Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [10:34:57] (ordfører for saken): Jeg ønsker å takke komiteen for et godt samarbeid under behandlingen av dette representantforslaget om endring av botidskravet for rett til kontantstøtte. Det har gått rimelig greit og raskt å ta stilling til forslaget, da det ikke er noen tvil om hvor de respektive partiene står i denne saken.

Ved behandlingen av Innst. 368 L for 2016–2017 vedtok et stortingsflertall bestående av Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre å innføre et botidskrav på fem år for kontantstøtten. Bakgrunnen for endringen var at Solberg-regjeringen den gang mente at ordningen bidrar til at det er mer lønnsomt for innvandrere å være hjemme med barn framfor å sende dem til barnehagen. Ifølge regjeringen ville botidskravet gi innvandrere sterkere incentiver til å komme raskere ut i arbeid samt stimulere til økt bruk av barnehage.

I etterkant av den vedtatte endringen i juni 2017 har vi sett en rekke eksempler på familier som er blitt rammet urimelig av botidskravet. Dette gjelder særlig søkere som har vært folketrygdmedlemmer hele sitt liv, og som nå opplever at de med de nye reglene ikke får kontantstøtte fordi de har en partner som har kortere botid enn fem år. Til tross for at komiteen nå fikk en mulighet til å ta grep for å rette opp i denne uretten, har et komitéflertall likevel valgt å opprettholde botidskravet.

Det synes Senterpartiet er beklagelig. Vi står sammen med Kristelig Folkeparti i denne saken, for Senterpartiet er, på lik linje med Kristelig Folkeparti, opptatt av valgfriheten til familien. Men jeg har notert meg at Arbeiderpartiet, Venstre og SV argumenterer med at ordningen må avvikles fordi den er integreringshemmende, og at den holder innvandrerkvinner hjemme.

Hele poenget med kontantstøtten er nettopp å legge til rette for at foreldre kan velge å være hjemme med de yngste barna. Kontantstøtten er målrettet og gjelder for barn mellom ett og to år. Det er en kjærkommen ordning for mange foreldre, for det er faktisk slik at ikke alle ønsker, kan eller av andre årsaker vil sende sine 1-åringer til barnehagen. Det mener jeg vi politikere skal respektere.

Vi må heller ikke glemme at innvandrerkvinner, som det snakkes om hver gang kontantstøtten er oppe til diskusjon, er en sammensatt gruppe. De er ikke like. Det er f.eks. høyere yrkesdeltakelse blant andregenerasjons innvandrerkvinner, og flere som tar høyere utdannelse, enn blant førstegenerasjons innvandrerkvinner. Vi trenger også å skille mellom dem som kommer fra EØS-land, dem med kort botid i Norge, dem med flyktning- og asylbakgrunn samt alle de yrkesaktive kvinnene som benytter seg av ordningen.

Språkkunnskaper, kompetanse og yrkeserfaring er også vesentlige momenter som forklarer innvandrerkvinnenes yrkesdeltakelse. Dessuten må en heller ikke overse det faktum at mange av dem som ønsker å jobbe, møter en god del hindringer på arbeidsmarkedet.

Det synes å være mangelfull kunnskap om hvem kontantstøttemottakerne er. Når Statistisk sentralbyrå utarbeider statistikken Kontantstøtte blant innvandrere, som er en årlig statistikk på oppdrag fra Barne- og likestillingsdepartementet, er barna analyseenheten. Det vil si at variabler som foreldrenes botid, utdanningsbakgrunn eller yrkesstatus ikke er inkludert. Vi vet derfor altfor lite om mødrene som mottar kontantstøtten. Riktignok vet vi om landbakgrunn og bosted, men vi vet ikke om kvinnene er i deltidsjobb, i praksisplass gjennom Nav, under utdanning, har barn hos besteforeldrene mens de går tilbake til arbeidet etter endt permisjon, eller om de er yrkesaktive, men velger kontantstøtten for å tilbringe tid med barna sine.

Det er behov for mer kunnskap om hvem kontantstøttemottakerne er, og derfor fremmer Senterpartiet, sammen med Kristelig Folkeparti, et forslag der vi ber regjeringen innhente mer kunnskap om hvem kontantstøttemottakerne er.

Så til dette med barnehagedeltakelse og språkopplæring: Det er ingen tvil om at språkkompetanse og barnehagedeltakelse er viktig. Riktignok er barnehagedeltakelsen blant minoritetsspråklige ettåringer lav sammenlignet med barn fra øvrig befolkning. Men gjennom en offensiv satsing har den totale barnehagedeltakelsen blant minoritetsspråklige barn økt betraktelig. Åtte av ti barn går nå i barnehagen i de aldersgruppene som virkelig tar til seg språk og annet de får ved barnehagedeltakelse. Derfor setter jeg spørsmålstegn ved argumentene om at just disse minste barna, som knapt har begynt å gå og så vidt utviklet taleevne, må i barnehagen, mens andre ettåringer via kontantstøtten får muligheten til å være hjemme.

Jeg tror vi trenger å senke skuldrene litt og la de små være små. Hvis foreldrene av ulike årsaker velger å vente med barnehagestart for de minste, er det deres rett. Jeg mener videre at vi skal være forsiktige med å stigmatisere en så mangfoldig gruppe som det innvandrerkvinnene er. Kontantstøtten er en god ordning, og Senterpartiet vil fortsette å støtte den.

Derfor er det beklagelig at et flertall gikk inn for et botidskrav i fjor. Og når man nå først fikk anledning til å rette opp i de utilsiktede konsekvensene, velger et flertall å avstå fra å gjøre det – dessverre.

Jeg tar opp forslaget fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti.

Anette Trettebergstuen (A) [10:40:21]: Arbeiderpartiet er motstander av kontantstøtten. Det er vel ingen overraskelse for noen i denne salen. Det er med den begrunnelse at vi mener at det er feil å betale folk for ikke å benytte seg av et velferdsgode, altså barnehageplass. Kontantstøtten har etter vår mening utspilt sin rolle. Det er veldokumentert, av utvalg etter utvalg, og konkludert med, av de fleste partiene i denne salen, at kontantstøtten er integreringshemmende, at den bryter med prinsippet om arbeidslinja, og at den går ut over likestillingen. Den holder unger hjemme som hadde hatt godt av å gå i barnehage, bli integrert og lære seg språk.

Det er ikke en ordning som er bærekraftig i den norske velferdsstaten. Men til tross for at flere og flere partier – også i regjeringen – har konkludert med dette, er det ikke et parlamentarisk flertall for å avskaffe kontantstøtten i denne perioden. Det tar også Arbeiderpartiet inn over seg. Vi er derfor opptatt av å støtte og foreslå endringer av kontantstøtten som kan gjøre den mindre integreringshemmende. Derfor støttet vi innføringen av botidskravet i forrige periode.

Så har det vist seg, som saksordføreren sa – det er også derfor vi har denne debatten i dag – at et slikt botidskrav vil slå urimelig ut for noen. Det vil også ramme grupper det ikke var tenkt å ramme. Slik vil det være med de fleste kontantytelser. Man vil ikke klare å gjøre den typen endringer uten at man vil kunne få enkelttilfeller hvor det åpenbart er urimelig. Det er vanskelig å ha den typen krav og sørge for at det ikke slår urimelig ut. Det vil være en umulig oppgave for Nav, og vi i Arbeiderpartiet har konkludert med at de positive konsekvensene av et slikt botidskrav veier opp for de negative enkelttilfellene hvor det slår urimelig ut. Derfor står vi ved det vi sa i forrige periode. Botidskravet er riktig. Det er med på å gjøre en integreringsfiendtlig, likestillingsfiendtlig og arbeidslinjefiendtlig ordning litt mindre integreringsfiendtlig, og derfor mener vi at det skal bestå.

Arbeiderpartiet vil støtte forslag nr. 1 i innstillingen. Vi er også selvfølgelig for å få mest mulig kunnskap om hvem kontantstøttemottakerne er.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [10:43:32] (komiteens leder): Loven om kontantstøtte ble endret i Stortinget våren 2017. Da innførte man botidskravet på fem år for å kunne motta kontantstøtte. Det trådte i kraft 1. juli 2017, og nå, et knapt halvår senere, foreslår Kristelig Folkeparti og Senterpartiet endringer i loven, slik at botidskravet bare skal gjelde for kontantstøttemottakeren og ikke den andre forelderen.

Høyres syn er at kontantstøtte er viktig for barnefamiliers valgfrihet, men at det var riktig av Stortinget å gjøre innstrammingen knyttet til krav om fem års botid, av integreringshensyn. Hvis botidskravet bare skal gjelde for kontantstøttemottakeren og ikke for den andre forelderen, vil botidskravet være veldig lett å omgå. En kan tenke seg da at den som er i full jobb og oppfyller botidskravet, får kontantstøtte, mens den andre forelderen er hjemme med barna. Hensynet til integrering taler for at begge foreldrene må oppfylle kravet.

Et klart flertall på Stortinget støtter regelen om at begge foreldrene må oppfylle botidskravet, og ønsket også denne lovendringen da Stortinget behandlet det på slutten av forrige periode. Arbeiderpartiet skriver i sine merknader at de også mener at botidskravet bør beholdes for begge foreldrene, og det har vi hørt representanten Trettebergstuen nettopp si. Deres begrunnelse er vi enig i. Det vil være vanskelig å utforme unntaksregler på en slik måte at de treffer dem som er godt integrert. Det vil også være ressurskrevende å håndtere eventuelle unntaksbestemmelser for Nav.

I regjeringserklæringen er vi tydelig på at vi vil opprettholde de samlede overføringene til barnefamilier, men at vi vil vurdere innretning og omfanget av de ulike ordningene med mål om å sikre god fordeling og målretting mot barnefamilier med vedvarende lavinntekt. Det er en helt naturlig oppfølging av Ellingsæter-utvalgets NOU, og vi ser frem til dette arbeidet og ikke minst diskusjonene her i Stortinget i forlengelse av den oppfølgingen.

Det er fullt mulig å være varm tilhenger av kontantstøtte og samtidig være tilhenger av den innstrammingen som ble gjennomført i fjor. Valgfrihet for familiene og hensynet til barnets beste vil alltid stå sterkt for oss i Høyre. På samme måte som barnehage er et velferdsgode, slik representanten Trettebergstuen sa, er også kontantstøtte et velferdsgode – en mulighet og en valgfrihet for foreldrene frem til barnet er to år. Men vi vet samtidig at de første årene etter at man kommer til et nytt land, etter at innvandrere kommer til Norge, er uhyre viktige for å integreres godt i samfunnet. Derfor mener vi at endringen med å innføre et botidskrav på fem år for begge foreldrene for å kunne heve kontantstøtte er riktig, og vi står fortsatt på det.

Silje Hjemdal (FrP) [10:46:48]: Kontantstøtten har vært til diskusjon både i denne sal og i medier, og ikke minst i kommunene. Det er en diskusjon som til gagns kommer. Jeg skal forsøke å fokusere på det som faktisk ligger til behandling i denne salen i dag, og det gjelder det som går på botidskravet for rett til kontantstøtte.

Det var et veldig viktig steg for Fremskrittspartiet da man fikk gjennomslag for og ble enig i asylforliket om at dette var noe man skulle gjøre noe med. Resultatet ble fem års botidskrav for begge foreldrene. Det mener vi fremdeles er viktig forblir slik, nettopp fordi man må erkjenne at det har gitt noen utfordringer for integreringen i Norge slik som innretningen var tidligere. Derfor har man ment at selv om valgfriheten for familiene er veldig viktig, er det riktig å gjøre dette ut fra hensynet til integrering. Det vi vet, er at rundt 44 pst. av dem som mottok kontantstøtte i 2016, var nettopp familier med minoritetsbakgrunn. Når vi da vet hvor viktig det er med integrering, er vi nødt til å stille strenge krav – nettopp for å få en bedre integrering.

Tidligere statsråd har også understreket at for innvandrere med kort opphold i Norge og uten tilknytning til arbeidslivet kan kontantstøtte svekke motivasjonen for å jobbe og for å lære seg norsk. Dette mener vi fremdeles er hensyn som det er viktig å ha med seg i debatten. Vi mener at det er ingenting i dag som er nytt, og som viser at situasjonen her har endret seg. Man bør stimulere til at alle barn, også barn av innvandrere, sendes til barnehage, dette fordi man vet at barn lærer seg norsk og blir bedre og lettere integrert når de får med seg denne kunnskapen fra tidlig alder. Det gjør også noe med den situasjonen som barna kommer i når de senere skal begynne på skolen, der man skal tilegne seg mye av den aller viktigste kunnskapen som man skal ha med seg i livet senere.

De første årene etter at asylsøkere eller flyktninger kommer til Norge, er det utrolig viktig for integreringen at man gjennom arbeid også tilegner seg kunnskap om kultur, og ikke minst når det gjelder språket, er det viktig at man stiller noen krav. Jeg mener at det forslaget som fremmes i dag av Kristelig Folkeparti, ikke hjelper foreldre og barn til å mestre dette på en bedre måte.

Så har regjeringen varslet at den ordningen som ble innført i fjor, skal evalueres om et år. Jeg har full tiltro til at den evalueringen vil være god og drar fram en rekke av de momentene som det har vært etterlyst mer informasjon om fra talerstolen her i dag. Jeg ser fram til den evalueringen og den debatten som eventuelt kommer da.

Freddy André Øvstegård (SV) [10:51:25]: Det er en kjent sak at SV ønsker å erstatte kontantstøtten med en ventestønad for barnehageplass, og at vi heller vil prioritere å bruke pengene på å øke barnetrygden for alle barnefamilier. Det handler om at kontantstøtten står i veien for likestilling.

SV er samtidig tydelig på at vi ikke godtar dobbeltstandarder innen velferd og ytelser som forsterker de økende sosiale og økonomiske forskjellene. Botidskrav for kontantstøtten rammer barnefamilier med dårlig råd hardt når folk med innvandrerbakgrunn er overrepresentert på fattigdomsstatistikken.

Jeg tror ikke på at nød skaper jobb, eller at nød gir folk arbeid. Snarere tvert imot gjør enda dårligere økonomi livet bare vanskeligere for dem med minst. Jeg har selv sett hvordan folk graver seg ned i elendigheten, og at alle krefter går med til å betale neste regning, neste inkassokrav. Alle krefter går med til å lete opp og ned på finn.no etter sko til ungene når vinteren kommer. Da blir det ikke lett å være en aktiv jobbsøker, ei heller å integrere seg i det norske samfunnet. Derfor stemte SV i fjor imot Prop. 85 L for 2016–2017, om fem års botidskrav for rett til kontantstøtte.

Representantforslaget vi behandler i dag, retter opp en av de mange urettferdige konsekvensene av regjeringens krav om botid. Selv om vi ikke ønsker en kontantstøtte av likestillingshensyn, støtter vi forslag som kan bidra til å rette opp usosiale, doble standarder i velferden vår. Derfor stemmer SVs representanter for forslag nr. 2 om å endre botidskravet.

Når det gjelder forslag nr. 1, stemmer SVs representanter imot. Det finnes allerede en god del kunnskap om kontantstøtten. Blant annet har hele seks offentlige utvalg de siste åtte årene behandlet kontantstøtten godt og grundig, trukket på forskning, og alle har som kjent konkludert med at kontantstøtten bør avvikles.

Jeg anerkjenner at kontantstøtten er et tema med politisk sprengkraft, og at det for enkelte tydeligvis også går prestisje i ordningen, men tiden for utredninger om kontantstøtten er virkelig forbi.

Grunde Almeland (V) [10:54:18]: Venstre er opptatt av at vi har rause velferdsordninger som sikrer alle i samfunnet like muligheter. Like muligheter betyr bl.a. at alle skal ha gode forutsetninger for å være aktive deltakere i samfunnet, og for innvandrere er det å lære språk og komme ut i arbeid nøkkelen for å kunne delta i samfunnet på likeverdige vilkår.

Vi har etter lang tid med kontantstøtte opparbeidet oss mye kunnskap om hvilke samfunnsmessige effekter den skaper, og det forskning viser, er at ordningen altfor ofte fører til at mødre, særlig i innvandrermiljøet, blir gående hjemme. Dette hindrer aktiv integrering. Det er uheldig med velferdsordninger som aktivt legger til rette for at personer som har bodd kort tid i Norge, skal holdes hjemme. Det bør være et klart mål å få flest mulig i arbeid. Ikke bare vil det være positivt for økonomien til den enkelte, til familien og til samfunnet; det er også viktig i et integrerings- og likestillingsperspektiv.

Så merker jeg meg at forslagsstillerne er opptatt av å påpeke at botidskravet i seg selv ikke bidrar til at flere innvandrerkvinner kommer i arbeid. Da mener jeg de ser bort fra den kunnskapen vi har om hvordan kontantstøtten aktivt virker hemmende for nettopp denne gruppen, men samtidig skal jeg gi forslagsstillerne rett i at dette alene ikke er nok. Derfor må vi ha et sett med tiltak, og nettopp derfor legger den utvidete regjeringen i sin erklæring opp til en inkluderingsdugnad hvor det å få folk inn i arbeid er en av hovedmålsettingene.

For å sikre barn et best mulig utgangspunkt i livet er det viktig å gi dem muligheten til å utvikle språk og sosiale ferdigheter fra tidlig alder. Dette får de i barnehagen. Spesielt viktig er dette for barn av innvandrerforeldre, for det er uheldig med en kontantstøtte som aktivt fratar disse barna den muligheten til å bedre sitt utgangspunkt i livet. Disse effektene vil styrkes ved mangel på et botidskrav.

For Venstre er dette også et spørsmål om hvordan vi skal prioritere ressurser. Vi trenger å være sikker på at velferdstiltakene vi bruker penger på, faktisk fungerer. Vi har ikke råd til å kaste bort penger dersom vi skal sikre velferdsstatens bærekraft i framtiden, og derfor er det for Venstre viktig at vi kan bruke nettopp disse pengene på tiltak som i større grad virker integrerings- og inkluderingsfremmende. Derfor er jeg glad for at Venstre har fått gjennomslag for ting, som gratis kjernetid i barnehagen for 3–5-åringer i familier med lav inntekt. I tillegg legger regjeringsplattformen opp til en liknende ordning for SFO og AKS, med gratis halvdagsplass for barn i familier hvor foreldrene har dårlig råd. Venstre er opptatt av at vi skal senke terskelen for at barn skal gå i barnehage, og fjerne de økonomiske sperringene som hindrer barn fra å kunne delta. Samtidig er Venstre opptatt av at vi skal få inn tilstrekkelig kunnskap om de ordningene som eksisterer. Derfor kommer vi i Venstre til å støtte forslag nr. 1 i denne saken.

Så vil jeg avslutte med å si at Venstre er for valgfrihet, men også for å gi barn og kvinner et best mulig utgangspunkt. Det er det som reelt sett skaper flere muligheter.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [10:58:11]: Jeg vil bare først minne lite grann om hva denne saken egentlig handler om. Vi fremmer dette forslaget fordi det ble gjort et vedtak i denne salen før sommeren som i etterkant har vist seg å ha noen utilsiktede negative konsekvenser, slik saksordføreren pekte på. For eksempel hvis en kvinne som har vært medlem av den norske folketrygden siden hun ble født, gifter seg med en mann fra Egypt, og det viser seg at han har mindre enn fem års botid, så nektes hun å ta ut kontantstøtte. Dette ble det ikke sagt noen ting om fra de partiene som stemte for dette botidskravet før sommeren.

Mest skuffet i denne saken er jo Arbeiderpartiet, for da Arbeiderpartiet oppdaget disse utilsiktede konsekvensene, ble det raskt sendt et spørsmål til statsråden. Arbeiderpartiet signaliserte at dette er et problem, dette må vi gjøre noe med. Så opplever vi altså at Arbeiderpartiet strekker armene i været og ikke ønsker å rette opp i disse utilsiktede konsekvensene i det hele tatt.

Kristelig Folkeparti stemte imot fem års botidskrav, men vi fremmet et eget forslag, et forslag om at de med mindre enn tre års botid måtte ta obligatorisk norskundervisning for å kunne motta kontantstøtten. Til dem som skyver integreringsspørsmålet foran seg og bruker det som det viktigste argumentet: Hvorfor stemte man ikke for Kristelig Folkepartis forslag, som nettopp knyttet språkopplæring til kontantstøtten for dem med mindre enn tre års botidskrav? Man har altså vedtatt fem års botidskrav uten å knytte det opp til f.eks. norskopplæring. Det synes jeg er merkelig, all den tid man bruker integreringsperspektivet som et av de viktigste argumentene. Fortsatt kan jeg ikke forstå at man stemte imot Kristelig Folkepartis forslag for noen måneder siden.

Kristelig Folkeparti er opptatt av at vi har en god barnehagedekning, at vi har full barnehagedekning. Vi ønsker en barnehage av høy kvalitet. Vi må ikke sette kontantstøtte og barnehage opp mot hverandre, disse to tingene henger nøye sammen i Kristelig Folkepartis politikk. Men vi ønsker å slå ring rundt valgfriheten. Vi ønsker å legge til rette for at de foreldrene som ønsker å være litt lenger hjemme sammen med 1-åringen sin, skal få lov til det. Barn er forskjellige, familier er forskjellige, og da skal vi legge til rette for at barnefamiliene kan få lov til å ta sine valg.

Jeg reagerer på ordbruken knyttet til kontantstøtten. Arbeiderpartiet sier at den er likestillingsfiendtlig, at den er integreringsfiendtlig, at vi ikke kan betale folk som velger feil. For meg høres det nesten ut som om de som benytter seg av kontantstøtten, opptrer fiendtlig overfor Arbeiderpartiets velferdsstat.

Tilbake til det som er utgangspunktet for denne saken: Vi prøvde nå å rette opp noen utilsiktede konsekvenser av det forslaget som ble vedtatt før sommeren. Jeg registrerer at det er ingen vilje til å rette opp den uretten som er oppstått. Istedenfor skyver man f.eks. Nav foran seg. Jeg kan love at Nav løser langt mer kompliserte saker enn denne saken.

Jeg er utrolig skuffet – ikke på vegne av Kristelig Folkeparti, først og fremst, men på vegne av alle dem som vi har fått signaler fra, som synes at dette er veldig urettferdig, og som nå rammes av et vedtak som jeg ikke tror var veldig godt gjennomtenkt.

Jeg tar opp Kristelig Folkepartis forslag.

Bjørnar Moxnes (R) [11:03:32]: Rødt er prinsipielt imot kontantstøtte. Rødt ønsker å avvikle hele ordningen. Men skal det skje, må det finnes ordninger som sikrer at familier med dårlig økonomi ikke blir enda fattigere når kontantstøtten fjernes. Derfor går vi inn for bl.a. gratis barnehager, dobling av barnetrygden, bedre norskopplæring og tiltak for å forebygge diskriminering i arbeidslivet.

Andelen barn som lever i lavinntektsfamilier, har økt kraftig de siste årene. Halvparten av disse har innvandrerbakgrunn. For oss er det viktig å unngå at barns levekår forverres i en politisk dragkamp. Gode levekår, det å ha en jobb å gå til og ikke minst det å ha en barnehage som er tilgjengelig, er grunnleggende for å få til god integrering. Botidskravet, derimot, vil øke fattigdommen i barnefamilier med lav inntekt. Kravet kan også virke diskriminerende. Det er etter vårt syn urimelig å innføre ulike standarder for tilgang til rettigheter som i utgangspunktet er universelle. Norge bør ikke gå i en retning der ulike standarder blir legitimt. Det kan skape grobunn for konflikt og dårligere integrering når man opplever at noen ikke fortjener en rettighet som alle andre får. Selv om Rødt er mot kontantstøtten, mener vi at så lenge en støtteordning finnes, bør den gjelde likt for alle barnefamilier. Botidskravet er ikke integreringsfremmende, det er å skape doble standarder.

Rødt fremmer derfor forslag i dag om å fjerne botidskravet som ble innført 1. juli 2017. Vi støtter også forslaget fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti om å be regjeringen innhente kunnskap om hvem kontantstøttemottakerne er, med særlig vekt på yrkesstatus, utdanningsbakgrunn, grunner til at man benytter seg av ordningen, samt levekår generelt for denne gruppen.

Jeg tar med dette opp Rødts forslag.

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland [11:06:29]: Regjeringen er opptatt av at barnefamiliene skal ha valgfrihet, men vi mener samtidig at det var riktig å gjøre innstramminger i kontantstøtten ut fra integreringshensyn. Innføring av fem års botidskrav var derfor en foreslått innstramming som skal gjelde generelt. Forslaget fikk støtte fra bl.a. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, som uttalte at det ikke bør være ordninger med kontantytelser de første årene i Norge som gjør det økonomisk gunstig å være borte fra introduksjonsprogrammet.

Representantforslaget som vi nå har til behandling, innebærer at botidskravet kun skal gjelde kontantstøttemottakeren og skal heller ikke ramme norske statsborgere som har hatt lengre utenlandsopphold.

Når det gjelder norske statsborgere som har vært i utlandet, vil jeg påpeke at all botid som er opptjent i Norge, teller med ved vurdering av om botidskravet er oppfylt. Det blir ikke stilt krav om umiddelbar forutgående botid. Norske statsborgere vil derfor bare i svært sjeldne tilfeller ikke oppfylle botidskravet.

Når det gjelder forslaget om at kun kontantstøttemottakeren skal oppfylle botidskravet, vil jeg si at hvis botidskravet blir endret på denne måten, vil det være veldig enkelt å omgå. Det er i dag ikke et krav at mottakeren av kontantstøtten er hjemme med barnet. Med representantforslaget og de endringene som er foreslått der, kan man f.eks. tenke seg at den av foreldrene som er i full jobb og oppfyller botidskravet, kan være hjemme og motta kontantstøtte samtidig med at den andre forelderen er hjemme med barnet. Jeg mener at en sånn løsning ikke er spesielt heldig.

Fem års botidskrav for kontantstøtte er et krav som gjelder generelt, og jeg er helt enig med dem som sier fra denne talerstolen at disse familiene er forskjellige. De har ulike behov og ulike livssituasjoner. Når det kommer til innvandrerperspektivet, er også disse familiene forskjellige. Noen blir raskt integrert, og noen kan oppleve et generelt botidskrav som svært urettferdig. Jeg mener likevel at det vil by på store utfordringer å lage unntaksbestemmelser fra botidskravet. Hensynet til likebehandling taler for en enkel regel som alle kan forholde seg til, og det vil også være veldig krevende å utforme en bestemmelse som ikke bare treffer dem som ikke er godt integrert, men som ikke rammer noen andre. Som så ofte tilfellet er ved innstramminger, vil det oppstå situasjoner og enkelttilfeller hvor kravet kan oppleves urimelig, men i likhet med flere andre fra denne talerstolen er jeg også av den oppfatning at dette veies opp av de positive konsekvensene denne lovendringen vil ha.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [11:19:15]: Jeg tar ordet for å gi en stemmeforklaring. Høyre og Fremskrittspartiet støtter også forslag nr. 1, om å innhente mer kunnskap. Det er i debatten i dag redegjort godt for at vi kan ha behov for det. Vi regner også med at regjeringen bygger på tidligere evalueringer, undersøkelser og informasjon som er tilgjengelig, i sin kunnskapsinnhenting.