Stortinget - Møte tirsdag den 27. februar 2018

Dato: 27.02.2018

Dokumenter: (Innst. 130 S (2017–2018), jf. Dokument 8:27 S (2017–2018))

Søk

Innhold

Sak nr. 10 [14:44:03]

Innstilling fra energi- og miljøkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentant Une Aina Bastholm om å stanse tildeling av nye letetillatelser på norsk sokkel (Innst. 130 S (2017–2018), jf. Dokument 8:27 S (2017–2018))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Terje Halleland (FrP) [] (ordfører for saken): Først og fremst vil jeg benytte anledningen til å takke komiteen for godt samarbeid i denne saken. Tross politiske skillelinjer opplever jeg komiteens medlemmer som svært ryddige i prosessen, og det vil jeg som saksordfører benytte anledningen til å gi honnør for.

Når det er sagt, vil jeg gå over på innholdet i representantforslaget, Dokument 8:27 S, og Innst. 130 S.

Siden 1971 har det på norsk sokkel blitt hentet opp verdier for nærmere 13 000 mrd. kr. Med andre ord har bærebjelken for vår felles velferd vært aktiviteten på norsk sokkel. Realiteten i forslaget til vedtak i representantforslaget er å slå beina under den næringen som har bidratt til det samfunnet som vi har i dag, og virkeliggjort muligheter for alle i vårt samfunn.

Jeg forstår forslagsstilleren dit hen at vi skal fase ut petroleumsindustrien mye raskere, og så skal vi bruke vårt felles oljefond til å finansiere en omstilling til andre næringer og nye arbeidsplasser. Det er tydelig at representanten mener at vi har så mye melk i dette landet at vi trygt kan skyte kuene. Heldigvis er det ikke flertall for å skyte kyr her i dag, og heldigvis har vi en regjering som også deler den samme oppfatningen, at dette ikke kan sies å være spesielt lurt.

I Jeløya-plattformen er det klart forankret at regjeringen vil følge opp en aktiv letepolitikk på norsk sokkel og fortsette å gi næringen tilgang på nye letearealer. Dette er avgjørende for å sikre stor verdiskaping og velferd i Norge. De negative konsekvensene av å stoppe tildelingen av nye areal er nemlig mange: Inntektene til fellesskapet vil falle dramatisk, fagkompetansen vil forsvinne ut av landet, og handlingsrommet til å satse på andre energikilder vil minke. Og de globale utslippene vil gå opp.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg skjønner den symbolske intensjonen og overbevisningen til representanten fra Miljøpartiet De Grønne, og jeg har også forståelse for de langsiktige målene som representanten framsetter. Dessverre er det likevel engang sånn at faktiske realiteter må tillegges mer vekt enn utopisk symbolpolitikk. Det er ingenting galt med intensjonen til forslagsstilleren om å få ned de globale utslippene. Problemet er bare at dette forslaget vil virke mot sin hensikt. Det å erstatte norsk naturgass med kull, som i de fleste tilfeller er alternativet, bidrar nemlig til å øke utslippene snarere enn å få dem ned. Det kan heller ikke sies at det er et bidrag til klimaet å fjerne det som faktisk finansierer satsingen på nye, fornybare energikilder i Norge. Hvis man i tillegg er av den oppfatning at kunnskap er den nye oljen – ja, det er dit hen jeg tolker representanten fra Miljøpartiet De Grønne – så forstår jeg lite av et forslag som bidrar til å sende mennesker med kompetanse til å oppdra neste generasjon ut av landet.

Oppsummert kan realiteten i forslaget framstilles på følgende måte: økte utslipp, mindre penger, utflagging av kompetanse. Det er dette som er forskjellen på intensjon og realitet.

Vi i Fremskrittspartiet ønsker fortsatt å føre en aktiv politikk på norsk sokkel gjennom å fortsette å tildele nye areal og sikre forutsigbare rammevilkår for bransjen. Det er ikke fordi vi er av den oppfatning at vi har olje og gass i det uendelige og tror det aldri tar slutt. Det er heller ikke fordi vi ikke ønsker å redusere de globale klimagassutslippene. Men det er engang sånn at hvis vi som samfunn skal klare en grønn omstilling, kan vi ikke fjerne bærebjelken som holder samfunnet vårt oppe. Det er ingen i hele verden som vil få en bedre hverdag med å avslutte produksjonen av olje og gass på norsk sokkel.

En vis mann fortalte meg en gang følgende: Når man i fellesskap skal krysse åpen sjø, er det ofte bedre å bygge en bru snarere enn å satse på at alle kan svømme. Det budskapet står også i dag: Norsk aktivitet på sokkelen er gjennom kunnskap og verdiskaping brua som skal ta oss videre inn i framtiden.

Hege Haukeland Liadal (A) []: La meg begynne med å si at jeg er stolt over norsk olje- og gassindustri. La meg fortsette med å si at jeg er sikker på at norsk olje- og gassproduksjon er viktig for Norge i mange tiår framover – også sett med optimistiske øyne på at vi skal nå Paris-målene. Jeg er også stolt over at norsk olje- og gassindustri så tydelig jobber aktivt for at Norge nettopp skal nå sine Paris-mål.

Petroleumsnæringen er Norges største næring målt i verdiskaping, i statlige inntekter, i investeringer og i eksportverdi. La meg eksemplifisere: Selv i 2017, hvor Rogaland har hatt et tøft år, leverer altså fylket ca. 5 mrd. kr mer til skattekassen sammenlignet med Oslo. Dette henger sammen med det vi i dag diskuterer.

Jeg har også lyst til å benytte anledningen til å nevne at Høyres Tina Bru mandag var ute i Klassekampen med angrep på Arbeiderpartiet fordi vi i dag støtter et forslag i innstillingen om å se på muligheten for å få en ny petroleumsmelding. At det å innhente mer kunnskap om Norges viktigste næring skal falle Høyre så tungt for brystet, forundrer meg.

Kritikken fra Tina Bru framstår enda mer pussig når vi ser tilbake på hva som skjedde da Høyre selv satt i opposisjon. I 2009 fremmet nemlig Høyre og Fremskrittspartiet forslag i Stortinget om en petroleumsmelding, under henvisning til at det var vanlig å få en slik melding til behandling hvert andre år. Talspersonen fra Høyre, Ivar Kristiansen, uttalte i stortingsdebatten om forslaget:

«Det er bare å ta til etterretning at den næringen som står for rundt 25 pst. av all verdiskaping i Norge, som er Norges økonomiske lokomotiv, vår største kunnskapsnæring, ikke får en fortjenstfull behandling av næringens fremtid i denne salen. Det ansvaret får dagens regjering selv ta på seg. Og det er i en tid hvor vi er ved en skillevei innenfor norsk energipolitikk, norsk olje- og gasspolitikk, hvor vi vet at mangel på beslutninger nødvendigvis vil få store konsekvenser for fremtiden – konsekvenser for produksjon og også konsekvenser for landets økonomi.»

Jeg kunne nesten ikke sagt det bedre selv.

Stoltenberg-regjeringen la fram en petroleumsmelding i 2011. Forskningsrådets administrerende direktør uttalte da at denne klart fikk fram petroleumsvirksomhetens betydning for norsk verdiskaping, nå og i framtiden. – I 2011. Dette er altså sju år siden.

Da Høyre og Fremskrittspartiet satt i opposisjon, mente de altså at en sånn melding var så viktig at den måtte komme hvert andre år. Når Høyre nå stritter imot, ifølge Klassekampen i går, møter de seg selv i døra.

Dagens forslag viser at det er på høy tid med en ny stortingsmelding. Vi har andre utfordringer i dag enn hva vi hadde i 2011. Jeg håper at Høyre og Fremskrittspartiet griper muligheten til å skrive denne meldingen. Fraværet av annet-hvert-år-rapportering er i hvert fall ført hos oss.

Liv Kari Eskeland (H) []: IEA – det anerkjente energibyrået som baserer sine analysar på gjeldande land sin politikk, har rekna ut at ein tredel av energimiksen i 2050 vil koma frå olje og gass.

Når me då veit at Noreg i sin produksjon av petroleum har eit CO2-fotavtrykk som ligg på om lag halvparten av verdsgjennomsnittet, vil det ikkje då vera galt av oss å kutta ut olje- og gassindustrien vår slik at andre med eit høgare avtrykk skal overta?

Når me veit at me er eit av dei sikraste landa å driva olje- og gassverksemd i, er det då rett av oss å la andre med lågare sikkerheit gjera jobben?

Når me veit at Noreg har eit av de høgaste skattetrykka på olje- og gassutvinning, noko som gjer at inntektene kjem fellesskapet til gode, er det framleis rett av oss å klippa denne snora no?

Er det ikkje slik at det bør vera ein viss konsistens i oppskalering av fornybar energi og nedskalering av olje og gass for å sikra at verda får nok energi?

Og bør me, som no bruker av midlane me tener på olje og gass, til å oppskalera innovasjonstakt og verkemiddelapparat til teknologisk utvikling innan fornybarsamfunnet, kutta denne strengen til inntekt?

Og bør me, som har opparbeidd oss ein kompetanse i verdsklassen på området, signalisera at det me no har varsla i høve til føreseielege rammer innan området, ikkje lenger skal vera gjeldande?

Eg kjem frå Stord, frå Sunnhordland, ein region som sidan me fann olje, har levd med oljekonjunkturar, opp- og nedturar, med oljepris og oljefunn, med kontraktstildeling og tap av kontraktar. Alle veit at olje og gass er ein avgrensa ressurs som me kan leva av i nokre tiår, og som me har trong for i enno nokre tiår. Difor har heile næringslivet sett i gang ein storstilt endringsprosess med å koma seg over i fornybarsamfunnet, der me på skuldrane til olje- og gassnæringa skal møta dei utfordringane, og vera bidragsytarar inn i teknologien som fornybarsamfunnet krev – slik olje og gass stod på skuldrane til skipsbyggingsindustrien, og slik skipsbyggingsindustrien stod på skuldrane til dei marine næringane som fiske av sild og kystbonden sin maritime kunnskap. Me har gjort omstillingar før.

Best gjer me det når me gradvis kan endra fokus frå å vera i verdsklassen innanfor leverandørindustri av fossil energi til fornybar energi. Og me er på veg – i vår heiv Statoil tamp frå land på fem havvindmøller som då kunne starta ferda mot Skottland. Dette skjedde på nabotomta til Kværner, som er eitt av flaggskipa innanfor leverandørsektoren til olje og gass. Statoil sitt Hywind-prosjekt byggjer på kompetansen som offshorenæringa har gjeve oss.

Batteriteknologi som no vert innført på ferje etter ferje for å skifta ut tungolje og diesel, kjem frå dei same miljøa. Dette er eksempel på den transformasjonen som skjer.

Mange av olje- og gasselskapa er allereie tungt inne i fornybarmarknaden, og med seg har dei eit haleheng av små og mellomstore leverandørar som med si innovasjonskraft og -evne kjem med nye og innovative idear til nyutvikling og spanande tankar, nye materialkomponentar og betre måtar å driva energi- og ressursutnytting på.

Men ein er enno ikkje i nærleiken av å tenkja seg at dette skal erstatta dei 180 000 arbeidsplassane som er knytte opp mot olje og gass, heller ikkje ringverknadane desse arbeidsplassane gjev. Det er heller ikkje i nærleiken av å vera ei erstatning for inntektene me har frå olje- og gassektoren. Det er ikkje i nærleiken av å ha potensial for å erstatta energitilfanget som olje og gass i dag representerer, heller ikkje det som det vil vera trong for i 2050.

Spør du næringslivet kva dei treng, er svaret stabile og langsiktige rammevilkår – føreseieleg dreiing mot det grøne skiftet som me er i gang med. Slike prosessar kan me leva med, det er mogleg å absorbera, med tanke på både dreiing av kompetanse, økonomi og arbeidsplassar. Leiteløyver er ein del av desse føreseielege rammevilkåra.

Miljøpartiet Dei Grøne sitt framlegg om å stansa tildeling for 24. konsesjonsrunde er ikkje bra for verda sitt klima- og miljørekneskap, ikkje bra for verda sin trong for energi, ikkje bra for Noreg si velferd, ikkje bra for næringslivet sitt behov for langsiktigheit og føresleielegheit, ikkje bra for helse, miljø og tryggleik i global samanheng innanfor olje- og gassnæringa, ikkje bra for kompetanseoverføring og arbeidsplassane våre.

Det kan henda at intensjonen bak er bra – resultatet av eit slikt vedtak ville vore så sørgjeleg dårleg.

Ole André Myhrvold (Sp) []: Det er viktig at vi debatterer Norges absolutt viktigste næring, energinæringen. Det vi derimot ikke trenger, er debatter løsrevet fra virkeligheten, slik denne debatten fort blir fordi norsk energinæring er sammensatt og består av både en fossil og en fornybar sektor. Å slå full stopp i én av disse motorene vil skape betydelige utfordringer for den velferdsstaten som er bygd opp, og som vi lever i.

Våre energiressurser er og har vært bærebjelkene under dagens velferdssamfunn. De rike olje- og gassforekomstene danner grunnlag for Norges største eksportnæring og har gitt landet en økonomisk handlefrihet som er enestående i verdenssammenheng. Innledningsvis er det derfor ingen tvil om at dagens forslag bør avvises på den bakgrunn.

Likevel er det ingen tvil om at Norge står overfor en omstilling. Vi må gå fra fossil til fornybar energi, men det er i dag ingenting som tyder på at klimaet vil tjene på at nye letetillatelser stanses på norsk sokkel. Tvert om – dersom norsk olje og gass blir borte fra verdensmarkedet, blir ikke verdens behov for olje og gass mindre, og vi vil få olje og gass fra land som produserer denne typen produkter med langt større klimaavtrykk enn vårt, for ikke å snakke om at de vil kunne erstattes av andre energikilder, som kull, noe som vil være enda verre sett i et globalt perspektiv.

Vi må heller ikke underslå det faktum at norsk petroleumsnæring også har bidratt til – og fortsatt bidrar til – en betydelig teknologi- og kompetanseutvikling, som vil være viktig for å fremme overgangen til lavutslippssamfunnet, både her hjemme og, ikke minst, i resten av verden. Teknologien og kompetansen Norge har opparbeidet seg innenfor olje og gass, har stor overføringsverdi til andre energiformer og andre bransjer og må forvaltes slik at den ikke forsvinner, men utvikles og brukes for å bygge framtidens samfunn og energi.

For Senterpartiet er det fortsatt avgjørende med stabilitet, langsiktighet og forsvarlighet i olje- og gassproduksjonen på norsk sokkel – av hensyn til både miljø og klima og samfunnets totale ressursforvaltning. Senterpartiet mener likevel at føre-var-prinsippet er viktig. Norsk olje- og gassutvinning må ikke gå på bekostning av fiskeri og havbruk og sårbare naturressurser. Vi sier derfor et klart nei til konsekvensutredning av Lofoten, Vesterålen, Senja og Møre-feltene, og vi avviser forslag om å flytte iskanten. Samtidig vurderer vi ikke resten av norsk sokkel på samme måte med de samme behovene. Derfor er vi for å opprettholde aktivitet og utvikling på de delene av norsk sokkel som allerede er vedtatt åpnet.

Senterpartiet slutter opp om hovedlinjene i norsk olje- og gasspolitikk med særlig vekt på langsiktig forvaltning, næringsutvikling, inntektene næringen gir til felleskapet, og ikke minst klimaansvaret. Totalbildet gjør derfor at Senterpartiet går imot dagens forslag.

Lars Haltbrekken (SV) []: Mye har endret seg i norsk miljødebatt siden jeg ble med i Natur og Ungdom i 1988. To år etterpå, i 1990, kom FNs klimapanel med sin første klimarapport. Den gang kunne også ledende byråkrater i mitt hjemfylke, Sør-Trøndelag, tillate seg å harselere med klimaforskerne. Sør-Trøndelag fylkeskommune holdt seg den gang med en oljekonsulent som gikk ut i Arbeider-Avisa – som den gang eksisterte – og sto nede i Ravnkloa, nede ved sjøen i Trondheim, holdt hånda i midjen og sa til journalisten at det spilte ingen rolle om havet steg med én eller to meter de neste 50 årene – vi ville rekke å flytte byen opp i lia før det skjedde. Dette ville ikke ha skjedd i dag. Personen hadde enten ikke sagt det, eller avisen hadde sannsynligvis beskyttet ham mot ham selv om han hadde sagt det.

Klimafornekterne blir heldigvis stadig færre, men vi har stadig det jeg vil kalle klimakuttfornektere, også sentralt plassert i dagens regjering. Faktum er at verden har funnet for mye fossil energi til at vi kan svi av det som i dag er funnet økonomisk utvinnbart, og samtidig innfri de globale klimamålene som verden ble enig om i Paris. Gjør vi det, vil vi rett og slett koke denne kloden. Da må også Norge, som ett av de landene som har bidratt til å pumpe opp store mengder olje og gass, ta sitt ansvar. Eller forventer vi igjen at andre land tar ansvar ved å la sin olje, sitt kull eller sin gass bli liggende? Det kan lett bli slik når man betrakter oljen som en hellig ku, noe jeg mistenker kamerat Halleland for å gjøre.

De feltene som man planlegger satt i drift gjennom 24. konsesjonsrunde, vil bli gående og slippe ut store mengder klimagasser i en tid da Norges og verdens utslipp skal være så godt som null. Det er derfor direkte uansvarlig å gamble med klimaet på den måten man gjør gjennom 24. konsesjonsrunde, og hvor man også inngår et veddemål om at verden skal nå sine klimamål. Klarer verden å nå sine klimamål, vil disse fossile ressursene bli mye mindre verd, og da er det et spørsmål om vi i framtiden, som fellesskap, kommer til å tjene så store penger på dette som vi har gjort fram til nå.

Med dette tar jeg opp de forslagene som SV er med på i innstillingen.

Presidenten: Representanten Lars Haltbrekken har tatt opp de forslagene han refererte til.

Ketil Kjenseth (V) [] (komiteens leder): 24. konsesjonsrunde er også en del av Venstres program. Et flertall i Venstres landsmøte ønsket – da vi stemte over programmet – å stoppe 24. konsesjonsrunde. Sånn sett er det også en stemmeforklaring jeg gir nå. For vi må erkjenne – med vår kjøttvekt i bagasjen – at da vi forhandlet om å gå inn i regjering og etablere Jeløya-plattformen, tapte vi kampen. Det vi vant, var videre vern av Lofoten, Vesterålen og Senja, og det å fryse områdene rundt Jan Mayen, iskanten, Skagerrak og Mørefeltene, Mørebankene.

Ved tildeling av nye utvinningstillatelser i 24. runde skal det legges vekt på miljøfaglige råd. En skal særlig vurdere områdene rundt Bjørnøya, som jo er sårbare. Det er også satt ned et klimarisikoutvalg som skal se på og hjelpe oss som politikere med nye tiltak.

Vi har vunnet andre saker i Jeløya-plattformen, som å kutte 40 pst. i norske klimagassutslipp, halvere utslipp i transportsektoren innen 2030, og vi skal ha 40 pst. innblanding av biodrivstoff innen 2030. Hydrogen som energibærer skal vi satse videre på. Det er mange store oppgaver vi skal gjøre. Hvis vi tar med her at vi skal satse mer på havvind, at vi har ambisjoner knyttet til karbonfangst, at vi skal begynne å bygge grønne batterier og etablere CO2-fond, så trenger vi også kapital, og vi må jo erkjenne at olje og gass bidrar med kapital. Så det å bygge en bro over til det grønne skiftet og ta i bruk teknologien vi trenger for å redusere utslipp, er en viktig del av vår etappe med å bringe oss til det utslippsfrie samfunnet.

Utlysningen knyttet til 24. konsesjonsrunde startet i juni i fjor med søknadsfrist 30. november. Dette var før Venstre gikk inn for å forhandle om å bli en del av regjeringen. Vi er i en balanse mellom det å ta omkamper om fortida knyttet til det, og det å gjøre mest mulig i kampen for framtida.

Det er også interessant å se på den 22. og den 23. konsesjonsrunden: I den 22. var det 36 søkere. I den 23. var det 26. Og nå, i den 24., er det bare 11 søkere. Det sier noe om at interessen for å lete blir mindre, det er færre aktører. Det sier også noe om en sektor som færre og færre ser på som framtida, og det kan en være bekymret for eller se som en fordel. Interessen for å ta i bruk annen teknologi og andre næringer er i hvert fall betydelig, så det er store muligheter for å ta i bruk det fornybare.

Ser en også på Barentsområdet – for Barentsområdet og nordområdene er også en del av diskusjonene her – på de 40 årene en har hatt leteboring i Barentshavet, fra 1980, da en gjorde de første funnene, har vi bare fått to utbygginger. Goliat i dag er ikke noe stjerneeksempel på økonomi i den næringen, mens Snøhvit-produksjonen har brakt inn mye gass, og det er også en del av den diskusjonen. I overgangen til det grønne skiftet er gassen viktig – og mye bedre enn olje. Teknologien Norge kan bidra med der, er viktig. Sånn sett har også Snøhvit erstattet mye annen fossil energi med den gassen vi selger ut.

Flere har vært inne på at for framtida – hvis det nå blir handlingsplaner og reell utvinning i noen av letetillatelsene som vi nå skal utlyse, er det et perspektiv, kanskje noen ser framover, helt til 2080 i et konservativt bilde – så investerer vi i tilfelle noen skal være med oss lenge. Forhåpentlig har vi faset ut olje og gass lenge før den tid, men det er et løp framover til 2040 og 2050 for at det skal bli økonomi i dette. Det er lange perspektiver vi diskuterer, og det må vi også ta med over i diskusjonen om det grønne skiftet og hvilke teknologier som skal vinne fram i kampen om å kutte utslipp.

Tore Storehaug (KrF) []: Å ha store naturressursar er ikkje det same som at eit land blir velståande. Likevel har det vore slik at dei petroleumsressursane vi har funne, har gjort Noreg til eit rikt land. Forskjellen på landet vårt og ein del andre land som har funne olje, handlar litt om politiske system som har vore føreseielege og gode, og eg trur det òg handlar om ein kultur der ein distribuerer inntekter på ein god måte. Det meiner Kristeleg Folkeparti òg er viktig i framtida, og uavhengig av kva ein måtte meine om 24. konsesjonsrunde og TFO-en, synest eg det er krevjande å skulle styre alt dette gjennom Dokument 8-forslag i Stortinget. Dette ville ha vore ei stor omlegging av norsk petroleumspolitikk.

Men det er nødvendig å tenkje nytt rundt delar av norsk petroleumspolitikk. Både Parisavtalen og den sterke auken i fornybar energi globalt har gjort at utsikta og risikoen for offshoreolje og -gass er endra. Det er bra og nødvendig dersom vi skal nå klimamåla våre, men ein god og føreseieleg politikk på dette området er viktig. Då må det vere slik at når vi stiller vanskelege spørsmål, må vi debattere dei på ein god måte, for dette handlar òg om respekt for dei som i dag har arbeidsplassane sine innanfor olje og gass, og den kompetansen som vi har bygt opp der.

I førre veke sende eg difor eit skriftleg spørsmål til statsråden og spurte om regjeringa planla å følgje opp dei fleirtalsmerknadene som kom fram i samband med dette forslaget. Då registrerer eg at regjeringa no planlegg å kome med ein meldingsdel til Stortinget i samband med PUD-en for Johan Castberg. Det meiner eg er ei god tilnærming. Med respekt for arbeidet som ligg bak ei slik stortingsmelding, meiner eg det fyrst er viktig å sjå på kva som kjem der, før ein bestiller ei eiga stor melding. Difor kjem ikkje Kristeleg Folkeparti til å stemme for ei eiga melding på dette tidspunktet.

Per Espen Stoknes (MDG) []: Presidenten har kanskje lagt merke til at det pågår litt bråk om feilinvesteringer i nytt stortingsbygg. Det er nok ikke første gang at et storting lemper kostnader over på framtidige. For 18 år siden satte regjeringen Bondevik alle kluter til for å få stoppet en gigantisk feilinvestering i fossil energi: norske gasskraftverk. Mange år og mange milliarder senere innser alle at Stoltenberg tok fullstendig feil. Likeså oljeindustrien, ved den genierklærte Helge Lund, som kalte Energiverk Mongstad for norgeshistoriens største enøkprosjekt. Det ble sagt at situasjonen i energiforsyningen ble kritisk om man ikke fikk bygge gasskraftverk – akkurat som i dag, når vi får høre at oljenæringen får det kritisk hvis den ikke får enda mer arealer.

Tidligere høvding Kjell Magne Bondevik tok ansvar for ikke å være med på en feilaktig beslutning. Han gikk av. Hans navn vil derfor stå i miljøpolitiske historiebøker med gullskrift. Hadde det vært like mye tak i Erna som i Kjell Magne, hadde hun satt regjeringen inn på at vi nå bør stanse – må stanse – 24. konsesjonsrunde. Hadde det vært like mye tak i Trine som i Kjell Magne, hadde hun stemt i tråd med Venstres partiprogram.

Miljøpartiet De Grønnes poeng er at det ikke å dele ut nye lisenser framover er en rasjonell og ryddig måte for gradvis å trappe ned investeringsnivået på nye felt som vil komme i produksjon først fra 2030-årene og utover. I mellomtiden kan vi høste av og være takknemlige for det vi allerede har investert i, og tjene gode penger for det. For å si det slik: Å stanse 24. konsesjonsrunde betyr ikke at vi raskt slutter å være et oljeland. Mange eksisterende felt vil produsere olje i mange år til, også i en framtid med synkende fossil etterspørsel. Vårt poeng er ganske enkelt at vi allerede har nok. Vi nordmenn har fått nok, og klimaet har fått nok. Det vi trenger, er takknemlighet, ikke oljegrådighet.

Rundt oss pågår det fire store drivere, såkalte megatrender som gjør at en høste-og-forlate-strategi er rasjonell og ryddig på norsk sokkel fram mot 2030. Det er billigere fornybar energi, alternativer til olje, energieffektivisering og vanskeligere tilgjengelige felt. Disse fire samvirker med ny klimapolitikk til å undergrave lønnsomheten i oljen på 10–15 års sikt.

Først er det vedvarende, overraskende raske fall i kostnadene på fornybare energikilder. En rapport fra IRENA, det internasjonale fornybarbyrået, viser at innen 2020 – bare om to år – vil sol og vind utkonkurrere kull, olje og gass innen all ny kraftproduksjon så godt som alle steder i verden. Det er ganske enkelt et helt nytt paradigme, sier IRENA-sjefen.

For det andre kommer det alternativer som gir substitutter til olje- og gassbruk. Elbiler klarer seg uten olje og vokser eksponentielt. I motsetning til olje kan batterier brukes om igjen og om igjen, tusenvis av ganger. Forbrenningsmotoren utkonkurreres av elmotorer og batterier. Fyrkjeler utkonkurreres av varmepumper, osv.

For det tredje er det rask energieffektivisering. LED-pærebruk trenger bare 10 pst. av energien for å gi like mye lys som glødepærer, og vokser med 72 pst. i året. Nye passivhus bruker bare 10 pst. av energien som gamle hus gjorde. Gjenvinning av spillvarme kutter behovet for fossile brensler. Energibruken synker allerede i OECD, og verdens totale energibehov kan derfor ifølge DNV GLs analyser synke allerede fra 2030.

Til sist: Når det skal bygges ut enda nyere felt, blir det stadig mer krevende å få tak i oljen. Den enkleste oljen og gassen er allerede pumpet opp. Man leter mye mer over hele verden, men finner mindre år for år, noe som øker kostnadene. Nå må man lenger bort, lenger ned, bore og «fracke» mer for å hente opp. Da bruker man alltid mer energi og materialer for å få den neste oljetønna opp og transportert.

Sett i sammenheng blir da framtidsbildet ganske klart. Sol, vind og batterier vil bli billigere og enklere, mens olje er lenger borte og mer krevende. Energieffektivisering gir mindre forbruk per sluttbruker, mens nye innovasjoner fjerner behovet helt. Så for å oppsummere: fornybar konkurranse, substitutter, energieffektivisering og redusert etterspørsel, samtidig som fossilfelt blir mer komplekse og kostnadsdrivende. IEAs scenarier, som oljeminister Søviknes pleier å kalle «alle seriøse scenarier», har bommet grovt på disse driverne de 10–15 siste årene på rad.

Jeg gleder meg til året 2030. Da skal jeg sitte og le og si «Hva var det jeg sa?» – men også gråte over ødelagt natur og bortkastede milliarder. Men i dag vil jeg trøste presidenten med å si at stortingsbyggoverskridelsene kommer til å være bare blåbær i forhold.

Med det tar jeg opp vårt forslag.

Presidenten: Representanten Per Espen Stoknes har tatt opp det forslaget han refererte til.

Presidenten vil minne representanten om å være forsiktig med bruk av karakteristikker av personer han omtaler, enten det dreier seg om genier eller høvdinger.

Statsråd Terje Søviknes []: Hovedmålet i petroleumspolitikken er å legge til rette for en lønnsom produksjon av olje og gass i et langsiktig perspektiv. Samtidig skal vi ta rollen med å være en ledende miljø- og klimanasjon, og det er ingen motsetning i dette.

Dette målet har fått bred støtte i Stortinget tidligere. Som det har vært referert til: Analyser – gjerne av Det internasjonale energibyrået – viser at det vil være et stort behov for olje og gass i mange tiår framover. Det vil være rom for mye olje og gass i mange tiår framover samtidig som vi kan nå målene etter Parisavtalen. Vår jobb som produsentland blir da å produsere den oljen og gassen med lavest mulig kostnad og med lavest mulig CO2-utslipp. Det handler i framtiden om «low-cost» og «low-carbon».

Parisavtalen er et viktig vendepunkt i internasjonal klimapolitikk, og det er ingen motsetning mellom det å ta klima på alvor og fortsatt å produsere olje og gass. Klimautfordringen er global og må derfor løses globalt, og vi fører i dette bildet en ambisiøs klimapolitikk i Norge. Vi har vår egen, særnorske CO2-avgift på sokkelen, og i tillegg til kvotesystemet innebærer det en avgift på drøyt 500 kr per tonn CO2 sluppet ut på norsk sokkel. Det har gitt incentiv til at vi har en lavere utslippsrate i snitt på norsk sokkel enn det man har globalt for øvrig.

Deltakelsen i EUs kvotesystem er en bærebjelke i regjeringens klimapolitikk. Den eneste måten å redusere totalutslippene på i et kvotesystem er å redusere kvotetaket. En reduksjon av kvotepliktig utslipp ett sted i systemet vil, alt annet likt, føre til økte utslipp andre steder i systemet. Vi har forpliktet oss til at vi i 2030 skal bidra til utslippsreduksjoner på 43 pst. sammenlignet med 2005-nivået innenfor kvotepliktig sektor.

Som for all annen næringsvirksomhet er det grunnleggende at vi også her skiller mellom utslipp knyttet til petroleumsvirksomhet på norsk sokkel, altså produksjon, og det som er knyttet til utslipp fra forbrenning av olje og gass i de land vi eksporterer til. Det er i henhold til folkerettens suverenitetsprinsipp at ethvert land er ansvarlig for utslipp på sitt territorium, og det bygger både Klimakonvensjonen, Kyotoprotokollen og Parisavtalen på.

Petroleumspolitikken som har vært ført så langt, har gitt oss gode resultat, og det er ingen grunn til at vi ikke skal kunne hente ut store verdier også fra denne næringen i fortsettelsen. Vi kan produsere lønnsomt på norsk sokkel, eksisterende felt er robuste også med tanke på lavere oljepriser – det har de siste årene vist oss. Norske gassfelt er svært konkurransedyktige i et europeisk marked preget av fallende egenproduksjon og økt importbehov, og nye utbygginger blir nå fremmet med en mye lavere «break even»-pris enn det man har sett tidligere. Altså: De vil være lønnsomme med langt lavere priser enn det man ser i dag. Regjeringen vil derfor videreføre en olje- og gasspolitikk langs de linjer som er velkjent, med en offensiv tildeling av nye areal og med langsiktige og stabile rammevilkår.

Det er viktig å understreke at vi setter rammene, mens det er næringen selv som vurderer de ulike risikoelementene. Investeringsbeslutninger om leting, utbygging og drift blir fattet i selskapene, og de priser da inn usikkerheten knyttet til både en eventuell framtidig lavere olje- og gasspris og eventuelle høyere kostnader knyttet til utslipp.

Olje- og gassnæringen er også en del av det samlede næringslivet, og alle næringer blir vurdert av finansmarkedet med tanke på hvilke risikoelementer som ligger der. Fra regjeringens side vil vi understreke at selskapene framover ved innlevering av sine planer for utbygging og drift må sikre at man synliggjør de risikoelementer som ligger der, såkalt klimarisiko, og vi vil da videreformidle dette også til Stortinget i de saker som skal hit.

Det er bred enighet om norsk petroleumspolitikk. Det gir seg også utslag i innstillingen i denne saken, og det er jeg særdeles glad for.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Hege Haukeland Liadal (A) []: Som jeg nevnte i min innledning, er det altså sju år siden sist melding, og nå har Høyre og Fremskrittspartiet styrt landet i bortimot fem år. De samme partiene, Høyre og Fremskrittspartiet, mente i opposisjon at det burde komme en melding om Norges viktigste næring hvert andre år. Hva er årsaken til at statsrådens parti ikke er med på forslaget som ligger i innstillingen i dag?

Statsråd Terje Søviknes []: For det første vil jeg tro at representanten fra Arbeiderpartiet er glad for at denne regjeringen har valgt å styre videre på hovedlinjene som lå i stortingsmeldingen som de rød-grønne la fram i 2010–2011, En næring for framtida – om petroleumsvirksomheten. Det som kjennetegner norsk petroleumspolitikk, er at man har vært enig om de store linjene, på tvers av partipolitiske skillelinjer og på tvers av blokkene i norsk politikk. Det har vært en styrke. Det har vært en stabilitet i den internasjonale konkurransen som denne næringen deltar i.

Jeg vil også understreke at Fremskrittsparti–Høyre-regjeringen i forrige periode valgte å fremme en meldingsdel, en generell del, sammen med proposisjonen knyttet til utbygging av Johan Sverdrup. Det ble særdeles godt mottatt, og en fikk diskutert i Stortinget de store linjene rundt petroleumspolitikken. Tilsvarende vil vi i denne perioden fremme en meldingsdel til proposisjonen om Johan Castberg, som vil bli fremmet i løpet av våren.

Hege Haukeland Liadal (A) []: Jeg tillater meg å takke for svaret, men jeg spør nok en gang: Sett i lys av at statsråden er fra Vestlandet – jeg er fullstendig klar over den debatten som pågår, både på østsiden av fjellet og på vestsiden, og at det kan være avvikende kunnskapsgrunnlag for den debatten vi også har i dagens storting – hva er årsaken til at Fremskrittspartiet har gått fra sitt standpunkt om at man bør ha en stortingsmelding annethvert år om Norges viktigste næring, og ikke er med på forslaget i innstillingen i dagens behandling?

Statsråd Terje Søviknes []: Vi er opptatt av å ha en generell og god debatt om norsk petroleumsnæring, og det bidrar vi til, også i det offentlige ordskiftet. Tro meg, gjennom en lang høst i fjor med en intensiv valgkamp var vi veldig tydelige på hvor viktig denne næringen er for Norge, for fellesskapet, for verdiskapingen og ikke minst for å videreutvikle den kompetansebasen som er bygd opp gjennom 50 år med olje- og gassvirksomhet på norsk sokkel. Det vil vi bidra med også i fortsettelsen, men vi har altså valgt, både i forrige stortingsperiode og i denne, å legge fram en meldingsdel i forbindelse med en stor utbygging som skal til Stortinget, og vi vil altså komme tilbake til disse spørsmålene i proposisjonen for Johan Castberg-utbyggingen.

Så må jeg få lov å minne representanten fra Arbeiderpartiet om Arbeiderpartiets holdning til dette spørsmålet så sent som i april i fjor. Da sto representanter fra Arbeiderpartiet på talerstolen i denne sal og argumenterte sterkt imot behovet for å ha en ny generell petroleumsmelding. Så hva er det som har endret seg fra 2017 til 2018 – og dermed at Arbeiderpartiet nå tilsynelatende skal innføre en ny og mer usikker hverdag for olje- og gassaktørene i Norge?

Lars Haltbrekken (SV) []: Jeg skal ikke spørre om Goliat. Jeg skal stille olje- og energiministeren et enkelt spørsmål: Kan statsråden se for seg ett område hvor naturen er for verdifull og for sårbar til at det bør tillates olje- og gassutvinning der?

Statsråd Terje Søviknes []: Ja, det vil det åpenbart være. Vi vil bl.a. kunne oppleve en sånn situasjon i de områdene som er islagt, altså hvis vi beveger oss enda lenger nord. Derfor er det regjeringens politikk å ivareta disse særskilt verdifulle områdene, som bl.a. iskanten representerer. Men da må vi altså snakke om den fysiske iskanten, der isen faktisk er, og ikke en teoretisk iskant.

Så vi ivaretar miljøverdiene. Det er det som er det viktige perspektivet: at man ikke utfører olje- og gassvirksomhet, f.eks. seismikkundersøkelser eller boring i oljeførende lag, i områder som har særskilt verdifulle fiskeriressurser, biologisk mangfold, fugleliv, osv. Og det er det som er avgjørende, altså miljøverdiene, ikke et gitt geografisk område, men der det er høye miljøverdier. Der skal det ikke foregå olje- og gassvirksomhet.

Per Espen Stoknes (MDG) []: Stortinget kommer forutsigbart nok til å stemme ned MDGs forslag om å stanse 24. konsesjonsrunde. Mye vil ha mer! Men da mener MDG at vi i alle fall bør la private investorer ta mer av risikoen for leting etter ny olje- og gassfelt, som først vil produsere fra 2030 og utover. For det er jo ingen grunn til at staten skal ta både klimarisiko og økonomisk risiko for den næringen som nå gleder seg til sju fete år, før de sju magre eventuelt kommer og spiser dem.

Jeg har to spørsmål. Det første er: Hvilke tiltak vil statsråden gjøre for å redusere statens klimarisiko og økonomiske risiko på usikre investeringer langt nord?

Det andre er: Hvis det er så at vi skal begynne å investere i 2000-tallets løsninger og redusere investeringene i 1900-tallets oljeløsninger – når mener statsråden at tidspunktet for å legge om kursen kommer?

Statsråd Terje Søviknes []: Utgangspunktet er den arbeidsfordelingen som jeg skisserte også i hovedinnlegget, knyttet til at myndighetene setter rammer for virksomheten gjennom en forutsigbar, langsiktig politikk, og så må det være opp til selskapene og finansmarkedet å ta de ulike risikoavveiningene med hensyn til det framtidige prisbildet for olje og gass og det framtidige kostnadsbildet knyttet til CO2-utslipp. Det er ingen som er bedre til å gjøre den type vurderinger enn de som sitter tettest på, nemlig olje- og gasselskapene og finanssektoren, som skal låne midler til denne sektoren.

Når det kommer til statens risiko i dette, er det helt riktig at vi tar en del av kostnadene. Det skulle bare mangle – olje- og gassnæringen er på lik linje med andre næringer i en situasjon der man betaler en skatt av overskuddet, men får fratrekk for de kostnadene man har under utvikling og produksjon. Vi har en høy skattesats på norsk petroleumsvirksomhet, nettopp fordi det er våre felles resurser vi skal utnytte.

Per Espen Stoknes (MDG) []: Statsråden er klar over at nesten ni av de ti kronene som investorene tar i usikre felt, dekkes av skattebetalerne, men det er ikke sikkert at alle velgerne er klar over det: at det er hele ni av ti kroner. I en situasjon hvor hele verden skal dreies i retning av en avkarbonisert økonomi, og vi går inn for at Parisavtalen skal lykkes, virker det som om regjeringen gambler på at Parisavtalen skal mislykkes ved fortsatt å ta høy risiko på private oljeutbyggeres regning.

Da er spørsmålet mitt igjen: Hvor lenge mener statsråden at dette er riktig måte å subsidiere oljenæringen på?

Olemic Thommessen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Statsråd Terje Søviknes []: For det første vil jeg ta sterkt avstand fra begrepet «subsidiere». Man har altså et helt ordinært system der olje- og gasselskapene får fradrag for sine kostnader og betaler en høy skatt på de nettoinntektene de sitter igjen med.

Så er det også viktig å understreke at staten legger rammer, selskapene sitter tettest på og står for utvikling og drift av de ulike feltene. Leterefusjonsordningen, som MDG også har vært ute etter, har gitt staten store inntekter. La meg bare ta ett eksempel, siden det ofte har vært brukt mye krefter på å snakke om leterefusjonsordningen som en subsidieordning. Lundin var et av de selskapene som gikk inn på norsk sokkel som følge av at man la til rette for et bredere aktørbilde. 7 mrd. kr i leterefusjon har gitt investeringer på 73 mrd. kr, og det er forventet å gi 200 mrd. kr i inntekter til staten. Det er en bra avkastning på et bidrag til – i utgangspunktet – å få opp leteaktiviteten på norsk sokkel.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Tina Bru (H) []: Siden jeg ble utfordret på min utfordring til Arbeiderpartiet i Klassekampen, følte jeg at jeg måtte ta ordet i denne debatten.

Jeg må si at det er få ting jeg synes er mer interessant enn å diskutere petroleumsnæringen, og det gjør vi også. Vi gjør det hele tiden – ikke minst i denne sal.

Min hovedkritikk mot Arbeiderpartiet, som i dag stemmer for dette forslaget om en ny petroleumsmelding, er ikke først og fremst at de ønsker å diskutere næringen eller få en ny anledning til det – det er konteksten initiativet tas i, jeg reagerer på.

Hele dette representantforslaget handler om at vi må avvikle næringen, og først og fremst stanse den 24. konsesjonsrunden. Forslaget peker på «stranded assets»-problematikk, at man ikke tror på lønnsomhet for næringen fremover. Det argumenteres for at skattesystemet må endres. Man vil avvikle friinntektene i særskatten, og så, etter alt dette, kommer det et forslag om en ny petroleumsmelding i lys av klimautfordringene man står overfor, og den nye markedssituasjonen.

Man ser ikke forslag som fremmes i en sak, helt uavhengig av den saken de fremmes i. Jeg utfordret Arbeiderpartiet i Klassekampen fordi jeg forventer av et parti som hevder å være et ansvarlig parti, og som i hvert fall tar petroleumsnæringen på alvor, at de i det minste kan svare på hvorfor de vil ha en ny melding og hva den bør inneholde, når man stemmer for et slikt forslag i en sak basert på et representantforslag fra Miljøpartiet De Grønne om å avvikle næringen.

I lys av klimautfordringen og den nye markedssituasjonen, som så vidt jeg kan se er at lønnsomheten nå er forbedret på norsk sokkel – hva er det Arbeiderpartiet mener regjeringen må svare på i en slik ny melding? I petroleumsmeldingen, som de rød-grønne la frem i 2011, som jeg synes er veldig god, og som har vært den vi har bygd videre på i vår regjeringstid, ble det pekt på fire strategier for å sikre fortsatt høy verdiskaping på sokkelen. Det var å

  • satse på økt utvinning fra felt som er i produksjon

  • sette funn i produksjon

  • fortsette letingen

  • åpne nye områder

Som sagt, jeg synes dette er en god melding. Jeg lurer på hva nytt i strategien er det vi må legge til i den nye meldingen i lys av klimautfordringen? Det er trist hvis Arbeiderpartiet ikke nå lenger mener at den meldingen er god. Det er fint om vi kan få klare svar på hva de vil ha nå, per i dag. Det fortjener faktisk næringen. Jeg tror det skaper usikkerhet når man i en innstilling til Stortinget som har opphav i et Dokument 8-forslag som går inn for å avvikle næringen, fremmer slike forslag, og attpåtil ikke kan svare for det. Og så ser jeg at representanten Haukeland Liadal argumenterer i Klassekampen for at man kan slappe av fordi hun er tross alt en oljeunge fra Rogaland. Men jeg er ikke så sikker på at det vil være nok til at næringen kan føle seg trygg på hva Arbeiderpartiet egentlig mener med dette forslaget.

Terje Halleland (FrP) []: Jeg er veldig glad for at vi i dag får et solid flertall for å avvise dette forslaget som vi har til behandling – selvfølgelig på bakgrunn av de økonomiske konsekvensene et sånt forslag ville medført, men også av klimahensyn. Vi vet at det som norsk petroleumsnæring bidrar med, gjør en forskjell for klimaet i våre nærområder, i våre naboland, i Europa. Bare for å ta et eksempel – det er greit å vite hva alternativet hadde vært for Tyskland om de skulle ha erstattet den norske gassen med f.eks. kullkraft, som ville vært en nærliggende energibærer å erstatte denne gassen med. 300 000 millioner tonn ville de tyske utslippene økt med, altså seks ganger det totale norske utslippet. Vi kan like eller ikke like fossile energikilder, men det er store forskjeller mellom dem: Enkelte fossile kilder slipper ut mer enn andre.

Denne næringen har vært igjennom en tøff tid. Det har vært nødvendig med en omstilling, det har vi jo sett. Og næringen har klart den utfordringen. De skal ha mye skryt for mange endringer som de har klart å gjennomføre, mens for andre, kostnader, skal de ha mindre skryt, men de har i alle fall klart å redusere det.

Men så er det med denne næringen som med andre næringer som er tilknyttet risiko, at man ønsker forutsigbarhet. Når representanten Haukeland Liadal står her oppe på talerstolen og etterlyser mer kunnskap og vil ha den kunnskapen gjennom en ny petroleumsmelding, lurer jeg lite granne på hva hun vil. Nå var representanten Bru inne på mye av det samme, men, som sagt, den kunnskapen som hun savner i dag, hadde hun tydeligvis ikke behov for i fjor. Jeg har lyst til å utfordre Arbeiderpartiet på dette: Hva er det som har skjedd nå som er nytt? Dette er altså et Dokument 8-forslag som mer eller mindre innebærer at vi skal legge ned petroleumsnæringen. Da finner representanten Haukeland Liadal det formålstjenlig å be om en ny petroleumsmelding – på bakgrunn av klimautfordringene og markedssituasjonen. Heldigvis er det et solid flertall for en stabil og forutsigbar politikk i petroleumsnæringen. Jeg håper virkelig at Arbeiderpartiet vil fortsette den politikken og slutte med å skape den usikkerheten i bransjen som de nå gjør.

Lars Haltbrekken (SV) []: Jeg vil gjerne få berømme Venstre for å ha sikret vern av Lofoten, Vesterålen, Senja, Mørebankene, iskanten, Skagerrak og Jan Mayen også de neste fire årene. Det er en stor og viktig seier, og jeg er glad for at Venstre fikk til det samme som SV gjorde fra 2005 til 2013. Jeg registrerer også at Venstre fikk inn følgende i Jeløya-plattformen – for øvrig et punkt som olje- og energiministeren unnlot å nevne i sin innledning: Regjeringen vil

«ved tildeling av utvinningstillatelser i den pågående 24. konsesjonsrunden, legge vekt på miljøfaglige råd i eller nær særlig verdifulle områder (SVO), herunder vurdere begrensninger på boring i oljeførende lag i en større radius rundt Bjørnøya».

I forbindelse med høringsrunden til 24. konsesjonsrunde frarådet Miljødirektoratet oljeboring i 20 av de foreslåtte områdene. Norsk Polarinstitutt frarådet oljeboring i 37 av områdene. Jeg vil derfor utfordre statsråden på om punktet i Jeløya-plattformen kan bety at en del av de utlyste feltene faktisk trekkes tilbake.

Per Espen Stoknes (MDG) []: Miljøpartiet De Grønne er et oljetakknemlig parti. Vi er også helt enig i at oljesektoren har vært av utrolig stor betydning for Norge, vi har fått en fantastisk kompetanse, og det har bidratt til en voldsom verdiskaping. Men det er langt fra det eneste som har bidratt til verdiskapingen.

Når vårt forslag om å stanse 24. konsesjonsrunde nå blir stemt ned, kommer det opp et forslag om at man må ha en ny petroleumsmelding. Den vil da se på ny kunnskap, som Halleland etterlyser. Den nye kunnskapen gjelder sånt som f.eks. at bidraget til gass for å redusere klimautslipp i land som England, USA, Tyskland gjerne blir hausset opp av Fremskrittspartiet og oljeentusiaster, men realiteten er at engelske klimagassutslipp går ned sammen med at gassforbruket går ned. Den norske gassen spiller en mye mindre rolle enn det vi nordmenn gjerne liker å tro. Ny forskning viser f.eks. at det som skjer med CO2-utslippene i USA, primært skyldes energieffektivisering, deretter fornybar energi – og så gassubstitusjon. Så her finnes ny kunnskap som bør utredes, Halleland. Da er vårt forslag en ny petroleumsmelding – som får støtte av Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet. Det er vi glad for, men vi er veldig overrasket over at Kristelig Folkeparti og Venstre her har snudd. De har tidligere støttet Miljøpartiet De Grønnes forslag om at det trengs en ny petroleumsmelding i lys av en helt ny markedssituasjon og en ny klimasituasjon.

Vi synes det er hårreisende at Kristelig Folkeparti og Venstre nå insisterer på å styre denne viktige næringen videre på en gammel melding med tittelen En næring for framtida, som baserte seg på et totalt utdatert kunnskapsgrunnlag.

I tillegg synes vi også det er på tide å nevne vårt forslag – siden ingen har nevnt det tidligere – om å fjerne ordet «olje» fra tittelen til statsråd Søviknes og OED. Vi mener det er på tide å ha en ny ministerpost som heter «energiminister». Vi synes også det er et poeng å ta med seg videre – det ville ellers blitt totalt ignorert. Dette er selvfølgelig den nye omstillingen vi står overfor, til et nytt energisystem, hvor oljen vil ha en mindre og mindre betydning.

Runar Sjåstad (A) []: Jeg synes representanten Haukeland Liadal hadde et godt innlegg. Blant annet viste hun til at man nå ønsker en petroleumsmelding. Hun viste også til at det var et uttalt ønske fra Høyre og Fremskrittspartiet da de ikke satt i regjering. Da hadde man et ønske om at man skulle ha den seansen annethvert år. Nå har man sittet fem år i regjering og styrer etter en syv år gammel petroleumsmelding. Så prøver man å så tvil om hva Arbeiderpartiet egentlig mener om petroleumspolitikken. For dem som er i tvil, synes jeg vi har presisert veldig nøye og veldig godt i komiteens merknader hva vi står for, og hva vi ønsker.

Man viser til at vi nå behandler et Dokument 8-forslag, og man synes det er rart at vi vil diskutere en så viktig nærings framtid i en sånn setting. Men hvor i all verden skal vi diskutere det hvis vi ikke skal få opp en petroleumsmelding? Da er vi nødt til å ta de arenaene vi får. Og arenaen vi har i dag, er det Dokument 8-forslaget. Da er det anledning til å diskutere petroleumspolitikk i bredeste forstand.

Ketil Kjenseth (V) []: Først en respons til representanten Lars Haltbrekken fra SV knyttet til de miljøfaglige rådene som det skal tas hensyn til i den 24. konsesjonsrunden. Det blir spennende å se hva de miljøfaglige rådene kan bidra til, særlig knyttet til de mest sårbare områdene.

Så til Miljøpartiet De Grønne, som har fremmet dette forslaget vi diskuterer, men også forslaget om en petroleumsmelding. For en ukes tid siden var vi i en debatt i Dagsnytt atten, jeg og representanten Stoknes fra De Grønne. Representanten Stoknes sa da at det var mulig å stoppe den 24. konsesjonsrunden dersom bl.a. Venstre hadde stemt imot. Det må ha vært en realitetsorientering uten like for De Grønne i dag, for det viser seg at det ikke er noen mulighet til å få til det som De Grønne tok til orde for. Da blir det noe overraskende at de får med seg Arbeiderpartiet på slep for en petroleumsmelding. Ifølge Arbeiderpartiet skal de utvinne mer. Hvordan dette skal henge sammen på den rød-grønne sida, er det litt vanskelig å forstå.

Derfor er Venstres posisjon her – når det gjelder å ta med seg inntektene, mulighetene og teknologien og å bygge gradvis om i det grønne skiftet – at den meldingen vi virkelig trenger, er en teknomelding, som skal få til det skiftet som vi er inne i. Da er anledningen ganske god senere i vår til å diskutere de mulighetene – når handlingsplanen på Johan Castberg kommer. Det er investeringer på anslagsvis 150 mrd. kr. Det er de midlene vi skal diskutere hvordan skal brukes, men også nordområdene, for det er Barentshavet og Norskehavet vi diskuterer her – hvilke områder som peker seg ut som kan bidra med de inntektene.

Dette innbefatter ganske mange andre spørsmål som er knyttet til internasjonal politikk og samarbeid og samhandling med andre. Det er også mulig å tenke seg klimateknologi og samarbeid med andre aktører. Iskanten er i bevegelse, og i områdene i nord åpner mer og mer is seg – hvilke muligheter gir det? En viktig del av å holde igjen er også å snakke om hvilke områder vi skal beskytte mot økonomisk utvinning.

Statsråd Terje Søviknes []: Først til representanten Haltbrekken, som refererte til Jeløya-plattformen og formuleringer knyttet til at man i 24. konsesjonsrunde skal legge vekt på miljøfaglige råd ved tildelinger i og nær særlig sårbare områder, med Bjørnøya spesifikt i fokus. La meg da understreke at det ikke er ensbetydende med å legge vekt på miljøfaglige råd dermed å si at man ikke skal kunne ha olje- og gassaktivitet. Spørsmålet er eventuelt hvilke tiltak man kan legge på en utvinningstillatelse for å ivareta de miljøverdiene som det er viktig å ivareta. Det kan f.eks. være sesongbegrensninger knyttet til boring i oljeførende lag, som også er spesifisert i Jeløya-plattformen.

Så kort til representanten Stoknes, som viser til navnet på departementet, nemlig Olje- og energidepartementet – og til tittelen på statsråden også, for den del: Jeg registrerer i innstillingen at navnet, og kanskje dermed også undertegnede, blir omtalt som både «gammelmodig, utdatert, tilbakeskuende og nostalgisk». For å si det sånn: Jeg bærer tittelen som olje- og energiminister med stolthet, både knyttet til det fornybare området, der vi har et overskudd av fornybar kraft, der det nå bygges ut mer kraft enn på 25 år, og der fornybarnæringen representerer den største verdiskaperen i Fastlands-Norge, og også knyttet til olje- og gassnæringen, vår desidert største næring med nærmere 200 000 sysselsatte, som står for en viktig teknologiutvikling som også benyttes i andre næringer, og der næringen samlet sett skaper verdier for samfunnet, for fellesskapet, i en størrelsesorden som ingen andre næringer gjør. Så sent som i 2016–2017, med relativt sett lave olje- og gasspriser, var altså inntektene fra olje- og gassnæringen like store som fra alle andre næringer til sammen, når det gjelder statens inntekter. Så stoltheten er der.

Helt avslutningsvis til Arbeiderpartiets forslag om en egen petroleumsmelding: Jeg har redegjort for regjeringens forslag om å komme til Stortinget med en meldingsdel i Castberg-proposisjonen. Men jeg har lyst til å understreke og utfordre ytterligere på det som står i innstillingen, der det er to argumenter som blir trukket opp for hvorfor det kan være naturlig med en egen petroleumsmelding nå. Det vises til fallet i oljeprisen og til Parisavtalen. Begge deler er elementer som fant sted før 2017, før april i fjor, da Arbeiderpartiet argumenterte sterkt mot en slik egen petroleumsmelding. Så hva er det som har endret seg fra april til nå? Det har vi fortsatt ikke fått svar på.

Tina Bru (H) []: Jeg etterlyste svar på hvorfor Arbeiderpartiet ønsker denne nye meldingen, og det må vi bare konstatere at det har jeg ikke fått – ikke fra Arbeiderpartiet. Men vi har fått svar på hva som er poenget med denne meldingen. Det kom veldig tydelig fra representanten Stoknes, som står bak dette forslaget, som har fremmet dette forslaget, ikke bare det om ny petroleumsmelding, men hele representantforslaget. Han er veldig tydelig – dette er inn i et bilde av at det er på tide å starte avviklingen, det er på tide å trappe ned, det er på tide å se på skattesystemet, og vi kan ikke fortsette som vi har gjort før.

Så er det mulig at Arbeiderpartiet har sin helt egen tolkning av hva dette forslaget skal være. Det kan høres sånn ut når man følger den replikkrunden som var her tidligere i dag – akkurat som at man trenger denne meldingen så man kan oppklare manglende faktakunnskap i den offentlige debatten rundt olje- og gassnæringen. Det er mulig, men man må jo ikke stemme for et forslag fremmet av Miljøpartiet De Grønne som helt åpenbart har en helt annen hensikt enn det. Det er mulig å komme med egne forslag i dette storting.

Jeg håper at Arbeiderpartiet fortsatt står på at vi skal ha forutsigbarhet for Norges viktigste næring, at man kan stole på Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet som de store partiene som er opptatt av å sikre verdiskaping, langsiktighet og forutsigbarhet for den næringen. Å stemme for sånne forslag, slik Arbeiderpartiet gjør her i dag, bidrar ikke til å opprettholde det inntrykket.

Presidenten: Representanten Per Espen Stoknes har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Per Espen Stoknes (MDG) []: Jeg vil bare kort gi fire svar på utfordringen om hva som har endret seg siden 2011, siden Stortinget åpenbart ikke har fått med seg det. Det er altså en vanvittig, absurd, utrolig utvikling innenfor sol og vind – over 80 pst. kostnadskutt for konkurrentene til olje. I 2016–2017 skjedde det et historisk trendbrudd som kommer til å stå i historiebøkene, og det var at sol og vind konkurrerte ut kull og gass. For første gang falt prisene på usubsidiert sol og vind langt under – ikke langt under, men de krysset kull og gass i 2016–2017. I 2020 vil det være billigere hvor som helst i verden. Det tredje er at Parisavtalen ikke bare har blitt vedtatt, men har blitt ratifisert. Og det fjerde er at fra 2020-årene og utover vil batterier være under 60 pst. av det de var i fjor. Så fire trender innenfor fornybare batterier og klimapolitikk er et helt nytt bilde.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 10.

Forrige kapittel
Neste kapittel