Sak nr. 2 [10:02:18]
Debatt om
utenriksministerens redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker (Redegjørelsen
holdt i Stortingets møte 22. mai 2018)
Presidenten: Presidenten
vil foreslå at taletiden fordeles slik:
Arbeiderpartiet 15 minutter, Høyre
15 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Senterpartiet 5 minutter,
Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Venstre 5 minutter, Kristelig
Folkeparti 5 minutter, Miljøpartiet De Grønne 5 minutter og Rødt
5 minutter.
Videre vil presidenten foreslå at
det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til sju
replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen.
Videre blir det foreslått at de som
måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får
en taletid på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Anniken Huitfeldt (A) [10:03:03 ] (komiteens leder): Jeg vil
takke utenriksministeren for en god redegjørelse og for de perspektivene
som ble trukket opp.
I en tidvis mer ustabil og uforutsigbar
verden er det stabile forholdet vi har til EU gjennom EØS-avtalen,
blitt enda viktigere. Jeg mener det er hasardiøst å tro at vi skulle
få en bedre avtale med 26 land enn det vi i sin tid fikk med 25
land tidlig på 1990-tallet.
Storbritannias forsøk på å finne
en best mulig tilknytning utenfor EU har vist seg å være en risikabel
vei å gå. Å tro at et enkelt land kan forhandle fram en skreddersydd
avtale, der vi velger og vraker blant enkeltelementer vi liker og
misliker, er ikke realistisk.
EØS-avtalen har alt i alt tjent oss
godt, og jeg synes utenriksministeren gjorde rede for hvordan den
fungerer og hvor risikabelt det er å sette den på spill. Men jeg er
overrasket over at utenriksministeren overhodet ikke omtalte det
oppsiktsvekkende linjeskiftet i norsk politikk overfor Storbritannia
og EØS som statsministeren bekjentgjorde gjennom et eget intervju
den 13. mai, og som hun senere bekreftet i et nytt intervju med
NTB. Hvis britene har lyst til å bli medlem av EØS, er de hjertelig
velkommen, sa hun.
Utenriksministeren var selv opptatt
av at regjeringen ikke ville sette EØS-avtalen på spill. Vel, dette
linjeskiftet er helt på tvers av uttalelser denne regjeringens tidligere europaministre
har kommet med. Og jeg kan ikke se at Stortinget har vært konsultert
om dette heller. Regjeringen har tidligere signalisert tydelig at
EFTA- og EØS-medlemskap for Storbritannia ikke er i norske interesser.
Nå sier statsministeren noe helt annet. Men når det gjelder både
landbruk og fisk, og når det gjelder miljø- og arbeidstakerstandarder
i handelsavtaler, har vi ofte andre interesser enn Storbritannia.
Det politiske samarbeidet mellom
europeiske land er viktigere enn tidligere. Felles opptreden mot
russisk anneksjon av Krim har tydeliggjort at Europa kan samarbeide.
Vi må fortsatt stå sammen om felles verdier, folkerett og samarbeid
– ikke den sterkestes rett. De felles europeiske verdiene om politisk
og økonomisk samarbeid ble i stor grad etablert med basis i de transatlantiske
forbindelsene og med inspirasjon og oppmuntring fra USA etter krigen.
Nå er det USA som i stor grad utfordrer disse fellesverdiene gjennom
innføring av nye tollsatser, oppsigelse av Iran-avtalen og ved å
gå ut av multilaterale avtaler – som Parisavtalen om vårt felles
klima. Da må Europa ta et større globalt ansvar for folkerett, multilateralisme
og vedlikehold av våre felles institusjoner. I en slik situasjon
er det viktig at vi også i Norge støtter opp om EU-samarbeidets
politiske kraft. Et sterkt EU er en fordel for Norge.
Utenriksministeren varslet at hun
vil invitere andre statsråder til disse europaredegjørelsene. Jeg
skal ikke utelukke at det kan være en god idé – det må vi diskutere –
men jeg mener vi også må være ærlige med hverandre om hvordan Stortingets
arbeid med europasaker fungerer nå. Jeg mener for min del at f.eks.
Europautvalget ikke fungerer som en god konsultasjonsordning mellom
regjering og storting. Statsrådene kommer og holder ofte gode og
lange innlegg, men det er vanskelig å forberede seg for de ulike
fagkomiteene her på huset. Jeg mener derfor en konkret forbedring
er at Stortinget får oversendt statsrådens manus på forhånd, så
vi vet hva vi skal konsulteres om. Måten vi i dag behandler samtykke til
deltakelse i EØS-komiteen på, har også noe rituelt over seg. Så
jeg vil nok advare mot å lage flere parlamentariske ritualer, med
mindre det er et konkret fagområde regjeringen vil diskutere med
Stortinget.
EØS-avtalen har tjent Norge godt,
men vårt nasjonale EØS-arbeid har rom for forbedring. Jeg mener
at vi primært ikke trenger nye ritualer og strukturer, men at vi
sammen har ansvar for at de organene vi har i dag, fungerer bedre.
Michael Tetzschner (H) [10:07:49 ] : Jeg vil begynne omtrent
der forrige taler startet, men kanskje ikke sluttet, nemlig ved
å takke utenriksministeren for den redegjørelsen som vi fikk her
i salen på tirsdag. Jeg synes utenriksministeren har gitt en meget
betimelig gjennomgang og påminnelse for å understreke hvor viktig det
europeiske samarbeidet er. I vår egen hjemlige debatt om Europa,
som selvfølgelig ofte vil være problemfokusert, er det også samtidig
en tendens til å underspille hva europapolitikken faktisk betyr
for oss, ikke bare i denne salen, men for dem som går ute på gaten
her, de som driver forretning, og de som nyter godt av sikkerhet
og velferd – kort sagt hele det norske samfunn.
Det er en vesentlig påpekning at
tett tilknytning til EU, ikke minst gjennom EØS og tilleggsavtalene,
hvorav den viktigste er Schengen, har vært ønsket av samtlige regjeringer
og stortingsflertall gjennom snart 30 år. Dette er et samarbeid
som ikke er påtvunget oss, ikke påført oss av andre. Norge velger
selv å samarbeide nært med EU, rett og slett fordi det er i vår
egen nasjonale interesse.
EØS-avtalen gir Norge økonomiske
muligheter som langt overgår en ordinær handelsavtale med EU. Det
finnes ingen andre tilknytningsformer som gir tilsvarende muligheter
og rettigheter, med mindre man da sammenligner med et fullverdig
EU-medlemskap. Helt ned til vår arbeidshverdag i norske bedrifter
ser vi hvor viktig EØS-avtalen er. Uten arbeidskraft fra andre EØS-land ville
mange norske bedrifter stått stille eller kanskje ikke hatt så stor
verdiskaping. Uten adgang til et marked 100 ganger større enn vårt
hjemmemarked ville norske arbeidsplasser bli skadelidende. Skal
vi ta del i velstanden i det internasjonale varebyttet, som er en
av forklaringene på at verden har arbeidet seg ut av fattigdom,
og at mellominnkomstlandene har gått fra å være mellominnkomstland
til å bli høyinnkomstland, er det nettopp fordi vi deltar i dette
varebyttet. For å ha noen å bytte varer med må vi ha en uhindret
markedsadgang på like fot.
Europeisk samarbeid blir viktigere
fremover. Vi ser det særlig de siste årene i sikkerhetspolitikken,
og dette gir en tilleggsdimensjon ut over det praktiske og økonomiske,
som når det gjelder globale problemer som migrasjonspress og klimaendringer.
Mindre mektige stater er avhengige av at multilaterale institusjoner
danner rammen om samarbeidet mellom de enkelte land. Uten slikt
institusjonelt rammeverk ville de store land vinne konsekvent over
de små. Med rammer, med felles rettsdannelse og institusjoner, blir
det internasjonale samkvem mer preget av likhet for regler, forutsigbarhet,
likestilte partnerskap og tøylet makt. De internasjonale institusjoner
tilbyr også en ferdig organisasjon som kan settes opp til å løse
nye problemer som måtte komme, sette disse løsningene ut i livet
når problemene anerkjennes av alle, oppleves som felles og overskrider
landegrensene.
En ulempe med vår tilknytningsform
er at vi har avskåret oss fra å delta i de forutgående diskusjoner
og samarbeid om utformingen av løsningene. Det er ikke regjeringens
politikk å søke medlemskap, men de politiske partiene må over tid
vurdere om det også ville vært bedre for Norge om EU skulle vært
beriket med norsk deltagelse i politikkutformingen. Vi har sett
større endringer historisk i politikken enn aktualisering av en søknad
om medlemskap, men det må altså komme nedenfra, som et politisk
ønske, som et uttrykk fra partiene og deres medlemmer og velgere,
ikke ovenfra og fra regjeringen.
Sikkerhets- og forsvarspolitikken
i EU har etter anneksjonen av Krim fått en eksistensiell dimensjon.
Hvis EUs medlemsland forsterker samarbeidet på dette feltet, gjør
det også Norge tryggere. Hvor store fordeler Norge høster, avhenger
av hvor tett Norge får anledning til å delta i dette samarbeidet.
Jeg vil her avslutte med å si om den motsetningen som enkelte har
prøvd å sette opp i det permanente, strukturerte samarbeidet om
forsvarsspørsmål, at det er et supplement og ikke en konkurranse.
Vi ser ikke en alternativ allianse, fordi de som er med i Pesco,
er også de som har forbundet seg gjennom Atlanterhavspakten. Men
det er mye å gjøre for å mobilisere hele samfunnet i et totalforsvarsprosjekt,
og det er også det Pesco handler om.
Hans Andreas Limi (FrP) [10:13:11 ] : I likhet med utenriksministeren
vil jeg begynne med å understreke viktigheten av EØS-avtalen. Den
er viktig for norske bedrifter og norske arbeidsplasser. EØS-avtalen
sikrer en unik adgang til det europeiske markedet. Vi er et lite land
med 5 millioner mennesker, og vi er helt avhengige av en åpen økonomi.
Gjennom EØS-avtalen får norske bedrifter adgang til et hjemmemarked
på rundt 500 millioner mennesker fordelt på 31 land, uten å måtte
håndtere handelshindringer og varierende krav til standard.
EØS-avtalen er også viktig for vanlige
folk. De får tilgang til et større utvalg av varer og tjenester
til lavere priser. De kan reise til andre europeiske land for å
studere, forske eller jobbe.
En vanlig frihandelsavtale vil ikke
gi samme tilgang og muligheter. Ingen alternativ fjerner handelshindre, slik
medlemskap i EUs indre marked gjør. Brexit-prosessen viser at det
er svært utfordrende å forhandle en alternativ tilknytningsform
til EU. Man kan ikke velge ut det man synes er positivt med tilknytningen
til EU, og holde resten utenfor. Dette betyr likevel at vi kan jobbe
for å finne gode løsninger på det vi mener er problematiske aspekter
av EØS-avtalen, slik som velferdseksport og arbeidslivskriminalitet.
At vi ser viktigheten av EØS-avtalen
for norske interesser, betyr heller ikke at vi er enig i alt som
EU foretar seg. Vi må bruke de virkemidlene vi kan for å endre forslag
som ikke er i Norges interesse. EØS-avtalen er fleksibel og gir
oss handlingsrom til å finne nasjonale ordninger når vi trenger
dette. Vi må utnytte dette handlingsrommet. EU har tross alt endret
seg vesentlig siden EØS-avtalen ble signert i 1992.
Jeg tror at europeisk samarbeid
kommer til å bli enda viktigere for Norge i årene som kommer. Det
gjelder på migrasjons- og asylområdet, terrorbekjempelse, kampen
mot organisert kriminalitet og arbeidslivskriminalitet. Det er også
viktig å stå sammen med likesinnede, vestlige demokratier i en verden
som blir mer usikker og uforutsigbar, og der vår verdensorden blir
utfordret fra flere hold.
Grensekryssende arbeidslivskriminalitet
er uforenlig med et ordnet og velfungerende arbeidsliv. Svart arbeid og
andre lovbrudd undergraver seriøse bedrifter. Vi skal ha rettferdig
og fri konkurranse, og ved å svekke den svarte økonomien kan vi
finansiere mer velferd og skattelettelser til folk flest. Derfor
må vi arbeide for felles tiltak på europeisk nivå og konkrete samarbeidstiltak
med enkelte land. Det er svært positivt at statsministeren har tatt
et initiativ overfor EU for å styrke innsatsen mot arbeidslivskriminalitet.
Utenriksministeren trakk i sin redegjørelse
frem EØS-midlene som et viktig virkemiddel i kampen mot arbeidslivskriminalitet.
For perioden 2014–2021 stilles 2,8 mrd. euro til disposisjon for
de 15 landene som kan motta EØS-midler. Disse bør i større grad
kunne brukes for nettopp å bekjempe denne typen kriminalitet.
I tillegg vil Fremskrittspartiet
senke terskelen for utvisning av EØS-borgere og sikre at politiet
og UDI følger opp disse sakene, slik at bransjene dette gjelder,
fungerer optimalt under lovlige forhold.
Det er helt urimelig at personer
skal motta det samme beløpet i barnetrygd og kontantstøtte hvis
barna bor i et land med vesentlig lavere utgifter enn i Norge og kanskje
aldri har satt sine ben her. Regjeringen arbeider for at EU skal
akseptere kjøpekraftjustering av velferdsytelser. Det er velkjent
at dette kravet ikke har møtt velvilje i EUs organer. Men her er
det flere EU-land som tenker som oss, og som vi samarbeider med
for å påvirke EU.
Brexit står høyt på regjeringens
dagsorden. Målet er fremdeles å sikre et så nært samarbeid som mulig
med Storbritannia. Vi har mange felles interesser og samarbeidsområder.
Fiskeri, finans, justis og sikkerhet er noen av de viktigste. Storbritannia
er en av våre aller viktigste handelspartnere, og vi må ivareta
norske interesser.
Brexit har vist seg å være en krevende
prosess. I mars kom Storbritannia og EU til enighet om en overgangsordning
fra Storbritannia forlater EU 29. mars 2019, og til og med 31. desember
2020.
Storbritannia vil fremdeles være
bundet av forpliktelsene i EUs avtaler med tredjeland, slik som
EØS-avtalen, i overgangsperioden. Dette er viktig for bl.a. å sikre forutsigbarhet
og like rettigheter for norske borgere og næringsliv i Storbritannia,
mens avtaleverket for det fremtidige forholdet mellom Norge og Storbritannia forhandles
frem.
Til tross for at den britiske regjeringen
har avvist at en EØS-modell er aktuell, er det en tiltagende debatt
i det britiske parlamentet om EØS som mulig modell. Overhuset stemte
i begynnelsen av mai for at Storbritannia skal forbli tilknyttet
EØS. Saken skal nå stemmes over i underhuset.
Dersom britiske myndigheter endrer
sin tilnærming når det gjelder EFTA- og EØS-medlemskap, må regjeringen
grundig vurdere dette, men i utgangspunktet er Fremskrittspartiet
positivt innstilt til en slik tilnærming.
Liv Signe Navarsete (Sp) [10:19:15 ] : Takk til utanriksministeren
for utgreiinga om Noregs forhold til EU og EØS-avtalen – ei utgreiing
som viser at regjeringa, med støtte frå stortingsfleirtalet, som
me òg har høyrt her i salen i dag, gjer alt dei kan for å tilpasse
oss raskast mogleg til EU, òg på område som aldri var meint å liggje inn
under EØS-avtalen.
Statsråden snakka varmt om alle
fordelane EØS-avtalen gir, og det er sjølvsagt mange gode, men ingen
veit om stoda hadde vore det minste annleis med ein annan, alternativ
avtale. No rår norske statsrådar EU til å ikkje gi Storbritannia
betre vilkår enn EØS, for tenk om deira dommedagsprofetiar ikkje
held fisk? I dag fører jo EØS-avtalen til at fiskebåtar på opptil
15 meter vert kjøpte opp av folk frå austeuropeiske land, til stor
fortviling for kystbefolkninga, og at transportselskap vert utkonkurrerte
av austeuropeiske lågprisselskap.
Fri flyt gjer òg at me har fått
eit arbeidsliv der sosial dumping og underbetalte tilsette med håplause
arbeidsvilkår – etter norsk standard – er daglegdags. Men det nemnde
ikkje utanriksministeren. Ho nemnde heller ikkje den uroa som breier
seg i EU etter at radikale høgreregjeringar har innteke regjeringsposisjonar
i både Polen, Ungarn og Italia. Kvifor gjorde ho ikkje det?
Regjeringa lener seg på at det er
støtte i folket til EØS-avtalen. Men veit folk flest korleis regjeringa
er i ferd med å gjere om EØS-avtalen til eit «medlemskap light»? Det
er på høg tid at dette vert ein del av det offentlege ordskiftet.
Saka om EUs finanstilsyn er eitt
døme. Berre to år etter at Stortinget gjorde ei historisk suverenitetsoverføring
til EUs finanstilsyn, er EU no i gang med å gi det same finanstilsynet
vesentleg meir makt. Dette var underkommunisert frå statsråden,
men viser at suverenitetsoverføringa ikkje stoppar opp.
Det som likevel gir mest grunn til
uro nett no, er regjeringa si hast med å kople Noreg til EUs forsvarspolitikk.
Medlemskapet vårt i NATO står sterkt i Noreg og er livsviktig for
oss. Noreg er NATO i nord. Og nett i ei tid der USA med sin uføreseielege
president gjer at alle gode krefter må støtte opp om NATO som sterk
forsvarsallianse, vel regjeringa å varsle ei tett integrering i
EUs oppbygging av eit eige forsvarssamarbeid. Dette er alvorleg.
Eg vil be statsråden gjere greie
for kva mandat regjeringa har frå Stortinget til å integrere Noreg
i EUs forsvarsfond. Det held ikkje med nokre setningar i ei orientering
om EU- og EØS-saker. Om regjeringa skal gå vidare med dette arbeidet,
må regjeringa leggje fram ei sak der Stortinget vert informert på
ein skikkeleg måte, òg om korleis EUs opptrapping av eige forsvarssamarbeid kan
påverke NATO-samarbeidet. På møte eg har delteke på i NATO-hovudkvarteret,
var det tydeleg at ein i dei kretsane er uroa over at ein byggjer
parallelle strukturar som kan gi kamp om både vegval, strukturar
og allereie små økonomiske ressursar.
Senterpartiet fremjar difor eit
forslag i dag der me ber regjeringa leggje fram ei sak for Stortinget
om, og korleis, Noreg skal delta i EUs forsvarsfond og andre forsvarspolitiske
samarbeid som ikkje er ein del av EØS-avtalen.
Dette er ei stor sak om det framtidige
forsvaret vårt. Som folkevalde er det vårt ansvar at me sikrar tryggleiken
til innbyggjarane, brukar avgrensa ressursar mest mogleg effektivt,
og at NATO ikkje vert svekt gjennom oppbygging av parallelle strukturar.
EU-tilhengjarane i regjeringa og her i Stortinget gjer alt dei kan
for å føre Noreg tettast mogleg inn i EU, for ved neste krossveg
å kunne hevde at me så å seie er medlemer uansett. Det viser lite
demokratisk sinnelag og respekt for folkemeininga. No er det på
høg tid at me tek ein fot i bakken og set søkjelyset på kva som
skjer, og konsekvensane av tilpassinga.
Eg etterlyser ein sterkare vilje
frå regjeringa til å vareta norsk suverenitet. Ikkje eingong i regjeringa
sin kommunikasjon med EU prøver ein å vareta han. I ACER-kompromisset
på Stortinget vart det hevda at Noreg skulle kome med
«en formell erklæring overfor EU/EØS
som gir uttrykk for vår holdning».
Det ble også hevdet at
«dette vil ligge til grunn for Norges
syn ved eventuelle fremtidige endringer i EUs energipolitikk».
Klassekampen avdekka sist tysdag
at erklæringa er send til EU, men at denne såkalla erklæringa i
praksis ikkje betyr noko som helst. Også her har Arbeidarpartiet
– i alle fall delar av Arbeidarpartiet – grunn til å føle seg lurt
av det som vart sagt, og som i alle fall Arbeidarpartiet hevda var
situasjonen.
EU er i ferd med å opprette stadig
fleire byrå. Til Klassekampen seier professor Jarle Trondal at oppretting
av byrå er Brussel si nye universalløysing for å utvikle EU-prosjektet
vidare. Det talar for mange fleire ACER-konfliktar i framtida.
Ja, EØS-avtalen har òg gjort godt
for Noreg, men eg etterlyser ein utanriksminister som òg er realistisk
når det gjeld dei mindre positive sidene ved avtalen.
Eg tek opp forslaget frå Senterpartiet.
Presidenten: Representanten
Liv Signe Navarsete har tatt opp det forslaget hun refererte til.
Audun Lysbakken (SV) [10:24:49 ] : Utenriksministeren påpekte
ganske riktig at det i en stadig større del av Europa er en bekymringsfull
framvekst av høyrenasjonalisme og tilhengere av såkalt illiberalt
demokrati – ikke bare i form av opposisjonelle med økt tilslutning,
men også i form av regjeringer som styrer på det grunnlaget i hjertet
av Europa og i EU.
Jeg deler den bekymringen, men samtidig
er det en veldig tydelig forskjell i hvordan vi forklarer og forstår
at dette skjer. Det blir behandlet av våre hjemlige EU-tilhengere
nærmest som om det er en form for naturkatastrofe, mens det i virkeligheten
henger veldig nøye sammen med den markedsliberalismen som gjennomsyrer
EU på alle plan, og som er en grunnleggende del av EUs idé. Det
er en forfeilet økonomisk politikk som fører til en voldsom økning
i ulikhet i makt og rikdom, som fører til at arbeidslivet forandres
mer og mer på arbeidsgivernes og de store selskapenes premisser,
og at arbeidsfolk i større grad må stå med luen i hånden, at gjelden
i Sør-Europa etter innføringen av den økonomiske og monetære union
har nådd helt uhåndterlige størrelser, og at landene i øst er etterlatt
med en økonomi der de i altfor stor grad eksporterer sine egne innbyggere istedenfor
varer og tjenester. Det er det som er grunnlaget for SVs EU-motstand
og den venstreorienterte EU-kritikken som nå er veldig i vekst,
også i EUs medlemsland.
Men jeg ser at EU-tilhengerne her
hjemme, enten de er representert ved regjeringen på denne talerstolen,
eller i kommentarspaltene til Dagens Næringsliv, preges av den samme
fatalismen som vi kjenner fra 1994. Alt er som det alltid har vært,
og sånn må det bestandig være, ingenting kommer til å forandre seg,
og det finnes ikke noe alternativ. Den måten å argumentere på har
et skjær av komikk over seg i en tid der vi ser så grunnleggende og
store politiske endringer som vi gjør akkurat nå, og der en ting
vi virkelig burde ha gjort, er å være enige om at ting ikke kommer
til å være akkurat som før, og at vi derfor må ha en seriøs debatt
om hva som er de beste alternativene, også for Norge.
Når utenriksministeren i sin redegjørelse
gang på gang slår fast at det ikke finnes noe bedre alternativ enn dagens
EØS-avtale, gjør hun det etter at regjeringen ikke har gjort noe
forsøk på å undersøke den saken – ikke ett eneste initiativ for
å undersøke om det finnes noe bedre alternativ for Norge, eller
en mulighet for å være med på å forhandle om den nyorganiseringen
vi nå på den ene eller andre måten får mellom EU og land som står
utenfor EU. Grunnen til det er kanskje at det største problemet
med EØS-avtalen ikke vekker så stort engasjement hos regjeringspartiene,
for det største problemet med EØS-avtalen ligger i arbeidslivet
vårt, i den dramatiske utviklingen mot mer sosial dumping, mot mer
underordning av arbeidsfolk, med større midlertidighet, mindre grad
av ansettelsestrygghet, mindre grad av beskyttelse mot vilkårlig
å kunne få sparken, mindre grad av rettigheter og muligheter til
å stå opp for seg selv.
Vi har i løpet av kort tid muligheten
til å ta stilling til to EU-direktiver, som også for Norges del
vil styrke utviklingen mot et mer liberalisert, deregulert arbeidsliv på
premissene til sjefene og toppene i det norske samfunnets. Det ene
vil komme hvis regjeringen ikke får gjennomslag for sine synspunkter
i debattene i EU om kabotasje, og vi dermed får enda mer sosial
dumping på veiene. Og det andre vil komme gjennom debatten om jernbanedirektivet,
der EU vil påtvinge oss en lovfesting av den konkurranseutsettingen
og privatiseringen av jernbanen som et stort mindretall her på Stortinget
er mot. Vi mener at vetoretten må brukes i begge disse sakene hvis
EU vil pådytte oss mer sosial dumping på veiene, og hvis man vil
lovfeste en konkurranseutsetting som så mange i Norge er imot.
Så har jeg avslutningsvis lyst til
å spørre utenriksministeren om noe, for jeg er også forundret over
denne EØS-invitasjonen fra statsministeren, og jeg lurer på hvordan
dette skal foregå. For hvis Storbritannia skal forhandle om å bli
med i EØS, er det vel vanskelig å forestille seg at de bare skal
gå inn i EØS uten at det er noen som helst slags form for forhandling
om hvordan EØS-avtalen da skal se ut? Regjeringen har hele tiden
sagt at det er helt uaktuelt å reforhandle EØS-avtalen. Betyr det at
regjeringen åpner for at britene skal forhandle om EØS-avtalen uten
at Norge er med? Eller er det nå sånn at regjeringen i praksis åpner
for å reforhandle EØS-avtalen likevel?
Presidenten: Neste
taler er Ketil Kjenseth. Han er ikke her, da gir vi ordet til Knut
Arild Hareide.
Knut Arild Hareide (KrF) [10:30:19 ] : Eg vil òg starte med
å gi ein takk til statsråden for ei veldig god utgreiing. Takk òg
for eit sterkt forsvar for EØS-avtalen, her er me einige. Avtalen
har tent Noreg godt, og tilgangen han gir til EUs indre marknad,
vil eg seie er kritisk viktig for norsk næringsliv og norske arbeidsplassar.
Samtidig sikrar EØS-avtalen at me unngår å miste nasjonal handlefridom
på viktige område, som EUs tollunion og felles landbruks- og fiskeripolitikk.
Det er viktig, ikkje minst i eit distrikts- og næringsperspektiv.
Me beheld òg større utanrikspolitisk handlefridom, der EU-landa
i større grad må tale med éi stemme. Dagens tilknyting er, slik Kristeleg
Folkeparti ser det, den beste løysinga på forholdet til EU, og me
opplever det ganske godt å stå i den politiske debatten i Noreg
mellom EU-tilhengjarane og ønskjetenkjarane om ein annan avtale
med EU.
Samtidig har eg lyst til å seie
at me har ei reservasjonsmoglegheit gjennom EØS-avtalen. Ho har
vore forsøkt brukt av ulike mindretal i denne salen. Eg trur EØS-avtalen
hadde stått seg enda sterkare om me reelt sett hadde brukt den reservasjonsmoglegheita,
den retten me har i avtalen.
Brexit vil ikkje berre påverke forholdet
til Storbritannia og EU, men er òg viktig for Noreg og norsk næringsliv.
Storbritannia er ein av dei viktigaste handelspartnarane til Noreg
når det gjeld varer, tenester og investeringar, og den største handelspartnaren
når det gjeld varer. Det er viktig at regjeringa følgjer forhandlingane
og prosessen rundt brexit så tett som mogleg, og at ein tar ansvar
for å førebu norske bedrifter på endringane, samtidig som ein gjer
det ein kan for å sikre solide avtalar med britane.
Brexit tar naturleg nok mykje merksemd
og er ei utfordring som Europa bør kunne løyse på ein god måte.
Ei langt meir alvorleg utfordring på sikt er likevel den gryande
kløfta me ser mellom dei opprinnelege, vestlege medlemene i EU og
dei nyare medlemslanda i Aust- og Mellom-Europa. Det er eit skilje
som går djupare enn dei enkelte sakene. Det handlar om identitet,
historie, verdiar, religion og forståing av demokratiet. Dei anti-demokratiske
tendensane i land som Ungarn og Polen gir absolutt grunn til bekymring.
I Polen har myndigheitene i aukande grad tatt kontroll over rettsvesenet
og forsøkjer å gjere det same med media, samtidig som ein har kriminalisert
påstandar om polsk deltaking i Holocaust. Slike straumdrag truar
både europeiske verdiar og det europeiske samhaldet. Det er avgjerande
for den vidare utviklinga til EU at ein maktar å stå tydeleg opp
for demokratiet, rettssikkerheita og respekten for menneskerettane
i møte med illiberale tendensar. Det handlar om kva for verdiar
som skal få forme Europa framover, og det gjeld i høgste grad òg
Noreg. Da er det litt paradoksalt at ein i Polen, som dekkjer over
60 pst. av dei offentlege investeringane sine gjennom EU-midlar,
no nesten fører ein ordkrig mot EU. Det er òg enkelt for europeiske
politikarar å gi EU skylda for alt som går gale, og sjølv ta æra
for det som går bra. Det såg me kanskje òg eit utslag av før brexit-debatten
i Storbritannia.
Til slutt vil eg takke utanriksministeren
for at ho er tydeleg i vektlegginga av det nordiske samarbeidet.
Norden er vårt næraste regionale samarbeidsnivå, og samarbeidet
med dei nordiske landa har avgjerande betyding for Noreg. Kristeleg
Folkeparti meiner Norden bør prøve å kome fram til felles standpunkt
og stå saman som ein viktig utanrikspolitisk aktør i fleire viktige
internasjonale spørsmål framover.
Per Espen Stoknes (MDG) [10:35:07 ] : Først takk til utenriksministeren
for en grundig og detaljert redegjørelse. Som alle i denne sal er
fullt klar over, blir en stor del av norske forskrifter og lover
forhandlet og vedtatt i Brussel av EUs medlemsland og Europaparlamentet.
Vårt norske fravær i disse organisasjonene
representerer et stort demokratisk problem da vi har det som kalles
«regulation without representation». For Miljøpartiet De Grønne
er det derfor viktig å sørge for et større folkelig engasjement
i EUs arbeid og redusere det demokratiske underskuddet innenfor
de rammene vi har. Ikke minst i debatten om den tredje energimarkedspakken
viste det seg at det var sterke følelser og sterkt engasjement rundt
forholdet til Europa. Det er viktig for et godt samarbeid framover
at dette engasjementet får et bedre uttrykk i både form og prosess.
Jeg vil understreke at EU ikke først
og fremst er et marked definert ved de fire markedsfrihetene. Europa
er kanskje framfor alt en vilje til å leve sammen, en vilje til samarbeid
på tvers av forskjeller, noe som er spesielt påtrengende i verden
i dag. Istedenfor den store, generelle EU-debatten skal jeg her
trekke fram de konkrete, spesifikke, nære tingene vi kan gjøre for
å styrke debatten om å delta i samarbeidet.
Det er fire spørsmål jeg ønsker
å stille regjeringen:
Vil
regjeringen nå besette stillingen Norge har i Europaparlamentet,
som har stått ledig i tre år? Hvorfor står den fortsatt ledig, og
hva vil regjeringen gjøre for å styrke Norges tilstedeværelse i
Europaparlamentet?
Vil
regjeringen arbeide for å etablere et frivillighetens hus som kan
legge til rette for et aktivt arbeid fra norske borgeres side opp
mot EU-institusjonene, for at et bredere organisert sivilt samfunn
i Norge, som blir berørt av Europas politikk, kan få en tydeligere
stemme der – altså et frivillighetens hus for sivil sektor?
Vil
regjeringen sørge for et mer aktivt og utvidet diplomatisk arbeid
i Brussel, som kan gjøre norske syn bedre sett, bedre hørt og bedre
forstått av våre naboland og i hele EU?
Vil
regjeringen arbeide for større oppmerksomhet rundt og politisk behandling
av nye politiske initiativer fra Brussel i hele Norge – ikke bare
i Stortinget? Hvordan kan vi få en bredere europeisk samtale i Norge?
Vi trenger en ny debatt om Europa
i dag, som strekker seg utover direktiver og ESA-forordninger. Vi
trenger en debatt som i større grad gir folk i Norge en stemme i
den større europeiske samtalen.
Bjørnar Moxnes (R) [10:38:45 ] : I sin redegjørelse for Stortinget
sa utenriksministeren at alle regjeringer og stortingsflertall de
siste nesten 30 årene har støttet EØS-avtalen og et tettere samarbeid
med EU. Dette har utenriksministeren rett i. Det viser også nødvendigheten
av at det folkeflertallet som stemte nei til EU, som har gjort det
i to omganger, som stadig støtter norsk suverenitet, og som ikke
ønsker at mer makt flyttes ut av Norge, blir bedre representert
på Stortinget.
Vi i Rødt ser det som en viktig
oppgave at befolkningen, flertallet, blir hørt og får gjennomslag,
ikke minst når EU-tilhengerne i maktpartiene Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet
og Høyre heller vil høre på Brussel. Et godt eksempel på maktelitens
uvilje mot å lytte til befolkningens ønsker så vi i striden om EUs
energibyrå, ACER. På tross av massiv motstand i hele fagbevegelsen, i
eget parti og i egne fylkeslag stemte Arbeiderpartiet på Stortinget
– sammen med Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og De Grønne – for
å underlegge Norge EUs energibyrå, ACER.
I avtalen mellom regjeringspartiene,
Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne står det:
«Norske myndigheter skal ha full
styring og kontroll over alle avgjørelser med betydning for energisikkerheten
i Norge, herunder» det som handler om «industri og utkobling av
kraft.»
Men denne avtalen har ingen betydning
når vi ikke har en rettslig bindende avtale med EU om hvordan EØS-regelverket
vil bli praktisert. I siste instans er det overvåkingsorganet ESA
og EFTA-domstolen som håndhever og avgjør hvordan reglene i EUs
tredje energimarkedspakke vil gripe inn i norsk energisektor. For
å sukre pillen mest mulig under ACER-striden ble ACER-kameratenes
betingelser overfor EU omtalt som en sikkerhetsventil, som ufravikelige
krav og til og med som en atomknapp.
I kompromisset på Stortinget ble
det konkretisert at Norge skulle avgi
«en formell erklæring overfor EU/EØS
som gir uttrykk for vår holdning i tråd med prinsippene i flertallsinnstillingen,
(…), som slår fast at dette vil ligge til grunn for Norges syn ved
eventuelle fremtidige endringer i EUs energipolitikk».
Dette kan høres i hvert fall litt
kraftfullt ut. Men så kom brevet til EU. Der ble avtalen lagt ved
som et vedlegg: Vennligst se vedlagt en engelsk oversettelse av
avtalen, til orientering. Det har vel omtrent samme status – rettslig
sett – som en resolusjon fra et fylkesårsmøte i Rødt. Dette er ikke
bindende på noe som helst nivå, med mindre utenriksministeren kan
dokumentere at dette er en rettslig bindende tekst, som binder opp
EU overfor Norge. På denne måten har Arbeiderpartiet, de borgerlige
og De Grønne satt norsk selvråderett over energi, kraft og kraftforbindelser
i spill, på tross av de såkalte garantiene som ble gitt da denne
avståelsen av suverenitet ble diskutert her i Stortinget.
Utenriksministeren kom også inn
på europeisk forsvars- og sikkerhetssamarbeid, Pesco. Rødt er ikke
motstandere av sikkerhetspolitisk samarbeid i Europa. USA og NATO
har de siste årene startet tre kriger i Europas nærområder, samtlige
med ødeleggende konsekvenser, som oppblomstring av islamistisk terror
og flyktningkatastrofer rett utenfor Europas stuedør. Rødt ønsker
en ansvarlig sikkerhetspolitikk og setter Norges interesser, fred
og solidaritet, foran utenlandske stormaktsinteresser. Derfor er
vi for å samarbeide med Europa for å sikre fred i våre nærområder,
men det må skje uten avtaler som kan frata Norge suverenitet og
forsvarsevne, som Pesco dessverre ser ut til å gjøre.
Presidenten: Neste
taler er representanten Ketil Kjenseth – vi gjør et nytt forsøk.
Ketil Kjenseth [10:44:09 ] : Takk for det, president! Beklager
at jeg ikke var til stede innledningsvis. Det var litt kluss i vekslingen
knyttet til hvem som skulle ha hovedinnlegget fra Venstres side.
Først av alt vil jeg takke utenriksministeren
for redegjørelsen. For min egen del har jeg brukt fridager og den siste
uka til en arbeidsuke på Vest-Balkan, som jo er et tema i utenriksministerens
redegjørelse. Dette er en særlig viktig region. For egen del var
jeg der også fordi dette er en region som har stort potensial knyttet
til energi. Det tidligere Jugoslavia hadde et veldig bra infrastrukturnett
knyttet til elektrisitet, de har betydelig vannkraft og betydelig
solpotensial, men har også betydelig potensial knyttet til biomasse.
De har fortsatt felles språk, felles standarder og felles utdanningssystem,
og dette er en region som fortsatt er operativ med tanke på energi.
De mener selv at de er den tredje best organiserte regionen i Europa
når det gjelder energi – og det er jo interessant i oppfølgingen
av representanten Moxnes’ innlegg her med tanke på debatten vi hadde
om ACER. Den debatten handler om så mye mer, og det er viktig å inkludere
de regionene i Europa som har god infrastruktur knyttet til energi,
og som også har et stort potensial, og som ser til Norden og Skandinavia,
når det gjelder det energisamarbeidet vi har etablert her i Norden
gjennom de siste 25 årene. Vi er en rollemodell for Vest-Balkan.
Men Vest-Balkan er også viktig fordi
det fortsatt er utfordringer der, særlig knyttet til Bosnia når
Serbia og Montenegro er invitert til å bli medlemmer av EU. Det vil
ta sin tid. Særlig i Bosnia er det utfordringer knyttet til den
framtidige utviklingen, og det er viktig at vi følger opp og bruker
de kanalene og de samarbeidsarenaene som de har etablert over lang
tid. Det gjelder demokratibygging, det gjelder frivilligheten –
NGO-er er viktige på Balkan – og 85 pst. av innbyggerne i Bosnia
ønsker å bli medlem av EU, de ønsker et samarbeid vestover. På lørdag
og søndag var jeg i Sarajevo, og da jeg dro, kom Erdogan – uten
sammenligning for øvrig – og det var unektelig litt av en opplevelse
å se busslastene som kom inn i Sarajevo med muslimer fra hele Europa
for å hylle Erdogan. Det er ikke en utvikling vi i Norge skal heie
på, at regimer som sliter med sine demokratiske utfordringer, tar
plass i Sentral-Europa for å dyrke sine idealer.
Jeg var også tidligere denne uka
på et møte for komitéledere i Sofia i Bulgaria om energi. Den store
debatten der gjelder gass, og det er en debatt vi ikke hører noe
om her. Polen og de baltiske landene ønsker seg mer samarbeid og
mer leveranser fra Norge og fra Danmark gjennom en «Baltic Pipe».
Tyskerne ønsker å gjøre ferdig Nord Stream 2 og samarbeide med russerne,
som de mener har vært en stabil leverandør. Dette er store geopolitiske
samarbeidsstrukturer. Det er viktig at vi i Norge diskuterer hvordan
vi skal forholde oss til aktører som ikke nødvendigvis har de demokratiske
idealene som vi i Norge ønsker å elske fram. Så det samarbeidet
vi står i – om vi ikke er en del av EU – er veldig viktig. Som den
store leverandøren vi er av fornybar energi, olje og gass, er dette
viktige samarbeidsmønstre som vi må være en del av. Også det å bruke
vår investering på demokrati og åpenhet, det å bygge et næringsliv
som er basert på våre verdier, åpenhet og transparens, er særdeles
viktig.
Jeg skal ikke bruke så mye tid på
brexit, men det er åpenbart viktig nå å sitte stille i båten. Det
er ingen grunn til at vi skal melde oss inn i klubben av usikkerhet, at
vi skal skape usikkerhet for næringslivet i Norge som heier på EØS-avtalen.
Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide [10:49:36 ] : Takk
for en god debatt så langt.
Representanten Bjørnar Moxnes –
det er synd han ikke hadde anledning til å være i salen stort mer
enn 6 minutter så han kunne hørt svaret – er opptatt av at folk
har sagt nei til EU. Det er helt riktig, men folk har ikke sagt
nei til EØS og den tilknytningsformen og det samarbeidet vi har
med EU.
Som jeg var inne på i redegjørelsen
min, er vi opptatt av et trygt, fritt, økonomisk sterkt og ansvarlig
Europa, fordi det også tjener norske interesser. Vi er opptatt av
et stort hjemmemarked, som gir muligheter for norske bedrifter,
men vi er også opptatt av – som jeg syns representanten Stoknes
sa så veldig bra – at Europa også er villig til å samarbeide. Det
er et kjernepunkt for regjeringa både i den nye strategien vi har
lagt for samarbeidet med EU, og generelt i måten vi jobber på.
Jeg vil gjerne forsøke å svare på
noen av spørsmålene. Det kan godt hende jeg må komme tilbake til
en liten 3-minutter etterpå hvis jeg ikke rekker alt samtidig.
Jeg hører stadig både SV, Senterpartiet
og for så vidt Rødt snakke om at man ikke vet hvordan verden ville sett
ut uten EØS-avtalen. Vel, vi vet en god del om hvordan det ville
sett ut. Vi ville ikke på noen måte hatt den samme adgangen til
et stort hjemmemarked. Vi ville ikke hatt den samme frie bevegeligheten
av personer og arbeidskraft, muligheten til å studere ute og bosette
seg ute, og ikke minst ville vi hatt mindre mulighet til felles løsning
på felles problemer. Jeg mener mange i dag har sagt det veldig bra
knyttet til hvordan man ville se for seg at vi nå skulle begynne
en eventuell diskusjon om EØS-avtalen igjen. Det Storbritannia nå
opplever, når de forsøker å finne avtaler og samarbeidsformer med
EU etter at de går ut, er et godt bilde på hvor komplisert det er.
Representanten Navarsete mente at
jeg ikke snakket om verken arbeidsliv, uro i Ungarn, Polen eller
andre temaer. Jeg var ganske bredt og fyldig inne på det i min redegjørelse
og skal ikke gjenta det nå, men uroen er høyst reell – for det som
skjer på Vest-Balkan, som aspirerende medlemsland, og for det som
skjer i Polen og Ungarn, og Tyrkia, som er et land EU samarbeider
nært med.
Til uroen for forsvarspolitisk kobling.
Som representanten Navarsete sa: «Noreg er NATO i nord.» Jeg er
glad for at Senterpartiet bruker de samme begrepene som regjeringa
gjør på det. Jeg var i min redegjørelse veldig klar på at bærebjelken
i vårt sikkerhetspolitiske samarbeid er NATO – og det vil det fortsette
å være. Men vi er også opptatt av at Europa skal ta større ansvar
for vår felles sikkerhet, så sant det ikke kommer i konflikt med NATO-samarbeidet.
Det har vi vært krystallklare på i NATO og i EU, og det var også
en vesentlig del av redegjørelsen min.
Jeg sa også at regjeringa vil vurdere
mulig deltakelse i prosjekter av særlig interesse innenfor det strukturerte forsvarssamarbeidet
Pesco. Det er altså ikke det samme som, som representanten også
sa, å integrere i EUs forsvarssamarbeid. Det er to helt forskjellige
ting. Stortinget har for øvrig gjennom bevilgningene til deltakelsen
i det forberedende forsvarsfondet for forskning hatt en diskusjon
– og bidratt til en diskusjon – om nettopp en del av denne tilknytningen.
Man kan også legge til i denne sammenheng at de fleste EU-land er
i NATO. Det er seks stykker som ikke er i NATO. To av dem er Sverige
og Finland, som har en veldig nær tilknytning til NATO.
Noen ord knyttet til uttalelsene
fra statsministeren. Representanten Lysbakken var inne på at dette
var et linjeskifte – det var også representanten Huitfeldt inne på.
Det er jeg helt uenig i. Regjeringa har aldri avvist at dette kan
være en aktuell problemstilling. Det er britene som har avvist at
dette kan være en aktuell problemstilling – gang på gang. Det forholder
vi oss til, og vi respekterer de beslutningene den britiske regjeringa
tar.
Men la meg også minne om at da statsrådene
Aspaker og Bakke-Jensen uttalte seg om dette, var forutsetningen
at Storbritannia ikke ville godta de fire friheter og ikke ville
godta rammebetingelsene for EØS som de ligger i dag. Statsministeren
har svart under forutsetning – den hypotetiske forutsetning – av
at Storbritannia skulle endre syn. Det har Storbritannia altså ikke
gjort, og det er sånn vi forholder oss til det.
Det er flere spørsmål fra representanten
Lysbakken, som egentlig også fortjener svar. Jeg kommer tilbake
til dem i mitt innlegg etterpå.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Svein Roald Hansen (A) [10:54:46 ] : Nå sa utenriksministeren
at statsministerens intervju ikke var noe linjeskift. Det er det
ikke noen vits i å krangle om, men det har i hvert fall blitt oppfattet
som en ny linje. En ting er å aldri avvise en mulighet for at Storbritannia
skal bli med i EFTA og EØS, men noe annet er etter mitt skjønn –
slik intervjuet ble oppfattet – å invitere og si at det vil styrke
vår forhandlingsposisjon. Men hvis nå britene skulle skifte syn
på det spørsmålet, hvordan mener utenriksministeren at et britisk
medlemskap i EØS ville styrke EØS-avtalen, gitt kravet om enstemmighet
på EFTA-landenes side for å ta inn nytt regelverk og britenes hang
til «opt-outs»?
Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide [10:55:50 ] : En av
årsakene til at vi, som vi har sagt flere ganger før, forholder
oss til det at britene ikke har ønsket en EØS-tilknytning, er at
de så veldig klart sier at de ikke ønsker de fire friheter. De vil
bl.a. ha mindre fri personbevegelse, og de ønsker å kunne lage sitt
eget regelverk. Begge deler er forutsetninger for EØS-samarbeidet.
EU-sida er også usedvanlig tydelig på at man ikke kan splitte opp de
fire frihetene – ta dem man liker, og se bort fra dem man ikke liker
– og er svært opptatt av enheten i det indre marked. Det ble senest
bekreftet i går, da jeg var på EØS-rådsmøtet i Brussel, av sjefsforhandler
Barnier.
Så spørsmålet er helt hypotetisk.
Dersom britene skulle endre sin posisjon, er det noe som da må vurderes.
EØS-avtalen er ikke en avtale mellom Norge og EU. Det er en avtale
mellom 31 land, og det er det også viktig å være klar over. Det
vil ha noen fordeler, som f.eks. at man kan se for seg en sterkere
blokk, men det vil også ha en del ulemper, særlig knyttet til at
vi på enkelte områder har helt forskjellige interesser fra britene.
Svein Roald Hansen (A) [10:56:54 ] : Hvis nå det skulle skje
– som vi kan si er hypotetisk i dag, men av og til skjer det bare
ting, selv om de så ut som hypotetiske – vil regjeringen konsultere
Stortinget før man tar stilling til medlemskap både i EFTA og eventuelt
også i EØS, eller vil Stortinget bli informert gjennom et intervju?
Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide [10:57:22 ] : Jeg tror
ikke vi skal foregripe noen begivenheter, for disse spørsmålene
ligger relativt langt fram i tid. Vi skal først få på plass utmeldingsvilkår
som kan gjøre at overgangsordningen trer i kraft, og den skal vare
fram til 31. desember 2020. Det er ingen signaler per nå som tyder
på at britene har noe ønske om å delta i felles regelverkutforming,
delta i alle de fire friheter, og det er som sagt en diskusjon som
man, dersom det plutselig skulle endre seg, må ta. Samtidig er jeg
opptatt av å understreke at i denne sammenhengen er jo forutsetningen
at britene da legger vekk sine primærposisjoner, altså at de, når
det gjelder felles regelverk, kommer til å akseptere alle de fire
frihetene og hele det indre markeds integritet, og det er det ikke
noe som tyder på. Dersom det allikevel skulle endre seg, er det
selvfølgelig noe som vi ønsker å diskutere med Stortinget.
Liv Signe Navarsete (Sp) [10:58:37 ] : I si utgreiing sa utanriksministeren
at Noreg som einaste tredjeland er med i EUs forsvarsfond si forsøksordning
for forsvarsforsking, og at regjeringa posisjonerer seg for å
«delta i den andre delen av fondet,
som er rettet mot flernasjonalt materiellutviklings- og anskaffelsessamarbeid».
Ho sa òg at ein jobba aktivt opp
mot instansar i EU og ei rekkje av medlemslanda for å sikre norsk
deltaking, og at ein vil
«vurdere mulig deltakelse i prosjekter
av særlig interesse innenfor det strukturerte forsvarssamarbeidet,
Pesco.»
Dette er etter mi meining ei ganske
stor integrering av Noreg inn i EU sitt forsvarspolitiske arbeid.
Det er eit samarbeid som går langt lenger enn det me har vore med
på tidlegare. Mitt spørsmål er: Vil utanriksministeren leggje fram
ei sak for Stortinget før ein posisjonerer seg, og før ein tek avgjerd
om å gå vidare med dette samarbeidet, slik at Stortinget kan diskutere
dette i ope lende?
Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide [10:59:45 ] : Som jeg
var inne på i mitt innlegg nå, er det en vurdering at det å delta
i et forberedende forskningssamarbeid er positivt. Det gjør vi på
svært mange andre områder i EU. Dette gjelder ikke bare forsvarsforskning,
men vi gjør det gjennom de store rammeprogrammene for forskning
som har vært veldig gunstige for norske forskningsmiljøer, og som
har vært veldig viktige for at vi kan internasjonalisere vår forskning.
Når det gjelder spørsmålet om materiellsamarbeid, er
det en naturlig følge av at man også deltar i å utvikle materiell.
Det er viktig for norsk forsvarsindustri, som Senterpartiet jo ellers
er svært opptatt av, og som representerer veldig mange distriktsarbeidsplasser
og en høyteknologisk og svært kompetent industri. Så siterte representanten
selv det jeg sa om at vi vurderer i tillegg «mulig deltakelse» i
enkeltprosjekter «av særlig interesse». Hva de eventuelt kommer
til å være, vet vi ikke ennå, for det vet heller ikke EU ennå, men
man begynner nå å strukturere samarbeidet noe mer og finne en god
arbeidsdeling mellom EU og NATO.
Liv Signe Navarsete (Sp) [11:00:51 ] : I si utgreiing sa òg
utanriksministeren at i ein del av mottakarlanda for EØS-midlar
ser ein no at det er undertrykking, og at det sivile samfunn ikkje
kan delta på ein god måte. Vil regjeringa no kutte i EØS-midlar
til dei landa som ikkje har eit demokratisk styresett, på den måten
me i Noreg definerer det – ved at sivilsamfunnet skal delta og delar av
befolkninga ikkje skal undertrykkjast? Vil ein gå inn i dette, og
vil Stortinget få informasjon om det?
Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide [11:01:37 ] : Dette
er også blant de tingene som jeg tidligere har orientert om i Stortingets
Europautvalg, og jeg vil fortsette å holde Stortinget orientert
om det. Dette er en veldig bekymringsfull utvikling, som jeg også
var inne på i redegjørelsen min, og for så vidt også nå, fordi vi
ser veldig tydelig at det er en klar dreining i en del enkeltland
i Europa hvor man ser noe av den samme utviklingen. Det er styresett
som i mindre grad enn tidligere tar hensyn til grunnleggende rettigheter
og friheter, og som snarere tvert imot strammer inn betydelig mange
steder. Vi bruker EØS-midlene på den måten at vi inngår avtaler
særlig knyttet til sivilsamfunnsfondene. Det er der vi særlig er
opptatt av det å ha uavhengig forvaltning, altså uavhengig av myndighetene.
Vi inngår ikke avtaler om noen del av EØS-midlene før vi er enige
om helheten. Det er det vi nå forhandler med Ungarn om, som er det
siste landet vi ikke har blitt enig med om disse spørsmålene.
Audun Lysbakken (SV) [11:02:51 ] : Hypotetisk eller ikke –
statsministeren og regjeringen har nå åpnet for at Storbritannia
kan bli del av EØS, og vi må ta høyde for at uforutsette ting skjer,
for det skjer hele tiden i Europa om dagen. Da ønsker jeg svar på
følgende: Det er vel neppe tenkbart at Storbritannia skal gå inn
i EØS uten en eller annen form for forhandling om betingelsene,
der også muligheten for endringer i dagens avtaleverk vil komme
opp. I en sånn situasjon vil jeg anta at det vil være særdeles uklokt
av Norge ikke å delta i den typen forhandlinger selv. Regjeringen
har til nå sagt et veldig klart nei til alle forslag om å reforhandle
EØS-avtalen. Hvis Storbritannia ønsker EØS-medlemskap, vil Norge
da be om å få delta i forhandlingene og være positiv til en reforhandling
av EØS-avtalen?
Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide [11:03:49 ] : La meg
gjenta noe av det jeg sa i et tidligere svar. Det at britene eventuelt
skulle ønske en deltakelse, betyr altså ikke det samme som en reforhandling.
Det som er situasjonen, og som EU
også er veldig klar på, er at det indre marked kan ikke brytes opp
– integriteten til det indre marked er altså svært viktig. Man kan ikke
velge noen av de fire frihetene og la andre være, man kan ikke velge
å la være med felles regelverkutforming. Og det er nettopp disse
tingene britene har sagt at de ikke ønsker.
Poenget da er at i en avtale mellom
31 land, ikke bare mellom Norge og EU, må eventuelle nye partnere
som ønsker seg inn, akseptere de betingelsene som er der, altså
bl.a. de fire frihetene og felles regelverkutforming. Det er et
premiss som også vil ligge der fra EUs side, og som allerede i dag
ligger der veldig tydelig fra EUs side, med tanke på både hvilken
eventuell tilknytning britene skal ha til EU etterpå – også helt
andre løsninger – og også hvordan de ser for seg det videre EØS-samarbeidet.
Ketil Kjenseth (V) [11:05:03 ] : Diskusjonen om Storbritannias
uttreden av EU er per nå ikke så akutt og interessant for Norges
del, men det er selvfølgelig interessant å følge. Jeg synes statsråden
inntar en god posisjon ved å være avventende til at partene må bli
enige. Men der vi kan samarbeide, og som representanten Navarsete
stilte spørsmål om, er bl.a. innen forskning og innovasjon, den
delen.
En del av det nye trusselbildet
er cybersikkerhet og cybertrusler. Vi kan samarbeide med NATO, vi
kan samarbeide med EU, vi kan samarbeide med Nordisk råd, der vi
er medlem. Jeg opplever at det er et stort tema, i både Finland,
Sverige og Danmark, og det er et tema i EU. Så langt har Norge ikke
vært en stor bidragsyter til NATOs cybersenter i Estland. Det er
også en sivil sektor. Vi har flere muligheter til å samarbeide,
og jeg opplever også større interesse for å bli en del av det samarbeidet med
NATO. Hva tenker utenriksministeren om videre cybersamarbeid?
Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide [11:06:08 ] : Dette
er et av de områdene som diskuteres hyppig mellom NATO og EU for
å få en god arbeidsdeling mellom de to organisasjonene. Og det er
helt riktig som representanten sier, at det er flere land som har
tatt initiativ til ulike Centres of Expertise and Excellence. Norge
har til vurdering fortløpende både deltakelse og ikke minst også
økonomiske bidrag, fordi vi mener det er en viktig del av det vi
kan løse sammen på europeisk nivå, enten gjennom NATO eller i EU.
Det er også helt riktig at en del
av disse temaene er av en sånn karakter at de ikke først og fremst
er militære – en del av dem er også det – men nettopp derfor er
dette samarbeidet og arbeidsdelingen mellom EU og NATO på dette
området viktig.
Jeg vil også legge til at NATO i
de senere årene har tatt et mye større ansvar for cyberdomenet og
har nå definert det som et eget domene, og også definert at cyberangrep
kan utgjøre en artikkel 5-situasjon i ekstreme tilfeller.
Per Espen Stoknes (MDG) [11:07:25 ] : Jeg har forståelse for
at statsråden hadde mange spørsmål å svare på i sine fem minutter,
så jeg skal gi henne anledning til å svare på to av de fire spørsmålene
jeg stilte.
Regjeringen arbeider for å etablere
et såkalt frivillighetens hus, som kan legge til rette for aktivt
arbeid opp mot EU-institusjonene for det sivile samfunn i Norge som
blir berørt av prosesser som pågår, spesielt i Brussel.
Det andre av de fire spørsmålene
jeg vil løfte opp her, er: Vil regjeringen ta initiativ til politisk
behandling og dermed større oppmerksomhet om det politiske arbeidet
i Brussel i hele Norge, altså også utenfor Stortinget, slik at vi
kan få en større del av norske borgere involvert i den europeiske
samtalen?
Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide [11:08:14 ] : Det var
på ingen måte meningen ikke å svare på de gode spørsmålene representanten
Stoknes hadde, så la meg veldig fort gå gjennom noen av dem.
Det ene er frivillighetens hus.
Jeg skal ikke ta stilling til om det skal etableres i Norge, men
realiteten er at vi har et veldig stort norsk miljø i Brussel, på
Norway House. Jeg besøkte dem senest i går. Det var over hundre mennesker
til stede, og de representerte alt fra norske regioner til utdanningsinstitusjoner,
kommuner, bedrifter – et stort nettverk også fra det sivile samfunn
som er med på å lære om og påvirke i Europa, og det syns jeg er
veldig positivt; de er veldig engasjerte.
Det engasjementet er mye likt det
vi også ønsker å ha rundt om i Norge når vi diskuterer europaspørsmål.
Det var en av årsakene til at da regjeringa lanserte den nye EU-strategien,
gjorde vi det på et åpent frokostmøte utenfor her, også for å kunne
få debatten bredere ut.
Jeg vil også svare på et annet spørsmål
representanten hadde, og det gjaldt å utvide det diplomatiske arbeidet
i EU. EU-delegasjonen er den største utestasjonen vi har – en slags
statsforvaltning i miniatyr – og den er veldig viktig for Norge.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Nina Sandberg (A) [11:09:40 ] : Norge har et tvetydig forhold
til EU. Vi er innenfor og utenfor. Som tredjeland er vi tett integrert
i både økonomi og politikk i Europa.
I dette samarbeidet har EØS-avtalen
vært den viktigste bærebjelken siden den ble signert for over 25
år siden. Avtalen er viktig for både norsk næringsliv, arbeidsplasser
og velferd. Som representanten Huitfeldt sa tidligere i debatten,
har EØS-avtalen tross mangler og problemer tjent oss godt. Ifølge
jusekspert Fredrik Sejersted har den vært en stabil, men tilstrekkelig
fleksibel ramme. Når det er sagt, tror jeg det er viktig å merke
seg at avtalen gir et handlingsrom som vi nok kunne utnyttet enda
bedre nasjonalt.
De ulike avtalene med EU er viktige
både utenrikspolitisk og innenrikspolitisk. De berører de fleste
samfunnsområder. Jeg skal ta opp ett som er særs viktig, nemlig
forskning og innovasjon.
EØS-avtalen, den formelle innlemmelsen,
gjør at Norge kan delta i verdens største program for finansiering
av forskning og innovasjon, EU-programmet Horisont 2020. Her går
aktører fra ulike land, fagfelt og sektorer sammen om å søke prosjektmidler.
Den norske deltakelsen i EU-programmet er viktig ved at vi får tilgang til
kunnskap og erfaringer som trengs for å løse samfunnsutfordringer
vi står overfor. Vi får også mulighet til å samarbeide med noen
av de beste i verden på sine felt, og vi løfter oss internasjonalt.
Dessuten er vi med på å utvikle EUs egen forsknings- og innovasjonspolitikk
og sikre at EUs prioriteringer sammenfaller med norske behov.
Det har tatt tid, og det har krevd
målrettet arbeid i sektoren, men det er desto mer gledelig at norske
forskere og innovasjonsmiljøer nå har nådd målet om å hente hjem
2 pst. av de konkurranseutsatte midlene fra EU. Det betyr ikke at
regjeringen bør føle seg fri til å slå seg på brystet og hvile på
laurbærene. Det viktigste arbeidet her har sektoren gjort selv.
Og framover må det for alvor settes inn ressurser for å legge til
rette for å styrke norsk deltakelse.
Vi har store globale utfordringer
å løse som Norge ikke kan håndtere isolert: klima og miljø, velferdsordninger
under press og sosial ulikhet m.m. Jeg synes det passer å sitere
de ni norske universitetsrektorene som hadde et opprop nylig til
regjeringen, der man for å løse de oppgavene vi står overfor, sier
at Norge må «satse kraftfullt på kunnskap» og «øke trykket både
i egne budsjetter og overfor EU». Vi forventes framover nå å bidra mer
til EUs innsats, men vi må også styrke og videreutvikle egne utdannings-
og forskningsinstitusjoner.
Da vil jeg runde av med å bruke
et særlig viktig eksempel: digitalisering som driver av samfunnsutviklingen.
Regjeringen sier nå at man vil at det nye EU-programmet skal bidra
til å utvikle framtidens arbeidsplasser innenfor digitalisering,
og Norge skal være ledende i å bruke digitale muligheter i alle
sektorer – viktige mål, men regjeringen har en lang vei å gå. Ikke
bare har den ansvaret for realnedgang i forskningsbevilgningene, men
varsellampene for satsing på IKT og digital kompetanse lyser, f.eks.
tilstandsrapporten for høyere utdanning, som viser at grunnleggende
IKT-forskning i Norge står på stedet hvil, IKT-Norge, som sier at
vi har store utfordringer med å sikre tilstrekkelig framtidig IKT-kompetanse,
og NHO Kompetanse, som sier at det er særlig de små og mellomstore
bedriftene, som Norge er full av, som ikke evner å skaffe nok IKT-kompetanse.
Så for å runde av forventer jeg økt innsats og langt mer aktiv politikk
fra regjeringen på dette viktige feltet for omstilling av Norge.
Ingjerd Schou (H) [11:13:51 ] : Først vil jeg benytte anledningen
til å takke statsråden for en god redegjørelse. Jeg synes særlig
det er grunn til å gi oppmerksomhet til måten redegjørelsen er kommet
i stand, hvordan utenriksministeren via stortingspresidenten inviterer til
at flere statsråder kan bidra med sine aksjer.
For dem som etterlyser en bredere
debatt i landet generelt, kunne vi jo begynne med denne salen, for
dette gir oss anledning til å involvere våre partikolleger og alle representanter
til å delta i en debatt som de aller fleste komiteene har aksjer
i – det være seg innenfor næringskomiteens arbeid, justiskomiteen,
energi- og miljøkomiteen, samferdselskomiteen, utdanningskomiteen, bare
for å nevne noen. Vi må ikke nødvendigvis tro at en slik debatt
utelukkende skal foregå i regi av utenriks- og forsvarskomiteen.
Her er det viktige anliggender for de aller fleste komiteene, og
som berører oss på alle mulige måter. På den måten vil samtalen
kunne breddes både politisk og selvfølgelig også i langt større
grad ute i det offentlige rom.
Jeg skal vie oppmerksomhet til noe
som flere samlivseksperter ofte berører i sine spalter, som at man
tar ekteskapet litt for gitt. Mulig er det slik med EØS-avtalen også.
Jeg tror det er all grunn til å heise opp EØS-avtalens betydning,
og jeg må si jeg undres over at det er partier og representanter
i denne salen som snakker ned EØS-avtalen og på den måten gjør det
svært vanskelig for bedrifter ute i distriktene som lever av eksport,
å kunne opprettholde arbeidsplasser og på den måten sikre velferden
– at man ikke ser den betydningen EØS-avtalen faktisk har.
Noen tror at man kan veksle inn
og shoppe ulike typer avtaleformer i form av en frihandelsavtale.
Jeg tror det kan være klokt å utfordre de representantene som setter
for mange spørsmålstegn ved EØS-avtalen, på hva en frihandelsavtale
egentlig er, og hvilke dramatiske konsekvenser det ville hatt for
f.eks. Mapei i Nord-Odal, som sier at EØS-avtalen er livsviktig
for dem. Den typen bedrifter finner vi i alle fylker. Mapei sier
sågar at de 150 mill. kr som de investerer i bedriften, uten en
EØS-avtale ville blitt investert i nabolandet Sverige. Det betyr at
snekkere, murere, andre håndverkere og en rekke andre arbeidstakere
i lokalsamfunn ute i distriktene ikke ville hatt arbeid, ikke bidratt
med skattepenger og på den måten heller ikke sikret vårt grunnlag
for å beholde og videreutvikle den velferden som det norske samfunnet
er tjent med, og som vi er tjent med.
EØS-avtalen skaffer Norge markedstilgang
til 31 andre land med ca. 500 millioner innbyggere. Sverige, Tyskland,
Storbritannia, bare for å nevne noen av de aller viktigste samarbeidspartnerne
våre, vil noen her altså skape usikkerhet om. Man kan ikke velge
blant de fire frihetene og si at vi tar bare lite grann eller halvparten
av noe og shopper litt rundt omkring. EØS-avtalen gir Norge, og
dermed også våre bedrifter, arbeidsplasser. Det sikrer velferden,
som det gjør for Mapei, og som det gjør for NorDan på Moi, som sier
at konsekvensene av f.eks. brexit, eller at de ikke har eller får
på plass en slik avtale med Storbritannia – det som sikres gjennom
EØS-avtalen i dag – vil gjøre framtiden for bedriften svært usikker. Det
er å skalte og valte med arbeidsplasser i Distrikts-Norge.
Jeg er svært overrasket over at
noen partier spiller ut dette kortet og tror at det er andre løsninger
i form av frihandelsavtaler. Jeg ber om at man viser fram for Stortinget
hva det vil si å ha en frihandelsavtale og ikke en EØS-avtale. Det
er klart at den kan forbedres, men å gi signaler om at EØS-avtalen
skal reforhandles, vil si at man gir signaler om at den skal nulles
ut. EØS-avtalen er det viktigste avtaleverket vi har med våre europeiske
partnere. Den er bærebjelken i det samarbeidet vi har med Europa,
og trygger altså norsk velferd og norsk økonomi.
Svein Roald Hansen (A) [11:19:04 ] : Vi må se på vårt forhold
til Europa og EØS-avtalen i et bredere geopolitisk perspektiv. I
dag er den internasjonale situasjonen på mange områder mer krevende
enn noen gang gjennom disse 25 årene med EØS. Vi ser et USA som
går ut av internasjonale avtaler, undergraver WTO, rasler med handelskrig
og truer europeisk næringsliv med Iran-sanksjoner. Vi ser flere
av våre europeiske naboland som fortsatt sliter med å komme over
det økonomiske tilbakeslaget etter finanskrisen.
Spørsmålet vi må stille oss i denne
situasjonen, er hvordan vi best ivaretar grunnlaget for vår handel,
vår konkurransedyktighet og vår velferd. Det kan umulig være ved
å bringe ytterligere usikkerhet til torgs – for oss og for våre
partnere – ved å så tvil om vår aller viktigste internasjonale avtale,
EØS-avtalen. Det vi tvert imot bør gjøre, er å tilby mer i dette
samarbeidet på områder som er viktig for oss, f.eks. i forskningssamarbeidet,
i klimasamarbeidet og i arbeidet for en mer sosial dimensjon i samarbeidet
i Europa. Det ville styrke samarbeidet som helhet. Det ville styrke
vår rolle som en troverdig og stabil partner i et nytt landskap,
hvor andre bringer usikkerhet til bordet.
Brexit-erfaringene så langt er at
det er mulig å melde seg ut av EU-samarbeidet, men ikke like lett
å skulle forlate den europeiske integrasjonen, fordi integrasjonens reelle
drivkrefter er økonomi, handel og internasjonalisering. Det politiske
byggverket, institusjonene og beslutningene, er rammene som skal
styre og tøyle de reelle drivkreftene. Det er dette byggverket britene
skal forlate. De andre drivkreftene er vanskeligere å unnslippe.
Da britene stemte ja til å forlate
EU i 2016, vakte det eufori hos EØS-motstanderne her i landet. Endelig
skulle vi få se at det fantes en bedre avtale med EU enn vår EØS-avtale.
Men fortsatt hører vi intet om hva som skal være bedre med en ny
avtale, og for hvem en ny avtale skal være bedre enn den vi har.
For norske eksportbedrifter finnes i hvert fall ingen bedre modell,
for kjernen i EØS-avtalen er tross alt en friksjonsfri adgang til
vårt aller viktigste og største eksportmarked. I tillegg utvider den
våre rettigheter og muligheter i hele Europa: et felles arbeidsmarked
og muligheter for å nyte sitt otium i varmere strøk med trygghet
for helsehjelp, for å nevne noe.
Jeg oppfordrer alle som ser til
brexit for ledelse i europapolitikken, om å ta inn over seg hva
som skjer. Det britene ønsker seg, er en handelsavtale med EU som
ligger så tett opp til det de har i dag som mulig. De vil fortsette samarbeidet
i f.eks. kjemikaliebyrået og i byrået for luftfartssikkerhet. Ja,
de vil endog fortsatt delta i energisamarbeidet i ACER.
Representanten Lysbakken var bekymret
for høyrenasjonalismen i noen land i Øst-Europa. Det er det all mulig
grunn til. Men tror representanten det ville være enklere å demme
opp for denne utviklingen om disse landene sto utenfor EU og ikke
ble utfordret, slik de nå blir, av kommisjonen og de øvrige medlemslandene?
Til slutt noen ord om det som oppfattes
som statsministerens invitasjon til britene om å slutte seg til
oss i EØS. Vi må huske at EØS-avtalen er en avtale som var konstruert
for at de daværende seks EFTA-landene skulle kunne integreres i
det indre marked uten å måtte bli medlemmer av EU, fordi det ikke
på det tidspunktet var noen som tenkte seg at det skulle være aktuelt.
Det er ikke konstruert som en avtale for land som vil ut av EU-samarbeidet.
Derfor mener jeg at statsministerens uttalelser, slik de oppfattes,
i hvert fall ikke er i tråd med det utenriksministeren sa i sin
redegjørelse: «Regjeringa debatterer veldig gjerne EØS-avtalen,
men vi setter den ikke på spill.»
I dagens situasjon må vår oppgave
være å verne om EØS-avtalen. Den er her for å sikre vår, Islands
og Liechtensteins forhold til det europeiske samarbeidet. Den er ikke
konstruert for å løse utfordringene for et land som vil forlate
dette samarbeidet, og jeg håper britene også innser det.
Presidenten: De
talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.
Hårek Elvenes (H) [11:23:54 ] : EØS-avtalen har vært en god
avtale for Norge de siste 25 årene. Den har fremmet vekst og velferd,
og den har ikke minst vært en mekanisme for en fredelig problemløsning
i Europa. Det er dette representanten Lysbakken kaller en forfeilet
økonomisk idé. Nei, det er ikke det. Skal man bruke begrepet forfeilet
økonomisk idé, er det om det økonomiske tankegodset som SV og dets
moderparti har vært tuftet på. Resultatene har talt sitt tydelige
språk.
Det er en nasjonal oppgave å hegne
om EØS-avtalen. EØS-avtalen er selve bærebjelken i norsk europapolitikk.
Den gir norske bedrifter adgang til et marked bestående av 31 land,
under felles rammebetingelser, og ikke minst håndterer EØS-avtalen
grenseoverskridende problem på en god måte knyttet til miljø og
ikke minst sivil beredskap. I løpet av én dag får faktisk 25 millioner
innbyggere i Europa fersk fisk fra Norge levert fra norske fiskeeksportører,
muliggjort gjennom et veterinærstandardregelverk og fravær av forsinkende
grensepasseringer.
Men EØS-avtalen er mye mer enn bare
markedsadgang. Den gir oss viktige rettigheter og muligheter i Europa
knyttet til å studere, forske og jobbe. Det er i vår nasjonale interesse
å samarbeide med Europa. Uten EØS-tilgang vil norske bedrifter få
knapphet på arbeidskraft, og vår markedsadgang til Norges største
marked vil bli vanskeliggjort, nesten umulig.
Denne avtalen gir faktisk nordmenn
muligheter som vi bare kunne drømme om før vi inngikk EØS-avtalen.
Å si opp denne avtalen, som egentlig er den logiske konsekvensen
av venstresiden og dessverre Senterpartiet sitt resonnement, vil
få alvorlige konsekvenser for en liten, åpen økonomi som den norske.
Regjeringen fører en aktiv europapolitikk.
Det som er bra for Europa, er bra for Norge. Europa er vårt kulturelle,
handelsmessige og sikkerhetspolitiske fellesskap som vi har all
mulig interesse av fortsatt å være del av. Alternativene til EØS-avtalen
er norsk proteksjonisme, en tankegang som bygger på at hvert land
klarer seg bedre for seg selv enn sammen med andre. Historien har
lært oss at det er feil. Det har vist seg også å være feil for Norge.
Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [11:27:00 ] : Forrige torsdag feiret
vi 17. mai. Vi feiret Grunnloven. Vi feiret Norges selvstendighet.
Det går en klar linje fra eidsvollsmennene, fra president Christie
som ser ut i stortingssalen, som ser på alle oss som har Grunnloven
liggende på pulten – alle og enhver.
Grunnloven gjør det helt klart at
Stortinget ikke kan avgi suverenitet til en organisasjon Norge ikke
er medlem i. Takket være det norske folk og den kloke beslutning
vi tok i 1972, og den kloke beslutning vi tok i 1994, er ikke Norge
medlem i EU. Dermed kan ikke Stortinget avgi suverenitet verken
til EU eller et EU-organ, for vi er ikke medlem i den organisasjonen.
Vi som sitter her, stilles til ansvar
i valg. Folket har makta hvis vi gjør noe uklokt eller klokt. Et
grunnleggende prinsipp er folkesuverenitet. De siste årene har dette
grunnprinsippet blitt omgått og angrepet flere ganger – først med
EUs finanstilsyn, der stortingsflertallet gjennom noen raske uker
presset gjennom at EUs finanstilsyn kan fatte bindende vedtak overfor
norske myndigheter og norske finansforetak. Det var kortere saksbehandlingstid
når det gjelder EUs finanstilsyn, enn det er for et middels norsk
veikryss i en norsk kommune. Det ble presset gjennom så fort som
overhodet mulig, og nå kan det tilsynet fatte bindende vedtak overfor
norske organer når det er krise. Hvem definerer når det er krise? Er
det Det norske storting? – Nei. Er det den norske regjering? – Nei.
Det er EUs ministerråd som definerer når det er krise, og de har
helt andre hensyn å ta, bl.a. fordi de har en annen valuta – euroen
og ikke den norske krona.
I vår opplevde vi det igjen, med
ACER, EUs energibyrå – en klar omgåelse av Grunnlovens bestemmelser.
Nå skal EUs energibyrå kunne fatte avgjørende beslutninger overfor
norsk energipolitikk. Nasjonal selvråderett i energipolitikken har
vært helt definerende for at vi har bygd det landet vi har bygd.
Det har vært en suksesshistorie å ha nasjonal kontroll.
Stortingets fremste rådgiver i grunnlovsspørsmål, professor
Eivind Smith, har begge gangene sagt at dette er tydelige omgåelser
av Grunnloven, at det går på tvers av Grunnlovens bestemmelser.
Nå er det en ny diskusjon om EUs arbeidsmarkedsbyrå. Der er det
den samme holdningen man kan spore i både Arbeiderpartiet, Høyre
og Fremskrittspartiet: Så lenge det kommer fra EU, er vi for. Men
kjære medrepresentanter og president, Grunnloven er et vern om demokratiet
vårt, og den sikrer det norske folk muligheten til å styre utviklingen
i Norge, og det er tid for å respektere selve Grunnloven.
Margunn Ebbesen (H) [11:30:27 ] : Jeg har sagt det før, og
jeg sier det igjen – selv om jeg ikke vet om det er politisk korrekt
fra Stortingets talerstol: Ikke kødd med EØS-avtalen.
Jeg er veldig glad for at denne
regjeringen viderefører det som alle tidligere regjeringer har vært
tydelige på, nemlig å føre en aktiv europapolitikk. Det er ikke
tvil om at EØS-avtalen og de nærmere 70 andre avtalene vi har med
EU, gir Norge store fordeler. EØS-avtalen er viktig for norske arbeidsplasser
og ikke minst for velferdsstatens framtid. Norge er et lite land
med 5 millioner innbyggere, men EØS-avtalen gir norske bedrifter
tilgang til et marked med 500 millioner mennesker. Mesteparten av
alt som eksporteres fra Norge, går til EU.
Det som bekymrer meg da, er at noen
bevisst snakker ned EØS-avtalen og også tar til orde for å framforhandle en
ny avtale. Det mener jeg vil være å gamble med det vi faktisk har
i dag. Det vil heller gagne oss som nasjon å snakke opp EØS-avtalen
og vise til alle de gode eksemplene vi har på at EØS-avtalen gir
oss både rettigheter og muligheter som mange av oss tar for gitt.
Viktig er det også at EØS-avtalen gir norske bedrifter tilgang på
utenlandsk arbeidskraft – arbeidskraft som er helt nødvendig, bl.a.
for at norsk landbruk skal få sine avlinger raskt i hus, eller at
fiskeindustrien i Nord-Norge får ekspedert fisken raskt fra mottak
til marked.
For å gi noen tall: Nordlandsbedriftene
eksporterte i 2017 for 27,4 mrd. kr – det meste av dette til EU.
Skulle vi spist all laksen vi eksporterer selv, måtte hver og en
av oss ha spist trekvart kilo laks hver dag.
Vi har heldigvis noen som står opp
for EØS-avtalen, og som er bekymret for at EØS-motstanderne ikke
snakker om hvilke konsekvenser det vil få for tunge sektorer som
fiskeri, havbruk og landbasert eksportindustri å trekke seg fra
avtalen. Arve Ulriksen, administrerende direktør i Mo Industripark,
er én av disse, og jeg er glad for at vi har slike som ham.
Jeg ønsker videre å trekke fram
statsministerens initiativ overfor EU for å styrke innsatsen mot
arbeidslivskriminalitet. At regjeringen også jobber med et mål om
å fremme et arbeidsliv med trygghet og fleksibilitet for arbeidstakere
og å sørge for seriøse arbeidsgivere og et velfungerende og effektivt
trepartssamarbeid, er viktig.
Jeg avslutter med starten: Uten
tilgang til det indre marked vil norske eksportører bli skadelidende,
og det kan svekke vår egen velferdsvekst. Kødder en med EØS-avtalen,
kan en faktisk bidra til å svekke norske distriktsarbeidsplasser.
Nils T. Bjørke hadde her
teke over presidentplassen.
Marit Knutsdatter Strand (Sp) [11:33:26 ] : Jeg vil også takke
for redegjørelsen. Det mest interessante med den var nok dessverre
likevel alt utenriksministeren ikke sa.
Utviklingen og utsiktene for EU
og samarbeidet i EØS-avtalen framover er spent. Vi ser en sterkt
økende motstand mot overnasjonal styring i Europa. Folkestyret parkeres,
og folk over hele Europa føler de mister mer av rettene til selv
å styre livet sitt og landet de bor i. Jeg vil stille spørsmål ved
hvorvidt EU selv tar inn over seg alvoret i situasjonen. Deres framtidsplaner
ser ut til å være å rase fram i høyere tempo og større omfang, framfor
å vurdere tingenes tilstand. Jeg opplever heller ikke at utenriksministeren
vurderer utsiktene for EUs økende omfang av områder for politikk
og føringer. Tvert imot: Utenriksministeren sier regjeringen ønsker økt
samarbeid med Brussel.
EU har bl.a. varslet sitt pågående
arbeid med en utdanningspakke. Samarbeid innen utdanning og forskning
er viktig for Norge og verden i sin helhet. Det driver oss framover,
det driver verden framover. Men jeg lurer på: Hvilken posisjon vil
Norge og utenriksministeren ta i et slikt arbeid? Risikerer vi å
bli med i EUs utdanningspakke uten å gå ordentlig inn i saken? Hvilke tanker
gjør regjeringen seg om vårt etablerte samarbeid i OECD og på tvers
av kontinent?
I forkant av den debatten vi kommer
til å ha om EU, EØS og utdanning, vil jeg advare mot tendensen jeg
ser i debatten om EU. Det etablerer seg altfor ofte to leirer, som
gir en polarisert og lite pragmatisk debatt. Fra Senterpartiets
ståsted oppleves det som om man enten er blant dem som undergraver
omfanget og bagatelliserer utfordringene, og svelger EU-direktiver
rått, uavhengig av kamelenes størrelse, eller at man er blant dem
som etterspør informasjon og er kritiske, og ønsker at våre nasjonale
interesser skal komme først, uten at man uhemmet hyller det som
kommer fra EU.
Personlig er jeg for internasjonale
ambisjoner og utvikling av verden, godt illustrert i FNs bærekraftsmål, men
jeg er imot at ansvar, forvaltning og styring skal bli fjernet fra
vårt land og vår nasjonalforsamling.
Utenriksministeren viser til regjeringens
nye strategi. Her har ikke utdanning fått den plassen den fortjener.
Vi må jobbe for å bevare det som
er vellykket, og vurdere endringer for det som ikke er det – basert
på våre stedegne vilkår og kunnskaper, der endelige vedtak blir gjort
i Stortinget, i denne sal.
Marianne Synnes (H) [11:36:16 ] : Bedriftene hjemme i Møre
og Romsdal blir bekymret når stortingspolitikere fra enkelte partier
i fullt alvor sier at vi må finne en annen løsning enn EØS-avtalen,
for det er vel bare å etablere en ny frihandelsavtale? Har vi så
høye tanker om vår rolle i Europa at vi tror at vi kan legge press
bak kravene, med en befolkning på knapt 1 pst. av EUs befolkning?
Da bør vi kanskje se på vår storebror Storbritannias forsøk på å
finne en løsning som tjener landet best mulig, i forbindelse med
utmeldingen av EU. Så enkelt er det ikke.
Realiteten er at få land er så avhengig
av handel med andre land som det Norge er. Vi er en liten, åpen
økonomi som har alt å vinne på åpne handelskanaler og tette relasjoner
med våre handelspartnere i verden. EØS-avtalen er det viktigste
avtaleverket vi har med våre europeiske partnere. EØS-avtalen knytter
oss til et større europeisk fellesskap, et fellesskap som handler
om å løse framtidens samfunnsutfordringer gjennom styrket forskningsinnsats,
konkurransekraft og innovasjonsevne. Her spiller vi på lag med våre
europeiske partnere.
Handelen med EU har gjort at bedrifter
i vår og andre regioner har kunnet utvikle seg og skape nye arbeidsplasser.
Åpne handelskanaler er avgjørende for bedriftene, for regionene
og for nasjonen. Usikkerheten rundt USAs bygging av tollmurer og
Storbritannias brexit viser oss hvor avhengig vi er av disse handelsavtalene.
Det truer eksportbedriftene våre og er spesielt uheldig for de små
og mellomstore bedriftene, som er svært sårbare for denne typen
handelsmurer og økte kostnader. Statistikken viser at den totale
verdien av norsk vareeksport i 2017 beløp seg til 843 mrd. kr, opp
12,2 pst. fra året før. Det gir kanskje et perspektiv på hvor viktig
eksport og internasjonal handel er for Norge.
Vi lever i en global verden. Å trekke
lua ned over øynene og tro at vi kan bevare velferdsstaten Norge
ved å stenge grensene og bli selvforsynt, er i beste fall strutsepolitikk.
Den som tror at dette er politikerskapte problemstillinger, kan
gjerne bli med meg hjem og ta en prat med våre bedrifter, så innser
man kanskje at en fortsatt sterk EØS-avtale er veldig viktig for
at innbyggerne i Møre og Romsdal fortsatt skal ha en jobb å gå til.
Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [11:39:10 ] : Fra utenriksministerens
side er det blitt hevdet at de som ønsker en bedre avtale med EU
enn dagens EØS-avtale, driver ren ønsketenkning. Fra komitélederens
side gikk en så langt som å kalle det hasardiøst å tro at en kan
få en bedre avtale enn dagens EØS-avtale. Samtidig avviser det samme
flertallet ethvert initiativ om å utrede alternativer til den løsningen
som en har i dag. En lukker øynene for det som skjer av store endringer
i Europa i dag. En lukker øynene for at vår viktigste handelspartner har
som ambisjon i brexit-forhandlingene å gjenvinne nasjonal råderett
på viktige samfunnsområder.
Det handler ikke om at det er enkelt,
det handler heller ikke om at vi tror at en kan velge og vrake mellom
løsninger, men det handler om å stå opp for viktige nasjonale interesser.
Det handler om å stå opp for det norske demokratiet. Det handler
om å stå opp for den norske grunnloven, norsk selvstendighet på
viktige områder, istedenfor å cashe ut stadig nye milliarder til
EU og la kopimaskinen gå med direktiver fra EU i enhver sammenheng.
Senterpartiet står opp for norske
lastebilsjåfører og trygghet på norske veier. Vi står opp for havnearbeiderne
i deres kamp for fortrinnsrett til lasting og lossing. Vi står opp
for norske bygningsarbeidere. Vi står opp for det som en enstemmig
LO-kongress ved to anledninger har sagt, at norske tariffavtaler
og norsk arbeidslivslovgivning skal ha forrang foran EUs lover i
Norge.
Det er flertallet på Stortinget
som driver ønsketenkning, når en mener at LOs vedtak er forenlig
med EØS-avtalen – når det er det stikk motsatte som er prinsippet
i EØS i dag. Det er flertallet på Stortinget som driver ønsketenkning,
når en mener at råderetten over energipolitikken skal kunne sikres
gjennom å sende et brev til EU til orientering.
For to år siden avga flertallet
i Stortinget i hurtigtogsfart suverenitet over det norske finanstilsynet
til EU. Nå skal en gi EUs finanstilsyn ytterligere makt til å gripe
inn i konfliktsituasjoner, til å kunne gå inn i tvister på eget initiativ
og å foreta bøtelegging. En skal ha en styringsstruktur som er ny,
fordi dagens struktur ifølge EU-kommisjonen ivaretar nasjonale interesser
og hindrer beslutninger til beste for EU. Dette er altså det som
stortingsflertallet har sluttet seg til tidligere, og som utenriksministeren
bare helt kort kommenterte i sitt innlegg. Jeg vil be om en avklaring
fra regjeringens side om hvorvidt det er aktuelt å avgi ny suverenitet
til EU på dette feltet i framtiden.
Ole André Myhrvold (Sp) [11:42:23 ] : Etter å ha hørt utenriksministerens
redegjørelse, og ikke minst fulgt handlingsmønsteret til flertallet
i denne salen over noe tid, kan man spørre seg om én ting: Er EU
løsningen på alle landets utfordringer? Sagt på en annen måte: Er
det noe område i samfunnet hvor EU ikke er løsningen? Ikke om man
skulle tro Høyre og Fremskrittspartiet – og de er for så vidt i
godt selskap, for EU på sin side har også stort sett én løsning
på alle utfordringer, nemlig å utvikle og implementere én politikk
for ett felles marked.
Vi begynner etter hvert å få nok
av eksempler på denne kombinasjonen i norsk politikk, nemlig at
flertallet reduserer vårt eget handlingsrom i viktige nasjonale spørsmål
og overlater utformingen av politikk og regelverk – på område etter
område – til EU. En debatt om hvorvidt EUs løsninger alltid passer
Norge, har vi i praksis ikke. En blind implementering av EU-direktiver
og politiske konstruksjoner har vi imidlertid fått mange eksempler
på.
På klimafeltet, f.eks., har Norge
innenfor jord- og skogbruk andre interesser enn store deler av EU.
For Norge handler ikke dette bare om klima, det handler like mye
om beredskap, ressursutnyttelse, det grønne skiftet og distriktspolitikk.
De forutsetninger som EU bygger sin klimapolitikk for jord og skog
på, finnes enkelt sagt ikke i Norge. Det må derfor selvfølgelig
være en klar forutsetning i planene for utslippskutt at de også gjelder
her.
Det hadde vært flott om regjeringen
her og nå kunne varsle at den ville sette foten ned og sørge for
å ivareta viktige norske interesser innenfor skogbrukssektoren, slik
flertallet påpeker i klimameldingen. Dersom regjeringen mener at
skogen er en viktig del av det grønne skiftet i Norge, må man faktisk
– og aktivt – legge til rette for at så kan skje. Å følge EU betingelsesløst
– også her – vil ikke sette skogbruket i stand til å være nøkkelen
i klimapolitikken framover. Her må man følge opp i praksis, og det
forventer Senterpartiet at regjeringen gjør.
ACER-saken viste dessverre at Høyre
og Fremskrittspartiets garantier er lite verdt. Når det viser seg
at det å ivareta norske interesser i praksis er å utarbeide ensidige erklæringer
her på Stortinget, for så å sende dem som en høflig hilsen til EU,
blir det vanskelig å tro på evnen til å stå opp for norske interesser
i møte med EU.
Å ivareta norske interesser handler
noen ganger om å trekke en klar linje hvor grensen går – og så stå
ved det. Det handler om å skaffe seg garantier og – i ACER-sakens tilfelle
– om å skaffe seg garantier som anerkjennes av begge parter. Ensidige
erklæringer fra stortingsflertallet er ikke bindende i internasjonal
rett, de er knapt verdt papiret de er skrevet på. Jeg håper derfor
at regjeringen merker seg flertallsmerknadene i klimameldingen når det
gjelder skogbruket, og sørger for å ivareta de interessene på en
skikkelig måte.
Det holder ikke med ensidige, gode
ønsker fra norsk side. Det blir for lettvint, og det er ikke troverdig.
Michael Tetzschner (H) [11:45:27 ] : Jeg la merke til at representanten
Slagsvold Vedum lot seg inspirere av det bildet vi så ofte betrakter
her. Jeg vil minne om at det ikke var akkurat den form for grunnlovskonservatisme
som brakte demokratiet fremover. Maleren Oscar Wergeland malte det
som et innlegg i den pågående debatten om riksrett mot ministeriet
Selmer. Etter at Stortinget hadde fremtvunget både statsrådenes
møteplikt og innført parlamentarismen, var det mulig å skrive inn
i Grunnloven så sent som i dette århundret. Det er altså slik at
nye tider vil kreve nye fortolkninger. Å påberope seg en grunnlovskonservatisme
for politiske formål vil faktisk hindre utviklingen.
Jeg har i denne debatten fornemmet
en tone fra Senterpartiet – og litt også fra SV, i den grad de hadde
anledning til å delta – nemlig at brexit skal brukes som en brekkstang
for å få Norge ut av EØS-avtalen. Når det gjelder det indre marked,
er vi en del av det. Det er velkjent i denne salen. Vi er altså
på den siden som forhandler det indre markeds friheter, prinsipper
og forutsetninger overfor et medlem som skal tre ut av EU og EØS.
Det som det kanskje har vært henvist til, er at Storbritannias stilling
vil ligne litt på EØS-stillingen i overgangsperioden som vil finne
sted mellom 29. mars 2019 og endelig uttredelse 31. desember 2020.
Da er det nemlig slik at Storbritannia blir nødt til å respektere
tvisteløsningsmekanismene. De er fullverdige medlemmer av det indre markedet,
og de deltar også i harmoniserende regelarbeid til siste dag. Men
de trer ut av det politiske samarbeidet, så det er sånn sett riktig
å parallellføre den overgangsperioden med en de facto EØS-tilstand.
Men det betyr ikke at man så kan melde seg inn i EØS som om det var
en klubb man kan tilslutte seg. Det er ikke en tilslutningsavtale,
det er en ferdig avtalt konvensjon mellom tre identifiserte parter
som utgjør en del av EFTA-samarbeidet. Inngangen til EFTA er annerledes,
for der er det mulig å ha flere ordninger når det gjelder det indre
marked og EU. Det er Sveits et godt eksempel på.
Margret Hagerup (H) [11:48:34 ] : Vi lever i en verden som
stadig blir mer åpen. I verden er Norge en liten og sårbar aktør.
Både norske bedrifter og offentlig sektor er prisgitt at mennesker
fra Europa vil jobbe i Norge. Samtidig kan norske arbeidstakere
få glede og nytte av å jobbe i Europa.
Uten ekstra hender i arbeid og tilgangen
til EUs marked – hjemmemarkedet til norske bedrifter – er det vanskelig
å se for seg et Norge med like rask vekst, høy sysselsetting og
blomstrende næringsliv.
Det er et faktum at Norges tette
forhold med det europeiske fellesskapet er avgjørende for norske
arbeidsplasser. EØS-avtalen er uunnværlig for et lite land som Norge.
Omtrent 80 pst. av vår totale eksport går til EU, 70 pst. av det
vi kjøper, kommer derfra, og hver dag går det over 170 vogntog med
sjømat over grensen til Europa. Norsk ungdom kan studere fritt i
Europa, norske bedrifter kan levere anbud i Europa, nordmenn har
viktige rettigheter til hjelp ved sykdom i Europa, nordmenn sikres
viktige trygderettigheter i Europa, og norske frakt- og transportselskaper
sikres tilgang til Europa i lufta, til vanns og på land. Det skal
vi ikke ta for gitt.
Vår tilknytning til EU og EUs marked
er ikke bare viktig for norske arbeidsplasser. Det er avgjørende
for norsk økonomi. Sår en tvil om Norges viktigste avtale, må en
være klar over hva en setter i spill, og hva en putter i potten.
Vi kan ikke og skal ikke gamble med enkeltmenneskers og bedrifters
liv på den måten.
EØS-avtalen har også en annen viktig
side enn de grunnleggende frihetene. EU har også blitt en av våre viktigste
partnere i kampen mot arbeidslivskriminalitet. Vår åpne økonomi
gjør oss sårbare for svart arbeid, organiserte kriminelle nettverk
og for useriøse aktører på tvers av landegrensene. Dette er en problemstilling regjeringen
har tatt opp med EU ved flere anledninger. Bekjempelse av arbeidslivskriminalitet
er en av regjeringens høyest prioriterte områder på arbeidslivsfeltet. Derfor
er jeg glad for at EU nå er i ferd med opprettelsen av det europeiske
arbeidsmarkedsbyrået, ELA. Byrået har som formål å sikre at våre
felles regler om arbeidsmobilitet blir håndhevet på en rettferdig,
enkel og effektiv måte.
Dette er initiativ Norge bør ønske
velkommen for å styrke det europeiske samarbeidet mot arbeidslivskriminalitet.
Det er viktig at byrået respekterer nasjonal kompetanse slik det
nå er tiltenkt. For Høyre er det positivt med tiltak som kan styrke
kampen mot grenseoverskridende arbeidslivskriminalitet, og samtidig
legge til rette for god tjenesteyting over landegrensene utført av
seriøse aktører.
For å trygge norske arbeidsplasser
og bekjempe arbeidslivskriminalitet er det avgjørende å bevare EØS-avtalen
og Norges sterke tilknytning til det europeiske fellesskapet. Vår
tids største utfordringer krever globale løsninger. Da må vi samhandle
mer, ikke mindre.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:51:51 ] : Europabevegelsens leder,
Heidi Nordby Lunde, sendte oss 9. mai boka Fryktens kontinent –
hvordan europeere begynte å stole på hverandre. I forordet av Frank
Rossavik heter det bl.a.:
«I dag kan vi også peke på euroen
(…) som et bemerkelsesverdig resultat, rettere sagt en bemerkelsesverdig
tabbe: En felles valuta uten en felles finanspolitikk til å støtte
opp om seg. Den muliggjorde en alvorlig gjeldskrise (…).»
Dette er sterke sjølerkjennelser
fra Rossavik, som oppsiktsvekkende er gitt ansvaret av daværende
ledelse i Europabevegelsen til å skrive forordet til jubileumsboka.
Men årsaken er sjølsagt at Europabevegelsen, som er medlem i European
Movement, arbeider for å realisere det vedtektsfestede formålet
for organisasjonen, nemlig Europas Forente Stater – EU skal altså
bli en økonomisk og politisk union. Dette burde Europabevegelsens
leder si med høy stemme, men det skjer ikke, hun er ikke engang
i salen. Hvorfor? EU-landene får det ikke til, mange land innførte
euro samtidig som landenes økonomiske forhold er svært forskjellige.
Euro blir derfor en tvangstrøye. En kan f.eks. se på Italia, med
ekstrem høy statsgjeld, 130 pst. av bruttonasjonalproduktet. Konsekvensen
er at det er en svært EU-kritisk regjering som blir etablert nå.
Denne tvangstrøyen – euro – skaper
sosial og politisk uro. Det gir store partipolitiske rystelser.
Gamle statsbærende politiske partier svekkes, sterkest sosialdemokratene.
Hellas, Frankrike og Nederland er gode eksempler, nå også Tyskland.
Det er dramatisk og bør uroe Arbeiderpartiet.
For meg er det nærmest uvirkelig
at utenriksministeren i sin redegjørelse ikke analyserer årsakene
til den økende økonomiske og politiske uro i mange EU-land med euro.
Etter Senterpartiets vurdering er en viktig årsak systemfeilen:
felles valuta uten felles finansdepartement. Og systemfeilen blir
ikke rettet opp, for EU-land har ikke folkevalgt støtte til en politisk
union med bl.a. beskatningsrett for personer og bedrifter. EU sitter derfor
i skårfestet. Folks avmakt i EU-land vil øke, og den sosiale og
politiske uroen vil øke. Det er grunnleggende feil å koble Norge
stadig tettere til Europa, hvor EUs problemer kommer til å øke.
EUs arbeidsmarkedsbyrå skal være
et overvåkingsorgan på linje med ACER – over 30 slike byråer på
forskjellige områder innen EU. Formålet er å skape et EU med enda
sterkere samkjørt regelverk, som skal gjelde også Norge som EØS-land.
Dette utfordrer sjølsagt den norske arbeidslivsmodellen, som har
sikret høy arbeidsproduktivitet, mer jambyrdige forhold i arbeidslivet
og bedre samarbeid mellom arbeidslivets parter. Den norske modellen
er resultatet av politisk strid, hvor flertallsvedtak i Stortinget
har lagt stein på stein. Dette møysommelig politisk oppbygde byggverket
settes nå under stadig kraftigere press som følge av EØS-avtalen,
med friest mulig arbeidsinnvandring. Konsekvensen er at den norske
modellen forvitrer og ødelegges over tid.
Audun Lysbakken (SV) [11:55:06 ] : Jeg tegnet meg på nytt for
å følge opp replikkordskiftet med utenriksministeren i sted. Når
regjeringen altså har åpnet for at Storbritannia kan bli del av
EØS-avtalen, var mitt spørsmål til utenriksministeren om det vil
innebære en anledning for britene til å forhandle om hvordan en framtidig
EØS-avtale skal se ut. Jeg oppfatter at det svaret jeg fikk, er
at Norge i så fall vil si at forhandlinger om EØS-avtalen er uaktuelt.
Det synes jeg er oppsiktsvekkende. Det er viktig å få klargjort
om det er det som faktisk er regjeringens holdning, altså at selv
i en situasjon hvor det kan åpnes for forhandlinger om hvordan EØS-avtalen
skal se ut mellom Storbritannia og EU, så vil Norge ensidig motsette
seg at det skal forhandles, så vil Norge si nei til en mulighet
til å delta i en eller annen form for reforhandling av EØS-avtalen.
Hvis jeg har misforstått, er det fint om utenriksministeren korrigerer
det. Hvis jeg ikke har misforstått, betyr det jo at regjeringen
i praksis åpner opp for en reforhandling av EØS-avtalen, som de
hele tiden har sagt er umulig. Så la oss få klargjort hva som er
riktig.
Ellers har jeg lyst til å utkvittere
en ting som utenriksministeren tok opp i sin redegjørelse, og det
er muligheten for å legge om i hvert fall en av redegjørelsesdebattene
hvert år med flere statsråder. Det er vi positive til, det tror
jeg kunne skape en bredere og enda mer konkret debatt, så det synes
jeg er et godt initiativ.
SV vil stemme for Senterpartiets
forslag, ikke fordi vi er like opptatt som Liv Signe Navarsete av
å være NATO i nord, men fordi vi synes det er klokt at den typen
samarbeid diskuteres i Stortinget.
Til slutt noe som ikke har vært
tema i dag, men i redegjørelsen varslet utenriksministeren at regjeringen
er positiv til å gjøre den avtalen om klimasamarbeid som Norge inngår
med EU, til del av den frivillige delen av EØS-avtalen. Jeg forutsetter
at det kommer til en egen behandling i Stortinget. Men jeg vil advare
mot å legge den avtalen inn under EØS. SV er mot avtalen i utgangspunktet,
fordi den er et redskap for å kjøpe oss fri fra forpliktelser istedenfor
å føre en sterk, egen klimapolitikk. Men ved å gjøre klimaavtalen
til del av EØS-avtalen, risikerer vi i tillegg at deler av vår økonomi
og vårt næringsliv som i dag klart er unntatt – landbruk, fiskeri
– i større grad vil oppfattes som EØS-relevant av ESA og EU. Det
vil jeg advare mot, og derfor mener jeg at det trengs en stor og
egen debatt om hvorvidt klimaavtalen eventuelt skal bli del av EØS.
Liv Signe Navarsete (Sp) [11:58:34 ] : Eg fekk ikkje med alt
på fem minutt, så då må eg seie litt om brexit på desse tre minutta.
Då Storbritannia valde å gå ut av
EU, hadde den norske regjeringa det travelt med å forklare at det
sjølvsagt berre var innvandringsmotstand som låg bak. Det er feil –
det har vist seg at det var feil.
Eg trur at Noreg må ha den mest
EU-lojale regjeringa i heile Europa. Fyrst åtvara ein mot at Storbritannia
skulle gå ut av EU, så nekta ein EFTA å sende brev for å invitere
til samarbeid etter brexit, så trua ein med å blokkere eit eventuelt
britisk EFTA-medlemskap, og så, etter sterkt press frå norsk næringsliv,
vart den norske haldninga endra til at Noreg sjølvsagt var positiv
til samarbeid med britane, men Storbritannia måtte sjølve finne ut
kva dei ville.
I utgreiinga si sa òg statsråden
at ho måtte snakke med kommissær Barnier – som ho sikkert gjorde
i går – for å høyre når Storbritannia eventuelt kan forhandle med
Noreg. Så her er ein veldig lojal. Regjeringa har vore negativ til
å innlemme Storbritannia i EØS-avtalen, men då har altså statsministeren
opna for det. Her har ein gått frå den eine sida til den andre,
det er vanskeleg å sjå ein konsistent politikk. Når statsministeren
seier at dei er hjarteleg velkomne, måtte det vere ein kalddusj
for leiaren i EØS-komiteen, representanten Hansen, som òg stilte
spørsmål ved det i innlegget sitt.
Eg vil gjerne be om at utanriksministeren
i innlegget sitt – eg ser ho har teikna seg – gjer greie for kva
som er regjeringas samla syn i denne saka. Eg vil òg følgje opp dei
tydelege spørsmåla frå siste talar. Det er interessant å høyre kva
regjeringa eigentleg meiner om EØS-avtalen og eventuell reforhandling.
Det er ingen tvil om at denne regjeringa
tilpassar Noreg på alle område der ein kan, mest mogleg og helst utan
å inkludere Stortinget. Å omgå Grunnlova er det heller ingen tvil
om at ein er i gang med, gjennom tilpassing og tilslutning til dei
ulike byråa. Det er heller ikkje slik at ein frå regjeringas side
følgjer opp for å vareta norsk suverenitet. Når det f.eks. gjeld
EUs energibyrå, valde regjeringa og olje- og energiminister Terje
Søviknes ikkje eingong å vere til stades på møte med EUs energiministrar
då framtidig makt til ACER og ytterlegare suverenitetsoverføring
til byrået var tema på eit møte i Sofia. Ikkje eingong statssekretæren
orka å møte opp, og det i ei sak som er så viktig for Noreg, og
i ein situasjon der regjeringa hevdar at ein har ein aktiv europapolitikk.
I hyllinga av EØS-avtalen – som
me er vitne til frå Høgre, Framstegspartiet og Arbeidarpartiet i
dag – bør ein kunne vente at ein i større grad enn det me ser frå
regjeringa i dag, vil vareta norske interesser.
Ingunn Foss (H) [12:01:48 ] : Norsk utenrikspolitikk starter
i Europa. De europeiske landene er Norges nærmeste allierte, og
Europa er vår viktigste handelspartner. Vi er samstemte i en rekke
spørsmål i internasjonal politikk, og vårt europeiske interesse-
og verdifellesskap danner grunnlaget for samarbeid med Europas institusjoner
og medlemsland på den internasjonale arenaen, ikke minst i vårt
felles nærområde.
Samarbeidet med Europa er også et
verktøy i norsk innenrikspolitikk. Regjeringsplattformen peker på
seks store utfordringer samfunnet vårt står overfor. Vi skal
omstille
norsk økonomi
oppfylle
Norges klimaforpliktelser
skape
et inkluderende arbeidsliv
sikre
gode velferdsordninger
redusere
fattigdom og utenforskap
gjennomføre
et integreringsløft
Alle disse utfordringene har en
europeisk dimensjon.
Norge er en liten, åpen økonomi,
som lever av eksport av varer og tjenester – olje og gass, fisk,
metaller, trevirke og avansert offshoreteknologi, for å nevne noen.
Gjennom EØS-avtalen får vi tilgang til et marked med 500 millioner
mennesker. Det er 100 ganger større enn det norske markedet. Og
uten tilgang på arbeidskraft fra andre EØS-land ville mange norske
bedrifter stoppet opp, spesielt innenfor fiskeri og landbruk.
Uten tilgang til EUs indre marked
ville norske bedrifter få store problemer. 80 pst. av alle varene
vi selger til utlandet, selges til Europa. 60 pst. av alle varene
vi kjøper fra utlandet, kommer fra Europa.
EØS-avtalen gir nordmenn muligheter
som vi aldri hadde fått uten denne avtalen – hvis vi ikke hadde
blitt fullverdige medlemmer, da! Vi har fri tilgang til det europeiske
studie- og arbeidsmarkedet, vi får tryggere mat, billigere bruk
av internett, bedre rettighet for forbrukerne, tilgang til helsetjenester
i Europa, tilgang til forskning og utvikling som styrker våre bedrifter.
For Sørlandet er EØS-avtalen ekstremt
viktig. Vi har en industri og et næringsliv som i all hovedsak er
eksportrettet, og meldingene fra bedriftene i både bygd og by er
at å si nei til EØS er å gamble med norske arbeidsplasser og velferdsstatens
framtid.
Men kanskje viktigere enn et felles
marked er fredsprosjektet Europa. Helt til slutt i mitt innlegg
vil jeg sitere litt fra en tale som ble holdt i Europaparlamentet
den 25. mars i år av en spansk politiker som heter Esteban González
Pons:
Europa er ikke et marked, det er
viljen til å leve sammen. Å forlate Europa er ikke å forlate et
marked, det er å forlate felles drømmer. Vi kan ha et felles marked,
men hvis vi ikke har felles drømmer, har vi ingenting. Europa er
samlingen som oppsto etter annen verdenskrig. Det er forbrødringen
mellom franskmenn og tyskere, frihet for Hellas, Spania og Portugal,
Berlinmurens fall, slutten på kommunismen. Europa er velferdsstaten.
Europa er demokratiet.
I dagens urolige verden er det viktig
å minne oss selv om dette. Det er mer samarbeid vi trenger, ikke
mindre.
Marit Knutsdatter Strand (Sp) [12:05:00 ] : EU arbeider med
å utvide sitt omfang og områder for politikk. Flere land har nok
behov for å utvikle sin politikk for vei og jernbane, men det er
hvilke konsekvenser EUs veipakke og jernbanedirektiv vil få for
Norge, vi som folkevalgte i Stortinget har ansvar for å belyse,
vurdere og konkludere samfunnsnytten av.
Fylkeskommuner og flere forbund
har advart mot effekten EUs forslag til veipakke og godstransport
vil få i Norge. Forslaget legger bl.a. opp til at utenlandske transportører
kan gjennomføre ubegrenset med transportoppdrag internt i andre
land i en femdagersperiode. I tillegg vil kravet til at man må ha
med seg last inn i land før man kan foreta såkalte kabotasjeoppdrag,
bli svært mye lavere.
EUs forslag betyr i praksis fullt
frislipp av utenlandsk godstrafikk langs norske veier. Det vil bety
utbredt sosial dumping og farligere norske veier.
EUs regler for godstransport har
allerede skapt massive problemer i transportsektoren i Norge. Både
Norsk Transportarbeiderforbund og Norges Lastebileier-Forbund har
gjentatte ganger påvist hvordan kabotasjeregler fører til sosial
dumping, utbredt kriminalitet og en alvorlig senking av veisikkerheten.
Det er helt uhørt at vi nå skal
gjøre et regelverk som er for dårlig, enda dårligere. Senterpartiet
vil kjempe med nebb og klør mot en utvikling der enda flere norske
sjåfører mister jobben sin. Vi forventer at regjeringen gjør sitt
ytterste for at EUs skadelige veipakke ikke når våre landegrenser.
Men med norgeshistoriens mest EU-vennlige regjering har vi stor
grunn til bekymring. Veipakken ble i redegjørelsen ikke nevnt med
ett eneste ord.
Godstransport på vei øker i kraft.
At flere norske sjåfører mister jobben sin som følge av mer kabotasje,
er et problem. En undersøkelse ble foretatt av Transportøkonomisk
institutt, der de kartla antall alvorlige vogntogulykker på norske
veier og nasjonaliteten til de involverte kjøretøyene mellom 2007
og 2012. Statistikken viste at utenlandske vogntog var kraftig overrepresentert
i alvorlige ulykker.
Norske veier kan, spesielt på vinterstid,
være krevende å kjøre tungt gods på. I tiden framover trenger vi
tryggere og bedre rammer for transporten, ikke økt press og usikkerhet.
Dersom man endrer kjøre- og hviletidsbestemmelsene, slik at sjåførene
vil få lengre arbeidsdager og kortere pauser, går det på sikkerheten
løs. Om transport kan gå fra et hvilket som helst land til et hvilket
som helst annet, også via tredjeland, mister vi kontrollen.
Vi kan håpe at forslaget faller
i EU, men det er en reell mulighet for at det blir vedtatt, og da
må vi anerkjenne trusselen det er for arbeidsvilkår og tryggheten
langs veiene i Norge. Jeg vil ønske regjeringen lykke til i forhandlingene
om saken.
Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide [12:08:26 ] : Jeg forstår
at det kan være vanskelig å tilhøre partier i denne sal som er i
mindretall, men det at flertallet her, flertallet i befolkningen,
mener at EØS-avtalen og de ca. 70 andre avtalene vi har med EU,
ivaretar norske interesser, er altså et uttrykk for at norske interesser
i dag kanskje er noe annet enn det Senterpartiet mener det faktisk
er.
Mens den ene representanten etter
den andre fra Senterpartiet og SV snakker seg varm om alle disse
alternativene til EØS-avtalen, er jo det store spørsmålet: Hva skal
dette alternativet være godt for? Hva er plan B? Hvordan skal vi
klare å ivareta norske interesser på en best mulig måte? Hva er
det egentlig som er norske interesser, om det ikke er å ivareta
norsk næringsliv og norsk velferd, om det ikke er å ivareta at norske
studenter kan reise ut og studere, og at andre kan komme hit, om
det ikke er å ivareta høyt internasjonalt forskningssamarbeid, om
det ikke er å ivareta samarbeid på den europeiske arena som gjør
at vi får til felles løsninger på felles problemer? Vi kan bruke
arbeidslivet som eksempel. EØS har bidratt til at vi har fått styrket
arbeidstakernes rettigheter med bl.a. krav om skriftlige arbeidsavtaler
og krav knyttet til virksomhetsoverdragelse og arbeidsmiljø.
Det initiativet som statsministeren
har tatt når det gjelder arbeidslivskriminalitet, og som har blitt
godt mottatt i EU, er kanskje det aller beste eksemplet på grenseoverskridende
problemer som må løses i fellesskap, og der vi er for små til å
løse dem alene – akkurat på samme måte som Sverige og Tyskland også
er det.
Når det snakkes om å stå opp for
norske interesser, er det nettopp det regjeringa og stortingsflertallet
gjør. Vi står opp for interessene som bidrar til at vi i Norge har en
mulighet til å kunne drive en politikk som også sikrer velferden
for framtida.
Til spørsmålet om EUs økende omfang
av politikk, som forrige taler var litt opptatt av: Vel, det kommer
fordi EU-landene ønsker mer politikk på europeisk nivå. De ser at
behovet er der. Det er ikke noe som noen finner på; det er der fordi
behovet melder seg og man ser at de felleseuropeiske løsningene
er de beste.
Avslutningsvis – igjen til spørsmålet
om brexit: Vi sitter ikke i forhandlingene, det er en naturlig konsekvens av
at vi ikke er EU-medlem, men vi følger selvfølgelig debattene nøye.
Og som jeg var inne på i flere av mine tidligere svar, er situasjonen
nå den at Storbritannia gang på gang har avvist en løsning som er
en del av det indre marked og de fire friheter. Det er altså ikke
et forhandlingsspørsmål per i dag, og det er ikke sannsynlig at
det blir det i framtida.
Presidenten: Michael
Tetzschner har hatt ordet to gonger tidlegare i debatten og får
ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.
Michael Tetzschner (H) [12:11:47 ] : Denne lille bemerkning
er bare for å minne våre ærede kolleger her i salen om at de, når
de beskriver elendigheten i EU, faktisk beskriver våre nærmeste
naboland i Norden: Sverige, Finland, Danmark – Finland er til og
med euromedlem. Jeg har hatt gleden av å delta litt i det internasjonale
parlamentariske samarbeidet i Nordisk råd – de snakker ikke om elendigheten
i EU; de snakker om alt de får til, om stolthet over å ha en konkurransekommissær,
danske Vestager, som ilegger de store globale multinasjonale selskapene
milliardbøter. Hvilken rettsdannelse uten et forpliktende samarbeid
som det vi har i EU, kunne gjort det, stått opp mot de store spillerne? Det
er jo nettopp siviliseringen av kreftenes frie spill som også anerkjenner
den sosiale dimensjon, som bærer EU-samarbeidet.
For øvrig vil jeg bare si til representanten
Navarsete: Storbritannia kan ikke innlemmes i EØS-avtalen slik vi kjenner
den. Så enkelt er det.
Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [12:13:09 ] : Til siste taler, representanten
Tetzschner, som kun hører lovord om EU når han er i internasjonale
møter: Vel, det handler kanskje litt om hvem en snakker med. Hvis
en snakker med folk som er på bakkenivået, som opplever EU og konsekvensene
av EUs politikk, ser en at det er voksende motstand i stadig nye
land i Europa. Det var over 17 millioner briter som stemte for at
britene skulle gå ut av EU.
Til spørsmålet om EØS-avtalen –
det framstår her nærmest som om verden startet med EØS og vil ende om
EØS ikke blir videreført: Senterpartiet er for internasjonalt samarbeid.
Norge har vært aktiv i internasjonalt samarbeid gjennom årtier,
lenge før vi fikk EØS-avtalen. Norge hadde full tollfri adgang til
EU-markedet fra 1977 for alle industrivarer. På fiskeriområdet innebar
forskjellen mellom de gamle avtalene våre og EØS-avtalen en markedsadgang
på ca. 2 pst. i tollbelastning – ikke den store forskjellen.
Norge deltar i internasjonalt samarbeid
gjennom WTO. Vi deltar også i andre typer internasjonalt samarbeid,
knyttet til både handel og andre politiske spørsmål. Det er ikke
slik at samarbeidet med EU vil avsluttes om Norge ikke deltar i
EØS-samarbeidet. Her er det flere ganger blitt vist til forskning
og utdanningssamarbeid, og det hadde vi også før EØS-avtalen. Det
er ikke bare Norge, Island og Liechtenstein som EØS-land som deltar i
utdanningssamarbeid med EU – det er Sveits, og det er også Israel
for den saks skyld. Det er flere andre land som deltar i både forsknings-
og utdanningsprogram. Norge har over 70 avtaler med EU. Det vi diskuterer
her, er om det er fornuftig fortsatt å være medlem i EØS, der den ene
parten vedtar reglene og den andre parten bare må godta dem.
Til diskusjonen om EØS-avtalen,
brexit og hva som skal skje der: Jeg er helt enig med utenriksministeren
i at britene har avvist EØS-avtalen ettertrykkelig. Det gjør de
klokt i. EØS-avtalen er en avtale der den ene parten godtar regler
som den andre har utformet. Vi i Senterpartiet er særdeles tilfreds
med at både statsminister Theresa May og opposisjonsleder Jeremy
Corbyn er tydelig imot EØS. Men det jeg håper utenriksministeren
kan avklare her i salen, er at den invitasjonen som nå er blitt gitt
til britene om å kunne bli med i EØS, fortsatt slår fast at en kan
bli med i EFTA-samarbeidet, om britene står fast på sin motstand
mot EØS-samarbeidet. En vil da fortsatt kunne bidra til å gi forhandlingsstyrke.
En kan bidra til å løse markedsadgang overfor Storbritannia dersom
britene er med i EFTA-samarbeidet uten EØS. Det bør være en invitasjon
fra norsk side.
Marit Arnstad (Sp) [12:16:31 ] : Jeg tror det var representanten
Foss som sa at vårt internasjonale samarbeid starter i Europa og
EU er vår nærmeste handelspartner. Ja, hvem i salen her er ikke
enig i det? Alle er sjølsagt enig i det. Det er jo ikke slik at
Norge noen gang har vært eller vil være uten noen tilknytning til
europeiske land og til EU. Det er klart at vi har et forhold til
europeiske land og til EU. Det er klart at de er en viktig del av vårt
internasjonale samarbeid.
Jeg må si at jeg reagerer litt på
en rekke av innleggene som Høyres talspersoner her har, for de er
tilsynelatende designet på en slik måte at de skal plassere alle
som ikke er for et medlemskap i EU eller for EØS-avtalen, i en bås
der de heller ikke er opptatt av internasjonalt samarbeid. Det synes
jeg egentlig er en fordumming av debatten fra Høyres side. Det er
også litt sørgelig, for det stenger for noe denne debatten kunne
vært, nemlig en vilje til å drøfte den dynamikken, den utvidelsen,
de endringene som skjer, og som utfordrer EØS-avtalens grenser.
Det mener jeg er en debatt en burde reflektere over, enten en er
tilhenger av EØS eller motstander av EØS. En må kunne reflektere
over det faktumet at det nå etableres en rekke tilsyn, der en hele
vegen tillegger tilsynene nye oppgaver uten at det er forankret
i beslutninger i de ulike medlemslandene. En må kunne reflektere
over at kabotasjereglene kan komme til å bli endret på en slik måte
at en rett og slett – jeg skal ikke si ødelegger, men – skaper transportmarkeder
i de ulike landene som er veldig vanskelige sosialt sett og arbeidslivsmessig sett
med hensyn til forholdene sjåførene kjører under. En må kunne reflektere
over det. En må kunne reflektere over hvilken type arbeidsliv en
får hvis en tillater sosial dumping innenfor EU- og EØS-området.
En må kunne reflektere over hva det betyr hvis en knytter klimaavtalen
som vi skal ha med EU, til EØS og dermed trekker jord- og skogbruk
inn i EØS-avtalen på en måte som vi sa at vi ikke skulle gjøre den
gangen EØS-avtalen ble vedtatt. En må kunne reflektere over hva
det betyr at en også skal trekkes sterkere inn i et forsvarssamarbeid.
En må kunne stille spørsmål ved
om dette er i tråd med det folk sa om grunnlaget for vår tilknytning
til EU. En må kunne reflektere over om det er slik at EØS-avtalen
er i ferd med å bli noe annet enn det Stortinget sa ja til i 1992.
Og det er riktig, som representanter fra Senterpartiet har sagt
her, at denne regjeringen ikke ser ut til å reflektere over dette
i det hele tatt. Den bare tilpasser der det er mulig å tilpasse,
og den omgår i tillegg også Grunnlovens suverenitetsavgjørelser
på en måte som blir hardt kritisert, ikke minst av juridisk ekspertise.
Heidi Nordby Lunde (H) [12:19:54 ] : Jeg har lyst til å reflektere
litt og løfte blikket. Det er nå nøyaktig 70 år siden rundt 800
delegater og observatører møttes i Haag for å arbeide for et europeisk
fellesskap basert på fred, frihet, demokrati og respekten for grunnleggende menneskerettigheter.
Med den andre verdenskrigen som bakteppe så de nødvendigheten av
et tettere samarbeid mellom innbyggerne, det sivile samfunnet og politiske
beslutningstakere for å jobbe for et trygt, fritt og økonomisk sterkt
og ansvarlig Europa. De anerkjente at det som vever oss sammen som
mennesker, ikke bare er handelsavtaler, men også reell samhandling
på tvers av landegrensene – en samhandling som ikke bare handler
om en sterk nasjonal identitet, men som også handler om vår identitet
som mennesker i en kulturell, sivil og politisk sammenheng.
Det er ikke bare Grunnloven som
er et vern for norsk identitet og selvstendighet. Vår frihet og
selvstendighet, som vi feirer 17. mai, sikres også av et trygt og
stabilt Europa. Å si det er ikke en fordumming av debatten. Til tross
for sine feil og mangler har europeisk samhandling ført til at sterke
nasjonalstater har fått en velferdsutvikling gjennom en økonomisk
vekst som har gitt et historisk trygt og stabilt Europa som samarbeider
og i fellesskap tar ansvar for å løse vår tids største utfordringer, som
er knyttet til demokrati, klima, migrasjon og opprettholdelsen av
våre felles europeiske verdier.
De som sier at Norge kunne fått
en bedre avtale enn EØS-avtalen, har selvsagt rett. Vi burde vært
fullt ut medlem. Men som flere her har sagt: En bedre avtale med
EU er antakeligvis ønsketenkning. Ikke bare fordi vi ville vært
tjent med et fullt medlemskap, men også fordi jeg mener at EU ville
vært tjent med et norsk medlemskap. EU ser jo til nordiske løsninger
som en modell for utviklingen av egen politikk – fra vårt nordiske
kraftsamarbeid, der Norge er fullt ut integrert med EU-landene Sverige,
Finland og Danmark, til likestillingspolitikk. Tidligere barne-
og familieminister Grete Berget var en sann europeer. Det er hennes
ideer som føres videre når EU innfører minstekrav til foreldrepermisjon.
Vi påvirker. Derfor burde vi sittet rundt bordet og sørget for at politikken
blir best mulig for Europas 500 millioner innbyggere. Det hadde
vært internasjonal solidaritet i praksis – særlig i en tid der internasjonale
forhold er så ustabile som nå.
Norge skal jobbe for et trygt, fritt
og økonomisk sterkt og ansvarlig Europa – det er i norsk interesse.
De interessene hadde vi jobbet best for innenfor vårt europeiske
fellesskap, ikke ved å stå utenfor det.
Jeg hørte at representanten Gjelsvik
nevnte flere enkeltbransjer han står opp for. I 2016 eksporterte
Hedmark og Oppland for 8,5 mrd. kr til EØS-land. Telemark-bedrifter
solgte varer for 10 mrd. kr, det samme gjorde Sogn og Fjordane.
Nordlandsbedrifter eksporterte for 20 mrd. kr. Kyst og innland –
det gir arbeidsplasser over hele landet. De bedriftene som ikke
selger til utlandet, selger ofte til dem som gjør det. Når jeg står
opp for EØS, står jeg opp for arbeidsplasser over hele landet. Når
jeg står opp for EØS, står jeg opp for hele Norge. Europabevegelsens
leder er i salen, men her er hun først og fremst stortingsrepresentant
for Høyre og hele Norge.
Svein Roald Hansen (A) [12:23:09 ] : Spørsmålet – om vi må
reforhandle EØS-avtalen – som er blitt reist av representanten Audun
Lysbakken, hvis det som vi anser for lite trolig, skulle skje, at
Storbritannia ønsker en EØS-løsning. Det som da må skje, er at Storbritannia må
søke om medlemskap i EFTA, for EØS-avtalen er en avtale mellom tre
av EFTA-landene – Norge, Liechtenstein og Sveits – og EU. Siden
EØS-avtalen ble inngått, har EØS blitt utvidet mange ganger med
nye land. Hver gang EU har blitt utvidet med et nytt medlemsland,
har også EØS blitt utvidet. Det ligger i medlemskapsavtalen for
nye land til EU at de også skal være en del av EØS. Så det er slett
ikke nødvendig med en reforhandling av EØS-avtalen om den får et
nytt medlemsland. Det Storbritannia må ha i tillegg, er en avtale
med EU på områder som EØS-avtalen ikke dekker: landbrukspolitikk
og fisk.
Representanten Navarsete etterlyste
ivaretakelse av norske interesser. Vi, som er tilhengere av EØS-avtalen, mener
at den er en ivaretakelse av norske interesser: handelsinteresser
og viktigheten av å kunne delta i integrasjonen i Europa, for å
nevne to ting.
Når jeg hører på debatten om hvor
viktig det er at vi verner om norsk suverenitet, osv., lurer jeg
på hvor vi skal finne bedre allierte og samarbeidspartnere enn EU-landene
for det som er viktig for Norge, og som vi alle er opptatt av, f.eks.
å bekjempe klimatrusselen, å møte migrasjonsstrømmene, å opprettholde
et felles rammeverk for internasjonal handel gjennom WTO og handelsavtaler
og å ha et høyt nivå på utviklingsbistanden til Afrika. Dette er
områder hvor våre europeiske naboland er viktige partnere og går
i spissen. Jeg ser ikke andre partnere i verden enn dette, kanskje
med unntak av Kina, som i bekjempelsen av klimaproblemene gjør en innsats
som går litt under radaren.
Jeg er helt enig med dem som har
nevnt at veipakken er utfordrende. Det tror jeg alle i salen her
er enig i. Regjeringen har i hvert fall varslet at de har et standpunkt om
å få forandret kabotasjereglene. Dette er en dragkamp mellom øst
og vest, mellom landene i nord og sør i Europa. Da kunne man kanskje
også reflektere over om mulighetene vi har for å få endret det i
riktig retning, hadde vært større om vi hadde vært medlem og hadde sittet
ved bordet.
Aleksander Stokkebø (H) [12:26:09 ] : Norge er en del av Europa.
Derfor skulle det bare mangle at vi ikke også deltar for å skape
et trygt, fritt, sterkt og ansvarlig Europa. Norge er ikke et land
som stikker hodet i sanden for å være oss selv gode nok. Vi samarbeider.
Vi handler med andre og bidrar til å løse utfordringene verden står overfor.
EØS har tjent Norge godt og bidratt
til en bedre hverdag for vanlige folk. Aldri før har det vært enklere
og tryggere å reise, bo, arbeide og studere på tvers av landegrensene.
I en urolig verden har det europeiske samarbeidet og EØS bidratt
og vært avgjørende for å bygge sterke og fredelige demokratier,
og verdens mest ambisiøse klimapolitikk har gitt mindre utslipp
og mer fornybar energi.
EØS-avtalen har gitt norske bedrifter
tilgang til et marked med 500 millioner mennesker og enorme muligheter.
Jeg er stolt av at mitt eget hjemfylke, Rogaland, er blant dem som
eksporterer mest. Handel bidrar til flere trygge jobber i hele landet
og milliarder til vår felles velferd, flere gode lærere og en trygg
eldreomsorg. La oss ikke sette dette på spill ved å så tvil om EØS-avtalen.
Det europeiske samarbeidet er som
et fotballag, der landene er lagspillere som samarbeider om å få
ballen i mål. Og om vi virkelig var et fotballag, hadde vi toppet tabellen,
for det finnes knapt noe internasjonalt samarbeid i verden med like
gode resultater på så mange områder. La oss ta klimautfordringen
som eksempel: Utslippene går ned.
Det betyr ikke at alt er perfekt,
eller at Norge er enig i alt som foreslås. Nettopp derfor har regjeringen
en aktiv europapolitikk for å fremme norske interesser. Og derfor
er det veldig bra at vi har en dyktig utenriksminister som jobber
godt for et nært samarbeid med både EU og Storbritannia, våre viktigste
handelspartnere. Med Høyre i regjering skal Norge gjøre – og gjør
Norge – det riktige: Vi leder an for et trygt, fritt, sterkt og
ansvarlig Europa.
Audun Lysbakken (SV) [12:28:51 ] : Jeg vil forsøke å oppsummere
diskusjonen om hva som skjer hvis Storbritannia eventuelt ønsker
å gå inn i EØS-avtalen. Det virker nesten som om utenriksministeren
synes det er litt plagsomt at vi tar opp dette, men jeg vil da bare minne
om at det er statsministeren selv som har åpnet dette ballet og
satt i gang den debatten. Jeg ba om en bekreftelse på det jeg oppfattet
at utenriksministeren sa i replikkordskiftet, nemlig at Norge i
en sånn situasjon ikke vil ha noe ønske om, og faktisk vil motsette seg,
enhver form for reforhandling av våre egne betingelser i EØS-avtalen.
Jeg oppfattet ikke at det ble motsagt i innlegget. Det synes jeg
er en oppsiktsvekkende konklusjon, men det viser at ja-partiene
i realiteten ikke ser et eneste problem med EØS-avtalen, at alt er
greit, og at det ikke finnes noen grunn for Norge til å søke om
noen form for forbedringer. Det er et litt pussig standpunkt når
vi husker det forrige forsøket på å dra i gang en debatt om norsk
EU-medlemskap, tidlig på 2000-tallet, for da var EØS-avtalens elendighet
selve begrunnelsen fra ja-siden.
Nå er altså EØS-avtalen omtrent
den beste av alle mulige verdener. Det synes jeg er et pussig utgangspunkt,
spesielt for Arbeiderpartiet – representanten Svein Roald Hansen
har avlagt SV flere besøk i denne debatten – for grunnen til at
vi er så opptatt av dette, er at vi ønsker å beskytte det norske
arbeidslivet, ønsker å sørge for at alle arbeidere i Norge, enten
de er norske eller har utenlandsk bakgrunn, skal ha frihet fra sosial dumping.
Er det én ting Arbeiderpartiet burde være opptatt av, så er det
dette. Det var den aller viktigste grunnen til at Arbeiderpartiet
ble til. Hvis Arbeiderpartiet ikke engang er i stand til å se at
det her finnes et problem med EØS-avtalen, synes jeg det er et skuffende
utgangspunkt. Det vi burde være opptatt av på norsk venstreside
nå, er å sørge for et sterkest mulig handlingsrom for å rydde opp
i arbeidslivet vårt, sikre at ulikhetene i makt og rikdom går ned,
sikre at ingen må stå med lua i hånden på sjefens kontor, og sikre
at faste og trygge jobber blir en mulighet for alle. EØS-avtalen
motvirker en slik politikk på punkt etter punkt.
Geir Pollestad (Sp) [12:31:32 ] : Når Senterpartiet er imot
norsk EU-medlemskap, og når Senterpartiet stiller spørsmål ved EØS-avtalen,
er det nokon som tolkar det som at me er imot handel og imot samarbeid.
Det er ein påstand som er feil, og som det ikkje er dekning for.
Det er fleire frå Senterpartiet i denne debatten som har halde gode
innlegg om vår ståstad i saka.
Eg har lyst til å koma inn på tre
tema som er viktige. For det første: snøkrabbesaka – at ein er tydeleg
frå norsk side i den saka, og at ein ikkje gjev etter for urimelege krav
frå EU – er ei svært, svært viktig sak.
Den andre saka gjeld toll på aluminium
og stål, der eg oppfattar at EU har gått i dialog med USA for å
finna ei løysing og få eit unnatak, medan Noreg i stor grad berre har
vist til at det å gå i ein slik dialog vil innebera ein aksept av
denne tollen. Så det framstår for meg i alle fall som om EU har
ei meir offensiv haldning mot USA enn det Noreg har. Eg vil åtvara
mot ein slik strategi, for sjølv om den norske eksporten av stål
og aluminium til EU i dag er låg, er det ein mogleg framtidig marknad.
Det er veldig bekymringsfullt at EU vurderer å innføra toll også mot
Noreg på dette feltet. Der ventar eg at ein kjem fram til ei løysing,
slik at Noreg ikkje vert skadelidande av det.
Det tredje er EUs jordbrukspolitikk.
EUs jordbrukspolitikk er basert på tollvern, kraftige subsidiar
og liberalisering. Det er ei oppskrift på fiasko, det er ei oppskrift på
overproduksjon, og det er ei oppskrift på industrialisering, press
på dyrevelferda og høg bruk av bl.a. antibiotika. Det er varsla
at EU skal kutta kraftig i subsidiane til landbruket. Det vil ramma
våre naboland Sverige og Danmark hardt, og det vil òg ha ein indirekte
påverknad på det som skjer i Noreg og presset på norsk jordbruk. Det
er eit argument for at me framleis skal ha eit sterkt tollvern for
jordbruksprodukt inn i Noreg. Det er ei sak som Senterpartiet vil
fylgja tett framover.
Vetle Wang Soleim (H) [12:34:36 ] : I de siste årene har jeg
hørt flere og flere bedriftsledere si at det er viktig at EØS-avtalen
opprettholdes og videreutvikles. I seg selv er det svært bra, men
det faktum at bedrifter nå faktisk føler behov for å minne oss politikere
på at dette er en avtale som er livsviktig for deres bedrift og
lokale arbeidsplasser, er ikke bra. Det viser at de ser en tilknytning
til Europa og det indre markedet som er under press. Presset kommer
fra enkelte partier i denne salen. Det er rett og slett verken troverdig
eller ansvarlig at politikere i dette landet i den ene setningen
sier at de ønsker en offensiv næringspolitikk, og i den andre at
de ønsker å ta Norge ut av EØS-avtalen.
Som representant fra Møre og Romsdal
er jeg sterkt imot enhver svekkelse av eller trussel mot EØS-avtalen. Mitt
hjemfylke er landets nest største eksportfylke. For at vi skal opprettholde
våre arbeidsplasser – og da mener jeg arbeidsplasser i distriktet,
arbeidsplasser som gjør at nyutdannet ungdom flytter hjem, arbeidsplasser som
gir bedrifter mulighet til å sponse den lokale frivilligheten, arbeidsplasser
som øker folketallet i distriktskommunene – er EØS-avtalen og tilgang
på det europeiske markedet grunnleggende viktig.
Vi kan være verdensledende på teknologi,
nyvinninger og automatisering, men det hjelper ikke hvis vi ikke også
kan selge våre varer sømløst, raskt og uten ekstra kostnader til
kontinentet. Hele 80 pst. av Møre og Romsdals eksport går til EU.
Det er innenfor fiskeeksport, skipsindustri, maritim næring og møbelindustrien
for å nevne noen store. Det at såpass store næringer for landet vårt
er avhengig av handel med Europa, må i seg selv være mer enn nok
til at samtlige representanter i denne salen holder seg langt unna
tanker om å gå ut av EØS.
Med det bakteppet er det uforståelig
for meg hvordan Senterpartiet, som hevder å være et distriktsparti, kan
mene at det er riktig å gå ut av vårt viktigste marked, og det uten
et alternativ å vise til. Bedriftsledere og arbeidstakere i dette
landet understreker hver gang jeg møter dem, hvor viktig tilgangen
på markedet er, og jeg håper at de strømningene vi ser ellers i
verden, med mer toll og nasjonalisme, ikke kommer videre i Norge,
for det har vi rett og slett ikke råd til på noen som helst måte.
Presidenten: Representanten
Svein Roald Hansen har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet
til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.
Svein Roald Hansen (A) [12:37:18 ] : Jeg kan ikke la Lysbakkens
påstander stå uimotsagt – at vi ser bort fra utfordringer på arbeidsmarkedet.
Et felles arbeidsmarked i Europa, hvor man har hatt stor forskjell
på lønnsnivået, har gitt utfordringer. Men vi har møtt de utfordringene
med sosial dumping gjennom tiltakspakker. EØS-avtalen gir rom for
den type tiltak, har gjort det til nå, og jeg regner med at den
fortsatt vil gjøre det.
Urettferdig fordeling bekjempes
med nasjonal politikk. Økonomisk politikk er landenes ansvar, ikke
EUs ansvar.
Så skulle jeg ønske at de som ønsker
en reforhandling av EØS-avtalen, kunne være konkret på hva det er
de ønsker forandret. Hvis ikke blir det en skyggedebatt: Man kaster
ut en påstand om at det er lett å få en bedre avtale, uten at man
forteller hva som ligger i begrepet «bedre».
Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide [12:38:20 ] : For å
svare på representanten Pollestads spørsmål først – nå ser jeg at
han ikke er i salen lenger, men han skal likevel få svar: For det
første, når det gjelder snøkrabbe, er de norske posisjonene helt
klare. EU kan ikke utstede lisenser til fangst av snøkrabbe på norsk
sokkel – det har Norge suverene rettigheter til. Det er også et
standpunkt vi har formidlet klart og tydelig til EU, til de landene
som har utstedt lisenser, og det er også et standpunkt vi klart
har formidlet til EU i forbindelse med diskusjoner om kvotebytte.
Vi innleder altså ikke nye samtaler med EU om eventuelt kvotebytte
før EU endrer sin posisjon.
For det andre, når det gjelder stål
og aluminium, tror jeg nok ikke representanten Pollestad har fulgt
helt med i debatten. Vi har uttrykt i tydelige ordelag at vi er
dypt uenig i den beslutningen USA har tatt, og vi jobber selvfølgelig
opp mot amerikanske myndigheter på alle nivåer. Senest i går var
næringsministeren i USA og hadde samtaler bl.a. med USAs handelsminister.
Men vi har også en dialog med EU, av den enkle grunn at hovedmarkedet
for vår eksport av stål og aluminium er Europa. Og dersom EU skulle
innføre beskyttelsestiltak for å verne seg mot eksport som blir
omdirigert fra det amerikanske markedet, er det det som vil treffe
norske eksportører mest. Nettopp derfor har vi også dialog med EU,
bl.a. gjennom kommisjonær Malmström. Det er en svært viktig del
av jobben vi gjør.
La meg avslutningsvis også si at
det er forskjell på frihandel og en avtale som sikrer oss felles
regler, felles standarder og like konkurransevilkår. Det er stor
forskjell på norske bedrifters muligheter i to så ulike regelsystemer.
Det er også viktig å understreke
nok en gang når det gjelder spørsmålet fra Lysbakken og andre om
hvorvidt Norge skulle motsette seg et spørsmål om EØS-tilknytning:
Både Norge og EU selv, det vil si de 27 andre landene som er knyttet
til EØS-avtalen gjennom EU-medlemskapet, og vi som er det gjennom
EFTA-medlemskapet, har gjort det helt krystallklart at det ikke
er aktuelt å svekke det indre marked med de fire friheter, med regelharmonisering.
Med andre ord er det ikke aktuelt å forhandle bort dette for å få
Storbritannia med. Det er altså ikke et norsk syn, eller et spørsmål
om hvorvidt Norge vil motsette seg: Dette er 30 lands syn, og det
er de 30 landene som har tenkt å forbli i EØS, gjennom både EU-medlemskap
og EFTA-medlemskap. Og så vidt jeg har sett av den britiske debatten,
har det heller ikke vært aktuelt for Storbritannia å slutte seg
til EFTA – og dermed faller for så vidt også hele premisset bort.
Presidenten: Representanten
Liv Signe Navarsete har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet
til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.
Liv Signe Navarsete (Sp) [12:41:54 ] : Eg har ein kort kommentar
til representanten Hansen, som etterlyste eit alternativ. Me har
fleire gonger bedt Stortinget om at me skal utgreie eit alternativ,
kanskje fleire, til EØS-avtalen. Men det har ikkje Stortinget vilja
vore med på. Så representanten Hansen og felagane hans får gå i
seg sjølve og eventuelt vere med på det neste gong det kjem opp,
så skal me diskutere det og òg få moglegheit til å utgreie det på
ein skikkeleg måte.
Debatten har vist lita støtte til
Senterpartiets forslag som eg fremja i hovudinnlegget mitt. Det
gir grunn til å tru at det ikkje er fleirtal for det i salen. Eg
føreset at statsråden, uavhengig av vedtak eller ikkje, vil kome
til Stortinget med ei så viktig sak, som gjeld Noregs tryggleik. Me
kjem til å ta det opp igjen, men eg vil gjere forslaget om til eit
oversendingsforslag, for eg vil ikkje ha det stemt ned i salen.
Presidenten: Representanten
Liv Signe Navarsete har gjort forslaget ho refererte til, om til
eit oversendingsforslag.
Representanten Sigbjørn Gjelsvik
har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad,
avgrensa til 1 minutt.
Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [12:43:10 ] : Flere her har vist til
eksport fra norske distrikt. Ja, Norge eksporterer til hele verden.
Etter at vi fikk EØS-avtalen har andelen norsk eksport som går til
EU, gått ned, andelen til andre områder i verden har gått opp. Med
brexit vil den utviklingen skyte fart. Hver uke går det fly med
norsk laks til Sør-Korea og Kina, men vi underkaster oss ikke beslutninger
i Seoul og Beijing av den grunn. Det er nettopp det som er kjernen
i EØS-avtalen og hvorfor det er behov for et alternativ.
Utenriksministeren svarer fortsatt
ikke konkret på det jeg spør om når det gjelder EFTA-medlemskap.
Nå har statsministeren vært åpen på at man er positiv til at britene
kan gå inn i EØS, hvis de ønsker det. Er man fra norsk side også
positiv til at britene kommer inn i EFTA, dersom de ønsker det,
uten en EØS-avtale?
Mats A. Kirkebirkeland (H) [12:44:12 ] : Jeg skulle holde innlegg
i sted, men jeg måtte løpe i komitémøte, så det var veldig hyggelig
å få avslutte, sånn har jeg forstått det, denne gode debatten.
Verdensdelen Europa har fått sitt
navn fra gresk mytologi, der Europa var en kvinne av høy rang fra
Fønikia. Historien forteller videre hvordan Zevs – i form av en hvit
okse – bortførte Europa til den greske øyen Kreta.
Jeg får ofte inntrykk av at den
offentlige debatten om Norges tilknytning til Europa til tider kan
karakteriseres som å være litt bortført, i likhet med gudinnen Europa fra
gresk mytologi. Bortføringen jeg da tenker på, omhandler det forhold
at mange i Norge tror at utviklingen av vårt velutviklede og velstående
samfunn kommer som et resultat av hva vi i Norge har klekket ut
av ideer og kulturarv.
Men jeg vil minne denne ærefulle
forsamlingen om at de norskeste av alle de norske verdiene, som
demokrati, ytringsfrihet, den moderne rettsstaten og vår kristne
kulturarv mfl., alle er ideer som først ble klekket ut i Europa,
men som senere spredde seg til Norge.
Og til eventuelle representanter
fra Senterpartiet i salen kan jeg også minne om at teknologien og
kunnskapen som muliggjorde jordbruket, også kom til Norge via Europa.
Norge er, og har alltid vært, sammenvevd
med Europa – et kontinent som historisk har vært preget av krig, uro
og konflikter – veldig mye likt dagens situasjon i Midtøsten. Men
i løpet av de siste 70 årene har denne konfliktfylte verdensdelen
blitt et fyrtårn for stabilitet, demokrati, teknologisk utvikling
og individuell frihet. EU, trolig verdens største sivilisasjonsprosjekt
noen gang, har mye av æren for dette.
Regjeringen legger i dag fram en
meget god EU-strategi fram mot 2021. Selv om Norge ikke er medlem
av EU, er vi gjennom EØS-avtalen helt avhengig av stabilitet og en
positiv utvikling i Europa – mye på grunn av at EU tross alt er
Norges hjemmemarked med en befolkning på 500 millioner mennesker
– 100 ganger Norges befolkning – men også fordi utveksling av ideer,
varer og mennesker mellom Norge og Europa alltid har vært til stede
og fortsatt vil være helt avgjørende for vår nasjons framtid.
Vetle Wang Soleim (H) [12:46:50 ] : Det er slik at når Senterpartiet,
som selv hevder at de er et distriktsparti, går opp på talerstolen
gang etter gang og sier at de ønsker seg ut av EØS-avtalen, må jeg
opp på talerstolen på nytt igjen.
I valgkampen i Møre og Romsdal uttrykte
Senterpartiets andrekandidat at det var bedre for næringslivet i Møre
og Romsdal å gå ut av EØS-avtalen. Det har skapt meget stor debatt,
og det er ikke uventet. Når fylker som eksporterer så mye som Møre
og Romsdal, Rogaland og Hordaland, hører at man vil sende noen på
Stortinget som vil frata dem markedet man selger til, skjønner jeg at
det gir sterke reaksjoner fra offentlige myndigheter, fra arbeidsgivere
og ikke minst arbeidstakere. Hovedmarkedet vårt er Europa. Jeg synes
Senterpartiet unnlater å svare. Hva er deres svar til de hjørnesteinsbedriftene
som er i distriktene – som er i verftsnæringen, som er i møbelindustrien
på Sunnmøre – når de tar fra dem markedet? Det er en feilslått distriktspolitikk,
det er noe som Senterpartiet bør tenke lenge og vel over.
Presidenten: Fleire
har ikkje bedt om ordet til sak nr. 2.