Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 2 timer og 25 minutter, og at taletiden blir fordelt slik:

Arbeiderpartiet 40 minutter, Høyre 35 minutter, Fremskrittspartiet 20 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Venstre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter og Miljøpartiet De Grønne 10 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletiden, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Tina Bru (H) [14:39:10]: (ordfører for sak nr. 8): Det er 17 år siden sist Stortinget behandlet en melding fra regjeringen om energisystemet vårt. Selv var jeg altså bare 13 år gammel forrige gang energipolitikken ble grundig debattert i denne salen. Siden 1999 og den forrige energimeldingen har mobiltelefonen blitt allemannseie, husene våre har fått flere og mer avanserte elektriske apparater samtidig som de er blitt mer energieffektive. Siden år 2000 har det blitt bygd henholdsvis 84 og 47 gigawatt med vind- og solkraft i Europa. Kull, olje og atomkraft har alle gått tilbake. Vi har fått Leaf og Tesla, de første elbilene som har nådd ut til store grupper av kjøpere.

Det har altså vært store endringer på energiområdet siden forrige melding til Stortinget om energipolitikken, både i Norge og i verden. Samtidig har bekjempelsen av klimaendringene fått en stadig større plass i vår bevissthet og legger føringer på den politikken som skal være styrende i årene fremover. Ikke minst legger Paris-avtalen, som vi skal diskutere her i denne sal i morgen, betydelige føringer på den norske energi- og klimapolitikken.

Alle snakker om det grønne skiftet, men det er når man ser forsyningssikkerhet, klima og næringsutvikling i sammenheng at begrepet får et konkret innhold. Det grønne skiftet i Norge handler ikke først og fremst om en omstilling fra kull til gass eller fornybart i kraftsektoren, slik det gjør i mange andre land i Europa og verden. 99 pst. av all kraftproduksjon i Norge kommer fra vannkraft. I Norge handler derfor det grønne skiftet i større grad om å fase ut fossilbruk i andre sektorer og ta vår fantastiske vannkraft i bruk på nye områder.

Ofte hører vi at Norge er bygd på rikdommen fra oljen og gassen vår, men det er egentlig vannkraften som har vært, og er, bærebjelken det moderne Norge ble bygd og industrialisert på. Denne gode tilgangen på fornybar og utslippsfri kraft setter Norge i en unik posisjon til å videreutvikle en industri med lave utslipp og fase ut fossilbruk i andre sektorer.

Dette har også vært min første erfaring som saksordfører for en stortingsmelding. Det har vært et krevende arbeid, også fordi energi- og miljøkomiteen har behandlet et stort antall saker denne våren. Jeg vil berømme komiteens medlemmer for det gode arbeidet som er lagt ned, og for at Stortinget i dag kan behandle en innstilling som inneholder brede flertall om mange viktige veivalg.

Så skal jeg ikke legge skjul på at det også har vært frustrasjon omkring korte frister og slikt som hører med et stort arbeidspress. Det tolker jeg som et sterkt ønske fra alle partier om å ha en hånd på rattet i prosessen.

Det har vært viktig for regjeringspartiene å søke flertall først med våre samarbeidspartier Kristelig Folkeparti og Venstre, noe som er helt i tråd med vår samarbeidsavtale. Dette kan ikke ha vært noen stor overraskelse for noen, men jeg er likevel glad for at komiteen til slutt har avgitt en innstilling som på mange punkter er enstemmig.

Stortingsmeldingen og energipolitikken dreier seg først og fremst om hvordan vi skal sikre en stabil forsyning av elektrisitet. Strøm er grunnleggende og kritisk infrastruktur vi alle er fullstendig avhengige av, og som vårt moderne samfunn stanser opp uten. Derfor skulle det bare mangle at meldingen først og fremst tar for seg rammevilkårene for produksjon og distribusjon av elektrisk energi.

Så har også energipolitikken fått en annen og større dimensjon som dreier seg om klima og miljø. Dette er tema som er belyst i meldingen, og som vi har løftet frem i komiteens behandling. Resultatet er en helhetlig innstilling som tar for seg forsyningssikkerhet, fornybar energiproduksjon, rammevilkår, spørsmål om vern og bruk og ikke minst klimaaspektet ved energibruken.

Norge er en energinasjon. Vannkraften er og skal være ryggraden i energiforsyningen vår og er et konkurransefortrinn for norsk næringsliv. Det er vår plikt å forvalte ressursen som den fornybare energien utgjør, på best mulig måte. Jeg er derfor fornøyd med at det er en enstemmig komité som slutter seg til prinsippet om en dreining i energipolitikken fra å subsidiere produksjon av kjent fornybar energi til å støtte utvikling av ny klima- og miljøteknologi. Dette er viktig for å sikre at norsk fornybar energi skal være lønnsomt, men det er også viktig fordi Norges kanskje viktigste bidrag til reduksjon av klimagasser globalt vil være nettopp utvikling av ny teknologi.

I praksis betyr dette at Stortinget i dag vil vedta at elsertifikatordningen ikke skal videreføres for Norges del, og vi gir føringer og signaler på Enovas nye mandat. Det betyr også at komiteen slutter seg til regjeringens forslag om forenklinger i konsesjonsbehandlinger, og flertallet vil også avvikle Samlet plan.

Fornybar energi må være lønnsomt for at det skal være bærekraftig. Skal vi lykkes med omstillingen til lavutslippssamfunnet, må det lønne seg å gjøre miljøvennlige valg. Regjeringens melding og flertallets innstilling bygger opp under målet om at økonomisk vekst skal frikobles vekst i utslippene.

Innstillingen har fått et tydelig grønt preg, og flertallet har en lang rekke forslag til hvordan vi i større grad skal ta den fornybare energien i bruk til å fase ut fossil energi i alle sektorer. Skal vi gjøre dette på en god måte, forutsetter det god kunnskap.

Jeg er derfor tilfreds med at de borgerlige partiene tidlig ble enige om at regjeringen allerede ved statsbudsjettet denne høsten skal synliggjøre og omtale målsettinger for utslippsreduksjoner i ikke-kvotepliktig sektor. Dette arbeidet forutsetter at EU-kommisjonens forslag til innsatsfordeling er lagt frem, og det understreker at norsk klimapolitikk skal være tett knyttet til EU.

Særlig viktig blir transportsektoren, som står for den største bruken av fossil energi innenlands med omtrent 54 TWh i 2014. Det kan ikke være tvil om at utfasing av fossil energi til transport blir svært viktig for å nå utslippsmålene vi har satt oss. Derfor foreslo de borgerlige partiene at regjeringen i Nasjonal transportplan for 2018–2029 må fastsette måltall for antall lav- og nullutslippskjøretøy i 2025. Disse måltallene skal følge opp vedtatte klimamål og potensialet som er foreslått av fagetatene.

La meg også raskt legge til at innstillingen inneholder en rekke forslag som legger til rette for å ta i bruk hydrogen i større grad, høyere ambisjoner for biodrivstoff og satsinger innenfor grønn skipsfart.

Enova er allerede et av de viktigste verktøyene vi har i klimapolitikken. Dette forsterkes ytterligere i meldingen og i flertallets vedtak her i dag. Enovas økonomiske muskler skal styrkes i årene som kommer, og det er helt nødvendig for at de skal kunne klare oppgavene de nå får pålagt.

Jeg skal ikke nå forskuttere fremtidige budsjettprosesser, men heller løfte frem flertallets merknad om et nytt prinsipp for finansiering av Enova. Ettersom nevnte elsertifikatordning fases ut, ønsker nemlig flertallet at forbrukernes forpliktelser knyttet til denne ordningen skal motsvares i nettariffen. Som strømkunde skal ikke dette merkes i særlig grad på regningen, og det er altså ingen ny avgift utover det forbrukerne allerede er pålagt. En slik inntekt vil gjøre Enova bedre i stand til å støtte prosjekter både i industrien, i transportsektoren, i bygg og ny innovativ klima- og miljøteknologi.

17 år er lang tid, og utviklingen går raskt. Hva vet jeg, kanskje går saksordføreren for en fremtidig energimelding på ungdomsskolen i dag. Det jeg vet, er at hun eller han vil være en del av et samfunn der energi produseres, distribueres og brukes på måter vi i dag ikke engang har tenkt oss til. Det vil være et samfunn der utslippene av klimagasser er kraftig redusert eller helt borte. Forhåpentligvis har vi i dag vært med og skape grunnlaget for en slik utvikling.

Jeg ser frem til debatten.

Ola Elvestuen (V) [14:46:55]: (komiteens leder og ordfører for sak nr. 9): Jeg vil også takke komiteen for arbeidet med energimeldingen og også for representantforslaget Dokument 8:51 S, fra flere representanter i Arbeiderpartiet, om tiltak for å redusere klimautslipp.

Først vil jeg bemerke en liten feil i innstillingen. Når det gjelder representantforslaget Dokument 8:51 S, er innstillingen på vegne av hele komiteen, ikke bare noen av partiene.

Stortingets behandling av energimeldingen har gjort den til en klima- og energimelding og ikke bare en kraftmelding. På mange måter knytter vi nå energimeldingen opp mot de målsettingene vi har satt oss i Paris-avtalen, der vi skal redusere utslippene i Norge med 40 pst.

Energipolitikken må bygge opp under klimapolitiske målsettinger og bidra til at Norge blir et ledende land i omstillingen til lavutslippssamfunnet. Energipolitikken må derfor legge til rette for at fossil energibruk i størst mulig grad kan erstattes med fornybare energikilder i alle deler av økonomien.

Det har vært to viktige mål for Venstres behandling av denne stortingsmeldingen. Det ene er å få en god strategi for avkarbonisering av alle deler av norsk økonomi, med tydelige mål for hvor vi skal, og hvilke virkemidler vi skal ta i bruk, det andre er å ha en strategi for å sørge for at norsk næringsliv deltar med gode rammevilkår i det grønne skiftet.

Meldingen har blitt god. Borgerlig side har skapt dynamikk, og vi forventer at forslagene vil få bred støtte når vi endelig kommer til avstemning i dag.

Fra Venstres side er vi tilfreds med at vi har vært med på å skape resultater. Vi vedtar første skritt mot karbonbudsjetter med sektormål basert på EUs målsettinger. Dette er helt avgjørende for at hver sektor skal vite hvor de skal, og for å lage virkemidler for å få oss dit.

I representantforslaget behandler vi også forslaget om en klimalov, og vi sier tydelig i merknader at vi årlig må få rapporter om hvordan vi ligger an for å nå klimamålene for både 2020, 2030 og 2050, med beskrivelse av hva vi må gjøre for å komme oss dit. Dette er det en enstemmig komité som står bak.

Selv om vi i praksis har en ren energisektor innenfor elektrisitet, har vi en stor utfordring i Norge. En stor andel av energiforbruket er fortsatt fossil – i transportsektoren, i byggsektoren, i industrien, i landbruket og ikke minst i petroleumssektoren. Dette forbruket må erstattes med ren energi. Dette er en utfordring, men det gir oss også en stor mulighet. Der andre land må bruke mye tid og ressurser på å gjøre energiforsyningen utslippsfri, kan vi rette nesten hele vår oppmerksomhet mot å ta energien i bruk og avkarbonisere hele energiforbruket.

De grønne sertifikatene var riktige da vi innførte dem. Da var det behov for mer fornybar energi og at vi deltok i å utvikle det grønne skiftet. Nå er det flertall for å avvikle ordningen, slik situasjonen er i dag, med overskudd av energi og lav lønnsomhet for fornybarnæringen. Men det er viktig at satsingen ikke blir mindre når vi nå går bort fra de grønne sertifikatene, men at midlene går til Enova for mer teknologiutviklende prosjekter innenfor ny fornybar energi.

Vi får nå vedtak på at vi allerede i 2017 kan ha ordninger for demonstrasjonsprosjekter for flytende havvind, og at vi også skal se på andre former for havbasert fornybar teknologi.

Enova er viktig og kommer til å bli enda viktigere i årene framover, det er kanskje det viktigste virkemiddelet for å redusere klimagassutslipp som Stortinget har. Når vi nå skal inn i en ny avtale fra 1. januar 2017, danner energimeldingen en tydelig ramme for den bestillingen Stortinget skal gi. Enova må legge opp til at vi skal redusere klimagassutslipp, vi trenger å styrke forsyningssikkerheten for energi, og vi trenger å utvikle klima- og miljøteknologi.

Det er også viktig at vi legger opp til fortsatt utvikling av lokal energiproduksjon. Dette er viktig for det grønne skiftet, for å få folk med på laget for å utvikle teknologi.

Solenergi er ett av alternativene, som jo også skyter fart etter det Venstre og de borgerlige partiene allerede har gjort, ved at man nå kan være plusskunde og motta grønne sertifikater samtidig. I denne meldingen legger vi opp til fortsatt satsing på solenergi.

Mye av komiteens innstilling handler om transport. Det er viktig at vi nå får måltall for antall lav- og nullutslippskjøretøy, herunder personbiler, varebiler, busser og tunge kjøretøy, fram mot 2030. Dette er historisk, og det har også vakt stor internasjonal oppmerksomhet. For kun få måneder siden var det først og fremst Venstre og noen andre som snakket om at det var mulig at alle nye biler skal være nullutslippsbiler i 2025. Jeg har selv fått kritikk på lederplass i noen av landets viktigste aviser for nettopp å legge fram dette målet. I dag regner jeg med at det blir enstemmig eller tilnærmet enstemmig at Stortinget går inn for en slik målsetting. Det er et stort steg i riktig retning. Vi må nemlig ha så høye ambisjoner for at vi skal kunne nå målene om 40 pst. reduksjon av klimagassutslipp fram mot 2030.

Etter 2025 skal nye privatbiler, bybusser og lette varebiler være nullutslippskjøretøy. Innen 2030 skal nye tyngre varebiler, 75 pst. av nye langdistansebusser og 50 pst. av nye lastebiler være nullutslippskjøretøy. I 2050 skal transporten være tilnærmet utslippsfri. Dette betyr at vi må beholde de fordelene som nullutslippskjøretøy har i dag. Vi må beholde dem så lenge at vi faktisk oppnår målsettingen. Vi må bruke hele skatte- og avgiftssystemet slik at det blir dyrere å forurense, samtidig som det lønner seg å kjøpe de miljøvennlige alternativene, og vi må bygge opp en infrastruktur for nullutslippskjøretøy over hele landet. Enova vil være avgjørende for å få dette til.

Biodrivstoff er også viktig i komiteens innstilling. Det er et av de områdene der vi har gjort mest de siste årene, både gjennom å øke omsetningspåbudet, fritak for biodieselavgift og innføring av avgift på naturgass for å gjøre biogass lønnsom. Vi har også innført lavere landingsavgift for biodrivstoff på fly. Nå skal vi bl.a. få en plan for en videre opptrapping av omsetningspåbudet for biodrivstoff opp mot 11 pst. innen 2020. Samtidig må vi se på ulike modeller for å støtte infrastruktur og utrullingsprosjekter for biogassforsyning og -kjøretøy.

Grønn skipsfart er en sentral del av det som Norge virkelig kan konkurrere på i årene framover. Vi har en offensiv satsing på grønn skipsfart i meldingen.

Flertallet vil foreslå at vi forsterker og konkretiserer handlingsplanen for hydrogen. Det er en slik handlingsplan i meldingen, men den er forsterket i komiteens arbeid. Hydrogenkjøretøy har i dag de samme avgiftsfordelene som elbiler, og vi ønsker å videreføre disse til 2025 eller til det er 50 000 brenselscellebiler på veien. Det er en ambisiøs målsetting, og det første steget i dette er selvfølgelig å få flere hydrogenfyllestasjoner – som kan dekke hele landet. De første stasjonene vil gå inn i bestillingen til Enova, så disse kan komme på plass allerede til neste år.

Vi lager en bestilling inn mot Nasjonal transportplan for å se på hvilke muligheter som ligger innenfor norsk jernbane der vi i dag ikke har elektrifisert drift.

Innenfor norsk industri, i kvotepliktig sektor, må det gjøres mye de kommende årene, både fordi utslippene må ned, for at norsk næringsliv skal kunne beholde sin status som ledende klimavennlig næringsliv, og fordi vi skal utvikle ny teknologi som kan bidra til å redusere globale utslipp.

Karbonfangst og -lagring er viktig og blir enda viktigere i tiårene framover med Paris-avtalens ambisjon om at vi skal strekke oss mot en målsetting om 1,5 grader. Det gjør at vi internasjonalt langt tidligere må ha negative utslipp. Det gjør at karbonfangst og -lagring må få et helt annet trykk i årene framover, og Norge må lede an i denne prosessen.

Stortinget ber regjeringen fastsette et mål om 10 TWh redusert energibruk i eksisterende bygg, sammenlignet med dagens nivå. Dette vil frigjøre energi som kan erstatte fossil energi.

Til slutt vil jeg ta opp noe som er viktig for Venstre, og det er at vi i innstillingen har oppnådd en stor seier for vern av vassdrag gjennom at vi bekrefter at verneplanen for vassdrag skal være førende, og at en der ikke skal tillate nye utbygginger.

Terje Aasland (A) [14:57:20]: I Dagens Næringsliv 3. juni kunne vi lese at energimeldingen er blitt en klimamelding. «Nå er det ikke lenger bare en kraftmelding, men en klimamelding», sa komiteens leder, Venstre-nestleder Ola Elvestuen. «Vi har lagt til en ny dimensjon», sa Fremskrittspartiets Øyvind Korsberg.

Noe av den nye dimensjonen var – slik jeg leste artikkelen etter Elvestuens utsagn – at det blir bare salg av nullutslippsbiler i 2025, og at det var en faktisk situasjonsbeskrivelse av tiden etter 2025.

Representanten Korsberg uttalte til DN i den samme artikkelen at han var helt enig. Så langt virker alt såre vel, men for å prøve å rydde opp lite grann i begrepsforvirringen: Energimeldingen – eller kraftmeldingen – er ikke blitt en klimamelding, selv om komitélederen nå på en måte gjentar det. Energimeldingen har to sider, slik vi oppfatter det. Den er opplysende – ros for det – og den forteller mye om historien og nåtiden, samtidig som den ikke inneholder noe om framtiden. I to og et halvt år har vi hørt at svarene som regjeringen ikke kunne komme med, skulle gis når det gjaldt både klima, næringsutvikling og energipolitikk for framtiden. De svarene skulle gis i energimeldingen. Svarene kom ikke. Det var ingen anvisninger om framtiden i energimeldingen. Det var ingen svar om klima. Det var ingen svar om næringsutvikling, og det var ingen svar om framtidas energipolitikk, kanskje – med beste vilje lagt til grunn – med noen få unntak.

Tidligere har Stortingets flertall bedt om avklaringer på en rekke områder i forbindelse med energimeldingen. La meg nevne noen: hydrogenstrategi, havvindstrategi, en løsning for reinvesteringsbehov i eldre kraftanlegg, Og det er bedt om en fornybar energiindustristrategi. Men det var ingen hydrogenstrategi. Det var ingen vindkraftstrategi eller offshore havvindstrategi. Det var ingen løsning for reinvesteringsbehovet for eldre kraftanlegg, og det var heller ingen fornybar energistrategi som kunne utvikle ny framtidsrettet industri i Norge. Det blir som å lete etter nåla i høystakken. Energimeldingen må man lese nøye og med godvilje dersom man skal finne politiske anvisninger av betydning. Når flertallet i sin presentasjon av enigheten i Dagens Næringsliv 3. juni omtaler dette som en klimamelding, blir det med andre ord svært feil. Men innstillingen, som for en stor del baserer seg på representantforslaget Dokument 8:51 S, inneholder mange gode klimaperspektiver. Ja, det meste av innstillingen handler om klima, og ikke energimeldingens utgangspunkt og basis. Representantforslaget omhandler en rekke konkrete klimatiltak Arbeiderpartiet er enig i. Det var også basisen i dette forslaget Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti forhandlet om – i hvert fall så det sånn ut, ut fra det som ble presentert.

Vi er selvfølgelig glad for de forslagene vi nå får flertall for, men samtidig er det viktig å understreke at i både energi- og klimapolitikken er enigheten faktisk større enn det flertallet representerer. Det hadde vært en reell mulighet for flere og mer konkrete forslag dersom Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre hadde valgt å inkludere bredt, fra Miljøpartiet De Grønne, SV, Senterpartiet og Arbeiderpartiet, og fått dem inn i dialogen. Men vi forsto at det ikke var ønskelig – dessverre, vil jeg si.

Konsekvensene er – og man ser det veldig tydelig nå – at når man forsøker å forene to ytterpunkter, blir enigheten som regel svært utydelig eller lite konkret. I sak etter sak har vi gjentatte ganger blitt minnet om at det er Fremskrittspartiet som er klimapolitikkens ytterpunkt, men som får sin politiske legitimitet med hensyn til klima gjennom Venstre. Det gagner ikke klimapolitikken, ei heller de partiene som har klima høyt på dagsordenen, og det har jo Venstre. Venstre sier at det skal være kun nullutslippsbiler i 2025. Jeg tror på Venstre. Jeg velger å legge Venstres uttrykk til grunn. Men er det det flertallet faktisk sier? De henviser riktignok til transportetatenes anbefalinger når det gjelder Nasjonal transportplan, men jeg har ennå ikke hørt at Fremskrittspartiet sier at de vil gjennomføre det som er etatenes anbefalinger. Det har vært umulig gjennom komitébehandlingen å avklare hvordan målet om kun nullutslippsbiler i 2025 skal nås. Skal man komme dit ved å vri skatte- og avgiftssystemet, eller er det ikke slik? Kan man oppnå kun nullutslippsbiler i 2025 uten forbud? Kan man oppnå det ved å fortsette en politikk der fossil energi prismessig står uendret, samtidig som fornybar energi blir dyrere, noe de fortsetter med i sin flertallsmerknad i denne innstillingen? Kan man nå et slikt mål uten massiv satsing på utbygging av ladepunkter og infrastruktur for både el og hydrogen – en betydelig oppjustering av dagens aktivitet og ressursbruk? Selvfølgelig ikke. Derfor er det synd at flertallet ikke avklarer hvordan vedtaket skal realiseres – dersom det er hensikten, da.

Jeg forventer at flertallet gjennom debatten klargjør akkurat dette – hvordan målet om kun nullutslippsbiler i 2025 skal nås – og at vi får en avklaring på hva vedtaket faktisk inneholder, hvordan det faktisk er å forstå, og hvordan det vil få innvirkninger på folks hverdag.

I en rekke av forslagene ser vi konkret at forslagene gjøres utydelig. Mye skal utredes videre, og mye skal vurderes i Nasjonal transportplan. På andre områder er det kun mål, uten å vite hvordan målene skal nås. Enøk er et eksempel. 10 TWh energiøkonomisering i eksisterende bygningsmasse er et ambisiøst mål. Vi sluttet oss til dette målet underveis i komitébehandlingen. Men hvordan skal et slikt mål nås? Regjeringen og støttepartiene har innført en såkalt skattefradragsordning for enøk i husholdningene. Erkjennelsen er at den ikke fungerer. Vi er for målet, men vi ville gjerne hatt fram en plan for å vise hvordan målene kan nås. Men flertallet blokkerer for dette. De setter et mål uten å anvise hvordan målet skal bli oppfylt, også her.

En annen utydelighet er energimeldingens manglende anvisninger om hva som skal prioriteres. Ett av de områdene er behovet for reinvesteringer i eldre kraftanlegg. Det står i meldingen:

«Det er av stor verdi for kraftsystemet vårt at vannkraften som allerede er bygd ut opprettholdes og videreutvikles. En stor del av norsk vannkraftproduksjon er bygd i årene etter krigen og til slutten på 1980-tallet. Det er derfor et betydelig behov for vedlikehold og reinvesteringer fremover.»

Bortsett fra det er det ikke anvist hvordan en skal øke graden av reinvesteringer for å opprettholde verdiene. Energi Norge sa det treffende i høringen:

«Det er særlig påfallende at regjeringen ikke drøfter skatteregimet for vannkraften når en av hovedutfordringene meldingen peker på er grunnlaget for samfunnsøkonomiske lønnsomme investeringer i fornybar energi.»

Vi er helt enig på dette området med Energi Norge. Derfor mener en samlet opposisjon at det er behov for å gå gjennom insentivene og få fram disse i forbindelse med statsbudsjettet for 2017.

For Arbeiderpartiets del er det to hovedprioriteringer for bruk av kraft i tiden framover. Det første er forholdet til ny industriell vekst som grunnlag for framtidens verdiskapning. Det andre er å veksle inn fossil energi med fornybar energi. De er ikke prioritert opp mot hverandre, sånn at det er klargjort. Men skal vi lykkes med å tiltrekke oss større framtidsrettede investeringer i ny vekstkraft i industrien, må det være innenfor rammene av lavutslippssamfunnet. Da må vi evne å si hva vi skal bruke kraften og kraftoverskuddet til. Det kan ikke være noe bedre enn å bruke det til ny industriell vekst og samtidig til å veksle inn fossil energibruk med fornybar energibruk.

Meldingen drøfter ikke dette. Jeg vil gi honnør til flertallet for at det heldigvis har brakt på banen forholdet til industrien og behovet for grunnlag for at den kan utvikle seg i retning av lavutslippssamfunnet. Men det var tomt for dette i meldingen. En samlet opposisjon foreslår ytterligere konkrete tiltak, som ikke får flertall, i tilknytning til det.

Oppsummert: Innstillingen burde selvfølgelig vært tydeligere. Vedtakene burde vært flere. De burde vært mer konkrete enn hva som er blitt tilfellet. Det burde vært ryddet opp i en rekke uklarheter som ligger i flertallet, ikke minst dette knyttet til transportsektoren, og hvordan den skal se ut i 2025. Jeg håper at debatten skal løse opp i det. En samlet opposisjon står bak 25 forslag som ikke får flertall. Arbeiderpartiet står bak 40 forslag som ikke får flertall – bare i tilknytning til energimeldingen. Dette forteller om et svakt utgangspunkt og et svakt grunnlag.

Jeg tar hermed opp de forslagene Arbeiderpartiet enten foreslår alene eller er medforslagsstiller til.

Presidenten: Representanten Terje Aasland har tatt opp de forslagene han refererte til.

Øyvind Korsberg (FrP) [15:07:51]: La meg først få lov til å takke saksordfører Tina Bru for en fantastisk jobb i en svært krevende og omfattende sak. Som saksordføreren var inne på, har komiteen mange saker til behandling – ikke minst mange representantforslag. Jeg vil også benytte anledningen til å gi ros og honnør til Venstre og Kristelig Folkeparti for å ha hatt en stor grad av samarbeidsvilje og -evne. Det setter vi stor pris på. Alle partier har kanskje ikke vært like konstruktive i så måte.

Som saksordføreren var inne på, er det 17 år siden siste energimelding ble lagt fram, og da kan man jo stille seg spørsmålet om hvorfor ikke den rød-grønne regjeringen fremmet en energimelding. Jeg tror mye av svaret ligger i innstillingen, og ikke minst i de 99 forslagene som opposisjonen har fremmet. Det er stort sett forslag fra de tidligere regjeringspartiene, 92 av forslagene er i hvert fall fra de rød-grønne tidligere regjeringspartiene, og da skjønner man hvorfor man ikke har fått en energimelding til Stortinget under de rød-grønne. Det er rett og slett fordi uenigheten har vært omfattende og stor. Og disse partiene har ambisjoner om å styre landet etter 2017! Det lover ikke godt om det skulle skje.

Det som har vært viktig, er at vi har tatt hensyn til at energimarkedet og energipolitikken i landene omkring oss har endret seg betydelig siden siste energimelding. Utviklingen skjer raskt. Paris-avtalen har befestet en internasjonal vilje til økt innsats for utslippsreduksjoner og forsterket arbeidet med klimatilpasning.

Energiproduksjon og -bruk er nøkkelen til å lykkes, og Norge har et godt utgangspunkt i møte med disse endringene. Vi har en energiforsyning med svært lave klimagassutslipp, vi øker andelen av fornybar energi i vår samlede energibruk, vi har en effektiv energiforsyning, vi har store fornybare ressurser, vi har et velutbygd overføringsnett som dekker hele landet, og vi er tidlig ute med å ta i bruk nye teknologiske muligheter.

Det vil også være utfordringer på energiområdet framover. Befolkningen kommer til å vokse i årene framover. Industri og næringsliv skal videreutvikles, nye næringer vil komme til, og endringer i de internasjonale energimarkedene vil påvirke oss og kan utfordre oss på både energisikkerhet og lønnsomhet i energisektoren. Vi går inn i en periode med stort behov for reinvestering i norsk energiforsyning. Det som skjer rundt oss, preger oss. På nyhetene i det siste har vi sett at Sverige har en ny energipolitikk, og det kan vi for så vidt godt skjønne.

Jeg er glad for at vi får nasjonale rammer for vindkraft. De siste årene er det gitt mange vindkraftkonsesjoner som ikke er blitt realisert. I noen tilfeller har prosjektene ført til betydelig konflikt, og det er brukt store ressurser både i bransjen og i forvaltningen.

Det er behov for i sterkere grad å styre hvor det søkes om konsesjoner i framtiden. Formålet med nasjonale rammer for vindkraft er å dempe konfliktnivået og legge til rette for at de beste vindkraftlokalitetene blir valgt framover. Det tror jeg det er viktig å få fram.

Transportsektoren er blitt nevnt, og det vil være en viktig sektor framover. Jeg skal ikke prøve å oppklare Terje Aaslands forvirring – den må han stå for selv – men jeg er i hvert fall veldig glad for at vi har kommet til bred og god enighet om at transportsektoren kommer til å være viktig framover. Det er jo ikke snakk om noe forbud mot salg av bensin- eller dieselbiler. Forbud og straff er ikke virkemidler Fremskrittspartiet ønsker å bruke. Vi ønsker å bruke gulrot. Vi ønsker å bruke positive virkemidler. Vi ønsker å bruke de virkemidlene som gir forbrukerne en mulighet. Det er også derfor Fremskrittspartiet sammen med samarbeidspartiene og Høyre har fått til en storstilt satsing på hydrogenstasjoner framover, for det vil være et viktig bidrag i så måte.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [15:13:15]: Energi er viktig, fordi det driver mer og mer av de tingene vi omgir oss med, men også fordi produksjon av energi er så nært knyttet til vår tids største utfordring, nemlig klimaendringene.

I behandlingen av energimeldinga har vi tatt en stortingsmelding, som noen har kalt en kraftmelding, lagt på et tydelig klimaperspektiv og laget noe som virkelig er en energimelding, og som omhandler både produksjon og bruk av energi. Dette er vi i Kristelig Folkeparti veldig godt fornøyd med.

At komiteen ser energimeldingene sammen med Dokument 8:51, er en god løsning. Dette gir oss muligheten til å vedta en samlet politikk i stedet for å behandle to ulike saker som har så mange overlappende elementer.

Kristelig Folkeparti mener energimeldinga har blitt styrket gjennom Stortingets behandling av saken. Det er slått fast at det ikke skal åpnes for storstilt utbygging av vernede vassdrag med argumentasjon om flomdemping. Det er kommet på plass et ambisiøst energieffektiviseringsmål, det er slått fast at kommunene fortsatt har mulighet til å bruke tilknytningsplikt for fjernvarme, og at regjeringa får i oppgave å sørge for en støtteordning til realisering av demonstrasjonsprosjekter for flytende havvind og andre former for havbasert fornybar teknologi.

Spesielt er Kristelig Folkeparti forøyd med å ha fått stoppet regjeringas varslede ekspertutvalg, som skulle se på konsesjonskraften og -avgiften. Dette har skapt mye bekymring i mange kraftkommuner, og det er viktig å få lagt dette dødt. Konsesjonsordningene er viktig for mange kommuner og er en rimelig kompensasjon for areal- og naturinngrep i kommunene.

Når det skal kuttes i klimagassutslipp, må det settes mål som skal være ambisiøse, men også oppnåelige. Det er derfor svært gledelig at det er flertall for å be regjeringa i forbindelse med framleggelsen av statsbudsjettet for 2017 om å synliggjøre utslippsbanene for de enkelte sektorene innenfor ikke-kvotepliktig sektor. Framleggelsen skal omtale målsettinger for hver enkelt sektor basert på en vurdering av hva dette forslaget vil innebære for Norge. Kristelig Folkeparti vil understreke viktigheten av å ha god oversikt over hvilke tiltak som er nødvendige innenfor ikke-kvotepliktig sektor for at målsettingene for reduksjon i klimagassutslipp skal kunne nås.

Kristelig Folkeparti fikk sammen med Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne i fjor vår gjennomslag for at det skal utarbeides en klimalov, for systematisk å forplikte oss på oppfølging av klimamålene. Den vil være et viktig verktøy for klimakutt innenlands og et svært sentralt verktøy for å styre og holde trykket oppe i klimaarbeidet.

Kristelig Folkeparti forventer at loven hjemler sektorvise karbonbudsjetter basert på fastsatte kuttmål og årlig rapportering til Stortinget. En slik klimalov må forplikte enhver regjering til å følge opp klimamålene og gi et verktøy for systematisk rapportering om hvilke tiltak som iverksettes. Stortinget må sørge for at all samfunnsplanlegging går i samme retning, om vi skal unngå de mest dramatiske utslagene av endret klima. Storbritannia har høstet gode erfaringer med sin klimalov, som ble vedtatt i 2008. Den britiske loven lovfester en 80 pst. reduksjon i klimagassutslippene fram mot 2050, med 1990 som referanseår. De ser allerede at loven er et godt redskap for å skape langsiktige, forpliktende politiske løsninger.

Skal vi nå de ambisiøse målene, må vi også ha et virkemiddelapparat som gjør dette mulig. Derfor blir Enova, i samspill med det øvrige virkemiddelapparatet, et sentralt virkemiddel i utviklingen av framtidas energisystemer og lavutslippssamfunnet. Den nye styringsavtalen mellom Olje- og energidepartementet og Enova for perioden 2017–2020 må reflektere en styrket satsing på klimaområdet, og prosjekter som gir reduserte klimagassutslipp, må prioriteres. Dette inkluderer også teknologiprosjekter som kan gi reduserte klimagassutslipp globalt, og det er viktig at satsing på teknologiutvikling retter seg mot områder der vi allerede har særlig kompetanse.

Direkte reduserte klimagassutslipp og teknologiutvikling som bidrar til reduserte klimagassutslipp, må være et overordnet mål for Enova. Dette betyr at Enova fortsatt må ha stor faglig frihet til å utvikle virkemidler og tildele enkeltprosjekter. Styringsmodellen må bidra til effektiv ressursutnyttelse og gi Enova mulighet til å angripe de viktigste barrierene for introduksjon og utbredelse av energi- og klimaløsninger og til å drive fram varige markedsendringer. Dette betyr at Enova må kunne ha prosjekter fra alle sektorer.

Samlet sett blir Enova et av de viktigste virkemidlene for å redusere klimagassutslipp og erstatte fossil energibruk med fornybare energikilder for å nå 2030-målene. Dette er Kristelig Folkeparti godt fornøyd med.

Innenlands i Norge er det transportsektoren som står for den største bruken av fossil energi, med et forbruk på omtrent 54 TWh i 2014. Det er derfor viktig at transportsektoren bidrar med en stor andel av reduksjonen i klimagassutslippene fra ikke-kvotepliktig sektor. Det er derfor av største betydning at det legges til rette for at fornybar energi tas i bruk i transportsektoren, samt at fossil energibruk kan fases ut av transportsektoren. Skal dette kunne oppnås, er det et viktig skritt på veien at Nasjonal transportplan for 2018–2029 fastsetter måltall for antall lav- og nullutslippskjøretøy i 2025 som følger vedtatte klimamål og det teknologiske potensialet fra fagetatene, og det er gledelig at det er flertall for dette.

Men det er ikke nok med et måltall, vi skal også nå dette målet. Da trengs det flere elbiler, bærekraftig biodrivstoff og en satsing på hydrogen. Kristelig Folkeparti mener det er viktig at det kommer på plass et nettverk av hydrogenstasjoner i de største byene og korridorene imellom. Videre er det viktig at hydrogen også blir vurdert i framtidig bruk på ferjer og på jernbanestrekninger som i dag ikke er elektrifisert. Innstillinga fra energi- og miljøkomiteen styrker også satsingen på biodrivstoff, og Kristelig Folkeparti støtter dette.

Framtida er elektrisk, sies det. Det er mye riktig i det. Norge er i en privilegert situasjon fordi vi har overskudd av fornybar energi. De grønne sertifikatene har vært et viktig element i det å gå fra kraftunderskudd til kraftoverskudd. For Kristelig Folkeparti er det viktig at virkemidlene er tilpasset behovene for framtida. Kristelig Folkeparti støtter derfor at de grønne sertifikatene fases ut, og at påslaget på nettariffen brukes til å styrke Enova. Kristelig Folkeparti mener det er viktig at dette gir rom for innovasjon og utvikling av nye energi- og klimaløsninger tilpasset framtida.

Til slutt: Kristelig Folkeparti mener resultatet av Stortingets behandling av energimeldinga er en energimelding som peker framover med en offensiv satsing på oppnåelse av et lav- og nullutslippssamfunn. Dette er Kristelig Folkeparti godt fornøyd med.

Marit Arnstad (Sp) [15:23:00]: Den energimeldingen vi behandler i dag, har en tittel som er ambisiøs, men den har et innhold som er overraskende svakt. I liten grad valgte regjeringen å anvise strategiske grep som kunne brakt norsk energipolitikk inn i en ny fase, en fase preget av klimaomstilling og vekst i eksisterende og nytt næringsliv. Meldingen vitner mer om byråkratiets gode grunnlagsarbeid og beskrivelsen av et sterkt energisystem og mindre om regjeringens uttrykte ambisjoner.

Det er riktig at det er 17 år siden forrige energimelding ble framlagt – av undertegnede, faktisk – og en kan sjølsagt godt spørre hvorfor den rød-grønne regjeringen ikke la fram en energimelding. En kan jo også spørre hvorfor den borgerlige regjeringen i 2001–2005 ikke la fram en energimelding. Jeg synes nok at det er ganske formålsløst. Jeg skal ikke spekulere i om de borgerlige partiene var uenige i de fire årene de satt, men jeg synes det er underlig at partier som nå så ofte snakker nedsettende om åtte rød-grønne år, i sin beskrivelse i energimeldingen så tungt lener seg nettopp på de rammene som ble lagt av bl.a. Senterpartiets statsråder mellom 2005 og 2013.

Når det gjelder utbyggingen og den store satsingen på utbyggingen av overføringsnettet, ble dette lansert og gjennomført under den rød-grønne regjeringen. Det var ingen enkel debatt, det var en ganske krevende debatt, som den rød-grønne regjeringen fikk gjennomført. Hele den store satsingen på grønne sertifikater, som omtales så positivt i meldingen, var sjølsagt initiert av og gjennomført under den rød-grønne regjeringen. Energimeldingen som legges fram i dag, er dessverre en melding med få tiltak, men med en veldig god beskrivelse, i første rekke en beskrivelse av det den rød-grønne regjeringen gjennomførte i den perioden vi satt.

Problemet med dagens melding er at det er ingen havvindstrategi der, det er ingen hydrogenstrategi – det er egentlig ganske få tanker om tida og satsingen etter de grønne sertifikatene, og det er i liten grad trukket inn klimarelaterte problemstillinger. Senterpartiet savner strategiske grep som kunne bringe norsk energipolitikk inn i en ny fase, en fase som etter Senterpartiets mening vil bli sterkt preget av nødvendig klimaomstilling. Vi er derfor glade for at innstillingen er langt mer ambisiøs når det gjelder spørsmål som angår klima, klimaomstilling, teknologi, transport og Enovas rolle, enn det regjeringen valgte å foreslå.

Fra Senterpartiets side er det viktig at det settes noen langsiktige mål for energipolitikken og for energieffektivisering. Perioden med de grønne sertifikatene må avløses av nye satsinger – på teknologi, på kommersialisering av fornybar energi, særlig innenfor hydrogen, havvind og solenergi. Det vil gagne klimaomstillingen, og det vil kunne skape grønn vekst, næringsutvikling og arbeidsplasser hvis det politiske lederskapet er til stede og kjenner sin besøkelsestid.

Det norske kraftsystemet er solid, som flere talere har vært inne på, og vi har et godt grunnlag for mye av den jobben som gjøres innenfor kraftsektoren – gjennom en stor andel fornybar vannkraft, et godt system for konsesjoner, for vern og for industriell anvendelse. Det er et system som har tjent oss godt, og som vi ikke i særlig grad bør rokke ved.

En av de tingene Senterpartiet har savnet i forbindelse med meldingen, er å drøfte spørsmålet om hvordan vi skal fordele nettkostnadene i årene framover. Vi vet at det kommer til å komme ny produksjon inn i nettet på til dels andre måter enn tidligere, og nettkostnadene for ulike forbrukere er i dag veldig ulik. Mye av det handler om naturgitte årsaker. Vi mener fra vår side at nettkostnader er en samfunnskostnad som bør fordeles noenlunde likt på alle brukere i systemet, noe som ikke skjer i dagens system.

Vi har derfor ment at det er helt nødvendig å justere distriktsulempene gjennom politiske grep, enten ved en egen utjevningsordning eller ved å styrke den statlige tilskuddsordningen for å utjevne overføringstariffer, som denne regjeringen har behandlet så stemoderlig de tre årene de har sittet, som det de har gjort. Jeg er glad for at Arbeiderpartiet, SV og Miljøpartiet De Grønne støtter oss i det spørsmålet, men er desto mer overrasket over at Kristelig Folkeparti og Venstre ikke gjør det.

Alarmen gikk hos kraftkommunene da det ble kjent at det skulle nedsettes et ekspertutvalg for å se på ordningen med konsesjonskraft og konsesjonsavgift. På bakgrunn av motstand fra Stortinget har statsråden nå varslet at han har lagt utvalget bort. Men jeg vil understreke at når statsråden i realiteten holder døra åpen ved å si at han kommer til å foreslå endringer gjennom såkalte forbedringer og forenklinger, er det grunn til å rette en pekefinger mot det.

Det må ikke være slik at regjeringens planer egentlig er intakte, men at en nå har tenkt å angripe problemstillingen på annen måte enn å nedsette et ekspertutvalg. Derfor kommer Senterpartiet – og jeg regner med også stortingsflertallet – til å følge regjeringens bevegelser på dette området meget nøye. Det er en realitet at et flertall i Stortinget ikke ønsker såkalte forbedringer eller forenklinger som vil redusere verdiskapingen og inntektene til de norske kraftkommunene.

Tidligere i dag har Stortinget gjennomført den største suverenitetsavgivelsen på et tiår – i ekspressfart og uten at saken ble tilstrekkelig opplyst. Derfor synes jeg også det er grunn til å vise til de merknadene som mange av partiene er med på når det gjelder EUs energiunion og behovet for mer kunnskap om hvordan dette kommer til å prege det norske energifeltet framover i årene som kommer, kanskje spesielt Norges forhold til EUs energibyrå ACER.

Jeg har registrert at statsråden har antydet at vi ikke har lest meldingen på dette punktet. Det er riktig at det står ti sider om EU og energipolitikk. Mye av det handler om klima. forsvinnende lite handler om EUs energiunion, og enda mindre handler om ACER og den innflytelsen det kan få på norsk energipolitikk.

Det har blitt satt fram en stor mengde forslag gjennom energi- og miljøkomiteens innstilling, både fra posisjonen og opposisjonen. Slik måtte det kanskje bli når regjeringen i realiteten overlot til Stortinget å utforme en så stor del av politikken. Det har sine fordeler og ulemper, må jeg si. Fra Senterpartiets side er vi med på mange av forslagene som angår klimapolitikken, men vi har også vært tilbakeholdne med å gå inn på noen av forslagene som kunne vært politisk interessante, og det har vi vært fordi vi mener at noen av forslagene hører hjemme i neste års statsbudsjett. En lang rekke av forslagene hører hjemme i behandlingen av Nasjonal transportplan – og fortjener at vi ser dem i sammenheng med de øvrige utfordringene vi har på transportsektoren, i stedet for å behandle dem bitvis gjennom dagens energimelding.

Jeg tror rett og slett det blir viktig at alle har klart for seg at det nå løper mange parallelle prosesser som alle vil ha konsekvenser for norsk energisektor og klimapolitikk – industrimeldingen, ekspertutvalget for grønn konkurransekraft, strategi for bioøkonomi, grønn skattekommisjon og ikke minst oppfølgingen av Paris-målene mot 2030.

Det er nødvendig å fylle det arbeidet med godt politisk innhold, men det må gjøres i flere sammenhenger enn i en energimelding. Når det gjelder transportforslagene, vil vi avvente og komme tilbake til det i neste års nasjonale transportplan.

For Senterpartiet har det vært viktig at vi skal ha en klar strategisk retning for energipolitikken. Vi må ha noen tydelige krav å strekke oss etter. Vi må – som vi har gjort – utnytte fornybarressursene som dette landet sitter på, vi må utnytte flere av dem på en bedre måte enn tidligere, og vi må skape grønn vekst gjennom alle de mulighetene som dette landet har fått på energisiden.

Med det tar jeg opp de forslagene Senterpartiet er med på.

Presidenten: Da har representanten Marit Arnstad tatt opp de forslagene hun refererte til.

Olemic Thommessen hadde her overtatt presidentplassen.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [15:32:08]: Beskjeden fra klimakonferansen i Paris var klar: Skal vi klare å stoppe de farlige klimaendringene, må alle gå hjem og gjøre mer enn de har lovet til nå. Det er helt utrolig hvordan regjeringen har unnlatt å få med seg dette hovedbudskapet fra Paris.

Hvis man lurer på hvorfor klimautslippene går opp i Norge, er det bare å se på regjeringens manglende klimakutt i den framlagte energimeldingen. Nina Jensen i WWF sa at etter å ha ventet 17 år på en energimelding, kunne vi godt ha ventet 17 år til når man så hva som kom. Jeg er enig med henne, for imens stiger de norske klimautslippene.

Et enstemmig storting ba om en plan for utfasing av fossil energi. Det ligger ingen slik plan i energimeldingen. Et enstemmig krav fra Stortinget om å få en havvindsatsing er knapt omtalt. Det samme gjelder pålegget fra Stortinget om en hydrogenstrategi. Det som ligger i meldingen, er ikke noen strategi. Det ligger ingen satsing på energieffektivisering i bygg i meldingen, på tross av at utallige utredninger har pekt på potensialet. På tross av at omtrent en sjettedel av energiforbruket skjer offshore – og det er under hans eget departement – har energiministeren bare sett bort fra den energibruken, selv om det ligger et potensial her for å fase ut fossil energibruk og erstatte den med fornybar.

Det eneste kraftfulle grepet som ligger i energimeldingen – eller skal jeg kanskje si det kraftløse grepet – er avskaffingen av grønne sertifikater. Dermed spennes beina bort under en fornybarnæring som er i oppstarten. Regjeringen pleier å si at de er tilhengere av forutsigbare rammevilkår, men hva sier man da til en næring som har hatt sertifikater i knapt fire år, som har minst så lang levetid på sine prosjekter, og i mange tilfeller mye mer?

Nei, de som styrer oljenasjonen Norge, er seg selv nok og vil ikke satse på å få opp farten i det grønne skiftet. De foreslår 5 mrd. kr i kutt i Statkrafts offshore vindkraftsatsing, to tredjedels reduksjoner i støtten til fornybar energiutvikling i utviklingsland, kutt i all støtte til fornybar energi fra og med 2021 og ikke ett øre ekstra til fornybar energi før 2032, hvis vi forstår flertallsmerknadene riktig. Det er langsiktighet for fornybarnæringen, men dessverre med feil fortegn.

Vi har en regjering som ikke har fremmet ett eneste forslag som i vesentlig grad kutter klimautslipp. Resultatet ser vi: Klimautslippene øker i tråd med klimaministerens uttalte planer.

Det som er bra med energimeldingen, kommer fra Stortinget. SV fremmet tidligere i år 49 forslag til klimakutt. Andre partier har fremmet andre forslag. Jeg vil gjerne referere det forslaget jeg forstår kommer til å få enstemmighet her senere i dag:

«Stortinget ber regjeringen i forslaget til Nasjonal transportplan for 2018–2029 fastsette måltall for antall lav- og nullutslippskjøretøy, herunder personbiler, varebiler, busser og tunge kjøretøy i 2025 som følger vedtatte klimamål og det teknologiske potensialet fra fagetatene.»

Det er besynderlig at det bare er vi og Miljøpartiet De Grønne som i merknadene refererer det teknologiske potensialet slik det framkommer fra fagetatene og anbefalingene der. Derfor vil jeg gjerne gjøre det nå, slik at det er referert her i Stortinget:

Transportetatene foreslår følgende mål og tiltak som de mener vil kunne føre til 50 pst. kutt i utslippene innen 2030: Nye ferjer og hurtigbåter skal bruke biodrivstoff, lav- eller nullutslippsteknologi – det gjelder fra og med nå. Innen 2025 skal landstrøm og ladestrøm være tilgjengelig for skip i de største havnene og i de øvrige havnene som har størst potensial for utslippskutt. Inntil nullutslippskjøretøyene tar over, skal bensin- og dieselbilene som selges, være ladbare hybrider og i størst mulig grad kunne bruke biodrivstoff. Etter 2025 skal nye privatbiler, bybusser og lette varebiler være nullutslippskjøretøy. Innen 2030 skal nye tyngre varebiler, 75 pst. av nye langdistansebusser og 50 pst. av nye lastebiler være nullutslippskjøretøy. Innen 2030 skal varedistribusjonen være tilnærmet utslippsfri, i tråd med EUs ambisjon. Innen 2030 skal 40 pst. av alle skip i nærskipstrafikk bruke biodrivstoff eller være lavutslipps- eller nullutslippsfartøy. Innen 2030 skal minst 30 pst. av drivstoff til innenriks og utenriks luftfart være biodrivstoff. Offentlige etater skal i størst mulig grad benytte biodrivstoff, lav- og nullutslippsteknologi i egne og innleide kjøretøy og fartøy, og i 2050 skal transportsektoren være tilnærmet utslippsfri eller klimanøytral.

Dette er det fagetatene sier. Disse ti punktene må altså følges opp i Nasjonal transportplan hvis vi skal klare å nå de ambisjonene som ligger der.

Vedtaket i dag kommer til å være enstemmig. Det er i tråd med de forslagene SV fremmet i sine 49 forslag for klimakutt i transportsektoren. Testen på om dette følges opp, får vi ganske snart, når Nasjonal transportplan legges fram i løpet av det neste stortingsåret. Jeg må si at jeg har liten tro på at statsråd Ketil Solvik-Olsen vil legge fram en Nasjonal transportplan der han legger opp til at det skal foretas 50 pst. klimakutt i transportsektoren fram til 2030. Jeg oppfatter at det er naivt, men vi får se, og så får vi ønske alle de som skal prøve å påvirke ham, lykke til.

I tillegg kommer det positive ting fra Stortingets behandling. Endelig sier et enstemmig storting nei til at vi skal kunne bruke fossil fyringsolje både som grunnlast og som spisslast i næringsbygg og i husholdninger. Vi venter i spenning på når lovutkastet kommer. Nå når beslutningen er fattet, regner jeg med at klimaministeren er i stand til å fortelle oss når lovframlegget vil komme. Han og forgjengeren har allerede brukt tre år på det.

Det kommer et mål om 10 TWh redusert energibruk i eksisterende bygningsmasse, og det er avgjørende for å få folk med på klimadugnaden. Altfor få grep har vært rettet inn mot å få folk til å være med og kjenne på alvoret. Man kjenner aldri på alvoret så mye som når man selv får være med og bidra. Jeg er glad for at Venstre og Kristelig Folkeparti fikk dette igjennom i forhandlinger med regjeringen. Det er ikke noen tvil om at disse vedtakene er mer ambisiøse enn det Arbeiderpartiets forslag var, og de er uendelig mye mer ambisiøse enn regjeringens forslag slik de ligger i energimeldingen.

Det store tankekorset for Venstre og Kristelig Folkeparti, som vi også har hørt Arbeiderpartiet utfordre Venstre på tidligere i dag, er at de må stå til ansvar for at nesten ingen av vedtakene vi fatter i dag, får vesentlige konsekvenser for utslippene i løpet av denne regjeringsperioden – perioden der Venstre og Kristelig Folkeparti har hånden på rattet, og perioden da Paris-toppmøtet sa det var avgjørende at vi så kutt. For imens øker utslippene i Norge, i tråd med klimaministerens planer.

Vi har et par positive ting til. Vi får en innstramming av utbygging i vernede vassdrag. Henrik Asheim fra Høyre og statsråd Tord Lien ønsker seg utbygging i vernede vassdrag i mye, mye større grad enn det stortingsflertallet nå slår fast at vi skal ha. Nå skal dette forelegges Stortinget og bare vurderes i de tilfeller der helse og sikkerhet står på spill, og i de sammenhengene der naturens egen flomdempende mulighet er brukt opp.

Vi avviser å røre konsesjonskraftregimet slik som det er i dag, men det er spørsmål ved dette som fortsatt er uavklart, all den tid regjeringen og støttepartiene sier at de skal fortsette å kikke på det.

En klimamelding, sier altså Ola Elvestuen, og jeg oppfattet at også Tina Bru har sagt det – hun får korrigere meg hvis jeg tar feil. Det er ingenting i denne meldingen som forplikter regjeringen til å fremme ett forslag om vesentlige klimakutt i løpet av denne regjeringsperioden, verken på bilavgiftsiden eller på biodrivstoffsiden – det skal kunne komme mellom 2019 og 2020. Det er et paradoks at det nå settes veldig ambisiøse mål for hva slags bilpark vi skal ha fra 2025 og utover, mens Venstre og Kristelig Folkeparti har gitt regjeringen blankofullmakt til å opprettholde miljøkravet om 85 gram CO₂ per kjørte kilometer for bilparken hele veien fram til 2020 – med andre ord ingen reell innstramming fra i dag.

Det er lett å lage ambisiøse mål for framtiden, men skal vi stoppe de farlige klimaendringene, er det handling nå som teller – ikke hvor mange eller hvor ambisiøse mål man setter for framtiden. Høyre–Fremskrittspartiet-regjeringen er det beste eksempelet på det. De har ikke gjort noe annet i løpet av denne stortingsperioden enn å skylde på den forrige regjeringen og unnlate å handle selv, og det er altså en regjering som styrer med Venstres og Kristelig Folkepartis velsignelse.

Jeg tør minne om at i den rød-grønne perioden sank klimautslippene, mens i denne perioden har de steget.

Jeg tar opp de forslagene vi er med på, og som vi gjerne skulle ha sett at det var flertall for, men som vi ikke får flertall for denne gangen. Men noen av dem har vi tross alt fått flertall for, og det er vi fornøyd med.

Presidenten: Representanten Heikki Eidsvoll Holmås har tatt opp de forslagene han refererte til.

Rasmus Hansson (MDG) [15:42:34]: Vi debatterer i dag en innstilling om hvordan kraft kan føre til endring. Arbeidet med meldingen har vist hvordan politisk kraft kan skape endring, men også hvordan uvilje mot å bruke den politiske kraften fullt ut fører til halvgode resultater i stedet for virkelig gode resultater.

I dag blir det flertall for en rekke energi- og klimapolitiske tiltak som Miljøpartiet De Grønne ønsker velkommen. Vi stemmer for alle forslag som har flertall i dag. Vi gratulerer regjeringen med å ha flyttet seg betydelig i grønnere retning. Vi gratulerer Venstre og Kristelig Folkeparti med – antar jeg – å ha mye av æren for dette. Vi gratulerer Arbeiderpartiet og Senterpartiet med å ha mer forpliktende ambisjoner enn regjeringen har lagt seg på, og med gjennom det å ha bidratt til å presse flertallet i riktig retning. Og vi gratulerer SV med å ligge i forkant, sammen med Miljøpartiet De Grønne, og trekke klimapolitikken inn i energipolitikken.

I dag skjerper Stortinget kravene til den kommende klimaloven, som bl.a. Miljøpartiet De Grønne var med på å foreslå, slik at den kan bli et redskap for å erstatte fossil energi med fornybar energi, bl.a. gjennom årlige rapporteringer og krav om sektorvise utslippsbaner, slik vår intensjon opprinnelig var. Dette styrker muligheten betydelig for at Norge endelig kan komme i gang med en systematisk, forpliktende og helhetlig energi- og klimapolitikk, som vi altså har manglet fram til nå, og som vi har akutt behov for når vi skal gjennomføre store utslippskutt.

Enstemmighet om satsing på et demonstrasjonsprosjekt for havvind betyr at Miljøpartiet De Grønnes forslag som ble vedtatt – riktignok i avrundede former – for en stund siden, og deretter boikottet av regjeringen både i behandlingen av Statkraft og i energimeldingen, nå i hvert fall forhåpentligvis skal virkeliggjøres. Sammen med enigheten om en nasjonal ramme for vindkraft gir dette bedre forutsigbarhet for vindbransjen og bedre muligheter for å utnytte vindkraften innenfor rammer som norsk natur tåler.

Styrket satsing på ladenett for elbil og ikke minst utvikling av hydrogen i transportsektoren og industrien blir, hvis det gjennomføres, viktige teknologiløft. Vedtaket som i dag gjøres om 10 TWh energieffektivisering i byggsektoren, betyr også – hvis det blir virkeliggjort – at vi «produserer» 10 TW energi ut av ingenting. Det er også en gave til en byggsektor som vil nyte godt av den typen krav til å styrke næringens framtidige konkurransekraft. Sammen med utvidet forbud mot oljefyring og et vedtak om bedre tilrettelegging for plusskunder med solceller tegner det konturene av en byggsektor som kan bli en viktig leverandør av løsninger i et grønt skifte.

Og – nesten forbausende, må jeg si – i en periode hvor Stortinget har påført norsk natur en hel serie med virkelig stygge sår, setter Stortinget begrensninger på utbygging av vernede vassdrag. Forslaget fra regjeringen om det var opprørende i sin likegyldige forakt for norske naturverdier og for faglig grunnlag og naturvernpolitiske forpliktelser. Så på vegne av norsk natur og mange hundre tusen norske naturvernere sier jeg en lettet takk til Stortinget for akkurat dette.

Stortingets politiske arbeid har løftet en ambisjonsløs og tiltaksløs energimelding til en innstilling og en rekke vedtak som kobler energi- og klimapolitikken sammen. Stortinget har gjort en bra jobb. Men det skulle også bare mangle, for Norge påtar seg altså nå forpliktelser overfor EU om store, konkrete utslippskutt på hjemmebane. Samtidig synker de enda mer krevende realitetene i Paris-avtalens ambisjoner langsomt inn i norsk politikk. Hele det norske samfunnet står overfor en kjempeoppgave med å levere på disse kravene, og dette er altså ikke lenger bare fromme politiske ønsker, det er ting vi er pukka nødt til å gjøre, og det fort.

Derfor er det også nødvendig å konstatere at vedtakene som det blir flertall for i dag, er for få, og de er for daffe. Flertallet har, på sitt merkverdige vis i denne politiske behandlingen, plukket opp diverse forslag fra opposisjonspartiene, inklusive Miljøpartiet De Grønne, vannet dem ut til delvis utydelige mål og forpliktelser og gjort dem til sine. Hvorfor man venter til komitébehandlingen med å gjøre dette i stedet for å presentere noe i energimeldingen som det var litt saft i, kan kanskje energiministeren svare på etterpå.

Det sier mye om utålmodigheten i Stortinget at det i innstillingen også ligger en lang rekke mer offensive forslag, ikke minst fra Miljøpartiet De Grønne, i tillegg til ytterligere lange rekker med forslag som er fremmet av andre partier i egne saker. Dette sier noe om et uoppfylt politisk potensial i energi- og klimapolitikken.

På flere områder har vi ikke greid å få med oss flertallet. Mest oppsiktsvekkende er det kanskje at flertallet støtter regjeringens forslag om å avvikle sertifikatordningen for fornybar energi uten at det samtidig utvikles et nytt støttesystem. Miljøpartiet De Grønne er ikke imot å avvikle de grønne sertifikatene, men vi er overhodet ikke tilhenger av å gjøre det uten at det kommer noe annet på plass. Vi er i en situasjon hvor vi i 2016 avvikler støtteordningene for fornybar energi samtidig som vi opprettholder massiv subsidiering av oljevirksomheten. Det er et veldig risikofylt signal, og det må rettes opp.

Fortsatt er det altså et flertall i Stortinget som har den oppfatning at norsk oljepolitikk ikke har noe med norsk energipolitikk å gjøre. Fossilkameratene fra Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet og Høyre, og Senterpartiet, med sine varierende støttespillere, fastholder at det er god klimapolitikk f.eks. å tilføre jordas atmosfære 900 millioner tonn ekstra CO₂, som er det som vil komme ut av å brenne opp oljen fra Johan Sverdrup-feltet, og kanskje enda flere hundre millioner tonn fra nye felt i 23. konsesjonsrunde, bare produksjonen skjer med kraft fra land. Så lenge denne innbitte virkelighetsfornektelsen ligger til grunn for norsk energi- og klimapolitikk, kommer Norge til å slite med å gjøre sin del av klimajobben og slite med å komme oss gjennom et grønt skifte, som er en forutsetning for velferd og en trygg framtid.

Jeg sa innledningsvis at arbeidet med energimeldingen har demonstrert hvordan politisk kraft kan skape endring, men også hvordan uvilje mot å bruke den politiske kraften fører til halvgode resultater i stedet for virkelig gode. Jobben Venstre og Kristelig Folkeparti har gjort med å flytte regjeringen, er god. Jobben Arbeiderpartiet og Senterpartiet har gjort med å vise høyere og mer forpliktende ambisjoner enn regjeringen har gjort, er også god.

Men hva om alle partier som mener at de er grønne, faktisk prioriterer øverst å være grønne? Behandlingen av energimeldingen er det beste eksemplet hittil i denne perioden på de mulighetene som ligger i Miljøpartiet De Grønnes oppfordring til grønne partier om sammen å sette både Høyre og Arbeiderpartiet under press. Hvor langt kunne vi fått med oss Høyre hvis valget de sto overfor, var flertall med de grønneste partiene eller å bli nedstemt? Arbeiderpartiet har langt bedre forslag enn regjeringen, men de er dårligere enn Miljøpartiet De Grønnes og SVs. Hvor langt kunne vi fått med oss Arbeiderpartiet hvis de måtte velge mellom fossil enighet med Høyre og en betydelig mer ambisiøs politikk med de grønneste partiene? Miljøpartiet De Grønnes erfaring fra Oslo tilsier at vi kan få dem til å gå langt.

Dette er et avgjørende spørsmål i norsk politikk: Hvor villige er partiene som kaller seg miljøpartier, til å prioritere makt til miljøpolitikk? Og hvor langt går det egentlig an å skyve Høyre og Arbeiderpartiet hvis miljø avgjør flertall og mindretall? Behandlingen av energimeldingen tilsier at disse partiene kan dyttes mye lenger enn vi har gjort nå, og tida fram til 2017-valget bør brukes til å gjøre akkurat det.

Jeg tar opp de forslagene vi har fremmet.

Presidenten: Representanten Rasmus Hansson har tatt opp de forslagene han refererte til.

Neste taler er statsråd Tord Lien. Mens Tord Lien går opp, vil presidenten bemerke at «fossilkameratene» kanskje ikke er et helt parlamentarisk uttrykk.

Det var ikke til deg; det ble bare sagt mens du gikk opp!

Statsråd Tord Lien [15:51:18]: Min mor brukte å si: Heller føre var enn etter snar. Jeg lurte på om det var et råd presidenten ville gi, i tilfelle jeg skulle si noe jeg ikke burde ha sagt, men det var det altså ikke. Det er greit å ha det avklart.

La meg begynne med å takke både komiteen og ikke minst saksordføreren og flertallet for et godt arbeid med denne meldingen. I meldingen beskrives, som mange har pekt på – og det mener jeg er naturlig i en slik melding – det faktum at vi begynte å høste av de fantastiske vannkraftressursene våre for mer enn 100 år siden og skapte grunnlaget for industrialiseringen av Norge og utviklingen av velferdsstaten.

Vi har også forsøkt å beskrive hvordan energiforvaltningen og prinsippene for energiforvaltning har tjent oss alle veldig godt, med tanke på at vi har utviklet et utgangspunkt hvor energiressursene skal høstes og forvaltes på en måte som kommer hele det norske folket til gode. Både kraftforvaltningen og senere olje- og gassforvaltningen har tjent oss alle veldig godt.

Vi har også i energimeldingen forsøkt å beskrive hvordan landene rundt oss nå har store utfordringer i sitt kraftsystem med stort innslag av dyr og kontroversiell – iallfall i mange land – atomkraft og store innslag av forurensende kullkraft, som både er kontroversiell og bidrar signifikant til klimagassutslippene, og hvordan mange land har økende utfordringer med integrasjon av ny fornybar, ikke-regulerbar kraft, som vind og sol, mens vi i Norge har et helt annet og veldig godt utgangspunkt for tiden framover. Vi har store fornybare energiressurser i form av den vannkraften vi har utbygd og den vannkraften vi kan bygge ut framover, men også i form av vind både langs hele kysten og i store deler av innlandet. Vi har en energiforsyning som til tross for at vi er et stort land med forholdsvis grisgrendt befolkning, er effektiv og sikker, og som har svært lave klimagassutslipp.

Det glemmes ofte at hvis vi hadde erstattet vår kraftforsyning med en kraftforsyning som hadde helt lik energimiks som energimiksen i Europa, hadde kraftforsyningen alene i Norge representert en og en halv gang de totale norske klimagassutslippene, men det gjør den altså ikke, fordi den er basert på fornybare energikilder. Vi bruker også denne fantastiske fornybare energien til mye mer enn de fleste av våre naboland, ikke bare til varme i husene våre, men i større og større grad og mer enn noe annet land også til mobilitet og transport.

Vi har i dette store landet bygd et godt overføringsnett, noe denne regjeringen har styrket satsingen på. Vi kommer om kort tid til å ha bundet sammen alle våre landsdeler med et velfungerende 420 kV nett, og vi er – og det er viktig i dag, og vil bli viktigere i tiden framover – tidlig ute med å ta i bruk nye teknologiske muligheter. Dette er et godt utgangspunkt for viktig energi- og klimaarbeid i tiden som ligger foran oss. Vi er ikke kommet hit av oss selv, og det kommer ikke til å opprettholdes av seg selv i framtiden heller. Derfor har vi lagt fram denne meldingen, hvor forsyningssikkerhet, klima og verdiskaping ses i sammenheng. Til tross for at verden rundt oss har endret seg i rekordfart, er det første gang på 17 år en slik melding er lagt fram.

En av de store endringene er at vi knyttes stadig nærmere energimarkedene rundt oss. Det bygges mer nett, og det blir derav mer handel over grensene. Det gjør selvfølgelig også at vi trenger allierte i vårt arbeid mot EU. Det nordiske samarbeidet blir dermed viktigere. Jeg er glad for at en samlet riksdag – alle partiene i Riksdagen – før helgen understreket hvor viktig et fortsatt sterkt nordisk samarbeid er, noe regjeringen også har lagt vekt på i sin energimelding.

Vi vet også at i EU ønsker man tettere samarbeid om energipolitikk. Man ønsker å bevege seg bort fra 28+3-energipolitikk til noe som ligner mer på én energipolitikk. Dette er et arbeid som denne regjeringen med flere statsråder følger tett, for å ivareta overordnede nordiske og europeiske interesser, men også for å ivareta norske særinteresser på energifeltet i dette arbeidet.

Selv om det står bra til med ting i stort, har vi også utfordringer å håndtere i tiden framover. Energisystemet vårt er solid, men det må også rustes opp og reinvesteres i. Det er ingen tvil om at de sterke subsidiene, både i Skandinavia og i Nordvest-Europa, har gjort at vi har utviklet nye industrier og ny produksjon. Fornybaroverskuddet er økt, med de mulighetene det gir, men det har også utfordret lønnsomheten i opprusting av eksisterende infrastruktur. Vi må også i tiden framover sikre at storbyene i Norge og industrien vår får tilgang på den kraften de trenger, både for å opprettholde dagens forbruk og for å fase ut fossil energi, noe det borgerlig styrte Oslo har vært foregangskommune for. Klimautfordringen gjør at vi må ta i bruk fornybar energi også i andre deler av landet i større grad enn tilfellet er i dag.

På denne bakgrunn har vi lagt fram en energimelding med fire innsatsområder:

• styrket forsyningssikkerhet

• å fortsette å skape verdier som vi kan finansiere velferdsstaten med, basert på vår fornybare energiressurs

• mer effektiv og klimavennlig bruk av energi, først og fremst i industrien og i transportsektoren

• å fortsette å utvikle en industri i tilknytning til våre fornybare energiressurser

Jeg har vært inne på at vi har et godt nett. I tiden framover kommer det ikke til å være økt volum av kraft verken det norske kraftsystemet eller landene rundt oss kommer til å etterspørre. Det som kommer til å skape utfordringer for energisystemene og kraftsystemene spesielt i tiden framover, er effektubalanse. Vi har håndtert noen av disse utfordringene tidligere gjennom tett samarbeid med Europa og ikke minst Norden. Det er det naturlig at vi gjør også i tiden framover.

Så må vi fortsette å utvikle og ruste opp både distribusjons- og transmisjonsnettet, men vi må også ha bedre koordinering av produksjon og forbruk. Det vil altså si at vi har et meget fleksibelt system på produksjonssiden. Så må vi også utvikle et system med mer fleksibilitet på forbrukssiden i tiden framover. Det må vi gjøre for å få plass til mest mulig vindkraft i det norske systemet og for å få plass til flest mulig elbiler. Da må vi ha fleksibilitet også på forbrukssiden. Det at vi får flere effektutfordringer i både vårt eget og våre naboers kraftsystemer i tiden framover, vil gjøre vannkraften enda mer verdifull enn den tidligere har vært.

Jeg har hørt på debatten en stund. Jeg hørte noen si at vi liksom ikke har kommet med noen politikk i denne meldingen. Jeg har lyst til å gå gjennom hva jeg skjønner jeg har flertallet med meg på i dag. Det ene er oppheving av Samlet plan. Vi ber om å få innføre et nytt instrument, nemlig tidlig avslag på konsesjonssøknader, noe vi ikke har hatt tidligere. Vi tar til orde for nasjonal ramme for vindkraft. Vi tar til orde for at Enova for første gang skal ha et klimamål de skal rapportere på. Vi tar til orde for at Enova skal prioritere transport og industri. Vi har varslet at vi ønsker å be NVE om å endre praksis ved innsigelser, slik at innsigelsesmyndighet og utbygger møtes i samme møte. Vi ønsker å overføre konsesjon for fjernvarme til kommunene. Vi har allerede – som er omtalt i meldingen, men som allerede enten er foreslått eller innført – redusert elavgiften for grønne datasentre. Vi har åpnet for annet eierskap til utenlandskabler enn Statnett og staten. Vi har endret industrikonsesjonsloven, allerede vedtatt i Stortinget, som gjør det mer forutsigbart for industrien å eie kraftproduksjon. Vi har bedt NVE vurdere å beholde innmatingstariffen i lavere nett og utrede det. NVE er allerede i gang med å innføre en plusskundeordning fra neste år, og vi har styrket innsatsen på fornybar kraft voldsomt. Vi har også tatt til orde for å gjøre en vurdering av konsesjonskraftordningene. Det noterer jeg meg at både Senterpartiet og Arbeiderpartiet definitivt regner for å være politikk, iallfall da jeg så hvilken støy det medførte.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Terje Aasland (A) [16:01:48]: Jeg synes statsråden på slutten av sitt innlegg forsøkte å framstå som litt visjonær på basis av den meldingen som vi behandler, men jeg må understreke at han lyktes ikke særlig godt. For statsrådens innlegg minnet mye om meldingen: greie analyser, en grei situasjonsbeskrivelse, men visjonene mangler.

Et av temaene som er mye omtalt i meldingen, og som er ganske vesentlig i framtiden, er hvordan vi håndterer den fornybare kraften vi allerede har investert mye i, altså reinvesteringer, vedlikehold og oppgraderinger av eksisterende vannkraftanlegg. Energi Norge peker på at de ser med bekymring på at grunnlaget for samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer i fornybar energi ikke er til stede. Da er mitt spørsmål til statsråden: Hvordan vurderer statsråden situasjonen opp mot mulighetene til reinvesteringer, og hva må til for at man skal kunne klare å vedlikeholde de fantastiske verdiene som er der?

Statsråd Tord Lien [16:03:01]: Jeg skal forsøke å svare på det, men jeg la merke til at representanten Aasland i sitt innlegg gjorde seg noen refleksjoner om hvorvidt dette er en kraftmelding eller en transport- og klimamelding. Da vi la fram denne meldingen, var jeg for det første glad for at Arbeiderpartiet støttet noen av de viktigste grepene allerede med en gang, men jeg husker at da var noe av kritikken at det var for lite klima i meldingen. Nå høres det nesten ut som om det er for mye klima i innstillingen. Energimeldingen har i all hovedsak fått oppslutning fra et betydelig flertall i Stortinget. Det er jeg selvfølgelig glad for, men jeg noterer meg at det var for lite klima først og for mye klima nå. Da er jeg glad for at balansen ligger et sted mellom Kristelig Folkeparti og Venstre på den ene siden og Fremskrittspartiet og Høyre på den andre siden. Det er et veldig trygt sted å være.

Så er det helt riktig at nettopp på grunn av de store subsidiene i Nordvest-Europa, også i Norge, noe vi har vært med og fått flertall for, er det en betydelig ubalanse i systemet nå. Derfor er det viktig at vi får tatt kraften i bruk for å styrke lønnsomheten i norske vannkraftverk i tiden framover.

Terje Aasland (A) [16:04:05]: Jeg registrerer at statsråden velger ikke å svare. Det synes jeg er beklagelig, og jeg må da prøve igjen, fordi det er adressert en veldig tydelig problemstilling knyttet til eksisterende eldre vannkraftanlegg i Norge, som sårt trenger reinvesteringer. De er bygd på 1950-, 1960-, 1970- og 1980-tallet og står nå overfor et prekært behov for vedlikehold. Og så er det veldig tydelig signalisert fra en samlet kraftbransje, et samlet produsentmiljø, at grunnlaget for samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer i fornybar energi ikke er til stede. Da spør jeg igjen og håper at statsråden vil svare: Hvordan vil statsråden legge til rette for at samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer i fornybar energi kan bli et grunnlag for reinvesteringer og vedlikehold av svært verdifulle ressurser for Norge som samfunn?

Statsråd Tord Lien [16:05:07]: Vi har redegjort grundig i energimeldingen for behovet i transmisjonsnettet, der vi er godt i gang, og også for behovet for reinvesteringer i vannkraftsystemene våre. Så er det ikke slik at alle de nødvendige investeringene ikke er bedriftsøkonomisk lønnsomme, men det er ingen tvil om, som jeg har anerkjent flere ganger, at subsidienivået over tid både i Norge, Sverige og øvrige Europa har medført et energikraftmarked i ubalanse. Det mener jeg at vi redegjør for i energimeldingen, om hvordan vi f.eks. bør styrke norsk kraftforedlende industri, hvordan man tar mer kraft i bruk til transportsektoren, men også hvordan vi over tid bør legge til rette for økt eksport. Vi har allerede gitt konsesjon til 2400 MW kraftkabler som vil kunne bidra til et rebalansert kraftmarked, og svarer ut nettopp det representanten Aasland etterspurte.

Marit Arnstad (Sp) [16:06:25]: En reell uenighet mellom regjeringspartiene og opposisjonen i forbindelse med energimeldingen er spørsmålet om eierskap og drift av utenlandskabler. Fra Senterpartiets side mener vi at utenlandsforbindelsene de facto er en del av sentralnettet. Det er i Norge eid og drevet av Statnett. Det er et naturlig monopol på mange måter. At det nå reverseres, betyr at private aktører slipper inn i sentralnettet, og at staten mister styring med viktig infrastruktur. Det kan også bety at produsenter i praksis slipper inn i sentralnettet. Det er en dobbeltrolle vi ikke har hatt siden Statnett og Statkraft skilte lag for en generasjon siden.

Regjeringen sier også at det ikke skal være anleggsbidrag ved bygging av utenlandskabler. Det betyr at det i realiteten er forbrukerne, over nettleien, som skal betale private utenlandsforbindelser. Dealen for forbrukerne blir altså at en ved å betale mer i nettleie for kablene skal få høyere strømpris fra Europa. Synes statsråden det er en ærlig deal?

Statsråd Tord Lien [16:07:30]: Det jeg har lyst til å begynne med å si, er at vi har bygd hele vårt kraftsystem på transmisjonsnettforbindelser, mellomlandsforbindelser, mot våre naboland – mot Finland og først og fremst mot Sverige. Vi har nå fire kabler i drift mot Danmark, vi har en kabel i drift mot Nederland. Dette har sikret at vi får utnyttet våre kraftressurser best mulig, og dette har tjent både norske produsenter, produsenter i utlandet og ikke minst norske, svenske og andre konsumenter veldig, veldig godt. Så har vi vært svært tydelige på at vi ikke har tenkt å endre på konsesjonsbehandlingsprosessen. Vi har tenkt å sørge for at Statnett gjør vurderingene av hvordan dette påvirker bakenforliggende nett. Det er noe selvfølgelig også nasjonale energimyndigheter vil ta inn i sin vurdering av de totale samfunnsøkonomiske effektene. Nå synes jeg representanten Marit Arnstad forteller en litt annen historie enn det vi har forsøkt å fortelle.

Marit Arnstad (Sp) [16:08:36]: Vi vet jo alle at vi har hatt utenlandsforbindelser over mange år. Det er ingen som ikke vet det. Det er klart vi er klar over det. Men det nye her er jo at en vil slippe private inn. Og det nye er jo at en da gir slipp på litt av den strategiske rollen som Statnett har, og en kan også risikere å slippe produsenter inn på nettsida.

Mitt spørsmål er: Er det riktig at regjeringen ikke kommer til å kreve anleggsbidrag av de private som skal bygge utenlandskabler? Det de da gjør, er at de ber norske forbrukere om å dekke kostnadene for de private som bygger kabler, gjennom nettleien. Som betaling for det får norske forbrukere også høyere strømpris, på grunn av at en øker strømprisen gjennom økte utenlandsforbindelser. Synes statsråden at det er en god deal?

Statsråd Tord Lien [16:09:25]: Krafthandel – også den mellom Norge og utlandet – tjener alle godt. Den sikrer et effektivt energisystem som tjener alle godt.

Vi har tidligere hatt denne typen diskusjoner om hvordan man skal finansiere denne typen mellomlandsforbindelser. Når det gjelder inntekter basert på driften av kabelen – nå må jeg være forsiktig fra Stortingets talerstol – mener jeg at da man ga konsesjon til NorNed-kabelen, forventet man at den måtte være i drift i mer enn tre år før den var nedbetalt, basert på inntektene på kabelen, men fasiten ble at det gikk langt, langt raskere. Så også selve handelen skaper inntekter, som deles mellom eierne. Og i dette tilfellet med private utbygginger, kan man se for seg at utbyggerne finansierer utbyggingen basert på den typen inntekter.

Ola Elvestuen (V) [16:10:35]: Vi vedtar i dag flere forslag som kommer til å stille store krav til Enova, enten det er energieffektivisering på 10 TWh eller støtte til ny fornybar energi, havvind etc. Men ikke minst gjelder det målet om nullutslipp i transportsektoren, som er veldig ambisiøst, med 50 pst. reduksjon innen 2030, i tråd med fagetatenes forslag. Men dette krever mer enn at det bare skal komme tiltak i Enova. Det krever at Nasjonal transportplan følger det opp, det krever at budsjettarbeidet følger det opp, og det krever også at man følger med på hva som skjer ved mange av de beslutningene som gjøres lokalt.

Da blir mitt spørsmål til statsråden: Når han nå skal lage en ny avtale med Enova, hvordan ser han for seg å koordinere det arbeidet opp mot Nasjonal transportplan og opp mot budsjettarbeidet, slik at det er regjeringens politikk som helhet som står bak for å nå målene?

Statsråd Tord Lien [16:11:44]: La meg først få si takk til Venstre for at de har vært et av de partiene som har sikret flertall for at prinsippene for hvordan vi styrer Enova, opprettholdes.

Jeg tror noe av svaret på det komitéleder Elvestuen etterspør her, ligger nettopp i at Enova sitter så tett på dem som tar beslutningene. Det gjelder selvfølgelig kraftforedlende industri, og i større og større grad ser vi nå at det også gjelder dem som agerer i transportsektoren. Det er alt fra bilprodusenter til rederier som driver med fergedrift på Vestlandet og andre steder. Jeg tror at nettopp der ligger det en stor styrke i at Enova får lov til å gå i dialog og samtidig har langsiktige rammer for dette arbeidet, for å identifisere hvordan man kan oppnå mest mulig innenfor disse områdene. Så har representanten Elvestuen helt rett: Dette kan ikke være bare Enova, dette må også handle delvis om regelverksutforminger, som ligger langt utenfor mitt departement, og som jeg vet at representanten Elvestuen ser fram til å diskutere med Ketil Solvik-Olsen og andre.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [16:12:57]: Først vil jeg bare få ryddet av veien det inntrykket som statsråden skaper av at det er satsingen på fornybar energi gjennom grønne sertifikater som er det som skaper lave kraftpriser i Norden. Det er det jo ikke, og det har statsråden selv redegjort for på en utmerket måte i stortingsmeldingen, nemlig ved å påpeke at det er de lave kvoteprisene i EU og de lave kullprisene som er hovedårsaken til det.

Det lagt til side. Det jeg skal utfordre statsråden på, er følgende: Han nevnte i sitt innlegg at det skal være industri og transport som er Enovas hovedfokusområder. Men det er jo ikke riktig, for i tillegg har jo statsråden fått en veldig klar beskjed fra stortingsflertallet om at det skal komme et kutt på 10 TWh i energibruken i den eksisterende boligmassen i løpet av denne perioden, fram til 2030. Da spør jeg statsråden: Hvordan har han tenkt å formulere hva Enova skal få til av denne energieffektiviseringen fram til 2020, eller hvordan har han ellers tenkt å følge dette opp?

Statsråd Tord Lien [16:14:03]: La meg begynne med å si at jeg er fullstendig enig med representanten Holmås: Kvoteprisene i EU er altfor lave. Det har vært et perspektiv som både min kollega Helgesen og jeg, sammen med flere av våre kolleger i regjeringen, har båret fram til EU. Det er helt nødvendig for å få en mest mulig effektiv overgang til et mer bærekraftig energisystem i Europa og bli kvitt kull i de europeiske kraftsystemene. Det får vi ikke med dagens lave kvotepriser. Så er ikke jeg i tvil om at betydelig subsidiering av energi – også av kull, faktisk – også har bidratt til at vi har kommet dit.

Når det gjelder målet om 10 TWh reduksjon i eksisterende bygg, er det ikke tvil om at det kommer til å medføre utfordringer. Det kommer til å bli kostbart, det kommer til å handle om at vi må ha tiltak, f.eks. fra Enova, som vi allerede har på plass, men også andre tiltak. Hvordan dette skal bli levert på, må vi få lov til å komme tilbake til. Det kommer til å involvere flere statsråder enn meg, bl.a. kommunal- og moderniseringsministeren.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Statsråd Vidar Helgesen [16:15:33]: Når vi skal få ned Norges nasjonale utslipp frem mot 2030, og når vi skal videre mot lavutslippssamfunnet i 2050, er samspillet mellom energi- og klimapolitikk helt avgjørende. Saksordføreren sa i sitt innlegg at komiteen, ikke minst samarbeidspartiene, har satt et tydelig grønt preg på innstillingen. Det er all grunn til å gratulere med godt arbeid fra både saksordføreren og komiteen i den sammenheng.

Energipolitikken må bygge oppunder de klimapolitiske målsettingene og er en av Norges fremste ressurser for å nå klimamålene. Vi ser at verdens energisystemer er i endring. Kostnadsfallet på fornybare teknologier og teknologisk utvikling som legger til rette for smartere energisystemer, betyr at vi i fremtiden kan ha en utslippsfri energiforsyning. Vi har fra norsk side et fantastisk utgangspunkt med våre vannkraftressurser.

Regjeringen vil legge til rette for lønnsom produksjon av fornybar energi i Norge, samtidig som vi ivaretar naturverdier på en god måte. Utbyggingen av fornybar energi skal skje kontrollert, og utbyggingen skal gjøres med minst mulig negative konsekvenser for miljøet. Derfor er jeg glad for flere viktige og gode tiltak i konsesjonssystemet som skal styrke denne balansen.

Vi skal bidra til overgangen i Europa og globalt. Vi skal eksportere ren kraft, vi skal eksportere produkter produsert med ren kraft, og vi skal bidra til teknologiutviklingen på fornybarområdet. Det er derfor viktig at det er en støtteordning for demonstrasjonsprosjekter for flytende havvind og andre former for havbasert fornybar teknologi.

Transport er den største utslippskilden i Norge. Sektoren står for omtrent en tredjedel av de norske klimagassutslippene. En vesentlig del av norske klimakutt må tas her. Det var derfor regjeringen for første gang ba om at det skulle lages en egen klimastrategi i NTP. Klimastrategien i grunnlagsdokumentet til NTP viser at det i følge transportetatene er mulig å nå målet om å redusere transportutslippene med mer enn 50 pst. i 2030. I min klimapolitiske redegjørelse for Stortinget informerte jeg om at transportetatenes klimainnspill ville være et viktig bidrag i NTP-prosessen. Flertallet, med sitt forslag ved behandlingen av energimeldingen om måltall for biler, viser utålmodighet og viser vei her. Gjennom arbeidet med NTP vil regjeringen følge opp dette vedtaket.

Det er sagt at det burde vært gjort et større arbeid med virkemidler her. Vel, vi kjenner mange av virkemidlene, og NTP vil ikke minst være viktig når det gjelder å peke på virkemidlene. Klimastrategien er også en del av regjeringens arbeid med å skaffe virkemidler og god innsikt i hva som vil være de riktige virkemidlene fremover.

Klimautfordringen er global, og løsningene må derfor også være internasjonale. EU og Norge har som utgangspunkt at gjennomføring av klimatiltak ses som ledd i en langsiktig omstilling til lavutslippssamfunnet. Sammen med EU kan vi legge grunnlaget for grønn konkurransekraft, for utvikling av null- og lavutslippsteknologier, for at Norge og Europa kan bli vinnere både som lavutslippssamfunn og som vekstkraftige økonomier.

Regjeringen arbeider med en rekke prosesser for å omstille norsk økonomi i grønn retning. Det er stadig større sammenfall mellom økonomiske prosesser, det er stadig større sammenfall mellom sunne økonomiske prosesser og sunn økonomisk politikk og grønn politikk.

Mot slutten av 2016 skal det inngås ny avtale med Enova. Det er et viktig virkemiddel for utvikling av null- og lavutslippsteknologi. Energimeldingen og innstillingen gir viktige føringer for den videre innretningen nettopp i det grønne konkurransekraftperspektivet.

Vi skal som sagt legge frem ny nasjonal transportplan, vi skal legge frem en industrimelding i første halvdel av 2017, vi kommer også tilbake til Stortinget med en sak etter at innsatsfordelingen i EU er klar, som beskriver hvordan vi skal nå vårt klimamål for 2030. Også det er et viktig skritt for å bygge et lavutslippssamfunn som ikke er et lavinntektssamfunn, et lavutslippssamfunn som sikrer grønn vekst på veien. Dette er viktige skritt på veien mot lavutslippssamfunnet, og med behandlingen av energimeldingen har Stortinget økt både ambisjonsnivået og tempoet i det arbeidet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Terje Aasland (A) [16:20:26]: Det grønne preget på innstillingen kan en godt diskutere grunnlaget for. Jeg skal ikke velge å gjøre det, jeg skal spørre klima- og miljøministeren forholdsvis konkret om noe av det han var innom. Han sa nemlig at en vesentlig reduksjon av klimagassutslippene må komme eller tas i transportsektoren. Og så sa han videre: Man kjenner allerede mange av virkemidlene.

Med basis i transportetatenes anbefalinger, hvilke virkemidler er det statsråden vil anbefale for at målene om nullutslipp skal kunne bli en realitet i 2025?

Presidenten: Statsråd Lien – Helgesen

Statsråd Vidar Helgesen [16:21:11]: President, energiministeren og jeg har samme frisør, men utover det (munterhet i salen) er det også en del som skiller oss.

Vi vet om mange av virkemidlene fordi vi vet at en del virkemidler vi har, allerede funker. Elbilordningen er ett av eksemplene på det. 2020-målene for utslippskrav i den nye bilparken når vi antakelig neste år. Så vet vi at det skjer mye spennende innen biodrivstoff. Transportetatene har kanskje i overkant basert seg på biodrivstoff i sin klimastrategi. Vi tror at det er flere teknologier som vil muliggjøre nullutslipp og visjonen for 2025. Så har vi et styrket Enova, som følge av behandlingen av energimeldingen, og vi arbeider med et grønt skatteskifte. Det skal bli dyrere å forurense, også for bilparken.

Disse er alle virkemidler som vil bidra til å nå disse målene.

Terje Aasland (A) [16:22:14]: Klima- og miljøministeren sa vel egentlig stikkordene: Det må bli dyrere å forurense.

Er statsråden imponert over måten en f.eks. har behandlet avgiftene knyttet til fossil energi på, kontra det en har gjort knyttet til fornybar energi? Fornybar energi har under denne regjeringen stadig blitt dyrere på avgiftssiden, mens fossil energi er blitt holdt på samme prisnivå. Er det en riktig vei fram til 2025, slik klima- og miljøministeren vurderer det, ut fra kravet om nullutslippsteknologi i 2025?

Statsråd Vidar Helgesen [16:22:50]: Det er vel ikke slik at det er noen store, folkelige mishagsytringer over kraftprisen for tiden.

Vi legger opp til – og det har vi klare formuleringer om sammen med våre samarbeidspartier – at vi skal gjennom et grønt skatteskifte. Det er en komplisert prosess, fordi enhver skatteprosess er det. Men at prinsippet om at forurenseren betaler, og at mer forurensning skal være dyrere enn mindre forurensning, skal ligge til grunn, og at det kommer til å bli et viktigere prinsipp i årene som kommer – frem mot 2025, frem mot 2030 – er jeg ikke i tvil om.

Samtidig vil vi i EUs kvotesystem over tid få økte priser, som også vil bidra til den samme dynamikken.

Rasmus Hansson (MDG) [16:23:51]: Spørsmålet om en norsk klimalov har utviklet seg langsomt og gjennom lang tid. Regjeringen har ikke vært blant de mest glødende pådriverne for å få til denne loven. Det ble et vedtak i Stortinget om en relativt rund formulering. Siden har forståelsen for nytten av en klimalov – har jeg inntrykk av – økt hos mange aktører. Nå får vi altså et vedtak i kveld om en ytterligere klargjøring av hvilke krav en klimalov skal inneholde, og hvordan den skal fungere.

Kan statsråden for det første bekrefte at han tar inn over seg de nye og klarere føringene for hvordan en klimalov skal utformes? Og kan statsråden gi et tidspunkt for når en klimalov vil bli lagt fram for Stortinget?

Statsråd Vidar Helgesen [16:24:44]: Til det siste spørsmålet: Jeg kan ikke nå gi noen tidsplan. Det er slik at vi arbeider etter den tidsfristen Stortinget har satt, at loven skal kunne behandles i inneværende stortingsperiode. Det er også viktig å ha klart for seg at dette er et komplisert arbeid. Lovgivningsmessig er dette en nyskaping i norsk rett, i norsk lovgivningspraksis og forvaltningspraksis. Vi må derfor gå mange runder for å sørge for at det vi utformer, harmonerer både med vårt parlamentariske system, med norsk klimapolitikk og med våre nasjonale forhold.

Jeg tar definitivt inn over meg de føringene som er kommet fra Stortinget i behandlingen av energimeldingen, men vil ellers ikke gå nærmere inn på forslaget nå. Det kommer til å bli sendt på vanlig høring når det er klart.

Rasmus Hansson (MDG) [16:25:35]: Jeg takker for svaret fra statsråden, som ikke er så fryktelig oppklarende. Jeg vil presisere spørsmålet: Kan statsråden bekrefte at Stortinget vil få seg forelagt et forslag til en klimalov slik at vi kan behandle det i denne stortingsperioden? Eller risikerer vi at regjeringen som en siste handling legger fram et forslag som man må vente til neste stortingsperiode med å behandle?

Statsråd Vidar Helgesen [16:26:07]: Som jeg sa, er Stortingets forventning at loven skal kunne behandles i inneværende stortingsperiode, det er den tidsplanen vi arbeider etter. Men jeg understreker igjen at dette – lovgivningspolitisk og lovgivningsteknisk – er et komplisert stykke arbeid. Det er viktig at vi ikke går på akkord med de grunnleggende prinsippene om ansvarsfordeling mellom storting og regjering – og arbeidsmåter mellom storting og regjering. En lov på dette området – for å regulere forholdet mellom storting og regjering – er ikke noe vi er vant med fra andre områder. Lover som fastsetter mål for samfunnsutviklingen med større presisjonsnivå og større sektormål enn det som er vanlig på andre områder, er komplisert. Derfor er dette et arbeid som tar tid.

Ola Elvestuen (V) [16:27:15]: Litt i forlengelsen av spørsmålet om klimalov: Det handler også om å ha systematikk i arbeidet for å redusere klimagassutslippet i Norge, noe som har vært en mangel gjennom mange år. Nå fatter vi vedtak om at man i prosessen med EU – når vi skal nå målene – må ha beregninger av utslippsbaner, og man må ha tiltakslister for hvordan man skal nå målene. Dette gjelder spesielt innenfor ikke-kvotepliktig sektor, hvor vi forventer å få en forpliktelse om å måtte redusere ned mot 40 pst.

Mitt spørsmål handler egentlig om kvotepliktig sektor, for mange av tiltakene i energimeldingen og vedtakene vi nå fatter, handler om tiltak innenfor kvotepliktig sektor, hvor vi også trenger mer kunnskap for å vite effekten av de tiltakene vi gjennomfører – enten det er innenfor industrien eller det gjelder innenfor petroleumsnæringen.

Mitt spørsmål til statsråden er: Hvordan ser han for seg at man skal rapportere på utslippsbaner og tiltakslister også innenfor kvotepliktig sektor i årene framover?

Statsråd Vidar Helgesen [16:28:24]: Representanten Elvestuen har et godt poeng knyttet til hva vi faktisk vet om effekten av ulike tiltak. Der har jeg bedt om flere innspill fra mitt system, fordi det er åpenbart at noen tiltak er enklere å måle effekten av enn andre. Det gjelder for så vidt både i ikke-kvotepliktig og i kvotepliktig sektor, men mye om kvantifisering er en utfordring.

Vi har vært en del av kvotepliktig sektor i mange år. Vi er med i EUs prosess for å skjerpe inn kvotepliktig sektor og vil også i det arbeidet se hen til hvordan man kan kvantifisere effekten av politikken.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [16:29:39]: Ett av forslagene, eller ett av de premissene som foreligger fra fagetatenes innspill til Nasjonal transportplan, refererte jeg tidligere, og jeg refererer det igjen:

«Offentlige etater skal i størst mulig grad benytte biodrivstoff, lav- og nullutslippsteknologi i egne og innleide kjøretøy og fartøy.»

Dette er ikke et forslag om noe som skal skje en eller annen gang i 2030, det er noe som skal skje nå – som er innspillet fra fagetatene.

Nå har Stortinget etter forslag fra regjeringen akkurat vedtatt ny lov om at man fra det offentliges side skal stille miljøkrav. Men i dag avviser et flertall på Stortinget SV og Miljøpartiet De Grønnes forslag om at offentlige innkjøp i transportsektoren skal baseres på nullutslipp. Det fører meg over til å stille følgende spørsmål til statsråden: Kommer statsråden og regjeringen til å følge opp det som foreligger fra fagetatene? Det handler ikke om transportplan og utbygging, det handler om regler som med en gang kan gjennomføres etter den nye loven. Når vil eventuelt det skje?

Statsråd Vidar Helgesen [16:30:51]: Når det gjelder lov om offentlige innkjøp, er vår tilnærming at de enkelte offentlige myndigheter skal ha en – kort fortalt – grønn plan for sine innkjøp. Det er viktig ikke å detaljstyre myndighetene for mye, men la dem få lov til å lage sine planer basert på de overordnede kravene. Det er en klar innskjerping i forhold til dagens lov – i det at det skal foreligge en gjennomtenkt strategi for innkjøp. Det vil selvsagt også dreie seg om når man skal anskaffe biler og bilpark.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Per Rune Henriksen (A) [16:31:49]: Tilgang til vannkraft har vært fundamentet for oppbyggingen av det norske industrisamfunnet. Fra Peter Jebsens bomullsspinneri i Ytre Arna utenfor Bergen, grunnlagt i 1846, til datalagringssentre som nå bygges flere steder rundt i landet, går det en rød tråd: Stabil tilgang til rimelig priset energi gir grunnlag for arbeidsplasser, næringsutvikling og ikke minst samfunnsutvikling.

Norsk kraftproduksjon er i dag nær 100 pst. fornybar. Det kan vi takke en lang rekke framsynte politikere og industribyggere for. Det var ikke klimapolitiske hensyn som drev fram vannkraftens rolle i Norge, men i en tid hvor global oppvarming defineres som vår største utfordring, kan vi konstatere at det norske samfunnet står i en særstilling, takket være en til tider utskjelt kraftpolitikk opp gjennom tidene.

Vi har i dag en positiv kraftbalanse i normalår. Ny utbygging som følge av grønne sertifikater sammen med omfattende energieffektivisering gir oss et overskudd av fornybar kraft, som er et ypperlig utgangspunkt for å gjøre som våre forfedre: å ta djerve tak for å skape nye, framtidsrettede arbeidsplasser og verdiskapning. Mens resten av verden bruker store ressurser på å avkarbonisere sin kraftforsyning, kan vi ta en ledende posisjon i det som blir kapittel to i beretningen om skapelsen av et nullutslippssamfunn. Vi kan konvertere energibruken fra fossil til fornybar i transport, landbruk og industri. Vi kan erstatte kull med hydrogen i prosessindustrien. Vi kan skape arbeidsplasser i nye kraftintensive næringer.

Med dette bakteppet skulle vi tro at en energimelding ville gi klare føringer på hvordan vi, med vårt energisystem og overskudd på fornybar kraft, kan virkeliggjøre disse ambisjonene, men det har ikke skjedd. Stortingsmeldingen feier over disse temaene med harelabb. Litt positiv omtale og henvisning til eksisterende forskningsprogrammer er alt regjeringen har å by på. Meldingen fokuserer på lønnsomhet i kraftproduksjon – lønnsomhet for produsentene. Avvikling av grønne sertifikater og krafteksport skal bidra til økt lønnsomhet. Kommunenes kompensasjon for avgitte arealer og naturinngrep blir framstilt som et problem for produsentene.

Norsk kraftforedlende industri står for en tredjedel av kraftforbruket i Norge og er uhyre sårbar for prisstigninger. En kraftkostnadsøkning på bare ett øre per kWh vil gi næringen 350 mill. kr i økte kostnader. Disse bedriftene sysselsetter 40 000 mennesker over hele landet og er helt avgjørende for bosetting og ringvirkninger i distriktene. Denne industrien ligger i front når det gjelder energieffektivisering, og de utvikler ny teknologi som gir sterkt reduserte klimagassutslipp. Et strålende eksempel på dette er bedriften Tizir i Tyssedal, som vil erstatte kull med hydrogen i produksjonsprosessen. Dette er prosjekt som må gå i flere trinn og som vil gi 90 pst. kutt i CO₂-utslipp og betydelig energieffektivisering. Enova har støttet første del av prosjektet, og det er helt nødvendig at også neste trinn i prosjektet får støtte. Med dette prosjektet får vi ikke bare drift med lave utslipp. Vi ser også det som kan bli begynnelsen på et nytt industrieventyr i Norge: produksjon av hydrogen.

Det finnes flere eksempler på at vår kraftforedlende industri utvikler ny teknologi og nye prosesser for å øke sin konkurransekraft. Arbeiderpartiet vil støtte opp under dette. Vi vil bruke kraftoverskuddet til å skape nye arbeidsplasser, ny industri og ny varig og bærekraftig verdiskapning. Derfor vil vi øke Fondet for klimateknologi, fornybar energi og energiomlegging til 100 mrd. kr i 2017, og ytterligere øke dette om Enova får tillagt nye oppgaver. Enova trenger de musklene som dette gir, i sitt arbeid opp mot industrien.

Vi får dessverre ikke flertall for dette i dag. Vi får heller ikke i denne omgangen støtte for forslaget om å få en likeverdig tariffmodell for industrien, uavhengig av om den ligger i sentral- eller regionalnettet. Vårt forslag om en utfyllende strategi for økt brukt av hydrogen i transport og industri får heller ikke støtte fra regjerings- og støttepartiene. Norsk industri fortjener en sterkere rolle i vår energipolitikk enn det regjeringen gir den i denne meldingen. Det må være en politisk målsetting å holde kraftprisene på et nivå som opprettholder norsk industris konkurransefortrinn. Energimeldingen som vi behandler i dag, gir ingen føringer i så måte, heller ikke på dette punkt.

La meg også si noen ord om utenlandsforbindelsene, som var tema for replikkvekslingen mellom statsråd Lien og representanten Arnstad. Jeg synes det er viktig å presisere at de endringene som regjeringen har foreslått når det gjelder utenlandsforbindelsene, ikke handler om vellykketheten eller nødvendigheten av kraftutveksling mellom Norge og våre naboland. Det handler ikke om hvorvidt noen skal få lov til å prosjektere og komme inn med nye ideer og ny innovasjon i utviklingen av denne typen prosjekter. Det det handler om, er drift og eierskap. Hvem skal eie? Hvem skal høste flaskehalsinntektene? Og hvordan skal disse fordeles?

Jeg ble bekymret da statsråden var så lite villig til å gi representanten Arnstad et svar på det spørsmålet hun stilte om anleggsbidrag på utenlandskablene. Det gir oss en pekepinn på hvilke tema som vil bli diskutert og hvor striden vil stå til høsten, når vi skal behandle Prop. 98 L. Jeg kan i hvert fall klart si fra Arbeiderpartiets side at vi ikke støtter regjeringens forslag på dette punktet, og vi hører heller ikke noen beroligende ord fra statsråden når dette kommer på banen i dag. Det føyer seg inn i en rekke av tiltak som etter min mening setter nettopp industriens lave kraftpriser i fare, og dermed også utfordrer hvilke muligheter vi har til virkelig å ta ledelsen i overgangen til et nullutslippssamfunn.

Rent generelt hører jeg skryt fra de borgerlige her over at man har kommet fram til en bred enighet. Det er i stor grad en flertallsinnstilling som ligger her. Høyre og Fremskrittspartiet valgte å forhandle med Venstre og Kristelig Folkeparti for å få på plass enighet om noe, og etter det var egentlig saken låst. Det var ingen tegn til at man ønsket et bredt politisk flertall for en så viktig næring som energinæringen og energiforsyningen i Norge er, og ikke minst de klimapolitiske aspektene av det.

Men hva består denne enigheten av? Hvis vi leser de vedtakene som blir gjort nå, handler det om at regjeringen skal vurdere, legge til rette for, redegjøre, utrede og kartlegge. Det er ikke mye potent enighet. Kristelig Folkeparti klarte å skyte ned regjeringens plan om å sette ned et utvalg som skulle se på konsesjonskraftsystemet, fikk vi høre. Jeg synes det var bra. Det var en ganske viktig sak, men når enigheten eller bragden blir å stoppe et initiativ fra den regjeringen man er fødselshjelper for og støtter, kan man sette spørsmålstegn ved hvor potent denne enigheten er. I hvilken grad bringer denne enigheten oss framover i energipolitikken?

Se på et annet eksempel: I energieffektivisering er man enige om et mål på 10 TWh. I og for seg greit, men det er en helt meningsløs enighet når man ikke sier noe om hvordan man har tenkt å komme fram til det målet. For det er helt klart at når det gjelder energieffektivisering i eksisterende bygg, er det en kostbar affære målt med kostnad per spart kWh. Derfor er det viktig å konkretisere hva man er enige om; når kommer planen, hvilke tanker har man gjort seg om dette. Men der har regjeringens støttepartier her på Stortinget ingenting å bidra med i innstillingen, og det er ikke rart, fordi da ville den uenigheten som faktisk eksisterer i denne «brede borgerlige enigheten», komme til syne. For jeg tror ikke at enigheten er så sterk mellom Venstre og Fremskrittspartiet når det kommer ned til business og til hvordan skal vi skal gjøre dette, hvilke virkemidler vi har.

Da kan representanten Korsberg gjerne harselere over at det ikke kom en energimelding fra den forrige regjeringen og spekulere i at det skyldtes uenighet. Men det vi kan si, er at resultatene fra den forrige regjeringen viste at det skjedde noe, det brakte landet framover: Den enigheten som oppnås her i Stortinget, og som vi ser i denne meldingen, bringer oss ingensteds hen. Den gir bare en masse utredningsarbeid for regjeringen.

Odd Henriksen (H) [16:42:02]: Framtiden er fornybar og elektrisk. For at vi skal få det til, må det bygges et godt fundament, og det fundamentet mener jeg regjeringen har levert på. Men før jeg går igjennom fundamentet, tillater jeg meg å komme med en liten refleksjon.

Det å sitte i posisjon er interessant, for da får man være med og ta beslutninger. Ulempen er at når regjeringen skal ta beslutninger som skal behandles her i Stortinget, tar det tid – saker må utredes og behandles på en god og forsvarlig måte. Det å sitte i opposisjon har sine fordeler, fordi man har tid til å være utålmodig. Her hos oss reflekteres dette gjerne gjennom at opposisjonen finner ut hva regjeringen har tenkt å fremme av saker, for så å fremme dem selv og deretter fortelle at regjeringen intet gjør, men blir instruert av Stortinget. Ja vel, ja vel.

Men nok om refleksjoner, så til fundamentet. Det første vi måtte ta fatt på, var arven etter den forrige regjeringen, nemlig de grønne sertifikatene. Det ble innført i 2011, og en rekke utbyggere før 2011 hadde fått politiske føringer på at om de startet opp byggingen, skulle de få være med i ordningen når den ble innført. Så enkelt ble det ikke. Mange grunneiere satset gård og grunn i den tro at de skulle få sertifikater, men sertifikatene uteble.

Etter at vi overtok, satte vi fart på det arbeidet, og ved første kontrollstasjon av ordningen med Sverige fikk de fleste oppfylt sine krav, og vi fikk gjort opp våre forpliktelser.

Det neste var at vi så at sertifikatordningen ikke traff riktig slik som vi hadde trodd. Det meste av ny kraft kom i Sverige og ikke hos oss. Det ble behov for en ny gjennomgang av vilkår, og vi så at vindkraften kom særlig dårlig ut. Derfor har vi jobbet med å få avskrivningsregler for vindkraft som er tilpasset markedet. Saken ligger til ratifisering, og vi regner med at det kommer på plass.

Det neste vi måtte ta fatt i, var en rapport som var bestilt av den forrige regjeringen. Reiten-utvalget framla sin rapport «Et bedre organisert strømnett» våren 2014. Rapporten ga oss råd om organisering for å ruste opp nettet for en bedre framtid. Det var behov for endringer for at vi skulle være i stand til å bygge fornybarhetssamfunnet. Dagens organisering trengtes å strammes opp. Og det var behov for endringer i energiloven, egentlig å sluttføre de endringene som allerede ble påbegynt i 1991.

Dette arbeidet startet umiddelbart og endte med den saken vi hadde til behandling i Stortinget rett før påske, om endringer i energiloven. Vi har fått på plass de endringene som er nødvendig for at vi skal få et nett som er organisert på en best mulig måte og er i stand til å møte kunder og forbrukere som ikke bare skal motta strøm, men også kunne være nettoleverandører i nettet.

I tillegg holder vi på med å tilbakeføre energiloven slik at også andre enn Statnett kan bygge ut kabler til utlandet. Jeg skal ikke forskuttere en lovendring, men det er et ønske at private kan komme på banen sammen med Statnett, slik at flere kreative aktører kan skape flere grønne arbeidsplasser i Norge.

Det neste som ligger i fundamentet om en fornybar framtid, handler om at vi må få søknader om utbygginger gjennom byråkratiet og forenkle saksbehandlingen. Vi har gitt mange konsesjoner, forenklet saksbehandlingen og kommet i gang med utbygging, slik at de som ønsker å bygge ut, skal nå fristen i 2021 for å få sertifikater. Det å legge til rette for en storsatsing på fornybar energi må skje samtidig som vi bygger ut nettet, altså overføringskapasitet. Det nytter ikke å få lov å bygge ut ny kraft om man ikke når markedet med kraften.

Derfor har vi fokusert stort på å bygge ut og forsterke nettet i Norge. Det er gitt mange konsesjoner, og mange store prosjekter er under bygging. Nytt transmisjonsnett i Lofoten er på plass, og det er også gitt konsesjon til bygging av Bjerkvik–Skaidi. Jeg nevner disse av den enkle grunn at det er to store prosjekter som er viktige for min landsdel. Men det er mange andre store utbygginger som er på gang, og det legges opp til en investering bare i transmisjonsnettet på 50 mrd. kr de neste ti årene. Det skal ditto investeres i distribusjonsnett, og det må til skal vi kunne få bygget ut ladekapasitet for elbiler eller legge til rette for landstrøm i våre havner.

I tillegg må vi legge til rette for grønne arbeidsplasser. Det arbeides det kontinuerlig med, og til høsten legger regjeringen fram sitt arbeid knyttet til grønn konkurransekraft og ny industrimelding. Men vi sitter ikke og venter, og energimeldingen er siste hånd på verket sammen med endringer i konsesjonsloven, hvor vi innfører en ANS- og en DA-modell for å sikre forutsigbar kraft for industrien. Vi åpner for utbygging av kraft i vernede vassdrag for å forebygge flom og skred. Vi fortsetter å forenkle ved å ta bort Samlet plan for vannkraftutbygging, samt at vi lager en plan for bygging av vindkraft.

Det er sådd tvil om opprinnelsesgarantiene, noe vi har parkert, på samme måten som vi opprettholder kommunens rett til å beholde konsesjonskraft og konsesjonsavgiften.

Vi slår fast at ryggraden i vårt fornybarsamfunn er vannkraften. Vi åpner for fornybare prosjekter knyttet til havvind ved å foreslå å realisere et demonstrasjonsprosjekt. Vi avvikler de grønne sertifikatene og signaliserer at vi for framtiden ikke ønsker å subsidiere kjent teknologi, men heller vil bruke subsidier til ny teknologi og nye muligheter.

Monica Hauge Stiansen (FrP) [16:47:23]: Norge har en stolt tradisjon å se tilbake på innenfor fornybar energiproduksjon. Siden Norges og verdens første vannkraftverk ble tatt i bruk i 1882 på Senjens Nikkelverk i Hamn på Senja, har vannkraften lagt grunnlaget for lokalsamfunn, industri og verdiskaping i hele Norge.

Noen har kritisert Norge for å ha lave ambisjoner innenfor fornybarsatsingen. Men jeg støtter ikke den oppfatningen. Norge var tidlig ute med å utnytte de naturlige fortrinn vi har her i landet vårt, nemlig fossefall, elver og vassdrag. 99 pst. av all kraftproduksjon i Norge kommer fra vannkraft.

I verden i 2015 utgjorde vannkraft 16,6 pst. av den totale elektriske energiproduksjonen. Til sammenligning utgjorde elektrisk produksjon fra kjernekraft 12,8 pst., mens produksjon fra andre fornybare energikilder som vind, sol og geotermisk energi utgjorde 3,6 pst.

Jeg synes det virker merkelig at de samme partier som roper høyest om at Norge må satse mer på fornybar energiproduksjon, også er de partier som er mest motstandere av utbygging av vassdrag og nærmest skulle sett at de fleste vassdrag i Norge hadde blitt vernet. Jeg representerer Finnmark. For Nord-Norge er det viktig med en god forsyningssikkerhet for å sikre rammevilkår og etablering og utvikling av industrien. Diskusjonen om elektrifisering av norsk sokkel vil for Nord-Norge bety elektrifisering av Johan Castberg-feltet.

Det er viktig med langsiktig og forutsigbar tilførsel av energi til denne delen av landet. Derfor er det viktig at Fremskrittspartiet sammen med regjeringen satser på bygging av kraftnettet fra Balsfjord i Nordland til Skaidi i Finnmark. Neste fase blir å forlenge dette nettet til Varangerbotn.

I januar i år gikk det ut pressemelding om at Finnmark Kraft AS vil bygge ut Hamnefjellet vindkraftverk i Båtsfjord i Finnmark. Det er en vindmøllepark med 15 turbiner med samlet installert effekt på ca. 50 MW. Søknad om konsesjon ble første gang sendt i 2006. Konsesjonen ble gitt høsten 2013.

En viktig forutsetning for investering og satsing innen vindkraft er gode rammevilkår gjennom bl.a. gode avskrivningsmuligheter. Fremskrittspartiet og regjeringen sendte derfor i mai i år en formell notifikasjon til ESA om gunstigere avskrivningsregler for nettopp vindkraft.

Opposisjonen med Arbeiderpartiet i spissen har til det kjedsommelige siden Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen tok over høsten 2013, uttalt at regjeringen leverer for lite for sent, og at regjeringen ikke satser i nord. Vel, jeg for min del foretrekker at det blir levert på energipolitikken framfor ikke i det hele tatt.

Åsmund Aukrust (A) [16:51:28]: Klimautfordringen er vår største trussel – vi sier det alle sammen, vi sier det så ofte at det nesten høres ut som en klisjé, men det er ingen klisjé, det er veldig på alvor – og derfor må den møtes med tiltak på alle områder. Dagens regjering har vært skuffende handlingslammet i det de selv omtaler som den viktigste utfordringen, klimaspørsmålet. Utslippene øker med denne regjeringen. Det tas ingen nye initiativ, og den må hales og dras i for å gjøre det som Stortinget har bedt den om å gjøre.

I snart tre år har enhver henvisning til klima- og energispørsmål blitt henvist til energimeldingen, forslag har blitt avvist, og tiltak har blitt utsatt fordi man har sagt: Bare vent til energimeldingen kommer, så kommer svarene.

Skuffelsen var derfor stor da det kom en melding som, som det er blitt sagt av mange, hadde gode beskrivelser av hvordan virkeligheten er, men er veldig svak på politikken for framtida. Dette er ikke en melding som leder an, men det er en melding som beskriver. Vi trenger ikke flere beskrivelser, vi trenger handling.

Hvor har egentlig klimaminister Vidar Helgesen vært mens denne meldingen ble utarbeidet? Vi skjønner at denne regjeringen ikke har hatt til hensikt å legge fram en egen klimamelding, i motsetning til hva som ble gjort i de to foregående periodene, så dette kunne vært klimaministerens inngang til å beskrive nullutslippssamfunnet. Den muligheten har ikke ministeren brukt.

Når meldingen var svak, så vi fram til behandlingen her i Stortinget og at vi kunne få en mulighet hvor Stortinget kunne samle seg om forslag for å overstyre regjeringen – akkurat som Stortinget gjorde i forbindelse med naturmangfoldmeldingen som ble lagt fram tidligere i vår, hvor Stortinget på en rekke områder klarte å samle seg. Men i denne saken var det ikke mulig. Venstre og Kristelig Folkeparti brukte ikke det handlingsrommet de har når de står utenfor regjeringen, men de laget isteden en enighet med det som er ytterpunktet i klimapolitikken. Det har selvsagt gjort politikken bedre, men den er på ingen måte blitt så mye bedre, slik som den kunne ha blitt. Det gjør at denne meldingen blir nok en tapt mulighet for klimaet. I dag vil det være en rekke forslag som egentlig har et flertall bak seg i Stortinget, men som dessverre vil bli nedstemt, og istedenfor har vi fått en del forslag som gir uklare kompromisser.

Arbeiderpartiet foreslo at vi skulle ha en politikk som gjorde at vi kunne fase ut nysalget av diesel- og bensinbiler. Dagens Næringsliv skrev for en ukes tid siden at de borgerlige nå var enige om politikken i energimeldingen, bl.a. at man skulle stoppe salget av nye fossilbiler fra 2025. Entusiastisk la klimaministeren bilde av den forsiden ut på Twitter og skrev: «bred klima- og energipolitisk offensiv fra samarbeidspartiene». Forsiden han skrøt av, var den samme forsiden som Høyre umiddelbart sendte ut en pressemelding om og sa at var «misvisende». Fremskrittspartiets nestleder og Helgesens kollega, Per Sandberg, skriver i en SMS til Dagens Næringsliv at det er hinsides hva som står i avisen, og at det visstnok er rom for ulik fortolkning. Ola Elvestuen, derimot, sier at han står fast ved at det bare blir salg av nullutslippsbiler i 2025. Men Elvestuens problem er at det er Sandberg og Fremskrittspartiet som sitter i regjering og skal gjennomføre politikken. Da bør vi lære at uklare meldinger ikke er veien å gå.

Nei, vi trenger klare vedtak som ikke gir rom for ulike fortolkninger eller som skyver avgjørelsene fram i tid. Vi trenger målsettinger, men vi trenger også politikken for å nå dem. Vi fremmer i dag en rekke forslag om infrastruktur i elbilpoltikken, som vil bli nedstemt. Vi fremmer også et forslag om at avgiftene på fossilt drivstoff skal gradvis økes, mens null- og lavutslippsløsninger bør belønnes. Det er å gjøre som klimaministeren sier, men som han ikke gjør, nemlig at vi skal gjøre det som vi vet fungerer. Dette er et forslag som Venstre burde kjent godt igjen, fordi det er et forslag som er direkte hentet fra Venstres landsmøte, men det blir dessverre ikke vedtatt i dag fordi Venstre stemmer imot det.

Arbeiderpartiet fremmer i dag en rekke forslag. Vi ønsker å bygge ny fornybar energi, vi ønsker å ta kraften i bruk for å erstatte fossil energi og å bygge ny ren industri. Norge har store muligheter, dem må vi utnytte. Vi vil se på mulighetene for en støtteordning for solenergi. Vi ønsker et demonstrasjonsanlegg for havvind, og vi vil ha en strategi for bruk av flytende havvind i Norge. Dette er ikke en ny politikk, det er initiativ som tidligere har kommet her fra Stortinget, og som til og med er blitt vedtatt her i Stortinget, men som vi ikke kan se at regjeringen har fulgt opp. Derfor fremmer vi det på nytt nå, mer konkret, men nå blir det nedstemt fordi Venstre og Kristelig Folkeparti ser ut til å være fornøyd med det de mener kan være en havvindstrategi – vi synes det er skuffende.

Arbeiderpartiet er i dag med på over 40 forslag som vil forsterke klimapolitikken i Norge. De fleste av dem er veldig nær ved å få flertall, men det blir det dessverre ikke. Dette er nok en tapt mulighet for Stortinget for å gjøre gode vedtak.

Regjeringen har på mange måter abdisert i klimapolitikken – det er synd – men enda mer skuffende er det at de nå også har fått Venstres og Kristelig Folkepartis velsignelse. I den saken vi i dag diskuterer, har det borgerlige samarbeidsklimaet vært viktigere enn klodens klima.

Vi har en regjering som i tre år har sagt at vi skal vente og se på energimeldingen. Nå er det nye at de sier at vi skal vente og se på en avtale med EU. Dette er en regjering som mener at handling skal skje først når de selv har gått av.

Torhild Aarbergsbotten (H) [16:57:24]: Denne energimeldingen lever i høyeste grad opp til sin overskrift: Kraft til endring.

Forsyningssikkerhet for energi, klimautfordringene og næringsutvikling må ses i en sammenheng. Vi snakker ofte om det grønne skiftet. Overgangen til et mer bærekraftig samfunn handler ikke bare om reduserte utslipp, men også om at det skapes flere arbeidsplasser som betaler skatt for framtidens velferd.

Ny teknologi er avgjørende viktig for å få et samfunn med lavere utslipp og mer bærekraftige løsninger. Særlig de siste årene har det vært satset stort på forskning og utvikling innenfor klimateknologi. For en knapp måned siden var jeg så heldig å få være med på å tildele hele fem av åtte forskningssentre for miljøvennlig energi til SINTEF og NTNU i Trondheim. Sentrene er en satsing på forskning innenfor fornybar energi, energieffektivisering, CO₂-håndtering og samfunnsvitenskap. Et tett og langsiktig samarbeid mellom de beste forskningsmiljøer, bedrifter og myndigheter har skapt svært gode resultater som nå videreføres. I tillegg klekkes det ut et utall med gode ideer og løsninger både i høyskole- og forskningsmiljøer og ikke minst ute i bedriftene.

For å kunne ta ny teknologi i bruk trenger vi et virkemiddelapparat som kan gå inn og ta risiko og bidra til at teknologiprosjekter blir tatt i bruk. Enova er vårt sentrale virkemiddel for å oppnå våre overordnede målsettinger om reduserte klimagassutslipp, styrket forsyningssikkerhet for energi og utvikling av klima- og miljøteknologi. Enova har stor faglig frihet til å utvikle virkemidler og enkeltprosjekter og skal bidra til varige markedsendringer – en livskraftig forandring. Enova skal få mest mulig igjen i form av kilowattimer og klimagassutslipp for den støtten som blir gitt. Energi- og effekteffektivisering, bidrag til lav- og nullutslippsløsninger, og da særlig innenfor transport, er viktige politiske føringer. Etter at Enova fikk overført Transnovas oppgaver i 2015, opererer Enova i markeder som samlet sett står for 90 pst. av de norske klimautslippene.

Vi er også svært tydelige på at videre satsing på teknologiutvikling bør rettes mot områder der vi allerede har særlig kompetanse, som i prosessindustri og det maritime området. De senere årene er det innenfor industrien Enova har høstet mest energiresultater per krone. Det store ferjeprosjektet i Hordaland, støtte til ladeinfrastruktur for elbiler samt større innsats i flere store industriprosjekter, som på Karmøy og på Herøya, er eksempler på Enovas bidrag til reduserte utslipp i transportsektoren, miljøvennlig skipsfart, utvikling av lavutslippsteknologi i industrien og en renere prosessindustri – viktige norske bidrag til klimagassreduksjoner i ikke-kvotepliktig sektor, som er en del av den felles løsningen med EU, samt tilrettelegging for flere nye og trygge arbeidsplasser.

Vi mener også at forbrukernes bidrag til et grønnere samfunn gjennom nettariffen vil gi en forutsigbar og langsiktig styrking av Enova. Det utvidede mandatet som særlig fokuserer på reduserte utslipp vil bidra til en bredere portefølje og større muligheter for å bidra i prosjekter også på et lavere utviklingstrinn. Her kan vi f.eks. vise til de gode resultatene som Forskningsrådet/CLIMIT har hatt med Gassnova. Forskning og utvikling er Norges store fortrinn, også i et internasjonalt perspektiv. I Paris-avtalen legges det til grunn at land kan bidra med teknologi til å redusere utslipp i andre land. Som et eksempel vil den norske satsingen på havvind være viktigere for teknologiutvikling enn energiproduksjon her i landet.

Med denne meldingen legger vi premisser for at Norge fortsatt skal være en energinasjon. Vi er den største vannkraftprodusenten i Europa, og Europas største vindpark bygges nå på Fosen. I tillegg er vi verdensledende innenfor klimateknologi, og det legges nå rammer for at teknologi for å redusere klimagassutslipp og energibruk i enda større grad skal kunne bli tatt i bruk. Gode økologisk bærekraftige løsninger blir økonomisk levedyktige. Det betyr et grønnere samfunn og flere arbeidsplasser. Det er hva som gir oss en livskraftig forandring.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Tor Arne Bell Ljunggren (A) [17:02:21]: Arbeiderpartiets syn på regjeringens energimelding er at den inneholder en god analyse av hvordan energisektoren er bygd opp. Det er vel og bra.

Utfordringen er dog at meldingen i altfor liten grad tar for seg hvordan regjeringen mener at framtidens energipolitikk vil se ut. Jeg mener at det er en betydelig svakhet med meldingen, siden det er et symptom på at regjeringen ikke kan peke på de gode løsningene for nasjonen.

Det er ikke bare den norske, nasjonale konteksten det dreier seg om. Det internasjonale bakteppet er for dårlig ivaretatt. Jeg tenker spesielt på prosesser i EU, som åpenbart er viktig for Norge i årene som kommer. Det gjelder særlig med tanke på at Norge har en så dominerende andel av fornybar kraftproduksjon, og at vi må fokusere på hvordan vi kan bygge opp dette komparative fortrinnet – for det er nettopp det det er akkurat nå, et ikke fullt ut utnyttet fortrinn. Vi må se på denne fornybare kraftproduksjonen som både verdifull og mulig å utvikle videre.

Da må jeg etterlyse hva som er regjeringens politikk når det gjelder andre fornybare kraftkilder. Hva kommer det av at energimeldingen i så liten grad belyser vindkraft, solkraft og hydrogen som framtidige energikilder og energibærere? Hva kommer det av at energimeldingen ikke har prioriterte anvisninger av hvordan et kraftoverskudd kan benyttes for å skape muligheter for verdiskaping og arbeidsplasser i framtiden?

Kan energinasjonen Norge si seg fornøyd med at disse områdene er for lite utdypende behandlet i energimeldingen? Jeg synes ikke det.

Når det er slik at vi etterlyser politikk på området, hva er det da slags inntrykk som står igjen? Jo, inntrykket er at regjeringen helst vil la markedet regulere. Det er ikke godt nok etter vårt syn, med tanke på at det er vårt felleseie vi snakker om. Som ideologi kan det kanskje fungere, men som politikk er det ikke holdbart. Det er tvert imot vår oppgave som politikere å forvalte dette arvegullet med tydelige politiske rammebetingelser, slik at våre energiressurser utnyttes på best mulig måte i framtiden.

Hva vil så Arbeiderpartiet gjøre, er vel posisjonens spørsmål. Svaret er at vi vil klargjøre gode, langsiktige og forutsigbare rammebetingelser som kan bidra til framtidsrettede industrielle investeringer. Blant annet understreker vi at rammebetingelsene minst må matche tilsvarende industri i EU.

Et av tiltakene er at vi må satse mer på industriutvikling basert på fornybar energi. Jeg tror ikke at industrien kommer til å være en brems på dette området. Det som mangler, er konkrete politiske initiativ og rammebetingelser. Investeringslyst og innovative prosesser går bedre når industrien vet hva de skal forholde seg til, og det må også regjeringen akseptere.

Et annet hovedtiltak, der vi mener regjeringen ikke oppfyller, er vekslingen fra fossil energibruk til fornybar energi. Uten en tydelig politikk på dette området kan vi tape verdifull tid. Dette er også regjeringens ansvar å ivareta. Fra vår side mangler det ikke på samarbeidsvilje, og muligheten for en bredt forankret nasjonal politikk er definitivt til stede, som det har vært sagt her før i dag. Det krever imidlertid en mer aktiv holdning til tiltak og rammebetingelser som virker.

Arbeiderpartiet med flere har også fremmet et konkret forslag – for øvrig ett blant titalls forslag – til mer konkret politikk på energi- og miljøsektoren, der vi ber regjeringen legge fram en sak om en enhetlig tariffmodell. Vi ønsker å oppnå en likeverdig tariff i regionalnettet og sentralnettet for store forbrukere med høy brukstid. Det vil bidra til større forutsigbarhet for alle bedrifter som har høy brukstid knyttet til regionalnettet.

Når vi er ute og samtaler med bedriftsledere i industrien, er det ett ord som er gjennomgående, og det er ordet «forutsigbarhet». Dette er en oppfordring til oss som politikere om å sørge for at det ikke er tilfeldigheter som rår når investeringsbeslutninger skal tas. Jeg gjentar behovet for at vi som politikere må sørge for å fjerne unødvendig usikkerhet rundt betingelsene for å gjøre investeringer som bidrar til bedre utnyttelse av vår fornybare energiproduksjon, og til å skifte fra fossil energiproduksjon til fornybar energiproduksjon.

Det krever politisk vilje, og det håper vi selvsagt at regjeringen etter hvert vil vise også på den fornybare sektoren.

Tina Bru (H) [17:06:51]: Etter å ha hørt representanten Terje Aaslands innlegg her i dag kan jeg ikke annet enn å anta at Arbeiderpartiet er svært fornøyd med energipolitikken regjeringen legger opp til i denne meldingen. Representanten brukte nesten hele sitt innlegg på å kritisere flertallspartienes politikk som følge av forhandlinger i Stortinget, og på en slags analyse av oppslaget i Dagens Næringsliv den 3. juni. Lite fikk vi høre om Arbeiderpartiets alternativ eller betraktninger rundt de tema som energimeldingen drøfter.

Først fikk regjeringen kritikk for at det var for lite klima i meldingen, og for mye energi. Så får flertallet etter komitébehandlingen kritikk for at det er for mye klima og transport, og for lite energi. Så gjøres det et veldig stort poeng ut av at flertallspartiene ikke har flere forslag i forbindelse med måltall for lavutslippsbiler – at det er helt utydelig hvordan dette målet skal nås. Arbeiderpartiet, derimot, er med på ett ekstra forslag som omhandler dette og fraviker fra våre, nemlig at man skal øke avgiftene på bensin og diesel.

La meg minne Arbeiderpartiet om at vi ikke alltid tyr til pisken først. Nettopp derfor har vi i forbindelse med denne meldingen blitt enige om en forsterket satsing på de positive virkemidlene, som hydrogensatsing og et prinsipp for å styrke Enovas mulighet til å satse bl.a. innenfor transportsektoren fremover. Man har også andre prosesser gående som vil få betydning, bl.a. Grønn skattekommisjon. Kanskje er Arbeiderpartiet skuffet over at flertallspartiene har klart å bli enige om dette. Men det er altså mulig å bli enig i klimapolitikken uten å måtte forby noe eller øke skatter og avgifter i første sving. Når det er sagt, er flertallspartiene fra før enige om at det alltid skal lønne seg å velge de miljøvennlige alternativene. Det gjelder også bil.

Så bør det ikke være veldig overraskende at vi ikke tar opp budsjettspørsmål i energimeldingen.

Det er spesielt at Arbeiderpartiet slutter seg til så mange av våre forslag når de åpenbart er så utydelige og dårlige som representanten Aasland gir inntrykk av. På Arbeiderpartiets nettsider kan man lese følgende fra deres pressemelding i forbindelse med energimeldingen:

«Det er synd for klimaet at Venstre og KrF velger å støtte regjeringen fremfor å følge egen politikk. De ville fått langt mer til i samarbeid med Arbeiderpartiet, Sp, SV og MDG.»

Jeg lever ikke i den villfarelse at Venstre og Kristelig Folkeparti støtter denne regjeringen for enhver pris, særlig ikke i klimapolitikken. Jeg mener derfor at det beste eksemplet på at flertallsforslagene i denne saken faktisk er langt mer offensive enn Arbeiderpartiets, er at Venstre og Kristelig Folkeparti velger å støtte dem. Og selv om det ikke høres slik ut, tror jeg tvert om at også Arbeiderpartiet ser at flere av våre forslag er mer konkrete og ambisiøse enn mange av deres egne. Men jeg begynner å bli vant til at for Arbeiderpartiet er alt svart og mørkt med denne regjeringens politikk, så jeg lar meg ikke overraske over at det er slik også i dag.

Det jeg likevel synes er noe underlig, er at Arbeiderpartiet velger å bruke så lite tid på å løfte frem sin egen politikk og heller angriper Kristelig Folkeparti og Venstre for at de faktisk mener at andre har bedre politikk enn Arbeiderpartiet. Men tro det eller ei: Det er faktisk mulig.

Regjeringen har hatt svært gode samtaler med Kristelig Folkeparti og Venstre, og jeg skal ikke late som at Venstre og Kristelig Folkeparti ikke trekker oss i en grønnere retning enn hva utgangspunktet var. Det synes jeg er helt fint. Det er nettopp denne dynamikken som gjør at det er på borgerlig side den beste og mest offensive klimapolitikken skapes.

Helt til slutt: Jeg er glad for innlegget fra representanten Per Rune Henriksen, for uten det hadde det vært veldig vanskelig å vite hva Arbeiderpartiet faktisk mener om energipolitikken fremover – når det ifølge Terje Aasland fremstår som om de er enig i det aller meste.

Magne Rommetveit (A) [17:10:43]: Transport skal i framtida verta reinare og meir effektiv. Allereie før grunnlagsdokumentet frå fagetatane vart lagt fram, stilte Arbeidarpartiet krav om at den nye transportplanen måtte svara på klimautfordringane. Eg meiner me i dag ser vilje frå fleire parti til å verkeleggjera eit skifte i takt og tempo for å følgja opp målsetjinga frå resultatet etter FN sitt klimatoppmøte i Paris i desember 2015.

I heile transportsektoren er det knytt utfordringar til skifte av bruksmønster og haldningar for å oppnå endring. Eg er difor glad for at Arbeidarpartiet i klimaforslaget sitt vil ha som føremål å forsterka omlegging av avgiftssystemet til fordel for null- og lågutsleppsbilar, slik at bilar med klimagassutslepp over tid vert fasa ut. Det er grunn til å tru at det er gjennom slike gulrøter at me kan oppnå dei store endringane.

Uansett kva for måltal me vedtek her i dag, vil suksessen i høg grad vera avhengig av kor gode verkemidla er. Å bruka avgiftssystem vil difor vera hensiktsmessig. Eg håpar at me i dag gjer vedtak som ikkje viser til at det er marknaden åleine som skal løysa problema. Som eit eksempel kan me visa til at det i dag er mange hybridbilar, men få reine nullutsleppsbilar som berre går på hydrogen. Her er det ein veg å gå både for å få auka distribusjonen av miljødrivstoff, men òg for å få langt fleire bilmerke som kan seljast til dei som vel nullutsleppsbilar.

Det er mange grunnar til at energinasjonen Noreg har eit stort fortrinn med vår totale mengde grøn energi, og eg meiner at me med kan vera optimistiske. Men eg synest det er synd at regjeringa og støttepartia ikkje er med på å gje fleirtal for å utgreia ei støtteordning for nullutsleppslastebilar og nullutsleppsbussar, slik at transportørar kunne få dekka heile eller delar av meirkostnadane ved å velja nullutsleppsteknologi. På same måten ville det vore naturleg å følgja opp arbeidet frå Grøn skattekommisjon om å greia ut bruk av fleksibel vegbruksavgift som varierer med geografisk plassering og utsleppsintensitet i drivstoffet. Eg registrerer at Arbeidarpartiet her er langt meir offensive enn fleirtalet.

Me må leggja til rette for meir bruk av fornybart drivstoff, som biodrivstoff, ved å auka innblandinga opp mot 40 pst. i transportsektoren. Dette må òg vurderast for mobile kjelder som traktorar og anleggsmaskinar.

Den spede begynninga med biodrivstoff i luftfarten har gjeve resultat på Gardermoen, og no kjem andre flyplassar etter. Ein stor flyplass som Los Angeles har òg teke i bruk biodrivstoff. Eg er difor glad for at forslaget frå Arbeidarpartiet om å leggja til rette for utvikling og innføring av fornybart drivstoff innan innanriks luftfart får fleirtal her i dag.

Noreg har ein ambisiøs plan for å byggja ut og modernisera jernbanen. Den førre regjeringa starta ei rekke utbetringar. No vert dette følgt opp, og fleire passasjerar reiser og er fornøgde med jernbanen. Mykje har kome på plass, men me må nok erkjenna at Noreg har ein del eldre infrastruktur som må skiftast ut for å korta ned reisetida, men òg for å sikra banetraseane mot ras og utgliding ved mykje nedbør. Jernbanen kan òg gjera bruk av hydrogen, slik det vert gjort m.a. i Tyskland.

Eg meiner at me må leggja til rette for utvikling og innføring av låg- og nullutsleppsteknologi for attverande dieselstrekningar på jernbanen vår. Det er òg grunn til å peika på moglegheitene for å sjå på hydrogenlokomotiv i takt med planane for IC-utbygginga og auken av togtilbodet i åra som kjem.

Ampere er ei nullutsleppsferje som har fått mykje merksemd. Her har norske maritime miljø gått i front og skapt nyvinningar. Det burde vera mogleg å få fleire slike ferjer ut på fjordkryssingane våre.

Landet vårt har mykje grøn kraft, og me kan bruka ressursar for å skapa eit skifte til meir låg- og nullutslepp. Hamnene våre er i dag viktige knutepunkt for persontrafikk og for godshandtering. Dei store hamnene med mange skipsanløp har store utslepp av CO₂ og NO_x. Eg meiner forslaget frå Arbeidarpartiet om å etablera eit samarbeid mellom stat og kommune om utbygging av infrastruktur for landstraum ved alle relevante hamner hadde vore eit stort steg framover for å redusera utslepp i hamnene. Det er håp om at andre parti kan koma etter og gje Arbeidarpartiet fleirtal for eitt av mange gode forslag i denne innstillinga.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Torstein Tvedt Solberg (A) [17:15:49]: For en uke siden var jeg i Egersund i Rogaland på en større fornybarkonferanse. Egersund er på en måte et bilde på den fornybare optimismen – spesielt innenfor vind.

• Nye vindparker skal bygges i området.

• En er i gang med et utdanningstilbud innen vindenergi.

• Det diskuteres til og med å opprette en fabrikk for produksjon av komponenter til vindmøller.

Tilbakemeldingen på energimeldingen fra næringen i Egersund var unison: En var skuffet. Svarene som var lovet, kom ikke – tiltakene uteble. Energimeldingen blottla regjeringa. Høyre og Fremskrittspartiets energipolitikk er å vente og se. En venter på EU og nekter å gå foran. Fra næringen i Egersund var oppfordringen til oss i Arbeiderpartiet: Gi oss noe å stemme på!

Arbeiderpartiet har svart. Vår klimapakke med 45 konkrete forslag har satt dagsorden. Og det er veldig tydelig at det var våre forslag, og ikke regjeringas energimelding, som ble utgangspunktet for de borgerlige forhandlingene – uten tvil et nederlag for statsrådene her i dag.

Skuffelsen i Egersund er mest av alt et uttrykk for den skuffelsen jeg hører fra mange deler av næringen. Det snakkes i store ord, i både Høyre og Fremskrittspartiet, om behovet for omstilling, men de konkrete tiltakene uteblir.

Men jeg er ikke overrasket. Mangelen på konkrete tiltak er betegnende for denne regjeringas næringspolitikk. Næringsnøytraliteten får dominere, og markedet skal liksom styre alene. Det vitner om en naiv tro på at nye bransjer og ny industri bare vokser fram fra intet. Blir en nå sagt opp på Aker – verftet i Egersund – virker det som om regjeringa tror folk skal dra hjem og på eget initiativ bygge vindmøller i hagen.

Utvikling av ny industri – nye arbeidsplasser – skjer ikke av seg selv. Vi må makte å gjenta suksessoppskriften fra vannkraften og fra da vi fant oljen, da nasjonalt eierskap, tydelige strategier og konkrete tiltak bidro til å bygge nye næringer og skape nye arbeidsplasser.

Det samme er det med utviklingen av ny teknologi – den skjer ikke av seg selv.

Det er ikke tilfeldig at verdens første elferge går i Norge. Det er ikke markedet som har gjort at Norge har blitt et elbil-mekka. Det er resultatene av ambisiøs politikk, som har virket.

Derfor er jeg veldig glad for at Arbeiderpartiet i dag tar de neste skrittene. Vi vil etablere landstrøm i alle større havner – Høyre og Fremskrittspartiet med venner vil bare kartlegge behovet. Vi vil ha en konkret plan for å redusere energibruk i eksisterende bygg – Høyre og Fremskrittspartiet med venner går mot en plan og har mål, men ingen midler. Vi har en langt mer offensiv politikk for elbiler, for infrastruktur, for offshore vind og for solenergi, noe jeg vet de blir glad for i Egersund. Det er slike forslag som skaper ny teknologi, og som skaper nye arbeidsplasser.

Oppgaven foran oss er enorm. Da må politikken og tiltakene være det samme. Dette kunne vært en historisk dag, det har blitt en tapt mulighet. Vi må dessverre vente til 2017 på tiltakene og på reell vilje til handling.

Bjørn Lødemel (H) [17:19:00]: For første gong på 17 år har det blitt lagt fram ei samla energimelding. Det kan ein trygt seie var på tide, og det måtte altså ei blå-blå regjering til for å klare det.

Meldinga handlar om mange viktige tema. I mitt heimfylke, Sogn og Fjordane, er kraftproduksjon og kraftutbygging svært viktig. Det gjev store inntekter, og det skapar viktig sysselsetjing.

Eg er svært glad for at regjeringspartia og samarbeidspartia tidleg i arbeidet med meldinga varsla om at ein gjekk vekk frå å setje ned ei ekspertgruppe som skulle sjå på konsesjonskrafta og konsesjonsavgifta.

Konsesjonsordninga har stor økonomisk betyding for mange kommunar i Sogn og Fjordane, og dersom ein ønskjer kraftutbygging og meir kraftproduksjon, må vertskommunane ha ein del av den verdiskapinga som vasskraftutbygginga er opphavet til. Det var også bra at dei borgarlege partia slo fast at dagens konsesjonsordning fungerer etter intensjonen. Det skapar ro og stabilitet, og det er bra.

Ei anna sak som også er viktig i mitt heimefylke, er at det skal vere høve til å få konsesjonshandsama kraftutbyggingar i verna vassdrag som skal vere flaumdempande, for å hindre store skadar og tap av verdiar og menneskeliv.

I oktober 2014 var det ein stor skadeflaum både i Odda, på Voss og ikkje minst i Flåm i Aurland. I bygda Flåm blei 13 bustadhus totalskadde. Skadane kjem opp i nærare 250 mill. kr. Det var også svært nære på at flaumen tok menneskeliv. Aurland kommune har ønskt å sikre elva ved overføring av vatn frå Flåmsvassdraget til Aurlandsanlegga. Det har dei ikkje fått høve til så langt, med særleg tilvising til at det er eit verna vassdrag.

Det er difor svært gledeleg at det no blir opna for flaumsikrande tiltak også i verna vassdrag. Aurland kommune har dokumentert at det er stor risiko for nye flaumar som kan true liv og helse. Risikoen er også aukande med bakgrunn i klimaendringar og aukande ekstremnedbør.

Det er fullt mogleg å gjere utbyggingstiltak som sikrar utsette område. Det er mindre reguleringar, som i svært liten grad går ut over verneverdiane, men som har stor flaumdempande effekt. Det sikringsarbeidet som er utført etter flaumen i 2014, har kosta meir enn 100 mill. kr, og det vil ikkje hindre ein ny stor skadeflaum. Det viser analysar frå Multiconsult og Norconsult.

Det er berre flaumdemping som gjev effektive tiltak opp mot 40 pst. reduksjon av flaumstørrelsen. Dersom ein ikkje kan dempe flaumen oppe i vassdraget, vil det krevje dramatiske tiltak, om det er mogleg, for å sikre store verdiar for næringsliv, jernbane og busetnad i Flåm.

Med den opninga som det no er semje om, kan flaumdempingstiltaka i Flåmsvassdraget og andre utsette vassdrag bli realiserte. Det betyr at ein sikrar framtida for dei som bur i utsette område, og som nyleg har opplevt svært dramatiske hendingar.

Oskar J. Grimstad (FrP) [17:22:13]: Det har gått nærare 17 år sidan sist Stortinget fekk ei heilskapleg energimelding til behandling. Opposisjonen med Arbeidarpartiet i spissen yndar å kommentere at denne regjeringa leverer for lite, for seint.

I motsetning til den førre regjeringa, som sat i åtte samanhengande år med fleirtal, har Framstegspartiet og denne regjeringa i alle fall klart å levere ei melding som er oversiktleg og svært god. Det er all grunn til å gratulere statsråd Lien med det arbeidet som energimeldinga representerer. Meldinga har vore etterspurd i lang, lang tid.

Noreg har ein stolt tradisjon å sjå tilbake på innanfor fornybar energiproduksjon. Vasskrafta har vore med på å leggje grunnlaget for lokalsamfunn, industri og verdiskaping i heile Noreg. Noreg var tidleg ute med å utnytte dei naturlege fortrinna vi har i landet vårt, nemleg fossefall, elver og vassdrag. 99 pst. av all kraftproduksjon i Noreg kjem frå vasskrafta. I verda i 2015 utgjorde vasskrafta vel 16,6 pst. av den totale elektriske energiproduksjonen. Dette viser til fulle at Noreg var tidleg ute med å ha store ambisjonar innan utnytting av våre vassressursar til energiproduksjon.

Ein føreseieleg og langsiktig politikk på energifeltet er viktig, ikkje berre for energiprodusentane, men også for næringslivet og for deg og meg. For Møre og Romsdal er det viktig å få på plass ei god forsyningssikkerheit. Her spelar kraftlinja Ørskog–Fardal ei viktig rolle. Ein treng ikkje gå meir enn seks–sju år tilbake før ein hadde utfordringar med kraftsituasjonen i Midt-Noreg i forhold til resten av landet. Fleire bedrifter innan kraftkrevjande industri er lokaliserte nettopp i Midt-Noreg. Eg synest det verkar underleg at dei same partia som ropar høgast om at Noreg må satse meir på fornybar energiproduksjon, også er dei partia som er mest motstandarar av utbygging av vassdrag, og nærast skulle sett at dei fleste vassdraga i Noreg hadde blitt verna.

Framstegspartiet skulle gjerne sett at ein kunne opne for meir utbygging av småkraftproduksjon, ikkje mindre.

Med auka vasskraftproduksjon, med tillegg av vindkraft og gode utanlandsforbindelsar, kan Noreg ta på seg ei rolle som det grøne batteriet for Europa og eksportere fornybar energi til kontinentet som eit berekraftig alternativ til kol og atomkraftverk.

Energimeldinga omfattar mange fleire tema som eg ikkje har anledning til å gå fullt inn på no, men eg gir mi fulle tilslutning til regjeringa og samarbeidspartia sine gode forslag.

Kjell-Idar Juvik (A) [17:25:24]: Utviklingen av Norge til en energinasjon startet for over hundre år siden. Allerede sent på 1800-tallet ga denne kraften grunnlag for den kraftintensive industrien som er bygd opp over år, som ikke minst har vært et viktig bidrag til utviklingen av det moderne Norge. Det er ikke noen tvil om at den er det fortsatt.

De overordnede prinsippene som ble vedtatt med de Castbergske konsesjonslover allerede i 1909, er prinsipper som i stor grad gjelder for energiforvaltningen den dag i dag. Men jeg mener at konsesjonsordningen nå er satt i spill av dagens regjering for å tilfredsstille kraftselskapene.

Regjeringen varsler i stortingsmeldingen at den ønsker å sette ned en ekspertgruppe som skal se på konsesjonskraften og konsesjonsavgiften. Det er ikke farlig i seg selv, men regjeringen skriver selvfølgelig ikke direkte i meldingen at de vil avvikle konsesjonskraftordningen. Det ville skapt ramaskrik. Men oppnevner man en ekspertgruppe med det mandatet, er det ikke tvil om at det kan være det første skrittet til å få gjennomført noe som i utgangpunktet var upopulært. Det ville gitt store negative konsekvenser for de kommunene og fylkeskommunene som i dag har kraftinntekter. Jeg er glad for at det er en bekymring som hele komiteen stiller seg bak.

Komiteen viser til at formålet med konsesjonsordningene er å sikre vertskommunene en andel av verdiskapingen som vannkraftutbyggingen gir opphav til. Vertskommunene bidrar gjennom avståelse av naturressurser til denne verdiskapingen.

Det er bra at partiene på Stortinget ikke er på linje med regjeringen og statsråd Lien ved å fastslå at dagens konsesjonsordninger fungerer etter intensjonen, som komiteen sier. Det er viktig at den norske vannkrafttradisjonen videreføres, slik at lokalsamfunn som stiller sine naturressurser til disposisjon for vannkraftproduksjon, får en del av disse inntektene.

Men saken er ikke ferdig med dette. Jeg viser til svarbrev av 2. juni 2016 fra statsråd Lien til energi- og miljøkomiteen. Her står det:

«Dersom mandatet til en eventuell ekspertgruppe snevres inn i den retningen komiteens spørsmål antyder, mener jeg det ikke har noen hensikt med en ekspertgruppe med bred deltakelse nå. Jeg vil da vurdere hvordan departementet kan se nærmere på eventuelle forbedringer og forenklinger.»

Dette betyr at regjeringen har tenkt å angripe ordningen med konsesjonskraft gjennom såkalte forbedringer og forenklinger, i stedet for å gå veien om et ekspertutvalg. Det kan innebære at regjeringen uansett vil sette ordningen med konsesjonskraft og konsesjonsavgifter i spill, noe jeg vil advare sterkt mot, og det synes jeg også komiteen langt på vei gjør. Jeg synes bekymringen blir forsterket når man ikke går inn for forslag nr. 3, fra Arbeiderpartiet m.fl., som sier:

«Stortinget ber regjeringen videreføre konsesjonskraftordningen slik den er i dag.»

Men det er ikke for seint, voteringen er først i kveld.

Helge Orten (H) [17:28:42]: Transportsektoren er et av de områdene der vi må sette inn kraftfulle tiltak for å nå ambisiøse klima- og miljømål. Det betyr at vi må utvikle og ta i bruk ny miljøteknologi, vi må få flere til å velge kollektive løsninger eller å gå og sykle, og vi må få mer av godstransporten over på sjø og bane.

Vi er grunnleggende teknologioptimister. Vi løser ikke miljøutfordringene ved å få folk til å slutte å kjøre bil, men ved å stimulere folk til å velge miljøvennlige biler eller velge kollektiv, gange og sykkel der det er et alternativ.

På samme måte er det ikke mulig å løse miljøutfordringene i godstransporten ved kun å flytte gods fra vei til bane og sjø. Det vil heller ikke være gjennomførbart. Utfordringen ligger i å utvikle og ta i bruk ny teknologi som gjør alle transportformer miljøvennlige, uansett om det er bil, tog eller båt.

Jeg registrerer at flere representanter fra opposisjonen mener at det ikke er gjennomført tiltak i denne perioden. Da kan ikke de samme representantene ha fulgt særlig godt med. I samtlige budsjett har regjeringa og samarbeidspartiene allerede levert tiltak for å gjøre transportsektoren mer miljøvennlig. Vi har levert en historisk satsing på jernbane, kollektiv, gange og sykkel. Det stilles strenge krav til lav- og nullutslipp i ferjesektoren. Det vil bety en gradvis utskiftning av en aldrende ferjeflåte til mer miljøvennlige og moderne fartøy og dermed økt aktivitet og nye arbeidsplasser i landet vårt. Vi har økt budsjettene til forskning og innovasjon, styrket Enova og fusjonert inn Transnova. Det har gitt en betydelig større muskel for satsing på miljøteknologi og lav- og nullutslippsløsninger i transportsektoren. Eksempel på det er infrastruktur for lading, fyllestasjoner for biler, tilskudd til landstrøm – siste tildeling 82 mill. kr i tilskudd til 13 havner – og støtte til utarbeiding av ladeinfrastruktur for ferjer, som f.eks. i underkant av 300 mill. kr nå til Hordaland fylkeskommune.

Miljøteknologiordningen i Innovasjon Norge er flerdoblet i denne perioden. I revidert statsbudsjett for 2016 ble det satt av 65 mill. kr til en ny ordning som skal stimulere til utvikling og bruk av miljøteknologi både i offentlig og privat virksomhet.

Innenfor sjøfarten har vi redusert avgiftene med ca. 100 mill. kr, vi har forbedret farledsbevisordningen, etablert en tilskuddsordning for havnesamarbeid og etablert en vrakpantordning for å stimulere til utskiftning av eldre skip og styrke konkurranseevnen til sjøfarten.

Dette er bare noe av det som allerede er gjort i transportsektoren i løpet av to–tre år, og vi skal gjøre mer. Energimeldinga, havnestrategien, maritimstrategien og den kommende nærskipsfartstrategien er viktig. Men det aller viktigste styringsdokumentet i samferdselssektoren er Nasjonal transportplan, som skal vedtas våren 2017. Det er der vi legger grunnlaget for tiltak i transportsektoren fram til 2030.

Lill Harriet Sandaune (FrP) [17:31:39]: Norge har en stolt tradisjon å se tilbake på innenfor fornybar energi-produksjon. Vannkraften har vært med på å legge grunnlaget for lokalsamfunn, industri, verdiskaping og velferd i hele Norge.

En forutsigbar og langsiktig politikk på energifeltet er viktig, ikke bare for energiprodusentene, men også for næringslivet og hver enkelt av oss. En trenger ikke å gå mange år tilbake for å finne store utfordringer med kraftsituasjonen i Midt-Norge i forhold til resten av landet. Flere bedrifter innenfor kraftkrevende industri er lokalisert der, og det er derfor gledelig at Statkraft, TrønderEnergi og Nordic Wind Power har meldt at de går sammen om å bygge Europas største landbaserte vindkraftanlegg på Fosenhalvøya, Hitra og i Snillfjord i Midt-Norge. Om lag 11 mrd. kr skal investeres i seks vindparker på til sammen 1 000 MW, og alle parkene er beregnet å være ferdigstilt i 2020. En viktig forutsetning for investering og satsing innenfor vindkraft her er gode rammevilkår med bl.a. gode avskrivningsmuligheter, og det var bakgrunnen for at regjeringen i mai sendte en formell notifikasjon til ESA om gunstigere avskrivningsregler for vindkraft.

I energimeldingen legges det nå opp til at Trondheims-lokaliserte Enova vil få en sentral posisjon i forbindelse med støtteordninger til infrastruktur for el, hydrogen og hybrid innenfor transportsektoren og privatbilismen. Siden det forventes at transportsektoren i framtiden skal stå for en stor del av klimakuttene, er det viktig å ha gode incentiver for å få til en endring fra dagens bensin- og dieseldrevne bilpark til en bilpark basert på fornybar energi.

Med økt vann- og vindkraftproduksjon og godt samarbeid med Storbritannia og Tyskland kan Norge ta på seg en rolle som det grønne batteriet for Europa og eksportere fornybar energi til kontinentet. Selv om Norge ikke bruker olje og gass i nevneverdig grad til eget energiforbruk, vil verden fremdeles etterspørre olje og gass i overskuelig framtid, og det vil fremdeles være et bedre alternativ enn atom- og kullkraftverk. Skal energiproduksjon og forbruk først settes inn i en klimasammenheng, mener Fremskrittspartiet at en bør satse på det som faktisk gir mest effekt globalt og helhetlig sett.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [17:34:21]: Norge er en sjøfartsnasjon med verdensledende maritime klynger, og mer enn en tredjedel av Norges eksport kommer fra maritim næring. Næringen består av flere spesialiserte regionale klynger, ikke minst den regionen som jeg representerer – Møre og Romsdal, hvor hele verdikjeden er til stede. Dette gjør at ideer kan tas fra innovasjon til produksjon i Norge, og Kristelig Folkeparti mener etablert industri har gode muligheter til å utvikle, kommersialisere og legge grunnlaget for eksport, noe som danner grunnlag for varige arbeidsplasser og verdiskaping.

Kristelig Folkeparti mener Norge befinner seg i et viktig tidsvindu, hvor myndighetene i partnerskap med næringen kan utvikle miljø- og klimateknologi, slik at næringen beholder en ledende posisjon i det internasjonale markedet. Stortinget har alt bedt regjeringa sørge for krav om null- og lavutslipp ved nye fergeanbud og for rutebåter. Det er derfor gledelig at vi tar et nytt steg videre ved at regjeringa får i oppdrag å legge til rette for at supply-fartøy som opererer på norsk sokkel, utvikler og tar i bruk null- og lavutslippsteknologi samt å kartlegge behovet for utbygging og bruk av landstrømtilbud i alle større norske havner.

Tilstrekkelig kutt i utslipp av CO₂ er lite realistisk uten omfattende fangst og lagring av CO₂. Mye penger er alt investert i utviklingen av denne teknologien, men det skal også investeres mye framover. I Meld. St. 13 for 2014–2015 ble utvikling av ren produksjonsteknologi i prosessindustri og CO₂-håndtering valgt som to av fem prioriterte innsatsområder i klimapolitikken.

Men det er to sider her. Vi skal både utvikle teknologien og sørge for at den blir tatt i bruk. Kristelig Folkeparti mener derfor det er viktig med gode rammevilkår og virkemidler for industriaktørene som vurderer fangst og lagring av CO₂, og vi er glad for at regjeringen nå får i oppdrag å utrede verdikjeden og finansieringsmodell for akkurat fangst og lagring av CO₂.

Statsråd Tord Lien [17:37:03]: La meg begynne med å si at jeg slutter ikke å bli overrasket over det faktum at en betydelig andel av norsk rikspolitikk fortsatt er overrasket over at vi har en regjering bestående av Fremskrittspartiet og Høyre, med støtte fra Kristelig Folkeparti og Venstre. Det er to av partiene som sitter i regjering, og to av partiene er kun representert på Stortinget. Dagen i dag viser at det finnes gode løsninger i aksen mellom de fire partiene. Men det er altså ikke sånn at Fremskrittspartiet og Høyre har lagt fram en energimelding som vi bare tok for gitt at Venstre og Kristelig Folkeparti kom til å slutte seg til.

Nå går det mot neste kamp i fotball-EM, det regner jeg med at mange har fått med seg. Men det er mange landskamper. Da vi bestemte oss for å innføre elsertifikatsystemet, etablerte vi på mange måter også en landskamp mellom Norge og Sverige hva gjelder vannkraftutbygging. Da den rød-grønne regjeringen var trener på det norske landslaget, lå vi ved pause an til å tape 6–0. Nesten alle utbygginger som kom innenfor elsertifikatsystemet, kom i Sverige. De påvirket det norske kraftsystemet akkurat likt, vi har jo et norsk-svensk kraftsystem. Men alle utbyggingene, alle arbeidsplassene og all verdiskapning foregikk i Sverige. Vi overførte gigantverdier fra Norge til Sverige.

Jeg tror ikke at vi kommer til å klare å vinne den landskampen, men jeg tror i hvert fall at vi skal klare å spille like godt som svenskene på grunn av det nye flertallet i denne sal. Da vi innførte kortere avskrivingstid på bygging av vindkraft, basert på samme flertall som i dag står bak energimeldingen, førte det til at vi fikk langt flere utbygginger i Norge.

Vi har i dag hørt nevnt Fosen, som kommer til å bli Europas største vindkraftprosjekt. Vi har hørt om Hamnefjell i Finnmark, i nord. Vi har ikke hørt snakk om – i hvert fall ikke fra representanten Tvedt Solberg – vindkraftutbyggingen i Egersund. Alle er besluttet i løpet av få måneder som ligger bak oss, og de vil gi viktige bidrag til økt fornybar energiproduksjon i Norge. Markedet er ikke vår venn, har mange sagt. Det er jo markedet som sørger for at vi klarer å utnytte energiressursene best mulig. Men det markedet må være basert på «level playing field»: Vi spiller etter samme regler alle sammen. Norske datasentre spilte ikke med samme regler under rød-grønt flertall – med bind for øynene og bakbundet spilte de fotballkamp. Nå har vi redusert elavgiften for datasentre, så vi kan ta kraften i bruk til nye industrier og nye næringer i Norge.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [17:40:21]: La meg i anstendighetens navn få gi kreditt til statsråd Lien for den delen av meldingen som innebærer muligheten for tidlig avslag i konsesjonsbehandling, for at man innfører en nasjonal ramme for vindkraft, og for at man fra regjeringens side kommer til å begrense forlengelsen av konsesjoner til det jeg vil kalle de dårligste vindkraftprosjektene. Det synes jeg er bra, og det fortjener statsråden kreditt for – så er det sagt.

Hvis jeg skal gå videre på det jeg synes er svært kritikkverdig med denne stortingsmeldingen, er det forhold som knytter seg til to statistikker som vi sjelden opplyser om. Det ene er energibruk i Norge per innbygger, for hvis man ser på energibruk i Norge per innbygger, er vi på verdenstoppen. Ser man på BPs statistikk over dette, troner vi på toppen av den statistikken hver eneste gang, sammen med enkelte andre store energiland når det kommer til energibruk per innbygger, som f.eks. Island, som vasser i lava.

Poenget mitt med å si dette er at når vi sammenlikner oss med andre land, lar vi være å peke på det faktum at vi sløser mer med energi enn noen andre land i verden. Vi er i hvert fall helt der oppe på energibruk. Det har gjort oss rike, men vi har stort potensial for å kutte.

Det andre er at når det kommer til fornybarandelen, lar vi være å inkludere offshoresektoren og alt energiforbruket vårt der, og den synden begår også statsråden i denne runden. Det er fordi EU-regelverket anviser én måte å regne ut dette på, og som vi forholder oss til når det gjelder fornybardirektivet, men virkeligheten trenger vi for å se den tabellen, for å fortelle oss selv følgende: At vi er et land som i hovedsak bruker energi produsert av fossile ressurser.

Derfor kommer jeg tilbake til det som er kjernen i min kritikk av regjeringen, og der de ikke har levert på det som Stortinget ba om, nemlig: Hvor er planen for utfasing av fossil energi? Hvis man ikke har den planen for utfasing av fossil energi, gjør man slik som regjeringen gjør, nemlig nedlegger de grønne sertifikatene. Ordningen med de grønne sertifikatene er for å drive fram ikke bare teknologi, men først og fremst fornybar energi, slik at vi har muligheten til å erstatte den fossile energien. Men når man ikke har en plan for å fase ut de 167 TWh med fossil energi som vi faktisk brukte i 2014, altså den mengden fossil energi vi brukte da, leder det en til kortsiktige konklusjoner som går ut på: Kanskje vi ikke trenger et sertifikatmarked og en sertifikatordning? Men vi mangler 70–80 TWh i året av fornybar energi hvis vi skal fortrenge det fossile. Og når man ikke har en plan for å utfase den fossile energien, kutter man ut fornybar energi-satsingen, og da fortsetter fossile utslipp å øke, slik det går etter planen til klimaministeren.

Laila Marie Reiertsen (FrP) [17:43:35]: Éin ting er at det er viktig med gode og langsiktige rammevilkår for energiproduksjon i Noreg, og mykje har skjedd sidan den førre energimeldinga blei behandla i Stortinget for nærmare 17 år sidan, men endå viktigare er det korleis vi brukar energien.

Til samanlikning har bilparken i Noreg ein gjennomsnittsalder på 10,5 år. Bustadane våre er gjerne mykje eldre enn dette. Mange offentlege og private bygg har blitt oppgraderte i fleire etappar opp gjennom åra for å halda nokolunde tritt med byggje- og energikrav gjennom f.eks. bruk av anna byggjevyrke og etterisolering.

Det er eit stort potensial for energieffektivisering i den eksisterande bygningsmassen. Stortingsfleirtalet vil ha ei målsetjing om 10 TWh redusert energibruk i eksisterande bygg samanlikna med nivået i dag. For å nå desse måla er det viktig med gode økonomiske incentiv. Det held ikkje med forbod, slik opposisjonen legg opp til. Einsidig forbod motiverer aldri.

Framstegspartiet og regjeringa har fått gjennomslag for skattefrådragsordning for enøktiltak for private hushald samt at det er gode støtte- og tilskotsordningar gjennom Enova for utfasing av fossil olje som varmekjelde.

Eg veit ikkje heilt om det er eit godt parlamentarisk uttrykk, men vi kallar det «å fyra for kråka» når vi lagar varme som ingen brukar. Det er dyrt å fyra for kråka. Difor er det lurt å ha passe temperatur i dei romma vi brukar, men ikkje så lurt å varma opp rom som står tomme. I tillegg treng ikkje alle rom å vera like varme. Om natta er det heller ikkje nødvendig med mykje varme.

Vi oppheld oss mykje innandørs i Noreg. Det kan også vera ei av årsakene til at tala for astma, allergiar og luftvegsplager er høge her til lands. Feil innetemperatur er ein av faktorane som fører til dårleg inneklima. Eit godt inneklima kan, i tillegg til å redusera energiforbruket og strømrekninga, også gi helsegevinstar.

Marit Arnstad (Sp) [17:45:56]: Debatten har i og for seg vist at energipolitikken er et tema som engasjerer mange, og at mange er svært bevisst både den historien vi har med oss som grunnlaget for å utvikle energiressursene i Norge, og også spørsmålet om veien videre.

Senterpartiet er ikke uenig i at den grønne sertifikat-ordningen nå avvikles, men vi savner strategiske grep fra regjeringen på hva som er svaret videre. Hva er det nye, hva er planen for de neste 10–20 årene når det gjelder utvikling av ny fornybar energi? Det kan ikke være slik at en bare sier «Que sera, sera» – det som skjer, det skjer. En må på en måte ha en eller annen solid tanke om hva som skal være det som det satses videre på når de grønne sertifikatene blir avviklet, og der har ikke regjeringen levert. Havvindstrategien på én side var en skuffelse. Senterpartiet mener at havvind, hydrogen og sol er naturlige teknologiske momentum å satse på i årene framover.

Statsråden viste til fotball og landskampen mellom Norge og Sverige. Jeg vil da si at det er noen av oss som gjentatte ganger har bedt treneren om å sette inn noen nye spillere, slik at det hadde gått an å utligne den matchen, for bransjen sjøl har også gitt uttrykk for at Sverige har hatt bedre muligheter til å delta i konkurransen enn en har hatt fra norsk side, sjøl om en har gjennomført avskrivninger for vindkraft.

Så må jeg si at noen innlegg overrasker meg litt mer enn andre. Når saksordføreren etterlyser Arbeiderpartiets og opposisjonens alternativ, synes jeg det er litt i overkant offensivt, særlig når vi vet at de fire samarbeidspartiene rett og slett har rappet forslag fra opposisjonen og lagt inn som sine egne i innstillingen. Da er det ikke rart det blir enstemmig. Det gjelder XVII, f.eks. Det ligger jo der – det er jo ikke noe rart det er enstemmighet om det – fremmet av samarbeidspartiene som deres eget, men det er, med unntak av ett ord, en avskrift fra et tidligere forslag fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Da synes jeg det er i overkant offensivt å ha et femminuttersinnlegg der en etterlyser strategien fra opposisjonen. Vi vet hva som er strategien fra posisjonen, i så måte iallfall.

Så til forslag nr. 3, en stemmeforklaring: Vi vet at det i realiteten er et flertall i salen for innholdet i dette forslaget, men slik som forholdene er, vil ikke det flertallet kunne komme til uttrykk gjennom avstemningen. Derfor vil de partiene som står bak forslaget, be om at det omgjøres til et oversendelsesforslag.

Ola Elvestuen (V) [17:48:56]: Det har vært mange kommentarer til Venstre og Kristelig Folkeparti i debatten, og jeg vil svare på noen av dem. For det første er jeg helt enig i at det som gjelder nå, er at vi fortsatt må ha en satsing på ny fornybar energi, enten det er havvind eller annet, men det viktigste i årene framover er uansett at vi må ta den kraften vi har, i bruk.

Når det gjelder Arbeiderpartiets forslag fra i vinter, går vi lenger i den enigheten som vi har på borgerlig side, både når det gjelder energiøkonomisering, med en besparelse på 10 TWh, og ikke minst når det gjelder å vedta de ambisjonene som vi har innenfor transportsektoren. Arbeiderpartiet har tidligere etterlyst hvordan man skal nå disse, og det er på tre områder man stort sett skal nå dem. Det ene er at man må ha bygd ut en infrastruktur for nullutslippskjøretøy. Da er det jo hydrogen. Nå får man en kraftfull hydrogensatsing hvor man kan få fyllestasjoner allerede fra neste år. Og det handler om å få et nettverk for lading av elbiler. Det er viktig at disse vedtakene gjøres nå, så det er førende inn i arbeidet med Nasjonal transportplan, og ikke minst at det er førende inn mot Enova, den nye avtalen som skal gis der.

Så er det, når det gjelder å få til et grønt skatteskifte, å bruke skatter og avgifter, hvor man etterlyser at Kristelig Folkeparti og Venstre skal stemme for det som er et forslag fra Arbeiderpartiet. Men dette er jo allerede vedtatt før. Jeg vil bare minne om det som er vedtatt ved budsjettet for i år. Der har de fire partiene på borgerlig side gått inn for:

«Stortinget ber regjeringen i statsbudsjettet for 2017 fremme forslag om et grønt skatteskifte som en del av oppfølgingen av innstillingen fra grønn skattekommisjon. Et slikt skifte skal innebære en økning av avgifter på utslipp av CO₂ motsvart av en sektorvis reduksjon av andre skatter og avgifter. Avgifts- og skatteomleggingen skal være av en størrelse som forsterker klimaforliket og gir betydelige reduksjoner i klimautslippene.»

Det er altså en mye sterkere formulering enn det som nå ligger i denne saken, og det ville være helt utenkelig for Venstre å gå inn på en svakere formulering enn den vi allerede har vedtatt på borgerlig side.

Så det er jo litt av problemet som Arbeiderpartiet har, at man har problem med troverdigheten. For noen av oss husker hvordan det gikk med satsing på biodrivstoff under den rød-grønne regjeringen, og jeg husker også hvordan det var som lokalpolitiker å ønske å satse på hydrogen uten å kunne få støtte fra den rød-grønne regjeringen, og man satset på kollektivtrafikk uten å få støtte for det. Så det er riktig, man må vise ved handling hva man ønsker, og det trenger virkelig også Arbeiderpartiet å gjøre.

Tor Arne Bell Ljunggren (A) [17:52:19]: Den meldingen som vi diskuterer i dag, vitner faktisk om en retning i energipolitikken. Med tanke på debatten som har gått, virker det jo som om retningen som regjeringen legger opp til, er mot – eller rettere sagt for – mindre politisk styring.

Og bare så det ikke blir noen misforståelse her: Vår kritikk dreier seg ikke om det regjeringen vil, for så vidt, men om det regjeringen og de samarbeidende partiene ikke vil. Det er jo det som er utfordringen. Det er nærliggende å tro at innstillingen skyldes at regjeringen og støttepartiene Kristelig Folkeparti og Venstre egentlig ikke er enige – de har bare inngått et kompromiss – og slik blir det noen ganger når spriket i syn er for stort.

Arbeiderpartiets og de øvrige opposisjonspartienes mange forslag til konkrete tiltak i innstillingen til energimeldingen bør derfor øke beredskapen i regjeringssamarbeidet. Grunnen er at forslagene representerer et ganske massivt uttrykk for meldingens mangler. Dette bør tas på alvor og ikke raljeres med. Det hørte vi også i siste innlegg. Og nå har heldigvis regjeringen mulighet til å ta tak i dette videre, hvis de ønsker å gjøre det, som de for så vidt også gjorde i de forslagene som vi har reist tidligere.

Ja, de kan rett og slett fornye seg. Det gjelder for så vidt også representanten Korsberg, som i stedet for av alle ting å raljere med den rød-grønne regjeringen oppfordres til å bidra positivt til utvikling av gode politiske tiltak innenfor fornybar energi og virkningsfulle klimatiltak.

Else-May Botten (A) [17:54:01]: Energisektoren spiller en nøkkelrolle for at vi skal kunne nå klimamålene framover. Det langsiktige målet er et bærekraftig og miljøvennlig energisystem med lave klimagassutslipp. For å nå dette målet må man faktisk forvente handlekraft, og regjeringens melding bærer i så måte mer preg av en god situasjonsbeskrivelse av hvordan energisektoren er bygd opp, framfor handlekraft til endring, som Elvestuen så varmt støttet opp under.

Den store fornybare kraftproduksjonen har vært grunnlaget for en kraftintensiv industri siden tidlig på 1900-tallet. Et av vårt lands største fortrinn har vært tilgangen på ren energi til konkurransedyktige priser, og det er helt klart med på å styrke norsk industris konkurransekraft. Men norsk industri lever i en teknologiutvikling som stadig eskalerer, og har hele veien vært i front for å finne nye klimavennlige løsninger. I Norge bygger man opp industrien på naturgitte fortrinn, og da er det helt avgjørende at industrien sikrer oss gode, langsiktige rammebetingelser som matcher tilsvarende rammebetingelser som industrien har i EU.

Vi må ha et sterkt overføringsnett for strøm og da er det behov for store investeringer i overføringsnettet, både i transmisjonsnettet og i distribusjonsnettet. For å styrke forsyningssikkerheten vil vi legge til rette for at den teknologiske utviklingen og utviklingen av nye marked bidrar til dette.

Utbyggingen av fornybar energi stiller store krav til overføringsnettet i områder hvor utbyggingen finner sted, og at nettutbyggingen faktisk finansieres over nettleien. Men da er det viktig at elektrisitetsnettet må fordeles så jevnt som mulig, og at en unngår at en uforholdsmessig stor del blir lagt til nettkundene i fornybarområdene. Utjevningen av nettleie vil være en sentral utfordring i energisystemet framover, og i så måte mangler regjeringens innsats for å utjevne nettkostnadene handlekraft.

I Arbeiderpartiet etterlyser vi en strategi som bidrar til realiseringen av demonstrasjonsprosjekter for flytende havvind og andre former for havbasert fornybar teknologi. Her kan vi ikke se at regjeringen så langt har fulgt opp Stortingets vedtak, og for å få vind i de seilene ber vi regjeringen nå bidra til å realisere minst én fullskala demonstrasjonspark for flytende havvind i Norge innen 2020. Her trengs det et betydelig løft, også politisk, for å få Norge til å bli en tydelig aktør innenfor offshore vind.

Til slutt: Vi i Arbeiderpartiet la fram 45 forslag til en offensiv klimapakke i februar, mens regjeringens forhandlinger med støttepartiene har endt opp med en langt mindre omfattende klima- og energipakke.

Åsmund Aukrust (A) [17:57:07]: Noen av innleggene har handlet om at Arbeiderpartiet rakker ned på Venstre, og det vil jeg si at det gjør vi ikke. Tvert imot har jeg brukt enhver budsjettdebatt til å skryte av Venstre og har sagt at Venstre har gjort budsjettene grønnere. Men det må kunne være mulig å påpeke, når vi har en debatt om en stortingsmelding, at dersom Venstre og Kristelig Folkeparti hadde stemt for de over 40 forslagene som nå ligger klare til å bli vedtatt, så hadde de blitt vedtatt. Det må være mulig å si at da er det Venstres og Kristelig Folkepartis ansvar at de forslagene ikke blir vedtatt.

Det er selvsagt en rettighet de har, de har ikke noen forpliktelse til å stemme for Arbeiderpartiets og de andre opposisjonspartienes forslag, men da blir det også litt hult når man senere, i framtiden, kommer til å kritisere regjeringens politikk, når man ved hver eneste korsvei redder dem inn i Stortinget.

Fornybar energi er jo bare miljøvennlig dersom det erstatter fossil energi, og Heikki Eidsvoll Holmås har helt rett når han sier at Stortinget har vedtatt at regjeringen skal legge fram en plan om hvordan man faser ut fossil energi for å få fornybar energi. Det har vi ikke fått, og jeg kan jo minne klimaministeren på at han har mulighet til å tegne seg til debatten og svare på de spørsmålene som er kommet til regjeringens klimapolitikk.

Ta f.eks. spørsmålet om nybilsalget: Jeg synes ikke denne debatten har vært oppklarende når det gjelder hva regjeringen egentlig mener, om det partiet som nå skal ha ansvaret for å følge dette opp, er det partiet som først kalte dette totalt hinsides – om det er de som bestemmer, eller om det er de som kommer til å si at det kommer til å være null salg av fossilbiler i 2025. Det er den spagaten denne regjeringen står i. Man vet ikke hva man får. Klimaministeren sier han er entusiastisk, partiet Høyre sier det er misvisende, Fremskrittspartiets nestleder kaller det hinsides.

Til slutt: Det ble spurt fra Tina Bru hva som er Arbeiderpartiets forslag. Arbeiderpartiets forslag er jo de 45 forslagene vi fremmet i vinter, og så er det de over 45 forslagene som vi nå fremmer her. Det burde jo være godt kjent, for mange av dem har åpenbart inspirert flertallspartiene, for noen av forslagene har de altså tatt direkte inn i sine egne forslag. Jeg synes det er flott. De må gjerne rappe, de må gjerne rappe alle våre forslag, det er bra om gode forslag blir vedtatt, men da kan man ikke også stå og anklage andre for ikke å fremme sin egen politikk.

Så har vi også blitt spurt, om noen av forslagene: Hvorfor fremmer dere dem hvis dere latterliggjør dem så mye? Vel, vi fremmer også noen av de forslagene fordi de er så harmløse at det er umulig å stemme imot dem. For eksempel: Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og Miljøpartiet De Grønne foreslår at vi skal «legge til rette for» lav- og nullutslipp på jernbanen. Regjeringen, med sine støttepartier, sier at de vil «redegjøre for mulighetene» i forbindelse med framleggelsen av Nasjonal transportplan. Opposisjonspartiene sier at de vil «etablere landstrøm» ved havnene, og flertallspartiene sier at de vil «kartlegge behovet» for landstrøm i forbindelse med Nasjonal transportplan.

Igjen: Her har man muligheten til å stramme opp klimapolitikken. Det velger Stortinget dessverre ikke å gjøre i dag.

Statsråd Tord Lien [18:00:16]: Den tidvis friske tonen dekker vel på mange måter over det faktiske forhold at det er rimelig bred enighet om norsk energipolitikk i stort og norsk kraftpolitikk spesielt på mange områder blant alle partiene i denne salen, og på andre områder en bred enighet mellom regjeringspartiene, naturlig nok, men også på høyresiden og mot Arbeiderpartiet.

Sånn får det være. Det er naturlig at man fokuserer på det man er uenig i, i en slik debatt, men det er altså sånn at vi er enige om veldig, veldig mye.

Noen har pekt på at det var overraskende at jeg og regjeringen er opptatt av markedet. Det burde vel i og for seg ikke overraske noen at en regjering bestående av Fremskrittspartiet og Høyre er opptatt av markedet. Faktum er at markedet og effektiv prisdannelse har vært et helt sentralt element i utviklingen av det norske kraftsystemet helt siden Eivind Reiten i 1991 endret energiloven i den retningen. Det er i ferd med å gå opp for våre venner og kollegaer i Den europeiske union også at måten vi har organisert dette på, med effektive prisdannelser i kraftsystemet vårt, er årsaken til at vi driver et langt mer effektivt og klimavennlig energisystem, noe som også støttes av Det internasjonale energibyrået, hvis vi sammenlikner oss med de andre landene i Europa.

Mange har pekt på at det ikke er noen plan her for tiden etter 2020. For det første har dagens flertall allerede gjort endringer som vil gi økt verdiskaping i Norge, etablert fram til 2020, og vi har lagt fram en energimelding som peker på hvordan vi er nødt til å satse på klima og energieffektivitet innenfor transportsektoren og industrien – hydrogenstrategien spiller inn i begge elementene, både transport og industri – men også hvordan vi må legge til rette for krafthandel også i framtiden.

Angående havvind har jeg svart til Stortinget hver eneste gang jeg har blitt spurt, at jeg oppfatter at kommersiell produksjon i et markedsbasert system i Norge neppe er noe som vil inntreffe med det aller første. Jeg er likevel glad for at den støtten vi fra myndighetenes side gir til produsenter og leverandørindustrien til havvind, gjør at vi lykkes internasjonalt, og at vi har tatt betydelige markedsandeler i Storbritannia. Så er jeg glad for at representanten Eidsvoll Holmås peker på nasjonal ramme for vindkraft. Det er et grep som vil forenkle både for oss fra myndighetenes side og fra industriens side samtidig som vi ivaretar viktige miljøhensyn i dette arbeidet i tiden framover.

Ingjerd Schou hadde her overtatt presidentplassen.

Tina Bru (H) [18:03:29]: Først og fremst ønsker jeg å si at forslaget fra representanten Arnstad om at forslag nr. 3 oversendes, kommer Høyre til å støtte.

Så for å svare på litt av den kritikken som også kom fra samme representant angående innlegget jeg holdt tidligere: Det jeg etterlyste, var ikke klimaforslagene fra Arbeiderpartiet. Det min kritikk handlet om, var at hovedtalspersonen for Arbeiderpartiet i denne saken brukte hele sitt innlegg på å kritisere det flertallspartiene hadde kommet frem til, uten å egentlig adressere hva Arbeiderpartiet ønsket å oppnå i energipolitikken. Det var det jeg etterlyste. Som jeg også sa, var jeg glad for innlegget fra representanten Henriksen, som jeg følte var oppklarende i så måte.

Debatten går mot slutten. Jeg vil trekke noen refleksjoner rundt debatten vi har hatt i dag. Sam Eyde, Norges første store industrimann, som tøylet de ville norske fossefallene, åpnet industristedet på Eydehavn i 1913. I den forbindelse sa han etter å ha slått fast at han aldri hadde vært politiker, og håpet aldri å bli det, at

«der kan skapes noe også på gamle Norges knauser og knatter. Med god vilje, utholdenhet og tro på sin sak, kan det jevnes ut det som ser vrangt ut.»

Og videre:

«Og la oss love i en stund som denne å utjevne småknattene og småknausene i vår folkekarakter og bringe vårt fedreland fremad, smått men målbevisst.»

Det er slik at vi har bygget det Norge vi kjenner i dag, smått og målbevisst, litt etter litt. Det gjør at vi i dag står rustet til å ta fatt på den grønne omstillingen med et godt utgangspunkt. Med denne energimeldingen og den forsterkede grønne satsingen fremforhandlet i Stortinget legger vi til rette for at Norge kan nå sine klimamål. Samtidig skal vi fortsette å utvikle norsk industri og teknologi og skape ny industri gjennom å ta i bruk vår fornybare kraft på nye områder.

Selv om vi ikke alltid er enig om alle detaljene, er jeg glad for at det er et enstemmig storting som stiller seg bak mange viktige vedtak i kveld. Så ligger det jo i en debatts natur at vi fremhever uenighetene, men som mange her i dag sier, til og med representanten Eidsvoll Holmås, til tross for sin ivrige kritikk på noen områder, vedtar vi i dag forslag som er store skritt i riktig retning.

Helt til slutt ønsker jeg å takke komiteen for en god debatt. Så regner jeg med at det blir noen flere inntegnede nå helt på tampen, men takk for en god debatt så langt.

Presidenten: Representanten Heikki Eidsvoll Holmås har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [18:05:54]: Min tippoldefar bygde kraftverk sammen med Sam Eyde. Derfor synes jeg det er litt stusslig at vi ikke får muligheten til å fortsette satsingen på fornybar energi i den samme skalaen gjennom at regjeringen legger ned ordningen med grønne sertifikater.

Men la det ligge. Jeg har to spørsmål til statsrådene som sitter her. Det ene er: Kan klimaministeren fortelle oss når oljefyrforbudet kommer som lovsak, eller kan han i det minste garantere at det blir lagt fram, slik at Stortinget får behandlet det i løpet av denne stortingsperioden?

Det andre er til forslag til vedtak III, som vi vedtar her i dag, om at Stortinget ber «regjeringen fastsette et mål om 10 TWh redusert energibruk i eksisterende bygg sammenliknet med dagens nivå». Da jeg spurte statsråden om det i stad, sa statsråden at dette var noe han også ville ta opp med Klima- og miljødepartementet. Men det som er spørsmålet, er: Han har kontroll over Enova, og det er Enova som er det viktigste virkemiddelet for å gjennomføre energieffektivisering i bygg. Kommer det noe mål før 2020 inn i Enova-avtalen?

Statsråd Vidar Helgesen [18:07:11]: Jeg vil også få takke for en debatt som kanskje til tider har tilslørt det faktum at det er mye det er enighet om, og at dette arbeidet som er gjort med energimeldingen, bringer ting fremover på en god måte. Det gjelder også i spørsmålet om oljefyrforbudet. Jeg vil berolige representanten Eidsvoll Holmås med at forslaget vil komme i god tid før forbudet skal ha effekt i 2020. Nå er det relativt liten tvil her i salen og ellers i samfunnet om at det kommer, men det er en del teknikaliteter som bearbeides, og forslaget vil altså komme i god tid før det skal tre i kraft i 2020.

Så har jeg lyst til å nevne til representanten Aukrust at uklarhetene rundt samarbeidspartienes mål når det gjelder personbilparken i 2025, er bilagt for de aller flestes vedkommende. Hvis den ikke er det for Aukrusts vedkommende, skal jeg nå klargjøre: Det er altså slik at målet er null salg av helt fossile personbiler i 2025, ikke som et forbud, men med virkemidler som skal sørge for at fossilbilsalget stopper fra og med 2025. Målet reflekterer klimastrategien i papirene til Nasjonal transportplan, en klimastrategi denne regjeringen tok initiativ til. Klimastrategien baserer seg igjen på klimamålet for 2030, et mål regjeringen foreslo, og som vi foreslo at vi skal nå sammen med EU.

Her er det en systematikk. Elvestuen etterlyste systematikk i klimapolitikken. Jeg tror vårt arbeid med og vår forpliktelse til å samspille med EU kommer til å bidra til mer systematikk i klimapolitikken det neste tiåret enn det vi kanskje har hatt det forrige tiåret. Jeg tror Venstre snakker sant og ærlig – og det bør flere merke seg – når de understreker at de oppnår mer utenfor regjering enn det f.eks. SV gjorde i regjering. Det var vel, så vidt jeg minnes, Arbeiderpartiet de hadde å bryne seg på i regjering.

Terje Aasland (A) [18:09:39]: Når representanten Tina Bru bruker 5 minutters taletid på å beskrive mitt innlegg, betyr vel det at jeg traff en nerve som vekte noen følelser og litt irritasjon hos henne. Da har jeg kanskje sagt de riktige tingene i det innlegget.

Så er det slik, når vi oppsummerer debatten litt, at regjeringspartiene konsekvent henviser til perioden 2005–2013. Veldig mye bra skjedde for landet i den perioden. Men når vi som parti, Arbeiderpartiet, nå former vår politikk, velger vi å ta utgangspunkt i det som er dagens muligheter. Vi prøver å se inn i framtiden og prøver gjennom det å forme de beste forslagene. Jeg oppfordrer regjeringspartiene til også å begynne med det, for det gjør at en kanskje ser litt klarere hva framtiden vil bringe – heller enn å henge seg fast i perioden 2005–2013.

Så kunne jeg ha referert alle de forslagene som vi har fremmet, og som handler om kraft og om industri. Jeg har ikke tid til det; jeg skal bare nevne noen: en enhetlig tariffmodell for å oppnå en likeverdig nettariff for industribedriftene – helt vesentlig for å styrke grunnlaget for investeringer. Vi har foreslått hvordan Norge skal bli en betydelig aktør innenfor offshore vindkraft for å bygge opp et hjemmemarked, men først og fremst for å sikre at de fantastiske leverandørvirksomhetene våre får større muligheter. Vi har foreslått at vi vil ha en ny ordning for støtte til fornybar energi for å erstatte dagens ordning med grønne sertifikater, da rettet mot teknologiutvikling, kraftproduksjon og markedsmuligheter for norsk teknologi. Det er framsynt, og det er riktig å gjøre det. Vi har vært tydelige på at vi ønsker å øke fondet for klimateknologi under Enova til 100 mrd. kr i 2017 – ytterligere opptrapping fram til 2020. Vi ber om å sørge for at en utnytter handlingsrommet i EØS, nettopp for å understøtte investeringer i ny industri. Jeg kunne fortsatt.

Jeg skal avslutte med det som har vært oppe sentralt i denne debatten. Olje- og energiministeren sier at de skal styrke lønnsomheten gjennom å stabilisere markedet. Så nevner han ikke noe om skatt, ikke noe om grunnlaget, ikke noe om rammebetingelsene. Det betyr implisitt at det statsråden snakker om, er en betydelig økning av kraftprisene i Norge. Det er den eneste måten å få opp lønnsomheten i investeringene på. Så sier statsråd Helgesen noe viktig: Forurenser betaler-prinsippet må bli langt viktigere i tiden fram til 2025. Jeg er hjertens enig med statsråd Helgesen i akkurat det. Derfor skrev vi inn i vårt forslag om nullutslippsbiler fra 2025 at avgiftssystemet må innrettes slik at målet nås. Da forstår jeg at statsråd Helgesen og undertegnede er enig i oppfattelsen av det.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 8 og 9.