Stortinget - Møte torsdag den 6. april 2017

Dato: 06.04.2017
President: Marit Nybakk
Dokumenter: (Innst. 234 S (2016–2017), jf. Meld. St. 13 (2016–2017))

Innhold

Sak nr. 6 [13:57:12]

Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om Kvalitet og pasientsikkerhet 2015 (Innst. 234 S (2016–2017), jf. Meld. St. 13 (2016–2017))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Kjersti Toppe (Sp) [] (ordførar for saka): Noreg har eit godt utvikla helsevesen, og vi kjem bra ut på ei rekkje område når vi samanliknar oss med andre vestlege land. Dei fleste pasientar, brukarar og pårørande er fornøgde med helse- og omsorgstenestene, og vi har òg gode behandlingsresultat for ei rekkje alvorlege sjukdomar. Behandling i helsevesenet vil alltid vera knytt til risiko. Uheldige hendingar, feil og manglar vil kunna førekoma, men risikoen for dette kan og må førebyggjast. Slik kan vi få ei helse- og omsorgsteneste som er endå tryggare, og byggja tillit i befolkninga.

Regjeringa har no lagt fram den tredje årlege meldinga om kvalitet og pasientsikkerheit. Det gjer at vi kan få ein debatt om dette temaet i Stortinget, og det er bra. Meldinga oppsummerer og gjer opp status for kvalitets- og pasientsikkerheitsarbeidet slik det kjem til uttrykk i årsmeldingar og rapportar frå pasient- og brukaromboda, Statens helsetilsyn, Norsk pasientskadeerstatning, Helsedirektoratets meldeordning og nasjonale og internasjonale kvalitetsindikatorar og samanlikningar. Materialet for 2015 viser at det er utfordringar på mange av dei same områda som tidlegare år. Det er gjennomgåande utfordringar knytte til kommunikasjon, samhandling, kompetanse, læring og leiing.

I denne saka er komiteen stort sett samla i innstillinga. Vi har arrangert ei brei høyring, og vi understrekar i innstillinga at det er eit viktig overordna politisk ansvar å sørgja for kvalitet og pasientsikkerheit i tenestene. Sjølv om vi kjem godt ut i internasjonalt perspektiv, spesielt når det gjeld hjarteinfarkt, slag og visse kreftsjukdomar, skårar vi dårlegare enn andre land når det gjeld rett legemiddelbruk hos eldre. Det er òg påvist svakheiter ved koordinering av behandling etter sjukehusinnlegging, og at det tar for lang tid før allmennlegen får nødvendig informasjon.

Årsmeldinga frå pasient- og brukaromboda gir òg viktig informasjon. Dei viser til at det er mange som tar kontakt om dårleg og mangelfull informasjon og kommunikasjon, og dei meiner òg at fastlegeordninga må evaluerast. Omboda er framleis bekymra for sjukeheimstilbodet, slik som dei var i fjor, og dei etterlyser konkrete tiltak for å sikra at sjukeheimstilbodet i Noreg vert i samsvar med pasient- og brukarrettslova, verdigheitsgarantien og kvalitetsforskrifta. Dette understrekar komiteen i innstillinga at vi er einige i. Pasient- og brukaromboda presiserer òg at pasientane må verta klare over klagerettane sine.

Når det gjeld Statens helsetilsyn og fylkesmennene, viser komiteen til det landsomfattande tilsynet når det gjeld utskriving av pasientar, og etterlyser både kortsiktige og langsiktige tiltak for å sikra betre samarbeid og informasjonsflyt ved utskriving. Komiteen viser òg til manglande risikovurdering og pasientsikkerheit i forbindelse med innføring av nye metodar, endring av arbeidsoppgåver og flytting av funksjonar. Det er ikkje minst viktig no, når ein vurderer funksjonar på lokalsjukehus, f.eks.

Det er òg ei påpeiking i komitéinnstillinga om tilbodet til personar med samtidig rusproblem og psykisk liding. Komiteen viser òg til dei to store sakene i media – «glasjenta» og VGs kartlegging av tvang i psykisk helsevern – og påpeikar at vi må kunna stola på at tilsyna faktisk avdekkjer uheldig praksis i tenestene.

Komiteen viser òg til viktigheita av ytringsfridom. 44 pst. av sjukehusavdelingane har eit klima som gir auka sjanse for pasientskade. Det er komiteen tydeleg på.

Vi tar òg opp og skriv om uønskt variasjon, som har vore eit særskilt tema i denne meldinga.

I innstillinga er det ikkje forslag, men eg går ut frå at statsråden og departementet les nøye kva vi er opptatt av, og at vi kan bidra til pasientsikkerheit og kvalitetsarbeid i norsk helsevesen.

Ruth Grung (A) []: De årlige meldingene om kvalitet og pasientsikkerhet er viktige. De gir et bilde av status og utfordringer sett fra ulike ståsteder. Alle har et ansvar for at helsetjenestene utvikler seg i samsvar med vedtatt politikk, og at vi bruker ressursene slik at det blir gode og likeverdige helsetjenester for alle. Åpenhet er helt avgjørende.

Norske helsetjenester er i utgangspunktet gode, som også saksordføreren påpekte. Det er viktig å ha det i mente når vi i en slik melding løfter fram de områdene vi mener bør forbedres.

I årets melding er variasjon i helse- og omsorgstjenester løftet fram. Det gjelder variasjon både i kvalitet og i bruk. Jeg minnes komiteens første møte med Helsetilsynet og husker den lett oppgitte betraktningen om at det var de samme institusjonene som gikk igjen fra tilsyn til tilsyn, og som hadde de samme avvikene. Det er ikke holdbart.

Vi er nødt til å få på plass en kultur for endring, og det er kanskje den største utfordringen. Etter nesten fire år i helse- og omsorgskomiteen har vi fra vårt ståsted sett at det tar tid å bygge den opp og lage gode strukturer – og å bygge opp under en slik kultur.

Det utvikles hele tiden nye rapporteringsområder og kvalitetsindikatorer. Noe av det mest illustrerende og som får fram variasjonene spesielt for oss som stortingspolitikere, er de ulike helseatlasene som er utarbeidet de siste årene.

Helse-Norge har gradvis fått stadig bedre grunnlag for å drøfte uønsket praksisvariasjon, men det viktigste er å skape, som jeg var inne på i sted, en lærende kultur og få til gode endringsprosesser. På siste komitétur til Helse Stavanger fikk vi en god og overbevisende beskrivelse av hvordan de hadde tatt grep for å skape nettopp en slik lærende kultur. I mottaket har de tatt i bruk ny metodikk og satt av tid til systematisk refleksjon – ordet «refleksjon» ble gjentatt mange ganger – og de beskrev hvordan de hadde forbedret praksis nettopp på bakgrunn av den systematikken. Det handler om god ledelse, riktig prioritering og å være kunnskapsbasert.

Helsepersonell er presset på tid. De fleste som utdanner seg til helsepersonell, har en egen driv for å redde liv og for å hjelpe mennesker. Det er liksom ikke bunnlinjen de ser først på. Vi må derfor være ytterst bevisst på at de tiltak vi setter inn for å bedre kvaliteten, blir brukervennlige på alle nivåer og begrenser rapporteringen, sånn at de klarer å prioritere det som er viktig.

Det er fortsatt stor forskjell på den kunnskapen vi har om kvalitet på helsetjenestene i sykehus og i kommunehelsetjenesten. Det tar tid å skape tilsvarende kunnskapsgrunnlag for primærhelsetjenesten som det vi har for spesialisthelsetjenesten. Variasjon i bruk av BPA er problematisert, og vi ser fram til følgeevalueringen som skal komme i løpet av året.

Pasient- og brukerombudene har i flere år påpekt at både tjenesten, pasientene og pårørende har for lite kunnskap om rettigheter, noe som svekker rettssikkerheten til kanskje de mest sårbare menneskene.

Tilsyn med hjemmeboende eldre med omfattende hjelpebehov viser gjennomgående mangel på verdighet, omsorg, tillit og trygghet. Det er ønskelig både for den enkelte og for samfunnet at helsetjenestene innrettes slik at flest mulig får bo i egne omgivelser så lenge som mulig. Antall eldre øker, og sykdomsbildet og funksjonsnivået blir mer komplekst, samtidig som vi ser at kommunene ligger etter når det gjelder kompetansen til mange av sine ansatte for å møte denne utfordringen. I det videre arbeidet med å utvikle helsepolitikken vil det derfor være et stort behov for å prioritere nettopp kommunehelsetjenesten og spesielt å heve kompetansen i store deler av kommunehelsetjenesten.

Kristin Ørmen Johnsen (H) []: Dette er den tredje årlige meldingen om kvalitet og pasientsikkerhet. I denne meldingen er det uønsket variasjon i helse- og omsorgstjenesten som er viet fokus. Jeg må si at det er flott å få en sånn melding. Den gir utrolig gode oversikter, og de tallene som er her, og undersøkelser som er gjort, gir et veldig godt grunnlag for å utvikle helsepolitikken videre.

Når det er sagt, har Norge et godt helsevesen. En samlet komité viser til det. Vi kommer bedre ut når vi sammenligner oss med en rekke land. Undersøkelser tyder på at pasienter, brukere og pårørende er fornøyd med helse- og omsorgstjenestene i Norge. Men vi vet at behandling i helsetjenesten er forbundet med risiko, og det er kjent at uheldige hendelser og mangler forekommer i for stor grad.

Helseatlaset og barnehelseatlaset forteller om geografiske forskjeller og variasjoner. Dagkirurgi er tatt fram som et eksempel i helseatlaset, og bruk av polikliniske tjenester er tatt fram som et eksempel i barneatlaset. Man kan spørre seg om det foreligger et likeverdig tilbud i landet når det avdekkes så store variasjoner i behandlingen. Nå er komiteen klar over at materialet ikke er representativt for alle, og at det kan gi et for negativt bilde av situasjonen. Men det viser iallfall en del risikoområder hvor det er behov for flere tiltak.

For de fleste områder er det for lite kunnskap om hva som er det korrekte og riktige omfanget og nivået på helsetjenestene, f.eks. når det gjelder kirurgiske inngrep. Vi vet at når vi fokuserer på variasjon i inngrep, sies det ikke noe om kvaliteten på det enkelte inngrepet som utføres. Her trengs det ytterligere forskning og analyse. Men det er et tankekors når fjerning av mandler forekommer dobbelt så ofte i Finnmark som ved St. Olavs Hospital i Trondheim – da er det grunn til å stille noen spørsmål – eller når barn som bor i Vestfold, innlegges dobbelt så mange ganger på sykehus som barn som sogner til Oslo universitetssykehus. Det må vi undersøke videre.

Vi må ikke glemme at OECD-rapporten «Health at a Glance: Europe 2016» viser at helsetilstanden er god, som jeg har sagt tidligere. Vi har en forventet høy levealder og lav dødelighet etter hjerteinfarkt og slag. Norsk helsevesen er bedre enn gjennomsnittet, og vi har lavt egenrapportert forbruk av tobakk og alkohol, selv om jeg vet at helseministeren sikkert mener at det er for høyt og jobber med å redusere det. Det er vi alle enig i.

Vi har gode resultater når det gjelder livmorhalskreft og brystkreft, og vi er faktisk best av OECD-landene når det gjelder overlevelse. Det viser rapporten. Men de avvikene som jeg har nevnt, krever at det gjøres noen tiltak. Bedre ledelse, kultur og systemer for å fremme kultur og pasientsikkerhet er grunnleggende for å utvikle helsetjenesten videre. Departementet løfter også fram bedre ledelse, kultur og systemer, samtidig som helsetjenesten må organiseres rundt pasientens behov. Det er altså ikke systemene, men det er pasienten. Vi har nydelige eksempler på at ved å fokusere på det endres holdninger, bl.a. er det veldig mange på sykehjem som ikke får middagen sin kl. 13.30, men som faktisk får middagen sin når de fleste spiser middag, rundt kl. 16.00, 17.00 eller 18.00. Det gir bedre kvalitet.

Likeledes må vi bli mye flinkere til å ta i bruk all den tilgjengelige kunnskapen vi har. Vi utvikler flere kvalitetsindikatorer. Vi har mange nettportaler. Det publiseres stadig ny forskning, og i pasientsikkerhetsprogrammet «I trygge hender» finnes mye informasjon om hvor det svikter i helsetjenesten. Vi har også fått en ny forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring. Den trådte i kraft i januar 2017. Den omhandler både spesialist- og kommunehelsetjenesten – det er bra, for når det kommer til kvalitet og utvikling av kvalitetssystemer, koker det ned til ledelse, og hvordan lederen utvikler helsetjenesten. Det er bra at rapporten fokuserer på det.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [] (komiteens leder): For tredje gang legger regjeringen frem en egen melding om kvalitet og pasientsikkerhet. Det er betryggende for Stortinget å få en slik melding fra en regjering som har vist at den setter pasienten i høysetet, både gjennom å realisere pasientens helsetjeneste og gjennom å inkludere de pårørende i mye større grad enn tidligere.

Det er betryggende å vite at Norge i det store og hele har et solid, velutviklet og velfungerende helsevesen. Uansett hvor mye tid, krefter, teknologi og ressurser vi tilfører helsesektoren, vil vi dessverre alltid finne en eller annen historie, formidlet til oss via tv-skjermen, avisene eller sosiale medier, om mennesker som har opplevd alt annet enn solsiden av vårt helsevesen. Slikt er alltid vondt å se, slikt er alltid vondt å lese. Og det er en av de tingene som driver meg videre i dette arbeidet, nemlig kampen for kontinuerlig å forbedre vårt helsevesen.

Nettopp derfor er meldingen vi behandler i dag, viktig. Den tar til orde for å styrke det politiske ledelsesfokuset på kvalitets- og pasientsikkerhetsarbeidet i alle våre helse- og omsorgstjenester. Det fortjener brukerne av norsk helsevesen, det fortjener de pårørende, og det fortjener de ansatte. Selv om norsk helsevesen kommer godt ut på en rekke områder, sammenlignet med mange andre vestlige land, er det slik at uønskede hendelser forekommer. Det er faktisk slik at det å la seg behandle i helsevesenet vil kunne være forbundet med risiko. Også derfor er kontinuerlig fokus på kvalitet, trygghet og pasientsikkerhet viktig. Og også derfor er saken vi nå behandler, viktig med tanke på det fremtidige helsevesenet.

Kommunikasjon er et mangslungent tema i den norske hverdag og debatt. Alt handler om å kommunisere, enten det er fra denne talerstol, via aviser, radio og tv eller på sosiale medier. Men det er én bestemt type kommunikasjon vi aldri må svikte på i helse- og omsorgstjenestene, og det er den mellommenneskelige – den kommunikasjonen som oppstår i møtet mellom mennesker, den ene er gjerne syk, den andre er der for å hjelpe. Den er viktig for trygghet, den er viktig for at korrekt informasjon blir nedtegnet og brakt videre. Kommunikasjon, samhandling, kompetanse, læring og ledelse pekes på som utfordringer i årets melding, akkurat som tidligere år. En samlet komité peker derfor på at denne meldingen må følges opp i det årlige arbeidet som departementet utøver for helseforetak og kommuner, for at meldingen skal ha en verdi i seg selv.

Så til slutt, en liten bekymring og en liten glede.

Først til fastlegene. Det er et problem at det er svært lang ventetid hos enkelte fastleger. Vi vet at det er vanskeligere å rekruttere leger i enkelte områder av landet enn i andre. Men uansett hvor man bor, oppleves usikkerheten om man kommer til fastlegen før det har gått mange uker, som krevende, selv om man ikke har en livstruende lidelse. Det er mulig vi må tenke nytt på dette området.

Så til pakkeforløpet for kreft. I Norge får ca. én av tre en eller annen form for kreftsykdom. Derfor er jeg tilfreds med at denne regjeringen har innført pakkeforløp for 28 forskjellige kreftdiagnoser. Og det er fint å se at pasient- og brukerombudene støtter innføringen av dette og ser at det bidrar til mer effektive behandlingsforløp. Pasientene føler seg også tryggere og mer ivaretatt enn tidligere. Det er også gledelig at vi nå vet at to av tre som får diagnosen kreft, faktisk blir friske og overlever sykdomsangrepet.

Olaug V. Bollestad (KrF) []: Kvalitet og pasientsikkerhet er noe vi aldri blir ferdig med eller utlært i – eller noe som vil gå ut på dato i norsk helsevesen. Vi hadde aldri hatt de resultatene for hjerteinfarkt eller slag hvis det ikke hadde vært for et systematisk arbeid, et samarbeid gjort over tid. En har laget felles kriterier, laget standarder og fått de ulike tjenestenivåer til å jobbe sammen. En ble bedre, og en oppnådde kvalitet.

Denne meldingen oppsummerer status for kvalitet og pasientsikkerhet i den samlede pleie- og omsorgstjenesten i 2015, slik det kommer til uttrykk fra ulike tilsyn, pasientombud og brukerombud. Det handler om tillit og omdømme. På mange områder ligger vi langt framme. På andre områder har vi forbedringspotensial.

Noen av de problemstillingene som har gått igjen over år, er knyttet til kommunikasjon, samhandling, kompetanse, læring og ledelse. Det er nesten utrolig – vi vet at det er akkurat de punktene som har vært gode for oss, og som har gjort at vi har kommet dit vi har kommet når det gjelder hjerteinfarkt, f.eks. Så vi må alltid spørre: Hvorfor er dette noe som fortsatt henger etter? Vi har i den siste tiden også sett programmer, spesielt på NRK, hvor en opplever ulike pasientgrupper som ikke føler seg ivaretatt, ut fra hendelser som har skjedd i helsevesenet. Kristelig Folkeparti mener at her må vi fortsatt jobbe systematisk, og det er bra at vi får denne meldingen hvert år.

Det er en del problemstillinger som går igjen og igjen. Det er viktig å ha gode og riktige melderutiner, avviksmeldinger og oppfølginger og, ikke minst, ha vilje til å lære av avvik. At vi sikrer god dokumentasjon, er viktig både for den som jobber i helsevesenet, og for den som er pasient og bruker.

Komiteen merker seg at avvik knyttet til kliniske prosesser og prosedyrer, som observasjon, behandling og pleie, utgjør den største delen av meldingen, i tillegg til legemiddelhåndtering for de eldre. En kan jo stille seg spørsmål om hvorfor. Handler det om kompetanse, travle vakter, få folk, sykere pasienter? Det trenger vi å vite mer om for å kunne sette inn de rette tiltakene.

Kristelig Folkeparti er, sammen med komiteen, glad for at det er utarbeidet kvalitetsindikatorer, som kan brukes for å forbedre og styre kvalitet.

Kristelig Folkeparti har ved mange anledninger de fire siste årene sagt noe om legebemanning i norske sykehjem, der vi ser avvikene, der vi ser at det er problemer med legemiddelhåndtering. Pasienter som er svært syke, som har mange og sammensatte lidelser og mange typer medisiner, deler ofte én lege. Det er til og med vist i denne rapporten at det er store geografiske forskjeller. Noen steder er det bare 50 pst. av pasientene på sykehjemmet som har fått legetilsyn det siste året, eller 33 pst. som har fått tilsyn av tannlege. Dette er ikke godt nok. Vi er nødt til å se på det bakteppet og være villig til å prioritere.

Det er også et paradoks – som flere her har sagt – at de uønskede variasjonene som er innen spesialisthelsetjenesten, er et kvalitetsspørsmål. Er vi noen steder sykere enn andre steder? Er det slik at vi noen steder kanskje blir overbehandlet og får fortere operasjoner enn andre steder? Hvilken risiko ligger det i dette? Dette er det utrolig viktig å komme i mål med, for det er ikke riktig verken med overbehandling eller med underbehandling.

Kristelig Folkeparti, sammen med resten av komiteen, mener at det er viktig med konkrete tiltak på de risikoområdene vi nå ser. Man må bygge tillit ute for å melde avvik, bruke avvik for å lære og ikke minst gjøre tiltak for å redusere risiko og bygge kvalitet og pasientsikkerhet på alle plan i helsetjenesten vår.

Karin Andersen (SV) []: Disse årlige meldingene viser oss at det er veldig mye bra som foregår i norsk helsevesen, men også at det er et stort rom for forbedring, og ikke minst at skal det være mulig, må man bruke større deler av samfunnets ressurser på dette, både i kommunehelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten. Det tar SV konsekvensen av, og derfor øker vi budsjettene på disse områdene framfor å bruke ressursene på det regjeringen har prioritert, f.eks. skattelette.

Hvert år kommer disse meldingene, og de forteller oss at det er altfor store variasjoner mellom kommunene. Det er også en av grunnene til at SV ønsker både å øremerke og lovfeste klarere rettigheter på flere områder. Brukerstyrt personlig assistent er et av områdene der regjeringen har fått på plass noen forbedringer, men der det ikke er tilstrekkelig kvalitet og likhet på dette tilbudet ennå. Så det må sikres.

Disse rapportene forteller oss at pasient og pårørende har mange rettigheter, men at få vet om dem, og få får den informasjonen de skal ha. Det er en gjenganger i disse rapportene. Så hva gjør vi med det? Sykehjem er en gjenganger, og Stortinget kommer nå til å få flere forslag fra SV på det punktet, bl.a. at vi ønsker å få gjennomført menneskerettighetene i eldreomsorgen. Det er behov for det, og det har Stortinget stemt ned før. Vi må også få opp bemanningen, for det er ikke mulig å gjennomføre de kvalitetskravene som vi alle sammen er enige om, uten at det er nok, tilstrekkelig og kvalifisert personell til stede i sykehjem eller hjemmesykepleien. Det er også behov for å gjennomføre ulike typer tillitsreformer i hele helsetjenesten.

Varsling er et tema som er oppe hver eneste gang, og der sier vi alle sammen at man skal ha en ledelseskultur som skal ha pasientsikkerhet og kvalitet i fokus, mens en del rapporter viser at det til dels til og med kan være en fryktkultur i noen av sykehusene våre og også andre steder. For et år siden var helseministeren prisverdig ute og sa at her skulle man verken bortforklare eller skjønnmale. Man skulle få fakta på bordet, for det er vi nødt til å forholde oss til, og så må vi styre etter det. Det er vi nødt til å få på plass fordi det har sneket seg inn noen ledelseskulturer inspirert av amerikanske New Public Managements ledelsesmodeller, som overhodet ikke har noen ting å gjøre innen omsorg og helse, og som gjør at man får fram disse strukturene som gjør at det blir behov for mer varsling, og at man ikke får et sant bilde av hva som foregår. Det tror jeg er veldig ødeleggende for den gode etikken og den gode kompetansen som nesten alle som jobber i vårt helsevesen, har. Vi må sørge for at den blir brukt på beste måte, og at man ikke får pålegg der man må øve vold på faglighet og etikk.

Brukermedvirkning er også et av punktene som går igjen og igjen. Der har jeg lyst til å henlede oppmerksomheten på det som heter Brukerstyrt senter på Hamar, som er et lavterskel tilbud innen psykiatri. Der har de kurs både for brukere og for ansatte i ulike deler av forvaltningen, der de rett og slett lærer seg å snakke sammen på en måte som gjør at begge parter skjønner hverandre. Det er det stort behov for, for det kan selvfølgelig være vanskelig å kommunisere med noen som har en veldig høy faglig kompetanse på sitt område, og skjønne hvordan det er for en som er i en helt annen situasjon, som kanskje ikke vet hva som er i veien, eller slett ikke har navnet på hva som er problemet. Det å kunne prate sammen og ha brukermedvirkning, som faktisk er brukermedvirkning, og ikke sånn «kom og snakk med oss, så skal vi høre på deg, og for øvrig gjør vi som vi hadde tenkt i utgangspunktet». Det er ikke ordentlig brukermedvirkning.

Til slutt sies det også noe om overforbruk av medikamenter og bivirkninger av det. Det er en av grunnene til at vi trenger disse bemanningsstandardene, slik at man får den omsorgen man trenger, og ikke medisiner.

Statsråd Bent Høie []: Tre ganger har denne regjeringen lagt fram en melding om status for kvalitet og pasientsikkerhet i helse- og omsorgstjenesten. Behandlingen av årlig melding er derfor blitt en etablert praksis, og nok en gang stiller en samlet komité seg bak. Det er jeg svært glad for, og komiteens måte å behandle denne meldingen på har bidratt til å gjøre det til det som var målsettingen, nemlig et viktig redskap for Stortinget som øverste ansvarlige. Vi har invitert til en bred og åpen debatt gjennom denne årlige meldingen, der en setter kvalitet og pasientsikkerhet regelmessig på dagsordenen. Det vil jeg takke komiteen for. Målet er at slike regelmessige statusmeldinger også skal stimulere nettopp til systematisk arbeid med kvalitetsforbedring lokalt – til beste for pasientene.

Regjeringen arbeider systematisk med å bygge pasientens helsetjeneste. En grunnstein i dette byggverket er kvalitet og pasientsikkerhet. Vi kan trygt si at norsk helsetjeneste er i verdenstoppen og oppnår gode resultater. Norge ligger høyt når det gjelder å overleve sykdommer som kreft, hjertesvikt og hjerneslag. Vi er gode til å håndtere ulykker og skader, og de aller fleste pasientene gir uttrykk for at de er fornøyd med tjenestene de får.

Som i de to første meldingene beskriver også denne meldingen utfordringer, slik det kommer til uttrykk i årsmeldingene for 2015 fra pasient- og brukerombudene, Statens helsetilsyn, Norsk Pasientskadeerstatning, Helsedirektoratets meldeordning og nasjonale og internasjonale kvalitetsindikatorer.

Komiteen framhever sin bekymring for deler av de kommunale tjenestene, spesielt sykehjemstilbudet. Regjeringen har satt i gang arbeidet med en kvalitetsreform for eldre, Leve hele livet. Arbeidet skal omhandle de grunnleggende tingene som oftest svikter i tilbudet til eldre, både i hjemmetjenesten og i sykehjem: mat, aktivitet og fellesskap, helsehjelp og sammenheng i tjenestene. Vi skal legge fram en stortingsmelding om reformen våren 2018. Reformen skal iverksettes nasjonalt fra 2019.

Komiteen har også merket seg pasient- og brukerombudenes bekymring for at pakkeforløp for kreft kan få konsekvenser for tilbudet til andre pasientgrupper. Jeg deler ikke den bekymringen. Tvert imot mener jeg at pakkeforløp på sikt vil være ressursbesparende og at erfaringene vil komme andre pasientgrupper til gode når vi skal tilrettelegge nye behandlingsforløp etter lignende modeller. Vi ser dette allerede på flere av våre sykehus.

I denne tredje meldingen har vi valgt å ha variasjon som tema. Selv om helse- og omsorgstjenesten i Norge generelt er god, ser vi uønsket variasjon på stadig flere områder. Helseatlasrapportene som ble publisert i 2015, avdekket omfattende variasjon innenfor dagkirurgi og behandling av barn. Men ikke all variasjon er ugunstig. Forskjeller i alder, sykelighet og pasientbehov kan være grunn til variasjon i tjenestetilbudet. I kommunene kan også lokalpolitiske prioriteringer bidra til ulik utforming av tjenestene.

På områder der det er satt konkrete mål basert på faglige retningslinjer eller lovkrav, er det særlig viktig at helse- og omsorgstjenestene følger med på om de oppfyller målene og bidrar til at variasjonen er minst mulig. Eksempler er pakkeforløp for kreft og akuttmedisinske tjenester med krav til svartid på medisinsk nødnummer. Fagmiljøene og ledelsen i kommuner og helseforetak har en viktig oppgave i å analysere årsakene til variasjon og sette inn tiltak for å motvirke uønsket variasjon. Innenfor spesialisthelsetjenesten har jeg fulgt opp dette med krav i oppdragsdokumentet for både 2016 og 2017. Jeg mener det er en helt sentral utfordring framover å redusere uønsket variasjon.

Med denne meldingen gjør vi opp status og oppsummerer de overordnede utfordringene. Det dreier seg om kommunikasjon, samhandling, kompetanse, læring og ledelse. Systematisk arbeid for å bedre ledelse, kultur og systemer er grunnleggende for å møte disse utfordringene. Det jobber vi med. Vi har nå fastsatt en ny forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring for helse- og omsorgstjenesten, som trådte i kraft 1. januar, og veilederen til forskriften er klar. Hensikten er at ledelsen i kommuner og helseforetak skal ta et større ansvar for å jobbe systematisk med kvalitetsforbedring og pasient- og brukersikkerhet. Forskriften vil være et veldig godt verktøy i dette arbeidet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Freddy de Ruiter (A) []: «Familier med omfattende bistandsbehov må sikres tilstrekkelig hjelp uavhengig av bostedskommune», står det. Det er vi helt enige om. Litt av utfordringen er at det er et omfattende kommunalt skjønn på omsorgsfeltet. Spørsmålet er rett og slett da om det omfattende kommunale skjønnet på omsorgsfeltet er til hinder for et likeverdig og kvalitativt godt nok omsorgstilbud, og hva statsråden ser på som mulige grep for å kunne utjevne og sørge for et mer likeverdig tilbud.

Statsråd Bent Høie []: Det er et svært spørsmål, som ikke lar seg svare på i en kort replikkrunde. Dette er gjennomgående i diskusjonene som Stortinget har på dette området. Vi har valgt å si at kommunene skal ha et helhetlig ansvar for disse tjenestene, nettopp fordi en har hatt en grunnleggende tro på at kommunene er best egnet til å se det samlede tilbudet totalt, og ikke minst gjøre de lokale prioriteringene. Samtidig er vi på flere og flere områder inne og styrer kommunene i den retningen som Stortinget ønsker, f.eks. slik vi har gjort med rettighetsfesting av brukerstyrt personlig assistanse, slik regjeringen gjør nå med den nye loven om kompetansekrav, som ble fremmet på fredag. Så jeg tror ikke svaret på det spørsmålet er enten ja til det ene eller ja til andre, jeg tror det handler om å finne den rette balansen mellom de to hensynene.

Freddy de Ruiter (A) []: Det kunne kanskje være en idé å se på om helsefeltet og omsorgsfeltet bør ha omtrent den samme skjønnsutøvelsen. I dag er det på omsorgsfeltet adskillig større mulighet til skjønnsutøvelse. Jeg synes det er en utfordring med tanke på tjenestetilbudet.

Statsråden var nå inne på dette med BPA, og det var mitt neste spørsmål. Det er helt tydelig, som det har kommet fram i en rapport, at bostedskommune dessverre for mange er avgjørende for hva slags tilbud – eller ikke tilbud – en får knyttet opp mot BPA. Så er det igangsatt en evaluering. Spørsmålet mitt til statsråden er: Når foreligger den evalueringen, og hva tenker statsråden om arbeidet videre med å sikre et likeverdig BPA-tilbud uavhengig av bostedskommune?

Statsråd Bent Høie []: Nå klarer jeg ikke å ta etter hukommelsen når evalueringen skal være klar, men jeg tror det vil være i løpet av dette året. Jeg deler representantens bekymring. Vi har laget et rundskriv til ordningen som jeg mener er veldig godt, og som veldig klart tar opp i seg det som var Stortingets intensjon. Jeg har også inntrykk av at det er utfordringer knyttet til om den brukes godt nok i kommunene. Det var bakgrunnen for at jeg personlig skrev brev til alle landets ordførere nylig og gjorde dem oppmerksom på dette, med kopi også til fylkesmennene, for å få større oppmerksomhet om hva Stortinget faktisk ønsket med denne ordningen direkte hos dem som er de øverste politisk ansvarlige i kommunene.

Kjersti Toppe (Sp) []: I innstillinga slår komiteen fast at det kanskje aller mest alarmerande i rapporten frå Helsetilsynet er at det er store variasjonar i korleis alvorlege hendingar vert følgde opp i helseføretaka. Eg viser til rapporten «Pasientsikkerhetskultur i norske helseforetak og sykehus 2012 og 2014» frå Helsedirektoratet, som viser at pasientsikkerheitskulturen indikerer i kva grad rutinar, haldningar og handlingar bidreg til å førebyggja uønskte hendingar og pasientskadar, og at minst 44 pst. av norske sjukehusavdelingar har eit klima som aukar sjansen for pasientskadar.

Eg har spurt helseministeren før om kva tiltak regjeringa har her, men no har det gått ei tid, og eg vil spørja igjen: Kva gjer regjeringa aktivt no for å sikra at det vert ei betring på dette feltet?

Statsråd Bent Høie []: Jeg var inne på forskriften som vi iverksatte nå fra 1. januar, og som stiller et veldig klart krav til ledelse på alle nivåer knyttet til den type spørsmål.

Så til den konkrete problemstillingen som representanten tar opp. Jeg har i oppdragsdokumentet fra 2017 gitt helseregionene i oppdrag å komme tilbake til på hvilken måte de systematisk skal jobbe med dette spørsmålet. Det vil de komme tilbake til meg til før sommeren, og jeg vil da se på de tiltakene som de beskriver der. Dette er tiltak som de skal etablere i samarbeid med tillitsvalgte, og de skal også lage systemer for rapportering på hvordan kulturen i virksomheten er knyttet til dialog med ansatte og tillitsvalgte.

Kjersti Toppe (Sp) []: Eg har òg eit spørsmål om variasjon, som har vorte eit spesielt tema i denne meldinga, og det er bra. Ein ting er om ein pasient vert skadd, men om han vert skadd av ei behandling han ikkje treng, er det dobbelt tragisk. Statsråden ønskjer ikkje å ta i bruk ordet overbehandling, men det er jo ein del av variasjonsomgrepet. No har vi akkurat fått ein riksrevisjonsrapport som viser at DRG-kodesystemet kopla opp mot innsatsstyrt finansiering, IFS, ifølgje Riksrevisjonen ikkje er eit robust system som bør førast vidare ned på avdelingsnivå, fordi det kan føra til feilprioriteringar og kanskje overbehandling og dermed òg uønskt variasjon.

Spørsmålet er: Vil statsråden sjå på kva finansiering kan bidra til av uheldig variasjon i norsk helseteneste, og kvifor ikkje, eventuelt?

Statsråd Bent Høie []: Det er viktig at finansieringssystemet også underbygger riktig prioritering og faglighet i tjenesten. Jeg er ikke av den tro at det er riktig å forsterke finansieringssystemets betydning for dette, tvert imot. Det som vi bl.a. ser på, er muligheten for at finansieringssystemet i større grad finansierer hele pasientforløp, og at en retter det inn mot det i stedet for enkelte deler av et forløp. Det er den type tenkning jeg ønsker å underbygge i pasientens helsetjeneste.

DRG-systemet er ikke utformet for å ha finansiering på avdelingsnivå, det er et system som er utarbeidet for å ha finansiering ut fra større enheter på store sykehus eller regioner.

Kjersti Toppe (Sp) []: Vi er heilt einige om at ISF ikkje var tenkt å verta tatt heilt ned på avdelingsnivå, men poenget er at det skjer stort sett overalt. Det er ikkje noko som sjukehusa gjera, men dei kan gjera det. Når statsråden er så tydeleg på at dette ikkje er noko som han, slik eg forstår svaret, er tilhengjar av, vil statsråden og regjeringa da sørgja for at ein opphevar den uheldige praksisen – òg i lys av rapporten frå Riksrevisjonen – der ein vidarefører IFS ned på avdelingsnivå? Vil han kunna setja ein stoppar for det frå regjeringa si side? Vil statsråden bidra til det?

Statsråd Bent Høie []: Vi har en kontinuerlig gjennomgang av finansieringssystemer. Som jeg sa, er vi nå opptatt av å se på hvordan finansieringssystemet i større grad kan underbygge hele pasientforløp. Det vil være en stor oppgave. Vi er også veldig tydelige på i kommunikasjonen med helseregionene at DRG-systemet ikke er utformet for å finansiere på avdelingsnivå. Fra departementets side finansierer en på helseregionnivå, og så velger de ulike helseregionene og helseforetakene ulike modeller for finansiering videre. Men helt uavhengig av finansieringssystemet er det viktig at en fra ledelsens side har en oppmerksomhet på at det er den gode faglige praksisen som skal være førende. Jeg ønsker ikke å bidra til å forsterke inntrykket av at det er finansieringssystemet som skal styre den faglige praksisen i sykehusene.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6, og det ringes til votering.