Stortinget - Møte mandag den 12. desember 2016

Dato: 12.12.2016
President: Olemic Thommessen
Dokumenter: (Innst. 111 L (2016–2017), jf. Prop. 13 L (2016–2017))

Innhold

Sak nr. 6 [11:45:26]

Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om Endringer i sosialtjenesteloven, folketrygdloven og enkelte andre lover (aktivitetsplikt for unge mottakere av stønad til livsopphold mv.) (Innst. 111 L (2016–2017), jf. Prop. 13 L (2016–2017))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Erlend Wiborg (FrP) [] (ordfører for saken): Jeg vil begynne med å takke arbeids- og sosialkomiteen for godt arbeid og godt samarbeid i saken.

Vi behandler i dag en sak med flere ulike deler. Den politiske uenigheten synes klart konsentrert om én del av saken. For de øvrige foreslåtte endringer er det en samlet komité som fremmer sin innstilling.

La meg begynne med de områdene der komiteen er enig. Det vi nå gjør, er mindre endringer i pensjonsordning for ledsagere i utenrikstjenesten. Dette er en følge av at tidene har forandret seg. Mange velger nå samboerskap fremfor giftermål, og da må også pensjonsordningene følge med. Det gjøres også enkelte endringer som følge av tidligere utilsiktede forskjeller på basis av sivilstand. Til slutt gjøres det enkelte lovtekniske endringer i lov om Statens pensjonskasse, lov om pensjonsordning for apotekvirksomhet mv. og lov om pensjonsordning for sykepleiere.

Der den politiske uenigheten kommer frem, er i den delen av saken som omhandler aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere. Det hadde vært lett å gjøre et stort poeng ut av at opposisjonen her forsøker seg på en omkamp i en allerede vedtatt sak, for aktivitetsplikten ble faktisk vedtatt for halvannet år siden, og et flertall på Stortinget sto bak. Saken i dag er en lovmessig oppfølging av den, og henger også sammen med statsbudsjettet, som, for arbeids- og sosialkomiteens del, vi skal behandle senere i uken.

For enkeltmennesker er det viktig og riktig at vi sørger for at flere kommer i jobb, og at færre ender med uføretrygd eller i arbeidsledighetskø. I behandlingen av endringene i arbeidsmiljøloven la vi merke til at regjeringen tydelig har forstått hvilke grupper som sliter med å få seg jobb. Folk som er i arbeidsfør alder, og som mottar sosialhjelp, har godt av å bli stilt krav til, på lik linje med alle andre i samfunnet. Det å stille krav er å bry seg, det å bli stilt krav til er å bli sett. Aktivitetsplikt hjelper den enkelte til å unngå passivitet, det hjelper den enkelte til å komme seg videre, det hjelper den enkelte til å kunne fylle på CV-en ved å ha gjort noe meningsfullt.

Da vi i denne salen vedtok aktivitetsplikten for halvannet år siden, var det enkelte som fremhevet at dette kom til å koste mye, og det ble fremsatt krav om at kommunene måtte kompenseres for de ekstra utgiftene aktivitetsplikten visstnok skulle påføre dem. Nå viser det seg tvert imot at vi sparer penger; vi ser det i flere av kommunene som allerede har innført aktivitetsplikt. Vi ser at flere kommer raskere ut av sosialhjelp og tilbake i arbeid. Allikevel velger regjeringen i sitt forslag til budsjett å kompensere kommunene for eventuelle utgifter som følger med. Det er derfor ingen grunn til å utsette innføringen av aktivitetsplikt, nå i første omgang for dem under 30 år.

Jeg håper et bredt flertall ser at dette er i den enkelte mottakers interesse, og det er i samfunnets interesse. Vi må ikke være redde for å våge å stille krav. Vi har også forskningen på vår side, som viser at dette faktisk fungerer. Det er derfor jeg synes det er underlig at opposisjonen her i dag velger ikke å være med på et tiltak som vil hjelpe mange unge mennesker.

Rigmor Aasrud (A) []: Vi har til behandling i dag endringer som påvirker viktige deler av sikkerhetsnettet i den norske velferdsstaten. Flere lover endres, og selv om det bare er én som får oppmerksomhet her i dag, er det andre viktige endringer.

Det er kanskje ikke så rart at regjeringspartiene ikke bruker krefter på endringer som at de som oppholder seg i en av kriminalomsorgens institusjoner i utlandet, ikke lenger skal kunne få ytelser fra folketrygden. Først nå, to år etter at ideen om å eksportere fanger til soning i Nederland kom opp, endres reglene som gjør at disse fangene ikke vil få rett til norske trygdeytelser. For en regjering som har gjort gjennomføringskraft til sitt mantra, må det være flaut å komme til Stortinget med en sak nå. I over ett år har fanger hatt rett til trygdeytelser fordi de soner utenfor Norge. Det er sikkert derfor saken listes igjennom uten kommentarer fra saksordføreren her i dag.

Tre år etter at de inntok regjeringskontorene og halvannet år etter at et flertall i Stortinget vedtok aktivitetsplikt for alle som mottar økonomisk sosialhjelp, behandler vi nå en sak som skal gjelde omtrent en tredjedel av dem som er under 30 år og mottar sosialhjelp. Fra å gjelde 130 000 personer viser de økonomiske beregningene nå at plikten skal gjelde for 15 000.

Arbeiderpartiet synes det er bra at en ny statsråd i større grad forholder seg til virkeligheten enn den som la fram det første forslaget for en tid siden. I proposisjonen beskrives betydelige unntaksordninger, nettopp fordi det er opplagt at mange av dem som er sosialhjelpsmottakere, ikke trenger pisk, men behandling og tiltak for å komme seg videre i livet. Andre har arbeid, men er kommet opp i et økonomisk uføre.

Arbeiderpartiet er for aktivitetsplikt for dem som har nytte av det, enten de er over eller under 30 år. Vi endret lovverket allerede i 2010 for at kommunene, som har ansvar for sosialtjenestene, skal kunne pålegge aktivitet. For noen vil det være arbeid, for andre vil det være behandling, rehabilitering, trening eller sosial aktivitet. Men til det trengs det penger, aktiviteter gjør seg ikke selv. I Proba-rapporten som er grunnlag for den saken vi har i dag, står det:

«En stor del av de som får aktivitetsvilkår overføres i dag mer eller mindre umiddelbart til statlige tiltak.»

Det er 50 000 unge under 30 år som mottar sosialhjelp. Da hjelper det lite at man bevilger 60 mill. kr. Det utgjør en hundrelapp i måneden per mottaker. Hvorfor øker ikke de statlige tiltakene? Hvem skal fortrenges fra tiltakene som er etablert i dag? Eller er det kommunene som skal lage tiltakene? Prisen for det er i den samme rapporten anslått til om lag 8 600 kr per måned per mottaker. Det står i sterk kontrast til den hundrelappen som bevilges.

Arbeiderpartiet er for aktivitet, men ikke en lovhjemmel som ikke finansieres. Våre møter med Nav-ansatte viser at det er behov for tett oppfølging for å lykkes med å løfte dem som har falt ut av enten skole eller arbeidsliv, men det skjer ikke når vi i dag hører om veiledere som har over 100 brukere å ta vare på.

Vi i Arbeiderpartiet mener at vi må legge mer vekt på tiltak. Derfor styrker vi tiltak i skolehelsetjenesten, mot rus og for rehabilitering. Vi øker antallet tiltaksplasser, og vi styrker kommuneøkonomien betydelig. Vi vil gi sosialhjelpsmottakerne muligheter, ikke tomme lovhjemler.

Vi vil stemme for SVs og Senterpartiets forslag om en aktivitetsrett, for vi ser at det kan gi oss en mulighet til å få en vurdering, sånn som det står i saken, bl.a. om hva tiltakene faktisk vil koste. Etter vår mening vil en slik ordning komme i tillegg til den muligheten kommunene har til å stille vilkår om aktivitet i det som er dagens lovverk.

Stefan Heggelund (H) []: Jeg ble litt forfjamset av det innlegget vi nettopp hørte, fordi Arbeiderpartiet har så mange budskap på en gang nå at det er faktisk ikke mulig å forholde seg til ett av dem.

Det ene er at representanten Aasrud sier at aktivitetsplikt koster penger, men i Arbeiderpartiets alternative budsjett kutter de alle pengene til aktivitetsplikt. Så det de mener koster penger, ønsker de altså ikke å bevilge penger til.

Det andre er den latterliggjøringen av bevilgningen som de fire samarbeidspartiene er enige om i denne forbindelse. Hva er den et resultat av? Den er et resultat av den finansieringsdialogen som regjeringen har hatt med KS. Så det er altså en mangel på evne og vilje til å lytte til kommunene. Men det er også en mangel på evne og vilje til å lytte til seg selv og sine egne standpunkter, slik vi hørte fra representanten Aasrud nå, for hun synes aktivitetsplikt er bra, men hun ønsker ikke å bevilge pengene til det.

Arbeiderpartiet har et veldig merkelig syn i denne saken. De er for aktivitetsplikt, men de ønsker ikke at det skal være aktivitetsplikt i alle kommuner, eller de ønsker i hvert fall ikke å løfte en finger for at det skal være aktivitetsplikt i alle kommuner. Jeg har selv sittet i debatter med representanter fra Arbeiderpartiet som har skrytt av at de innførte aktivitetsplikt – det er det Arbeiderpartiet sier for tiden. Det var for øvrig ikke det de sa da vi behandlet aktivitetsplikt forrige gang – et ganske annet budskap enn de hadde da, men ok. De skryter nå av at det var de som innførte aktivitetsplikten, men de er imot regjeringens forslag om aktivitetsplikt i alle kommuner.

Det går ikke an å si ja og nei samtidig. Ja og nei er den ultimate selvmotsigelsen i det norske språk, men det er altså det Arbeiderpartiet prøver på i denne debatten.

La oss ta argumentene for hvorfor dette er viktig. Ok. Når velferdsforskere skal se på hva som er utfordringer i det norske velferdssystemet, hva er det de sier da? Jo, et av de store problemene er at vi har en høy andel nordmenn på helserelaterte ytelser – høyere enn i land vi sammenligner oss med – uten at det kan forklares i helsesituasjon eller arbeidsmiljø.

Hvis man snakker med brukere av Nav eller folk som jobber i Nav – hva mener de er et problem i det norske velferdssystemet? Jo, de mener mangel på oppfølging er et problem. Og hvordan har man så havnet i denne situasjonen? Den ene grunnen, som forskerne har pekt på i lang, lang tid, og som vi endelig har en regjering som gjør noe med, er at vi har hatt en medikalisering av det norske trygdesystemet. For mange blir plassert inn på helserelaterte ytelser i mangel på gode alternativer i velferdssystemet. Det gjør at ressurssituasjonen når det gjelder disse ytelsene, er krevende.

Noe av poenget og noe av det gode med Nav-reformen er det samarbeidet som skal være mellom kommune og stat. Hvis man leser SINTEFs evaluering av arbeidsavklaringspengene, vil man kunne se at en rekke Nav-ansatte der sier til forskerne at de mener at unge mennesker, mange unge som har AAP, ville hatt det bedre hvis de hadde fått den oppfølgingen de skulle ha i kommunene. Det er det vi legger til rette for. Og så ser man at det virker. Aktivitetsplikt virker! Det gjør at folk kommer raskere i jobb. Det gjør at folk unngår ufrivillig passivitet i trygdesystemet, men det virker altså bare i de kommunene der man har det. Det er grunnen til at dette nå skal gjelde over alt, og det er det opposisjonen er imot. Et tiltak de synes er godt, sier de, skal bare gjelde noen steder. Det er et merkelig budskap – et veldig merkelig budskap.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Senterpartiet er sterk tilhenger av det gamle slagordet fra Arbeiderpartiet om å gjøre sin plikt og kreve sin rett. Vi hører med til dem som stiller krav til folk, samtidig som vi er varme overfor dem som sliter, og den framstillingen som representanten før meg ga, er jo rimelig tendensiøs.

Alle kommuner har i dag mulighet til å sette vilkår for utbetaling av tjenester etter sosialtjenesteloven, og en god del kommuner gjør det. Det var gjennom et vedtak som kom under den rød-grønne regjeringa i 2010, at en fikk en slik endring at en kan sette vilkår med hensyn til aktivitetsplikt. Det som så har skjedd, er at en rekke kommuner har fulgt det opp. Det har vært en politisk vilje til å følge det opp. Det har innebåret at en er nødt til å gå inn i det dilemmaet som det er. En må da nemlig ha et tilbud for de menneskene det gjelder, og samtidig hele tida vurdere: Dersom de menneskene det gjelder, ikke følger opp den plikten, hva skal en så gjøre når det gjelder den basisinntekten som en trenger for livsopphold? Det er et dilemma som verken representanten Heggelund eller representanten Wiborg går inn i, men som regjeringa sjøl går ganske grundig inn i, og det er noe av det som er årsaken til at regjeringa har kommet til Stortinget med en endret forståelse av det at en skal sette vilkår, for nå skal det settes vilkår bare for de personene som er under 30 år.

Det gjør at det som er sentralt for Senterpartiet, er at når en skal innføre et sånt skal-krav, må kommunene være satt i stand til å kunne gjennomføre det, i en tid hvor det er svært vanskelig – og mye vanskeligere enn tidligere – å få arbeidsrettede tiltak for mennesker som har en svak tilknytning til arbeidsmarkedet. Senterpartiet er av de fremste til å ønske å få til dette, og vi har en rekke endringer som går på at både de kommunene og det private næringslivet det gjelder, skal få gi disse menneskene en mulighet til å komme inn i arbeidslivet, og dermed komme vekk fra den støtten som er så helt basal når en ikke har annen inntekt å leve av. Derfor kreves det, som det er sagt her tidligere, betydelige midler for at kommunene skal kunne være i stand til dette, og de 60 mill. kr i økte bevilgninger til kommunene som skal dekke det administrative arbeidet, dvs. om lag 150 000 kr per kommune, er veldig beskjedent i forhold til den store oppgaven vi her snakker om.

Det som er kjernen i saken, er altså at Senterpartiet står fullt og fast ved at det bør stilles krav om aktivitetsplikt, samtidig som en må vurdere i hvert enkelt tilfelle her hva som er det rette opp mot den enkelte. For hvis en ikke har et tillitsforhold mellom den det gjelder og de offentlige myndighetene, vet alle at resultatet blir svært mye dårligere. Da må det offentlige kunne tilby noe som er positivt for den det gjelder, og dermed få det positive til å overskygge det som er det negative i situasjonen.

Jeg vil da avslutte med å ta opp det forslaget som Senterpartiet og SV står sammen om, som lyder:

«Stortinget ber regjeringen fremme en egen sak med vurdering av hvordan en rett til aktivitet for mottakere av økonomisk sosialhjelp kan utformes.»

Dette er helt vesentlig for at vi skal komme over den diskusjonen som bare går på toppene – som gjelder at en skal stille krav, krav, krav – og over til at en positivt kan gi et bidrag til de menneskene, slik at de kommer inn i et annet livsløp.

Presidenten: Representanten Per Olaf Lundteigen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Karin Andersen (SV) []: Det er muligheten og retten til å få hjelp som kunne forandre dette, og ikke de årlige diskusjoner om pisk mot dem som er vanskeligstilt. Dette temaet har jeg jobbet med i mange år. Jeg må si at nå har kommunene i mange år ikke gjort jobben sin i henhold til det som står i loven, nemlig å hjelpe folk som er uten arbeid og inntekt, over i en bedre livssituasjon, helst i arbeid – noen skal over i en trygdeytelse, og noen må ha hjelp over lengre tid. Det står i loven. Det har stått der lenge. Mange har ikke fått den hjelpen de har krav på. Men i stedet for å rette pisken mot de kommunene som ikke har gjort jobben, retter man pisken mot dem som ikke har fått hjelp. Jeg kan asfaltere vegen herfra og opp til slottet med rapporter som viser at fattigdom ikke fører til noe godt. Det fører til uhelse. Det fører ikke til at folk får jobb. Det som hjelper, er at folk har en inntekt de kan leve av, og at de får bistand med de bakenforliggende problemene sine. Det viser alle Nav-rapporter også. Det er ikke tilbøyelighet til å gå på trygd som går i arv, det er de bakenforliggende problemene, som ikke blir løst.

Derfor er det nødvendig at man setter Nav og kommunene i stand til å utføre dette. Og ja, det er riktig at de kommunene som har gjort dette med vett og forstand, har lyktes bra innenfor dagens lov. Det er altså fullt mulig. Det er bare det at det ikke har blitt gjort. SV er villig til å bruke penger både på Nav og på flere tiltak både i Nav-systemet og i kommunene for å få dette til, for vi tror det virker. Men da må det gjøres individuelt, med fornuft og slik at det faktisk hjelper den det gjelder, og ikke bare blir en slags maktdemonstrasjon der man skal vise folk som er vanskeligstilte, at det ikke skal være så lett her i verden.

Å være i avmakt og styres av andre, som til og med av og til snakker stygt om en, fører veldig sjelden til endring. Det fører i hvert fall ikke til arbeidslyst og glede. Når vi nå har vist til at det faktisk er mangel på oppfølging – og det sier også Nav sjøl, at de har altfor mange å ta seg av, de har ikke penger til nok tiltak, folk går og venter på tiltak – så er det litt forstemmende å se at det regjeringen nå har bevilget etter de lange rundene det har vært om dette, er en sum som er svært, svært liten. 200 kr per person, slik at de skal få fylt på CV-en, som representanten fra høyresiden var oppe her og sa i stad, er vel å ta i litt. Det må nok til mer satsing også fra regjeringens side på dette.

Jeg har også i dag lyst til å nevne Pøbelprosjektet, som jeg har fulgt i ganske mange år. Pøbelprosjektet stiller store krav til dem som deltar. Det er ingen kjære mor. Men samtidig er det noen der som står ved din side, følger deg når du skal finne drømmen din – for mange av disse ungdommene har i mange år ikke turt å tenke at det går an å bli noe av dem, for det er det ingen som har fortalt dem. Det må være noen voksne der, som står ved deres side, som ikke stikker og gjemmer seg når det begynner å blåse og det begynner å bli litt vanskelig, men som sier: Jeg skal følge deg fram, hele vegen til drømmen din. Da må vi kunne stille opp med noen som gjør det. Det kan være Pøbelprosjektet, det kan være andre som gjør det. Og så må det være mulig å bygge på det man starter på, til å fullføre det man skal.

Da kommer jeg til et annet poeng, og det er dagens arbeidsliv. Dagens arbeidsliv er svært kompetansekrevende – ikke bare på formelle ferdigheter, men også på sosial kompetanse. Hvis man sliter med sosial angst, er det litt vanskelig når man blir presset ut i et arbeid der man skal være i frontlinjen i et serviceyrke f.eks. Det er vanskelig. Det går som regel galt, og så får man med seg enda en negativ opplevelse som setter seg i kroppen, og som gjør det vanskelig å lykkes.

Vi er faktisk nødt til å følge mange av dem som sliter med manglende kompetanse i dag, lenger. La dem få lov til å fullføre kompetansen sin på en offentlig ytelse. Da vil mange flere framover kunne klare seg godt i livet sjøl.

Statsråd Anniken Hauglie []: Lovforslaget som behandles i dag, omfatter lovendringer på velferdsområdet, hovedsakelig endringer i sosialtjenesteloven og folketrygdloven. Forslagene gjelder dels nødvendige lovendringer som følge av forslag fremmet i statsbudsjettet for 2017 og dels enkelte mindre endringer og presiseringer. Forslaget omfatter også noen mindre justeringer og lovtekniske oppdateringer i flere lover.

Som det framgår av regjeringens budsjettforslag, er det spesielt viktig å hjelpe unge ut av en passiv tilværelse. Nyere forskning viser at vilkår om aktivitet særlig har god effekt overfor unge mottakere av sosialhjelp. Regjeringen foreslår derfor at det i sosialtjenesteloven innføres en plikt for kommunene til å stille vilkår om aktivitet i første omgang for stønadsmottakere under 30 år. Formålet er å styrke den enkeltes muligheter for å komme i arbeid og bli selvforsørget. Det er derfor åpnet for unntak når det ikke er mulig å stille krav til aktivitet, og hvor aktivitet ikke fremmer målet om selvhjulpenhet. Jeg registrerer at komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Arbeiderpartiet i innstillingen hevder at regjeringen nå foreslår betydelige unntaksbestemmelser sammenlignet med det som ble vedtatt av Stortinget 7. april 2015. Jeg understreker at regjeringen ikke har foreslått en videre unntaksadgang, men presisert hvordan den skal forstås.

Det foreslås videre endringer i folketrygdloven som utvider retten til tolke- og ledsagerhjelp for døvblinde. Styrkingen av døvblindes rett til tolke- og ledsagerhjelp vil bidra til at døvblinde får økte muligheter til en aktiv hverdag. Endringen innebærer at folketrygden overtar noe av ansvaret til kommunene for denne gruppen, og en utvidelse av retten til tolke- og ledsagerhjelp til fritidsaktiviteter. Innstrammingen som ble foretatt i 2012, løses derfor nå opp.

Lovforslaget innebærer også en utvidelse av pensjonsordningen for ledsagere til utsendte i utenrikstjenesten til også å omfatte samboere, slik at samboende og gifte dermed nå sidestilles.

I tillegg til oppfølging av budsjettforslaget foreslår regjeringen enkelte andre endringer i folketrygdloven og andre lover på trygderettsområdet.

Medlemmer som ellers ikke oppfyller vilkårene om forutgående medlemskap før de blir uføre, kan likevel få rett til uføretrygd dersom de tidligere har hatt langvarig medlemskap eller høy opptjening i folketrygden. Ved overgangen fra uførepensjon til uføretrygd ble det gjort en språklig endring som ga en utilsiktet effekt ved at det ble stilt strengere krav til opptjening for enslige enn for gifte/samboende. Dette endres nå for å sikre likebehandling.

Regjeringen ønsker likebehandling av hvilke folketrygdytelser som skal gis til personer som oppholder seg i institusjon eller fengsel i og utenfor Norge. Lovforslaget omfatter enkelte mindre opprettinger og oppdateringer i folketrygdloven og lovfestede offentlige tjenestepensjonsordninger.

Jeg er fornøyd med at forslagene bidrar i regjeringens satsing på unge som faller utenfor og personer med nedsatt funksjonsevne, slik at disse gruppene får økt mulighet til å inkluderes i arbeid og dagligliv, og jeg merker meg at komiteens flertall stiller seg bak forslagene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Karin Andersen (SV) []: Det har tidligere vært liten interesse fra Høyre for å sikre dem som trenger sosialhjelp, rett til oppfølging. Det er det nå også, det er bare i de tilfellene man kan svinge pisken over dem som er vanskeligstilte, man griper til sanksjoner.

Spørsmålet mitt til statsråden er da: Hva vil man gjøre med kommuner som ikke følger opp dette, som ikke tilbyr en kvalitet i oppfølgingen som gjør at man har en mulighet til å lykkes med dette? Jeg håper statsråden er enig med meg i at det ikke skal være et slags meningsløst tvangsarbeid for sosialhjelp vi nå skal bruke tid, krefter og penger på. Det må være opplegg som gjør at de det gjelder, reelt har en større sjanse til enten å komme seg inn i et utdanningsløp eller få fotfeste i arbeidslivet.

Statsråd Anniken Hauglie []: For det første vil jeg si meg helt uenig i premisset i spørsmålet fra representanten Andersen. Representanten brukte i sted begrepet «uhelse», og er det noe som fører til uhelse, så er det passivitet og utenforskap. Høyres engasjement i saken er nettopp å hindre og redusere både passivitet og utenforskap, for vi ser at folks helse forringes av det. Nå skal kommunene innføre aktivitetsplikt, jeg forutsetter at kommunene følger det opp. Så er det tilsynsmyndighetene som følger opp kommunene i deres arbeid.

Vi har vært opptatt av at terskelen for hva som skal være aktivitet, vil være litt opp til kommunene i møte med den enkelte sosialklient. Sosialklientenes og ungdommenes behov er ulike, men for noen vil det å komme seg ut døren og til sosialkontoret i seg selv være en oppgave stor nok i en innledende fase. De vil trenge hjelp til kanskje å fylle ut en CV eller skrive en jobbsøknad. For andre kan det være helt andre tiltak som kreves. Da er det opp til kommunene sammen med klienten å vurdere hva som er riktig tiltak for den enkelte.

Karin Andersen (SV) []: Jeg registrerer at statsråden ikke forstår at det å være i fattigdom og ikke ha penger til å klare hverdagen i seg sjøl fører til uhelse. Ingen er uenig i at hvis man har god helse, kan det å være i passivitet føre til uhelse. Veldig mange av dem som er i denne situasjonen, har tilleggsproblemer fra før, og det å bli fattig fører aldri til noe godt.

Til det siste: Det som statsråden nå beskriver, er jo det som ligger i dagens lov, det er ikke noen forandring på det. Etter det som ligger i dagens lov, er det ganske omfattende hva kommunene har plikt til å følge opp med. At statsråden sjøl sier at hun ikke har tenkt å følge med på hvordan kvaliteten på dette opplegget framover utvikler seg, er alvorlig, særlig når man ser det i forhold til budsjettet som er lagt fram. Det er ikke økte tiltaksmidler som gjør at man kan følge dette opp.

Statsråd Anniken Hauglie []: Kvaliteten må vi selvfølgelig følge med på. Mitt poeng er at det er litt opp til kommunen og den enkelte sosialhjelpsmottaker å vurdere hva som er egnet tiltak for den enkelte sosialhjelpsmottaker. Der er sosialklientene vidt forskjellige. For mange kan det være arbeidsmarkedstiltak som er riktig. Der ligger det også mye penger i budsjettet. Nav har mer enn nok penger til tiltak slik det ligger an nå, og vi er selvfølgelig også innstilt på å bevilge mer når det er nødvendig.

Mange kommuner følger ikke opp sitt ansvar i dag, det vet vi jo. Det er også bakgrunnen for at vi nå innfører en plikt; kommunene skal følge opp unge sosialhjelpsmottakere under 30 år med relevante tiltak som får dem ut av passivitet og over i aktivitet. Jeg har møtt mange av ungdommene som nå opplever aktivitetsplikten. Jeg har ikke hørt noen av dem klage på at dette nå innføres. Tvert imot oppfatter jeg – i hvert fall ut fra dem jeg snakket med, og ut fra tilbakemeldingene som de kommunene som gjør det, får – at ungdommene er positive til at de nå endelig blir sett og får denne oppfølgingen som de lenge har ønsket.

Rigmor Aasrud (A) []: Jeg vil stille statsråden et spørsmål som for så vidt omhandler de delene av proposisjonen som ingen her omtaler noe særlig i dag. Det gjelder dem som får straffegjennomføring i utlandet, og som hittil har kunnet ta med seg trygdeytelsene til utlandet fordi man ikke har klart å gjennomføre endringer i lovverket. Jeg har lyst til å spørre statsråden om hvor mange dette gjelder.

Statsråd Anniken Hauglie []: Det har jeg ikke tall på her. Det finnes det helt sikkert tall på, men det har jeg ikke på stående fot, så det må jeg komme tilbake til. Ellers skal jeg komme tilbake i løpet av debatten – jeg har det ikke klart for meg nå.

Rigmor Aasrud (A) []: Det er en ganske vesentlig del av denne proposisjonen, og det står i departementets vurdering:

«Departementet er imidlertid gjort oppmerksom på at ordlyden i folketrygdens bestemmelser om reduksjon eller tap av rett til ytelser under opphold i «institusjon under statlig ansvar» og «anstalt under kriminalomsorgen» har gitt rom for tolkningstvil ved opphold i tilsvarende institusjoner eller fengsel i utlandet.»

Synes statsråden det viser regjeringens gjennomføringskraft at man har latt det gå så lenge etter at man begynte å sende fanger til Nederland, før man griper fatt i den typen trygdeeksport?

Statsråd Anniken Hauglie []: Meg bekjent er ikke det tallet som representanten spurte om, høyt. Det er ikke mange man har sendt ut, og det er heller ikke lenge man har hatt muligheten til å gjøre det. Hensikten med lovendringen er at man skal sidestille dem som soner i Norge, med dem som soner utenfor. Bakgrunnen for denne endringen er at man skal rydde opp i en forskjell som var der tidligere.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Saken om aktivitetsplikt gjelder de aller svakeste, de som får midlertidig sosialhjelp. Jeg registrerer at statsråden sier at det er et stort engasjement fra Høyres side for å bistå disse menneskene. Det å bistå her vil innebære at det vil koste penger. En vil altså gjøre en bedre jobb, og det vil bety at en må ha en større aktivitet, noe som koster penger. Sosialhjelp betales over kommunenes budsjetter, og spørsmålet mitt er da: Hvem er det som skal betale for denne økte kostnaden? Logisk sett, siden det betales over kommunebudsjettet, ligger det da an til at det er kommunene som skal betale for den økte aktiviteten? Eller er det sånn at staten framover ser for seg at den skal betale en større del av denne aktiviteten fordi kommunene vanskelig kan gjøre denne jobben, for den er så enormt stor?

Statsråd Anniken Hauglie []: En forutsetning for å innføre aktivitetsplikten som Stortinget satte da man behandlet dette i 2015, var at man skulle gå i dialog med kommunesektoren om kostnadene ved å innføre det. Det har regjeringen gjort. Etter denne konsultasjonen ble vi enige om at iverksettelsen for unge under 30 år vil koste 60 mill. kr, og det er også det regjeringen har lagt til grunn i sine budsjetter. Jeg går ut fra at KS, når de har gått med på denne summen, også er enig i det.

I tillegg er det også andre bevilgninger vi gjør som retter seg mot den samme gruppen. For eksempel foreslår vi nå 30 mill. kr til en forsterket ungdomsinnsats i Nav for unge under 30 år som etter åtte uker ikke har jobb eller aktivitet. Sånn sett følger regjeringen opp vedtakene i budsjetter.

Kommuneøkonomien er bedre enn på mange år, tiltaksporteføljen vår er stor, og det er også penger igjen på budsjettet. Jeg føler meg trygg på at kommunene vil kunne ivareta dette på en god måte. De vil også kunne spare penger på det og få flere ut av sosialhjelpen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Torkil Åmland (FrP) []: Det er en viktig sak man diskuterer her i dag – som har tatt litt tid – aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere.

Når man hører en del av innleggene fra opposisjonen i dag, skulle man nesten tro at dette er en slags straffeanstalt hvor man bruker pisk, det er en maktdemonstrasjon overfor de svakeste osv. Det er ikke slik de som har vært på dette, opplever det, for mange kommuner som gjør dette i dag, gjør det på en veldig god måte. Jeg har selv vært og besøkt flere av dem, bl.a. Fjell utenfor Bergen, som har et opplegg som heter Muligheten. Bergen kommune har selv folk i arbeid som har et lignende opplegg. De som deltar på dette, gir en helt annen versjon av dette enn den som blir framstilt – bl.a. av SV – her.

I en artikkel 12. mars 2014 i Bergens Tidende ble en av disse deltakerne intervjuet. Han sier:

«Dette har vært helt suverent for meg. Jeg tør ikke tenke på hvordan det ville gått hvis ikke Nav Fjell ga meg denne sjansen, som førte til at jeg nå jobber hos en entreprenør.»

For ham var ikke dette en pisk, for ham var ikke dette en maktdemonstrasjon, for ham var ikke dette en slags stempling av ham som sosialmottaker. For ham var dette veien ut av passivitet, det at noen satte krav, det at noen sa: Du må møte her kl. 9 i morgen, vi skal bistå deg, vi skal hjelpe deg, og målet er at du skal komme i utdanning eller i arbeid og på den måten bli selvforsørget. Det lyktes man med i dette tilfellet. Han er dypt takknemlig for at han fikk denne muligheten.

Så sier han videre noe annet interessant:

«For meg er det drømmeplassen på jord. Alt ble bedre da jeg kom hit. Jeg har lite godt å si om mitt forhold til Nav da jeg oppholdt meg på Østlandet, nå er holdningen min en helt annen.»

Utgangspunktet var at han var i en kommune på Østlandet hvor man ikke hadde dette, der han ikke fikk noe hjelp, der han kunne gå passiv på sosialhjelp uten at noen tok tak i situasjonen hans. Nå har han kommet til en kommune som tok tak i dette, og det ble redningen. Det er nettopp det man gjør med dette lovforslaget, at man sier at dette skal man ha i alle kommuner.

Så er det et siste sitat jeg har lyst til å referere til slutt:

«Hadde jeg havnet på Stortinget» – det kan jo hende han gjør det en dag – «ville jeg uten tvil fra dag én kjempet for å innføre tiltak som Muligheten over hele landet.»

Dette skulle ikke bare være i den kommunen han var, han ville at alle ungdommer i den situasjonen skulle få den muligheten som han hadde fått. Og så sier han, helt til slutt:

«Det er uforståelig at ikke flere Nav-kontor satser på tilsvarende prosjekter.»

Med det lovforslaget som ligger her i dag, sikrer man at dette ikke bare blir i enkelte utvalgte kommuner og for de ungdommene som er heldige og får det der, men at det skal være i alle landets kommuner.

Rigmor Aasrud (A) []: Representanten Heggelund lurte på om Arbeiderpartiet var litt forvirret i sine holdninger til denne saken. Da må jeg si at dersom representanten Heggelund hadde lest den rapporten som ligger til grunn for denne saken her i dag, hadde han kanskje forstått noe mer om hva Arbeiderpartiet mener. Vi er altså for aktivitetsplikt, vi stoler på at kommunepolitikerne våre klarer å finne gode tiltak, sånn som representanten Åmland nå snakket om. Men i en situasjon der arbeidsledigheten øker og vi får flere sosialhjelpsmottakere, er det tiltakene som må til, sånn som vi hørte representanten Åmland omtale, og ikke nye lovhjemler.

I rapporten fra Proba står det altså:

«Spørreundersøkelsen tyder på at 15 600 flere sosialhjelpsmottakere vil overføres til statlige tiltak etter at den nye loven er trådt i kraft. Om man forutsetter en varighet av disse tiltakene på 6 måneder, noe vi mener er realistisk, vil dette kreve 7 800 nye plasser».

Og hva foreslår regjeringen? Nesten ingen. Det står videre:

«Hvis kommunene selv må etablere tilsvarende tiltak, vil dette koste rundt kr. 15 000 per deltakermåned».

Det vil være en totalkostnad på 1,4 mrd. kr. Hvor er de pengene, Heggelund? I den samme rapporten sies det at hvis man skal overlate til kommunene å gjøre dette, vil den totale kostnaden være på om lag 0,5 mrd. kr, og at tiltakene vil vare i underkant av fire måneder.

Ja, vi tror det er behov for mer penger. Derfor øker vi kommunerammen betydelig, sånn at flere kommuner kan være i stand til å etablere de riktige tiltakene, og vi øker antall tiltaksplasser i budsjettet vårt sånn at flere kan gå på tiltak.

Hvis det er noe som noen virkelig burde ta selvkritikk på her i dag, er det ikke det at det er igjen ledige tiltaksplasser som ikke er oppbrukt i år. Jeg må si at det er en av de tingene som virkelig overrasker meg – at statsråden ikke klarer å styre Nav sånn at man bruker opp tiltaksplassene, i en situasjon der vi har så mange arbeidsledige og så mange utenfor arbeidslivet.

Så jeg vil anbefale representanten Heggelund å gå gjennom økonomien i dette og forklare hvordan han mener at kommunene skal få økonomi til å etablere de arbeidsplassene som her er helt nødvendige dersom flere skal komme seg ut av passiv sosialhjelp. De 60 millionene som bevilges, er jo penger til byråkrati, og det er greit nok, vi trenger byråkrati, og vi vet at Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen er god til å øke antall byråkrater, men her trengs det penger til tiltak.

Karin Andersen (SV) []: Ja, det trengs penger til tiltak, det er SV helt enig med Arbeiderpartiet i.

Grunnen til at jeg tok ordet, er at jeg mener at Høyre og Fremskrittspartiet – og også statsråden – snakker villedende i denne saken. De som i dag har fått aktivitet, opplever det som positivt, sier statsråden. Ja, det er da ingen som er uenig i det. Det sa jeg jo i mitt hovedinnlegg, og det har jeg sagt i 20 år: De som gjør dette med vett og forstand innenfor dagens lov, får det til, og det lykkes. Så dagens lov er god på dette området. Problemet har jo vært at det ikke har vært fulgt opp. Aktivitetsplikten er nå over for sosialhjelpsmottakerne, og det er kommunenes plikt å tilby slik aktivitet – som vi foreslår i dag, og som flertallet stemmer ned.

Det er jo den aktiviteten som kan få folk over i arbeid og ut av sin vanskelige situasjon. Så når Åmland fra Fremskrittspartiet er oppe her og snakker om denne unge mannen han har møtt, som sier at Nav ga ham denne sjansen – ja, det er jo nettopp det SV og Arbeiderpartiet foreslår i dag, og Senterpartiet også. Vi foreslår at det skal være en rett til aktivitet, mens det dere foreslår, er en plikt for den som er vanskeligstilt. Det er en stor forskjell. Slik loven er i dag, er det altså mulig for Nav kommune å tilby tiltak – også i samarbeid med Nav stat og andre – og i altfor liten grad gjør de det.

Da blir det også så alvorlig at det ikke ligger nok penger verken i kommunerammen, som jeg har rimelig god oversikt over, eller i tiltaksrammen fra Nav til å følge opp også dem som kunne ha nytte av den type tiltak. For det er en god del av dem som absolutt har forutsetninger for å kunne gå inn i det, hvis det er noen der som har tid til å følge dem opp og finne ut av dette, og at det er penger til tiltak til de andre også, som trenger en annen type oppfølging, som kan være veldig variert.

Men det er svært villedende når man later som om disse mulighetene ikke ligger der i dag, for det gjør de. Jeg er veldig opptatt av at kommunene skal følge opp dette, men da burde det jo vært det forslaget som mindretallet fremmer i dag, som ble vedtatt, for da sikrer man at de som trenger et tiltak, får det. Det hjelper ikke å ha en plikt hvis det ikke er et meningsfylt tiltak å starte på, og jeg vil gjenta: Jeg vil advare mot at man sender folk ut på tiltak som ikke har kvalitet og funker, for dette er mennesker som har nok utfordringer og har opplevd nok nederlag fra før.

Sveinung Rotevatn (V) []: Det er ikkje meininga å forlengje debatten, men slik han har utvikla seg, tenkte eg å ta ordet og seie noko likevel.

Realiteten i det vi her diskuterer, hadde vi ein debatt om i Stortinget for snart to år sidan, så at det er eit stort behov for å ha ein debatt no, slit eg litt med å sjå. Det er av og til slik at saker der ein eigentleg ikkje står så forferdeleg langt frå kvarandre eller er så forferdeleg ueinige, likevel utviklar seg til å bli store debattar i denne salen, med ein veldig ideologisk patos om pisk og det eine og det andre – for ikkje å snakke om at ein bevisst misforstår kvarandre sine posisjonar, kanskje fordi ein ser seg tent med å skape ei konfliktlinje som ein ønskjer skal vere der.

Det Stortinget gjorde då ein fatta vedtak, var eigentleg å velje mellom det som var den dågjeldande situasjonen, nemleg at ein ikkje har noka aktivitetsplikt, men vide moglegheiter til å påleggje det, og at ein skal ha ei aktivitetsplikt, men vide moglegheiter for å gjere unntak frå ho. Det var det Stortinget tok stilling til. Kor stor den forskjellen blir i praksis, der ute i den enkelte kommunen, kan ein nok diskutere. Det eg ikkje oppfattar at det er noka særleg ueinigheit om, er at det er bra at ein har eit aktivitetstilbod, og at sosialhjelpsmottakarar som kan dra nytte av det, får den moglegheita. Det opplever eg faktisk at alle parti seier er bra. Det må jo vere bra.

Så trur eg alle skal erkjenne – og det er eigentleg denne lovsaka eit uttrykk for – at det å sørgje for at alle skal få den moglegheita, er ein krevjande jobb, både fordi det kostar pengar, og fordi det krev kompetanse i den enkelte kommunen. Då får eg lyst til å leggje til at dette er nok eit eksempel på ei sak der eg trur at mange plassar i landet kunne ein dratt nytte av å gjere meir saman og vere ein større kommune som kan byggje kompetanse til å levere nettopp den typen tenester. Så er det nokon som er veldig imot at Stortinget skal meine noko om det, men som på ingen måte frir seg frå at Stortinget skal gå inn og detaljstyre og krevje at det eine og det andre skal bli gjort innanfor dagens kommunar. Slik er det – det var ikkje meininga å starte den store kommunesamanslåingsdebatten, men frå min ståstad tenkjer eg det er bra at folk har moglegheita til å få aktivitet, og det er heilt ok at det ligg som ei plikt i lovverket at kommunane skal tilby det, men det er klart at den enkelte kommunen må byggje opp kompetanse og ha ressursar til å gje det meining. Det er ein jobb som ein ikkje løyser på ein-to-tre gjennom lovvedtak. Det er ein jobb som må gjerast der ute.

Torkil Åmland (FrP) []: Jeg har bare en liten kommentar til noen av de innleggene som har kommet.

Først til Rigmor Aasrud. Det jeg snakket om som denne ungdommen var på, var ikke et arbeidsmarkedstiltak primært, men han kom inn i dette gjennom dette opplegget, altså aktivitetsplikten for sosialhjelpsmottakere, som Fjell kommune praktiserer, og det var det som ble redningen og hjelpen for ham videre.

Det leder meg til litt av poenget som en del av opposisjonen kjører på her, og det er at man skal satse på alle andre ting fordi det er andre behov blant disse ungdommene, og det er det jo. Derfor har regjeringen f.eks. gjennomgått hele tiltakssystemet og reformert det, og den har lagt fram en rusplan, så det er ikke noen motsetning i å gjøre ting på andre områder og møte andre behov og det å ha en aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere. Mange av disse har ikke nødvendigvis behov for arbeidsmarkedstiltak. De har behov for litt hjelp til å søke arbeid eller finne ut hvilken utdanning de skal prøve å komme seg videre på. Da er det ikke statlige arbeidsmarkedstiltak som er løsningen for dem. Da er det kanskje nettopp, som en sa her tidligere i debatten, en voksen person som kan være der og hjelpe dem med hva slags type jobb de kan søke på, med hvordan man søker på jobb, og på den måten gi dem litt dytt og hjelp for å komme i gang med den prosessen i livet sitt. Det kan man gjøre, og det gjør man på en veldig god måte gjennom disse oppleggene som disse kommunene har, og det er en god idé å gjøre det til en plikt også for andre kommuner som ikke gjør det i dag.

Stefan Heggelund (H) []: Rigmor Aasrud sier at hvis jeg bare leser Proba-rapporten, vil jeg forstå Arbeiderpartiets standpunkt. Jeg misliker insinuasjonen om at jeg ikke kommer forberedt til de debattene vi har i salen, men det finnes uansett ikke den rapport som kan forklare Arbeiderpartiets standpunkt i denne saken. En Arbeiderparti-representant mener mer i denne saken enn ti vise klarer å forklare.

Det snakkes om kommuneøkonomi. Kommunene har aldri hatt bedre økonomi enn nå under denne regjeringen, men den bevilgningen vi har til aktivitetsplikten, er resultatet av den finansieringsdialogen vi har hatt med kommunene, og det er litt oppsiktsvekkende at Arbeiderpartiet ikke ønsker å lytte til den. Og hva er alternativet til den bevilgningen? Jo, det er Arbeiderpartiets rene kutt – alle pengene borte. Aktivitets- og sosialhjelpsmottakere er viktige, sier Arbeiderpartiet – de kutter i den bevilgningen, som de også på talerstolen står og sier er for lav. Det gir jo ingen mening. De lytter ikke til seg selv, og de lytter ikke til kommunene. Og hvordan tør Arbeiderpartiet å snakke om gjennomføringskraft i sosialpolitikken? Hva var resultatene i Nav – vi var litt inne på det da vi diskuterte Nav-meldingen – etter åtte år med den rød-grønne regjeringen? Jo, at etter at den største forvaltningsreformen i norsk historie ble implementert av den rød-grønne regjeringen, var man omtrent like flink til å hjelpe folk tilbake i arbeid, over til utdanning eller over til uføretrygd, for dem som skulle ha det. Tiltakssystemet var bare rot. Denne regjeringen har ryddet opp i Arbeiderpartiets mislykkede organisering av tiltakssystemet.

Representanten Karin Andersen har stått på talerstolen og avslørt SV. I det første innlegget sitt snakket hun nesten som om hun var en Høyre-representant, snakket pent om å gi aktivitet til sosialhjelpsmottakere, siterte til og med Pøbelprosjektet, som for øvrig støtter regjeringens forslag om å senke terskelen til arbeidslivet gjennom midlertidige ansettelser. Kanskje var det derfor at det til slutt bare var retorikk representanten Karin Andersen hadde igjen. Så viser hun til sitt eget forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme en egen sak med vurdering av hvordan en rett til aktivitet for mottakere av økonomisk sosialhjelp kan utformes.» Men hva er vitsen med å fremme det forslaget? Vi vet jo allerede hvordan dette kan utformes, og det er det regjeringen gjør nå, og det er det vi vedtar her i dag.

Presidenten: Representanten Rigmor Aasrud har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Rigmor Aasrud (A) []: Det er riktig at kommunene klarer seg sånn noenlunde nå. 36 pst. økning i eiendomsskatten under Høyre og Fremskrittspartiets regjeringstid er jo et bevis på at de har klart å skaffe seg midler på andre måter.

Men jeg vil minne representanten Heggelund om at vi i statsbudsjettet fjerner 60 mill. kr til aktivitetsplikt. Det veksler vi inn i 2 mrd. kr mer til kommunene, vi veksler det inn i 2 000 flere tiltaksplasser, og vi øker ordningen med lønnstilskudd med 50 mill. kr. Samtidig omdisponerer vi 125 mill. kr fra ordningen med AAP nettopp fordi de unge sosialhjelpsmottakerne – noen av dem kommer inn på AAP-ordningen – også skal kunne få aktiviteter. I motsetning til regjeringen og det partiet som Heggelund er medlem av, gjør vi faktisk endringer også på AAP-ordningen. Jeg har bare hørt Høyre snakke om det hittil.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til ett minutt.

Karin Andersen (SV) []: Representanten Heggelund fra Høyre forsøker å spre mer forvirring ved å late som om det forslaget som i dag vedtas, gir dem som trenger sosialhjelp, en rett til aktivitet. Det gjør det altså ikke. Dette er en plikt for den som mottar sosialhjelp, til å motta noe, et eller annet, som vi selvfølgelig håper er bra.

Loven i dag gir kommunene mulighet til å pålegge vilkår, og de som har gjort det, med vett og forstand, har lyktes. Så da er det vanskelig å forstå hvorfor regjeringen og Høyre og Fremskrittspartiet nå i dag ikke ser at det hadde vært en mye klokere veg å gå – å bistå kommunene for å sikre at både de og Nav hadde ressurser til å gjøre dette på en god måte.

Det er det som er retorikken og politikken i dette: De borgerlige ønsker å vise at de bruker pisk mot de fattige. På den andre siden vet vi om skattelettelsene til de rikeste, så vi ser hvor sympatien ligger.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.