Stortinget - Møte tirsdag den 18. april 2017

Dato: 18.04.2017
President: Olemic Thommessen
Dokumenter: (Innst. 243 S (2016–2017), jf. Dokument 8:25 S (2016–2017))

Innhold

Sak nr. 3 [14:34:10]

Innstilling fra utenriks- og forsvarskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Knut Arild Hareide, Kjell Ingolf Ropstad, Olaug V. Bollestad og Rigmor Andersen Eide om reform av utviklingspolitikken (Innst. 243 S (2016–2017), jf. Dokument 8:25 S (2016–2017))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Sylvi Graham (H) [] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke for samarbeidet i komiteen om saken og si at Kristelig Folkeparti her har fremmet flere gode forslag til oss.

Det er bred enighet om hovedlinjene i norsk utviklingspolitikk, og dette reflekteres i representantforslaget. Dette er det viktig å hegne om og bygge videre på. Norge er i verdenstoppen som bistandsgiver, både i prosentandel av BNI og per innbygger. Én prosent av BNI går til bistand, også i 2017. Vi mener at bistandsnivået fortsatt skal være høyt.

I løpet av de siste 20 årene er rundt én milliard mennesker i verden blitt løftet ut av ekstrem fattigdom. Det har hovedsakelig skjedd gjennom økonomisk vekst og deregulering i det tidligere Øst-Europa, i Kina og i India. Fellesnevneren er en mer åpen økonomi og utstrakt internasjonal handel. Hjelp til utvikling i andre deler av verden handler om vårt ansvar for å hjelpe våre medmennesker, men det er også i norsk interesse å sikre utvikling og menneskerettigheter, både av sikkerhetspolitiske hensyn og for å forebygge ustabilitet, som igjen kan påvirke oss.

Målet for norsk utviklingspolitikk er og forblir å bekjempe fattigdom. Over halvparten av norsk bistand går til lavinntektsland og minst utviklede land. Afrika sør for Sahara er den regionen som mottar mest. Vi må ikke glemme at et økende antall av de aller fattigste menneskene – over 70 pst. – lever i mellominntektsland. Norsk bistands- og utviklingspolitikk bør ha fokus på de tematiske og geografiske områdene der Norge kan utgjøre størst forskjell og kan bidra mest til bærekraftsmålene, som det løftes fram i denne saken.

Norges humanitære innsats er i år rekordstor grunnet enorme behov. 5 mrd. kr til humanitær innsats er en økning på 50 pst. siden 2013. Regjeringen legger vekt på kontinuitet og forutsigbarhet. Men norsk bistand, ikke minst humanitær bistand, blir også verdsatt internasjonalt på grunn av vår evne til å reagere raskt på nye utfordringer. Derfor synes jeg det er underlig at Arbeiderpartiet og flere går inn for en fordelingsnøkkel av norsk bistand hvor maksimalt 10 pst. av bistanden skal gå til humanitær hjelp, dvs. nødhjelp i krig, kriser og konflikt, når behovene og FNs appeller er rekordstore. Bare i år ville vår humanitære bistand vært redusert med om lag 1,5 mrd. kr om dette hadde vært gjeldende. Og akkurat nå ser vi at den verste sultkatastrofen siden 1945 utspiller seg i flere afrikanske land og i Jemen. 1,4 millioner barn står i fare for å dø før sommeren. Da er det utrolig at man i det norske storting er rede til å vedta at akutt nødhjelp fra oss skulle ha vært redusert med 1,5 mrd. kr.

Komiteen er enig i at det er essensielt at Norge følger opp forpliktelsene fra det humanitære toppmøtet The Grand Bargain i Istanbul i mai 2016. Der ble det bl.a. vedtatt et mål om at 25 pst. av den globale støtten til humanitær bistand skal kanaliseres gjennom lokale og nasjonale aktører så direkte som mulig, og at vi også skal bidra gjennom globale finansieringsmekanismer som de humanitære landfondene.

Forslaget om å opprette en slags kunnskapsbank er også enstemmig, og det er også med i utviklingsmeldingen om bærekraftsmålene og norsk utviklingspolitikk, som regjeringen la fram den 5. april, og som jeg tidligere har referert til.

Internasjonalt er det stadig økende etterspørsel etter fagkompetanse, og samarbeidsprogrammer som Skatt for utvikling, Olje for utvikling og Fisk for utvikling er etterspurt ute. Det er en fordel om slik støtte blir bedre koordinert. Derfor er det fornuftig, som forslagsstillerne har invitert til, å samle ressursene i en egen ordning under en felles plattform i Norad som skal formidle faglig rådgiving til fattige land innen utvalgte sektorer der Norge har særlig kompetanse.

Flertallet i komiteen er også enig om ytterligere å konsentrere bistanden både geografisk og tematisk for å få bedre resultater. Antallet mottaksland for norsk bistand er redusert med nesten en fjerdedel, fra 113 i 2014 til nå under 90. Bistand over sivilsamfunnsposten og til humanitær nødhjelp er ikke omfattet av konsentrasjonsprinsippet. Regjeringen har allerede redusert antallet bistandsavtaler med rundt en tredjedel siden januar 2015.

Det er også bred samling i komiteen om støtte til utdanning. Bistanden til utdanning er doblet i denne regjeringsperioden. I 2017 går 3,4 mrd. kr til utdanning. Mer enn 3 mrd. kr går til global helse – 600 mill. kr mer enn for fire år siden.

Støtten til FN og de multilaterale utviklingsbankene opprettholdes på et høyt nivå. Norge arbeider aktivt for enighet i FN om at bærekraftsmålene er grunnlaget for FNs arbeid på landnivå, og at FN-reform er viktig.

Om forslagene:

Forslagene III, V, VII og VIII fremmes av en samlet komité.

Forslag IV fremmes av alle partier utenom SV.

Forslagene I, II, VI, IX og X blir fremmet av et annet flertall bestående av alle partier utenom regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet, som ikke støtter disse forslagene.

Regjeringspartiene støtter heller ikke mindretallsforslaget, som noen andre sikkert vil ta opp.

Anniken Huitfeldt (A) [] (komiteens leder): Utviklingshjelp virker. Grunnleggende tilbud om vaksine og helsehjelp ved fødsel reduserer barnedødeligheten. Utdanning bidrar til vekst, og bekjempelse av korrupsjon bidrar til økte utenlandsinvesteringer. Derfor må vi fortsette. Men vi må også lære av de feilene som er gjort i norsk og internasjonal bistandshistorie, og diskutere hvordan utviklingshjelp kan bidra til fattigdomsbekjemping i en tid med økonomisk vekst i mange tidligere lavinntektsland og framvekst av terror og sårbare stater i andre regioner. Vi må også bidra til mer kunnskap og kompetanse. Derfor er det viktig å samle denne erfaringen, slik Kristelig Folkeparti foreslår og får gjennomslag for i dette forslaget.

I regjeringserklæringen står det at i denne stortingsperioden skal vi få en utviklingspolitisk redegjørelse hvert år. Det har vi ikke fått. Regjeringa har videreført arbeidet med vaksiner og økt satsingen på utdanning. Det er bra. Men det har også vært gjennomført kutt, spesielt innenfor klimabistand og avskoging, uten at endringene har vært skikkelig debattert. Innenfor fornybar energi har denne regjeringa langt på vei utradert Stoltenberg-regjeringas milliardsatsing. Den nylig annonserte såkalte satsingen på fornybar energi utgjør bare en brøkdel av nivået i 2013, og det har vært kutt i arbeidet med reproduktiv helse. Den nylig annonserte ekstrabevilgningen utgjør i praksis bare en reversering av tidligere kutt sammenliknet med forrige regjerings bevilgninger på dette området – og det blir for smått når Trump-administrasjonen gjennomfører dramatiske kutt.

Jeg mener Kristelig Folkepartis representantforslag har bidratt til en mer fokusert debatt om utviklingspolitikk enn det vi har hatt i Stortinget de siste fire årene, og det er bra. Det har vært viktig å slå fast at målet med bistand er fattigdomsreduksjon. I dag er det spesielt viktig i Afrika sør for Sahara. Vi har derfor støttet mange av Kristelig Folkepartis forslag og gått inn for at enkelte av dem skal utredes nærmere. Det vi har støttet, er bl.a. større grad av samstemthet i norsk utviklingspolitikk, klarere og mer forutsigbare program på ulike områder og bedre kunnskapsoverføring.

Jeg vil takke Kristelig Folkeparti for representantforslaget og saksordføreren, som på en solid måte har bidratt til at vi kan skrive komiteen sammen på vesentlige punkter.

Jeg vil til slutt ta opp Arbeiderpartiets forslag.

Presidenten: Representanten Anniken Huitfeldt har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Tone Heimdal Brataas (FrP) []: Det som er bra med denne saken, er at det ønskes reform av utviklingspolitikken. Flere av forslagene som er kommet, kan vi enes om på tvers av partigrensene, mens andre forslag enes vi kanskje ikke like lett om. Fremskrittspartiet imøteser også debatten som kommer senere, om regjeringens stortingsmelding om framtidsrettet utviklingspolitikk, for det er viktig å se på hvordan Norge best skal bidra til å nå FNs bærekraftsmål gjennom utenriks- og utviklingspolitikken.

Det har alt blitt tatt mange viktige grep i utviklingspolitikken siden Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen tiltrådte i 2013. Nivået er fortsatt høyt – 1 pst. av BNI. Det må sies at for Fremskrittspartiet er ikke prosentsatsen i seg selv viktig, men det er hva vi gjør, behovene, resultatene som oppnås, som er viktig. Videre har vi redusert antall land som mottar bidrag – fra 116 land til nå 85.

Vi kan ikke hjelpe alle. Derfor er fokuset på de tematiske og geografiske områdene der Norge kan utgjøre størst forskjell og bidra mest til bærekraftsmålene, viktig. Dette vil bidra til å optimalisere resultatene, for det er viktig at vi har strenge krav til effektivitet og kontroll, og at vi får større kompetanse i oppfølging og administrasjon. Det er i hvert fall hensikten.

Det er foretatt en konsentrasjon av satsingen på bl.a. utdanning, helse, næringsutvikling og jobbskaping, kvinner og likestilling, landbruk og matsikkerhet. Utdanning er et av hovedsatsingsområdene, og innsatsen for dette er doblet i denne stortingsperioden, med særlig satsing på kvinner.

Dette med satsing på kvinner er viktig. Hvert år dør 300 000 kvinner av årsaker som kan forebygges, i forbindelse med svangerskap og fødsel. 99 pst. av disse kvinnene er bosatt i et utviklingsland. Helsetjenestene må bygges ut. Videre er det viktig med innsats for kvinners politiske og økonomiske deltakelse, bekjempelse av vold og fremming av seksuell og reproduktiv helse, for at kvinner skal ha frihet og mulighet til å forme sitt eget liv.

Næringsutvikling, jobbskaping og skatteinntekter er viktig for fattigdomsbekjempelse og for å bidra til økonomisk bærekraft og utvikling. Det er derfor gledelig at komiteen støtter regjeringen i å øke norsk støtte til næringsutvikling i utviklingsland, og det legges til rette for strategisk samarbeid med norsk næringsliv og norske kunnskapsmiljøer. I dette må det ligge et godt styringssett i bunnen. Det er en grunnleggende forutsetning for enhver utvikling, og det er derfor bra at bistandspolitikk og norsk utviklingspolitikk tar sikte på å bidra til demokrati og åpenhet.

Satsing på næringsutvikling som gjelder kvinner, er ikke bare et virkemiddel for kvinners økonomiske stilling, men kan ha en positiv effekt på lokal og nasjonal økonomi. Kvinner er bl.a. viktige aktører i landbruket.

Vi har svært mange mål og delmål som vi har satt for vår utviklingspolitikk, og den griper inn i de aller fleste områdene i menneskets og samfunnets liv og virke. Tidligere i dag deltok jeg på et internt seminar om utviklingspolitikk, der bl.a. en historiker med 40 års erfaring holdt et veldig interessant innlegg. Vi skal ikke dvele ved det som har gått galt i fortiden, og jeg må jo få skyte inn at det også har vært gjort mye bra, men det er et par ting som allikevel er viktig å ta med seg. Erfaringsmessig, når det gjelder prosjekter som ikke har lykkes fullt ut, har årsaken vært at vi har hatt for mye penger å bruke på for mange prosjekter. Vi gapte over for mye. Så etablerte vi på et for høyt nivå, som var vanskelig for mottakerne å videreføre, og lærdommen er at vi må ha mer fokus på mottakeransvar.

Konsentrasjonen av satsingsområder, som jeg alt har nevnt, er bra, men den er også veldig bred. Jeg håper ikke at vi igjen gaper over for mye. Det å utvikle samfunn og institusjoner har vist seg å være et svært krevende arbeid.

Til slutt: Verden har endret seg mye siden Norge begynte med bistand for mange tiår siden, og verden er fortsatt i veldig rask endring. Norsk utviklingspolitikk må forholde seg til dette. Vi vet nå at det er handels- og næringsutvikling som bidrar mest til å få personer ut av fattigdom, og som gjør at land kan utvikle seg videre, slik at man permanent blir ute av fattigdommen. Fremskrittspartiet mener at virkelig utvikling skapes på grasrotnivå, der folk selv tar ansvar for egen utvikling. Det er ikke alt som kan styres utenfra, det må vokse fram i landene selv.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) []: Som en av forslagsstillerne bak Kristelig Folkepartis representantforslag om en reform av utviklingspolitikken er jeg svært glad for den positive oppslutningen i innstillinga og også i debatten i dag. Da Kristelig Folkeparti sist høst først la fram en egen utviklingsmelding og så dette omfattende representantforslaget, var målet vårt å skape en ny debatt og en fornyet utviklingspolitikk for å få en mer effektiv bistand. Behovet for en prinsipiell debatt skyldtes bl.a. disse utviklingstrekkene:

  • Bistanden til mellominntektsland har økt på bekostning av fattige land i Afrika sør for Sahara.

  • Bistanden er fortsatt fragmentert på mange sektorer og går til minst 85 utvalgte land.

  • Norsk bistand har de siste årene blitt mer uforutsigbar, med store og brå svingninger i bevilgninger.

  • Den sentrale bistandskompetansen og forvaltningskapasiteten er i ferd med å forvitre.

  • Utviklingen av budsjettstrukturen har over tid gitt Stortinget mindre innsyn i og innflytelse på prioriteringene gjennom de årlige budsjettene.

Derfor fremmet vi et uvanlig stort antall konkrete forslag for å gi viktige føringer som kunne påvirke regjeringas arbeid med den utviklingsmeldinga som skulle komme i vårsesjonen. La meg takke de andre partiene, som har bidratt til gjennomslag og flertall for mange av disse forslagene. Dette har også påvirket innholdet i regjeringas nye utviklingsmelding, og det er bra.

Stortinget gir i dag, med de vedtak som nå gjøres, viktige føringer for hva som skal skje i utviklingspolitikken framover. Jeg skal prøve å rekke å trekke fram minst fem viktige grep.

For det første er det viktig at et flertall går inn for en sterkere geografisk og tematisk konsentrasjon av bistanden, der det legges opp til at det er et avgrenset antall partnerland som vil motta en volummessig større andel av bistanden. Dette vil hindre den fragmenteringen av norsk bistand som vi har sett de siste årene.

For det andre er det viktig at et samlet storting nå slår fast at innsatsen for sårbare stater skal ha sitt utgangspunkt i klare kriterier. Når Stortinget i dag vedtar å be regjeringa prioritere de sårbare statene som henger mest etter med hensyn til FNs bærekraftsmåls fattigdomsindikatorer, og som anses mest utsatt i henhold til OECDs sårbarhetskritierier, er det et viktig gjennomslag for Kristelig Folkeparti. Det er et flertall i Stortinget som nå slår fast at utviklingshensyn skal veie tyngre enn norske interesser. Etter vår mening og vurdering betyr det at det ikke er sikkerhetspolitiske eller migrasjonsrelaterte egeninteresser som skal styre innsatsen for sårbare stater.

For det tredje er det svært viktig at Stortingets flertall nå gir et klart signal om at det er behov for en reform av hele bistandsforvaltningen. Selv om ulike partier har ulik tradisjon for i hvilken grad Stortinget bør gi styringssignaler om forvaltningsmessige forhold i regjeringa, er dette et klart politisk signal. Det er også svært viktig at flertallet ber regjeringa i budsjettproposisjonen til høsten legge opp til en ny budsjettstruktur. Det kan høres teknisk ut, men det er svært viktig for den folkevalgte styringen av bistanden.

For det fjerde er det veldig bra at fattigdomsorienteringen i norsk utviklingspolitikk nå styrkes. Stortingsflertallet går inn for at andelen som går til de minst utviklede landene, ikke synker, og at innsatsen for å bistå landene med de største utviklingsutfordringene, som flere land i Afrika sør for Sahara, økes.

Det er også veldig bra at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Venstre støtter at en indikativ fordelingsnøkkel utredes, som kan sikre en forutsigbar prioritering av langsiktig fattigdomsorientert bistand.

Disse fem grepene er svært viktige og vil bidra til en sterkere fattigdomsorientering, større forutsigbarhet i bistanden og mer langsiktighet i innsatsen når det gjelder både område og land. Dette er avgjørende for at Norge skal bidra til at vi når bærekraftsmålene. Selv om det står mye bra i regjeringas utviklingsmelding, inneholder den likevel ingen av disse fem grepene. Derfor er det nødvendig at Stortinget gjør disse vedtakene i dag.

I tillegg er vi fra Kristelig Folkepartis side glad for viktige gjennomslag for en utvidelse av perioden for rammeavtalene for frivillige organisasjoner, slik at de kan få mer forutsigbarhet for sin virksomhet. Vi er svært tilfreds med at Kunnskapsbanken, en felles plattform for faglig bistand, nå vil bli etablert, som også regjeringa går inn for. Det er positivt at Stortinget nå ber om at forpliktelsene på den humanitære siden fra Istanbul-toppmøtet gjennomføres, og at overgangsbistanden bør vurderes i denne sammenheng.

Til slutt: Utviklingspolitikk er mer enn bistand. Det er derfor av stor betydning at det nå er flertall i Stortinget for en samstemthetsreform. Det betyr at Norges fotavtrykk også på andre områder i større grad ivaretar utviklingslandenes interesser.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Eg vil starte med å takke våre vener i Kristeleg Folkeparti for deira omfattande arbeid og velskrivne representantforslag om reform av norsk utviklingspolitikk. Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti har ei lang historie med godt samarbeid, og det gjeld ikkje minst utviklingspolitikken. I denne saka står me saman med Kristeleg Folkeparti i det aller meste, da mange av dei same verdiane ligg til grunn for vår utviklingspolitikk.

Målet med utviklingspolitikk er å redusere og på sikt avskaffe fattigdom. Senterpartiet ønskjer å leggje til rette for eit samfunn med mindre ulikskap, både nasjonalt og globalt. Skal me lukkast med det, må Noreg tenkje langsiktig i bistandspolitikken. Langsiktigheit er eit stikkord – og noko av det viktigaste med dette representantforslaget. Me må tenkje langsiktig og handle føreseieleg. Det er viktig knytt til tematiske satsingar, ikkje minst av omsyn til ulike sivile organisasjonar som skal bidra til utvikling i landa der dei arbeidar. Me må tenkje langsiktig for å hindre svoltkatastrofar, som igjen gir næring til konfliktar og andre kriser. Saksordføraren viser til veksten i trongen for humanitær naudhjelp. Ei langsiktig satsing på matproduksjon kan redusere trongen for akutte straksløysingar.

Eg vil understreke kor viktig det er at Noreg òg i framtida bilateralt følgjer opp landa som mottek norsk bistand. All norsk bistand skal ikkje gå inn i store fond der kontrollen og informasjonen me får, går gjennom styrerom i Washington eller andre hovudkontorbyar, men tvert imot framleis forvaltast bilateralt.

Forslaget om føreseielege og langsiktige bistandssatsingar på særskilde sektorar som helse, utdanning, næringsutvikling, landbruk/matsikkerheit og klima er svært viktig. Senterpartiet var i handsaminga i komiteen tydeleg på at landbruk og matsikkerheit må vere eit eige satsingsområde, ikkje berre eit undertema under næringsutvikling, og eg er veldig glad for at alle parti står saman om dette i innstillinga. Gjennom utviklingspolitikken må me syte for at alle menneske får dekt sine mest grunnleggjande behov. Det er vanskeleg å gi utdanning og læring som gir meining for dei som går rundt svoltne, utan tilgang til reint vatn.

I innstillinga er det ofte vist til FNs berekraftsmål, og det er eg glad for. Senterpartiet meiner FNs berekraftsmål peiker ein rett veg. Medan mål nr. 1 seier at ein skal utrydde fattigdom i verda, gjer mål nr. 2 det klart at ein skal utrydde svolt, oppnå matsikkerheit og betre ernæring og fremje berekraftig landbruk. Noreg har høg kompetanse innan landbruk, noko vi må gjere nytte av i vårt utviklingsarbeid. Eit landbruk som gir auka produktivitet basert på ei berekraftig forvalting av jorda og naturressursane, er avgjerande for å løfte fleire menneske ut av fattigdom. Det er ingen andre næringar som kan måle seg med landbruket når det gjeld å skape sysselsetting og økonomiske ringverknader for dei aller fattigaste i verda. Studiar har vist at den mest effektive måten å redusere fattigdom på, er å støtte småbønder i utviklingsland.

Ein samla komité slår i innstillinga fast at likestilling og styrking av kvinners rettar skal integrerast i all utviklingspolitikk. Dette er viktig. Å styrkje kvinners rettar og betre likestillinga i fleire mottaksland er eit mål i seg sjølv. Samstundes er det naudsynt for å sikre økonomisk utvikling og rettvis fordeling av ressursane. Det er godt dokumentert, m.a. frå Verdas handelsorganisasjon, at å styrkje kvinners økonomiske, politiske og sosiale rettar styrkjer demokratiet og legg til rette for betre økonomisk utvikling.

I innstillinga slår Senterpartiet saman med Kristeleg Folkeparti, Venstre og SV fast at dei frivillige organisasjonane er svært avgjerande i kampen for å utrydde fattigdom. Senterpartiet ynskjer å stø oppbygginga av nasjonalstatar som vert styrte gjennom eit levande folkestyre og desentralisering av makt. Spreiing av makt føreset eit aktivt sivilt samfunn i kvart land. Mange av dei store demokratiske reformene verda har opplevd, har hatt sitt utspring i arbeid i sivile organisasjonar. Eit døme frå nyare tid er Kvartetten for nasjonal dialog i Tunisia, som fekk Nobels fredspris i 2015.

Ein samla komité slår fast at det er viktig at sivilsamfunnsorganisasjonane har moglegheit til å arbeide med eit langsiktig perspektiv. Det er nødvendig at eit samla storting stadfestar dette. Dei sivile organisasjonane må ha føreseielegheit i sitt arbeid. I regjeringa sitt forslag til statsbudsjett for 2016 var det eit døme på det stikk motsette. Regjeringa føreslo då i realiteten ei omfattande omlegging av norsk bistandspolitikk, der satsinga på sivilsamfunnet ville vorte dramatisk svekt. Dette var grunnen til at Senterpartiet i sitt alternative utviklingsbudsjett for 2016 auka løyvingane til sivilt samfunn med nær 1,3 mrd. kr samanlikna med regjeringa sitt budsjett for 2016, og til Stortinget sitt vedtak, som avviste ei så stor omlegging i heilt feil retning.

Iselin Nybø (V) []: Som flere har gjort før meg, ønsker jeg også å takke forslagsstillerne for å fremme en viktig sak. Her er det mange gode forslag, og Venstre støtter de aller fleste av dem.

Dette representantforslaget må også ses i sammenheng med St.meld. 24 for 2016–2017, Felles ansvar for felles fremtid. Bærekraftsmålene og norsk utviklingspolitikk, som regjeringen la fram rett før påske. Venstre vil prioritere de bærekraftsmålene som har som mål å bekjempe fattigdom og samtidig skape et bærekraftig klima. Det handler nettopp om framtiden. Det vil si at vi må prioritere områder som klima og miljø, ren energi, kunnskap, næringsutvikling og likestilling. Det er utrolig viktig med et godt og sterkt internasjonalt samarbeid for å nå disse bærekraftsmålene.

De fleste av verdens fattigste lever nå i mellominntektsland. Et voksende gap mellom rike og fattige er ikke bærekraftig. Det kreves en annen måte å løse fattigdomsproblemene på nå enn tidligere. For å lykkes i arbeidet med fattigdomsbekjempelse kreves det at alle land viser vilje og evne til å drive aktiv fordelingspolitikk, og at det bygges institusjoner til dette formålet. Det er f.eks. viktig med et skatteinnkrevingssystem som fungerer, en ressursforvaltning som er bærekraftig, osv. Norge har gode forutsetninger for å delta i det globale arbeidet med å redusere fattigdom. Vi har kapital, og vi har relevant kunnskap på en del områder, men vi må bruke bistandsmidlene våre klokt. Det sier dette representantforslaget en del om.

Forskning er ikke noe som er særlig omtalt i dette forslaget, men det er viktig for framtidig utforming av norsk og internasjonal utviklingspolitikk å fokusere på forskning og se til forskningen. Da kan man vite hvordan det går an å komme seg ut av fattigdom, både som nasjon og som fattige deler av et samfunn. Gjennom forskning kan vi se hvordan norsk utviklingspolitikk faktisk fungerer, og ikke minst kan vi gjennom forskning finne ut hvordan vi skaper utviklingsmekanismer og incentiver som gjør mottakerne av bistandsmidler mindre avhengige av disse.

Venstre mener at Norge har et moralsk ansvar for å bidra til å redusere fattigdom i verden. Det bør derfor være et mål at 1 pst. av BNI skal brukes til utviklingsformål. Samtidig må vi arbeide for at behovet for dette bidraget skal gå ned. Hvilke incentiver og mekanismer må da fungere? Det vet vi for lite om, derfor trenger vi mer forskning på dette området.

I innstillingen til dette representantforslaget står det ganske klart at Norge skal føre en feministisk utviklings- og utenrikspolitikk. Her er vi enige, alle partiene, om at vi skal ha både en målrettet kvinne- og likestillingspolitikk og en kvinne- og likestillingspolitikk som gjennomsyrer all utviklingspolitikk. Norge har vært tydelig i likestillingspolitikken internasjonalt lenge, men også dette representantforslaget er klare ord for pengene, og det gleder selvsagt et Venstre-hjerte.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Bård Vegar Solhjell (SV) []: Takk igjen til saksordføraren for godt og grundig arbeid med eit uvanleg stort representantforslag. Sidan dette er dagen for rapportar som ligg bak saker i Stortinget, kan det kanskje vere verdt å nemne den opphavelege rapporten, eller meldinga, som vel generalsekretær i Kristeleg Folkeparti, Hilde Frafjord Johnson, leia arbeidet med, og som Kristeleg Folkeparti tidlegare la fram. Den danna litt av grunnlaget for dette og var riktig nok meir omfattande, men etter mitt syn ganske god og interessant. Dessutan takkar eg forslagsstillarane, som tok det vidare.

Det er ei rekkje interessante ting å seie om denne innstillinga. Det er sånn at fleirtalet og synspunkta går litt på kryss og tvers. Ein god del viktige ting står komiteen saman om. Men viss eg likevel skulle trekkje fram eitt gjennomgåande trekk ved denne innstillinga, er det kor mange stader dei tre sentrumspartia, Arbeidarpartiet og SV står saman og har same innretninga og forståinga av utviklingspolitikken – som Høgre og Framstegspartiet ikkje deler. Nesten alle stader er det alle partia. Enkelte stader er det fire av fem som står saman, men like fullt. Lat meg nemne sju eksempel blant mange fleire i innstillinga:

  • Alle fem partia står saman om å gjennomføre ei samstemdheitsreform i utviklingspolitikken og beskriv det kort i innstillinga.

  • Alle partia står saman om at ein ikkje skal redusere til dei minst utvikla landa, som er særleg ramma av fattigdom.

  • Samtidig står dei same fem partia saman om at vi skal føre ein aktiv fordelingspolitikk som del av utviklingspolitikken, òg innanfor i land, noko som f.eks. betyr at mellominntektsland må vere viktige. Dei to måla kan stå i konflikt med kvarandre, med mindre ein har eit betydeleg lyft i norsk bistand i åra som kjem.

  • Så står vi saman om – dvs. Kristeleg Folkeparti står faktisk ikkje inne på det, men likevel – at freds- og forsoningsarbeid skal vere unnateke konsentrasjonen av norsk bistand, som det er brei einigheit om, altså at fred og forsoning i tillegg til andre ting skal vere unnatekne.

  • Dei fem partia står saman om felles sårbarheitskriterium, som er omtalte i meldinga i forbindelse med ein sårbarheitsstrategi som Stortinget etter kvart skal ta stilling til.

  • Vi står saman om å styrkje bistanden som vert forvalta av frivillige organisasjonar. Sjølv om det er litt ulike merknader, står vi saman om eit felles forslag på det punktet.

  • Og vi står saman om behovet for ei reform av bistandsforvaltinga, som er beskriven her, og som det vil vere behov for å jobbe med.

I tillegg meiner eg at dei same fem partia ei rekkje gonger i Stortinget har vist evne til å finne gode løysingar saman i saker der det er ueinigheit om verdispørsmål – eller andre viktige spørsmål. Når det gjeld rolla til regnskogsatsinga, er det no f.eks. felles merknad frå fire – alle bortsett frå Arbeidarpartiet – om at ho skal bestå og forvaltast som i dag, trass i litt ulike synspunkt tidlegare, f.eks. mellom SV og Kristeleg Folkeparti. I likestillingsspørsmål er ein nærmare å finne felles synspunkt, sjølv om det framleis er litt ulike syn på korleis ein skal vareta likestilling endå tyngre. Og eg kunne sjølvsagt ha lagt til eit viktig punkt til: Det er desse fem partia som over tid har gått inn for at minst 1 pst. av BNI skal gå til bistand, og har halde fast ved det over ganske lang tid no.

Så kanskje aller tydelegast, vil eg seie, viser denne innstillinga at det er stort grunnlag for at det i den delen av utanrikspolitikken som handlar om utvikling og bistand, kan finnast svært gode løysingar mellom sentrum og venstresida i norsk politikk – og at hovudskiljelinjene går mellom Høgre og Framstegspartiet på den eine sida og resten av partia på den andre sida. Og det er viktig, trur eg, å ta med seg inn i åra som kjem, uavhengig av korleis det skulle utvikle seg med regjeringa – dvs. ikkje heilt uavhengig av det, men litt uavhengig av det – at det betyr at det er eit etablert fleirtal i norsk utviklingspolitikk for framleis å sikre utvikling, både nytenking innanfor feltet og også ved å ha ei satsing på det i åra som kjem.

Rasmus Hansson (MDG) []: Jeg stiller da som ankermann i hallelujakoret over Kristelig Folkepartis gode initiativ i denne saken. Vi i Miljøpartiet De Grønne stiller oss helt bak de overordnede problemstillingene som Kristelig Folkeparti tar opp i dette forslaget, og særlig vil jeg understreke forslaget som flere andre partier også slutter seg til, om en samstemthetsreform. Ikke bare er det generelt viktig å samordne utviklingspolitikken selv og andre virkemidler i norsk politikk, men det er særlig viktig å ta opp det som Miljøpartiet De Grønne flere ganger har påpekt, nemlig at har vi en utviklingspolitikk, må vi også bruke de tyngste virkemidlene som vi rår over, til å fremme målene i den utviklingspolitikken. Da er særlig oljefondet viktig, som redskap for en bærekraftig utvikling som begrenser katastrofer og andre uheldige hendelser i utviklingsland, og de langsiktige klimakonsekvensene av norsk oljepolitikk, som jo på sikt vil bli en hovedårsak til behov for katastrofehjelp på grunn av naturkatastrofer og påfølgende migrasjon.

I Miljøpartiet De Grønne er vi glad for at det er bred enighet om de store linjene i utviklingspolitikken: menneskerettigheter, fattigdomsorientering, medbestemmelse og ikke-diskriminering, klima og miljø, kvinners rettigheter og likestilling, sammen med antikorrupsjonsarbeid. Jeg er glad for at det er understreket også fra regjeringens side i utviklingsmeldingen at fattigdomssatsingen skal styrkes. Den meldingen kommer vi tilbake til, og det blir en spennende debatt.

Så er vi tilsvarende skuffet over at regjeringen over flere år har benyttet flyktningsituasjonen som argument for å kutte ikke minst i langsiktig klima- og miljøbistand, som jo er bistand som nettopp ligger til grunn for å begrense behovet for katastrofebistand i framtida.

Når det gjelder forslaget fra Kristelig Folkeparti om en indikativ fordelingsnøkkel for forskjellige deler av bistanden, med prosentvise angivelser av hvor mye til hver sektor, er Miljøpartiet De Grønne imidlertid ikke enig. Vi har stor sympati for tankegangen, som helt åpenbart er å forsvare deler av bistanden som kan komme under press i akuttsituasjoner, og vi ønsker definitivt å følge opp den diskusjonen, men vi mener at tilnærmingen som er foreslått her, er såpass rigid at vi ikke kan støtte den. Vi registrerer at så vidt vi vet, er det vi som er på vippen i denne saken, og det får så være at vi da vipper flertallet i Kristelig Folkepartis forslags disfavør. De får tilgi oss det, og så får vi ta den diskusjonen videre.

Miljøpartiet De Grønne mener bestemt at tiltak for asylsøkere her i Norge ikke skal finansieres over bistandsbudsjettet, men vi skal selvfølgelig ha fleksibilitet i bistandsbudsjettet til å justere fordelingen mellom utviklingsbistand og nødhjelp når det er nødvendig – det er jo ikke forutsigbare situasjoner.

Med dette tror jeg at jeg avslutter dette lille innlegget, selv om det er litt tid igjen.

Utenriksminister Børge Brende []: La meg starte med å gi honnør til Kristelig Folkeparti for partiets sentrale rolle i utviklingspolitikken. Jeg må skuffe representanten Rasmus Hansson, som mente han skulle være ankermann i så måte, men jeg vil slå fast at mye av tankegodset i Kristelig Folkepartis representantforslag nå også er videreført og konkretisert i regjeringens melding til Stortinget om norsk utviklingspolitikk.

Det er også riktig å minne om at i de siste fire årene har regjeringen inngått budsjettforlik med Kristelig Folkeparti, hvor Kristelig Folkeparti også i betydelig grad har hatt en hånd på rattet når det gjelder innretningen av norsk bistandspolitikk de fire siste årene, noe som har vært veldig bra – et veldig konstruktivt samarbeid.

Noen har nok på dette området vært litt mer opptatt av kartet enn av terrenget. Terrenget på dette området er at det har vært bred enighet i Stortinget om innretningen, og Kristelig Folkeparti har vært med på de budsjettene og den innretningen som har vært vedtatt. Det er ikke sikkert det stemmer overens med det kartet man ønsker å tegne, men det er nå en gang slik at terrenget vinner over kartet.

Gjennom bærekraftsmålene har verdenssamfunnet satt seg ambisiøse mål: Fattigdommen skal utryddes innen 2030. Samtidig står vi overfor en krevende situasjon preget av krig, konflikt og et internasjonalt normverk under press.

Jeg er helt enig i, og har slått fast i stortingsmeldingen, at det er fattigdomsorienteringen som gjelder i norsk utviklings- og bistandspolitikk. Samtidig vil jeg legge frem et dilemma for Stortinget, for det er flere her som har sagt at regjeringen ikke har gjort nok for å konsentrere seg om en fattigdomsorientering. Men samtidig er det de representantene som også har fremhevet at f.eks. regnskogsatsingen er avgjørende, noe som jeg også er enig i, men regnskogsatsingen gjør altså Brasil til det fremste mottakslandet av norsk bistand, og dette skjedde under åtte år med rød-grønn regjering. Jeg kritiserer det ikke. Jeg står inne for det. Men det har vært en av årsakene til at fattigdomsorienteringen har gått litt ned i norsk bistand. Samtidig er det de aller fattigste landene som blir rammet av klimaendringene, så dette er noe vi må ta med oss i den videre diskusjonen.

En annen årsak til at fattigdomskonsentrasjonen har gått litt ned, er at vi har økt den humanitære innsatsen med 50 pst. på grunn av den forferdelige katastrofen – den verste humanitære katastrofen som har rammet verden siden annen verdenskrig – som nå på sjuende året pågår i Syria. Syria og nabolandene, i hvert fall Libanon og Jordan, er faktisk definert som mellominntektsland i det nedre sjiktet. Men et land som står overfor den type asymmetriske utfordringer, skal selvsagt få hjelp. Og det har Stortinget også vedtatt. Det viser noe av den fleksibiliteten som også er nødvendig i utformingen av et fremtidsrettet bistandsbudsjett.

Jeg er helt enig med dem som sier at utviklingspolitikk er langt mer enn bistand. Som virkemiddel er bistand på langt nær tilstrekkelig for å nå bærekraftsmålene. Hvordan skal norsk utviklingspolitikk utformes i en slik situasjon? Hvordan bruker vi bistanden mest mulig effektivt?

Bærekraftsmålene representerer en ny tilnærming til utvikling. De er universelle. De forplikter oss alle. Landene er gjensidig avhengige av hverandre. Ulike politikkområder henger sammen.

Vi skal sikre at helheten i norsk politikk så langt som mulig bidrar til utvikling i fattige land. Vi foreslår opprettelse av et bredt sammensatt forum som skal bidra til at vår politikk blir enda mer samstemt. Jeg synes det er konstruktive innspill også fra komiteen om dette. Det samme gjelder forslag om f.eks. å opprette en egen enhet i Norad som skal jobbe med bl.a. kapasitetsbygging.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anniken Huitfeldt (A) []: Jeg vet ikke om utenriksministeren har oppfattet at det er et ønske fra Stortinget om å ha langt større innflytelse over det som er utviklingsbudsjettet. Det har vært en vedvarende kritikk mot denne regjering, som også har vært fremmet i de ulike budsjettprosessene, at her er det så stor fleksibilitet at Stortinget i realiteten ikke bestemmer over hvordan norsk utviklingshjelp skal drives. Det er en ganske stor og grunnleggende kritikk. Det har heller ikke vært avholdt utviklingspolitisk redegjørelse i denne stortingssalen.

Så mitt spørsmål er: Hvordan vil utenriksministeren følge opp de klare vedtakene som er gjort i Stortinget, om at Stortinget i større grad skal involveres i de prioriteringer som gjøres i norsk utviklingspolitikk?

Utenriksminister Børge Brende []: Nå inviteres jo Stortinget til en veldig grundig gjennomgang av utviklingspolitikken og dens innretning gjennom den stortingsmeldingen som er lagt frem. Det blir en viktig gjennomgang av dette i løpet av våren, også basert på det Dokument 8-forslaget som Kristelig Folkeparti har fremmet. Jeg tror dette er en avgjørende diskusjon som vil legge føringer fremover. At vi har relativt bred enighet om utformingen av utviklingspolitikken og satsingen, er også viktig, slik at det ikke blir store endringer. Vi har f.eks. videreført den viktige satsingen fra den forrige regjeringen når det gjelder helse og vaksinasjoner. Så har vi løftet inn utdanning, som det er viktig blir videreført.

Når Stortinget nå ber om en mer detaljert og indikativ gjennomgang også i proposisjonen av de ulike landene, tar jeg det til etterretning. Vi har videreført det som var prinsippene fra den forrige regjeringen når det gjelder detaljeringsnivået.

Anniken Huitfeldt (A) []: Det har vært slik at det har vært fattet vedtak i denne salen om at det i større grad skal legges fram for Stortinget hva man skal bruke penger på innenfor utviklingshjelpen. Det har vært store sekkeposter, og Stortinget har i realiteten ikke hatt innflytelse. Det har vært for mye dag-til-dag-utviklingspolitikk og for lite langsiktighet.

Men mitt spørsmål til utenriksministeren går på hvorfor det ikke er gjennomført årlige utviklingspolitiske redegjørelser, slik det står i regjeringserklæringen.

Utenriksminister Børge Brende []: Først til dette med budsjettet. Der har vi i all hovedsak videreført den praksis som var lagt av den forrige regjering når det gjelder innretningene. Men jeg oppfatter det slik at Stortinget nå ønsker indikative forslag når det gjelder landfordeling. Det er noe jeg synes er helt kurant, og jeg vil selvsagt komme tilbake til det.

Det som har vært viktig for meg, er å foreta de store og mer prinsipielle drøftelsene om satsingene i proposisjonene, og hvis ikke Stortinget har vært fornøyd med det, har det jo alltid vært mulig for Stortinget å gå mer detaljert til verks også – det har jo vært ganske grunnleggende spørsmål rundt dette. Jeg har integrert utviklingsredegjørelsene i den årlige utenrikspolitiske redegjørelsen og mener det har fungert greit.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) []: Først vil jeg takke utenriksministeren for et godt innlegg. Det var godt å se at engasjementet var så stort at han ikke rakk halvparten av det han hadde skrevet i utgangspunktet.

Jeg vil også presisere at for Kristelig Folkepartis del er vi glad for innstillinga som foreligger – der vi har flertall med regjeringspartiene, men også der vi har flertall med Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og de andre.

Men jeg vil understreke at vi er godt fornøyd med de gjennomslagene vi har fått i denne perioden. Det er jo historisk at det for første gang har vært 1 pst. hvert eneste år, utdanning er igjen jobb nummer én – og sånn kunne vi fortsatt.

Samtidig er det, som representanten Huitfeldt var inne på, mindre mulighet for Stortinget til å styre detaljene. Det er store sekkeposter, som det ble sagt, som det er fullt mulig å flytte fra det ene til det andre. Det Stortinget har vært opptatt av over lang tid – ikke bare under denne regjeringa, men også tidligere – er at en har ønsket større forutsigbarhet og større kontroll. Nå sier Stortinget at vi skal få et mer detaljert budsjett.

Mitt spørsmål er – som en oppfølging av representanten Huitfeldt: Er utenriksministeren beredt til å legge fram et mer detaljert budsjett allerede i 2018, sånn Stortinget nå sier?

Utenriksminister Børge Brende []: Det er klart at jeg er innstilt på å legge frem et mer detaljert budsjett når Stortinget ber om det. Det er også mange fornuftige argumenter for det, så «that’s a done deal».

Når det gjelder det at vi nå for første gang i en stortingsperiode har hatt 1 pst. av BNI til bistand og utvikling hvert år, er det ikke minst på grunn av Kristelig Folkepartis innsats. Under de rød-grønne var det ikke 1 pst. av BNI hvert år til bistand, så det har bl.a. Kristelig Folkeparti vært med på å oppnå. Med de store humanitære krisene og de store fattigdomskrisene som vi nå står overfor, har det vært en viktig satsing. Vi har doblet satsingen innenfor utdanning, som vi lovte. Vi har økt satsingen på helse. Vi har økt satsingen på det humanitære med 50 pst. Vi har initiert mange giverlandskonferanser: Syria, nå senest Tsjadsjøen. Så Norge har tatt lederskap også innenfor utvikling i løpet av denne perioden.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) []: Takk for svaret. Det var tydelig en «done deal». Det legger vi merke til, og vi ser med forventning fram til et mer detaljert budsjett for 2018.

Men utenriksministeren var inne på dette med kart og terreng. Jeg var inne på noe av det som vi opplever fra Stortingets side når det gjelder mulighet for kontroll, og det er også derfor vi fremmer så detaljerte forslag, som mange nok heller hadde sett var regjeringas oppgave å gjennomføre. Hadde vi sittet i regjeringa, hadde vi forhåpentligvis hatt utviklingsministeren og kunne ha gjennomført politikken.

Et av poengene som det iallfall har vært retorisk diskusjon om, men jeg mener også det foreligger en politisk uenighet, er sårbarhet og hva sårbare stater er. Utenriksministeren har varslet en sårbarhetsstrategi. Det har iallfall gått halvannet år uten at den har kommet, og den var heller ikke omtalt i meldinga. Men i innstillinga i dag går Stortinget ganske grundig til verks når vi beskriver hva som er sårbare stater eller sårbarhetsstrategi. Vil utenriksministeren komme med en strategi? Og vil han i så fall komme til Stortinget med den, sånn at han også forankrer den her?

Utenriksminister Børge Brende []: Jeg synes det er veldig nyttige og gode påpekninger i dette Dokument 8-forslaget og i innstillingen når det gjelder sårbarhet. Sårbare stater er også de statene som har de aller største utfordringene med å nå bærekraftsmålene – også når det gjaldt å nå tusenårsmålene. Ingen stater i væpnet konflikt har vært i stand til å nå alle tusenårsmålene. At vi må hjelpe til mer i sårbare stater, ettersom man der også har de mest marginaliserte og de fattige, mener jeg er helt i tråd med det som også er Stortingets intensjoner.

Når det gjelder strategier, legges ikke de frem for Stortinget. Det er stortingsmeldinger som legges frem for Stortinget.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Statsråden snakka varmt i innlegget sitt om å nå målet om å utrydje fattigdom. Studiar, m.a. frå Verdsbanken, har vist at den mest effektive måten å løfte store mengder folk i dei mest fattige landa ut av fattigdom på er å støtte småbøndene. Statsråden har sytt for at naudhjelpsmattryggleiken har auka, men løyvingane til langsiktig bistand til mattryggleik er betydeleg reduserte og nedprioriterte, jf. rapporten frå Norad om mattryggleiksstrategien.

Langsiktig bistand til mattryggleik og ernæring i kombinasjon med miljø- og klimabistand er kanskje den viktigaste strategien for å kunne redusere behovet for akutt naudhjelp på matområdet. Kva er årsaka til at regjeringa og statsråden har redusert satsinga på langsiktig mattryggleik og ernæringsbistand så mykje?

Utenriksminister Børge Brende []: Man må i det regnestykket også ta inn den betydelig økte satsingen på Norfund som regjeringen har foretatt. Norfund er økt med 25 pst. i løpet av perioden, og en viktig del av Norfunds mandat er å støtte opp om landbruk. Klimasmart landbruk kommer også inn under klimasatsingen. Men nå får Stortinget en unik anledning – i forbindelse med denne stortingsmeldingen – til å diskutere langsiktige satsinger. Hvis man ønsker – på toppen av de satsingene vi har allerede, på humanitær innsats, på utdanning, på helse, på klima, regnskog og likestilling, som et helt overordnet tema, og på menneskerettigheter – å løfte inn en enda mer betydelig satsing fra Norge på landbruk, blir det et stort og nytt område. Samtidig sier Stortinget at vi ikke må spre oss for mye, vi skal satse på færre land. Så dette er jo avveininger som Stortinget får få til, da.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Spørsmålet er kvifor det ikkje er gjort. (Presidenten klubbar.)

Presidenten: Neste og siste replikant er representanten Bård Vegar Solhjell.

Bård Vegar Solhjell (SV) []: Diskusjonen om kartet og terrenget er langt lettare enn diskusjonen om høna og egget – terrenget vinn. Men terrenget i dette tilfellet er jo at det kvart år i den førre stortingsperioden, frå 2009 til 2013, vart føreslått og vedteke 1 pst. av BNI til bistand. I denne perioden har alle opposisjonspartia føreslått det same, mens regjeringa ikkje har føreslått det kvart år, men det har vorte vedteke som ein del av tilpassinga til det maktpolitiske kartet, fordi Kristeleg Folkeparti og Venstre har fått gjennomslag.

Terrenget her er òg at vi har ei innstilling som for første gong i denne perioden går litt igjennom idear som partia har. Der viser det seg at dei fem opposisjonspartia står mykje saman, og at Høgre og Framstegspartiet ofte ikkje står saman med oss. Så eg kunne tenkje meg å spørje kvifor Høgre og Framstegspartiet ikkje er med på merknaden om ei samstemdheitsreform, kvifor dei ikkje er med på merknaden om ein aktiv fordelingspolitikk, og kvifor dei ikkje er med på merknaden og forslaget om å styrkje bistanden til frivillige organisasjonar.

Utenriksminister Børge Brende []: Jeg ble litt usikker når det gjaldt de åtte årene med rød-grønn regjering. Meg bekjent var det vel to år man ikke nådde målsettingen om 1 pst. av BNI. Ettersom det var en flertallsregjering, antar jeg det ikke lå i forslaget som kom til Stortinget.

I de fire årene med Høyre og Fremskrittspartiet i regjering har man hatt 1 pst. av BNI hvert år. Men som jeg sa: Ikke minst har Kristelig Folkeparti spilt en helt avgjørende rolle i så måte. Men for meg er ikke det eneste saliggjørende om man har 1 pst. av BNI eller 0,95 pst. av BNI. Når det gjelder innretningen og ikke minst dette med samstemthetsreformen – hvordan har vi en handelspolitikk, hvordan har vi en privat sektorpolitikk og investeringer som støtter opp om bistanden? Bistandens relative betydning er mindre, og mange andre elementer er mer vesentlige. Det synes jeg vi har fått frem på en god måte i bærekraftsmeldingen, som ser dette mye mer i sammenheng, og som også innfører dette med det inkluderende, samstemtelementene, som representanten var opptatt av.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Bård Vegar Solhjell (SV) []: Eg skal ikkje tvære ut debatten, eg synest det har vore ein fin runde. Eg teikna meg rett og slett for å gå igjennom situasjonen når det gjeld nivået på bistand, sidan det vart ein diskusjon.

Då den raud-grøne regjeringa overtok i 2005, var nivået betydeleg under 1 pst. av BNI. Den gongen kom vi inn etter Bondevik-regjeringa – som utanriksministeren kjenner godt, for han sat i den – og så trappa vi opp, kvart år, nivået på bistanden. Det første budsjettet var på 1 pst. av BNI – «correct me if I am wrong», men det var 2009-budsjettet, viss eg ikkje hugsar feil – slik at heile perioden etterpå var det på 1 pst. av BNI. Så vart det først ikkje føreslått noko då den nye regjeringa kom inn, men rosverdig vedteke på det nivået kvart år i denne perioden. Eg er heilt einig med utanriksministeren i at det på langt nær seier alt om nivåa, men det er altså forteljinga om korleis det har vore, og i mange år no har det vore sånn at dei fem opposisjonspartia, i sine budsjett på Stortinget, har føreslått at nivået skal vere på minst 1 pst., mens Høgre og Framstegspartiet under den raud-grøne regjeringa føreslo betydelege kutt i bistanden, begge partia. Rett skal vere rett.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.