Stortinget - Møte torsdag den 26. november 2020 *

Dato: 26.11.2020
President: Ingjerd Schou

Innhold

*) Referatet er foreløpig, ikke korrekturlest.

Sak nr. 7 [11:41:37]

Interpellasjon fra representanten Lene Vågslid til justis- og beredskapsministeren: «Den nye offentlighetsloven ble vedtatt i 2006. Stortinget vedtok å styrke retten til innsyn i offentlige dokumenter og å styrke informasjons- og ytringsfriheten. Stortinget ba samtidig regjeringen om å evaluere loven. Evalueringen kom i 2016, og flere av konklusjonene var nedslående. I desember 2017 sa daværende justisminister Per-Willy Amundsen at departementet var i gang, og at et resultat ville forelegge i løpet av 2018. Pandemien har også ført til store utfordringer for åpenhet og innsyn. Før neste krise rammer oss, må systemer for å behandle åpenhet og offentlighetens innsyn når det er mest behov for det, være på plass. Hva mener statsråden om funnene i evalueringen av 2016, og når og på hvilken måte vil statsråden følge opp funnene i evalueringen»?

Talere

Lene Vågslid (A) []: Eit sterkt demokrati blir i stor grad kjenneteikna av offentlegheit, openheit og at det er mogeleg å ha innsyn i offentlege prosessar. Offentleg sektor må setje gullstandarden for offentlegheit og openheit, og me meiner han ikkje kan ha lågare ambisjonar enn det – og her er det ein veg å gå.

Nokre av konklusjonane frå evalueringa av offentleglova i 2016 var nedslåande: Evalueringa viste bl.a.:

  • dårleg statistikk ved behandling av innsynskrav, som gjer det vanskelegare å vurdere om lova faktisk fungerer

  • at meiroffentlegheitsvurderingar er tilfeldige og ikkje sikrar optimalt innsyn

  • at lova blir omgått – bevisst i enkelte tilfelle – og interne dokument blir unnatekne for ofte frå innsyn

Då Riksrevisjonen året etter granska arkivering og openheit i den statlege forvaltinga, fann ein fleire liknande forhold. «Krav om innsyn kan behandles på en betydeleg bedre måte. Vurderingen av om det skal gis merinnsyn svikter ofte», konkluderer Riksrevisjonen.

Pandemien me framleis står i, har ført til store utfordringar for openheit og innsyn. Det å halde pressekonferansar dagleg er ikkje det same som å vere gode på offentlegheit. Som Pressens offentlighetsutvalg har peika på: Tilgjengelege statsrådar og etatsleiarar er ikkje det same som openheit.

Ifølgje det same utvalet er offentleglova og etablert praksis blitt brote i stort omfang. Det blir peikt på forseinka journalføring, unødvendig hemmeleghald og lang saksbehandlingstid.

Ein kritikk som Arbeidarpartiet og fleire opposisjonsparti har reist, er bl.a. at faglege vurderingar bak smitteverntiltak ikkje blei offentleggjorde i vår.

Offentleglovas hovudregel om offentlegheit gjeld naturlegvis for covid-19-relaterte spørsmål – unntak frå innsyn må ha ei tilstrekkeleg konkret grunngjeving. Nokre departement forsøkte i den tidlegaste fasen å argumentere med at offentleglova ikkje gjaldt, men det blei heldigvis slått fast til slutt av KRD at ho gjeld uinnskrenka.

Det er i kriser at denne lova må verke. Og det er gode grunnar også til å meine at beredskapsplanar må innehalde krav til at offentleglova skal følgjast.

Me kan skjøne at ein i ei vanskeleg og krevjande krisetid i byrjinga må stokke både armar og bein, men den offentlegheitslinja som regjeringa har lagt seg på over tid, er kritikkverdig. Her er det fleire i rekkje som har kritisert regjeringa, alt frå Barneombodet, pressa sjølv og fleire jussprofessorar.

Før denne interpellasjonen gav Stortinget informasjonstilgang til den nedsette koronakommisjonen. Ingen hadde motførestillingar i høyringa til det. Men det er svært viktig å streke under det statsråden sjølv sa i sitt innlegg, at offentleglova òg gjeld her. Det vil vere heilt sentralt for denne kommisjonen å ta sikte på mest mogeleg openheit. Det er fleire som allereie har peikt på at det er for stort hemmeleghald rundt kommisjonen allereie no. Ein har peikt på forskrifter som ikkje me har sett, men som regjeringa har sett, som òg innskrenkar mogelegheita for innsyn. Dette bekymrar meg, og eg vil gjerne høyre statsråden sine tankar og meiningar om dette. Eg kan nemne at tidlegare kommisjonar, som Gjørv-kommisjonen for ni år sidan, òg måtte halde seg til offentleglova på vanleg måte. Det gjev ein kommisjon legitimitet og tillit.

Me kan i dag òg sjå i Dagbladet ei sak om bruk av sms, og at ein ikkje får innsyn i dei sms-ane som gjekk mellom helsetoppane og regjeringa i dagane før Noreg stengde ned den 12. mars. Eg er heilt einig med helsepolitisk talsperson, Ingvild Kjerkol, som har uttalt at på eit overordna nivå bør offentlegheita få vite korleis regjeringa kom fram til så inngripande tiltak.

Me har fleire eksempel på at viktige grunnlag for avgjerder er haldne unna offentlegheita i pandemien. Då er det vanskeleg å stille dei rette spørsmåla – om det er i Stortinget, eller om det er som journalist. Kroneksempelet er kanskje kritikken som kom etter rapporten som viste korleis koronatiltaka ramma barn.

Me meiner det må vere mogeleg å hente inn nødvendige ressursar for å sikre at meiroffentlegheit blir vareteken. I krisetid er fleire departement under eit enormt arbeidspress – og det har me stor forståing for – men det vil kanskje vere andre departement som ikkje er det. Det er grunn til å minne om at det i samfunnssikerheitsmeldinga frå 2016 står: «Presset fra media og publikum stiller krav til en felles mediestrategi blant sentrale aktører.» Kva for felles strategi hadde regjeringa i vår? Er han på plass no?

Delar av den kritiserte praksisen i den første fasen blei retta opp av bl.a. forslag frå Arbeidarpartiet, som blei fremja under trontaledebatten. Då vedtok Stortinget

  • at regjeringa må gjere offentleg tilgjengeleg det faglege grunnlaget for nye smitteverntiltak før dei blir annonserte

  • at regjeringa må gjere konkrete vurderingar av meiroffentlegheit når det blir bedt om innsyn i dei samla pasienttala for kvar helseregion i forbindelse med covid-19

Eg meiner det er avgjerande før neste krise rammar oss at me har system for å behandle openheit og offentleg innsyn. Når det er mest behov, må det vere på plass.

Ein heilt naturleg stad å begynne er å følgje opp evalueringa som me no har venta på i snart fem år.

I desember 2017 sa dåverande justisminister at departementet var i gang, og at resultatet ville liggje føre i løpet av 2018. Det kom ingenting. Under Pressens offentlighetsutvalgs openheitsseminar i september sa justisministeren i debatt med meg at ho ikkje kunne love at det ville komme noko i denne stortingsperioden heller. Eg håpar justisministeren har tenkt litt meir på dette sidan me debatterte det i september og kanskje kan ha noko anna å seie i Stortinget i dag.

Arbeidarpartiet er utolmodige. Me meiner fleire grep kan takast. Det bør ikkje vere slik at ein kan omgå intensjonane i offentleglova gjennom f.eks. bortsetjing eller privatisering av offentlege funksjonar og ansvarsområde. Brot på offentleglova bør straffast med bøter. Her ønskjer eg òg å høyre kva statsråden meiner om desse forslaga, som òg andre har presentert.

Eit enkelt eksempel på korleis ein i dag omgår lovverket, er privatisering eller bortsetjing. Me har f.eks. Bane NOR Eiendom AS, for å bruke det som eksempel, som er ein av Noregs største eigedomsaktørar, som forvaltar og driftar offentleg eigedom. I 2017 blei det gjennomført ein fusjon, og delar av dette blei løfta ut frå bl.a. det dåverande Jernbaneverket. No er selskapet ikkje omfatta av verken offentleglova eller arkivlova.

I fleire samanhengar veit me at organisering på kommunalt, fylkeskommunalt og statleg nivå fører til at ein i for stor grad kan unnta dokument frå offentleglova.

Og me kjenner alle til eit veldig godt eksempel frå Noregs Banks hovudstyre, som unnlét å føre den mest aktuelle kandidaten opp på den offentlege søkjarlista. Då fekk me ei orsaking, men her braut ein offentleglova med overlegg. I tillegg har Riksrevisjonen dokumentert at trenering av innsyn og bevisst omgåing av journalføringsplikta òg er vanleg fordi ein ønskjer å hindre innsyn.

Det er ingen tvil – og det trur eg statsråden er einig i: Det er behov for å følgje opp evalueringa som snart er fem år gamal. Og det er skuffande at me ikkje har greidd det før. Eg skulle ynskje at vedkomande som var justisminister i 2017, som omtrent var ferdig med det i 2018, hadde fått sluttført det. Uansett ser eg fram til ein viktig interpellasjonsdebatt. Eg håpar me i det minste kan snakke litt om kva tiltak ein ser for seg at det er fornuftig å få på plass. Og så håpar eg at justisministeren ser råd for å greie å fylgje opp evalueringa før denne stortingsperioden er omme.

Presidenten: Neste taler er statsråd Monica Mæland. Jeg håper statsråden har en sjåfør så mye som det sprites.

Statsråd Monica Mæland []: Statsråden har sjåfør, president, og det tror jeg er like greit i disse dager!

La meg først få understreke at retten til innsyn i forvaltningens saksdokumenter er et grunnleggende demokratisk prinsipp. Denne retten er en viktig del av informasjonsfriheten og en forutsetning for en informert samfunnsdebatt. Regjeringen er opptatt av å støtte opp om innsynsretten og ønsker ikke på noen måte å svekke den.

Bakgrunnen for evalueringen av offentleglova var at Stortinget i forbindelse med vedtakelse av den nye offentleglova bad daværende regjering om å foreta en evaluering med hovedfokus på om man hadde oppnådd målet om økt innsyn.

Evalueringen ble gjennomført fra november 2014 til januar 2016 av selskapet Oxford Research, som leverte sin endelige rapport i januar 2016. Evalueringsrapporten tar for seg store deler av offentleglova og andre momenter knyttet til innsynsretten. Oxford Research undersøkte bl.a. utviklingen av åpenhet i forvaltningen, rutiner for behandling av innsynskrav og journalføring, ressursbruk knyttet til praktisering av innsynretten, klageordninger etter offentleglova, og hvordan brukere oppfattet loven og praktiseringen av den.

Evalueringsrapporten er omfattende, og den inneholder en rekke viktige funn. Jeg vil først påpeke at flere av funnene i evalueringsrapporten må anses som positive. Oxford Research konkluderte med at innføringen av den nye loven fra 2006 samlet sett har vært positiv. Det framgår at det trolig er blitt gitt mer innsyn under den gjeldende loven enn under den tidligere loven. Akkurat hva dette skyldes, er det vanskelig å si noe sikkert om, men det synes som om intensjonen om mer innsyn er oppnådd. Det har funnet sted en klar økning i antall innsynsbegjæringer etter innføringen av den gjeldende loven, og det er trolig også lettere å få innsyn.

Det heter videre i rapporten at innføringen av loven har ført til økt oppmerksomhet og bedre kunnskap om offentlighet og innsyn i forvaltningen generelt, og at virksomheter som er omfattet av loven, har gjennomgått sine rutiner for journalføring og behandling av innsynsbegjæringer. Alt dette er klart positive funn som tilsier at innføringen av den nye loven har styrket innsynsretten.

En effektiv innsynsrett er ikke bare avhengig av et godt regelverk, men også av løsninger som gjør det mulig for allmennheten å finne og å be om de offentlige saksdokumentene. I evalueringsrapporten trekkes det fram at bedre teknologiske løsninger, f.eks. Offentlig elektronisk postjournal, forkortet OEP, har gjort offentlige dokumenter langt lettere tilgjengelig for allmennheten. På dette området har det også skjedd en utvikling i tiden etter at evalueringsrapporten ble levert. I februar 2018 ble OEP erstattet av den nye innsynsløsningen eInnsyn. Den nye løsningen gir bedre og mer effektive funksjoner for innsyn, og den legger til rette for fulltekstpublisering av dokumenter for organer som ønsker det. EInnsyn er tilrettelagt slik at løsningen kan brukes av både statlige virksomheter og kommuner. Denne enkle tilgangen til elektroniske journaler gjør den offentlige forvaltningen åpen og tilgjengelig for innbyggerne, og det er en klar styrke for innsynsretten.

Selv om det altså foreligger mange positive funn i evalueringsrapporten, viser rapporten samtidig flere utfordringer knyttet til den gjeldende offentleglova og til praktiseringen av loven. Jeg kan ikke gå inn på alle funnene her, men la meg nevne noen utfordringer knyttet til varierende kunnskap om regelverket, omgåelse av regler, mangler ved journalføringen og utfordringer knyttet til klageordningen. Disse og flere andre utfordringer ble også løftet fram da evalueringsrapporten var på høring.

Rapporten ble sendt på høring i februar 2016. I tillegg til å kommentere evalueringsrapporten ble høringsinstansene invitert til å komme med innspill om behovet for konkrete lov- eller forskriftsendringer på området, uavhengig av om temaene var omtalt i rapporten. Departementet mottok en stor mengde høringssvar, og disse svarene dekket en rekke ulike temaer og bestemmelser i loven. Justis- og beredskapsdepartementet har arbeidet grundig med disse høringsinnspillene, og jeg nevner her noe av det som er funnet.

Flere av de utfordringene som ble tydelige gjennom evalueringsrapporten og den etterfølgende høringen, er av en karantene, unnskyld, karakter – her begynner allerede vasken å virke, president – som ikke primært kan løses gjennom lovendringer. Et viktig funn i evalueringsrapporten var at kunnskapen om regelverket varierer mye, og hos enkelte virksomheter er den lav. Dette funnet i evalueringsrapporten må ses i sammenheng med at flere høringsinstanser har spilt inn at det er krevende å anvende regelverket. Særlig uttaler flere høringsinstanser at det er krevende å anvende bestemmelser i loven som inneholder skjønnspregede vilkår. Samtidig kan man neppe komme unna at slike vilkår ofte vil være nødvendige, og at mange avgjørelser etter loven vil være skjønnsmessige.

For at loven skal virke etter sin hensikt, er det sentralt at de som praktiserer reglene, har den nødvendige kompetansen. Dette er en type utfordring som ikke primært kan løses gjennom lovendringer, man må benytte andre virkemidler. Det er behov for økt veiledning og kunnskapsoppbygging. Her har den enkelte virksomhet et ansvar for å sørge for at de ansatte har nødvendig kompetanse, samtidig som vi som har det overordnete ansvaret for regelverket, må gjøre det vi kan for å legge til rette for at de ansatte i forvaltningen kan praktisere reglene korrekt.

Departementet har allerede utarbeidet en grundig og omfattende veileder til offentleglova. Veilederen gir svar på en rekke spørsmål og problemstillinger som kan oppstå når man anvender offentleglova, og den er tilgjengelig elektronisk for alle. Mitt klare inntrykk er at denne er velkjent og mye brukt i forvaltningen, og at den oppleves som et viktig hjelpemiddel.

Justis- og beredskapsdepartementet arbeider også med å få utarbeidet en veileder om taushetsplikt og opplysningsplikt i forvaltningen. En utredning som utgjør et forslag til veileder, skal sendes på høring, og departementet er nå i sluttfasen av dette arbeidet.

Evalueringsrapporten fra Oxford Research viser at unntaket for taushetsbelagte opplysninger er blant de mest brukte unntakshjemlene i loven. Samtidig har flere høringsinstanser spilt inn at dette unntaket er vanskelig å anvende.

Den nye veilederen om taushetsplikt skal være praktisk anlagt, og den skal gjelde på tvers av ulike sektorer. Jeg håper og tror at denne vil være til god hjelp for saksbehandlere som anvender offentleglova og andre forvaltningsrettslige lover. Et sentralt poeng her er å få fram når man plikter å gi informasjon, og når man har anledning til å gjøre det. Veilederen vil dermed bidra til at det ikke gjøres unntak for mer enn det det er hjemmel for, samtidig som man sørger for at det ikke gis innsyn i taushetsbelagte opplysninger.

Det arbeides også med ulike læringsopplegg knyttet til offentleglova, uten at jeg kan gå i detalj om dette her.

Også andre utfordringer som er tatt opp i evalueringsrapporten og fra høringsrunden, må løses med andre virkemidler enn lovendring. Det gjelder bl.a. rapporter om omgåelse av loven. Det framgår i evalueringsrapporten at man har funnet eksempler på omgåelse av loven. Omfanget av dette har det ikke vært mulig å si noe sikkert om.

Til dette vil jeg si at bevisst omgåelse av loven er uakseptabelt og skal ikke skje. Allmennhetens rett til innsyn er avhengig av ikke bare et godt regelverk, men også at reglene respekteres og praktiseres korrekt. Dette må man jobbe med kontinuerlig og på ulike måter, og det kan ikke oppnås gjennom lovendring alene.

Også manglende journalføring er en stor utfordring. Evalueringsrapporten viser at det varierer nokså mye i hvilken grad ulike typer dokumenter journalføres. Mens brev og andre tradisjonelle dokumenter jevnt over gjøres journalverdige, gjelder dette i mindre grad e-poster og de mer utradisjonelle og nyere dokumenttypene. Også her mener jeg det er behov for økt bevisstgjøring og opplæring. Dette er trolig av større betydning enn eventuelle lovendringer. Regelendringer på dette spesifikke området bør skje i forbindelse med en større gjennomgang av arkivregelverket som nå pågår. Det ble levert en NOU med forslag til ny arkivlov i fjor, og denne følges nå opp av Kulturdepartementet.

Offentlighet og innsyn er et område som skaper stort engasjement, og meningene spriker ganske mye. Blant høringsinstansene som foreslo lov- og forskriftsendringer, ønsket nokså mange nye eller utvidede unntakshjemler eller andre innskrenkinger av innsynsretten. En gjennomføring av alle disse forslagene ville derfor samlet sett innebære en svekkelse av innsynsretten, noe jeg vurderer som helt uaktuelt.

Departementet har i den senere tid også fremmet andre lovendringsforslag som har nær sammenheng med innsynsretten. Et forslag om endring i reglene om adgang til deling av taushetsbelagte opplysninger med andre forvaltningsorganer er nå på høring, med høringsfrist 1. desember. Dette har vært et krevende arbeid, men jeg mener at man nå legger til rette for gode løsninger i praksis.

Vi er opptatt av at evalueringen følges opp. Vi har altså gjennomført en rekke tiltak uten at vi har sendt lovendringer på høring.

Så nevnte representanten en rekke spørsmål. Jeg skal prioritere å besvare to av dem. Det ene er forskriftshjemler for koronakommisjonen, som representanten sa at Stortinget ikke kjente til. Det regner jeg egentlig med at Stortinget gjør, for de har vært på høring, og de er selvsagt offentliggjort.

Dette handler ikke om å begrense innsynsretten, det handler om en arbeidsfordeling med hensyn til hvem som behandler forespørslene. Her har vi ikke bygget opp et stort byråkrati rundt koronakommisjonen, så det organet som har avgitt dokumentet, behandler også innsynsforespørselen.

Lene Vågslid (A) []: Takk til statsråden for svaret. Det er klart det òg er positive funn i evalueringa, men det me kanskje har lyst å gjere noko med, er dei funna som ikkje er positive. Eg takkar for beskrivinga av evalueringa, men interpellasjonen min rettar seg nok litt meir mot kva tiltak statsråden ser for seg at ho kan vurdere, og kva tidspunkt ho eventuelt kan kome til Stortinget med det. Eg tolkar vel svaret slik at – litt som det blei sagt i september – her ser ein ikkje nokon grunn til å kome til Stortinget med eventuelle tiltak før sesjonen er over.

Det har vore løfta fram forslag, frå Arbeidarpartiet òg, om at ein bør sørgje for at det er sanksjonar ved brot på offentleglova. Kva tenkjer statsråden om det?

Det har òg vore løfta inn forslag om å etablere uavhengige tilsyn. Kva tenkjer statsråden om det?

Det er òg fleire som har peikt på verkeområdet til lova. Det hadde vore interessant å høyre statsråden sine meiningar om det.

Det er klart at statlege, fylkeskommunale og kommunale verksemder ikkje driv for seg sjølve; dei forvaltar eit stort ansvar og store pengar på vegner av fellesskapet. Då må det vere sjølvsagt at me praktiserer openheit og innsyn. Det eg nemnde i hovudinnlegget mitt om moglegheitene for å sleppe offentleglova gjennom f.eks. selskapsstrukturar o.l., er noko me absolutt burde gjere noko med. Me snakkar om store pengar som er pengane til fellesskapet, og som ein absolutt burde sørgje for openheit om og innsyn i.

Eg håpar at eg kan få litt meir konkrete svar på kanskje dei mest aktuelle tiltaka som har vore løfta inn i debattane som har gått. Eg vil òg understreke at eg kjenner til forskrifter – eg ville berre understreke at det ikkje er Stortinget som vedtek dei.

Statsråd Monica Mæland []: Interpellanten ba i interpellasjonen meg om å redegjøre for synspunkt på funn i rapporten, og det forsøkte jeg å gjøre, i tillegg til at jeg forsøkte å redegjøre for de oppfølginger vi har gjort, for det er gitt et inntrykk av at alt har stått stille. Nå ble det sagt at man ikke har hørt noe på fem år, men fra desember 2017 til november 2020 er det gått tre år, og i løpet av den tiden har det skjedd oppfølging som handler om kunnskap og veiledning.

Jeg, som også har en fortid fra en kommune, opplever at det brukes veldig mye ressurser på dette feltet. Jeg tror det er ansatt rekordmange i både kommuner, fylkeskommuner og statlige virksomheter for nettopp å følge opp innsynsbegjæringer, offentlighetslov, forvaltningslov etc. Så det forsøkes, men det er vanskelig for mange. Ikke minst er det skjønnsmessige vurderinger som den enkelte saksbehandler skal gjøre.

Det stilles spørsmål om bøtelegging og tilsynsvirksomhet. Generelt synes jeg at offentlig sektor er stor nok, og at vi har mange nok tilsyn. Vi har helt sikkert et som kan ta seg av dette feltet også, hvis man skulle mene at det var behov for et ekstra tilsyn knyttet til dette. Jeg mener vel ikke at behovet er så stort.

Jeg ser at det også er fremmet en rekke påstander om manglende innsyn i koronasituasjonen. Det er jeg dypt uenig i. Det ble fremmet rekordmange innsynsbegjæringer, og de ble behandlet. De aller fleste fikk også innsyn, men noen saker tok lengre tid. For eksempel fikk Justis- og beredskapsdepartementet begjæring om innsyn i alle de dokumenter vi har oversendt koronakommisjonen. Det er 1 000 dokumenter, og hvert enkelt skal gjennomgås av mennesker. Det har vi gjort. Vi har brukt seks–åtte mennesker på denne ene forespørselen. Det viser hvor omfattende dette arbeidet kan være, men vi skal ta det på alvor.

Og som jeg sa: Jeg tror det var 114 høringssvar som kom i forbindelse med denne evalueringen, og de fleste ønsket en snevrere offentlighetslov, ikke en utvidet lov.

Så det er mange vanskelige spørsmål. Vi jobber med dette, og jeg skal ikke forskuttere svarene på dette arbeidet. Jeg ønsker å gå grundig til verks. Jeg har også vært veldig ærlig på at i en situasjon hvor vi jobber med veldig mange store og tunge saker, i tillegg til at vi håndterer en krise, må vi desperat prioritere. Derfor har jeg også vært veldig ærlig på at vi ikke kommer til å rekke noe lovarbeid før påske, som er fristen i denne sesjonen.

Presidenten: Det er ingen flere som har deltatt i debatten, men hvis interpellanten ønsker et avsluttende innlegg, har hun rett til det.

Lene Vågslid (A) []: Takk for den lange debatten. Nei då, det var fint å få ei utveksling med statsråden om tematikken. Offentleglova betyr mykje og er veldig viktig i både kommunar, fylke og stat. Det eg kanskje synest er litt skuffande, er at – men statsråden skal ha for at ho er ærleg – det ikkje kjem til å kome nokon lovendringar frå regjeringa basert på evalueringa frå 2016 i denne stortingsperioden. Det synest me i Arbeidarpartiet er synd. Det er eigentleg snodig at tidlegare justisminister Per-Willy Amundsen, som sit i komiteen, og som forlét salen i stad, då denne saka begynte, meinte at ein nesten var ferdig med arbeidet i 2018. Men det er no slik det er. Det synest me er veldig uheldig. Me meiner det er behov for å gjere grep, både når det gjeld brot på offentleglova, når det gjeld verkeområde, og når det gjeld utfordringane knytte til både privatisering og bortsetting. Då får me berre ta dette til etterretning: Skal me klare å fylgje opp dei mest alvorlege funna i evalueringa av offentleglova frå 2016, treng landet ei ny regjering.

Presidenten: Ønsker statsråden et siste innlegg? – Det er ikke nødvendig.

Da er sak nr. 7 ferdigbehandlet.