Stortinget - Møte torsdag den 13. februar 2020

Dato: 13.02.2020
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 143 S (2019–2020), jf. Dokument 8:12 S (2019–2020))

Innhold

Sak nr. 2 [10:02:09]

Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Arild Grande, Rigmor Aasrud, Lise Christoffersen, Elise Bjørnebekk-Waagen og Magne Rommetveit om opprydding i innleieregelverket (Innst. 143 S (2019–2020), jf. Dokument 8:12 S (2019–2020))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Solfrid Lerbrekk (SV) [] (ordførar for saka): Som ordførar for denne saka om opprydding i innleigeregelverket vil eg takka komiteen for eit godt samarbeid. Dette er eit tema me har hatt oppe til behandling fleire gonger i komiteen, og det er stor forskjell mellom høgresida og venstresida i desse sakene. Regjeringspartia er stort sett fornøgde med utviklinga på arbeidsmarknaden, medan opposisjonen er svært bekymra for delen av innleige og kva dagens reglar rundt dette fører med seg av utryggleik for tilsette.

Me hadde ei høyring der tolv instansar deltok. For meg som saksordførar var det ei konstruktiv høyring. Det vart stilt ein god del spørsmål rundt det å ha avtalte tal å ta utgangspunkt i for innleige, altså forslag nr. 3 i representantforslaget. Alle høyringsinstansane som deltok, var positive til å få i gang eit slikt arbeid. Sånn sett skulle ein tru at resten av komiteen òg merka seg oppslutninga om det som no er forslag nr. 1 i innstillinga.

Som saksordførar beit eg meg merke i dette og prøvde å få med meg heile komiteen på å gå inn for dette forslaget. For meg er det sjølvsagt at om eit slikt arbeid skulle verta sett i gang, måtte det i veldig stor grad ha vore på partane i arbeidslivet sine premissar.

Fleirtalspartia, med regjeringa i spissen og med Framstegspartiet som støtteparti, kunne ikkje vera med på dette og viser til det arbeidet som dei har bedt Institutt for samfunnsforsking om å utføra. Problemet med dette er at partane ikkje har fått vera med og leggja premissane for denne kartlegginga. I tillegg til dette handlar kartlegginga i hovudsak om ulike tilknytingsformer i arbeidslivet og om å gjennomgå rammeverket for dette.

Det vil heilt sikkert koma noko godt ut av dette arbeidet, men eg tviler på at tala som kjem fram, vil vera like detaljerte og spissa ned på ulike sektorar, geografiske område, timetal og størrelse på prosjekta. Det er synd, for då vil me framleis ikkje få avtalte tal på kvar problema er størst, og som alle kan vera einige om.

Det er eit trykkjande behov for å stramma inn regelverket knytt til bruk og kast av arbeidskraft. Det er betydelege utfordringar i arbeidslivet i dag når det gjeld både kontraktinngåing av prosjekt og utnytting av arbeidsfolk, der ein gjev minst mogeleg tryggleik for arbeid og løn. Det er kanskje lønsamt for ei bedrift på kort sikt, men det er svært skadeleg for ei næring på lang sikt. Me har lange tradisjonar for å satsa på kompetanse, og det vil ikkje lenger vera naturleg når ein opererer med innleigd arbeidskraft.

Me i SV meiner at bruk av innleigd arbeidskraft har ført til for mykje utryggleik for tilsette og for lita satsing på kvalitet og kompetanse. SV ønskjer ikkje å ha ein eigen marknad for utleige av arbeidskraft. Difor går me inn for betydeleg innstramming av regelverket, og me går inn for ei offentleg satsing på arbeidsformidling.

På denne bakgrunnen fremjar eg dei forslaga som SV står bak. I tillegg vil me, saman med Raudt og Senterpartiet, fremja eit laust forslag, som lyder slik:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om forbud mot innleie av arbeidskraft fra virksomheter som ikke er produksjonsbedrifter.»

Presidenten: Da har representanten Solfrid Lerbrekk tatt opp de forslagene SV er en del av.

Arild Grande (A) []: Tidligere var innleie noe som man benyttet for å ta unna topper i produksjonen. Nå har det blitt en del av normal drift for mange virksomheter. En del steder hører vi at innleide er i flertall på arbeidsplassen. Denne utviklingen svekker Norges konkurransekraft og sender helt gale signaler til de unge i en tid hvor Norge trenger flere fagarbeidere og flere som velger yrkesfag.

Arbeiderpartiet ønsker et trygt og rettferdig arbeidsliv, med hele, faste stillinger og en lønn å leve av. Vi vil gi fagarbeiderne jobb og lærlingene en framtid. Et organisert arbeidsliv er Norges fremste konkurransefortrinn. Det som er bra for arbeidsfolk, er også bra for businessen.

Da må vi gjøre som landsmøtet i Fellesforbundet har bedt oss om, nemlig å avvikle bemanningsbransjen i sin nåværende form og styrke den offentlige arbeidsformidlingen. Etter landsmøtet i Fellesforbundet satte vi oss ned sammen med Fellesforbundet og skrev de forslagene som Fellesforbundet mente var nødvendig for å få ryddet opp i innleie en gang for alle.

Vi foreslår forbud mot innleie i Oslofjord-området og i andre pressområder. I Oslo-regionen er det godt dokumentert omfattende bruk av innleie, og mye av det igjen ulovlig innleie i henhold til regelverket. I resten av landet, både når det gjelder regioner og bransjer, trenger vi mer dokumentasjon, derfor ber vi regjeringen om en kartlegging av omfanget av innleie fordelt på bransjer over hele landet.

Vi ønsker å stramme inn sånn at innleie kun blir tillatt ved rene vikariater mellom produksjonsbedrifter eller dersom tillitsvalgte og ledelse sammen krever det.

Vi har forslag som vil stramme inn muligheten til å organisere seg bort fra kravet om maks to underleverandører. Og vi har forslag om å ekskludere aktører som gjentatte ganger bryter innleieregelverket, fra framtidige offentlige kontrakter.

For å gi unge en bedre inngang til arbeidslivet jobber vi for å styrke arbeidsformidling som offentlig oppgave.

Ingen av disse forslagene får i dag flertall. Hadde de fått flertall, ville vi hatt muligheten til å rydde opp en gang for alle, men høyresiden stritter som vanlig imot. Man hadde kanskje forventninger om en annen politikk fra Fremskrittspartiet da de gikk ut av regjering, men i arbeidslivspolitikken har de en gang for alle giftet seg med Høyre. De viser seg som et helt ordinært høyreparti og stemmer sammen med regjeringspartiene i alle spørsmål. Dermed sikrer Fremskrittspartiet og høyresiden nå flertall for at problemene i arbeidslivet vil fortsette helt fram til regjeringsskiftet i 2021.

Heidi Nordby Lunde (H) []: Alle er enige om at et velregulert arbeidsliv er bunnplanken for velferd, velstand og vekst i Norge, men til tross for at faste, hele ansettelser er hovedregelen i norsk arbeidsliv, vil det alltid være behov for å kunne tilpasse bemanning til midlertidige behov. Dette kan dreie seg om prosjekter av ulik varighet og sesongtopper som kommer i tillegg til å dekke opp for sykefravær og permisjoner gjennom vikariater og midlertidige stillinger.

Innleie forekommer ofte ved mangel på kompetent arbeidskraft eller når man trenger å forsterke egen organisasjon midlertidig, som ved store industrioppdrag eller digitaliseringsprosjekter i offentlig sektor. Forslaget om kun å tillate innleie ved rene vikariater vil i praksis føre til et forbud mot å kjøpe ekspertise i prosjekter der man har behov for ressurser og kompetanse som en virksomhet ellers ikke har behov for.

Forslaget baserer seg i altfor stor grad på utfordringer i enkelte bransjer, mens generelle lover og reguleringer rammer alle bransjer overalt. Dette vil særlig gå ut over bedrifter og næringer i distriktene, der mulighetene til å påta seg store industrioppdrag kan gi innleiebehov som også trygger faste arbeidsplasser lokalt. Det er allerede mulig å avtale innleie mellom produksjonsbedrifter, men både sesonger og konjunkturer har det med å utløse de samme behovene samtidig. Dermed vil en begrensning av innleie til å foregå mellom produksjonsbedrifter mest sannsynlig også begrense de samme bedriftenes mulighet til å ta oppdrag og dermed hindre vekst og verdiskaping i store deler av Norge. Det vil være synd, særlig når vi nå ser en tilstrømming til yrkesfag under denne regjeringen.

I en rapport om bemanningsstrategier i små og mellomstore industribedrifter i Hordaland fant Fafo at bedrifter som ikke benyttet seg av innleie fra bemanningsforetak, erfarte større arbeidspress blant egne ansatte og mer bruk av avvikende arbeidstid og overtid enn for sammenlignbare bedrifter hvor det var aksept for innleie. De fant også at både tillitsvalgte og bedriftsledere mente at innleie gir bedriften fleksibilitet, noe som reduserer sannsynligheten for permitteringer og oppsigelser i perioder med færre oppdrag. Ved varig økning av arbeidsoppdrag foretrakk de økning av egen grunnbemanning. Dette bekrefter langt på vei at faste, hele stillinger ikke bare er hovedregelen i norsk arbeidsliv, men at næringsliv og bedriftsledere ser på dette som et gode.

Forslagsstillerne bruker en rapport fra 2017 som viser at mye av innleie i Oslofjord-området har foregått ulovlig. Rapporten er altså fra før innstramningen i innleiereglementet ble vedtatt. Forslaget om å forby all innleie fra bemanningsforetak i byggebransjen i Oslofjord-området, rammer de seriøse aktørene i byggenæringen og vil, ifølge Byggenæringens Landsforening, innebære veldig uheldige og dels dramatiske konsekvenser for bedriftene i byggenæringen.

Når det gjelder kartlegging av omfanget av innleie, som saksordføreren var inne på, har Arbeids- og sosialdepartementet over flere år gjennomført mange forskningsprosjekter om tilknytningsformene i arbeidslivet, inkludert omfanget av innleie. I tillegg har Fafo også gjennomført en kartlegging av hvordan bestemmelser om innleie og midlertidige ansettelser håndheves. Sammen med partene i arbeidslivet har departementet nylig også satt i gang et prosjekt for å kartlegge utviklingen i bruken av ulike tilknytningsformer, herunder innleie fra bemanningsforetak. Helheten i dette arbeidet ivaretar langt på vei forslaget om å kartlegge omfanget av innleie.

Så er vi helt enig i at leverandører som driver systematisk i strid med lover og regler, ikke skal få levere til det offentlige, og at offentlig sektor har et særlig ansvar for å sørge for ryddige og seriøse forhold i arbeidslivet. Derfor gir anskaffelsesregelverket allerede i dag muligheten til å ekskludere useriøse leverandører. Forslaget om tiltak for å kunne ekskludere aktører som gjentatte ganger har brutt innleieregelverket, anses derfor som allerede ivaretatt.

Så kort oppsummert: Innleiereguleringen ble nylig strammet inn. Partene i byggenæringen har i fellesskap iverksatt flere målrettede tiltak, der bl.a. BNL og Fellesforbundet har felles anbefalinger for innkjøp av innleie i byggenæringen. Det er allerede ulike prosjekter for kartlegging av innleie, og anskaffelsesregelverket gir allerede adgang til å ekskludere useriøse aktører i offentlige anbud.

Regjeringen har hatt forslag om å styrke håndhevingen av innleiereguleringen på høring. Forslaget gir Arbeidstilsynet myndighet til å føre tilsyn med at reglene om innleie og likebehandling overholdes og til å gi pålegg og reaksjoner ved brudd på reglene. Dette vil styrke kontrollen med innleiereglene og sørge for en mer effektiv etterlevelse av regelverket. Derfor stemmer ikke Høyre for forslagene som fremmes her i dag.

Gisle Meininger Saudland (FrP) []: Saken vi behandler i dag, omhandler et forslag fra Arbeiderpartiet der de ønsker å forby innleie fra bemanningsforetak til byggebransjen i Oslofjord-området, et forslag som er identisk med det Rødt foreslo i Dokument 8:58 S for 2017–2018. Selv om jeg er ny i komiteen, tok det ikke lang tid å finne ut at denne saken ikke er ny i komiteen, for jeg har funnet ut at den har blitt diskutert i denne sal veldig ofte tidligere.

Våren 2018 behandlet vi et forslag fra Arbeiderpartiet som foreslo et midlertidig forbud mot innleie til bygg- og anleggsbransjen, Dokument 8:59 S for 2017–2018. På samme tid behandlet Stortinget også et forslag fra SV, som ville ha et generelt forbud mot utleie av arbeidskraft fra bemanningsforetak. I forrige runde ble det gått grundig igjennom bakgrunnstall, faktiske forhold og bekymringer rundt omfanget av innleie til bygg- og anleggsbransjen i Oslo-området, og det ble flertall for en rekke endringer som styrket arbeidstakers posisjon og skjerpet bemanningsforetakenes utøvelse av arbeidsgiveransvar. I tillegg ble det vedtatt at Arbeidstilsynet skal få håndhevingskompetanse til å følge opp regelverket.

Å være utålmodig etter å få på plass endringer til det beste for arbeidsfolk flest er bra, men iveren etter et generelt forbud, som vi ser nå, der en tar til orde for nærmest å legge ned en bransje basert på til dels gamle tall, og kun for deler av bransjen, er lite heldig og ikke til det beste for verken arbeidstaker, arbeidssøker eller arbeidsgiver, og heller ikke for næringen. Forslagsstilleren er godt kjent med evalueringen som er i gang og bør ha tålmodighet til å se effekten av de tiltakene som alt er gjort, før en fordømmer en hel bransje, for det er det ikke grunnlag for å gjøre.

Det er ikke sånn at bemanningsbransjen generelt er et problem. Det er en bransje som også kan være veien inn i arbeidslivet for dem som står utenfor. Arbeidsoppdrag som gir relevant arbeidserfaring og mulige referanser, kan også styrke mulighetene for et fast arbeid. Oppdrag via byrå kan også være en god måte å jobbe litt for dem som ikke kan jobbe fulltid. Det er ikke sånn at bemanningsbransjen generelt er et problem. Den løser mange behov, ofte reelle behov for fleksibilitet og spesielt der det er variasjon i oppdragsmengde. Uten fleksibilitet kan vi risikere at bedrifter får økte driftskostnader, og på den måten svekker man konkurransekraften og bransjen og også arbeidstakernes arbeidsplass.

Innleie fra bemanningsforetak til bygg- og anleggsbransjen i Oslo-området har vært høyt sammenlignet med den totale andelen, om lag 15 pst. Vi har sett at det har vært avdekket uheldige forhold i bygg- og anleggsbransjen, særlig i Oslo-området. Vi skal være ærlige på det. Det gir likevel ikke grunnlag for å innføre et generelt forbud, med de øvrige negative konsekvensene som det medfører. Innleiesituasjonen i bygg- og anleggsbransjen i Oslo-området ga grunn til å skjerpe rammene for innleie og sikre håndhevelse av regelverket, hvilket allerede er gjort. Hovedregelen i norsk arbeidsliv er og skal være faste ansettelser. Det er et mål at flest mulig som ønsker det, skal stå i heltidsstillinger. Sånn skal det fortsatt være.

Avslutningsvis vil jeg også peke på, som det har blitt gjort tidligere her, den kartleggingen som Fafo har gjort over en fireårsperiode, som så på utviklingen og bruken av midlertidige ansettelser av innleie og selvstendig næringsdrivende i perioden 2014–2018. Resultatet viser at 79 pst. av alle sysselsatte har en fast tilknytning. Og med de faktaene, og med de endringene som allerede er gjort, og som det nå er i gang en evaluering på, ser ikke Fremskrittspartiet grunn til å støtte Arbeiderpartiets forslag i dag.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Jeg vil takke Arbeiderpartiet for at de i denne omgangen tar opp dette viktige spørsmålet. Det har vært tatt opp tidligere, og det kommer til å være nødvendig å ta det opp videre.

Senterpartiet er for faste ansettelser og midlertidige ansettelser. Det er de to ansettelsesformene vi har. Alle som i dag skal ansette lovlig i et bemanningsselskap eller i et vikarselskap, må ansette folkene sine fast. Det tror jeg ikke har gått inn over Fremskrittspartiet – etter å ha hørt det siste innlegget. Vi snakker altså om at det sentrale er de faste ansettelsene, og så har vi i loven unntak med midlertidige ansettelser.

Senterpartiet går ikke inn for å legge ned vikarbyråer, for det folk flest tror, og det Senterpartiet er for, er at vi skal ha vikarbyråer som med hjemmel i loven kan bruke fast ansatte vikarer til å dekke opp vikariater i henhold til arbeidsmiljølovens bestemmelser om midlertidige stillinger. Det er utrolig viktig å være presis på dette.

Det som er Senterpartiets linje, er at vi må ha et velorganisert arbeidsliv, for det er forutsetningen for et trygt familieliv. Vi må ha forutsigbarhet for arbeid, når en skal arbeide, og hva en tjener på det arbeidet, og en må ha forutsigbarhet for inntekt og dermed også for hvor mye en arbeider. Senterpartiet arbeider for å få norske lønns- og arbeidsvilkår inn i alle bransjer – sjølsagt: sterkere fagorganisering, mer jambyrdige lønns- og arbeidsforhold, flere fagarbeidere som bor i Norge, og gode lærlingutdanninger i produksjonsbedrifter. Vi går inn for kontrollert arbeidsinnvandring, også fra EU utenfor Norden. Det er en helhet i det vi står for. Vi ønsker å ha ordnede forhold i arbeidslivet.

Ved innstramming av arbeidsmiljøloven fra 1. januar 2019 var jeg saksordfører og la ned ganske mange timer i det, for dette er komplisert. Vi er nødt til å se helhet, vi er nødt til å se hele bransjen, vi er nødt til å se det fra arbeidsgivers, fra bedriftenes og fra arbeidstakernes side. Vi er nødt til å se det fra de ulike bransjenes side, og vi er nødt til å se det i forhold til at vi har selvstendig næringsdrivende, vi har entrepriser – vi har mange former for å få utført et arbeid. Det vi snakker om nå, er en del av denne helheten.

Etter den innstrammingen som ble gjort, har vi sett at det er de som ønsker å omgå arbeidsmiljøloven § 14-12 andre ledd, som i dag krever at en har avtale med fagforening med innstillingsrett ved i stedet å bruke arbeidsmiljøloven § 14-12 første ledd, og sier at der en ikke har krav til den fagorganiseringen, bruker en de folkene i midlertidige stillinger, § 14-9 andre ledd bokstav a, i arbeidstopper. Vi var forberedt på den omgåelsen, og det er en del av årsaken til at en da må gå videre og presisere regelverket.

Vi har også utfordringer knyttet til entrepriser. Det er de som ønsker å omgå dette ved å satse på entrepriser, altså at produksjonsbedriftene i stedet for å ha bemanningsselskaper leier inn folk som faktisk tar over driften av bedriften uten at de er innleide arbeidstakere, men det er i en ny arbeidsgivers sted.

Det er viktig for Senterpartiet at Arbeidstilsynet gis hjemmel til å håndheve det innleieregelverket vi har, altså få en ny § 18-6 første ledd. Jeg vil bare oppfordre statsråden til å påskynde den prosessen som han i tråd med opposisjonen på Stortinget har lagt til rette for, nemlig at Arbeidstilsynet får nødvendig hjemmel til å følge opp det som er dagens lov. Hvis ikke Arbeidstilsynet får det, er det for lite kraft over det vi gjør. Vi vil da få den situasjonen at seriøse bedrifter kan bli utkonkurrert fordi de useriøse ikke blir det.

Senterpartiet er altså for at vi skal ha vikarbyråer. Vi er for at vi skal ha arbeidsmiljøloven § 14-12 første ledd med fast ansatte som skal brukes til midlertidige stillinger i henhold til arbeidsmiljøloven § 14-9 andre ledd bokstav b, vikariater, studiepermisjoner, foreldrepermisjoner og sykefravær.

Jeg vil bare si helt til slutt: Denne endringen av loven som vi står for, innebærer at en må bruke noe tid fordi en rekke bedrifter i dag har tilpasset seg det som er dagens lov. Vi må altså bruke tid, slik at bedriften får nødvendig lønnsomhet for å ha fast ansatte, at vi får skolert dem, at vi har et utdanningstilbud – i det hele tatt at bedriften blir satt i stand til å få norsk arbeidsliv tilbake på kursen med faste ansettelser og mer ordnede forhold enn vi har i dag.

Torill Selsvold Nyborg (KrF) []: Kristeleg Folkeparti er eit parti som er oppteke av rettane til arbeidstakarane. Dette viste vi m.a. ved behandlinga av Prop. 73 L for 2017–2018, om endring i arbeidsmiljølova, som gjekk på fast og mellombels tilsetjing og innleige frå bemanningsføretaka.

Det nye lovverket tredde i kraft 1. januar 2019. Kristeleg Folkeparti ynskjer eit ordna arbeidsliv og meiner dette er ein grunnplanke i den norske modellen. Gjennom trepartssamarbeidet har vi klart å skapa eit arbeidsliv som er i verdsklasse på mange område, t.d. når det gjeld løns- og arbeidsvilkår, helse, miljø og tryggleik, og også andre område.

Likevel er det slik at sjølv om faste, heile tilsetjingar er hovudregelen i norsk arbeidsliv, vil det alltid vera behov for å kunna tilpassa bemanninga til mellombelse behov. Prosjekt kan ha ulik varigheit, og nokre bransjar har tydelege sesongtoppar. Dette kjem i tillegg til behov som kjem som følgje av sjukefråvær og permisjonar som vert dekte gjennom vikariat eller mellombelse stillingar.

Innleige av arbeidskraft vil svært ofte vera grunngjeve med mangel på spesifikk kompetanse eller at ein treng å få styrkt eigen organisasjon mellombels. Dette vil ofte vera aktuelt i store anleggsarbeid, industrioppdrag og digitaliseringsprosjekt i offentleg sektor. Forslaget om å avgrensa innleige til berre å vera tillate ved reine vikariat vil i praksis føra til eit forbod mot å kjøpa tenester og ekspertise i samband med små og store prosjekt der ein har mellombelse behov for ressursar og kompetanse som ei verksemd ikkje elles har trong for.

For mange verksemder og næringar i distrikta vil moglegheita for å ta på seg store industrioppdrag verta hindra av at ein ikkje kan henta inn mellombels arbeidskraft for å dekkja toppar og spesifikk kompetanse. Det vil igjen setja den faste grunnbemanninga i fare i desse bedriftene som driv lokalt. Dermed vil ei avgrensing av innleigd arbeidskraft til produksjonsbedrifter mest sannsynleg òg avgrensa moglegheita dei same produksjonsbedriftene har til å ta oppdrag, og dermed hindra vekst og verdiskaping i store delar av Noreg.

Innleige frå bemanningsføretak er ei gjennomregulert tilknytingsform i arbeidslivet, der den innleigde har eit fast arbeidsforhold i bemanningsføretaket. Arbeidsforholdet i bemanningsføretaket skal i samsvar med lova som hovudregel vera løpande og tidsuavgrensa, og den tilsette skal vera sikra føreseieleg arbeid i form av eit reelt stillingsomfang.

Regjeringa har på høyring eit forslag om å styrkja handhevinga av innleigereglane. Forslaget gjev Arbeidstilsynet mynde til å føra tilsyn med at reglane om innleige og likebehandling vert haldne, og til å gje pålegg og reaksjonar ved brot på reglane. Dette vil styrkja kontrollen med innleigereglane og sørgja for meir effektiv etterleving av regelverket.

Det er vidare semje om at leverandørar som driv i strid med lover og reglar, ikkje bør få levera til det offentlege, og at det offentlege sjølvsagt skal underbyggja eit seriøst og sømeleg arbeidsliv. Difor finst det allereie fleire avgjerder som skal bidra til dette i regelverket for offentlege innkjøp, m.a. eigne forskriftsavgjerder om løns- og arbeidsvilkår og avgrensingar i mengde ledd for særleg utsette sektorar.

På dette grunnlaget vil Kristeleg Folkeparti ikkje støtta forslaga.

Bjørnar Moxnes (R) []: Innleie i arbeidslivet brer seg. De nye innleiebestemmelsene som trådte i kraft for et år siden, følges ikke. Dette er godt dokumentert. I oktober la fagforeninger i Oslo fram en rapport som viste at andelen innleide er skyhøy. Hver tredje bygningsarbeider i Oslo er innleid. Det er på samme nivå som før Stortinget strammet inn, og 80 pst. av innleien er ulovlig innleie fra bemanningsforetak.

En kartlegging fra fagforeningen i Bergen viser at åtte av ti byggeplasser bryter bestemmelsene om innleie. Leder for Unionen Fagforening, Jorge Dahl, sa til FriFagbevegelse at innleiereglene åpenbart ikke fungerer.

I oktober skrev Klassekampen at innleide østeuropeere overtar for fast ansatte også i industrien. På mange verft er østeuropeiske innleide arbeidere nå i flertall. Ved Kværner Verdal har det i perioder vært fem ganger så mange innleide som fast ansatte i viktige faggrupper.

Lederen i Fellesforbundet, Jørn Eggum, sa til Klassekampen at fast ansettelse slettes ikke er hovedregelen ved verftene, og kaller dette en skremmende og uheldig utvikling. Så var også innleie et av de største temaene på Fellesforbundets landsmøte i høst, og der haglet det med skrekkeksempler fra bransje etter bransje i hele landet. De vedtok på landsmøtet sitt å avvikle bemanningsbransjen i sin nåværende form.

Under behandlingen av forslaget som i dag foreligger, skrev Anniken Hauglie i sitt svarbrev til komiteen:

«Jeg forutsetter at regelverket etterleves, og at formålet med regelendringene ikke undergraves eller omgås.»

Det hadde jo vært fint hvis det var sånn. Men her har altså ikke statsråden fulgt med i timen, for er det én ting vi har sett etter lovendringene, er det en totalt manglende vilje hos bemanningsbyråene til å etterleve reglene og innstramningene som stortingsflertallet sørget for for et år siden. Etter at vi presiserte definisjonen av faste ansettelser, startet praksisen med å tilby stillingsbrøker nede i 8, 5 og 3 pst. – altså 3 pst. fast ansettelse, hilsen bemanningsbyråene.

Og det er ikke bare leiebyråene som omgår de nye reglene. Også entreprenørene som bruker den innleide arbeidskraften, bryr seg lite om de nye innleiereglene. Statsbygg sier at de opplever at entreprenørene fortsetter som før eller prøver å finne nye smutthull, så de kan leie inn arbeidskraft akkurat slik de gjorde før Stortinget strammet inn på reglene. Erfaringene i den virkelige verden så langt viser altså at så lenge det er tillatt med kommersiell utleie av arbeidskraft, vil bemanningsbyråene og innleiebedriftene gjøre alt de kan for å fortsette som før.

I årevis har fagbevegelsen advart om at bemanningsbyråene svekker det organiserte arbeidslivet, fortrenger faste ansettelser, fortrenger fagopplæring og svekker bedriftenes vilje og evne til å satse på produktivitet og innovasjon. Under høringen om lovforslaget sa både Arbeidsmandsforbundet og EL og IT Forbundet at innleie må forbys i hele landet, ikke bare i Oslo, og at med kun et regionalt forbud vil byråene bare flytte aktiviteten til et sted hvor det fortsatt er lovlig. Den bekymringen deler vi, og vi støtter også mindretallsforslagene, som vil tette et viktig smutthull i loven. Men det å bare begrense innleie ytterligere vil bare føre til at disse byråene vil finne nye måter å omgå loven på, som de nå har gjort i det foregående året. Dessuten vet vi at verken Arbeidstilsynet eller tillitsvalgte har noen som helst sjanse til å kunne kontrollere at hver enkelt innleid arbeidstaker ikke er leid inn på feil vilkår og faktisk erstatter en som er i reell permisjon.

Rødt vil ta ondet ved roten. Vi har prøvd innstramning. Det snor de seg rundt. Neste skritt er å forby innleie fra bedrifter som ikke er produksjonsbedrifter. Sånn var det i Norge fram til år 2000. Da var det innleie mellom produksjonsbedriftene. Vi hadde verft før år 2000, vi bygde landet vårt før år 2000. Hjulene gikk rundt uten frislippet for bemanningsbyråene. Det må gjeninnføres en regulering av den typen for å hindre at fagforeningene knuses og vi får tilstander som vi har sett på verftene de siste årene.

Jeg tar opp forslag nr. 7 på vegne av Senterpartiet, SV og Rødt.

Presidenten: Representanten Bjørnar Moxnes har tatt opp det forslaget han refererte til.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Som alle har sagt, er det faste og direkte ansettelser som skal være den absolutte hovedregelen i norsk arbeidsliv. Det betyr at innleie og midlertidighet er sikkerhetsventiler og ikke noe mer enn det.

Det er også verdt å ha med seg at totalt sett er ikke innslaget av innleie stort hvis man ser på Norge og alle bransjer under ett. Omkring 1,5–2 pst. er en beregning av utførte årsverk.

Allikevel er det slik at enkelte bransjer – og da har særlig byggenæringen vært fremhevet – har hatt et mye større omfang av innleie. Jeg er helt enig i den bekymringen som både forslagsstillerne og resten av komiteen har rundt bruken av innleid arbeidskraft i slike bransjer, og det er viktig å poengtere hvorfor. Det er ikke fordi det er noe galt med innleie i seg selv, men fordi det – hvis det får et for stort omfang over tid og regelverket er for slapt – gjør at man truer de faste, hele stillingene og de faste ansettelsene.

På den annen side, hvis man skulle gå i den motsatte grøfta og legge så strenge begrensninger på innleie som bl.a. mindretallet her ønsker, vil det gjøre at bedriftenes situasjon blir veldig vanskelig, ikke minst fordi arbeid kan variere gjennom sesonger.

Det har vært et veldig stort innslag av innleie i Oslo-området, og særlig byggenæringen har vært fremhevet. Det er verdt å kikke litt på de nyeste tallene. Innleie fra bemanningsbransjen til bygg og anlegg ble redusert med 15 pst. i tredje kvartal 2019, sammenlignet med samme periode i 2018, i landet som helhet. I Oslo var reduksjonen på 23 pst. NHO Service og Handel – det er riktignok bare deres mening – mener at dette skyldes de nye reglene som er innført for bemanningsbransjen.

Det er også kommet nye regler og strengere krav. Forslaget om å gi Arbeidstilsynet myndighet til å føre tilsyn med innleie og likebehandlingsreglene har vært på høring, og nå skal vi følge opp det. Det gjør vi så fort vi kan, og jeg tar sikte på å legge frem et forslag for Stortinget i løpet av våren.

Mange av utfordringene som beskrives i representantforslaget, handler nettopp om til dels manglende etterlevelse av det regelverket vi allerede har. Jeg tror det er et veldig godt prinsipp for en politiker at man skal være minst like opptatt av hvordan regelverket følges – og i og for seg at det er mulig å følge, men det er en litt annen diskusjon – enn av bare å vedta nye regelverk. Derfor er en styrket håndheving viktig, ikke minst for å slå ned på de useriøse aktørene, som ikke bare er et problem for arbeidstakere i Norge, men som i høyeste grad også er et problem for bedrifter, ikke minst de små og mellomstore.

Samtidig er det slik at innleie av arbeidskraft for flere bedrifter kan være helt nødvendig og løse et legitimt behov for arbeidskraft. Virksomheter kan måtte ta unna uforutsette produksjonstopper, og det kan være vanskelig å få tak i tilstrekkelig arbeidskraft lokalt. Forslagene om ytterligere begrensninger i adgangen til innleie vil etter min mening gi for lite fleksibilitet for virksomhetene. Det kan også ha en annen konsekvens, og det er at hvis man strammer inn for mye på innleie, kan det tyte ut andre steder, det være seg i form av innleide konsulenter – som jeg vet flere partier, i hvert fall ett parti, er kritiske til – eller gjennom flere midlertidige ansettelser.

Men tallene viser altså at innleien går ned, og nedgangen er desidert størst i Oslo-regionen. Det er veldig bra. Jeg vil tro at også det ansvaret som partene, altså fagforeningene og bransjen, har tatt – ikke minst i Oslo – er en av grunnene til at rekrutteringen til bygg- og anleggsrelaterte fag nå har tatt seg opp etter å ha vært altfor lav i lang tid.

Når det gjelder kartleggingen av omfanget av innleie, har jeg ikke noe imot den type kartlegging i seg selv. Men som flere har sagt, også fra regjeringspartiene, er veldig mye av dette gjennomført, også det arbeidet som partene er med på ved å se på om tilknytningsformer, altså det moderne arbeidslivet, vil løse noe av dette.

Når det gjelder forslagene knyttet til offentlige kontrakter, er det helt klart at offentlig sektor skal være i front for å hindre useriøse aktører og arbeidslivskriminelle. De som bryter lover og regler i Norge, bør ikke få levere til det offentlige, og offentlig sektor har et særlig ansvar. Men ettersom Stortinget har behandlet en stor melding om anskaffelsesregelverket, som jeg vet ble lagt frem fra Næringsdepartementet – det var vel i fjor en gang – vet man at her er det et regelverk på plass. Utfordringen er nok en gang å sikre at det blir overholdt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Arild Grande (A) []: Med statsrådens innlegg er spagaten Høyre står i, komplett. Det manglet ikke på skremselspropaganda fra høyresiden da Stortinget i 2018 vedtok de historiske innstramningene: Det ville rasere arbeidslivet, og det kom til og med påstander om at Norges evne til å håndtere en pandemi ville bli begrenset som følge av det. Nå har de gjeldt i ett år, og ingen av skremslene har slått til.

Statsministeren sa da Stortinget vedtok dette, at det var hennes største nederlag. Margret Hagerup, som sitter i komiteen, uttalte at hun var «umåtelig trist».

I møte med bemanningsbransjen hyller høyresiden innleie, mens i møter med oss i debatter i Stortinget påstår de senere at de faktisk var med på å foreslå de samme innstramningene. Og nå står statsråden her og forsvarer det regelverket hans parti tidligere advarte kraftig mot. Innser Høyre at de tok fullstendig feil da Stortinget vedtok disse innstramningene?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Nei, det gjør vi nok ikke. Jeg mener fortsatt at det var uklokt av Stortinget å gå fra det som regjeringen foreslo, nemlig en offensiv politikk og strengere regler der problemet var størst, nemlig i Oslo-regionen, og gjøre det til et landsomfattende regelverk. Jeg mener at det har litt begrenset interesse hvis jeg som statsråd til enhver tid skal gå tilbake og diskutere alle vedtak som stortingsflertallet har gjort som jeg kanskje kunne hatt en annen mening om. Jeg tror ikke det ville vært spesielt interessant verken for komiteen, for Stortinget eller for folk som hører på. Derfor er jeg opptatt av å peke på resultatene som har kommet av det regelverket vi har. Da er det verdt å merke seg at nedgangen i innleie er desidert størst i Oslo-regionen, der også problemet har vært størst.

Når man skal diskutere dette, er det ikke sånn at Høyre eller regjeringspartiene er imot å ha nye tiltak, men det er et eller annet med ikke å bare komme med nye tiltak for å gjøre det – før man har sett hvordan regelverket man har, faktisk virker.

Arild Grande (A) []: Jeg registrerer at statsråden viker unna problemstillingene. Det må bety at høyresiden innser at de påstandene de kom med i forrige runde da vi vedtok disse innstramningene, har vist seg å slå fullstendig feil. Det ble ikke sånn som høyresiden påsto – tvert imot har det bidratt til å rydde opp i arbeidslivet. Men høyresiden har jo dette som en del av sin politikk for å redusere fagforeningenes innflytelse over arbeidslivet, redusere organisasjonsgraden, og de sitter derfor stille og ser på at det blir et flertall av innleide på mange arbeidsplasser. Selv om vi nå har en relativt høy organisasjonsgrad i Norge, bidrar høyresidens politikk til at fagforeningenes innflytelse blir svekket, at det blir dyrere å være medlem i en fagforening, og det er med på å øke forskjellene i samfunnet og begrense organisasjonsgraden i Norge. Er det ren og skjær høyreideologi som ligger bak denne politikken, eller har høyresiden noen forskning som ligger bak som sier at det er smart å redusere organisasjonsgraden og øke innslaget av innleie?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: For det første tror jeg svaret på det forrige spørsmålet, som også dette, ikke er noen illustrasjon på at jeg viker unna problemstillingene, men snarere illustrerer at veldig retoriske spørsmål ofte er kun det – da er det altså mye retorikk og ikke nødvendigvis et spørsmål om substans.

Det er ikke regjeringens politikk å redusere organisasjonsgraden, snarere tvert imot. Vår politikk er å holde på og bevare et godt organisert arbeidsliv. Vår politikk er å bruke og ta vare på den norske modellen, ta vare på trepartssamarbeidet, ta vare på en sterk og konkurransedyktig industri og et sterkt og konkurransedyktig næringsliv, som bl.a. skyldes trepartssamarbeidet.

Det har vært vår politikk f.eks. å styrke yrkesfagene – som gjør at det nå for første gang på lenge er flere som søker yrkesfag enn studieforberedende – at flere skal få lærlingplass. Derfor går lærlingtallene oppover, ikke nedover. Det er utrolig viktig, selv om vi fortsatt har masse igjen å gjøre.

Det har også vært vår politikk å stramme inn på innleieregelverket, men det betyr ikke at vi kan være med på dagens forslag fra opposisjonen.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Det er bra at Høyre setter pris på det som skjer innenfor byggesektoren. Det er et resultat av det nære samarbeidet som var mellom Byggenæringens Landsforening i NHO og Fellesforbundet og det som var opposisjonen i Stortinget den gangen. Jeg vil rette en takk både til NHOs BNL og til Fellesforbundet for det vi fikk til der.

Problemene er imidlertid økende innenfor verkstedindustrien og næringsmiddelindustrien, så det er viktig å gå inn på dette. Det viktigste som skjedde ved behandlingen sist gang, var at vi fikk vekk den ansettelseskontrakten som NHO Service og Handel gikk for, nemlig fast ansettelse uten lønn mellom oppdrag, som jo ikke var noen fast ansettelse. Vi fikk klargjort at bemanningsselskapene måtte ha fast ansettelse. Dermed har vi i dag bare to ansettelsesformer: fast ansettelse og midlertidig ansettelse.

Spørsmålet mitt går på fast ansettelse i bemanningsforetakene. Jeg er klar over at det ikke bare kan være 100 pst.-stillinger. Hvor lav prosentstilling kan statsråden akseptere innenfor bemanningsselskapene?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Det er ikke mulig å sette et prosenttall for det, men det er verdt å minne om at regelverket ikke bare sier at det skal være faste ansettelser, det sier også noe om forutsigbarheten i arbeidet – jeg husker ikke nå de presise formuleringene.

For å ta et teoretisk eksempel: Hvis man har en fast ansettelse med helt sporadiske vakter – det er umulig å planlegge når på døgnet man kommer, man blir ringt opp når det skulle være – og det utgjør en 10 pst.-stilling, vil det kanskje være problematisk. Hvis man derimot har en fast ansettelse og jobber tre timer hver mandag – og det er det man gjør – er det kanskje en annen situasjon.

Det er den type ting som de rette myndigheter selvfølgelig må se på – hvis det skulle dukke opp slike problemstillinger. Men det er altså ikke bare faste ansettelser, det er også en større innramming enn det.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Det er korrekt. Det gikk vi grundig inn på i komiteen da vi behandlet det. Det måtte være forutsigbarhet for jamt arbeid og jamn inntekt framover, minimum 20 pst.-stilling, altså én dag i uka, bør ikke være noe dårlig krav.

Mitt neste spørsmål går på hvilke omgåelser denne innstrammingen har ført til. Vi fikk nå § 14-12 andre ledd i arbeidsmiljøloven, som kan erstatte fast ansatte med ansatte i bemanningsforetak, men der det er et krav at man må ha avtale med en fagforening med innstillingsrett. Så velger da noen ikke å bruke den adgangen, men arbeidsmiljøloven § 14-12 første ledd, og sier at de bruker det til arbeidstopper når det gjelder midlertidige stillinger. Mener statsråden at det er en omgåelse av Stortingets flertallsvilje?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Nei, jeg mener ikke at det å bruke det regelverket man har, er en omgåelse av Stortingets flertallsvilje. Men representanten Lundteigen peker likevel på noe helt sentralt, for jeg antar at selv SV og ytre-venstre-partiet Rødt, når de vil ha et forbud, i praksis ikke ønsker å ta vekk fagforeninger med innstillingsretts mulighet til å godkjenne innleie – hvis man har landsomfattende tariffavtaler. Det er en ganske stor andel av innleien, ikke minst i etablerte produksjonsindustrier og også i store deler av verftsvirksomheten.

Her mener jeg det er en balanse, ikke minst for en del mindre virksomheter, særlig ute i distriktene. Vi vet at små og mellomstore bedrifter er viktigere jo lenger ut av de store byene man kommer.

Så er det ikke alltid sånn at man har en landsomfattende tariffavtale. Vi kan ønske det, selvfølgelig, vi kan si at det er smart å organisere seg, både som arbeidsgiver og arbeidstaker, men hvis man ikke har det, mener jeg det er en for sterk begrensning å sperre hele deres mulighet til å kunne ha innleie. Det vil svekke dem i konkurranse med andre virksomheter.

Solfrid Lerbrekk (SV) []: Byggjenæringa i Oslo-området merkar seg svært godt det nye anbodsregimet i Oslo kommune. Det har vorte teke godt imot, og me ser allereie no at det har positive verknader på rekrutteringa blant ungdomar. Desse reglane verkar svært godt på offentlege anbod, men dei har ikkje dei store konsekvensane på privatmarknaden. Ein byggmeister sa til meg i førre veke at han og hans 20 tilsette har gjeve opp mindre oppdrag på privatmarknaden. Det er ikkje lenger mogleg å ta mindre oppdrag, som skifting av ein vegg i eit hus eller å setja inn nye vindauge, på grunn av konkurransen.

Spørsmålet mitt er då: Kva synest statsråden om anbodsreglane i byggjebransjen i Oslo-området, og kva kan statsråden gjera for å få bukt med den svarte privatmarknaden i byggjenæringa?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Nå kjenner jeg ikke alle detaljene i den såkalte Oslomodellen, heller ikke i den såkalte Skiensmodellen, fra mitt hjemfylke, men jeg er i utgangspunktet positiv til at kommuner og fylkeskommuner tar ansvar og lager klare regler for sine innkjøp. Jeg mener at det også er en interessant diskusjon om vi burde samle noe av dette og bruke det som et slags utgangspunkt for å se på det nasjonale regelverket.

Jeg husker da jeg ble kunnskapsminister. Da hadde det vært rød-grønn regjering i åtte år, og man ble fortalt at det var så innmari vanskelig å innføre lærlingkrav for offentlige innkjøp. Det hadde man ikke klart – og det er seriøse bedrifter som har lærlinger. Det klarte vi. Det var riktig den gangen; nå må vi se om det finnes andre og nye tiltak.

Så vet jeg at veldig mange små håndverksbedrifter sier at de ikke lenger kan konkurrere på privatmarkedet. Det synes jeg er synd og skam, men det er ikke konkurransen som er problemet, det er den urettferdige, urimelige konkurransen, at det kommer inn en bedrift med underbetalte arbeidere som kanskje ikke følger norske lover og regler i det hele tatt. Det er ikke konkurranse, det er useriøst arbeidsliv, og det skal vi ha bort.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Rigmor Aasrud (A) []: Denne saken dreier seg overordnet sett om hvorvidt vi skal ha et arbeidsliv som er basert på det som alle etter hvert snakker pent om: den norske modellen. Den norske modellen står som kjent ikke i veien for det norske folk – den står opp for det norske folk. Den norske modellen innebærer også at man må lytte til dem som har skoene på, og i dette tilfellet er det helt klart arbeidsfolk.

I Norge er det enighet om – i alle fall mener de aller fleste det – at faste ansettelser er riktig, og at lønns- og arbeidsvilkårene skal være ordentlige. Men når en hører på debatten her i dag, høres det ut som at det enten er faste ansettelser eller innleie som gjelder, og at hvis vi ikke kan ha innleie, vil det gå veldig dårlig i næringslivet. Men det er i henhold til arbeidsmiljøloven fullt mulig å ansette folk midlertidig der det er arbeidstopper, men man bør ikke basere hele driften sin på ikke å ha faste ansettelser, som vi ser noen steder.

Vi hører regjeringen og flertallet i denne salen si at det har blitt gjort endringer i regelverket, så nå må vi vente og se. Forslaget som er lagt fram, baserer seg på gammel kunnskap, sier de. Men vi har jo for ikke veldig lenge siden sett at innleie fortsatt er utbredt. Vi får rapporter fra fagforeningene nesten daglig om hvordan det er der ute.

Om det ikke er empiri for det, er det i alle fall grunn til å tro at sosial dumping og arbeidslivskriminalitet forekommer oftere i situasjoner der det er mye innleie. Vi så det for noen måneder siden, da arbeidsfolk på Nasjonalmuseet fikk halv lønn. Vi så det for et par dager siden, da vi leste om en arbeidstaker som fikk juling som svar da han etterspurte lønna si fra en arbeidsgiver.

Sånn kan vi ikke ha det i Norge. Det tror jeg det faktisk er enighet om, men da er det grunn til å spørre hvorfor vi ikke får sterkere fyrop fra flere om dette. Hvorfor stiller ikke de som driver seriøst, opp og stiller de som driver useriøst, mer til ansvar? Hvorfor er ikke arbeidsgiverorganisasjoner og bedriftseiere på når vi ser sånne saker? Det burde vært fakkeltog for dem som driver anstendig og imot en sånn utvikling.

De forslagene som vi legger fram i dag, har vi utarbeidet sammen med arbeidstakerorganisasjonene, de som har skoene på. Det burde være et viktig argument når vi skal stemme her i salen i dag. Da må vi sørge for at flere er organisert. Det skjer ikke bare på dugnadsbasis – da må regjeringen komme opp med virkemidler som gjør at flere blir organisert.

Jorodd Asphjell (A) []: Det er ingen tvil om at vi trenger flere stolte fagarbeidere i dette landet. Det handler om å framsnakke fagarbeideren og yrkesfagene. Arbeiderpartiet ønsker å fokusere på den praktiske skolesekken, og at vi starter tidlig med det.

Når det gjelder yrkesfaglig satsing, har vi brukt 1 mrd. kr denne perioden til å satse på yrkesfag. Vi vil gi ungdom en læreplassgaranti, vi vil ha en satsing på høyere yrkesfaglig utdannelse gjennom 1 000 nye fagskoleplasser, vi må anerkjenne mesterbrevordningen som fagansvarlig for mange av disse ungdommene. Vi må framsnakke dette, og ungdommene som skal søke seg til disse yrkene, må ha trygghet for at de møter et arbeidsliv som er anstendig – et arbeidsliv som setter pris på deres kompetanse og arbeidsevne, og som sikrer dem trygghet i hverdagen.

Et eksempel: I 2014 var det en sak i Høyesterett. Det var to tidligere arbeidskolleger av meg, trucksjåfører fra Orkanger, som gikk til sak mot staten. Hvorfor gjorde de det? Jo, fordi de ble permittert fra et lokalt trykkeri og Nav sa nei til dagpenger fordi de mente at dette var konjunktursvingninger som bedriften skulle ha forutsett. Men det var altså de ansatte som måtte bære tyngden ved ikke å få dagpenger. Arbeidstakerne tapte i lagmannsretten. Så ble saken brakt inn for Høyesterett i 2014, og de fikk fullt medhold der – det var en enstemmig dom – og staten måtte betale alle omkostninger. De ansatte hadde rett på dagpenger.

Når det offentlige opererer på en slik måte overfor arbeidstakere som har mistet arbeidet sitt, hvordan kan vi da forvente at det fungerer i det private i et slikt system? Å ha et godt regelverk knyttet til faste ansettelser og faste stillinger og ikke bare midlertidighet er så viktig. Skal folk ha trygghet for arbeid, inntekt, familie og bolig, må vi ha et arbeidsliv som sørger for det. Og det svekker ikke konkurransekraften i norsk næringsliv – det styrker konkurransekraften i norsk næringsliv at folk føler trygghet. Da søker de ny kompetanse, og da bidrar de til bedriften – ikke motsatt.

Forslaget som er lagt fram her, om å gi arbeidstakere et regelverk som gir trygghet, er viktig, og da er organisasjonsgraden helt fundamental. Hvorfor er det lavere organisasjonsgrad i privat sektor enn i offentlig sektor? Det handler om akkurat dette: små bedrifter som ønsker å svekke de ansattes rettigheter. Det kan vi ikke ha noe av. Vi må styrke dem. Det er det den nordiske modellen handler om – trepartssamarbeidet, som er så viktig for alle som er i arbeid.

Margret Hagerup (H) []: Igjen står vi her og har en debatt om innleie, et knapt år etter at Stortinget gjorde vesentlige innstramminger. Om vi i dag skulle gjort det enda vanskeligere å leie inn folk, var det de seriøse bemanningsbyråene og bedriftene som igjen ble skadelidende.

Norge har et trygt og godt arbeidsliv. De aller fleste overholder lover og regler. Men det finnes dem som utnytter systemet og menneskene rundt seg. Det er helt uakseptabelt. Vi har derfor jobbet kontinuerlig med å slå ned på arbeidslivskriminalitet og useriøse aktører siden regjeringsskiftet i 2013.

Men arbeidslivet er ikke svart-hvitt, og en trenger ikke reguleringer basert på ytterpunktene. De aller fleste forholder seg til regelverket og har ordnede lønns- og arbeidsvilkår. Det er allerede gjort betydelige endringer i bransjen i samarbeid med partene i arbeidslivet.

Hovedregelen i norsk arbeidsliv er og skal være faste ansettelser. Det gir forutsigbarhet for arbeid og inntekt. Høyre og regjeringen har fått gjennomslag for en bedre definisjon av faste ansettelser, som nettopp sikrer bedre forutsigbarhet for arbeid og lønn.

La oss sammen fortsette å sørge for at vi har et ryddig og organisert arbeidsliv med bemanningsbransjen på laget. Det fortjener bransjen. De jobber hver dag for at folk skal komme seg inn i arbeidslivet, samtidig som bedriftene har nødvendig fleksibilitet til å kunne drive lønnsomt.

Mange bedrifter og arbeidsplasser er rett og slett avhengige av perioder med innleid arbeidskraft for å få det til å gå rundt. Vi ønsker alle å slå ned på useriøse aktører som bryter regelverket, men vi må ikke bruke feil virkemidler. Arbeiderpartiets forslag vil straffe bedrifter landet rundt selv om problemet stort sett er begrenset til bygg- og anleggsbransjen i Oslo-området. Det er uansvarlig, det er urettferdig, og det er usosialt. Ekstra ille blir det når tiltakene rammer dem som sitter aller nederst ved bordet, de som strever med å finne seg en jobb.

Jeg har selv jobbet med rekruttering i mange år og kjenner meg ikke igjen i historiefortellingen venstresiden har om bemanningsbransjen. Historiene er ulike, uavhengig av bransjer. Denne bransjen bisto meg med rekrutteringer samtidig som de ga bedriftene rask hjelp ved produksjonstopper. De ga også sjansen til mange av dem som var lengst unna arbeidslivet. De fikk en fot innenfor, en mulighet til å forsørge seg selv.

Verden kan ikke ses i svart-hvitt, ei heller arbeidsmarkedet. Vi bør derfor slutte å svartmale denne bransjen, som definitivt har livets rett.

Det kan jo være interessant å stille spørsmålet til SV og Rødt om de vil forby innleie også når det går gjennom avtaler med fagforeninger.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Temaet som vi diskuterer nå, er utrolig viktig, men det er også svært komplisert. For det vi gjør, er å gå inn på én del av norsk arbeidsliv, og det vi gjør der, må ses i forhold til resten av norsk arbeidsliv. Jeg vil bare understreke nok en gang – for det er flere talere som tydeligvis ikke er fullt klar over det – at i dag er det bare to ansettelsesformer: faste ansettelser og midlertidige ansettelser. Alle bemanningsforetak må ansette sine folk fast, diskusjonen går på i hvor stor stilling.

Det ble sagt fra statsråden at det er viktig å ha en rettferdig konkurranse innenfor et trygt arbeidsliv. Det støtter jeg fullt ut. For Senterpartiet er det avgjørende viktig å se på både arbeidsgiverens, bedriftens og den ansattes situasjon. Vi må lage et regelverk som ikke gjør at det blir forskjeller mellom store og små bedrifter.

Vi har i dag en rekke håndverksbedrifter med 20 ansatte som ikke har fagforeningsavtale med en fagforening med innstillingsrett. De kommer da ikke inn under muligheten til å bruke arbeidsmiljøloven § 14-12 andre ledd. De ser på det som et problem, og for dem er jeg helt enig i det. Jeg er helt enig. Poenget med arbeidsmiljøloven § 14-12 andre ledd er at en skal bruke bemanningsselskaper inn i en produksjonsbedrift for å erstatte produksjonsbedriftens egne ansatte, enten de er fast ansatte eller midlertidig ansatte. Det skaper altså et problem når noen bedrifter som ønsker å benytte seg av et bemanningsselskap, ikke har en slik fagorganisering som dagens lov krever.

Men da må vi tilbake til poenget, nemlig at bemanningsselskaper var i sitt utgangspunkt et spørsmål om å dekke opp vikariater. Vikariater er nødvendig å dekke opp fordi arbeidsgiver står i en akutt situasjon, trenger en person til å gå inn i et vikariat, får det fra et vikarbyrå på en effektiv og god måte – kanskje en dyr måte, men det dekker opp behovet. Det er en flott sak, og det vil Senterpartiet ha fortsatt – sjølsagt. Så skal vi ha arbeidsmiljølovens bestemmelser om midlertidige ansettelser for å ta arbeidstopper. Derfor slår vi også ring om permitteringsregelverk og alle de andre ordningene som sikrer og balanserer interessene mellom arbeidsgiver og arbeidstaker.

Det er så vesentlig å sikre interessene på begge sider og helt nødvendig å se denne helheten. Det er så viktig å få en kontroll. Og til kontrollen i dag fra Arbeidstilsynet: Jeg håper at vi får til en ny § 18-6 første ledd, når det gjelder at Arbeidstilsynet skal kontrollere dette. Men da må statsråden også gi rom for at Arbeidstilsynet har folk ute på arbeidsplassene og fører et reelt tilsyn, eller så blir det en papirtiger.

Ingjerd Schou hadde her overtatt presidentplassen.

Arild Grande (A) []: Høyresiden står i en utrolig spagat i denne saken. Margret Hagerup har nettopp vært oppe og markedsført Høyre som bemanningsbransjens beste venn, mens statsråden står og hyller det regelverket som de selv stemte imot, og forsvarer det med nebb og klør. Da vi vedtok denne historiske innstramningen i 2018, manglet det ikke på skremsler fra høyresiden om hvor ille det skulle bli i norsk arbeidsliv – byggeprosjekter som ville bli stoppet, fra helsevesenet hørte vi enkelte påstå at det ikke var mulig for Norge å håndtere en pandemi. Det var latterlige påstander, som selvfølgelig har vært tilbakevist gang på gang, og som viser at høyresiden tok feil. Det innrømmer også høyresiden når de nå forsvarer det regelverket som de så kraftig strittet imot.

Tvert imot har det bidratt til å rydde opp i arbeidslivet på mange områder. Men der det er innleie fortsatt, florerer den ulovlige innleien, som rapporten fra høsten 2019 viste oss, i Oslofjord-området, hvor det er 80 pst. ulovlig innleie der det er innleie. Derfor fremmer vi forslag for å rydde opp en gang for alle.

Også i denne debatten får vi framsatt feilaktige påstander fra høyresiden om at disse forslagene vil hindre aktører i å hente inn ekspertise. Jeg må minne om at det er full adgang til å ansette folk i Norge også ved midlertidig behov og ved sesongarbeid. Det er også full adgang til å avtale innleie så lenge det ikke er fra et bemanningsbyrå, med vårt forslag om et forbud i Oslofjord-området.

Det påstås at våre forslag vil legge ned bransjer. Men jeg må minne om at det er fagforeningene selv for dem som jobber i disse bransjene, som ber oss om disse forslagene. De ønsker ikke å legge ned sin egen arbeidsplass, de ønsker å ha trygghet for arbeid og trygghet i arbeid.

En liten stemmeforklaring til slutt om forslaget som er lagt fram som løst forslag fra Senterpartiet, SV og Rødt. Dette forslaget var også oppe til vurdering på landsmøtet i Fellesforbundet, og ble avvist av landsmøtet. Det er ikke det som landsmøtet i Fellesforbundet har bedt Stortinget om. Tvert imot ville ikke vedtaket i Fellesforbundet blitt enstemmig dersom det inneholdt det forslaget som Senterpartiet, Rødt og SV nå fremmer, fordi det vil svekke fagforeningenes og de tillitsvalgtes innflytelse over arbeidslivet. Det vil svekke muligheten for de tillitsvalgte til å få makt over beslutningene om hvorvidt det skal være innleie eller ikke. Vi forholder oss derfor til det som et enstemmig landsmøte, de som representerer arbeidsfolkene som er mest berørt av innleie, har bedt oss om.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Takk for diskusjonen.

Bare en kort merknad til representanten Grande: Jeg vet ikke om det er dårlig korttidshukommelse – det kan det være – eller om det er at representanten bare rett og slett ikke hører etter når han spør om noe og får et svar, eller om det er at representanten opererer med en slags egen type kvern i hodet, at uansett hva svaret er, blir det i hans hode det som han hadde ønsket at det skulle være på forhånd. Det er ikke sånn at jeg forsvarer dagens regelverk med hud og hår. Jeg var veldig ærlig og åpen på dette: Regjeringspartiene stemte mot at dette skulle gjelde for hele landet. Men jeg synes det er fornuftig å ta utgangspunkt i det regelverket som er.

Så er det sånn at det er fullt mulig både å slå hardt ned på useriøs innleie og mene at overdreven innleie er et problem, og samtidig ikke hoppe på venstresidens stempling, nærmest, av en hel bransje. Jeg er også helt enig i representanten Hagerups beskrivelse av en bransje som både bidrar med viktige ting for norsk næringsliv, og som bidrar med jobb til mange som trenger en sjanse i arbeidslivet. Her er det rett og slett snakk om å ha to tanker i hodet samtidig.

Så kan man jo lure på hva som blir politikken til opposisjonen til slutt når det som kanskje er et totalforbud mot innleie fra Rødt og SV, møter et annet forslag fra Senterpartiet, som Arbeiderpartiet mener reduserer fagforeningenes innflytelse. Det får vi kanskje vente med å se.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

Votering, se voteringskapittel