Statsråd Linda C. Hofstad Helleland [13:18:58]: I år er det 40 år siden likestillingsloven ble vedtatt av Stortinget. Det gir oss en god anledning til å gjøre opp status. En 40-åring, som meg selv, er gammel nok til å ha gjort seg noen erfaringer og ung nok til å vite at det ligger mange muligheter foran seg. Vi kan sette fart der vi mener det går for sent, hvis vi skal nå de målene vi allerede har satt oss. Vi kan justere kursen hvis vi ser vi har gjort noen mindre vellykkede valg. Vi kan til og med sette oss nye mål.

Det er viktig med tilbakeblikk, sette pris på de fremskrittene som er gjort, og ikke minst takke alle de modige kvinnene som har gått foran.

1970-tallet var et tiår for å kjempe frem kvinners rettigheter. Kvinner og menn skulle ha like muligheter og rettigheter. Det handlet om selvbestemmelse, om et selvstendig og fritt liv. Det handlet om ordninger som gjorde at familiene kunne få barn, og at begge foreldrene kunne være ute i jobb samtidig. Det handlet om kvinners inntog på arbeidsmarkedet.

Forskning viser at kvinners sysselsettingsvekst fra 1972 og 40 år fremover har hatt stor betydning for Norges økonomiske vekst. Nærmere bestemt kunne vi ha gått glipp av 3 300 mrd. kr hvis kvinnene ikke hadde gjort sitt inntog på arbeidsmarkedet. Det viser hvor sentralt kvinnenes inntog på arbeidsmarkedet har vært for velferdssamfunnet vårt.

Det har hatt stor betydning for likestillingen at kvinner og menn er blitt mer økonomisk likestilte. Når kvinner og menn bidrar på like fot, blir vi mer likeverdige. Det er helt avgjørende at begge kjønn bidrar gjennom arbeid til fellesskapet og et bærekraftig velferdssamfunn.

Deltakelse i arbeidslivet styrker også den sosiale bærekraften i samfunnet vårt. Siden likestillingsloven ble vedtatt har det norske samfunnet gjennomgått store endringer. I 1978 var halvparten av kvinnene i arbeid, i dag er to av tre kvinner i arbeid. 50 pst. av kvinnene arbeidet deltid, mens deltidsandelen i dag er den laveste noensinne, på 36 pst. Barnehageloven var ganske fersk, og 7 pst. av barna gikk i barnehage. I dag går 91 pst. av barna i barnehage. Foreldrepengeperioden var 18 uker. I dag kan foreldre velge å være hjemme med barnet sitt enten 49 uker eller 59 uker.

I 1978 var andelen kvinner i høyere utdanning 41 pst. I dag har andelen passert 59 pst. I Stortinget var det 37 kvinner, i dag er det 69. I regjeringen var det 24 pst. kvinner, i dag er andelen 45 pst. Dette viser at vi er, og har vært, gode på likestilling i Norge.

La meg nevne noen få eksempler fra de siste fem årene: Andelen deltidsansatte kvinner har gått ned siden regjeringen overtok i 2013 – fra 40 pst. til 36 pst. i dag. I statlig sektor er nå 56 pst. av lederne kvinner. Regjeringen har foreslått en lik del til mor og far i foreldrepengeordningen og en del som de kan fordele valgfritt mellom seg. Forskjellene mellom kvinners og menns gjennomsnittslønn har minket fra 2015 til 2017. Kvinnene utgjør nå et flertall av de uteksaminerte kandidatene ved universiteter og høyskoler. Også når det gjelder doktorgrader, er kvinnene nå i flertall. En norsk kvinne leder FN-operasjonen i Midtøsten, som første kvinne. Flertallet av arbeidslivets hovedorganisasjoner ledes av kvinner. I utlandet vekker det ganske stor oppsikt når jeg snakker om arbeidet regjeringen gjør for økt likestilling, og når jeg forteller at vi i Norge har kvinnelig statsminister, kvinnelig utenriksminister, kvinnelig finansminister og kvinnelig stortingspresident.

Men vi er ikke i mål ennå. Vi har noen fastgrodde mønstre vi må jobbe mer for å løse opp i, og vi har noen nye utfordringer. Det handler om både strukturer, verdier og holdninger. Det vanskeligste er kanskje å endre kulturer og å påvirke holdninger.

Jeg vil nevne noen utfordringer: Det gjenstår et systematisk arbeid for like rettigheter og muligheter på alle diskrimineringsgrunnlag. Metoo-kampanjen har vist at vi ikke har klart å bygge en god nok kultur i bransjer, partier og organisasjoner mot seksuell trakassering. Vi må få bedre kjønnsbalanse i alle næringer, ikke minst der man allerede nå vet at behovet for arbeidskraft er stort, som i helse- og omsorgssektoren. Enda flere kvinner skal kunne få jobbe heltid, hvis de ønsker det. Vi trenger kvinnelige ledere og rollemodeller i næringslivet. Vi må få flere kvinner med minoritetsbakgrunn ut i jobb. Vi må arbeide mot tvang og negativ sosial kontroll. Unge med minoritetsbakgrunn skal kunne leve et fritt liv. Press knyttet til kropp og utseende er en stor likestillingsutfordring, som vi må ta på alvor.

I likestillingsmeldingen fremmet regjeringen flere titalls tiltak for økt likestilling mellom kjønnene. Gjennom prosjektet Jenter og teknologi ser vi en svak økning i antallet jenter i teknologifag. Vi har et godt trepartssamarbeid om likestilling og står sammen om tiltak mot seksuell trakassering. Vi har fremmet forslag om at deltidsansatte kan ha fortrinnsrett til del av stilling. Vi arbeider mot vold og overgrep gjennom flere innsatser – kvinnehelse og kjønnsperspektivet inngår i våre forskningssatsinger.

Som min kollega helseminister Bent Høie pleier å si:

Med mer kunnskap blir det mindre dumskap. Vi skal skape et samfunn der det å være normal ikke er å være som alle andre, men å være seg selv.

Alle skal ha like rettigheter og like muligheter uavhengig av kjønn, funksjonsevne, etnisitet, religion, livssyn, seksuell orientering og alder.

For 46 år siden opphevet Stortinget straffeloven § 213 som kriminaliserte seksuelle handlinger mellom menn. I dag er Norge et av Europas beste land når det gjelder politikk og rettigheter for LHBTIQ-personer. Regjeringen vil sørge for at Norge går foran internasjonalt for å fremme bedre rettigheter for seksuelle minoriteter.

Vi har som mål at kompetanse om LHBTIQ-gruppene kommer inn i rammeplanen til alle relevante utdanningsløp. Norge vil i 2019 være vertskap for IDAHOT der LHBTIQ-personers rettigheter og kår settes på agendaen. Bufdir lanserer i år et sett med LHBTIQ-indikatorer om deres livssituasjon. Så vidt jeg vet, er dette det første av sitt slag i verden.

Vi er også i gang med en ny levekårsundersøkelse for LHBTIQ-personer. Jeg ser frem til å være vertskap for den store samlingen for å fremme LHBTIQ-interesser til neste år. Jeg er sikker på at Norge i forbindelse med den store samlingen vil kunne løfte behovet for å styrke menneskers rettigheter på disse feltene betraktelig.

Forsvaret arbeider også med tiltak som gjelder åpenhet, kunnskap, bevisstgjøring og holdninger for å beholde LHBTIQ-personer i Forsvaret.

Det må legges til rette for personer med nedsatt funksjonsevne i arbeidsliv og dagligliv. Her har regjeringen høye ambisjoner, både gjennom inkluderingsdugnaden for å få flere i jobb og arbeidet med strategiplanen som skal beskrive politiske mål, rammer og prioriteringer. Vi ønsker et løft for likestilling for personer med funksjonsnedsettelser.

Den 1. januar 2018 trådte ny likestillings- og diskrimineringslov og en ny diskrimineringsombudslov i kraft. De nye lovene etablerer et sterkt og effektivt vern mot diskriminering. Før sommeren sender vi ut et forslag om styrket aktivitets- og redegjørelsesplikt.

Regjeringen vil bekjempe rasisme, religiøs diskriminering, antisemittisme, sosial kontroll og fordommer basert på kjønn, seksuell identitet og etnisitet. Vi trenger mer kunnskap i arbeidet mot hatefulle ytringer. I år vil vi få presentert flere forskningsarbeider.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet gjennomførte kampanjen #ikkegreit om kjønnsbaserte hatefulle ytringer. Kampanjen fikk heldigvis stor oppmerksomhet i sosiale medier. Rapporten Holdninger til jøder og muslimer i Norge 2017 har flere funn som gir grunn til bekymring. Stortinget har bedt regjeringen utarbeide og iverksette en ny nasjonal handlingsplan mot rasisme og etnisk og religiøs diskriminering. Jeg ser frem til å iverksette arbeidet med denne.

Barn, unge og voksne har rett til å ta sine egne livsvalg. Det er en menneskerett for alle. Regjeringen har derfor lansert en kampanje mot negativ sosial kontroll. Kampanjen skal hjelpe oss til å nå frem til de ungdommene som ønsker noen å prate med, men som ikke klarer å finne frem til den hjelpen de trenger. Regjeringen skal gjennomføre et integreringsløft. De som kommer til Norge, skal føle seg som en del av det norske samfunnet. De skal raskt lære seg norsk og komme ut i enten utdanning eller jobb.

Arbeidet mot tvang og negativ sosial kontroll er fremhevet i regjeringsplattformen. Handlingsplanen mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse skal følges opp og forsterkes.

Vi vil bidra til å endre holdninger og praksis i berørte miljøer. Dette krever både informasjon og dialog om hvilke grunnleggende rettigheter som gjelder.

Vi trenger bedre samarbeid mellom offentlige tjenester. Vi må f.eks. bruke hjemmebesøk i større grad ved mistanke om at barn holdes borte fra skolen. Vi må styrke rettsvernet for dem som utsettes for tvang og negativ sosial kontroll. De som ser seg nødt til å bryte med familie og nettverk, må få bedre beskyttelse og støtte.

Jeg ønsker å være en likestillingsminister for unge med minoritetsbakgrunn og har derfor klare prioriteringer for hvordan de i større grad skal kunne få leve et fritt liv. Vi må i mye større grad ta unge stemmer på alvor. Vi har mange viktige unge stemmer i Norge. Mange slites mellom foreldrenes kultur og forventninger og eget ønske om å leve et selvstendig, fritt liv. Jeg vil at deres erfaringer skal lyttes til. Regjeringens utvalg som nettopp er satt ned, #UngIDag, skal utrede likestillingsutfordringer blant barn og unge, og der har selvsagt unge med minoritetsbakgrunn en stor plass.

Vi må gi bedre støtte til foreldrene til disse barna og ungdommene. Å være en god forelder er krevende nok for alle. Mange foreldre med innvandrerbakgrunn opplever nok det i enda større grad som foreldre her i Norge, for ofte står de i et spenn mellom sin egen kultur og forventninger fra det norske samfunnet. For meg er det viktig at de får hjelp og støtte i arbeidet med at barna skal få en god fremtid i Norge. Et sentralt redskap er strategien for foreldrestøtte som regjeringen skal legge frem rett før sommeren. Der er nettopp foreldreveiledning et helt sentralt tema.

Kampen mot diskriminering er viktig. Vi vet at mennesker med minoritetsbakgrunn opplever diskriminering, bl.a. i arbeidslivet. Dette må vi gjøre det vi kan for å hindre. Diskriminering er ødeleggende for tilliten vi trenger for å oppnå gode fellesskap. Regjeringen vil derfor iverksette flere tiltak for å motarbeide diskriminering i arbeidslivet, i boligmarkedet og på utesteder.

En annen viktig likestillingsutfordring i dagens samfunn handler om kroppspress. Unge utsettes for et voldsomt kroppspress. Et usunt fokus på kropp og utseende i sosiale medier bidrar kolossalt til det presset. I en SIFO-undersøkelse oppgir 85 pst. av jentene at de opplever kroppspress. Hele 50 pst. av jentene mener at det å lese visse blogger i stor grad bidrar til dette. Kroppspress kan få en rekke alvorlige følger, som et negativt syn på egen kropp, psykiske problemer og spiseforstyrrelser. En studie, som er nokså skremmende, viser at hele ni av ti jenter i 16-årsalderen ønsker å endre på kroppen sin. Dette er alvorlig.

Det er tegn til at psykiske utfordringer for jenter starter allerede i ung alder. Ungdata viser at langt flere jenter enn gutter blir stresset av skolearbeid, at jenter generelt er mindre fornøyd med helsen sin enn gutter, og at de i mye større grad bruker reseptfrie legemidler.

Fra og med ungdomstiden er forekomsten av angstlidelser og depresjon omkring dobbelt så høy hos kvinner som hos menn, og kvinner er oftere i kontakt med primærhelsetjenesten for slike plager.

Kroppspress har vært et stort problem over lang tid. Det kan tenkes at dagens utbredte bruk av blogger og andre sosiale medier har forsterket presset. Mange populære bloggere skriver om egne erfaringer med Botox, «fillers» og plastiske operasjoner – selv om de har unge følgere, helt ned i 10–12-årsalderen. Dette bidrar til å normalisere slike inngrep og til å øke et forferdelig stort press. Det har kommet dit hen at dette er noe vi må ta tak i fra politiske myndigheters side. Kroppspresset og utseendefokuset forsterker dagens trange kjønnsroller. Det er derfor jeg bruker tid på dette i redegjørelsen min. Dette er en stor likestillingsutfordring. Det er en stor likestillingsutfordring for de jentene og guttene som vokser opp i dag. Det er de ungdommene som lever livet sitt her og nå.

Men for at vi skal sette inn riktige tiltak, må vi også vite hva som virker. Regjeringen er opptatt av å få mer kunnskap om årsakene til at barn og unge opplever det kroppspresset og sliter med dårlig selvbilde. Sammen med Helsedirektoratet har vi derfor bestilt forskning om stress, press og psykisk helse. De siste resultatene fra undersøkelsen kommer i løpet av året. Jeg ser med stor forventning frem til det.

Utvalget som nettopp er satt ned, #UngIDag, skal bl.a. utrede og vurdere tiltak som kan bidra til mindre kroppspress og stereotype kjønnsroller. Jeg har stor forventning til hva det utvalget skal komme med av løsninger og forslag til tiltak.

Metoo-kampanjen har vært en vekker og viser at det er behov for både tiltak og holdningsendringer om seksuell trakassering. Noe av det første jeg gjorde som likestillingsminister, var å invitere viktige stemmer fra et bredt lag av aktuelle aktører til et møte om hvordan vi kan skape varig endring i kjølvannet av #metoo. Der fikk jeg og regjeringen mange nyttige innspill, f.eks. at det er viktig å starte tidligst mulig med forebygging, ha balansert kjønnssammensetning i ledergrupper og unngå asymmetriske maktforhold.

Allerede før sommeren vil jeg sende på høring et forslag om å innføre et lavterskeltilbud for håndhevelse av saker om seksuell trakassering. Vi vil også se på hvordan vi skal styrke veilednings- og hjelpetilbudet gjennom likestillings- og diskrimineringsombudet, bedre seksualundervisningen i skolen og sikre at vi har god kunnskap om omfanget.

Vold i nære relasjoner er fortsatt en stor likestillingsutfordring. For 40 år siden snakket vi ikke så åpent om volden som skjer innenfor hjemmets fire vegger. Det var noe som hørte privatlivet til. Regjeringen fortsetter arbeidet mot vold i nære relasjoner, seksualisert vold mot kvinner og menneskehandel.

Satsingen i opptrappingsplanen mot vold og overgrep, som med en særlig innsats fra Kristelig Folkeparti har bidratt til at vi i inneværende år har en prioritering på til sammen om lag 800 mill. kr, gjør det mulig å øke politiets etterforskning og å forbedre behandlingstilbudet til voldsutsatte og voldsutøvere i regi av familievernet og stiftelsen Alternativ til Vold.

Det er ikke alle i Norge som kan leve et fritt og selvstendig liv. Det finnes kvinner og barn som lever på flukt og i skjul i årevis. Altfor mange kvinner utsettes for vold i hjemmet i flere år før de kontakter politiet eller får beskyttelse. At noen til og med mister livet før de kommer seg vekk, er helt uakseptabelt.

Så lenge kvinner og barn utsettes for vold i nære relasjoner, kan vi ikke kalle oss et likestilt samfunn. Derfor skal regjeringen sette ned et utvalg som skal gjennomgå partnerdrapssaker. Utvalget skal utrede forhold som kan ha betydning for å forebygge slike typer drap.

Det er viktig at voldsofre og deres pårørende blir ivaretatt gjennom straffesaker og får god hjelp til å komme seg videre. Derfor har vi også etablert støttesentre for kriminalitetsutsatte i alle landets tolv politidistrikt.

Vår viktigste oppgave er å forhindre at vold og overgrep finner sted. Utsatte barn og familier skal fanges opp tidlig, bl.a. gjennom gode foreldrestøttende tiltak i kommunene. En ny strategi for foreldrestøtte skal legges frem før sommeren, og vi har stor tro på at dette kan være et viktig verktøy for å nå frem til familiene og hjelpe dem tidlig.

Vi er godt i gang med en historisk satsing på familievernet. Familievernet er blitt styrket med 160 mill. kr siden 2014. Der må jeg også få lov til å skryte av Kristelig Folkeparti og deres iherdige innsats for det å gå inn og på et så tidlig stadium som mulig hjelpe familiene, snakke med foreldrene, snakke med barna, om hvordan de kan utøve bedre omsorg for sine nærmeste. Familievernet skal nå i større grad jobbe med voldsutøvere. De skal jobbe med voldsutsatte familier og barn. Vi har fått bygget opp et nasjonalt kompetansekontor innen familievernet med spesialkompetanse på vold. Det vil være et viktig bidrag for at færre kvinner og barn skal oppleve å bli utsatt for vold i hjemmet sitt – der de skal føle seg tryggest.

Regjeringen vil også legge frem en ny handlingsplan mot voldtekt i år. Den vil peke på helt sentrale utfordringer etterfulgt av tiltak for bedre forebygging, god etterforskningskvalitet og trygg faglig oppfølging av fornærmede i slike alvorlige saker.

Regjeringen arbeider for å motvirke forskjeller mellom kvinners og menns helse og forskjeller i helsetilbudet. Vi ønsker at flere menn skal jobbe i helse- og omsorgssektoren.

Sykefraværet er høyt i Norge, og en stor andel av fraværet skyldes muskel- og skjelettlidelser og psykiske lidelser. Det er vesentlig å ta tak i disse utfordringene for å kunne stå lenger i jobb. Blant kvinner som er uføre, er muskel- og skjelettsykdommer årsaken som forekommer oftest. Regjeringen ønsker å utvikle og innføre pakkeforløp også for muskel- og skjelettlidelser, utmattelse og smertebehandling, nettopp for å sikre at alle pasienter i det norske helsevesenet får et likeverdig tilbud av høy kvalitet.

Utdanning og arbeid er selve grunnlaget for å kunne leve et fritt og selvstendig liv. Det handler om å være økonomisk uavhengig, det handler om å være godt integrert i samfunnet og leve et likestilt liv. Det er også en nøkkel for å unngå at barn vokser opp i familier med vedvarende lav inntekt.

Regjeringen vil innen utgangen av 2018 legge frem vår integreringsstrategi. Formålet med den er økt deltakelse i arbeids- og samfunnsliv blant innvandrere gjennom en helhetlig og samordnet innsats. Min hovedbekymring er at fire av ti innvandrerkvinner ikke er i jobb.

Sysselsettingsutvalget skal foreslå tiltak som kan bidra til at flere, både innvandrere og majoritetsbefolkning, kommer i jobb. Men det at så få innvandrerkvinner er i jobb, har også stor betydning for de barna som vokser opp og opplever barnefattigdom.

Derfor er introduksjonsprogrammet og opplæring i norsk og samfunnskunnskap vårt viktigste redskap for å få nyankomne flyktninger og innvandrere raskt i arbeid eller utdanning. Vi har allerede lagt bedre til rette for at folk skal kunne ta grunnskoleopplæring eller videregående opplæring i introduksjonsprogrammet.

Vi er nå i gang med å reformere introduksjonsprogrammet med tydelige forventninger til gode resultater og mer arbeidsrettede tiltak. Regjeringen foreslår også en rekke andre tiltak for å bidra til bedre integrering og økt arbeidsdeltakelse blant innvandrerkvinner, ikke minst det å styrke Jobbsjansen.

Jeg er opptatt av å få vite mer om årsakene til manglende arbeidsdeltakelse. Derfor tok statsministeren, kunnskapsministeren og jeg i en rundebordskonferanse 8. mars med kvinner og menn med minoritetsbakgrunn opp akkurat denne problemstillingen. Jeg planlegger å invitere til en rundebordskonferanse med menn i minoritetsmiljø for å diskutere med menn hvorfor mange av innvandrerkvinnene ikke er i arbeid. Hva skyldes det? Jeg ønsker å diskutere likestilling med innvandrermennene.

Aldri før hadde så mange mennesker vært under utdanning som i 1970, da 20 pst. av befolkningen var nettopp det. Utdanning ble en nøkkel til å bryte med de kjønnsrollene mange hadde vokst opp med og en drivkraft for endringer i livsmønster og forventninger til fremtiden. Samtidig har utdanningsvalg bidratt til det kjønnsdelte arbeidslivet i Norge, for gutter og jenter i Norge tar i stor grad kjønnstradisjonelle utdannings- og yrkesvalg. Det er åpenbart noe som er vanskelig å klare å bryte opp og endre. Særlig i fag- og yrkesopplæringen i videregående skole er dette tydelig. Her er flere utdanningsprogram dominert av ett kjønn.

I skolen er det klare kjønnsforskjeller i prestasjoner mellom gutter og jenter. Gutter er overrepresentert på flere statistikker, f.eks. spesialundervisning, frafall og prestasjoner på de laveste ferdighetsnivåene. Forskjellene viser seg gjennom hele utdanningsløpet og kan potensielt gi betydelige konsekvenser for hvordan livet til de unge blir som voksne, og også deres muligheter til å komme inn på studier med høye inntakskrav.

Jeg vil meddele at i Nordisk ministerrådsmøte sist uke fikk Norge et gledelig gjennomslag, nemlig at gutters og menns rolle i likestillingen skal være et hovedtema i samarbeidsprogrammet for kommende periode. Jeg er glad for at Norge går foran og får med seg de nordiske landene for å se på hva det skyldes at guttene faller ut av skolen, at menns utfordringer i dag kanskje ikke blir tatt med et like stort ansvar og sett på som en likestillingskamp. Jeg ser frem til at dette som hovedtema skal gi oss muligheter til å sette menns og gutters likestillingsutfordringer på dagsordenen, for vi har behov for et bedre kunnskapsgrunnlag om hvorfor kjønnsforskjeller oppstår, ikke minst når det gjelder skoleprestasjoner, og hva kan vi gjøre for å motvirke dem. Derfor har regjeringen satt ned et ekspertutvalg, Stoltenberg-utvalget, som har fått i oppdrag å hjelpe oss å identifisere årsaker og effektive tiltak.

Fremskrivinger viser at fremtidens arbeidsliv særlig vil ha behov for kompetanse og arbeidskraft i helse- og omsorgssektoren og i teknologisektoren. Fiskeri- og havbruksnæringen er en viktig næring. Det er et paradoks at alle disse sektorene er kjønnsdelte. Det er lite bærekraftig, og på sikt går vi glipp av viktig arbeidskraft. Fremtidens arbeidsmarked må velge mellom de beste talentene, og det er all grunn til å tro at disse er jevnt fordelt mellom dagens jenter og gutter.

Problemet med at noen sektorer er dominert av menn og andre av kvinner, er at det begrenser den enkeltes valgmuligheter og påvirker rekrutteringen til yrker, næringer og sektorer. Fastlåste mønstre i arbeidsmarkedet fører til liten fleksibilitet og resulterer i dårlig utnyttelse av humankapitalen. Et mindre kjønnsdelt arbeidsliv krever at flere velger utdanninger som bryter med dagens kjønnsrollemønster.

#UngIDag-utvalget skal bl.a. ta for seg utfordringer knyttet til kjønnstradisjonelle utdannings- og yrkesvalg. Målet er at utvalget skal foreslå gode tiltak for å få unge til å bryte med tradisjonelle kjønnsrollemønstre ved valg av utdanning og yrke. Utredningen kan gi oss et godt kunnskapsgrunnlag i arbeidet med å utvikle en strategi for et mer likestilt utdannings- og arbeidsmarked.

Vi må se på mange ulike virkemidler. Menn i helse og Jenter og teknologi har vist seg å være to suksesshistorier. Derfor sier regjeringen i Jeløya-plattformen at vi vil gjøre disse prosjektene landsdekkende.

Menn i helse er et nasjonalt prosjekt som har til formål å bidra til økt rekruttering av menn til omsorgssektoren. I 2017 var det spredt til om lag 65 kommuner, og 410 menn hadde fått tilbud om stilling som helserekrutt. Jenter og teknologi har som mål å øke andelen kvinner som velger teknologiutdanninger i hele utdanningsløpet. Siden 2016 har antallet og andelen jenter på teknologifag økt på videregående skole, på fagskole, universitet og høyskole. Det er gledelig å se at tiltakene virker, og det er gledelig å se at vårt målrettede arbeid gir resultater.

Ja, se hva vi har fått til i Forsvaret! Det er ikke mange år siden det var uaktuelt at kvinner og menn skulle delta på lik linje, men i Forsvaret nå er omtrent hver fjerde vernepliktige en kvinne. Det gir økte muligheter for jenter og bidrar uten tvil til et bedre forsvar av landet vårt. Det viser at det er mulig å endre seige strukturer.

Flere må jobbe heltid, fordi det er det som bidrar til bærekraften i samfunnet vårt. 36 pst. av sysselsatte kvinner jobber deltid. Vi har stilt krav til de regionale helseforetakene om at arbeidet med utvikling av en heltidskultur videreføres, og at flest mulig medarbeidere tilsettes i hele, faste stillinger. Det har vært viktig. Rapporteringen fra de regionale helseforetakene viser en reduksjon i bruken av deltid for fast ansatte i helseforetakene.

I og med at flere kvinner enn menn jobber deltid, er det kvinnene som tar kostnaden ved å frigjøre tid til hjemmearbeid og omsorgsarbeid. Vi foreslår derfor å utvide mødre- og fedrekvoten fra 10 til 15 uker. Ved 100 pst. uttak vil mor og far få 15 uker hver, og 16 uker vil gå til fri fordeling mellom mor og far. Fedrene vil få en større andel enn de har hatt noen gang. Det er bra for familien, det er bra for barna, og ikke minst er det bra for likestillingen. Jeg er opptatt av at når foreldrene skal fordele den siste tredelen, skal det ikke være noen selvfølge at det skal være mors del, eller at den skal hete mors del. Det blir spennende å se hvor mange menn som tar ut deler av den kvoten.

Forslaget er et stort skritt på vei mot reell likebehandling av mødre og fedre i foreldrepengeordningen. Jeg håper også at dette kan være et virkemiddel for at flere kvinner som jobber deltid, kan jobbe mer.

Selv i 2018 er det menn som dominerer i maktposisjonene på de fleste samfunnsområder – ja, med unntak av statlig forvaltning. Det betyr at det nesten bare er menn i økonomisk beslutningstakende posisjoner. Særlig skjev kjønnsfordeling ser vi i toppstillingene i næringslivet. Regjeringen har som mål at ledergruppene i statlige selskaper, direktorater og statsetater skal bestå av minst 40 pst. av begge kjønn.

Statlig sektor kan vise til at 56 pst. av lederne er kvinner. Også når man bryter ned til stillinger i departementene og direktoratene, er tallene gode. For eksempel er andelen kvinnelige ekspedisjonssjefer 52 pst., og på direktoratsnivå er andelen kvinner som er toppleder, 43 pst. Dette viser at staten gjennom systematisk likestillingsarbeid har fått til en god kjønnsfordeling i topplederstillinger. Det viser at det er mulig. Det viser at med vilje kan man få det til. Her har mange i næringslivet noe å lære.

De siste årene har det vært en økning i kvinnelige styreledere i selskaper med statlig eierandel, og ved utgangen av september 2017 var andelen 46 pst. Vi trenger imidlertid flere kvinnelige ledere og rollemodeller i næringslivet, for det er i topposisjonene at de økonomiske beslutningene tas, og der skal kvinnene være med.

CORE Topplederbarometer kartlegger kjønnsbalansen i styrer og toppledergrupper i de største selskapene i norsk næringsliv, målt etter omsetning. Det er sørgelige tall. I dag er kun to av ti toppledere kvinner i de 200 største selskapene. Øverste leder er nesten alltid en mann.

Jeg ser frem til å lansere det nye topplederbarometeret fra CORE før sommeren. Med bakgrunn i barometeret ønsker jeg en gjennomgang av de sektorene hvor vi ser at utfordringene fremdeles er store. Sammen med næringsministeren har jeg invitert toppledere i næringslivet til en rundebordskonferanse for å diskutere tiltak for å bedre kjønnsbalansen i toppledelsen. Jeg ønsker å gå i dialog med lederne i næringslivet for å høre hvordan de systematisk jobber med likestillingsstrategier. Hvilke tiltak har de iverksatt? Hvilke tiltak har de tenkt å iverksette for å endre kjønnsbalansen i toppen av norsk næringsliv?

Diskusjonen om årsaker har gått høyt i det siste. Heldigvis var det en næringsminister fra Høyre som fikk gjennomslag for det som har gjort at mange kvinner har inntatt styrerommet. Men det er ikke nok. Jeg vil at vi skal få flere kvinner i toppen av norsk næringsliv fordi det er bra for landet vårt. Derfor må vi se på den nyere forskningen som er gjort. Vi må se nærmere på hvordan rekrutteringen skjer til disse topplederstillingene. Hvilke uformelle nettverk er det som bidrar til å påvirke dem? Jeg vil også ta tak i og møte rekrutteringssektoren. De som headhunter og rekrutterer til disse stillingene, hvor rekrutterer de fra? Hvem er det man snakker med? Hvilke kriterier er det man setter for topplederne i de store private selskapene?

Et godt eksempel på noe som virker, er Ada-prosjektet ved NTNU. Ada-prosjektet jobber målrettet for å rekruttere jenter til IKT-studier og driver et karrierenettverk som består av 26 IKT-bedrifter, der mange jenter ender opp med sommerjobb og første jobb etter endt studium. Dette er et godt initiativ som virker, og som jeg vil spre videre til arbeidslivet.

Fiskeri- og havbruksnæringen er et annet eksempel. Det er en bransje som representerer betydelige verdier, den nest største etter olje- og gassektoren. Næringen er et eksempel på det kjønnsdelte arbeidsmarkedet ved at en liten andel av de ansatte er kvinner. Eierskap og lederskap i fiskeri- og havbrukssektoren er dominert av menn. Kvinner må også få ta del i verdiskapingen i denne sektoren. Det er imidlertid enkelte positive utviklingstrekk, og søknadstallene til akvakulturstudiene viser stor interesse blant kvinner.

Sammen med fiskeriministeren har jeg tatt initiativ for å få en kunnskapsoversikt over kjønnssammensetningen i næringen. Jeg ser frem til å reise ut til næringen og snakke med representantene for fiskeri- og havbruksnæringen for å diskutere hva man skal gjøre for å bedre kjønnsandelen i bransjen.

Likestillingspolitikk kjenner ingen landegrenser. Norge har siden 1970-tallet vært eksportør av likestilling. Vi gjør oss gjeldende på den internasjonale likestillingsarenaen og arbeider for FNs bærekraftsmål.

Kvinners rettigheter og likestilling er en prioritert del av norsk utenrikspolitikk. Handlingsplanen Frihet, makt og muligheter legger rammen for utenrikstjenestens arbeid for kvinners rettigheter og likestilling.

For å forsterke innsatsen for kvinners rettigheter i utenriks- og utviklingspolitikken har regjeringen etablert programmet LIKE – likestilling for utvikling. Formålet er å dele norske erfaringer på likestilling. Programmet skal dreie seg om faglig samarbeid om likestilling mellom Norge og myndigheter i land som etterspør kapasitets- og institusjonsutvikling.

De siste fire årene har regjeringen doblet støtten til utdanning i utviklingssamarbeidet. Jenters utdanning er en hovedprioritet i denne satsingen. Jenter og kvinners rett til å bestemme over sin egen kropp og sitt eget liv er avgjørende for å oppnå likestilling. Initiativet SheDecides har dette som mål. Jeg er stolt over å ha blitt Norges champion for SheDecides. Regjeringen øker innsatsen for tilgang til prevensjon og seksuell og reproduktiv helse, inkludert trygg abort, fra et allerede høyt nivå, med 700 mill. kr over fire år.

Handlingsplanen for kvinner, fred og sikkerhet gir føringer for hvordan Norge skal sikre kvinners og jenters sikkerhet og rettigheter i krig og konflikt, og styrke kvinners innflytelse i konflikthåndtering og fredsprosesser. Vi jobber med en ny handlingsplan som skal gjelde fra 2019. Her vil vi styrke og konsentrere innsatsen ytterligere.

Årets hovedtema på FNs kvinnekommisjon var likestilling for kvinner og jenter på landsbygda. Både Norges utenriksminister og jeg prioriterte å delta på kvinnekommisjonen. Det var gledelig å se hvor godt det ble tatt imot at Norge for en gangs skyld også stilte med sin utenriksminister. Fra Norges side ble kvinners rett til arv og land, utdanning og arbeid trukket frem som viktig.

Vi skulle gjerne sett et enda mer ambisiøst sluttdokument, men jeg er glad for å kunne si at press for å svekke forpliktelser ikke vant frem på kvinnekommisjonen. Spesielt vil jeg trekke frem at Norge jobbet tverregionalt og fikk inn en god paragraf om kvinnelige menneskerettighetsforkjempere.

Likestillingslovens 40-årsjubileum skal markeres med en feiring fredag 8. juni, dagen før vedtaket ble gjort i denne sal i 1978. Stortingspresidenten, finansministeren, kulturministeren, representanter fra familie- og kulturkomiteen og veteraner fra feltet vil være med og feire dagen. Vi skal feire at mye har skjedd på likestillingsfeltet i løpet av disse 40 årene. Samtidig står jeg her som 40 år gammel likestillingsminister og vet at vi har mange likestillingsutfordringer å ta tak i. Kursen er staket ut. Selv om det ikke er snakk om en midtlivskrise, skal vi ikke bruke 40 år til på å ikke greie å bekjempe svært inngrodde mønstre når det gjelder utdanning og arbeid. Vi må kjempe for dem som ikke får leve et fritt og selvstendig liv, og vi må vise at likestilling lønner seg. Likestilling er en forutsetning for å opprettholde det høye velferdsnivået vi har i Norge i dag, og for å utvikle det gode samfunnet vårt videre.

Det er derfor vi skal fortsette å jobbe for at alle skal ha like rettigheter og like muligheter uavhengig av kjønn, funksjonsevne, etnisitet, religion og livssyn, seksuell orientering og alder. Det er derfor vi skal jobbe med strukturer og holdninger. Derfor kommer også likestillingskampen til å fortsette å gi resultater.