Stortinget - Møte tirsdag den 12. juni 2018

Dato: 12.06.2018
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 392 S (2017–2018), jf. Dokument 8:204 S (2017–2018))

Innhold

Sak nr. 5 [12:58:54]

Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentant Bjørnar Moxnes om å sikre tryggere arbeidsforhold for franchisetakere og ansatte i franchisevirksomheter (Innst. 392 S (2017–2018), jf. Dokument 8:204 S (2017–2018))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, også får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Arild Grande (A) [] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke forslagsstilleren for å reise saken og for å gi Stortinget anledning til å diskutere et tema som – når det gjelder franchise – angår svært mange arbeidstakere, men som også gir oss anledning til å berøre store deler av norsk arbeidsliv, og hvordan vi skal sikre ryddige forhold mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Der ser vi at det stadig kommer nye aktører på banen som prøver å utviske disse forholdene, og som på sikt – hvis dette får bre om seg – kan utfordre noe grunnleggende i norsk arbeidsliv.

Vi ser en utvikling hvor det prinsippet som vi har vært vant til i norsk arbeidsliv, nemlig at den som er sjef på arbeidsplassen, også er den du som arbeidstaker og som ansatt forholder deg til, er noe som gradvis blir utfordret. I franchisen er jo mye av denne makten flyttet opp til konsernet sentralt, og dermed blir det vanskelig for arbeidstakerne å legge fram sine krav og behov. Butikksjefen – franchisetakeren – havner også i en skvis gjennom at det er morselskapet som i stor grad definerer alt som handler om prisnivå, åpningstider, lønns- og arbeidsvilkår, mens man altså er den som arbeidstakerne fremmer sine krav overfor.

Hva er drivkraften bak at så mange aktører nå organiserer sin drift innenfor franchise? Jo, det er helt åpenbart: Man tjener store penger på det, og man sitter igjen med nesten ikke noe ansvar, verken overfor butikkene eller for de ansatte.

Vi ønsker at franchisetakernes stilling skal bli styrket, slik at man får bedre oppfølging i vurderingen av å opprette virksomhet, men også bedre rettigheter i forhold til forpliktelser som følger av det å drive forretning med ansatte. Vi ønsker sterkere forpliktelser for franchisegiverne når det gjelder hva som skjer med lønna til ansatte hvis bedriften går over ende, slik at ikke ansatte blir stående med lua i hånda, som vi dessverre ser i altfor mange saker.

Vi hører eksempler på folk som har gjort seg til gjeldsofre som følge av å ha inngått avtaler som er sterkt forpliktende, uten at man har noen som helst rettigheter, og vi mener at det forslaget som nå ligger til grunn, skal gi anledning til å få ryddet opp vesentlig på det området.

Det handler ikke bare om franchise, men det handler om grep som enkelte arbeidsgivere nå gjøre for å organisere seg bort fra arbeidsgiveransvaret. Forslagene – som jeg herved tar opp – vil jo innebære at man får en opprydning, bedre rettigheter og at man får en gjennomgang av hele dette området.

Magne Rommetveit hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Representanten Arild Grande har teke opp dei forslaga han refererte til.

Kristian Tonning Riise (H) []: Begrepet «opprydningsaksjon i norsk arbeidsliv» har vært nevnt hyppig fra representanter fra Arbeiderpartiet de siste dagene, og i realiteten er det en retorisk innpakning av et målrettet angrep på norsk næringsliv. Vi har sett det nå i bransje etter bransje denne høsten: Lovlige og seriøse omsorgsbedrifter som leverer kvalitetstjenester folk er fornøyd med, blir stemplet som «velferdsprofitører». Vikarbyråer og bemanningsbyråer som gir folk en fot innenfor arbeidslivet, må nå begrense hvor mange de kan tilby oppdrag. Og i dag er det altså franchisemodellen man vil til livs, ved å legge fram forslag som i praksis ville gjort det veldig vanskelig for mange selvstendig næringsdrivende å fortsette.

Forslagene fra Arbeiderpartiet og Rødt i denne saken ville ikke ryddet opp i noe særlig, men tvert imot skapt mye nytt kaos. Det innebærer f.eks. å fullstendig pulverisere ansvarsfordelingen mellom franchisetaker og franchisegiver og gjøre det uklart hvem som er arbeidsgiver. Ansvaret for helse, miljø og sikkerhet på arbeidsplassen ville blitt pulverisert med disse forslagene, på samme måte, og i praksis ville dette antagelig medført et særnorsk forbud mot franchisemodellen. For det er vanskelig å se for seg at et dagligvarekonsern, eller et hotellkonsern, skulle akseptere å ha arbeidsgiveransvaret for de ansatte i hver enkelt virksomhet uten samtidig å ha det juridiske ansvaret for driften av den samme virksomheten.

Dermed står vi igjen med den situasjonen der en selvstendig næringsdrivende som ønsker å drive egen butikk – enten det er dagligvarebutikk, restaurant, servicesalong eller byggvarehus – må velge mellom å bli en slags leilending i kjedekapitalismen og å bygge et forretningskonsept helt fra bunnen av selv, i konkurranse med de store aktørene. Det første blir det sjelden god butikk av. Det siste vil med stor sannsynlighet ende med konkurs. Men det er også det eneste det ser ut til at franchisetakere skal fortsette å ha det fulle ansvaret for selv med dette forslaget, nemlig risikoen for å gå konkurs. Man skal strippes for muligheten til å styre virksomheten slik man selv vil, men sitte igjen med all økonomisk risiko.

I VG ble dette forslaget beskrevet som et angrep på Rema-Reitan. Nei, dette er først og fremst et angrep på lokale kjøpmenn og på selvstendig næringsdrivende over hele landet.

Erlend Wiborg (FrP) [](komiteens leder): Det er et litt underlig forslag – og ikke minst argumentasjonen bak det – som vi har til behandling i dag. For det er umulig å lage en A4-mal for hvordan alle næringsdrivende skal drive sin bedrift, da mangfoldet i tjenester og varer som norske bedrifter skaper, er enormt. Det samme gjelder størrelse på bedriften og hva slags situasjon den er i. Det er derfor vi i lovverket har flere forskjellige typer organisasjonsformer og driftsformer som næringslivet kan velge mellom, for å finne den modellen som passer den enkelte bedrift og arbeidsplass best.

Franchise er et velkjent konsept som har fungert for mange, og som gjør det mulig for mindre kjøpmenn å dra nytte av kjente merkenavn – konsepter – og gjerne også felles innkjøp. Dette gjør at flere folk får mulighet til å starte sin egen virksomhet og bidra til verdiskaping og å skape arbeidsplasser. For de ansatte kan også franchise være en god modell, da de får en nærhet til sin arbeidsgiver eller kjøpmann. Og jeg synes det er underlig at opposisjonen her i dag synes det er bedre at det er store konsern i Oslo eller utlandet som skal bestemme, i stedet for at det er den lokale kjøpmannen, f.eks. i Askim. Jeg er redd at når opposisjonen, og spesielt Arbeiderpartiet, her i dag går sammen med Rødt, bidrar det til å legge ytterligere hindringer for norsk næringsliv, noe som ikke vil være et gode for norske arbeidstakere. For norske arbeidstakere sier ofte at de setter pris på nærheten mellom arbeidstaker og arbeidsgiver, men det ønsker tydeligvis opposisjonen å ødelegge i dag.

Et annet utslag av denne kampen mot franchise er at lokale kjøpmenn i større grad blir låst til franchisegiveren og får mindre mulighet til å bytte ut en konkurrerende franchisegiver hvis betingelsene ikke er gode nok. Det at opposisjonen i dag ønsker å flytte mer makt til de store franchisegiverne på bekostning av den lokale kjøpmannen i Halden, er for meg uforståelig.

Jeg er glad for at Kristelig Folkeparti sammen med regjeringspartiene i dag stemmer ned disse forslagene og heller fremmer et eget forslag om å innhente mer kunnskap før man eventuelt skal gjøre justeringer. Og som jeg har poengtert flere ganger: Jeg synes det er veldig spesielt at Arbeiderpartiet ønsker å skape større avstand mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, når vi vet at nærheten mellom arbeidsgiver og arbeidstaker er til det beste for alle.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Jeg vil takke representanten Moxnes for å ha levert inn forslaget. Det er en poengtert overskrift: «tryggere arbeidsforhold for franchisetakere og ansatte i franchisevirksomheter». Det har Senterpartiets fulle støtte.

Franchise er omfattende, og det er viktig. Det er anslagsvis 120 000 ansatte som her berøres, og det som er det sentrale, er maktforhold. Det er maktforholdet mellom franchisegiver og franchisetaker. Franchisetaker er altså den som tidligere var en kjøpmann, og som nå i grunnen får alt tilrettelagt – langt ifra den gamle kjøpmannens rolle. Altså: Det er franchisetakeren – kjøpmannen – kontra det store selskapet som er franchisegiver. Det er maktforholdet mellom disse to vi her diskuterer. Det er maktforholdet som de ansatte hos franchisetaker er i når det er slike forhold, det er også maktforholdet som leverandørene av produkter til franchisegiver står i, og det er forhold som berører veldig store deler av norsk næringsliv og arbeidsliv.

Representanten Tonning Riise sier at forslagene innebærer at en skal franchise til livs. Nei, Senterpartiet er ikke med på det. Vi er med på at her skal det en lovregulering til. Og jeg vil understreke at det burde være i de seriøse franchisegivernes interesse at en får en lovgivning. For hvis en får en lovgivning og ryddige forhold, vil sjølsagt samfunnets forståelse for hele franchisemodellen bli robust og sterkt. Hvis en ikke har en jambyrdighet i maktforhold, vil sjølsagt franchisemodellen komme under et stadig sterkere bombardement, for det er noe som utfordrer hele jambyrdigheten i Norge.

Senterpartiet er med på forslag nr. 7, og jeg tar opp det forslaget. Det ber regjeringa sette i gang et lovarbeid med å regulere franchise som organisasjonsform, som også vil medføre at franchisegivers ansvarsområder tydeliggjøres, og – til slutt – som styrker franchisetakers rettigheter, og jeg vil understreke det siste: styrke franchisetakers rettigheter. Derved styrker man også de ansatte hos franchisetaker, fordi rammene for hele virksomheten blir bedre. Hvis forslag nr. 7 ikke får flertall, stemmer Senterpartiet subsidiært for Kristelig Folkepartis forslag.

Presidenten: Representanten Per Olaf Lundteigen har teke opp det forslaget han refererte til.

Solfrid Lerbrekk (SV) []: Debatten om rettane til franchisetakaren er interessant, fordi ingen eigentleg heilt veit kva ein franchisetakar er. Er det i realiteten ein sjølvstendig kjøpmann eller ein butikksjef? Er det ein tilsett hos franchisegjevaren, eller er det ein arbeidsgjevar – eller litt begge delar? Franchisekontraktane varierer mellom konsepta, og i enkelte konsept står franchisetakarane langt friare enn i andre. I dag vert ikkje franchise regulert som organisasjonsform, og det skapar store variasjonar.

Sjølv om dette ikkje er ei ny organisasjonsform, er det veldig mykje me ikkje veit. Me veit f.eks. ikkje kor mange franchiseeiningar det finst i Noreg, og kva kontraktar som er inngått til kva pris. Sjølv ein franchisetakar i REMA 1000 vil slita med å få tak i denne informasjonen, fordi selskapet ikkje har informasjonsplikt overfor dei tilsette, og dei forskjellige butikkane ikkje vert sett på som medlemer av eit konsern. Sjølv om alle Deli de Luca-butikkar i Oslo ser heilt like ut, har dei lite til felles ut over det. Kontraktane vert inngått individuelt, oppfølginga varierer, franchisetakaren står med alt ansvaret for butikken, mens franchisegjevarane berre sel konseptet og tener pengar på det.

Dette skapar ein maktubalanse mellom partane i franchisekontraktane. Me har høyrt om fleire tilfelle av franchisetakarar som får sendt varer til seg som dei ikkje har bestilt, til ein pris dei ikkje får forhandla på, fordi franchisegjevaren berre har bestemt dette. Det betyr at butikksjefen må leiga eit lokale for å ha lagerplass til varer dei ikkje har bestilt.

Eit verre tilfelle har me frå Søstrene Grene, der ein franchisetakar i over ti år har bygd opp tre butikkar for franchisegjevaren, som vist i Klassekampen i dag. For kvar butikk ho oppretta, vart vilkåra i kontrakten dårlegare. Etter å ha teke opp millionar i privat lån var det ikkje eit alternativ å bryta kontrakten, sjølv om vilkåra vart dårlegare. Til slutt hadde ho klart å produsera tre butikkar som alle skapte overskot. Etter årevis med slit, privat gjeld og pågangsmot hadde ho klart det. Då fann Søstrene Grene det for godt å seia opp kontrakten og tvangskjøpa butikkane tilbake til skampris. Ikkje skulla ho verta kompensert for varelageret heller.

Det er mogleg slike franchisekontraktar er utforma i dag. Difor må me styrkja rettane til dei som tek på seg denne risikoen og gjer arbeidet for å byggja opp franchisekonsepta.

Tina Shagufta Munir Kornmo (V) []: Landet vårt er bygd på ein underskog av små og mellomstore arbeidsplassar. Me treng mange som orkar å driva for seg sjølve for at hjula i velferdsstaten skal gå rundt. Men det er ikkje til å koma frå at me enno har ein lang veg å gå før det vert lett å vera gründer. Ei hovudutfordring er at å vera sjølvstendig næringsdrivande krev at ein kan mykje meir enn det ein eigentleg brenn for. Rapporteringar og papirmøller kan ta pusten og motivasjonen frå nokon kvar. I tillegg er det økonomiske tersklar som skal forserast. Franchise er ei god løysing for mange. Ein har det daglege ansvaret for dei tilsette og for butikken, kafeen, frisørsalongen eller kva det skal vera, og ein kan fokusera meir på drift og mindre på byråkrati. Konseptet er ferdigutvikla og gjennomprøvd.

Forslaget som Raudt har lagt fram for Stortinget, er godt intendert, men landar feil. Å påleggja franchisetakarar registreringsplikt i Brønnøysundregistera er ikkje rett medisin dersom målet er å skapa fleire jobbar og gjera vegane inn i arbeidslivet lettare for fleire. Å leggja til ei slik plikt gjev meir byråkrati, og mange franchisetakarar har nok valt nettopp denne forma for å sleppa alt ekstraarbeidet som kjem med å starta noko heilt frå botn av. Det vert fleire timar bak kontorpulten for desse, og det går imot magekjensla mi. Franchisetakarar gjer det best og skapar mest verdiar ved å vera ute blant kundane og kollegaene sine.

Eg er òg bekymra for at å krevja eit delt arbeidsgjevaransvar mellom franchisetakar og franchisegjevar vil bety meir uklarleik og nok ein gong meir byråkrati. Det er lurt at ansvaret ligg hos den som faktisk tilset, vanlegvis franchisetakaren, som kjenner forretninga si, dei andre tilsette og veit kva som trengst.

Elles finst det allereie ei moglegheit for å dela arbeidsgjevaransvaret på fleire, etter ei konkret vurdering. Ei ny lovfesting som føreslått vil altså vera unødig.

Venstre er sjølvsagt for eit ryddig og seriøst arbeidsliv. Difor stemmer me òg for forslaget frå Kristeleg Folkeparti som går ut på å sjå på særtrekka ved organiseringar som franchise, konsern og liknande, med vekt på arbeidsgjevaransvaret og rettane til arbeidstakaren.

Samstundes er me på lag med dei som driv for seg sjølve, inkludert franchisetakarane.

Tore Storehaug (KrF) []: Eg kan stille meg bak mange av dei vurderingane som representanten frå Venstre la til grunn på ein veldig god måte no, med innestemme i ei sak som dei siste vekene heller har vore prega av utestemme.

Eg skal kanskje òg leggje til at fleire av dei forslaga som vi skal votere over i dag, har vore vurderte av skiftande regjeringar og skiftande fleirtal, utan at det har blitt noko av dei.

Det eg meiner er grunnlaget for at ein bør sjå nærare på organisasjonsforma franchise og liknande, er at sjølv om det ikkje er eit nytt fenomen, er det eit omfang som har auka mykje. Komiteen viser sjølv i sine merknader til at i 2017 omfatta organisasjonsforma 120 000 tilsette. Det betyr 4,5 pst. av alle sysselsette og at det er ein auke på 50 pst. frå 2007. 2007 er òg det siste året eg har funne at ein forska inngåande på korleis denne organiseringsforma har påverka arbeidslivet. Ein Fafo-rapport frå 2014 siterer til funn frå Handel og Kontor i 2007. Forfattarane skriv:

«Et av de største problemene med franchise er at organisasjonsformen ser ut til å svekke muligheten for en effektiv fagbevegelse. Ut fra dette kunne en i franchise vente å finne partssamarbeid preget av manglende organisering, manglende rettigheter. I stedet fant vi at de hadde tillitsvalgte i butikken vi besøkte, og et samarbeid som merket lite til maktforskjeller, sannsynligvis fordi de i liten grad hadde opplevd konflikter mellom arbeidsgiver og arbeidstaker som handlet om kampen for rettigheter.»

Uavhengig av alle desse momenta meiner eg at dette er grunnlaget for at vi treng eit betre avgjerdsgrunnlag, og at ein treng meir kunnskap om denne organiseringsforma. Det er sånn at det er ei positiv utvikling når fleire får seg jobb og fleire lokale kan starte opp butikkar og sørgje for sysselsetjing og verdiskaping. Men det er nokre utfordringar når dei er i ein organisasjonsform som breier seg. Det kan vere lurt å ha eit betre kunnskapsgrunnlag.

Difor vil eg ta opp forslaget som eg refererte til, frå Kristeleg Folkeparti, Høgre, Venstre og Framstegspartiet.

Presidenten: Representanten Tore Storehaug har teke opp det forslaget han refererte til.

Bjørnar Moxnes (R) []: Jeg vil først takke saksordføreren – Arild Grande fra Arbeiderpartiet – Senterpartiet og SV for god komitébehandling av Rødts forslag.

I dag stemmer vi over forslag som angår mer enn 100 000 ansatte i servicenæringen. Rødt vil gi dem som jobber i franchisevirksomheter, som REMA og McDonald’s, rett til å forhandle med den reelle arbeidsgiveren sin. Det er avgjørende for å bedre arbeidsvilkårene for en stor lavtlønnsgruppe i Norge, og det er jammen på tide.

De som gjør jobben i franchisebedriftene, har ikke samme rettigheter som andre ansatte. En tariffavtale i en franchisebutikk gir bare rettigheter overfor dem som driver den enkelte butikken. De ansatte får altså ingen innflytelse over REMA sentralt, der nesten alle viktige beslutninger fattes. På den måten uthules verdien av tariffavtalen, og den reelle eieren er fritatt fra plikten til å sitte ved forhandlingsbordet.

Når eierne velger å organisere bedriften som franchisebedrift, organiserer de seg i praksis vekk fra den norske modellen og trepartssamarbeidet. Det synes vi er uholdbart, og vi krever derfor at de ansatte får reell medbestemmelse.

Så har Høyre gått til angrep på forslaget vårt. Det er et godt tegn. Representanten Nordby Lunde hevder at det er et angrep på bedriftene. Men det Høyre forsvarer, er en del av næringslivet som har det som forretningsmodell å drive sånn at fagbevegelsen holdes unna og lønningene holdes nede. Det er på tide, mener vi, at franchisegiverne underlegges samme regler som resten av næringslivet. Så må franchisetakerne få styrket sine rettigheter. Mange av dem tar urimelig stor risiko ved at de presses til å åpne flere butikker, og de risikerer at franchisegiver ensidig endrer eller sier opp kontrakten med dem.

I dag danner regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti flertall for en utredning. Jeg er glad for at det i det minste blir en utredning basert på forslaget vårt, men dette betyr også at man utsetter en helt nødvendig opprydding i bransjen. Det spørs – vi får nå se – om regjeringen faktisk kommer tilbake med konkrete forslag til endringer.

Franchise er i bunn og grunn en amerikansk forretningsmodell som bryter grunnleggende med den norske modellen, der fagbevegelsen har en viktig plass. Franchisevirksomhetene vokser raskt i Norge, og det er på tide at Stortinget regulerer disse virksomhetene på samme måte som resten av det norske arbeidslivet.

Statsråd Anniken Hauglie []: Regjeringen ønsker ryddige vilkår og et organisert arbeidsliv som gir et godt grunnlag for medvirkning og samarbeid. Dette er det tverrpolitisk enighet om.

Jeg mener imidlertid det ikke er behov for å innføre delt arbeidsgiveransvar i franchiseforhold. Arbeidsmiljølovens arbeidsgiverbegrep og rettspraksis er i de fleste tilfellene treffende med hensyn til hvor den reelle beslutningsmyndigheten ligger. Etter gjeldende rett er det også åpning for at arbeidsgiveransvaret etter en konkret vurdering kan plasseres hos flere dersom det er et særskilt grunnlag for det, f.eks. der flere faktisk har opptrådt som arbeidsgiver og utøvd arbeidsgiverfunksjoner. Dagens system gir, etter mitt syn, fleksibilitet til å møte ulike former for organisering i arbeidslivet.

Det fremmes også forslag om tiltak for å sikre ansatte representasjon i franchisegivers styrende organer. Retten til representasjon i styrende organer i et selskap er i utgangspunktet basert på at det foreligger et ansettelsesforhold. Det gir tilknytning til og verdifull kunnskap om forholdene i virksomheten. Nettopp dette gjør det naturlig med rett til styrerepresentasjon. Representasjon i styrende organer i andre selskaper enn der en er ansatt, kan føre til interessekonflikter. Jeg mener det ikke er grunn til å innføre slike regler.

Et aktivt og systematisk HMS-arbeid i virksomhetene er nøkkelen til et godt arbeidsmiljø. Jeg mener hovedfokuset fortsatt må ligge på den enkelte arbeidsgivers selvstendige ansvar for arbeidsmiljø i egen virksomhet. Det er dessuten viktig at det ansvaret for HMS ikke pulveriseres, men at det er klart plassert.

Norske foretak har allerede registreringsplikt i Foretaksregisteret. Dette, og flere av de andre forslagene, vil etter regjeringens mening innebære økt registrerings- og rapporteringsplikt for franchisevirksomhetene og dermed økte økonomiske og administrative byrder for næringslivet. Regjeringen har som målsetting forenkling og mindre byråkrati.

Arbeids- og sosialdepartementet har pågående forskning på og utvikling av kunnskap om tilknytningsformer i arbeidslivet og hvordan disse utvikler seg. Dette vil kunne omfatte hvordan både arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende er tilknyttet arbeidslivet. Kunnskapsbehov om tilknytningsformer og virksomhetsorganisering blir vurdert i denne sammenheng. Nå til høsten kommer et omfattende forskningsarbeid om dette på mitt bord, og det ser jeg selvfølgelig fram til.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Hadia Tajik (A) []: Eg ser forslaget frå fleirtalet – Høgre, Framstegspartiet, Venstre og Kristeleg Folkeparti – om å greia ut om omfang og særtrekk ved organiseringar som franchise, bl.a. med vekt på arbeidsgjevaransvar og rettane til arbeidstakarane.

Då er spørsmålet mitt: Når forslaget òg kjem frå partiet til statsråden, er det på nokon måte ei erkjenning av at denne modellen for organisering har problematiske sider for franchisetakar og arbeidstakar?

Statsråd Anniken Hauglie []: Forholdene rundt franchise har jo vært vurdert i flere omganger av flere regjeringer, både av Bondevik II-regjeringen og av Stoltenberg-regjeringen, hvor man også har kommet fram til at det ikke har vært behov for å gjøre endringer, og at regelverket har vært godt og fleksibelt nok slik det er. Dette er ikke lovtomt. Det er et regelverk som gjelder.

Jeg registrerer at Stortinget nå ønsker en nærmere utredning. Det vil vel i hovedsak være Næringsdepartementet som vil stå for den. Vi vil selvfølgelig følge opp det Stortinget har vedtatt. Hvis det er ønske om en nærmere utredning om dette, vil regjeringen selvfølgelig gjøre den utredningen og eventuelt komme tilbake igjen til Stortinget. Men i all hovedsak mener vi at regelverket som er i dag, er godt og dekkende. Det legger til rette for økt næringsvirksomhet på en ubyråkratisk og bra måte, samtidig som de normale arbeidsrettsreglene også gjelder for dem som er innenfor denne avtaleformen.

Hadia Tajik (A) []: Eg takkar for svaret, men eg er likevel litt spørjande til kva ei slik utgreiing vil ta for seg som ikkje allereie er dekt av konsernutvalet, næringslovutvalet og medbestemmingsutvalet. Nokre av desse utvala har òg anbefalt endringar.

Spørsmålet mitt er: Når ein då skal setja i gang denne typen utgreiing – kva ser statsråden for seg at ei slik utgreiing vil bringa av nye ting og ny informasjon knytt til franchisemodellen og rettane til arbeidstakarane?

Statsråd Anniken Hauglie []: Det er helt riktig at dette har vært vurdert i flere omganger av flere regjeringer, og det har også vært bakgrunnen for at vi har ment at det ikke har vært behov for å gjøre de endringene representantforslaget tar opp, og som representanten Tajiks parti har fremmet flere forslag om. Vi mener det som er, er dekkende.

Men det er klart at når Stortinget nå vedtar at vi skal gjøre en ny utredning for å øke kunnskapsgrunnlaget, må vi legge det til grunn og selvfølgelig gjøre det Stortinget har bedt oss om å gjøre. Da får man se om man ved en ny utredning vil komme fram til samme resultat som de nevnte utvalgene, eller om man vil trekke andre konklusjoner enn man har gjort tidligere. Det kan ikke jeg stå her og forskuttere. Det gjenstår i så fall å se av den utredningen som skal komme etter hvert.

Hadia Tajik (A) []: Då ser me fram til den utgreiinga. Spørsmålet mitt er likevel: Når ein ser at det har vore ei ganske tydeleg utvikling knytt til franchisesysselsetting – ein klar vekst på nesten 50 pst. i løpet av dei siste ti åra – kva trur statsråden er årsaka til den klare veksten? Kva er det som gjer dette til ei så attraktiv tilsetjingsform, etter statsrådens meining?

Statsråd Anniken Hauglie []: Jeg tror det også er attraktivt å etablere seg på denne måten, altså at enhver som ønsker å etablere en virksomhet, og som har lyst til å starte for seg selv, etablere arbeidsplasser i sitt nærmiljø, får anledning til å gjøre det innenfor et etablert konsept med alle de fordelene det tross alt har med tanke på merkevarebygging osv. Så jeg vil tro at det antagelig er en viktig grunn, at det er en positiv og enkel måte å etablere seg i markedet på, og at det sånn sett også har vært ønskelig av dem som ønsker å etablere seg.

Det gis inntrykk av at dette er en form som ikke er omfattet av et lov- og regelverk. Den er det – det er et regelverk i dag. Helt alminnelige avtalerettslige regler gjelder. Avtalene må selvfølgelig også være i samsvar med avtaleloven, og retten kan slå ned på avtalene dersom det viser seg at disse ikke er i henhold til loven, altså at arbeidsgiveransvaret faktisk ligger et annet sted enn det avtalen kanskje gir inntrykk av. Så dette er ikke et lovtomt rom. Det er et regelverk som regulerer dette.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Statsråden skriver i brev til komiteen 3. mai:

«Slike forhold må tas med i en eventuell utredning om en franchiselov.»

Jeg forstår svaret fra statsråden slik at hun ikke er avvisende til å få en egen lov, men at det er en rekke forhold som da må utredes – og det er det som er poenget. Det som er poenget fra Senterpartiets side, er at det lovverket som gjelder generelt, er ikke godt nok for de særegne forhold som gjelder for franchisevirksomhet.

Mitt spørsmål er om det ikke er i franchisegivers interesse at vi får en egen lov, for dermed vil en kunne få mer balanserte maktforhold mellom partene. Er statsråden enig i eller sympatisk til et slikt resonnement?

Statsråd Anniken Hauglie []: Hva den enkelte franchisegiver måtte mene, kan ikke jeg stå her og gjøre rede for. Jeg registrerer at Stortinget ønsker at man skal ha en utredning. Det skal vi selvfølgelig sørge for.

Det vi har vært opptatt av fra regjeringens side, er å bidra til at næringslivet ikke får økt rapporteringsplikt og mer byråkrati. Vi har vært opptatt av å forenkle byråkratiet for næringslivet, nettopp fordi vi ønsker at det skal bli lettere å drive virksomhet, og at det skal bli lettere å skape arbeidsplasser også i distriktene. Det har vært vårt utgangspunkt, og også vi mener at et eventuelt nytt regelverk, eller endrede lovverk, må ta høyde for at man ikke påfører næringslivet økte byrder sammenlignet med det som er i dag.

Nå skal vi utrede, se på omfanget av dette, og så må vi komme tilbake til Stortinget på egnet vis. Mange av de forslagene som ligger i representantforslaget, er underlagt flere departementer, særlig Nærings- og fiskeridepartementet og Arbeids- og sosialdepartementet, men også Finansdepartementet, så da må vi i så fall komme tilbake til det senere.

Bjørnar Moxnes (R) []: Franchisedrift gir franchisegiver full kontroll, men ikke noe juridisk ansvar for ansatte hos franchisetaker. Det gir de ansatte liten innflytelse over egen arbeidshverdag. Hver butikk er formelt et eget selskap, men skal en kreve tariffavtale eller reise lønnskrav, må en rette det til den enkelte butikken. Og hvis den butikken går konkurs og de ansatte har utestående lønn, kan en ny franchisetaker overta og drive butikken videre, men uten å ta ansvar for lønnskrav fra dem som jobbet i den butikken før. Dermed har franchisegiver sikret seg økonomisk og organisert seg vekk fra ansvaret for å utbetale utestående lønn.

Synes statsråden det er holdbart med en modell der franchisegiver har veldig store fordeler og samtidig har såpass lite ansvar for dem som jobber for giveren ute i de enkelte franchisevirksomhetene?

Statsråd Anniken Hauglie []: Franchise er en avtaleform hvor man går inn i et etablert konsept, hvor franchisemottaker har ansvar for både arbeidstid, lønnsforhold og åpningstid – og sånn sett også muligheten til å påvirke eget konsept – og også bør være arbeidsgiver, reelt sett, for sine arbeidstakere. At man har arbeidsgiveransvaret nær arbeidstakerne, mener jeg er en fordel, at man ikke pulveriserer ansvaret flere steder.

Hvis det er slik at en selvstendig virksomhet går konkurs, har man rettigheter i henhold til lønnskrav i fondet. Det gjelder franchisemottakere, som alle andre selvstendige virksomheter, og slik bør det også være. Hvis det er slik at en avtale går for langt – dvs. hvis avtalen tøyer lovverket for langt – så kan jo retten slå fast at avtalen er ugyldig, og det har også skjedd. Så det er fullt mulig å kjøre saken inn for retten dersom man mener at avtalen bryter loven.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Dei talarane som heretter får ordet, har også ei taletid på inntil 3 minutt.

Eigil Knutsen (A) []: Som flere av Høyres representanter har sagt her i dag: Arbeiderpartiet vil ha en opprydningsaksjon i norsk arbeidsliv, enten det gjelder begrensninger av innleie, eller at noen av landets største selskaper organiserer seg bort fra arbeidsgiveransvaret sitt.

I dag fremmes det forslag som ville tydeliggjort ansvarsforholdene i arbeidslivet. Franchise-modellen har vokst kraftig og har noen fordeler ved seg, som f.eks. lavere barriere for å bli selvstendig næringsdrivende. Det undrer meg likevel at høyresiden ikke klarer å se at denne modellen har noen utfordringer som påvirker arbeidslivet i negativ retning. Jeg vil nevne noen:

  • Arbeidsgiveransvaret overlates til lokale kjøpmenn eller bemanningsbyråer.

  • De ansatte må forhandle med franchisetakerne, som i realiteten har liten eller ingen innflytelse på lønns- og arbeidsvilkår.

  • All risiko legges på franchisetakeren.

  • Morselskapet kan si opp avtalen uten å ha noe ansvar for de ansatte.

  • Organisasjonsgraden blir lav når det ikke er noen reell motpart for de ansatte.

Slikt blir det dårligere lønns- og arbeidsvilkår av. Dette gjelder ikke bare butikker og kiosker; det gjelder også flyselskap og stadig flere andre bransjer, som forsikringsbransjen og øvrig finansbransje.

Vi mener at de ansatte bør kunne fremme lønnskrav til morselskapet, ikke bare til deres lokale leder. Vi mener det trengs mer innsyn og åpenhet om en organisasjonsform som har vokst enormt de siste årene. Disse forslagene har vekket harme i Høyre, som mener at vår opprydningsaksjon i arbeidslivet er et angrep på næringslivet. Nei, vår opprydningsaksjon er til støtte for arbeidstakere og arbeidsgivere som ønsker et trygt og organisert arbeidsliv.

For meg er denne harmen litt snodig. Én ting er å være uenig i forslaget; en annen ting er totalt å overse utfordringen med at arbeidsgivere organiserer seg bort fra arbeidsgiveransvaret. Uten reelle motparter for arbeidstakerne blir det ikke et organisert arbeidsliv, basert på avtaler og forhandlinger. Jeg trodde Høyre ønsket seg dette og ville erkjent at det er noen utfordringer med denne organisasjonsformen.

Enda mer underlig var reaksjonen fra Fremskrittspartiet, og jeg vil sitere komitéleder Wiborg fra VG:

«Hvordan norske bedrifter velger å organisere seg er ikke noe vi som politikere skal legge oss opp i så lenge de følger lover og regler.»

Jeg vil da opplyse om at vi i denne salen har en viss innflytelse på lover og regler som påvirker hvordan norske bedrifter skal organisere seg.

I sak etter sak viser det seg hvem som er på lag med arbeidsfolk. Høyre og Fremskrittspartiet vil ikke være med på en opprydningsaksjon i arbeidslivet. Et trygt og organisert arbeidsliv er et konkurransefortrinn for Norge, som øker produktiviteten og verdiskapingen. Derfor kommer Arbeiderpartiet til å fortsette å foreslå arbeidslivspolitikk som vekker harme i Høyre og Fremskrittspartiet.

Lise Christoffersen (A) []: De fleste argumentene i saken er allerede nevnt, men jeg vil likevel gjerne understreke et poeng som er veldig viktig for Arbeiderpartiet i denne saken: Vi ønsker ryddige forhold i norsk arbeidsliv. Det beste grunnlaget for et ryddig arbeidsliv er at folk er organisert, både på arbeidsgiver- og arbeidstakersida. Vi ser ikke bort fra at det å være franchisetaker kan oppleves som positivt for personer som ønsker å etablere seg som selvstendig næringsdrivende, men medaljen har en bakside. Det er den vi ønsker å gjøre noe med, ikke bare av hensyn til franchisetakeren selv, men aller mest av hensyn til de ansatte, som har krav på å kunne forholde seg til en arbeidsgiver som er reell, og som det er mulig å forholde seg til som ansatt og fagorganisert.

Dagens system for franchise inneholder altfor mange muligheter til å tåkelegge hvem som utøver den faktiske arbeidsgiverfunksjonen. Da blir det desto vanskeligere for ansattes fagforeninger å vite hvem en skal forholde seg til. Fra franchisegivers ståsted kan jo det være en drømmesituasjon. I den grad ansatte i franchisevirksomheten i det hele tatt er organisert, kan de ikke samlet sett forholde seg til én reell arbeidsgiver. I stedet er de henvist til å forholde seg til franchisetakerne én for én, selv om alle i realiteten sorterer under ett og samme konsern. Som bl.a. Fellesforbundet har sagt det:

«Det aller viktigste for forbundet er at arbeidstakere får reell innflytelse over sin arbeidshverdag gjennom fagforeningsarbeid. Dette gjør man ikke i franchisebedrifter, da arbeidsvilkår ofte settes på sentralt nivå – hvor arbeidstakerne er nektet representasjon. Franchisemodellen er med andre ord med på å bryte ned det organiserte arbeidslivet.»

Hovedorganisasjonen Virke opplyser ifølge statsråden selv at andelen franchisebutikker er høyest innen bransjene kiosk, bensin, service og dagligvare – typiske lavlønnsyrker, typiske kvinneyrker, uten den høyeste organisasjonsgraden.

Dette var bakgrunnen for at den rød-grønne regjeringa, først i Meld. St. 29 for 2010–2011, Felles ansvar for eit godt og anstendig arbeidsliv, og deretter i vår tredje handlingsplan for et anstendig og seriøst arbeidsliv og mot sosial dumping våren 2013 foreslo å vurdere et utvidet HMS-ansvar i konsern- og franchisevirksomhet. Så tapte vi valget, og etterpå ble det stille. Det er derfor positivt at saken tas opp igjen. Det er ikke fullt så positivt at komitéflertallet fullstendig avviser problemstillingen, men det er et lite lyspunkt, tross alt, at de etter avgivelsen har kommet på bedre tanker, i hvert fall delvis, gjennom sitt løse forslag, som de fremmer sammen med Kristelig Folkeparti.

Alle sier at de vil bygge på et godt partssamarbeid i arbeidslivet. Da bør man også være villig til å legge til rette for høy organisasjonsgrad, både på arbeidstaker- og arbeidsgiversida.

Kristian Tonning Riise (H) []: Enten er det en kraftig mismatch mellom intensjon og det som ligger i forslagene her, eller det er en kraftig mismatch mellom uttalt og reell intensjon. Det blir sagt at man ønsker å styrke franchisetakers stilling overfor franchisegiver. Problemet er jo at alle forslagene som nå fremmes, egentlig vil bidra til det stikk motsatte. Ja, vi ser også noen utfordringer med franchisemodellen. Mange avtaler er så detaljerte at det i realiteten er veldig lite rom igjen for franchisetaker til å drive innovasjon i sin bedrift. Derfor er vi også med på å fremme det forslaget som Kristelig Folkeparti tok opp, der vi sier at vi ønsker å se på franchisetakers stilling overfor franchisegiver.

Men hvordan de andre forslagene kan bidra til å styrke det ved å pulverisere arbeidsgiveransvaret mellom franchisegiver og franchisetaker, er veldig vanskelig å forstå, for hvordan skal man kunne styre og drive egen butikk på en god måte hvis man ikke samtidig kan ha styring over helse, miljø og sikkerhet på egen arbeidsplass og kan forhandle lønn til egne ansatte? Hvordan skal det styrke franchisetakers stilling?

Det samme gjelder forslaget om å sikre representasjon hos franchisegiver. Det kan føre til store interessekonflikter at man skal kunne styre bedrifter man selv ikke er ansatt i. Det gjelder også det å skulle ha en lov som gir rett til innsikt i de økonomiske resultatene til en konkurrents virksomhet. Hvordan skal det kunne styrke den enkelte butikksjefs stilling overfor franchisegiver? Det samme gjelder byråkratiserende tiltak om registreringsplikt. Og vi hørte det fra representanten Moxnes her, som jo sa rett ut at han mener at ansatte i den enkelte REMA- eller McDonald’s-butikk i realiteten er ansatt hos REMA-konsernet eller McDonald’s-konsernet. Det er jo i realiteten å si at man ikke ønsker å ha selvstendig næringsdrivende uten at de er nødt til å bygge opp et forretningskonsept helt fra bunnen av og starte konkurranse med de store aktørene.

Vi i Høyre ønsker selvstendig næringsdrivende. Vi ønsker arbeidsgivere som kjenner de lokale forholdene. Vi ønsker kort vei mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Derfor er vi med på det forslaget som Kristelig Folkeparti tok opp fra talerstolen, men vi er mot de andre forslagene som er fremmet, fordi de i realiteten bidrar til det stikk motsatte av det som har vært den uttalte intensjonen til mange av dem som har vært oppe her fra opposisjonssiden.

Heidi Nordby Lunde (H) []: Det at vi har et godt regulert arbeidsmarked, er ikke et argument mot å gjøre endringer. Tvert imot er Høyre for å endre for å bevare, og det betyr at vi gjerne ser på om dagens reguleringer møter morgendagens utfordringer. Det er vi villig til, bl.a. sammen med Kristelig Folkeparti, og støtter forslag nr. 8.

Men Arbeiderpartiets og Rødts forslag endrer hele forutsetningen for en av de mest brukte forretningsmodellene. Det handler ikke om et trygt og ansvarlig arbeidsliv når forslagsstillerne vil pålegge franchisegivere å oppgi hvor andre franchisetakere er lokalisert i en omkrets på 50 km fra der franchisetaker skal etableres. Jeg må spørre: Hvilken nytte skulle en som driver en 7-Eleven på Grünerløkka, ha av informasjon om antall 7-Eleven-kiosker mellom seg og litt forbi Drammen? En skulle tro det var litt mer nyttig med en oversikt over konkurrenter på Grünerløkka, da de som bor der, sjelden drar til Drammen for å kjøpe en pølse, men kanskje kan bli fristet til å gå rett over veien til Deli de Luca.

Verre er det med forslaget om å løfte og dele arbeidsgiveransvar fra den enkelte butikk eller restaurant opp til franchisegiver. Dette pulveriserer ansvaret for arbeidstakere og undergraver franchisetakers ansvar etter arbeidsmiljøloven. Kjøpmannen i REMA er riktignok i et konsept med gjenkjennelige merkenavn som gir stordriftsfordeler, men jeg ser ofte min lokale REMA-kjøpmann stå og stable kasser sammen med sine ansatte. Jeg tror ikke det er noen tvil om hvem som har ansvaret – og tar ansvaret – der. Det er merkelig at ansatte skulle få bedre oppfølging fra franchisegivers hovedkontor enn fra han som har ansvar for den daglige driften, kjenner lokale forhold og står rygg til rygg med sine ansatte til daglig. Det er han som er ansvarlig for å tilpasse bemanningsplan, rekruttering og oppfølging, i tillegg til varekjøp og generell butikkdrift.

At Arbeiderpartiet nå ikke bare følger etter, men går lenger enn Rødt, viser at partiet har tatt et godt skritt til venstre. Når de angriper franchise, angriper de kjøpmennene som står på gulvet og stabler kasser med de ansatte. Det er ikke å rydde opp i arbeidslivet. Det er å rote det til.

Norge har et av verdens best regulerte arbeidsliv. SSB-tall fra i fjor viser at ni av ti arbeidstakere er fornøyd med jobben sin. 91 pst. opplever støtte fra ledelsen. Ifølge Statens arbeidsmiljøinstitutt svarer ni av ti arbeidstakere at de har mye selvbestemmelse i arbeidshverdagen, og at denne andelen har økt de siste årene. Når jeg hører Arbeiderpartiet og Rødt sammen snakke om en opprydningsaksjon i et så godt regulert arbeidsliv, høres det ut som orwellsk nytale for innstramminger, reguleringer og vetorett til fagbevegelsen i bransje etter bransje. Jeg er helt enig med Aftenposten, som slo fast at det å sørge for arbeidsplasser, også innenfor franchise, også er å ta vare på arbeidstakers rettigheter.

Hadia Tajik (A) []: Det er så bra at representanten Nordby Lunde bruker omgrepet «nytale», for det er heilt openbert at dei systematisk usynleggjer Senterpartiet og SVs posisjon i denne saka. Dei er tydelegvis ikkje skumle nok for høgresida. Eg veit ikkje om det er ein kompliment eller kva det er for noko, me får berre ta det med oss.

No er det i alle fall sånn at franchisemodellen har mange fordelar. Han har den fordelen at det er ei merkevare. Det er klart at det gjev fordelar òg for franchisegjevaren å ha denne typen modell for organisering, men vårt poeng er at det òg har nokre veldig tydelege ulemper. Forslaget vårt om å endra arbeidsmiljølova slik at det ikkje lenger skal vera mogleg å organisera seg vekk frå arbeidsgjevaransvaret, handlar nettopp om det å erkjenna desse ulempene. Og det er ein del av Arbeidarpartiets oppryddingsaksjon i arbeidslivet: Me har bidratt til å stramma inn på innleige i lag med andre parti, og det er eit faktum at me har pressa på plass endringar i reinhaldsbransjen då regjeringa sjølv valde å dra beina etter seg. Og så har me føreslått ei styrking av allmenngjeringsordninga, som jo vart debattert i den førre saka. Alt dette har det til felles at det gjev makt tilbake til vanlege folk, og det skaper klarheit i uryddige forhold.

Utviklinga i arbeidslivet i dag er i utgangspunktet på dei sterkaste aktørane sine premissar. Det ein ofte kallar moderne og fleksibelt, viser seg å vera gammaldags og ganske rigid for den som er tilsett. Då er det lov- og forskriftsendringar som må til for å styrkja vanlege folk sin posisjon. Med vårt forslag i dag ville folk fått meir makt over sin eigen arbeidskvardag, og dei ville lettare kunna forhandla om sine eigne løns- og arbeidsvilkår, og dei ville fått ein sjef som ikkje berre hadde ein tittel, men som òg hadde eit meir reelt ansvar og reelle moglegheiter til å gjera nødvendige endringar. Det er bra for arbeidstakaren, men det er òg bra for franchisetakaren, som òg får større påverknad.

Når Høgre då fell ned på noko anna, er det vel først og fremst fordi dei manglar ein grunnleggjande maktanalyse av arbeidslivet i dag. Dei framstiller forslaga våre som eit angrep på næringslivet. Det vil eg seia er ganske artig. Dei seier òg sågar – dei sa det i alle fall til VG – at dei vil ha ein «NATO-pakt» for å verna seg mot det som er ein legitim politisk debatt. Eg vil minna om at små forskjellar og kort veg frå tilsette til leiar er eit gode for norsk næringsliv, noko dei veit å setja pris på, sjølv om Høgre og Framstegspartiet ikkje gjer det.

Tom-Christer Nilsen (H) []: En skulle tro under deler av debatten her at franchiseselskaper ikke er underlagt de samme reglene som alle andre aksjeselskaper i Norges land, verken hva gjelder rapporteringsplikt, oppførsel, avtaler eller arbeidsfolks rettigheter og arbeidsgiveres plikter.

Jeg synes det er relativt spesielt å gå inn for en løsning der en sier at noen som ikke har ansvar for å betale ut lønn eller ansvar for de daglige arbeidsforholdene, skal være ansvarlige for å forhandle lønn uten å ha ansvar for eventuelt å sørge for at den lønnen kan betales. For det er jo ikke slik at arbeidstakere i franchisevirksomheter ikke har nær kontakt med sin ledelse, ikke har påvirkning på sine arbeidsvilkår og ikke har organisasjonsfrihet, slik som alle andre. Det har faktisk vært egne konflikter og egne rettssaker knyttet til akkurat det siste, der organisasjonsfriheten er blitt slått selvfølgelig og klart fast, og vedkommende franchise har vært nødt til å forholde seg til det. Det samme gjelder, som statsråden ga eksempler på, andre deler av dette.

Det er også viktig i dette tilfellet å minne om at dette er faktisk frivillige avtaler, inngått mellom frivillige parter. Det virker her i dag kanskje som om det skulle være en eller annen form for tvang ved inngåelsen av disse avtalene. Det har det ikke vært.

Så kan en være glad for én ting: Det virker som en del representanter her for første gang oppdager at det faktisk finnes problemer og utfordringer i norsk næringsliv når en driver en virksomhet. Det hender faktisk at det ikke går bra, det hender faktisk at en går konkurs, og det hender faktisk at en ikke nødvendigvis klarer å få en omsetning som bidrar til å betale alle regninger og overholde alle forfallsplikter. Men det er ikke fordi det er franchiser, det er fordi det er utfordrende å drive en butikk eller en kiosk eller en bensinstasjon i et marked med sterk konkurranse. Det betyr ikke at det er urimelig, det betyr at det er utfordrende.

Jeg tror at det er langt bedre både for arbeidstakere, for forbrukere og – ikke minst – for den som driver den enkelte butikken, at det er den enkelte kjøperen, i stedet for en fjern investor, som får ta del i overskuddet.

Så vil jeg minne om at med den definisjonen som her legges til grunn, er en av de største franchisebedriftene i dette landet Coop, altså samvirkebedriftene som er organisert også som underliggende samvirker, én for én, noe i nærheten av en butikk i noen sammenhenger. Disse går jeg ut fra skal treffes på samme måte. Men jeg ser ikke at dette er et svar på en utfordring som faktisk er til stede.

Arild Grande (A) []: Det hevdes ofte fra Høyre-folk at det er et motsetningsforhold mellom gode og skikkelige lønns- og arbeidsvilkår og det å drive business på en sunn og god måte. Det er ikke noe annet enn gammelmodig Høyre-politikk. Enhver forskning på det norske arbeidslivet viser jo det stikk motsatte, nemlig at organiserte arbeidsplasser med høy organisasjonsgrad, med et godt forhold mellom arbeidstakere og arbeidsgivere, hvor det i stor grad er faste ansettelser, er de delene av arbeidslivet som lykkes best, som har størst innovasjonsevne, som har produktivitet. Så de som hevder at det er et motsetningsforhold mellom gode rettigheter, skikkelige forhold og det å drive god business, tar skammelig feil. Og det har jo egentlig regjeringen erkjent i sin regjeringserklæring, at et organisert arbeidsliv er et konkurransefortrinn for Norge.

Vi har prøvd å ta det på alvor og har fremmet en rekke forslag den siste tiden som ville kunnet bidra til både høyere organisasjonsgrad, et mer organisert arbeidsliv, et tydeligere premiss i lovgivningen med tanke på hva det vil si å være en arbeidsgiver, og hva det vil si å være en arbeidstaker, men regjeringen avviser jo alle forslag. Det viser enten at de ikke mener alvor med det de sier, eller at de aktivt går inn for å svekke et konkurransefortrinn for Norge, noe som ville vært veldig spesielt. Jeg tror de fine formuleringene i regjeringserklæringen kun er tomme ord.

Så hevdes det at dette er et angrep på franchisemodellen. Det er det overhodet ikke. Franchisemodellen er på mange måter svært god, med tanke på å få hjelp til etablering, reklame, komme inn i et konsept som er velkjent. Så på mange måter fungerer det bra. Det vi ønsker, er at det skal være tydelig nedfelt i loven at den som har styringsretten over de ansatte, den som definerer lønn, arbeidstid og slike ting, også skal ha et arbeidsgiveransvar. Det burde ikke være sånn at det er spesielt krevende for Stortinget å gå inn for. Men det er det åpenbart, for Høyre og Fremskrittspartiet vil i en annen retning. Det viser hvor Høyres og Fremskrittspartiets lojalitet ligger. Den ligger ikke hos norske arbeidstakere, som ønsker gode, trygge og forutsigbare arbeidsvilkår.

Forrige uke så vi at regjeringspartiene løp bemanningsbransjens ærend. Nå løper de arbeidsgiverne som ønsker å organisere seg bort fra sitt arbeidsgiveransvar, sitt ærend, og jeg håper riktig mange norske arbeidstakere følger denne debatten.

Solfrid Lerbrekk (SV) []: Eg ser det som nødvendig å ta ordet for å kontra noko av det som representanten Tonning Riise snakka om, for det stemmer ikkje med verkelegheita, mykje av det som han seier. Representanten påstår at det er viktig at i eit arbeidsgjevaransvar har ein sjølvstendig styringsrett over HMS-regimet i bedrifta. Det stemmer jo ikkje. I veldig mange av dei store franchisekjedene i Noreg lagar franchisegjevaren HMS-boka som franchisetakaren pliktar å følgja og ha som reglement for bedrifta si. Det er sånn det er.

I REMA 1000, f.eks., seier kjeda til innehavar at han eller ho har for stor lønsdel av omsetninga si, og på den måten «pusher» dei ut fleire kjøpmenn og tilset nye for å kunna gå ned på lønsdelen.

Så påstår representanten Tonning Riise at me ikkje vil ha sjølvstendig næringsdrivande med dei forslaga som me har. Det stemmer ikkje. Me vil gje franchisetakarane vern.

Så nemnde han òg at franchisetakarar må kunna starta ein eigen butikk for å ta opp konkurransen med dei andre store verksemdene. Sånn er det heller ikkje, for kontraktane til f.eks. REMA 1000 og Søstrene Grene føreset fullstendig lojalitet til den kjeda ein driv under. Det er ingen som startar ein REMA 1000-butikk for å ta opp konkurransen med resten av REMA 1000.

Bjørnar Moxnes (R) []: Jeg registrerer krokodilletårene fra både Fremskrittspartiet og Høyre for disse lokale kjøpmennene som liksom er så tjent med dagens franchisemodell. Da er det jo rart at det er franchisegiverne som troner på toppen av listen over Norges absolutt, desidert rikeste, ikke franchisetakerne. Så for noen er åpenbart denne modellen veldig god. For de som gjør jobben, altså de ansatte i franchisebedriftene, er blant de lavest lønte i Norges land. Da burde kanskje noen klokker ringe hos Fremskrittspartiet og Høyre, når dette er de faktiske forhold.

Vi har kunnet lese i dagens Klassekampen om en franchisetaker, Heidi Leite, som har startet opp med Søstrene Grene og drevet butikk for dem i tolv år i Norge – et dansk konsept. Hun har opplevd baksiden av medaljen som franchisetaker. Etter at hun har jobbet og slitt i mange år, sier altså franchisegiver opp kontrakten med to års varsel, men uten grunn og uten kompensasjon. Da blir Heidi Leite sittende igjen med flerfoldige millioner i gjeld og frykt for at både hus og hytte vil gå med i gjeldssuget, i tillegg til egen og rundt 30 ansattes arbeidsplass.

Denne lokale kjøpmannen, for å bruke Fremskrittspartiets og Høyres begrep, Heidi Leite, sier følgende:

«Franchiseopplegget er middelaldersk og udemokratisk. Kjedeeier har ingen forpliktelser og sitter bare og håver inn.»

Hun har selv jobbet 70-timersuker som franchisetaker, med kontorarbeid i helgene. Enden på visa er at hun har en stor privat gjeld, på rundt 5 mill. kr, for varer som ikke er solgt, som hun ble pådyttet av franchisegiver, mens franchisegiveren altså skummer fløten av dette opplegget.

Hvis det var sånn at de borgerlige brydde seg veldig om de lokale kjøpmennene, burde de iallfall se litt til virkeligheten og hvordan franchisemodellen fungerer for franchisetakeren, som står uten rettigheter, men i realiteten tar full risiko og når som helst kan oppleve at franchisegiver bare sier opp hele kontrakten, og at man da står på bar bakke, men med ansvaret for det som måtte være av gjeld i selskapet.

Erlend Wiborg (FrP) []: Det jeg hører av debatten, tyder på at det er mange som ikke nødvendigvis vet hvordan norsk næringsliv fungerer, og i hvert fall ikke franchisebransjen. Undertegnede har i hvert fall jobbet i en franchisebedrift. Jeg vet godt hvordan det var å være ansatt, at man hadde de samme rettighetene som man har i øvrige virksomheter, og at det var ryddige og gode formål.

Det jeg mistenker er problemet, spesielt for Arbeiderpartiet, er at ikke alle norske arbeidstakere er ansatt i store bedrifter, der det er de store nasjonale fagforeningene som styrer og er part. De har tydeligvis problemer med at norsk næringsliv i stor grad består av små og mellomstore bedrifter, der det faktisk er et godt forhold mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, og som daglig løser mange av utfordringene de har. Jeg må si jeg synes dette er veldig spesielt, og hvis man leser innstillingen fra komiteen, ser man at Arbeiderpartiet nå linker seg tettere enn noen gang til partiet Rødt. Og attpåtil: Når Arbeiderpartiet skal fremme forslag, må de få med skriftlig at det er i forståelse med partiet Rødt. Det er altså målet til Arbeiderpartiet. I stedet for å ta tak i de reelle utfordringene man har i norsk arbeidsliv, ønsker Arbeiderpartiet å bedrive det jeg vil kalle symbolpolitikk, noe som vil kunne sette norske arbeidsplasser i fare.

Representanten Moxnes snakket om at franchisegiverne er altfor mektige og tar for stor del av kaken. Allikevel fremmer representanten Moxnes og Rødt sammen med bl.a. Arbeiderpartiet forslag om å gi enda mer makt og innflytelse til franchisegiverne på bekostning av den lokale kjøpmannen. Den politikken henger ikke sammen og er ikke til det heldige.

Det jeg vil utfordre Arbeiderpartiets representanter spesielt til å besvare, er det ene spørsmålet jeg hadde i sted, og som de ikke ønsker å svare på. Det er hvordan større avstand mellom arbeidsgiver og arbeidstaker er et gode, i stedet for at arbeidsgiveren er den lokale kjøpmannen.

Margret Hagerup (H) []: Som gammel butikksjef klarte jeg ikke dy meg for å gå opp og kommentere litt i denne saken, for mitt første møte med arbeidslivet var faktisk som butikkmedarbeider i en Rimi-butikk. Jeg jobbet i en annengenerasjons butikk, så vi kalte den ikke for Rimi, vi kalte den for Reinhardt. Og Reinhardt, sjefen min, hadde drevet i 30 år, men valgte å kjøpe seg inn i et franchisekonsept som Rimi hadde de siste årene, for å få de fordelene som var der.

Som 20-åring fikk jeg tilbud om å overta butikkdriften. På det tidspunktet hadde jeg ikke mulighet til å kjøpe meg inn, men jeg ble ansatt som filialleder. Vi var ganske få butikksjefer som drev filial, de fleste drev franchise. Men vi møttes alle jevnlig på samlinger, var likeverdige der og diskuterte personalutfordringer og utfordringer med varer vi fikk i hyllene våre, og som vi ikke alltid klarte å selge. Vi hadde fullt ansvar for alle våre ansatte, på samme måte som kollegaene, enten det var franchise eller filial. Jeg hadde ikke bare en tittel, jeg var en stolt butikksjef på 20 år. Jeg hadde lønns- og personalansvar for mine medarbeidere. På samme måte hadde jeg det som mellomleder i ASKO. Der hadde jeg lønns- og personalansvar og mulighet til å medvirke i ledergruppen. Det er et konsern, men jeg var leder med funksjon.

En kan argumentere på samme måte for alle virksomheter, for det er en avstand mellom medarbeidere og ledere når virksomhetene blir store. Derfor har vi teamledere, butikksjefer og mellomledere for å sikre god og nær ledelse. Som sjef var min viktigste huskeregel å ha åpen kontordør og alltid gi tilbakemeldinger på henvendelser jeg fikk. God ledelse handler om nærhet. Mor Teresa sa det så godt en gang hun skulle holde foredrag om god ledelse: Kjenn din medarbeider, sa hun. Og så gikk hun ned og satte seg, i en fullsatt sal. Å kjenne sin medarbeider vil jeg påstå at franchisetakerne gjør.

Presidenten: Representanten Kristian Tonning Riise har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Kristian Tonning Riise (H) []: Man kan ikke organisere seg bort ifra et arbeidsgiveransvar man ikke har. Det er franchisetaker som har arbeidsgiveransvaret. Jeg kan gi et eksempel fra Scandic. De sier at hvis dette forslaget blir vedtatt i dag, må de avvikle sin franchisevirksomhet, for de kan ikke ta juridisk ansvar for en virksomhet de ikke kan påvirke utover franchiseavtalen. Det betyr at hotellene som er franchisetakere i dag, vil miste sin kjedetilhørighet. Varekostnadene for disse hotellene vil øke, og den store taperen vil være utkanthotell, som vil ha lønnsomhetsnedgang med stor fare for nedlegging av hjørnesteinsbedrifter. Så det kan f.eks. representanten Lundteigen tenke på når han skal stemme over denne saken.

Arild Grande (A) []: Det siste der er selvfølgelig bare den typen skremselspropaganda som høyresiden prøver seg med, ved å si at det skal være et motsetningsforhold mellom det å ha ryddige, skikkelige arbeidsforhold og det å drive effektiv business. Det er svært mange aktører i Norge i dag som driver meget god forretning og samtidig tar sitt ansvar overfor arbeidstakerne. Det påstås at man nærmest ikke har noen som helst påvirkning når man er franchisegiver, og derfor ikke kan ta et ansvar overfor arbeidstakerne – vel, det er nettopp fordi man har snodd seg unna de forpliktelsene som det normalt innebærer å være en arbeidsgiver.

Forslaget vårt handler kort og godt om at den som forbeholder seg retten til å sitte med makten over norske arbeidstakere, også må ta ansvar. Hvis man ikke ønsker det, mener jeg at man sørger for en utvikling i arbeidslivet som vi ikke ønsker. Dette handler ikke bare om dagligvarebransjen, det handler om en rekke sektorer i norsk arbeidsliv hvor man ser at det finnes arbeidsgivere som prøver å sno seg unna forpliktelsene. Den rettssaken som Norwegian nå havnet i, i Høyesterett, handler om det samme: Man ønsker å kvitte seg med arbeidsgiveransvaret og dytte ansatte over i et bemanningsbyrå, for så å leie dem inn.

Vi ser det innenfor plattformøkonomien, hvor arbeidstakerne ikke aner hvem de skal henvende seg til, selv om sjefen definerer oppmøtetid, arbeidstid, arbeidsforhold, lønnsvilkår osv. – når sjefen er en app. Så det vi ser både innenfor franchiseverdenen, innenfor etablerte virksomheter som vi kanskje trodde var forskånet for denne utviklingen, og kanskje særlig blant de nye aktørene i norsk arbeidsliv, er at vi er nødt til å ta en opprydning også med tanke på hva det vil si å være en arbeidsgiver, og de forpliktelsene det medfører.

Til slutt vil jeg si at Arbeiderpartiet subsidiært vil støtte forslag nr. 8, fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, hvis våre forslag ikke får flertall. Vi mener at dette ikke er stort annet enn en utsettelse av hele problematikken, men samtidig, hvis et bredt flertall på Stortinget gir regjeringen den beskjeden at man skal gjøre rede for hvordan landskapet ser ut, kan det være med på å bringe saken noen skritt videre – og forhåpentligvis nærmere en situasjon hvor vi kan få en reell diskusjon om hvordan vi kan få ryddet opp, slik at norske arbeidstakere også i framtiden kan få vite hvem som er sjefen deres.

Heidi Nordby Lunde (H) []: Representanten Grande sier at det ikke er en motsetning mellom gode, anstendige lønnsforhold og det å drive god business. Men det er vi jo helt enig i, og det er nettopp vårt poeng. Det er Arbeiderpartiet som legger fram forslag på forslag som om bedrifter driver uten anstendige lønnsforhold for å drive god business. Det er der skremselspropagandaen ligger, og det virker som om Arbeiderpartiet i så fall ikke lenger har kontakt med det private næringslivet som skaper verdier her i landet.

Jeg har vist til flere rapporter med nyere tall om at ni av ti arbeidstakere er fornøyd på jobben, føler at de har god innvirkning på egen arbeidsplass, og at de blir lyttet til av ledelsen. I dette arbeidsmarkedet skal altså Arbeiderpartiet, sammen med Rødt, inn og stramme inn i bransje etter bransje. Derfor mener jeg faktisk at næringslivet må våkne opp og skjønne at dette er et organisert angrep på et hovedsakelig velorganisert og anstendig arbeidsliv. Da mener jeg også at næringslivet må våkne såpass at de skjønner at et angrep på én er et angrep på alle.

Det kan hende at det er utfordringer innen franchisemodellen, og at noen her har pekt på eksempler på det. Men regjeringen har allerede satt ned et forskningsarbeid som skal dekke ulike tilknytningsformer i arbeidslivet, og som kommer nå til høsten. Så Høyre er jo for å endre for å bevare de gode forholdene som vi har i norsk arbeidsliv – dette for å kunne gjøre justeringer om nødvendig, ikke radikalt endre på forutsetningene for noen forretningsmodeller over natten, slik Arbeiderpartiet og Rødt vil.

Høyre følger opp arbeidsgiver for å kunne gjøre justeringer som både sikrer arbeidstakers rettigheter på den ene siden, og at rammevilkårene for næringslivet sikres på den andre siden. Det må være mulig å drive verdiskaping i Norge, ellers har ikke arbeidstakere noen rettigheter å forholde seg til, fordi de ikke lenger har arbeid.

Men jeg tror det er fint for oss alle at Arbeiderpartiet viser sitt sanne ansikt, hvor de ønsker reguleringer, innstramminger og vetorett til fagforeningene i et arbeidsmarked der ni av ti nordmenn altså er fornøyd. Arbeiderpartiets forslag ville ha pulverisert arbeidsgiveransvaret mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Det er en av grunnene til at akkurat dette forslaget, når det gjelder franchisemodellen, er dårlig, og at vi ikke stemmer for.

Jeg tror at dette i det store og hele er en god debatt, mellom både Arbeiderpartiet og Høyre, som klargjør noen fronter i debatten for framtiden – der hvor Høyre forstår både næringslivet og verdiskaping i Norge og ønsker trygge og gode arbeidsplasser, mens Arbeiderpartiet først og fremst jobber for å gi vetorett til fagforeningene.

Presidenten: Representanten Bjørnar Moxnes har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Bjørnar Moxnes (R) []: Det var en grusom salve fra Nordby Lunde vi fikk servert – og det var litt typisk at man går opp i retorikk og kanskje litt ned i saklighet og innhold.

Faktum er at flere partier på venstresiden på Stortinget prøver å rydde opp i det som er useriøst i arbeidslivet. Det er til glede for alle dem på arbeidsgiversiden som er seriøse, som betaler sin skatt, som respekterer fagforeningene, og som driver virksomhet på en skikkelig måte. Det er disse som blir utkonkurrert av de useriøse, som er tjent med et arbeidsliv med få organiserte, hvor det er uryddige forhold, og hvor man kan vinne konkurransen gjennom urent trav, framfor å konkurrere på likeverdige vilkår. Hvis Høyre bryr seg om de seriøse aktørene, bør Høyre stemme for de forslagene som vi fremmer i Stortinget.

Arild Grande (A) []: Helt på tampen: Jeg er glad for at Arbeiderpartiets invitasjon til en opprydningsaksjon for norsk arbeidsliv er lagt merke til – det er kanskje nevnt flere ganger av Høyres representanter enn av Arbeiderpartiets egne representanter i denne debatten. Det viser at det i alle fall ikke har gått noen hus forbi at vi ønsker en sånn opprydningsaksjon.

Vi hadde en runde i forrige uke om innleie, hvor Stortinget – mens regjeringen satt helt passiv – foretok en kraftig innstramming i adgangen til å bruke innleid arbeidskraft. Det handler om at vi ser at lavere organisasjonsgrad og økt bruk av innleie fører til dårligere produksjon. Det fører til svekket innovasjonsevne, det fører til at useriøse i mange sammenhenger vinner på bekostning av seriøse. Det kan ikke vi leve med – det kan Høyre åpenbart gjøre.

Renholdssaken – som vi diskuterte før i dag – handler om mye av det samme, at store deler av et viktig marked er svart, og at man ønsker en opprydning for å sikre at det skal være gode lønns- og arbeidsvilkår for dem som jobber i sektoren, men at vi også får feid de useriøse aktørene av banen.

Det samme gjelder dette med arbeidsgiveransvar: å slå tydelig fast at vi ønsker et arbeidsliv hvor norske arbeidstakere kan ha en sjef å forholde seg til. Vi ønsker ikke en utvikling hvor dette blir pulverisert, og hvor grenseoppgangene blir utydelige.

På alle disse tre områdene sier Høyre at det er ingen problemer, alt er såre vel, folk er stort sett fornøyd. Ja, på arbeidsplassene i Norge i dag er folk stort sett fornøyd, men vi ser utviklingstrekk i norsk arbeidsliv og i internasjonalt arbeidsliv som vi advarer mot. Derfor kommer vi til å fortsette kampen for skikkelige og seriøse lønns- og arbeidsvilkår, for faste hele stillinger og for et trygt og rettferdig arbeidsliv. Vi gir oss nemlig ikke før ti av ti er fornøyd.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 5.

Forrige kapittel
Neste kapittel