Stortinget - Møte torsdag den 25. februar 2021

Dato: 25.02.2021
President: Magne Rommetveit
Dokumenter: (Innst. 243 S (2020–2021), jf. Dokument 8:130 S (2019–2020))

Søk

Innhold

Sak nr. 5 [13:38:11]

Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om Representantforslag frå stortingsrepresentantane Per Olaf Lundteigen, Geir Adelsten Iversen, Åslaug Sem-Jacobsen, Siv Mossleth og Kjersti Toppe om ei kraftfull styrking av innsatsen overfor personar med alvorleg rus- og psykisk liding (ROP) (Innst. 243 S (2020–2021), jf. Dokument 8:130 S (2019–2020))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletiden – bli gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [] (komiteens leder og ordfører for saken): Takk til Senterpartiet som reiser en viktig debatt om en pasientgruppe som virkelig trenger vår oppmerksomhet. Det foreslås seks forslag for en kraftfull styrking av innsatsen overfor personer med ROP-lidelser.

Om lag 6 500 personer i Norge har sammensatte rus- og psykiatrilidelser. Disse har behov for sammensatte tjenester. Landsomfattende tilsyn viser at flere opplever svikt i tjenestene eller å ikke få god nok hjelp, og det er en vei igjen å gå for et godt og tilpasset hjelpetilbud til mennesker med sammensatte behov. Jeg registrerer at også statsråd Høie deler denne virkelighetsbeskrivelsen.

Gode og tilgjengelige helsetjenester er viktig for alle, og særlig for dem med sammensatte problemer. For personer med rus- og psykiatriproblemer er det viktig at hele tjenestetilbudet henger sammen. Nettopp derfor har regjeringen innført pakkeforløp. Dette er viktig for å sikre helhetlige og sammenhengende tjenester.

Erfaringene tilsier at det er i overgangsfasene en er mest sårbar, f.eks. ved utskrivning. Derfor er det bra at det er iverksatt tiltak for forbedringer, som f.eks. samarbeidsavtaler. Regjeringen og KS har opprettet helsefellesskap i alle regioner i Norge, som skal styrke samarbeidet mellom alle aktørene i en region. I dette arbeidet er ROP-pasientene en prioritert gruppe. Jeg er optimistisk med tanke på at vi skal få til et bedre samarbeid, og at det vil redusere enda mer av sårbarheten og usikkerheten i overgangsfasene, slik at tilbudet totalt sett blir bedre.

Jeg registrerer at det i dag muligens blir flertall for å stanse nedbyggingen av institusjonsplasser i psykiatrien. Det er lett å tenke at det utelukkende er bra. Jeg er selv tilbøyelig til å tenke at den nedtrappingen som har vært av institusjonsplasser, kanskje ikke har vært helt heldig, men vi skal også ta med oss at det er flere i fagmiljøene som melder om at dette kanskje er å gå litt baklengs inn i framtiden. Et lavere antall sengeplasser betyr ikke automatisk at tilbudet blir dårligere. Snarere går utviklingen i retning av at det å holde personer med psykiske lidelser langvarig inne på institusjoner ikke alltid er riktig. Gjennom å styrke frivilligheten, lavterskeltilbud, selvhjelp via brukerorganisasjoner, likemannsarbeid og oppfølging ved poliklinikk eller hos avtalespesialister får mange et bedre tilbud uten å miste tilhørigheten til samfunnet. Det er det viktig at vi husker på, for også i psykiatrien er vi nødt til alltid å tenke på hva slags behandling som er til pasientens aller beste.

Tellef Inge Mørland (A) []: Vi er inne i en tid da psykisk helsevern er en av de aller viktigste sakene vi kan befatte oss med. Allerede før koronaen var dette en av de store samfunnsutfordringene som rammet den enkelte hardt. Slike utfordringer forsterkes i en tid da det er mye isolasjon og ensomhet. Derfor har Arbeiderpartiet den siste tiden jobbet hardt for å få på plass en krisepakke også for psykisk helse, for dette handler i ytterste konsekvens om å redde liv. Vi er i en situasjon der Norge opplever svært høye selvmordstall. De siste tallene fra 2019 er 650. Og tallene går ikke ned.

Regjeringen lovte et løft gjennom den gylne regel, der man skulle satse minst like mye på psykisk helse som på somatikken. Den har de ikke innfridd. Helseministeren har sågar vært sur på sin egen regel, eller rettere sagt på manglende oppfølging av sin egen regel.

Vi må styrke forebyggingen, vi må styrke skolehelsetjenesten, og vi må ha lavterskel psykisk helsetilbud som ikke krever en henvisning. Men når saksordfører Bekkevold fra Kristelig Folkeparti problematiserer om det er å gå baklengs inn i framtiden når man ønsker å stoppe nedbyggingen, er jeg helt uenig. For vi må ikke glemme at det også er de som har behov for et mer omfattende oppfølgingstilbud enn det kommuner eller enkelttimer med psykolog kan gi.

Bare de siste 20 årene har over 2 500 døgnplasser innen psykisk helsevern blitt lagt ned – over 500 på denne helseministerens vakt. Konsekvensen av det har vi fått mange historier om. Sandviken sykehus i Bergen fortalte om hundretalls korridorpasienter fordi alternativet var verre. I Østfold legger de pasienter på møterom og kontorer. NRK har avdekket at annenhver dag tar en pasient i psykiatrien sitt eget liv. Noe av grunnen er bl.a. pasienter som ønsker en døgnplass, men som ikke får det, eller andre som skrives ut for tidlig. Nylig fortalte TV 2 historien om Morten som ble drept av politiet få timer etter at han var skrevet ut fra en psykiatrisk klinikk.

Vi må lære av disse historiene. Derfor er jeg glad for at Arbeiderpartiet og resten av opposisjonen nå sørger for en umiddelbar stans i den videre nedbyggingen av døgnplasser i psykiatrien samt gjennomgang av både utskrivingspraksis og eventuelle behov for en oppbygging noen steder i psykiatrien. Hvorfor regjeringspartiene med en saksordfører fra Kristelig Folkeparti stemmer imot disse forslagene og vil fortsette nedbyggingen av døgnplasser i psykiatrien, er for meg en gåte. Jeg er i alle fall ikke i tvil om at det nå er på tide å ta politiske grep, slik at folk som er i sin største livskrise, ikke blir møtt med et «Beklager, fullt»-skilt. Det er ingen motsetning mellom å ta vare på døgnplassene i psykiatrien og samtidig jobbe for lavterskel helsetilbud uten behov for henvisning.

Jeg tar med det opp de forslagene Arbeiderpartiet er en del av.

Presidenten: Representanten Tellef Inge Mørland har tatt opp de forslagene han refererte til.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) []: Rundt 6 500 personer i Norge har sammensatte rus- og psykiatrilidelser, og disse har behov for sammensatte tjenester. Landsomfattende tilsyn viser at flere opplever svikt i tjenestene eller får ikke god nok hjelp. Etter et år med et nedstengt samfunn er det av ulike grunner åpenbart at dette tallet vil stige, noe vi dessverre allerede begynner å ane konturene av.

Da TV 2 for en to–tre uker siden spurte meg hva jeg tenkte måtte gjøres for å møte denne utfordringen, var mitt umiddelbare svar til journalisten at nå må vi ta en pause. Nå må vi ta en pause i nedlegginger og omlegginger av heldøgnsplasser, og vi trenger å få en oppdatering på det faktiske behovet. Vanligvis har Stortinget respekt for de faglige begrunnelsene for endringer. Men det er problematisk at vi blir fortalt fra faglig hold at det ikke er døgnplasser som mangler, mens pårørende og alvorlig syke forteller at det er nesten umulig å få denne hjelpen. Vi fremmer derfor forslag om å ta en pause når det gjelder endringer innen heldøgnsplasser.

Fremskrittspartiet mener at tilbudet innen psykisk helse generelt må fortsette å styrkes. Samtidig er det viktigere å vise handling fremfor å be om enda en handlingsplan. Det er mye som tyder på at kapasiteten i dag er for liten, og da må det opprettes nye plasser, og vi må kjøpe flere plasser hos private aktører, noe budsjettforlikene har lagt til rette for.

Det tredje punktet jeg tok opp med journalisten, var utskrivningspraksis. Det er et sterkt behov for å gjennomgå utskrivningspraksisen innenfor rus og psykisk helsevern. En ting er at mange uten særlig forvarsel, mot fastlegens anbefaling og uten et skikkelig opplegg i kommunen, ble utskrevet da pandemien slo innover landet vårt. Mye av det som skjedde da, var i mine øyne helt uakseptabelt og satte folk i livsfare. Opp igjennom årene har jeg møtt mennesker eller lest om mennesker og saker hvor utskrivning har endt i tragedie eller selvmord kort tid etter utskrivning. Her må vi bli bedre. Derfor fremmer Fremskrittspartiet et forslag om å få en slik gjennomgang, og er glad for at dette gjennom komitéarbeidet har fått bred støtte.

Overgangene mellom ulike deler av tjenesten er et sårbart punkt. Dagens pakkeforløp har et eget kapittel med beskrivelse av avslutning av behandling og informasjon om risiko og skriftlige planer, og pakkeforløpene gir en tydelig anbefaling om at fastlege og henviser bør informeres om selvmordsrisiko og voldsrisikovurderinger og eventuelle igangsatte tiltak. Det foreligger tydelige anbefalinger til både primær- og spesialisthelsetjenesten om varsling og informasjon ved overganger mellom tjenestene, og det er helt avgjørende at helseforetakene og kommunene følger opp disse anbefalingene.

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Kjersti Toppe (Sp) []: Denne saka handlar om dei mange menneska i Noreg som er hardt ramma av både psykiske lidingar og ruslidingar. Det er ca. 6 500, og blant desse finst det ei gruppe menneske som gjerne vert omtala som «blålysmenneske», som har ei ekstra stor sjukdomsbyrde, og som hjelpeapparatet ofte ikkje når inn til. I representantforslaget skriv vi, frå ein artikkel i Stavanger Aftenblad, om «Siw», som døydde av overdose 45 år gamal etter eit liv med rusmisbruk, psykiske problem, vold, mishandling og overgrep. Ho var tvangsinnlagd i psykiatrien over 30 gongar, men dei fleste opphalda var kortvarige, og dei førte ikkje til endringar i situasjonen hennar. Historia om «Siw» er ikkje berre tragisk, det er også mange som opplever tilsvarande – det er ikkje ei enkeltsak. Det finst mange personar med både ruslidingar og psykiske lidingar som vert svikta av det kommunale hjelpeapparatet, som går inn og ut av fengsel, inn og ut av psykisk helsevern, der ingen tar tak og tar det overordna ansvaret. Dei vert av storsamfunnet overlatne i ein sårbar situasjon, med stor risiko for å døy. Det er situasjonen.

Det er ikkje mangel på kunnskap som er problemet her, men at det er eit fragmentert hjelpeapparat der ingen har overblikket og tar tydeleg ansvar – og det er ikkje enkelt. Men det er tvilsamt at dei nye pakkeforløpa, helsefellesskapa og anna som er føreslått, når inn til denne gruppa, for det er dei vanskelegaste å nå, det er dei vanskelegaste å hjelpa. For dei vil ikkje ha hjelp, og dei er ikkje i ein situasjon der dei kan forstå det sjølve. Statens helsetilsyn har vist alvoret i dette i landsomfattande tilsyn i 2017 og 2018, der to av tre kommunar og atten av tjue distriktspsykiatriske poliklinikkar hadde svikt og manglar i denne oppfølginga. Det er ganske alvorleg. Det var mangelfulle kartleggingar, det var uavklarte ansvarsforhold, manglande planar og manglande oppfølging av bustadstilbod og mestring til å bu. Det er på denne bakgrunnen vi har fremja dette forslaget. Vi ønskjer eit informasjons- og varslingssystem som kan brukast av dei etatane som har med desse å gjera. Vi vil ha ei kartlegging av bustader og hjelpetiltak i dei. Vi vil ha eit varslingssystem frå sjukehusa, særleg når ein er innlagd etter sjølvmordsforsøk, ei klarare oppgåve- og ansvarsfordeling og ei levekårsundersøking.

Det siste forslaget eg nemnde, får faktisk fleirtal i dag, og eg må berre seia at eg er utruleg takksam for det og håper at det kan vera starten på eit betre behandlingstilbod for denne pasientgruppa. Eg tar opp forslaget frå Senterpartiet.

Presidenten: Representanten Kjersti Toppe har teke opp det forslaget ho refererte til.

Nicholas Wilkinson (SV) []: Det er bra når både Senterpartiet og Arbeiderpartiet engasjerer seg og fremmer forslag til hvordan vi kan styrke rusomsorgen.

Vi skal stille opp for syke mennesker med hjelp, ikke straff. Den bilen som relativt ofte står i Brugata her i Oslo, burde ikke ha vært en politibil, men en bil med helsearbeidere.

Bent Høie sa klokt forleden dag:

«Lenge trodde jeg at straff stoppet mennesker fra å ruse seg. Men slik er det jo ikke.

Redselen for fengsel og bøter gjør det vanskelig å søke hjelp, både for rusproblemer og andre problemer. Du nøler med å be om hjelp for rusavhengighet hvis du frykter at du kan bli straffet. Du tør ikke gå til politiet og anmelde voldtekt hvis du er redd for å bli arrestert for bruk av illegale rusmidler.»

Regjeringens forslag om rusreform, som vi skal behandle i komiteen, er derfor veldig viktig.

Det gjøres en beundringsverdig og omfattende innsats innenfor bo-, omsorgs- og behandlingsapparatet. Én ting er noen måneders opphold på en behandlingsinstitusjon. Det er en skjermet tilværelse. Den store utfordringen kommer når man blir skrevet ut – ofte til intet eller til sine gamle ruskamerater i storbyen.

Det er sagt fra denne talerstolen uendelig mange ganger de siste 10, 20, 30 årene at vi må styrke ettervernet. Vi har mange spennende enkelttiltak, men grovt sett tror jeg det er dekning for å si: Ressursinnsatsen på ettervern har en betydelig underdekning, og slik har det vært i veldig mange år. Representanter fra alle de partiene som er representert i denne sal, må erkjenne at vi alle har sviktet.

En sentral del av en ny rusreform er avkriminalisering og samtidig en betydelig styrking av hjelpeapparatet.

Seher Aydar (R) []: Noen ganger er det nødvendig å bli lagt inn på sykehus. Det kan være fordi selvmordstankene er så sterke at man trenger å sove på et trygt sted, det kan være fordi det er unge som skader seg så mye at foreldrene skriker om hjelp, eller det kan være fordi man trenger hjelp for ikke å bli enda mer syk.

Alle kan havne i en krise der de trenger profesjonell psykologisk hjelp. Men denne hjelpen bygges ned, og det har foregått over mange år. Døgnplassene i helsevesenet var på 4 660 i 2010, mens i 2019 var de på 3 649. Det er en nedgang på 20 pst. Befolkningen øker, men antallet mennesker som begår selvmord, synker ikke. Vi kan ikke legge all behandlingsbyrden over på kommunene. Altfor mange mennesker med psykiske lidelser får enten ingen hjelp eller for lite hjelp i et stadig mer byråkratisk system – ti timer behandling og farvel, klar deg selv.

Senest i går leverte 245 barnepsykologer en bekymringsmelding om tilstanden i norsk barne- og ungdomspsykiatri. Hva er det som må til for at regjeringen skal se alvoret? Mer folk og ressurser blir lovet år etter år. Helseminister Bent Høie snakker om den gylne regelen, som forblir et gyllent tåkeslott i horisonten. Imens er folk fortsatt syke. I tillegg har presset blitt så høyt på dem som jobber i psykisk helsevern, at fagforeningene snakker om spesialistflukt og store mengder syke og utbrente behandlere. Vi trenger flere folk, og vi trenger flere døgnplasser. Det er skadelig for syke og skadelig for samfunnet at folk blir værende over lengre tid uten nødvendig helsehjelp. Vi vet også at å være syk lenge og ikke få hjelp, er en fattigdomsfelle.

Helsepersonell jobber med å forebygge innleggelser, men av og til er en innleggelse likevel nødvendig. Over lengre tid har økonomien blitt satt over faglighet og pasientens beste. Vi i Rødt kjemper for at alle deler av psykisk helsevern må tilføres de personalressursene som er nødvendige for å gi god helsehjelp. Samtidig skal behandlere ha mulighet til å tilby hjelp over så lang tid som pasienten faktisk trenger. Da er det på tide å gi folk døgnplassene og helsetilbudet deres tilbake.

Statsråd Bent Høie []: Representantene viser til at noen pasienter har ekstra stor sykdomsbyrde som krever sammensatte tjenester, og nevner eksempler på hvordan hjelpen ikke har strukket til. Dette er historier som gjør inntrykk på oss alle sammen, og vi har tatt flere grep for å forebygge at flere skal oppleve dette.

Rus og psykisk helse er et satsingsområde for regjeringen. Det er over flere år iverksatt en rekke tiltak for å styrke tilbudet til personer med ROP-lidelser. Gjennom Opptrappingsplanen for rusfeltet er antall årsverk, kapasiteten og kompetansen i kommunene betraktelig styrket.

Forebygging av selvmord i døgnpsykiatriske avdelinger har vært et av innsatsområdene i pasientsikkerhetsprogrammet «I trygge hender 24–7». Perioden rundt innleggelse og utskriving er en høyrisikoperiode for selvmord. Derfor har bl.a. tiltak ved utskriving, som kriseplan og «time i hånda», vært en viktig del av tiltakspakken.

Et annet innsatsområde har vært forebygging av overdosedødsfall, hvor man også vet at risikoen er stor i forbindelse med utskriving fra institusjon eller som følge av avbrudd i behandlingen. Helsedirektoratet jobber nå med to pakkeforløpsmoduler spesielt rettet mot denne gruppen. Disse er oppfølging etter overdose og oppfølging av ROP-pasienter.

Bostedsløsheten blant personer med ROP-lidelser er kraftig redusert siden 2016. Med en ny boligsosial strategi vil vi redusere bostedsløsheten blant vanskeligstilte på boligmarkedet ytterligere.

Regjeringen har også satset på etablering av tverrfaglige, oppsøkende team, såkalte ACT- og FACT-team. I dag finnes det om lag 80 slike team, og de har svært gode resultater med reduksjon av tvang og færre døgnopphold. Den største gevinsten er at både pasienter og pårørende foretrekker denne oppfølgingen.

Jeg har bedt helseregionene, i samarbeid med relevante aktører, om å analysere det framtidige behovet for psykisk helse- og rustjenester. Dette inkluderer både polikliniske tjenester, ambulante tjenester og døgntjenester. Dette vil være et viktig grunnlag når spesialisthelsetjenesten skal dimensjonere sine tjenester framover.

Helseforetakene er bedt om å etablere områdefunksjoner innen psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert behandling for innsatte i fengsel. Dette vil gi faste, stedlige tjenester i alle fengsler på begge fagområder.

I Nasjonal helse- og sykehusplan er jeg tydelig på at tilbudet til brukere med alvorlige og sammensatte behov skal styrkes. Derfor er personer med alvorlige psykisk helse- og rusutfordringer en av fire pasientgrupper som skal prioriteres.

Selv om vi har gjort mye, har vi fortsatt en lang vei å gå. Jeg vil derfor følge situasjonen nøye og selvfølgelig komme med nødvendige nye tiltak etter hvert som vi får et mye bedre grunnlag for å beslutte hvilke tiltak som det er riktig å prioritere nå.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Tellef Inge Mørland (A) []: Jeg er glad for at det er bred politisk enighet om satsing på lavterskeltilbud og tiltak som ACT- og FACT-team, men regjeringen og regjeringspartiene ser altså ut til å ønske å fortsette nedbyggingen av døgnplasser i psykiatrien og mener at opposisjonen nå går baklengs inn i framtiden. Det har fått meg til å tenke på Buddha, ikke fordi helseministeren ligner, men fordi Buddha til slutt skal ha klart seg på ett riskorn om dagen. Jeg vet ikke om helseministeren har Buddha som forbilde, men jeg håper virkelig ikke at Høie og regjeringspartiene har et mål om at vi til slutt skal klare oss med én sengeplass i psykiatrien. Det tror jeg i så fall ville være en katastrofe.

Er helseministeren fornøyd med det tilbudet som i dag gis til alvorlig psykisk syke? Finnes det for helseministeren ikke noen grense for hvor mange døgnplasser i psykiatrien som kan kuttes?

Statsråd Bent Høie []: Hadde jeg ment at dette var akkurat sånn som det burde vært, hadde jeg heller ikke – i Nasjonal helse- og sykehusplan, som Stortinget har hatt til behandling – varslet det store utredningsarbeidet som nå pågår, nettopp for å gi svar på det helt grunnleggende spørsmålet som ingen har kunnet gi et svar på til nå, nemlig hva som er det faktiske behovet for døgnbehandling i psykisk helse i Norge, ikke bare nå, men også framover.

Det vi har gjort, er at vi har sammenlignet oss med andre land. Det er fortsatt sånn at Norge bruker mer døgnbehandling innenfor psykisk helse enn de fleste andre land som vi normalt sett sammenligner oss med. Det kan gi en indikasjon på at vi fortsatt har mennesker med psykiske helseutfordringer for lenge liggende inne på institusjon, som kunne fått bedre oppfølging der de bor. Men for å finne ut av det spørsmålet har vi satt i gang et stort utredningsarbeid, som tidligere ikke er blitt gjort.

Tellef Inge Mørland (A) []: Det er for så vidt positivt at helseministeren ikke er skråsikker i denne saken, men har satt i gang et utredningsarbeid. Men mens vi har jobbet med denne saken, har vi fått flere henvendelser fra folk rundt om i landet fordi det er plasser som nå er i ferd med å bli lagt ned. Det bekymrer meg at vi ikke er trygge på at vi har den kapasiteten vi trenger, samtidig som det nå legges ned plasser både i Innlandet og i Møre og Romsdal. Kanskje burde helseministeren ha stoppet de nedleggelsene på eget initiativ, før man har utredningen klar og vet mer om hvor mye som trengs av den typen døgnplasser.

Men jeg har lyst til å utfordre helseministeren når det gjelder dem som har særlige utfordringer med kombinasjonen rus og psykisk helse. Blant annet fra Vennesla kommune i Agder har vi fått alarmerende meldinger om at dette av og til er personer som faller mellom alle stoler, som kommunen ikke er i stand til å følge opp, som ikke hører hjemme i fengselet, og som heller ikke psykiatrien klarer å gi et godt nok tilbud. Hva vil helseministeren gjøre spesifikt og konkret for denne gruppen, slik at vi skal klare å følge dem opp bedre, og at de skal slippe å falle mellom alle stoler?

Statsråd Bent Høie []: For det første er det sånn at vi følger ganske nøye med på de planene som er for eventuelt å gjøre om døgnplasser til oppfølgingsteam, desentraliserte tilbud, polikliniske tilbud. Det er ikke sånn at vi bygger ned tilbud innenfor psykisk helse. Nå vil jo Stortinget, sannsynligvis i dag, si at man skal ta en pause. Det kommer vi til å følge opp, men en må være klar over at konsekvensene av det også kan være at helt nødvendige omlegginger – der en hadde brukt fagfolk til å jobbe ute, møtt barn og unge der de er, sånn at de kunne gå på sin skole, være i sin klasse, ikke flyttes hjemmefra – er arbeid som da stoppes opp. Så mener Stortinget at dette er nødvendig å gjøre akkurat nå, og det kommer jeg til å følge opp, men en kan ikke gjøre den typen beslutninger uten også å være bevisst på hvilke negative konsekvenser en sånn beslutning kan ha.

Til det representanten spør om, er svaret å gjøre mer av det vi vet virker, fordi dette er pasienter som en kan etablere gode tilbud til, hvis en etablerer tverrfaglige team mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten. Det er det som hjelper best for denne gruppen.

Tellef Inge Mørland (A) []: Jeg takker for svaret.

Jeg skjønner at vi f.eks. ikke har et ubegrenset antall fagpersoner som kan jobbe på dette feltet, at det er en begrensning. Men det er bare et par uker siden vi var i denne salen og representanter fra både Høyre og Venstre påsto at sykehusene nå vasser i penger. Vi skjønner at det ikke bare er både–og, men i hvert fall har vi i Arbeiderpartiet den tilnærmingen at også folk som trenger psykiske helsetjenester, er veldig forskjellige, og at vi sannsynligvis har kuttet for mye i døgnplasser. Derfor vil jeg utfordre helseministeren, hvis det er sånn at sykehusene nå har god økonomi, på om det ikke er mulig å klare å styrke de forebyggende sidene, lavterskelsidene, ambulante team? Vi hadde nylig en debatt om krisepakker i Stortinget, der Arbeiderpartiet bl.a. var veldig opptatt av at vi nå også trenger en krisepakke for psykisk helse, for vi ser at den psykiske helsen til mange har blitt verre under koronaen. Dette er en tid for å bruke de ressursene vi har, for å unngå at vi får noen etterdønninger som går på psykisk helse den dagen vi kommer ut av koronaen. Da er dette en tid for også å satse på lavterskeltilbud og stoppe nedbyggingen.

Statsråd Bent Høie []: Jeg oppfatter ikke at disse omleggingene handler om penger. Dette handler om hvor det er vi gir best mulig hjelp med de menneskene vi har i helsetjenesten som har denne kompetansen. Ja, det er skrikende mangel ikke minst på spesialister, psykologer og psykiatere, som har spesielt barn og unge som sitt kompetanseområde. Måten de jobber på, hvordan de jobber med barn og unge, er veldig avgjørende for hvor mange vi klarer å hjelpe, og hvor godt hjelpen blir gjort. Det står ikke psykologer og psykiatere og banker på døren til BUP i Norge og ønsker å jobbe der hvis en bare får en stilling. Det er ikke det som er situasjonen. Det er det motsatte som er situasjonen. Mange av de institusjonene vi har, har allerede mangel på fagfolk, og det er store utfordringer for dem som jobber der allerede, med en ekstremt travel hverdag, ikke minst nå som følge av koronaen. Det er en stor utfordring at de ikke har flere kollegaer å dele den jobben med.

Kjersti Toppe (Sp) []: Eit av forslaga som ikkje får fleirtal i dag, handlar om å utvikla eit informasjons- og varslingssystem som kommunar og sjukehus kan bruka for dei mest risikoutsette rusavhengige. Dette var lansert i ein rapport om overdosedødsfall i Oslo frå 2011. Da vart et slikt system etterlyst, og ein av forskarane derifrå, Thomas Clausen, som i dag er leiar for Senter for rus- og avhengigheitsforsking, relanserte dette forslaget i kjølvatnet av Siw-saka, som er omtalt i forslaget. Poenget er å sørgja for at teieplikta ikkje hindrar kommunikasjon som kan redda liv.

Eg er sjølvsagt skuffa over at dette ikkje har vorte tatt opp i fleirtalet eller debattert her i dag, og eg vil spørja statsråden om han ikkje synest dette er eit nødvendig og godt forslag, og om han vil jobba vidare med det, sjølv om det vert nedstemt her i dag.

Statsråd Bent Høie []: Formålet med det forslaget deler jeg hundre prosent, for det er behov for et bedre og tettere samarbeid og bedre informasjonsutveksling mellom de ulike delene av tjenestene for å unngå at viktig informasjon blir vekk på veien, og at folk ikke får den hjelpen de skal ha. Dette er et stort problem. Det er ikke sikkert at den løsningen som en peker på her, er den rette løsningen, men jeg er helt åpen for å se på det. Jeg har ikke noe prinsipielt imot det, men det viktigste er å oppnå målet. Det er noe av det vi også ønsker å gjøre gjennom etableringen av helsefellesskapene. Dette er en av de prioriterte pasientgruppene som vi skal bidra til at en får et helt annet, tettere og reelt samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og kommunen om.

Kjersti Toppe (Sp) []: Takk for svaret, som ikkje var heilt avvisande. Vi er einige om behovet.

No er det stor debatt om talet på senger i psykisk helsevern og alt dette, men med tanke på den gruppa representantforslaget faktisk handlar om, er det ofte ikkje ressursar det er snakk om, men at dei glepp mellom fingrane våre, at dei dett mellom alle stolar som er. I hjelpeapparatet kan ein gå rundt og vera redde for at dei kan verta drepne eller døy, og så skjer det. Vi må få eit system som gjer at det ikkje, slik det skjer i nokre av sakene, eigentleg er brannvesenet som går inn og tar affære til slutt.

Eg forstår svaret frå statsråden slik at han vil sjå på korleis ein kan sikra eit slikt varslingssystem. Helsefellesskap er greitt nok, men altså eit varslingssystem.

Statsråd Bent Høie []: Jeg er opptatt av det samme som representanten. Jeg vil også understreke at vi er i den heldige situasjonen at vi nå har en dokumentert metode for å kunne gi disse pasientene som dette representantforslaget handler om, bedre hjelp. Jeg er veldig opptatt av at vi ikke går inn i denne debatten med en oppfatning om at dette er ekstremt vanskelig, og at vi ikke har noen løsninger. Vi har fått prøvd ut team-baserte løsninger rundt disse pasientene som vi ser gir en helt annen mulighet til å klare å bo, til å klare å jobbe, til å unngå døgninnleggelser, til å unngå tvangsbehandling.

Egentlig er jo svaret at vi må gjøre mer av det som virker, og få både kommunene og sykehusene til å prioritere dette, for det er fornuftig sett fra både brukerens side og samfunnets side.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Dei talarane som heretter får ordet, har òg ei taletid på inntil 3 minutt.

Carl-Erik Grimstad (V) []: Jeg føler meg tvunget til å si et par ord om den forrige debatten, for det dreide seg altså om å se sammenhengen mellom rusbehandling og lovbehandling. Jeg synes det er temmelig oppsiktsvekkende at representanten Toppe ikke ser dette, og at hun ikke ser at dette har å gjøre med den pågående debatten. Alt henger sammen med alt, som en klok statsminister en gang har sagt, og det er bare å gjenta det og pugge det til neste gang.

Vi havner i samme gate, for regjeringspartiene ville gjerne sett disse to debattene sammen. Det ville altså ikke forslagsstillerne. Det synes jeg egentlig er litt trist – vi kunne fått en bedre debatt.

Tidlig innsats er på mange måter Venstres adelsmerke i helse- og sosialpolitikken. Nå er det ikke alt som kan forebygges innen psykisk helse, men en god del kan det. Jeg liker å tro på en nokså banal hypotese, nemlig at folk som har det godt, ikke vil ruse seg ødeleggende, og at mennesker som er glad i seg selv, ikke vil påføre seg selv en så skadelig rusadferd at de må legge seg inn til rusbehandling. Har man det godt med seg selv, blir man ikke destruktiv. Mennesker som har det godt, velger ofte å spre det gode til både seg selv og andre. Rus er siste utvei og en ren overlevelsesstrategi for mange. Det er mange som har sagt at heroinen har reddet deres liv.

Rus skaper psykisk lidelse på samme måte som psykisk lidelse for mange skaper rus. Det bringer meg til forebygging og tidlig innsats. Vi må få familier til å fungere, og vi må jobbe systematisk mot mobbing og utenforskap, i både barnehage, skole og arbeidsliv. Vi vet at det aller mest forebyggende vi kan gjøre, er å skape trygge og livslange relasjoner mellom mennesker, helst fra barnet blir født.

Satsingen i kommunene for å redusere utenforskap er historisk god. Det er etablert en opptrappingsplan på rusfeltet mot familievold og for å styrke barn og unges psykiske helse. I tillegg har skolehelsetjenesten og helsestasjonene fått en historisk opptrapping de siste årene, på hele 1,4 mrd. kr, og i det siste har kommunene fått over 16 000 nye stillinger i helse- og omsorgssektoren. Vi har laget handlingsplaner for å redusere selvmord og har jobbet systematisk for å heve kvaliteten i barnevernet. Det er innført en rekke moderasjonsordninger i barnehage og skole. Venstre i regjering har sørget for rause tilskuddsordninger som skal komme dem som trenger det mest, til gode.

Dette er en lang investering som vil vise positive resultater i mange år framover. Men vi er langt fra ferdige. Den økonomisk forpliktende opptrappingsplanen for barn og unges psykiske helse skal følge oss i mange år framover, og Venstre har forventninger til og vil jobbe for at det skal og må settes nuller bak beløpene vi bevilger til tidlig innsats.

Spørsmålet er ikke om vi har råd til dette. Svaret er at vi ikke har råd til å la det være.

Nicholas Wilkinson (SV) []: Jeg trodde at presidenter skulle jobbe for alle. SV ville gjerne ha replikker. Arbeiderpartiet fikk tre, og Senterpartiet fikk to. Jeg forstår at presidenten kommer fra Senterpartiet, og at Senterpartiet har sagt at de ikke vil regjere med SV, men vi skal også ha mulighet til replikkordskifte, selv om jeg kommer fra Senterpartiet (munterhet i salen) – nei, jeg mener Sosialistisk Venstreparti!

SV har jobbet med å stoppe nedbyggingen av døgnplasser i psykisk helsevern. Endelig får vi flertall sammen med Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Senterpartiet. Hurra! Vi hadde en psykisk helsekrise før pandemien traff Norge. Nå er det enda verre. Jeg er glad for at vi fikk flertall for en psykisk helsekrisepakke denne uken, men jeg er skuffet over omfanget. Men flere ressurser er bedre enn ingenting.

Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse sier at 92 pst. av innbyggerne har fått sin behandling avsluttet for tidlig minimum én gang. SV får flertall for en gjennomgang av utskrivingspraksisen innenfor rusfeltet og psykisk helsevern. Da håper jeg at de andre partiene forstår alvoret. Vi må ikke bare slutte å legge ned sengeplasser – vi må bygge opp hjelpeapparatet.

Regjeringen har lokket med den gylne regel for at psykisk helsevern skulle bli styrket. Det har vi ikke hørt om fra regjeringen på mange år, siden folk har forstått at det var tullball. Psykisk helsevern er ikke blitt prioritert under denne regjeringen. Men i dag får vi flertall for å gjennomgå kapasitet og behov for å øke døgnkapasiteten i tråd med behovet.

Presidenten: Presidenten vil opplysa representanten om at me prøver å fordela replikkar etter storleik. Ofte får Senterpartiet og SV kvar sin, og stundom får nokon ein meir. Slik vert det jamna ut.

Aud Hove (Sp) []: Statsråden seier at det ikkje handlar om skilling. Eg er litt usikker på det. Statsråden seier også at det er mangel på fagfolk på institusjonane. Kva då med kommunane?

Det er sikkert gode intensjonar, og helsefellesskap er i startgropa. Men vi har ei samhandlingsreform i forkant av det. Det må føre til at den som treng hjelp, skal få hjelp der det er ekspertise og fagfolk til det. Eg vil kome med eit eksempel: Det er ein pasient som er suicidal, som blir send attende til ein kommune som ikkje på nokon måte har eit apparat til å ta vare på den pasienten. Det er såkalla 2-1. Løysinga blir å måtte kjøpe ei privat teneste som kostar rundt 300 000 kr i månaden i eit anna fylke, altså langt frå der pasienten kjem frå. Så kjem faktisk pasient nummer to i same kommune. Helseføretaket er heilt klar over at kommunen har ikkje verken fagfolk eller ekspertise til å ta seg av slike tilfelle. Dei skriv ut pasienten til same kommunen og ber kommunen om å kjøpe private tenester, slik dei gjorde sist. Då kan ein lure på: Er det eit helsefellesskap som vil føre til at kommunane må kjøpe private tenester, i staden for at dei får den hjelpa i helseføretaket som dei treng? Då kan vi lure på om det ikkje er dei berømte stolane pasientane vil dette mellom, men sengene.

Kjersti Toppe (Sp) []: Eg fekk litt lite tid i første innlegg. Eg vil gjerne presisera at eg er glad for at ein samla komité i Stortinget står bak at vi skal få ei levekårundersøking for personar med alvorlege ruslidingar og psykiske lidingar. Eg forventar at det vert prioritert, og at vi får ei sak tilbake til Stortinget der vi kan gå inn i denne problematikken ein gong til.

Eg er skuffa over at vi ikkje får fleirtal for eit slikt varslingssystem, som er etterlyst frå dei som jobbar i denne felten. Eg trur det kunne ha redda liv, og det er det denne saka handlar om.

Når helseministeren i replikkrunden seier at vi får passa på ikkje å gjera dette for vanskeleg, er eg for så vidt einig i det, for det er på ein måte på det mest banale vi sviktar, og vi må gjera meir av det enkle som verkar. Samtidig har det jo vore slik i alle år at dette har vi ikkje klart, vi har ikkje verna desse personane, og mange har faktisk døydd. Vi veit at tilsyna frå Helsetilsynet viser at sjølv i dag har ein ikkje system for dette i to av tre kommunar. 18 av 20 DPS hadde òg grove manglar med omsyn til tilbod til desse, så det hastar å få gjort noko meir konkret enn at ein skal vidareføra det som ein gjer på alle andre område. Dette er ei spesiell, marginalisert gruppe, dei med psykiske lidingar og rusproblem samtidig, og dei krev ei heilt særskild merksemd både frå oss og frå tenesteapparatet.

Vi har òg eit forslag, som Senterpartiet står åleine om, som omhandlar det som er i dagens lovverk om tilbakehalding med tvang i inntil tre månader i eigna døgninstitusjon dersom ein person er i ferd med å rusa seg på ein slik måte at liv og helse vert sett i kritisk fare. Det at ein del kommunar ikkje veit om eller ikkje har praksis for å bruke dette, trur eg òg har gjort at liv har gått tapt, men eg registrerer at vi står åleine om at denne moglegheita må presiserast overfor kommunane.

Det er òg skuffande at vi ikkje får fleirtal for dette med å sjå på ei bustadkartlegging. Det er mange saker i media som viser at det hadde vore nødvendig.

Så til det som har ført til stor debatt her, at det er fleirtal for å stansa nedbygging av døgnplassar i psykisk helsevern. Dette er sjølvsagt Senterpartiet veldig for. Vi fremja dette som forslag i statsbudsjettet for 2014. Det er ein del år sidan, då stod vi åleine om det, men no får vi iallfall fleirtal. Eg er veldig trygg på, reint fagleg sett, at den nedbygginga som har skjedd, no har gått for langt, og no må vi stoppa og på sikt auka kapasiteten igjen. Det gjeld vaksenpsykiatrien, men òg i barne- og ungdomspsykiatrien.

Carl-Erik Grimstad (V) []: Jeg takker for disse to debattene – jeg synes det er grunn til å si det. Jeg vil oppsummere med at vi nå står foran et historisk skifte – et paradigmeskifte, som jeg sa i et tidligere innlegg – i rus- og psykiatribehandlingen her i landet. Vi har tatt sjumilssteg i løpet av relativt kort tid – det tror jeg alle kan være enige om – og vi må se oss tilbake, se litt i speilet og se på hva som har skjedd i løpet av de siste 20 årene. Det er jo helt fantastisk. En av fordelene ved å ha levd en stund er at jeg husker hvordan folk – rusavhengige – er blitt jaget rundt i denne byen, fra Nisseberget til Skippergata til Plata til Brugata, hvordan de har blitt hundset, og hvordan de har blitt stoppet på gata og ransaket i åpent lende. Det har vært et forferdelig skue. Nå står vi foran et helt nytt skifte.

En gang like før århundreskiftet snakket Ola Elvestuen i Oslo bystyre om heroinassistert behandling. Folk trodde han var forrykt. Nå skjer det, nå forstår vi at dette er viktig. Det gleder meg å registrere at flertallet i denne salen er på lag med framtiden når det gjelder behandling av rusavhengige i dette landet, at vi tror på at det er muligheter for å skape et godt liv også for dem som – som det heter – sitter nederst ved bordet.

Presidenten: Representanten Kjersti Toppe har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Kjersti Toppe (Sp) []: Eg tar ordet fordi eg sa feil i førre innlegg. Eg sa at første gongen Senterpartiet fremja forslag om å stansa nedbygging av sengekapasiteten i psykisk helsevern, var i 2014, men det var i statsbudsjettet for 2015. – Så vert det iallfall korrekt.

Igjen er det ein debatt som handlar om all ruspolitikk, og slik vert det gjerne. Eg hadde eit inderleg ønske om at ein skulle ha merksemda på dei mest marginaliserte, dei som det er vanskelegast å nå, og som får dei mest dramatiske konsekvensane når samfunnet ikkje klarer å ha eit nettverk rundt dei. Mitt engasjement går tilbake til min første legejobb i Bergen, på legevakta, i ambulansen. Eg har sett desse folka, eg har jobba med dei, og det er det same no som det var den gongen. Har dei både ei rusliding og ei psykisk liding, er det ikkje eit apparat rundt til å ta imot og følgja dei opp. Det er på høg tid å få gjort noko med det, og eg håper vi kan få det til på sikt.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) []: Jeg har bare et kort innlegg: Jeg har registrert at begge de debattene vi nå har hatt så langt, har vært en liten forsmak på en langt større debatt vi skal ha i Stortinget knyttet til rusreformen. Der har Kristelig Folkeparti signalisert at vi kommer til å støtte reformen, men vi håper at Stortinget vil gjøre noen endringer, spesielt med tanke på barn og unge, det forebyggende arbeidet, det å ha et helhetlig behandlingstilbud til unge som er i ferd med å utvikle et problematisk forhold til rus. En del av de tingene må på plass.

Nå er det en debatt knyttet til ROP-pasienter, en svært sårbar gruppe, og jeg er veldig glad for at Senterpartiet har reist dette representantforslaget for å ha fokus på dem. Dette er, som det er sagt av flere, pasienter som faller mellom flere stoler. Jeg vil minne om det som Kjersti Toppe i sitt første innlegg pekte på, nemlig alle de som ikke selv ber om hjelp, som ikke er i stand til å be om hjelp, som det er vanskelig for hjelpeapparatet å nå. Jeg håper at både ACT- og FACT-teamene kan være med på å utgjøre en forskjell der, for der snakker vi virkelig om en sårbar gruppe.

Så henviste jeg til et fagmiljø som ikke er utelukkende positiv til å stoppe all endring og strukturendring innenfor det som har med heldøgns pleie innenfor psykiatrien å gjøre, som ser verdien av at behandlingen kan skje nært der pasienten bor. Jeg mener det er riktig å peke på det, fordi dette er også en del av fagmiljøene som vi bør lytte til, som sitter på en helt unik kompetanse.

Jeg er glad for at vi har hatt denne debatten. Jeg registrerer at vi har fått en liten forsmak på en langt større debatt som vi skal få senere denne våren. Men denne ene debatten vi har hatt nå, handler om ROP-pasienter, en veldig sårbar gruppe.

Tellef Inge Mørland (A) []: Jeg registrerer at både Bekkevold og Grimstad ender litt opp i rusreformen også i denne saken. Rusreformen er viktig, men det er også utrolig viktig at ikke rusreformen kommer til å drukne alle de andre sidene for de gruppene vi snakker om her, som har sammensatte utfordringer når det gjelder rus og psykisk helse.

I så måte var for så vidt påminnelsen fra Toppe i hennes siste innlegg på sin plass. Jeg oppfattet ikke egentlig å få noe veldig godt svar fra Høie i replikkordskiftet: Hva gjør vi med dem som har sammensatte rus- og psykiske lidelser? I alle fall i Agder er det kommuner som roper høyt varsku, fordi de ikke klarer å følge opp disse pasientene, disse personene på en god nok måte. Det handler ikke om manglende vilje, men det handler om at man rett og slett ikke har den verktøykassa fullt ut ute i kommunene til å ta vare på noen av de aller mest sårbare i landet.

I dag ser det ut til å bli flertall for et forslag om at man skal gjennomgå kapasiteten innenfor psykiatrien og se på behovene der. Jeg håper at helseministeren, i forlengelsen eventuelt av et sånt oppdrag fra Stortinget, frivillig vil se på om det også kan innebære at man går igjennom og ser om vi kan finne bedre løsninger for dem som sliter med både rus- og psykiatriutfordringer, som ikke passer inn i fengsler, som kommunene i dag ikke følger godt nok opp, og som psykiatrien kanskje heller ikke har godt nok tilpasset tilbud for. For det er klart at om det ikke er så mange personer det er snakk om, er det utrolig viktig at også disse får et tilbud som er tilpasset.

Så kan man tenke at antallet personer ikke er så stort, men antallet som blir berørt av at de ikke får et godt nok tilbud, er ganske betydelig. For vi har pårørende, familie, venner og også nærmiljøet som i en del tilfeller kjenner på de utfordringene, at det går personer rundt som ikke får en oppfølging som er god nok, med de helsemessige konsekvensene det har for vedkommende, og at det av og til, i noen tilfeller, også går ut over og utfordrer livskvaliteten til dem som er rundt. Dette er en gruppe som Senterpartiet, egentlig veldig positivt, i dag har satt på dagsordenen, og som jeg håper helseministeren vil følge opp i forlengelsen av de bestillingene som Stortinget sannsynligvis kommer til å ende opp med å gi i ettermiddag, når vi skal votere i denne saken.

Eva Kristin Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.

Votering, se voteringskapittel
Forrige kapittel
Neste kapittel