Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Ib Thomsen (FrP) [18:13:52]: (ordfører for saken): Som saksordfører vil jeg takke komiteen for et godt samarbeid om denne saken.

Det er viktige spørsmål som stilles rundt denne problematikken, og det er helt klart et politisk tema som er viktig og mer aktuelt enn noensinne. Forslagsstillerne viser til at lave lønninger, overtidspress, dårlig sikkerhet og mangler på flere områder preger store deler av vareproduksjonen for verdensmarkedet.

Norske forbrukere har liten informasjon og få rettigheter når det gjelder innsyn i og kunnskap om hvordan varen er produsert. Forslagsstillerne mener det bør opprettes en lov om åpenhet og informasjon om hvordan selskapene arbeider med samfunnsansvar og leverandørkjedene, dvs. en lov som pålegger bedriften å svare forbrukerne og organisasjoner om tema knyttet til deres arbeid for å forbedre forhold ved produksjonen.

Formålet må være å sikre forbrukerne informasjon om etiske forhold knyttet til produktene. Lovens gyldighetsområde bør være varer som bl.a. tekstil, klær, sko, elektronikk, IKT, møbler, kaffe, te, kakao og leker.

Loven bør etter forslagsstillernes syn gjelde alle som har selskaper registrert i Norge, dvs. alle selskaper som importerer varer til Norge og samtidig er en juridisk enhet i Norge. Loven bør etter forslagsstillernes syn håndheves av en klagenemnd.

En samlet komité mener at åpenhet er et viktig prinsipp, og kun ved åpenhet vil man kunne avdekke hvordan selskapene produserer sine varer.

For å sikre at nasjonale og internasjonale selskaper ikke bryter menneskerettigheter, kan man på den måten etterprøve hva som skjer i flere ledd av produksjonen, uten at dette betyr at bedriften må oppgi sine bedriftshemmeligheter.

Vi som politikere er opptatt av å bidra til økt åpenhet og økt tilgang av informasjon rundt de etiske sidene ved produksjonen av varer og tjenester. Om kravet om etisk informasjon skal ha en reell effekt på produkter og forbrukerne, må åpenhetskravene gjelde for hele produksjonskjeden og ikke bare ett ledd tilbake. Informasjonen må innebære at et minimumskrav er oppfylt.

I innstillingen viser en samlet komité til FNs veiledende prinsipper for næringslivet. Der understrekes det at næringslivet har et selvstendig ansvar for å beskytte menneskerettighetene, herunder grunnleggende faglige rettigheter i land de opererer i. Det innebærer at selskapene skal ha etablert egne rutiner for menneskerettigheter der det er risiko for brudd på slike rettigheter. Det er viktig å påpeke at flere merkeordninger stiller krav til bedriftenes etiske retningslinjer, slik som rene etikkmerker som Fairtrade. De offisielle miljømerkene som det nordiske Svanemerket og det europeiske EU-Ecolabel stiller også krav til etikk i tillegg til strenge miljøkrav.

Dessverre virker det som om produsentene synes det kan være problematisk å offentliggjøre egen leverandørkjede ut ifra konkurransemessige forhold. Miljø- og etikkmerkene behandler denne type konkurransesensitiv informasjon konfidensielt, og de kan derfor være gode virkemidler for produsentene som ønsker å synliggjøre sitt sosiale og miljømessige engasjement uten full åpenhet om hele sin leverandørkjede.

Målrettet bruk av miljø- og etikkmerker på varer som klassifiseres som høyrisikoprodukter av Difi, som tekstiler, klær, sko etc., i kombinasjon med kampanjeinformasjon til forbrukerne, vil dekke dette behovet som lovforslaget legger opp til, og da ivareta produsentenes behov for beskyttelse av konkurransesensitiv informasjon. Forbrukerne får informasjon i selve kjøpsøyeblikket og vil velge bort produkter og varer uten merking. Som politiker mener jeg det er viktig å få markedskreftene til å fungere til etikkens og miljøets beste.

Hege Haukeland Liadal (A) [18:19:05]: Norge kan gå foran på mange områder, og innføring av en mulig etikkinformasjonslov er absolutt å ligge i front på et politisk område som skaper stort engasjement blant forbrukere i Norge så vel som i resten av verden. Det store spørsmålet blir hvor begrensningene i lovverket eventuelt skal gå. Arbeiderpartiet er i så måte positive til en utredning som vil muliggjøre de avgrensningene en etikkinformasjonslov eventuelt skal ha.

I dag etterspørres etikkinformasjon av mange. Det er et stort engasjement, og de organisasjonene som per i dag jobber for å fremme god etikk i Norge, møter stor pågang fra forbrukere. Utfordringen er at leverandørene i dag ikke har plikt til å oppgi den informasjonen.

En kan utvikle en bedrift som tar etiske hensyn, og som gjør gode, bevisste valg. Det er mulig å drive virksomheten godt over tid og ha en fordel av å oppgi etikkinformasjon. Ja, det kan være ekstra lønnsomt – etter bedriftsøkonomiske ideer, til og med – om en har et bevisst forhold til dette. Stormberg er en bedrift som er et eksempel på at man av egen vilje ønsker å gi ut denne typen informasjon.

Tiden er moden for å gi fullt innsyn og oss som forbrukere rett til en viss informasjon – både angående selve produksjonen og hvordan de som produsenter jobber med etisk handel, og hvilke krav de stiller til sin leverandørkjede.

Dårlige arbeidsforhold bør ikke være et konkurransefortrinn.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [18:21:19]: Lave lønninger, overtidspress, dårlig sikkerhet på arbeidsplassen og mangel på respekt for fagforeningsarbeid preger store deler av vareproduksjonen for verdensmarkedet. Det er opprørende å høre om de fullstendig uakseptable forholdene arbeidere i store deler av vareproduksjonen opplever.

Vi vet at mange forbrukere vil ha mer informasjon, slik at de kan velge mer etisk riktig. De vil ikke være med på å bidra til disse forferdelige arbeidsforholdene. Vi mener vi må ta politiske virkemidler i bruk for å endre på dette. Vi må gjøre det vi kan, og vi tror at en ny etikklov kan gjøre at forbrukerne og myndighetene sammen kan bidra til bedre arbeidsforhold i produksjonsland.

Kristelig Folkeparti er veldig glad for at et samlet storting i dag vedtar at regjeringen skal utrede og vurdere å fremme forslag til en lov om åpenhet om produksjonssteder, om etikkinformasjon og om vareproduksjon, til forbrukere og organisasjoner. Vi er selvfølgelig klar over at når alle partiene støtter forslaget om utredning av en lov, så gjør ikke alle det ut fra en fullstendig overbevisning om at det er en ny etikklov som er det riktige virkemiddelet. Men vi ønsker alle at dette skal vurderes nærmere, og det er det som er viktig i dag – at vi med dette tar ett skritt videre mot det som kanskje blir en ny lov.

Noen av oss stemmer for og argumenterer for fordi vi tror på en etikklov, men også vi mener det er behov for en utredning, en klargjøring, avgrensninger osv. Vi har ikke fasiten på hvor mange ledd i produksjonskjeden åpenhetskravet må gjelde for. Vi mener det er behov for kloke vurderinger rundt balansen når det gjelder produsentenes behov for beskyttelse av forretnings- og konkurransesensitiv informasjon overfor sine konkurrenter, for å nevne noen eksempler.

Også vi som tror på en ny lov, mener det er avgjørende at også andre virkemidler brukes godt. Loven er et supplement til og ikke en erstatning for merkeordninger, internasjonale prosesser osv., men vi mener det er behov for en åpenhets- og informasjonslov ut over de ordningene vi har i dag.

Ved en inkurie står Kristelig Folkeparti inne i en merknad i innstillingen som handler om at merking og forbrukerrettet kampanjeinformasjon vil dekke det behovet som lovforslaget legger opp til. Vi mener selvfølgelig ikke dette. Ja, vi mener at merking og frivillig åpenhet og informasjon kan bety veldig mye, men vi mener det er åpenbart at dagens situasjon viser at dette ikke er nok. Vi trenger flere virkemidler. Merkeordningene er alle frivillige elementer og vil ikke kunne fange opp dem i bransjen som ikke vil være åpne eller svare frivillig. Kristelig Folkeparti mener det er behov for å lovfeste en plikt til å gi forbrukerne og organisasjonene informasjon.

Komiteen understreker at merking og forbrukerrettet kampanjeinformasjon kan gi store endringer i markedet, og viser til eksemplet med kampanjen mot palmeolje, som Regnskogfondet og Grønn Hverdag initierte. Nettopp erfaringen fra palmeoljekampanjen er et godt eksempel på at etikkloven trengs. Det var nemlig miljøinformasjonsloven som var avgjørende for at organisasjoner kunne drive forbrukerrettet kampanjeinformasjon i forbindelse med kampen mot palmeolje.

Vi mener at en etikklov etter modell av miljøinformasjonsloven kan være et viktig virkemiddel og et skritt på veien mot bedre arbeidsforhold for disse arbeiderne. Norske forbrukere har lite informasjon og få rettigheter når det gjelder innsyn i og kunnskap om hvordan varer er produsert. Slik informasjon og åpenhet etterlyses av stadig flere. Vi mener at en etikklov bør ha til formål å sikre allmennheten tilgang til etikkinformasjon og derved gjøre det lettere for den enkelte å bidra til etisk handel og dermed en styrking av menneske- og arbeidstakerrettigheter.

Vi peker på en del avklaringsbehov og løsninger i representantforslaget, og vi peker på miljøinformasjonsloven, som vi altså vet har en viktig funksjon.

Kristelig Folkeparti er glad for at en samlet familie- og kulturkomité i innstillingen uttrykker at komiteen mener det er behov for flere virkemidler for å sikre norske forbrukere mulighet til å ta informerte valg når de handler. For at markedet og forbrukermakten skal fungere, må forbrukerne vite hva de kjøper, og at de ikke med sin handel bidrar til uetiske produksjonsforhold.

Komiteen mener det er behov for en utredning, og at det gjøres gode vurderinger av hvorvidt en slik lov bør innføres eller ikke.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [18:26:33]: Jeg synes at saksordføreren hadde en god presentasjon av forslaget vårt, så jeg har egentlig mest noen kommentarer og noen tanker. Jeg synes også Bekkevold redegjorde for forslaget på en veldig god måte.

Vi blir forhåpentligvis mer og mer bevisste som kunder og mer og mer opptatt av arbeidsforholdene for dem som produserer varene vi kjøper, enten det gjelder tjenester vi kjøper privat i vårt eget hjem, eller det er varer vi kjøper i butikken som er produsert i et annet land.

En mindre verden bidrar til å gi oss informasjon og sette søkelys på arbeidsforholdene for dem som produserer varer og tjenester for oss, og det er veldig bra.

Etikkens formål er ifølge Store norske leksikon «å studere hvordan man bør handle». En enstemmig komité stiller seg bak forslaget om å utrede en lov om akkurat dette, om hvordan vi bør handle. Og det gjelder ikke bare klær.

Det er lett å la seg friste av billige produkter i butikken, ikke minst billige klær. I tillegg vil mange gjerne ha den siste utgaven av elektronikk, som telefoner og nettbrett. Noen av oss har en forkjærlighet for sko og vesker, mens andre skal ha siste nytt i møbler. Ungene vil ha det meste av leker og spør ikke hvem som har laget dem. Utfordringen er at de fleste av oss kjøper mange nye produkter vi i virkeligheten ikke trenger. Vi har mest lyst på det nyeste eller noe nytt. Særlig om det er billig, er det lett å falle for fristelsen. I forslaget er varene jeg har nevnt, varer som er klassifisert som høyrisikoprodukter av Difi, varegrupper som vi foreslår at loven kan omfatte. I tillegg er det viktig å ha åpenhet om hvordan importerte matprodukter blir produsert.

Vi tenker ofte litt for lite på produksjonskjeden når vi kjøper varer og tjenester. At en vare er billig i Norge, betyr gjerne at noen får litt for lite betalt et annet sted.

Jeg tror det er mange av oss som så programmet om klesproduksjon i Bangladesh for noen år siden, om tekstilarbeiderne som fikk et par kroner i timen for å lage klær for vestlige merker, og som jobbet under forhold som ikke akkurat var i henhold til norske HMS-krav. I år har realityserien Sweatshop – dødsbillig mote opprørt mange. Her har ungdommer møtt kambodsjanske tekstilarbeidere og sett hvordan de jobber, bor og lever som syersker i tekstilfabrikkene. Serien har nok gitt mange av oss litt å tenke på og kanskje bidratt til å endre forbruksmønsteret hos noen av oss. En ekstra positiv effekt er at serien har spredd seg til andre land. Det synes jeg er godt jobbet av Aftenposten TV.

Men det er ikke godt nok for Senterpartiet kun å fokusere på tekstilarbeiderne, på dem som syr klær. Stoffene klærne er produsert av, er høstet, spunnet og vevd av noen andre. Vi må også sørge for at de som er i andre ledd av kjeden, også har levelige og akseptable arbeidsvilkår, noe vi håper denne utredningen vil være med og bidra til.

Det har vært mye fokusering på klær, men like viktig er nok markedet for elektronikk, som jeg nevnte. Å tenke litt igjennom hvor de produktene vi ikke vil ha mer, havner, hvem som destruerer dem, plukker dem fra hverandre, tar ut delene det går an å bruke igjen, og på den måten bidrar til resirkulering, vil også være en del av kjeden – miljøaspektet likeså.

Rettferdig handel, eller Fairtrade, er et krevende tema. Det krever mye av oss, og det krever mye av dem som produserer varer og tjenester. For at vi skal kunne bidra til en bedre verden, til mer rettferdig handel, er vi nødt til å ha informasjon om hvordan en vare er produsert. En utredning av en slik lov vil dekke mange spørsmål og problemstillinger og slik sett kunne være et første skritt i riktig retning.

Til slutt: Jeg synes det er godt jobbet av organisasjonen Framtiden i våre hender. De har trykket på for at vi skal få utredet en etikklov her i landet. I sin undersøkelse har de vist at over 72 pst. av oss er villig til å betale mer for å sikre at de som lager klær, har akseptable lønns- og arbeidsvilkår. Kun 11 pst. sier at de ikke er villig til det. Jeg minner igjen om at dette handler om mer enn klesproduksjon, men jeg tror vi blir flere og flere som ønsker å være en del av en mer rettferdig verden, og at flere av oss dermed blir noe mer kritiske til vårt eget forbruk, og mer bevisste på hvor vi henter tjenester, og hvordan produktene vi har kjøpt, er blitt til.

At vi behandler dette forslaget i dag, tror jeg vil vekke oppmerksomhet internasjonalt, og en lovutredning vil garantert bli fulgt med skarpe øyne av omverdenen, for hva forbrukerne etterspør, vil påvirke produksjonen.

Senterpartiet ser fram til en oppfølging av denne saken, og vi gleder oss over at en samlet komité støtter dette initiativet.

Terje Breivik (V) [18:31:42]: For den medvetne forbrukaren er tilgangen til rett og fullstendig informasjon nyttig og viktig. Slik kan ho eller han betre bruka forbrukarmakta for å seia ifrå og påverka samfunnsutviklinga. For ein open og vel fungerande marknad er tilgangen til rett og fullstendig informasjon ein heilt avgjerande føresetnad. For arbeidarar som arbeider under dårlege arbeidstilhøve, med manglande tryggleik, forbod mot fagrørsle og løn langt under det som kan gje verdige liv, kan tilgangen vestlege forbrukarar har til rett og fullstendig informasjon, vera livsnødvendig.

Staten har ei tung rolle i å sikra forbrukarrettar og openheit om varer og tenester, ikkje minst fordi denne typen reguleringar er med og sikrar den sosiale infrastrukturen i ein marknad. Eg skal illustrera dette med å visa til ein filosof eg ikkje har for vane å referera til på talarstolen i Stortinget, men trur ein at Adam Smith var ein talsmann for kapitaleigarane, har ein ikkje lese mykje av det han faktisk skreiv.

Smith var mistruisk til kva motiv næringsdrivande hadde, og meinte dei hadde ein tendens til å manipulera både det politiske systemet og det rettslege rammeverket til sin fordel, på kostnad av resten av folket. Han etterlyste difor samfunnsinstitusjonar, lover og reglar som ville kanalisera verksemda til næringsdrivande i produktiv og samfunnsnyttig retning.

For ein næringspositiv Venstre-mann høyrest Smith nesten konspiratorisk ut når me trekkjer fram desse sidene av arbeidet hans. Men representantforslaget me handsamar i dag, handlar i realiteten om å byggja betre rammeverk for marknaden, slik at ein kanaliserer næringsverksemd i produktiv og samfunnsnyttig retning. Samstundes ligg det til grunn at ein vil gje marknadsdeltakarane, forbrukarane, betre kjennskap til relevant informasjon, som igjen er ein føresetnad for god konkurranse.

Me gjorde noko av det same i 2003, då Stortinget gjorde vedtak om miljøinformasjonslova. Ho vart lagd fram av regjeringa Bondevik II, og eg trur ikkje eg tek munnen for full når eg seier at Venstre, som deltakar i den regjeringa, var svært oppteke av å få den lova på plass. Miljøinformasjonslova vert prisverdig nok òg lyfta fram av forslagsstillarane som eit godt døme på korleis ei slik lov kan utformast.

Ein metode for å sikra gode og opplyste forbrukarval er merkeordningar. Dette vert òg mitt og Venstres innspel til statsråden når ho i dag etter alt å døma vert beden om å greia ut ei etikkinformasjonslov: Vurder òg i den samanheng om ei standardisert merkeordning, særleg for matvarer, kan vera med og gje forbrukarane høve til å gjera vala sine ut frå etiske vurderingar, inkludert berekraft, dyrevelferd og andre omsyn.

Avslutningsvis vel eg å nemna at Venstre vart spurt om å vera med som forslagsstillarar til representantforslaget som no ligg føre. Når me valde å stå utanfor, var det ikkje fordi me ikkje kunne stilla oss bak forslaget om å greia ut og vurdera å fremja forslag til ny lov, men fordi me var i tvil om nokre av dei implisitte føringane som forslagsstillarane la i dokumentet. Me er derimot veldig komfortable med forslaget til vedtak, som me tidleg melde støtte til då forslaget kom til Stortinget, og som no ligg an til samrøystes å verta vedteke.

Kirsti Bergstø (SV) [18:35:48]: Jeg er glad for at vi i dag starter slutten på at kleskjeder kan få holde hemmelig hvem som produserer klærne vi bruker. Dette har gjort det enklere for selskapene å skjule luselønn, elendige arbeidsforhold og dårlig sikkerhet. Det vil SV ha en slutt på. Derfor vil jeg berømme forslagsstillerne og også komiteen. En etikklov vil gjøre det enklere for forbrukere å velge etiske produkter, og SV lover å være med i kampen helt fram til loven er vedtatt.

Mange steder i verden brytes menneskerettighetene hver dag ved produksjon av varer som selges til oss i Norge. Alt fra klær og mobiltelefoner til kaffe, kakao og tobakk kan være produsert i bedrifter der mennesker blir utsatt for helseskader eller utnyttet i slavearbeid eller barnearbeid.

Vi skal ikke skru klokken mer enn 100 år tilbake for å finne ufattelig lidelse og død også i vårt eget arbeidsliv. For mange fyrstikkarbeidere på slutten av 1800-tallet var tannverk et første tegn på at kjevebeinet gradvis råtnet vekk. Alvorlig hjerneskade og død kunne til slutt bli prisen å betale for arbeidet med det farlige stoffet gult fosfor. I 1889 demonstrerte de kvinnelige fyrstikkarbeiderne i Kristiania. De organiserte seg, hadde skikkelig streikeledelse og samlet inn til streikekasse. De tapte første slag, men skritt for skritt fikk de innfridd sine krav. Kampen de startet, har gitt oss et Norge i dag med verneombud, fagforeninger og arbeidstilsyn.

Nå har kampen mot urimelige arbeidsforhold for lavkostlandenes tekstilarbeidere nådd de vestlige klesmarkedene, for våre liv henger sammen med deres. Arbeidernes blodslit henger rundt halsen vår. I nakken på mange av våre klær står det «Made in Bangladesh». Det var 29 vestlige selskap som fikk sine klær produsert i bygningen Rana Plaza, som raste sammen.

Når Aftenposten gjennom sin prisverdige serie Sweatshop lar norsk ungdom selv få prøve seg som tekstilarbeidere i Kambodsja, kommer tårene hos de unge, som skjønner hva slags liv fabrikkarbeiderne har. I lavkostland som Kina, Bangladesh og Kambodsja er det, for å si det forsiktig, ikke alltid like enkelt å være fagforeningsaktivist. De fortjener vår støtte.

Forbrukerkampanjer har mange ganger ført til endring. Etter press fra forbrukere er det flere kleskjeder som har valgt å åpne opp om hvor de produserer sine klær. Likevel er det langt igjen fra åpenhet til rettferdighet. Vi skal kreve at tekstilarbeiderne skal få bedre forhold, men aller viktigst er det at de har muligheten til og troen på at det nytter å reise kravet selv. De må få stå sammen og ha styrke nok til ikke å gå inn i bygninger som har sprekker i muren. De trenger sin egen stemme og samhold, slik at de kan kreve regulerte arbeidstider og vern mot farlige forhold. Men om vi skal kunne lytte til deres stemmer, er vi avhengig av at lyden bærer helt fram. Det er langt større mening i å stille spørsmål om arbeiderne som syr klærne våre, får lov til å organisere seg, hvis det faktisk er mulig å få et svar.

SV har fremmet forslag til Stortinget om at når staten og kommunene kjøper inn varer, skal det stilles krav om at grunnleggende rettigheter er oppfylt. Forbud mot diskriminering, forbud mot de verste formene for barnearbeid, forbud mot tvangsarbeid, og ikke minst retten til å organisere seg og føre kollektive forhandlinger, er viktige internasjonale konvensjoner om arbeidslivsstandarder som de fleste land har akseptert.

Hva vil konsekvensen av å stille grunnleggende etiske standarder til varene man kjøper inn, være? – Jo, at det blir en konkurranse på noe mer enn bare pris. Jeg håper at det vil være tilfellet også når man hver for seg skal ta sine valg, men med en kunnskap man kanskje ikke har hatt før. Vi må huske at noen betaler prisen – noen gjør det i dag med liv og helse. Derfor trengs en etikklov, og SV lover å være med i kampen helt fram.

Rasmus Hansson (MDG) [18:40:18]: Altfor mange mennesker produserer varer til verdensmarkedet under umenneskelige forhold. Denne utbyttingen av mennesker går dessuten svært ofte hånd i hånd med utbytting av natur. Vareproduksjon som ikke betaler for de menneskelige kostnadene eller miljøkostnadene for produksjonen, er selve drivstoffet i en global forbrukskarusell som er både etisk og miljømessig uholdbar. Derfor er det å sikre ansvarlig produksjon og forbruk ett av FNs nylig vedtatte bærekraftsmål, som også Norge er forpliktet av.

Å sikre etisk forsvarlige arbeidsvilkår for arbeidere over hele verden er ikke bare en selvfølgelig moralsk forpliktelse, det er også et viktig bidrag til sosial og politisk stabilitet, og det er sterkt koblet til en mer ansvarlig holdning til miljøet. Derfor er det både fornuftig og også i vår egen interesse å sikre disse forholdene. Norske forbrukere får i dag lite informasjon og har få rettigheter til innsyn og kunnskap om hvordan varene vi kjøper, er produsert. Vi kan ha en berettiget mistanke om at buksa vi kjøper til 198 kr, er basert på utbytting av arbeidere, men vi vet ikke sikkert. Vi vet heller ikke om nabobuksa til 2 500 kr er produsert på like dårlig måte. Derfor er det et gledelig framskritt at Stortinget i dag ber regjeringen utrede en etikkinformasjonslov og vurdere å foreslå en slik lov.

I en spørreundersøkelse som flere allerede har referert til fra talerstolen her, svarer over 70 pst. av de spurte at de er villige til å betale mer for å sikre akseptable lønns- og arbeidsforhold hos produsentene. Denne utviklingen er en seier for forbrukermakten, ansvarlige norske bedrifter og solidariske arbeidstakere, som har presset på for økt åpenhet om hvordan varer blir produsert. Organisasjoner som Framtiden i våre hender, Regnskogfondet, WWF og andre har på forskjellige måter bidratt til oppmerksomhet om hvordan klesproduksjonen foregår, hvordan tømmerproduksjonen foregår, hvordan naturprodukter, dyreprodukter osv. leveres til oss. Alt dette bidrar i en riktig utvikling. Initiativ for etisk handel støtter intensjonen om en etikkinformasjonslov, og en rekke bedrifter, organisasjoner og offentlige virksomheter ønsker lovkrav om åpenhet om forhold for arbeidere som produserer varer som importeres til Norge.

Store norske importbedrifter samt arbeidsgiverorganisasjoner som Virke, NHO Handel og KS er enig med LO, YS, Delta, Parat og Fellesforbundet på fagforeningssiden. De Grønne regner derfor med at regjeringen vil reagere raskt og komme tilbake til Stortinget med en utredning og forhåpentligvis et konkret lovforslag.

En etikkinformasjonslov må ha som mål å øke åpenheten om arbeidsforholdene i produksjonsbedrifter og bidra til tiltak som bedrer forholdene for arbeiderne. I dag er det bedriftene selv som bestemmer hvor mye informasjon de ønsker å dele med oss forbrukere. Noen deler mye, andre lite, men like krav om åpenhet gir forbrukerne makt til å premiere de gode og straffe de dårlige importørene og produsentene. Når man kjøper en T-skjorte, bør klesmerket ved lov være pålagt å gi informasjon om arbeidsvilkår i produksjonsbedriften. For forbrukeren blir det da lettere å gjøre valg som er etisk riktige for henne selv, samtidig som hun bidrar til bedre arbeiderrettigheter i produsentlandene.

Informasjon om produkter og arbeidsforhold som kan etterprøves, gir importøren økt interesse av bedre produksjonsforhold hos leverandørene sine. En slik lov vil gi konkurransefordeler for bedrifter som selger varer som er produsert på ansvarlig vis. En etikkinformasjonslov bør gjelde alle virksomheter i Norge, også de som ikke bare selger forbruksvarer, men f.eks. innsatsfaktorer til industri.

Til slutt vil jeg takke Kristelig Folkeparti og Senterpartiet for godt samarbeid om et godt og viktig forslag. En samlet familie- og kulturkomite stiller seg bak å utrede lovkravet om åpenhet for arbeidere som produserer varer som importeres til Norge. Vi ser fram til at regjeringen kommer tilbake til Stortinget om dette. Jeg anbefaler komiteens innstilling.

Statsråd Solveig Horne [18:45:18]: Som forbrukerminister deler jeg oppfatningen til komiteen om at forbrukerne skal ha en reell mulighet til å ta informerte valg når de handler. Tilgang på informasjon om miljø- og arbeidsforhold i leverandørkjedene vil gi forbrukerne bedre mulighet til å ta valg ut fra egne preferanser. Vi har sett eksempler på at forbrukerkrav kan presse selskaper til å være mer åpne om egne leverandørkjeder. Det er likevel uklart om det å gjøre slik informasjon tilgjengelig for norske forbrukere i seg selv vil bidra til bedre produksjonsforhold i andre deler av verden, slik forslagsstillerne synes å mene.

Til tross for at sju av ti forbrukere oppgir at de vil betale mer for å sikre rettferdige kjøp, viser det seg gjerne at man ikke like lett følger opp dette i de daglige kjøpsvalgene.

Forslaget om å utrede en etikkinformasjonslov knytter seg først og fremst til forbrukernes rett til informasjon om hvor og hvordan varene de kjøper, blir laget. Med tanke på dette mener jeg det vil være nyttig å utrede forslaget nærmere. Likevel vil jeg påpeke at hovedutfordringen, slik jeg ser det, ikke først og fremst er tilgangen til forbrukerrettet informasjon. Problemet er at for få forbrukere aktivt etterspør denne informasjonen der de handler.

Slik det er i dag, er de største norske selskapene allerede forpliktet gjennom regnskapsloven § 3-3 c til å publisere årlige rapporter om eget arbeid med samfunnsansvar. Utover dette står næringsdrivende fritt til å synliggjøre sitt eget arbeid med dette og bidra til at forbrukerne kan gjøre informerte valg.

Jeg oppfatter at mange næringsdrivende allerede er opptatt av dette. De deler gjerne informasjon om produksjonssteder og arbeidet sitt med samfunnsansvar og miljø med forbrukere og andre interessenter.

Initiativ for etisk handel har her en viktig rolle. Dette er et flerpartssamarbeid for næringslivet som skal fremme systematisk arbeid med samfunnsansvar i leverandørkjeden. De 160 medlemmene fra norsk næringsliv og offentlige etater forplikter seg både til å arbeide med samfunnsansvar i egen leverandørkjede og til å gjøre årlige rapporter om dette arbeidet tilgjengelig på organisasjonens nettsider.

I mange bransjer konkurrerer selskaper om å kapre stadig mer bevisste og samfunnsengasjerte kunder. Bruk av merkeordninger, åpenhet om leverandører og et grundig arbeid med samfunnsansvar i egen leverandørkjede gir konkurransefortrinn i kampen om de kundene som er opptatt av etikk- og miljøspørsmål. Det er flere merkeordninger som gir etterprøvbar, forbrukerrettet informasjon om forhold i leverandørkjeder. Miljømerket Svanen er kanskje det best kjente offisielle merket som gir forbrukerne denne typen informasjon.

Stadig flere virksomheter ser verdien av å benytte Svanen til å informere om at det er stilt strenge krav til produksjonen av sine varer.

Det er viktig å oppfordre alle næringsdrivende til både å ivareta og synliggjøre sitt arbeid for etikk i leverandørkjeder. I oktober 2015 lanserte regjeringen en handlingsplan for næringsliv og menneskerettigheter. Her retter vi klare forventninger til næringslivet om å vise aktsomhet og kartlegge risiko knyttet til menneske- og arbeidstakerrettigheter hos egne leverandører. Handlingsplanen tydeliggjør regjeringens forventninger til hvordan næringsdrivende kan ivareta samfunnsansvar i sine leverandørkjeder.

Når Stortinget nå ber regjeringen om å utrede en lov om etikkinformasjon, vil jeg gå i gang med det arbeidet så snart som mulig, og holde Stortinget orientert på egnet måte.

Jeg vil understreke at regjeringen ønsker å forenkle regelverk og rapporteringskrav for næringslivet. Det vil være viktig at utredningen svarer på om ny lovgivning er veien å gå på dette området. Det er også klart at en etikkinformasjonslov bl.a. vil måtte vurderes opp mot handelspolitiske og konkurransemessige hensyn og forpliktelser.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [18:49:46]: I mitt innlegg pekte jeg på at nettopp erfaringen fra palmeoljekampanjen er et godt eksempel på at etikkloven trengs. Det var nemlig miljøinformasjonsloven som var avgjørende for at organisasjoner kunne drive forbrukerrettet kampanje/informasjon i forbindelse med kampen mot palmeolje. Det er noen av oss som mener at en etikklov etter modell av miljøinformasjonsloven kan være et viktig virkemiddel og et skritt på veien for å kunne legge til rette for mer etisk handel, og ikke minst sånn sett bedre de forferdelige arbeidsforholdene som mange arbeider under.

Er statsråden enig i det? Er det et spor hun vil følge?

Statsråd Solveig Horne [18:50:35]: Som jeg også sa i mitt innlegg, er jeg opptatt av at forbrukerne har kunnskap om de varene de kjøper, slik at de kan gjøre gode valg og kjøp.

Ivaretakelse av arbeidstakere og menneskerettigheter i leverandørkjeden, vet vi er langsiktig. Det er komplisert. Spørsmålet er da om en etikklov vil være et egnet virkemiddel for å oppnå dette. Jeg tror det er viktig det arbeidet som næringslivet gjør allerede i dag, og at forbrukere er opptatt av å etterspørre. Det vil være med på å få fram flere opplysninger om hvor varene er produsert, og hvilke forhold de har blitt produsert under.

Jeg skal følge opp forslaget som kommer fra Stortinget, med å utrede dette og komme tilbake til Stortinget med egne forslag.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 10.

Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at sakene nr. 11 og 12 behandlet under ett. – Det anses vedtatt.