Martin Kolberg (A) [16:53:16]: (ordfører for saken og komiteens leder): Det er slik at kontroll- og konstitusjonskomiteen igjen legger fram en innstilling som omhandler utviklingen og bruken av digitale tjenester i det offentlige liv og i offentlige tjenester. Denne gangen handler det altså om utviklingen og bruken i våre kommuner. Innstillingen er enstemmig.

Komiteens synspunkt på digitalisering, posisjonen og bruken i offentlig sektor har i all hovedsak ved alle de innstillinger vi har levert fra kontroll- og konstitusjonskomiteens side, vært enstemmig. Komiteen har hatt til behandling flere alvorlige saker som omhandler viktige områder for norsk samfunnsliv. De siste vi behandlet, var digitaliseringen i Nav, og så digitaliseringen innenfor våre helseforetak. Det siste førte til at Stortinget fattet et enstemmig vedtak om at statsråden skulle komme tilbake til Stortinget på egnet måte om den videre utviklingen innenfor helsesektoren. Regjeringen har svart på dette vedtaket ved å legge fram meldingen, den som heter «Digital agenda for Norge», og det mener jeg er bra. Det har imidlertid ikke manglet på meldinger og riktige målsettinger, men i alle disse sakene som kontroll- og konstitusjonskomiteen har hatt til behandling, er det ett hovedtema som går igjen, og det er manglende samordning og overordnet styring. Jeg sier det en gang til: Det er manglende samordning og overordnet styring som er det som går igjen i innstillingen fra kontroll- og konstitusjonskomiteen når det gjelder dette viktige samfunnsområdet. Det er også hovedtema i den saken som Stortinget i dag har til behandling, altså digitaliseringen i kommunene. Også her, i likhet med saken vi nettopp har behandlet, er Stortingets mål og vedtak helt klart. Det sier

«helhetlige og fullstendige offentlige digitale tjenester til innbyggere og til næringsliv».

Det er målsettingen som Stortinget har satt, også for dagens diskusjon. Heller ikke på dette området har kommunene oppfylt dette.

Stortinget har en rekke ganger sluttet seg til og pekt på at kommunesektoren har et selvstendig ansvar overfor sine innbyggere for å løse grunnleggende oppgaver, yte tjenester, drive samfunnsutvikling, utøve myndighet og være en lokalpolitisk institusjon.

At innbyggere og næringsliv på en enkel måte skal kunne utføre sine ærender hos offentlig sektor, uavhengig av om det er staten, fylkeskommunen eller kommunen som har ansvaret for tjenesten, er en del av dette arbeidet. Digitalisering er en forutsetning for dette i vår tid. Jeg tror alle her er enig i det jeg nå har sagt.

Da er det selvfølgelig nedslående at arbeidet med digitalisering i kommunene ikke har kommet lenger enn vi kan lese i Riksrevisjonens rapporter. Riksrevisjonens undersøkelser viser at kommunene har kommet kort, at det er store forskjeller kommunene imellom, og at forskjellene mellom store og små kommuner er slående. Det kommunale folkestyret innebærer at den enkelte kommune har et selvstendig ansvar for fornyelse, omstilling og digitaliseringstiltak i egen kommune, men nasjonale mål om likeverdige tjenester og effektiv og samordnet bruk av offentlige ressurser er en like viktig faktor. Staten er også tillagt et betydelig ansvar for å gi kommunene mulighet til å digitalisere.

Riksrevisjonen mener at igangsatte tiltak fra statens side ikke er tilstrekkelig for å nå målet om helhetlige digitale offentlige tjenester for innbyggere og næringsliv, og at det er behov for en sterkere nasjonal samordnet innsats for å bedre framdriften i det kommunale arbeidet med digitalisering.

Riksrevisjonen anbefaler at Kommunal- og moderniseringsdepartementet tar et sterkt nasjonalt ansvar for å samordne IKT-politikken i offentlig sektor, slik at offentlige digitale tjenester kan framstå som helhetlige for innbyggerne og næringslivet. De foreslår mer bruk av økonomiske incentiver, å motivere til samordning av departementer og direktorater, gjøre samordning mellom stat og kommune enklere og dessuten at kommunens bruk av de nasjonale felleskomponentene og IKT-standardene for å effektivisere digitaliseringen av kommunale tjenester bør økes. Komiteen slutter seg til dette.

Jeg er glad for at komiteen er samlet i denne saken, og at komiteen understreker at det er viktig å ta på alvor Riksrevisjonens funn. Vi mener det er alvorlig at Stortingets mål om helhetlige og fullstendige offentlige digitale tjenester til innbyggerne og næringslivet ikke oppfylles. Det skaper ulikhet og økte forskjeller for både innbyggerne og næringslivet når nettbaserte tjenester ikke er et fellesgode i alle landets kommuner. Det er helt nødvendig med bedre samhandling mellom stat og kommune, og vi understreker Kommunal- og moderniseringsdepartementets ansvar.

Det sier seg selv at gode nettbaserte løsninger mellom kommunen og befolkningen vil bidra både til kortere saksbehandlingstid og til bedre ressursbruk. Jeg tror de aller fleste setter pris på å kunne få behandlet en byggesak på nett framfor å oppsøke offentlige kontorer. Byggesak er også et godt eksempel i et annet henseende. Direktoratet for byggkvalitet har utviklet en løsning for byggesøknader som er tatt i bruk av mange kommuner, og har på denne måten faktisk gjort det som mange kommuner etterspør, fått til en større grad av statlig involvering og ansvar, for det sier seg selv at utfordringene framover, og allerede i dag, er for store til at kommunene kan klare å løse dem alene.

Det peker på en side jeg for min del synes er slående i mange saker vi behandler i Stortinget – den manglende evnen til å lære av andre. Det gjelder både stat og kommune. Det er på mange måter et mysterium at man ikke går ut og ser hva andre har gjort, når nye løsninger skal innføres. Når digitale løsninger mangler, får det flere veldig uheldige konsekvenser. Data på tvers av saksområder og fagsystemer fungerer ikke. Innbyggere og næringsliv må oppgi samme informasjon på nytt for hver av de kommunale tjenestene. Dette fører unektelig til et dårlig tilbud, og ikke minst er det å sløse med tid og ressurser til innbyggere, næringsliv og kommuner.

Det er bekymringsfullt når mange kommuner sier at de ikke har tilstrekkelig kompetanse til å digitalisere sine tjenester. Ikke minst er det bekymringsfullt at kommunene ikke har tilstrekkelig bestillerkompetanse. Kommunene klarer bl.a. ikke å anskaffe IKT-systemer eller dataløsninger i tråd med kommunens eget behov. Det er, som jeg nettopp uttrykte, liten grad av samordning og standardisering av løsningene det må gjøres noe med.

Det er svært viktig å sikre at systemer kommuniserer med eksisterende løsninger, og at dataflyt og samhandling mellom de systemene ivaretas. Mange kommuner sier at kostnadene ved å digitalisere de kommunale tjenestene er for høye til at kommunen prioriterer det, og at arbeidet også mangler forankring i kommunens ledelse. Det er kanskje ikke så rart all den tid kostnadene ligger på kommunene, mens gevinsten ligger på samfunnsnivå.

En samlet komité vil derfor understreke at funnene må tas på alvor og rettes opp, og at kommunene må samarbeide tettere og dele erfaringer og teknologiske løsninger. Vi viser også til at det er Kommunal- og moderniseringsdepartementet som har det overordnede ansvaret for å samordne IKT-politikken, og vi er derfor enig i at det er behov for en sterkere nasjonal samordnet innsats for å bedre framdriften i kommunenes arbeid med å digitalisere de kommunale tjenestene.

Hans Andreas Limi hadde her overtatt presidentplassen.

Helge Thorheim (FrP) [17:03:27]: Digitalisering i offentlig sektor skal øke kvaliteten på og effektiviteten til offentlig tjenesteyting. Dette er slått fast i flere stortingsmeldinger, og Stortinget har sluttet seg til målet om et digitalt førstevalg for innbyggere og næringsliv, jf. Innst. 370 S for 2012–2013. Dette innebærer at nettbaserte tjenester skal være hovedregelen for forvaltningens kommunikasjon med innbyggere og næringsliv.

Det er nedslående å lese Riksrevisjonens hovedfunn. Kommunene har i liten grad digitalisert sine tjenester. Arbeidet med digitalisering av kommunale tjenester har vesentlige hindringer. Kommunal- og moderniseringsdepartementets virkemiddelbruk er ikke godt nok tilpasset mål og hindringer på området. Nasjonale felleskomponenter er ikke lagt godt nok til rette for bruk i kommunene, og igangsatte tiltak er ikke tilstrekkelige for å nå målene om helhetlige og fullstendige digitale tjenester.

Digitalisering av samfunnet har pågått i ganske mange år, og på noen samfunnsområder har digitaliseringen kommet langt, og en har på flere områder allerede høstet gode frukter av det arbeidet som har vært gjort både med hensyn til mer effektiv drift og en forenkling for innbyggere og næringsliv. Imidlertid tilbys innbyggere og næringsliv et digitalt førstevalg for bare 27 pst. av de kommunale tjenestene på tre sentrale tjenesteområder. Hele 14 pst. av kommunene har ikke et digitalt førstevalg for noen av de 19 undersøkte tjenestene. Det er ca. 60 kommuner som ikke kan tilby dette. For de fleste undersøkte tjenestene er det under halvparten av kommunene som overfører mottatt informasjon elektronisk til ulike interne fagsystemer. Dette viser at den digitale modenheten i de kommunale tjenestene gjennomgående er lav.

Jeg mener at det er kritikkverdig at kommunene i dag ikke er kommet lenger enn det som er rapportert med hensyn til å nå målene om at nettbaserte tjenester skal være hovedregelen for forvaltningens kommunikasjon med innbyggere og næringsliv. Jeg har full forståelse for at digitaliseringsarbeidet er komplisert å få til når det skal etableres samvirke mellom mange interne ulike systemer i en kommune, etableres samvirke på tvers av kommunene, som igjen har andre systemer, og ikke minst nyttiggjøre seg og samvirke med store statlige systemer. Jeg kan bekrefte at en kommune har mange ulike systemer. Med egen erfaring som rådmann i to ulike kommuner har jeg nok mange ganger blitt noe oppgitt over hvor fragmentert arbeidet med å sy sammen IKT-sektoren har vært, og hvor fragmentert dette arbeidet fortsatt er, ifølge Riksrevisjonens undersøkelse.

Ifølge Riksrevisjonen fremhever mange kommuner at kostnadene med å digitalisere kommunale tjenester er for høye til at kommunene prioriterer det, og er dette arbeidet ikke tilstrekkelig forankret hos ledelsen, stopper det gjerne opp, med et haltende system som resultat. Når kommuner ikke er i direkte inngrep med nasjonale registre, men i stedet lager lokale kopier som skyggeregistre, vil kvaliteten på arbeidet ikke bli godt nok, da skyggeregistrene ikke blir oppdatert ofte nok. Dette har dessverre vært en kjent problemstilling i mange år.

Direktoratet for forvaltning og IKT, Difi, har bidratt til digitalisering av offentlig sektor, men det er statsforvaltningen som er Difis primære målgruppe. Difi har derfor begrenset mulighet til å håndtere problemstillinger som går på tvers av statlig og kommunal sektor.

Mange kommuner mangler kunnskap om hvor viktig IKT-standarder og arkitekturprinsipper er for en effektiv digitalisering av kommunale tjenester. Ettersom de nasjonale arkitekturprinsippene bare er anbefalt for kommunal sektor, mens de er obligatoriske for staten, forsterkes utfordringen for å få til en god samhandling mellom kommunenivå og statlig nivå. Når et stort flertall av kommunene, ifølge rapporten fra Riksrevisjonen, mener at nasjonale myndigheter bør forplikte kommunene mer i digitaliseringsarbeidet, er det også nærliggende å se at felles arkitekturprinsipper for statlig og kommunal sektor er en nødvendighet. Det må tas et sterkere initiativ for utvikling av løsninger som kan brukes på tvers av kommunegrensene og mellom kommuner og fylkeskommunale og statlige etater.

Avslutningsvis vil jeg uttrykke stor forståelse for kommunenes situasjon. Både teknisk og økonomisk er digitalisering av kommunale tjenester vanskelig og komplisert. Staten må stille opp med både økonomiske ressurser og kompetanse for å sette kommunene bedre i stand til å møte funnene i Riksrevisjonens rapport. I tillegg bør det være en nødvendighet at arkitekturprinsippene som er obligatoriske for den statlige virksomheten, også blir gjort obligatoriske og gjeldende for kommunene. I motsatt fall er jeg redd for at vi fortsatt vil oppleve så store tekniske utfordringer at målet om digitalisering av kommunale tjenester ikke vil kunne nås på lang tid.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [17:08:59]: Flere og flere tjenester kan utføres over nettet innenfor både post, bank, varehandel og ikke minst knyttet til rapportering og tjenester fra det offentlige. Det bør også fortsatt være mulig for dem som av ulike årsaker ikke er databrukere, å få utført nødvendige tjenester på tradisjonell måte. Det offentlige har et spesielt ansvar for å tilrettelegge sine tjenester for alle. Men det er ingen tvil om at nettbaserte tjenester skal være hovedregelen for forvaltningens kommunikasjon med innbyggere og næringsliv.

Kommunesektoren er en betydelig leverandør av offentlige tjenester, og derfor er digitalisering av kommunale tjenester helt avgjørende for å nå dette målet.

Digitalisering av offentlige tjenester skjer i dag for lite helhetlig, og særlig på kommunenivå er det i stor grad opp til kommunen selv hvor mye de ønsker å satse på ulike digitaliseringsprosjekter.

Kristelig Folkeparti ønsker at staten og kommunene i større grad enn i dag arbeider sammen om å skape tilgjengelige og brukervennlige elektroniske løsninger for innbyggerne. Staten bør etter Kristelig Folkepartis mening ta et ansvar for å utvikle en felles digital plattform som kan tilbys kommunene, slik at disse kan velge å ta den i bruk dersom de ønsker det. Kommunene må naturligvis selv få velge hvilke tjenester de ønsker å tilby sine innbyggere digitalt.

Som saksordføreren og komitélederen har gjort rede for, er innstillingen enstemmig. Komiteen står samlet om samtlige merknader til saken. Det viser at det er en bred tverrpolitisk enighet om målsettingene her.

Kristelig Folkeparti stiller seg bak den kritikken som fremmes – en kritikk som har sitt grunnlag i Riksrevisjonens funn om at Stortingets mål om helhetlige og fullstendige offentlige digitale tjenester til innbyggere og næringsliv ikke oppfylles. Komiteen mener det er kritikkverdig at målet ikke oppfylles. Og hvorfor er dette kritikkverdig? Jo, det skapes ulikheter og økte forskjeller for både innbyggerne og næringslivet når nettbaserte tjenester ikke er et fellesgode i alle landets kommuner. Dette peker komiteen på, og jeg antar statsråden vil kommentere dette i sitt innlegg.

Jeg tror et nøkkelord i denne saken er «bestillerkompetanse», nærmere bestemt mangel på sådan. Dette ser vi igjen i flere saker, også på statlig nivå og i statlige etater. Vi husker tilbake til IKT-skandalen i Nav-saken som Stortinget hadde til behandling for ett års tid siden, hvor dette var et viktig punkt.

I Riksrevisjonens rapport om digitalisering av kommunale tjenester ser vi at mange kommuner ikke har tilstrekkelig kompetanse til å digitalisere sine tjenester. Spørreundersøkelsen til kommunene viser at den administrative ledelsen i bare vel fire av ti kommuner, 44 pst., mener at de har tilstrekkelig bestillerkompetanse til å anskaffe IKT-systemer i tråd med kommunens behov. Det betyr at ledelsen i over halvparten av norske kommuner enten ikke mener at de har eller er usikre på om de har tilstrekkelig bestillerkompetanse til å anskaffe de riktige og relevante IKT-systemene. Vi ser også at blant de små og mellomstore kommunene er henholdsvis 39 og 44 pst. helt eller delvis enig i at de har tilstrekkelig bestillerkompetanse. Til sammenligning opplever ledelsen i 56 pst. av de store kommunene å ha tilstrekkelig bestillerkompetanse.

Heller ikke gevinstrealisering blir det jobbet systematisk med i de fleste kommuner. Dermed blir mye av digitaliseringen gjennomført uten at en utnytter godt nok mulighetene for effektivisering og ressursbesparelse.

Mangel på trygghet om IKT og mangel på kunnskap om hva som trengs av IKT-løsninger kan derfor gi et dårligere tilbud til innbyggerne. Derfor tror jeg Riksrevisjonen er inne på noe helt vesentlig når de i rapporten anbefaler staten å motivere kommunesektoren til samarbeid. Det trengs et sterkere samarbeid for å utvikle kompetanse og utveksle erfaringer og tekniske løsninger, slik at kommunene i større grad kan utvikle og dra nytte av de digitale tjenestene. Det er jo heller ikke slik at enhver kommune selv må finne opp det digitale kruttet hver eneste gang. Ofte kan ferdige standardløsninger, hyllevarer, benyttes, og et tettere IKT-samarbeid mellom kommune og stat, og ikke minst mellom kommunene, kan bidra til effektivisering og bedre tjenester.

Jeg vil samtidig understreke komiteens enstemmige merknad hvor man uttrykker en viss forståelse for kommunenes situasjon. Digitalisering av kommunale tjenester er komplisert og tidkrevende. Derfor mener også Kristelig Folkeparti at staten må stille opp med både økonomiske ressurser og – ikke minst – kompetanse. Statlig drahjelp er viktig for å sette kommunene bedre i stand til å kunne løse sine oppgaver til det beste for innbyggerne.

Statsråd Jan Tore Sanner [17:14:53]: Jeg har lest komiteens innstilling med stor interesse, og jeg kan konstatere at regjeringens politikk synes å være i tråd med komiteens merknader. Mange av de forholdene som Riksrevisjonen peker på, var allerede kjent for departementet, og det var igangsatt arbeid før revisjonen startet, for å finne mulige tiltak. Stortingsmeldingen om digital agenda har bred omtale av samhandling mellom kommune og stat, med beskrivelse av konkrete tiltak. For oppgaver som løses på tvers av statlig og kommunal sektor, skal de statlige virksomhetene ta et større ansvar for at det utvikles helhetlige digitale løsninger som også kommunesektoren kan benytte.

Det er slik at innbyggerne i liten grad forholder seg til forvaltningsnivåer, de forholder seg til tjenester, så der hvor det er hensiktsmessig og nyttig, skal det også samordnes. Derfor er Difi nå gitt i oppdrag å utarbeide en oversikt over planlagte og pågående digitaliseringsinitiativ i statlig sektor som påvirker kommunesektoren, inkludert oversikt over mulige gevinster og planer for å realisere disse. Dette gir grunnlag for en bedre og mer strukturert dialog mellom stat og kommune. En slik oversikt gjør det også enklere å identifisere behov for å etablere felles løsninger som kan dekke like behov på tvers av forvaltningsnivåene.

Difi skal sammen med KS finne et passende rammeverk som gjør det mulig å vurdere de ulike tiltakene opp mot hverandre. Basert på disse innspillene kan Difi gi råd til Kommunal- og moderniseringsdepartementet om behov for prioriteringer mellom de ulike tiltakene ved eventuell mål- eller ressurskonflikt mellom sektorer.

Kommunene kjenner best sine utfordringer og må involveres når statlige virksomheter har digitaliseringsprosjekter som berører kommunal sektor.

Vi utarbeider en oversikt over viktige pålegg og anbefalinger vedrørende digitalisering i kommunal sektor. Vi understreker også at ansvaret for IKT-modenhet og fremdrift i kommunene er kommunenes eget ansvar. Difis verktøy og veiledning er også tilgjengelig for kommunene.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet har i flere år gitt økonomisk støtte til KS’ arbeid med digitalisering. Departementet har gitt KS tilsagn om inntil 10 mill. kr i 2016 til videreutvikling av IKT i kommunesektoren.

Felleskomponentene er tilgjengelige for bruk av kommunene. Det er inngått en samarbeidsavtale mellom KS og Brønnøysundregistrene om Altinn, og oppslag i Folkeregisteret er gratis for kommunene.

Kapasitet og kompetanse på IKT er en utfordring for mange kommuner, slik det også har fremkommet i denne debatten, og det er særlig de små kommunene som sliter på dette området, så jeg vil understreke at også her vil det ligge store gevinster i å ha større kommuner.

Jeg vil understreke at jeg er enig med representanten og komitélederen Martin Kolberg i at det er behov for bedre samordning og samhandling mellom stat og kommune. Det handler om tilgjengelige – og økt tilgjengelighet av – felleskomponenter. Men det handler også om tjenester som eksempelet representanten Kolberg trakk frem, om DiBKs nye løsning – DiBK er jo et direktorat under Kommunal- og moderniseringsdepartementet – hvor DiBK har utarbeidet løsningen som er tilgjengelig for kommunen. Jeg kan også trekke frem andre eksempler, som Husbanken, som nå har digitalisert både bostøtte og startlån, hvor gevinsten kommer i kommunene – og tilsvarende at kommunene nå skal over på sikker digital postkasse, slik at innbyggerne kan få en sikker digital postkasse som benyttes av både statlige og kommunale etater. Og vi ser at flere kommunale etater nå er på god vei over.

Men jeg vil understreke at dette handler ikke bare om samhandling og samordning. Det handler også om behovet for bedre kostnadskontroll, og det handler om større gevinstrealisering når prosjekter gjennomføres. Jeg har ved flere anledninger sagt at de store digitale prosjektenes tid må være forbi. Vi ser at der er det større sannsynlighet for kostnadssprekk og sprekk på tid. Det er de små og mellomstore prosjektene som har de største gevinstene. Vi må i langt større grad også ta ut gevinster når prosjekter realiseres.

Vi har nå fått på plass et digitaliseringsråd i Difi som har kompetanse fra både privat, statlig og kommunal sektor, og som gir råd på prosjekter på opptil 750 mill. kr.

Dette er et viktig område, som betyr mye for innbyggerne våre. Når vi digitaliserer offentlig sektor, er det ikke for å tilfredsstille offentlig sektors behov, men det er for å skape en enklere hverdag for innbyggere, næringsliv og frivillige organisasjoner.

Så er det viktig at vi styrker den strategiske IKT-kompetansen på ulike nivå, og derfor har vi allerede iverksatt et program for statlige ledere som skal få opparbeidet økt strategisk IKT-kompetanse, slik at dette blir en del av lederkompetansen i statlig sektor.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 10.