Anniken Huitfeldt (A) [15:08:53] (komiteens leder): Det ble opplyst i samferdselsdebatten fra samferdselsministerens side at debatten hadde gått så hett for seg at det ikke var rart det var behov for diplomater. Jeg vil kanskje gjøre Stortingets samferdselspolitikere oppmerksomme på at norske diplomater ikke står til tjeneste for samferdselsdiskusjon, den må nesten foregå på den måten det gjør. Det er bra at vi har en opphetet diskusjon om samferdsel innenlands.

Vi lever i en krevende utenrikspolitisk situasjon. Vi opplever ikke den forutsigbarheten som vi er vant til hos vår viktigste allierte, og samtidig er vår nabo i øst mer selvhevdende enn før. Menneskerettigheter er under press, stormaktenes respekt for folkeretten er svekket, og det er lite framgang i internasjonale handelsforhandlinger og i nedrustningsforhandlinger. Samtidig vet vi at fattigdommen i verden er redusert. Aldri noen gang i verdenshistorien har så mange mennesker levd i velstand, og slik Norge utviklet seg gjennom frihandel og bistand, drevet fram av det transatlantiske samarbeidet etter krigen, ser vi at handel og bistand bringer millioner av mennesker ut av fattigdom.

Det er bred enighet om hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk. Akkurat som i våre nordiske naboland er det stor vilje til å finne brede forlik om Forsvaret, og de fleste partier slutter opp om europapolitikken og EØS-avtalen. Derfor er det samarbeid som kommer til å prege Stortingets arbeid med de tre nye statsrådene her i dag: utenriksministeren, europaministeren og forsvarsministeren. Svakheten ved konsensus er at det blir for lite diskusjon om utenriks- og forsvarspolitikken og om viktige prioriteringer for Norge. Vi vil fortsatt bruke Stortingets utvidede utenriks- og forsvarskomité til formelle konsultasjoner, men minst mulig til generelle diskusjoner, fordi debatten må foregå i denne salen, på åpne møter og i mediene. Jeg ser fram til samarbeid og mer debatt de neste årene.

I vår vedtok Stortinget en melding om veivalg i norsk utenrikspolitikk. Der varslet regjeringa modige valg, klare prioriteringer og økt ansvar for sikkerhet i nærområdene. Men det er ikke så veldig mye som minner om veivalg i dette budsjettet. At viktige grep i veivalgsmeldinga allerede er lagt i skuffen, tyder på at meldinga kommer til å få ganske liten betydning i årene som kommer, men med ny utenriksminister er det håp om en tydeligere linje og klarere prioriteringer. Stortinget har uansett høye ambisjoner.

Stortinget har også vedtatt viktige prinsipper for norsk bistand, som fattigdomsorientering og forutsigbarhet for sivilt samfunn, etter en skyggemelding fremmet av Kristelig Folkeparti i vår. Jeg mener at Stortingets behandling av Kristelig Folkepartis forslag er dårlig reflektert, i regjeringas budsjettforslag, og det er et problem at Utenriksdepartementet ikke forholder seg til vedtak fattet i Stortinget. Det er i realiteten veldig lite folkevalgt kontroll over hvordan budsjettet fordeles. Samarbeidspartiene protesterer, men gjør egentlig ikke noe grunnleggende med dette.

Arbeiderpartiet mener at vi må gi mer bistand der vi kan gjøre en stor forskjell. Etter den nye administrasjonen i USA er det spesielt ett område som peker seg ut: kvinners rettigheter generelt og kvinners seksuelle rettigheter spesielt. Der har regjeringa etter flere år med kutt kommet tilbake på 2013-nivå. Det er ingen bragd, det er en klar nedprioritering. Norge er ikke lenger i fremste rekke på dette området – Sverige, Danmark, Nederland og Belgia er i førersetet. Trumps såkalte «gag rule» rammer ikke bare kvinners mulighet til trygge aborter i konfliktområder, hvor vi vet at det er mye større risiko for voldtekt og seksualisert vold. Kvinner som er i krise, kan bli tvunget til å bære fram barn de ikke ønsker seg, når amerikanerne kutter så kraftig i sine budsjetter. Men regelen innebærer også en munnkurv. Den reduserer ytringsfriheten til organisasjoner som kjemper for selvbestemt abort. Gjør de det, kuttes også støtten til deres øvrige helseprosjekter, enten det handler om vaksiner eller fødselshjelp.

I dag ser vi at mange fattige land utvikler seg på grunn av bistand og handel, slik som Norge og Europa utviklet seg etter krigen, med handelsavtaler og Marshall-hjelp. Nå ser vi at motstanden mot frihandel øker både i Europa og i USA. Viktige områder for Norge må derfor være å støtte opp under arbeidstakerstandarder og bidra til jevnere fordeling i de landene hvor vi gir bistand. Arbeidet mot skatteparadiser bør være en hovedprioritet for Norge.

Atomvåpen er en større trussel enn tidligere. Det er liten framgang i de internasjonale nedrustningsforhandlingene, og Iran-avtalen, det ene området hvor vi faktisk ser framgang, motarbeides kraftig av krefter i USA og den nye administrasjonen. Stortinget forventer et mer aktivt norsk arbeid for nedrustning. Den internasjonale atomvåpentraktaten innebærer et økende press mot atommaktene til å gjennomføre nedrustning, men nedrustningsarbeid kan ikke lykkes uten at atommaktene er med og gjennomfører balansert, verifiserbar og gjensidig nedrustning.

Tusenvis av mennesker er drept på grunn av mangel på respekt for folkeretten i Øst-Ukraina. Europeiske land står sammen i kravet om å gjennomføre Minsk-avtalen. Vi står også sammen om respekt for internasjonal lov i spørsmålet om Jerusalem, men også her inntar stormaktene en annen rolle. Fra Arbeiderpartiets side krever vi respekt for folkeretten, derfor slutter vi opp om de restriktive tiltakene mot Russland. Vi ønsker handel og samarbeid med Israel, men ikke handel med varer som er produsert på okkupert land i strid med folkeretten.

Brexit innebærer nye utfordringer for norsk handel med Storbritannia. Vi har tillit til EU-/EØS-ministerens arbeid på dette området. Målet må være at handelen og bevegelsesfriheten mellom Norge og Storbritannia kan fortsette også etter at britene trekker seg ut av Den europeiske union.

Når britene går ut av EU, vil en enda større andel av NATOs budsjett komme fra land utenfor EU, og NATO kommer derfor til å bli enda viktigere i årene som kommer. Med våre nye kampfly skal vi forsvare norsk territorium, som er mest hav og mest nord. Også budsjettet i år innebærer store, men helt nødvendige investeringer i kampfly. Landmaktplanen fikk dessverre ikke konsekvenser for forsvarsbudsjettet for 2018. Dermed har vi altså vedtatt hele to budsjetter på Stortinget uten at langtidsplanen har fått konsekvenser for landmakten. Det bryter etter min mening med hele prinsippet om langtidsplanlegging i Forsvaret. Økte ambisjoner må følges opp konkret i budsjettene.

Vi ønsker å styrke aktiviteten til Hæren og Heimevernet i dette budsjettet. Det burde regjeringa vært med på. Aktivitetsøkning i Luftforsvaret og Sjøforsvaret er bra, men det er ingen økning i Hærens aktivitet. Det er ikke bra nok. Der har vi større ambisjoner. Dessverre fikk vi ikke flertall for dette. I budsjettavtalen mellom regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre skjedde det som skjer hvert eneste år igjen. Det tas noen millioner fra Forsvaret. Det er rett og slett for svakt. Vi ser fram til samarbeid og mer penger til Forsvaret i revidert til våren, for rammene i langtidsplanen er åpenbart ikke store nok for å nå målene om økt kampkraft.

Jeg vil ta opp forslaget vi har sammen med SV i sak nr. 3, og forslaget vi er alene om i sak nr. 5.

Michael Tetzschner (H) [15:17:55]: I et litt kortere innlegg vil jeg konsentrere meg om å snakke om utenrikspolitikk og utviklingspolitikk, og særlig om det som kan knyttes til budsjettet, som tross alt er bakgrunnen for at vi diskuterer dette, og ikke en generell utenrikspolitisk redegjørelse. Jeg vil også gjøre oppmerksom på at en annen av Høyres talere vil gå nærmere inn på forsvarsområdet, rammeområde 8.

Foregående taler var inne på at det kunne være brysomt med konsensus, fordi det angivelig skulle legge lokk på en levende utenrikspolitisk debatt. Det er ikke min oppfatning etter å ha fulgt dette området spesielt intensivt etter konstitueringen av Stortinget. Det er en livlig debatt. Samtidig tror jeg vi skal ha klart for oss at det vi som en liten nasjon kan være enige om, det som samler oss, også er det som er Norges styrke utad. Det betyr at vi i noen sammenhenger, f.eks. når vi her i huset arbeider med budsjettinnstillinger eller andre saker som gjelder både utenrikspolitikk og forsvar, sørger for å stå sammen om det vi kan stå sammen om, og skyte partimarkeringene ut til andre anledninger. Dermed unngår vi at utenrikspolitikk i virkeligheten blir innenrikspolitikk i forkledning.

La meg begynne med å si at det det er et bredt flertall for, slik det også uttrykkes i innstillingen, er at vi uttrykker som et mål for utenrikspolitikken å sikre og fremme norske interesser, våre verdier, vår sikkerhet og vår velferd.

Vår utenrikspolitikk skal være bygget på tydelige prioriteringer, sørge for ivaretakelse av våre forpliktelser overfor våre allierte, være forankret i liberale verdier og ha som hovedformål å sikre sentrale nasjonale interesser. En utenrikspolitikk bygget på et forpliktende internasjonalt samarbeid sikrer at hovedlinjene i norsk utenriks- og utviklingspolitikk befestes. Norge skal være en konstruktiv part i NATO, i FN og i andre internasjonale organisasjoner, men i vår egen verdensdel føre en europapolitikk som innen rammen av EØS-avtalen sikrer norske bedrifter markedsadgang samt andre avtaler og konsultasjoner med EU for å kompensere for at vi står utenfor det politiske samarbeidet i EU.

Norge må være solidarisk og vektlegge samarbeidet med våre allierte i NATO og våre europeiske partnere. Usikkerhet om et forestående linjeskift i utenrikspolitikken er det vi trenger aller minst med det sikkerhetspolitiske bakteppet vi har i dag. Sammenbrutte stater på Europas dørstokk preger verden og setter europeisk samhold på prøve. Men norske interesser er heller ikke tjent med de splittelsestendenser man kan se innad i Vesten – fra Catalonia til brexit og hos vår viktigste sikkerhetspolitiske allierte, USA.

Regjeringen har de siste årene økt innsatsen i Europas nærområder når det gjelder både utviklingssamarbeid og humanitær bistand. Norge har bidratt med totalt 2,3 mrd. kr til Syria og nabolandene, og dette vil ligge på et tilsvarende nivå i 2018. En betydelig del av denne støtten går til flyktninger, bl.a. kanalisert gjennom FNs høykommissær. I 2018-budsjettet foreslås det å videreføre en kjernestøtte til høykommissæren på 350 mill. kr. Det totale bidraget vil da være 758,9 mill. kr. Dette er den praktiske oppfølgingen av føringene fra Meld. St. 36 for 2016–2017, som omtales som veivalgsmeldingen for utenrikspolitikken, og som nettopp la opp til økt innsats i nærområdene, noe som i dette budsjettet settes ut i livet gjennom betydelige bevilgninger til sårbare stater og nærområdene: stater i Midtøsten, i Nord-Afrika, på Afrikas Horn og land på Balkan.

Støtten til FNs migrasjonsbyrå er økt fra ca. 70 mill. kr i 2016 til over 82 mill. kr i 2017. Det er også verdt å fremheve regjeringens samarbeid med EU og særlig med berørte EU-land for å løse migrasjonsutfordringene. EØS-midlene har vært brukt til å bygge opp utlendingsforvaltningen, bl.a. i Hellas. I neste runde med fordeling av de norske EØS-midlene vil asyl- og migrasjonsspørsmål utgjøre en vesentlig del av avtalene med Hellas, Romania og Bulgaria.

Jeg kan rett og slett ikke holde med foregående taler i at man avviker fra de stortingsmeldinger og veivalg man har gjort med et samlet storting i ryggen, og jeg ser med glede at regjeringen har fulgt opp hovedprioriteringene i norsk utenriks- og forsvarspolitikk gjennom det forslaget som ble fremmet for Stortinget, og at hovedlinjen ikke er blitt forandret gjennom budsjettforliket.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [15:23:14]: La meg først få si noen ord til komitélederen, som begynner nesten hvert eneste innlegg med å si at det er bred enighet om norsk utenrikspolitikk og norsk forsvarspolitikk. Det er for så vidt sant, men det finnes så mange områder hvor det faktisk ikke er enighet om enkeltsaker og hendelser ute i verden, og da kan man jo fokusere på det hvis man ønsker en diskusjon, istedenfor bare å fortelle at alle er enige om alt. Jeg synes verden er i en utvikling som er ganske skremmende, og det er mange som har ulike syn på de utfordringene som vi ser rundt oss.

Verden står midt oppi et hav av borgerkriger og konflikter – allianser utfordres, og lojalitetsbånd endres nærmest fra dag til dag. Felles for svært mange av disse konfliktene og krigene er at ulike grupperinger av muslimske ekstremister står bak. Man kan selvsagt hevde – noe mange gjør – at disse grupperingene feiltolker islams budskap, men realitetene på bakken er uansett at mange av disse grupperingene bruker eller misbruker islam for å rettferdiggjøre sine handlinger.

I en kronikk i Aftenposten 30. september 2012 skriver nåværende stortingsrepresentant Abid Q. Raja at muslimske guttebarn flest får innprentet et hat mot amerikanere, jøder og homofile, og at dersom noen krenker Muhammed, skal vedkommende slås, skytes eller drepes. Videre skriver han at dette kommer inn med morsmelken, bevisst eller ubevisst.

Jeg nekter imidlertid å tro at dette er så utbredt som representanten Raja hevder, men det er uansett ikke urimelig å anta at slike fordommer og mangel på toleranse, likeverd og pluralisme er svært utbredt i mange muslimske land. Utfordringen forsterkes av at mange av borgerkrigene også er territorielle, basert på historie, demografi og ulike lojalitetsbånd.

Jeg nevner dette fordi det tydeliggjør hvor svært krevende det er for vestlige demokratier å tvinge frem løsninger som bidrar til fred og forsoning, og man må innrømme at Vesten ikke har lyktes med en noe udefinerbar krig mot terror, kamp mot fundamentalisme eller introduksjon av demokratiske institusjoner. Verken økonomisk bistand, mottak av flyktninger, forsøk på forhandlinger eller bruk av våpen har ført oss nærmere fred. På denne bakgrunn er Norge, i likhet med andre vestlige land, nødt til å foreta en selvransakelse. Mer av det samme vil svært lite trolig være løsningen.

Norges interesser ivaretas naturlig nok gjennom å opprettholde et solid forsvar av eget territorium. Regjeringen styrker derfor Forsvaret og vårt forhold til NATO. Vi styrker også båndene til vår fremste allierte, USA. Langtidsplanen, inkludert den nylig vedtatte strukturen for landmakten, viser at regjeringen er seg sitt ansvar bevisst.

NATOs artikkel 5 er en regional militær forsikring som skaper tillit mellom 29 land. NATO-traktaten bygger på formålene og grunnsetningene i FN-pakten og nasjonenes ønske om å leve i fred med alle folk og regjeringer. NATO skal trygge folkestyret, individets frihet og rettsstaten. Mye har skjedd etter at NATO ble dannet. Flere medlemsland har sluttet seg til alliansen, og det er i dag et større sprik mellom tradisjoner, verdier og geografi enn hva det var i 1949.

NATO-alliansen står foran store utfordringer, som det vil være krevende å løse. Det gjelder ikke kun forpliktelser om å øke de nasjonale bevilgningene til Forsvaret til 2 pst. av BNP, men kanskje like viktige er prinsippene som NATO-alliansens medlemmer er ment å forsvare. Det er ikke kun en nasjonal territoriell sikkerhet, men også at landene har et styresett bygget på folkestyre, individets frihet og rettsstaten. Utviklingen i bl.a. Tyrkia, men også i enkelte andre NATO-land, utfordrer disse prinsippene. Tyrkia er en sentral og viktig samarbeidspartner, både for Europa og for NATO, men det er grunn til bekymring for den politiske og demokratiske utviklingen i landet. President Erdogan har ved flere anledninger vist autoritære tendenser, og arrestasjoner av universitetsprofessorer, journalister og offentlig ansatte bryter med prinsippene i NATO, som jeg refererte til. Restriksjonene som mediene er pålagt, er heller ikke oppløftende.

Premissene for den tyrkisk-russiske tilnærmingen er bekymringsfull. Det gjelder både militært og operativt – og når det gjelder anskaffelse av forsvarsmateriell. Under min deltakelse på møtet i COSAC i Tallin for et par uker siden stilte jeg min tyrkiske kollega et spørsmål om hvorfor Tyrkia som NATO-medlem velger å anskaffe avanserte våpen fra Russland. Jeg fikk da til svar at Tyrkia ble tvunget til dette da ingen NATO-land ville selge avanserte teknologiske våpen til landet. Det er bekymringsfullt på flere nivåer.

Mange har kritisert USAs anerkjennelse av Jerusalem som Israels hovedstad. Vel så bekymringsfullt er onsdagens oppfordring fra president Erdogan til 50 muslimske land om å anerkjenne Øst-Jerusalem som palestinernes hovedstad.

I disse ICAN-tider er det også verdt å nevne at atomvåpen er en kjernekomponent i NATOs forsvarskapasitet. Våpenet skal avskrekke våre potensielle fiender. Det er stadig flere som ser ut til å stille spørsmål ved denne sentrale delen av norsk forsvarspolitikk, også de som tidligere har hatt en mer ansvarlig forsvars- og sikkerhetspolitisk linje.

Krigen mot IS i Syria er så å si over. Russland har begynt tilbaketrekkingen. Assad ser ut til å sitte trygt. Vi må følge nøye med på hvilken rolle Iran tar i Syria. Det er ikke positivt for stabiliteten og en fredelig utvikling av området dersom Iran etablerer seg i landet. BBC meldte i begynnelsen av november at Iran bygger en permanent militærbase 14 km sør for Damaskus. Vi må ha i minne hva slags regime Iran er, og hvordan landet har en lang historie med å spre terrorisme, særlig gjennom Hizbollah i Libanon.

Budsjettenigheten innebærer at Norge fortsetter å være en stormakt innenfor bistand. Årets budsjett skiller seg imidlertid vesentlig fra tidligere avtaler ved at flertallet i år understreker at målet for bistanden er hjelp til selvhjelp. Det er faktisk noe helt nytt for Norge – og i motsetning til komitélederen synes jeg dette faktisk er en revolusjonerende måte å tenke bistand på.

At effekten av bistand best kan måles ved å registrere hvor mange som på sikt blir uavhengig av bistand, må være målet. Fremskrittspartiet ønsker den endringen velkommen, og vi har alltid påpekt at bistand kun kan betraktes som vellykket dersom den er midlertidig. Det er landene selv som må ta ansvar for og ha eierskap til egen utvikling. Utvikling kommer innenfra og kan ikke påtvinges eller skapes utenfra.

I norsk bistandsdebatt har man lenge hatt et snevert og ensidig mål om å bruke 1 pst. av BNI. Et slikt mål tilfredsstiller naturlig nok ulike interesseorganisasjoner og partienes kjernevelgere. For mottakerne av bistanden er det imidlertid ikke bistandens størrelse som avgjør, men at pengene brukes til målbar fattigdomsreduksjon, effektiv utdanning og på sikt en bærekraftig eksportindustri.

Regjeringen har begynt et viktig arbeid med å konsentrere bistanden rundt et mindre antall land, færre avtaler og færre temaer for bistanden. Dette arbeidet må fortsette. Regjeringen har også valgt å satse på bistand som gjør land i stand til å stå på egne ben gjennom å doble bistanden til utdanning, med fokusering på jenter – fra 1,7 mrd. kr i 2013 til 3,4 mrd. kr i 2017 – og til å satse på næringsutvikling og jobbskaping. Denne satsingen fortsetter i 2018-budsjettet.

Fremskrittspartiet er kritisk til støtten som gis til de palestinske selvstyremyndighetene. Det er godt dokumentert at det i de palestinske områdene florerer hatpropaganda mot jøder og mot Israel. Terror og krig glorifiseres på skoler, i media og i moskeer. I denne sammenheng vil jeg gi honnør til regjeringen, som krever tilbakebetaling av midler til et palestinsk senter for kvinner på Vestbredden, som ble oppkalt etter Dalal Mughrabi. Denne kvinnen deltok under et terrorangrep i Israel i 1978 som drepte 37 sivile, deriblant mange barn.

Fremskrittspartiet oppfordrer regjeringen til på sikt å stille strengere krav til de palestinske selvstyremyndighetenes pengebruk, f.eks. når det gjelder lønningene som utbetales til palestinske fanger og deres familier. Mange av disse er dømte terrorister. Ifølge nettavisen The Times of Israel går hele 50 pst. av donorstøtten som The Palestinian National Authority, PA, forventer å få inn, til dette.

Vestlige donorer, inkludert Norge, har forsikret seg om at deres donasjoner går til gode formål, men på den andre siden bidrar bistand fra vestlige land til å frigjøre palestinske midler til nettopp å gi lønn til terrorister. Det må vi være oppmerksom på.

Avslutningsvis vil jeg gi ros til regjeringen for arbeidet med å utvide handelen over landegrensene. Tilgangen til internasjonale markeder styrker norsk økonomi, men det styrker samtidig våre handelspartnere. Norge trenger videre en utenrikspolitikk som gir oss tilgang til internasjonale markeder. EØS-avtalen bidrar til dette. Eksport og import er det beste verktøyet for å skape global vekst, velstand og frihet. Global handel er utvilsomt et bidrag til alle disse tre overordnede målene.

Steinar Ness (Sp) [15:32:27]: Den grøne tråden i dei økonomiske prioriteringane til Senterpartiet er å arbeide for politisk stabilitet, forsoning og fred, utvikling og ei meir rettferdig fordeling.

Innsatsen vår nasjonalt og internasjonalt må byggje på folkeretten og folkestyret. Desse omgrepa må ikkje vatnast ut med politisk nytale. Eg vil difor starte innlegget med nokre overordna refleksjonar om desse pilarane.

Folkeretten gjev borgarane rettar som ikkje kan setjast til side av styresmaktene i det enkelte land. FN-pakta legg føringar for korleis ein skal unngå krig og aggresjon og løyse internasjonal usemje ved bruk av fredelege middel. Eg har i mange år snakka med stoltheit til ungdom på FN-dagen den 24. oktober. Eg har tala varmt om Atlanterhavserklæringa frå president Roosevelt og statsminister Churchill i 1941. Eg har vore, og er, ein sterk tilhengjar av transatlantisk samarbeid og medlemskap i NATO.

Stoltheita er ikkje den same i 2017 som ho var i 1987 og 1997. Irak-krigen vart iverksett utan FN-mandat og etter at president Bush og statsminister Blair hadde ført verdssamfunnet bak lyset. Ønsket om å vise handlekraft vart ei leiestjerne. Men Irak-krigen har vist at handlekraft må kombinerast med kunnskap, klokskap og langsiktig tenking. Utviklinga i Irak og omliggjande område har vist oss sanninga i Olav Duuns ord i boka Medmenneske: «Det vonde drep ein ikkje med øks.»

Terrorhandlingar gjer folk redde og skapar frykt. Terror, slik vi har opplevd det i vårt eige land, er kriminalitet. Terroristar er kriminelle og vert dømde etter fredens lover. Så kan det oppstå situasjonar der bistand frå Forsvaret er rett og naudsynt, men det er politiet som skal ha oppgåva med å nedkjempe kriminalitet. Det er uklokt å bruke krigsretorikk i det viktige arbeidet mot terror.

Folkeretten gjev også den enkelte staten råderett over eige territorium innanfor godkjende grenser. I Noreg er vi svært tilfredse med traktatar som sikrar landet vårt eigedomsrett til viktige havområde, evigvarande fiskeressursar og store olje- og gassressursar. Dei fleste av oss er òg stolte over at vi gjorde oljen til folket sin eigedom gjennom ei sterk nasjonal satsing på styring og oppbygging av vårt eige oljeselskap Statoil og Oljedirektoratet.

Etter folkeretten hadde vi på 1970-talet fridom nasjonalt til å gjere dette. Hadde vi funne denne oljen i dag, hadde EØS-avtalen avgrensa handlefridomen vår på dette området. Det pågår tingingar internasjonalt som grip inn i det som er legitime rettar folkevalde har til å utforme ein politikk til beste for landet sitt. Det gjeld m.a. TTIP og TiSA, som gjev fleirnasjonale selskap rettar og avgrensar styringsretten til nasjonale folkevalde, slik han er definert i folkeretten. Dette er nytt, og det er uklokt. Det kan seiast mykje om fleirnasjonale selskap, men dei har ikkje hatt som sitt fremste mål verken å fremje rettferdig fordeling eller folkevald styring. Og nettopp den folkevalde styringa har vist seg å vere andre styringsformer overlegen. Ho skal utøvast innanfor ramma av ein stat. Ho er kjenneteikna av at makta er delt mellom folkevalde, som gjev lover og løyver pengar, den utøvande makta og domstolane. For at demokratiet skal fungere, må vi ha ei felles offentlegheit for å ha ein felles debatt. Dei folkevalde står til ansvar overfor veljarane i val.

Har så dette noko med norsk utanrikspolitikk og det internasjonale biletet å gjere? Ja.

Det vert ofte snakka, både i vårt land og i andre land, om veljarar som sviktar partia sine. Det kan vere at det finst folk som med god grunn meiner at dei folkevalde leiarane har svikta dei. Avstanden mellom lovnader og resultat vert svært stor, og ansvar vert erstatta med ansvarsfråskriving når resultata skal oppsummerast. Dette perspektivet høyrer med når ein skal forstå følgjene av sosial uro i Europa, brexit og valet av Trump som president i USA.

Dei fleste partia i Stortinget har gjennom mange år, i motsetnad til Framstegspartiet, hatt ein aktiv politikk for å hjelpe folk der dei er. Senterpartiet meiner Noreg som eit rikt land har eit ansvar for å bidra til utvikling og hjelpe medmenneske i andre land. Det er eitt parti som har snakka nedsetjande om «statleg tvungen u-hjelp», som nettopp har som hovudoppgåve å hjelpe folk der dei i utgangspunktet er.

Vi ønskjer at Noreg i utgangspunktet skal vise veg i det internasjonale samfunnet. Når eit barn vert fødd, må det vere eit minimum av helsetilbod for mor og barn. Dette barnet treng mat og rett ernæring, og dette barnet treng utdanning. Dette er grunnleggjande for utvikling og framgang. Difor er òg tanken bak FN-organisasjonane WHO, FAO og UNICEF veldig bra. Det er viktig og riktig at Noreg følgjer opp på områda helse, mat og utdanning, som Senterpartiet prioriterer. I tillegg vil vi ha ei sterk støtte til sivilsamfunn som ein del av demokratibygginga.

Senterpartiet auka i budsjettet sitt støtta til humanitær innsats i nærområda til Syria og til FNs høgkommissær for flyktningar med i alt 200 mill. kr. Tusenvis av menneske har akutt behov for mat, vatn, medisinar og helsehjelp.

Ein kan både som innbyggjar og som folkevald føle avmakt i møte med all liding og urett. Eg er oppvaksen i eit lite samfunn med hardt arbeidande og nøysame folk. Dei fleste hadde nok med å skaffe utkome til seg og sine, men dei var aldri seg sjølv nok. Tankegangen var at sjølv om ingen kan hjelpe alle, kan alle hjelpe nokon. Vi kan kalle det solidaritet, nestekjærleik eller å bry seg. Denne rause og varme tenkinga har vi som folkevalde ansvar for at vi fører vidare som nasjon.

Som sjølvstendig land har Noreg ein legitim rett til å forsvare sitt eige territorium mot angrep. Difor er det viktig å ha eit sterkt forsvar. Krigar vert til slutt avslutta på bakken. Senterpartiet meiner difor at Noreg treng ein sterk hær og eit sterkt heimevern for å kunne forsvare territoriet sitt. Dei økonomiske rammene for Forsvaret er eit politisk spørsmål. Senterpartiet ønskjer å prioritere Forsvaret høgare enn Høgre og Framstegspartiet, og vi føreslår å styrkje Hæren med 1 mrd. kr og Heimevernet med 300 mill. kr. Det er ei god investering i framtidig tryggleik.

Prioritering av midlar mellom sjøforsvar, luftvåpen og landmakt er òg eit politisk spørsmål. Det finst ingen militærfagleg fasit på denne prioriteringa. Det er politiske prioriteringar som dei folkevalde i Stortinget skal gjere. Det som er situasjonen i Stortinget i dag, er at Høgre og Framstegspartiet skriv seg inn i historia som bremsekloss på eit nytt område, nemleg ei naudsynt satsing på landmakta.

I Innst. 83 S har Senterpartiet og SV eit eige framlegg som òg gjeld Forsvaret:

«Stortinget ber regjeringa framskunde investeringa i nytt artilleri, med sikte på leveranse til Noreg i løpet av 2019.»

Eg vil ta opp dette forslaget.

Så nokre få ord om budsjettet for Svalbard. Det er det brei politisk semje om, men det er likevel så viktig at eg synest det fortener nokre ord frå denne talarstolen.

Nordområda er Noregs viktigaste utanrikspolitiske interesseområde, og det er viktig at vi fører ein politikk som gjer at svalbardpolitikken ligg fast, og at vi kan handtere vår suverenitet og oppfølginga av Svalbardtraktaten på ein god måte. Det er bra at vi er samde om det.

Heilt til slutt vil eg vise til Senterpartiets alternative budsjett, innstillinga og innlegg frå andre talarar som vil utdjupe og grunngje prioriteringane våre på dei ulike områda.

Gina Barstad (SV) [15:41:43]: Jeg vil bare begynne med å si at vi var flere i salen som stusset litt da representanten Tybring-Gjedde omtalte hjelp til selvhjelp som en ny idé i norsk bistand. Et lite søk på telefonen viste at Strømmestiftelsen i hvert fall mener at hjelp til selvhjelp har vært sentralt i norsk bistand siden 1952. Det handler vel litt om når man begynner å regne, men helt nytt er det kanskje ikke.

Verden har nok ressurser. Fattigdom og nød skyldes ikke at vi ikke har nok, men at makt og rikdom er skjevt fordelt. Derfor må utviklingspolitikken brukes som et verktøy for å bekjempe global ulikhet. Skal vi stave «utdanning», så staves det «skatt», sa Norads direktør Jon Lomøy på et debattmøte tidligere i år. Hvert år taper utviklingsland 1 600 mrd. kr i skatteunndragelse gjennom at landenes økonomiske elite gjemmer disse verdiene i skatteparadiser. Dette er viktige inntekter, det er inntekter som kunne sikret rettighetene til egen befolkning – helse, velferd, sosiale sikkerhetsnett. Derfor er vi i SV sterkt kritiske til regjeringens nedprioritering av Skatt for utvikling-programmet. Vi vil tvert imot styrke det som et viktig verktøy mot ulikhet og for rettferdighet.

Klimakrisen rammer urettferdig. Verdens fattigste har bidratt minst til global oppvarming, men de rammes hardest. Når klimautslippene skal ned, må veksten i utviklingsland være grønn. Det er kun mulig dersom rike land som Norge bistår fattige land i dette arbeidet. SVs alternative budsjett satser på klimabistand, klimatilpasning gjennom Det grønne klimafondet, skogpenger og investering i fornybar energi.

I en tid med mer spenninger enn vi har opplevd på lenge, har regjeringen neglisjert Norges historisk viktige rolle som pådriver for nedrustning. Det er kuttet i støtten til sivilt samfunn samme år som ICAN vant fredsprisen. I SVs alternative budsjett oppretter vi en ny post i statsbudsjettet for å trappe opp arbeidet for en atomvåpenfri verden.

På NRK-nyhetene i morges var vi flere som hørte om Teodora Vásquez, som sitter fengslet i El Salvador. Hun er dømt til 30 års fengsel etter en dødfødsel. El Salvador er et av landene i verden med de strengeste straffene for abort. «Grunnlaget for all frihet må være rådighet over egen kropp og hva i den er. Det motsatte er en slaves tilstand.» Dette er ikke mine ord, dette er ordene til en av de store norske pionerene, Katti Anker Møller. Ikke bare i El Salvador, men over hele verden, er nettopp råderetten over egen kropp under økende press. Etter at USA med Donald Trump i spissen innførte den såkalte munnkurvregelen, er støtten til seksuell reproduktiv helse kraftig kuttet. Dette er en regel som setter tusenvis av internasjonale helsearbeidere i en knipe, der de risikerer store kutt i bevilgningene hvis de fortsetter å utføre viktig arbeid for kvinners liv og helse. Særlig organisasjoner som jobber for kvinner og likestilling, er under økonomisk press. Det er en rekke organisasjoner som har måttet slutte med dette viktige arbeidet fordi de risikerer å miste all støtten fra Amerika dersom de også tilbyr abort eller informasjon om abort.

Norge burde være en motvekt til dette. Vi må ta et klart og tydelig standpunkt for kvinners liv og helse. Vi må vise at vi er villige til å legge penger på bordet for kvinners rettigheter. Derfor øker SV kvinnebistanden, vi øremerker penger til tiltak mot vold og til god seksualundervisning.

Oppsummert foreslår vi å øke bistandsbudsjettet med 450 mill. kr utover regjeringens opprinnelige forslag. Med dette er vi over 1 pst. av BNI. Vårt budsjett er et budsjett for økt innsats mot global ulikhet, bekjempelse av klimaendringer i fattige land, økt humanitær bistand, midler til nedrustningsarbeid og ikke minst et løft for kvinners rettigheter verden over.

Jeg ser at tiden løper, så jeg skal komme tilbake til forsvarsbudsjettet i et senere innlegg i debatten.

Abid Q. Raja (V) [15:46:48]: Det fremste formålet med norsk utenrikspolitikk må være å fremme menneskerettigheter. Vi skal fremme menneskerettigheter ikke bare fordi de er universelle og gjelder for pakistanske og nigerianske som for norske borgere, men også fordi Norges fremste nasjonale interesse er en verden tuftet på internasjonale rettsstatsprinsipper og universelle menneskerettigheter.

I en slik verden er Norges interesser godt ivaretatt. Det er nemlig en verden der enkeltmenneskets rettigheter er vernet av sterke rettsnormer, og der stormaktenes tyngde ikke kan overkjøre små og mellomstore staters rettigheter. Det er en verden preget av forutsigbarhet og gjensidig tillit, der verken stater eller statsledere kan sette seg selv foran internasjonale lover og regler. I arbeidet for en verden tuftet på menneskerettighetenes ukrenkelighet må Norge gjøre sitt for å styrke og videreutvikle internasjonale institusjoner og sivilsamfunn. Vi må være en sterk stemme for menneskerettigheter, demokrati og internasjonal lov og rett.

Med menneskerettigheter som vår rettesnor i utenrikspolitikken er oppgaven vår klar. Når vi i tillegg har FNs bærekraftsmål å strekke oss mot, er kursen staket for Norges rolle i verden. Det er Stortingets og regjeringens oppgave å sikre at dette gjenspeiles i det utenriksbudsjettet vi vedtar i dag.

Uavhengig av om vi tiltrer FN-forbudet mot atomvåpen, er det viktig for Venstre at Norge støtter opp under det norske sivilsamfunnet som jobber for kjernefysisk nedrustning og ikke-spredning. Derfor er vi glade for at budsjettenigheten mellom regjeringspartiene, Venstre og Kristelig Folkeparti har ført til en økning på 6,5 mill. kr som kan brukes til slikt arbeid. Venstre har vært en pådriver for å sikre at ICAN mottar et øremerket støttebeløp på 2 mill. kr, og Norske leger mot atomvåpen mottar likeledes 2 mill. kr. Den resterende summen bør deles bredt mellom forskjellige norske sivilsamfunnsaktører som jobber for nedrustning og ikke-spredning i Norge og i utlandet. Norges Fredsråd er f.eks. en selvskreven mottaker av slik støtte.

Sivilsamfunnets sentralitet for norsk utenrikspolitikk kan ikke overdrives, og det gjelder ikke bare i arbeidet for nedrustning og ikke-spredning av kjernefysiske våpen. For Venstre har det vært viktig å styrke satsingen på sivilsamfunnet under Utenriksdepartementets budsjettkapittel. Det var en kampsak for oss å styrke sivilsamfunnsposten med 100 mill. kr utover regjeringens budsjettforslag. Jeg går ut fra at økningen også vil sikre en forholdsmessig økning av informasjonsstøtten, og at demokratistøtten blir økt fra 8 mill. kr til 10 mill. kr. At Norwegians Worldwide i tillegg beholdt tilskuddet sitt på 500 000 kr, viser at de borgerlige partiene støtter opp om nordmenn i utlandet, og at vi ønsker at de får sin stemme hørt i den norske politiske debatten.

Grunnlaget for en godt fundert utenrikspolitikk er kunnskap og forskning. Å sikre tilstrekkelig finansiering til forskning over budsjettet har derfor vært en langsiktig prioritering for Venstre. I år var vi spesielt glade for å oppnå en økning på 37 mill. kr utover regjeringens budsjettforslag, dedikert til forskning, kompetanseheving og evaluering. Disse midlene vil være viktige for å sikre økt bruk av rammeavtaler med forskjellige forskningsinstitusjoner. Skal vi ha en kunnskapsbasert tilnærming til norsk utenriks-, bistands- og utviklingspolitikk, er vi avhengige av at forskningsinstitusjoner som CMI og PRIO kan bidra med uavhengig og kvalitetsmessig analyse og evaluering. At vi i tillegg har øremerket 12 mill. kr til NORGLOBAL, som leverer et sterkt bidrag på Norges vei mot å oppfylle FNs bærekraftsmål, er i seg selv en grunn til å feire i dag.

Norges omdømme i utlandet er imidlertid ikke bare avhengig av en forpliktelse til menneskerettigheter og mer internasjonalt samarbeid. Vi har også en jobb å gjøre med å fremme norsk kultur og norske næringsinteresser i utlandet. Et lite marked som Norge vil aldri være nok for våre store suksesser, og for at våre kunstnere og gründere skal kunne hevde seg også utenfor Norge, må vi kunne tilby dem en planke ut til den internasjonale arenaen. Derfor har vi satt det som en prioritering å opprettholde støtten til informasjonsformål, nærings- og kulturfremme. Vi er glade for å styrke ordningen med 24 mill. kr utover regjeringens budsjettforslag, og gleder oss over å bringe flere norske produkter ut i den store verden.

Jeg startet innlegget mitt med en oppfordring om å hegne om menneskerettighetene. Den budsjettenigheten vi har kommet fram til med regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti, er et meget godt steg i den retningen. Vi satser mer på sivilsamfunnet, mer på forskning, mer på kvinners rettigheter og mer på FN. Det gir mot til videre innsats i komiteen. Jeg takker kollegaene i Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti for et godt samarbeid, og ser fram til kveldens debatt.

Avslutningsvis vil jeg legge til om Svalbard: Svalbardtraktaten ble undertegnet i Paris 9. februar 1920 under Venstre-høvdingen Gunnar Knudsens andre regjering. Man kan godt si at Venstres engasjement for Svalbard har sitt utspring i det arbeidet som Knudsen-regjeringen la i de dager. Jeg håper at regjeringen deler synet på at Svalbard bør prioriteres, ikke bare av hensyn til lokalbefolkningen, men også av hensyn til den avgjørende strategiske verdien Svalbard har for Norges tilstedeværelse i det høye nord.

Knut Arild Hareide (KrF) [15:51:53]: Ekstrem fattigdom, klimaendringar og det enorme inntektsgapet mellom dei rikaste og dei fattigaste landa i verda er blant dei største utfordringane verda står overfor. Noreg må gjennom ein heilskapleg utviklingspolitikk bidra til større internasjonal rettferd.

Da er det både viktig og riktig at det i budsjettet for neste år blir lagt opp til eit løft for global utdanning. Utdanning er ein føresetnad for å kunne oppnå vekst, utvikling og redusere fattigdomen. Ved inngangen til 2016 gjekk framleis 260 millionar barn og unge utan skulegang. Det er særleg viktig at det blir satsa målretta for å nå dei gruppene som er mest utsette for å bli ekskluderte. Eg tenkjer på jenter, barn i konflikt, barn på flukt og barn med funksjonsutfordringar.

Kristeleg Folkeparti er òg glade for at regjeringa i samband med revidert budsjett til våren vil leggje fram ein plan for opptrapping av bistanden til det yrkesfaglege utdanningstilbodet i utviklingsland.

Men tilgang til skulegang er ikkje nok når me veit at ein stor prosentdel av barna døyr før fylte 5 år. Forsterka innsats mot barnedøying og styrking av helsebistanden må derfor framleis vere ei hovudsatsing i norsk bistand. Det er bistand som nyttar. Sidan 1990 er barnedøyinga meir enn halvert. Det betyr at det no døyr 17 000 færre barn kvar dag enn i 1990. Å satse på helsebistand er òg ei av dei beste investeringane ein kan gjere. For eksempel vil kvar krone ein investerer i barnevaksinasjon, innebere 16 kr spart i helseutgifter og tap av løn og produktivitet på grunn av sjukdom.

Vidare er nok og næringsrik mat ein føresetnad både for god helse og for evna til å lære. Nesten halvparten av dødsfalla blant barn under 5 år er knytte til svolt. Klimatilpassing av landbruket er derfor heilt avgjerande. Kristeleg Folkeparti er glade for at me gjennom budsjettforliket fekk ein auke på dette feltet med 40 mill. kr. Ikkje minst er det bra at regjeringa kjem tilbake med ein opptrappingsplan òg på dette området i revidert budsjett, og at dette blir prioritert som satsingsfelt i Norads nye kunnskapsbank.

Kristeleg Folkeparti ønskjer at meir av bistanden skal gå til dei som treng det mest – til dei aller fattigaste. Nye prognosar viser at stadig fleire av dei ekstremt fattige i verda vil halde til i Afrika sør for Sahara. Derfor er Kristeleg Folkeparti svært glade for at budsjettforliket inneber ein auke av bistanden til Afrika på 400 mill. kr.

Det er òg bra at utanriksministeren vil kome tilbake til Stortinget når det gjeld lista over partnarland. Det er bra å få klarlagt kva det reelt sett inneber å vere eit partnarland, og kva kriterium som blir lagde til grunn for utveljinga.

Det sivile samfunnet er ei grunnleggjande drivkraft for demokrati og menneskerettar. Derfor er det svært positivt at budsjettforliket aukar sivilsamfunnsbistanden med 100 mill. kr. Forliket inneber òg ei ytterlegare styrking av innsatsen for religiøse minoritetar. Det er viktig i ei tid der nesten 80 pst. av medmenneska våre lever i samfunn med strenge restriksjonar på religiøs tru og praksis. Her er det òg viktig at regjeringa, i tråd med viljen til stortingsfleirtalet, ser på korleis Norads støtteordningar betre kan innrettast for å støtte dei organisasjonane som arbeider med nettopp desse spørsmåla i land der sivilsamfunnet blir gitt stadig mindre rom. Det er ikkje nok med meir pengar aleine – pengane må òg kunne nyttast på ein best mogleg måte.

Norsk bistand reddar liv, bringar menneske ut av ekstrem fattigdom og lèt barn få skulegang, helsehjelp og nye moglegheiter. For meg er det vanskeleg å sjå noka betre investering enn nettopp dette.

Eg ser elles på den nye forsvarsministeren, som verkar noko skuffa over dette innlegget, men eg kjem tilbake med forsvarsdelen på eit seinare tidspunkt.

Bjørnar Moxnes (R) [15:56:50]: Det er urolige og farlige tider i verden. Krigen i Syria er ikke over, Vesten og Russland har et forhold på vei mot frysepunktet, og i USA sitter Donald Trump med fingeren på atomknappen. Dette er ikke tidspunktet for å underlegge Norge USA enda mer. Dette er ikke tidspunktet for å bruke milliarder av kroner på nye bombefly som vil styrke angrepsevnen, men svekke forsvarsevnen.

Men det er dette som vil skje i Stortinget i dag. I dag vil flertallet vedta å bruke 9 mrd. kr neste år på innkjøp av F-35, de amerikanske jagerflyene som flertallet vil kjøpe totalt 52 stykker av. Innkjøpet vil i alt koste 61 mrd. kr. Inkludert kostnadene for levetid snakker vi om totalt 264 mrd. kr. Dette er norgeshistoriens største investering på fastlandet, brukt på et kjøp som først og fremst gjøres for å demonstrere Norges lojalitet til USA, og for at Norge skal kunne delta effektivt som en komponent i angrepskriger for USA og NATO i framtiden. F-35 er nemlig ikke konstruert først og fremst for forsvar av egne grenser og luftrom, noe den høytstående generalen i det amerikanske luftforsvaret Michael Hostage har slått fast. Det er først og fremst konstruert for angrep på fiendtlig territorium.

Med andre ord: Vi bruker enorme summer på et fly som binder oss enda tettere til USAs utenrikspolitikk i mange tiår framover. I tillegg er kampflyene så dyre at det går på bekostning av resten av Forsvaret. Dette er nemlig spørsmålet som de andre partiene ikke har noe godt svar på: Hva slags forsvar får vi når vi legger alle eggene i én kurv, setter alle pengene inn på å kjøpe og drifte kampfly? Både Hæren, Sjøforsvaret og Luftforsvaret mangler allerede penger til dagens drift. Samtidig tar Norge sikte på en enorm investering som vil kreve ytterligere milliardpåplussinger på driftsbudsjettene. Konsekvensene vil være at Norge bruker flere hundre milliarder kroner og likevel fortsetter å mangle forsvarsevne.

De økte utgiftene til kjøp og drift av kampfly vil spise opp det som er igjen av førstelinjeforsvaret vårt. Det er som Aftenpostens Per Anders Madsen skrev i fjor vår:

«Kampflyene kan knuse Hæren.»

Og som Madsen skrev videre:

«Drøyt halvparten av kampflykjøpet skal dekkes over det ordinære forsvarsbudsjettet. I trangere tider blir investeringen et budsjettmessig blylodd. Det vil de andre våpengrenene få merke.»

Norge bruker mer penger per innbygger på forsvar enn noe annet NATO-land i Europa. Likevel har vi knapt forsvarsevne, og verre vil det bli med regningen for 52 amerikanske kampfly. Derfor truer innkjøpet av nye kampfly både landets forsvarsevne og velferdens bærekraft de kommende årene.

Hva er så alternativet? Alternativet er å innse at det er grunnleggende feil å dimensjonere forsvaret av Norge ut fra et mål om å vinne en luftkamp over Norge. Derfor må vi nedprioritere kampfly og heller styrke Hæren, Heimevernet og det mobile luft- og kystvernet på land og til sjøs for å kunne samvirke og forsvare norsk territorium. Norge bør satse på mobilt kystartilleri og effektivt samvirke mellom Sjøforsvaret og Hæren, og også NATO-tilhengerne bør spørre seg om F-35 egentlig er tilpasset den nye forsvarspolitiske situasjonen. Til Dagbladet uttalte Jens Stoltenberg for en uke siden at den nye hovedprioriteringen framover blir forsvaret av medlemslandenes egne grenser. Hvor lurt er det da å binde opp store deler av forsvarsbudsjettet i angrepsfly?

Til budsjettet for 2018 foreslår Rødt å kutte posten for kjøp av F-35 og i stedet øke bevilgningene til Hæren, Heimevernet og Sjøheimevernet med 1 mrd. kr – fordi vi prioriterer forsvaret av landet.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide [16:02:11]: Verden har opplevd store framskritt de siste tiårene. Aldri før har så mange mennesker nytt godt av den utviklingen og velstanden som er skapt gjennom internasjonalt samarbeid. Verdenshandelen er åttedoblet siden 1970, og antallet ekstremt fattige er halvert siden 1990.

I dag øker andelen fattige i hovedsak i land som er i konflikt. To tredjedeler av dagens ekstremfattige lever i mellominntektsland. Samtidig er det utenrikspolitiske landskapet mer krevende enn på lenge. Utviklingen i Nord-Koreas atomprogram er alvorlig og skaper en frykt for militær konfrontasjon. Den sikkerhetspolitiske situasjonen forblir utfordrende. I Midtøsten er situasjonen igjen spent, og rundt 136 millioner mennesker verden over har akutt behov for humanitær hjelp og beskyttelse på grunn av kriser som ofte skyldes konflikt eller naturkatastrofe. Rekordmange mennesker er på flukt.

Utviklingen og endringene vi ser, krever at vi gjør tydelige prioriteringer for å sikre norske interesser. Samarbeidet med FN, NATO, EU og andre nære allierte og partnere er avgjørende for å unngå at tiår med framgang for demokrati, menneskerettigheter, frihandel og internasjonalt samarbeid drives tilbake.

Norges viktigste interesse og verdifellesskap er det atlantiske, europeiske og nordiske. Utenrikspolitikken starter i Europa. Regjeringa møter dagens store utfordringer med en ansvarlig og trygg utenriks- og sikkerhetspolitikk. Som varslet i veivalgsmeldingen har regjeringa tatt tydelige og bevisste valg for å målrette og styrke samarbeidet med våre viktigste allierte – USA, Tyskland, Storbritannia, Frankrike og Nederland, i tillegg til de nordiske landene. Regjeringa vil ta økt ansvar sammen med resten av Europa for stabilitet, demokrati og utvikling i våre nærområder.

Utviklingen på Balkan er krevende både politisk og økonomisk. Derfor nær dobler regjeringa innsatsen til ODA-godkjente land på Balkan, bl.a. Bosnia. Midtøsten har i flere år vært hardt rammet av krig og konflikt, og uro i ett land truer stabiliteten i naboland. Derfor vil regjeringa trappe opp innsatsen for stabilisering og utvikling i denne hardt rammede regionen. Innsatsen rettet inn mot sårbare stater som er truet av krig og konflikt, vil styrkes. Det blir økt norsk innsats til flyktninger og internt fordrevne i nærområdene. Vi videreutvikler Norges viktige rolle innenfor fred og forsoning, også med økt bevilgning.

Med utviklingspolitikken tar Norge ansvar i den globale dugnaden for å nå bærekraftsmålene i 2030-agendaen. Det får et tydelig uttrykk i budsjettet for 2018. Den samlede bistanden er for neste år på 35,3 mrd. kr. Bistanden utgjør 1 pst. av BNI-anslaget for 2018. Vi styrker og fortsetter de tunge utviklingspolitiske prioriteringene som har vært gjennom hele denne perioden – utdanning, helse, jobbskaping og partnerskap med privat sektor, klima og fornybar energi og humanitær hjelp. Tverrgående prioriteringer er bl.a. kvinners rettigheter og menneskerettigheter.

Bistand til helse og utdanning virker. Helse og utdanning er forutsetninger for bærekraftig utvikling og fattigdomsbekjempelse i alle land. Vi viderefører derfor Norges ledende internasjonale rolle i arbeidet for global helse og utdanning. Satsingene har bred oppslutning i Stortinget. Vi styrker helsesatsingen med 400 mill. kr til 4,1 mrd. kr. Vi prioriterer kvinne- og barnehelse.

Det er vaksinasjon som gir de beste resultatene for å forebygge sykdom. Derfor har vi også en stor satsing på dette. Fra 2014 har regjeringa mer enn doblet bistanden til utdanning – fra 1,7 mrd. kr til 3,6 mrd. kr for 2018. God og relevant utdanning er viktig for næringsutvikling, men det er også viktig i et rettighetsperspektiv. Derfor tar regjeringa også en tydelig lederrolle internasjonalt for seksuelle og reproduktive helserettigheter og kvinners rettigheter. Mens vi står her, er Norge vertskap for en stor internasjonal konferanse sammen med UNFPA om seksualundervisning, som ett bidrag til policy-utvikling i tillegg til økte bevilgninger.

Det er også viktig å ta vare på de store humanitære behovene som finnes. Det samlede bidraget til humanitær bistand er økt med over 50 pst. fra 2014 – til ca. 5,2 mrd. kr i 2018. Det er et bidrag som er viktig sammen med den langsiktige bistanden for å kunne håndtere akutte kriser.

Norsk utenrikspolitikk skal søke gjennomslag internasjonalt for det vi tror på, og vi skal sikre norske interesser i en mer omskiftelig og krevende verden.

Eirik Sivertsen (A) [16:21:25]: Klimaendringene er den store utfordringen verden står overfor. Nye, oppdaterte tall er ingen lystelig lesning. De viser igjen at de klimamodellene vi har hatt, synes å ha vært for konservative. De har ikke tatt høyde for den farten og den retningen utviklingen har. Når vi tidligere har snakket om en gjennomsnittlig oppvarming i Arktis på 4–6 grader, oppgraderer nå AMAP i sin siste rapport dette til 7–8 grader og slår fast at det vil være store regionale forskjeller, målt i gjennomsnittlig vintertemperatur opp mot 20 grader økning i enkelte regioner.

Det er i dagens verden dermed ganske krevende for Norge som en arktisk nasjon, som blir rammet hardt og først i nord av klimaendringene, å drive med kullutvinning i Arktis, nærmere bestemt på Svalbard. Derfor har Arbeiderpartiet stilt seg bak regjeringens forslag om å avvikle kulldriften på Svalbard, men ikke bare med begrunnelsen at den er ulønnsom – det er god nok begrunnelse i seg selv – men også fordi vi bærer en betydelig politisk kostnad når vi reiser verden rundt og forsøker å ta lederskap og vise vei, hvor vi skal gå.

I den anledning synes jeg det er viktig å påpeke at når vi avvikler kulldriften på Svalbard, skal vi også rydde opp. Det har regjeringen tatt initiativ til. Det er en kjempeutfordring. Jeg har lyst til å ta opp dette – ikke fordi jeg skal kritisere at kostnadsutviklingen allerede er en utfordring, det er også regjeringen oppmerksom på og har holdt Stortinget orientert om – jeg vil bare minne om at man da må ha nyttige og viktige instrumenter for å ha kontroll på kostnadene når man skal i gang med dette prosjektet. Jeg hadde lyst til å ta ordet og minne om dette fordi vi har en forventning om at vi på Svalbard lever opp til de aller høyeste standarder med tanke på hvordan denne oppryddingen skal foregå, og hvordan det skal se ut når vi forlater området, både fordi vi har en egeninteresse i det, og fordi vi skal sette standard for andre nasjoner som driver med kullvirksomhet på Svalbard.

Svalbard-samfunnet ble stilt overfor store utfordringer for noen år siden da kullprisen gikk ned og det var så ulønnsomt å drive kull at man gikk inn for en driftshvile på øygruppa. Derfor tok daværende justisminister, Anundsen, initiativ til å framskynde Svalbard-meldingen, prisverdig nok. Et av de sentrale temaene Stortinget tok opp i diskusjonen om Svalbard-meldingen, var hvordan vi skal sikre den framtidige energiforsyningen. Selv om vi nå avvikler kulldriften på Svalbard, vil det fortsatt være slik at strømmen i Longyearbyen i all hovedsak er produsert med kullkraft. Den må avskaffes, og det innen rimelig tid.

Jeg har lyst til å utfordre regjeringen på om vi sammen med andre nasjoner som har «off-grid networks», som de kaller det i Alaska og i Canada, kan finne nye innovative og bærekraftige måter å produsere energi på. Vi har de samme utfordringene, dog kanskje i større skala i Longyearbyen enn i mindre samfunn i Canada og USA, men utfordringene er i essens de samme. Vil regjeringen ta et initiativ, f.eks. i Arktisk råd eller noen av arbeidsgruppene der, og sammen med våre partnere i Arktis finne en løsning på denne situasjonen? Vi deler mange av utfordringene, men det er et skille her mellom hva regjeringen gjør, og hva vi i Arbeiderpartiet tenker. Regjeringen beskriver i stor grad utfordringene, men det tar veldig lang tid å få iverksatt løsninger.

Det er behov for å utvikle forskningsparken på Svalbard, derfor har bl.a. Arbeiderpartiet satt av 10 mill. kr til et forprosjekt som Statsbygg skal ta på seg for å se på hvordan dette kan utvikles. Regjeringen fant ikke de 10 millioner kronene i sitt budsjett. Vi har foreslått å framskynde oppstarten av havneutbyggingen i Svalbard fordi Svalbard ligger strategisk riktig til når den maritime aktiviteten i Arktis, over Polhavet og i Nordlige sjørute øker. Regjeringen har valgt å ikke gjøre det. I forhold til den rød-grønne regjeringens nasjonale transportplan har de valgt å utsette prosjektet. I stedet for å bevilge penger til satellittdekning ovenfor 73. breddegrad velger man å utrede prosjektet. I stedet for å utvikle forutsetningene for reiselivsnæringen på Svalbard nedgraderer man lufthavnen på Svalbard fra internasjonal lufthavn til nasjonal lufthavn. I stedet for å bevilge penger til rassikring for å sikre bosetting skyver man på saken, og man har ennå ikke fått fart på utviklingen av en ny energiløsning.

Kristian P. Wilsgård (FrP) [16:26:49] (ordfører for saken): I det politiske landskapet er det mye snakk om hvor viktig det er at bistand skal oppfylle 1 pst.-målet. Jeg mener derimot det er viktigere å snakke om i hvilken grad bistanden vi gir, faktisk bidrar til fattigdomsreduksjon, og om bistanden gjør at land på sikt blir uavhengige av bistand.

Det er et tankekors at mange av landene Norge ga bistand til for 40 år siden, fortsatt får norsk bistand. Blant de 20 landene som fikk mest norsk bistand i 1970, fikk 18 av landene fortsatt norsk bistand i 2015. De siste 50 årene har Vesten overført over 2,3 trillioner dollar i utviklingshjelp til fattige land, ifølge økonomen William Easterly. Men de fattige er fremdeles fattige.

Bistandsmidler i seg selv kan ikke avskaffe fattigdom. Det er mange eksempler på at bistand kan gjøre vondt verre. Det er mange rapporter som peker på skyggesidene av bistand. Bistand kan føre til avhengighet, korrupsjon og svekking av lokal styringskapasitet.

Sør-Korea er blant de landene som ikke lenger får bistand fra Norge. BNP per innbygger var i 1960 på nivå med mange land i Afrika sør for Sahara. I 1996 ble landet medlem av OECD. Det sørkoreanske regimet prioriterte bl.a. økonomisk vekst, industrialisering og utdanning.

Norge er et lite land, og det er begrenset hva vi kan få til i land og samfunn som er svært forskjellige fra vårt eget. Det er viktig å huske at det er landene selv som må ta ansvar for utviklingen i eget samfunn. Utvikling kommer innenfra og kan ikke påtvinges eller skapes utenfra. Det er landene selv som må sitte i førersetet. Mange utviklingsland har i dag en politisk målsetting om å trekke til seg økte investeringer og bli uavhengige av bistand.

Denne regjeringen har dreid bistanden mot utdanning og utvikling av lokalt næringsliv. Det er viktig for at land skal kunne arbeide seg ut av fattigdom og bli selvhjulpne. Bistanden til utdanning er blitt doblet i denne regjeringsperioden – fra 1,7 mrd. kr i 2013 til 3,4 mrd. kr i 2017. Denne satsingen fortsetter i 2018-budsjettet.

Næringsutvikling og jobbskaping er et annet hovedtema for regjeringen. Årets budsjett øker støtten til næringsutvikling med om lag 338 mill. kr. I tillegg satses det på å involvere det private næringslivet i Norge. Ni av ti jobber skapes nettopp i den private sektoren i utviklingsland. Engasjement fra privat sektor er helt nødvendig for å skape og oppnå økonomisk framgang i fattige land. Et viktig initiativ som kombinerer behovet for utdanning med utvikling av privat næringsliv, er yrkesutdanning som er basert på etterspørsel fra private bedrifter, der sivilsamfunnsaktører og aktører fra privat sektor kan søke om midler til å gi ungdom utdanningstilbud som er relevante for arbeidslivet.

Å bidra til å skape nye arbeidsplasser i Afrika er noe av det viktigste vi kan gjøre innen bistand. Det er over én milliard mennesker i Afrika i dag. I 2050 vil det være nærmere to milliarder. Ifølge Verdensbanken vil det være behov for å etablere 40 millioner nye arbeidsplasser hvert eneste år for å integrere de store ungdomskullene i arbeidsmarkedet. Hvis barn og unge ikke får mulighet til utdanning, jobb og en fremtid, er det ikke bare et afrikansk problem, men også et problem som kan påvirke hele Europa. Dette handler i korte trekk om hjelp til selvhjelp gjennom utdanning og næringsutvikling.

Jeg vil komme tilbake til Svalbard og Forsvaret i et senere innlegg.

Statsråd Frank Bakke-Jensen [16:31:51]: Regjeringens klare mål er å styrke Forsvaret og etablere balanse mellom Forsvarets oppgaver, struktur og økonomi. Vi har prioritert Forsvaret i hvert eneste budsjett siden vi inntok regjeringskontorene. Det gjør vi også i det foreslåtte 2018-budsjettet, som behandles i dag. Regjeringens forslag til forsvarsbudsjett for 2018 er på om lag 55 mrd. kr.

I fjor sommer la regjeringen fram langtidsplanen for forsvarssektoren. Den innebærer en storstilt satsing på, og en mangeårig forpliktelse til, økte bevilgninger, modernisering og reform i Forsvaret. Planen legger opp til en betydelig styrking av økonomien gjennom hele perioden 2017–2020.

Langtidsplanen legger opp til en satsing over fire år som er delt i tre, og det er tre til dels overlappende faser. I første fase har vi begynt å bygge grunnmuren i Forsvaret gjennom systematisk satsing på vedlikehold, reservedeler og beredskapsbeholdninger. I fase to legger vi til rette for å redusere klartider, øke bemanningen av utvalgte kapasiteter og høyne aktivitetsnivået. I fase tre fortsetter satsingen fra de to første, samtidig som vi øker investeringene i nye strategiske kapasiteter.

Langtidsplanen innebærer at forsvarsbudsjettet skal opp nesten 8 mrd. kr. fra 2016 til 2020. Noen har stilt spørsmål om vi med dette også har finansiert langtidsplanforliket i Stortinget, med videreføringen av bl.a. Kystjegerkommandoen, HV-11 og Forsvarets musikk. Og ja, de flerårige effektene av forliket er inkludert i de oppdaterte tallene og i de årlige styrkingene.

Samtidig baserer langtidsplanen seg på en betydelig egeninnsats gjennom modernisering og reform i forsvarssektoren. Målene for ressursfrigjøring i langtidsplanen, og for 2018, er realistiske. Jeg vil minne om at dette er identifiserte og konkrete tiltak. Det er ikke, som enkelte hevder, en form for rammekutt.

Regjeringen er nå godt i gang med å ta igjen det tidligere ikke-finansierte etterslepet på vedlikehold, reservedeler og beredskapsbeholdninger. Og vi har økt driftsbudsjettene for å unngå at nye etterslep bygger seg opp. Det fører til at Forsvarets avdelinger blir mer tilgjengelige og får bedre utholdenhet.

Fase to av langtidsplanen legger opp til reduserte klartider, økt bemanning i utvalgte operative kapasiteter og økt aktivitet. Nordområdene prioriteres. Landmilitæret og fotavtrykket i Finnmark økes gjennom etableringen av et eget jegerkompani ved Garnisonen i Sør-Varanger. I tillegg skal vi etablere en kampluftvernavdeling i Artilleribataljonen, og regjeringen forserer anskaffelsen av kampluftvern til Hæren fra 2018. I 2018 øker aktivitetsnivået i Sjøforsvaret. Vi vil motta logistikkfartøyet KNM «Maud», og etablering av den femte fregattbesetningen pågår. For noen uker siden landet de første F-35-kampflyene i Norge. Ytterligere seks F-35-kampfly ankommer Norge i 2018.

Det er avgjørende å sikre fortsatt fornying og modernisering av Forsvaret, slik at Forsvaret også i framtiden forblir et relevant sikkerhetspolitisk virkemiddel. For 2018 innebærer regjeringens forslag en investeringsandel på om lag 27 pst. av forsvarsbudsjettet. Det er godt over NATO-målet på 20 pst.

Regjeringen følger også opp arbeidet med objektsikkerhet. De neste årene er det i forsvarsbudsjettet planlagt med ytterligere 450 mill. kr til sikring av skjermingsverdige objekter som sektoren har ansvaret for. For 2018 er beløpet om lag 87 mill. kr.

NATO er bærebjelken i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Norge får i 2018 muligheten til å være vertskap for alliansens storstilte høyprofiløvelse Trident Juncture. Denne NATO-øvelsen gjennomføres hvert tredje år og ble for første gang gjennomført i 2015 sydvest i Europa. Trident Juncture er en unik anledning til å utvikle, øve og teste NATOs og Norges forsvarsevne og samtidig teste og gjennomføre planer for mottak av allierte forsterkninger til Norge. I tillegg vil mange sivile beredskapsetater bli testet samt samarbeidet på tvers av sektorer. Vi får dermed en realistisk gjennomgang av mekanismene i totalforsvaret.

Regjeringen har vært, og er, tydelig på at sikkerhet og forsvar skal prioriteres. Dette er nødvendig og viktig, spesielt fordi vi mente det ikke var tilstrekkelig samsvar mellom Forsvarets oppgaver, Forsvarets struktur og Forsvarets økonomi.

Stortinget vedtok for ni dager siden landmaktproposisjonen. Vi er nå godt i gang med å vurdere de operative så vel som de økonomiske konsekvensene av vedtakene og vil komme tilbake til Stortinget i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Samlet sett gir langtidsplanen og landmaktproposisjonen et godt dokument for videre utvikling av Norges forsvar.

Det er mange i denne salen som er opptatt av trygghet og beredskap, av forsvar og sikkerhet, og som ønsker et sterkt og relevant forsvar. Både regjeringen, våre forlikspartnere og de andre i opposisjonen er pådrivere for styrking av Forsvaret. Selv om vi er uenig i enkelte prioriteringer, må jeg her få lov til å uttrykke glede over at vi har en bred enighet om de store linjene, til beste for utviklingen av Forsvaret og til beste for utviklingen av trygghet for Norge.

Statsråd Marit Berger Røsland [16:47:25]: Det er i Norges interesse å samarbeide tett med EU om felles europeiske og globale utfordringer og å delta aktivt i de politiske prosessene som pågår i Europa. Dette samarbeidet er med på å sikre norsk velstand og norsk trygghet. Bærebjelken for regjeringens europapolitikk er EØS-avtalen og Norges øvrige avtaler med EU, og jeg er glad for den brede støtten til denne europapolitikken i denne salen.

De siste fire årene har regjeringen tatt en rekke grep for å føre en mer aktiv europapolitikk. Vår strategi for samarbeidet med EU har gitt en politisk retning for vårt arbeid. Vi vil bygge videre på denne innsatsen i en ny stortingsperiode. En ny EU-strategi er under utarbeidelse, og den vil bli fulgt opp gjennom årlige arbeidsprogram. Norge skal være relevant, aktiv og tydelig i møte med EU.

Europa står fortsatt overfor store utfordringer, ikke minst når det gjelder arbeidsledighet og økonomiske forskjeller. I land som Spania og Hellas er fire av ti unge uten arbeid. EØS-midlene er Norges fremste bidrag til sosial og økonomisk utjevning i EØS-området. Støtten skal også bidra til å styrke samarbeidet mellom Norge og mottakerlandene. Norge har her vært en aktiv bidragsyter siden vi inngikk EØS-avtalen i 1994. Bidragene går til områder som er sentrale for utvikling i mottakerlandene, prosjektene må ha klare mål, og vi stiller strenge krav til resultater. Vi legger vekt på å sikre at midlene som går til det sivile samfunnet, forvaltes uavhengig av lokale myndigheter.

Norge finansierer flere enn 6 000 prosjekter i 16 land under ordningen som nå er i ferd med å bli avsluttet. I underkant av 3 mrd. kr går til tiltak for å fremme vekst og arbeidsplasser i Europa gjennom en massiv satsing på forskning og næringsutvikling i samarbeid mellom mottakerlandene og norske forskere og bedrifter. For perioden 2014–2021 er ordningen på 2,8 mrd. euro, og forslaget for 2017 er på 370 mill. kr.

Det er mange gode prosjekter som støttes gjennom EØS-midlene. Et eksempel er det arbeidet som gjøres i Bulgaria, hvor EØS-midlene har finansiert en førskole og bidratt til skolegang for 17 000 barn og unge som hadde droppet ut av skolen. Flere av prosjektene i Bulgaria er rettet mot inkludering av rom. Vi vet at en viktig forutsetning for å løfte flere ut av fattigdom er å sikre dem skolegang. Bulgaria blir i neste programperiode den fjerde største mottakeren av EØS-midler.

Et annet viktig prosjekt er UDIs bistand til greske asylmyndigheter. Med det migrasjonspresset Hellas har opplevd de siste årene, har dette vært viktig, og selv om utfordringene fortsatt er store, har systemet blitt bedre med norske EØS-midler. EØS-midlene har også sikret mottakssentre for enslige mindreårige og andre sårbare grupper.

Jeg har merket meg at Senterpartiets medlem av komiteen ønsker å kutte i beløpet som er satt av til EØS-midlene. Et slikt kutt ville skadet vårt forhold til EU, og det ville også betydd at Norge ville bryte med våre folkerettslig bindende avtaler, for finansieringsordningene er regulert i bindende avtaler mellom Norge, Island og Liechtenstein og EU i den felles ordningen og mellom Norge og EU i den norske ordningen. Godt og effektivt internasjonalt samarbeid hviler på respekt for felles spilleregler, og Norge er et land som står ved de forpliktelsene vi påtar oss internasjonalt.

Jeg har merket meg at komiteen understreker betydningen av at norske myndigheter i oppfølging og styring av EØS-finansieringsordninger etterstreber gode kontrollrutiner. I departementets oppfølging og styring av EØS-midlene etterstrebes gode kontrollrutiner på flere nivåer, både i mottakerlandene selv, gjennom midlenes forvaltningsorgan i Brussel, gjennom Riksrevisjonen og gjennom EFTAs Board of Auditors.

Komiteen understreker også betydningen av at norske myndigheter i forbindelse med EØS-finansieringsordningen etterstreber mest mulig åpenhet i alle ledd i saks- og søknadsbehandlingen. Jeg ønsker også størst mulig åpenhet om EØS-midlene og har bedt vårt sekretariat i Brussel praktisere innsyn i dokumenter så nært opp til norske regler for offentlighet som mulig.

Forhandlingene med mottakerlandene for neste periode er nå inne i sluttfasen. Det er allerede signert avtaler med åtte land. Vi signerer med Latvia i dag, og vi har ferdigforhandlet med ytterligere tre. De resterende forhandlingene pågår, med en ambisjon om å ferdigstille disse så snart som mulig.

Espen Barth Eide (A) [17:05:28]: En av vår tids aller største globale utfordringer er den raske framveksten av økende forskjeller i nesten alle samfunn. Dette skjer ved at de rike blir rikere, middelklassen svekkes, og det oppstår en underklasse med betydelig lavere levestandard enn hva som var tilfellet for kort tid siden. Dette skjer samtidig som fattigdommen går ned. Forskjellen mellom land går ned, noe som er et positivt trekk, men i de aller fleste land øker forskjellene mellom rike og fattige. Det er økonomisk forskjell, sosial forskjell og en økende forskjell når det gjelder kvalitet på arbeid.

Den type ulikhet er alvorlig av mange grunner. Den truer den sosiale kontrakten. Den truer følelsen av at man er i samme båt, at det finnes et slags nasjonalt «vi», noen som er sammen om noe. Men den viser seg også å undergrave veksten selv, og det er et funn som Verdensbanken, OECD, Det internasjonale pengefondet og Verdens økonomiske forum – hvor jeg har hatt gleden av å jobbe i flere år – nå er enige om, nemlig at det er en av vår tids største økonomiske utfordringer. Svaret på dette er mer inkluderende vekst, der man både sørger for at folk er med før inntekt – altså at de er med på å skape verdiene – og deretter har en god omfordeling.

Jeg vil knytte det til innlegget fra representanten Tybring-Gjedde, som påpekte betydningen av at bistand skal være hjelp til selvhjelp. Det er jeg enig i, det har jeg faktisk alltid vært enig i. Det tror jeg alle andre også har vært enig i, men det er greit å minne om det. Jeg vil si at en av de beste måtene representanten Tybring-Gjedde kan være med på å fremme det målet, er å stemme for opposisjonens, herunder Arbeiderpartiets, ulike forslag på skatt. Det er fordi det er få instrumenter som er så nyttige når det gjelder å få til å høste av den velstanden som finnes også i fattige land – for det finnes ikke et fattig land hvor det ikke er noen rike mennesker som ikke betaler skatt – og det er gunstig også av andre grunner. Det øker inntektsgrunnlaget, og det bidrar til omfordeling. Men det har også sammenheng med effektive demokratier. Et av poengene med å ha representative forsamlinger som denne er jo at man diskuterer hvordan man bruker sine felles penger, og det er litt av formålet med skatt også. Derfor er det viktig, mener vi, å styrke innsatsen innenfor det som på bistandsbudsjettet heter Skatt for utvikling, altså programmer for å overføre kompetanse i hvordan man bygger en god skatteadministrasjon, hvordan man sørger for en bred skattebase og en rettferdig skattepolitikk, av de grunner jeg nevnte i stad.

Selv dette hjelper dog ikke dersom det er lett adgang til å flytte beskatning til andre land. Derfor er også initiativene som ligger i budsjettet fra vår side til kamp mot skatteparadiser og skatteunndragelse, en viktig del av vår tids internasjonale politikk. Dette mener jeg gjelder både Europa-politikken, utenrikspolitikken og bistandspolitikken. Vi mener at den økonomiske dimensjonen av vår internasjonale politikk bør styrkes, og vi har lagt inn konkrete forslag i budsjettet for det. Dette er et område hvor Norge faktisk har noe å bidra med. Vi har lykkes bedre enn de fleste i å bli rike sammen – å gå fra et fattig land til et mellominntektsland til et land med svært høye inntekter – uten at vi har hatt den samme utviklingen av forskjeller, og det er det grunner til. Noen av de grunnene ligger i sterke institusjoner som sørger for å hente inn tilstrekkelig med penger til å drive offentlig sektor, til å drive omfordeling og til å drive en rettferdig skattepolitikk.

Jeg vil anbefale at alle som ønsker å bidra til hjelp til selvhjelp, støtter de forslagene som er lagt fram av bl.a. Arbeiderpartiet på dette feltet.

Hårek Elvenes (H) [17:09:58]: Forsvarsdelen av statsbudsjettet for 2018 er en tydelig og systematisk oppfølging av langtidsplanen. Hele 55 mrd. kr skal brukes på Forsvaret i 2018. Det er 3,8 mrd. kr mer enn i budsjettet for 2017, og budsjettet for 2017 var en økning på 3 mrd. kr i forhold til det foregående året.

Historien har lært oss at å trappe ned forsvarsbudsjettet i trygge tider for så å bruke mer på forsvarsbudsjettet i utrygge tider er dårlig forsvarspolitikk. Forsvarsbudsjettet er lite egnet som et trekkspill som skal svinge i takt med de sikkerhetspolitiske konjunkturene. Dagens situasjon i Forsvaret er ikke et produkt av den sikkerhetspolitiske situasjonen, men den sikkerhetspolitiske situasjonen har tydeliggjort situasjonen og alvoret i vår svake forsvarsevne. Vårt forsvar, sammen med de allierte, skal ha en avskrekkende effekt, slik at en fremmed makt ikke tar sjansen på å true eller angripe vår nasjon.

Norge er NATO i nord. Forsvarets daglige operasjoner er helt avgjørende for norsk suverenitetshevdelse og NATOs situasjonsforståelse i nordområdene. Derfor investerer vi i nye overvåkningsfly, nye ubåter og en styrket e-tjeneste.

Regnet i 2018-kroner vil forsvarsbudsjettet i 2020 være på 8 mrd. kr mer enn det som lå til grunn i budsjettbanen for 2016. I så måte er vi på riktig kurs med langtidsplanen. Grunnmuren repareres, materiellet settes i stand, beredskapsbeholdningen økes, og reservedelene kompletteres. La meg ta et eksempel. I 2017 ble det gjennomført en vedlikeholdsøvelse som medførte at 5 500 materiellobjekter ble satt i beredskapsklar stand. Det viser at vi er på riktig vei.

Budsjettet for 2018 vil medføre økt aktivitet i Sjøforsvaret, økt aktivitet i Luftforsvaret, og det høye aktivitetsnivået i Hæren og Heimevernet videreføres. Vi vektlegger økt tilstedeværelse i nordområdene, bemanningen i HV-17 økes, det etableres et jegerkompani på GSV, og fregattene seiler mer. Vi er kommet ut av den ulykksalige situasjonen der noen av fregattene ligger til kai og blir brukt som deleskip for andre fregatter. Nå seiler fire fregatter og fem korvetter. Det er et resultat av at Sjøforsvaret i statsbudsjettet for 2015 og 2016 ble tildelt betydelig mer midler til økt vedlikehold samt at Sjøforsvaret har frigjort administrative stillinger, stabsstillinger, til mer operative stillinger om bord i fartøy og til sjøs.

Som ministeren sa, utgjør materiellinvesteringer i forsvarsbudsjettet 27 pst, noe som er betydelig høyere enn NATO-målet. Dette speiler denne regjeringens vilje til å fornye fartøy og fornye fly. Jeg tror også jeg må nevne at i løpet av det siste året har denne regjeringen fått tilslutning til å øke investeringene i Hæren med 5 mrd. kr, til nytt kampluftvern, tiltak mot elektronisk krigføring og – nå i disse dager – kjøp av nytt artilleri. Et forsvar som var i ferd med å forvitre, et forsvar som var i ferd med å ruste ned, er nå i ferd med å rustes opp.

Så må jeg bruke mine siste sekunder, for å si det slik, til å kommentere Rødt. Rødt sier at vi kjøper nye kampfly for å vinne en luftkrig. Det er direkte feil. Ethvert moderne forsvar har en balanse mellom luftforsvar, sjøforsvar og hær. Ingen hær er i dag i stand til å utføre sitt oppdrag hvis man ikke har luftstøtte og kontroll over luftrommet.

Til slutt til Senterpartiet: Ja, Senterpartiet er opptatt av Heimevernet og Hæren – hvem er ikke det – men Senterpartiet er opptatt av disse to forsvarsgrenene uten referanse til resten av Forsvaret. Situasjonen er at Hæren, Heimevernet og vårt sivile samfunn kan bli tatt ut av langtrekkende presisjonsvåpen. Derfor må vi ha et luftvern, vi må ha våpen som kan møte dette, og vi må ha en etterretning og en situasjonsforståelse som kan avsløre dette på et tidlig stadium.

Statsråd Per-Willy Amundsen [17:15:21]: De overordnede målene for svalbardpolitikken ligger fast. Det er bred politisk enighet om hovedmålene i norsk svalbardpolitikk. Enigheten er synliggjort i behandlingen av den siste svalbardmeldingen og de årlige behandlingene av svalbardbudsjettet. Vi skal ha en fast håndhevelse av suvereniteten, overholdelse av Svalbardtraktaten og kontroll med at traktaten blir etterlevd. Vi skal fortsatt ha en forutsigbar myndighetsutøvelse og en god samfunnsutvikling på Svalbard.

Det å ha en langsiktig og kontinuerlig svalbardpolitikk har vist seg å være vellykket for utviklingen på Svalbard. Kullselskapet Store Norske har tradisjonelt vært en bærebjelke for longyearbysamfunnet. Selskapet har i de senere årene møtt utfordringer. Lunckefjellgruven i Svea står i dag i driftshvile. Regjeringen foreslår nå å avvikle virksomheten i Svea og vil sette i gang en opprydding.

Longyearbyen har i de senere årene vært utsatt for to snøskred med alvorlige konsekvenser, og det jobbes kontinuerlig med oppfølging av skredsituasjonen. Norges vassdrags- og energidirektorat viderefører snøvarslingen på Svalbard som ble etablert i januar 2016. Regjeringen foreslo i revidert nasjonalbudsjett 2017 å øke med 20 mill. kr til skredsikring i Longyearbyen, noe Stortinget sluttet seg til. NVEs kartlegging fortsetter nå ytterligere med hensyn til skredsikring.

Regjeringen foreslo i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett 2017 å bevilge 28 mill. kr til grunnundersøkelser og prosjektering av nye boliger i Longyearbyen. Statsbygg har på bakgrunn av dette startet planleggingen av 60 nye boliger. Byggestart er planlagt til 2018. Jeg vil understreke at vi ser boligbygging og skredsikring i sammenheng nettopp for å sikre en best mulig bruk av samfunnets ressurser. I tillegg vil Kunnskapsdepartementet i 2018 gi dobbelt tilskudd til bygging av studentboliger på Svalbard, og det legges til rette for over 60 nye studentboliger.

Regjeringen legger stor vekt på en fortsatt aktiv svalbardpolitikk og et levedyktig og attraktivt svalbardsamfunn.

Ingjerd Schou (H) [17:18:39]: Utenrikspolitikk omtales veldig ofte som de sider ved en stats politikk som handler om, eller har betydning for, vedkommende stats forhold til andre stater. Med politikk i denne sammenheng tenkes det veldig ofte – i første omgang – på regjeringens ord og handlinger som retter seg til utlandet, eller som handler om det egne landets forhold til utlandet, spesielt til myndigheter i andre land. Det vil veldig ofte dreie seg om erklæringer, målsettinger og hva en ønsker å oppnå i bestemte saker når det gjelder andre land. I mange tilfeller vil det dessuten være snakk om bevilgninger og penger til realisering av målsettinger eller om andre praktiske tiltak som man ønsker å iverksette.

Det er disse rammene og denne retningen Stortinget behandler i dag, og som legger grunnlaget for det som senere skal være regjeringens utforming av politikken, særlig av utenrikspolitikken. Utenrikspolitikken har blitt vår hjemlige politikk. Den er lokal, den er regional, den er nasjonal, og den er i møte med de ulike land som vi har oppgaver eller utfordringer med.

Det internasjonale trusselbildet er i endring. Det merker Norge, og det merker andre land. Skillet mellom trusler fra statlige og ikke-statlige aktører er mer utydelig, og grenseoverskridende trusler som internasjonal terrorisme, voldelig ekstremisme og organisert kriminalitet utnytter nettopp fraværet av myndighetenes territoriale kontroll.

Jeg er veldig glad for at regjeringen og Høyre i regjering tredobler satsingen på arbeidet med nettopp det som går på globale sikkerhetsutfordringer. Kriminelle nettverk bidrar til det som er hensikten: å skape frykt. Med terror og finansiering av denne, menneskesmugling og ikke minst korrupsjon truer slik sett både statlige og ikke-statlige aktører de demokratiske grunnleggende verdiene våre – valg og sikkerhet – gjennom handlinger og operasjoner, også i det digitale rommet. Terror, voldelig ekstremisme, organisert kriminalitet og fremvekst av ulovlige markeder er til hinder for nettopp det som vi verdsetter i vår del av verden, og som mange savner: fred og økonomisk utvikling. Arbeidet må i denne sammenheng ses i lys av gjennomføringen av FNs bærekraftsmål om fredelige samfunn. Regjeringen har de siste årene nettopp lagt vekt på at dette også skal være forskningsbasert.

Petter Eide (SV) [17:22:03]: SV og regjeringspartiene deler faktisk noen mål i utenrikspolitikken. Vi deler målene om fred og nedrustning, og vi deler også målene om å jobbe med humanitære kriser.

Men når regjeringen insisterer på å selge våpen til land i krig, bryter den både med våre mål og med sitt eget mål. Rett før valget godkjente utenriksministeren gjenopptakelse av eksporten av ammunisjon, bomber og granater – ifølge Statistisk sentralbyrå – til De forente arabiske emirater, samtidig med at Norge fortsatt eksporterer ulikt forsvarsmateriell til Saudi-Arabia. Det er ganske interessant at vi her støtter muslimske stater, noe Tybring-Gjedde i et innlegg tidligere i dag advarte veldig sterkt mot.

Begge disse landene deltar i den ekstremt brutale krigen i Jemen. Den har ført til mange tusen drepte og skadde og til en av tidenes verste humanitære kriser. I takt med at vi får rapporter om hvordan krigen forverres, og i takt med rapporter om humanitære lidelser viser regjeringen ingen vilje til å stoppe dette våpensalget. Snarere tvert imot – det forventes økt. I takt med nye rapporter om forverring av krigen fortsetter regjeringen å la økonomiske hensyn være viktigere enn å forhindre krig og forebygge humanitær lidelse.

Det som provoserer meg aller mest, er at i innstillingen vi behandler i dag, skryter regjeringen av den norske humanitære innsatsen i Jemen, men de er selvsagt helt tause om det faktum at norske våpen mest sannsynlig bidrar til den humanitære krisen. Dette er en katastrofalt dårlig politisk vurdering som rammer tusenvis av mennesker.

Regjeringen nekter også å undersøke hvor de norske våpnene havner. De lener seg passivt på at de foreløpig ikke har mottatt noen informasjon om hvor våpnene brukes. Ærlig talt: Når Emiratene kjøper ammunisjon, bomber og granater av Norge og samtidig er i krig, er det jo fordi de trenger dem. Jeg tror vel heller ikke at de vil fortelle den norske regjering at de bruker norskprodusert ammunisjon når de f.eks. angriper sivile i Jemen.

Derfor er det veldig viktig å få klarhet i hvordan utenriksministeren kan forsvare og tillate salg av våpen som med stor sannsynlighet havner i en forferdelig krig med ekstreme menneskelige lidelser. Jeg må også få lov til å spørre om utenriksministeren faktisk mener at dette er lovlig, og at dette våpensalget er i tråd med norsk våpenlovgivning.

Gina Barstad (SV) [17:25:00]: Jeg kom med en lovnad i mitt første innlegg om at jeg skulle komme tilbake til SVs forsvarsbudsjett og redegjøre for det, og i denne og andre budsjettdebatter er det viktig å holde det man lover, så her kommer det.

Forsvarsbudsjettet er større enn noensinne. Likevel ser vi at økningene spises opp av kjøp av dyre kampfly. SV vil fryse kampflykjøpet for å sikre en balanse mellom forsvarsgrenene. Norge trenger et forsvarlig flyvåpen, men vi trenger ikke 52 fly. Kjøpet av F-35 fortrenger satsingen på de andre forsvarsgrenene, og vi mener en forsvarlig forsvarspolitikk innebærer å kjøpe færre fly til fordel for landmakt og sjøforsvar.

Vi må sikre et forsvar som er bygd opp for å forsvare Norge, ikke innrettet for å bidra til NATOs krigføring utenlands. SV foreslår å omprioritere fra kampfly til viktige investeringer i Hæren og Heimevernet og til å øke seilingstiden i Sjøforsvaret og styrke Kystvakten. Vi vil hente norske soldater hjem fra utenlandsoperasjoner i Syria, Jordan, Afghanistan og Baltikum og sende amerikanske soldater hjem fra Værnes. SV vil investere i et forsvar som er innrettet for å forsvare Norge.

Forsvarsplanleggingen vil bli dyrere, ikke billigere, de neste årene. Ved å gjøre viktige prioriteringer og redusere flykjøpet vil vi kunne bygge en struktur som vi har mulighet til å finansiere uten at vi samtidig må bygge ned velferdsordninger eller gjøre usosiale kutt for å få det til.

Forsvarspolitikken bør bygge på avspenning og ikke på opprustning. Det har basepolitikken til Norge bidratt til i mange år. Derfor er vi imot utstasjonering av amerikanske soldater på norsk jord, noe som jeg også tok opp med forsvarsministeren i min replikk til ham.

SV ønsker et sterkt nasjonalt forsvar med en balanse mellom forsvarsgrenene, og vi ønsker å prioritere forsvar av Norge framfor bidrag til NATO og utenlandske operasjoner.

Dette var «the best of» SVs alternative forsvarsopplegg. Jeg ser at forsvarsministeren ikke er helt solgt, men kanskje er det muligheter framover allikevel.

Ingelinn Lossius-Skeie (FrP) [17:27:35]: I en stadig skiftende verden blir det å ha en noenlunde stabil utenrikspolitikk viktig. Utenrikspolitikk handler mye om relasjoner og om å styrke bånd mellom landene. Vær ikke for snar til å skille deg fra din far og din farfars venn, er det et ordtak som heter. Vi kan ikke kreve lojalitet, men vi kan være lojale. Jeg er veldig glad for våre historiske bånd til USA og Storbritannia – disse landene med «the special relationship». Derfor vil jeg gjerne uttrykk min respekt for den amerikanske presidenten, mr. Donald Trump.

Jeg er også veldig glad for at denne regjeringen har sørget for at vi har fått overvåkningsfly, P-8 Poseidon, som var et utrolig viktig innkjøp.

Jeg er videre glad for at vi har fått en forskningsavtale og en utviklingsavtale med nasjonalstaten Israel, i en tid da det indre forsvaret har blitt vel så viktig som det ytre. Det er i norsk interesse å styrke båndet mellom våre to nasjoner. Her handler det også om lojalitet. Israel er under press bl.a. fra Iran og fra krefter som ønsker å svekke Israel økonomisk, og som bruker argumenter fra en region hvor fredsavtaler ikke alltid overholdes. Jeg vil peke på Israel som et fyrtårn i kampen mot terror, med demokrati, religionsfrihet og likestilling.

Mitt håp er at disse tre blir stående som viktige nasjoner i utenrikspolitikken framover: USA, Storbritannia og – i større grad framover – Israel.

Svein Roald Hansen (A) [17:30:10]: Også i denne innstillingen er det en enstemmig komité som understreker Norges interesse av den internasjonale rettsorden, der forholdet mellom stater reguleres av en stadig tettere vev av forpliktelser, normer og konvensjoner. Dette er med på å gjøre vår bistand gjennom internasjonale organer og institusjoner mer effektiv. Det gir oss større trygghet gjennom NATO. Det sikrer tryggere rammer for norsk eksport gjennom EØS, frihandelsavtaler og WTO.

EØS er viktig for vårt forhold til EU og norsk eksport til våre naboland, men WTO er et viktig fundament for en regelstyrt handel globalt. Det 11. ministermøtet i WTO ble avsluttet i Buenos Aires i går uten nye avtaler. Men det bekymringsfulle er at det kunne gått verre, slik at dette betraktes som et resultat som er til å gå videre på. Grunnen til at man fryktet et verre resultat, er bl.a. at USA har lagt seg på en proteksjonistisk linje, hvor de bl.a. blokkerer utnevnelse av medlemmer til tvisteløsningspanelet i WTO.

Et lyspunkt er at det fra WTO-møtet kom en deklarasjon om kvinner og handel som 114 land signerte. Dette handler om å finne barrierer i regelverket, i finansiering og andre forhold som gjør det vanskeligere for kvinnelige næringsdrivende å koble seg på handel og internasjonale verdikjeder med sine produkter. Dette må Norge aktivt følge opp i sin handelspolitikk.

Jeg hørte representanten Hårek Elvenes gjenta noe vi de siste årene ofte har hørt fra Høyres representanter – og for så vidt også fra noen av Fremskrittspartiets – om Forsvaret, nemlig at vi nå er i ferd med å ruste opp et forsvar som var i ferd med å forvitre og ruste ned. Fra 2001 til 2012 brukte vi 14 pst. mer på nytt utstyr i Forsvaret enn på nye veier og jernbane til sammen. Under våre åtte år ble forsvarsbudsjettet økt med 50 pst. Hvis det er å ruste ned Forsvaret, har vi et felles problem, for da har vi ikke råd til å ruste det opp. Da tror jeg vi bare må erkjenne at vi kan holde oss med en grensevakt, en kystvakt, HV, Det frivillige Skyttervesen og musikken.

Kristian P. Wilsgård (FrP) [17:33:27]: Det er gledelig å kunne konstatere at det er bred politisk enighet om at Norge skal ha et moderne og alliansetilpasset forsvar. Den vedtatte langtidsplanen og landmaktforliket viser også at det er bred enighet om utviklingen av Forsvaret videre.

Norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk har som mål å sikre Norges suverenitet og politiske handlingsfrihet. Fundamentet for Norges sikkerhet er NATO. Derfor må Norge ha et moderne, fleksibelt og framtidsrettet forsvar, som inngår i en sterk og troverdig allianse.

Fremskrittspartiet er opptatt av at økonomien i langtidsplanen og konsekvensene av landmaktvedtakene må følges opp, slik at vi ikke kommer i en situasjon der den vedtatte strukturen ikke er finansiert. Årets budsjett viser at regjeringen tar dette på alvor, gjennom en eksponentiell finansiering av den forutsatte opptrappingen i fireårsperioden.

Forsvarsbudsjettet er historisk høyt og gir økt kampkraft og bærekraft. Budsjettet legger opp til vesentlige bevilgningsøkninger til sentrale kapasiteter i forsvarssektoren. Det legges opp til reduserte klartider, økt bemanning av operative kapasiteter og høyere aktivitetsnivå, hvilket representerer en høy forsvarspolitisk ambisjonsøking. Regjeringen fortsetter det videre arbeidet med å bygge grunnmuren som Forsvaret kan bygge videre på. Dette har allerede begynt å gi operativ effekt i forsvarsgrenene, Heimevernet, Forsvarets logistikkorganisasjon og Cyberforsvaret.

Hæren styrkes, og den helt nødvendige satsingen på vedlikehold videreføres også i 2018. Fremskrittspartiet er spesielt fornøyd med at etableringen av et jegerkompani ved Garnisonen i Sør-Varanger fortsetter, og at etableringen av en kampluftvernavdeling i Artilleribataljonen iverksettes samtidig som den økte aktiviteten i Panserbataljonen og 2. bataljon videreføres i 2018. Jeg registrerer også at anskaffelsen av nye kampfly, F-35, skjer i henhold til planene.

Fremskrittspartiet er fornøyd med utviklingen i Forsvaret. Et relevant og framtidsrettet forsvar er avgjørende for vår suverenitet og uavhengighet. Et sterkt og moderne NATO sikrer at vi også i en usikker framtid vet at vi har nødvendig støtte for å kunne fortsette å utvikle vårt land i en demokratisk tradisjon.

Norge som ytterpost for NATO er krevende og utfordrende. Det er derfor positivt at regjeringens forslag vektlegger overvåking, tilstedeværelse og suverenitetshevdelse i nordområdene.

Statsråd Frank Bakke-Jensen [17:36:39]: Det var omgrupperingsproposisjonen som fikk meg til å ta ordet på nytt. Der redegjør vi for noen endringer og nye prioriteringer. Jeg registrerer at det der er et forslag fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti om kjøp av nytt artilleri, rørartilleri, der man foreslår at Stortinget ber regjeringen framskynde investeringen i nytt artilleri, med sikte på leveranse til Norge i løpet av 2019. Det tror jeg faktisk vi skal klare. Vi har kommet så langt uti prosessen med konkurransegrunnlaget, testingen og valg av leverandør at det ser ut som om vi skal klare å forsere den anskaffelsen, slik at vi skal kunne se for oss en anskaffelsesperiode fra 2019 til 2021. Så det håper jeg kan være et lyst tiltak også for SV og Senterpartiet, siden vi har hatt en sånn hyggelig debatt om forsvarspolitikken!

Åsmund Aukrust (A) [17:38:05]: Jeg må nok skuffe dere og si at den jubelen vi vekselvis hører, ikke er fra folk som sitter ute og hører på denne debatten, men fra fredsaktivister som er ute og demonstrerer for Palestina. Det er også det jeg ønsker å bidra med i denne debatten.

Vi sier ofte at konflikten i Midtøsten er fastlåst. Men hadde det nå bare vært så vel. For konflikten er ikke fastlåst, den står ikke stille, den forandrer seg hver eneste dag. Bosettingene fortsetter, volden øker, og desperasjonen blir stadig større. Og når vi knapt trodde det kunne bli verre, tramper USAs president inn og setter fyr på hele regionen. Han sa at man skulle anerkjenne Jerusalem som Israels hovedstad og lovet å flytte den amerikanske ambassaden fra Tel Aviv til Jerusalem. Jeg er glad for at utenriksministeren og et samlet storting er så tydelig på at det ikke er aktuell norsk politikk, og at utenriksministeren er sterkt bekymret for det valget USA har tatt. Det er veldig bra.

Men fra regjeringen etterlyser jeg flere nye initiativer og en modigere stemme internasjonalt for hva Norge kan være med på for å vise palestinerne solidaritet og for å skape en ny dynamikk i prosessen. Norge har tidligere vært et land som har ledet an og hatt motet og viljen til å gå foran og ta nye initiativer – fra vi normaliserte forholdet til PLO på 1980-tallet til Oslo-prosessen på 1990-tallet og den forrige rød-grønne regjeringen, da Norge som det første vestlige landet anerkjente samlingsregjeringen mellom Fatah og Hamas, og den forrige regjeringen også var med på å oppgradere palestinernes kontor her i Oslo til en ambassade.

Nå ser vi ikke lenger det samme initiativet fra norsk side. På enkelte områder henger vi tvert imot etter. Det gjelder bl.a. i spørsmålet om merking av varer som er fra okkupert palestinsk land. Dette burde Norge kunne gjort, så norske forbrukere kunne hatt mulighet til å si fra at man ikke ønsker å være med og støtte okkupasjonen. Det ville også vært et tydelig politisk signal om at man ikke aksepterer okkupasjonspolitikken til Israel. Det ville være å følge EU-sporet, som jo denne regjeringen pleier å være glad i. Det er noe mange andre europeiske land gjør, så dette er ikke et spørsmål om Norge skal gå foran, det er et spørsmål om at vi ikke skal henge etter.

Arbeiderpartiet og SV fremmer i dag dette forslaget – til votering nå straks. Dette har jo tidligere både Senterpartiet og Venstre ment, så da hadde det jo vært et stortingsflertall bak det. Jeg synes det er skuffende at vi i dag ikke får det vedtatt.

La meg avslutte med å si at det heller ikke er vanskelig å finne problemer på palestinsk side, men vi må aldri miste fokus på hva som er det reelle problemet: okkupasjonen av Vestbredden og blokaden av Gaza. Når forhandlinger ikke fører fram, vinner ekstreme grupper. Vi må i hvert fall gjøre det vi kan for å gi håp til progressive krefter på begge sider av konflikten.

Geir Inge Lien (Sp) [17:41:19]: Senterpartiet er oppteke av eit breitt og sterkt forsvar. Senterpartiet fatta som første parti vedtak om NATOs 2-prosentmål. Det betyr at Noreg skal auke forsvarsløyvingane til 2 pst. av brutto nasjonalprodukt innan 2024. Målsettinga har Noreg forplikta seg til overfor NATO gjennom tilslutninga frå regjeringa på NATO-toppmøtet i Wales i 2014. Etter at Senterpartiet fatta sitt vedtak, har fleire parti følgt etter.

Alle dei store norske partia gjekk i år til val på partiprogram der dei har vedteke NATOs 2-prosentmål. Like fullt vedtek både regjering og storting i haust ei plan for Hæren og Heimevernet som vi veit ikkje møter NATO-målet.

Senterpartiet vil ha eit forsvar som sikrar Noreg i ei rekkje situasjonar. Anten det er hybridkrigføring, omfattande og koordinert terror, press på norske grenser eller invasjon, treng vi godt trente soldatar over heile landet. Senterpartiet vil sikre tryggleik og kontroll der folk bur.

Som følgje av stortingsbehandlinga av landmaktproposisjonen vart målet for heimevernssoldatar redusert frå 45 000 – som det var inntil i fjor haust – til berre 40 000 soldatar.

Vi er spesielt uroa for svekkinga av Forsvaret og beredskapen langs kysten. Sjøheimevernet vert frå nyttår lagt ned. Som ei følgje av regjeringa si langtidsplan for Forsvaret vart også korvettane til Sjøforsvaret avskaffa. Å kalle ei svekking av Heimevernet, nedlegging av Sjøheimevernet og avskaffing av kystkorvettane for ei styrking av Forsvaret, slik regjeringa gjer gjentekne gonger, er rett og slett grunnleggjande feil.

Styrk Heimevernet! har vist at Noreg er det einaste europeiske landet som svekkjer heimevernet sitt. Vi i Senterpartiet vil derimot styrkje Heimevernet. På sikt vil vi auke Heimevernet til 50 000 soldatar, og vi vil vidareføre Sjøheimevernet. Difor la vi fram eit forslag om nettopp dette under handsaminga av landmaktutgreiinga tidlegare i haust. Dessverre hadde vi ikkje med oss andre parti, og andre parti hadde ikkje like høge ambisjonar som det vi har på vegner av Heimevernet.

I fjor føreslo Senterpartiet å auke Heimevernets budsjett med 300 mill. kr for å fullfinansiere Heimevernet og sikre alle soldatar oppgradert materiell og moderne våpen. (Presidenten klubbar.) I år føreslår vi det same.

Ingjerd Schou (H) [17:44:43]: Om lag ni av ti jobber i utviklingsland skapes i privat sektor, og et nært samarbeid mellom næringslivet ute og hjemme er nøkkelen til at vi skal kunne nå våre utviklingspolitiske målsettinger, og ikke minst støtte opp under og prøve å innfri det som ligger i bærekraftsmålene. Det er et selvstendig poeng at vi skal klare å hjelpe land ut av fattigdom, og at land og folk skal kunne klare seg uten bistandsmidler.

Det er særlig tre forhold verden har som store utfordringer. Det er klima- og miljøområdet, det er krig og konflikt, og det er mangel på arbeidsplasser. Og nettopp det som handler om arbeidsplasser, er noe av det jeg hadde lyst til å rette oppmerksomheten mot. Hvis vi ser på bare ett av kontinentene, har Afrika i dag 1 milliard mennesker, og om noen år ikke langt der framme vil de bli 2 milliarder. Det betyr at vi har eksempler på land som for lenge siden fikk bistandsmidler, som i dag for lengst er ute av det området, og som klarer seg selv, nettopp fordi man har klart å skape arbeidsplasser – og det ikke i den offentlige sektor, men i den private, som vi kjenner veldig godt, og som det er mulig venstresiden ville kalle den kapitalistiske delen av verdensbildet, men som er helt avgjørende for at land og folk skal kunne løfte seg ut av fattigdom.

Vi er heldige i Norge. Vi er rike, og vi har oppslutning blant folk om å bruke våre skattepenger til å hjelpe og til å bistå. Da er det særs viktig at vi klarer å gjøre det som regjeringen gjør, bl.a. å bruke et av de viktigste enkeltstående instrumentene vi har, investeringsfondet Norfund, som regjeringen styrker betydelig – jeg tror det er nesten borti 50 pst. over neste stortingsperiode. Allerede neste år legges det opp til en betydelig kapitaltilførsel til det fondet, slik at vi kan være med på å legge grunnlaget for å skape flere arbeidsplasser.

Det er klart at vi må bruke bistand smart. Vi må bruke den godt, vi må bruke den slik at folk reelt sett opplever at arbeid er innen rekkevidde, og at man klarer seg selv. Men det betyr også at vi må styrke arbeidet med menneskerettigheter, det som handler om demokratiutvikling og rettsstatsprinsipper. Så det å skape arbeidsplasser er i seg selv en viktig søyle, men alene løser det ikke alle de utfordringer som ligger innenfor det å skape demokratier og bistå med det. Vi skal hjelpe land med å forbedre styresettet og å se på skattefinansieringsordninger og ressursforvaltning på en annen måte.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide [17:48:02]: Det er en betydelig bekymring vi har, at fredsprosessen i Midtøsten nå ikke bare sporer av, men heller ikke kommer tilbake på sporet i nær framtid. Det er også en av årsakene til at jeg på mandag sendte vår spesialutsending Tor Wennesland til regionen. Jeg har nær dialog med EU om spørsmålet, og jeg snakket med president Abbas på fredag for å understreke at vi ønsker å fortsette å bidra. Men det er vanskelig for Norge å klare det alene dersom partene ikke ønsker å snakke sammen, og dersom det er et ekstremt vanskelig forhandlingsklima i regionen. Vi bidrar med det vi kan for å søke å få prosessen på sporet igjen, og vi bidrar også gjennom AHLC, giverlandsgruppen som representanten kjenner godt til.

Når det så gjelder spørsmålet om Jemen, er det en dyp bekymring for situasjonen der. Det er også en av årsakene til at regjeringa har flyttet en god del ekstra midler dit, særlig når det gjelder det å avhjelpe en veldig akutt situasjon. Norsk eksportkontrollregelverk er, som representanten Eide kjenner til, blant verdens aller strengeste. Vi gjør hele tida vurderinger – det gjelder også i denne saken – av om vi kan innskjerpe reglene, men også om hvordan vi best kan bruke reglene på de aktuelle søknadene vi får om eksportkontroll. Når det er sagt, mener jeg likevel at vi må være ryddige i debatten. Representanten Eide sier at norske våpen mest sannsynlig eller med stor sannsynlighet bidrar i Jemen, men det er ingenting i de FN-rapportene som har kommet, som peker i retning av koblinger til norsk utstyr eller norsk ammunisjon brukt i Jemen. Vi har heller ikke åpnet for salg av våpen eller ammunisjon til Jemen, ei heller til Saudi-Arabia. I 2010, da SV satt i regjering, ble det åpnet for salg av våpen og ammunisjon til De forente arabiske emirater og Qatar. Det er bare viktig å understreke hva som er realiteten, og hva som ikke er det. Men igjen: Det er en sterk bekymring for situasjonen, og regjeringa gjør løpende vurderinger på dette feltet.

Så en liten visitt til spørsmålet om merking av varer. Der er det, som representanten Aukrust godt kjenner til, en problemstilling som har vært på bordet lenge. Den lå lenge i den forrige regjeringa uten at det ble tatt noen avgjørelse. Det er en komplisert sak, men vi følger den nøye og gjør våre vurderinger. Vi har klart og tydelig uttrykt at bosettingene på okkupert område er folkerettsstridige, og det legger vi til grunn for vår politikk.

Så til slutt: Skatt for utvikling er et veldig flott instrument som vi gjennom budsjettet nå styrker ved etablering av Kunnskapsbanken. Det kan Arbeiderpartiet og de andre partiene gjerne være med på i sin stemmegiving. Fra 2013–2014 til i dag har Skatt for utvikling-programmet bidratt til å øke skatteinngangen, bl.a. i Tanzania, med 60 pst. Det er et veldig godt resultat.

Hårek Elvenes (H) [17:41:26]: Den ellers så avbalanserte representant Hansen fra Østfold var nok litt overfølsom under mitt innlegg. Jeg sa jo ikke at den situasjonen som Forsvaret kom i, skyldtes Arbeiderpartiet. Den skyldes ulike regjeringer som ikke har sørget for at Forsvaret har blitt tilstrekkelig finansiert, slik at det har vært samsvar mellom mål, struktur og finansiering.

Ja, vi har en felles oppgave, og Arbeiderpartiet skal ha anerkjennelse for at de stiller seg bak langtidsplanen og landmaktforliket som Stortinget nettopp har behandlet. Men det er noen fakta i denne saken som står der. I desember 2012 holdt daværende statsminister Jens Stoltenberg en tale i Rena leir, der han sa at vi har et forsvar som strutter av sunnhet, og at omstillingen er så godt som gjennomført. Så kommer det et valg, og det kommer et nytt fagmilitært råd, der forsvarssjefen sier at vi har et forsvar som er under styrt avvikling, og at det ligger en etterlatt regning på 170 mrd. kr. Det var denne regjeringen, med den nåværende forsvarssjefen, som avdekte den situasjonen. Det var ikke informasjon som Stortinget hadde fått tidligere.

Så må jeg nevne at i perioden 2009–2012 var det kun 800 mill. kr i økning i langtidsplanen, og i perioden 2013–2016 var det ingen økning. Denne regjeringen har fått Stortingets flertall til å gå med på en økning i langtidsplanens ramme på 180 mrd. kr. Det er et taktskifte. Det medfører at man nå bygger opp forsvarsevnen – et forsvar som var under «styrt avvikling», for å bruke admiral Haakon Bruun-Hanssens ord.

Knut Arild Hareide (KrF) [17:44:04]: Me har nyleg debattert landmaktdelen av langtidsplanen for Forsvaret. Kristeleg Folkeparti er glad for den styrkinga me ser i nord, og me er òg glade for den delte løysinga mellom Bardufoss og Rygge når det gjeld helikopter og styrking av Heimevernet i samband med forliket i Stortinget. Og som eg påpeikte i replikkordskiftet med statsråden, er me òg glade for det breie forliket me ser på eit så viktig område.

Kristeleg Folkeparti ønskjer eit balansert forsvar med moderne og velfungerande kapasitetar innanfor både Hæren, Sjøforsvaret, Luftforsvaret og Heimevernet. Me var ikkje ein del av forliket rundt langtidsplanen i fjor haust, men Kristeleg Folkeparti meiner det er behov for å satse forholdsvis meir på både hær og heimevern enn det blei lagt opp til. Den prioriteringa blir òg reflektert i vårt alternative budsjett for neste år, som styrkjer landmakta med 0,5 mrd. kr utover regjeringa sitt opplegg.

Eg vil i dag òg spesielt nemna viktigheita av regjeringa sitt arbeid for veteranane. Kristeleg Folkeparti meiner at Veteranforbundet si påpeiking av behovet for ei ny vurdering av erstatningsordningane må følgjast opp, særleg kompensasjonsordninga for psykiske belastningsskadar.

Så vil eg òg i denne debatten kome inn på det som går på endringar i bistandsbudsjettet for 2017, for her får me altså endringar på 1,3 mrd. kr på grunn av mindre utgifter til flyktningar i Noreg enn ein rekna med. Det gir jo rom for viktige satsingar, som bidrag til Afrika sør for Sahara, den globale vaksinealliansen GAVI og ikkje minst humanitær hjelp i samband med rohingya-krisa og faren for hungersnød i Jemen, Sør-Sudan og Somalia.

Det er bra at nedgangen i flyktningutgiftene gir rom for slike heilt nødvendige satsingar. På den andre sida må det påpeikast at Stortinget sitt handlingsrom for omdisponering av store beløp er sterkt avgrensa ved nysalderinga mot slutten av året. Det er difor uheldig at regjeringa for andre året på rad har overbudsjettert såpass stort når det gjeld flyktningutgiftene, utan at det er blitt tilstrekkeleg korrigert i revidert budsjett. Eg har stor respekt for at det kan vere vanskeleg å berekne flyktningutgiftene, og at regjeringa ønskjer å vere på den sikre sida. Samtidig innskrenkar det Stortinget si moglegheit til å prioritere betydelege beløp, og det er uheldig. Mitt håp er difor at det i samband med revidert budsjett i 2018 blir lagt fram oppdaterte prognosar for nykomne flyktningar og utgifter som viser seg noko nærmare realiteten enn det regjeringa har greidd dei siste åra.

Ingelinn Lossius-Skeie (FrP) [17:57:16]: Jeg registrerer at Rødt vil boikotte Israel, som er det eneste liberale demokratiet i Midtøsten. De vil ikke boikotte noen andre land, selv om det i verden i dag, og særlig i Midtøsten, er mange land som er fulle av krig, vold og undertrykkelse. De ønsker f.eks. ikke å boikotte Marokko heller, som kontrollerer Vest-Sahara. Det er ingen kritikk hos Rødt av korrupsjon, av maktmisbruk og av undertrykkelse i de palestinske områdene, ikke engang av islamistgruppen Hamas.

Det er i norsk sikkerhetspolitisk interesse å ha et samarbeid med Israel i kampen mot terror, og regjeringen sier i sitt utenriksbudsjett, på side 187, at regjeringen er imot boikott av Israel. Boikott skaper avstand. Regjeringen tror i stedet på dialog og samarbeid for å skape tillit, som en forutsetning for å løse konflikten mellom israelerne og palestinerne.

Petter Eide (SV) [17:59:03]: Jeg må få lov til å komme med et lite tilsvar til utenriksministeren angående våpensalg til de krigførende partene i Jemen-konflikten. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at Norge i 2017 solgte for om lag 130 mill. kr til disse landene. Til Emiratene og Kuwait solgte vi såkalt A-materiell, altså ammunisjon, bomber og granater, slik SSB beskriver det.

Det er helt riktig at vi har et strengt regelverk i Norge. Hovedintensjonen i det regelverket er at Norge ikke skal bidra med våpen til land som er i krig. Det er hovedintensjonen. Mitt spørsmål er: Hvorfor skal vi lete etter et slags smutthull i det regelverket for å utnytte den lille muligheten som er for å selge våpen til land som driver krigføring, til land hvor vi ser de mest forferdelige krigsforbrytelser og de mest forferdelige humanitære lidelser? Hvorfor skal vi lete etter et smutthull innenfor det norske regelverket?

Ja, det er mulig at det er juridisk riktig, at det er en åpning i regelverket for å selge til disse landene, men hvorfor skal vi utnytte det lille hullet, når vi vet at de krigførende partene i Jemen fører en svært, svært dramatisk krig? Det er kommet FN-rapporter som veldig tydelig viser at disse landene bryter folkeretten på det aller, aller groveste.

Vi stilte i sommer utenriksministeren spørsmålet om han – det var han den gangen – kunne garantere at de norske våpnene ikke ble brukt i Jemen. Den garantien fikk vi ikke. Han kunne ikke garantere at de norske våpnene ikke var i Jemen. Det han kunne fortelle, var at man ikke hadde fått noen informasjon om at det var norske våpen i Jemen. Men det er noe helt annet. Han kunne altså ikke garantere at våpnene ikke var i Jemen.

Da er mitt spørsmål: Hvorfor kan vi ikke innta en føre-var-posisjon i dette? Hvorfor kan vi ikke på et slags etisk, moralsk og menneskerettslig grunnlag ta en føre-var-posisjon for å forhindre at norske våpen risikerer å havne i en av verdens aller verste kriger?

Til de flestes kjennskap har SV levert inn et representantforslag om dette, hvor vi ønsker å gå inn for en full stans i våpensalg til disse landene, så vi regner med å få denne debatten opp igjen til vinteren.

Eirik Sivertsen (A) [18:01:58]: Jeg er ikke riktig ferdig med Svalbard for i dag. Jeg lyttet nøye da justisministeren var på talerstolen. Til tross for sitt velformulerte manus hadde han ikke klart å formulere tilfredsstillende svar på de spørsmålene jeg reiste.

Justisministeren er gjort kjent med brevet fra Longyearbyen lokalstyre, som tar opp forholdene omkring den usikkerheten som befolkningen i Longyearbyen opplever som følge av de rasene som har gått. Det gikk et ras i 2015, det tok to menneskeliv – tragisk nok. Det gikk et nytt ras i 2017 – tilfeldigheter gjorde at det heldigvis ikke fikk fatalt utfall. Men den usikkerheten man lever med, er til å ta og føle på. Den kommer også til uttrykk i henvendelsen fra lokalstyret som justisministeren har fått som leder av Polarutvalget.

Her kommer det fram flere viktige forhold. Det ene er at en av de grunnleggende bekymringene man har, er at modellene for å beregne hvordan ras går, ikke er gode nok. Det var tilfellet med raset som gikk i år. NVEs modeller fanget ikke dette godt nok opp. Det var ingen overraskelse at det kom et ras, men måten det kom på – kraften og farten – var overraskende. Samtidig etterlyser lokalstyret mer økonomisk forutsigbarhet og større økonomiske midler for å kunne møte denne situasjonen. Det har ikke endret seg etter at regjeringen la fram sitt statsbudsjett. Da må jeg forutsette at justisministeren tar ansvaret og mener at den framgangsmåten som regjeringen nå legger opp til, er betryggende – og også hastigheten, eller mangel på hastighet, på gjennomføring av sikringstiltak i Longyearbyen i lys av de to rasene som har gått de siste årene.

Så vil jeg ta opp to av de spørsmålene jeg reiste tidligere i debatten, og de er knyttet til utredningen om ny energiløsning for Longyearbyen. Når får vi den? Den ble etterspurt i fjor høst. Det er sagt i revidert nasjonalbudsjett at arbeidet er kommet i gang, men det er ennå ikke gitt noe svar på når vi kan forvente at den foreligger. Det andre spørsmålet som jeg ber justisministeren svare på, er: Vil justisministeren vurdere hvordan vi skal samarbeide med våre arktiske naboer for å finne fornybare, innovative måter å forsyne et samfunn på som ikke er knyttet til hovednettverket for energileveranser?

Svein Roald Hansen (A) [18:04:48]: Representanten Hårek Elvenes mente at jeg var overfølsom på vegne av Arbeiderpartiet. Nei, det handler ikke om det. Men jeg reagerer på en tabloid form for debatt om Forsvaret. Det som representanten oppsummerte sitt innlegg med, var at vi hadde en forsvarsevne som var i ferd med å forvitre – å ruste ned. Og det var da jeg sa, på bakgrunn av den omstillingen vi har hatt i Forsvaret hele dette århundret – det begynte i 2001, da vi bygde om Forsvaret fra et innovasjonsforsvar, som i hvert fall ikke ville ha vært noe godt forsvar i dag, til det vi kaller et innsatsforsvar – hvor vi altså har investert 16 pst. mer i nytt forsvarsmateriell. Vi har fornyet materiellet i Forsvaret fra gamasjer, ski og ryggsekker til de nye jagerflyene som kommer. Hvis det kan kalles forvitring, mener jeg vi diskuterer dette helt utenfor enhver normal ramme. Det imponerer ikke meg om forsvarsjefen bruker uttrykk som styrt avvikling. Da blir jeg heller litt bekymret for hans forslag og vurderingsevne. Jeg har sittet i denne komiteen de siste åtte årene og hørt forsvarssjefens analyse fra år til år i forbindelse med budsjettet, og det gjennomgående bildet er at tingene er blitt bedre. Så har det gått litt opp og ned i de ulike våpengrenene fra år til år ut fra bevilgningene, men det overordnede bildet er en gjennomgående styrking av Forsvaret. Og at vi har et godt forsvar, har vi jo vist i utenlandsoperasjoner, hvor vi har gjort en fremragende innsats på flere områder.

Så er det helt riktig at man kan diskutere om utholdenheten er god nok, og om det er nok trening og øvelser. Det er noe vi kan diskutere innenfor normale rammer, men ikke tabloidisere det, slik som Hårek Elvenes har gjort i denne debatten, og som jeg har hørt andre representanter fra regjeringspartiene gjøre i andre debatter. Min anbefaling til forsvarsministeren – når han lager nye talepunkter til sine partifeller her – er: Legg bort det tabloide språket, for det er feil.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide [18:07:42]: Jeg har ikke noe ønske om å forlenge debatten, men jeg føler at jeg gjerne vil gi et svar på det representanten Petter Eide sa, nemlig at vi leter etter smutthull i regelverket. Vi følger et strengt regelverk. Det er ingen som leter etter smutthull. Vi følger det regelverket som har ligget til grunn for norsk eksport av våpen, ammunisjon og militært materiell i svært mange tiår, forvaltet av skiftende regjeringer. Jeg minner også om at muligheten for å eksportere A-materiell, altså våpen og ammunisjon, til De forente arabiske emirater og Qatar, kom i den tida SV selv satt i regjering.

Så har jeg også gitt veldig klart uttrykk for at vi har en dyp bekymring for situasjonen i Jemen. Det gjør også at vi kontinuerlig nå vurderer både dette og andre sider selvsagt av vår politikk. Det er, som representanten Eide også kjenner godt til, situasjonsbestemte vurderinger som gjøres som en del av vurderingen av om eksporttillatelse skal gis. Jeg mener også at det er viktig nok en gang å understreke at i disse FN-rapportene som har kommet, som gir grunn til betydelig bekymring for alvorlig og omfattende brudd på både menneskerettigheter og internasjonal humanitær rett, er det ingen kobling til at norsk våpen eller materiell skal være brukt. Jeg vil understreke det, fordi vi har heller ingen annen informasjon som tyder på det. Disse rapportene knytter seg særlig til luftangrep.

Når det er sagt, mener jeg likevel det er all grunn til å fortsette å følge denne situasjonen svært nøye, noe regjeringa også gjør. Det er en situasjon i stadig utvikling i negativ retning, og dette har altså ikke blitt bedre av at blokaden stadig opprettholdes, og at Saleh nå er drept. Det bidrar til at situasjonen på bakken er mer uoversiktlig og urolig, noe vi også kommer til å ta med i våre vurderinger av hvordan situasjonen er framover.

Steinar Ness (Sp) [18:10:11]: Tre korte kommentarar på slutten av debatten. Av og til kan politikk og politiske standpunkt vere vanskelege å forstå, men ikkje alltid, heldigvis.

Når Senterpartiet styrkjer Hæren og Heimevernet med 1,3 mrd. kr, er det ei styrking av Forsvaret. Merknaden til representanten Elvenes på dette punktet gjev såleis ikkje meining. Styrking av Hæren og Heimevernet er styrking av Forsvaret – vanskelegare er det ikkje.

Så synest eg det er hyggeleg at forsvarsministeren vil arbeide hardt for å få på plass nytt artilleri – eg ønskjer han lykke til med det. Vi skal følgje med og takk skal kome når artilleriet er på plass.

Det nye i denne debatten er vel at Framstegspartiet har funne ut at utviklingshjelp er hjelp til sjølvhjelp. Eg får seie det slik at det er no litt, sjølv om det ikkje nødvendigvis flytter verda i riktig retning.

Espen Barth Eide (A) [18:11:20]: Mot slutten av debatten vil jeg bidra med å takke for en god debatt.

Jeg føler behov for å komme med en kommentar til diskusjonen om De forente arabiske emirater, for jeg var etter en grundig behandling med og tok den beslutningen i 2010. Men det er altså en forskjell på 2010 og 2017, nemlig at krigen som nå foregår, ikke hadde startet i 2010. En del av vurderingen var altså at Emiratene ikke var i krig. Det eneste jeg sier med det, er at det bør være en viktig del av den vurderingen som nå skal gjøres. Jeg trekker det ikke lenger enn det.

Jeg følte også litt behov for å slutte meg til det representanten Svein Roald Hansen sa om Elvenes’ innspill. Jeg tror forsvarsdebatten ville stå seg på at vi erkjenner at det er lange, brede linjer og i hovedsak enighet om både bevilgningsnivå og innretning av Forsvaret, vi har gode debatter om det. Ser man statistisk på det, finnes det overhodet ikke noe grunnlag for å si at det var et markert brudd i 2013. Det var faktisk en god del penger som allerede var bevilget fra Stoltenberg-regjeringen som aldri ble brukt, bl.a. på store mengder hærmateriell. Da man hadde kommet på at man ikke hadde brukt de pengene, ble de på en måte bevilget en gang til. Denne historien kunne en dratt lenger, men jeg tror altså at hovedbildet er at Norge har et nivå på Forsvaret som det er bred enighet om. Det virkelig viktige spørsmålet er om man tør å ta de klare valgene. Det gjelder forholdet mellom hva man finansierer, og hva man vil få til. Der har altså Stoltenberg-regjeringen en god arv i at vi bevilget alle de pengene vi sa vi bevilget, og vi tok alle de grepene vi sa vi skulle ta. Det var i hvert fall daværende forsvarssjefer ganske fornøyd med.

Statsråd Per-Willy Amundsen [18:13:23]: Representanten Sivertsen tok opp noen spørsmål i forbindelse med skredsikringen på Svalbard, jobben etter rasene på Svalbard, som gjorde stort inntrykk på oss, og som hadde store konsekvenser for et lokalsamfunn som er tett knyttet sammen. Den oppfølgingen er i høyeste grad i gang. Representanten etterspør om jeg føler meg trygg på den oppfølgingen, og det kan jeg på vegne av regjeringen selvfølgelig bekrefte at jeg gjør. Det er et arbeid på gang sammen med både lokalstyret og NVE. Man skal få en rapport i februar om videre oppfølging – skredsikringssoner – som møter utfordringene på en god måte. Vi følger opp og forplikter oss fra storsamfunnets side på å ivareta Longyearbyen og innbyggerne der på en god måte. Det vil si at vi selvfølgelig skal gjøre det på en økonomisk forutsigbar måte.

Når det gjelder framtidens energiforsyning på Svalbard, er det – helt i tråd med det som var signalene i forbindelse med behandlingen av revidert nasjonalbudsjett tidligere i år – sånn at Olje- og energidepartementet vil sette i gang en utredning som skal sikre oss god tilnærming til de utfordringene som Svalbard-samfunnet og Longyearbyen vil stå i i framtiden. Vi skal ha gode energiløsninger som ivaretar en effektiv energiforsyning til Longyearbyen. Samtidig skal vi ha bærekraftige løsninger som står seg i et langsiktig perspektiv.

Jeg har litt vanskelig for å forstå etterlysningene og spørsmålene som reises fra Arbeiderpartiet. Dette er områder som regjeringen har den høyeste oppmerksomhet om, og som vi vil følge opp i det videre arbeidet. Jeg har så langt også forstått at dette er en forståelse og en enighet Stortinget stiller seg bak. Det er viktig at vi samlet står bak Svalbard-politikken som føres.

Eirik Sivertsen (A) [18:16:22]: Det er bred enighet om Svalbard-politikken, og at Norge skal ha et sterkt nærvær og tilstedeværelse på øygruppa. Men Arbeiderpartiet er bekymret for innbyggerne, og justisministerens svar når det gjelder bekymring for ras, står i sterk motstrid til hva lokalstyret gir skriftlig uttrykk for til både storting og regjering. Men jeg takker for svaret. Justisministeren er trygg på at man har iverksatt tilstrekkelig med tiltak. Det er bra, og jeg håper at justisministeren får rett.

Når det gjelder spørsmålet om energiforsyning, var justisministeren i tvil om hvorfor Arbeiderpartiet stilte spørsmål om dette, og om det var noe grunnlag for å stille spørsmål. Jeg stilte to spørsmål: Det første var: Når vil utredningen foreligge? Det svarte ikke justisministeren på. Det andre jeg spurte om, var: Vil justisministeren ta initiativ eller utrede samarbeid med andre arktiske naboer for å finne felles løsninger på felles problemstillinger? Det klarte heller ikke justisministeren å svare på, så framtiden får vise om det egentlig står så høyt på dagsordenen som han hevder.