Stortinget - Møte torsdag den 6. april 2017

Dato: 06.04.2017
President: Marit Nybakk
Dokumenter: (Innst. 244 S (2016–2017), jf. Dokument 8:34 S (2016–2017))

Innhold

Sak nr. 3 [12:11:03]

Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Janne Sjelmo Nordås, Per Olaf Lundteigen og Kjersti Toppe om tiltak for å styrke det akuttmedisinske tilbudet utenfor sykehus, inkludert legevakt og ambulanse (Innst. 244 S (2016–2017), jf. Dokument 8:34 S (2016–2017))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [] (ordfører for saken): Representanten Toppe tar opp styrking av det akuttmedisinske tilbudet utenfor sykehus i dette representantforslaget. Flere av disse forslagene er en oppfølging av Akuttutvalgets rapport, NOU 2015:17 Først og fremst – Et helhetlig system for håndtering av akutte sykdommer og skader utenfor sykehus. I representantforslaget fremmes hele 14 forslag for å styrke det akuttmedisinske tilbudet utenfor sykehus, inkludert legevakt og ambulanse.

Den akuttmedisinske beredskapen er grunnmuren i helsetjenesten vår. Den skal gi trygghet for akutt hjelp til alle – i hele landet og når de trenger det. Komiteen deler mye av det utfordringsbildet som forslagsstillerne skisserer, og som framgikk av NOU-en. Det har vært behov for å styrke særlig legevakttjenestene, og akuttmedisinforskriften, som ble vedtatt i 2015, stiller nå krav til tjenestene med hensyn til kompetanse, svartider og samarbeid mellom virksomhetene som yter disse tjenestene.

Fagmiljøene og de øvrige høringsinstansene – også i forbindelse med komiteens behandling av representantforslaget – mener at utredningen gir en god beskrivelse av status og utfordringer, og den danner et fundament for framtidige tiltak. Men høringsinstansene er delt i mange spørsmål og påpeker utredningsbehov og potensielle kostnader for kommunene. Når akuttmedisinen for framtiden skal vurderes, er det viktig å være bevisst på hvilke konsekvenser man kan forvente av de ulike foreslåtte tiltakene.

Eksempelvis: Hva er kostnadene ved de foreslåtte handlingsplaner, strategier og tiltak i dette representantforslaget? Det inneholder også flere forslag om forskriftsfesting av ulike mål for tjenesten. Intensjonen er god, men flertallet mener det kan være grunn til at målene for tjenesten er bedre som kvalitetsmål, i stedet for som forskriftsfestede krav.

Norge har en geografi som gjør at tjenesten må organiseres ulikt basert på lokale forhold. Forskrifter som er enkle å oppfylle i én del av landet, kan det være store problemer med å oppfylle i andre deler av landet.

Statsrådens brev til komiteen peker på at flere av høringsinstansene, særlig distriktskommuner og interkommunale legevakter, mener at et krav til reisetid vil forsterke utfordringene knyttet til rekruttering av leger, noe som har vært og er et tema i komiteen. Flere interkommunale legevaktsamarbeid mener at det foreslåtte kravet om reisetid, uten at det opprettes flere vaktbaser, er problematisk. Statens helsetilsyn nevner også dette.

En enstemmig komité viser til at regjeringen er i gang med oppfølgingen av NOU 2015:17 Først og fremst. Oppfølgingen må sees i sammenheng med Nasjonal helse- og sykehusplan og primærhelsemeldingen. Av Nasjonal helse- og sykehusplan framgår det at sykehusstruktur og ambulansetjenester må sees i sammenheng, og at endring av akuttberedskap krever at det samtidig gjøres en gjennomgang og styrking av ambulansetjenesten. Vi har en god ambulansetjeneste i Norge, den er viktig for folks trygghet. Komiteen viser til at statsråden har gitt de regionale helseforetakene i oppdrag å gjennomgå basestruktur og kapasitet i luftambulansen i lys av føringene i Nasjonal helse- og sykehusplan.

De fleste av forslagene som fremmes i dette representantforslaget, er en forskuttering av et arbeid som pågår i regjeringen. Jeg forstår at forslagsstillerne er utålmodige, det er vi også. Men flere av forslagene krever en mer helhetlig utredning, og det pågår også allerede arbeid med å få tiltakene på plass.

Vi har et felles mål om at befolkningen i hele landet skal føle seg trygg på å få kompetent og rask hjelp i akutte situasjoner, så la oss ha et felles mål om å få på plass de tiltakene som fungerer best over hele landet.

Ruth Grung (A) []: Arbeiderpartiet har tidligere gitt klart uttrykk for at vi hadde forventet at NOU-en – Først og fremst – fra Akuttutvalget skulle behandles som en helhet i Stortinget og ikke stykkevis og delt. Dette har vi omtalt i behandlingen av siste statsbudsjett.

Akuttkjeden handler om liv og død, om tidlig og riktig inngripen og om behandling som avgjør overlevelse og redusert skadeomfang for dem som overlever. God akuttkjede avhenger av god samhandling mellom primær- og spesialisthelsetjenesten, og det har vært et svakt punkt som har gått igjen i mange av meldingene som vi har behandlet i denne salen.

Det er behov for et nasjonalt løft for å øke kapasiteten, kompetansen og kvaliteten i akuttkjeden. Til tross for omfattende kunnskapsgrunnlag om status og utfordringer er fortsatt legevakttjenesten et av de mest forsømte områdene i norsk helsetjeneste. Derfor hadde vi forventet at vi fikk en helhetlig plan til behandling her i Stortinget.

Senterpartiet har valgt å fremme 14 tiltak på bakgrunn av nettopp Akuttutvalgets rapport. For Arbeiderpartiet er det problematisk og lite tilfredsstillende å ta stilling til mange av de konkrete forslagene – selv om de er gode – og tiltakene uten at de har vært skikkelig utredet. Vi støtter derfor noen av forslagene og intensjonene i mange andre. Gjennomgående tror vi det er bedre – slik som også saksordføreren var inne på – med kvalitetsmål for tjenesten istedenfor forskriftsfestede krav. Begrunnelsen er den samme: Norge har en geografi som gjør at tjenesten må organiseres på ulike måter ut fra lokale forhold.

Vi mener også at legevakt skal ha tilgjengelig utrykningskjøretøy, og at sikkerheten til legevaktpersonell skal ivaretas. Det er spesielt viktig å ha utrykningskjøretøy med sertifisert personell der det er lang avstand til sykehus – det er en debatt som pågår parallelt – og det kan være nødvendig med legekompetanse før transport. Behovet kan være forskjellig for by og land og bør derfor utredes, også med tanke på kostnadene det vil innebære.

Jeg fremmer de forslag som Arbeiderpartiet står bak.

Presidenten: Representanten Ruth Grung har tatt opp de forslag hun refererte til.

Morten Wold (FrP) []: Når det er akutt, når det står om liv, da er det å håpe at vi politikere har lagt til rette for en best mulig akuttjeneste for alle landets innbyggere. Blant annet derfor diskuterer vi dette representantforslaget her i dag – i erkjennelsen av at det enkelte mennesket er lite og hjelpeløst når akutt sykdom inntreffer og en er i en situasjon der man er avhengig av at andre har gjort vedtak og sørget for løsninger som gjør at hjelpen er nær der den livskritiske hendelsen oppstår. Nettopp derfor har regjeringen som mål at man skal sikre sammenhengende systemer for akutte tjenester i og utenfor sykehus som gir tilstrekkelig trygghet og kvalitet i hele landet. Målet er at hele befolkningen skal føle seg trygg på å få kompetent, adekvat og rask hjelp når behovet er som størst.

Forslagsstillerne fremmer ikke mindre enn 14 forslag som de mener skal styrke det akuttmedisinske tilbudet utenfor sykehus, inkludert legevakt og ambulanse. Flere av forslagene er, som nevnt tidligere i debatten, en oppfølging av NOU 2015: 17, Først og fremst. Regjeringen er for lengst i gang med oppfølging av denne, og statsråden har allerede i brevs form orientert Stortinget om iverksatte tiltak. Det er betryggende at statsråden har varslet at han kommer tilbake til Stortinget med oppfølgingen av NOU-en.

Akuttmedisinsk beredskap er viktig for folk. Men som Akuttutvalget skriver i sin rapport, er Norge – med lange avstander, spredt bosetting og klimatiske utfordringer – et utfordrende land å drive akuttmedisinske tjenester i. Det forhindrer selvsagt ikke at det må søkes å finne de beste både politiske og helsemessige løsninger for at folk flest skal føle trygghet for at det finnes akutthjelp gjennom pasientens helsetjeneste når behovet dukker opp. Likevel er det ikke mulig å sikre seg fullstendig. Akutt sykdom vil fortsatt føre til brå dødsfall som ikke noe helsebudsjett eller noen helsetjeneste kan forhindre. Derfor er det så viktig at vi optimaliserer, utvikler og styrker de prehospitale tjenestene og den prehospitale akuttmedisinen på alle mulige måter, også innen forskning. Styrkede prehospitale tjenester kan redde mange som rammes av akutt sykdom.

Det pekes fra et flertall i denne sal på at flere av høringsinstansene til Akuttutvalgets rapport krever mer utredning og vil ha store konsekvenser og kostnader. Mange av forslagene egner seg heller ikke som absolutte krav som skal gjelde for hele landet. Derfor vil det være mer hensiktsmessig med standarder eller kvalitetsmål enn med forskriftsmessige krav på enkelte områder.

Denne regjeringen har lagt frem Nasjonal helse- og sykehusplan. Den slår fast at det fortsatt skal være en desentralisert sykehusstruktur med en ryggmarg av akuttsykehus. Det tror jeg er med på å skape den tryggheten som befolkningen i alle deler av landet er opptatt av. Og i alle tilfellene der det ikke finnes et tilbud om akuttkirurgi rett utenfor stuedøren, er det av avgjørende betydning at de prehospitale tjenestene er velutbygde og velfungerende. I den forbindelse er jeg fornøyd med at det skal etableres en bachelorutdanning i ambulansefag, noe som vil styrke kompetansen i ambulansetjenesten. En spesialistutdanning i akuttmedisin vil også sikre enda bedre og tryggere mottaksforhold og hjelp når akutt syke mennesker ankommer akuttmottaket etter ambulansetransport i bil, båt, fly eller helikopter.

På bakgrunn av hvor viktig akuttmedisinsk beredskap er for folk, føler jeg meg trygg på at oppfølgingen av den tidligere nevnte NOU-en vil ivareta de 14 forslagene som forslagsstillerne fremmer her i dag – når den tiden kommer.

Olaug V. Bollestad (KrF) []: Å bygge pasientens helsetjeneste er å bygge en grunnmur som gjør at man har den beste forutsetning for behandling og rehabilitering. Tidlig intervensjon er viktig mange steder i livet, og kanskje aller mest når man er alvorlig syk eller skadet og det står om livet.

Å møte akutt skade eller sykdom tidlig, med rett kompetanse, rett respons og rett hjelp har betydning for det helseresultatet pasientene får, hvilke skader som er uhelbredelige, og hvilken livskvalitet en skal leve med resten av livet.

Etter mange års arbeid i norsk akuttmedisin vet jeg av erfaring at de som er lengst unna hjelpen, ringer sjeldnest, og at de som har størst tilgang, ringer oftest. Jo lengre reisevei, jo færre etterspørsler, og når de først kommer, er de skikkelig syke. Derfor er dette viktig å få på plass. Vi er et langstrakt land, med store avstander og ulikt vær. Det betyr at vi må legge til rette for noen forutsetninger i bunnen som sikrer at vi får et mest mulig likt utgangspunkt når pasienter kommer til sykehus:

  • legevaktstruktur, enten den er på land eller på vann – noen steder har de den også på båt

  • ambulansestruktur

  • luftambulanse

  • redningstjeneste

  • ideelle hjelpeaktører som Røde Kors og Folkehjelpen

  • kunnskap hos den sivile befolkningen om hva de skal gjøre, at de skal ringe 113, at de skal legge pasienten i stabilt sideleie, og at de kan hjerte- og lungeredning, noe som er av avgjørende betydning for å lykkes

Da Nasjonal helse- og sykehusplan ble vedtatt, var Kristelig Folkeparti opptatt av nettopp denne helheten. Hva legger vi til grunn for helse- og sykehusplanen? Hva er forutsetningene samfunnet legger for at vi skal lykkes i sykehus? Det nytter ikke å ha mange fancy behandlingsmetoder i sykehus hvis vi kommer for sent og hjertet eller hjernen er ødelagt.

Mange steder er det en stor utfordring å få til et godt samarbeid mellom kommuner og helseforetak når det gjelder utvikling og dimensjonering av det akuttmedisinske tilbudet. Dette har mange steder skapt konflikter og resultert i sentralisering og svekkelse av beredskap og helsehjelp. Kristelig Folkeparti mener derfor at det haster å få på plass kompetanse og kvalitet i legevakttjenesten og dimensjonering av luftambulanser, slik at vi vet at det er de samme mulighetene til å bli hentet samme hvor en er i landet, at det er viktig å tenke responstid og hvordan man får på plass gode legevakter og god legevaktpraksis i kommuner med store avstander, at man passer på at ideelle aktører som Røde Kors og Folkehjelpen sammen med alle andre gode krefter er koblet på det offentlige når katastrofen eller det akutte inntreffer.

Da komiteen var i Stavanger på besøk hos Lærdals fabrikk, fikk vi vite at allmennkunnskapen hos folk flest var det viktigste for å lykkes i akuttmedisinen – at vi bygger kunnskap og kompetanse, slik at de som ser en falle om, er i stand til å hjelpe i de minuttene som kanskje teller aller mest. Derfor er Kristelig Folkeparti opptatt av å sikre den kunnskapen også i skole og barnehage, at vi faktisk allerede der begynner å bygge en kompetanse som sitter i ryggmargen den dagen det er noe som skjer.

Vi kan se forskjell fra landsdel til landsdel når det gjelder vektlegging av akuttmedisin og resultater. Noen steder i landet har det vært større mulighet for å overleve etter et hjerteinfarkt fordi det har vært en stor idealisme hos dem som jobber i spesialisthelsetjenesten, fordi det har vært en drivkraft hos Røde Kors og andre ideelle aktører, og fordi fastleger og kommuner har vært koblet på. Flere overlever.

Dette må vi få til å fungere over hele landet. Vi må få til en samhandling mellom legevakt, ambulanse, luftambulanse, sykehus og fastleger, og om responstid må vi mene det samme med rød, gul og grønn respons. Derfor tror Kristelig Folkeparti på et systematisk arbeid over hele landet, slik at vi kan redusere de geografiske forskjellene som faktisk finnes.

Jeg tar med dette opp forslagene nr. 6–13.

Presidenten: Representanten Olaug V. Bollestad har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Kjersti Toppe (Sp) []: Den akuttmedisinske beredskapen er ein grunnmur i folket si helseteneste, og han skal gi tryggleik for akutt helsehjelp til alle i heile landet når ein treng det. Kvalitet og nærleik til akuttfunksjonar er viktig for å etablera tryggleik og føreseielegheit når hjelpa hastar. Noreg handterer i stort slike situasjonar på ein god måte, men det er store geografiske forskjellar, og det er behov for ei kvalitetsheving i heile kjeda.

Akuttutvalet har levert si innstilling gjennom NOU 2015:17, Først og fremst – Et helhetlig system for håndtering av akutte sykdommer og skader utenfor sykehus. Dei meinte det var ei særskilt utfordring at helseføretak og kommunar har ein tendens til samtidig å sentralisera sine akuttilbod, altså at ein opplever ei samtidig sentralisering i dag av legevakt, ambulanse og akuttmottak. Dei skriv at lang reisetid og avstand til helsetenester fører til mindre bruk også ved akutt sjukdom. Dette truar den politiske målsetjinga om likeverdige helsetenester uansett kvar ein bur i dette landet.

NOU-en vart godt mottatt i helsetenestene. Senterpartiet har vore bekymra for at regjeringa – akkurat på denne NOU-en – vel ikkje å fremja ei heilskapleg oppfølging til Stortinget. Derfor fremjar vi dette representantforslaget.

Når det gjeld legevakt, er det ein svært viktig del av den allmenne helseberedskapen i kommunane. Akuttutvalet skriv at deira inntrykk er at legevakt er i ferd med å verta ei svak teneste i den akuttmedisinske kjeda: Legevakttenesta har utfordringar med rekruttering og bemanning og sjukebesøk, og utrykkingar skjer i mindre grad enn ønskjeleg. Det finst liten dokumentasjon på at utviklinga mot større legevaktdistrikt og interkommunale legevaktsamarbeid har auka kvaliteten på tenestene. Éin lege på vakt, nedlegging av legevaktstasjonar og lang reisetid til legevakt har vorte ein realitet for svært mange innbyggjarar. Med lang reisetid til legevakt går bruken ned.

Nedgangen i bruk av legevakt gjeld tidskritiske og moglege livstruande tilstandar i nesten same grad som mindre tidskritiske tilstandar. Akuttutvalet meiner at legevakttenester må bemannast betre, etter innbyggjarane og pasientane sine behov, og at fastløn for legevaktslegar må brukast hyppigare og på lengre sikt verta hovudløn. Det vil òg kunna styrkja styringsmoglegheitene til kommunen.

Senterpartiet er opptatt av å sjå legevakt og fastlege i samanheng. Ein vil ikkje klara å utvikla ei god legevaktteneste utan ei stabil fastlegeteneste. Det må vera eit mål å auka fastlegane si deltaking i legevaktsamarbeid. Og vårt forslag om å leggja fram ein handlingsplan for tilgjenge, kvalitet og kompetanse i fastlegetenesta er – for dei som ikkje veit det – direkte sitat frå Sundvolden-erklæringa. Regjeringa sjølv har altså fremja dette, men dei har jo ikkje levert på dette i Stortinget.

Vi føreslår at det må lagast økonomiske ordningar for dei som varetar dei minste kommunane sitt behov for legevakt, slik at kvaliteten kan verta lik i heile landet. Og vi vil forskriftsfesta det som er sett som eit mål frå Akuttutvalet, at 90 pst. av befolkninga i kvart legevaktdistrikt skal ha maksimalt 40 minutt reisetid til nærmaste legevaktstasjon, og at 95 pst. av befolkninga skal ha maksimal reisetid på 60 minutt. Dette vil sikra at folk får ei tilgjengeleg legevaktteneste.

Så til ambulanse: I helga fekk vi høyra at brannvesenet på Sortland måtte frakta ein skadd pasient til sjukehus fordi ein hadde kutta i ambulansetenesta. Det er stadig færre ambulansar på norske vegar. Sidan 2002 har talet på ambulansar vorte redusert med 70, mens oppdragsmengda har auka med 42 pst. Berre dei siste fire åra har det vore minst 10 pst. auke. Vi føreslår at ein også her skal forskriftsfesta dei anbefalte utrykkingstidene.

Vi meiner at desse forslaga som vi fremjar, er godt greidde ut, i og med at dette er forslag frå ein NOU som har fått veldig gode tilbakemeldingar i høyringsrunden. I forslaga ber vi om at ein skal greia ut f.eks. dette med fastløn for legevaktlegane, og vi ber om ei utgreiing om ordninga med akutthjelparar. Det er heilt nødvendig, for dei kjem mellom barken og veden når alle sentraliserer kvar på sitt felt.

Med dette vil eg fremja forslag nr. 14, frå Senterpartiet.

Presidenten: Da har representanten Kjersti Toppe tatt opp det forslaget hun refererte til.

Ketil Kjenseth (V) []: Den akuttmedisinske beredskapen er særlig viktig. Blant annet derfor fremmet undertegnede, sammen med flere representanter fra Venstre, i 2015 forslag om et drømmeløft for akuttmedisin, psykiatri og regional helseinnovasjon, nettopp fordi vi er nødt til å diskutere de store utfordringene vi står overfor både i kapasitet, i kvalitet og også i organisering.

Legeforeningen har gjort en utredning om særlig legevakten og kaller den for en nødetat i bakevja. Det er nok mye rett i det. Det er en nødetat som ikke er uniformert, de har ikke egne legebiler eller egne uniformer for den del, og de sliter med et mangfold av digitale plattformer. Sju, åtte, ni, ti kommuner er kanskje delaktige i én legevakt og har i verste fall forskjellige helseplattformer, og det er vanskelig å få til samhandling mellom dem.

Rekrutteringen til legevakten er en annen utfordring. Vi må ta hensyn til at sju av ti medisinstudenter i Norge i dag er kvinner. De får det til å fungere, det å kjøre legevakt og være småbarnsmødre, men det kan oppstå noen utfordringer knyttet til det. Vi må legge bedre til rette for at de mange kvinnelige allmennlegene får bruke den muligheten, for allmennlegene er viktige i legevakten.

Ganske mange legevakter har ingen psykiatrisk eller psykisk kompetanse tilknyttet seg – det er også en av utfordringene – og det skjer for øvrig store teknologiske framskritt som legevaktene imellom primærhelsetjenestene og sykehusene sliter med å bli koblet til. Øving, trening og simulering er en annen av utfordringene som vi står overfor. Så det mangler ikke på utfordringer i denne sektoren.

Venstres ønsker at vi skal diskutere dette rommet mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten i dag. Vi har fylker som kan ta et større ansvar, og det ser vi innenfor tannhelse, at de både driver tannhelse og organiserer tannlegevakter. Det er en mulighet for å diskutere og se på en ytterligere samordning av disse vaktene.

Representanten Kjersti Toppe var innom utviklingen fra 2002 og fram til i dag, en utvikling der vi har sett færre legevakter, større legevakter, færre ambulanser og en økning i antall utrykninger og behov. Da må en se på at Senterpartiet selv satt i regjering i åtte år der den største delen av den sentraliseringen faktisk skjedde, og det ble mange færre og betydelig større legevakter. Det er bra at Senterpartiet ser at den utviklingen var en utfordring, og at vi har noe å hente igjen, på både kapasitet, kvalitet og organisering i det videre. Det er ikke sikkert at mange små kommuner er riktig sted for å organisere legevakter i framtida.

Så er jeg veldig glad for at Venstre har fått gjennomslag for å gjøre noen flere piloter knyttet til helsevakt, som kan passe for de mindre kommunene som skal samarbeide, eller også for noen bykommuner. Trondheim har et forsøk sammen med noen nabokommuner, de bygger faktisk ut en type helsevakt som skal være mer mobil i byen, ikke bare et sted man kommer til, og som innbefatter flere helsefagarbeidere enn bare leger. Det er en utvikling Venstre imøteser.

Vi må se på flere sånne piloter, og vi har pekt på særlig Valdres som en mulighet, der er det flere piloter. Det er for øvrig et område, som er et godt stykke unna sykehus, som har bygd et nytt lokalmedisinsk senter. Vi har tolv lokalmedisinske sentre i Norge i dag, og jeg spør meg veldig om hvorfor vi ikke har flere. Det bør være ett av svarene på framtidas helsetjeneste, der de nye fylkene godt kan være aktøren som har det politiske ansvaret for den type helsetjenester.

Sør-Østerdal er også et eksempel, og det er i nærheten av et større akuttsykehus, som Elverum.

Så til Senterpartiet i saken om rus, at vi må gjøre en utredning … (presidenten klubber).

Presidenten: Da er tiden ute.

Karin Andersen (SV) []: SV kommer til å støtte de fleste av forslagene som er framlagt i denne innstillingen. Det gjør vi fordi de er utredet i en stor utredning, NOU 2015:17, og fordi dette er et veldig viktig område for folks trygghet og tillit til helsevesenet, i tillegg til at det selvfølgelig er en helt avgjørende bit av den livreddende virksomheten som foregår i akuttmedisinen – enten det er det som skjer på åstedet, det som skjer ved transport, eller det som skjer i akuttmedisinsk mottak eller i legevakt.

Det kan være grunn til å spørre seg hvorfor det ikke er flere distriktsmedisinske sentre rundt omkring, men det viktigste nå må være at vi ikke legger ned flere lokalsjukehus, som kan være basen for dette mange steder, og at det er en uvurderlig basis for å kunne ha god akuttmedisin, både på vegen og på legevakten, der det finnes lokalsjukehus. Det må i tillegg organiseres med bedre legevakter eller med medisinske sentre der det ikke finnes.

Vi kommer til å stemme for forslagene som foreligger. Det har vært flere representanter som har redegjort for dem, så det skal jeg ikke trenge å si så mye om.

Vi har vært litt i stuss om forslag nr. 7 fordi det er veldig spesifikt. Sjøl om 20–40 sykebesøk per 1 000 innbygger kanskje er et stort slingringsmonn, sies det noe – i utredningen – om en utvikling der man bruker mindre hjemmebesøk enn man gjorde før, men at det kan være en god og helt nødvendig styrking å bruke hjemmebesøk. Så under litt tvil stemmer vi for forslag nr. 7, sjøl om det er så spesifisert at man kanskje kan trenge å se på om det kan gjøres på litt andre måter.

De andre forslagene er stort sett at man ber om utredning og oppfølging. Da har man selvfølgelig mulighet til å gjøre dette når man skal legge det fram, med ulike vurderinger som ligger bak. Så når alle er enig i dette, er det litt rart at man skal behøve å stemme imot det.

Det ene forslaget vi ikke kommer til å stemme for, er forslag nr. 14. Det er fordi vi har gått inn i det, og det er ikke mulig å se hvorfor man skulle behøve å endre noen læreplaner eller hovedmål for å få dette på plass, tvert imot er det dekket innenfor de læreplanene som er i skolen i dag. Det er selvfølgelig viktig at alle elever helt fra barnehagen kan lære seg førstehjelp, men vi tror ikke det er nødvendig å gå inn og gjøre endringer i dette for å få det til. Det som mangler, er nok heller, også her, litt økonomiske muligheter til å gjennomføre det i praksis.

Vi kommer til å støtte alle forslagene som foreligger, bortsett fra forslag nr. 14.

Statsråd Bent Høie []: Regjeringens mål er å sikre et sammenhengende system for akutte tjenester i og utenfor sykehus. Befolkningen skal føle seg trygg på å få kompetent og rask hjelp i akutte situasjoner.

Gjennom primærhelsemeldingen og Nasjonal helse- og sykehusplan gir regjeringen en plan for utvikling av tjenestene, inkludert de akuttmedisinske tjenestene utenfor sykehus. På dette området er det lagt fram flere handlingsplaner og utredninger, og jeg mener at vi nå har nok til å sette i verk tiltakene.

Regjeringen har som mål å styrke kvaliteten og innføre strengere krav til legevakttjenesten gjennom akuttmedisinforskriften. Forskriften er godt mottatt i fagmiljøene og gir et grunnlag for å styrke tjenesten. Samtidig bekymrer mange kommuner seg for om legevakttjenesten klarer å innfri kompetansekravene. I det ligger også en bekymring for rekruttering til fastlegeordningen. Det er gitt en overgangsordning til mai 2018 for å få på plass nødvendig kompetanse. Kommunenes bekymringer forteller meg at vi bør finne en god balanse mellom nasjonale krav til tjenesten og en åpning for lokale tilpasninger.

Flere av Akuttutvalgets forslag krever utredning og vil medføre økte kostnader. Ut fra høringsuttalelsene mener jeg at flere forslag ikke er så godt egnet som nasjonale krav. Det kan være mer hensiktsmessig med standarder eller kvalitetsmål. Helsedirektoratet har derfor fått i oppdrag å utrede kvalitetsmål for legevakttjenesten. Direktoratet skal også gjennomgå behovet for normerende dokumenter på det akuttmedisinske området og vurdere å lage en veileder for legevakttjenesten.

Legevakttjenesten er en sårbar tjeneste med mange bærekraftsutfordringer. Gode løsninger forutsetter at kommunene planlegger sine deltjenester samlet, og trekker inn andre aktører ved behov. Jeg mener det er tid for å tenke mer innovativt rundt legevakttjenesten og legge til rette for at lokale ressurser, både offentlige og frivillige, kan brukes på en bedre og mer fleksibel måte. Jeg har derfor gitt Helsedirektoratet i oppdrag å utrede et pilotprosjekt med et helsevaktsystem.

Tall fra OECD viser at norske resultater er i toppklasse for behandling av akutt hjerteinfarkt og hjerneslag. Det tyder på en velfungerende akuttkjede. I ambulansetjenesten kan vi nå gi behandlingsopplegg for pasienter med symptomer på akutt hjerteinfarkt og hjerneslag. Regjeringen vil fortsette å styrke kapasiteten og kompetansen i ambulansetjenesten. Jeg mener utviklingen av ambulansetjenesten bør ses i sammenheng med tiltakene i Nasjonal helse- og sykehusplan og arbeidet med utviklingsplaner i regionale helseforetak framfor egne handlingsplaner.

Jeg har fulgt opp Akuttutvalgets anbefaling om å gjøre responstider for ambulansetjenesten til en nasjonal kvalitetsindikator. Jeg mener det er bra at resultatene for responstider nå offentliggjøres jevnlig. Da kan sykehusene bruke resultatene til å forbedre tjenesten.

I fjor ble den første nasjonale befolkningsrettede hjerneslagkampanjen gjennomført. Denne uken lanserer vi Hjertestarterregisteret, som gir en oversikt over hvor de nærmeste hjertestarterne er plassert. Men vi kan bli enda bedre ved at flere lærer seg å kjenne tegnene på hjerneslag og hjertestans, og flere må også kunne gi livreddende førstehjelp og ringe 113.

Vi følger opp med en nasjonal førstehjelpsdugnad, der skole, arbeidsliv og eldre er viktige innsatsområder. Akutthjelperordningen inngår i dette arbeidet. Helsedirektoratet og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap vil lage en veileder som tydeliggjør akutthjelperfunksjonen.

Vi har tradisjon for samarbeid mellom offentlig redningstjeneste og frivillig sektor, og samarbeidet med frivillig sektor er nedfelt i plan- og rammeverk – nasjonalt og lokalt. Helsedirektoratet er kontaktpunkt for frivillige organisasjoner. Vi har etter mitt syn etablert omfattende og gode rammer og rutiner for samarbeid med frivillig sektor for helseberedskap, og jeg ser ikke behov for å utarbeide ytterligere planverk eller strategier.

Vi har gode akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus, og regjeringen vil fortsette arbeidet med å sikre et sammenhengende system for akutte tjenester i og utenfor sykehus, og vi gjør dette ved å iverksette konkrete tiltak.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kjersti Toppe (Sp) []: Eg refererte i innlegget mitt til regjeringsplattforma, der det står at regjeringa vil «utarbeide en handlingsplan om tilgjengelighet, kvalitet og kompetanse i fastlegetjenesten».

Spørsmålet mitt er om statsråden meiner at regjeringa har levert ein slik handlingsplan som dei sjølve sa dei skulle levera i regjeringsplattforma.

Statsråd Bent Høie []: Vi er nok litt mer opptatt av handling enn av handlingsplaner.

Jeg mener at vi følger opp det som var intensjonen i regjeringsplattformen gjennom den nye akuttmedisinforskriften, som vi har fått vedtatt. Gjennom at vi nå setter i gang en pilot knyttet til en helsevaktordning, som Helsedirektoratet har fått i oppdrag å utrede, vil det gi oss nye og innovative løsninger, sannsynligvis, for slik det skal være etterpå.

Vi ønsker å prøve ut nye beredskapsmodeller utenfor fastlegekontorenes ordinære åpningstid, etter kl. 16.00 eller etter kl. 23.00. Samtidig må tilgjengeligheten for brukeren være i fokus hele døgnet.

I mitt innlegg viser jeg til alt som nå er i gang på dette området, og det vil innebære en handling for å få en bedre legevakttjeneste.

Kjersti Toppe (Sp) []: Takk. Det var ikkje eg som ville ha ein handlingsplan; det var regjeringa – for berre å presisera det.

Men eg har eit spørsmål om akutthjelparar. Akuttutvalet problematiserer deira stilling og ansvar, noko som no vert synleggjort i mange kommunar der ein kanskje ikkje har ei godt nok utbygd legevaktteneste, og der ambulansen kuttar i sitt tilbod. Ofte er det akutthjelparen, som er den første ved ein skadestad, som vert kutta ut. Dette er frivillige, dei har ein annan sivil jobb, dei gjer det ved sidan av, dei har ikkje den same opplæringa, og dei har heller ikkje det same støtteapparatet rundt seg når dei står i vanskelege situasjonar. Akuttutvalet bad om ei utgreiing av akutthjelparordninga, eg føreslår det, i dag vert det nedstemt. Kva meiner statsråden bør gjerast med omsyn til denne tenesta?

Statsråd Bent Høie []: NOU-en viser til mange gode eksempler på hvordan akutthjelperfunksjonen kan brukes i ulike kommuner. Det har jeg også sett, og der er det mange spennende løsninger. Men Helsedirektoratet og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap vil nå lage en veileder som tydeliggjør akutthjelperfunksjonen. Dermed vil en få flere avklaringer knyttet til denne rollen – som jeg oppfatter også er representantens intensjon.

Kjersti Toppe (Sp) []: Takk for svaret.

Statsråden var i innlegget sitt inne på den nye akuttmedisinforskrifta, der ein set krav til legevakt for å sikra kvaliteten og kompetansen. Forskrifta er god, men vi veit vel alle at for nokre kommunar har kravet til f.eks. bakvakt gjort at det kan verka krevjande å få det til, slik at når overgangsordninga i 2018 er over, vil faktisk forskrifta kunna tvinga fram endå større legevaktdistrikt. Det som er bekymringsfullt, fagleg, opp mot det, er at vi veit frå undersøkingar at større avstand til legevakt fører til at folk ikkje oppsøkjer legevakt, sjølv ved akutte tilstander.

Kva vil statsråden gjera for å sikra ei god ordning som tar vare på kompetansen òg i små kommunar med lange avstandar?

Statsråd Bent Høie []: Som representanten er inne på, har vi vedtatt en overgangsordning på tre år fram til 1. mai 2018, nettopp for å sikre grunnkompetansen for leger og operatører ved legevaktsentralene, og at de innen fem år skal få muligheten til å få kurs, fordi en bl.a. har utfordringer med kapasiteten på dette området.

Vi forventer at kommunene arbeider godt for å få på plass personell som oppfyller de kompetansekravene. Så følger vi nøye med på implementeringen av forskriften, sammen med Helsedirektoratet og KS. Jeg tenker at nå har vi gitt en frist, og så får en følge med på hvilke utfordringer dette eventuelt gir ytterligere, for å kunne justere underveis hvis det er behov for det.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Kristin Ørmen Johnsen (H) []: Jeg har lyst til å si noen ord om førstehjelp, som har vært nevnt her. Det er klart at i akuttilfeller står det om minutter om man klarer å redde en person eller om man ikke klarer det. Ofte ser vi historier i media om at noen som kunne førstehjelp, tilfeldigvis har vært i nærheten av folk og klart å redde dem.

En historie fra mitt eget hjemfylke: En stortingsrepresentant falt om utenfor et treningsstudio. Der var det en hjertestarter, og én kunne håndtere den hjertestarteren, så vedkommende overlevde. Så dette med kunnskap om og kompetanse på førstehjelp hos befolkningen er veldig viktig. Mange har gjennomgått slike kurs, men fortsatt er det store mangler. Det å satse på kunnskap om og kompetanse på førstehjelp betyr mye. Flertallet i komiteen, bestående av Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, mener at det er viktig å få på plass et helhetlig system for kompetanse på førstehjelp i skolen. Det er ikke noe nytt, skolen har jobbet med det. Men vi er internasjonalt ledende på dette området, og det er viktig at vi fortsetter å være det, og jobber videre med det. Komiteen ser også fram til den nasjonale førstehjelpsstrategien som Helsedirektoratet jobber med.

Statsråden nevner i brevet sitt særlig AMK-sentralene og deres mulighet til å veilede publikum. Det var også noe som vi fikk vite på vårt besøk i Stavanger, at AMK-sentralenes rolle kanskje har vært noe undervurdert, og det å ha kompetanse til å veilede dem som står overfor en person som er falt om, er utrolig viktig og betyr mye.

Vi nærmer oss påsken, og da er det tradisjon at flere hundre frivillige hjelpearbeidere er tilgjengelige for påsketurister rundt om i det ganske land. Vi har en stor frivillig sektor som utgjør en ressurs innenfor beredskapsarbeidet, ikke minst det å kunne håndtere øyeblikkelig hjelp. Vi er veldig opptatt av at dette gode samarbeidet med frivillig sektor skal fortsette. Det er nedfelt i et planverk. Det er i dag gode rutiner for det. Vi ser derfor ikke behov for å utarbeide ytterligere planverk og strategier på dette området, men fra talerstolen har jeg iallfall lyst til å rose alle de frivillige som nå skal i fjellet og bidra med å hjelpe til. Det arbeidet de gjør, er utrolig viktig og verdifullt.

Bård Hoksrud (FrP) []: Dette er et kjempeviktig tema, som betyr noe i hverdagen til alle mennesker i dette landet: å ha gode akuttjenester og en god akuttkjede som ivaretar folk når de trenger hjelp, og det står om livet.

Derfor er jeg veldig glad for at diskusjonen har kommet opp, og for at vi har en statsråd og en regjering som er opptatt av dette, at dette er ting man ønsker å gjøre noe med. Så jeg føler nok litt på at en del av de forslagene som foreligger her, er litt som å slå inn åpne dører. Men det er bra å få den diskusjonen som vi nå har hatt. Jeg synes det har vært interessant å høre på innleggene.

Jeg har selvfølgelig lyst til å dra fram i hvert fall én solskinnshistorie, med tanke på å gjøre noe med dette viktige området. I Telemark er man nå i full gang med et akuttkjedeprosjekt, hvor man ser på hele akuttkjeden – fra pasienten ringer inn og første henvendelse kommer, og til man er på sykehuset og eventuelt får behandling, og med alle de forskjellige aktørene innenfor både kommune, frivilligheten osv. og helt inn til spesialisthelsetjenesten på sykehuset – fordi det er viktig å se på pasientflyten og hvordan pasientene blir behandlet og får hjelp, inntil man er der man skal være på sykehuset. Jeg synes dette er kjempeviktig og kjempebra, og jeg har lyst til å si til flere av komiteens medlemmer at man bør få litt mer informasjon om hvordan man jobber der, om hvordan man kan styrke og bedre akuttkjeden, og om hvordan vi kan bli bedre på det.

Til slutt har jeg også lyst til å være innom det samme som foregående representant: Frivilligheten innenfor redning og beredskap i Norge er fantastisk stor. De gjør en kjempeviktig jobb, og det er man opptatt av at man må sette pris på. Jeg opplever at man der allerede har gode rutiner for å ivareta dette på en god måte. Vi skal være veldig glad for at vi har de ressursene. Kanskje spesielt nå, når det nærmer seg påske, er de viktige i fjellet. Men det er også mange som driver med beredskap ved sjøen og andre steder, bl.a. redningsdykking osv., som frivilligheten driver med, og som er et fantastisk bra tilbud, som vi skal være veldig glad for og stolt av.

Så må vi fortsette å jobbe for å styrke akuttkjeden, for det handler om hverdagen og tryggheten til mennesker i hele landet.

Kjersti Toppe (Sp) []: Først til dei frivillige: Det er veldig viktig og rett at dei vert nemnde i denne debatten, dei står for ein god del av den totale helseberedskapen i dette landet. Vi fremjar forslag om at ein skal utarbeida ein frivilligstrategi med tanke på helseberedskap. Det er i utgangspunktet ikkje noko som vi, altså Senterpartiet, føreslår, det er forslag frå NOU-en. Dette er viktig, og vi har ikkje den heilskaplege strategien og ordningane for det. Då tenkjer eg at det er litt lettvint å avfeia det med at dette fungerer så veldig bra. Vi må sikra det òg for framtida, for det kjem ikkje av seg sjølv.

Når det gjeld det som representanten Kjenseth var inne på – det var veldig bra – og som er påpeikt: Som legevakt køyrer ein rundt i privatbilar med ikkje-uniformert personell og utan støttepersonell. Sjølv om det har kome fleire ordningar for dette i dei faste legevaktene, er ein framleis åleine på vakt. Vi har eit forslag om det, det blir òg stemt ned, men eg meiner dette er ein veg ein må gå, og som vi må få til. Det same gjeld forslaget om faste stillingar i legevakt, at det skal verta ein del av regulert arbeidstid for legar.

Det er slik i dag at legevakta i Noreg er boren fram av legar som jobbar overtid, det er utanom normal arbeidstid. Til representanten Kjenseth: Ja, det er klart at dette har skjedd under fleire regjeringar, både ambulansesentralisering og legevaktdistrikt. Eg skal òg innrømma at eg har vore for noko større legevaktdistrikt, for det er ein balansegang mellom vaktbelastninga på legar og det som er behovet til pasientane. Eg er ikkje absolutt imot legevaktsamarbeid, men vi veit at det finst ei grense for reiseavstand, og det er vi nøydde til å ta stilling til. Elles har eg faktisk jobba både på legevakt og i ambulanse, så eg ser på ein måte begge sider av denne saka. Viss vi skal få til ei styrking av akuttberedskapen i Noreg, er vi først og fremst nøydde til å få fastlegeordninga til å fungera og legevakttenesta til å fungera, og så må ambulansetenesta ikkje kuttast, slik vi har sett tendensar til dei siste åra.

Ketil Kjenseth (V) []: Jeg starter der representanten Kjersti Toppe avsluttet, for Venstre er nok mye enig i Senterpartiets forslag her. Når vi ikke stemmer for så mange av disse forslagene nå, er det fordi vi mener at det er så omfattende forslag at de bør igjennom en stortingsmelding og noen proposisjoner. Det er mye penger det er snakk om, så vi er nødt til å ha en prioriteringsdebatt om hvor vi skal starte den opptrappingen, som vi er nødt til å gå gjennom.

Når det gjelder fastlegene, er de en viktig del av det å styrke akuttkjeden. For Venstres del har vi i vårt nye program vedtatt at vi ønsker et tak på antall fastleger med lister, 90 pst., og at vi skal ha rom for å ha kommunalt lønnede leger i de resterende 10 pst. – i større grad at kommunene tar det ansvaret. Noen kan drive tilsyn i institusjoner, andre kan jobbe med ruspasienter, noen kan jobbe mer med legevakt – og alarmsentraler for den del. Men kommunene selv må være med på å prioritere hvilke deler av legetjenesten en skal prioritere ressurser til som ikke er finansiert av listepasienter.

Vi har tidligere i dag snakket om sprøyterom og brukerrom. Det er også en del av denne akuttkjeden, for det er en del utrykninger. De skal også kobles på i noe større grad, og utfordringene rundt om i landet blir større og større.

AMK-sentralene trenger vi å jobbe mer med. De 17 vi har i dag, har gjort en god jobb, men nå er vi inne i en situasjon hvor mange av de kommunale alarmsentralene skal veksle fra analoge til digitale sentraler. Det kommer til å gå et mye større antall alarmer, og de skal håndteres lokalt. Nettopp derfor er det særlig viktig å gjøre noen piloter på helsevakt for å utvikle den kompetansen som skal håndtere det lokalt. I tillegg må vi også koble på Helsetjenestens driftsorganisasjon for nødnett, som i dag ligger bak og støtter opp under de 17 AMK-sentralene. Disse må vi også sette inn på de kommunale alarmsentralene og få satt mer inn i et nasjonalt system.

Til slutt: En av de gode akutthjelperne som vi nok overser, er lavinehundene. Og når vi, noen av oss, skal opp i påskefjellet, er det viktig å huske på at det koster opp mot 1 mill. kr å utdanne en lavinehund, og det er to års trening. Det finnes ingen støtteordninger for lavinehunder i dag. Det skal vi huske på når det går et og annet ras i påskefjellet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.