Stortinget - Møte torsdag den 25. april 2019

Dato: 25.04.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 234 L (2018–2019), jf. Prop. 42 LS (2018–2019))

Søk

Innhold

Sak nr. 3 [10:05:31]

Innstilling fra justiskomiteen om Endringer i straffeloven og straffeprosessloven (tvungen forsvinning) (Innst. 234 L (2018–2019), jf. Prop. 42 LS (2018–2019))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikkordskifte, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletiden, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Emilie Enger Mehl (Sp) [] (ordfører for sakene): Jeg vil først takke for et godt samarbeid i komiteen. Dette er en sak som hele komiteen stiller seg bak ved å slutte seg til departementets tilråding om å ratifisere konvensjonen for å forhindre og bekjempe tvungen forsvinning og straffrihet for denne forbrytelsen.

Dette er svært alvorlige forbrytelser, som skjer i samråd med stater. Komiteen har presisert i merknadene at dette er noe som ikke forekommer i Norge, men det vil likevel være viktig at Norge tar et tydelig standpunkt i saken, ratifiserer konvensjonen og gjør nødvendige endringer i straffeloven.

Med det blir Norge det første nordiske landet som ratifiserer denne konvensjonen.

Statsråd Jøran Kallmyr []: FNs konvensjon om beskyttelse mot tvungen forsvinning fra 2006 er den sist vedtatte av FNs ni kjernekonvensjoner på menneskerettsområdet. Konvensjonens formål er å forhindre tvungen forsvinning og bekjempe straffrihet for denne forbrytelsen.

Definisjonen på tvungen forsvinning er en frihetsberøvelse som skjer på vegne av eller med støtte eller samtykke fra staten. Den er hemmelig, slik at frihetsberøvelsen unndras ordinære rettssikkerhetsgarantier.

Tvungne forsvinninger er et av de mest alvorlige menneskerettsovergrepene, og det er et omfattende problem på verdensbasis. Tvungne forsvinninger, slik disse er definert i konvensjonen, er derimot uvanlig i velfungerende rettsstater med demokratisk kontroll. De forekommer ikke i Norge.

Allerede i dag finnes det bestemmelser i straffeloven som rammer tvungne forsvinninger. Tvungen forsvinning er også i strid med Norges eksisterende menneskerettighetsforpliktelser. Likevel ønsker regjeringen at Norge ratifiserer konvensjonen, og at det gjøres enkelte lovendringer. Bekjempelse av tvungen forsvinning er en viktig internasjonal menneskerettssak. Ved ratifikasjonen av konvensjonen vil Norge støtte opp om konvensjonens målsetting om å forebygge og bekjempe straffrihet for tvungne forsvinninger.

Derfor er jeg svært glad for at det er en samlet justiskomité som har gått inn for regjeringens forslag til ratifikasjon og lovendring. Regjeringens forslag til egne straffebud for tvungen forsvinning vil fange opp de spesielle og særlig straffverdige elementene ved tvungen forsvinning. Dette vil tillate en særskilt tilpasset strafferamme og en foreldelsesregel. Eget straffebud vil også legge bedre til rette for internasjonalt samarbeid og straffeforfølging av tvungen forsvinning.

Regjeringens forslag til endringer i straffeprosessloven vil legge avgjørelsen av tiltale for forbrytelsen til Riksadvokaten.

Konvensjonen stiller også krav til lovlige frihetsberøvelser og pålegger statspartene å treffe nærmere bestemte tiltak for å forebygge tvungen forsvinning, bl.a. gir konvensjonen slektninger som hovedregel rett til innsyn i frihetsberøvelsen. Etter norsk rett vil imidlertid pårørende som hovedregel ikke få innsyn dersom den frihetsberøvede selv, f.eks. en innsatt i fengsel, sier nei til dette. Regjeringen mener at konvensjonen må anses å være i samsvar med norsk rett på det punktet, men ser likevel grunn til å avgi en tolkningserklæring om dette ved ratifikasjonen.

Til slutt vil jeg bare si at vi er glad for at vi kan stå samlet om ratifikasjonen av denne viktige konvensjonen. Selv om det ikke vil ha noen direkte betydning for Norge, er dette en svært viktig konvensjon for det internasjonale samfunnet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 2 og 3.