Stortinget - Møte tirsdag den 5. mai 2020

Dato: 05.05.2020
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 222 S (2019–2020), jf. Dokument 8:37 S (2019–2020))

Innhold

Sak nr. 8 [16:52:36]

Innstilling frå energi- og miljøkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Marit Arnstad, Sandra Borch, Kari Anne Bøkestad Andreassen, Emilie Enger Mehl og Ole André Myhrvold om å forvalte bjørnebestanden ut fra riktig antall bjørn (Innst. 222 S (2019–2020), jf. Dokument 8:37 S (2019–2020))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Tore Storehaug (KrF) [] (ordførar for saka): La meg fyrst, som saksordførar, takke komiteen for eit godt samarbeid i denne saka. Det er ei innstilling som er breiare, og som ein større del av stortingssalen stiller seg bak, enn i dei fleste andre rovdyrsakene vi diskuterer for tida.

Forvalting av store rovdyr, under dei bjørn, byggjer på breie forlik i Stortinget. Det er både politisk og forvaltingsmessig lurt. Den todelte målsetjinga skal ein følgje opp på ein slik måte at det både blir lagt vekt på Noregs medansvar for levedyktige bestandar av store rovdyr i Skandinavia og omsynet til beitenæringa og andre som bruker dei same områda.

Det er forståeleg at det oppstår debattar når folk opplever at det truleg er fleire bjørn og bjørneynglingar i eit område enn det som er det offisielle talet. Slik vil det òg vere, for all naturforvalting i Noreg må vere kunnskapsbasert. Kunnskap og innsikt, i dette tilfellet om levesettet til bjørnen, har vore viktig for å få på plass ei rettast mogleg forvalting.

Frå rovdyrforliket i 2004 nytta ein dokumentasjon og teljing av ungekull som vurdering for måloppnåinga. I 2010 fekk ein på plass gjeldande modell. Han er utvikla som ein del av det skandinaviske bjørneprosjektet, og det er den modellen som blir nytta i dag, og som forskarane meiner gjev eit sannare bilde av den situasjonen som er for bjørnebestanden.

Ein samla komité er samd om at forvaltinga, under det bestandsberekninga, alltid må basere seg på best tilgjengelege faglege metode. Den modellen Senterpartiet tek til orde for i forslaget, har svakheiter ved seg, og det er forståeleg nok ikkje ein samla komité som har stilt seg bak. Men som Ivar Aasen seier: Til lags åt alle kan ingen gjera.

Stortingsfleirtalet legg opp til at ein ikkje skal overprøve forvaltinga på den faglege vurderinga av kva som er den beste metoden for å telje bjørneynglingar. Vi skal fortsetje ei teljing, og vi må føresetje at den sitjande regjeringa – og den til kvar tid sitjande regjeringa og forvaltinga – til kvar tid forsikrar seg om at bestands- og berekningsmetodane ein brukar, er dei best tilgjengelege. Det er avgjerande for tilliten mellom folk og forvalting.

Den tilliten er ein føresetnad for ein føreseieleg rovdyrpolitikk som skal stå seg over tid, og det er med denne grunngjevinga fleirtalet i komiteen – og det består av alle unnateke Senterpartiet – går inn for å avvise dette forslaget.

Lene Westgaard-Halle (H) []: Det er alltid mange som engasjerer seg når vi har rovdyrsaker til behandling i Stortinget, og engasjementet pleier å være ganske sterkt. Jeg må innrømme at jeg ofte sender en varm tanke til dem som forhandlet fram rovdyrforlikene i Stortinget i 2004 og 2011 – det kan ikke ha vært bare-bare. Men skal de rovdyrforlikene ha troverdighet, er det selvfølgelig en forutsetning at de følges opp, og at den todelte målsettingen som hensyntar både bestandene og beitenæringen, ligger til grunn.

Jeg må innrømme at jeg har ganske stor forståelse for forslagsstillernes ønske om best mulig tellemetode for bjørn. Om tellemetoden ikke reflekterer det reelle nivået på bestanden, hvis man opplever at det er flere ulv – eller ulv … snakker man om rovdyr, pleier det å være ulv, jeg mente bjørn; det er befriende med et annet rovdyr innimellom – altså, om tellemåten ikke reflekterer det reelle nivået på bjørnebestanden, mister også forlikene og forvaltningen troverdighet. Vi må derfor alltid sørge for å bruke best tilgjengelige faglige metode.

Som den nerden jeg er, og så glad som jeg er i å jobbe med rovdyr, har jeg kikket litt på de ulike metodene, som egentlig er ganske interessant. Jeg synes det mest spennende er at vi har utviklet en egen metode i Skandinavia som er tilpasset vår bjørnebestand, og den metoden vi bruker i dag, er faglig sett vurdert som den beste. Da synes jeg det er litt utfordrende, og kanskje ikke særlig hensiktsmessig, om vi som politikere skal definere oss som eksperter på bjørn, selv om jeg har sett at det finnes mange eksperter rundt omkring – på smittevern, f.eks. – og at vi da skal prøve å overstyre de faglige vurderingene av hva som er den mest treffsikre metoden for telling av bjørneynglinger.

Jeg føler meg i hvert fall ikke kompetent til det, og det er derfor jeg håper vi i dag kan stå sammen om at vi fortsatt ønsker å legge de beste faglige rådene til grunn, og da avvise forslaget.

Sandra Borch (Sp) []: Jeg reagerer på at noen her i salen, saksordføreren, nevner at metoden vi foreslår, har svakheter. Men Senterpartiet foreslår jo ikke noen metode konkret. Vi sier at dette må statsråden og regjeringen vurdere og finne nye metoder som er mer treffsikre.

Rovviltforliket fra 2011 slår fast at bestandsmålet for ynglende bjørn er 13. Bestanden av brunbjørn overvåkes gjennom Nasjonalt overvåkingsprogram for rovvilt. Og siden overvåkingen av bestanden er konsentrert til innsamling og analyser av biologisk materiale, er antallet registrerte bjørner til enhver tid et minimumstall.

Stortingets bestandsmål retter seg mot hvor mange bjørnekull som blir født årlig. For bjørn beregnes ikke dette ved faktisk observasjon eller telling av ynglinger. I stedet gjøres det en matematisk beregning av antall ynglinger basert på DNA-prøvene og hvor mange bjørner som er registrert med oppholdssted i Norge i inneværende sesong. Det gjøres en simulering ut fra faktorer som arealbruk, alderssammensetning og reproduksjonsdata. Når tallet på ynglinger er basert på en sånn matematisk beregning, gjør det at tellingen er veldig lite presis, og det sier seg egentlig selv.

Det er også problematisk at sikre observasjoner av enkeltbjørner eller binner med ynglinger ikke teller med i denne bestandstellingen. DNA-prøver som registreres som bjørn, men ikke ID-registreres på individnivå, medregnes heller ikke.

Det er en betydelig utfordring at en rekke DNA-prøver blir underkjent. For 2018 ble det tatt ca. 1 000 prøver der det var mistanke om bjørn, inkludert den genetiske analysen. Av disse ble hele halvparten underkjent og forkastet som ubrukelige. Det er ingen tvil om at dagens tellemetode for bjørn har mange feilkilder, og det er tydelig at bestanden i realiteten er høyere enn det som er registrert. Senterpartiet mener derfor at det må utarbeides en ny metode som gir et reelt bilde av bjørnebestanden, og er av den oppfatning at dagens tellemetode er konfliktdrivende og ikke ivaretar den todelte målsettingen i rovviltforvaltningen på en god nok måte.

En mer nøyaktig registrering av bestandsstatus er avgjørende også for å skape tillit til forvaltningen. Jeg er litt forundret, for dette er kanskje det minst inngripende forslaget Senterpartiet har fremmet når det gjelder rovdyr. Jeg forundrer meg over at verken Arbeiderpartiet, Høyre eller Fremskrittspartiet viser noen som helst interesse for saken. Det er mange som opplever dette som en stor utfordring, og særlig de som er mest berørt i en rekke utsatte områder.

Med det tar jeg opp Senterpartiets forslag i saken.

Presidenten: Da har representanten Sandra Borch tatt opp de forslag hun refererte til.

Arne Nævra (SV) []: Nok en gang har altså Senterpartiet kommet med et forslag som sår tvil om forskningsresultater og forvaltningen av rovdyr i Norge. Vi begynner å bli vant til det.

Jeg vet ikke om Senterpartiet er klar over det, men den skandinaviske bjørneforskningen er, akkurat på samme måte som ulveforskningen, helt på topp internasjonalt, og det skandinaviske bjørneprosjektet har høstet enorm anerkjennelse i utlandet. Siden 1984, da det hele startet, har forskerne stått bak utallige anerkjente prosjekter med sterke resultater på vandringsmønster, spredning, genetikk og mange økologiske faktorer. De står bak resultater som bygger på noen av verdens lengstvarende forskningsstudier.

Dette kjenner jeg godt til. Jeg har jobbet tett på det miljøet i mange år i min gamle jobb, både nasjonalt og internasjonalt, og jeg kjenner til at mange, også nordamerikanske forskere, sperret øynene opp for det europeiske prosjektet som dette skandinaviske bjørneprosjektet utgjorde. Det var nybrottsarbeid i stor grad, og det har fortsatt litt i samme spor. Modellene som det henvises til, bygger på reproduksjonsforhold, altså hvor ofte de får unger, vandringsmønster og ikke minst avstanden fra riksgrensa, der sporene ble funnet.

Her er det et ganske viktig poeng, som Senterpartiet ikke nevner så mye. Det snakkes jo om underestimering og muligheter for det. Det er vi selvfølgelig veldig opptatt av. Utsagnet «det er flere bjørner enn forskningen sier» har jeg møtt så mange ganger når jeg har vært ute i felt. Det har f.eks. vært en bjørn som er blitt skutt, og så ser vi at det er brått slutt på sauetapet. Det var altså bare én bjørn. Men lokalt mener de det har vært mange bjørner i området. Det er en klassisk situasjon.

Man skal også huske at bjørnen i Norge i stor grad er grensebjørn. Den går på kjølen mot Sverige, og den går mot Finland og Russland. Vi deler en bestand med Russland og Finland der oppe i nord – dette vet f.eks. representanten Sjåstad veldig godt. Da er poenget at den kan oppholde seg ganske mye i Sverige, f.eks. Bare for å ta et eksempel: Denne bjørnen går inn i Norge og legger fra seg en fjert. Så kommer det en forsker og plukker opp denne lorten og tar DNA-prøver av den. Da blir den registrert som værende i Norge, mens den kanskje hovedsakelig er i Sverige. Det betyr at bestanden i perioder kan være overestimert – et ganske viktig poeng for en representant fra Senterpartiet å være klar over.

Så er spørsmålet: Hvordan i all verden skal Senterpartiet klare å telle ynglinger når ingen andre har klart det? Hvor mye ressurser skal man sette inn på å finne et bjørnehi? Hvis man visste hvor mange hi jeg har lett etter uten å finne dem! Det krever en enorm innsats, bare så det er nevnt.

Statsråd Sveinung Rotevatn []: For å kunne føre ei dynamisk og føreseieleg forvaltning av rovvilt er det ein viktig premiss at overvaking av rovviltbestandane gjev oppdaterte og kvalitetssikra tal om størrelsen på bestandane og om bestandsmåla er nådd. Den metoden som vert brukt i dag, er den som frå fagleg hald er rekna for å vere den beste. Eg meiner at eventuelle endringar i overvakingsmetodikk ikkje bør vere baserte på politisk fatta vedtak, men at vi overlèt det til dei beste fagfolka vi har.

Det første forslaget handlar om å utarbeide ein ny metode for teljing av ungekull av bjørn. Eg forstår det slik at forslagsstillarane meiner at dokumentasjon av ungekull kan vere eit alternativ eller supplement til dagens metode. Frå rovviltforliket i 2004 var nettopp dokumenterte ungekull lagde til grunn i vurderinga av måloppnåinga for bjørn. Det er fleire utfordringar knytte til bruk av den metoden, som eg ikkje går nærmare inn på akkurat no. I 2010 kom ein vitskapeleg modell for å berekne sannsynlege tal på ungekull ut frå det registrerte talet på binner. Den modellen avløyste den tidlegare metoden med bruk av dokumenterte ungekull.

Det andre forslaget handlar om å gjennomføre ei kartlegging av det reelle nivået på bjørnebestanden gjennom ei teljing. Bjørnebestanden i Noreg har sidan 2009 vorte overvaka gjennom landsdekkjande årlege DNA-innsamlingar. Feltpersonell i Statens naturoppsyn samlar inn materiale. Det er også lagt godt til rette for at turgåarar, jegerar, næringsutøvarar og andre kan samle inn prøver, som også vert ein del av grunnlaget for analysar og resultat.

Eg er fornøgd med at fleirtalet i komiteen meiner at Stortinget ikkje bør overprøve dei faglege vurderingane av kva som er best metode for treffsikker teljing av bjørneynglingar. Eg er einig med komiteen i at ein føresetnad for det er at forvaltninga sikrar best tilgjengeleg metode til kvar tid, og at den blir brukt.

Sjølv om vi har eit av dei beste overvakingsprogramma for rovvilt i verda, vil metodane alltid kunne forbetrast. Fagrådet for Nasjonalt Overvåkingsprogram består av ekspertar på internasjonalt nivå og skal bidra til kvalitetssikring av overvakinga. Fagrådet vurderer og kjem med anbefalingar, bl.a. om innretning på og nyutvikling av metodane som vert nytta, slik at overvakinga vert best mogleg.

Til sist vil eg nemne at det er opent for alle som ønskjer det, å ta kontakt med fagrådet og kome med sine innspel til endringar i overvaking av rovvilt generelt, og av bjørn spesielt. Representantforslaget må gjerne verte sendt over dit, og eg er sikker på at det vert behandla på grundig måte, og at alle innspel er velkomne.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jon Georg Dale (FrP) []: Eg er som kjent einig med statsråden i at Stortinget ikkje bør overprøve teljemetodikken i dette eller andre spørsmål. Samtidig er det ei kjensgjerning at så seint som då energi- og miljøkomiteen var på reise til Finnmark og møtte representantar frå NIBIO Svanhovd, bekrefta dei at vi er relativt trygge på det bestandstalet vi har, som eit minimumstal på bjørnebestanden i Noreg, men at ein har mindre kontroll oppover, altså kor mykje bjørn det er reelt sett, utover den minimumsregistreringa som ein opplever at dei tala gjev gode svar på. Spørsmålet er: Er det godt nok til faktisk å drive ei effektiv forvaltning, spesielt i område som bjørnen trekkjer inn i som også er beiteprioriterte, når ein ikkje har betre oversikt enn vi trass alt har? Er det mogleg å gjere forbetringar i grunnlaget for det, sånn at ein har meir treffsikre måtar å registrere dette på for framtida?

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Svaret er at det kan godt vere. Eg har null politisk prestisje i dette spørsmålet, for eg meiner det ikkje er eit politisk spørsmål. Eg er for at vi skal vite kor mange rovdyr vi har i Noreg. Det gjev oss den beste forvaltninga. Det at det er rom for forbetringar, tilseier eigentleg berre historia, for vi har endra metodane våre. Men då vil eg også seie at om ein skal basere seg på hovudsakleg visuell observasjon, det ein faktisk kan sjå – eg opplever at representantforslaget går langt i den retninga – er det på ingen måte gjeve at det ikkje vil gje oss eit minimumstal eller for den skyld noko høgare anslag på bjørn enn det vi har i dag. Tvert om var det slik at ein før baserte seg meir på nettopp visuell observasjon. Då ein gjekk over til meir DNA-basert teljing, fekk ein altså eit høgare anslag for bjørn, ikkje eit lågare anslag for bjørn. Det kan godt hende at Senterpartiets mål med dette forslaget er at vi har altfor mykje bjørn i Noreg, og at det reelle talet er mykje lågare, men eg tillèt meg å tvile på det.

Jon Georg Dale (FrP) []: Det siste kan vi nok definitivt vere einige om, og det er sikkert mange gode grunnar også for det. Realiteten er likevel at spesielt for befolkninga som bur i beiteprioriterte område som opplever store bjørneskadar, og for så vidt også i område som er reserverte eller haldne av til yngleområde for bjørn, har ein historisk sett store tap med det, og f.eks. husdyrproduksjonen i slike område har vore vesentleg endra. Då må ein vere oppteken av at vi heile tida har eit så godt kunnskapsgrunnlag som mogleg å forvalte ut frå. Eg legg til grunn at statsråden også ser behovet for at vi framover utviklar metodikken, slik at dei tiltaka som vert sette i gang i forvaltninga, er på eit så oppdatert kunnskapsgrunnlag som mogleg. Er det løpande bestillingar til at slikt skal oppdaterast, eller er det noko som statsråden eventuelt vil ta initiativ til, om det er behov for det?

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Som eg var litt inne på i innlegget mitt, er det dette fagrådet som har ansvaret for kontinuerleg å utvikle metodar. Det består ikkje berre av norsk ekspertise, men også av internasjonal ekspertise. Eg har ikkje ei konkret bestilling nedover i systema mine no, anna enn at det er generelt viktig at ein heile vegen utviklar slike metodar og ser kritisk på det ein gjer. Det veit eg også vert gjort. Så vidt eg kjenner til, er det ikkje kome opp noka ny forsking eller ny kunnskap som tilseier at dei metodane vi i dag brukar, er for dårlege, og at det finst betre alternativ. Men dersom det er representantar som har innspel på det, eller kjenner til fagmiljø som meiner det, er dei meir enn velkomne til å spele det inn, både til meg og til fagrådet. Eg er heilt sikker på at ein vil ta det på alvor, slik at vi får, som representantforslaget vel har i tittelen sin, eit «riktig antall bjørn». Det bør vi alle vere for.

Sandra Borch (Sp) []: Jeg må igjen presisere at vi ikke har noe konkret forslag til tellemetode. Vi foreslår at regjeringen skal se på dette nettopp for å få det beste kunnskapsgrunnlaget og de reelle tallene. Vi vet at Trøndelag, et hardt belastet område med mye bjørn i beiteprioriterte områder, kanskje særlig i fjor sommer, også har spilt inn at man trenger ny tellemetode for bjørn. Jeg har lyst til å utfordre statsråden – selv om han har vært inne på det – på om han mener at dagens tellemetode og registreringsmetode for bjørneynglinger viser det reelle nivået på bjørnebestanden i dag.

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Det kan for så vidt ikkje eg vite, men det dei beste fagfolka vi har, fortel meg, er at det er den beste måten vi kan gje det beste anslaget på. Det kan eg seie. Eg kjenner ikkje til nokon metode som fagfolk meiner er betre, men som sagt: Eg har ingen prestisje i det. Dersom det finst, må vi berre ta det i bruk. Desse metodane vert jo også vidareutvikla kontinuerleg.

Eg skal gje representanten rett i at Senterpartiet i forslaget sitt ikkje føreslår ein konkret teljemetode, og det er bra, men slik forslaget er skrive, opplever eg at her ønskjer ein seg at ein skal basere seg mykje meir på visuell observasjon, for ein refererer til så mange ulike observasjonar som har vorte gjorde rundt omkring. Og det var som sagt den metoden vi brukte før. Det gav ikkje noko høgare anslag på bjørn; det gav eit lågare anslag på bjørn. Og det har også ein del farar ved seg, for det kan f.eks. vere vanskeleg å sjå forskjell på eittårsungar og dei som er to år eldre. Det er krevjande å vite om ein bjørn ein ser, allereie er registrert eller ikkje, det er fare for dobbeltteljing med meir. Så det er nok ingen perfekte metodar, men eg trur metoden vi brukar i dag, er den beste.

Arne Nævra (SV) []: Jeg holdt på å spørre om å få en replikk på representanten Borch i stedet, men det går jo ikke.

Jeg er mest bekymret for reproduksjonsraten hos bjørn. Den er lav, og det regner jeg med statsråden er klar over. Bjørn er en art som man forvalter med mye mer forsiktighet enn ulv, som har en høy reproduksjonsrate. Ei voksen binne får i gjennomsnitt omtrent en unge i året i Sør-Norge – og unger hvert tredje år. Det jeg lurer lite grann på, er: Vi har sett eksempler på at binner med melk i spenene har blitt skutt. Hvilke metoder og hvilke regler kan statsråden se for seg innført for at vi kan unngå dette, sånn at man altså ikke jakter på binner med unger, som etter vårt syn – og jeg tror nok også flertallet i landets syn – er en vederstyggelighet?

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Det er ingen tvil om at vi per i dag ligg langt under bestandsmålet for bjørn som Stortinget har bedt om at vi skal styre forvaltninga etter. Stortinget har bedt oss om at vi skal ha 13 ynglingar. Vi ligg på sju. Så får eg påpeike at det er betrakteleg mindre bekymring for det i Stortinget enn det er for det vi ligg over bestandsmålet på, som gjeld ein del andre rovdyrartar, men begge delar er ei utfordring som ein må handtere i forvaltninga. Vi har for få bjørnar, det er riktig, og det er også riktig at nøkkelen til dette, som med dei fleste dyreartar, ligg i at vi har hodyr, binner, som kan overleve og få fram ungar. For bjørn er det snakk om få ungar som vert fødde, og det tek lang tid. Så det tilseier absolutt varsemd.

Så er dette krevjande diskusjonar å stå i. Vi har hatt ei rekkje debattar i denne salen, f.eks. om situasjonen i Trøndelag, som også representanten Borch var innom, som var alvorleg i fjor sommar. Det skal seiast at tala for nasjonen var ganske gode, men i Trøndelag var det alvorleg, og der er ein nettopp tilbakehalden med å felle binner av omsyn til bestandsmålet.

Emilie Enger Mehl (Sp) []: I denne debatten har det så langt vært veldig mye skyving av ansvar over på fagfolk og fine ord om fag, rett og slett. Men grunnen til at vi fremmet dette forslaget, er at hvis man ser på konkrete fakta, kan jeg veldig godt forstå at folk er frustrert, for sannsynligheten for at det er mer bjørn enn det dagens telling viser, er stor.

Helt konkret vil jeg vise til region 6, som er Trøndelag og Møre og Romsdal. I 2018 ble det beregnet at det var 1,8 bjørneynglinger der. Det er jo fysisk umulig at det kan være 1,8 ynglinger, men det var beregnet til det ut fra dagens metode. Samtidig, hvis man går inn på www.rovbase.no hvor det ligger offisiell dokumentasjon om rovdyr, finner man fire ulike observasjoner av ynglinger i 2018, på fire forskjellige steder i Trøndelag. Det er offisielle data som er tilgjengelig for alle. Kan statsråden forstå at folk mister tillit til forvaltningen når det er så klare motsetninger i faktagrunnlaget her?

Statsråd Sveinung Rotevatn []: For det første: Eg skyv ikkje noko ansvar over på fagfolk, men eg meiner at fagfolk bør ha ansvaret for ein del ganske faglege spørsmål. Eg trur f.eks. at dersom representanten Enger Mehl tek bilen sin til reparasjon og får beskjed frå mekanikaren om at bilen er utrygg å kjøre, tek ho ikkje ei politisk vurdering av at dette går nok bra likevel. Litt slik må det også vere når vi snakkar om DNA-registrering av dyr, og det som er ganske vanskelege biologiske spørsmål. Det betyr ikkje at Stortinget ikkje har hand om rovviltpolitikken, men det betyr at enkelte ting er faktisk faglege spørsmål. Korleis vi tel rovdyr, meiner eg er det.

Så er spørsmålet om eg kan forstå frustrasjonen når folk opplever eller trur at det er fleire rovdyr i naturen enn det den offisielle statistikken viser. Ja, dersom ein opplever at det er slik, kan eg forstå at det er frustrerande. Når det er sagt, veit vi jo, fordi vi brukte det tidlegare, at visuell observasjon gjev ganske mange feil og faktisk ei underrapportering i forhold til det dagens rapportering gjev. At det er eit mål at ein skal basere seg på det, det må eg seie at eg tvilar på at Senterpartiet meiner.

Emilie Enger Mehl (Sp) []: Det blir litt for dumt, den framstillingen statsråden her prøver seg på. Det som er faktum, er at dagens tellemetode er en matematisk formel. Det man gjør, er at man beregner ut fra matematikk hvor mange ynglinger det er. Hvis man derimot baserer seg på hva som er observert ute i naturen – og da mener jeg ikke nødvendigvis visuell observasjon, det kan være ekskrementer, det kan være DNA-prøver, spor, hår, det er mange ting, og det kan du lese detaljert om på Rovbase hvis du tar deg tid til å gå inn der – da finner man at det er fire ynglinger. Men hvis man lager en matematisk beregning ut fra hypotetiske fakta, får man 1,8 ynglinger. Det er det som er utfordrende. Vi sier ikke at man skal gå tilbake til sånn det var, og beregne bjørnebestanden kun ut fra det som er observert, men vi sier at det er åpenbart at det er store svakheter i dagens telling, og at man burde vurdere å supplere det matematikktallet man får, med sikre observasjoner av ynglinger, for noe annet blir rart. Skjønner statsråden det?

Presidenten: Representanten skal rette talen til presidenten.

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Som eg har sagt i ein del tidlegare svar, er eg absolutt open for at vi kan få endå betre modellar, at dei kan supplerast med ny metodikk. Men då tenkjer eg at det må kome frå fagmiljøa og dei som kan noko om dette. Eg trur verken eg eller representanten Enger Mehl eigentleg kan nok om dette til liksom å påleggje det ovanfrå. Eg trur det er viktig at her må fagmiljøa stå fritt til å finne fram til det som er det beste faktagrunnlaget.

Det er lett å peike på at her er det observert det eine og det andre, men det er også viktig å ha med seg at vi har litt erfaring med dette. Det viser seg at den typen ting ikkje alltid er heilt presise. Det er f.eks. ganske krevjande å sjå forskjell på eit førsteårskull og eit andreårskull med bjørneynglingar, og dersom ein har observert feil, får ein feil tal. Så vidt eg har forstått av overskrifta på Dokument 8-forslaget, ønskjer ein eit riktig tal på bjørn, og då bør ein bruke den beste metoden. Eg trur den metoden vi har i dag, er den beste. Men det er ikkje fordi eg har bestemt meg for det politisk, det er fordi fagfolka våre fortel meg det.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Emilie Enger Mehl (Sp) []: Jeg må si jeg er både overrasket over debatten og veldig skuffet over Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet, som sitter her i salen og er helt stille, og som har akseptert en flertallsinnstilling som ser helt bort fra hva som er fakta.

Vi prøver ikke å fremme et forslag nå for å skape uro eller noe annet. Vi fremmer et forslag fordi folk som bor i områder med mye bjørn, kommer med tilbakemelding til oss om at det er problematisk å oppleve at den reelle bestanden av bjørn ikke er i samsvar med det som er offisielle telletall. Og jeg har allerede sagt det under replikkordskiftet: Dette er helt konkret, tilgjengelig informasjon for alle. Det er telt fire ynglinger i Trøndelag i 2018, og likevel opererer man med et offisielt tall på 1,8 ynglinger. Da er det ikke rart at folk stiller spørsmål ved om dagens metode er dekkende. Så enkelt og så logisk er det egentlig.

Ut fra dagens metode må man i praksis registrere sju voksne hannbjørner og sju voksne binner i Trøndelag for at man skal få registrert tre ynglinger. Og det skal man gjøre med DNA-telling som er basert på til dels frivillig innsamling av prøver, som blir sendt inn til analyse. Veldig mange av dem er ubrukelige. Hvis det f.eks. er for stort fettinnhold i avføringen til bjørn, kan det være vanskelig å lese av DNA-en. Det er all grunn til å tvile på at dagens metode er dekkende.

Så er det et spørsmål om vi klarer å få hundre prosent nøyaktighet i en telling av bjørn, og svaret på det er nok nei, sånn som det er i dag. Det er f.eks. ganske stor forskjell på telling av bjørn og telling av ulv, for med ulv har vi full oversikt over bestanden til enhver tid. Vi vet ting ned på individnivå, og mange er radiomerket. Sånn er det ikke med bjørn.

Vi kommer kanskje ikke til å få full oversikt, men jeg synes det er veldig spesielt at ikke stortingsflertallet i det hele tatt kan ta på alvor at folk tviler på at dagens metode er dekkende. Nå har vi i tillegg i representantforslaget vist til helt konkrete data som ligger tilgjengelig for absolutt alle, og som ikke er noe som vi har tenkt oss til, eller hørt. Dette er offisielle data som ligger på rovbase.no, som også statsråden kunne ha sett hen til, og som stortingsflertallet kunne ha sett hen til.

Det er utrolig frustrerende når man igjen – og spesielt i en sak som denne, hvor det er et konkret forslag, som egentlig bare hadde bidratt til at forvaltningen hadde blitt bedre og mer riktig hvis man hadde klart å finne en litt bedre metode, og ta folk litt mer på alvor, så folk kunne ha stilt seg bak – blir anklaget for å prøve å skape uro og å betvile forskning og fakta. Det er ikke tilfellet.

Jeg er veldig skuffet over at stortingsflertallet inntar den holdningen som de gjør. Jeg mener at alle hadde vært tjent med at man hadde prøvd å møte hverandre på dette og finne en bedre tellemetode.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.

Forrige kapittel
Neste kapittel