Sandra Borch (Sp) [14:07:07] (ordfører for saken): Først må jeg få takke komiteen for et godt samarbeid i saken. Det er en samlet komité som viser til at Norges nasjonale bidrag etter Parisavtalen er et innmeldt mål om å redusere utslippene med minst 40 pst. innen 2030, noe vi vil gjennomføre sammen med EU. Samtidig har Norge lovfestet gjennom klimaloven at vi skal være et lavutslippssamfunn i 2050. Det er viktig at Norge arbeider både nasjonalt og internasjonalt for at verden skal lykkes med målsettingene i Parisavtalen.

Jeg regner med at de andre partiene vil redegjøre for sine standpunkter i denne saken, men samtidig må jeg på vegne av et flertall i komiteen vise til klimastrategien som ble vedtatt av Stortinget i april. Den inneholder en rekke tiltak og virkemidler som skal bidra til at Norge når vedtatte utslippsmål innen 2030, i tråd med europeiske og internasjonale forpliktelser.

Jeg må også fra flertallets side understreke at en helhetlig politikk for utslippskutt favner mange ulike sektorer, og at dette innebærer at tiltak og virkemidler må innarbeides og settes i system på en rekke områder. Det fordrer etter flertallets syn at det ligger ryddige, grundige og forutsigbare politiske vedtak til grunn.

Jeg vil også påpeke at en rekke av tiltakene som foreslås i dette representantforslaget, allerede er enten vedtatt, iverksatt eller under utredning. Det er også grunnlaget for at Senterpartiet ikke støtter alle forslagene som her fremmes.

Jeg vil også fra Senterpartiets side påpeke at i et samarbeid med EU kan 2030-målet for ikke-kvotepliktige utslipp nås hovedsakelig gjennom innenlandske utslippsreduksjoner, men det kommer i tillegg til bruk av EU-regelverkets fleksible mekanismer, et forhandlingsrom Senterpartiet mener Norge må bruke. Det er betydelige muligheter for innenlandske utslippsreduksjoner, og dette er en viktig prioritering som vil sørge for nødvendig omstilling i Norge på veien mot lavutslippssamfunnet.

Samtidig er det viktig at utslippskuttene gjennomføres på en mest mulig kostnadseffektiv måte for å få mest mulig utslippskutt for pengene. Dette har vært og er et viktig prinsipp i norsk klimapolitikk. Det er et grunnleggende viktig prinsipp i klimapolitikken at utslippskutt skjer i alle sektorer, og at utformingen av klimapolitikken i samfunnet generelt og i enhver sektor spesielt tar utgangspunkt i den klimaeffekten som ønskes oppnådd.

Men utslipp knyttet til matproduksjon og biologiske prosesser kan ikke direkte sammenlignes med utslipp knyttet til andre sektorer, fordi målet om utslippskutt i denne sektoren aldri kan bli null. Det ble også fastsatt av en samlet næringskomité i forbindelse med jordbruksmeldingen i 2017. Vurderingen av hvilke virkemidler som er best egnet til å utløse tiltak på de ulike områdene, kan etter Senterpartiets syn ikke være upåvirket av andre politiske mål og samfunnshensyn. Det er viktig å understreke hvor viktig det er at klimapolitikken utformes på en måte som sikrer fortsatt nasjonal matproduksjon, og som ikke ytterligere svekker landbrukets mulighet til å produsere mat til egen befolkning. Hensynet til akkurat det bør stå i en særstilling for Norges del med hensyn til hvor sårbar norsk matproduksjon er, og det nasjonale ansvaret vi har for selvforsyning. Tiltak som reduserer kjøttproduksjon innenfor landegrensene, noe denne regjeringen har tatt til orde for, men som med stor sannsynlighet vil føre til økt kjøttimport over landegrensene, er et eksempel på tiltak som Senterpartiet ikke kan stille seg bak.

Senterpartiet er utålmodig når det gjelder å satse på de større klimatiltakene som faktisk kan redusere utslippene stort både globalt og internasjonalt. Det gjelder særlig framdrift og investeringsbeslutninger for de prosjektene som er startet rundt karbonfangst og -lagring, og også det å få i gang et CO2-fond for næringstransport. Jeg ble bekymret da jeg hørte på Politisk kvarter her en morgen at regjeringen ikke har startet forhandlingene med NHO for å få på plass et CO2-fond. Derfor støtter Senterpartiet disse forslagene som er lagt fram i dag. Så vil jeg ta opp forslagene nr. 17–19.

Åsmund Aukrust (A) [14:12:22]: Det som skuffet meg mest med den nye regjeringserklæringen, var klimapolitikken. Den tok ikke de nødvendige klimaløftene som skal til. Verden har bare få år på seg om vi ikke skal øke gradene mer enn en halv grad. Vi handler ikke som vi skal. Denne regjeringen har en politikk for å bryte klimamålene for 2020. For 2030 har vi ikke satt et eget nasjonalt mål.

Arbeiderpartiet mente at vi skulle ha et eget nasjonalt mål, at vi skulle kutte i Norge og investere innenlands. Vi ville ikke kjøpe oss fri – og fikk støtte fra en samlet miljøbevegelse. Det mente Høyres Stefan Heggelund for under et halvt år siden var Trump-politikk. Nå skryter Trine Skei Grande av at regjeringen mener det samme. Problemet er at det ikke er sant. Problemet er at de har strammet opp retorikken, men med liten skrift i erklæringen står det det samme. De åpner opp for et fortsatt storstilt kjøp av kvoter. Det er opp til Siv Jensen å bestemme om det er nødvendig.

Når regjeringen ikke leverer i klimapolitikken, gjør vi i Stortinget det. Arbeiderpartiet og SV har fremmet 37 forslag om hvordan vi kan få en mer offensiv miljøpolitikk, om hvordan vi kan få til de store utslippskuttene her hjemme, i Norge. Miljøpartiet De Grønne støtter så godt som alle forslagene, majoriteten støttes også av Senterpartiet. Det viser tydelig hvor den mest ambisiøse siden i politikken ligger. Men den nye regjeringen stemmer altså imot hvert eneste forslag – ikke et eneste av disse forslagene mener regjeringen det er verdt å se på.

I går lovet regjeringen at de skulle lytte til Stortinget. Jeg tror vi trygt kan si at de stryker på første dag. Og om kritikk fra Arbeiderpartiet ikke går hardt inn på dem, skulle man tro de lyttet til sine venner i NHO. Den nye NHO-sjefen mener at det er så alvorlig at forslaget om CO₂-fond for næringslivet i dag blir forkastet, at man like gjerne kan bryte hele samarbeidet – et initiativ LO, NHO, ZERO og 22 andre organisasjoner står bak. Nå står hele samarbeidet på spill fordi regjeringen sier nei. Man skulle tro at man ville lytte, men nei da. Høyres Stefan Heggelund svarer med å skjelle dem ut, og sier de ikke har forstått noe som helst. Vi ser det igjen og igjen – en regjering som verken lytter eller samarbeider, og det om den saken som trenger det aller mest, klimasaken.

I går sa regjeringen også nei til å starte et arbeid med et nytt klimaforlik. Klimasaken går virkelig harde kår i møte med den nye flertallsregjeringen.

Men vi er klare til å gjøre jobben i opposisjon. Vi har alternativene som skal til. Vi vil gjøre byggeplassene mer miljøvennlige. Vi vil ha en storsatsing på miljøvennlig transport, på busser, biler, lastebiler og skip. Vi vil klimaomstille landbruket, slik at vi kan produsere verdens mest klimavennlige mat. Vi vil satse på teknologi som fanger CO₂. Å utvikle ny teknologi er bra for norsk klimapolitikk, og det er avgjørende for verden. Her har regjeringen vært en sinke. Dette bør være en storsatsing for Norge. Det trenger politisk ledelse, men vi ser det motsatte: kutt og utsettelser. Det er dårlig klimapolitikk, og det er dårlig næringspolitikk.

Arbeiderpartiets klimapolitikk er bra for kloden fordi den får utslippene ned. Den er bra for Norge fordi vi omstiller Norge gjennom å skape nye arbeidsplasser. Og den er bra for folk fordi vi har en klimapolitikk som er rettferdig, som inkluderer alle, som er tilpasset både de som bor i by, og de som bor i distriktet, de som har mye penger, og de som har lite. Omstillingen til det klimavennlige samfunnet må føre til at forskjellene reduseres, ikke øker.

Jeg tviler ikke på at Ola Elvestuen har et stort engasjement for å bekjempe klimaendringene. Jeg er ganske sikker på at det er mange av de forslagene som fremmes i dag, som han gjerne skulle sett at Venstre kunne stemme for. Problemet er at han har gjort seg selv til juniorpartneren til Høyre og Fremskrittspartiet. Da er det dette som er resultatet.

Arbeiderpartiet er klare til å ta lederrollen sammen med resten av opposisjonen, med gode krefter rundt omkring i Norge, i kommuner og i byer, med næringsliv, med fagbevegelse og med miljøbevegelsen. Det gjør vi gjennom de forslagene vi fremmer i dag, og det kommer vi til å fortsette å gjøre.

Jeg tar opp våre forslag i saken.

Stefan Heggelund (H) [14:16:50]: Først har jeg lyst til å takke komiteen for et godt samarbeid og saksordføreren for et godt arbeid med dette forslaget.

Det at vi har et godt samarbeid i komiteen, gjør også at jeg blir litt overrasket over at jeg hele tiden blir feilsitert av representanten Åsmund Aukrust. Jeg har ikke sagt at de fører en Trump-politikk – jeg sa i forbindelse med ACER-debatten og debatten om EUs klimastrategi at man snakket om internasjonalt samarbeid i det norske ordskiftet litt på den samme måten som vi ikke liker å høre fra over dammen. Det mener jeg er en helt legitim kritikk av noen av de argumentene som vi fikk i forbindelse med de to debattene.

Men la meg få lov til å takke for den debatten vi hadde i går. For uavhengig av hva man mener om regjeringserklæringen – som jeg ikke så veldig overraskende synes er god – var det en debatt der energi- og miljøkomiteen virkelig fikk satt fotavtrykk ved å snakke om det viktigste spørsmålet i vår tid, nemlig menneskeskapte klimaendringer. Det er viktig nettopp fordi det er så mange andre ting som hviler på at vi klarer å løse det. For eksempel er forskjellen på 1,5 grader og 2 grader bl.a. hvor mange hundrevis av millioner som må leve et liv i fattigdom. Det kan påvirke flyktningstrømmer, matproduksjon og hvor vi kan bo. Derfor, og av mange andre grunner i tillegg – f.eks. at det vil være direkte økonomisk uansvarlig ikke å bekjempe klimaendringene – er dette vår generasjons store utfordring.

Da er det også bra når det kommer forslag, uansett hvilket parti det forslaget kommer fra. I dette representantforslaget lå det opprinnelig 37 forslag, og jeg tror i den forbindelse at det kan være litt interessant å diskutere hvordan klimapolitikken bør styres, for det er faktisk ekte mennesker på ekte arbeidsplasser som skal omstille seg og nå frister som blir satt av myndighetene.

Alle sektorer skal kutte. Det er regjeringens politikk: Vi skal gå gjennom alle sektorer med konkrete tiltak for kutt, og alle sektorer skal omstilles for å få utslippene ned. Men det skal skje i samarbeid med fellesskapet. Vi skal både gjøre det dyrere å forurense og bidra med satsing på klimateknologi.

Jeg har ikke noe imot frister. I enkelte sammenhenger er det helt nødvendig å ha frister, f.eks. slik vi gjorde det med verdensarvfjordene. Men de fristene må være både holdbare i et klimaperspektiv og holdbare på den måten at folk fortsatt kan få lov til å ha en jobb å gå til. Det er slik vi opererer i klimapolitikken.

Jeg er enig med saksordfører Sandra Borch fra Senterpartiet i at det er lite nytt i disse forslagene vi har på bordet i dag. Representantforslaget handler om nye tiltak og virkemidler for kutt i norske klimagassutslipp fram til 2020, men ingen av forslagene bidrar til kutt i klimagassutslipp fram til 2020 – ingen av dem. Og en rekke av disse forslagene er allerede ivaretatt av regjeringens politikk. Så Arbeiderpartiets og SVs klimapolitikk er tydeligvis blitt bare å bla gjennom dokumenter om hva regjeringen allerede gjør, for så å skrive dem inn i dette Dokument 8-systemet som vi har inne på Løveporten, og fremme dem som om det er deres egne forslag.

Er det slik vi skal drive klimapolitikk? Er det slik vi skal gjøre det? Jeg er enig i at vi burde tenke mer felles om hvilke forslag og hvilke tiltak som skal komme, og når vi skal gå gjennom alle sektorene for å nå de ambisiøse målene som regjeringen har satt – nå 45 pst. i ikke-kvotepliktig sektor fram til 2030 – da trenger vi alle gode krefter. Men er det da en unødvendig polarisering av debatten vi trenger? Er det sånn vi burde gå fram? Burde vi ikke heller se på dette som en felles oppgave, hvor vi prøver å legge partipolitikken til side?

Så til det konkrete forslaget som det er blitt litt debatt om, og hvor jeg også ble feilsitert av representanten Aukrust. Det gjelder CO₂-fond for næringstransporten. Det er to problemer med forslaget. Det ene er at det beskriver noe som allerede skjer – det forhandles om CO₂-fond for næringstransporten. Men så er det det andre problemet: at Arbeiderpartiet og SV vil at man skal låse seg til én spesifikk modell. Men hva er da vitsen med forhandlingene? Det var det jeg lurte på på Politisk kvarter her om dagen, for da NHO påsto at de ville bryte samarbeidet hvis vi ikke stemte for dette Dokument 8-forslaget fra Arbeiderpartiet og SV, måtte jeg nesten få svar på: Stemmer det? Går de da fra forhandlingsbordet? Heldigvis ble det avkreftet i løpet av den debatten, og jeg synes det er bra at vi skal fortsette de viktige forhandlingene for at vi skal få en så god politikk som mulig for å nå de ambisiøse målene vi har satt oss for transportsektoren.

Gisle Meininger Saudland (FrP) [14:22:08]: Nå behandler vi et representantforslag om en punktliste for å redusere klimagassutslipp. En punktliste høres tilforlatelig ut og ser for det utrente øyet offensivt ut, men det er jo ikke det når mange av forslagene er resirkulerte forslag, forslag som regjeringen allerede jobber med. Komiteen som har behandlet forslaget, er kjent med sirkulærøkonomi, men sirkulærpolitikk er ikke like bra. Saksordføreren sa selv at her er det ikke mye nytt.

Det var en ting som ble skrevet som jeg stusset over, som jeg likte. Det var fra Miljøpartiet De Grønne:

«Dette medlem merker seg imidlertid at forslaget kun omhandler norske utslipp og unngår å ta stilling til Norges største bidrag til de globale klimagassutslippene, nemlig utslipp i utlandet forårsaket av norsk petroleumsproduksjon.»

På en måte er jeg veldig enig, for det er helt sant at Norges viktigste bidrag til klima er petroleumsproduksjonen, men ikke på den måten som Miljøpartiet De Grønne eller andre miljøpartier tenker. Uansett om miljøpartier liker det eller ikke, gjør hver eneste kubikkmeter gass som suges opp fra havbunnen, at klimagassutslippene går ned. Vi erstatter dermed det skitne europeiske kullet, som vi alle sammen har lyst til å bytte ut, med ren norsk gass. Det omtales dessverre ikke like mye i dette forslaget.

Så har vi til og med et parti som sier at alle skal med, men det gjelder ikke lenger for oljenæringen, som ikke skal med, og Norges viktigste næring får færre og færre venner. Men utrolig nok får Norges viktigste næring flere venner i utlandet. Jeg vil sitere Tysklands forbundskansler, Angela Merkel, som sa følgende til den tyske tv-stasjonen ARD for noen få dager siden – jeg har for letthetens skyld oversatt det til norsk, sånn at det skal være klinkende klart:

I lys av den planlagte kullavviklingen vil naturgass spille en større rolle i de kommende tiårene i Tyskland. Den skal leveres fra Russland, men også fra USA og andre stater. Infrastrukturen vil bli utvidet i alle retninger.

Ja, det er helt sant, for Tyskland faser ut sitt kull, og når de faser ut sitt kull, må de erstatte det med norsk gass, som betyr at klimagassutslippene globalt sett går ned. Uansett hvordan man vrir og vender på det, er klimautfordringene et globalt problem, og da må vi finne de beste globale løsningene.

Helt til slutt vil jeg også påpeke at trolig er den personen som kommer til å slå av de europeiske gasskraftverkene, ennå ikke født, men jeg ser at debatten om norsk gassproduksjon i høyeste grad er i gang. Dette håper jeg at en del av representantene vil komme innom i sine innlegg her, sånn at vi ikke bare diskuterer de dyre innenlandske tiltakene, men også elefanten i rommet, som nemlig er kullkraftverk i Europa og hvordan vi skal utfase det.

Lars Haltbrekken (SV) [14:25:56]: Om ett år skulle Norge ha sett en kraftig reduksjon i sine utslipp av klimagasser. Dessverre har denne regjeringen de siste årene styrt målbevisst mot å bryte klimaforliket, som det var bred enighet om i denne sal i 2012. Nå loves vi i stedet nye klimatiltak og økte ambisjoner fra regjeringspartiene. Nå skal utslippene kuttes innen 2030.

Vel, skal vi klare dette, holder det ikke å vente til neste stortingsperiode eller den etter det med å sette i gang utslippskuttene. Vi må starte her og nå fordi investeringer vi gjør i dag, bestemmer hvordan samfunnet fungerer i lang tid framover. En ny bygning kan ha en levetid på 100 år eller mer, en ny fabrikk kan ha produksjonsmidler med en levetid på flere tiår, og en gjennomsnittlig ny bil vil bli værende på veiene i 18 år. Derfor må de investeringene vi gjør og de beslutningene vi tar i dag, ikke bare forsvares overfor dagens befolkning, de må også kunne forsvares overfor dem som ikke er her ennå. De må kunne forsvares i lys av verdens behov for å halvere klimagassutslippene innen 2030 og fjerne dem helt innen midten av dette århundret.

Norge har et svært godt utgangspunkt for å være blant landene som går foran og viser at det er mulig å kombinere lavere klimagassutslipp med god samfunnsutvikling. Norge kan gjøre en forskjell internasjonalt. Det har vi vist både gjennom elbilpolitikken, som det er bred enighet om, og gjennom satsingen på bevaring av regnskog.

I min hjemby ble det på mandag åpnet en ny batterifabrikk hos Siemens. Noe av det viktigste vi som politikere kan gjøre, er å skape marked for klimaløsninger, gjøre det lønnsomt å produsere og ta i bruk nullutslippsløsninger, sørge for at ordrebøkene til Siemens’ nye batterifabrikk i Trondheim fylles. Dette er kjernen i mange av de forslagene som SV har fremmet, bl.a. sammen med Arbeiderpartiet, i denne saken.

I fjor vedtok Stortinget å stille nullutslippskrav til cruiseskip og andre turistbåter som skal seile inn i norske verdensarvfjorder og turistfjorder. Kravet skal tre i kraft i 2026. Dette kravet har vakt stor oppmerksomhet og er hilst velkommen av de delene av næringslivet som produserer nullutslippsteknologi for skipsfarten, men det manglet ikke på dem som sa at tidsfristene var for knappe, og at dette var umulig.

I dag kunne vi ha tatt noen skritt videre. I dag kunne vi, som jeg sa, bidratt til at ordrebøkene hos Siemens i Trondheim hadde blitt fylt opp. Vi kunne blitt enige om å stille krav til bl.a. oppdrettsnæringen om nullutslipp av klimagasser i nye oppdrettskonsesjoner. Dette ville ha skutt fart i etterspørselen etter brønnbåter og driftsbåter til oppdrettsnæringen som går på ren strøm eller andre utslippsfrie energikilder. Men dette markedet vil verken Høyre eller Fremskrittspartiet eller de to miljøpartiene Venstre og Kristelig Folkeparti være med på.

De globale klimagassutslippene er nå høyere enn noensinne. De ødeleggende klimaendringene er i gang. Vi kan ikke fortsette å utrede oss ut av klimaproblemet, som regjeringen legger opp til i sitt svar til våre forslag eller i den nye regjeringsplattformen.

Det er ikke bare synd at regjeringspartiene – med Venstre og Kristelig Folkeparti, som tidligere har vært viktige allierte i klimasaken – stemmer mot absolutt alle våre forslag i dag, for ikke bare bryter regjeringen med klimaforliket fra 2012, regjeringspartiene legger i dag også grunnlaget for at nye klimaløfter skal bli brutt i framtiden, når de stemmer mot samtlige av våre forslag til å komme i gang med utslippskuttene her og nå.

Jeg tar med det opp de resterende forslag som SV står bak.

Ketil Kjenseth (V) [14:31:14] (komiteens leder): Jeg tror det er greit, for dem som lytter til denne debatten, å ta opp bakgrunnen for denne saken og tidspunktet da den ble fremmet. Arbeiderpartiet og SV fremmet vel denne mens debatten gikk på sitt høyeste i Kristelig Folkeparti om sidevalg, da en sikkert håpet at en skulle endre regjering i Norge.

Det er interessant å følge den tanken litt videre. Hvilke klimaambisjoner skulle vi fått ut av disse 37 forslagene som er noe annet enn det den nye regjeringsplattformen sier? Den 17. januar er nå noen dager siden. Det sier også noe om at det ikke var så lett for posisjonen i Stortinget å sitte og forhandle med opposisjonen om dette samtidig som vi forhandlet om en ny regjeringserklæring. For Venstre var det i hvert fall mye viktigere å delta i forhandlingene på Granavolden og sørge for at vi nå har hevet forpliktelsene til å kutte 45 pst. innen 2030 i Norge. Det er en tøff ambisjon. Men vi ser også gjennom undersøkelser som er gjort, og publisert i Aftenposten i dag, at folks vilje til å bidra er stor. Vi har folk med på laget, de er villige til omstilling. Det er noe av det som skjer nå. I fjor var for første gang en elbil den mest solgte bilen i Norge. Vi skal videre til nyttetransporten og tungtransporten, men vi skal også bygge ut ladestasjoner som følger med, i samme takt som folk og bedrifter omstiller seg og kjøper ny teknologi.

Da er virkemidlene viktige. Vi har løftet Enova med mye penger og har mange virkemidler. Vi har i regjeringsplattformen forpliktet oss til vekst i CO₂-avgiften, og innblandingen av biodrivstoff og elbilpolitikken fortsetter. Så omstillingstakten er stor. I tillegg skal vi nå begynne på bygg og anlegg-sektoren. Innen 2025 skal den bli fossilfri. Noe av det store løftet og den store muligheten vi har til å kutte i innlandsutslipp de neste årene, er nettopp å sørge for at de store byggeprosjektene, gjerne bestilt av offentlig sektor, faktisk kutter utslippene under byggeprosessen, men også å sørge for at utslippene de neste 30, 40, 50 årene de byggene skal stå, blir minst mulig.

En del av regjeringsplattformen er en global innsats. Vi øker innsatsen i klimafondet, og vi skal satse mer på fornybar energi og bidra til det i andre deler av verden. Det er også viktig med tanke på klimatilpasning – der vi er en stor aktør, både ved å utvikle teknologi i Norge, og også ved å bidra der ute – hvor særlig havnivåstigning er en stor utfordring for dem som bor på øygrupper, og hvor vi ser orkaner og andre naturfenomener slå inn og gi store utfordringer for befolkninger som har liten beskyttelse.

Representanten Lars Haltbrekken nevnte sin egen hjemby, Trondheim, som i forrige uke åpnet en batterifabrikk, og mye av teknologien inne i fabrikken er levert av min naboby, Raufoss. Så her skjer det også en robotisering, en digitalisering og en storstilt norsk utvikling av teknologi som nettopp kan være med på å bygge sånne fabrikker. Det neste steget er at vi får bygd en bildelfabrikk i Innlandet som skal bygge batterier til biler, mens den i Trondheim er mye rettet mot maritim sektor.

Apropos Innlandet: Det er bygd en ny isolasjonsfabrikk basert på trefiber på Gjøvik, hvor Hunton er utbygger. Nå kommer Woodrock inn og skal antakelig etablere seg i nabolaget. De skal kombinere flis og andre kompositter til nye produkter. Det er i ferd med å bli en av de første bærekraftige, sirkulære industriområdene i Norge, og i løpet av dette året skal vi også utarbeide en sirkulær strategi.

Mye av det som er lagt på bordet her, som vi skal gjøre innen 2020 – vi har altså noen måneder på å gjennomføre det – må vi ha noen år til på, men det meste av dette er, som også representanten Sandra Borch sa, allerede i bestilling og under utvikling.

Une Bastholm (MDG) [14:36:30]: Norsk klimapolitikk er full av hårete mål og brutte løfter. Det har den vært lenge, og det er den fortsatt. Det er da kanskje ikke så veldig rart – som en undersøkelse viste nå nylig – at tre av fire nordmenn sier at de ikke har noen tro på at Norge kommer til å nå målet om 80 pst. kutt innen 2050. Da er det vår oppgave å motbevise det.

I 1989 la Gro Harlem Brundtland fram Norges første stortingsmelding om klima. Der gikk regjeringen inn for å redusere veksten i CO₂-utslippene sånn at de ble stabilisert i løpet av 1990-årene, for deretter å bli redusert. Det mente Stortinget var for passivt. Flere partier gikk inn for å skjerpe målene, og Senterpartiet gikk lengst og ville halvere Norges klimagassutslipp innen år 2000. Det gikk, som vi alle vet, ikke så veldig bra. Utslippene vokste gjennom hele 1990-tallet.

Ambisiøse klimamål er veldig bra, men det er ikke nok. Norsk klimapolitikk har til tider vært blottet for tiltak og virkemidler som monner. Men noe er i ferd med å skje. Det kan virke som om vi er i ferd med å få en ny klimaopposisjon i Stortinget. Representanten Barth Eide sa nylig at vi ikke kan frede leterefusjonsordningen. Det viser at Arbeiderpartiet er i bevegelse. Men så gikk partileder Jonas Gahr Støre ut for å avverge debatten noen timer senere, og det viser at partiet har langt igjen før de kan kalle seg et grønt parti.

Men disse 37 forslagene vi diskuterer i dag, vil utvilsomt bidra til å kutte klimagassutslippene i Norge, og De Grønne vil stemme for dem alle sammen. Vi er glad for at regjeringen er i gang med flere av tiltakene allerede, og tenker vel som så at vi håper regjeringspartiene ser på dagens debatt og vedtakene som vi eventuelt får, som en anledning til å få opp tempoet.

Spesielt vil jeg trekke fram forslaget om å innføre sektorvise forpliktende handlingsplaner for hvordan utslippene skal reduseres fram mot 2030. Det forslaget handler kort og godt om å få mer kontroll på klimapolitikken, og det vil være en presisering av klimaloven sånn som den er i dag. Sånne sektorvise forpliktende handlingsplaner har vi i byrådet i Oslo, der Miljøpartiet De Grønne, Arbeiderpartiet og SV styrer sammen. Det har vi med stor suksess, og det har fått internasjonal anerkjennelse.

Men skal vi halvere utslippene innen 2030, som vi må for å begrense oppvarmingen til 1,5 grader, må vi gå lenger. Det største hullet i Arbeiderpartiet og SVs opprinnelige forslag er at ikke ett av dem berører tempoet i oljeutvinningen. Utslippene fra norsk olje- og gassutvinning har økt med 78 pst. siden 1990. Oljesektoren er utslippsverstingen i Norge. Klimarisikoutvalgets rapport slår fast at jo mer ambisiøs den globale klimapolitikken blir, desto mindre vil norsk olje være verdt. EU skal bli klimanøytral og legger opp til 70 pst. nedgang i energiimporten til EU i årene framover. Det vil ramme norsk olje- og gasseksport hardt. Likevel subsidierer regjeringen oljeselskapene med milliarder når de vil lete etter mer, og foreløpig er dessverre også Arbeiderpartiet med på å velsigne det.

Jordbruk er en annen sektor som disse 37 forslagene bare berører med en harelabb. Å gjøre norsk matproduksjon bærekraftig krever ganske store endringer i norsk landbrukspolitikk, men jordbrukets klimaproblem er ganske enkelt. Det handler litt om den fossile energien som landbruket er avhengig av, men det handler også om – og det er kjernen – at nordmenn spiser dobbelt så mye kjøtt som vi gjorde i 1960, og 50 pst. mer kjøtt enn vi gjorde i 1990. Enten man spør Nordisk ministerråd, EAT, CICERO eller NIBIO, vil man få samme svar: Det mest effektive klimatiltaket i norsk jordbruk er å produsere mindre kjøtt, kombinert med tiltak for å få nordmenn til å spise mer plantebasert. Det gjelder, selv om Miljøpartiet De Grønne er enig i at i en ideell verden – og dette går særlig til Senterpartiet – er det forskjell på biologisk karbon og fossilt karbon. Det er bare det at vi allerede har et klimaproblem, og det er til og med sånn at de utslippene som kommer fra landbruket, av lystgass og metan, er ekstra hissige og farlige på kort sikt. Mindre kjøttspising i rike land vil dessuten spare det norske samfunnet for milliarder i helseutgifter hvert år. Det vil også styrke norsk selvforsyning radikalt.

Så vi er glade for denne anledningen til å diskutere klimatiltak, og vi håper Stortinget blir med oss i Miljøpartiet De Grønne på en enda mer radikal klimapolitikk framover – også innenfor olje og landbruk.

Bjørnar Moxnes (R) [14:41:47]: Norge trenger en rettferdig miljøpolitikk. Det har vi ikke i dag. Det betyr at vi må som fellesskap ta noen strukturelle valg for å sikre at vi når 1,5-gradersmålet, og ikke at vi lar det være opp til lommeboka til folk flest om de vil ta miljøvennlige valg eller ikke. Men det er det vi får med regjeringens politikk. De som har råd, kan kjøpe seg elbiler og dermed spare penger i bomringen. De som ikke har råd til å bytte ut bilen sin, må betale enda mer i miljøavgifter for den bruken de ikke får hverdagen til å gå opp uten.

Vi har dårlig tid på oss til å stanse klimaendringene, omtrent minus 20 år. Det vi kan klare nå, er å begrense klimaendringene, og de må begrenses til 1,5 grader. Å få til det krever store tiltak. Vi må sette oss mål for å kutte utslipp i Norge, ikke bare gjennom kjøp av kutt ute. Vi må legge om oljeindustrien, få brukt kompetansen til dem som jobber i oljeindustrien, i ny fornybar industri, og det vil kreve at vi bl.a. slutter å subsidiere oljeletingen. Da kan vi få 12 mrd. kr til å bygge opp ny og miljøvennlig industri med mange arbeidsplasser langs hele kysten vår.

Det mangler ikke kunnskap om hva vi skal gjøre, ikke teknologi. Det er også vilje ute blant folk til å gjøre noe for klima. Det som mangler, er politisk handlekraft i de store spørsmålene som vi ikke kan løse hver for oss, men som må bestemmes i fellesskap. Vi kan ikke bygge ut mer jernbane bare på dugnad eller la NRK arrangere den store landstrømdagen. Vi kan ikke omstille norsk industri på dugnad eller vente på at oljeselskapene av seg selv velger å la oljen ligge. Vi kan ikke overlate til idrettslag og foreninger å gjøre den helhetlige opprustingen av norske vannkraftverk, som ville vært landets aller største enøktiltak. Det er disse samfunnsmessige prosjektene som må vedtas og gjennomføres i fellesskap, prioriteres her på Stortinget med penger og ressurser, ikke bare med mål og ambisjoner.

Så har regjeringen en nærmest ukuelig tro på at ny teknologi og såkalt grønn kapitalisme skal kunne redde oss, selv om vi vet at evig vekst på en klode med begrensete ressurser er helt umulig i lengden. Det vi trenger, er en miljøpolitikk som sikrer rettferdig omstilling, og det betyr å ta politisk ansvar, som regjeringen ikke gjør. De legger opp til at alle konkurrerende virksomheter i staten skal vokse, men hvordan skal NSB klare å levere både bedre og billigere togtilbud når flybillettene blir stadig billigere og det ikke satses på å bygge hurtigtog eller flere dobbeltspor?

Regjeringen vil også bygge en ny rullebane på Gardermoen. Det vil øke kapasiteten på flyplassen og legge masse dyrkbar mark under asfalt. De har i dag et mål om at Avinor skal sørge for 4 pst. årlig økning i flytrafikken. Samtidig skal folk fleste begrense flygingen. Det skal være opp til hver og en sin lommebok.

Økt vekst samtidig med miljøavgifter er en usosial og dårlig miljøpolitikk. Rødt foreslår i stedet at regjeringen endrer Avinors mål om 4 pst. årlig trafikkøkning til 4 pst. årlig trafikknedgang. Dette er reell miljøpolitikk som sikrer de endringene som må til for å klare å nå 1,5-gradersmålet, og som ikke er symbolpolitikk som gir skatteletter til de rikeste med den ene hånda, og som deler ut miljøavgifter med den andre hånda.

Med det tar jeg opp Rødts forslag i saken.

Statsråd Ola Elvestuen [14:46:37]: Den siste rapporten fra FNs klimapanel viser hvor dramatiske konsekvensene av klimaendringene kan bli. Den viser hvor stor forskjell det er mellom 1,5 og 2 graders oppvarming. Verden må derfor ha en langt større og raskere omstilling enn det vi tidligere har lagt til grunn. Dette problemet kan bare løses gjennom globalt samarbeid, og Norge må kutte egne utslipp betydelig, raskt og tilstrekkelig.

Gjennom Granavolden-plattformen forsterker vi klimapolitikken. Regjeringen vil at Norge skal melde inn et forsterket klimamål til FN i 2020, og videre at Norges ikke-kvotepliktige utslipp i 2030 skal være redusert med minst 45 pst. sammenlignet med 2005. Dette er en betydelig forsterkning av politikken. Regjeringen mener at reduksjonen skal skje innenlands, og planlegger for dette.

I 2050 skal Norge være et lavutslippssamfunn. I Granavolden-plattformen sier regjeringen at vi vil redusere klimagassutslippene med 90–95 pst. innen 2050. Dette er en forsterkning av det lovfestede målet i klimaloven. Vi arbeider nå med en lavutslippsstrategi og vil legge denne fram for Stortinget i løpet av høsten 2019.

For å nå klimamålene må vi gjøre mer av alt. Det borgerlige flertallet har siden 2013 hevet det generelle avgiftsnivået for utslipp av klimagasser, som i år er på 508 kr per tonn CO2. I tillegg har vi opphevet en rekke reduserte satser og fritak. I Granavolden-plattformen varsler vi at vi vil trappe opp den flate CO2-avgiften med 5 pst. årlig for alle sektorer fram til 2025.

Norge er og skal fortsette å være et foregangsland innen nullutslippsløsninger i transportsektoren. 31 pst. av nye personbiler i 2018 var nullutslippsbiler. Og vi må fortsette denne elbilrevolusjonen. Regjeringen har i Granavolden-plattformen sagt at en videreføring av fritak for engangs- og merverdiavgift skal fortsette denne stortingsperioden. Målet er at vi bare skal selge elbiler eller nullutslippskjøretøy i 2025.

Regjeringen arbeider med en handlingsplan for fossilfri kollektivtrafikk innen 2025. Bybussene skal være utslippsfrie i 2025. Regjeringen vil også legge fram en handlingsplan for infrastruktur for alternative drivstoff. Vi vil fortsette satsingen på jernbane og på kollektivtransport, sykkel og gange, i samarbeid med de store byene.

Regjeringen jobber også med en handlingsplan for grønn skipsfart. Målet er hevet til at vi skal redusere utslippene med 50 pst. innen 2030, og det arbeides også med en handlingsplan for å ta i bruk hydrogen.

Sammen med økte forskningsmidler, Miljøteknologiordningen, og nå også etableringen av Nysnø, er Enova et sentralt virkemiddel i arbeidet med å fremme innovasjon og utvikling av nye energi- og klimaløsninger. For eksempel tildelte Enova i 2017 over 1 mrd. kr til prosjekter i transportsektoren. Landanlegg for lading av hel- og delelektriske ferjer, helelektriske autonome containerskip og uttesting av hydrogenbusser er bare noen av eksemplene. Vi har også økt overføringen til Enova med 444 mill. kr i 2019.

Regjeringen har innført et forbud mot bruk av mineralolje til oppvarming av bygninger fra 2020. Vi vil innlemme bruk av mineralolje til byggtørk og byggvarme og forbud mot fossil olje til oppvarming. Dette vil bli innført fra 2022. Dette er viktige steg mot målet om fossilfrie bygge- og anleggsplasser i 2025. Bruk av mineralolje til oppvarming av driftsbygninger i landbruket blir forbudt fra 2025.

Vi jobber også med en strategi for en sirkulær økonomi. Bedre ivaretakelse av ressursene i hele verdikjeden er et viktig tiltak for framtiden.

Vi må også utvikle teknologi for fangst, transport og lagring av CO2. Norcem og Fortum Oslo Varme har fått tilskudd til forprosjektering av CO2-fangst ved sine anlegg. Budsjettet for 2019 innebærer en bevilgning på 163 mill. kr til videre arbeid med et fullskalaprosjekt.

Vi vil forsterke klimapolitikken ytterligere i årene som kommer, og jobber systematisk med dette. Vi vil gjennomføre en utredning med helhetlige forslag til tiltak og virkemidler for å oppnå nye klimamål i 2030 og 2050 etter modell av Klimakur – dette som et arbeid også for å legge fram en plan med de sektorvise målene som er nødvendige, og med konkrete tiltak for å nå målene i 2030.

Jeg merker meg at komiteen fremmer en rekke forslag til klimatiltak som allerede i stor grad er iverksatt gjennom de fire regjeringspartienes politikk.

Vi må få til en rask omstilling. God klimapolitikk skapes gjennom konkrete tiltak og konkrete virkemidler.

Lene Westgaard-Halle (H) [15:02:17]: Jeg er veldig, veldig glad for det store engasjementet vi ser for klima hos alle – ikke absolutt alle, men nesten alle – partier i Stortinget. Dette Dokument 8-forslaget understreker det. Her er det lagt fram veldig mange gode forslag som de fleste er enige om. Derfor er det også sånn at nesten alle de gode forslagene som er lagt fram, allerede er igangsatt.

Det er likevel et par punkter jeg er litt uenig i. Det gjelder særlig forslaget som vil gjøre utleiemarkedet litt trangt og dyrt, og punkter som alene koster 10 mrd. kr uten å kutte noen som helst utslipp. Men forslaget om utvidelse av byvekstavtalene synes jeg er et skikkelig godt forslag. Begrensningene som i dag ligger i NTP på det de kaller de ni største byområdene, er utfordrende. Problemet er at det ikke er de ni største byområdene. Vestfoldbyen, f.eks., er jo nummer syv, men er ikke med i listen.

Transportområdet er et av områdene vi har aller størst utslippsutfordringer på. Nettopp derfor gjennomfører regjeringen mye på det feltet. Vi har tidenes satsing på jernbane, intercityutbyggingen med ny tunnel i Oslo, så togene går raskere til oss som bor litt lenger unna byen. Vi har grønne bilavgifter, som nå gjør at annenhver solgte bil er en lav- eller nullutslippsbil. Listen er veldig lang.

1. I utgangspunktet hadde jeg egentlig tenkt å bruke dette innlegget på å rose opposisjonen, men så hørte jeg innlegget til Åsmund Aukrust. Representanten ramset opp en lang liste av saker han var opptatt av, og som han av en eller annen grunn tror han er alene om. Jeg tror han trenger to ting. Først og fremst trenger han en realitetsorientering, og deretter trenger han å lese regjeringsplattformen på nytt. Som en litt artig øvelse kunne han jo ha sammenlignet denne Granavolden-plattformen med f.eks. Soria Moria-erklæringen. For å oppfriske minnet mitt selv, leste jeg gjennom den. Der står det i bunn og grunn tre ting om klima – tre ting: Vi skal kutte utslipp – fint, det mener for så vidt alle. Vi må ha handlingsplaner – det er fint. Vi må forberede oss på klimaendringer – og det var det.

Vi beæres i salen her av en liten fransk visitt av Rødt. Det er jo det Rødt ofte gjør – de kommer inn og ut, og så forsvinner de. Rødt er egentlig et veldig fascinerende parti. Av en eller annen grunn forholder Rødt seg til en helt annen verden enn resten av oss i salen – en verden der Europa er slemme og Vladimir Putin er veldig snill og en helt. Representanten Moxnes snakker om å satse på teknologi, men næringslivet skal holde seg unna. Vi skal satse på fornybar energi, sier han, men vi skal ikke ha kabler. Da lurer jeg litt på hvor representanten Moxnes har tenkt å sende kraftoverskuddet, for det har vi en del av allerede. Rødt understreket egentlig en følelse jeg ofte har på møtene i energi- og miljøkomiteen. Vi har en komité med partier som er enige om veldig mye i klimapolitikken. Det viser også dette Dokument 8-forslaget.

Helt til slutt vil jeg si at jeg er veldig glad for at representanten Haltbrekken fra Sosialistisk Venstreparti tar ordene «skape et marked» i sin munn. Da er det håp, tenker jeg. (Munterhet i salen).

Liv Kari Eskeland (H) [15:05:27]: I mitt innlegg i går var eg kritisk til dommedagsprofetiane som opposisjonen let regna over denne salen. I likskap med Lene Westgaard-Halle hadde eg lyst til å ha ei litt anna innleiing her i dag – ei innleiing som gav honnør og ros til ein opposisjon som ønskjer å bidra i klimadebatten med meir enn berre å fortelja kor elendig alt kjem til å verta, utan å koma med framlegg til korleis me bør innretta politikken.

Me har høyrt statsråden gjera greie for at det er ein prosess på dei aller fleste framlegga som er føreslått. Vidare er det viktig at me har prosessar som skaper legitimitet hos næringslivet og befolkninga, og følgjer trekte linjer som eksempelvis utgreiingsinstruksen legg opp til. Uvisse og vedtak som ikkje er drøfta med partane, vil føra til at gjennomføring og operasjonalisering ikkje vert gjorde på ein tillitvekkjande og god måte.

I klima- og miljøarbeidet er det viktig at me òg har med oss opinionen, elles vil bakken verta unødvendig bratt. Me har òg spelereglar når det gjeld å visa til inndekning av framlegg som ein fremjar, eksempelvis for punkt 9, om byvekstavtalane, som i seg sjølve vil utgjera om lag 10 mrd. kr.

Eg liker ein opposisjon som er konstruktiv og aktivt deltakande til at me skal oppnå klimamåla me har sett oss. Sjølv om dei ikkje trefte planken denne gongen, ligg det godt til rette for at me i fellesskap kan gå ut og fronta dei ambisiøse sektorvise handlingsplanane til regjeringa når dei no ligg føre – at me i fellesskap kan heia fram ein strategi for sirkulær økonomi, ein handlingsplan for grøn skipsfart, ein hydrogenstrategi og fossil infrastrukturplanar.

Mellom innleveringa av Dokument 8-forslaget og debatten i salen her no har det skjedd ei stor politisk hending som me fekk gleda av å drøfta i går. Granavolden-plattforma og ny regjering har sett dagens ljos, med ytterlegare skjerpte målsetjingar for eit meir berekraftig Noreg og ei meir berekraftig verd. Dette er med på å skru forventningane til det pågåande arbeidet i departementet opp nokre hakk frå bestillingane som er gjorde i tidlegare vedtak, og som det vert synt til i departementet sitt svar på Dokument 8-forslaget.

Eg ser fram til at me skal stå saman om gode klima- og miljøtiltak som vert tøffe nok å stå i når den tida kjem. Men då er me i det minste trygge på at føregåande prosessar, som har gjeve legitimitet til iverksetjing av tiltaka, skal føra oss mot dei ambisiøse utsleppsmåla som me har sett oss føre.

Camilla Strandskog (H) [15:08:36]: Regjeringen har lagt fram en regjeringserklæring som er svært ambisiøs på klimaområdet. Vi skal bl.a. ha en gradvis opptrapping av CO₂-avgiften, en avgiftspolitikk som belønner grønne valg, og en bistandspolitikk som bygger fornybar energi i fattige land. En offensiv klimapolitikk er helt nødvendig om vi skal nå utslippsmålene og bli et lavutslippssamfunn før midten av århundret.

I dag debatterer vi en rekke klimaforslag fra opposisjonen. Gode forslag er alltid velkomne, men som vi kunne lese av svarbrevet fra statsråden, er flere av forslagene allerede vedtatt eller under arbeid. Det ser dessverre ut som om opposisjonen er mer opptatt av å markere seg i klimapolitikk enn å være en konstruktiv medspiller i diskusjonen om utslippskutt. Sånn blir det kanskje, når vi har en såpass ambisiøs plattform på dette området.

Så er det en del snakk om transportsektoren. Det er ingen tvil om at utslippene i den sektoren må ned. Her har CO₂-fondet vært diskutert. Som statsråden sier, er det ennå ikke konkludert om dette, og det er fortsatt forhandlinger med næringslivet. Det ville vært svært uklokt å vedta noe i salen i dag og låse oss til én modell. La oss heller se hva som kommer ut av forhandlingene.

Vi er alle tilhengere av gode tiltak for å redusere klimagassutslippene, men la oss heller bruke tiden på en konstruktiv tilnærming til dette framfor på noe som framstår som symbolpolitikk.

Arne Nævra (SV) [15:10:16]: Halvparten av nordmenns klimafotavtrykk fra reising skyldes fly. Lange turer bidrar til mange kilometer, selvfølgelig. Tross vesentlig flere innbyggere i Sverige er det flere flypassasjerer fra norske enn fra svenske flyplasser. Det er et viktig faktum å ta med seg. To av de ti mest flydde flyturene i hele Europa var innenriksruter i Norge. Utslippene fra internasjonale reiser regnes ikke med i norske utslipp, og utslippene fra interkontinentale reiser er det ingen som egentlig tar ansvaret for.

Vi er rett og slett nødt til å ta i bruk nye virkemidler for å begrense flytrafikken. Men istedenfor å se med kritiske øyne på den enorme veksten i flytrafikken, spesielt utenlands, legger regjeringa og stortingsflertallet seg ganske flate for det vi kan kalle prognosemakeriet, og svarer med å fortelle om behovet for utbygginger av flyplasser – for å møte veksten, som det heter. Det er en helt passiv holdning.

Et enkelt grep er i det minste å stoppe planleggingen av den tredje rullebanen på Gardermoen, som vi fremmer forslag om i dag, sammen med Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne. Vi støtter derfor også Rødts forslag om å endre Avinors målsetting om å øke flytrafikken til en målsetting om å begrense den.

Så kan vi lese side opp og side ned med praktfulle annonser i avisene om eksotiske reisemål – det har vi vel alle gjort. Det er reiselivsnæringen i sin fulle rett til å gjøre, selvfølgelig, men det begynner å bli temmelig mange klimabevisste reisende nå for tida, som ønsker å vite noe om hva slags reise dette er, og hva det fører til av klimagassutslipp. Derfor fremmer vi et forslag om å «utrede en innføring av en klimadeklarasjon som forteller om flyreisens klimagassavtrykk ved kjøp av flybilletter og komme tilbake til Stortinget med dette senest i forbindelse med statsbudsjettet for 2020». Dette er et utmerket forslag, som vi har fått fra Besteforeldrenes klimaaksjon. Dette har de vært engasjert i. Vi kan også henvise til plattformen i Sverige som nylig er fastsatt, der det er en noe lignende ordlyd.

Vi er nødt til å tilrettelegge for at folk skal kunne kjøre smartere, og de må opplyses om det. Dette vil også være et incentiv til flyselskapene om å øke andelen biodrivstoff og å kjøre med mer energieffektive fly for å redusere utslipp.

Jeg skulle nesten ønske at også samferdselsministeren var her under sånne debatter. Og jeg skulle ønske at transportkomiteens medlemmer var her under sånne debatter, for det er faktisk sånn at i transportkomiteen – hvor jeg sitter – gir de jo gass, de gir masse gass, og den komiteen som sitter i salen her, stort sett, forsøker å bremse. Så man burde vel kanskje snakke sammen om et av de viktigste feltene for å redusere klimagassutslipp.

Else-May Botten (A) [15:13:36]: Det er veldig interessant å høre denne diskusjonen, for det er et stort engasjement i denne komiteen for å få tatt grep med tanke på klimautfordringene – og det gjelder alle partiene. Men vi er også utålmodige med hensyn til hva som er den reelle politiske handlingskraften i regjeringen. Erna Solberg kom til makten i 2013 og begynte å snakke om grønn omstilling. Næringslivet lurte på hva det egentlig var hun drev og snakket om – dette var jo ikke noe nytt for dem. Omstilling var i hvert fall ikke noe nytt. Men grønn omstilling blir mer og mer relevant med tanke på den situasjonen vi står i. Vi får rapport etter rapport som viser at klimaendringene både kommer raskere og slår hardere. Da må vi ta grep, og vi må gjøre det raskere.

Jeg begynner å bli lei av å sitte og vente på at regjeringen skal gjøre det den bør gjøre med de store, viktige sakene som denne komiteen håndterer. Vi har karbonfangst og -lagring, som er en viktig sak, og som er det enkelttiltaket som kanskje hjelper aller mest, og som koster mest. Så lenge det koster, blir regjeringen veldig redd og tenker: Nei, dette kan vi ikke være med på, eller vi må finne andre til å ta kostnadene, osv. Ikke engang finansieringsmodellene vi trenger å få på plass for karbonfangst og -lagring, har Stortinget fått, så vi vet ikke hva som skjer. Næringsaktørene sier at innen 2020 må investeringsbeslutningen fattes, og hvis man ikke har en plan nå og ikke klarer å få fart på den jobben, kommer det ikke til å være klart fra regjeringshold i 2020, med grønt lys for investering. Det tror jeg ikke, så her haster det. Vi er utålmodige.

Når det gjelder sirkulærøkonomi, kom regjeringen med sin politikk i stortingsmeldingen i fjor. Men vi sendte den tilbake, for det var ikke innhold, det var en beskrivelse, det var ikke tiltak. Nå må de få opp farten, den kjære regjeringen, når det gjelder å komme med konkrete tiltak. Hvis det kommer en strategi uten ny politikk nå, vil vi være så mye på etterskudd at EU vil ligge langt foran, og vi vil sitte bakerst på perrongen og vente på et tog som har gått. Norge kan ikke drive med klimapolitikk på den måten.

Når det gjelder CO2-fond, er det snakk om å få ned utslippene i transportsektoren, som er utrolig viktig. Der er det regjeringen mot alle, egentlig, for regjeringen kommer med et svar som næringslivet ikke har bedt om. Svaret er at Enova skal ta seg av det, men det er nesten ingen andre som har det svaret. Representanten Stefan Heggelund sa at man sitter og forhandler. Nei, forhandlingene har ikke begynt, så Ole Erik Almlid i NHO har ikke noe bord å gå fra. Han må prøve å komme seg til det bordet, og han skriker for å få plass der, slik at man faktisk kan prøve å finne løsninger og komme i gang med å rigge et CO2-fond som kan gi næringslivet forpliktelser, som de ønsker å ta, og som er en fornuftig løsning på de utfordringene vi står oppi.

Ole André Myhrvold (Sp) [15:16:45]: Klimadebatter er viktige, men samtidig vil jeg si at jeg synes at forslaget vi nå behandler, har en litt krevende form, med en lang rekke tiltak på tvers av bransjer og sektorer, som omhandler både allerede vedtatt politikk og ny politikk. Det er – med all respekt – vanskelig å håndtere. Det er litt uoversiktlig og etter vår mening en litt dårlig arbeidsform for Stortinget.

Når det er sagt, har Senterpartiet likevel vurdert hvert enkelt forslag seriøst og grundig, for vi er opptatt av å få på plass tiltak som virker, tiltak som reelt sett bidrar til å nå de målene som er satt. For oss er det nemlig viktigere å vinne den konkurranseformen, nemlig «tiltak som virker», enn å vinne konkurransen om de mest ambisiøse klimamålene.

Senterpartiet tar klimaendringene på alvor. Alle må belage seg på omstilling, og derfor trenger vi en klimapolitikk som virker.

Dagens forslag tar for seg store og helt små tiltak. Jeg skulle ønske at vi sammen kunne satt enda mer kraft bak de store tiltakene. Et av tiltakene som Senterpartiet helhjertet støtter opp om, har vi vært innom før i dag, nemlig et CO2-fond for næringstransport. Her er vi, som jeg har uttrykt ved flere anledninger, meget utålmodige, rett og slett fordi det haster med å få det på plass, og fordi det er en svært lavthengende frukt. Den er ikke bare lavthengende, den er overmoden for innhøsting, og det vil gi store utslippskutt nærmest umiddelbart. Det er vel sagt at det kan bidra til å kutte klimagassutslippene med anslagsvis 25–30 pst. innen 2030 i sektoren.

Hver gang vi har spurt regjeringen om dette, har svaret vært det samme: Man er i forhandlinger eller samtaler. Vi fikk vel ikke noe mer svar i dag om det nå skal startes samtaler, men næringslivets tålmodighet med en regjering som ikke har vilje til reelle forhandlinger, ser ut til å være slutt. Forhandlinger dreier seg nemlig om at man ikke sitter fastlåst i posisjoner, men har mulighet for bevegelse. Vi er bekymret for at man nå er i ferd med å kaste bort et momentum og forspille sjansen til å komme i havn i samarbeid med et sterkt motivert næringsliv.

Vi støtter også det klare kravet om en forpliktende framdriftsplan for CO2-fangst og -lagring. Skal vi nå klimamålene, kommer vi ikke utenom det. Det må skje ved å stimulere til naturlige prosesser som sørger for karbonopptak, men også industrielt, og der sitter Norge i en unik posisjon. Det er skuffende at regjeringspartiene ikke er med på en forpliktelse på det punktet.

Senterpartiet heier også på klimaomstilling i landbruket. Den debatten dreier seg – sørgelig nok – mest om hva folk har på middagstallerkenen. Landbruket er godt i gang, og derfor bør også Landbrukets Klimaselskap styrkes.

Karin Andersen (SV) [15:19:59]: Det haster nå. Det er derfor vi legger fram helt konkrete forslag. Jeg har vært med på dette mange ganger. Jeg har sett mange fine planer, jeg har sett mange fine plattformer, men det meste er prat. Det trengs tiltak nå. Hvis noen tror at det er dette som er komplisert og vanskelig og dyrt og fælt, kan de bare vente og se på det som kommer hvis vi ikke gjør de riktige tingene. Skal vi virkelig sende over til barnebarna og oldebarna våre å håndtere det?

Norge har også utrolige muligheter med den økonomien vi har, til å gjøre langt mer. Jeg hører flere representanter fra Høyre er oppe og snakker om markedet. Ja, la oss bruke markedet mer. Det har SV foreslått mange ganger, både når vi skal handle inn til offentlig sektor, f.eks., og når vi skal bygge hus, som vi håndterer i min komité. Men hva sier Høyre og Fremskrittspartiet da? Nei, det blir for dyrt. Det er mye viktigere å bygge billig. Det blir for dyrt. Kortsiktige interesser går foran de langsiktige og gjør også at norsk byggenæring ikke er i forkant på disse områdene.

Jeg har jobbet med skog og skogbruk og varer vi kan produsere ut fra det. Vi er nødt til å gi det fortrinn og utviklingsmuligheter. Den utviklingen skjer nå i andre land, slik at de grønne arbeidsplassene kommer der.

Jeg bor i Hedmark. Der har vi mange lange veger, og vi har mye jernbane. På vegen er det nå snart ikke mulig å bevege seg, for det er så ufattelig mange trailere, og flere skal det bli. Skal vi få gods over på bane og en måte å flytte seg på som ikke har slike utslipp og bidrar med slik fare, er vi nødt til å lage en strategi – en nasjonal strategi – for gods på bane, og ikke bare en liten flekk her og en liten flekk der. Det er svære volumer, det kommer til å ta tid, men vi er nødt til å gjøre det, og vi må begynne med de investeringene nå, for det er det som kan bety noe. Men vi ser at regjeringsplattformen sier på den ene siden og på den andre siden, særlig på transportsektoren, der økt CO₂-avgift skal kompenseres. Ja, det er nesten så en må spørre om regjeringen egentlig har tenkt at det er landbruket som skal ta alle disse nødvendige kuttene som man har forpliktet seg til.

Jeg savner virkelig at man kunne tatt stilling til flere av disse konkrete forslagene. Det er flere fra regjeringspartiene som går opp og sier at de er enige, men de kan ikke stemme for. Er det fordi det blir for forpliktende, eller hva er det som er problemet? Nå må vel snart de politikerne, i hvert fall de som er valgt hit, som har sagt at vi har forpliktet oss på å få ned disse utslippene, stå først og fremst for det og stå ansvarlige overfor både dem som har valgt oss, og dem som kommer etter oss.

Ketil Kjenseth (V) [15:23:11]: Først til representanten Else-May Botten: Grønt skifte ble årets nyord i Norge i 2015. Det var bl.a. etter at Venstre hadde landsmøte med det som tema i Tromsø i april 2015. Det har preget mye av den politiske debatten i Norge etter det. Vi går i bresjen.

Så spoler jeg et døgn tilbake – eller bare noen timer, for debatten om regjeringserklæringen i går kveld tok jo ganske lang tid. Da var svenske tilstander det store spøkelset i velferdsdebatten – at nå kommer det til å gå galt fordi vi skal bruke markedet bitte litt mer i velferdssektoren for å gi flere en god tjeneste. Derimot snakker ikke opposisjonen om svenske tilstander i dag, for det ville jo vært et optimistisk eksempel. Sverige ligger bitte litt foran oss i omstillingen. Fordi de ikke har vært så avhengige av olje og gass, er de enda bedre enn oss til å ta i bruk bl.a. bioenergi.

Norge, Sverige og de andre nordiske landene har samarbeidet om energispørsmål i 25 år, og det skal vi gjøre i ytterligere 25 år. Nordisk råd har vært en viktig aktør, og det skal vi bruke fortsatt. Blant annet er det viktig på karbonfangst og -lagring, for nå er det en betydelig interesse særlig i Sverige og Finland, men også i Danmark, for å samarbeide i Norden om å få til karbonfangst og -lagring i et stort industrielt sprang. Det er også fordi en ser at EU nå beveger seg og ønsker å være med på spleiselaget, og skjeler til at Norden faktisk har den samlede kompetansen som kan få dette til å lykkes, og at Norge er i førersetet med Nordsjøbassenget som den store muligheten for å lagre. Derfor er Nordisk råd en viktig aktør nå for å få på plass et forpliktende samarbeid mellom de nordiske landene for å utløse midler fra EU.

Så står det om en nyvinning i Granavolden-erklæringen som opposisjonen så langt har oversett. Det handler om mikrokarbonfangst, om biokull. Det er også en stor industriell mulighet de neste ti årene. Det kan bli mer effektiv biogass av det. Skognæringen får mer avsetning av sitt virke. Men biokull kan også bidra til klimatilpasning ved å forsinke mye vann som er på avveier.

Så det er mye moro som ligger foran oss i det grønne skiftet og i den grønne omstillingen, og det er veldig mye industriell omstilling vi står i nå. Det er nesten så Norge ikke har arbeidskraft til å greie all den omstillingen som nå skjer. All den digitaliseringen vi gjør, er helt nødvendig for at vi skal holde tritt med den grønne omstillingen og den grønne veksten som nå faktisk skjer. Og hvis vi legger til hydrogenmuligheten som vi i Norden sitter på, står vi foran et fantastisk grønt industrieventyr.

Une Bastholm (MDG) [15:26:31]: Vi som er i denne salen, har i denne debatten vært helt enige om at vi er nødt til å kutte mer, men faktum er at akkurat nå i Stortinget er Miljøpartiet De Grønne det eneste partiet som har tiltakene som kan kutte det som FN sier at vi trenger: å halvere utslippene innen 2030. Vi klarer sågar å kutte med 60 pst., og vi viser det med et karbon- og klimabudsjett. Det har kun vi og Arbeiderpartiet klart å levere sammen med våre alternative statsbudsjett.

Jeg sier dette fordi klimapolitikken taper ikke på politikken til de enkelte partiene i Stortinget. Der klimapolitikken taper gang på gang, er i prioriteringene. Det er fordi klimapolitikken nulles ut av andre tiltak som de samme partiene også ønsker seg.

Det samme har skjedd i regjeringserklæringen. Det er det som er så trist. Jeg er sikker på at det har sittet minst to partier i de forhandlingene og vært veldig opptatt av å få inn klimapolitikk, men så er det andre tiltak som nuller ut effekten av de tiltakene. Det er fordi det har sittet andre store partier i de forhandlingene og ønsket seg andre seirer. Et av de eksemplene er CO₂-avgiften som skal unntas i transporten. Det spørsmålet som jeg fortsatt ønsker svar på, er hvordan det vil påvirke evnen regjeringen har til å nå sitt eget mål om å halvere utslippene innen transporten, og hvordan vil det påvirke effekten av et CO₂-fond, uansett hvordan det forvaltes, hvis man ikke kan merke det påslaget. Det kan godt hende det er noe der som jeg ikke har skjønt, og da vil jeg gjerne ha det oppklart. Hvordan vil en CO₂-avgift som skal nulles ut i pumpeprisen, påvirke musklene til det CO₂-fondet?

Da har jeg også anledning til å gi en stemmeforklaring. Jeg er uheldigvis med på forslag til vedtak X, som handler om CO₂-fondet. Det kommer jeg til å stemme mot i salen. For Miljøpartiet De Grønne vil jeg presisere at det er veldig viktig at Stortinget ikke forplikter regjeringen til modell før man vet hva slags avtale man får til. Det mener jeg fordi vi kan ikke risikere at regjeringen gir den makten til næringslivet selv, som skal rulle ut dette i f.eks. også legge ambisjonsnivået for en avgift. Vi må være sikker på at den avtalen som vi får til med næringslivet, uansett om det er de som skal forvalte det fondet eller ikke, må være en avtale som får til de utslippskuttene som faktisk passer med ambisjonene til denne salen.

Det har også «flydd inn» to løse forslag, bokstavelig talt «flydd inn», de handler om flytransporten. Ett er fra Rødt om å redusere antall flyreiser i stedet for at Avinor skal ha som ambisjon å øke dem. Det stemmer Miljøpartiet De Grønne selvfølgelig for. Vi stemmer også for SVs forslag.

Så vil jeg oppfordre regjeringen til – all den tid økningen i CO₂-avgiften er en seier for regjeringspartiene – å være så pass ærlig og si at den kommer ikke til å gjelde i transporten.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [15:29:54]: Byene i Norge går foran. Nå må regjeringen komme etter og ikke forbli en sinke i miljøpolitikken. Vi trenger modige politikere som våger å utfordre oss, og som skaper politikk for framtiden – modige politikere som velger smarte løsninger, bygger miljøvennlig, forurenser mindre lokalt og bidrar til mindre utslipp globalt.

Politikere i byene våre viser handlekraft og har innført tiltak for å bedre miljøet med satsing på kollektivtrafikk og lokale bilfrie områder. I dagens Aftenposten kan vi lese at luftkvaliteten i Oslo er blitt mye bedre de siste årene. I 2015 ble 200 000 innbyggere i hovedstaden vår rammet av farlig luftforurensning. Nå er det kun 10 000 innbyggere som rammes. Det betyr noe for folks livskvalitet.

Det er på tide at høyreregjeringen kommer på banen. At regjeringen er så bakpå og sa nei til å utarbeide klimabudsjett for 2019, viser at regjeringspartienes forsøk på å framstå som pådrivere i klimasaken bare blir pinlig – ja, noen ville kanskje rett og slett ha kalt regjeringen sidrumpet. Og sutringen om at regjeringspartiene mener vi gir et feilaktig inntrykk av situasjonen på klimafeltet, blir bare flau. Høyre i hovedstaden og i regjeringskontorene henger etter og følger ikke med i tiden vi lever i. Det er stor forskjell på den klimapolitikken vi fører i byene vi styrer, og den klimapolitikken Høyre førte i Oslo i 18 år – selv om Høyre nå fra talerstolen i dag prøver å få det til å høres ut som noe annet.

Til nå har for få politikere våget å gå foran og ta modige valg for framtiden. De politikerne som har tatt dristige skritt, har det til felles at de representerer de store byene. Gode eksempler er ordførerne i London og Paris og ikke minst Oslos byrådsleder Raymond Johansen. De store byene ser nå til Oslo og kommer hit på besøk for å lære. Barcelona har besøkt Oslo og skal nå kopiere Oslos klimabudsjett. Klimasjefen i New York var her nettopp og ønsket å lære om hvordan Oslo stiller klimakrav til både Oslos pensjonsfond og til utslippsfrie byggeplasser. Er det noe land som kommer til Norge for å lære av høyreregjeringen?

For å bevege flokken må noen gå foran og vise vei. I vår tid er det byene og faktisk særlig Oslo som er en slik veiviser.

Espen Barth Eide (A) [15:32:29]: Jeg har lyst til å følge opp flere av innleggene fra posisjonen, altså regjeringspartiene, som har påpekt at det er mye vi er enige om. Det er det egentlig fint å si, for det er riktig. Det er heldigvis slik at det er noen overordnede, langsiktige ambisjoner som vi deler. Det skal vi være glad for, og vi skal også anerkjenne det gode arbeidet som har vært gjort for å få mer av det inn i Granavolden-plattformen.

Jeg har lyst til å si at det vi snakker om i dag, er et sett med helt konkrete forslag. Jeg tror vi er veldig enige om at for å lykkes i det lange løp trenger vi å jobbe globalt, systematisk, langsiktig, strukturert og inkluderende. Men så er det også slik at det er en del ting vi vet vi kan gjøre nå, for vi vet også at på tross av gradvis økende klimaambisjoner i mange land og i internasjonale forhandlinger går det altfor sent, og vi ligger langt bak. Vi vet at når det gjelder de mest konkrete målene vi noen gang har satt, altså målene for 2020, ligger vi allerede på etterskudd, og det er tilnærmet utenkelig at vi klarer å nå dem. Da er det viktig at man setter seg enda mer ambisiøse mål, men man må i tillegg sørge for at disse målene blir nådd med helt konkrete tiltak. Og der man vet svaret, kan man rett og slett sette i gang – eller som det heter i annonsen: «Just do it.»

Det er poenget med disse forslagene. Det er bra og riktig at en del av disse tingene jobbes det med på sikt, og man kan kjenne det igjen flere andre steder. Men vi foreslår å vedta ting som ikke krever mer utredning, men hvor man kan sette i gang sånn ca. omtrent nå, og derfor foreslår vi det.

Så har jeg lyst til å knytte en kommentar til den diskusjonen som er om CO₂-fondet, altså forslag nr. 15 i representantforslaget. Det er på ingen måte slik at vi mener at det ikke skal forhandles, og det er selvfølgelig slik at regjeringen skal forhandle med NHO, med aktørene i næringslivet, om den nøyaktige utformingen. Men det er et valg mellom to modeller, og det vi tar initiativ til, er at man velger en av de to. Den ene modellen er at alt skal legges via Enova, hvor man kan søke på tiltak. Den andre er at man skaper et partnerskap med næringslivets aktører, hvor de går inn med entusiasme, engasjement og ideer i dette og har et medeierskap til forvaltningen av det. Det overrasker meg litt at ikke minst et parti som Høyre har såpass liten tro på næringslivets egen evne til å løse disse utfordringene og mener at alt må styres via statlige tilskudd. Det må jeg si jeg er blitt overrasket over.

Helt til slutt har jeg en utfordring til klima- og miljøministeren. Vi hadde i 2008 en enighet om at Norge skulle bli klimanøytralt i 2050, men at det skulle reduseres til 2030 dersom det kom en internasjonal avtale. Det gjorde det i Paris, og så ble det et flertallsvedtak i Stortinget om at Norge skulle være klimanøytralt allerede i 2030 – altså ikke som lukket system, men gjennom summen av tiltak i Norge og kvotekjøp. Gjelder det fortsatt?

Gisle Meininger Saudland (FrP) [15:35:48]: Debatten gikk noenlunde som forventet, uten at jeg fikk særlig mange gode svar på min invitt, så jeg tenkte jeg skulle fortsette der jeg slapp i stad, nemlig der noen mente at petroleumsproduksjonen i Norge er en klimaversting, mens den faktisk i Europa og i verden er en klimabesting.

Jeg sa at jeg var glad for at hver eneste kubikkcentimeter gass som strømmer ut fra de framtidige CO2-lagringsplassene, fører til lavere CO2-utslipp i verden.

Er det virkelig slik at det er alle de andre som har misforstått når De Grønnes partiveteran i Tyskland Bärbel Höhn, som fram til da sikkert hadde kultstatus på Miljøpartiet De Grønnes partikontor, sa at Tyskland hadde lyst til å kjøpe norsk gass for å oppfylle sine klimaforpliktelser, eller når Europas mest politisk korrekte statsleder, Angela Merkel, sier rett ut at de vil importere gass i mange tiår framover for at det skal erstatte noe som har dobbelt så store utslipp, nemlig kull? Eller er det slik at det smerter fordi de samtidig sier at de vil bygge ut sin gassinfrastruktur? De er nå i sin gass-startfase, mens vi diskuterer å legge ned næringer som om de var sidestilt med tobakksindustrien eller våpenindustrien.

Hva skjer hvis vi stenger igjen gassproduksjonen og avslutter Norges viktigste næring? For det første må mer enn 200 000 mennesker finne seg noe annet å gjøre. Det andre er at vi går glipp av milliardinntekter, penger som vi bruker både til skole, til sykehus og også – ironisk nok – til klimatiltak som utrolig nok finansieres av det en selv har lyst til å avvikle. Snakk om å gi ris til egen bak en helt ny betydning.

Men det er ikke det verste, for det er jo ikke slik at tyskerne lar sine nybygde gassrør gå tomme om vi slutter å produsere gass. De kjøper den sannsynligvis bare et annet sted, nemlig fra Russland, og fôrer dermed Putin-regimet istedenfor.

Jeg hadde håpet at Miljøpartiet De Grønne hadde inntatt et litt mer pragmatisk standpunkt til gass, noe lignende som deres brødre og søstre i Europa har inntatt, framfor en aktivistisk politikk som vil både koste milliarder og føre til større klimagassutslipp globalt.

Åsmund Aukrust (A) [15:38:38]: Det er noe med selvbildet til regjeringens representanter i denne debatten. Det høres ut som om disse forslagene er fremmet fordi vi synes regjeringserklæringen er så fantastisk ambisiøs – at det er derfor vi har fremmet dem. Det ble sagt i den forrige debatten at man følte det var noen som levde i sin egen verden. Hvis det er det som er selvbildet, må det virkelig være det man gjør. Jeg har knapt møtt noen som mener at denne regjeringen er for ambisiøs i klimapolitikken. Tvert imot er det mange som skriker etter mer handling. Miljøbevegelsen er ikke fornøyd. Næringslivet er ikke fornøyd. Partene i arbeidslivet er ikke fornøyd. I det hele tatt er det få som har gitt ros til klimaprofilen i dette programmet – bortsett fra regjeringens egne representanter.

Bevare meg vel – det står mye bra. Det står mye som vi alle er enig i, og så skal man få en del utredninger og vurderinger – og det er jo flott å få det. Og det står om en del ting som Stortinget allerede har vedtatt. Espen Barth Eide tok opp klimanøytralitet. Det står om det i regjeringserklæringen, men Høyre og Fremskrittspartiet stemte mot det i Stortinget. Så kan man komme hit og si at det er en seier. Vel, det er vedtatt i Stortinget mot Høyre og Fremskrittspartiets stemmer.

Det er noe med maktarrogansen når man mener at alle som ikke er enig med en selv, ikke har skjønt noe, eller at de som fremmer forslag, bare gjør det fordi de er opptatt av symboler. La oss være ærlige. Vi er ikke fornøyd med regjeringens klimapolitikk. Det går ikke bra nok med politikken. Vi er ikke i ferd med å nå våre mål for 2020. Tvert imot – vi vet at vi ikke kommer til å nå dem.

Regjeringen har vi måttet hale og dra i i årevis for å få palmeolje ut av biodrivstoff. Vi blir ikke fornøyd når det kuttes to tredjedeler til fornybar energi i utviklingsland. Det er bra de sier at de skal rette det opp nå, men det blir ingen jubelstemning når man bare skal rette opp tidligere kutt.

Når det kuttes i tiltak for CO₂-fangst og -lagring, gir heller ikke det jubelrop fra opposisjonen. Og som jeg sa: 2020-målene er vi ikke i nærheten av å nå. De ble vedtatt i 2012. Det var en instruks til Erna Solberg, som har vært statsminister siden 2013. Det er henne og regjeringens ansvar alene at vi nå ikke når dem. For 2030 har regjeringen gjort det lett for seg selv ved at man ikke skal ha nasjonale mål. Jeg synes det er betegnende at når Lars Haltbrekken stiller et helt konkret spørsmål, klarer ikke statsråden å svare i løpet av ett minutt fordi det er så mange forbehold om hva som er Norges klimamål for 2030.

Jeg hører at noen av regjeringens representanter sier at de egentlig hadde tenkt å gi honnør for forslagene, og at de synes det er fint at det er debatt. Vel, vi er ikke ute etter å få honnør. Vi er ute etter faktisk handling. Det er derfor vi fremmer dem. Det er derfor vi er folkevalgte. Og det er Høyres representanter, Fremskrittspartiets representanter og Venstres representanter som må forklare hvorfor de stemmer imot, og si hvorfor de er politikere når de stemmer imot hvert eneste forslag, også dem som de sier de er for.

Flere sier: Kunne ikke alle bare vært enig? Jo, det hadde vært flott hvis vi alle var enig. Vi har tatt initiativ til et klimaforlik. I går kveld avviste flertallet det. Man ønsket ikke engang å snakke med opposisjonen. Den rød-grønne regjeringen hadde klimapolitikk i begge periodene. Denne regjeringen har så langt ikke tatt initiativ til noen.

Lars Haltbrekken (SV) [15:41:56]: Jeg må si at jeg til tider synes litt synd på det som måtte finnes av eventuelle miljøkrefter i denne regjeringen når vi hører representanten Gisle Meininger Saudland fra Fremskrittspartiet framheve mer bruk av fossil energi som svar på klimakrisen. Ifølge Fremskrittspartiet er det beste klimatiltaket fra Norge eksport av gass. Vel, da er sikkert det nest beste eksport av olje. Og det var forferdelig dumt at vi har vedtatt å legge ned det tredje beste klimatiltaket vårt – eksport av kull fra Svalbard.

Men hvis vi ser på statistikken fra Storbritannia, som brukes som eksempel på at norsk gasseksport er så bra for klimaet: Hva er det som har skjedd i Storbritannia de siste årene? De har lagt ned nesten all kullkraften sin de siste to–tre årene. Hva har skjedd med gassforbruket? Har det økt? Nei, gasskraften har også blitt redusert med 25 pst, samtidig med at kullkraftforbruket har gått ned med 80 pst. Hva er britenes forklaring på nedgangen i kullkraften? Jo, det er økt produksjon av ren, fornybar energi og energieffektivisering. Det er det som har vært med på å kutte utslipp og fase ut kullkraft i Storbritannia.

Vi hører regjeringspartiene si at de er i gang med, eller skal gjennomføre, flere av de forslagene vi har kommet med – ja, mange av forslagene vi har kommet med. Men hva er det vi leser i brevet fra klima- og miljøministeren til komiteen? Der står det: utrede muligheten for, sette i gang utredninger, vurdere tiltak, og det er en del klare nei til våre forslag. Ett forslag har faktisk kommet inn i Granavolden-plattformen, og på det punktet skal jeg gi regjeringen honnør for å ha hentet inspirasjon fra vårt og Arbeiderpartiets forslag. Det går på forslaget om å innlemme mineralolje til byggtørk i forbudet mot bruk av mineralolje. Vi foreslo at dette skulle skje innen 2020, som oljeforbudet ellers skal gjelde fra. I Granavolden-plattformen står det 2022. To år for seint – i alle fall bedre enn ingenting.

Arne Nævra (SV) [15:45:07]: Jeg har lyst til å fortsette litt der jeg slapp i mitt forrige innlegg og også ta opp hansken etter representanten Une Bastholm. Det er jo en gang sånn at det er mye som blir gjort her i salen, som på en måte blir oppveid av andre ting som blir vedtatt her. Jeg nevnte transportkomiteen i forhold til miljøkomiteen – ideelle ønsker i miljøkomiteen og alle de som gir gass og bygger ut, i transportkomiteen. Jeg ser dette på nært hold i min komité, transportkomiteen.

Jeg må nevne et par eksempler. Jernbane og firefelts motorvei konkurrerer veldig ofte på parallelle strekninger. Jeg har sagt dette hundre ganger, tror jeg. Vi ser at her er det mange som burde hatt dårlig samvittighet – omtrent alle de store partiene, dessverre. Vi ser at veldig ofte kommer motorveien før jernbanen. Da må representantene i denne komiteen, som jeg ser utover her, ta tak i sine kolleger i transportkomiteen. Vi ser at grunnlaget for jernbanen blir ødelagt av en firefelts motorvei – hele trafikkgrunnlaget blir ofte ødelagt. Vi ser det nå med Ringeriksbanen – i beste fall kommer det samtidig. Når det gjelder Trøndelag, ønsker de lokalt både i fylkeskommunen og i Trondheim at jernbanen til Steinkjer skal komme før E6-en. Jeg ser ingen tegn til det fra regjeringa.

Det er utrolig viktig å se dette i sammenheng. Transport står for rundt en tredel av alle klimagassutslippene – dette vet vi jo, det begynner å bli barnelærdom. Vi må ta noen grep, sånn at vi ser dette i sammenheng. Det er derfor jeg synes det er leit at vi ikke ser noen fra transportkomiteen her, og det er derfor jeg er her og har innlegg sammen med Lars Haltbrekken og hans komité.

Jeg vil etterlyse dette, og jeg ser det på så mange områder. Jeg tror jeg har talt det 107 ganger: fergefri E39 på Vestlandet. Det må man se som et klimaprosjekt, man må tenke gjennom det i klimasammenheng. Gjør man ikke det? Vi snakker om 190 mrd. kr til noen utrolige fjordkryssinger. Miljømessig synes jeg det er en katastrofe, pengebruken vil jeg ikke nevne. Dette må ses i sammenheng. En tredel av våre klimagassutslipp kommer fra transport. Vi må snakke bedre sammen – det må jeg si – de forskjellige komiteene her i salen.

Statsråd Ola Elvestuen [15:47:58]: Til siste taler: Ja, man må ha god planlegging, men jeg er ikke enig i at i transportsektoren henger Norge langt etter. Er det på ett område hvor Norge ligger langt foran, er det nettopp transportsektoren. Der gjør vi ting som ingen andre er i nærheten av, med tanke på å få et stort teknologiskifte både i persontransport, tungtransport og innenfor skipsfart. Det er der det største utslippskuttet kommer.

Så må man i tillegg ha klimavennlige byer. Det var også oppe her tidligere, og det er noe jeg selv har jobbet med lokalt i Oslo gjennom 15 år, med kollektivtransport og de tiltak som er der, og gjør ennå. Det at vi får ned utslippene i byene, skjer jo fordi vi har et unikt samarbeid i Norge mellom staten og de store byene om kollektivtransport, om den satsingen vi har på elbiler, som også slår ut i utslippskutt og bedre luft i byene, og fordi vi har forbud mot oljefyrer. Det er mange ting som trekker i samme retning.

Så vil jeg svare på noen spørsmål. Det ene er fra representanten Barth Eide, om forslag om klimanøytralitet. Ja, det gjelder, det står i plattformen. Men vi har en egen definisjon om klimanøytralitet fra Stortingets side. Og med tanke på Katowice – når man ikke fikk på plass mekanismer som markedsmekanismer i avtalen, er dette noe vi må jobbe med framover, hvordan vi skal realisere det vedtaket. Men det skal realiseres, og det er det vi jobber for.

Representanten Bastholm tok også opp og problematiserte det med CO₂-fond og CO₂-avgiften. Ja, dette er en av de tingene som gjør at vi mener at det også bør være over statsbudsjettet, den innsatsen vi skal ha overfor tungtransporten, eller for næringslivet. Det er jo ikke noen tvil om at her kommer næringslivet til å komme ut som vinnere. Vi har allerede satt av 444 mill. kr til dette arbeidet. Det er der. Det det handler om, er hvordan vi skal organisere det, og om vi kommer fram til en enighet om det. Men innsatsen er der, og resultatene skal være der. Vi skal nå det målet om reduksjon med 50 pst. i årene framover.

Så var det også oppe et spørsmål om sirkulærøkonomi og den planen som ble behandlet i Stortinget i vår. Vi skal legge fram en ny en i 2020. Grunnen til at jeg gjør det, er selvfølgelig at den forrige som Stortinget behandlet, ble lagt fram før jeg ble statsråd. Da må vi se på det på nytt.

Til slutt: Jeg synes det har vært en god debatt. Det er en sterk vilje, det er det ikke noen tvil om, men det krever systematikk og planlegging, for det er ingen forslag som i seg selv er store nok. Det er summen av forslagene som gjør at vi får ned utslippene. Jeg tror vi skal få et godt samarbeid om det framover.

Une Bastholm (MDG) [15:51:18]: Jeg ser jo at regjeringspartiene bruker samme argumentasjon som oljelobbyen. Derfor er det så fint å få presisert at det eneste som er bra med det, er at når man har begynt å snakke bare om gass og sluttet å snakke om olje, slipper man i hvert fall å høre at norsk olje og gass skal redde fattige barn i Afrika fordi vi skal gi dem energi. Det er det eneste positive. Vi må begynne å være redelige. Det er ikke lenger 200 000 som jobber i oljenæringen, som representanten Meininger Saudland sa. Det var før vi hadde oljeprisfallet i 2014 og 2015. Så langt tilbake må vi for at det var over 200 000 som jobbet i sektoren. I 2015 var det 195 000, i 2017 170 200, og det inkluderer dem som jobber i leverandør- og underleverandørindustrien. Så det er ikke 200 000 som jobber i oljenæringen. Vi må slutte å si det i denne salen, for dette er ekte folk som skal ha en ekte jobb å gå til, og hvis vi skal ha en realistisk politikk for at den sysselsettingen også skal fungere framover, hvis vi skal ha en næringspolitikk som faktisk vrir Norge i grønn retning, må vi ha realistiske forventninger også til hva det arbeidet innebærer.

Espen Barth Eide (A) [15:52:35]: Jeg vil først få lov til å understreke viktigheten av det representanten Bastholm nettopp sa. Det verste man kan gjøre, er å skape en forestilling om at denne utfordringen ikke er der, for da vil man i hvert fall våkne opp med skjegget i postkassa. Derfor er det lurt å tenke kreativt, systematisk og målrettet på hvordan ikke minst de mange veldig dyktige menneskene som jobber i olje- og gassektoren, skal være med oss videre, både innenfor den delen av den sektoren som vil tilpasse seg det grønne skiftet, og det de skal videre til.

Jeg hadde lyst til å følge opp Elvestuen og takke for bekreftelsen på at det vi leser i Granavolden-plattformen, er det samme som det vedtaket Stortinget gjorde mot Høyres og Fremskrittspartiets stemmer i 2016. Det er viktig, og da har jeg lyst til å reflektere rundt det. Ikke-kvotepliktig sektor er ca. halvparten av økonomien, og da skal vi kutte 45 pst. av halvparten av økonomien, som etter fri hoderegning er 22 og noen prosent av hele økonomien – jeg maler med litt bred pensel her. Når vi har et mål om å gå ned til null, betyr det at vi skal helt ned til null i hele økonomien gjennom summen av tiltak i Norge og kvotekjøp. Det blir ganske mange kvotekjøp.

Det er viktig at vi tar inn over oss at det er en viktig og riktig ambisjon, men det er ingen rimelig ambisjon, og vi må ikke glemme – og se bort fra – når vi fokuserer på om vi skal ha 40 pst. eller 45 pst., og om alt skal tas hjemme eller det meste hjemme, at det er en enda større utfordring å få hele økonomien til å gå i null allerede i 2030, som er en meget radikal ambisjon som ble vedtatt for lenge siden, mot stemmene til dem som sitter i forsetet her midt i salen, når de er til stede. Det mener jeg er viktig at klima- og miljøministeren bekreftet, og da må vi regne på tiltak der. Det understreker etter min mening betydningen av at vi både har veldig klare og tydelige strategier som er globale, inkluderende og systematiske, og også at vi begynner der vi kan. Det viktigste vi sier med våre forslag, er at der vi allerede vet svaret, er det ikke noe å vente på. Utredningen er ferdig, sett i gang! Og så kan man utrede der hvor det fortsatt bør utredes.

For øvrig vil jeg takke for en god debatt og understreke at jeg mye heller vil bo i et land hvor man konkurrerer om å være mest klimavennlig, enn i et land hvor man konkurrerer om å være minst klimavennlig, for vi har noen av dem i verden også.

Terje Halleland (FrP) [15:55:09]: Det er en finurlig debatt når vi kan stå her og diskutere hvorvidt regjeringen har en ambisiøs klimapolitikk eller ikke. Vi kappes liksom om å være best på tiltak.

Vi har en ambisiøs klimapolitikk. Det tror jeg folk både ser og merker. Vi har en Parisavtale som har satt store mål for både kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor. Det kan alltid bli en debatt og lek med tall om hvorvidt vi skal kutte 40 pst. eller 45 pst. Vi er nødt til å balansere helheten i det som handler om kutt og omstilling, det som handler om konsekvensene for næringsliv og arbeidsplasser.

Det er en mengde forslag som er blitt levert inn. Det som er blitt sagt fra denne talerstolen, er at de fleste enten er vedtatt, iverksatt eller under utredning. Da er det slik som veldig mange også har tatt til orde for, at de som er berørt av de vedtakene som skjer i denne sal, på forhånd bør vite om dem – at vi diskuterer dem, har dem på høring, slik at de har tillit til de vedtakene som blir gjort her.

Så blir jeg litt fascinert av det som blir sagt om viktigheten av internasjonale avtaler. Alle snakker varmt om internasjonale avtaler og sier at de har en avgjørende betydning, og så er det i neste setning veldig om å gjøre at samtlige kutt skal tas i Norge – samtlige kutt skal tas innenlands. Mitt spørsmål til komiteen kan da fort være: Hvorfor skal vi ha en internasjonal avtale om det som handler om ikke-kvotepliktig sektor, hvis vi ikke ønsker å samarbeide med andre om de kuttene? Da kan vi sette kuttene til 45 pst, 55 pst., 65 pst og ta dem. Men det er akkurat det som er med internasjonale avtaler, at vi kan ta de mest kostnadseffektive kuttene og få mest mulig igjen. Jeg trodde at klima var et globalt problem.

Miljøpartiet De Grønne snakker om redelighet. Jeg har etterlyst redelighet fra Miljøpartiet De Grønne i mange diskusjoner, spesielt når det gjelder hva konsekvensene av deres politikk vil være for det samfunnet vi har i dag. Det er snakk om at antall arbeidstakere i denne sektoren blir betvilt. Da Aibel sendte ut permitteringsvarsler på Karmøy sist, var den første mannen som lukket sjappa si, pizzabakeren på den andre siden av gaten. Jeg vet ikke om Miljøpartiet De Grønne regner det som en av underleverandørene til oljeindustrien.

Else-May Botten (A) [15:58:20]: Det nærmer seg slutten av en viktig og interessant diskusjon. Det er mange tiltak som ligger i dette representantforslaget – 37 tiltak – og hvis regjeringen er i gang med alt, er det vær så god å levere. Når man leser teksten i dokumentet, er det ikke akkurat sånn at man blir overbevist om at det blir levert om kort tid, og at statsråden kommer glad og opplagt hit til Stortinget og forteller om alt han har levert på de 37 tiltakene. Det er helt avgjørende at opposisjonen står på videre og pusher på.

Det er interessant å merke seg den diskusjonen som handler om CO₂-fond. Regjeringen er helt klar på at den ikke er interessert i å lytte til næringslivet og 24 andre organisasjoner. Statsråden var nettopp oppe på talerstolen og sa at man er for et CO₂-fond, men går rett tilbake til at det er Enova som skal levere det. Det er ikke et CO₂-fond man får i Enova. Det er et virkemiddelapparat der man setter av årlige budsjetter, slik at aktører kan søke om penger for å få gjort ulike reduksjoner. Det vil ikke forplikte noe, det vil bare være en mulighet. Men her står næringslivet og sier at vi ønsker å forplikte oss, vi vil ha en miljøavtale som forplikter oss, og som er så konkret at vi vet hva vi skal forholde oss til, og vi skal klare å ta ansvaret for dette selv. Utslippene i transportsektoren skal halveres innen ti år. Hvordan kan man gjøre det når ingen offensive tiltak kommer på plass?

Vi er nødt til å levere de tiltakene, og når vi vet at det NOx-fondet som ble etablert tidligere, har vært en suksess – evalueringen viser at det har gitt de riktige resultatene som man i forkant sa det ville gi – er det vanskelig å forstå. Så det er fint hvis statsråden har muligheten til å komme opp en gang til i denne debatten bare for å avklare: Da han snakket om CO₂-fond, snakket han da om et privat rigget CO₂-fond som næringslivet selv har ansvar for, eller er det lik Enova? Det er en viktig oppklaring, for det er ingen vits i å gå til forhandlinger hvis man forhandler om CO₂-fond og allerede vet at Enova skal ha ansvaret for dette. Da er det ingen forhandlingssituasjon, for da snakker man om to forskjellige ting.

Liv Kari Eskeland (H) [16:01:03]: Det var representanten Nævra som var her oppe og trigga meg til å ta ordet. Han har tydelegvis eit skikkeleg agg til ferjefri E39 og eit ønske om å stoppa utviklinga. Akkurat det same gjorde SV då dei var imot Trekantsambandet i si tid. No er det jo slik at ingen, sjølv ikkje SV, vil ha tilbake ferja i det sambandet. Skal me ha eit næringsliv som skal vera konkurransedyktig, må me leggja til rette for ein god infrastruktur. Eg vil oppfordra representanten til å jobba for elektrifisering av transportsektoren framfor å stikka kjeppar i hjula for næringslivet.

Stefan Heggelund (H) [16:02:03]: Til representanten Karin Andersen fra SV: Vi er helt enig i at tiltak trengs, og at det haster. Det er derfor vi er i gang med en rekke av disse forslagene som Arbeiderpartiet og SV har fremmet nå, etter at regjeringen begynte å jobbe med dem. Vi trenger felles løsninger, så la oss derfor ikke ha en unødvendig polarisering, men la oss ta alle gode krefter i bruk.

Så til representanten Aukrust: Jeg kan love representanten Aukrust og andre i Arbeiderpartiet og andre opposisjonspartier at jeg aldri kommer til å feilsitere dem fordi jeg tror det hjelper meg i en politisk debatt. Jeg vet at representanten Aukrust og alle de andre representantene i Arbeiderpartiet har et ekte klimaengasjement, og at de er sterkt kompetente på klima. Det er en veldig god fraksjon. Jeg synes egentlig det er gode fraksjoner fra alle partiene i denne komiteen. Så tror ikke Aukrust, Haltbrekken osv. på at vi har et klimaengasjement, og det må vi bare finne en eller annen måte å klare å leve med. Det skal nok gå bra. Men representantene fra Arbeiderpartiet vet jo hvordan det er, for det er ganske mange som tviler på deres klimaengasjement. Det er to partier som blir kalt grå i Norge, og det er Arbeiderpartiet og Høyre. Jeg er uenig i det, men sånn er livet – vi får bare finne en måte å leve med det på. Så skal vi vise at vi har det klimaengasjementet, og at vi har kompetansen, ved å gjennomføre gode klimatiltak. Som sagt: Det er vi allerede i gang med. Da tror jeg også det er lurere å komme med forslag til nye ting i stedet for å, for å si det rett ut, kildesortere mange forslag som vi allerede er i gang med.

Representanten Arne Nævra ytrer en frustrasjon som jeg tror veldig mange har, og det gjelder samarbeidet mellom komiteene. Er det ett område der det er viktig, er det på klimafeltet. Her tror jeg vi har mye å hente. Jeg tror også, når vi skal gå igjennom sektor for sektor med de sektorvise ambisjonene og finne tiltak, at det kan være fornuftig at man jobber bredt også på tvers av komiteene.

Så sier Barth Eide at hans intensjon ikke er å låse regjeringen til én modell for CO2-fond. Det er bra. Det er synd at forslaget hans gjør det, men hvis han ikke mener det, kan han jo stemme sammen med regjeringspartiene og Miljøpartiet De Grønne mot sitt eget forslag.

Vi skal ha en bred debatt om klima framover, og vi skal nok ha mange saker på dette feltet framover også – og mange forslag framover. Det er bra, og da håper jeg at det er reelt sett nye forslag som vi kan debattere, og der vi faktisk kan prøve å jobbe felles i stedet for å skape unødvendig polarisering.

Lars Haltbrekken (SV) [16:05:19]: Igjen hører vi at forslagene vi har fremmet, er en kopi at ting som allerede er i gang. Vel, hvis det hadde vært det, hadde vi bedt regjeringen om å utrede disse forslagene, for det er jo det regjeringen har tenkt å gjøre, og det er også det de skriver i sitt svar: Man skal utrede. Vi har seks, sju, åtte kilo med offentlige utredninger av mulige klimatiltak i Norge siden 1990. Det som trengs nå, er at vi setter i gang disse tiltakene.

Jeg vil bare avlegge en liten visitt til klima- og miljøministeren, for han er veldig for å få klimavennlige byer. Vi har lagt inn et forslag om det, at flere av de mindre byene skal få være med i byvekstavtalene, men det stemmer både Venstre og de andre regjeringspartiene imot i dag. Hva er det som får Venstre til å stemme imot det? Er det Kristelig Folkeparti? Neppe. Er det Høyre? Nei, de har programfestet dette. Er det Fremskrittspartiet? Ja, kanskje det er Fremskrittspartiet som styrer klimapolitikken, akkurat som de styrer oljepolitikken.

Ketil Kjenseth (V) [16:06:38]: Til debatten om CO₂-fond: Det finnes to gode modeller. Næringslivet er vant til å konkurrere, så at man har en modell med et CO₂-fond, som NHO og ZERO foreslår, og en Enova-modell, er jo et veldig godt utgangspunkt. Det skal være forhandlinger nå, i sluttfasen, om hvilken modell som er best. Og det er helt riktig, som Une Bastholm fra MDG sier: Det må virke. Vi skal kutte 50 pst. i transportsektoren innen 2030. Vi er helt sikre på at den modellen vi skal innføre, må virke.

Jeg er veldig glad for at representantene Espen Barth Eide fra Arbeiderpartiet og Stefan Heggelund fra Høyre er to fargerike personer i de to grå partiene. De representerer virkelig framdriften i dette, sitter i komiteen og bidrar til debatten. Det er også fargerikt at Fremskrittspartiet er offensive i denne debatten. Vi vil ikke bruke gassen så lenge som de vil, men å ta den opp så fort som mulig kan være ganske smart, når Tyskland nå skal avvikle kullkraftverkene sine. Det må noe annet inn der. Polen og Danmark skal bygge gassledning. Det skal inn norsk gass der. Vi kan utnytte den i overgangen, akkurat nå.

Statsråd Ola Elvestuen [16:07:56]: Jeg tar egentlig ordet fordi jeg fikk et direkte spørsmål om CO₂-fond. Nå svarte representanten Kjenseth for så vidt på det. NHO har satt opp sin modell, vi har vår. Nå må vi ha forhandlinger og se om vi blir enige. Men uansett vil det være innsats inn mot tungtransport og næringstransport i årene framover fordi vi skal ned med 50 pst., og det må vi ha en felles interesse av å oppnå.

Ellers mener jeg at det som er det viktigste fra 1,5-gradersrapporten, som vi også må ta inn over oss, er to budskap: Det ene er alvoret i situasjonen og hvor fort endringene må komme. Det andre er at for å nå målet om å holde verdens oppvarming under 1,5 grader må det gå framover. Det krever innovasjon, det krever nytenkning, det krever næringsutvikling, det krever mye arbeid for å ha muligheten til å nå målene. Dette handler ikke om å stå stille, men om å gå framover i et tempo verden ikke har sett tidligere. Da er det å erstatte kull så raskt som mulig, ta bort fossile drivstoff i alle ledd så raskt som mulig, omstilling av industrien. Vi har et stort virkemiddelapparat i Norge, med Miljøteknologiordningen, forskning, Enova. Vi må bygge opp under og støtte opp under klimavennlige byer og lokalsamfunn. Mens vi gjør det, må vi utvikle en sirkulærøkonomi for mye bedre å ivareta de ressursene vi har. Vi må utvikle karbonfangst og -lagring. Og så må vi ikke glemme det siste, som også er et viktig klimatiltak: å ta vare på natur. Det gjelder internasjonalt gjennom regnskogsatsing og annet, men også i Norge. Det er 30 pst. av løsningen fram mot 2030.

Åsmund Aukrust (A) [16:09:58]: Stefan Heggelund startet innlegget sitt med å si at han aldri skulle feilsitere meg, og så gjorde han det i neste setning. Han sa at jeg har sagt at Høyre ikke har et klimaengasjement, eller at jeg tror at representanten ikke har det. Det sa jeg ikke. Jeg sa tvert imot i mitt innlegg at jeg tror de har et veldig stort klimaengasjement. Jeg tror Ola Elvestuen våkner opp hver morgen og tenker: Hva skal jeg gjøre for klimaet i dag? Problemet er at det ikke holder, det er ikke godt nok. Det er derfor vi har denne debatten.

Så blir det sagt at egentlig er man alle sammen enig i disse spørsmålene. Vel, da kunne man ha stemt for. Det er ikke riktig at regjeringen gjør alt det som står i disse forslagene, og det er også det som er grunnen til at man stemmer mot.

Til slutt: Jeg håper også at det kommer mange saker. Jeg håper det kommer mange saker fra regjeringen, for der må jeg innrømme at det har vært litt skralt den siste perioden. Så jeg vil si det slik at hvis det er et område jeg virkelig håper av hele mitt hjerte at regjeringen lykkes, er det i klimapolitikken, for klodens framtid er tross alt viktigere enn partipolitikken. Så jeg håper virkelig det lykkes, og Arbeiderpartiet står klare til å diskutere nye klimaforlik i Stortinget, men … (Presidenten klubber.)

Espen Barth Eide (A) [16:11:11]: Jeg har lyst til å begynne med å si at jeg mener at samtlige medlemmer av denne komiteen er fargerike, og godt er det, for vi trenger ideer og kreativitet fra alle hold.

Men representanten Halleland stilte et spørsmål som fortjener et svar, for det er ikke noe dårlig spørsmål hvorfor vi ikke har et slags kvotesystem i ikke-kvotepliktig sektor. Hele logikken hos oss er at vi har vært svært glad i – og er glad i – kvotesystemet, som har veldig mye for seg, spesielt når det virker. Da ble vi enige om hva slags sektorer som egnet seg for å gå inn i det vi kalte kvotepliktig sektor: internasjonal flytransport, olje og gass, tungindustri osv. Og så var det andre ting, som lokal søppelforbrenning, landbruk, lokaltransport og andre typer industri, som egnet seg for å gjøre hjemme. Det vi har vært bekymret for, er at man så enkelt har hoppet på et system hvor man skal drive kvotehandel også i ikke-kvotepliktig sektor, for det gjør at man egentlig ikke har noen klare og tydelige nasjonale mål noe sted. Alt kan handles, og det er ikke alltid så lurt, mener jeg.

Derfor tror jeg det er mange gode argumenter for å samarbeide om løsninger, om teknologi og erfaringer, men … (Presidenten klubber.)