Stortinget - Møte tirsdag den 31. januar 2017

Dato: 31.01.2017
President: Olemic Thommessen

Søk

Innhold

Sak nr. 1 [10:05:11]

Debatt om klima- og miljøministerens redegjørelse om forvaltning av ulv (Redegjørelsen holdt i Stortingets møte 17. januar 2017)

Talere

Presidenten: Presidenten vil foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 10 minutter, og at taletiden blir fordelt slik: Arbeiderpartiet 20 minutter, Høyre 15 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter og Miljøpartiet De Grønne 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil tre replikker med svar etter innlegg fra partienes hovedtalere og inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen.

Videre foreslås det at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Ola Elvestuen (V) []: Først vil jeg takke statsråden for en god redegjørelse og gjennomgang av den situasjonen vi nå er i etter behandlingen av ulvemeldingen i fjor vår og rovdyrforlikene, som også omfattet ulv, fra både 2004 og 2011, som ikke lenger er til stede. Venstre beklager det. Vi forhandlet fram en enighet. Men fire partier – Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet – ønsket å få en behandling der man fikk et lavere bestandsmål. Fra vår side mente vi den gangen at når vi ikke lenger har et forlik, vil det føre til at konfliktnivået blir enda høyere. Jeg tror vi i dag kan se at det er nettopp det som har skjedd.

Statsråden påpekte situasjonen med at vi i dag har noen og seksti ulv – kanskje 70 – i Norge. Som det ble påpekt i ulvemeldingen, kunne vi få en situasjon – på grunn av begrensningene i naturmangfoldloven og forpliktelsene i Bern-konvensjonen, hvor det også er krav om skadepotensial for uttak av ulv – med en høyere bestand enn det som ligger i bestandsmålet som er satt av Stortinget. Det var det ingen tvil om da vi hadde behandlingen av ulvemeldingen. Det er viktig å påpeke at det er Stortinget som har vedtatt naturmangfoldloven, som har vedtatt at vi skal tilslutte oss Bern-konvensjonen, og som selvfølgelig også har gjort sine vedtak i forbindelse med ulvemeldingen.

Når vi har havnet i denne situasjonen, mener Venstre at statsråden har handlet helt rett, dvs. at han har bedt om en lovvurdering omkring hvorvidt han kunne tillate og godkjenne de fellingstillatelsene som rovviltnemndene innstilte på. Og svaret er helt tydelig: Med de fire flokkene det er snakk om – tre innenfor ulvesonen, en utenfor ulvesonen – er det ikke et skadepotensial, og dermed ikke noe grunnlag for å ta disse flokkene ut. Når vi har denne situasjonen med en høyere bestand, mener Venstre at det er riktig å se på forvaltningen av denne bestanden, at det er riktig å senke terskelen for uttak av dyr utenfor ulvesonen, som jo også statsråden har lagt til grunn, at man skal ha en bedre monitorering av ulvebestanden innenfor ulvesonen for å se på om det er et skadepotensial og om det er enkeltdyr som kan være nærgående overfor folk. Det mener vi statsråden har fulgt opp. Men helt grunnleggende må dette handle om at vi har en forvaltning ut fra at vi i dag har et høyere bestandsnivå. Det må være utgangspunktet for det videre politiske arbeidet, og ikke det som flertallet intenst forsøker å gjøre, å føre en politikk hvor man aktivt skal skyte denne bestanden ned.

Bakgrunnen for den situasjonen vi er i, er at rovdyrpolitikken virker. Den todelte målsettingen med at man har rovdyrprioriterte områder og beiteområder, virker gjennom at vi har tapstall på husdyr som går ned. Med de fire angjeldende flokkene er det nesten ikke tap sånn som det er i dag, og det gir altså grunnlag for at vi kan ha en bestand – uten negative effekter – som er på et noe høyere nivå enn det som er angitt av flertallet, og hvor Norge kan ta sitt ansvar også for å ivareta den skandinaviske ulvebestanden.

Vi kan ikke når det gjelder det som er en legitim bekymring, som vi skal ta på alvor, men som jeg mener vi mer skal støtte inn i kommuner med bestander av ulv, likestille det med en reell trussel fra ulv som gir grunnlag for nedskyting. Bekymring må også møtes med kunnskap og en støtte, men kan ikke være grunnlag for at man må skyte flere.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Knut Storberget (A) []: Jeg må si jeg lyttet med interesse til representanten Elvestuen nå, for han prøvde å gi uttrykk for at det at man faktisk ikke hadde et forlik, var det som bidro til at man nå sto i en så konfliktfylt situasjon. Det kan være at man ikke har et forlik i bunnen som ikke innbefatter Venstre, men det er et ganske bredt flertall i Stortinget som – på bakgrunn av bl.a. en vurdering av hvilket skadepotensial det er, som er knyttet til ulven, for oss og andre som bor i ulvesonen – det er rimelig åpenbart for at det som nå skaper konflikt, er ikke det at man har det forliket, men at forliket ikke følges opp.

Jeg må spørre representanten Elvestuen om han nå ikke begynner å bli bekymret for – med tanke på oss som er tilhengere av en todelt målsetting – at legitimiteten til denne målsettingen er i ferd med å forvitre, hvis regjeringa ikke leverer på hva Stortinget har sagt.

Ola Elvestuen (V) []: Jeg synes det er viktig at regjeringen leverer på alt det Stortinget har vedtatt. Man skal levere på naturmangfoldloven og på Bern-konvensjonen, og man skal levere på ulvemeldingen. Man skal ta utgangspunkt i de problemene som den bestanden vi har, faktisk gir.

Det er en realitet at det nesten ikke er tap med de ulvene som vi nå snakker om, de fire flokkene. Man skal ta en bekymring på alvor, men det er selvfølgelig heller ikke sånn at ulv i seg selv er noen grunn til å være bekymret for når det gjelder folk.

Jeg tror det hadde vært en fordel om vi fortsatt hadde et forlik i Stortinget – og ikke bare et flertall – som utgangspunkt for den jobben vi nå trenger å gjøre. Vi trenger å ha en forvaltning som tar utgangspunkt i at det nå er en større bestand. Men det er ikke en større problemstilling eller en forverret situasjon når det gjelder tap av beitedyr, eller at dette utgjør noen fare i seg selv.

Knut Storberget (A) []: Jeg deler ikke representanten Elvestuens oppfatning av skadepotensial og fare. Jeg tror også Elvestuen har vært i områdene hvor dette nå skjer. Det er et betydelig skadepotensial, og bekymringen er at når man nå ikke aktivt lisensfeller, vil vi få såpass mange unge dyr som ikke kjenner grenser – verken i ulvesonen eller utenfor ulvesonen. Så den potensielle faren for skade som foreligger fram mot neste sommer, er ikke noe jeg som politiker ønsker å bære noe som helst ansvar for. Det gjelder skade på beitedyr utenfor sonen, det gjelder i aller høyeste grad jakt og fritidsutøvelse, og vi har etter min mening fått dokumentert til fulle, også av forskere som har greie på dette, at hvis vi får såpass mange nærgående dyr – ulv – som vi nå opplever, skal man ha en viss forståelse for at folk blir bekymret for seg og sine.

Ola Elvestuen (V) []: Når det gjelder tap utenfor ulvesonen, vil nettopp det at man har en større bestand, gjøre at terskelen er lavere for uttak av dyr. Det er en kjensgjerning at norske streifdyr har en tendens til å dra østover, mens de svenske streifdyrene har en tendens til å dra vestover. Den situasjonen ville man ikke endret selv om flertallet hadde fått sine ønsker oppfylt.

For det andre: I en situasjon hvor det er flere byttedyr – særlig elg – i Norge enn det har vært på mange tiår, kan det ikke være et problem i seg selv at ulv spiser elg.

For det tredje er det den bekymringen som folk har. Den skal man ta på alvor, og den må man møte også med kunnskap. Vi må møte den med at man skal ha en beredskap dersom det oppstår situasjoner med enkeltdyr som er for nærgående. Den situasjonen har vi også i dag. Men man skal møte den med kunnskap – og ikke bare nøre opp under bekymringen og omgjøre den til en frykt.

Gunnar Gundersen (H) []: Jeg vil gjerne fortsette litt rundt det med skadepotensial, for jeg skjønner ikke hele diskusjonen. Jeg vil spørre lederen for energi- og miljøkomiteen om han ikke kan definere det ultimate skadepotensial som når man har tapt sitt næringsgrunnlag. Samfunnet har fortrengt all utmarksbruk. Samfunnet fortrenger folks livskvalitet. Folk er redd for å la ungene sine gå til bussen, det hørte vi også i går. Er ikke det det ultimate skadepotensial? Og så står man her og snakker om at skadepotensial er målt i tapt sau. Kan ikke lederen for energi- og miljøkomiteen forholde seg til at all utmarksdrift er fortrengt, og det er det ultimate skadepotensial?

Ola Elvestuen (V) []: Da går representanten Gundersen vekk fra det som er selve grunnlaget for rovviltpolitikken i Norge, at man skal ha en todelt forvaltning. Man skal ha rovviltprioriterte områder, der er det selvfølgelig også begrensninger på landbruket. Derfor mener Venstre også at det er viktig at vi også kan se på støtteordninger inn mot kommuner som har bestander av ulv. Det mener vi er rimelig at man skal kunne gjøre. Men vi må ikke legge opp til at det er denne økningen i bestanden som lager et slags grunnlag for at det er nedgangstid i Hedmark, at det ikke er godt å bo i Hedmark, at det ikke er gode oppvekstvilkår i Hedmark, for det er det selvfølgelig. Det er til og med et fylke som kanskje har bedre tider enn det de har hatt på mange, mange år. Så jeg synes man maler et veldig dystert bilde av det som tross alt er en begrenset økning i en ulvepopulasjon. Og ut fra de tradisjonelle vurderingene av hva som er skade, nemlig skade på husdyr, så er det nesten ikke det.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Terje Aasland (A) []: Det er gått 239 dager siden Stortinget inngikk forliket om forvaltning av ulv i norsk natur. Det er kanskje greit å minne om hva denne debatten egentlig bør dreie seg om. Det er jo først og fremst regjeringens oppfølging av det som er Stortingets veldig tydelige flertallsvedtak. Det er det som er redegjort for i Stortinget, og det er det som i utgangspunktet er interessant å diskutere. Går vi de 239 dagene tilbake i tid, er det kanskje greit å minne om at den enigheten som ble dannet – det forliket som ble inngått – var et krevende, balansert og et svært følsomt tema som etter min mening og Arbeiderpartiets vurdering ble landet på en god, men balansert måte, hvor ulike hensyn og ikke minst den todelte målsettingen på en god måte er dekket i det som er forslaget til vedtak i Stortinget.

Så tok det altså regjeringen 197 dager å komme fram til en meget omstridt konklusjon, en konklusjon hvor regjeringen i praksis parkerte flertallets vilje, og det uten en gang å gi informasjon om det i forkant eller ta opp med Stortinget en drøfting om den situasjonen en var kommet i.

På meg virker det som det meste av innsatsen fra regjeringen i denne saken er blitt brukt på en sånn måte at det viktigste egentlig har vært å fortrenge det vedtaket Stortinget gjennomførte med et bredt flertall. Jeg finner lite i redegjørelsen eller i kommunikasjonen fra vedtaket ble fattet og fram til i dag som bærer preg av en iboende vilje til å gjennomføre det vedtaket Stortinget fattet i juni.

I Meld. St. 21 for 2015–2016 om ulv i Norge står det følgende:

«En politisk vedtatt bestandsmålsetting er et styrende verktøy for forvaltningen. Det angir når ulike etater har myndighet til å fatte beslutninger, og det gir grunnlag for å sette i verk ulike forvaltningsmessige virkemidler, avhengig av om man er over eller under målet. Det er i dag en målsetting at ulvebestanden skal forvaltes slik at den ligger så nær det nasjonalt fastsatte bestandsmålet som mulig.»

Vedtaket i Stortinget er ganske tydelig – et meget tydelig vedtak. Det skal utvilsomt være 4–6 ynglinger per år, hvorav tre helnorske. Det er ingen diskusjon om at bestandsmålet er nådd, og det burde da heller ikke være noen tvil om at Stortingets vilje handler om å regulere bestanden ut ifra det fastsatte bestandsmålet, i tråd med det som står presist nevnt i Meld. St. 21, om at det er «en målsetting at ulvebestanden skal forvaltes slik at den ligger så nær det nasjonalt fastsatte bestandsmålet som mulig».

Så har vi vært vitne til – og vi må erkjenne at det ligger der – et juridisk synspunkt fra regjeringen, tolket av lovavdelingen i Justisdepartementet, mens det samtidig i opinionen er mange andre juridiske avveininger. Flertallet har jo drøftet dette. Vi er nå enige om at en veldig tydelig vil utfordre det handlingsrommet som allerede er etablert i eksisterende lovgivning. Vi mener for vår del at handlingsrommet er større enn hva regjeringen faktisk har lagt til grunn, og at det må utfordres uten at en behøver å endre loven. Vi mener at vi så langt har sett en regjering som mangler evne og vilje til å finne en god løsning for å følge opp Stortingets entydige og klare vedtak.

Da Arbeiderpartiet valgte å være en del av forliket, var det etter grundige prosesser og mange treffpunkt med våre folk rundt om i landet – ikke minst i de mest berørte områdene. For Arbeiderpartiet er utvilsomt det viktigste at vi har en forvaltning flest mulig kan ha tillit til, en forvaltning som ser spenningen mellom mennesker og samfunn på den ene siden og rovdyrene på den andre. Det var også formålet da vi inngikk forliket – å dempe en økende konfliktlinje. Dessverre har det motsatte skjedd siden Stortinget fattet sitt vedtak. Konflikten har økt. Tilliten til forvaltningen er tilnærmet borte.

Årsaken ligger ikke i Stortinget. Det har blitt en kaotisk situasjon. Det er en selvfølge at når noe vedtas i Stortinget, skal både Stortinget og befolkningen være trygg på at vedtakene blir fulgt opp på en god måte, og at det er Stortingets faktiske vilje som blir gjennomført. Hvis regjeringen overser det, er selvfølgelig regjeringen kommet i et alvorlig uføre. Mener regjeringen at noe er utydelig, er det naturlig at regjeringen kommer tilbake til Stortinget og får avklart eventuelle utydeligheter.

Etter min og Arbeiderpartiets vurdering er det et svært viktig prinsipp at norsk rovvilt og norsk rovviltpolitikk må forvaltes slik at det er Stortinget som fastsetter bestandsmål og rammer for forvaltningen, og at det er regjeringen som følger opp. Fastsettelse av bestandsmål er et demokratisk spørsmål og skal naturlig nok gjøres av oss i Stortinget, som er folkevalgte, og som direkte må stå til ansvar for det vi gjør, gjennom valg. Da skal vi som folkevalgte vurdere, slik vi gjorde i juni i fjor, hensynet til bærekraftig forvaltning av rovviltstammene, hensynet til befolkningen og samfunnet, og hva som ligger av forpliktelser internasjonalt.

På veien videre står Arbeiderpartiet veldig tydelig fast på enigheten som ble etablert i juni. Vi mener det er et riktig balansepunkt i ulveforvaltningen, og vi er derfor veldig glad for at de fire partiene som var enige i juni i fjor, fortsatt er enige, og kommer i dag til å fremme to forslag som tydelig underbygger det som var Stortingets og flertallets tydelige vilje i juni 2016. Jeg forventer også en veldig tydelig tilbakemelding fra statsråden om at hensikten nå er å følge opp og komme tilbake til Stortinget i tråd med det forslaget som er framsatt. Dette innebærer en veldig tydelig beskjed om at en skal utfordre det handlingsrommet som er etablert gjennom eksisterende lovverk, og at vi klarer å få gjennomført det på en best mulig måte for alle parter. Vi er opptatt av at vi skal ha et balansepunkt i rovviltpolitikken hvor konflikter dempes og tillit bygges. Derfor er det særdeles viktig nå at det vedtaket som blir fremmet av de fire partiene, faktisk blir gjennomført i praksis.

Eirik Milde (H) []: Klima- og miljøminister Vidar Helgesen holdt en omfattende redegjørelse for Stortinget 17. januar om situasjonen som oppsto da departementet omgjorde rovviltnemndenes vedtak om felling av ulv både innenfor og utenfor ulvesonen.

Statsråden framhevet at forvaltningen nå står overfor en krevende situasjon, en beskrivelse jeg kan stille meg helt bak. Før jeg går nærmere inn i redegjørelsen og de tiltakene som statsråden har lagt fram, tenkte jeg å ta et lite tilbakeblikk på hva Stortinget har sagt ved ulike anledninger når bestandsmål og bestandsregulering av ulv har vært diskutert.

Vi kan starte tilbakeblikket ved behandlingen av St.meld. nr. 15 for 2003–2004, Rovvilt i norsk natur. Her ble prinsippet om regional forvaltning og åtte rovviltnemnder fastsatt, og at region 4 og region 5 skulle dele forvaltningsansvaret for ulv i en egen ulvesone. Komiteens flertall var den gangen tydelig på hvordan ulven skulle forvaltes. Flertallet viste til at

«med hjemmel i viltloven, må det gjennom egen forskrift åpnes for lisensjakt på ulv når det finnes et overskudd utover det fastsatte bestandsmål. Lisensjakt for ulv kan også iverksettes etter nærmere fastsatte kriterier innenfor forvaltningsområdet dersom dette er hensiktsmessig for å regulere bestanden.»

Videre ble det flertall for at

«Stortinget ber Regjeringen forvalte rovdyrene basert på nasjonale bestandsmål med følgende bestander: – Ulv: 3 årlige ynglinger innenfor den nye ulvesonen.»

Det ble også i denne saken vist til våre forpliktelser etter Bern-konvensjonen, som Norge ratifiserte i 1986, og at det ikke var et spørsmål om vi skulle ha rovvilt i norsk natur, men hvor vi skulle forvalte det, og hvordan.

Så kom naturmangfoldloven i 2009. Her var også forvaltning av rovvilt et sentralt tema og ikke minst spørsmålet om hvordan rovviltforliket fra 2004 skulle stå seg med hensyn til naturmangfoldloven. Høyre og Fremskrittspartiet ønsket en egen lovformulering som fastslo at forvaltningsmålet i loven ikke skulle gjelde for arter som det foreligger andre nasjonale retningslinjer for forvaltningen av. Dette fikk ikke tilslutning, men flertallet i komiteen var tydelig i spørsmålet:

«Fleirtalet minner om at Regjeringas politikk når det gjelder dei største rovdyra, byggjer på rovdyrforliket, jf. St.meld. nr. 15 (2002-2003), og at vedtak om naturmangfaldlova ikkje medfører at dei prinsippa som er fastslått der må endrast.»

I 2011 ble det et nytt rovviltforlik i Stortinget, denne gangen som et representantforslag som samtlige partier stilte seg bak. Første punkt i vedtaket lyder:

«Norsk rovviltforvaltning skal skje innenfor rammen av bestemmelsene i naturmangfoldloven og Stortingets behandling av denne, Bernkonvensjonen og den todelte målsettingen etter rovviltforliket av 2004, og den videre oppfølging av dette.»

Til slutt kom det nye forliket basert på Meld. St. 21 for 2015–2016, Ulv i norsk natur. Der slås det igjen fast at prinsippene i forlikene fra 2004 og 2011 skal danne grunnlaget for den videre forvaltningen av ulv i norsk natur, sammen med Bern-konvensjonen og naturmangfoldloven og dermed implisitt Stortingets behandling av denne.

Jeg oppfatter at ulike flertall i Stortinget helt fra 2004 har vært klare og tydelige på at det skal være et bestandsmål på ulv i Norge, og at ulven skal forvaltes i tråd med disse målene. Så hva er nytt nå?

Svaret på det er etter min mening enkelt: For første gang siden 2004 har vi nå nådd de fastsatte bestandsmålene i Norge hva gjelder ulv. Dette kunne skjedd under den rød-grønne regjeringens periode, både før og etter naturmangfoldloven ble vedtatt, men det skjedde altså i 2015–2016. På mange måter kan det hevdes at rovdyrpolitikken har lyktes godt, i og med at bestandsmålet nå er nådd. Det er her verdt å minne enkelte representanter fra andre partier om at tidligere bestandsmål på tre helnorske ynglinger nå er overskredet med fire, altså over en dobling sammenlignet med det gamle målet på tre helnorske ynglinger, et mål som for øvrig er videreført i det nye forliket. Nytt er også at grenseflokkene skal telle med, og da nemdene gjorde sine vedtak, var det fire grenseflokker. Dette var en svært viktig presisering for alle oss som bor i ulvesonen, og som bor mot grensen til Sverige. Det er vanskelig å akseptere at ulv som har opphold i Norge, ikke skal telle med i et bestandsmål.

Så over til innholdet i redegjørelsen. Jeg oppfatter at statsråden og regjeringen er klare på at de vil gjennomføre Stortingets vedtak, og arbeider med å finne løsninger på den situasjonen som nå har oppstått. Et godt skritt på veien kom i går ettermiddag, da regjeringen varslet at jakttiden innenfor sonen blir utvidet til 31. mars, med den begrunnelse å ta høyde for ny kunnskap som fortløpende vil tilkomme fra de radiomerkede ulvene. Informasjonen fra merkingen vil også gi et bedre grunnlag for å vurdere felling i inneværende periode.

Videre varslet statsråden at han vil forelegge Justis- og beredskapsdepartementet spørsmålet om naturmangfoldloven kan gi hjemmel for felling grunnet ulvens negative effekt på jaktretten. Det er bra, og jeg håper statsråden også kan få en vurdering av hvordan Stortingets ulike ulveforlik gjenspeiles i forståelsen av lovteksten, og hvilket handlingsrom det innebærer. Bakgrunnen for dette har jeg redegjort for tidligere i innlegget.

Det foreligger et forslag i saken som ble referert tidligere av en representant. Jeg ønsker å knytte noen kommentarer til dette. Forslaget støttes av de fire partiene som sto bak forliket i 2016. Statsråden har allerede varslet at han vil komme tilbake til Stortinget med en sak, og i forslaget er vi presise på at vi ønsker en vektlegging av naturmangfoldloven § 18 første ledd bokstav b og c som viktige for å oppfylle forliket. Videre setter vi en frist for når regjeringen skal komme tilbake med saken, slik at vi sikrer en grundig behandling i Stortinget i inneværende periode.

Høyres inngang til denne debatten har hele tiden vært at vi ønsker å gjennomføre Stortingets vedtak fra juni 2016. Det var et godt og nøye balansert forlik med en klar intensjon om å dempe konfliktnivået. Vedtaket baserte seg på tidligere forlik og ga en tydelig ramme for hvilken bestand av ulv Norge skal ha, på samme måte som tidligere forlik også har gjort. Med det vedtaket og statsrådens tydelige forsikring om at han skal følge det opp, ser jeg fram til at saken legges fram for Stortinget så raskt som mulig, og senest innen 10. mars, slik det går fram av forslaget.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Det er jo en ny øvelse at regjeringspartiet Høyre ber regjeringspartiet Høyre om å lese hele loven – at man i tillegg til å lese § 18 første ledd bokstav b også skulle lese bokstav c. Det er helt tydelig en ny parlamentarisk praksis, at Stortings-Høyre må be statsministeren og statsråden om å lese hele lovteksten. Det er forunderlig, men det er bra at de ber dem om å lese hele loven. Det skulle vært gjort før.

Jeg har et spørsmål til representanten Milde: Når jeg leser forslaget, er jeg redd for at dette bare blir nye runder, nye utredninger, nytt spill, nytt sirkus, nye lovspissfindigheter. Kan representanten garantere at det blir iverksatt ulvejakt nå i vinter?

Eirik Milde (H) []: Forslagene som vi fremmer i dag, er med på å bygge opp under det forliket som vi hadde i juni 2016. Det er grunnlaget for det.

Vi mener at det innebærer en klar forventning om at regjeringen vil snu hver stein det er mulig å snu innenfor gjeldende lovverk, for å finne løsninger som åpner for en lisensjakt, også innenfor denne jaktperioden.

Men når vi ber regjeringen om å komme tilbake med en sak om akkurat det, vil jeg avvente at de kommer tilbake med den saken.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Det er jo et skikkelig svar, altså at man sier at man ikke vet det. Det synes vi i Senterpartiet er sterkt problematisk, at man ikke klarer å få klargjort, heller ikke i denne debatten, at man skal få iverksatt det lovlig fattede vedtaket om ulvejakt i denne sesongen. Det er takket være at statsminister Erna Solberg og statsråd Vidar Helgesen – på en svært dårlig måte – ikke har opplyst om at det var utfordringer, de har ikke informert Stortinget om hvilke utfordringer som var. Det dukket opp 20. desember 2016.

Synes Høyres representanter på Stortinget at regjeringen har gjennomført det vedtatte rovdyrforliket på en god måte?

Eirik Milde (H) []: Det er jo hele bakgrunnen for at vi står her i dag. Vi ønsker at regjeringen skal gå enda grundigere inn i lovverket, for hele vårt prinsipp og hele rovdyrforliket som vi ble enige om i juni – det er jo det som er Høyres politikk. Det er det Høyres stortingsgruppe har stilt seg bak. Og det er et veldig nøye balansert forlik, som flere har vært inne på. Det er det vi ønsker å få gjennomført.

Så har regjeringen kommet med sine vedtak, og vi ber nå om en ny vurdering, hvor de skal snu hver stein for å se på den muligheten som ligger i at forliket fra juni skal gjennomføres. Det er det som er Høyres politikk i denne saken.

Ola Elvestuen (V) []: Uansett hva representanten fra Senterpartiet sier, er jo ikke den situasjonen vi har havnet opp i, overraskende. Dette er tydelig formidlet, også da vi behandlet ulvemeldingen.

Vi har nå et uttak på 18 dyr. Vi har litt under 70 dyr i Norge og har altså et uttak på 18 dyr, som allerede er der. Den paragrafen som flertallet nå på nytt ønsker å se på, dreier seg kun om enkeltdyr, som har en uvanlig oppførsel, og som kan utgjøre en sikkerhetstrussel. Den kan kun brukes når det gjelder enkeltdyr, og kan ikke gi noe bredt grunnlag for uttak av dyr uten å endre naturmangfoldloven. Da blir mitt spørsmål: Er det fortsatt sånn for Høyre at naturmangfoldloven står fast?

Eirik Milde (H) []: For å si det sånn: Det står ingenting i det forslaget vi legger fram, om at noe skal endres i naturmangfoldloven. Regjeringen får gjøre sine vurderinger når de legger fram saken, men de forslagene som foreligger her, fra de fire partiene, nevner ingenting konkret om at loven skal endres.

Når det gjelder mulighetene til å ta ut enkeltdyr, er det den informasjonen som også statsråden har etterspurt når han nå har åpnet for jakt inntil 31. mars – for å se om det kan komme ny informasjon som gir grunnlag for lisensfelling innenfor sonen. Så får vi avvente om den informasjonen som kommer, er tilstrekkelig. Vi har en forhåpning om at det kan åpnes for lisensjakt i inneværende periode.

Det viktigste for Høyre, som jeg har vært veldig tydelig på, er at forliket fra 2016 skal gjennomføres – på samme måte som med bestandsmål i tidligere forlik, som også Venstre har stilt seg bak.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) []: Jeg vil våge å påstå at det forliket vi fikk på plass i juni måned, var et godt og balansert vedtak av Stortinget. Det gjaldt både antall ynglinger og en noe mindre ulvesone, og vi så veldig fort at dette ble godt mottatt i befolkningen. Men det er også slik når det gjelder ulv, at det er særdeles vanskelig å gjøre alle til lags. Det er det ingen partier som er i stand til. Hvert enkelt parti sliter med sitt eget forhold til seg selv, for det er mange ulike meninger om ulv – det engasjerer.

I går demonstrerte mellom 3 500 og 4 000 mennesker på utsiden av Stortinget, og det var litt besynderlig å se at den store parolen bak scenen gikk ut på å følge opp Stortingets ulveforlik. Det er altså ikke Stortingets vedtak som har skapt konflikter i denne saken, men oppfølgingen av vedtaket. Det gjelder både det arbeidet som statsråd Helgesen har gjort, og også departementets behandling av ulveforliket.

Som jeg sier: Det er umulig å gjøre alle til lags når det gjelder ulv, men det er av avgjørende betydning at vedtak blir fulgt opp. Å følge opp vedtak skaper tillit. Dessverre ser vi at det motsatte skjer: Rovviltnemnder legges ned, og deler av forvaltningssystemet forfaller. Noen ønsker kanskje dette kaoset velkommen. Vel, det gjør ikke Fremskrittspartiet eller de andre partiene bak forliket.

Det er også mange ulike syn på departementets uttalelser om forståelse av loven. Men en slik uttalelse avgjør ikke hva som følger av lov eller traktat, og den binder ingen, ifølge professor Eivind Smith. Både loven og Bern-konvensjonen opererer med til dels svært store skjønnsmessige vurderinger. Statsrådens tolkning av det juridiske er for snever, mener Fremskrittspartiet. Derfor ber de fire forlikspartiene om en bredere forståelse av naturmangfoldloven, slik at mange andre forhold enn kun skadepotensial på sau eller tamrein blir vurdert.

Naturmangfoldloven § 18 første ledd bokstav b og c åpner for en langt bredere forståelse enn det statsråden og regjeringen så langt har lagt til grunn. Vi viser også til forskriftsendringene i kommentarene til dette, av 20. juni 2016, som også er med på å innsnevre forståelsen av skadepotensial. Her ber vi om endringer og påpeker igjen krav om en bredere forståelse basert på naturmangfoldloven, men uten at det blir utarbeidet en ny lov, for da kan vi fort havne i en situasjon hvor det vil ta både ett og to år, ulvebestanden vil øke, konfliktene vil øke, og vi vil havne i en situasjon som jeg tror – til syvende og sist – ingen på dette huset ønsker velkommen. Derfor er det viktig at det arbeidet som nå må bli igangsatt av statsråden og departementet, tar utgangspunkt i en fortolking av naturmangfoldloven. Vi ønsker ikke å få på plass en ny lov. Det må ligge innenfor de grensene som er der.

Presidenten: Skal representanten Fredriksen ta opp forslag?

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) []: Ja, jeg tar opp forslagene nr. 6 og 7.

Presidenten: Da har representanten Jan-Henrik Fredriksen tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Det er interessant å høre regjeringspartienes talspersoner i dagens debatt. Det nye sitatet i dag fra Fremskrittspartiet er at hvert parti sliter litt med sitt forhold til seg selv, som vi hørte i Fredriksens tale.

Da er mitt spørsmål til Fredriksen: Sliter Fremskrittspartiet på Stortinget litt med sitt forhold til Fremskrittspartiet i regjering, som er ansvarlig for det kaoset som nå har oppstått, og som Fredriksen sa at ingen kunne ønske velkommen? Så enkelt og greit: Synes Fremskrittspartiet på Stortinget at regjeringen har gjort en god jobb med å følge opp Stortingets ulveforlik eller synes de det ikke?

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) []: Vi synes det ikke.

Ola Elvestuen (V) []: Jeg skal ikke ta opp det siste svaret, men jeg skal si meg fornøyd med at også representanten er opptatt av at naturmangfoldloven ligger fast.

Men jeg har lyst til å stille et spørsmål om forslaget til Fremskrittspartiet, som har vært en pådriver for å utvide lisensjaktperioden også innenfor rovviltsonen til 31. mars. Det er jo en grunn til at det er forskjell utenfor og innenfor. Utenfor er det 31. mars fordi der skal det ikke være familiegrupper, mens innenfor ulvesonen er det 15. februar, for der er det familiegrupper. Når en utvider denne sonen, vil en få en situasjon med at en utfordrer å bryte med ynglingsfredningsperioden som ligger i viltloven. Jeg oppfatter at Fremskrittspartiet er et parti som har vært opptatt av dyrevelferd. Her vil vi få en situasjon hvor en kan skyte drektige tisper, at en kan skyte hanner, og en får ulvevalper som sulter i hjel. Da spør jeg: Ser ikke representanten noe etisk problematisk ved det å gå inn for en sånn endring?

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) []: Det kan absolutt være etisk problematisk, men vi ser også at i år er det faktisk et unntaksår i og med at det forliket som de fire partiene har gjort, så langt ikke er blitt fulgt opp. Da havner man i et dilemma ved at skal man tillate at det går 40, 50, 60 busslaster til Oslo en gang i måneden for å demonstrere mot det, eller skal man tillate at man setter seg i en situasjon hvor man skal ta ut det antall ulv som Stortinget faktisk har vedtatt?

Rasmus Hansson (MDG) []: I forslag nr. 6, på vegne av Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, ber representanten Fredriksen regjeringen se på naturmangfoldloven § 18 med sikte på å tillegge skadepotensial mer vekt. Men så står det:

«Det forutsettes at det åpnes for lisensfelling av ulv utover det antallet som allerede er bestemt for inneværende år, dersom ny informasjon om skadepotensialet, eller annen vesentlig informasjon gjør dette mulig innenfor rammene av gjeldende lovverk.»

Nå vil mange av oss mene at informasjon om skadepotensial og skade utført av disse ulvene er veldig godt dokumentert allerede. Kan da representanten Fredriksen bekrefte at dersom ny informasjon ikke kommer, så vil Fremskrittspartiet ikke gå inn for å felle flere dyr enn det regjeringen har lagt opp til foreløpig?

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) []: For så vidt er det en riktig forståelse, men det viser seg nå at når det gjelder radiomerking og den biten, kan det meget vel bli slik at altfor mange dyr er for nært inntil der mennesker bor, og kan skape konfliktsituasjoner, redsel osv. Da er det klart at skulle en slik situasjon oppstå, må vi også tillate felling av disse dyrene.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Hans Olav Syversen (KrF) []: Bakgrunnen for denne debatten er redegjørelsen som statsråden ga for et par uker siden. Vi er glad for den redegjørelsen, som etter vår mening ga de første signaler om at regjeringen ville se på denne saken med litt andre øyne enn man tidligere hadde gjort.

Det er ingen enkel sak vi diskuterer i dag. Etter at ulven nesten var borte fra norsk fauna i lang tid, har vi nå mer ulv enn på lenge. Det er et resultat av en politikk som omtrent alle partier her, på et eller annet tidspunkt, har stilt seg bak. Men de samme partier har også stått for, og står for, en balansert ulvepolitikk, der det også skal tas hensyn til andre interesser. Vi fra Kristelig Folkeparti står derfor fullt ut bak ulveforliket, ikke bare som kompromiss, men fordi det er en riktig og balansert politikk. Som det sies i forliket:

«(…) når bestandsmålet er nådd skal bestandsregulering iverksettes, og da primært gjennom lisensjakt. Lisensjakt gir lokalsamfunn og rettighetshavere/jegere både et ansvar og en rolle i reguleringen av bestandene som er positiv» – og viktig i dette bildet.

Vi må ha en balanse mellom vern og uttak når det bestandsmålet vi har satt, er nådd. Uten at dette realiseres, blir det forliket som vi var en del av, svært lite verdt.

Vi har – og det har ikke vært for første gang – også lagt vekt på hvordan livskvaliteten for de mennesker som bor i disse områdene, blir. Det var viktig i forbindelse med forliket i 2011, og det har vært viktig i denne saken. Jeg oppfatter også at statsråden i sin redegjørelse den 17. januar, på en litt klarere måte enn tidligere, tilla dette betydning.

Forliket balanserer disse ulike hensynene. Når man rokker for mye ved det forliket, som vi mener regjeringen har gjort ved sin forståelse av loven, blir det uro. Det blir uro på et nivå som vi var enige om at forliket skulle sørge for at vi ikke fikk, nemlig ved at konfliktnivået skulle dempes. Det var også en veldig viktig del av det vi ble enige om. Der må vi konstatere at vi p.t. ikke er, og det bærer regjeringen et stort ansvar for.

De fire partiene har nå blitt enige om å tydeliggjøre hvilke forventninger vi har til regjeringens oppfølging. Jeg imøteser med spenning hvordan statsråden vil omtale dette i sitt innlegg. Det tror jeg blir svært avgjørende for om det blir mer ro – en nødvendig ro – om denne saken enn det vi har sett til nå. Jeg kan heller ikke unnlate å si, med tanke på den måten som regjeringen har opplyst Stortinget på i denne saken, at jeg har sett saker hvor det har blitt gjort på en langt bedre måte, og da uttrykker jeg meg forsiktig.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Den nyere politiske debatten om ulv i Norge startet om lag i 1996 med statsråd Thorbjørn Berntsen fra Arbeiderpartiet som fikk med seg Kristelig Folkeparti og dermed tvang resten av Arbeiderpartiet med på at vi skulle ha ulv i Norge. Det er nær historie. Argumentasjonen da var at det var en egen sørskandinavisk ulvestamme som var genetisk unik og viktig å ivareta. Nå sier representanten Hans Olav Syversen at ulven nesten var borte fra faunaen i lang tid. Merk begrepsbruken «ulven var nesten var borte i norsk fauna i lang tid». Miljøverndepartementet har gjentatte ganger dokumentert at ulven var borte. Det er ikke noen egen sørskandinavisk stamme som er genetisk unik.

Mitt spørsmål er: Kan representanten Syversen dokumentere at det har vært ulv i Norge sammenhengende fram til i dag, og at vi har en unik genetisk ulvestamme i Norge?

Hans Olav Syversen (KrF) []: Jeg tror jeg skal være veldig forsiktig med å stå fram som vitenskapsmann i akkurat det spørsmålet, men det som representanten må være enig i, er at alle partier, mer eller mindre, i denne salen har vært enige om at ja, det skal være ulv, men den skal beskattes. Det var også Senterpartiets mening da de satt i regjering.

Ola Elvestuen (V) []: Jeg tror i alle fall at Venstre og Kristelig Folkeparti er enige om at det skal være ulv i norsk natur. Men Kristelig Folkeparti er opptatt av livskvalitet, og det er viktig og bra. Én side ved ulvepolitikken er at den virker, nemlig ved at tapstallene for beitedyr har gått ned. Med de flokkene som man her har snakket om å ha uttak av, er det nesten ikke tap når det gjelder beitedyr.

For å få ned konfliktnivået er Kristelig Folkeparti også villig til å se på andre tiltak enn bare økt uttak, som f.eks. informasjon for å møte den bekymringen, som man skal ta på alvor, eller mulighetene for økt støtte til kommuner hvor det er ulvebestand, for å motvirke den helt legitime dempingen av mulighetene innenfor landbruket som er der, eller andre tiltak?

Hans Olav Syversen (KrF) []: Vi er enig i at man skal se på ulike tiltak, men vi står fast ved at det vi i de fire partiene ble enige om i juni, er det viktigste bidraget til å få ned konfliktnivået. Derfor er det interessant at så mange som kanskje var skeptiske til det forliket, de siste dagene har støttet svært solid opp om det forliket.

Så må jeg si at det er en ganske interessant sirkeldiskusjon når man snakker om tap. Ja vel, når folk slutter med sau innenfor sonen, hva skjer da? Går tapene opp eller ned? Det er et selvinnlysende svar og kan ikke brukes som argument i denne sammenheng.

Rasmus Hansson (MDG) []: Representanten Hans Olav Syversen beklager seg over regjeringens dårlige informasjon til Stortinget om konsekvensene av det ulveforliket som ble vedtatt før sommeren. Spørsmålet er da: Er den en overraskelse for Kristelig Folkeparti at vi har en naturmangfoldlov som stiller spesifikke krav til hvordan ulv skal jaktes og forvaltes i Norge? Og er det en overraskelse for Kristelig Folkeparti at et stortingsvedtak om å redusere den norske ulvebestanden veldig kraftig vil måtte gjennomføres i samsvar med den naturmangfoldloven som representanten Syversen selv har vært med på å vedta?

Hans Olav Syversen (KrF) []: Det er ingen overraskelse at vi har en naturmangfoldlov. Det vi har vært svært overrasket over, er den snevre tolkningen som regjeringen har lagt til grunn, og som nå øker konfliktnivået, og som gjør at vi nå har fått et konfliktnivå som jeg er helt sikker på at regjeringen selv skulle ønske den hadde unngått i denne saken.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Marit Arnstad (Sp) []: Jeg tror det er viktig å slå fast at diskusjonen i dag ikke handler om hvilken ulvepolitikk vi skal ha. Det har Stortinget vedtatt. Det vedtok Stortinget i juni i fjor. Da vedtok Stortinget at vi skal ha fire–seks ynglinger, og at grenserevir skal inkluderes med 0,5. I dag ligger vi langt over bestandsmålet, og det er uttaket for å komme ned til det bestandsmålet som Stortinget faktisk har vedtatt, vi diskuterer i dag.

Det er ikke så vanskelig å være statsråd. Det er to viktige oppgaver når man er statsråd. Det ene er å iverksette de vedtak Stortinget gjør. Det andre er å overholde den grunnlovsfestede opplysningsplikten som man har overfor Stortinget. Oppskriften, om man ikke er i stand til eller ikke er villig til å gjennomføre Stortingets vedtak, er at man umiddelbart tar kontakt med partiene i Stortinget og varsler om at her blir det vanskelig i forhold til lov og forskrift e.l. – med andre ord at man oppfyller sin opplysningsplikt.

Men i dag står vi altså overfor en regjering og en statsråd som ikke følger opp Stortingets vedtak, og som heller ikke tok seg bryet med å informere Stortinget om det. Tvert imot – statsråden ventet til aller siste uke før jul før han høyst overraskende slapp nyheten om at Stortingets vedtak var satt til side. På den måten kunne man håpe på at nyheten druknet, og så kunne man samtidig være nesten sikker på at den planlagte ulvejakta i vinter ikke kunne gjennomføres som planlagt. Etter en slik oppførsel må man spørre seg om man kan ha tillit til regjeringens evne til å følge opp vedtak i Stortinget og til å overholde sin opplysningsplikt overfor Stortinget. De svar som statsråden og regjeringen gir i dag og i ukene framover, og de handlinger som gjennomføres fra regjeringen i ukene framover, vil måtte avgjøre et slikt spørsmål. For faktum er at statsråden allerede i juli/august kunne ha varslet Stortinget om at departementet har strammet inn vurderingstemaet i rovviltforskriften og gitt skadepotensial en større betydning i forhold til bestandsmål enn tidligere. Faktum er at departementet allerede i starten av november kunne varslet Stortinget om at de så det vanskelig å følge opp Stortingets vedtak. Men ingenting av det ble gjort. I stedet for å lete etter handlingsrom for å oppfylle Stortingets vedtak har statsråden lett etter argument for å kunne sette Stortingets vedtak til side. Denne saken blir mer og mer merkelig nesten for hver dag som går.

Med sin uvilje mot å opplyse Stortinget har regjeringen oppnådd én ting, og det er at det blir ingen ulvejakt denne vinteren som er i samsvar med det vedtaket som ble fattet i Stortinget i sommer. Så man klarte altså én ting, nemlig å få trenert Stortingets vedtak denne vinteren. Denne vinteren er tapt når det gjelder bestandsregulering av ulv, og som følge av det kommer også bestanden av ulv til å øke kraftig i tida framover. Det er nokså god gjetning å kunne si at til høsten kommer vi til å stå igjen med en høyere bestand av ulv enn det vi har hatt ved inngangen til denne vintersesongen. Vi kommer igjen til å ligge langt over bestandsmålet, for også med forslagene som fremmes i dag, som er prisverdige forslag fra stortingsflertallet, er vi i en slik situasjon at man neppe vil kunne ta ut noen flere individ enn det statsråden allerede har varslet, 15 ulver som allerede er vedtatt å ta ut.

Det er nok sånn at denne saken i realiteten i stor grad handler om hvem det er som bestemmer i norsk rovviltpolitikk. Er det Stortinget, eller er det miljøbyråkratiet? Kanskje vil de vedtak som gjøres i dag, og oppfølgingen av dem i praksis i fortsettelsen, kunne fortelle oss litt mer om akkurat det. Hva slags mulighet man har til å oppfylle Stortingets vedtak, er helt avhengig av hva som fremlegges av regjeringen senere i vår. Men jeg må si at med de svar som gis i replikkordskiftene fra regjeringspartiene her i dag, og også med de innlegg som kommer fra regjeringspartiene i dag, ville nok jeg, hvis jeg hadde vært en del av denne regjeringen, ha tatt dette på en høyst alvorlig måte. Jeg forutsetter at regjeringen lytter, og også at flertallet i fortsettelsen står fast på sine krav.

Med det vil jeg få ta opp Senterpartiets forslag i saken.

Presidenten: Representanten Marit Arnstad har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Ola Elvestuen (V) []: Representanten Arnstad er veldig bekymret for oppfølgingen av flertallsvedtaket fra behandlingen av ulvemeldingen i fjor vår, til tross for at vi nå har et uttak på 20 pst. av bestanden. Mitt spørsmål blir: Hva er egentlig Senterpartiets målsetting? For i forbindelse med ulvemeldingen var det første forslaget fra Senterpartiet nettopp å be om et unntak fra Bern-konvensjonen, for at vi ikke skulle ha ulv i Norge. Da blir mitt spørsmål: Er det presset Senterpartiet kjører, egentlig bare å ha en utryddelsespolitikk med hensyn til ulv i Norge?

Marit Arnstad (Sp) []: Det er riktig at Senterpartiet fremmet sine egne forslag i forbindelse med behandlingen i juni i fjor. Da sa vi at vi ønsket tre ynglinger, og at ynglinger i grenserevir telte med. Det var vårt forslag i den debatten – akkurat som Venstre hadde sitt eget forslag. Men det som dagens debatt handler om, er jo ikke det. Det er ikke noen omkamp om de vedtakene som ble gjort i juni i fjor. Det dagens debatt handler om, er hvordan en skal følge opp de faktiske vedtakene som ble gjort av Stortinget i fjor, og hvordan regjeringen og statsråden i den sammenheng har opptrådt utover hele høsten og fram til i dag.

Ola Elvestuen (V) []: Neste spørsmål blir jo da oppfølgingen. Vi skal følge flere lover, vi skal følge naturmangfoldloven, vi skal følge forpliktelsene i Bern-konvensjonen, og man har redusert grensen for å få uttak for å få flere punktuttak ut fra den situasjonen vi er oppe i – men innenfor lovverket. Da blir spørsmålet: Står fortsatt Senterpartiet fast på at naturmangfoldloven skal legges til grunn, og at den ikke skal endres, men være som den er i dag, altså slik som også Senterpartiet i sin tid var for?

Marit Arnstad (Sp) []: Ja, vi står fast på at en ikke trenger å endre naturmangfoldloven. Flertallet da naturmangfoldloven var vedtatt, var helt klar og tydelig på at rovviltpolitikken skulle kunne fungere innenfor den naturmangfoldloven som ble vedtatt, og vi deler flertallet i dag sin vurdering av at det regjeringen har lagt til grunn av vurderingstema når det gjelder naturmangfoldloven, er altfor smalt. De har bare valgt ut et visst lite, smalt sett av kriterier og vurdert det juridisk ut fra det. De kunne vurdert det på en langt bredere måte og antakelig og forhåpentligvis da kommet fram til et annet resultat enn det regjeringen gjorde 20. desember.

Rasmus Hansson (MDG) []: Jeg tror vi er enige om at det Stortinget vedtok før sommeren i rovviltforliket, var et bestandsmål, og så er vi også enige om at Stortinget i forrige periode vedtok en naturmangfoldlov som gir retningslinjer for hvordan bl.a. arten ulv skal forvaltes, og hva som er kriteriene for at dyr i ulvebestanden i Norge kan skytes.

Så har vi fått en situasjon hvor regjeringen helt i samsvar med forvaltningspraksis spør sine forvaltninger både i Miljødepartementet og Justisdepartementet om hvordan denne loven skal tolkes, og hvordan en felling som Stortinget har etterspurt, kan gjennomføres, og de har kommet med et svar om det. Det svaret er representanten Arnstad uenig i. Det er greit. Men mener representanten Arnstad at en direkte lovtolkning gjort av et stortingsflertall skal overkjøre den lovtolkningen som skjer i departementer på basis av den loven som faktisk foreligger?

Marit Arnstad (Sp) []: Hvis en leser Lovavdelingens lovtolkning, ser en for det første at de konkluderer med forbehold. Det er det svært sjelden at Lovavdelingen gjør, men det gjør de her. De konkluderer med et klart forbehold, og de sier også: Vi har ikke noe eget faktum foran oss, vi bygger på det faktum vi har fått fra Klima- og miljødepartementet. Og det faktum de fikk fra Klima- og miljødepartementet, er altfor smalt, også etter naturmangfoldloven. De har ikke valgt å ha et så bredt vurderingstema som det en kan ha etter dagens naturmangfoldlov. Det er et faktum. I tillegg er det jo sånn at flertallet i Stortinget helt tydelig sa den gangen naturmangfoldloven ble vedtatt, at de vedtak som gjøres om naturmangfoldloven, skal ikke medføre at de prinsipp som er fastslått i rovviltpolitikken, trenger å endres. Det står også Senterpartiet fast på i dag.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Rasmus Hansson (MDG) []: Jeg kom for et par dager siden tilbake fra en tur i Tanzania, et land hvor 70 pst. av befolkningen lever i veldig dårlige økonomiske kår på landsbygda av det de kan dyrke på bakken. De er omgitt av løver, leoparder, hyener, krokodiller, geparder og andre dyr som forsyner seg av både vilt og husdyr, og av og til til og med av folk. Hvis det hadde foregått en debatt i Tanzanias nasjonalforsamling som i det hele tatt lignet på den debatten vi har nå, om å redusere de store rovviltartenes bestander i Tanzania til et nivå som er i nærheten av eller sammenlignbart med det som stortingsflertallet har vedtatt for norsk ulv, ville det blitt et internasjonalt ramaskrik, og Norge og Det norske storting ville deltatt i det hylekoret. Det setter denne ulvedebatten som vi har nå, i et perspektiv.

Et annet perspektiv er at vi vet at det er et massivt flertall i den norske befolkning for å ha levedyktige bestander av ulv. Selv i Hedmark vil nesten 70 pst. av befolkningen ha fredet ulv, innenfor noen avgrensede rammer. Det er det egentlige folkeflertallet bak denne debatten. Og når vi har en debatt som snur virkeligheten til de grader på hodet, slik at det virker som om folkeflertallet er de som benytter sin demokratiske rett til å møte opp utenfor Stortinget og si at de ikke vil ha ulv – vel, da snur et stortingsflertall virkeligheten i den norske befolkningens oppfatning av ulv på hodet, og det burde det ikke gjøre.

Miljøpartiet De Grønne mener at vi i dag har et antall ulv som er omtrent fornuftig som et utgangspunkt for norsk rovviltforvaltning. Der er vi vel enige med Senterpartiet og SV. Ved å ta utgangspunkt i det antallet ulv vi nå faktisk har, ville man sannsynligvis kunne bevege seg i retning av en konfliktdemping – basert på et hensyn til norsk natur som samsvarer med den øvrige norske naturforvaltningen og med det som et veldig stort, om enn litt mer lavmælt folkeflertall, både i Hedmark og i Norge, faktisk mener.

Det er interessant hvordan loven tolkes av stortingsflertallet – når man ønsker å strekke begrepet «skadepotensial for ulv» så langt at det at noen opplever frykt for ulv, og det at en ulv, som altså er et rovdyr med tenner, kan skade sau, til tross for at den dokumentert ikke gjør det, skal være et godt nok argument for å ta ut ulv i stor skala innenfor rovviltsonen. Det er å nappe teppet vekk under hele fundamentet for og beskyttelsen av norske rovdyr og deretter norsk natur, for hvor mye lenger kan man trekke et sånt prinsipp? Når man først har valgt én art man ikke liker, så kan man jo plukke ut flere arter man ikke liker. Jeg er derfor imponert over og glad for at vi har en miljøvernminister som ser det som sin oppgave å følge den loven som Stortinget selv har vedtatt, og jeg er glad for at vi har en statsminister som i hvert fall inntil videre støtter ham i det. Jeg håper statsministeren vil fortsette å gjøre det.

Statsråd Helgesen har lagt fram en rekke forslag for å komme det ulvefiendtlige flertallet på Stortinget i møte. Noen av de forslagene ser Miljøpartiet De Grønne som konstruktive. Det er bra at statsråden har bedt om en faglig vurdering av hvorvidt ulven faktisk er blitt mindre folkesky. Det er bra at det gjøres et arbeid av Statens naturoppsyn i de områdene, og at Norges Jeger- og Fiskerforbund skal trekkes inn i arbeidet med å utvikle informasjon og veiledning om forvaltning av elgbestanden i områder med ulv. Jeg vil føye til at det kunne være bra om Norges Jeger- og Fiskerforbund også fikk en forpliktelse til å informere om ulvens reelle adferd og skadepotensial. Og det er bra at det utredes ordninger med midler til kommuner innenfor ulvesonen, og at det utredes flere typer kompensasjonsordninger. Men basis må være at vi respekterer den faglige realiteten som slås fast av statens eget fagorgan på saken, Artsdatabanken. Ulven er en kritisk truet art, som Norge har et tungt ansvar for å bevare, og da er ikke svaret å utrydde ulver som ikke engang har gjort skade.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Steinar Reiten (KrF) []: Representanten Hansson gir uttrykk for at han mener at frykt for ulv ikke i seg selv er et relevant argument for økt uttak. Samtidig refererer representanten Hansson til et besøk i et land der store rovdyr tar folk. Det kan tolkes dithen at Miljøpartiet De Grønne faktisk ser for seg aksept for at en sånn situasjon kan være aktuell også i Norge. Jeg vil gi representanten Hansson anledning til å bekrefte at så ikke er tilfellet.

Rasmus Hansson (MDG) []: Jeg tar på det skarpeste avstand fra enhver insinuasjon om at Miljøpartiet De Grønne har mer aksept enn noen andre for at rovdyr skulle ta folk i Norge, men jeg takker for muligheten til å presisere det absolutt selvfølgelige faktumet. Det jeg understreker, er at det er et uomgjengelig faktum at ulv ikke har påført folk skade i Norge i moderne tid. Det er også ganske viktig å legge merke til at det viktigste argumentet som brukes for å underbygge frykt, er at folk ser ulv i hagen sin, de ser den i barnehagen, de ser den på vei til skolen, og de ser den på bussholdeplassen. Da er neste spørsmål: Hva gjør disse ulvene? Vel, de gjør jo ingenting. I tillegg kommer alle de ulvene som ser folk fra inni skogen, uten at folk ser dem.

Ulv i Norge har massevis av muligheter til å skade folk, men gjør de det? Nei! Skal vi legge det faktumet til grunn for norsk forvaltning? Ja! Vi skal respektere folk som frykter ulv, men vi skal ikke legge den typen frykt til grunn – akkurat som at vi ikke legger frykt for biler, humler, kuer, innvandrere til grunn for forvaltningen av de sakene.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Senterpartiet er sjølsagt for rovdyr i norsk fauna. Det er en del av virkeligheten, og vi er glade for det. Det som vi diskuterer her, er rovdyret som heter «ulv». Det er ganske spesielt – det spiser ikke blåbær. Det er i en annen situasjon enn f.eks. bjørn.

At Miljøpartiet De Grønne og Senterpartiet har ulike meninger om det, er én sak, men det vi diskuterer nå, er Stortingets vilje. Det som står i Innst. 330 S for 2015–2016, på side 17, er følgende:

«Komiteens flertall vil understreke at når bestandsmålet er nådd skal bestandsregulering iverksettes, og da primært gjennom lisensjakt. Lisensjakt gir lokalsamfunn og rettighetshavere/jegere både et ansvar og en rolle i reguleringen av bestandene som er positiv. Kravet om bestandsregulering gjelder også innenfor sona og uavhengig av at det må foreligge skadepotensial på husdyr og tamrein. Komiteens flertall vil understreke at bestandsmål fastsatt av Stortinget er det klart overordnede vedtak.»

Hvorfor er Miljøpartiet De Grønne uenig i denne klare formuleringen?

Rasmus Hansson (MDG) []: Jeg er ikke uenig i formuleringen. Jeg tar den til etterretning, og jeg tar to andre ting til etterretning. Det som Stortinget vedtok før sommeren, var et bestandsmål. Det Stortinget vedtok i forrige periode, var en lov som regulerer hvordan bestandsmål for bl.a. ulv skal nås – hva som er kriteriene for at man skal kunne skyte ulv. Jeg regner med at Senterpartiet er enig i at norsk lov skal følges, og jeg regner med at Senterpartiet ikke mener at norsk lov skal tolkes i hist og pist, etter hvert som forskjellige stortingsflertall mener forskjellige ting om konsekvensene av de lovene. Da må stortingsflertallet endre loven, og det er det helt fint at man gjør, men det er ikke det vi snakker om her og nå.

Så mitt svar er: Vi er uenig i bestandsmålet, men det er en annen diskusjon, men vi forutsetter at alle partier på Stortinget følger norsk lov – i dette tilfellet naturmangfoldloven, som sier hvordan bestandsmålet skal nås.

Knut Storberget (A) []: Man skal komme ganske langt fra Slettås i Trysil for å bringe fram den typen argumenter vi nå har hørt fra Miljøpartiet De Grønne, om at man i forvaltningen av ulv ikke i det hele tatt skal kunne ta hensyn til at ganske ledende forskere i Norge sier at når ulven begynner å bli så nærgående, og man har den ved barnehagen og i garasjen, skal man være litt tilbakeholden. Skal man ikke få lov til – som folkets representanter – å si at man ønsker å ta et visst hensyn til det? Jeg forstår at endog regjeringen ønsker å ta hensyn til det. Så jeg vil be representanten Hansson utdype noe hva som gjør at så nærgående rovdyr ikke skal telle med i vurderingen av hvordan vi politikere skal håndtere dette.

Rasmus Hansson var også inne på en konstatering av at ulv ikke tar sau, slik jeg hørte ham. Hva slags empiri har man for det?

Rasmus Hansson (MDG) []: For det første: Det er ingen som helst uenighet om at lovverket tillater at man skyter nærgående ulv eller ulv som er i ferd med å gjøre skade. Det handler ikke denne diskusjonen om i det hele tatt, og det er en total avsporing fra representanten Storbergets side å bringe det på banen. Det vi snakker om, er en storskala bestandsreduksjon og hva som er forutsetningene for å gjøre det. Dersom et par ulver oppfører seg truende, er det fullstendig innenfor lovens rammer – og Miljøpartiet De Grønne er helt enig i dette – at de kan tas.

Når det gjelder skadepotensialet for sau, er det enkle faktumet, som alle er enige om, at de ulveflokkene som det i denne stortingsdebatten er snakk om å ta ut, har tatt svært lite sau, og det er hovedbegrunnelsen for at Justisdepartementet, som er ledet av Fremskrittspartiet, og Klima- og miljødepartementet, som er ledet av Høyre, ikke finner rom i naturmangfoldloven, som er fremmet og vedtatt av bl.a. Arbeiderpartiet, til å skyte de ulvene.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Vidar Helgesen []: Regjeringen vil gjennomføre Stortingets vedtak fra behandlingen av stortingsmeldingen om ulv i norsk natur. Bestanden av ulv skal ligge så nær bestandsmålet som mulig, samtidig som forvaltningen må skje innenfor de rettslige rammene Stortinget har fastlagt.

Vi har nå flere ulv i Norge enn noen gang i moderne tid. Det er en ny situasjon for regjeringen og for forvaltningen. Det er en ny situasjon for Stortinget, og aller viktigst er det en ny situasjon for dem som lever i ulvesonen. Det er vanskelig for oss som ikke lever med ulv innpå oss, å forstå hvordan situasjon oppleves av mange innenfor ulvesonen. De tar en belastning på vegne av storsamfunnet. Jeg forstår at mange reagerer når folks reelle frykt og følelse av redusert livskvalitet møtes med lovparagrafer og tørr juss. Og jeg forstår den utålmodigheten som forlikspartiene har med å få gjennomført Stortingets vedtak.

Det er derfor regjeringen nå arbeider med å finne løsninger som gjør at Stortingets vedtak, lovverket og de internasjonale forpliktelsene våre henger best mulig sammen. Jeg varslet i min redegjørelse at regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med en sak, og jeg vil følge opp det vedtaket Stortinget gjør i dag.

Bern-konvensjonen er i dag ikke fullt ut reflektert i naturmangfoldloven. Den har bestemmelser som kan gi et bredere rettslig grunnlag for uttak av ulv. Dette vurderer vi også i lys av den svenske høyesterettsdommen og EUs arts- og habitatdirektiv. Selv om habitatdirektivet ikke er en del av norsk rett, utgjør EUs medlemsstater et flertall av statspartene etter Bern-konvensjonen. Det gjør at deres forståelse av Bern-konvensjonen er av interesse også for Norge.

Samtidig er vi i gang med flere andre tiltak for å avhjelpe situasjonen. Miljødirektoratet arbeider med en oppdatert faglig vurdering av om det har skjedd endringer i ulvens adferd når det gjelder skyhet, og om det kan medføre større fare for folk. Vi følger også tett med på om ulvebestandens utvikling betyr et endret skadepotensial. Og vi fortsetter med radiomerking av ulv i ulverevir. Radiomerking gir også kunnskap om ulvens adferd med tanke på bebyggelse og mennesker.

Utvidelsen av jaktsesongen, som jeg annonserte i går, vil gi oss mulighet til å ta høyde for ny kunnskap som fortløpende vil tilkomme fra de radiomerkede ulvene. Informasjon fra merkingen vil gi oss bedre grunnlag for å vurdere felling. I Julussa-reviret er ledertispen så langt ikke funnet denne vinteren, og når lederdyr forsvinner, vet vi at det kan påvirke ulveflokken, bl.a. ved endring av revirgrenser og ved at valpene kan begynne å opptre nærmere folk. Dette er den typen situasjon vi må følge tett, og jeg prioriterer nå radiomerking også her for å finne ut om det skjer noen endringer i adferden.

Vi utreder også mulige økonomiske ordninger for tap av eventuelle rettigheter eller andre belastninger samt midler til kommuner innenfor ulvesonen. Det vil vi komme tilbake til i revidert nasjonalbudsjett 2017.

Miljødirektoratet har nå fått i oppdrag å utarbeide et konkurransegrunnlag for å innhente anbud for gjennomføring av en ny uavhengig utredning av den genetiske opprinnelsen til ulvestammen.

Jeg er meg meget bevisst at i denne krevende situasjonen er det viktig å finne gode veier videre, både for dem som må ta konsekvensene av å ha ulv i sine nærområder, og for å sikre at forvaltningen av ulv er i samsvar med Stortingets vedtak og mål, loven og internasjonale forpliktelser.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Knut Storberget (A) []: Vi står i en krevende parlamentarisk situasjon knyttet til dette feltet. Det forslaget som ser ut til å få flertall i dag, er ikke så vanlig kost i Stortinget – statsråden og regjeringa bes om å lese loven og nærmest komme tilbake til Stortinget med en annen forståelse enn det man har oppfattet tidligere, med tidsfrist. Vi har samtidig hørt et flertall i Stortinget uttrykke ganske så ramsalt kritikk når det gjelder statsrådens og regjeringas håndtering av denne saken. Vi hørte Fredriksen, vi hørte Syversens gode innlegg, vi hørte Arnstad, vi har hørt Aasland – det er et flertall som beskriver en kritikk som etter mine begreper nærmer seg en parlamentarisk grense.

Ser statsråden sjøl noe kritikkverdig med den håndteringen regjeringa har hatt, knyttet opp til dette spørsmålet?

Statsråd Vidar Helgesen []: Jeg konstaterer at stortingsflertallet gir uttrykk for sterk utålmodighet. Det var tilfelle i fjor høst, da behandlingen av klagesaken forelå. Når man behandler en klage, er man som statsråd – som representanten Storberget vet – forhindret fra å uttale seg om sakens innhold før beslutningen tas. Men forståelsen for at dette er en vanskelig og krevende situasjon, og forståelsen for utålmodigheten i Stortinget, kan jeg forsikre om at jeg tar inn over meg. Og når stortingsflertallet nå gir uttrykk for klare synspunkter på loven og lovtolkningen, er det min plikt å følge opp Stortingets vedtak og komme tilbake til Stortinget med en sak innenfor den tidsfristen som Stortinget setter.

Morten Ørsal Johansen (FrP) []: Den 20. juni 2016 ble det gjort en forskriftsendring – forskrift 725 om endring i forskrift av forvaltning av rovvilt, med kommentarer. Den ble gjort den dagen Stortinget gikk ut i møtefri og ferie, og det hastet tydeligvis veldig med å få vedtatt den forskriften. Det hastet så mye at den ikke engang ble sendt på høring, og mitt spørsmål til statsråden er: Hvordan i alle dager kan en statsråd la være å sende ut en slik forskriftsendring på høring, når man vet hvordan konfliktnivået i denne saken er?

Statsråd Vidar Helgesen []: Da Stortinget fattet sitt vedtak i ulveforliket, var det et veldig klart vedtak både når det gjaldt sonen, og når det gjaldt bestandsmålet. Det var det som var viktig å få fastsatt i en forskrift. I forvaltningspraksis er det slik at man kan revidere en forskrift uten å sende den på høring, dersom det foreligger et klart og tydelig stortingsvedtak. Det var grunnlaget for at vi her prioriterte å få dette raskt ut, ikke minst fordi rovviltnemndene ventet på signaler fra regjeringen og oppfølgingen av Stortingets vedtak. Blant annet i dialog med rovviltnemndene bestemte vi oss for at vi skulle få denne forskriften ut raskt, og at det åpenbart var unødvendig med høring fordi innholdet i forskriften ville reflektere Stortingets vedtak om den nye ulvesonen og det nye bestandsmålet.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Hans Olav Syversen (KrF) []: Jeg er tilfreds med hvordan statsråden nå uttrykker seg når det gjelder å følge opp Stortingets vedtak. Jeg opplever at man kanskje ser at man burde håndtert dette på en litt annerledes måte. Noen peker på at det er jussen og jussen alene som er problemet. Hvis man ser på hvordan regjeringen har argumentert, har det den ene gangen vært Bern-konvensjonen som har vært problemet, den neste gangen har det vært naturmangfoldloven. Så har det vært rovviltforskriften, og etter det igjen kommentarene til rovviltforskriften. Jeg må nesten spørre statsråden: Hva er det han mener lovmessig har vært problemet med å følge opp Stortingets vedtak fra juni?

Statsråd Vidar Helgesen (H) []: Regjeringen har hele tiden lagt til grunn og hele tiden gitt uttrykk for at vi ønsker å følge opp Stortingets vedtak fra ulveforliket. Så fikk vi en klagesak til behandling som følge av rovviltnemndenes fellingsvedtak, og den klagesaken må vurderes på basis av lovens vilkår. Jeg la stor vekt på at det ikke var mine eller mitt departements vurderinger alene som skulle legges til grunn, og valgte å fremlegge dette på en ganske uvanlig måte, gjennom at også Landbruksdepartementet fikk fremlegge sine synspunkter, som avvek fra mitt departements, og fremlegge det for regjeringens beste juridiske kompetanse i spørsmålet om lovtolkning. I den sammenheng var det spørsmålet om skadepotensial som var det springende punkt.

Senere har vi erfart, bl.a. på basis av den svenske dommen, at det er andre forhold enn det som der har motivert beslutningen om felling, og det er noe av det vi nå ser på.

Marit Arnstad (Sp) []: Representanten Storberget har jo rett i at vi nærmer oss en krevende parlamentarisk situasjon i Stortinget. I dagens debatt ser vi at ikke engang regjeringspartienes talsmenn forsvarer det som har skjedd i løpet av høsten, når det gjelder oppfølgingen – eller den manglende oppfølgingen – av Stortingets vedtak. Og representanten Syversen har helt rett i at her har man valgt et varierende grunnlag å lene seg på når det gjelder lov og forskrift. Først var det Bern-konvensjonen, så ble det naturmangfoldloven, og så ble det endringer i rovviltforskriften, som en jo endret etter forliket. Statsråden har hatt mange anledninger i høst til å komme tilbake til Stortinget og opplyse om at det blir vanskelig å gjennomføre Stortingets vedtak. Allerede i månedsskiftet oktober/november satt departementet og drøftet at dette ble vanskelig å gjennomføre. Hvorfor valgte ikke statsråden å oppfylle sin opplysningsplikt overfor Stortinget så raskt som mulig? Hvorfor ventet han til 20. desember?

Statsråd Vidar Helgesen []: La meg først understreke at regjeringen var tydelig i stortingsmeldingen om ulv om at en slik situasjon som dette kunne oppstå – at vi er over bestandsmålet, men samtidig at lovens vilkår måtte være til stede. Vi visste det bl.a. fordi vi har vært i den situasjonen tidligere. Vi har akseptert felling tidligere selv om vi har vært langt under bestandsmålet.

Så er det slik at når man har en forvaltningsklage til behandling, er det en prosess som ikke er rent politisk, den er også rettslig. En statsråd skal ikke uttale seg om innholdet, for da kan man bli inhabil. Man må avgjøre den klagen på grunnlag av eksisterende lov, man kan ikke gå til Stortinget og be om å få endret loven for å kunne avgjøre en klage annerledes. Det gjorde at vi gikk veldig grundig inn i saken, som sagt. Vi ville ha Lovavdelingens vurdering på bredt grunnlag for å se om det fantes utveier, men vurderingen var klar, og vi fattet det vedtaket vi gjorde.

Ola Elvestuen (V) []: Det er mye snakk om en høyesterettsdom i Sverige og det å se på den. Men mitt spørsmål er: Er den egentlig relevant for Norge? Den er gitt i Sverige ut fra at de har en langt høyere bestand i bunnen. Gitt at det norske uttaket på lisensfelling allerede nå ligger dobbelt så høyt prosentvis som det svenske, blir det ikke da slik at den formuleringen egentlig kun er aktuell for å kunne forvalte en høyere bestand, og ikke kan brukes for å redusere bestanden dramatisk, som et flertall jo ønsker?

Statsråd Vidar Helgesen []: Det er riktig at EUs habitatdirektiv, som svenskene bygger på, baserer seg på et jevnt over høyere bestandsmål og større fleksibilitet i forvaltningen. Men det er to ting som likevel er interessante. Selv om en svensk dom ikke er direkte anvendelig og kan gjennomføres i Norge, er det to ting der som er viktige lærdommer.

Det ene er at den hjemmelen den svenske domstolen anvender, står i Bern-konvensjonen, men ble ikke tatt med i naturmangfoldloven da den forrige regjeringen la frem den loven. Det er rett og slett en hjemmel som er blitt borte, og vi synes det bør være mulig å diskutere en justering som vil gjøre naturmangfoldloven mer lojal overfor Bern-konvensjonen. Det andre er at Sverige og EU-landene utgjør et flertall av Bern-konvensjonens traktatparter, og det betyr at deres tolkning av Bern-konvensjonen kan være av relevans også i Norge.

Terje Aasland (A) []: Jeg er også tilfreds med hvordan statsråden ordlegger seg i denne debatten, ikke minst når det gjelder å følge opp det som overveiende sannsynlig nok en gang blir et veldig tydelig flertall i Stortinget.

Jeg har et spørsmål knyttet til det å finne de gode veiene videre. Det ble referert til at en hadde endret forskrifter uten høring fordi Stortingets vedtak var veldig tydelig. I flertallets vedtak kommer det til å bli en beskjed til regjeringen om å endre forskriften av forvaltning av rovvilt.

Kan statsråden nå bekrefte at dette vil skje også uten opphold, at det skjer straks, og at det ikke er nødvendig å gjennomføre høring i denne saken i og med at Stortinget er veldig tydelig, og at det åpenbart burde anses som unødvendig å gjennomføre en høring i den forskriftsendringen?

Statsråd Vidar Helgesen []: Når stortingsvedtaket foreligger, og hvis det foreligger i den form det ser ut til å gjøre, er min vurdering at den forskriftsendringen kan gjennomføres raskt. Det er først og fremst, forstår jeg, et spørsmål om kommentarene til forskriften.

Jeg har bare lyst til å si at da denne forskriften måtte endres som følge av ulveforliket, for å få det nye bestandsmålet og den nye definisjonen av sonen inn i forskriften, var vurderingen at man kunne gjøre oppdateringer i kommentarene i lys av naturmangfoldloven, for det ble ikke gjort da naturmangfoldloven ble vedtatt. Jeg har ingen problemer med å justere forskriften så raskt som det lar seg gjøre, i tråd med Stortingets vedtak.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Knut Storberget (A) []: Etter å ha hørt debatten så langt må jeg si at jeg ikke syns statsråden har gjort det nevneverdig lettere for seg sjøl i dette spørsmålet. Men jeg håper innstendig at det som nå ligger i det som det syns å bli et flertall for, forslagene nr. 6 og 7, faktisk får effekt, slik at folk ute – også de som er tilhengere av den todelte målsettingen, deriblant jeg sjøl – opplever at man kan begynne å bygge tillit og legitimitet i hele rovviltforvaltningen igjen, for den ligger nede. Jeg har registrert at statsråden ikke tar særlig ansvar for den prosessen som har vært til nå, det har i hvert fall ikke vært noen som helst kritikk knyttet til det.

Jeg vil også gi uttrykk for at det å bruke – i replikkordskiftet med representanten Arnstad – habilitet som begrunnelse for ikke å informere Stortinget vel må være en konstitusjonell nyvinning. Jeg mener det ville vært avgjort riktig at Stortinget fikk den informasjonen mye tidligere enn man fikk, oppunder jul, nettopp for å forhindre at vi står i den situasjonen vi i dag gjør, hvor vi ser at jaktmulighetene bare renner ut av hendene på oss.

Budskapet fra mange av dem som er særlig berørt av dette, er at det holder nå. Nå må det leveres. Vi har sett et sjeldent fravær av gjennomføring av Stortingets vilje, som etter mine begreper bare kan bunne i at man faktisk ikke vil. Det er det det må handle om. Man kan lese professor Eivind Smith, man kan lese andre jurister som har gått inn i denne materien – representanten Arnstad hadde en god gjennomgang av det, jeg har ikke tid til å dra alt. Men hvis man går inn i naturmangfoldloven også med blikk på Bern-konvensjonen, ser man jo at temaene ligger der. Det er et politisk handlingsrom etter mine begreper når det gjelder særlig Justisdepartementets lovavdelings vurdering, som for så vidt har gjort en helt riktig vurdering ut fra det materialet og de konklusjoner som var oversendt. Det er klart at en lovavdeling som får tilsendt konklusjon på skadepotensial, må forholde seg til det, men vi er faktisk uenig i den beskrivelsen som ble oversendt. Vi mener også at den beskrivelsen var for snever. Jeg har aldri skjønt hvorfor man ikke i større grad skjeler til naturmangfoldloven § 18 c, og det manifesteres nå som et oppdrag til regjeringa.

Jeg så i gårsdagens VG at en Fremskrittsparti-representant ba om at man måtte få en utvidelse av jakttida. Statsråden var vel ute i går kveld og sa at det skal han få. I dag sender vi en klar beskjed til regjeringa og statsråden med tidsfrist 10. mars – det gjør vi ikke så ofte – om at man skal gå igjennom det lovverket man har, og se på muligheter. Og man skal til alt overmål endre tilbake den forskriften man endret, og da på enklest mulig måte. Dette er i realiteten en parlamentarisk bredside mot en sterkt svekket statsråd. Det er på grensa, ser jeg, men en absolutt nødvendig detaljstyring av den utøvende makt.

Mitt håp er at denne handlingslammelsen ikke nå bidrar til at vi nærmest aldri får gjort noe for både å ta ut skadedyr og aktivt å drive lisensjakt, som bidrar til at Stortingets målsetting om bestand oppnås. Jeg er i tvil – mange av oss er i tvil – om dette vil føre fram. Vi føler at vi står overfor en sterkt påjaktet statsråd, og for å si det i Senterpartiets språkdrakt: med «løs på drevet, halsende hund». Det gjør oss tvilende til om det i det hele tatt er evne til å gjøre noe nå som bidrar til – og det er viktig – å skape trygghet for mange der ute, som til daglig lever i dette både i og utenfor sona, og som føler utrygghet for personer, men også for livsgrunnlaget sitt. Vi må også kunne bidra til, hvis vi klarer å få gjort noe, å få reist legitimiteten og tilliten til rovviltpolitikken. Uten det vil alle tape stort.

Morten Ørsal Johansen (FrP) []: Representanten Aasland uttrykte i sitt innlegg at ulvemeldingen som ble vedtatt i fjor, var et godt forlik – og det er jeg helt enig i. Det var et knakende godt forlik, og et bredt forlik, inngått av Stortinget. Men der slutter også hurraropene. Nå dreier ikke dette seg om selve ulvemeldingen, det dreier seg om gjennomføringen av det som Stortinget har bestemt, og der står noen til stryk – uten tvil!

Det har vært sagt i debatten her at begrensninger i landbruket må kunne aksepteres innenfor sona, men det er snart ikke flere begrensninger igjen å akseptere innenfor sona, for det er ikke beitedyr igjen innenfor den. Derfor blir det heller ikke gjort så stor skade lenger på beitedyr innenfor sona, for det er ikke noen igjen som ulven kan spise – og derfor er skadene som sagt få.

I ulvemeldingen ble det satt et bestandsmål. Det bestandsmålet er satt for å hindre konflikt, det er satt for å hindre skader, og det er satt for å hindre at de som bor innenfor sona, skal få redusert sin livskvalitet. Derfor ble det satt et bestandsmål. Jo høyere vi går over det bestandsmålet, jo større er muligheten for skader, jo større er muligheten for konflikt, og jo større er muligheten for at noen mister sin livskvalitet, fordi de tilfeldigvis bor innenfor en sone som er blitt bestemt av dette huset. Jo flere ulv, jo større mulighet er det for at skade oppstår – så enkelt er det.

Det er blitt sagt her at bekymring skal en ta på alvor, men bekymring og redsel må møtes med kunnskap. Hvem har mer kunnskap om sin bekymring og redsel enn de som lever i dette området? Det er ikke representanten Elvestuen eller representanten Hansson, det er de som bor der, og som føler dette på kroppen hver eneste dag. De har kunnskap om hva det vil si å være bekymret og det å ha redsel.

Så til slutt: Det forslaget som er lagt fram nå i dag, og som forlikspartene i ulveforliket er enige om, er i utgangspunktet et godt forslag, men det er to ting jeg ønsker å kommentere. Det ene er at regjeringen senest innen 10. mars skal legge fram en sak for Stortinget. Jeg håper at ordene «innen» og «senest» er veldig klare og tydelige for statsråden. Jo fortere det blir gjort, jo bedre er det, for problemet er at jakttida løper ut i slutten av mars, og hvis det blir lagt fram 10. mars og så skal behandles i Stortinget, har lisensjegerne om lag 14 dager på seg til å ta ut ulv på lisensfelling. Jeg vet ikke om statsråden har prøvd ulvejakt og vet hva ulvejakt er, men det er faktisk ikke å ta med seg børsa og gå ut i skogen og skyte den ulven en vil. Dette er et rovdyr som er vanskelig å ta.

I den siste setningen i forslag nr. 6 står det:

«Det forutsettes at det åpnes for lisensfelling av ulv utover det antallet som allerede er bestemt for inneværende år»

– og videre:

«dersom ny informasjon om skadepotensialet eller annen vesentlig informasjon gjør dette mulig innenfor rammene av gjeldende lovverk»

Dette er for meg å fortelle dem som bor i området, at her har det ikke vært noe skadepotensial, det har ikke vært gjort noen skade. Det er rett og slett å tråkke på folk, sånn jeg ser det, og jeg kan ikke akseptere en slik formulering. Jeg er også i tvil om jeg kan akseptere en så lang tidsfrist, og jeg beklager å måtte si det: Jeg kan ikke støtte forslaget.

Bård Vegar Solhjell (SV) []: Eit stort fleirtal av partia og veljarane i Noreg vil at vi skal ha ein ulvebestand. Vi har tidlegare utrydda han. Så har vi gjennom mange års ansvarleg og mødesamt arbeid bygd han opp att. Hovudgrepet der var den todelte målsetjinga om at ein både skulle leggje til rette for at ein kan drive beitenæring i Noreg, og ha ein avgrensa ulvebestand. Det gjorde ein ved å dempe konflikten så godt ein kunne gjennom å støtte beitenæringane gjennom erstatningsordningar. Måten det fungerte på, var i realiteten at ein har ytterpunkt i debatten, men ein hadde òg Arbeidarpartiet og Høgre som klarte å trekkje det saman, som over år stod for ein langsiktig politikk, men òg at vi faktisk i lange periodar i ulveforliket hadde med oss partia som – kan ein seie – stod for ytterpunkta i den debatten. Var det, og er det, vanskeleg med ei slik delt målsetjing? Ja, det er vanskeleg. Det er vanskeleg å føre ein ansvarleg politikk der ein prøver å vareta ulike omsyn. La meg òg seie at dette har i grove trekk vore ein vellukka politikk. Konfliktane rundt rovvilt i Noreg er betydeleg mindre i dag enn det dei var for fem år sidan eller ti eller femten år sidan. Vi har meir rovvilt utan at det har ført til auka konfliktar. I 2016 var det rapportert sju – eg gjentek sju – tap av sau innanfor ulvesona, ifølgje Rovbase. Dei fire aktuelle familiane reknar ein med at til saman kan ha teke livet av 16 sauer i det same området, i eit område der det er rundt 30 000 sauer. Det er svært avgrensa konfliktar i høve til mange andre utfordringar knytte til beitenæring.

Så gjer etter mitt syn Stortinget ein alvorleg feil knytt til det såkalla ulveforliket på nytt no i sommar – alvorleg feil i tydinga at det var heilt openbert sjølv for ein som ikkje deltok i det, men som har jobba mykje med spørsmålet tidlegare som miljøvernminister, at ein måtte gjere noko som neppe kunne gjennomførast. Kva byggjer eg det på? Jau, at Stortinget fekk vite det sjølv. På spørsmål frå SV svarte statsråden om våre internasjonale forpliktingar at det var tvilsamt om det nye bestandsmålet var i tråd med Bern-konvensjonen – tvilsamt – det er opent, offentleg tilgjengeleg for Stortinget.

Stortingets vedtak var tenkt som ei slags maksgrense, men det var like openbert at det ikkje automatisk kunne føre til felling av ulv dersom talet på norske ulvar overstig bestandsmålet. Korleis kunne vi vite det? Jau, det stod i stortingsmeldinga som låg til grunn her, at det kunne vere problematisk – «vil det kunne oppstå situasjoner der ulvebestanden er større enn bestandsmålet samtidig som det ikke vil være adgang til å tillate felling».

Stortinget var informert, og dersom ein ikkje sjølv er i stand til å ta inn over seg informasjonen og forstå at han kan skape problem, kan ein ikkje skulde på andre. Då må ein ta ansvar sjølv.

Regjeringa har etter mitt beste skjøn følgt opp stortingsvedtaket innanfor lover og internasjonale forpliktingar, akkurat slik som regjeringas oppgåve er. Det som derimot er trist, er at dei to store partia som vanlegvis er dei som prøver å sy saman ulike omsyn i norsk politisk debatt, balanserer og skaper breie forlik, har mista hovudet og abdisert i den rolla i Stortinget. Dei viser seg ikkje no som byggjarar av kunnskapsbaserte forlik, men har valt å verte støttegruppe for nokre særinteresser i denne debatten, og det er spesielt trist sidan ein visste det. Som Noregs truleg fremste ulveforskar, Petter Wabakken, sa i eit intervju på Torp nyleg: Det var heilt openbert at Stortinget gjorde eit vedtak som det var vanskeleg å setje ut i livet.

Det er synd for politikken, men det er særleg synd for forvaltninga av rovviltbestanden, for ansvarleg og god naturforvaltning treng det motsette av populisme og det motsette av å kaste seg rundt. Ein treng langsiktigheit og lange forlik. I staden for at vi gjennom år hadde ein situasjon der alle partia på Stortinget stod bak det, der vi bygde ned konfliktane, har vi no ein svært konfliktfylt debatt og eit storting i fri flyt i ulike retningar. Det er hovudutfordringa her. Vi må no gjenoppbyggje tilliten og fellesskapet til å byggje todelte målsetjingar og konfliktførebyggjande tiltak i staden for det motsette.

Dag Terje Andersen (A) []: Det har vært veldig interessant å følge debatten. Nå ser jeg det ligger igjen en lapp her, der det står som punkt 1 at flertallet i Norge vil ha ulv – jeg kan tenke meg hvem som har glemt den igjen. (Latter i salen) Jeg vil gjerne bekrefte det – og det er sånn at det vil stortingsflertallet også. I den offentlige debatten er det enkelte som får det til å høres ut som at stortingsflertallet som sto bak ulveforliket i fjor, er imot ulv. Nei, det er jo det de ikke er – de er for en bærekraftig bestand av ulv. De er altså enig med flertallet i befolkningen og enig med flertallet i Hedmark. Men det betyr ikke at en ikke skal ha en forvaltning. Det diskusjonen handler om nå, er: Hvordan skal denne bestanden forvaltes når bestandsmålet er nådd?

Siden jeg hadde gleden av å være med og forhandle fram det første rovviltforliket, da som landbruksminister – jeg ble inspirert av foregående taler, som har forhistorie – var det begynnelsen på å bygge opp bærekraftige bestander av rovvilt. Konfliktfylt, men nødvendig – akkurat som foregående taler sa. Men så er jeg uenig med foregående taler, som sier at rovviltforliket i fjor var populistisk av de to store partiene. Nei, det var ansvarlig, og det var å stå for det vi har sagt. Det vi sa da, var at nå har vi latt folk, ikke minst beitenæringen, ta belastningen med at vi ønsker å ha rovvilt i Norge, da får vi ja… – jammen, kan jeg vel si – (munterhet i salen) stå ved at vi har sagt at når vi når bestandsmålet, skal vi også forvalte den bestanden, som vi gjør med andre bestander.

Det det handler om nå, er ikke om vi skal ha rovvilt eller ikke – det skal vi – men om regjeringa respekterer Stortingets vedtak. Det er det det handler om. Som det går fram av forslaget i dag: Det er mange paragrafer i naturmangfoldloven, det er § 18 b, det er § 18 c – ja det er altså sånn at jusprofessor Eivind Smith har uttalt to veldig interessante ting. Det ene er at det er stort rom for skjønn i naturmangfoldloven. Det andre er at Lovavdelingen ikke er et dømmende juridisk organ, det er bare domstoler som kan dømme om forståelsen av stortingsvedtatte lover i Norge. Jeg synes heller ikke det er urimelig at Stortinget har en oppfatning om hva de mener med de lovene Stortinget vedtar. Jan Fridthjof Bernt har for øvrig kommentert den manglende informasjonen til Stortinget, som representanten Storberget var inne på.

Jeg har lyst til å nevne naturmangfoldloven § 1, som jeg var involvert i tilblivelsen av. Den gangen var jeg fiskeriminister og opptatt av at vi skulle oppfatte naturen som en levende del av samfunnet, som mennesket er en deltaker i og ikke en utenforstående observatør av. Derfor er jeg veldig glad for at det står i § 1 i naturmangfoldloven:

«Lovens formål er at naturen med dens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser tas vare på ved bærekraftig bruk og vern, også slik at den gir grunnlag for menneskenes virksomhet, kultur, helse og trivsel, nå og i fremtiden, også som grunnlag for samisk kultur.»

Jeg mener at Stortingets vedtak fra i fjor sommer veldig godt imøtekommer det formålet.

Det spørsmålet vi står oppe i nå, er: Kan Stortinget fastsette effektive bestandsmål, som både sørger for at en bestand ikke blir utryddet og også sørger for at vi forvalter den og høster av den når bestandsmålet er nådd? Det mener jeg er viktig for å være troverdig. Jeg skjønner at mange nå føler seg sviktet – når de som bor i områdene, nærmest har båret konsekvensene av bestandsoppbyggingen – at de ikke kan stole på oss i det vi sa knyttet til når bestandsmålet er nådd.

Til demonstrasjonene utenfor her tidligere og ikke minst i går, med tusenvis av deltakere: De sa ikke at de ikke ville ha ulv, selv om representanten Hansson sa det. Nei, det var en demonstrasjon med tusenvis av mennesker foran Stortinget som hadde ett krav, at Stortingets vedtak skal følges opp. Det er historisk – og det er historisk (presidenten klubber) at vi har en statsråd som nærmest erklærer mistillit (presidenten klubber igjen) til Stortinget.

Presidenten: Uansett er taletiden over.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Gunnar Gundersen (H) []: Det skal innrømmes at dette er en nesten uvirkelig situasjon, at min egen statsråd er langt mer opptatt av å bekjempe Stortingets forlik i ulvesaken enn av å virkeliggjøre det. Det gjelder ikke bare bestandsmål, men alt Stortinget ba om fra genetikk til risiko for import av dvergbendelorm. For Stortingets forlik var ikke lettvint. Det lå nitid arbeid bak – mange høringer og innspill, og ikke minst kompromisser. Stortinget gjorde jobben sin, skyttergravene ble litt mindre dype. Det mest tilpasnings- og formeringspotente store rovviltet vi har, skal forvaltes. Deler av Norge skulle ikke bli reservat, der menneskers livskvalitet og næringsgrunnlag blir fortrengt til fordel for ulv.

Men hvor lenge var Adam i paradis? Ikke lenger enn til siste møtedag før jul! Da kom en beslutning ingen forestilte seg: Statsråden reverserte alt uttak. Reservat, eksplosiv vekst, nærgående ulv som overtar menneskers livsrom, var igjen blodig alvor.

I etterkant av denne dramatiske beslutningen kommer mye fram. Departementet endret rovviltforskriften 14 dager etter Stortingets ulveforlik, slik at den vanskeliggjør å oppfylle Stortingets vedtak. Bedre kunne ikke departementet avsløre seg selv.

Statsråden fikk et notat den 8. november om at man har et lovproblem. Statsråden sier i ettertid at Stortinget ble gjort oppmerksom på dette i stortingsmeldingen. Men hva gjør en statsråd når han ser at slike konklusjoner er stikk i strid med Stortingets innstilling og vedtak? Jo, statsråden kom ikke til Stortinget for å løse problemet, men sender en meget snever, ikke bred, men snever saksutredning til Lovavdelingen og ber om en juridisk sjekk – ikke av hele naturmangfoldloven, men av et snevert utdrag av den. Før helga prøvde man seg igjen. Nok en gang skulle en saksutredning som ignorerer kunnskap fra NIBIO, Landbruksdepartementet, Evenstad og sunn fornuft, sendes Lovavdelingen. Spørsmålet dukker veldig fort opp: Er dette et departement med en egenagenda som statsråden ikke har avslørt?

Ikke skjønner jeg at lovavdelingen lar seg bruke slik. Det er et spill, som også Storberget var inne på, om tapt troverdighet, som skaper enorm avstand og mistillit til forvaltning og autoriteter.

Dette er ikke morsomt. Tilliten til saksutredning og lovarbeid er borte. Menneskers livskvalitet og næringsgrunnlag skal gå foran ulv. Vi lever i samme land. Deler av landet skal ikke bli reservat. Stortingets forlik skal følges.

Oskar J. Grimstad (FrP) []: Rovviltpolitikken er behandla fleire gonger i Stortinget, og dagens forvaltning skjer etter føringar i rovviltforlika av 2004 og 2011 og Stortingets behandling av stortingsmeldinga Ulv i norsk natur våren 2016. Vi veit det har vore sterke motsetningar og stor debatt over tid når det gjeld ulveforvaltning, noko som burde føre til at eit nødvendig førearbeid blei gjord før bestandsmålet var nådd.

Ulvebestanden blei i juni 2011 rapportert å liggje over Stortingets bestandsmål, og difor har rovviltnemndene hausten 2016 for fyrste gong opna for lisensfelling av inntil 32 ulvar i fire ulverevir i Hedmark. Tre av desse revira er innanfor ulvesona.

Som vanleg blei desse vedtaka klaga inn til Klima- og miljødepartementet. Klima- og miljødepartementet har gitt klagar medhald og konkludert med at skadepotensialet ikkje er tilstrekkeleg sannsynleggjort, trass i Stortingets vedtak om bestandsmål som – og eg understrekar –har i seg ei vurdering av skadepotensialet når bestanden blir større, enn det bestandsmålet som blei sett.

I behandlinga av ulveforvaltningssaka i energi- og miljøkomiteen blei følgjande presisert:

«Kravet om bestandsregulering gjelder også innenfor sona og uavhengig av at det må foreligge skadepotensial på husdyr og tamrein. Komiteens flertall vil understreke at bestandsmål fastsatt av Stortinget er det klart overordnede vedtak.»

Eg fekk akkurat no melding om at ein hund er angripen på ein gard i Aurskog og er skada. Det betyr at ulven begynner å bli så nærgåande at skadepotensialet heilt klart må reviderast.

Den presiseringa som komiteen gjorde, burde føre til at departementet og statsråden om nødvendig endra forskrifta om forvaltning av rovvilt, slik at ein respekterte stortingsvedtaket i Innst. 330 S og harmoniserte naturmangfaldlova. Skal den todelte forvaltninga ha legitimitet – og det eg er opptatt av, er den legitimiteten som ligg i den einigheita som var då ein behandla den – må Stortingets vedtak respekterast, og det raskt.

Under voteringa i dag vil Framstegspartiet stemme for fellesforslaget frå Arbeidarpartiet, Høgre, Kristeleg Folkeparti og Framstegspartiet, som nemnt tidlegare, slik at det ikkje skal vere nokon tvil om det. Men igjen vil eg understreke at den legitimiteten som er bygd opp gjennom fleirtalsvedtaket som blei gjort sist, må respekterast, og vi må få på plass ei forvaltning som blir respektert også innanfor ulveområdet.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Vi som sitter her, er folkevalgte. Vi er lovgivere, og vi har fått et mandat gjennom valg. Jeg håper statsråden merker seg innlegget til en av dem som har fått et mandat gjennom valg, som gjør at Helgesen er statsråd – Gunnar Gundersen fra Høyre. Hadde det ikke vært for at sånne som Gunnar Gundersen hadde ført den valgkampen de gjorde, hadde statsråd Helgesen aldri vært statsråd Helgesen. Tydeligere kan det ikke sies at regjeringen med Erna Solberg og Vidar Helgesen er helt på kollisjonskurs med dem som også har gitt dem mandatet. Vi i Senterpartiet har aldri gitt mandat til Vidar Helgesen eller Erna Solberg, mens Gunnar Gundersen og andre her i salen har gitt mandat til Erna Solberg og Vidar Helgesen. Da er det på tide å lytte til de folkevalgte, til den lovgivende forsamling, til dem som har møtt folk, stått i debatten og inngått vanskelige forlik.

Noe av det som har vært fortvilende i denne runden, er at jeg personlig har prøvd å få Vidar Helgesen til Hedmark flere ganger, sendt brev fra Stortinget og utfordret Helgesen til å møte folk som blir berørt av politikken. Jeg har gjort det sammen med Trysil Høyre, sammen med Trysil kommune, for at dette skulle være en nøytral og god ramme. Men der har ikke Helgesen hatt tid til å møte opp. Han har hatt tid til å reise til Davos. Der har han hatt tid til å dra. Men å møte folk i Trysil som blir berørt av politikken, har Helgesen ikke gjort. Noe av det uklokeste en statsråd kan gjøre, er å ikke møte dem som faktisk blir berørt av de beslutningene vi tar, for i Norge har vi et folkestyre, ikke et elitestyre. Da skal vi ikke frykte folket, vi skal respektere folket, og det vil dempe konfliktnivået.

Noe av utfordringen med dagens ulvedebatt er at vi i Stortinget gikk inn og overstyrte regjeringen i vår, fordi regjeringen ønsket mer ulv. Så er det sånn at mange av oss folkevalgte møter folk hver dag, og vi så at den politikken regjeringen la opp til, hadde et for stort trykk, et for stort konfliktpotensial. Derfor dempet vi antallet ulv her i Stortinget. Statsråd Helgesen har brukt enhver anledning etterpå til å undergrave Stortingets vilje, og så har vi fått et historisk høyt konfliktnivå i ulvedebatten. Ingen hadde trodd at det skulle være 5 000–10 000, som politiet sa, foran Stortinget i går og kreve at Stortingets vedtak skulle bli gjennomført. Det er helt nytt i vår politiske historie at 5 000–10 000 mennesker reiser fra hele landet for å stå foran Stortinget og ha én appell: Gjennomfør Stortingets vilje. Det er noe helt nytt at Stortinget begynner å fatte vedtak om at en statsråd og en statsminister skal begynne å lese ulike lovparagrafer og komme tilbake med gitte tidsfrister.

Kjære medrepresentanter! Kjære statsråd! Det er tid for å snu. Det er tid for å lytte. Det er tid for å respektere folket. Det er tid for å respektere de folkevalgte.

Tore Hagebakken (A) []: Dette er egentlig litt av en debatt! Statsråd Helgesen sier at han har forståelse for Stortinget. Det var da virkelig romslig av en statsråd. Jeg er mer opptatt av at regjeringas medlemmer viser at de forstår Stortinget, ikke minst hva vi vedtar her, og følger opp. Jeg gjentar: følger opp. All kritikk som er framført herfra i dag, er – etter min vurdering – svært alvorlig. Den er sjølpåført og høyst fortjent. Regjeringa sitter stille og ser ulvebestanden øke ut av kontroll.

Arbeiderpartiet var opptatt av at ulveforliket skulle styrke lokal myndighet og skape mindre konflikt, men regjeringa følger ikke opp. Jeg skjønner godt at reaksjonene er sterke og massive, særlig hos dem som har ulv og andre rovdyr tett innpå seg og føler utrygghet, kanskje hver dag. Vi reagerer også sterkt, vi i landets høyeste organ, Stortinget, når våre vedtak blir satt til side av en regjering som ikke er enig med seg sjøl, der stortingsrepresentanter og statsråder fra samme parti ryker i tottene på hverandre. Det er ikke bare de store demonstrasjonene utenfor Stortinget, som flere har nevnt, som blir spesielt i denne saken. Når det gjelder det som Gunnar Gundersen framførte her i dag, kan ikke jeg huske å ha hørt så sterk kritikk av egen statsråd som den han framførte. Det understreker alvoret i saken.

Effektiv oppfølging av ulveforliket betyr at rovviltnemndenes vedtak om lisensjakt på 47 ulver ikke slaktes av statsråden, og at ulvens opphav i Sør-Skandinavia blir dokumentert. Det siste avgjør hvilke forpliktelser Bern-konvensjonen innebærer for Norge. Statsråd Helgesens jobb så langt med å dokumentere skadepotensialet er dårlig. Følger for bosetting og næringsvirksomhet i distriktene er ikke vurdert. Hvorfor skal vi for øvrig gjøre det så mye mer komplisert enn de gjør det i Sverige?

Det er ikke vanskelig å forstå at politikere med stor innsikt legger ned vervene sine i rovviltnemndene. Hele rovviltnemnda i Hedmark, som Helgesen gjør til ulvereservat, la først ned vervene sine, og de rød-grønne medlemmene av nemnda i Oppland gjorde felles sak da Høyre nektet å snu statsråden. Oppland har ikke ulvesone, men er plaget av streifulv østfra. Regjeringas ulvepolitikk betyr derfor en mye større trussel mot utmarksbeitenæringen i Oppland.

Nå er enigheten om ulveforliket igjen stadfestet gjennom de to forslagene som legges fram her i dag. Denne gangen er det definitivt ingen vei utenom for statsråd Helgesen og regjeringa. Ulveforliket skal effektivt følges opp. Det holder nå, sa Knut Storberget, nå må det leveres. Jeg vil som flere andre her understreke: Og det haster – veldig.

Elin Rodum Agdestein (H) []: I juni i fjor lyktes vi i å få på plass et balansert og bredt forlik her i Stortinget om ulv. Beslutningen som kom den 20. desember, om ikke å iverksette lisensfelling av ulv i en situasjon der vi er langt over bestandsmålet Stortinget har fastsatt, har skapt sterke reaksjoner – politisk og blant folk – fordi stortingsforliket og vedtaket om bestandsmålet ble satt til side gjennom en snever avgrensning av begrepet «skadepotensial» til kun å gjelde skade på beitedyr.

Ulveforliket er et uttrykk for det Stortinget oppfatter som tålegrensen i ulvesonen, og et uttrykk for Stortingets oppfatning av hvor langt Norges forpliktelser strekker seg i henhold til Bern-konvensjonen. Bestandsmålet og bestandsreguleringen hensyntar også risikoen for streifing av ulv til tilgrensende områder og økt press på naboregioner. Det er også et veldig viktig hensyn for fylker som Trøndelag, der rovdyrtrykket allerede er krevende nok.

Denne saken handler imidlertid ikke bare om ulv. Den handler om grunnleggende verdier vi bygger samfunnet på: respekten for enkeltmennesket, for livskvalitet og behov for trygghet; respekten for eiendomsretten, det å kunne drive næring, livnære seg av sin egen eiendom i Distrikts-Norge; respekten for mindretallets rettigheter, at de som er berørt, skal få sine interesser hensyntatt av storsamfunnet, ikke overkjøres av majoriteten. Hedmarkingene har gått med på å gi plass til ulven under visse forutsetninger, nemlig at bestanden skulle reguleres. Så vi må forstå følelsene og ta reaksjonene på alvor hos de menneskene som bor og har sitt utkomme i områder der storsamfunnet har pålagt dem å bære byrden av nasjonal politikk.

Å la ulven formere seg fritt så snart det er tomt for sau, er i strid med den allmenne rettsoppfatningen der jeg kommer fra. Et bredt flertall i Stortinget har derfor presisert at bestandsmålet ikke er veiledende. Det er gjeldende og skal følges opp. Derfor må vurderingen av skatepotensial også omfatte ikke bare beitedyr, men et bredere hensyn til allmenne samfunnsinteresser av vesentlig betydning i tråd med føringen i naturmangfoldloven § 18 mv. Det er bra at jakttiden utvides ut mars. Det er samtidig en forventning om at det vil skje lisensfelling i ulvesonen i vinter, slik at Stortingets vilje kan skje.

Odd Omland (A) []: I sin tid da denne meldingen skulle behandles, var den en utrolig viktig sak også for næringskomiteen. Da vi behandlet den i komiteen i forbindelse med innstillingen, var komiteens flertall i sine merknader vedrørende oppfølging av bestandsmålet klinkende klar på hvordan det skulle forvaltes når det var nådd. Dette uttrykte jeg også i debatten den gangen, og komiteen sa nemlig at bestandsmålet skal oppfattes slik at det er et minimums- og et maksimumsmål, og at dette er nådd når man har passert fire, og skal ikke overstige seks. Da skal det iverksettes tiltak, og da primært gjennom lisensjakten. Det var næringskomiteens klare vedtak.

Jeg vil også understreke at jeg har veldig stor forståelse for den frustrasjonen som nå oppleves for alle som er hardt belastet ved at regjeringen ikke gjennomfører Stortingets klare vedtak. Og som flere har vært inne på, tror jeg Stortinget aldri har opplevd to store demonstrasjoner med flere tusen mennesker hvor det eneste kravet har vært at Stortinget må følge opp sitt eget vedtak. Det må være historisk.

Men selv om det som ligger i ulvesonen, har den aller største belastningen, har dette også konsekvenser utover denne sonen. Det så vi i går, hvor det var frammøtte fra Agder til Trøndelag. Dersom vi ikke får til det uttaket i år, vil vi kanskje få femti ekstra valper, og de vil selvfølgelig trekke ut til andre områder. Vest-Agder, hvor jeg kommer fra, tilhører den ulvefrie sonen, men allikevel er det hvert år kommet streifdyr, som med jevne mellomrom har gjort særdeles stor skade. Jeg forventer nå at gjennom Stortingets presisering i dag tar regjeringen Stortinget på alvor og gjennomfører Stortingets klare vedtak, og ikke tolker loven så snevert som regjeringen nå har gjort. Det finnes helt klart et handlingsrom, som representanten Knut Storberget ga uttrykk for veldig klart. Blant annet kan regjeringen gjøre endringer gjennom forskrift, slik Stortinget har uttrykt, og som jeg forsto at også statsråden var enig i, i forbindelse med replikkordskiftet med Terje Aasland.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Det er et faktum at det er ingen genetisk, unik sørskandinavisk ulvestamme – nettopp fordi vi ikke hadde ulv i en lengre periode. Den ulven vi har, er mest sannsynlig en finsk-russisk ulv, og den er ikke utryddingstruet. Det er ikke noe krav i Bern-konvensjonen om å innføre ulv igjen i norsk natur. Det er derimot et stort nasjonalt politisk handlingsrom, jamfør det professor Eivind Smith har sagt. Spørsmålet om vi skal ha ulv, og hvor mange ulv, i Norge, er derfor noe stortingsflertallet bestemmer på nasjonal grunn. Det respekterer sjølsagt Senterpartiet. Vårt overordnede perspektiv i ulvedebatten er å prioritere livskvalitet og trygghet for folk, det er ikke å prioritere lovtolking som setter ulv foran folk. Folk må settes først.

Saken i dag handler imidlertid om hvorvidt regjeringa har fulgt Stortingets vilje. Når vi går til kildene, Innst. 330 S fra juni 2016, ble det gjort vedtak av et flertall bestående av Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti om at en skulle ha et bestandsmål av ulv på fire–seks ynglinger per år. Og det het i en flertallsmerknad:

«Kravet om bestandsregulering gjelder også innenfor sona og uavhengig av at det må foreligge skadepotensial på husdyr og tamrein. Komiteens flertall vil understreke at bestandsmål fastsatt av Stortinget er det klart overordnede vedtak.»

Går det an å skrive det mer presist? Kan derfor folk stole på regjeringas oppfølging? Både Bern-konvensjonen og naturmangfoldloven gir rom for en annen tolkning hva angår livskvalitet og trygghet for folk berørt av ulv, enn det statsråd Helgesen legger til grunn. Jeg mener derfor på dette grunnlag at statsråden har feilinformert Stortinget. Demonstrasjonen utenfor Stortinget med flere tusen hadde én parole: Følg opp stortingsvedtaket. Likevel har vi en debatt i denne salen der mange snakker seg vekk fra det som var stortingsvedtaket, og hva folk har forventet skulle skje. Og så kommer det forslag, som jeg skal komme nærmere inn på, som antakelig gjør at situasjonen bare fortsetter, og det skaper mistillit.

Rasmus Hansson (MDG) []: Flere representanter har etterlyst en ulvepolitikk som gir legitimitet og troverdighet og reduserer konflikt. Det er en etterlysning som jeg kan slutte meg helt til. Men hva er status for den ulvepolitikken vi nå enda en gang diskuterer? Det er at enda en gang får vi et oppsiktsvekkende, politisk sirkus rundt forvaltningen av en håndfull eller to med pattedyr som bor øst i Norge. Situasjonen er at det er akkurat like høy temperatur i konflikten og i debatten nå som det var for fem år siden og for ti år siden. Og situasjonen er at vi fortsatt har en ulvebestand som regjeringens eget fagorgan Artsdatabanken karakteriserer som kritisk truet i Norge fordi bestanden er så liten. Selv nå er ulvebestanden biologisk liten, og ingen besvergelser om bærekraft og stortingsvedtak kan forandre det biologiske faktum at noen titalls dyr i en dyrebestand i Norge er veldig lite.

Vi har en situasjon der en massiv opinion i Norge vil ha ulv i noe som de oppfatter som en rimelig bestand. Slik er det til og med i ulvefylket Hedmark. Vi har også en situasjon der de tre andre store rovviltartene i Norge får lov til å finnes i mye større bestander. De gjør mye større skade, men det er nesten ikke konflikt rundt dem i det hele tatt – fordi man har kommet ut av en situasjon hvor det skaper politisk gevinst å holde konflikten ved like. Det er i denne situasjonen stortingsflertallet selv må ta ansvar for konsekvensene av at vi har gjort et vedtak som betyr å redusere en allerede kritisk truet rovdyrbestand i Norge ytterligere og å gjøre det på en måte som stortingsflertallet utmerket godt burde forstå at det er vanskelig å gjennomføre i samsvar med naturmangfoldloven.

Ja – vi skal skyte ulv. Ja – vi skal ta ut dyr som truer eller gjør skade. Ja – vi skal gå inn for store, omfattende og gode støttetiltak for dem som blir rammet av ulveskader. Det har Miljøpartiet De Grønne fremmet en rekke tiltak for å bidra til – flere av dem blir for øvrig nedstemt i Stortinget – og vi skal respektere folk som er redde for ulv. Men vi skal også respektere fundamentet i norsk miljøpolitikk og det store flertallet som ønsker en mer ulve- og naturvennlig politikk enn den som diskuteres i Stortinget nå.

Ingjerd Schou (H) []: Marsjordren ble ytterligere gitt til regjeringen i dag: tilbake. Flere ulv skal skytes, jakttiden er utvidet til 31. mars, og det å se på handlingsrommet for å gjennomføre det som er et solid forlik i Stortinget, skal regjeringen komme tilbake til senest 10. mars. Gjerne før!

Jeg har hørt at Senterpartiet omtaler at noen har problemer med forholdet til seg selv. Jeg må nok minne om at Senterpartiet bør se på forholdet til seg selv, og at problemene også ligger der. For det å høre på Slagsvold Vedum snakke om rovviltforvaltning oppfattes som urovekkende. Han og resten av Senterpartiet satt i den rød-grønne regjeringen som i åtte år bygde opp mistilliten mellom myndigheter og innbyggere når det gjelder rovvilt og rovviltbelastede områder.

Hukommelsen er en utro følgesvenn. I 2009 var konfliktnivået høyt i alle deler av landet som hadde utfordringer med rovvilt i beiteområdene. Det handlet om konflikter i forhold til alle rovviltartene, og de aller mest alvorlige var i de områdene der vi hadde ulv, særlig i rovviltsonene. Vi hadde en forvaltning uten tillit, og folk opplevde en arroganse fra forvaltningen som ikke hadde noen grenser. Sosialistisk Venstreparti styrte det meste på området. Arbeiderpartiet og Senterpartiet satt handlingslammet og tafatte og betraktet. Drahjelp for å bedre situasjonen kunne man se langt etter fra den kanten. Noen av oss husker også godt det framforhandlede rovviltforliket som varte fra 2009 til 2013. Det var store forventninger til at forliket skulle gi ro og en større tillit mellom innbyggere i rovviltbelastede områder og myndigheter. Slik ble det ikke. Ulvebestanden har økt. Noe av ankepunktet mot den rovviltpolitikken som har vært ført fram til dagens regjering, og som bl.a. er grunnlaget for noe av den mistilliten som ligger der mellom forvaltning, oss som politikere og folk som bor i rovviltområdene, ligger til grunn for dette. Mange opplever at rovviltforvaltningen består av folk og representanter som setter egne mål og egne verdier når det gjelder det at naturvern går over og går foran det meste annet. For folk som bor i distriktene, jeg er selv en av dem, oppleves det at man ikke har respekt for eiendomsrett, for grunneiere og for folk som opplever å ha god livskvalitet – eller burde ha det – i de områdene hvor vi har rovvilt. I dag er dette svært forvitret.

Gunnar Gundersen (H) []: Jeg har lyst til å følge opp foregående taler litt, for det er nettopp det det dreier seg om. I replikkordskiftet var Elvestuen inne på at man forlot forliket. Nei, som jeg har sagt, jeg slåss for at Stortingets forlik skal gjennomføres. Det er ganske spesielt, som mange har sagt, at 5 000–10 000 mennesker møter opp og demonstrerer for Stortingets vedtak. Det har vel nesten aldri skjedd, det er stort sett mot vedtak det demonstreres.

Men det man ber om, er forståelse og respekt, ikke å bli hånet og tråkket på. Det vil jeg at Stortinget skal forstå. Argumentet om at politikken er vellykket, som Bård Vegar Solhjell var inne på – hva betyr det? Jo, det betyr at man sier at vi har lyktes med å fortrenge deg fra ditt næringsgrunnlag, vi påvirker ditt livsgrunnlag så mye at du er redd for dine barn. Og så er politikken vellykket! Man må ikke bruke det ordet overfor dem som faktisk bærer belastningen, og det må man forstå.

Erstatninger i Norge i dag gir erstatninger for årlig tap. Men den dagen hele livsgrunnlaget ditt er borte, får du ingenting. Du får kanskje noen omstillingstiltak, slik at ikke gjeldssituasjonen går deg helt opp etter ørene, men veldig mange har også opplevd det når man får omstillingstilknyttede midler. Men som sagt, erstatninger kan umulig dekke livskvalitet – uansett. For næringsgrunnlag dekker man det årlige tapet, men ikke når selve rettigheten går tapt.

Når Stortinget sier at man har gjennomført en vellykket politikk, betyr det at man sier at man har lyktes med å fortrenge dine rettigheter, slik at tapsstatistikken ikke viser tap. Da er vi vellykket! Det tror jeg alle forstår ikke er en holdbar nasjonal politikk.

Så litt til stemmeforklaringen: Morten Ørsal Johansen var inne på de forslagene som ligger der. Jeg er enig, tidsfristen er altfor lang. Men jeg aksepterer at det er forhandlinger og kompromiss. Jeg synes debatten har vært veldig god. Den har vært veldig tydelig. Den bisetningen som vi heller ikke liker i forslag nr. 6, regner jeg med ikke blir brukt til å forhale ytterligere. Da regner jeg med at man heller følger innlegget til representanten Dag Terje Andersen og faktisk leser formålsparagrafen i naturmangfoldloven: Da er det ikke vanskelig å definere mennesker inn i dette. Med det kommer jeg til å stemme for det forslaget, og jeg håper vi er på riktig spor igjen.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Det er stortingsflertallet som bestemmer. Det er stortingsflertallet som bestemmer om de som bærer belastningene, skal «bli hånet og tråkket på», som representanten Gundersen sa. Det er stortingsflertallet som bestemmer om den arrogansen som tidligere har vært, som representanten Ingjerd Schou sa, skal fortsette. Det er stortingsflertallets valg.

Det som vi skal avslutte med nå, er å få avklart: Hvordan forstår Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti sitt tidligere vedtak. Hvordan skal det forstås? Det er lagt fram to forslag fra de fire partiene, bl.a. forslag nr. 7, om «å endre Forskrift om forvaltning av rovvilt». Det er et forslag som det gjennom debatten har blitt klart at kan gjennomføres – ikke raskt, statsråd, men det kan gjennomføres straks. Det kan gjennomføres straks, slik statsråden har gjort tidligere, så det er et forslag som Senterpartiet vil stemme for.

Og så er det forslag nr. 6, fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti. Det som der er viktig, er den siste setningen. Der står det:

«Det forutsettes at det åpnes for lisensfelling av ulv utover det antallet som allerede er bestemt for inneværende år, dersom ny informasjon om skadepotensialet, eller annen vesentlig informasjon gjør dette mulig innenfor rammene av gjeldende lovverk».

Det er altså et forslag som nå kommer, etter at de samme partiene i en flertallsmerknad skrev, som jeg sa, på side 17:

«Kravet om bestandsregulering gjelder også innenfor sona og uavhengig av at det må foreligge skadepotensial på husdyr og tamrein. Komiteens flertall vil understreke at bestandsmål fastsatt av Stortinget er det klart overordnede vedtak.»

Det var på side 17 i innstillinga – juni 2016.

Forslag nr. 6 er jo helt unødvendig dersom en står på det som en har vedtatt tidligere. Jeg er redd for at det er nok en utsettelse, det er nok en mulighet for å omgå sine egne vedtak. Det er det som utfordrer folk flest så sterkt, at gjentatte ganger finnes det stadig vekk nye formuleringer for å omgå sine egne vedtak, og det medvirker til at tilliten til det som her skjer fra Stortingets flertalls side, svekkes gradvis. Det er trist. Senterpartiet vil stemme imot forslag nr. 6.

Marit Arnstad (Sp) []: Det har utviklet seg til å bli en nokså spesiell debatt, og da kommer en kanskje litt ut av fokus, som representanten Schou da hun måtte bruke sine tre minutter med taletid på å komme med et angrep på Senterpartiet. Jeg skjønner i og for seg Høyres behov for å balansere debatten litt etter hvert, men jeg har lyst til å minne Høyre og Fremskrittspartiet om at Senterpartiet i løpet av denne perioden har invitert Høyre og Fremskrittspartiet til samarbeid om rovviltpolitikken et utall av ganger, gjentatte ganger, fordi vi tenkte at en mindretallsregjering kanskje hadde behov for et flertall på Stortinget i disse sakene. Men hver gang har vi blitt møtt med en kald skulder fra Høyre og Fremskrittspartiet, sjøl om det kunne bidratt til en annen type kurs i rovviltpolitikken enn det vi har sett.

Når det gjelder ulv, ble det spørsmålet aldri behandlet i rovviltforliket i 2011. Vi skulle hatt en felles svensk–norsk forvaltning, og det ble det aldri noe av fordi svenskene trakk seg. Derfor var det først i juni i fjor at vi var i stand til å få til et bredt flertall. Det vi diskuterer i dag, er rett og slett hvordan regjeringen skal følge opp det brede flertallet. For det er jo et faktum at vi alltid har sett på bestandsmål som førende for vår rovdyrpolitikk. Når man er langt over bestandsmålet, skal man også kunne regulere bestanden.

Jeg må også si at når bestandsmål ikke lenger skal brukes, men skadepotensial kommer så sterkt inn, så virker det provoserende på mange. Det har jeg forståelse for. Det er provoserende for folk lokalt å høre at deres påtvungne valg om å slutte med beitenæring nettopp på grunn av ulv i neste omgang blir gjort til et argument for ikke å regulere ulvebestanden. For det er nettopp det som skjer når skadepotensial settes foran bestandsmål som vilkår.

Men, som sagt, i dag diskuterer vi hvordan regjeringen skal følge opp det brede forliket som ble vedtatt i juni i fjor. Jeg tror nok at debatten i dag klart og tydelig har vist hva det brede stortingsflertallet ønsker av regjeringen i tida framover. Jeg har lagt merke til at representanter fra Venstre og Miljøpartiet De Grønne har sagt at vi må respektere at folk er redd for ulv. Det er liksom et eller annet litt nedlatende over å si det på den måten. Jeg la også merke til at representanten Elvestuen sa at vi må gi folk mer kunnskap om ulv. Jeg tror nok at de som bor og lever i nærheten av områder der man har ulv, har stor kunnskap, både om de skadevirkningene det gir, og også om den utryggheten det gir. Jeg tror ikke at det er kunnskap de mangler. Jeg tror de fleste av dem heller ikke er imot ulv som sådan, men de er for en regulering av bestanden, og de fattet håp da det ble vedtatt et forlik i fjor som faktisk skulle bidra til en fornuftig bestandsregulering. Og de ble skuffet når regjeringen ikke følger opp det.

Geir Pollestad (Sp) []: Denne saka handlar om tryggleiken til folk og moglegheita deira til å leva et vanleg liv utan frykt. Men saka handlar òg om matproduksjon. Næringskomiteen behandlar ei næringsmelding. Der snakkar me om å auka matproduksjonen i Noreg og større bruk av beiteressursane. Då er me avhengige av at rovdyrpolitikken òg vert følgd opp, sånn at det målet er mogleg å nå.

Denne saka handlar jo veldig mykje om regjeringa si respekt, eller manglande respekt, for vedtaket i Stortinget. Ein har opplevd at statsråden og regjeringa har vore bevegelege i jussen. Eg er særleg kritisk til måten ein overheldt informasjonsplikta overfor Stortinget på, for det står i næringskomiteen sin kommentar i innstillinga, som Høgre, Framstegspartiet, Arbeidarpartiet, Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet står bak:

«Kravet om bestandsregulering gjelder også innenfor sona og uavhengig av at det må foreligge skadepotensial på husdyr og tamrein. Komiteens flertall vil understreke at bestandsmål fastsatt av Stortinget er det klart overordnede vedtak.»

Når dette står og statsråden ser dette og lèt vera å koma til Stortinget og fortelja at dette ikkje går, meiner eg at det er kritikkverdig.

Eg vil òg knyta ein kommentar til innlegget til Ingjerd Schou. Det er klart at me er i ein situasjon der det ikkje i vår levetid har vore meir ulv i Noreg. Då vert det for tynt, etter snart fire år med regjeringsmakt, å skulda alt på den førre regjeringa. Denne saka står no, det er no me skal fatta vedtak som gjeld framover.

Det som heng litt igjen etter debatten, er at eg ikkje er overtydd om at statsråden og regjeringa faktisk ønskjer å gjennomføra den politikken som Stortinget har vedteke. Eg skulle ønskja at statsråden kunne bruka taletida si på å overtyda Stortinget om at det er det ein har til hensikt å gjera, og at me ikkje vil oppleva nye krumspring for å unngå dette.

Skal me ha tillit til det vedtaket som Stortinget har gjort, så må lisensfellinga finna stad denne vinteren, og det er i tråd med det Stortinget har sagt. Til neste år er problemet, konfliktane og motstanden betydeleg større enn det som er situasjonen no, og det er difor det er viktig at ein handlar raskt.

Ingjerd Schou (H) []: Det er ganske sjarmerende at Senterpartiet synes at de skal komme en mindretallsregjering til unnsetning når man ikke klarte å få gjennom sin egen politikk da man satt i en flertallsregjering. Jeg tror nok at med dette forliket som ble vedtatt i 2016, og som blir forsterket med ytterligere marsjordre til regjeringen nå, er Senterpartiet fortsatt utenfor. De var utenfor da, de var utenfor i forrige regjering i åtte år når det gjaldt å ha hånden på rattet på dette området, selv om de var til stede, og de er utenfor forliket nå og synes at det er ubehagelig når vi minner om tiden som var.

Men folk som bor i distriktene, folk som opplever at både forvaltning og til dels også politikere stiller seg utenfor et forlik for å finne en løsning, og som ikke opplever at man har respekt for det at man faktisk lever i distriktene, har en næring og inntekt knyttet til det å være grunneiere, eller er ute og nyter friluftslivet – vi får ikke deres tillit. Politikken og våre løsninger skal være nær folk, de skal være der hvor folk er. Vi skal ha ulv, men den skal beskattes, og nå er det så mange av den at den faktisk må skytes. Det må skytes flere. Og når folk opplever at vi mangler aksept og forståelse for den situasjonen som man faktisk opplever, og at vi ikke har løsninger som anvises, betyr det et tap av tillit. Den må vi både sikre og gjenvinne. Jeg kommer fra et fylke – og jeg har sittet flere år i viltnemnda – hvor jeg møter denne hverdagen ofte, og jeg møter folk som opplever en forringelse av sitt liv i distriktene, som de i utgangspunktet har stor forkjærlighet for.

Ulveforliket fra 2016 er ikke veiledende. Det gjelder. Forståelsen er at dette gjelder, det er et vedtak vi har gjort. Stortinget er den lovgivende forsamling, og da trengs det forståelse av hva lovgivningen var ment å inneholde, eller man trenger endring av lovgivningen. Hvis det er det som gjelder, er dette stedet. Juss og jurister er hjelpere, og jussen er kun et virkemiddel. Det er vi som parlamentarikere som har besluttet, og skal beslutte, og regjeringen skal iverksette.

Jeg skal gi regjeringen ros for at det så langt er lettere å ta ut skadedyr, og at det gradvis også har blitt en bedre tillit mellom folk og myndigheter. Men når man slutter å ha sau eller andre dyr på beite, er det ikke dem man kan regne med. Da er det grunnlaget borte. Disse tapstallene går ned i mange områder, men det skyldes også at folk er blitt presset til å slutte med det som var deres livsgrunnlag.

Ola Elvestuen (V) []: Når jeg hører på debatten, synes jeg det er forunderlig at det er mange som bruker så harde ord mot en statsråd som bare følger loven, og som følger opp det som er Stortingets vedtak. Vi skal tross alt styres ved lov, både ved naturmangfoldloven og ved at vi skal følge opp Bern-konvensjonen, og vi skal få dette sammen inn mot det som er ulvemeldingen fra i fjor vår.

Det jeg er glad for når jeg hører på debatten, er at alle partier – iallfall så langt – står bak at naturmangfoldloven skal gjelde, og at man ikke går inn på endringer i selve loven. Den gir rom, og fordi vi har en høyere bestand, gir den rom for at man kan ha et raskere uttak av flere dyr enn det man har gjort tidligere. Vi må minne flere på at 20 pst. av bestanden er det gitt fellingstillatelse på, innenfor lisensfellingsordningen – 20 pst., langt over det som er de svenske fellingstillatelsene, som er basert på en mye større bestand og har et helt annet utgangspunkt og annen virkelighet enn det vi har i Norge. Så det er ikke så enkelt som at man bare kan se på dommen fra høyesteretten i Sverige og overføre den til Norge. Da må man også overføre helheten med at grunnlaget og bestandsgrunnlaget må være høyere.

Så til noen av forslagene: Når det gjelder § 18 b og c, er de rettet inn mot enkeltindivider og enkeltdyr som har en uvanlig og truende atferd. Dem kan man også ta ut i dag. Venstre mener at dette er godt ivaretatt innenfor det lovverket som vi har, og at selv om man skal se på det på nytt, kan vi vanskelig se at det skal gi noe grunnlag for noen utvidelse utover det som er enkeltindivider, utover det som vi har i dag. Når det gjelder å få tilbake forskriften om forvaltning av rovvilt, opplever jeg at statsråden sier at denne endringen man gjorde, var nettopp for å tilpasse seg vedtaket fra i fjor vår. Han ser ikke at det skal være noen store endringer man kan oppnå ved å gå tilbake på den.

Jeg tror vi skal ta inn over oss at politikken har vært vellykket. Det er færre tap. Det er også flere dyr, og da må vi ha en litt annen forvaltning for å forholde oss til den. Det må være raske uttak der det er grunnlag, og så må vi se på hvor man kan ha økonomiske fordeler for kommuner. Det må være gode skadeerstatninger for de få skadene som er, og man må ha forebyggende tiltak – de virker, det viser også denne saken – og omstillingsordninger der det finnes.

Så må jeg si at vi må ta alvor bekymringen … (Presidenten klubber)

Presidenten: Da er taletiden ute.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Det er forunderlig å høre representanten Ola Elvestuen fra Venstre si at politikken har vært vellykket. Det er veldig lett når man representerer Oslo valgdistrikt. Engerdal Venstre mener ikke at politikken har vært vellykket, for de er lagt ned, i forrige uke, på grunn av den arrogansen de har opplevd at Venstre nasjonalt har vist overfor dem som lever med problemene på kroppen. Og det er ganske viktig – at Venstre som har sagt at de kommer fra en folkevalgt tradisjon, har blitt embetsmennenes største forsvarere og glemt at det er den folkevalgte viljen som her har blitt stoppet. For det er det Vidar Helgesen og Erna Solberg har gjort, de har stoppet det som har vært det folkevalgte mandatet. At Venstre har blitt den største forsvareren for å stoppe den folkevalgte viljen, er forunderlig. At Høyre, som det gamle embetsmannspartiet, gjør det, er ikke fullt så forunderlig, men det er forunderlig at regjeringen ikke lytter når hele dens parlamentariske grunnlag er imot den.

Hovedtalsmannen for Høyre i energi- og miljøkomiteen tok ikke Høyre i forsvar i sin replikkrunde og kunne ikke garantere at det blir jakt. Hovedtalsmannen for Høyre i næringskomiteen, som er den andre komiteen som behandlet rovviltmeldingen, kom med ramsalt kritikk av Erna Solberg og regjeringens håndtering av denne saken. Da jeg utfordret Fremskrittspartiets hovedtalsmann for energi, var svaret: Regjeringen har ikke gjort jobben. Fremskrittspartiets hovedtalsmann for næring, som er den andre komiteen som har behandlet meldingen, sa at han ikke kunne støtte forlaget – ramsalt kritikk. Så alle de ansvarlige parlamentarikerne, de ansvarlige folkevalgte, de som har et folkevalgt mandat også for regjeringen, har kommet med kritikk, og ingen fra regjeringen har stått fram og forsvart Vidar Helgesen og Erna Solberg i denne debatten. Da, kjære statsråd, er tiden inne for å snu, for å lytte, for å forstå at vi har et folkevalgt system i Norge, og at det er best.

Det som er så sørgelig, er at de som har blitt berørt av politikken, opplever at konfliktnivået øker for hver dag, i stedet for at man tar utfordringene deres på alvor. For det er mange som har fått livet sitt snudd opp-ned på grunn av de vedtakene som blir gjort i denne salen. Og da må også regjeringen ta det på alvor. Lytt til folket, lytt til de folkevalgte, og sørg for at konfliktnivået går ned. Iverksett jakta nå!

Terje Aasland (A) []: Jeg skal prøve på en liten oppsummering av debatten. Jeg synes at debatten har vært usedvanlig tydelig. Det kan ikke være ett menneske som har vært innom denne salen, som overhodet kan være i tvil om hva stortingsflertallet faktisk mener med vedtaket fra juni i fjor og med de to forslagene som er framsatt i dag. Det kan ikke være noen tvil om hva en mener. De to forslagene som er fremmet av flertallet, forslagene nr. 6 og 7, er en veldig tydelig arbeidsordre til regjeringen – en veldig tydelig arbeidsordre til regjeringen – som på ingen måte kan misforstås. Hvis det er et ord eller to en nå skulle være i tvil om, er tidspunktet for å stille spørsmål faktisk nå. Men det er en entydig beskjed om hva som ligger der.

Det er også en veldig tydelig forventning nå, på bakgrunn av ordskiftet og replikkordskiftet tidligere i dag, om at endringen i forskrift om forvaltning av rovvilt skjer straks eller umiddelbart – så raskt det praktisk lar seg gjennomføre. Det er jeg veldig godt fornøyd med.

Det er en vesentlig forutsetning at vi får fulgt opp forliket fra 2016. Da gikk vi veldig tydelig inn for at det i Norge skal være en bestandsforvaltning basert på et bestandsmål fastsatt til fire–seks ynglinger per år, hvorav tre skal være helnorske. Fortolkningen av dette går det ikke an å diskutere. Det er tydelig slått fast. Så dette med skadepotensial, og andre forhold som forstyrrer det bestandsmålet som Stortinget har satt, er på en måte med på å villede debatten. Stortinget har veldig tydelig sagt fra om at vi skal ha en bestandsregulering basert på et bestandsmål, og det er fire–seks ynglinger som er målet.

Helt avslutningsvis: Nå må vi igjen komme i en situasjon hvor en får tillit til forvaltningen, får tillit til at en kan klare å dempe konfliktnivået med hensyn til rovviltpolitikken, sånn at vi kan basere en langsiktig politikk på det jeg tror de fleste i denne salen ønsker: en todelt målsetting om at vi på den ene siden skal kunne ha rovvilt og mennesker og på den andre siden samfunn og beitenæring.

Knut Storberget (A) []: Jeg skal også kort forklare hvorfor jeg velger å stemme for de forslag som Arbeiderpartiet er medforslagsstiller til – i stor grad med samme begrunnelse som representanten Gunnar Gundersen, men jeg mener at man totalt sett burde ha gått lenger. Jeg har bare lyst til å gi uttrykk for det.

Det samme ståstedet hadde jeg da vi behandlet ulveforliket. Jeg mente at vi burde ha strammet noe mer til – det ble for mange. Men det viser jo bare det behovet vi har når folk gir seg, er med og prøver: Skal vi ha tillit til de vedtakene som vi fatter, må vi forutsette at de gjennomføres. Det er det som er trælete i denne saken. Det er ikke noe rart at tillit brister i denne saken når man ser at det fattes vedtak i landets viktigste organ som så til de grader ikke følges opp. Det var vel representanten Elvestuen som var inne på at de som fikk skade, ble møtt med så fantastisk gode erstatningsordninger. Da må jeg bare få lov til å si at vi har nylig hatt en sak i Sølendalen Havnelag, som vel er en klagesak – statsråden har fått spørsmålene – hvor det samme skjer: Folk investerer tid, ressurser og penger på å forebygge skader, og så opplever man en prosess og vanskelige bøyer å måtte runde for i det hele tatt å få en brøkdel av de utgiftene man har hatt. Jeg skjønner godt at folk mister tillit. Det er vanskelig å dra oppover Rendalen og forklare dette. Det er småpenger for denne salen og store penger i Rendalen. Så vi skal være litt obs på at hvis vi skal kunne bevare tilliten til at vi i det hele tatt skal kunne ta vare på livskraftige roller sammen, så er vi nødt til å legge om til en annen kurs.

Jeg synes også det har vært en bra debatt, men jeg må jo spørre: Hvor har gjennomføreren av denne politikken vært i debatten? Jeg registrerte at statsråden brukte noen minutter av sin tilmålte taletid opprinnelig, og siden har vi ikke hørt noen ting. Det kunne ha vært interessant, når man har hatt så markante motforestillinger fra et flertall på Stortinget til prosessen og til innholdet, og fra egne partifeller, i hvert fall å høre noen betraktninger om det som kommer fram i debatten. Og en slik stillhet gjør meg enda mer bekymret.

Presidenten: Representanten Rasmus Hansson har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Rasmus Hansson (MDG) []: Det var ikke stort, men representanten Aasland har rett i at det ikke er noen tvil om hva flertallet mener om størrelsen på ulvebestanden. Men det er stor tvil om hva flertallet mener om hvordan regjeringen skal følge norsk lov i gjennomføringen av slike vedtak som Stortinget nå har fattet. Det vi egentlig diskuterer i Stortinget nå, er om Norge skal ha en bitte liten ulvebestand eller en bitte, bitte, bitte liten ulvebestand. Det er det folkeflertallet ikke forstår.

Når Stortinget en eller annen gang løfter ulvebestanden opp til et noenlunde biologisk anstendig nivå, kommer vi til å oppleve det samme som vi har opplevd når det gjelder bjørn, gaupe og jerv – konflikten kommer til å flate ut, vi kommer til å kunne høste normalt av bestanden, og vi kommer til å kunne se framover i norsk naturforvaltning med en viss undring over den typen debatt vi har om ulv akkurat nå.

Presidenten: Representanten Marit Arnstad har også hatt ordet to ganger tidligere og får dermed ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Marit Arnstad (Sp) []: Jeg har også ved avslutningen av debatten lyst til å si noen få ord. I motsetning til representanten Rasmus Hansson, vil jeg si nei, dette handler ikke om hvilken ny type ulvepolitikk man kan ha. Dette handler heller ikke om man skal ha ulv eller ikke. Dette handler om at Stortinget ved et bredt flertall har vedtatt et bestandsmål, gjort et vedtak, og spørsmålet er hvordan det vedtaket skal følges opp. Det har vært en alvorlig debatt. Det er sjelden jeg har sett at regjeringspartiene ikke har vært villig til å forsvare sin statsråd, på den måten de har gjort i dag. Det som blir det viktige spørsmålet framover, er: Kommer Stortingets vedtak til å bli gjennomført? Kan en ha tillit til at når Stortinget gjør et vedtak, blir det gjennomført sånn som Stortinget ønsker det? De neste ukene vil antakelig vise alvoret i det spørsmålet, og jeg tror det er trygt å si at etter denne debatten er forventningene store, men tilliten er etter hvert tynnslitt.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Vidar Helgesen []: Jeg ble utfordret til å komme med en vurdering av debatten. Jeg vil understreke at i det innlegget jeg holdt, var det slik at jeg hadde fått med meg debatten så langt, og beskjedene er veldig klare – beskjedene etter mitt innlegg og i replikkrunden har ikke vært mindre tydelige. Regjeringens utgangspunkt er at vi skal gjennomføre Stortingets vedtak fra behandlingen av ulvemeldingen. Vi skal ha en forvaltning for å komme så nært bestandsmålet som mulig, samtidig som at vi skal respektere de stortingsvedtakene som dreier seg om at forvaltningen skal skje innenfor rettslige rammer – innenfor naturmangfoldloven og Bern-konvensjonen.

De vedtakene som Stortinget fatter i dag, skal vi følge opp. De refererer også til å finne løsninger som er basert på både ulveforliket og gjeldende lovverk og internasjonale konvensjoner. Jeg varslet i redegjørelsen min at vi arbeider med det og vil komme tilbake til Stortinget med en sak om det. Vi vil komme tilbake med den saken Stortinget i dag ber om, innenfor de tidsrammene som Stortinget setter.

La det ikke være noen tvil om at jeg er veldig klar over og har fått veldig godt med meg hva som har vært beskjedene i salen og i debatten i dag, og hva som ligger av forventninger i de vedtak som blir fattet i dag.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) []: Jeg skal ikke bli for lang, men jeg må komme med noen kommentarer til Rasmus Hansson, som snakker om at det er en «håndfull» dyr og en ulv som er utrydningsturet, og at vi går rundt og frykter for en «håndfull» dyr. Isolert sett kan man kanskje ordlegge seg slik, men jeg vil minne representanten på at i Vest-Europa er det rundt 12 000 ulver, og i Russland er det ca. 70 000 ulver, som igjen er opphavet til den stammen som vi har i dag, som vi kaller for den finsk-russiske. Så ulven som sådan er ikke en truet bestand.

Det har vært en god debatt. Jeg mener at det Stortinget vedtok i juni 2016, er krystallklart og må bli gjennomført. Det samme er for så vidt forslagene i dag.

Så har jeg et råd til statsråden: Norge har hatt parlamentarisme siden 1884. Det er Stortinget som er landets nasjonalforsamling, det er Stortinget som er landets lovmaker. Tålmodigheten i Stortinget er i ferd med å bli oppbrukt, og tilliten til de regionale rovviltnemndene må bygges opp fortest mulig, slik at vi får en effektivitet med hensyn til det å kunne forvalte ulv i Norge.

Presidenten: Representanten Ola Elvestuen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Ola Elvestuen (V) []: Jeg skal være kort. Stortinget kan ikke som en lovgivende forsamling kreve at en statsråd skal bryte loven! En statsråd må selvfølgelig følge loven, og så må vi se på hvilke virkemidler vi har ut fra det.

Jeg kan garantere representanten Slagsvold Vedum at Venstre fører og bygger sin politikk i nært samarbeid med Hedmark Venstre, og vi bygger den på en nødvendig kunnskap for å utforme politikken ut fra den situasjonen som vi nå er i.

Det er fire flokker det handler om, og situasjonen omkring dem. Vi er for at man skal kunne ha raskere uttak enn det man har hatt tidligere, og det må da være utenfor ulvesonen. Vi er for at en må se på oppførselen til dyr innenfor sonen. Og vi er for den politikken som man har lagt opp til så langt.

Så skal vi også jobbe med hvordan en gir gode støtteordninger. Og jeg sa ikke at det var gode erstatningsordninger; jeg sa at vi må ha gode erstatningsordninger. Vi må ha omstillingsordninger, og vi må ha støtte inn i kommuner som i dag har en ulvebestand.

Terje Aasland (A) []: Jeg har bare lyst til å gi uttrykk for at vi oppfatter statsrådens siste innlegg dit hen at det er en sterk understøttelse av det som stortingsflertallet har formulert gjennom forslagene nr. 6 og 7 som er framlagt til behandling her i dag, og at det blir fulgt opp på en god og tett måte. Så det er vi veldig tilfreds med.

Til representanten Elvestuen: Det er kanskje verdt å minne om at det som til enhver tid er det gjeldende stortingsflertallets vilje i enkeltsaker, bør gjennomføres av en statsråd. Hvis ikke sitter statsråden i en veldig dårlig posisjon.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.