Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [13:01:21] (ordførar for saka): Denne saka handlar om at regjeringa ønskjer å avvikle ei lov, omstillingslova. Omstillingslova har i all hovudsak følgjande innretning: Dersom det er fare for nedlegging av ei verksemd med meir enn 30 tilsette dei siste 12 månadene, må ein melde frå til fylkeskommunen innan eit visst tidsrom. Da kan fylkeskommunen innkalle til drøftingsmøte der ein kallar inn aktørar, enten det er frå velferd, Nav, Innovasjon Norge, arbeidstakarar, arbeidsgivarar, eigarar osv., til drøfting for å sjå om det finst andre måtar å løyse nedlegging på enn nedlegging.

Dette er ei lov som i nokre område har vore brukt med suksess, mens ho i andre område ikkje har vore brukt – ein kan altså ikkje seie om det har vore ein suksess eller ikkje. Dette er ein arv frå ei tidlegare lov som gav enda strengare føringar for melding, men på grunn av at vi er tilslutta EØS, oppstod omstillingslova under den raud-grøne regjeringa som ein variant som kunne vareta det same formålet.

Her er Stortinget delt i to, på midten. Opposisjonen meiner at lova skal fortsetje å eksistere, mens regjeringspartia ønskjer å avvikle ho. Grunngivinga frå regjeringspartia er at ho ikkje lenger tener dei næringspolitiske målsettingane og har liten effekt og lita betydning, og at ho i stor grad er vareteken – delar av ho, i alle fall – i andre lovverk, i arbeidsmiljølova.

Frå opposisjonen si side peiker ein på den suksessen dette har vore dei stadene lova faktisk har hatt betydning, at fylkeskommunen har moglegheit til å hindre unødvendig nedlegging, som det har vist seg, ved at ein har funne gode løysingar lokalt. Vi klarer ikkje å sjå kva som er grunnen til å leggje ned ei ordning som fungerer nokre stader i landet, når byrda for dei som har tenkt å leggje ned, er så minimal. Det er forsøkt å finne eit tal her på kva dei årlege utgiftene for næringslivet er – og det er verkeleg eit godt forsøk – men det er marginale midlar dette i så fall kostar, i tid i stor grad og i saksbehandlingsprosess, for dei involverte bedriftene. Det ein har ved å vidareføre ei sånn type lov, er eit verktøy for å oppretthalde arbeidsplassar, spesielt i distrikta. Det store bakteppet her er jo at Noreg – ulikt våre naboland – i stor grad er i ein situasjon der det er mindre norsk eigarskap. Dette vil bidra til å sikre meir norsk eigarskap, altså færre nedleggingar, færre oppkjøp av utanlandske aktørar.

Eg tar opp forslag nr. 1, frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti.

Terje Aasland (A) [13:04:48]: En starter med å si at dette ikke er loven som får ulønnsomme bedrifter til å bli lønnsomme, men spørsmålet her er om det er fornuftig å ha noen prosesser på det tidspunktet en bedrift står i fare for å måtte legge ned. Er det da klokt å sette i gang noen vurderinger – med fylkeskommunen som aktør, med de ansatte som aktør, med eierne, med Nav, med Innovasjon Norge? Vi mener det. Men regjeringen mener tilsynelatende ikke det. De mener at det er feil. En oppnår ikke noe næringspolitisk ved det – en merkelig uttalelse. En får i hvert fall en forsikring om at det er fornuftig å sette seg ned og prate igjennom en situasjon som er ganske alvorlig for mange, og som berører mange, for det er kun i tilfeller hvor det er flere enn 30 ansatte i bedriften at denne kommer til anvendelse. Jeg kan ikke skjønne at det er verken veldig byråkratisk eller veldig kostnadskrevende å foreta de samtalene. Tvert om tror jeg det er ganske fornuftig å gjøre det.

Et lite eksempel: I Telemark er det nå en situasjon ved verftet i Brevik, Vard, som står i fare for å si opp 106 ansatte. De drøftelsesprosessene som er der, mellom ansatte, mellom ledelsen, mellom kommunen, fylkeskommunen og andre aktører, er ganske relevante diskusjoner. Jeg mener det er helt nødvendige diskusjoner å gjennomføre. At en nå liksom bare avviser dette og liksom skal oppheve loven, står for meg som høyst merkverdig.

Det andre som er merkverdig i denne saken – eller kanskje naturlig, i og med at det er høyrepartiene som fremmer saken – er at når en ser på høringsinstansene, er de delt akkurat på midten: Halvparten vil oppheve loven, kvitte seg med den – det er arbeidsgivere – mens de som vil ha den, i utgangspunktet er fylkeskommunen og arbeidstakere. Det forteller veldig tydelig hvilken side høyrepartiene tar i denne saken, som de gjør i en rekke saker. Det å ivareta de ansattes rettigheter i denne type krevende prosesser, spesielt for de ansatte, er underordnet, virker det som. Det synes jeg er betenkelig, men det er veldig gjenkjennbart med tanke på den regjeringen som nå sitter. Så det synes jeg er en merkelig tilnærming.

Flertallet skriver at dette er «ivaretatt av annet lovverk». Hvilket annet lovverk som favner alle arbeidstakere? Det hadde vært greit å vite. Det står også at omstillingsloven ikke fungerer etter sitt formål og medfører «unødige kostnader for næringslivet». Hvilke unødige kostnader for næringslivet er det som er representert i denne saken – hvor mye er det snakk om med hensyn til tap og gevinst? Burde det ikke være slik at i en situasjon hvor en bedrift står i fare for å bli nedlagt, at en faktisk går igjennom situasjonen på en ordentlig ryddig måte, noe som er utgangspunktet for omstillingsloven?

Kårstein Eidem Løvaas (H) [13:08:09]: I dag skal vi gjøre noe vi ifølge veldig mange gjør altfor sjelden, vi skal nemlig oppheve en lov. Når vi i Høyre ønsker å modernisere og forenkle, betyr det også å rydde i lovverk og fjerne lover som enten er såkalt sovende, eller som ikke virker i henhold til formålet.

Som vi vet, var formålet med omstillingsloven å redusere negative konsekvenser for ansatte og lokalsamfunn når det er aktuelt å legge ned en bedrift. Når vi hører representanten fra Arbeiderpartiet nærmest raljere over at man ønsker å fjerne vurderinger og fjerne samtaler, er det overhodet ikke riktig, for enhver ansvarlig eier – også innenfor gjeldende lovverk utenfor omstillingsloven – tar nettopp høyde for både vurderinger og samhandling mellom arbeidstakere og arbeidsgivere. Det er ikke slik at man enten tar arbeidstakernes eller arbeidsgivernes side. Veldig ofte er det samme side; de er gjensidig avhengig av hverandre. Hvis man kun skal skjele blindt til den ene siden, slik Arbeiderpartiets representant legger opp til, tror jeg man gjør seg selv en bjørnetjeneste. Vi hørte også representanten fra SV ramse opp alle som var pliktige til å samarbeide, som Innovasjon Norge, arbeids- og velferdsetaten, kommunen, de ansatte, ledelsen, eierne osv. Dette er selvfølgelig både byråkratisk og kostnadsdrivende. Det er det ingen tvil om.

Begrunnelsen for å oppheve denne loven er at den er ivaretatt i andre lover. Vi hørte representanten fra Arbeiderpartiet spørre: Hvilke lover? Vel, både arbeidsmiljøloven kapittel 8, som omfatter regler om informasjon og drøftelser mellom partene i saker av særlig betydning, og § 15, retningslinjer for drøftelser ved masseoppsigelser, er konkrete eksempler på gjeldende lovverk som faktisk ivaretar den loven vi nå selvfølgelig skal oppheve. Loven fungerer ikke etter sitt formål. Meldeplikten medfører unødige kostnader for næringslivet. Representanten fra Arbeiderpartiet lurte på hva det var som gjord det, og det er nettopp meldeplikten.

Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti ønsker å peke på at denne loven ble innført for å stimulere til dialog mellom nedleggingstruede virksomheter og lokale myndighetsorganer og bidra til omstilling og gi muligheter, men den har ikke hatt vesentlig betydning og effekt for å oppnå de næringspolitiske målene, ei heller vært avgjørende for å hindre nedleggelse av bedrifter eller arbeidsplasser. Så hensikten er ivaretatt og formålet fanget opp. Det er Høyres og regjeringens mål å rydde i unødig og foreldet lovverk, og det sammen med de næringspolitiske hensynene tilsier at omstillingsloven bør oppheves.

Geir Pollestad (Sp) [13:11:00] (leiar for komiteen): Det er eit ideologisk forslag som her er lagt fram av regjeringa. Det vil svekkja moglegheita til å driva ein aktiv næringspolitikk, og ikkje minst vil det ta frå regionane – eller fylka – eit verkemiddel i arbeidet deira med næringspolitikken.

Som vanleg er det forenkling ein skyv framfor seg. Den førre talaren snakka om at her har ein rydda opp. Eg vil nok tru at for dei fleste næringsdrivande vil ikkje dette merkast – det er ei veldig, veldig marginal opprydding ein driv med her. Og viss ein skal vidareføra ryddeterminologien, er det kanskje å beinka på eit bilete som heng litt skeivt, det ein her gjer. Men det skal ikkje stå på utsalet, og eg er heilt sikker på at dette vil generera nye Facebook-profilar eller plakatar på Høgres nettside.

Men det ein ikkje seier noko om, er høyringsuttalen frå f.eks. Oppland og Hedmark fylkeskommunar, som seier at

«loven har sikret opprettholdelse av arbeidsplasser, og at det har vært etablering av nye arbeidsplasser som resultat av loven».

For Senterpartiet er det viktig. Me er opptekne av å ha arbeidsplassar i heile landet, me er opptekne av å ta vare på arbeidsplassar i heile landet, og me ønskjer at fylka – no regionane – skal ha verkemiddel for å driva dette.

Eg vil òg etterlysa ei beskriving av kva omfang denne forenklinga inneber. For det som er heilt sikkert, viss ein skal tru på høyringsinstansane, er at fjerning av denne lova vil ha ein negativ konsekvens. Den positive konsekvensen er ikkje sannsynleggjort, og då meiner Senterpartiet det vert feil å oppheva lova.

Steinar Reiten (KrF) [13:13:25]: I Norge har vi et lov- og avtaleverk som sikrer arbeidstakere mot usaklige oppsigelser, og som fastsetter klare regler for prosedyrer ved konkurs eller nedleggelse der de ansatte mister arbeidet.

En av de viktigste lovbestemmelsene som regulerer slike forhold, er arbeidsmiljøloven § 15-2. I den paragrafen blir det slått fast at ved masseoppsigelser som berører minst ti arbeidstakere, skal både tillitsvalgte i bedriften og Nav varsles. Arbeidsgiver som vurderer å gå til masseoppsigelser, skal gjennomføre drøftinger med arbeidstakernes tillitsvalgte for å avklare om det er mulig å unngå oppsigelser eller redusere tallet på oppsagte. Hvis arbeidsgiver vurderer å legge ned virksomheten, skal også muligheten for videre drift drøftes. Det gjelder også muligheten for at de ansatte kan overta virksomheten.

Hvis oppsigelser ikke kan unngås, skal de uheldige sidene ved oppsigelsene søkes redusert. Det gjelder bl.a. mulighet for støtte til omplassering eller omskolering av de oppsagte.

Det er altså ikke slik at arbeidstakernes arbeidsrettslige vern blir satt i spill når regjeringen nå fremmer forslag om å oppheve omstillingsloven. Prop. 136 L for 2018–2019 blir derimot fremmet som en del av regjeringens forenklingspolitikk som har som mål å redusere kostnader og unødvendige administrative byrder for næringslivet. Opphevelsen av omstillingsloven er også varslet i Granavolden-plattformen, der det framgår at regjeringen vil

«fjerne unødvendig og foreldet lov- og regelverk, herunder fjerne omstillingsloven».

Som tidligere fylkespolitiker i Møre og Romsdal husker jeg godt da omstillingsloven ble innført i 2008. Jeg husker at vi i Kristelig Folkepartis fylkestingsgruppe den gangen stilte oss noe spørrende til nødvendigheten av å innføre en slik lov, selv om vi ikke gikk imot en positiv høringsuttalelse fra fylkeskommunen.

Det var tre grunner til at vi var noe skeptiske:

• for det første fordi arbeidstakernes rettigheter var og fortsatt er godt ivaretatt i arbeidsmiljøloven ved masseoppsigelser der minst ti arbeidstakere blir berørt, mens bestemmelsene i omstillingsloven først slår inn hvis minst 30 arbeidstakere kan miste arbeidet ved nedleggelse av en bedrift

• for det andre fordi omstillingsloven bare gjelder ved nedleggelse av en bedrift og ikke ved fare for konkurs

• for det tredje fordi fylkeskommunen i omstillingsloven fikk myndighet til å intervenere og utsette en planlagt nedleggelse av en bedrift i inntil to måneder

Hensikten med å innføre omstillingsloven var utvilsomt god, men praksis i årene etterpå viser at loven i liten grad virker etter hensikten. Det finnes eksempler på at meldeplikten har ført til opprettholdelse eller etablering av arbeidsplasser, men også tallrike eksempler på det motsatte, slik det bl.a. går fram av høringsuttalelsen fra Oslo kommune.

Vi i Kristelig Folkeparti konkluderer derfor på samme måte som Revisorforeningen i deres høringsuttalelse, med at tiltakene i omstillingsloven kan gjennomføres i samarbeid mellom bedrift og myndigheter uten at det må lovfestes.

For øvrig er arbeidstakernes rettigheter ivaretatt i arbeidsmiljøloven.

André N. Skjelstad (V) [13:16:39]: Representanten Reiten redegjorde på mange måter for det som også er mitt syn i denne saken, for arbeidstakerne er godt ivaretatt i det lovverket som finnes. Og det er jo ikke sånn som representanten Aasland sier, at vi fra vår side mener at de ansatte er uvesentlige. Nei, tvert imot – det er kompetansenavet, det er nøkkelen, i tillegg til den kapitalen som ellers ligger der. Så det blir litt fortegnet dette også, ikke minst når representanten Pollestad er oppe og prosederer på sin måte og bortimot latterliggjør at vi har behov for forenklinger. Da blir jeg litt i stuss, for ut fra min tid i kommunestyrer osv. og det jeg har bedrevet der, kan jeg si at når det dukker opp sånne ting, er det jo kommunene som driver dialogen med bedrifter. Gjennom dialogen er det mange eksempler på at vi ikke nødvendigvis klarer å unngå en konkurs, men at vi kanskje får nye eiere inn, og det er jo den dialogen, ikke om det er to måneders stopp eller ikke, som skaper aktiv næringspolitikk.

Jeg må si at jeg stusser litt når det i denne sal framføres at det er negativt å forenkle. For næringslivet er det særdeles positivt med forenklinger, vi får luket ut tidstyver, som ikke skaper produktivitet, så det må jeg si at jeg stusser ganske betydelig over. Men jeg skjønner at det ikke er så betydningsfullt, ikke minst gjelder det Senterpartiet. For oss andre er det viktig at vi har et velfungerende privat næringsliv i hele landet som faktisk skal levere varer og tjenester og ikke minst arbeidsplasser. Det mener jeg må være nøkkelen, og da er forenkling en del av svaret.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [13:18:58]: Vi skal ha gode og ordnede prosesser ved nedbemanninger og nedleggelser i privat norsk næringsliv over hele landet. Det har vi, og det skyldes ikke denne loven, for å si det veldig enkelt. Begrunnelsen for regjeringen for å fremme dette, og begrunnelsen for flertallspartiene for å støtte det, er rett og slett at denne loven ikke har fungert etter hensikten. I det store og hele har den ikke vist seg effektiv, og da er det ingen grunn til å ha lovverket heller.

Det er verdt å minne om hva denne loven er. Det høres ut på noen som om loven nærmest gir en slags fylkeskommunal vetorett eller noe sånt – ikke at noen har sagt det direkte, men det er viktig å ha for seg at den ikke gir det. Den gir en varslingsplikt og en type dialogplikt. Jeg mener det er god dialog, at virkemiddelapparatet er på pletten, og at både Nav og andre deler av det offentlige stiller opp hvis det er nedbemanninger og nedleggelser, som er tilfellet for det universet denne loven omfatter, men det er ikke denne loven som gjør det i praksis. Det er et viktig utgangspunkt for regjeringen at vi skal forenkle og rydde i regler, og da er det også naturlig at regler som ikke fungerer etter hensikten og ikke har noen sterk effekt, tas bort.

Så blir det spurt på marginen hvor store kostnadene ved dette er. Dette er ikke en av de store tingene for privat norsk næringsliv, ikke minst fordi det går ganske bra i Norge og vi fører en aktiv næringspolitikk som gjør at ikke veldig mange bedrifter må ta kostnadene ved omstillingsloven fordi de skal legge ned. Den gang lovverket kom, ble det beregnet, i 2008-kroner, at det var rundt 12 mill. kr i kostnader for næringslivet og rundt 4 mill. kr for fylkeskommunene. Jeg klarer ikke på stående fot å regne om dette til 2019-kroner, men det er altså det som er prislappen for det.

Loven bidrar ikke vesentlig til å stimulere til økt samlet verdiskaping og opprettholde og skape lønnsomme arbeidsplasser, og den bidrar heller ikke til god omstillingsevne i norsk økonomi.

Det er helt riktig, og det er viktig, det som er blitt sagt, at opphevelsen av omstillingsloven ikke innebærer at arbeidstakernes rettigheter svekkes. Både arbeidsmiljølovens bestemmelser og bestemmelser i hovedavtalene, f.eks. mellom NHO og LO, gjelder selvfølgelig fremdeles. Videre er det slik at virkemiddelapparatet også uten omstillingsloven involveres og er interessert i å hjelpe med både omstilling og eventuelt nye eiere der det er nødvendig.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [13:33:31]: Omstillingsloven bidrar til å opprettholde og skape lønnsomme arbeidsplasser. Den har effekt. I høringssvarene fra Innlandet og – spesielt interessant – Elverum kommune kan man se litt på historikken, hvis man er interessert i hvordan lovverket faktisk har betydning i den virkelige verden. I Elverum kommune har omstillingsloven vært brukt i flere konkrete tilfeller. Jeg kan nevne tre. Da Nycomed skulle legge ned, ble omstillingsloven brukt. Sperre Støperi, som var en bedrift med over 200 ansatte på det meste, fikk også hjelp av omstillingsloven. Det samme gjelder Norturas anlegg i Elverum kommune. Hvis vi tar utgangspunkt i Nycomed spesielt, er det en ganske fascinerende historie fordi omstillingsloven bidro til at de regionale myndighetene kunne komme i kontakt med de japanske eierne. Senere ble det stilt omstillingsmidler til disposisjon, og i dag er Curida en veldig oppegående, aktiv bedrift som vi absolutt trenger å ha med oss i et Norge hvor vi skal omstille økonomien.

Dette handler om synet på arbeidsplasser og verdiskaping, og det interessante i denne saken, som gjør den så spennende å drøfte prinsipielt, er at det viser hovedskillet på dette politiske området. Nærings- og industripolitikken ligger på rød-grønn side i Norge. Det kommer klart fram hvis vi sammenligner denne saken med annet lovverk som vi aktivt bruker for å støtte opp under verdiskaping, sysselsetting og produksjon. Ta f.eks. konsesjonsloven, som bidrar til at jordressursene våre kommer dem som er aktive i næringslivet, til gode, ikke spekulanter. Det er akkurat samme type prinsipielle mekanisme.

Vi ser at høyreregjeringen også svekker de regionale myndighetenes muligheter til nettopp å være med og bidra til omstilling, når man skjærer ned de regionale utviklingsmidlene helt til beinet så de snart er borte vekk.

Dette er en helt klassisk sak fra høyreregjeringen. Grunnen til at det oppstår, er at man misforstår, man blander sammen og tror at formuesopphoping på færre hender er det samme som å være næringsvennlig. Nei, det kan i mange tilfeller være næringsfiendtlig for lokale arbeidsplasser i Norge fordi det gjør det lettere å flytte lønnsomme bedrifter – som f.eks. Curida er i dag – til utlandet.

Man kan jo stille seg spørsmålet: Hvis det er to lover som f.eks. ivaretar interessene til dem som har store verdier i eiendom, ville da f.eks. Bærum Høyre sagt at nei, vi har én lov som gjør det, vi trenger ikke en til? Selvfølgelig hadde de gått for begge deler.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [13:36:44]: Arbeidet med denne saka har vore litt spesielt, for når ein les proposisjonen, er det ikkje i det heile ein spesielt godt grunngitt proposisjon.

Eg vil ta for meg to ting i dette innlegget. For det første meiner ein at føremålet er varetatt gjennom andre lovar. Det er openbert feil. Ein viser til to stader i arbeidsmiljøloven. Dette er ein lov som utelukkande varetar rettane til dei tilsette ved nedleggingar. Da skal det vere samtalar med arbeidsgivar og arbeidstakarorganisasjon. Det er det einaste. At det dekkjer det same føremålet – dei som har halde det innlegget i dag, og har peikt på det, tar feil. Det er to heilt forskjellige føremål. Omstillingsloven har eit mykje vidare perspektiv på desse spørsmåla. Det er ikkje berre eit spørsmål om å vareta rettane til dei tilsette ved nedlegging. Spørsmålet er eit heilt anna. Det er: Går det an å førestille seg alternativ til nedlegging? Da bringar ein inn alle dei aktørane som det er naturleg å bringe inn til den aktuelle nedlegginga, anten det er arbeid og velferd eller Innovasjon Noreg. Ein treng ikkje å bringe inn alle, men dei det er naturleg å bringe inn, i tillegg til tilsette, eigarar og leiing.

Så til spørsmålet om den rolla fylkeskommunen har i å gjere ei vurdering av om dei skal ta i bruk moglegheita dei har til å kalle inn til drøftingsmøte. Det gjer dei i veldig mange tilfelle ikkje, men det gir dei moglegheita til å gjere det. Som ein veit om ein har lese høyringsinnspela som har kome til denne saka, er det blitt brukt, og ja, det har ført til at ein har hindra unødvendige nedleggingar, at folk unødig har havna i oppseiing og arbeidsløyse, unødvendige utgifter for samfunnet og for menneske og kostnader for lokalsamfunnet. Ein har unngått det gjennom denne mekanismen der fylkeskommunen har ei rolle, men ved oppheving av denne loven har ikkje lenger fylkeskommunen den rolla.

Statsråden peikte på at Innovasjon Noreg no antakeleg skal begynne å reise rundt omkring og følgje med på utviklinga i norsk næringsliv og slå til der det trengst. Det kjem sjølvsagt ikkje til å skje. Vi kjem ikkje til å få noko aktivt Innovasjon Noreg som gjennom debatten i denne saka, ved opphevinga av denne loven, opplever at dei vil bli gitt eit nytt mandat i det norske samfunnet. Nei, det er ein fattigdom – det er ikkje ei forenkling. Det er ein fattigdom i lovverket å fjerne den moglegheita ein har, som fylkeskommunen har, til å ta initiativ. Det er grunnen til at stort sett det som kan krype og gå av fylkeskommunar som har tatt stilling til denne saka, har sagt nei.

Åsunn Lyngedal (A) [13:40:04]: Jeg er enig med representanten Eidem Løvaas i én ting, nemlig at her har ansatte og bedriftseiere samme interesse når det gjelder omstillingsloven, fordi det handler om å sikre arbeidsplasser, sikre bedrifter og sikre lokalsamfunn viktige bedrifter i sitt lokalmiljø. Derfor er ikke dette det samme som arbeidsmiljølovens bestemmelser om å sikre at ansatte skal få hjelp fra Nav når de blir arbeidsledige. Her er det helt andre som bringes inn. Her er det fylke, kommune, Innovasjon Norge – de gode hjelperne som kan hjelpe en som bedriftseier når man står der og ikke ser en utvei.

Også i mitt hjemfylke Nordland, i Narvik, har denne omstillingsloven vært brukt. Så sier næringsministeren at det ikke er verdt det, den brukes så lite, det er få innmeldinger. Ja, hvor mange bedrifter skal ha funnet en løsning, hvor mange arbeidsplasser skal man ha berget for at det er verdt det å ha en lov om omstilling, og at man skal kunne få hjelp av Innovasjon Norge, fylkeskommuner, kommuner og andre gode hjelpere som finnes rundt omkring i Norge, når bedriften sliter? Hvor mange gode løsninger lokalt er det verdt å miste for å få lov til å oppheve en lov?

Det sies at det er selvfølgelig ingenting i veien for at fylkene kan engasjere seg, at kommuner kan engasjere seg, og at Innovasjon Norge kan engasjere seg. Jeg vet ikke hvor mange av dere som har jobbet nært en bedrift som er i ferd med å gå konkurs, men da er det liksom ikke Innovasjon Norge og fylkeskommunen man ringer til, da er man opptatt av å holde kreditorene fra livet. Da er man opptatt av å snakke med leverandørene sine. Da tenker man på sine ansatte.

Det å være i en konkurssituasjon er så krevende at man tar ikke telefonen til fylkeskommunen hvis man ikke må. Det er problemet med regjeringens forslag i denne saken. Man har ikke nødvendigvis ressurser til å løfte blikket, sånn som omstillingsloven faktisk krever at man skal gjøre. Det har vært mange gode eksempler på gode lokale bedrifter som har fått hjelp, eiere og ansatte som er sikret videre drift gjennom omstillingsloven. Det er trist for Norge og for næringslivet i Norge at man ikke velger å beholde denne muligheten.

Terje Aasland (A) [13:42:55]: Denne saken viser vel at det er noen ideologiske tilnærminger til omstillingsloven og til det lov- og regelverket som er der. Det kan jeg godt forstå. Jeg kan heller aldri huske at høyrepartiene på noen som helst måte har fremmet saker som i utgangspunktet betyr det gode for vanlige arbeidsfolk rundt omkring. Det er vel egentlig der noe av kimen til konflikten ligger, i det å fjerne alt regulatorisk som på en eller annen måte kan lage en ulempe for en arbeidsgiver – i dette tilfellet nedleggelse av en virksomhet som har flere enn 30 ansatte. Ideelt sett og ideologisk sett ville de vel gjerne også ha fremmet opphevelse av eventuelle andre reguleringer og bestemmelser, også når det gjelder det å drøfte med ansatte i visse situasjoner, hadde de fått fritt spillerom til det.

Jeg synes det er betenkelig. En klarer ikke fra flertallets side å argumentere for hvorfor loven skal oppheves. Jeg ser ingen gode begrunnelser for det. Forenklingsargumentet har en selv klart å argumentere seg bort fra gjennom debatten her i salen, og en har også gitt til kjenne at en egentlig ønsker at alle prosessene skal vedvare. Det er det merkelige. Prosessene som omstillingsloven i utgangspunktet legger opp til, argumenterer både næringsministeren og høyrepartiene for at skal fortsette – fordi det er fornuftig, blir det sagt. Det står for meg som helt meningsløst å gå for en opphevelse av et lovforslag så lenge alt skal fortsette som før, og det heller ikke er noen besparelser.

Helt til slutt: Representanten Eidem Løvaas sa det som kanskje var det mest oppsiktsvekkende. Han sa at enhver ansvarlig eier tar ansvar for denne dialogen. Ja, hvem er det en opphever loven for da? De uansvarlige eierne? Dette synes jeg er en merkelig tilnærming til en lov. En kan godt diskutere hvorvidt den er ideell, men at den har sin misjon i enkelte tilfeller, er det ingen tvil om, det er hevet over enhver tvil, og det er godt begrunnet av de fylkeskommunene som har sendt inn sine begrunnelser for det. At regjeringen og høyrepartiene nå velger å foreslå denne loven opphevet, har et ideologisk tilsnitt, og jeg tror også, når alt kommer til alt, at det er ideologisk begrunnet.

Kårstein Eidem Løvaas (H) [13:45:35]: Representanten fra Arbeiderpartiet avsluttet med å vise til at fylkeskommunene har argumentert godt for hvorfor loven bør beholdes. Da har jeg lyst til å ta min egen fylkeskommune som eksempel, nemlig Vestfold, som argumenterer godt for hvorfor loven ikke bør beholdes. De har på ti år hatt 15 henvendelser, hvorav tre endte i dialog. De øvrige tolv ville åpenbart ikke kunne omfattes av loven, og dialogen med de tre endte med et utfall som ifølge Vestfold fylkeskommune er lite sannsynlig ville blitt annerledes, eller man hadde selv funnet andre løsninger, uten loven. Fylkeskommunen i Vestfold understreker også at de opplever at samtlige som tok kontakt, hadde gjort disse vurderingene før de tok kontakt med fylkeskommunen, slik loven påkrevde.

Det er tre ting som i utgangspunktet hjelper når en bedrift sliter. Det er virkemidler, kapital eller reduserte kostnader. Ingen av de tre er omfattet av omstillingsloven – verken virkemiddelapparatet, kapitaltilførsel eller reduserte kostnader. Det ble også sagt – igjen fra fylkeskommunen – at formålet om å redusere negative konsekvenser for de ansatte ikke blir oppfylt av omstillingsloven. Så at det er så klart som Arbeiderpartiet forsøker å få det til, tror jeg vi kan si ikke stemmer.

Curida på Elverum ble nevnt. Det er interessant. Jeg har også møtt Curida på Elverum, og de fortalte veldig mye om hvordan de hadde klart både å overta bedriften, snu den og gjøre den til både en av de store suksessene i Innlandet og en stor norsk suksess. Ingen av dem nevnte, så vidt jeg husker, omstillingsloven med et eneste ord. For det er ikke det det handler om. Det handler om hardt arbeid. Det handler om at de ansatte som tok over bedriften, turte å gå inn med privat kapital, at man fikk bruke virkemiddelapparatet, og at man kuttet kostnader – de tre tingene jeg nevnte i sted.

SVs representant snakket om at hvis vi fjerner denne loven, blir det en fattigdom i lovverket. Da tror jeg kanskje vi begynner å nærme oss den ideologiske tilnærmingen fra rød-grønn side at jo flere lover jo rikere blir jussen.

Helt til slutt: Representanten Lyngedal fra Arbeiderpartiet sa at det er viktig å ha denne loven, for når man står i en slik fase i en bedrift, har man ikke ressurser til å løfte blikket, og da er det fint å ha en lov som krever det, altså en lov som krever at man skal gjøre noe man ikke har ressurser til.

Jeg tror vi har belyst i denne debatten at lovens formål og lovens hensikt oppfylles av annet lovverk, og at det kun er en slags kjærlighet til antallet lover som ligger bak de rød-grønnes ønske om ikke å oppheve den.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [13:48:27]: Erna Solberg vil bli husket som statsministeren som kom med det spektakulære løftebruddet og mislyktes med omstillingen av norsk økonomi. Det er ekstra paradoksalt at hun også blir statsministeren som fjerner omstillingsloven – som en litt morsom kuriositet.

Norge er i en krevende situasjon. Underskuddet for Fastlands-Norge har bare blitt større og større. I fjor var det på negative 250 000 millioner kroner, og det ser ut til at Norge i år vil få tidenes største underskudd for fastlandsøkonomien i handelen med utlandet. Det forteller oss så tydelig som det er mulig å få informasjon om, at vi trenger all verdiskaping, all produksjon og alle arbeidsplasser med oss videre i Norge. Da må vi selvfølgelig ha et godt lovverk, og vi må ha investeringsmidler og omstillingsmidler i kombinasjon. Når det nå kuttes i regionale utviklingsmidler og man samtidig tar vekk en fin måte å komme i dialog på, er det kjepphester i omstillingen som vi så sårt trenger for landet vårt.

Omstillingsloven hadde betydning for Curida. Omstillingsloven hadde også betydning da Nortura prøvde å legge ned på Elverum, fordi man fikk satt seg ned ved bordet og lagt en plan for hvordan produksjonen kunne fortsette. Det er gode historier. I hvert fall synes vi fra Innlandet at det er veldig fint at vi har de arbeidsplassene. For vi trenger flere, ikke færre, industriarbeidsplasser.

Så tror jeg at denne debatten egentlig går inn til kjernen i synet på historie og ideologi. For det er hevet over enhver tvil, mener vi på rød-grønn side, at demokratiet vårt har spilt en positiv rolle i å sørge for bosetting, arbeidsplasser, verdiskaping og produksjon rundt omkring i landet vårt. Der er det en klar parallell til jordbrukspolitikken, der vi ser at siden Sylvi Listhaug kom inn, er det ført en langt kraftigere politikk for dem som skal ut av jordbruket, enn for dem som skal inn i framtiden.

Det er også et viktig poeng i denne saken at de arbeidsplassene som kan bli opprettet som følge av et godt arbeid med omstillingsloven, ikke nødvendigvis har noen stemme i dag, for for dem som eier kapitalen, kan det være fristende å flytte til utlandet fordi man ser muligheten for enda større profitt, men for lokalsamfunnene, for oss som er opptatt av at det faktisk skal være framtidsutsikter i hele Norge, er den muligheten veldig fin å ha med seg. Derfor er dette rett og slett et skille som går på hvilke samfunnshensyn man verdsetter høyest.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [13:51:35]: No er eg ganske liberal til sinns som person, og eg er opptatt av at lover og reglar ikkje skal strekkje seg for langt inn i livet til folk og den typen ting. Det er der eg kjem frå politisk, samtidig som eg er sosialist.

Men det er noko spesielt ved inngangen til Eidem Løvaas, som eg trur nesten må vere noko heilt unikt i denne salen, der han framfører at det er eit slags mål i seg sjølv med få lover – at det er eit drivande mål med få lover. Målsetjinga med lovene har eit nødvendigheitsperspektiv: Kva er nødvendig for å oppnå målsetjinga i samfunnet? Korleis skal lovene da vere? Korleis skal ein byggje dette samfunnet? Og det er i eit slikt perspektiv det er fattigdom når ein fjernar ei lov som gir fylkeskommunane ein mekanisme til å involvere seg i saker ved nedleggingar.

Og kva er den byrda vi snakkar om her? Det er 30 dagar – 30 dagar du må melde inn, og så må fylkeskommunen innanfor eit tidsrom på 30 dagar eventuelt kalle inn til drøftingsmøte – 30 dagar! Og for 30 dagar overser ein glatt alle innseiingane frå fylkeskommunane om at dette er dårleg politikk, det tar frå oss viktige verktøy, det kan faktisk hindre unødvendige nedleggingar, unødvendige oppseiingar, unødvendige kostnader over budsjetta til andre statsrådar, osv. Eg legg merke til at f.eks. Nav ikkje er høyringsinstans i dette spørsmålet, og eg veit heller ikkje om arbeidsministeren eller sosialministeren har vore involverte i dette spørsmålet. Nei da, her køyrer ein berre på ut frå ein ideologisk idé, som eg trur er heilt ny, om at ein skal redusere talet på lover, og at det er eit gode i seg sjølv.

Det trur eg er ei slags oppsummering av denne debatten. Sjeldan har eg opplevd ein debatt med så få poeng for eit ganske stort tiltak, opphevinga av ei lov. Sjeldan har eg sett så dårlege argument både i proposisjonen og ikkje minst frå Stortingets talarstol. Spesielt denne peikinga på arbeidsmiljølova synest eg er fascinerande, at ein meiner ho varetar dette føremålet, når ho beviseleg varetar eit heilt anna føremål. Og det er ikkje eit alternativ her – det er ikkje slik at opposisjonen vil leggje bort arbeidsmiljølova, ho er der. Arbeidstakarane vil framleis ha ho. Så det er verkeleg ein stråmannsargumentasjon, og eg synest det er svakt.

Terje Aasland (A) [13:54:34]: Jeg vil bare henlede oppmerksomheten på at fylkeskommunen – eller de nye regionene nå – som utviklingsaktører og som viktige næringsaktører i utviklingen av næringslivet regionalt nå blir fratatt den eneste formelle muligheten de har til å sette seg ned med ulike aktører og drøfte en situasjon ved oppsigelse. Den eneste formelle inngangen ligger i denne loven, som nå Kristelig Folkeparti og Venstre vil oppheve – en merkelig, rar, inngang til denne regionaltenkningen.

Til representanten Eidem Løvaas: Han viser til Vestfold fylkeskommunes uttalelse, som er en av de virkelig få negative uttalelsene fra fylkeskommunen, men man bør lese de som er positive, og som henviser til at dette faktisk har en betydning. Det er jo det en må gjøre i slike tilfeller. Det er der hvor den har virket, at loven faktisk har en stor og viktig betydning. Og når nå Venstre og Kristelig Folkeparti (presidenten avbryter) bruker denne anledningen til å (presidenten avbryter igjen) …

Åsunn Lyngedal (A) [13:55:59]: Det var representanten Eidem Løvaas som gjorde at jeg måtte ta ordet. Når man ikke orker å snakke med gode hjelpere, må man få slippe det når man er i en konkurssituasjon. Jeg tror det er viktig å huske hva som står på spill. Det er en arbeidsplass med 30 ansatte. Man trenger bare å gi en melding til fylkeskommunen, og da har fylkeskommunen plikt til å igangsette et apparat som man slipper å organisere selv. Kanskje er en i en situasjon der en er i ferd med å miste livsverket sitt, og da er det ganske mange ting en har å tenke på. Så det å få inn noen gode hjelpere gjør ingenting. Formålet er jo å finne en god løsning. Om Curida ikke nevnte omstillingsloven, kan det vel hende at det var en av årsakene til at de var i noen møter om framtiden for Curida.

Steinar Reiten (KrF) [13:57:16]: Jeg hadde egentlig ikke tenkt jeg skulle ta ordet igjen, men etter å ha sittet og hørt på en del av innleggene føler jeg likevel at jeg må gjøre det.

Jeg opplever det nå slik at representantene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV grovt undervurderer norske fylkespolitikere. Tror virkelig representantene fra disse tre partiene at politisk ledelse i en hvilken som helst fylkeskommune i Norge ville ha sittet på baken og forholdt seg passiv hvis en kom under vær med at en bedrift med minimum 30 arbeidstakere i egen fylkeskommune sto i fare for å bli lagt ned? Selvsagt er det ikke slik. Det må ikke en lov til for at norske fylkespolitikere skal ta initiativ, be om dialog og komme i dialog med bedrifter som vurderer å legge ned.

La meg få understreke nok en gang at den loven vi snakker om, ikke gjelder når en bedrift er kommet under gjeldsforhandlinger. Det står spesifikt i loven at det kun er ved nedleggelser at en skal gjennomføre konsultasjoner. Her er det en del av argumentasjonen som jeg føler ikke henger sammen. Jeg har erfaring som fylkespolitiker selv og vet at er det noe vi er opptatt av, er det å sikre videreføring av gode bedrifter og opprettholde arbeidsplasser i våre egne fylkeskommuner.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [13:58:52]: Eg skal vere kort. Det var det siste innlegget eg tenkte ikkje kunne stå uimotsagt. Det som blir grovt undervurdert her, er høyringsutsegnene til elleve fylkeskommunar. Så er det tre fylkeskommunar der éin har uttalt seg imot – no er det vel to – og ein verken for eller imot. Lat oss seie at det er rundt 90 pst. av befolkninga i Noreg som lever i ein fylkeskommune som har gått imot opphevinga av denne loven. Fylkespolitikarane har talt – det er den grove undervurderinga som skjer i denne saka – fylkeskommunar som ser verdien av denne loven. Og det som er spesielt med denne loven, er for det første plikta til å melde frå til fylkeskommunen ved fare for nedlegging. For det andre gir loven fylkeskommunen ein rett til å innkalle dei partane det vedkjem som har statlege oppgåver, i ein drøftingssituasjon. Det mandatet forsvinn med denne endringa, men gjennom den loven har ein eksplisitt rett til å drive den forma for drøftingar, innkalle dei aktuelle partane for å sjå på om det kan finnast andre løysingar. Da meiner eg at vi verkeleg er inne på grovt å undervurdere den rolla fylkeskommunar og fylkespolitikarar kan ha ved nedlegging.