Kristin Ørmen Johnsen (H) [11:49:17] (komiteens leder): Først vil jeg takke statsråden for en grundig redegjørelse og gjennomgang av barnevernet. Det er viktig å ha et helhetlig perspektiv. Ofte blir barnevernet diskutert fragmentert, med enkeltsaker, men det fortjener en god gjennomgang, som vi har fått her.

La det være sagt: Det er mye bra i barnevernet. Vi har mange dyktige medarbeidere som gjør en stor innsats. Mange barn får god hjelp. Det er satt inn mange tiltak i barnevernet de siste årene, både for å bedre kompetansen og utvikle gode systemer. Komiteen behandlet for to dager siden deler av den nye barneloven som kommer. Det gjelder både å utvide grensen for ettervern til 25 år, og at kommunene skal behandle en sak om barnevernet årlig. Fylkesnemndene blir pålagt å ha en samtaleprosess med partene i en barnevernssak hvor det er grunn for omsorgsoverdragelse. Jeg setter pris på at statsråden er ærlig når man snakker om de utfordringene vi faktisk har i barnevernet.

Området barnevern er konfliktfylt. Det er særlig når barnets beste kommer i konflikt med foreldrenes ønsker. Foreldrene vil være en sterk part i en sak, og derfor er det viktig å sikre at barnets beste har forrang i alle sammenhenger og alle tiltak. Derfor fremmer vi forslag om å inkorporere barnekonvensjonen i barneloven og barnevernsloven i dag. Jeg skal komme litt tilbake til det.

Saker i norsk barnevern har vært prøvd i EMD. Kritikken fra EMD har i hovedsak vært rettet mot barnevernets og domstolenes saksbehandling og beslutningsgrunnlag, ikke selve barnevernloven. Domstolen har særlig kritisert at begrunnelser for valg av ulike tiltak, at de ikke har vært tilstrekkelige, og at målsettingen om at barnet skal gjenforenes med sine foreldre, ikke har kommet godt nok frem i beslutningsprosessene.

Jeg ser derfor frem til at både Norges institusjon for menneskerettigheter og Universitetet i Bergen er med i forbindelse med de vurderingene som skal gjøres ved behandlingen av barnevernsloven. Det er viktig å få en gjennomgang der.

Statsråden forteller i redegjørelsen at institusjonene rapporterer om en øking i antall barn med komplekse behov. Vi vet om barn som har vært flyttet mange ganger mellom fosterhjem og mellom institusjoner. Det er helt ødeleggende. Det er viktig at disse barna får skreddersydde tiltak og har høy bemanning rundt seg. Det har også vært en debatt om såkalte enetiltak, det at barn isoleres på en institusjon eller i et hus. Jeg er glad for at Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet nå går gjennom bruken, og at det jobbes kontinuerlig med å styrke kvaliteten på institusjonstilbudet. Som jeg nevnte i mitt forrige innlegg, er det nå laget to spesielle institusjoner nettopp for å gi den beste omsorg til barn som trenger dette, og som har store behov. Men jeg mener fortsatt at vi ikke har nok kunnskap om hvordan vi har organisert den delen av barnevernet der staten må overta omsorgen og barn havner på institusjon.

Flere rapporter fra Helsetilsynet har dokumentert at barns rettigheter ikke er ivaretatt godt nok. Det nevnes at barn får ikke nok informasjon, at de får ikke uttale seg før beslutninger tas, og retten til privatliv ikke er god nok. Dette gjør det umulig å finne ut hva som er barnets beste, fordi barn ikke kommer frem med sin historie og forteller hvordan de egentlig har det. Derfor er jeg opptatt av at FNs barnekonvensjon kan beskrive tydelig hvordan dette skal gjøres. Den inneholder en rekke formålstiltak hvor barnets beste blir satt frem, bl.a. det at de skal få uttale seg, barnet skal høres og meningene komme frem. En forskningsrapport utarbeidet på oppdrag fra Bufdir viser at i fire av ti undersøkelser blir ikke barna snakket med.

Jeg tar opp forslaget fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti om at FNs barnekonvensjon inkorporeres i barneloven og barnevernsloven.

Kari Henriksen (A) [11:54:40]: Først vil jeg takke barne- og familieministeren for at han ombestemte seg og likevel valgte å holde en redegjørelse for Stortinget om barnevernet.

Så vil jeg understreke, som komitélederen gjorde, at det gjøres mye bra i barnevernet, og at alle suksesshistoriene naturlig nok ikke får oppmerksomhet i mediene.

Ansatte gjør en stor innsats for mange barn og familier, og det gjøres framskritt med grunnlag i kunnskapen til tidligere barnevernsbarn, ansattes organisasjoner og gode fagfolk. Men likevel er det slik at for mange barn ikke får det som er en helt nødvendig hjelp av samfunnet når voksne rundt dem svikter. Det eksisterer en åpenbar systemsvikt med for svak rettssikkerhet.

Jeg må si det er forstemmende at statsråden og regjeringa ikke synes å anerkjenne alvorligheten i denne svikten. Den alvorlige maktposisjonen barnevernet har, må anerkjennes. Flere rapporter og de mange sakene fra norsk barnevern i EMD, viser grov systemsvikt og behovet for å utvikle systemer som styrker rettssikkerheten og derigjennom grunnlag for økt tillit. For mange fortvilte foreldre og barn opplever at staten grovt krenker deres menneskerettigheter. Og det haster. Disse familiene har dårligere tid enn statsråden.

Å ta et barn fra sine foreldre er det mest dramatiske tvangsinngrep en stat kan iverksette, og skal underlegges streng kontroll. Arbeiderpartiets konkrete forslag til forbedringer og forsterkninger har så langt ikke vunnet gehør i regjeringa. Statsråden sier i sin redegjørelse at barnevernssaker er blitt en omdømmebelastning for Norge. Det er ikke sakene som er belastningen, det er systemet. Skal vi lykkes med å forbedre omdømmet, må menneskerettighetene styrkes for foreldre og barn. For å styrke rettssikkerheten foreslår vi en søknadsbasert ordning for sakkyndige, klarere krav til advokater som bidrar i barnevernssaker, økt brukermedvirkning og at haste- og akuttsaker alltid skal underlegges annenhåndsvurdering av en ytre instans.

Vi vil også fremme forslag om å få nedsatt et ekspertutvalg, som skal foreta en gjennomgang av rettssikkerheten i alle deler av norsk barnevern. Formålet er å forsterke rettssikkerheten i barnevernet generelt og å få vurdert EMD-dommene spesielt.

Systemsvikten i barnevernet handler også om alvorlig ulikhet i tilbud avhengig av bosted, etnisitet, kultur og klasse. Forskning viser at familier med høy grad av levekårsstress og utfordringer på grunn av dårlig økonomi og språkbarrierer ikke møtes på samme måte som familier med høy utdanning. At familier med ulik kulturbakgrunn og vår egen urbefolkning ikke får samme tilbud som andre, er også et alvorlig rettssikkerhetsproblem.

Vi støtter fullt og helt opp om en styrking av utdanningen og kompetanseheving slik regjeringa foreslår, og de forslag som ligger til behandling i neste uke. Men det endrer ikke behovet for flere ansatte i det kommunale barnevernet. Flere ansatte er en forutsetning for å lykkes. Jeg merket meg at statsråden sa følgende i redegjørelsen:

«Opposisjonen har flere ganger pekt på innføring av bemanningsnorm og øremerking av midler til flere stillinger som de viktigste virkemidlene for å heve kvaliteten i barnevernet.»

– Det er fint at statsråden har merket seg opposisjonens gjentatte forslag om å øke bemanningen med flere stillinger. Det som undrer meg, er at han ikke nevner at opposisjonens synspunkt deles av Barneombudet, barnevernsbarnas organisasjoner, ansattes organisasjoner og heierna-kampanjen. Behovet for flere ansatte er ikke en slags fiks opposisjonsidé, det framføres av alle andre aktører enn regjeringspartiene.

Sårbare barn og familier som sliter, trenger ofte kvalifiserte og gode voksne med nok tid til å skape den tilliten vi alle mener de skal få, og som de skal klare å etablere, forebygge godt og å utvikle tilbud tilpasset det enkelte barn.

Det er fint at statsråden nå nevner at han er i gang med å håndtere Stortingets vedtak om å styrke det offentlige og ideelt drevne barnevern på bekostning av det kommersielle. For Arbeiderpartiet er hvert barn og hver familie unik. Barnevern er ikke egnet for stykkpris, anbud, kommersiell drift og fortjenestemotiver. Bevilgninger til barnevern bør brukes på utvikling av et bedre barnevern, ikke på kommersiell drift.

Til slutt: Tidligere denne måned ble vi gjort kjent med rapporten «Det var ikke bare ferie», som er overlevert regjeringa. Dette er i alle fall den tredje rapporten som omhandler barn som er etterlatt i utlandet mot sin vilje. Rapporten beskriver grusomme opplevelser, som absolutt ingen barn skulle vært utsatt for. Denne rapporten krever umiddelbar handling. Jeg ser fram til å høre hvilke strakstiltak statsråden vil iverksette.

– Jeg tar herved opp Arbeiderpartiets forslag i saken.

Silje Hjemdal (FrP) [12:00:00]: Jeg vil takke statsråden for en god og grundig redegjørelse. Det var fint at vi fikk den her i Stortinget. Jeg må også si at engasjementet virker ekte, som hos mange av oss andre her i salen, både for barna og for familiene som har behov for hjelp.

I likhet med statsråden ønsker også jeg å trekke fram at en vedvarende negativ oppmerksomhet vil kunne føre til at enkelte som har et behov for hjelp, vegrer seg for å ta kontakt. Det er blitt en utfordring at folk som jobber i barnevernet, kvier seg for å gå på jobb, og at folk som egentlig kunne hatt behov for å gå tidlig i dialog med barnevernet for å få hjelp, ikke tør fordi ordet «barnevernet» er blitt såpass belastende som det er blitt. Det er dessverre fordi det er enkeltsaker som har blitt håndtert fryktelig dårlig. For dem som ikke får riktig hjelp, eller for dem som opplever at rettighetene deres settes til side, er det en veldig liten trøst at de fleste saker behandles på en god måte. Vi har ingen barn å miste, og ingen familier skal bli forsømt eller bli behandlet på en dårlig måte.

Når vi diskuterer barnevernet, blir det ofte til at vi fokuserer på det som ikke fungerer, og det er jo fordi vi alle sammen ønsker å hjelpe – ikke minst med problemene, men også til riktig tid. Selvfølgelig blir vi frustrerte når vi får høre om barn og familier som opplever at barnevernet er noe helt annet enn en hjelp. Rapport på rapport har vist oss hvor feilene ligger, hvor sviktene skjer, og hvor sviket har vært stort. Dette er faktisk livet. Det er livet fra en barndom og det man tar med seg gjennom hele oppveksten. Det er familien din. Det er klart at vi skal ta det på det aller største alvor i denne sal.

Men jeg må også nok en gang rette blikket ut i kommunene. Jeg var som kommunepolitiker i Bergen med på å ta initiativ til at man skulle ha en gjennomgang av enkeltsaker i Bergen, der det var begått feil av barnevernet – til stor politisk frustrasjon for en del av de andre partiene. Heldigvis fikk vi flertall i bystyret, og resultatet ser vi i dag: ganske graverende tilfeller. Det som kanskje er mer skremmende, er at i utgangspunktet ønsket byrådet i Bergen bare å legge denne rapporten i en skuff. Det sier kanskje litt om holdningene til enkelte kommunepolitikere.

For en liten stund siden hadde jeg en samtale med ordføreren i Samnanger, en kommune rett utenfor Bergen. Jeg vil tro at de fleste i denne salen har fått med seg hva som har skjedd i Samnanger. De ordene jeg har lyst til å bruke, er rett og slett ikke parlamentariske uttrykk som det går an å gjengi fra denne talerstolen, så jeg skal prøve å si det på en pen måte: Det som har skjedd i Samnanger, er et skrekkeksempel som alle politikere og kommuner burde lære av.

Jeg må berømme de politikerne som har turt å ta fatt i dette. Jeg vet at politikerne i Bergen som prøvde å løfte fram dette, politikerne i Samnanger som ønsket å grave mer i dette, møtte ganske sterke krefter fra fagmiljøet og også fra andre politikere som rett og slett bare ikke ønsket at barnevernet skulle bli gått etter i sømmene. Jeg tror den største bjørnetjenesten vi politikere kan gjøre oss, er at vi, når vi vet at det blir begått feil, ikke tør å undersøke nærmere hvorfor det er blitt sånn, og hva man kan lære av de feilene som er gjort, noe som gjør at man faktisk kan bli bedre. Det jeg egentlig ønsker å avslutte dette første innlegget med, er rett og slett at vi må tørre å heie på politikerne som tør å pirke i dette.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [12:05:27]: Barnevern er et viktig, stort, vanskelig, mangesidig, komplekst og sårt felt, også for oss politikere. Om barnevernet vårt feiler, kan det ha ekstremt alvorlige konsekvenser, og det er vårt ansvar.

Jeg tror at vårt barnevern er av de beste i verden, og at det gjøres veldig mye godt og riktig arbeid rundt om i hele landet i barnevernet vårt. Det pekte også ansvarlig statsråd på i sin redegjørelse, som vi i dag debatterer. Men statsråden måtte innrømme at det er mye som virkelig ikke er godt nok på en hel del områder, som feil begått av barnevernet i saker vi er dømt for i Den europeiske menneskerettsdomstol, at det er store kvalitetsforskjeller i barnevernet mellom kommunene, og at en hel rekke tilsynsrapporter har pekt på kvalitetsmessige og strukturelle utfordringer, bl.a. når det gjelder samhandling mellom ulike tjenester på ulike forvaltningsnivå.

Altfor mye av den hjelpen som gis, er dessverre fragmentert og for lite tilpasset barnet og familiens behov, og det har i det siste også vært rystende avsløringer i deler av institusjonstilbudet. Ikke minst har media avslørt mange forferdelige barnevernshistorier hvor jeg mener barnevernet vårt har sviktet. Svikt og feil, og med det skade, er også dokumentert i mange andre revisjoner og rapporter ved tilsyn. I tillegg har de ansatte i det siste mobilisert for å peke på alt som ikke fungerer fra deres ståsted, og fosterfamiliene sliter med at deres område ikke er lovregulert. På toppen kommer utfordringene med at barnevernet vårt ikke har all verdens omdømme internasjonalt om dagen.

At så mange feil og vonde skjebner avdekkes i barnevernet, svekker naturlig nok tilliten til barnevernet, og det er farlig. For vi må ha et barnevern befolkningen har tillit til, ellers blir det enda vanskeligere både å drive og å rekruttere til godt barnevern. Krympende tillit i befolkningen er nok også et resultat av den store mobiliseringen på sosiale medier mot barnevernet vårt av mennesker som av ulike grunner ønsker å kritisere det. Jeg vet at mange kan ha gode grunner til å kritisere barnevernet og mener deres stemme er veldig viktig, men dessverre er en hel del av kritikken i slike fora hatefull, konspiratorisk og full av grove beskyldninger, noe som etter min mening ikke bidrar konstruktivt i jobben med å forbedre barnevernet vårt, og som også rammer Norge internasjonalt.

Jeg har nå belyst noe av det som lugger i barnevernet, og det er etter min mening altfor mye som lugger altfor mange steder til at jeg ble beroliget av statsrådens redegjørelse, enda han vektla alt arbeidet som gjøres for å forbedre situasjonen. Mye av det er vel og bra, men vi gjør langt fra nok, og jeg opplever at skiftende regjeringer, også den rød-grønne, har brukt mye tid på brannslukking på dette feltet, selv om det har vært reformer og lovarbeid i gang. Jeg opplever egentlig at vi som nasjonalforsamling må skjerpe oss og løfte dette feltet med dets altfor mange utfordringer mye mer og bedre, i fellesskap. For selv om jeg vet at statsråden og alle partiene i salen virkelig brenner for å forbedre barnevernet vårt, tror jeg ikke at vi får det raskt nok til om vi skal fortsette sånn som nå, med utredninger av enkeltstående felt, etterfulgt av noen mer eller mindre effektive tiltak for å forbedre de verste funnene, altså brannslukking.

Vi trenger derfor snarest å få nedsatt et uavhengig granskningsutvalg som kan gjøre en helhetlig og grundig gjennomgang av hele barnevernsfeltet, slik Befring-utvalget gjorde for 20 år siden, og som jeg la fram et representantforslag om på tirsdag. Om det er én sektor som trenger en slik granskning nå, er det denne. Vi politikere må ikke, som representanten Silje Hjemdal sa, være redde for å få alle fakta på bordet på et så alvorlig felt, både feil og mangler. Vi må bare være glad for deretter å få anbefalt fra uavhengige granskere hva vi bør gjøre. Disse vil selvfølgelig kunne lene seg på alle de rapportene som allerede er utført på enkelte områder i det siste, og samtidig se disse i sammenheng og sørge for ytterligere utredninger på andre områder, og – veldig viktig – se på EMD-dommene og -sakene med uavhengige øyne.

Jeg tror en slik granskningskommisjon vil løfte barnevernet som tema politisk og ikke minst styrke tilliten til barnevernspolitikken i befolkningen, for det trengs. Jeg håper derfor både statsråd, regjering og storting ser at det at vi får en slik omfattende granskningsrapport på bordet, er det som må til om vi skal klare å gjøre mer enn å drive med brannslukking. Det fortjener de berørte barna, det fortjener familiene deres, det fortjener de ansatte i barnevernet, som står på, og som da også ville få mye uavhengig ros, det fortjener fosterfamiliene og de som har omsorg for barna i institusjonene, og det fortjener befolkningen.

Camilla Sørensen Eidsvold (SV) [12:10:44]: En av de mest standhaftige blomstene som finnes i enhver hage i Norge, er løvetann. Det er derfor, på grunn av deres vakkerhet og styrke, de mest sårbare barna blant oss kalles løvetannbarna.

Jeg vil takke statsråd Ropstad for en god og grundig redegjørelse. Det er særlig viktig akkurat nå. SV er glad for flere av tiltakene som er gjort i forbindelse med covid-19, og da særlig muligheten for å ta kontakt med hjelpetelefoner og chattetjenester hele døgnet. Det er flott at man har kommet fram til at det skal gjelde året ut, men vi håper at det skal gjelde i mange år framover. Det er ikke mellom kl. 8 og 16 det eventuelt brenner, det kan like godt være mellom kl. 16 og 8 – på natten – for disse barna.

Kunnskap gir mulighet til å gjøre ting riktigere, og det er særs viktig når man jobber med løvetannbarna. Koronakrisen har gått hardt ut over barn og unge, med stengte skoler, barnehager og fritidstilbud og sterke begrensninger i sosial kontakt. Det er særs krevende for barn og unge i sårbare familier. Når familiene sliter, foreldrene mister jobben eller blir permittert, rammer det barnet hardt. Mange barn og unge var utsatt for vold og overgrep i nære relasjoner allerede før denne krisen. Mange rapporterer om store psykiske problemer. I tillegg viste de nyeste tallene fra 2018 at over 110 000 barn lever i fattigdom. Dette tallet har mest sannsynlig økt gjennom 2019 og gjennom den økonomiske krisen vi står i nå, og den vil føre til en eksplosjon i antall fattige barn.

Vi vet at veldig mange av de sårbare barna kommer fra disse familiene. Derfor er dette bildet av en løvetann komplekst. Den kan ha sterke røtter, lange røtter og nydelige, store blomster. Den kan også være liten og stutt, men den gir seg ikke. Som fostermor har jeg sett nådeløse hverdager der et lite barn på seks år åpnet kjøleskapet 50 ganger om dagen for å være overbevist om at det var like mye mat i det kjøleskapet hver gang han åpnet det. Det tok uker før han skjønte at det var en realitet.

SSBs undersøkelser om hvem som rammes hardest av krisen, viser tydelig at de med begrensede ressurser er klart overrepresentert. Det er store forskjeller mellom kommunene i hvordan disse blomstene og familiene følges opp. Vi ser allerede at mange kommuner sliter med pandemiens økonomiske konsekvenser.

SV har tidligere fremmet et bemanningsforslag om en økning over en fireårsperiode for at opptrappingen for ansatte i barnevernet kan bli det den skal være. Frihet er ikke i disse tider å overføre midler til frie inntekter, det er å øremerke disse midlene til de barna og de løvetennene som trenger det mest.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [12:15:08]: Mange familier har fått en vanskeligere hverdag i kjølvannet av koronasituasjonen, og vi har ennå ikke kommet ut på den andre siden. Det kommer til å ta tid før alt blir bra igjen.

Kristelig Folkeparti er svært bekymret for de familiene som allerede var sårbare og skjøre før korona, da disse har en større sjanse for å kollapse når de blir utsatt for nok en påkjenning. Samtidig er vi også redd for at mange familier som har fungert godt fram til nå, har blitt utsatt for et vendepunkt som potensielt sett kan få store konsekvenser. Vendepunktet kan f.eks. være at en av familiens omsorgspersoner har blitt rammet av viruset, eller at familiens hovedforsørger mister jobben. På den måten kan familier som i utgangspunktet er robuste, komme i krise. Kristelig Folkeparti er opptatt av å hjelpe disse familiene slik at de kommer seg på beina igjen, og aller helst i enda bedre stand enn før koronaviruset traff oss.

Med dette bakteppet er jeg glad for at barne- og familieministeren holdt en god og grundig redegjørelse for Stortinget på tirsdag om den nåværende situasjonen i barnevernet. Barnevernet er et av de viktigste sikkerhetsnettene vi har nettopp for familier og barn i krise. Viktigheten av et godt omsorgssystem kan ikke understrekes nok. Ett barn som opplever en vond barndom, er ett for mye, nettopp fordi en god barndom varer livet ut. Et barn som har fått kjærlighet og trygghet i oppveksten, gir dette videre til sine barn, og slik går god omsorg i generasjoner og får enorme ettervirkninger.

Barn har et stort iboende potensial, og det er de voksnes jobb å sørge for å legge rammene til rette, slik at barna får utløst dette potensialet. Nåtidens barn er framtidens voksne, og det er de som skal bære videre den jobben vi har startet på, bl.a. med å løse noen av vår tids store utfordringer, som klimakrisen og flyktningkrisen. God omsorg er med andre ord livsnødvendig for det enkelte barn, og også for verdenssamfunnet som helhet.

Nettopp derfor er jeg glad for at vi har barne- og familieminister Ropstad ved rattet for barnevernet. Med den nye barnevernloven og flere andre tiltak sørger regjeringen nå for at et økt antall barn blir sett og får en god oppvekst. Ikke minst er jeg glad for at vi har så mange gode mennesker og fagpersoner som jobber tett på barna rundt om i kommunene – i barnevernet, på skolen og i barnehagen. De gjør en fantastisk jobb, og vi burde trekke dem fram mye oftere enn det vi gjør.

Samtidig kan vi ikke feie under teppet at barnevernet i Norge har utfordringer. De barnevernsansatte er bare så gode som det systemet de jobber i. Her har vi politikere en viktig jobb, nemlig å sørge for at systemet er best mulig tilrettelagt for at familier kan holde sammen, og at barn i sårbare og utsatte situasjoner skal få rett hjelp til riktig tid.

Tidlig innsats er avgjørende om vi skal gi barn en god oppvekst. Vi må, som det ble understreket i redegjørelsen, styrke forebyggende hjelpetiltak og gjøre dem mer treffsikre, slik at utfordringene som familiene opplever, tas tak i på et tidlig stadium og før omsorgsovertakelse blir et faktum. Jeg er med andre ord glad for at regjeringens mål er at flest mulig barn kan vokse opp i egen familie, fordi foreldrene er de viktigste omsorgspersonene i barnets liv.

Tidlig innsats og forebygging var også et hovedpunkt da Ropstad omtalte den nye barnevernloven, som har som formål å gi barn økt rettssikkerhet. Jeg synes det er bra at han også her trekker fram det bærende prinsippet om viktigheten av nettverket og ressursene barnet og familien har rundt seg. Det er viktig både for å kunne sette inn tiltak godt tilpasset det enkelte barn og familiers behov og for å ivareta relasjoner for barnet dersom det er behov for tiltak utenfor hjemmet.

Vi må også styrke kvaliteten i tjenestene på tvers av kommunegrensene, for hvor barnet bor i landet, skal ikke være avgjørende for hvor god hjelp barnet får. Flere rapporter har pekt på at dette er en utfordring, og nå tas det tak i.

Familien som grunnpilar, gode og treffsikre hjelpetiltak, tidlig innsats – det koster så uendelig mye mer å reparere enn å forebygge. Derfor er Kristelig Folkeparti opptatt av å styrke familiene på alle måter vi kan. Statsrådens redegjørelse viser at regjeringen har store ambisjoner for å løfte omsorgskvaliteten i barnevernet. Det trenger vi, ikke minst fordi koronasituasjonen har avdekket hvor viktig familien er på godt og på vondt. God omsorg er livsnødvendig, for storsamfunnet, for lokalsamfunnet, for familiene og for det enkelte barn.

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad [12:20:16]: Jeg vil takke for gode innlegg og god diskusjon.

Det var vel representanten Sem-Jacobsen som begynte med den beskrivelsen at vi har blant verdens beste barnevern, men selv et av verdens beste barnevern kan bli bedre. Det deler jeg fullt ut. Som jeg sa i min redegjørelse, er det derfor vi er så opptatt av å gjennomføre alle de tiltakene vi er i gang med, fordi vi ønsker å forbedre barnevernet til det beste for de sårbare ungene.

Jeg skal prøve å svare litt på de ulike innleggene som har vært. Representanten Ørmen Johnsen løftet fram behovet for kvalitet og gode institusjoner og å unngå flytting, enten det er i fosterhjem eller det er i institusjon. Jeg deler fullt ut det engasjementet. Som jeg også sa i redegjørelsen min, er det noen av de mest sårbare som havner i fosterhjem og ikke minst i institusjon. Det er enormt viktig at vi får bedre kunnskapsgrunnlag, og at vi blir enda bedre til å gi dem det tilbudet de skal ha.

Hun løftet også fram det som er forslag nr. 1, om barnekonvensjonen inn i barneloven og barnevernloven. Jeg deler fullt ut det engasjementet som fremmes. Det er helt naturlig at forslaget til ny barnevernlov, og også barneloven som vil komme etter hvert, skal være i tråd med barnekonvensjonens prinsipper. Det legger jeg allerede tung vekt på og kommer til å følge opp.

Til representanten Kari Henriksen: Jeg får jo begynne med å si at jeg er glad for at hun sier at det gjøres mye bra. Det tar vi med oss. Så er jeg også glad for at Arbeiderpartiet fremmer ulike forslag, og har gjort det over lengre tid, fordi det også viser en vilje til å gjøre endringer og forbedre barnevernet. Jeg skal prøve å gå igjennom noen av forslagene som representanten omtaler og løfter fram. Samtidig vil jeg også si at det er litt krevende, synes jeg, når det er så store dilemmaer som det er på et felt som dette, at en gjør det gjennom løse forslag i salen.

Når det gjelder forslag nr. 2, om å innføre kvalitetskrav for advokater osv., vil jeg bare si til Stortinget at i arbeidet med ny barnevernlov har vi sett på endringer som kan åpne for å gi informasjon om advokater som er godt kvalifiserte i barnevernssaker. Dette er noe som vi jobber med, på kanskje en litt annen måte, men det følges iallfall opp i ny barnevernlov.

Forslag nr. 3, om å gjennomgå ankemuligheter og vurdere kriteriene for hvor ofte en sak kan ankes, er også en tematikk som vi ser på i forbindelse med ny barnevernlov.

Forslag nr. 4, som angår akuttvedtakene og at det skal underlegges en annenhåndsvurdering av en ytre instans: Jeg bare minner om at ved akuttvedtakene er det helt avgjørende – når det er akutt – at det handles raskt. Derfor har vi heller ikke tid til store prosesser. Det er kvalitetsmekanismer i dag – det godkjennes av fylkesnemnda, og det kan også påklages dit.

Forslag nr. 6, som handler om brukermedvirkning: Der må jeg bare innrømme at jeg er litt usikker på hva det egentlig tenkes på. Det er jo lovbestemt medvirkning. Bufdir har brukerråd, eller utvalg. Hvis det er snakk om et brukerråd i kommunene, vil jeg iallfall hevde at det bør utredes før en eventuelt vedtar det. En har også advokat for både foreldre og barn.

Forslag nr. 7, om et eget utvalg som knytter seg opp mot dommene i EMD: Der vil jeg også minne om at Høyesterett nettopp har tolket tre av EMD-dommene. Det er også en viktig tolkning som jeg kommer til å sende ut til kommunene for at de skal følge opp de viktige innvendingene og læringspunktene vi har. EMD har også tatt opp en sak til storkammerbehandling, og vi – som jeg omtalte i redegjørelsen – anker også to. Så her er det noe som utvikles hele tida. Som representanten Ørmen Johnsen også var inne på, er dette noe av det Norges institusjon for menneskerettigheter og Universitetet i Bergen hjelper oss med for nettopp, som jeg sa i redegjørelsen, å sikre at den nye barnevernloven tar disse menneskerettighetsaspektene inn i dette arbeidet. Så jeg er usikker på om et utvalg er det som tjener saken best.

Åslaug Sem-Jacobsen var opptatt av et granskningsutvalg. Det er ikke et helt nytt forslag. Jeg vil bare minne om at vi gjør en rekke endringer som jeg mener er veldig viktige å gjøre, og så skal vi, siden det er kommet et representantforslag, kunne ta den diskusjonen på et senere tidspunkt.

Tage Pettersen (H) [12:36:08]: La meg først få takke statsråden for en grundig redegjørelse, hvor han tegnet et troverdig og ikke minst ærlig bilde av tilstanden i barnevernet. Mye går godt, som flere har vært inne på, men samtidig er det mange områder vi som politikere må ta tak i. Det er dessverre ikke raske veier til målet, men kompetanse og kapasitet er noe vi må løfte videre. Vår jobb er å legge til rette for at alle barn og ungdom opplever trygghet.

NRK omtalte denne uken en fersk rapport fra en ekspertgruppe – som representanten Hjemdal også var inne på i replikkordskiftet – som konkluderte med at det gjøres en for dårlig jobb med å hindre at barn og unge blir tvangssendt til koranskoler. Det slås fast at arbeidet er for dårlig både på langsiktig forebygging med godt barnevernsarbeid og hva gjelder samarbeid mellom skole og hjem. Forsker Anja Bredal uttalte at de har sett et barnevern som i noen tilfeller har støttet familier som sender barna sine til koranskoler i Somalia.

Slik kan vi selvfølgelig ikke ha det. Årsakene kan være mange, men åpenbart handler mye om manglende kompetanse og kulturforståelse på området. Jeg er derfor glad for at statsråden i sin redegjørelse berørte disse områdene og fortalte at det i disse dager bl.a. er sendt ut forslag til nye kompetansekrav på høring.

Mer kompetanse vil ruste de ansatte til å løse sine oppgaver enda bedre. Det er også verdt å trekke fram at det i år er bevilget over 90 mill. kr til etter- og videreutdanning i sektoren. Statsråden var også tydelig på at det er et viktig mål å øke tilliten til barnevernet i familier med nettopp minoritetsbakgrunn. Kulturforståelse og relasjonskompetanse var to områder som ble trukket fram. Det må være et grunnleggende prinsipp at barns språklige, kulturelle og religiøse bakgrunn skal ivaretas i barnevernet.

Konkret vil jeg løfte fram to tiltak som også er på plass. Det første er det nye etterutdanningstilbudet i minoritetskompetanse, som vil bli tilbudt utvalgte kommuner. Det andre er ny forskrift om læringsutbytte i barnevernsutdanningen, hvor det er presisert at studentene skal få kunnskap om urfolk, etniske minoriteter og flykningers livssituasjon og rettigheter.

Det gjøres svært mye godt arbeid i barnevernet, men som flere har vært inne på her i dag, er det ikke de historiene som kommer på trykk. Sist jeg sa akkurat det samme fra denne talerstolen, fikk jeg flere telefoner fra mennesker der ute som mente at jeg tok fullstendig feil og ikke visste hva jeg snakket om. Jeg har selvfølgelig full forståelse for deres situasjon og deres opplevelser. Samtidig er det også er min jobb som politiker å løfte fram at alt ikke er håpløst – samtidig som vi jobber for å bedre nettopp det samme barnevernet.

Anne Karin Olli (H) [12:39:22]: Jeg vil også benytte anledningen til å takke statsråd Ropstad for en grundig redegjørelse, og ikke minst for hans engasjement for de sårbare barna. Jeg er glad for at statsråden framhevet at det jobber dyktige og dedikerte mennesker i barnevernet rundt omkring i hele landet.

Det er, som statsråden påpeker, ikke de gode historiene vi hører om. Vi hører om det som ikke går så bra. Barnevernet er, sammen med barnehager, skoler, helsestasjoner, skolehelsetjenesten og flere av hjelpetjenestene, det viktigste sikkerhetsnettet for de aller mest sårbare barna.

Jeg mener, som statsråden, at foreldre i de fleste tilfeller er de viktigste omsorgspersonene i et barns liv. Men foreldres forutsetninger er ikke like i utgangspunktet. Ens egen oppvekst, eller opplevelser man har hatt, kan gjøre det vanskelig å være en god omsorgsperson, enten i en periode i livet eller over lengre tid. Da er tidlig innsats – eller tidlig intervensjon, som det også kalles – helt avgjørende for hvordan barnets utvikling vil bli videre.

Barnevernet gjør en fantastisk jobb de fleste gangene. Men ofte kommer barnevernet inn i bildet når mye allerede har gått galt. Det er på helsestasjonen, i barnehagen og på skolene man treffer barna først. Et godt barnevern avhenger av at de andre tjenestene rundt barna ser hvert enkelt barn og har kompetanse til å sette inn tiltak der det trengs – i samarbeid med barn og foreldre, andre hjelpetjenester og barnevernet. Alle jobber med de samme barna, og alle jobber for barnets beste.

Men noen ganger er det beste for barnet å ikke bo sammen med foreldrene. Da er det viktig å ta inn over seg ett forhold. I mine 20 år som helsesykepleier har jeg møtt mange barn og deres foreldre. Jeg har ikke møtt én forelder som ikke ønsket å være en god forelder for sitt barn. Det er deres bagasje, eller omstendigheter, som gjør at man ikke klarer å være den omsorgspersonen man gjerne vil. Derfor kan jeg ikke understreke sterkt nok hvor viktig og avgjørende tidlig innsats er for de mest sårbare barna og deres familier. Det vil spare samfunnet for store ressurser, og ikke minst – og det viktigste av alt – vil det spare enkeltmennesker for stor smerte og påkjenninger videre i livet.

Til slutt vil jeg berømme regjeringen for å fokusere på familier med minoritetsbakgrunn. Vi vet at mange minoriteter har mindre tillit til storsamfunnet, og dermed også til hjelpeapparatet. Derfor er jeg særdeles glad for at regjeringen legger stor vekt på å øke ansattes kulturforståelse og relasjonskompetanse, og at det i barnevernsutdanningen er krav om at studenter skal få kjennskap til urfolk, etniske minoriteter og flyktningers livssituasjon og rettigheter.

Det er også gledelig at det åpnes for å vurdere hvordan kulturelle brobyggere kan bidra til å styrke tilliten og samhandlingen mellom offentlige tjenester og brukere. Jeg vet at det er høstet gode erfaringer med brobyggertjenester for den til nasjonale minoriteten rom.

Trond Giske (A) [12:42:45]: Det er flere ting i statsrådens redegjørelse som går i riktig retning, i den retningen som Arbeiderpartiet har etterlyst over lang tid, bl.a. ettervern i lengre periode, kompetansekrav til ledelse og det statsråden kaller folk med kjerneoppgaver – det er litt uklart hva som egentlig ligger i det – at man ser mer etter fosterfamilier i nær familie, og at man prøver å redusere konfliktnivået.

Statsråden sier helt riktig at det må være et mål at man opplever barnevernet som en samarbeidspartner og hjelp. Dessverre er realiteten for svært mange langt unna dette. Særlig i minoritetsmiljøer oppfattes barnevernet som noe veldig skremmende, noe som folk prøver å holde seg langt unna i stedet for å se på det som en hjelp. Dessverre er det gode grunner til at det er slik. Det er såpass mange alvorlige saker hvor man ikke har prøvd å senke konfliktnivået, hvor man ikke har prøvd å finne gode, praktiske løsninger, hvor man i for stor grad har brukt omsorgsovertakelse, og i særdeleshet i for stor grad har brukt akuttvedtak, og hvor rettssikkerheten har vært fraværende.

Som representanten Henriksen sa, er det å bli fratatt et barn noe av det mest inngripende man kan gjøre mot en familie. Det er for de fleste, vil jeg tro, verre enn å bli fratatt en bil eller en annen eiendel. Men rettssikkerheten hvis man blir fratatt en bil, er langt større enn rettssikkerheten hvis man blir fratatt et barn. Det er jo mildt sagt et paradoks.

Statsråden sier at han vil redusere konfliktnivået, men samtidig sier han at han vil ta EMD-dommene inn til storkammer. Er det ikke en veldig merkelig tilnærming til å ta ned konfliktnivået å utsette dem som har stått i disse sakene i mange år, for en ny runde? Og er detaljene i dette så utrolig viktige? Burde man ikke bare bøye hodet og si: Her har faktisk klagerne et godt poeng – riktig eller uriktig – la oss skjerpe systemet, la oss lytte til EMD, og la oss rette opp feil og mangler.

Nå får man en sjanse i dag til å stemme over sju forslag som vi har fremmet. Jeg er særdeles spent på om Fremskrittspartiet gjør sine ord til handling i dag og bidrar til flertall for saker som de iallfall i ord har vært veldig for.

Nå har man snakket mye om byrådet i Bergen og byrådet i Oslo. Her har vi en sjanse til at Stortinget i Norge bl.a. kan vedta at det skal nedsettes et ekspertutvalg som skal se på rettssikkerheten, og ikke minst også f.eks. at sakkyndige skal være under fylkesnemnda og ikke under barnevernet, og en rekke andre ting, som jeg vil tro det er flertall for i denne salen, hvis man gjør ord til handling, og det bør vi absolutt gjøre.

Himanshu Gulati (FrP) [12:46:00]: Jeg vil også begynne med å takke statsråden for redegjørelsen på et viktig felt, og jeg vil også berømme det arbeidet som er gjort både i barnevernet og i andre viktige etater i denne krevende pandemisituasjonen som vi har stått i den siste tiden.

Makten til å ta fra noen barnet deres representerer kanskje den mest inngripende makten som staten besitter. Derfor er det viktig at tiltak i barnevernet gjøres på en så faglig korrekt, juridisk presis, etisk holdbar og samfunnsmessig ideell måte som mulig. De som forvalter denne makten på vegne av oss andre, bærer et tungt ansvar, noe også vi som lovgivere og kontrollorgan gjør i slike saker.

Man kommer heller ikke bort fra at det i barnevernet som i andre sektorer ofte er slik at de gode eksemplene og sakene sjelden framheves, mens oppmerksomheten rettes mot der det begås feil. Men det er likevel vanskelig å komme seg bort fra at barnevernet i Norge har flere store utfordringer. Det at Norge gjentatte ganger er felt i Den europeiske menneskerettsdomstolen, er noe man er nødt til å ta inn over seg i den videre utformingen av barnevernet. Dette krever en systematisk opprydding for å hindre flere eksempler på at foreldre fratas sine barn og retten til familie krenkes på et ukorrekt grunnlag.

Statsråden viste i sitt svar til at det i alle sakene der EMD har funnet at det har skjedd krenkelser i Norge, er blitt vist til svakheter ved barnevernets eller domstolenes konkrete beslutningsgrunnlag eller begrunnelse, og at det ikke er de norske lovene i seg selv som strider mot EMK. Når man får så mange saker hvor praktiseringen av tiltakene er i strid med lovverket, gir det likevel grunn til bekymring, og dette må følges opp med det største alvor videre.

Flere har fra denne talerstolen i dag nevnt rapporten som kom tidligere denne uken, hvor det kommer fram at barnevernet bl.a. har vært med og støttet og betalt for reiser til utlandet, som kan ha endt med at barn og unge har havnet på koranskoler. Over 400 barn og unge er de siste to årene blitt sendt til utlandet mot sin vilje. Mange medier, spesielt NRK, har gjort en utrolig god jobb med å avsløre hva slags vold, tortur og oppførsel som skjer på disse skolene. De som er på disse skolene, utsettes for overgrep som vi ikke kan akseptere. Det er derfor fullstendig uakseptabelt hvis det viser seg at barnevernet har vært involvert i og støttet noen av disse reisene. Her må det ryddes opp. Man må gjennomgå disse sakene og finne ut hva som har skjedd, og sørge for at dette ikke gjentar seg. Staten, myndighetene, skal være de som beskytter disse barna og hjelper dem ut av den type elendighet, og de skal ikke bidra til at flere havner i den type elendighet.

Silje Hjemdal (FrP) [12:49:12]: For Fremskrittspartiet er det viktig å understreke et poeng vi er litt uenig med statsråden i, og det gjelder selvfølgelig bruken av private. Statsråden mener at ideelle aktører skal prioriteres framfor kommersielle. Jeg må jo som FrP-er få lov til å si at det virker som om det er noen ideologiske skylapper på her. For oss er det aller, aller viktigste at barn faktisk får hjelp, og at de får et godt tilbud der det er tilbud. Vi kunne jo tenke oss en situasjon som den vi har stått i nå som nasjon, dersom alle de private aktørene ikke hadde vært til stede. Det hadde gått ut over mange barn.

Det er bra at statsråden anerkjenner at de private aktørene er viktige bidragsytere, men jeg må si at jeg er litt skeptisk til den tonen som ble tatt i redegjørelsen, og jeg kan i hvert fall varsle nå at Fremskrittspartiet kommer til å være veldig observant med hensyn til det forslaget som eventuelt kommer ut av dette senere. For oss er det ikke viktig hva slags uniform du har, hva som står på skiltet ditt eller på lønningsslippen. Det som er viktig for oss, er at barn får hjelp.

Så må jeg komme litt inn på de forslagene som har blitt diskutert fra talerstolen i dag. Jeg synes det er bra at Senterpartiet har tatt et initiativ i Dokument 8-forslaget sitt, som vi etter all sannsynlighet skal behandle til høsten, og jeg er i hvert fall åpen for å se på det med friske øyne og se på hvordan man skal gå videre i den diskusjonen.

Jeg synes imidlertid det er en litt merkelig tilnærming fra representanten Trond Giske når han står og sier fra talerstolen her at vi i dag har en unik mulighet til å støtte ting vi er for. Ja, vi i Fremskrittspartiet stemmer for det vi er for, og så stemmer vi imot det vi er imot. Men jeg har et lite problem når syv ganske omfattende forslag fremmes løst i salen samme dag som vi har debatten. Det er noe med faktisk å gå grundig gjennom forslagene og hva de vil innebære. Jeg skal helt ærlig innrømme at fra Fremskrittspartiets side har det absolutt vært vurdert å støtte forslag nr. 7, men jeg synes fremdeles det er en del ting her som er uavklart. I ytterste konsekvens kan faktisk en støtte til det innebære at ny barnevernslov vil kunne bli skjøvet ut i tid. Så jeg håper statsråden kan si litt mer om det forslaget.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [12:52:39]: I hovedinnlegget ble det naturlig nok pekt en del på det som er utfordrende med barnevernet, men jeg vil ta opp tråden der min kollega fra Fremskrittspartiet nå pekte på ideelle versus kommersielle og private aktører. Den seansen i redegjørelsen til ministeren var jeg veldig glad for, for vi har jo etterlyst at regjeringen skal få litt fart på tiltak i tråd med det anmodningsvedtaket som Stortinget har gjort om at ideelle aktører skal fases inn til fordel for kommersielle. Så her skjer det litt – og det er gledelig. Det kan sikkert skje mer etter hvert, og det skal vi følge nøye med på.

Så er det et annet moment jeg har lyst til å snakke litt om. Vi blir av og til kritisert, vi stortingsrepresentanter, for at vi drar på komitéreiser til utlandet. Hva gjør vi egentlig der? Vi var i USA i fjor, og da var vi i Washington og besøkte barnevernet i en bydel der. Det har satt store spor hos meg og har gjort at jeg har brukt mye energi på å oppsøke fosterfamilier og fosterbarn, og jeg har også snakket med Fosterhjemsforeningen. For der vi var på besøk, var de så fornøyd med at fosterhjem og fosterbarn endelig hadde blitt regulert i loven. Det ga så mange rettigheter at det ble mye mer attraktivt å være gode fosterhjem, og det gjorde jobben mye enklere for dem som jobbet med denne problematikken.

Enn så lenge har vi ikke kommet dit i Norge at vi har regulert fosterhjem og fosterbarn. Det synes jeg er en svakhet. Jeg tror noe av grunnen til det er at man kanskje ikke har fått jobbet nok med hvilken påvirkning måten man organiserer fosterhjem på, har på veldig mange andre områder i barnevernet. Ett av målene jeg ønsker å oppnå med dette forslaget om et uavhengig granskningsutvalg, er at man skal få se litt mer på helheten. Ministeren snakket om at det er klart at hans folk i departementet – altså direktoratet – ser ting i helhet. Men det vi trenger, er noe som også representanten Hjemdal var inne på, nemlig friske øyne og uavhengige øyne til å se helheten og sammenhengen.

I forlengelsen av det, selv om vi fremmer et forslag om en stor kommisjon, kommer vi nå til å støtte forslag nr. 7, fra Arbeiderpartiet, fordi det er et veldig avgrenset forslag som handler om rettssikkerheten og det å ta dommene vi har fått i Menneskerettighetsdomstolen, på alvor. Vi støtter også forslag nr. 6 og regjeringens forslag.

Camilla Sørensen Eidsvold (SV) [12:56:05]: SV støtter alle forslagene fra Arbeiderpartiet bortsett fra forslag nr. 6. Medvirkning er særs viktig, men SV er veldig opptatt av at det skal være med virkning. De barn og unge som det gjelder, har ikke evaluert denne brukermedvirkningen, og derfor ønsker ikke SV å støtte dette forslaget nå, men vi ønsker at barn og unge det gjelder, skal få lov til å mene noe først.

SV støtter også forslaget fra Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet om å sikre at ny barnelov er i tråd med FNs barnekonvensjon.

Det er bekymringsfullt at Norge blir dømt i EMD. Dette må vi ta til etterretning og sette oss ned og se hva vi kan lære av, og hvordan vi kan sørge for det domstolen påpeker. Men det er veldig viktig at en nå jobber med å løfte statusen og trygge den viktige jobben barnevernet gjør – ikke for Norges omdømmes skyld, men for disse barna som trenger oss aller, aller mest.

Vi trenger ikke bare tiltak, vedtak, tilrettelegging, fosterforeldre, men så mye mer. Vi trenger alle oss fordi det er en grunn til at vi er flere mennesker på jorden. Vi må også bedre veiledningen og den økonomiske sikkerheten – som Senterpartiets representant Åslaug Sem-Jacobsen tok opp – når det gjelder fosterfamilier. De er ofte overlatt til seg selv i situasjoner, med tanker disse barna har og ikke har, som de aldri har vært forberedt på. Det er knapt om ressursene i barnevernet, og mange har nok et lettet hjerte når de får plassert et barn som trenger det aller mest, hos noen som kan ta vare på det, og så glemmer man resten av hva det vil si å ha kunnskap og veiledning. De er en av de viktigste ressursene vi har, de jobber 24 timer i døgnet 7 dager i uken, men jeg kan understreke at det er verdt det. For disse vakre, sterke løvetannbarna er det verdt det.

Trond Giske (A) [12:59:01]: Jeg er helt enig med Fremskrittspartiet i at vi skulle hatt en grundigere behandling. Det er derfor Arbeiderpartiet har insistert på at vi burde fått en melding, fått en sak i komiteen og fått behandlet dette på en ordentlig måte.

Når regjeringen velger redegjørelse som form, er det bare nå i debatten om redegjørelsen vi har mulighet til å fremme forslag. Det er jo så raskt det kan la seg gjøre, og den saksbehandlingen behandlingsmåten legger til rette for. Men jeg er jo glad for at representanten Hjemdal sier at man skal stemme for det man er for, og mot det man er mot. Jeg håper virkelig at Fremskrittspartiet er for at man f.eks. har en annenhåndsvurdering av akuttvedtak, men vi får se på stemmegivningen om man er for eller mot – om man er for eller mot at det er fylkesnemndene som administrerer og organiserer sakkyndigvurderinger, sånn at dette ikke blir partsinnlegg, men faktisk er en del av en objektiv saksbehandling, og ikke minst at man får et ekspertutvalg.

Jeg må si jeg har veldig liten forståelse for at disse vedtakene, hvor vi legger føringer for hva regjeringen skal komme til Stortinget med, bidrar til en forsinkelse. Det som virkelig vil bidra til en forsinkelse, er at regjeringen kommer med forslag våren 2021, som det varsles om i redegjørelsen, og som går stikk imot det stortingsflertallet ønsker seg. Da kan vi risikere at alt blir utsatt, at man må sende nye ting på høring, og at man må sette andre ting i utredning.

Dette vil jo være en tilrettelegging av at det regjeringen legger fram, er i overensstemmelse med det Fremskrittspartiet eventuelt mener i handling, ikke bare i ord. Det har jo blitt sånn at man nå skal mene alt mulig om Nord-Norgebane og andre ting der det ikke hører hjemme, som f.eks. i Nasjonal transportplan. Så skal man fremme forslag i media og ha symbolvedtak her. Her har man en sjanse til helt konkret å legge føringer for regjeringen, og da får Fremskrittspartiet la handling følge ord.

Men det er en annen måte å gjøre det på, og det er en veldig vanlig måte: Hvis forslag fremmes i salen og statsråden sier at han vil følge opp dette, gjøres forslagene om til oversendelsesforslag. Det er fullt mulig for statsråd Ropstad nå å gå opp og si: Ja, vi vil la eksperter se på saksbehandlingen og rettssikkerheten i tråd med EMD-dommene, ja, vi vil sørge for en annenhåndsvurdering av akuttvedtak, ja, vi vil la fylkesnemndene administrere og organisere sakkyndigordningene.

Dessverre er inntrykket at saksbehandlerne i barnevernet er like fortvilte som oss i Stortinget over at embetsverk, ledelse og etat er mer opptatt av å forsvare at alt er gjort riktig og beskytte sine interesser enn av å ta dette sakskomplekset på det alvoret det fortjener.

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad [13:02:18]: Jeg prøvde å gå gjennom de aller fleste forslagene i mitt innlegg i stad, og som jeg sa da, er det tvert imot sånn at veldig mye av det Arbeiderpartiet foreslår, langt på vei er tatt ut av det som har vært på høring. Så veldig mye av dette følges opp. Min tydelige beskjed til Stortinget når det gjelder mange av disse punktene, også der det er krevende dilemmaer, er derfor at jeg mener at de utredningene som er på gang, og det som ligger der, bør følges opp på en grundig måte før en trekker konklusjonene på alle punktene. Derfor mener jeg at selv om det er mye bra her, er det veldig mye av det som også følges opp, og som jeg kommer til å komme tilbake til Stortinget med.

Når det gjelder forslag nr. 7, som representanten Hjemdal utfordret meg på, og som også representanten Giske på slutten utfordret meg på, kan jeg svare tydelig: Ja, jeg vil la eksperter se på det. Som jeg sa i mitt innlegg: For det første har Høyesterett tolket tre av dommene. Det gir oss et viktig læringsgrunnlag, og jeg skal sende det ut til de ulike kommunene, slik at de også skal kunne følge opp. For det andre er det slik at EMD har tatt opp én sak til behandling i storkammer, og vi varsler også at vi anmoder om storkammerbehandling av to. Det betyr at det er utvikling på feltet, så det å la ekspertgrupper settes ned og se på dette uavhengig av at det faktisk skjer en utvikling, mener jeg vil være feil.

Det som er kanskje vel så viktig, og det som gjør at det er eksperter som ser på det, er at vi bruker Norges institusjon for menneskerettigheter og Universitetet i Bergen for å følge opp de ulike dommene og se mer på de menneskerettslige forpliktelsene, slik at vi i arbeidet med ny lov faktisk kan svare dette ut på en best mulig måte. Da er det som representanten Hjemdal sier: Hvis en skal vente på et ekspertutvalg for å se på dette, for å ta dette inn i barnevernsloven, kommer ikke barnevernsloven våren 2021. Men dette skal vi følge opp på en god måte.

Jeg reagerte vel så mye på det representanten Trond Giske sa knyttet til at vi anmoder om storkammerbehandling. Hvis det er sånn at vi ikke skal be om storkammerbehandling av saker vi er uenig i, fordi vi mener at det utfordrer barnets beste, mener jeg oppriktig talt at jeg som barneminister ikke gjør jobben min. Det er jo det som er selve grunnlaget. Vi har altså en rekke dommer som ligger på vent, og hvis prinsippene om barns beste viskes ut, vil det få alvorlige konsekvenser for norsk barnevern – og ikke nødvendigvis bare norsk, men kanskje mer enn det. Derfor mener jeg at Arbeiderpartiet må avklare om det er sånn at de mener at det er feil å anke disse dommene.

Det er ikke nødvendigvis sånn at det trenger å være et motsetningsforhold mellom barns beste og forholdet til de biologiske foreldrene. Som vi har vært inne på og vært tydelige på, mener vi at foreldrene i utgangspunktet er de beste omsorgspersonene, men hvis det ikke er til barns beste at de er hos dem, skal de få hjelp, og så skal vi jobbe det vi kan for å tilbakeføre dem til de biologiske foreldrene.

Dette mener jeg er en viktig del av min jobb, nettopp for å stå opp for barnets beste.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [13:05:39]: Jeg vil knytte noen kommentarer til dette med kommisjon som representanten Åslaug Sem-Jacobsen har tatt opp. Jeg skal love at jeg skal gå gjennom og se på det. Men det jeg er opptatt av, er at vi må se framover og ikke bakover. Vi har vel egentlig nok rapporter og kanskje nok NOU-er om ting som har skjedd før. Nå er jeg opptatt av at vi må finne en innretning på hvordan vi kan se framover. Så jeg mener at å ha store gjennomganger av barnevernet som helhet fra tid til annen er riktig, men jeg avventer rett og slett behandlingen i komiteen for å se hvordan vi kan utforme noe som vi alle kan synes er bra, for å si det sånn.

Så til dette med ekspertutvalg: Jeg mener faktisk at det er eksperter som nå sitter og vurderer den nye barnevernsloven. Bruddet i EMD gjelder menneskerettigheter; det er menneskerettighetene som er blitt prøvd i disse sakene, og når Norges institusjon for menneskerettigheter og det tunge miljøet i Bergen er med og utformer ny barnevernslov og ser på dette, tenker jeg at det er veldig godt ivaretatt, for de samme menneskene ville vel sitte i en ekspertkomité, som i grunnen er bakoverskuende. Jeg er opptatt av at vi ser framover.

I det momentet har vi kanskje ikke snakket så mye om dette med kompetansekrav og heving av både kompetanse og status for dem som jobber i barnevernet. Jeg har tro på nettopp det at kommunene årlig skal diskutere hvordan barnevernet er innrettet i sin kommune, hvor mange bekymringsmeldinger det er, hva slags kompetanse de har, hva de gjør for å sette av midler til forebygging i barnevernet, og hvordan de jobber med de miljøene som vi vet sliter – og vi vet det er sårbare barn. Jeg tror vi må begynne helt nederst, der hvor barna og familiene er, og det er i kommunene. Det er der vi faktisk kan hindre at vi får saker som blir omsorgsoverdragelser.

Jeg har lyst til å nevne Kongsberg kommune som et veldig godt eksempel. Der har man redusert antall omsorgsoverdragelser dramatisk, og det samme har man også fått til i Bærum kommune. Så det nytter å jobbe også i kommunene.

Kari Henriksen (A) [13:08:40]: Først vil jeg ta opp dette med kort tid. Opposisjonen inviterte statsråd Ropstad til å holde en redegjørelse i høst. Da kunne det ha vært en ordinær saksbehandling i komiteen. Det kunne det også ha vært denne gangen, hvis regjeringskollegaenes partifeller hadde fremmet det som forslag i komiteen. Det at vi har dårlig tid til å behandle disse forslagene, skyldes ene og alene regjeringspartiene.

Det er underlig, mener jeg, at ikke statsråd Ropstad, som sitter med det store ansvaret, der Barneombudet kritiserer regjeringa for manglende styring og sier det er en styringskrise i barnevernet, søker bredere flertall i Stortinget, sånn at statsråden og politikken kan få en bred dekning. Det er ikke denne regjeringa villig til. De skal ri sine egne kjepphester, og så tar de dem inn etter hvert når de kommer med sine egne forslag – vel å merke det de mener de kan jobbe videre med.

Hvis det er riktig som statsråd Ropstad sier, at alle disse forslagene jobbes det mer eller mindre med i regjeringa, ja da kan de bli oversendelsesforslag. Da får regjeringen god tid, de kan inkorporere det i de sakene de jobber med nå, og så kan de komme tilbake til Stortinget med de vurderingene som er nødvendige for at Stortinget skal fatte sine vedtak. Dette er en vegring i å ta inn over seg den alvorlige styringskrisen og systemkrisen som finnes i barnevernet, og det er beklagelig.

Når vi foreslår et eget utvalg for å se på EMD-sakene, er nettopp poenget vårt at det ikke er saken i seg selv som er krisen, men det er det som skjer fra barnevernet er i kontakt med familiene første gang, det som gjør at det skjærer seg i forløpet, og den prosessen som leder fram til de dommene, ikke bare i EMD, men også i norske rettssaler der barnevernet ikke får medhold. Det er ikke mange, men det er alvorlig inngripen i folks liv.

Det er nesten sånn at jeg blir fortvilet over at ikke den erkjennelsen når inn til statsråden. Statsråden er byråkrat på sitt aller verste når han står her og forsvarer systemet gang på gang og ikke er villig til å ta inn over seg – som han selv sier – gode forslag. Det samme sa han da vi hadde kvalitetsreformen i barnevernet. Vi fikk en lang utredning fra statsråd Ropstad om at det var gode forslag alt sammen, det var ikke noen kritikk mot et eneste forslag, men de jobber med det. Akkurat det samme sier han nå. Hvorfor kan vi ikke få en granskingskommisjon som ser på bredden i rettssikkerheten i barnevernet, og hvorfor kan ikke statsråd Ropstad si at dette er så alvorlig for de barna der ute og haster sånn at vi vil ta det med oss allerede fra i dag av?

Silje Hjemdal (FrP) [13:11:54]: Jeg synes statsråden redegjorde veldig godt for hvorfor det kan være problematisk å støtte forslag nr. 7, fra Arbeiderpartiet, i dag. Jeg har tvilt meg fram til at Fremskrittspartiet ikke kommer til å støtte forslaget. Men la det være sagt: Det er med begrunnelse i det svaret som statsråden ga, at eksperter skal se på dette, at det er mye arbeid på feltet, og nettopp at det er en problematikk knyttet til å granske saker som er til behandling i et rettsløp. Noe som kan være vanskelig i en rettsstat noen ganger, er at vi må skille litt, men la meg understreke det: Fremskrittspartiet er villig til å se på EMD-sakene (presidenten klubber), men denne innretningen er ikke den rette i dag.

Kari Henriksen (A) [13:13:11]: Min replikk går til Fremskrittspartiet. Jeg registrerer at Fremskrittspartiet her er mer opptatt av innretninger og systematikk enn av innholdet i selve saken. Det tar jeg til etterretning.

Så har jeg bare lyst til å si når det gjelder f.eks. akuttvurdering, som statsråd Ropstad var inne på, som han ikke synes kan gjennomføres i barnevernet: Det er gjennomført i alle andre deler av tjenesteapparatet som har akuttvedtak. Politiet har det, de har en politijurist, og psykiatrien har det, de har en tutor. Så det er systemet statsråd Ropstad forsvarer, ikke de barna i barnevernet som faktisk har behov for at rettssikkerheten styrkes.

Dette er løsbart, og det er beklagelig å registrere at regjeringspartiene i denne saken virker å være mer opptatt av å fortsette det de selv mener er veldig bra, og ikke lytte til de kritiske innvendingene som kommer, og ta dem på alvor. Det er bare å ta til etterretning.