeparti, at det bør være mulighet for å kunne legge det fram tidligere enn i 2017, for 2017, slik som det ble sagt i redegjørelsen, betyr nok antakelig våren 2017, midt i den travle tida som vi er på vei inn i nå. Det burde være mulig å legge det fram på et slikt tidspunkt i 2017 at vi kan diskutere det i god tid før vi avslutter den stortingssesjonen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torhild Aarbergsbotten (H) [16:25:05]: Prinsippet om at forurenser betaler, står sterkt i norsk klima- og miljøpolitikk. Skatter og avgifter er blant de sterkeste virkemidlene vi har for å vri både produksjon og forbruk i en mer klimavennlig retning.

Vi vet at alle næringer i ikke-kvotepliktig sektor i Norge må bidra dersom vi skal nå våre nasjonale klimamål fram mot 2030. Vil Senterpartiet være med og diskutere nye skatter og avgifter innenfor landbruket, eventuelt se på landbrukssubsidiene med et nytt, kritisk blikk i klimasammenheng, f.eks. når det gjelder støtte til produksjon av rødt kjøtt, som er noe Grønn skattekommisjon peker på er problematisk? Hvis Senterpartiet ikke ønsker å innføre disse tiltakene her i landet, hva vil Senterpartiet da kunne gjøre av tiltak innenfor landbruket?

Marit Arnstad (Sp) [16:25:56]: Det er et godt prinsipp at forurenser skal betale. Men det er også et viktig prinsipp at miljøtiltak skal virke, og at det å bruke skatter og avgifter ikke bare skal være en økning av skatt og avgift.

Problemet med Grønn skattekommisjon og en del av de forslagene som er foreslått – både flyseteavgift og nye avgifter innenfor jordbruk – er at de framstår som ren skatt, de har ingen miljøeffekt. Det vil heller ikke det å legge en avgift på storfeproduksjon ha, for det som da vil skje, er at for å oppfylle behovet for kjøtt i Norge vil en importere mer kjøtt. Det betyr at en eksporterer klimagassutslippene. De blir ikke borte, de blir bare overført til det landet som da øker kjøtteksporten sin til Norge. Det kan umulig være meningen med å innføre miljøtiltak som faktisk virker.

Ola Elvestuen (V) [16:27:00]: Jeg skal være kort, jeg skal fortsette med det spørsmålet som nå ble stilt.

Det gjelder bl.a. flyseteavgiften, som Senterpartiet gikk imot og argumenterer imot. Men da vi to år tidligere økte mineraloljeavgiften, som definitivt har en miljøeffekt, gikk Senterpartiet også imot det. Hva er bakgrunnen? Er miljøavgifter noe som Senterpartiet er for, bortsett fra i enkeltsaker og bortsett fra dem som foreslås – eller er det sånn at man ønsker å ha de nødvendige miljøavgiftene?

Marit Arnstad (Sp) [16:27:40]: Det er nok riktig at Senterpartiet er skeptisk til å tro at det å øke skatter og avgifter i seg sjøl er løsningen på miljøproblemer, det er nok det. Vi mener at også mye av argumentasjonen knyttet til Grønn skattekommisjon viser det.

Vi ser f.eks. at Framtiden i våre hender går ut og sier når det gjelder avgift på rødt kjøtt, at det er veldig viktig, uten å ta hensyn til – for det første – at en eksporterer klimagassutslipp, men også at en ser helt bort fra andre viktige momenter, som bruk av antibiotika og veksthormoner, dyrehelse ved utsetting av GMO. En må se ting i sammenheng, og en må vite at det virker. Hvis vi vet at det virker, skal vi være med på å diskutere det.

Når det gjelder flyseteavgift, mener vi at hvis en hadde diskutert en drivstoffavgift i stedet for en flyseteavgift, hadde det vært en langt mer interessant diskusjon.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [16:28:42]: Jeg er helt enig i det Marit Arnstad sier, at en er nødt til å se helheten i politikken og de helhetlige konsekvensene av politikken.

Men jeg synes også det er verdt å påpeke at vi har to næringer i Norge som er helt unntatt fra CO₂-avgift, nemlig fiskerinæringen og landbruksnæringen, som betaler mindre ved at en får mulighet til å benytte avgiftsfritt drivstoff.

Jeg er ikke interessert i å skattlegge landbruksnæringen hardere. Tvert imot, jeg synes det er verdt å satse på norsk landbruk. Men er ikke representanten Arnstad enig i at det ville være fornuftig hvis en ut fra en helhetlig sammenheng ønsket at også landbruksnæringen skulle bidra til større satsing på energieffektivisering innenfor landbruksmaskineriet, å se økte avgifter på drivstoff i landbruksnæringen gjerne i sammenheng med andre avgiftsnedsettelser, andre skattelettelser, sånn at en samlet sett kunne fått sterkere incentiver for energieffektivisering og drivstoffreduksjon også i landbruksnæringen?

Marit Arnstad (Sp) [16:29:47]: Representanten Eidsvoll Holmås er inne på en interessant ting, nemlig at hvis avgifter og skatter skal virke, må de i det minste være teknologiendrende – de må bidra til at en faktisk får en endring eller en forbedring innen teknologi.

Senterpartiet har vært for CO₂-avgiften på norsk sokkel fordi den har vært veldig teknologidrivende på norsk sokkel. Den har bidratt til å redusere CO₂-utslippene per enhet i oljeindustrien. Det har vært viktig. Det er dette vi da må se på: Vil det samme kunne være mulig ved bare å legge en avgift på kjøttproduksjon som sådan – eller på rødt fe som sådan? Det tror jeg ikke. Jeg tror at den sammenhengen ikke er så veldig klar og tydelig på det området.

Hvis en i stedet hadde tatt det utgangspunktet at jordbruket må redusere sine klimagassutslipp, og gått gjennom hele syklusen når det gjelder virksomheten i jordbruket, både de utslippene de har fra egne driftsmidler, måten de driver jorda på, agronomien – den type ting – kunne en kommet videre. Det gjør en ikke ved å skattlegge dem hardere.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [16:31:19]: Tusen takk for redegjørelsen som ble lagt fram den 12. april.

Etter å ha hørt redegjørelsen er det min ærlige overbevisning at statsråd Helgesen ikke har fått med seg kjernebudskapet i Paris-avtalen, nemlig at det haster, vi må gjøre mer, og vi må gjøre det raskere. Det er bare nullutslippsløsninger som er godt nok nå hvis vi skal klare å hindre farlige klimaendringer. Jeg synes det er et problem at statsråden i sin redegjørelse med oppsummering av Paris-avtalen velger å snakke om luftige klimamål i 2030, som garantert ingen kommer til å holde statsråd Helgesen og regjeringen ansvarlig for. Han burde i stedet fokusert på å gjøre noe med de utslippene som han vil bli holdt ansvarlig for, nemlig utslippene fram mot 2020. Alle vet, som sagt, at det å løse klimaproblemene er noe som haster. Paris-avtalen understreker det.

Noe av det som ikke ble nevnt i redegjørelsen fra statsråden, var at Paris-avtalen sier klart fra om to helt konkrete ting. Den sier at utslippene – med de forpliktelsene som er spilt inn – ligger an til å nå 55 gigatonn. Det er ikke godt nok, står det i avtalen. Utslippene må ned til 40 gigatonn for å nå 2-gradersmålet. Da holder det ikke, etter min oppfatning, å ha det utgangspunktet som Tina Bru har, at vi må vente og se til vi får fram rapporten om hva det er som skal til for å nå 1,5-gradersmålet, når vi allerede i dag vet at vi drastisk må redusere utslippene bare for å nå 2-gradersmålet. Vi behøver ikke vente og se. Vi vet at vi må gjøre mye, og vi må gjøre det raskt.

Vi har fremmet fem krav i denne debatten, for vi mener at man kan ikke ha en politikk som skyver på alle de grepene som det er nødvendig å ta for å nå klimamålene. Vi oppfatter at det Vidar Helgesen legger opp til å være, er en venteminister – i stedet for å være en minister som tar de grepene som skal til for å nå klimamålene som et enstemmig storting har satt.

Jeg vil peke på det representanten Korsberg sa. Han sa at vi bør ikke sette oss nye mål, men at man må nå de målene man setter seg. De målene vi har satt, er veldig klare. Det er 2020-målene. Vi skal ned til 47 mill. tonn innen 2020, men det er altså ikke det klimaministeren velger å snakke om, til tross for at klimaavtalen i Paris slår tydelig fast at det haster. Jo mer som gjøres før 2020, jo lettere blir det å nå målene til 2030.

Våre fem krav er:

• 9 av 10 nye biler som selges i 2020, må være fossilfrie. Vi må utvide målet til at alle nye biler er det innen 2025. Dette er et godt eksempel på hvorfor det haster å ta teknologien i bruk. Biler kjører på veiene i 20 år, og skal vi være nærmere nullutslipp, haster det. Vi kan ikke skyve på det å ta teknologien i bruk til 2030. Vi må gjøre det så raskt som mulig.

• Vi må skrinlegge planer om nye rullebaner på Gardermoen og Flesland og starte planleggingen av lyntog mellom de største byene.

• Vi må stoppe tildelingen av nye letetillatelser for oljeindustrien og utrede hva et globalt klimamål på 1,5 grader skal ha å si for norsk oljeindustri – hvis ikke risikerer vi dramatiske feilinvesteringer for samfunnet, til skade både for oss og for klimaet på kloden.

• Regjeringen må legge fram en plan for Stortinget om hvordan vi kan bruke våre fornybare energiressurser og energieffektiviseringen til å fase ut all fossil energibruk i Norge. Og det vil jeg bare si: Vi har bedt regjeringen om å gjøre det i energimeldingen, som vi har all grunn til å tro kommer i morgen. Hvis det ikke der ligger en plan for å fase ut all fossilbruk, vel, da gjør ikke regjeringen jobben sin.

• Vi må sikre det første industriprosjektet som tar i bruk hydrogen som erstatning for kull. Industribedriften Tizir i Tyssedal kan vise vei til nullutslipp gjennom å bruke hydrogen som reduksjonsmiddel i stedet for kull. Det vil ha en enorm overføringsverdi til mange andre industrier.

Er nullutslippssamfunnet beskrivelsen av en dyster framtid? Nei, den dystre framtiden kommer bare om vi fortsetter som før. Jeg oppfatter med den redegjørelsen som er lagt fram, at Vidar Helgesen er en av dem som med handling – ikke med ord – fortsetter som før. Så kommer dette hele tiden til å være en debatt som handler om resultater, og ikke om ord og tiltak. Regjeringen måles på resultater – og de står til stryk.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Eirik Milde (H) [16:36:41]: Representanten var innom oljenæringen i sitt innlegg, og SV stemte som kjent imot Johan Sverdrup-feltet i Stortinget. Det er mange stemmer også i miljøbevegelsen som sier at det vil være både rom og behov for olje, og kanskje særlig gass, i karbonbudsjettet fram mot 2050. SV legger seg med dette tett opp mot Miljøpartiet De Grønnes oljepolitikk, som innebærer en styrt avvikling av norsk olje- og gassnæring innen 20 år.

Når SV sier nei til et felt som Johan Sverdrup, som også for så vidt skal benytte kraft fra land, betyr det at også SV går inn for en styrt avvikling, og i så fall, hva er tidsrammen til SV for gjennomføringen av en slik avvikling? Til slutt: Vil SV da stille ultimatum i eventuelle nye regjeringsforhandlinger med Arbeiderpartiet for en avvikling av norsk olje- og gassnæring?

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [16:37:36]: Nei, vi legger ikke opp til en avvikling av norsk oljeindustri, men vi mener vi er kommet til et tidspunkt der vi må stikke fingeren i jorda og se hva klimaavtalen i Paris egentlig betyr for norsk oljeindustri. Hvis ikke risikerer vi kjempesvære feilinvesteringer. Vi har allerede sett eksempler på feilinvesteringer. Vi ser utbyggingen av Goliat-feltet, f.eks., som nå er så dyr at det er lite sannsynlig at den er lønnsom for samfunnet, og når vi vet at staten subsidierer størsteparten av utbyggingen gjennom skattesystemet, risikerer vi svære feilinvesteringer hvis vi ikke setter oss ned og lager en fornuftig og grundig analyse av hva slags olje og hva slags gass det bærer seg å utvinne innenfor et 1,5-graderssamfunn. Jeg merker meg – og det er jeg litt forundret over – at i det som er Norges viktigste næring, er man ikke villig til å ta den politiske debatten og gjøre de utredningene som skal til for at vi på en opplyst måte kan legge rammene for oljenæringen for framtiden.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Rasmus Hansson (MDG) [16:38:58]: For noen uker siden skrev Kjetil B. Alstadheim i Dagens Næringsliv en kommentar med overskriften «Hva skjer i norsk klimapolitikk? Vidar Helgesen spiller pausemusikk.»

Jeg hadde håpet at statsråden ville benytte anledningen til å skru av denne pausemusikken i sin klimapolitiske redegjørelse, for tid er den mest kritiske faktoren i kampen for å løse klimakrisen. For hvert år som går uten at vi iverksetter tiltak som virker, og som vi vet hvordan virker, blir det vanskeligere, dyrere og mindre sannsynlig at vi klarer å hindre en oppvarming som utløser farlige tilbakekoblingsmekanismer. Permafrosten tiner og slipper ut metan, redusert isdekke gir større oppvarming, osv. Dette vet vi, og i vinter gikk alarmen hos klimaforskerne fordi den globale gjennomsnittstemperaturen nå stiger skremmende raskt. Dette er bl.a. basert på data fra Norge.

Dette illustrerer det vi vet utmerket godt, nemlig hvor travelt vi har det, men når man hører statsrådens redegjørelse, skulle man tro at vi hadde all verdens tid. Statsråden bruker plassen sin på å argumentere for at vi trenger mer kunnskap før vi kan oppdatere målsettingene våre. Han vil vente på en spesialrapport fra FNs klimapanel som skal legges fram i 2018. Han vil vente med å framskynde målet om klimanøytralitet til vi har fått den endelige bekreftelsen av det norske 2030-målet under Paris-avtalen, som skal skje senest i 2020, og dermed kan det ta opptil fire–fem år før vi begynner å omsette løftene fra Paris i konkret politikk som næringsliv, forvaltning, fylker og kommuner kan forholde seg til, og de ber om signaler nå.

Har statsråden vurdert hva det vil innebære av kostnader, og hva det vil innebære for muligheten til å innfri 1,5-gradersambisjonen, at han ikke starter nå? La meg skissere et enkelt regnestykke. En studie publisert i tidsskriftet Nature våren 2015 bekrefter det som vi vet relativt godt: 1,5-gradersscenarioet innebærer at karbonbudsjettet for det 21. århundre blir halvert sammenlignet med 2-gradersscenarioet. Hvis vi halverer karbonbudsjettet, betyr det kort oppsummert at det totale karbonbudsjettet som vi har igjen her i verden å slippe ut, vil uttømmes etter tolv år, og spørsmålet er altså: Mener statsråden at vi skal bruke fire–fem av disse tolv årene på å finne ut om halvert karbonbudsjett betyr tøffere klimapolitikk?

Det er åpenbart at regjeringen og Miljøpartiet De Grønne er grunnleggende uenige om hvordan en regjering bør levere klimaløsninger. For bare to dager siden sa regjeringen nei til De Grønnes og SVs forslag om en handlingsplan med konkrete tiltak for å innfri ambisjonene fra Paris. Det skjer på tross av at regjeringen på alle andre områder legger fram handlingsplaner i den ene saken etter den andre. Og det skjer til tross for at en klimapolitikk uten plan har vært totalt mislykket i Norge. Norges klimapolitikk er oppsiktsvekkende på én måte, og det er at den ikke virker, og vi er omgitt av land som har klimapolitikk som virker, og som kutter utslipp. Dette må vi snart ta inn over oss.

Det er også uforståelig for oss i De Grønne at det er akkurat i klimapolitikken, der hastverket er størst, og der mest står på spill, at statsråden synes det er helt greit ikke å ha noen plan for hvordan problemet skal løses. Den redegjørelsen som statsråden ga, illustrerer i hvert fall veldig klart og tydelig hvorfor Norge trenger en skikkelig klimalov, for det den klimaloven kommer til å gjøre, er å forplikte myndighetene til å lage en plan og til å kutte de utslippene som de har lovet å kutte.

Det er ingen tvil om at representanten Bru har rett i at flere av regjeringens klimatiltak er gode og vil redusere utslipp over tid. Men det er helt oppsiktsvekkende at hun og regjeringens representanter på ramme alvor hevder at det ikke er noen vits i å sette konkrete mål for hvilken effekt disse tiltakene kan ha, og at det ikke er noen vits i å måle dem opp mot tiltak som vil ha motsatt effekt i tid og rom, slik at vi har en eller annen idé om helheten i resultatet av disse tiltakene, som i og for seg er bra, og som regjeringen skryter av, men som vi ikke vet effekten av.

Tenk hvis Høyre hadde lagt fram sine tyngste tiltak i helsepolitikken og sagt at de anser at hva slags effekt disse tiltakene skal ha, det er ikke så nøye, det går sikkert bra. Jeg tror ikke det ville blitt akseptert i veldig stor grad. Det er dette i stor skala som statsråd Helgesen også sier: Vi skal vente lenge, mens vi vet at det haster, vi skal vente på mer kunnskap, mens vi vet at vi egentlig har den. Det jeg håper kan skje i denne debatten eller snart, er at regjeringen skrur av pausemusikken i klimapolitikken og begynner å levere konkret handling.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tina Bru (H) [16:44:16]: Klima- og miljødepartementet kjøpte nylig klimakvoter fra tre av Scatec Solars planlagte solkraftverk i Vest-Afrika.

«Klima- og miljødepartementet peker ut en retning når de kjøper klimakvoter fra solenergi, og avtalen stimulerer utviklingen av bærekraftige prosjekter på bekostning av olje og kull i kraftforsyningen.»

Det har direktør i Scatec Terje Osmundsen sagt. Dette kvotekjøpet vil redusere CO₂-utslippene med 330 000 tonn fram mot 2020. Miljøpartiet De Grønne har sagt at de ønsker å avvikle kvotemarkedene og la landene seile sin egen sjø etter oppfølgingen av Paris-avtalen, selv om de har hyllet Paris-avtalen. En av de viktige mekanismene i denne avtalen er en videreutvikling av kvotemarkedet, nettopp for å hjelpe fattige og utsatte land med å kutte utslipp og få mer bærekraftige energisystemer.

Mitt spørsmål er: Hvorfor vil Miljøpartiet De Grønne avvikle noe som 126 land i verden sier er en viktig del av det å faktisk oppfylle målene i Paris-avtalen?

Rasmus Hansson (MDG) [16:45:14]: Scatec Solars prosjekter kommer ikke til å kutte utslipp. De kommer i høyden i stedet for ytterligere utslippsøkninger fra annen produksjon. Det er svært viktig å ha retorikken og ordbruken på plass her. Så lenge de solcelleprosjektene ikke er del av en helhetlig utslippsplan i et land som Sør-Afrika, vet vi ikke totaleffekten av det. Derfor er det også en dårlig idé å tilbakeføre de såkalte kuttene til norsk klimabudsjett. Derimot er det en veldig god idé, som Miljøpartiet De Grønne støtter, å investere i den typen tiltak i Sør-Afrika og i alle mulige andre land. Vi går inn for det i større grad enn Høyre gjør, men vi mener det er feil å ta de påståtte utslippskuttene som disse prosjektene gir, til inntekt for og i stedet for kutt i Norge.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Vidar Helgesen [16:46:37]: La meg starte med å takke for en god debatt, som reflekterer utålmodighet. La meg også vise til komitélederens innlegg, der han også vektla systematikk.

Regjeringen og samarbeidspartiene arbeider systematisk med styrking av norsk klimapolitikk, område for område, særlig på de fem innsatsområdene vi har pekt ut. Vi legger stor vekt på forskning, innovasjon og teknologisk utvikling som helt essensielt hvis vi skal klare å bekjempe klimakatastrofen. Der står vi for konkret handling. Når vi har styrket Klima- og energifondet langt utover klimaforliket, er det sånt som muliggjør at Enova i løpet av de siste månedene har gitt støtte på over 270 mill. kr til Hordaland for at man skal kunne lage infrastruktur for alle fylkesveiferjesambandene der. Det er sånt som muliggjør en kjempesatsing på Hydro Karmøy, satsing på Elkem Herøya, osv. Når vi nesten har tredoblet miljøteknologiordningen i Innovasjon Norge, er det sånt som muliggjør at andelen grønne prosjekter i Innovasjon Norge på ett år gikk opp fra 28 pst. til 38 pst. Vi satser på forskningssentre for miljøvennlig energi. Vi er i ferd med å operasjonalisere fondet Fornybar AS. Vi har også, som et viktig bidrag til teknologiutvikling, lagt frem en ny lov om offentlige anskaffelser – alle etater skal ha en grønn plan for innkjøp. Vi har historisk høye jernbanebudsjetter, som gjør at vi har rekordpassasjerantall på jernbanen. Vi har mer enn firedoblet bevilgningene til bymiljøavtaler fra 2015 til 2016. Utslippsmålet for nye biler i 2020 kommer til å bli nådd i 2017. Vi har for første gang bestilt en klimastrategi for Nasjonal transportplan. Behovet for å jobbe sammen med industrien ble nevnt i sted. Vel – regjeringens ekspertutvalg for grønn konkurransekraft jobber sammen med Norsk Industri om et lavutslippsveikart for industrien. Så det er systematikk i dette arbeidet, og det er konkret handling.

Vi er opptatt av systematikk også hva gjelder det internasjonale. EU-sporet vårt er en del av en nasjonal og europeisk systematisk innsats. Vi ønsker mer samordnet klimapolitikk, mer helhetlig klimapolitikk, mer forutsigbar klimapolitikk og mer forpliktende klimapolitikk. La oss alle være ærlige – alle som har sittet med regjeringsansvar i dette landet: Vi har 30 års erfaring i Norge med klimamål som ikke er nådd. Vi ønsker med vårt EU-spor å binde norske klimamål til et mer forpliktende internasjonalt samarbeid. Det gir forutsigbarhet. Det er det som gir den forutsigbarheten som næringslivet etterspør. Jeg har til gode å få respons fra noen næringslivsaktør om at det haster med å komme med helt egne nasjonale mål nå. EU-sporet er høyst velkomment, fordi man vet at rammevilkår tilsvarende europeiske partnere og konkurrenter er fornuftig. Det betyr ikke at vi sitter stille og venter. Tvert imot. Norge, fordi vi ikke er EU-medlem, har mindre grunn til å vente enn det EU-medlemslandene har, for vi må være på ballen for å forsøke å påvirke med våre synspunkter lenge før EU-medlemsstatene må gjøre det. Vi har gjort det i forbindelse med EUs kvotesystem, som nå ligger i EU-parlamentet til debatt. Vi gjør det når det gjelder innsatsfordelingsbeslutningen, og vi gjør det når det gjelder skog- og arealbruk. Det er viktig. Vi hviler ikke. Jeg skal selv i ettermiddag sette meg på KLMs Amsterdam-flight med 47 pst. biodrivstoff for å dra på EUs uformelle miljøministermøte i kveld og i morgen. En viktig del av den jobben er å bringe norske synspunkter på EU-politikken til torgs.

Så er vi opptatt av det globale bildet. Paris-avtalen har også en systematikk. Paris-avtalen ble en suksess i den forstand at man fikk et høyt ambisjonsnivå, men det ambisjonsnivået vil aldri bli nådd hvis man ikke legger et systematisk oppfølgingsarbeid til grunn. Det er det som dreier seg om først å få avtalen til å tre i kraft, og så få landene suksessivt til å mobilisere for økte forpliktelser. I det arbeidet vil norsk lederskap være veldig viktig. Det gjelder i det diplomatiske arbeidet, men det gjelder også i bistandsinnsatsen, ikke minst med skogsatsingen – kanskje det aller viktigste instrumentet Norge har for å redusere klimagassutslipp.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Terje Aasland (A) [16:51:52]: Det er ingen i denne salen som vil forlate EU-sporet, det er i hvert fall ingen som har gitt uttrykk for det i denne debatten, ikke i tidligere debatter heller. Det som er bekymringen, er at statsråden i sin egen redegjørelse sier at formalitetene med EU neppe vil være på plass før tidligst mot slutten av 2017, det kan bli 2018, og det kan sågar – fordi det sikkert kommer til å være krevende forhandlinger internt også i EU – muligens bli 2019. Hvilken opplevelse har klima- og miljøministeren av en sånn tidsakse i forhold til den utålmodigheten alle partier i denne salen, med unntak av hans eget parti og Fremskrittspartiet, har?

Statsråd Vidar Helgesen [16:52:38]: Vi sa i stortingsmeldingen i fjor:

«Selv om en intensjonsavtale med EU om felles oppfyllelse kan komme på plass relativt raskt, kan det ta tid før den endelige avtalen med EU er forhandlet fram.»

En form for intensjonsavtale kom på plass i fjor gjennom stortingsvedtaket og gjennom vedtak i EUs ministerråd. Muligheten for en slik avtale er også forankret i Paris-avtalen. Så er det politikkutviklingen i EU som er neste skritt, og der har vi ikke kontroll på tidtabellen, men vi ligger frampå for å bidra til at ting skal gå raskt, og til at våre synspunkter skal reflekteres. Vi vet nå at det er maks tre måneder til kommisjonen kommer med sitt forslag til innsatsfordelingsbeslutning. Det kommer til å være startskuddet for en intens europeisk debatt, hvor Norge også må delta. Det vil være et feilslått initiativ å komme med norske mål nå tre måneder før kommisjonen kommer med sitt forslag.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [16:53:52]: Vi opplever i energi- og miljøkomiteen stor utålmodighet i klimapolitikken. Det ser vi gjennom at det fremmes mange ulike representantforslag. På bakgrunn av alle disse forslagene er spørsmålet mitt til statsråden: Ser statsråden behov for å legge fram en slags klimapakke for å synliggjøre regjeringens helhetlige klimapolitikk?

Statsråd Vidar Helgesen [16:54:17]: Jeg har stor forståelse for utålmodighet, jeg har jobbet nok med EU-prosesser og Norges forhold til EU-prosesser til å kjenne godt på den utålmodigheten. Men jeg er også veldig opptatt av at det ligger en systematikk i den EU-prosessen, som vil tjene norsk klimapolitikk, og som vil tjene arbeidet med å få ned utslippene. Jeg mener at i stortingsmeldingen om felles gjennomføring med EU la vi inn fem innsatsområder, som er en helhetlig, ambisiøs klimapolitikk, og som vi oppfyller ikke minst gjennom et utmerket samarbeid med samarbeidspartiene.

Så ligger det mange forslag i Stortinget – eller som snart kommer til Stortinget. Det gjelder oppfølging av Grønn skattekommisjon, lov om offentlige anskaffelser, energiloven, energimeldingen, som snart kommer, og samtykkeproposisjonen om Paris-avtalen – og litt lenger frem: Nasjonal transportplan, industrimelding, melding om sirkulær økonomi og klimalov. Det er mange ting som kommer, men alt kommer ut av satsingen vår på de fem innsatsområdene.

Marit Arnstad (Sp) [16:55:33]: Utålmodigheten her i salen er stor. Jeg skjønner at statsråden vil vente på EU. Men det er jo slik at det stadig skjer ting også på de områdene som regjeringen har prioritert som sine innsatsområder, og en av de tingene som skjer, er at energimeldingen blir lagt fram i morgen. Det sies ikke så mye om det i redegjørelsen hva en ønsker i energipolitikken, men tilfeldigvis er Norge et av de landene som har aller best forutsetning for å bidra til noe av den infrastrukturen via elektrisitet, som mye av digitalisering og teknologi kommer til være avhengig av.

La meg spørre statsråden: Mener han at det bør utformes en offensiv strategi for havvind, og at vi ikke bare skal levere til Skottland? Mener han at oljefondet bør få lov å investere i unoterte aksjer innenfor fornybar energi? Mener han at vi skal sette Statkraft og Statskog i stand til å være med på utbygging av ny fornybar energi? Vil det bli framlagt noe om det i morgen?

Statsråd Vidar Helgesen [16:56:29]: Representanten Arnstad har rett i at det kommer en energimelding i morgen. Så vil hun sikkert også ha forståelse for at hun får vente til i morgen med å få klarhet i hva som står i den. Men satsing på fornybar energi er en viktig del av regjeringens klimapolitikk. Norge er en fornybarnasjon. Vi kommer til å være en energinasjon også i fremtiden, etter oljen. Det betyr fortsatt satsing på vannkraft, men det betyr også satsing på vind. Det kan representanten Arnstad forlite seg på.

Ola Elvestuen (V) [16:57:16]: Jeg er enig i statsrådens beskrivelse av at vi har hatt 30 år med klimamål. Det som er felles for disse målene, er at vi ikke har nådd dem. Vi setter ambisiøse mål, og så ser man på en måte hvordan det går, ut fra summen av det man klarer å få til. Det store skiftet i denne stortingsperioden er nettopp at vi nå ønsker å knytte oss til EUs målsetting, noe vi ikke klarte å få til med 2020-målene, og vi ser jo hvordan det har gått med klimaforliket. Vi får prøve å gjøre det bedre de årene som er igjen.

Men helt avgjørende når vi knytter oss til EU, er nettopp at det ikke bare blir en bilateral avtale, men at man får den nødvendige juridiske forpliktelsen sånn at vi sikrer at vi når målene, og at Norge også kommer innenfor et sanksjonsregime dersom vi ikke skulle gjøre en god nok jobb.

Da blir mitt spørsmål til statsråden: Er statsråden helt tydelig på at det nettopp er en målsetting å komme innenfor den juridiske forpliktelsen som gjør at vi får de samme kravene til gjennomføring som andre EU-land?

Statsråd Vidar Helgesen [16:58:25]: Regjeringen har som utgangspunkt, og Stortinget har sluttet seg til det utgangspunktet, at vi søker en bilateral avtale med EU, men det vil være et forhandlingstema med EU. Så er det slik at det er EUs politikkutforming som vil være avgjørende for innholdet i de europeiske landenes forpliktelser, og også Norges forpliktelse. EUs politikk kommer i form av forordninger og direktiver, og de aktuelle direktivene her må vi regne med vil være EØS-relevante. De vil for så vidt uansett bli inntatt i EØS-avtalen og vil derfor følge med EØS-arkitekturen. Det må i hvert fall være den formodningen vi har. Så får vi se hva forhandlingene fører til når det gjelder hvorvidt vi får gjennomslag for vårt ønske om at selve avtalen skal være en bilateral avtale.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [16:59:33]: En av de tingene som ble sagt i redegjørelsen i går, var at vi kan forvente fra norsk side å få forpliktelser i ikke-kvotepliktig sektor som ligger opp mot 40 pst. En annen av de tingene som kom fram i redegjørelsen i går, var at det ser ut til at vi kan bruke skogtilvekst i Norge til erstatning for å gjøre utslippskutt bl.a. i transportsektoren. En tredje ting som kom fram, var at man har lagt fram en klimastrategi fra transportetatene som sier at det er mulig å kutte 50 pst. av utslippene fra transport.

Da spør jeg statsråden: Hvorfor er regjeringen imot å sette et kuttmål, et klart utslippsmål, for transportsektoren som Nasjonal transportplan skal rette seg etter? Hvorfor er regjeringen imot det? Er det fordi de ønsker å plante skog istedenfor å gjøre utslippskutt i transportsektoren?

Statsråd Vidar Helgesen [17:00:38]: La det ikke være noen tvil om at uansett hvilke tall vi snakker om her, så vil det komme betydelige behov for å kutte utslipp i transportsektoren. Prosessen med å få til kutt i transportsektoren er i gang, men det er helt klart at vi kan ikke stoppe ved personbilmarkedet. Det må kuttes i tungtransport, og det må også satses sterkt – som regjeringen gjør – på grønn skipsfart.

Når det gjelder skog, er vårt klare utgangspunkt at uansett hvilke regler man blir enig om når det gjelder skog og arealbruk, skal bokføringsmetodene ikke senke ambisjonsnivået. Det vi er opptatt av, er at dersom land skal kunne kreditere utslippskutt mot skog, så må det være med nye skogtiltak og ikke eksisterende skog. Så det er en ny, aktiv klimapolitikk som eventuelt skal resultere i den type bokføring.

Rasmus Hansson (MDG) [17:01:50]: Det framgår av regjeringens statsbudsjett for 2016 at norske klimagassutslipp forventes å øke i årene framover med en normal utvikling. Dette er tallfestet. Så hevder regjeringen at diverse gode tiltak for utslippskutt som de vil gjennomføre, vil redusere utslippene. Dette vil regjeringen ikke tallfeste. Nå skal Norge koble seg på EUs klimapolitikk, som har som formål å gi store utslippskutt. Det er bra. Og vi skal altså oppfylle Paris-avtalen, men det er ennå ikke lagt planer for hvordan vi skal gjøre det.

Kan statsråden avklare om han mener at norske klimagassutslipp vil øke eller avta i tida fram til vi faktisk har fått i stand en forpliktende gjennomføringsavtale med EU?

Statsråd Vidar Helgesen [17:02:44]: Når vi har referert til at utslippene kan komme til å vise seg å ha økt i 2015 og muligens øke i 2016, er det rett og slett basert på fremskrivninger som vår fremste fagmyndighet har gjort, som kan tyde på det. Men det er ikke noen endelige tall – de kommer for øvrig ganske snart. Det er Miljødirektoratet som har gjort fremskrivningen.

Det vi derimot vet, er at norsk industri nesten har halvert utslippene over et par tiår, mens produksjonen har økt. Vi vet altså at det er mulig å frakoble CO₂-utslipp fra vekstkurven, og det er derfor vi er så opptatt av å satse på teknologiutvikling, satse på forskning og innovasjon som kan ikke bare kutte utslippene år om annet, men også sikre at vi tar oss til lavutslippssamfunnet på en måte som skaper et velstående og rikt velferdssamfunn også i fremtiden.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Jonas Gahr Støre (A) [17:04:05]: Verden kom i mål i Paris med en global og ambisiøs avtale, og redegjørelsen ga et godt overblikk over avtalens innhold.

Det operative nå er at det haster med klimatiltak og mer gjennomføring. Taktskifte kan ikke være taktskifte i ord, det må være i handling – i industrien, som får færre og dyrere kvoter, og i alle andre sektorer i det norske samfunnet. Skal bedriften, forbrukeren og investoren legge om kursen, trengs forutsigbarhet og tydelige signaler om hvor vi skal.

Det er kortere tid til 2030 enn det er siden år 2000 – kort tid, med andre ord. Derfor vil jeg advare mot at vi skal avvente forhandlinger med EU og andre lands rapportering før vi kommer i gang her hjemme, slik at det kjennes og merkes.

Statsråden var i sin redegjørelse opptatt av at Norge har ledet an i de internasjonale klimaforhandlingene – ros for det – men det er påfallende at regjeringen viser så svakt og utydelig lederskap her hjemme, hvor vi skal gjøre forandringer. Det skjer for lite, og nok en gang får vi utsettelser. Før jul sa statsministeren at avtalen med EU kanskje ikke kommer på plass før i 2017. Nå sier statsråden at avtalen neppe er på plass før tidligst mot slutten av 2017. Regjeringen sender et signal om å vente og se.

Stortinget har i klimaforliket vedtatt at Norge, som en del av en global og ambisiøs avtale, skal framskynde målet om karbonnøytralitet fra 2050 til 2030. De 60 pst. som gjenstår for å nå målet, kommer i tillegg til våre nasjonale kutt, altså bidrag til kutt utenfor Europa, noe som er særlig viktig for utviklingslandene. Paris-avtalen oppfordrer landene til å styrke klimafinansieringen. På tross av dette har regjeringen konkludert med at de ikke vil framskynde målet om karbonnøytralitet. Regjeringen lovpriser Paris-avtalens ambisjon og oppslutning, men sier altså at premisset for å framskynde målet om karbonnøytralitet ikke er oppfylt. Saken skal vurderes på nytt i 2020.

Igjen får vi utsettelser. Norge må så langt være det eneste landet som bruker Paris-avtalen til å skru ned egne ambisjoner. De snakker om en avtale som er global og ambisiøs, men konsekvensen skal ikke føre til handling. Hvordan kan statsråden mene at dette er et godt bidrag til å øke ambisjonene? Det håper jeg han gir svar på i denne salen.

Det kan virke som om regjeringen velger å utsette klimajobben til etter stortingsvalget i 2017. Arbeiderpartiet vil gjerne gjøre den jobben, men av hensyn til klima bør vi gjøre mer nå. Det er ingenting som hindrer regjeringen i å legge fram konkrete klimatiltak, invitere sektorene til å definere mål på veien eller framskynde målet om karbonnøytralitet. Arbeiderpartiet vil i tiden som kommer søke flertall for våre 40 nye klimaforslag, forslag som vil ta oss i retning av en mer sirkulær økonomi med lavere utslipp. Jeg håper det er grunnlag for flertall med partier som vil mer i klimapolitikken enn Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen.

Torhild Aarbergsbotten (H) [17:07:15]: I denne debatten har flere hevdet at regjeringen ikke har gjort noen verdens ting for å redusere klimagassutslippene. Det er en påstand jeg vil si meg sterkt uenig i. Aldri tidligere har det blitt satset så sterkt på forskning og utvikling av ny klimavennlig teknologi, lover og forskrifter blir strammet inn, og skatte- og avgiftsordninger har blitt vridd mot at det skal lønne seg å velge miljøvennlig.

Som ministeren beskrev i sitt innlegg, har det de siste årene vært en historisk satsing på forskning og utvikling. Miljøteknologiordningen i Innovasjon Norge har blitt økt med bortimot 200 mill. kr til en halv milliard kr. Enova får 2,2 mrd. kr, og vi bruker 690 mill. kr bare på satsing på CO₂-håndtering. Særlig innenfor transportsektoren har Enova bidratt stort gjennom støtte til hurtiglading av elbiler og landstrøm for skip, og de bidrar til at ferjene i Hordaland vil bli drevet av strøm istedenfor diesel. Anbudene i kollektivtrafikken har strenge miljøkrav, og vi ser at strøm, biogass og på sikt hydrogen vil bidra til at utslippene i transportsektoren reduseres stort de nærmeste årene.

Dette viser at satsingen som gjøres nå, vil gi resultater om få år. Det vil også teknologiutviklingen innenfor industri og næringsliv bidra til. Når vi eksporterer norsk aluminium og silisium, som er produsert med ren, norsk vind- og vannkraft og ikke skitten kullkraft, eksporterer vi fornybar energi og ikke minst miljøteknologi i fast form.

Derfor er det viktig fortsatt å satse på å øke produksjonen av ren strøm fra fornybar energi. Europas største vindpark bygges nå på Fosen, og det er stort potensial i å effektivisere mange av våre vannkraftanlegg. Regjeringen legger snart fram både en energimelding og en industrimelding, med tiltak som vil bidra til å nå våre ambisiøse klimamål. Norge var også blant de 20 deltakerlandene som skrev under på avtalen Mission Innovation under FNs klimakonferanse i 2015. Målet er å doble innsatsen på forsknings- og utviklingsinvesteringer i løpet av de neste fem årene, dette for å øke produksjonen av ren energi som bidrag til global økonomisk vekst og velferdsutvikling.

I klimapolitikken må vi tenke langsiktig og sørge for forutsigbarhet. Derfor er det svært viktig at vi har et bredt klimaforlik nasjonalt og en global Paris-avtale. At vi er utålmodige og ambisiøse på våre egne og ikke minst våre etterkommeres vegne, er et svært godt utgangspunkt for at Norge fortsatt skal være spydspissen hva gjelder både å redusere egne utslipp og bidra til at utslippene blir redusert globalt.

Per Rune Henriksen (A) [17:10:10]: Det er enorme omveltninger i de globale energisystemene som må til for at vi skal kunne nå de målene som ble satt i Paris-avtalen. I tillegg har vi et annet viktig vedtak som ble gjort internasjonalt i fjor, og det var de bærekraftige utviklingsmålene som ble satt av FNs generalforsamling. Dette er to viktige vedtak for den videre utviklingen av livet på vår klode. Saken er den at vi har en lang vei å gå. Det vet vi. Det viser alle tall. Det viser alle framskrivninger som legges fram.

Norge er på mange måter i kapittel 2 i boken om veien til lavutslippssamfunnet. I motsetning til svært mange andre land har vi en kraftforsyning som i hovedsak er fornybar. Det betyr at vår oppgave i denne jobben blir å plukke de høyerehengende fruktene.

Det er ikke så lett å gjøre det. Vi får ikke de store utslippskuttene som man får andre steder. Det betyr at vi må ha en sterk innsats for å nå disse målene. Forskning og utvikling er både nødvendig og veldig bra. Det må intensiveres, det må gjøres noe med, men uten at vi tar i bruk ny teknologi, uten at vi får den utbredt, får vi ikke resultater av den teknologien: Vi får ikke utslippskutt av forskning, vi får utslippskutt når forskningen blir tatt i bruk. Derfor er det for oss i Arbeiderpartiet svært viktig å få fram karbonfangst- og lagringsprosjekter i Norge snarest mulig, konkrete prosjekter som kan bidra til å redusere utslippene – ikke utelukkende forskning, selv om forskningen er viktig.

Jeg tror ikke lave CO₂-utslipp er en trussel mot levestandard og livskvalitet. Overgangen til et lavkarbonsamfunn ser jeg på som en videreutvikling av et godt, moderne samfunn. Men hvert år som går uten at vi får de utslippsreduksjonene som monner, uten at vi setter i verk de tiltakene som trengs for å komme dit vi skal, øker risikoen for at vi må skru hardere til når tiden begynner å bli knapp. Det kan bety at vi kommer i den situasjonen som representanten Korsberg frykter, nemlig at dette blir en tung bør for vårt næringsliv, for vårt arbeidsliv. Derfor er det så utrolig viktig – når vi ser at regjeringen ikke er villig til å ta de grepene som må tas – at denne klimapolitikken utformes i Stortinget nå, det neste halvannet året, til vi får en regjering som virkelig tar tak i situasjonen og gjør det som må gjøres.

Nils Aage Jegstad (H) [17:13:25]: Jeg syntes det var på tide at det kom en fra transportkomiteen på talerstolen, siden vi er en vesentlig del av løsningen. Klimaministerens redegjørelse inneholder en god analyse av situasjonen og utfordringene vi står overfor. Jeg har imidlertid merket meg den offensive og i og for seg optimistiske tonen redegjørelsen legger til grunn. I den sammenheng siterer jeg fra ministerens redegjørelse:

«(…) i Paris-avtalens år 2015 var drøyt 20 pst. av verdens kraftproduksjon fornybar, men nesten 90 pst. av ny kraftproduksjon i verden kom fra fornybare kilder. Store endringer på transportområdet, særlig fordi utviklingen i batterilagring er rivende. Batterikapasiteten går raskt opp, og prisen går raskt ned. Bare i fjor sank den med 35 pst.»

Jeg har også merket meg at det i stor grad er i skjæringspunktet mellom energi og transport at klimakampen vil bli avgjort.

Jeg vil gjerne si at i retningslinjene for NTP for 2018–2029 som er sendt fra regjeringen, er et overordnet mål for transportsektoren formulert slik:

«Et transportsystem som er sikkert, fremmer verdiskaping og bidrar til omstilling til lavutslippssamfunnet.»

I vedlegget til transportplanen, Grunnlag for klimastrategi, heter det:

«Etatene må utvikle sin rolle som kunnskapsleverandør og pådriver for å oppfylle forventningene samfunnet har til sektoren, samtidig som lavutslippssamfunnet legges som et langsiktig premiss for framtidige prioriteringer i samspill med hensynet til sikkerhet og verdiskaping.»

I samme vedlegg har etatene valgt å legge til grunn absolutte kutt på 50 pst. i forhold til dagens utslipp på 16,5 mill. tonn innen 2030, noe som er i tråd med St.meld. nr. 13 for 2014–2015, Ny utslippsforpliktelse for 2030 – en felles løsning med EU. Det er altså lagt til grunn i den planen som nå utarbeides, et vesentlig kutt for transportsektoren, faktisk kanskje større enn det man har sett for seg hittil. Det er verdt å merke seg at man i det samme dokumentet, Grunnlag for klimastrategi, konkluderer med:

«Uten en storstilt overgang til ny teknologi og nye typer drivstoff vil det nærmest være umulig å oppnå tilstrekkelig store kutt i klimagassutslippene.»

Det er et poeng at der har Norge, og kanskje ikke minst denne regionen, vært i forkant når det gjelder å skaffe et marked for elektriske biler. Nå ser vi hvordan satsingen er rundt omkring i verden på dette.

Jeg er helt uenig i at vi ikke har gjort noe i mellomtiden. Vi bygger mer jernbane. Vi reduserer vedlikeholdsetterslepet på jernbanen, noe som gir mer bruk av jernbanen som alternativt transportmiddel. Det gis 50 pst. tilskudd til tung infrastruktur i de store byene. Det skal lønne seg å velge miljøvennlig, men vi sliter fortsatt med dieselbiler som ble kjøpt i hopetall under den forrige regjeringen.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [17:16:41]: Jeg synes det er fascinerende at regjeringens representanter snakker om hvor fælt det er med alle dieselbilene som den rød-grønne regjeringen satte i gang med, all den tid de ikke har fremmet et eneste vesentlig tiltak for å redusere antallet nye dieselbiler på norske veier. Men la det ligge.

Jeg føler behov for å gripe fatt i et par av de tingene som har vært oppe i debatten. Det nevnes hele tiden en storsatsing på Enova. Ja, storsatsingen på Enova må jo være norgeshistoriens største klimabløff, for hvis en går inn og ser på tallene, ser en at vi snakker ikke om milliarder, men vi snakker om millioner. Det høres veldig flott ut å snakke om et stort økt fond på mange milliarder, men hvis en ser på hva Enova faktisk har fått i ekstra midler for å bruke på satsingen sin, ser en at det er vesentlig mindre, fordi økte bevilgninger til Enova har blitt motsvart av økt ansvar. Tidligere var det slik at Transnova fikk egne penger. Regjeringen la ansvaret for Transnova over til Enova, men pengene fulgte ikke med. Regjeringen la ansvaret for deler av forskningen på karbonfangst og -lagring over til Enova, men en del av pengene fulgte ikke med.

Det ble lovet et skattefradrag for husholdninger. Plutselig skulle 250 mill. kr av det som skulle gå til skattefradraget, dekkes av Enova – sum: 129 mill. kr ekstra til Enovas satsing årlig. 129 mill. kr er mindre enn en fjerdedel av bidraget til den økte petroleumsforskningen som regjeringen har lagt opp til. Da blir det litt smått.

Jeg vil gjerne utfordre Vidar Helgesen, hvis det er slik at han har andre tall. Når det gjelder nettoen av de ekstra pengene som Enova har hatt til å satse, ville jeg vært veldig glad for at han ser på det.

Jeg føler behov for å støtte Jonas Gahr Støre i det han sier. Jeg mener det er et brudd på klimaforliket når man på den ene siden sier at klimaavtalen i Paris er en historisk avtale, mens man på den andre siden sier at den er ikke historisk nok til at vi skal innfri det norske løftet om karbonnøytralitet.

Jeg føler også behov for å kritisere satsingen på fornybar energi, for statsråden sa at satsing på fornybar energi er viktig for denne regjeringen. De har altså kuttet to tredjedeler av bistanden til fornybar energi. De har kuttet i hele Statkrafts offshorevindsatsing, og ryktene sier at det kuttes i satsingen på grønne sertifikater etter 2020. Da sier jeg: Hvis satsingen på fornybar er viktig for regjeringen, lurer jeg på hvordan det går med de områdene som ikke er viktige for regjeringen.

Statsråden vil ikke lage en plan for klimakutt fordi planøkonomi ikke fungerer. Vel, Nasjonal transportplan skal de ha, Nasjonal helseplan skal de ha, men klimamålene skal de altså famle seg fram til.

Statsråd Vidar Helgesen [17:20:00]: Jeg skal ikke gjenta alt vi gjør på de fem prioriterte områdene i klimapolitikken, men jeg skal konsentrere meg om et par av Jonas Gahr Støres poenger. Det ene handler om EU-prosessen: Det er altså ikke slik at vi venter på EU, men vi jobber med politikkutviklingen opp mot EU og med EU. Det er få i denne sal som vet mer – og bedre – enn Jonas Gahr Støre om at EU-prosesser kan være tidkrevende. Men det er ingen venteprosess i forholdet til EU, og det er ingen venteprosess når det gjelder nasjonale tiltak.

Når det gjelder spørsmålet om fremskynding av karbonnøytralitetsmålet, fra 2050 til 2030, er det riktig at klimaforlikets formulering og premiss er at det i så fall skulle foreligge en global og ambisiøs avtale, men det står også at en slik fremskynding betinges av at andre industriland påtar seg store nok forpliktelser. Paris-beslutningen sier selv – og den tar vi på alvor – at landene langt fra har påtatt seg store nok forpliktelser til å nå 2-gradersmålet, altså fra Cancun i 2010, og langt mindre 1,5-gradersambisjonen.

Den andre siden av vårt resonnement er at hensikten med en fremskynding av karbonnøytralitetsmålet fra Norges side ikke minst vil være nettopp å få flere land til å påta seg større ambisjoner, mer på nivå med EUs og Norges mål. Derfor er det viktig at vi har det virkemiddelet med oss når neste stasjon kommer, når landene skal levere inn sine endelige forpliktelser, ikke minst på basis av klimapanelets 2018-rapport. Så det er ikke slik at vi avviser en slik fremskynding, men vi mener at premissene for den ikke er til stede nå.

Åsmund Aukrust (A) [17:22:09]: Vi diskuterer en historisk avtale, og også fra Arbeiderpartiets side takker vi for den innsatsen som regjeringen, de norske forhandlerne og ikke minst det franske vertskapet gjorde – som jo ledet fram til en historisk avtale.

Men det er nå det gjelder, for det er nå hvert enkelt land er nødt til å gjøre jobben. Vidar Helgesens første – og vel egentlig eneste – store utspill så langt har vært at på hans post kommer sannsynligvis ikke utslippene til å gå ned. Det er oppskriften på at vi ikke skal nå Paris-avtalen. Dersom regjeringen kan sitte i fire år uten å få ned utslippene, ja, da når vi ikke det som er målsettingene i Paris-avtalen.

I morges diskuterte Stortinget likestilling, og det er egentlig noen klare fellestrekk mellom den debatten vi hadde i morges, og den vi har nå. Og det er enighet i opposisjonen om at regjeringen ikke leverer – det gjorde den ikke med hensyn til likestilling, og det gjør den heller ikke når det gjelder klima. Det er i denne perioden, som nå har vart i snart tre år, levert én klimasak, og det er den om klimamål. Den brukes nå altså som et argument for å trenere andre klimaforslag. Alle andre vedtak som er gjort om klima i denne sal, er fremmet som forslag fra opposisjonen. Fra regjeringshold har vi til og med sett at det treneres: Det er over et år siden Stortinget gjorde vedtak om lavutslippssoner. Regjeringen og samferdselsministeren har ikke gjort noen ting, og derfor gikk Arbeiderpartiet til det uvanlige skritt å fremme en lovtekst i Stortinget. I dag har komiteen til slutt enstemmig innstilt på at en kan gå inn for den teksten som Arbeiderpartiet fremmet.

Det er betegnende for denne regjeringen at når de skal skryte av sin innsats, enten det er i debatten her, i spørretimen eller andre steder de skryter av hva regjeringen gjør når det gjelder klima, viser de til seire som Venstre og Kristelig Folkeparti har fått. Det er vel sant som Trine Skei Grande sier: Denne regjeringen har overlatt hele jobben til Venstre.

Systematikk var et nøkkelord i innlegget til Vidar Helgesen, men jeg vil si at klimaarbeidet er lite systematisk. Nå er det over 20 klimaforslag som ligger i komiteen, og ingen av dem kommer fra regjeringen. Det gir en stor jobb til oss andre, i opposisjonen, og jeg vil at vi skal appellere litt til hverandre om at når regjeringen ikke leder vei, får vi andre ta ansvar. Vi i Arbeiderpartiet håper på støtte til våre forslag, og så skal vi ordentlig og systematisk gå igjennom andres forslag.

Til slutt: Jeg hørte statsråd Helgesen si i en radiodebatt denne uken at han ikke kom til dekket bord, og etter to år med Tine Sundtoft er jeg enig i at han ikke gjorde det.

Men denne regjeringen må snart slutte å skylde på andre. Klimaforliket ble vedtatt i 2012. I 2017 har det vært fire år med denne regjeringen, og så var det ett år med Stoltenberg II-regjeringen. Det er denne regjeringens ansvar å nå klimaforliket. Vi hørte også Tina Bru si at denne regjeringen har forsterket klimaforliket, men det er ingen representanter fra regjeringen som kan si at de i det hele tatt skal nå klimaforliket. Klimaforliket må nås før det kan forsterkes.

Anna Ljunggren (A) [17:25:33]: «Omstillingen til lavutslippssamfunnet innebærer særlig store utfordringer for Norge», sa klima- og miljøministeren på tirsdag. Hvis ikke Norge klarer omstilling til lavutslippssamfunnet, hvem klarer det da? Hvilke land kan vi da forvente skal klare det? Vi i Norge har alle forutsetninger: Vi har en høyt utdannet befolkning, vi har under flere regjeringer satset på forskning og utvikling, og industrien vår er i særklasse når det gjelder energieffektivisering og nyvinning. I tillegg er vi fremst i verden når det gjelder kjøp av elbiler, og vi har strenge byggetekniske krav. Hvis det innebærer «særlig store utfordringer for Norge», hva kan vi da vente av reduksjoner av klimagassutslipp i andre land?

Norge har særskilte forutsetninger for å klare omstillingen til et lavutslippssamfunn – det er min påstand. Vi må vise at det er mulig å ha et høyt velferds- og velstandsnivå og samtidig gå fra å være et fossilt utslippssamfunn til et moderne lavutslippssamfunn. For å få det til må vi øke produksjonen av kraft fra fornybare energikilder betydelig i tiden som kommer.

Omstilling gir muligheter, og mange bedrifter ser et stort potensial for å skape nye arbeidsplasser og inntekter gjennom klimariktige løsninger. Klima- og miljøministeren snakket på tirsdag om grønn konkurransekraft. Hva ligger egentlig i det? Jeg snakket mandag med en bedriftsleder som sa det sånn:

Grønn omstilling har næringslivet holdt på med i mange år. Det er ikke noe nytt som denne regjeringen fant opp så fort oljeprisen dalte.

Norge har de økonomiske, menneskelige og naturgitte ressursene og forutsetningene som skal til for å klare å nå potensialet om å bli et lavutslippssamfunn.

Innenfor transportsektoren har vi et stort potensial. Det er en av de største kildene til klimagassutslipp i Norge, og 32 pst. av de norske klimagassutslippene kommer fra nettopp transportsektoren. Derfor mener vi i Arbeiderpartiet at det må etableres en støtteordning for utbygging av infrastruktur for hydrogenbasert transport. Det har vi fremmet forslag om i Stortinget, blant 40 andre gode forslag som regjeringspartiene har mulighet til å støtte, men hydrogenbaserte biler nevnte ikke klima- og miljøministeren i det hele tatt i sin redegjørelse på tirsdag. Hva mener klima- og miljøministeren om dette?

I tillegg ønsker vi å legge til rette for økt bruk av fornybart biodrivstoff, med økt innblanding – opp mot 40 pst. i transportsektoren – og det må vurderes for mobile kilder som traktorer og anleggsmaskiner innen 2030. Hva mener klima- og miljøministeren om dette forslaget, som han også nevnte i sin redegjørelse?

Vi mener at fossil energibruk i nybilsalget av personbiler og varebiler skal fases ut, og at avgiftssystemet innrettes sånn at alle nybilsalg i 2025 skal baseres på lav- eller nullutslippsløsninger. Hva mener klima- og miljøministeren om det?

Ola Elvestuen (V) [17:28:55]: Det mest positive med denne debatten – og det som er positivt – er at alle partier nå kappes om å være det mest ambisiøse og om å være for klimatiltak. I retorikken har mye endret seg de siste årene, og det er positivt. Ved å høre på partiene merker man ikke lenger de store forskjellene. Nå er det troverdigheten det går på. Det handler også om de politiske valgene, og når enkeltsakene kommer, kommer også skillelinjene fram. Enten det handler om endringer i energiloven, organisering av jernbanesektoren eller andre tiltak, er det klare politiske skillelinjer. Man må bygge også organisatoriske endringer for å nå mål, og så handler det også om troverdighet med hensyn til gjennomføring.

Når jeg hører på Arbeiderpartiet, har de ett problem i den offensive holdningen de legger for dagen, og det er at de mangler troverdighet når det gjelder gjennomføring. For dem som husker de åtte årene vi har bak oss, med den forrige regjeringen, var det den manglende gjennomføringen og en frustrasjon over gjennomføringen som var grunnlaget for at vi i Venstre mente at vi måtte ha et nytt flertall på Stortinget. Man rotet til satsingen på biodrivstoff. Det har vi rettet opp i nå. Det var andre områder hvor det var stillstand. Kanskje var den største satsingen på utbygging innenfor olje- og gassektoren for å få opp aktiviteten – med den kostnadsdrivende effekten det hadde – et problem.

Det er et faktum at den dynamikken og nytenkningen vi nå har – også når det gjelder handling, helt uavhengig av både hvem som står bak vedtakene på Stortinget, og hvorvidt det skjer i budsjettsammenheng eller i enkeltvedtak – er et resultat av at vi har et nytt, borgerlig flertall. I Venstre er vi fornøyde med at vi sitter sentralt og er utslagsgivende initiativtaker for veldig mange av vedtakene. Det er ingen tvil om at det er det som gjør at vi nå har en ny dynamikk.

Ta bare det at vi nå sitter her og diskuterer EU-målsettinger om 40 pst. utslippsreduksjon innen 2030, som alle nå er for: Det var ingen som stilte krav om at vi skulle knytte oss til EU-krav før det borgerlige flertallet kom med forslaget om at vi skulle ha en egen avtale med EU. Jeg tror virkelig ikke at man under den forrige regjeringen hadde lagt til grunn at Norge skulle ha en forpliktende, juridisk bindende avtale med EU for å nå målene i 2030. Da tror jeg man ville fortsatt med klimaforlik, med den forpliktelsen som det innebar.

Det er skiftet som har gjort at vi har fått en helt ny dynamikk, og nå er alle partier forpliktet til å sørge for at vi bygger opp en troverdighet for gjennomføringen av det vi nå sier. Det handler ikke bare om å si det man mener – man må også gjøre det man sier, og ingenting er gjort før det er gjennomført.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Eirik Milde (H) [17:32:18]: Da Paris-avtalen ble presentert for verden, var det mye skryt å hente, både internasjonalt og lokalt i Norge. Tidligere klima- og miljøminister Tine Sundtoft fikk også mange godord, sammen med alle sine medarbeidere, for å ha gjort en formidabel jobb.

Verden fikk en visjon om globale nullutslipp innen dette århundret. Vi fikk på plass at alle land skal komme tilbake hvert femte år og levere nye klimamål. Og vi fikk et rapporteringssystem som gjør at vi kan forstå og sammenligne rapportene om utslippskutt fra de ulike landene.

Etter avtalen var det grunn til å feire, men også å brette opp ermene for det vi nå må gjøre.

Norge tar sikte på en felles gjennomføring med EU for å nå klimamålene for 2030. Felles gjennomføring med EU vil gi Norge et solid, forpliktende og forutsigbart europeisk regelverk å basere seg på når vi skal gjennomføre målene våre. Slik felles gjennomføring har også grunnlag i Paris-avtalen.

Da regjeringen presenterte sine planer om en felles forpliktelse med EU om en reduksjon av klimagassutslipp fram mot 2030, ble det for det meste tatt positivt imot.

De fleste er altså fornøyd med avtalen i Paris og med at veien framover går sammen med og i dugnad med EU. Så hvorfor de store ord og de til dels kraftige utfall under debatten her i dag? Dugnad er et godt norsk ord, og jeg tror de fleste her i salen har deltatt på én, meg inkludert. Min erfaring er at de mest vellykkede har vært der deltakerne har jobbet sammen og ikke brukt tiden på å være uenige om hvem som skal holde hammeren, og hvem som skal steke vafler. Det er resultatet av dugnaden som teller.

Regjeringen har foreslått mange tiltak for å forberede Norge på omstillingen mot et lavutslippssamfunn. Bare i siste budsjettforslag, for 2016, ligger det en mengde punkter innenfor f.eks. transportsektoren, midler til kommunene, klima- og energifondet, Enova, Innovasjon Norge – alle foreslått av regjeringen. Etter budsjettsamarbeidet med Venstre og Kristelig Folkeparti er ytterligere punkter lagt til.

Klima- og miljøministeren hadde en god gjennomgang av utfordringene her på tirsdag. Han sa at Paris-avtalen vil ikke bare føre til endringer, den er et uttrykk for store endringer. Og den jobben er vi og denne regjeringen godt i gang med.

Presidenten: Representanten Heikki Eidsvoll Holmås har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [17:35:03]: Jeg er enig i at det er et poeng å trekke sammen og være enige. Men problemet er at vi har en regjering som ikke har fremmet ett vesentlig kuttforslag på klimasiden. Alt er kommet etter påtrykk fra opposisjonen. Det er altså regjeringspartiene som er uenige og har stemt imot en del av forslagene.

Så vil jeg bare inn på spørsmålet om klimanøytralitet. Der er det sånn at Helgesen bruker argumentet: Det er ikke store nok forpliktelser i verden til å kunne gå inn for at Norge skal gjøre mer. Men vi slipper ut røflig 25 pst. mer per innbygger enn det de gjør i EU-landene. Og hvis man ser på utslippene som vi har tilført verden fra 1990 og fram til i dag på grunn av vår oljeeksport, er det vi som er blant dem som bidrar aller minst til å sørge for å nå målet. Da blir det litt Erasmus Montanus-logikk hvis vi fortsetter å si: De vil ikke gjøre mer, vi skal fortsette å forurense mer, og derfor kan vi ikke påta oss større forpliktelser.

Terje Aasland (A) [17:36:19]: Først en liten visitt til representanten Ola Elvestuen. Jeg har stor forståelse for at Venstre har behov for å prøve å beskytte seg selv og regjeringen ved å angripe Arbeiderpartiet, men det er faktisk sånn at Venstre også er medansvarlig med hensyn til hvilke måloppnåelser som skjer i forhold til 2020 og 2030 ut fra det som er nå-situasjonen.

Så tror jeg at det vi har vært vitne til nå i dag og på tirsdag, i ettertid kommer til å ha én overskrift, og det er den tapte tid. Det er nettopp det regjeringspartiene gir uttrykk for, at en ikke gjør noe nå fordi en venter på EU. Jeg synes det er litt rart, for uansett hvordan man regner på virkningene av tiltak, uansett hvor positive og kraftfulle de oppleves, er vi langt unna klimaforliket og målene for 2020, og vi er langt unna å nå de forpliktelsene vi må påta oss i 2030. Så det er et paradoks at vi er inne i en tid som blir tapt.

At dette Stortinget blir invitert til om noen måneder å ratifisere Paris-avtalen, men samtidig ikke tar ansvar for hvordan avtalen skal oppfylles nasjonalt, er et stort politisk paradoks, at regjeringen inviterer til ratifisering av en viktig avtale uten på noen som helst måte å anvise hvordan vi skal nå de forpliktelsene som følger av avtalen.

Så blir det sagt at det jobbes parallelt med EU. Ja, det tror jeg det kun er regjeringspartiene selv som kan se. Det er ingen andre i denne salen som har gitt uttrykk for at en kan skimte konturene av at det jobbes parallelt med EU i klimaspørsmålet. Tvert om, her er det mange som har uttrykt at de nettopp ikke ser det.

Og så er det premisset for å vurdere hvorvidt Paris-avtalen er tilstrekkelig grunnlag for å framskynde at Norge skal være karbonnøytralt fram til 2030: At statsråden står her og avviser det uten å ha snakket med dem som er forlikspartnere, synes jeg er høyst merkverdig og burde skape en automatisk refleksjon hos alle partier som inngikk forliket, utenom Høyre, at vi kanskje gjennom vedtak i Stortinget nok en gang må instruere denne regjeringen i et klimaspørsmål. Det er det som er konsekvensen, som representanten Heikki Eidsvoll Holmås nettopp sa: Alle klimareelle tiltak har kommet fram gjennom flertall i Stortinget og ikke på grunn av regjeringen, men på tross av regjeringen. Det er realiteten i to og et halvt år nå. All honnør til Venstre igjen og all honnør til Kristelig Folkeparti som gjennom budsjettene har dratt det i riktig retning.

Helt til slutt: La meg oppfordre representanten Korsberg til å gå på talerstolen (presidenten klubber) og bekrefte nå én gang for alle (presidenten klubber igjen) at Fremskrittspartiet erkjenner at klimautfordringene skyldes menneskeskapte utslipp.

Presidenten: Presidenten ber om at man overholder taletiden.

Marit Arnstad (Sp) [17:39:45]: Etter de siste innleggene synes jeg det er behov for å si noen få ord på slutten. For det er jo en tendens til, når en skal snakke om tida framover, at noen av partiene og noen av talspersonene igjen havner tilbake i fortida, og representanten Elvestuen og flere av de andre fra regjeringssida har havnet dit i dag også. Så må jeg si at det har skjedd ganske mye på 15 år – det har det. Det skjedde en god del under Bondevik II, og det har skjedd mye også under den rød-grønne regjeringen. Det vi prøver å snakke om i dag, er det som skal skje framover, og det en har registrert i dagens debatt, er en stor utålmodighet i Stortinget etter å få en mer samlet debatt – en mer samlet debatt om egne mål og ambisjoner. Det må det, synes jeg, kunne være mulig å ha uten at en skal falle tilbake til hva som skjedde for fem år siden, seks år siden, ti år siden eller 15 år siden.

Et nytt flertall ved valget i 2013 var ikke noe vannskille. Det var ikke noe vannskille i det hele tatt. Som representanten Aasland sier, er det jo opposisjonen i Stortinget som stort sett har presset fram enten at Kristelig Folkeparti og Venstre har gått i forhandlinger med regjeringen og fortjenstfullt nok fått gjennomslag, eller har presset fram beslutninger gjennom forslag som opposisjonen har lagt fram i Stortinget. En del av de forslagene har Kristelig Folkeparti og Venstre også støttet, og det er bra. Mange av forslagene har de også vekslet på ikke å støtte. For at de skal unngå at regjeringen taper ansikt i Stortinget, har enten Kristelig Folkeparti støttet regjeringen eller Venstre støttet regjeringen, alt etter når det passer. En sånn type spill er det en driver med her i Stortinget i disse dager omkring disse sakene, og det må være lov å etterlyse en debatt om hvordan vi ønsker det framover.

Jeg tror i likhet med representanten Jonas Gahr Støre at regjeringen vil trå vannet og prøve å unngå denne debatten til over stortingsvalget i 2017. Det er det den vil håpe på, og det synes jeg er synd.

På slutten skal jeg også knytte et par ord til dette med skatt og avgift, for det var veldig mange som var opptatt av det i replikkordskiftet med meg. CO₂-avgiften på sokkelen har fungert godt, den har vært teknologiendrende. Omleggingen av systemet for bilavgifter har fungert godt, for den har vært adferdsendrende. Skatt og avgift er et godt virkemiddel når det brukes i den sammenheng. Det er ikke det å slutte å bruke bilen som har vært målet med å endre bilavgiftene, men å endre bilbruken og gjøre den utslippsfri. Problemet med flyseteavgift og jordbruksavgift er det motsatte. En reduserer flytrafikk i Norge i stedet for å få en overgang til biodrivstoff innenfor flytrafikk. Og i jordbruket reduserer en norsk matproduksjon, som kanskje i dag er Europas mest miljøvennlige, til fordel for økt jordbruksimport, som kommer til å føre til høyere utslipp andre plasser. Den debatten må tas alvorlig, i stedet for å si at det enkle svaret er økte skatter og avgifter knyttet til klimautslipp.

Eva Kristin Hansen (A) [17:42:58]: Jeg føler et lite behov for å svare litt på det som representanten Ola Elvestuen tok opp. Han kritiserte Arbeiderpartiet og Arbeiderpartiets troverdighet i klimapolitikken. Da har jeg behov for å opplyse Stortinget om at – Stortinget er veldig klar over det – det er bl.a. Venstre som har sørget for at vi har den regjeringen som vi har i dag, som stort sett trenerer det som kommer av initiativ fra Stortinget, og som ved hvert budsjettforslag som blir lagt fram, kutter systematisk på området klima og miljø – skogsatsingen, f.eks. Man kutter systematisk, og så får Venstre og Kristelig Folkeparti gleden av liksom å få fullt gjennomslag i budsjettet. For oss på utsiden er det ganske gjennomskuelig at det er et spill som foregår i Stortinget, men som Venstre tilsynelatende er godt fornøyd med.

Så må også jeg innom det som har blitt tatt opp om karbonnøytralitet. Klimaforliket er veldig tydelig på at Norge – som en del av en global og ambisiøs klimaavtale, hvor også andre industriland tar på seg forpliktelser – skal forplikte seg til karbonnøytralitet senest i 2030. Det ligger i klimaforliket, som flere har vært inne på. Så sier statsråd Helgesen at avtalen er ambisiøs. Den er uten tvil global, det ligger i avtalens natur, men fordi vi er nervøse for at andre land ikke skal gjøre det som vi i tråd med avtalen forventer av dem, skal vi også der vente og se. Vi skal altså ikke stole på at andre land får til ting, og da stoler vi åpenbart heller ikke på avtalen. Når vil Helgesen si at premissene for å framskynde målet om karbonnøytralitet er oppfylt? Er det først når andre land har gjennomført sine kutt, at vi kan stole på at det de sier, er sant? Hvis det skal være sånn at alle skal sitte og vente og skule på hverandre før noen tør å ta steget, vil vi aldri få kuttet utslippene et eneste tonn. Vi må jo ha tro på den avtalen vi er en del av!

Helgesen skryter av hvilken fantastisk lederrolle Norge tok fram til avtalen var et faktum, og hvor flink pådriver vi var som land. Så skal ikke vi, som var så flinke i Paris, gjøre noe etterpå! Det er ikke noe annet enn fascinerende.

Helt til slutt: Statsråden tar opp EU-prosessen, og han understreker at han jobber med EU. Det er flott at Helgesen drar til Brussel og jobber med EU, men poenget her er at han har satt oss i en situasjon hvor vi bare skal sitte og vente før vi gjør noe i Norge. Vi skal vente til 2017, 2018 før noe skjer. Det er flott at statsråden har samtaler med EU, men så lenge vi ikke gjør noe på hjemmebane, er de samtalene ingenting verd.

Tina Bru (H) [17:46:08]: Jeg må si at når jeg har hørt på denne debatten nå i dag, høres det ut som om klimapolitikk er noe vi begynte med i fjor, at det ikke har vært noe som har skjedd før. Opposisjonen snakker om at vi skyver ansvaret foran oss, vi gjør ingen tiltak. Det er spesielt å holde tordentaler all den tid en selv løper fra eget ansvar. For hva er fakta? Jo, fakta er at i 2013 var det et gap på 8 mill. tonn på å nå målsettingene i klimaforliket. Nå er det på 6,7 mill. tonn. Det går i riktig retning. Utslippene har gått ned hvert eneste år siden 2010, men det gikk åpenbart ikke fort nok under de rød-grønne heller, for vi har fortsatt en vei å gå.

Når det gjelder disse 40 forslagene som det henvises til fra Arbeiderpartiet, er jeg ganske enig i mange av dem. Det er mye bra i de forslagene, fordi mye av det som står der, er ting som allerede skjer. Vi er egentlig ganske enige, og så skapes det et voldsomt inntrykk i denne debatten av at det er en kjempestor uenighet i norsk klimapolitikk. Det er jeg veldig uenig i.

Jeg er veldig enig med representanten Elvestuen, som snakker om hvor viktig avtalen om felles gjennomføring med EU er, og at det kanskje er noe av det viktigste som har skjedd i norsk klimapolitikk noensinne. Jeg er ganske i tvil om det er et grep som ville blitt tatt hvis vi fortsatt hadde en rød-grønn regjering. Det er et taktskifte med den borgerlige regjeringen, i samarbeid med Kristelig Folkeparti og Venstre, og det er sannheten.

Så sier man: Hva med tiltak – ikke ett konkret tiltak. Nei vel – 18 mrd. kr mer til klimateknologifondet, miljøteknologiordningen er nå på nesten en halv milliard kroner, for første gang har vi en klimastrategi i NTP, det er en historisk satsing på jernbane, vi har tiltak innenfor grønn skipsfart, pilot på biogass, CCS-satsing, vi faser ut fossil olje innen utgangen av 2018, nesten 3 mrd. kr i klima- og skogsatsing. Alvorlig talt, å si at dette ikke er konkrete tiltak fordi vi nå er nødt til å se på hvordan prosessen i EU blir, og at FN må hente inn mer kunnskap om hvordan verden skal omstille seg for å nå et enda mer ambisiøst mål – er ikke Norge et land som liker å basere sin klimapolitikk på kunnskap? Er det ikke fornuftig å vente og se hva som kommer ut av den jobben IPCC nå skal gjøre? Jo, det er det. Det handler ikke om at vi ikke vet at vi skal opp på måltall, men det handler om at vi må passe på at vi innretter målene i Norge og virkemidlene vi tar i bruk, på en måte som er i tråd med innretningen i avtalen som kommer etter Paris. Det er sånn vi er nødt til å rigge klimapolitikken for fremtiden hvis vi skal komme oss noe videre fra denne debatten vi har her i dag, hvor vi krangler om hvem som har ansvar, hvem som ikke har tiltak, og hvem som har tiltak. Jeg tror vi alle kan være ganske enige i at samtlige partier i denne sal har klimatiltak. Samtlige parti i denne sal er opptatt av en ambisiøs klimapolitikk. Så står vi her og skaper et inntrykk av at ingenting skjer – vet du hva, jeg syns faktisk ikke at det er noe som står seg. Vi skal være stolte over at Norge er et land som har tatt ansvar, og som tar det uavhengig av regjeringer. Vi er fortsatt på god vei. Vi gjennomfører tiltak, og vi skal fortsette å gjennomføre og levere når vi får den endelige avtalen som følger av det som har skjedd i Paris.

Presidenten: Representanten Ola Elvestuen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Ola Elvestuen (V) [17:49:22]: Representanten Tina Bru kunne i grunnen lagt til i listen sin økte belønningsmidler for de store byene, belønningsmidler for sykkel, endrede avskrivningsregler for vindkraftverk og at man har muligheter for grønne sertifikater i solcelleanlegg. Det er rekke på rekke – og det er store og små beslutninger som skal dra oss i den riktige retningen. Det er virkelig ingen grunn til å si at nå blir det pause i påvente av sakene som kommer fra regjeringen. Tvert imot – denne våren sitter komiteen med mange saker som vi skal ta beslutninger i, man skal ha et revidert budsjett, og det er anledning på anledning. Hver anledning skal brukes for å forsterke klimaforliket, ikke bare med nye tiltak, men man skal ha resultater og få konkrete reduksjoner i utslipp.

Klimanøytralitetsmålet i 2030 må ligge fast, og det handler først og fremst om den siden vi ikke har snakket så mye om i dag, den internasjonale forpliktelsen som ligger i Paris-avtalen. Vi må gjøre mye mer, også ute, for å nå den totale målsettingen som vi har forpliktet oss til.

Presidenten: Representanten Terje Aasland har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Terje Aasland (A) [17:50:50]: Tina Bru ga et positivt stikkord, og det var at vi måtte komme videre. Det er jeg helt enig i. Blikket må nå rettes framover. Da er det ut fra debatten vi har hatt i tilknytning til redegjørelsen, klarlagt at det er et annet klimapolitisk flertall i Stortinget enn det som har basis i regjeringen – i regjeringens flertall. Jeg håper at Stortinget med bakgrunn i denne debatten faktisk velger å utnytte dette denne våren, hvor vi allerede har til behandling en rekke forslag som ikke er fremmet av regjeringen, men av Stortingets representanter.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.