Stortinget - Møte torsdag den 26. november 2020

Dato: 26.11.2020
President: Ingjerd Schou
Dokumenter: (Innst. 93 S (2020–2021), jf. Dokument 8:87 S (2019–2020))

Innhold

Sak nr. 10 [13:10:08]

Innstilling frå utanriks- og forsvarskomiteen om Representantforslag frå stortingsrepresentantane Liv Signe Navarsete, Sandra Borch, Bengt Fasteraune, Kari Anne Bøkestad Andreassen og Siv Mossleth om ein fullstendig plan for flyttinga av den maritime overvakingsaktiviteten frå Andøya til Evenes (Innst. 93 S (2020–2021), jf. Dokument 8:87 S (2019–2020))

Talere

Presidenten: Etter ynske frå utanriks- og forsvarskomiteen vil presidenten ordna debatten slik: Arbeidarpartiet 25 minutt, Høgre 25 minutt, Framstegspartiet 15 minutt, Senterpartiet 10 minutt, Sosialistisk Venstreparti 5 minutt, Venstre 5 minutt, Kristeleg Folkeparti 5 minutt, Miljøpartiet Dei Grøne 5 minutt og Raudt 5 minutt.

Vidare vert det – innanfor den fordelte taletida – gjeve anledning til inntil seks replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

Anniken Huitfeldt (A) [] (komiteens leder og ordfører for sakene): I løpet av de sju årene jeg har ledet Stortingets utenriks- og forsvarskomité, har det sikkerhetspolitiske landskapet rundt oss endret seg og blitt mye mer krevende. Samtidig har norsk forsvarspolitikk blitt viktigere.

Vi opplever en økende rivalisering mellom stormaktene, spesielt til havs. Vi ser flere brudd på folkeretten og tegn til at den sterkestes rett får råde, og at stormaktene vil ordne opp uten innblanding fra internasjonale organisasjoner. Det er ikke i Norges interesse. Som et lite og langstrakt land med enorme havområder og en stor nabo er vi helt avhengig av NATO og et sterkt eget forsvar.

Voldelig ekstremisme og terror utgjør fremdeles en trussel også mot vårt land. At terrorgrupper som ISIL har kunnet vinne kontroll over store landområder, har understreket behovet for å støtte og styrke de som kjemper mot ekstremismen i sine egne nærområder. Da kan vi stanse terrorismen før den når Europa.

Beredskap og sikkerhet har kommet høyere opp i folks bevissthet etter 22. juli, men også det siste året under pandemien. Det utenkelige kan skje. Det er denne grunnleggende læresetningen vårt forsvar bygger på.

Natta etter at vi i 2016 ble enige om langtidsplanen for inneværende periode, ble president Donald Trump valgt i USA. Nå skal vi vedta en ny fireårsplan, vel vitende om at USA i januar får en ny regjering, som ikke sår tvil om NATO-solidariteten og artikkel 5. For vi har vært engstelige for NATOs framtid under president Trump. Norge alene er ikke i stand til å forsvare sine enorme havområder i nord uten assistanse fra USA og NATO.

Vi kan og bør kritisere USA når vi er uenige om utenrikspolitiske prioriteringer, enten det handler om atomavtalen med Iran eller Parisavtalen om vårt felles miljø, men vi kan ikke forlede det norske folk til å tro at vi klarer oss uten dem, eller at vi klarer oss best alene.

Men de neste årene vil vi nok oppleve et annet USA, som er mindre globalt engasjert. Det er bra, kan man kanskje si, etter den fatale invasjonen i Irak i 2003. Men erfaringen fra borgerkrigen i Syria, da president Trump i oktober i fjor trakk amerikanske tropper ut av de kurdiske områdene, og ingen europeiske land ville inn og garantere for kurdernes sikkerhet, var dypt alvorlig både for den kurdiske befolkningen i Nord-Syria og for stabiliteten i regionen.

Vi må drøfte hvordan vi sammen med våre naboland og allierte kan ta større ansvar i våre nærområder når USA vender seg mer innover og mot Asia. Når USA blir mindre globalt engasjert, kan tomrommet fylles av andre stormakter, enten det er Russland, Kina eller land i Midtøsten – land vi har et langt mindre verdifelleskap med enn med USA.

Jeg vil takke mine komitékollegaer for gode og åpne diskusjoner om Forsvarets framtid. Konklusjonene har ikke vært gitt. Vi har ikke forhandlet fram en pakke hvor de partiene som har forhandlet fram pakka, stemmer for alt eller intet. Ulempen for et mindretall ved at vi ikke har endt opp med en pakkeløsning, er at mindretallet ikke har kunnet få gjennomslag for forslag det egentlig ikke er flertall for, i bytte mot å støtte helheten. Min oppgave har derfor vært å tilrettelegge for at partiene har kunnet skrive seg sammen der det har vist seg å være et reelt flertall – å koordinere standpunktene og meisle fram et minste felles multiplum der dette har vært mulig.

Fra Arbeiderpartiets side vil vi derfor fremme våre primærstandpunkter, men stemmer også for de forslagene vi mener innebærer forbedringer sammenliknet med regjeringas forslag til langtidsplan. – Jeg tar også opp Arbeiderpartiets forslag i innstillinga.

Jeg har tidligere argumentert mot å opprette en ny forsvarskommisjon, men argumentene fra SV og Fremskrittspartiet under behandlingen overbeviste meg. Om vi som dedikerte forsvarspolitikere setter opp en ønskeliste sammen, kan det sikkert bli bra, men også dyrt, og det er lite sannsynlig at vi får gjennomslag.

Hensikten med en forsvarskommisjon er ikke å liste opp alle de militære kapasitetene vi som forsvarspolitikere kunne ønske oss. Nei, vi trenger en forsvarskommisjon for å få oppdaterte anbefalinger om veivalgene vi står overfor i møte med et sterkere Kina, et mer innadvendt USA og et mer uforutsigbart Russland. Tanken er at eksperter og politikere bør sette seg sammen og se på utfordringene. Og kommisjonen skal settes ned i dialog med Stortinget.

Forrige gang vi behandlet en langtidsplan, ble det et forlik mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet. Det er avgjørende for Forsvaret at det er forutsigbarhet og brede flertall bak viktige basevalg og kostbare materiellinvesteringer. Derfor var det i 2016 nødvendig å danne et solid flertall for å kjøpe kampfly, nye overvåkningsfly og nye ubåter. Hvis vi ikke har moderne overvåkningsfly, står alltid våre allierte klare til å overta denne oppgaven for oss. Men om vi ikke selv kan gjøre denne oppgaven i våre nærområder, risikerer vi økt spenning i nordområdene og redusert norsk selvråderett i sikkerhetspolitikken. Det er alvorlig. Kampflyene og ubåtene trenger vi selv for å kunne hevde kontroll over norsk territorium, til lands og til havs. Derfor trenger vi også flere og nye fregatter i framtida.

Den langtidsplanen vi fikk i vår til behandling, gikk over til å være en åtteårsplan i stedet for en fireårsplan, som det har vært tidligere. Det var en viktig årsak til at flertallet valgte å sende planen tilbake. Det mener jeg var riktig. Nå har vi fått en fireårsplan, og vi har sammen kunnet forhandle oss fram til konkrete forbedringer for Forsvaret de neste fire årene.

Noe av det minst imponerende jeg kan tenke meg, er politikere som er visjonære på lang sikt. Det er vi som er folkevalgte i dag, som skal måles på hva vi gjør på vår vakt. Å love noe om åtte år blir i praksis en politisk ansvarsfraskrivelse. Derfor har vi nå en plan med et overordnet 20-årsperspektiv, men en operativ periode på fire år. Langtidsplanen vi fikk i høst, var imidlertid fremdeles ikke veldig konkret. Det var ikke grunnlag for noe forlik som i 2016, men under komitébehandlingen har vi dannet vekslende flertall for en del forbedringer til det beste for Forsvaret.

Det viktigste er at Forsvaret trenger flere folk. Både den forrige og den nytiltrådte forsvarssjefen har ønsket en raskere opptrapping i Forsvarets personell enn det regjeringa har foreslått. Vi har fått forhandlet fram et bredt flertall for å øke antall ansatte i Forsvaret med 310 årsverk i 2021. Regjeringas forslag var kun 57.

For det andre har vi forhandlet fram et bredt flertall for dedikert helikopterstøtte til Hæren, organisert i egen skvadron, på Bardufoss. Regjeringas forslag innebar i realiteten en gradvis avvikling av Hærens helikopterstøtte. Nå vedtar Stortinget å investere i nye helikoptre både til Hæren og spesialstyrkene i en egen skvadron.

Flertallet forventer også at forsvarsministeren følger opp det som er forsvarssjefens ønske om å flytte mer av forsvarsledelsen til Nord-Norge. Flertallet vil også utrede om Haslemoen kan brukes som en del av den nye rekruttskolen på Terningmoen, og om vi skal ha en egen rekruttskole i nord på Drevjamoen. Vi skal også utrede prinsipielle spørsmål om sivilt personell som legitime militære mål, og vi har også fått flertall for norsk deltakelse i det europeiske forsvarsfondet – et viktig vedtak for vår forsvarsindustri.

Fra Arbeiderpartiets side fikk vi ikke flertall for å holde fast ved planene vi ble enige om i 2016 om å investere i langtrekkende luftvern. Heller ikke vårt forslag om å doble økningen av antall ansatte i planperioden fra 550 til 1 100 fikk gjennomslag.

Privatiseringen av renholdet i Forsvaret har fratatt mange godt voksne kvinner pensjon, og det brukes uforholdsmessig mye tid og ressurser på å sikkerhetsklarere eksterne renholdere. Mange steder blir oppgavene for de enkelte renholderne så omfattende at de ikke rekker over i løpet av den fastlagte tidsramma. Under pandemien forteller mange forsvarsansatte at de har måttet vaske sjøl. I spørsmålet om renholdet i Forsvaret har vi kun fått støtte fra SV. Dessverre fikk vi heller ikke flertall for vårt krav om at forsvarsministeren innen 1. februar må fatte en endelig beslutning om etterbruk av arealene på Andøya.

Denne forsvarsplanen mangler konkrete veivalg og investeringer – selve hovedmålet, mener jeg, med en langtidsplan. Slik den forrige langtidsplanen skjøv Hæren ut i nye utredninger, skyves fornyingen av Sjøforsvarets fartøyer etter tapet av fregatten «Helge lngstad» ut i en ny utredning. Det er uheldig, for da får vi ikke behandlet de ulike forsvarsgrenene og de store investeringene i en sammenheng.

Avslutningsvis må jeg si at jeg også er skuffet over at vi ikke fikk flertall for en ny organisering av Forsvarets museer. Vi er alle her enige om at Forsvaret skal prioritere den spisse enden, og da er jo museene alltid dømt til å tape. Mens museene under Kulturdepartementet har hatt en kraftig vekst de siste årene, har forsvarsmuseene stått på stedet hvil. Jeg mener at forsvarsmuseene må delfinansieres av Kulturdepartementet og sikres samme faglige oppfølging og faglige uavhengighet som museene som ligger under Kulturdepartementet.

I vår var det 75 år siden frigjøringen av Norge. I år ble markeringen av 8. mai spesiell, fordi vi på grunn av pandemien feiret frigjørings- og veterandagen uten våre veteraner. Det blir færre av dem som kan berette om sin historie fra annen verdenskrig.

Vi må ta et felles ansvar for å formidle krigshistorien, om det totalitære nazistyret som satte rasehetsen i system. Og ikke minst i dag, nøyaktig 78 år siden skipet «Donau» forlot Akershus-kaia med norske jøder på vei til dødsleirene, må Forsvarets museer få midler og kompetanse til å skrive inn jødenes lidelser i vår nasjonale fortelling om annen verdenskrig. Derfor trenger vi sterkere museer. Jeg hadde håpet at flertallet hadde grepet den sjansen. Men jeg skal fortelle dere det, jeg gir meg ikke.

Alt i alt er Arbeiderpartiet stolte over å ha bidratt til enkelte forbedringer til beste for Forsvaret. Det ligger nemlig ingen ære i å stemme mot alle forbedringer, for så å gå ned med flagget til topps, spesielt ikke i forsvars- og sikkerhetspolitikken.

Presidenten: Då har representanten Anniken Huitfeldt teke opp det forslaget Arbeidarpartiet er aleine om, og dei forslaga Arbeidarpartiet har saman med andre.

Hårek Elvenes (H) []: Først vil jeg takke saksordføreren for et godt saksordførerskap med vilje til å finne brede løsninger.

Å gjenreise Forsvarets kampkraft vil nødvendigvis gå over flere stortingsperioder. I 2013 startet daværende forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen og daværende forsvarsminister Ine M. Eriksen Søreide en total gjennomgang av tingenes tilstand i Forsvaret. Konklusjonen var begredelig: Forsvaret sto overfor en styrt avvikling med mindre man la 180 mrd. kr mer i Forsvaret de neste 20 årene. Det har inneværende langtidsplan styrt etter. Grunnmuren måtte repareres før vi kunne gå i gang med de store investeringene.

Langtidsplanen må ses i sammenheng med tidligere langtidsplaner og bør absolutt ha et perspektiv over fire år. Beslutninger tatt i forrige periode legger bindinger for framtidige perioder, ikke minst økonomisk. Kostnadene fordeler seg over mange år. Det samme gjør innfasingen av store våpensystemer og materiell, og effekten kommer etter hvert.

Norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk kan ikke innrettes alt etter om det blåser varmt eller kaldt fra øst. Vår sikkerhetspolitikk må innrettes mot det faktum at vi ligger der vi ligger som land, og at vi har en stormakt som nabo.

Helt siden annen verdenskrig har Norge hatt sikkerhetspolitiske utfordringer som er langt større enn det vi som en liten nasjon har vært i stand til å håndtere på egen kjøl. Derfor er vi medlem av NATO, og NATO-medlemskapet er kjernen i vår evne til avskrekking.

I den nye langtidsplanen, som vi i dag skal vedta, tar Norge større ansvar for egen sikkerhet. Men Norge har et betydelig ansvar på NATOs nordflanke. Våre våpensystem, vårt materiell og våre soldater skal gi en best mulig nasjonal operativ effekt, men må også kunne samvirke og bidra til NATOs kollektive forsvar.

Neste langtidsplan vil fortsette oppbyggingen av Forsvaret med intensivert kraft, særlig i Nord-Norge, rett og slett fordi våre sikkerhetspolitiske utfordringer primært ligger i nord, med nordområdenes strategiske betydning og økt stormaktrivalisering. La meg nevne: Oppbyggingen av Finnmark landforsvar fortsetter. Det opprettes en ny kampbataljon ved garnisonen i Porsanger. Brigaden i Nord-Norge får en ny manøverbataljon, og det slår nødvendigvis inn på størrelsen i støttebataljonene. Brig N skal få nye stridsvogner. Selve hovedkampsystemet i Hæren skal fornyes, ca. 80 i antall. Brigaden i Nord-Norge får også systemer for langtrekkende ild. Og i disse dager tas det nye artillerisystemet i bruk.

Alle forsvarsgrener bygges nå opp samtidig. Det gjennomføres et stort forsvarspolitisk løft som krever veldig mye økonomisk og også gjennomføringsmessig av organisasjonen i Forsvaret: nye kampfly, nye maritime overvåkingsfly, oppgradering av Sjøforsvarets fartøyer, nye kystvaktfartøy, luftovervåkingsradar og et HV som aldri har vært bedre rustet enn i dag. Dessuten forsterkes også luftvernsystemet NASAMS mot kryssermissiler.

Forsvarets operative evne er i dag betraktelig bedre enn for fire år siden. Vi er ikke i mål, men vi er utvilsomt på riktig vei. Hele 180 mrd. kr skal de neste åtte årene brukes på nye våpensystemer og nytt materiell.

Regjeringen har fremmet den nye langtidsplanen og samfunnssikkerhetsmeldingen samtidig, og det med god grunn. For skillelinjen mellom samfunnssikkerhet og statssikkerhet er i ferd med å viskes ut. I gråsonen mellom samfunnssikkerhet og statssikkerhet ser vi at det dukker opp bruk av nye virkemidler. Konvensjonelle virkemidler og ikke-konvensjonelle virkemidler har en tendens til gå over i hverandre – det samme med statlige og ikke-statlige aktører. Derfor møter regjeringen disse nye truslene med et sett av nye virkemidler, bl.a. ved å styrke E-tjenesten, styrke Cyberforsvaret og ikke minst styrke fagmiljøet i Forsvaret knyttet til strategisk kommunikasjon for å kunne demme opp for påvirkningsaksjoner som vi har sett vært brukt i land som ligger oss ganske nær.

Til slutt vil jeg takke Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet for å ha bidratt til et bredt flertall for denne langtidsplanen og også bidratt med konstruktive forbedringer. Dette styrker vårt lands trygghet, og det styrker forutsigbarheten i utviklingen av Forsvaret. Det er særdeles viktig i denne så usikre tiden.

Morten Wold (FrP) []: Egentlig skulle forsvarspolitikk vært noe vi alle var opptatt av og enige om. For hva kan i bunn og grunn være viktigere enn forsvaret av landet vårt, der det strekker seg furet og værbitt fra Lindesnes til Nordkapp? Likevel opplever vi at Forsvaret ikke helt når opp når det skal defineres hva som virkelig er de store og viktige sakene. Siden Forsvaret er så sammensatt, der alt på en måte henger sammen med alt, er det ikke like enkelt bare å bevilge penger, gå til anskaffelser, forsere og fremskynde. Det har vi igjen sett gjennom arbeidet med langtidsplanen, som Stortinget først altså sendte i retur til regjeringen, fordi den var for svak.

Nå har utenriks- og forsvarskomiteen gjennom et krevende og grundig arbeid forbedret planen på flere områder, ikke minst på personellsiden og i spørsmålet om helikoptre til spesialstyrkene og Hæren i nord. Gjennom to og en halv uke med forhandlinger var Fremskrittspartiet en av pådriverne for å få til bedre løsninger på bl.a. disse spørsmålene, sammenlignet med det som lå på bordet fra regjeringen. Det er godt å se at vi lyktes med det.

Allerede neste år skal antall årsverk i Forsvaret økes med 300. Økningen skal skje i tråd med anbefalingene i Forsvarssjefens fagmilitære råd. Deretter legger langtidsplanen opp til solid bemanningsøkning videre mot 2024 og 2028. Fremskrittspartiet er også fornøyd med å ha fått gjennomslag for en styrking av Cyberforsvaret med ti nye spesialiststillinger i 2021, ut over den allerede nevnte økningen i antall årsverk, likeledes for vårt ønske om at det skal opprettes en ny maritim innsatsskvadron i Marinejegerkommandoen, med utgangspunkt i Ramsund orlogsstasjon.

Jeg røper ingen hemmelighet om jeg sier at spørsmålet om anskaffelsen av nye helikoptre til spesialstyrkene og Hæren var krevende i forhandlingene om langtidsplanen. Fremskrittspartiet er fornøyd med at det samtidig med anskaffelsen av nye helikoptre til spesialstyrkene fra 2024, også kommer på plass nye helikoptre til dedikert helikopterstøtte for Hæren, organisert i én skvadron på Rygge og én skvadron på Bardufoss, for å understøtte og samvirke med Hæren. Det er et stort skritt i riktig retning. Likeledes er vi fornøyd med at kvalitetsreformen i Heimevernet fortsetter, noe som sikrer årlig trening for alle HV-distrikter og fortsatt innfasing av nytt materiell innenfor rammen på 40 000 soldater.

Det er en kjent sak at beslutningen om nedleggelsen av Andøya fortsatt diskuteres. Med hensyn til Andøy-samfunnet er det derfor beklagelig at intet flertall fant sammen i behandlingen av langtidsplanen om en avklaring av arealbruk og båndlegging av arealer tilknyttet Andøya flystasjon. Fremskrittspartiet ønsket en slik avklaring før 1. februar neste år, men fikk bare støtte av Arbeiderpartiet for et slikt forslag. Det er en sak vi snarlig må komme tilbake til.

Ved siden av langtidsplanen behandler vi et representantforslag om en plan for flytting av den maritime overvåkingskapasiteten fra Andøya til Evenes. Det er også en sak som fortsatt diskuteres blant mange, med bakgrunn i Stortingets vedtak fra 2012 om å etablere en fremskutt operasjonsbase for kampfly på Evenes flystasjon. Det er viktig å understreke at det fra regjeringen til Stortinget verken i utredningsarbeidet eller i gjennomføringen av planlagte tiltak fra regjeringen har fremkommet forhold som tilsier at forutsetningene som lå til grunn for Stortingets vedtak, er vesentlig endret.

La meg bare kort nevne at det skal etableres en felles rekruttskole på Terningmoen. For Fremskrittspartiet har det vært viktig å få gjennomslag for at det i forbindelse med dette også skal utredes å benytte Haslemoen og Drevjamoen som supplement til rekruttskolen som lokaliseres på Terningmoen. Spesielt interessant kan det være å se på mulighetene for å benytte skytebaner og øvingsområdene tilknyttet Haslemoen. Haslemoen er i dag i privat eie, men er ofte benyttet av Heimevernet og har huset utenlandske styrker i forbindelse med øvelser.

Et samarbeid mellom Forsvaret og eierne om bruk av Haslemoen, hvor Forsvaret leier det vi har behov for når behovet oppstår, vil kunne være økonomisk gunstig og gi Forsvaret større handlefrihet på andre områder. Vi ser frem til at regjeringen kommer tilbake til dette i forbindelse med statsbudsjettet for 2022.

Overordnet kan man si at innretningen av Forsvaret og norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk i bredere forstand helt siden annen verdenskrig har vært basert på erkjennelsen av at sikkerhetsutfordringene vi som nasjon står overfor, overgår det Norge alene vil være i stand til å mønstre av kapasitet. Derfor er det betryggende at de aller fleste av oss slutter opp om at det fremtidige samarbeidet og tilhørigheten til NATO er ytterst nødvendig. I denne, som i mange andre sammenhenger, vil det være uforsvarlig å velge alenegang. Vi klarer oss simpelthen ikke best alene i dette spørsmålet, heller. NATO-medlemskapet har vært en bærebjelke for norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk i over 70 år, og det transatlantiske samarbeidet vil fortsatt være av avgjørende betydning for Norges sikkerhet.

Forsvaret har gjennom hele etterkrigsperioden vært bygd på teknologiske fremskritt og industriell utvikling. Nettopp derfor har det for Fremskrittspartiet vært så viktig å få gjennomslag for at Norge skal slutte seg til Det europeiske forsvarsfondet, EDF, der nettopp disse tingene vektlegges og vil være av avgjørende betydning for norsk forsvarsindustri i fremtiden. Min gode kollega Christian Tybring-Gjedde vil snakke mer om dette i sitt innlegg litt senere i debatten.

Fremskrittspartiet mener at omstillingen av Forsvaret til et innsatsforsvar i tiårene etter den kalde krigen var nødvendig og riktig, men gikk for langt. Forsvaret ble marginalisert, og bevisstheten rundt behovet for et eget forsvar ble satt i skyggen av en verden i endring.

Den sikkerhetspolitiske virkeligheten endrer seg raskt og uforutsigbart. Endringene er større og mer komplekse enn på mange år. Stormaktrivalisering mellom et sterkt voksende Kina, et Russland som ønsker å posisjonere seg på den internasjonale arenaen, og et USA som utfordres både økonomisk og militært, resulterer i mindre oversiktlighet og større grad av usikkerhet. Derfor er NATO viktigere enn noen gang, samtidig som alliansen opplever divergerende syn på de sikkerhetspolitiske utfordringene, og USAs fokus i retning av Kina medfører at de europeiske medlemslandene må ta mer ansvar for egen sikkerhet. At den påtroppende presidenten i USA har signalisert at han skal kutte kraftig i bevilgningene til Forsvaret, medfører også større press på øvrige allierte for å kompensere USAs kommende nedbygging av kapasiteter.

Norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk har som mål å sikre Norges suverenitet, territorielle integritet og politiske handlefrihet. Forsvarets grunnleggende rasjonale er å ha en avskrekkende effekt på mulige angripere og forsvare Norge og allierte mot eksterne trusler, angrep og anslag.

Norge må ha et moderne forsvar som inngår i en sterk og troverdig allianse. Dette vil ha en avskrekkende effekt og reduserer sannsynligheten for at vi kommer i en situasjon hvor Norge eller Norges alliertes sikkerhet utfordres og må forsvares med militærmakt.

Fremskrittspartiet mener dagens trusselbilde krever bedre reaksjonsevne og utholdenhet enn hva Forsvaret i dag leverer. Dets størrelse må opp på et nivå som sikrer at pålagte oppgaver kan løses. Det er viktig at oppgaver, organisasjonsstørrelse og økonomi henger sammen.

Det er avgjørende å opprettholde Norges rolle og kompetanse på strategiske forhold i nordområdene. Videre skal Forsvaret kunne utføre daglige nasjonale oppgaver, bidra til troverdig avskrekking og være en alliert ressurs i det kollektive forsvaret i NATO. Det er nødvendig å øke beredskapsbeholdninger og styrke bemanningen for å øke reaksjonsevnen og utholdenheten til våre militære styrker.

Kanskje overraskende for noen samlet komiteen seg om at det igjen skal etableres en egen forsvarskommisjon. Slike har tidligere vært satt ned når globale og politiske omveltninger har skapt en ny forsvars- og sikkerhetspolitisk situasjon. Med tanke på mange av de utviklingstrekkene som skisseres i langtidsplanen, er det derfor nå behov for en ny forsvarskommisjon, for å sørge for en bred og åpen dialog om forsvars- og sikkerhetspolitiske utfordringer og til å gi innspill til arbeidet med kommende langtidsplaner. Jeg innrømmer at jeg er spent på hvordan kommisjonen blir sammensatt.

Det er alltid sterkt å høre Forsvarets slagord, så la meg derfor sitere det:

«For alt vi har. Og alt vi er.»

For meg understreker dette den ultimate viktigheten av hva Forsvaret er for landet vårt, og for oss alle.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Senterpartiet sitt mål er at Noreg skal ha eit sterkt nasjonalt forsvar som set oss i stand til å behalde eit solid nasjonalt handlingsrom. Noreg skal vere NATO i nord. Forsvaret skal ha styrke til å takle hendingar i heile spekteret frå fred til krise og krig.

Gjennom heile partiet si historie har Senterpartiet vore ein trufast forsvarar av folkeforsvaret, vernepliktinstituttet og Heimevernet. For at Noreg skal bestå som ein sjølvstendig nasjonalstat, må det norske terskelforsvaret basere seg på norske soldatar. Regjeringa sitt framlegg til langtidsplan for Forsvaret har ein grundig argumentasjon om at Noreg i dag står overfor ein ny og meir krevjande tryggleikssituasjon. Dette vert peika på i nærast alle tryggleiksvurderingar og analysar frå mellom anna PST, E-tenesta, NATO og NSM. Covid-19 ser ut til å akselerere den pågåande maktforskyvinga mellom Kina og USA. Det er òg klare og offentleg kjende teikn på russisk utnytting av situasjonen. I tillegg vil dei store økonomiske ringverknadene av covid-19 i verdsøkonomien truleg gjere tryggleikspolitikken endå mindre føreseieleg. Det underlege i denne saka er at regjeringa ikkje fylgjer opp si eiga vurdering av tryggleikssituasjonen med ei satsing for å styrkje Forsvaret tilstrekkeleg. Det er eit stort avvik mellom problemskildring og føreslåtte tiltak.

Senterpartiet vil ha fleire soldatar i forsvaret vårt. Forsvarssjefen og alle forsvarsgreiner, i tillegg til organisasjonane til dei tillitsvalde har peika på eit stort behov for meir personell. I høyringsinnspel er det løfta fram ei stor uro over belastinga på tilsette i Forsvaret i dag, og ein slit med å halde på personell. Det er difor svært viktig at regjeringa sine krav til effektivisering ikkje fører til svekte driftsbudsjett ute i dei operative avdelingane, slik ein har sett døme på i inneverande periode. Utan ein større bemanningsvekst vert det vanskeleg å fylle opp den eksisterande og framtidige styrkesstrukturen og dermed få maksimalt ut av investeringar i utstyr og materiell.

Forsvarssjefen skriv i uttalen til langtidsplanen at styrkinga av bemanninga kan kome tidlegare og i større volum enn det regjeringa legg opp til. No kan forsvarssjefen tilsetje 300 personell eit par år tidlegare, men volumet vert ikkje større. Det er med andre ord ikkje vekst i personell, frå fleirtalet, utover ti årsverk verken i 2024 eller seinare. Det er regjeringa sitt forslag som gjeld, med framskunding av 300 personell. Det vert av enkelte framstilt som om det er ei sterk styrking av personell. Vel, det er jo ei styrking at det kjem to år før, men når ein tek ned det same talet etterpå, er det status quo når me kjem til slutten av fireårsperioden, og det får ein vere ærleg på.

Eg er glad for at Arbeidarpartiet gjekk inn i forslaget vårt, saman med SV, om at me skal ha 1 100 nye stillingar i fyrste fireårsperiode. Det vil bety at med ei raud-grøn regjering kan me få ei sterkare opptrapping.

Tryggleiken til Noreg er sterkt avhengig av forsvarsviljen og kompetansen til det norske folket. Det er difor viktig å styrkje vernepliktinstituttet og dei strukturane i Forsvaret som held opptaket av vernepliktige oppe. For å sikre rekruttering bør opptaket til fyrstegongstenesta aukast i komande periode, i takt med vekst av personell. Det vil vere viktig for å klare å byggje opp strukturen i heile Forsvaret og bidra til ei breiare forankring av Forsvaret i samfunnet vårt.

Senterpartiet har over lang tid støtta Heimevernet som ein stor ressurs for å ta vare på samfunnstryggleiken og andre sentrale samfunnsoppgåver. Den nye forsvarssjefen har vore sjef for Heimevernet, og det har vore gledeleg å følgje hans syn på kor viktig Heimevernet er i dagens situasjon. I delar av landet, spesielt i Agder og Rogaland, er talet på heimevernssoldatar sterkt redusert under dagens regjering. Senterpartiet vil gradvis auke strukturen i Heimevernet til 50 000, og starte med å fylle opp den vedtekne strukturen på 40 000, der det no manglar 4 000 soldatar. Heimevernet må òg sikrast årleg trening med seks dagar for soldatane og ni dagar for befal. Moderniseringa av Heimevernet må halde fram, og kapasiteten til desentralisert lagring må styrkjast.

Eg har registrert at Senterpartiet er prøvd framstilt som populistisk i forsvarsdebatten. Heimevernet er eitt døme på at så ikkje er tilfellet, og at me arbeider langsiktig.

Eit anna døme: For fire år sidan føreslo Senterpartiet at korvettane til Sjøforsvaret skulle levetidsforlengjast og brukast til indre kystforsvar inntil ein hadde fått på plass alternativ. Det var ikkje støtte å få for dette då, men no har heldigvis regjeringa og tydelegvis òg andre parti kome til same standpunkt som det Senterpartiet hadde. Korvettane skal, saman med fregattane, oppgraderast i påvente av nye investeringar. Det er likevel mange prosjekt når det gjeld både vedlikehald og investeringar i Sjøforsvaret, som kan setjast ut i livet tidlegare, meir standardiserte fartøy som kan utrustast til t.d. mindre kystvaktskip eller moderskip for autonome mineryddingsfartøy. Slike prosjekt vil òg gi arbeid til verfta langs kysten vår, altså ein vinn-vinn-situasjon. Saman med nye besetningar vil det styrkje Marinen og Kystvakta i åra framover til dess ein får ein ny overflatestruktur på plass.

Døme tre på langsiktig arbeid: For åtte og fire år sidan føreslo Senterpartiet at Hæren skulle få nye stridsvogner. Regjeringa fylgde ikkje opp Stortingets vedtak frå 2012, og i 2016 vart landmakta skyvd ut i ei eiga utgreiing. Men stridsvogner kom det heller ikkje i inneverande periode, sjølv om Arbeidarpartiet trudde dei hadde eit vedtak om det. No skyv regjeringa hovudkampvåpenet til Hæren ut i andre periode, etter 2024, og får støttepartia med seg. Det er ikkje til å tru. Senterpartiet går inn for at stridsvognene skal fasast inn frå 2023. I 2024 kjem ein ny langtidsplan, og då risikerer me at denne viktige investeringa, som òg er høgst NATO-relevant, vert skyvd ytterlegare ut i tid.

Som dei føregåande døma syner, har Senterpartiet hatt ein grøn tråd i sin forsvarspolitikk gjennom mange år. Helikopter til Hæren er endå eit døme på Senterparti-forslag frå for fire år sidan som regjeringa ikkje ynskjer, og som ein òg frå enkelte parti trudde ein hadde fleirtal for, nemleg dedikerte helikopter til Hæren i nord. Etter at Senterpartiet la inn forslaget sitt i denne omgangen, vart det likevel forhandlingar, som langt på overtid førte til eit vedtak som, lese med godvilje, kan bety av det vert eigne helikopter til Hæren, stasjonerte på Bardufoss. Så kan ein spørje seg kvifor fleirtalet ikkje kunne gå inn i forslaget frå Senterpartiet, som låg der heile tida. Ligg det noko «snags» i fleirtalsvedtaket sidan dei ikkje kunne gjere det? Eller er det noko så enkelt som at Senterpartiet sine vedtak er skrivne på nynorsk, og at det difor vil vere for lett å sjå at det nettopp er Senterpartiet sitt forslag? Sei det! For oss er det i alle fall sjølvsagt at Hæren skal utrustast med eigne helikopter.

Eit siste døme på saker som Senterpartiet har arbeidd samanhengande med dei siste fire åra, er sjølvsagt basen for overvakingsflyet P-8 på Andøya. Den dåverande regjeringa la saman med Arbeiderpartiet ned basen på Andøya og flytta han til Evenes fordi det var avgjerande å sikre dei nye F-35- og P-8-flya med langtrekkjande luftvern. Den dåverande forsvarssjefen tilrådde flytting til Evenes, men føresetnaden hans var ikkje nye overvakingsfly, men dronar, som naturleg nok treng langt mindre plass med tanke på både rullebane og terminalar. Men P-8-flya kom inn frå vest i full fart i den førre langtidsplanen, og ein heldt framleis på nedlegging av Andøya-basen, sjølv om dronane i FMR, fagmilitært råd, var skifta ut med fly som treng heilt andre fasilitetar. Hovudårsaka til flyttinga var langtrekkjande luftvern, som var så avgjerande viktig, og som til og med statsministeren har uttalt var eit avgjerande viktig argument for å leggje basen til Evenes. Det langtrekkjande luftvernet har forsvunne på vegen. Senterpartiet har stilt mange spørsmål ved den komande P-8-basen som me ikkje har fått svar på. Føresetnaden for vedtaket er i alle fall endra, men regjeringa, Framstegspartiet og Arbeidarpartiet beinheld på vedtaket. Så får me sjå om siste ord er sagt i den saka. Eg vil kome tilbake til saka om Andøya og Evenes i eit seinare innlegg.

Eit anna rykte ein har prøvd å setje ut om Senterpartiet, er at me bruker så mykje meir pengar enn det me har. I dag har me lagt fram det alternative budsjettet vårt. Der kan ein sjå kva rammer Senterpartiet har lagt inn for neste år til forsvar. Viss ein tek med omdisponering av midlar frå basen på Evenes, er det 1,8 mrd. kr over det som ligg inne frå fleirtalet. Det vil dekkje inn det som me har lagt inn. Me har kvart einaste år lagt inn meir midlar og hatt større ambisjonar for Forsvaret enn dagens regjering. Så får me sjå, når åra går, kven som skal gjennomføre den langtidsplanen som me skal vedta i dag.

Eg vil ta opp forslaga nr. 9–13, som me har saman med SV, og forslaga nr. 15–26, frå Senterpartiet.

Presidenten: Då har representanten Liv Signe Navarsete teke opp dei forslaga ho refererte til.

Audun Lysbakken (SV) []: Først vil jeg takke saksordføreren og egentlig hele komiteen for det jeg synes var en veldig god prosess. Jeg tenker at behandlingen av denne langtidsplanen viser at det ikke nødvendigvis er sånn at vi er best tjent med en form for monolittisk forlik i behandlingen av disse langtidsplanene, men at det er mulig å finne flertall litt på kryss og tvers uten at det er en katastrofe. Det medførte også at det ikke var noe behov for at SV skulle bryte noen forhandling denne gangen – det har vi en viss tradisjon for, skal jeg innrømme. Denne gangen har det i stedet vært mulig å jobbe konstruktivt sammen for å finne flertall for en del ting som er viktig for mange partier i denne salen.

Det gjelder ikke minst flere folk til Forsvaret, som er det aller viktigste for å bygge opp et sterkt nok nasjonalt forsvar. Vi er enige om en framskynding, som er positivt. I tillegg har vi en rød-grønn enighet om en kraftigere opptrapping de neste årene. Vi har fått avklaringer rundt helikopter dedikert til Hæren og stasjonert på Bardufoss, som SV er svært fornøyd med, og vi har også fått gjennomslag for det forslaget SV tidligere har stått alene om i Stortinget, om å sette ned en ny forsvarskommisjon, som Norge hadde etter unionsoppløsningen, etter første og annen verdenskrig, etter Vietnamkrigen og etter Murens fall. Partiene leser jo den internasjonale og sikkerhetspolitiske situasjonen forskjellig, men jeg er helt sikker på at det er bred enighet om at vi er i en tid av stor forandring. Betydningen av å kunne heve blikket og sørge for at vi får en opplyst debatt rundt dette, som grunnlag for den videre utviklingen av norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk, er stor, og derfor er jeg veldig glad for det vedtaket.

Så viser innstillingen selvfølgelig at det fortsatt er stor avstand i sikkerhetspolitikken mellom SVs syn og det som er stortingsflertallets syn. Det viktigste i SVs sikkerhetspolitikk er lav spenning i det høye nord. Vi mener det er en helt avgjørende hovedprioritering for Norge i en tid med de store endringene vi nettopp var inne på. Det gjelder det politiske og økonomiske sentrum i verden som flyttes fra det atlantiske området til stillehavsområdet, at det i økende grad settes spørsmålstegn ved NATOs framtidige relevans, økende politisk avstand – også på tross av valgresultatet i USA – mellom Europa og USA, krav fra europeiske ledere om større strategisk autonomi og autoritære krefters frammarsj i verden, i Kina og Russland selvfølgelig, men også i allierte land. Alle disse tingene endrer den verden vi skal utforme en norsk sikkerhetspolitikk for.

Men det er også positive utviklingstrekk, som et tettere nordisk forsvarssamarbeid. Vi må unngå at våre nærområder blir en arena for stormaktsrivalisering. Den viktigste måten å unngå det på, er at oppgaver som er viktige for forsvar og sikkerhet i Norge, ivaretas av Norge selv og ikke av amerikanerne. Det er derfor SV er tilhenger av et sterkt nasjonalt forsvar og er villig til å bruke ressurser på å bygge et nasjonalt forsvar og bl.a. har prioritert flere folk. Det er også derfor SV vil ha tydelige omprioriteringer og foreslår en plan for å trekke ut norske soldater fra de ulike krigsoppdrag og militæroppdrag som Norge er involvert i under ledelse av USA. Det er derfor vi vil si nei til ny stasjonering av amerikanske soldater i Norge og ny uthuling av basepolitikken.

Jeg vil også ta opp spørsmålet om privatisering. Det har to sider. Den ene handler om respekt for arbeidsfolk, f.eks. renholderne i Forsvaret, som har gjort en så stor innsats for Forsvaret over lang tid, men er blitt belønnet med en privatiseringspolitikk som har fått store konsekvenser, både for arbeidsfolk og etter hvert også for renholdere i Forsvaret. Derfor er det viktig å merke seg at privatiseringsdebatten har to sider. Den ene er den tradisjonelle privatiseringsmotstanden fra venstresiden, som jeg mener er svært godt begrunnet, men den andre er en beredskapsmessig side, som jeg håper at også høyresiden vil åpne øynene for.

Avslutningsvis er det en stor svakhet ved denne langtidsplanen at et stort spørsmål fortsatt er helt uavklart. Det er hvordan regningen for en potensielt kjempestor kostnadssprekk for kampflyene skal dekkes inn. Den uavklarte situasjonen kaster et tvilens lys over alle økonomiske prioriteringer i denne planen, og derfor burde anskaffelsen granskes.

– Med det tar jeg opp SVs forslag.

Presidenten: Representanten Audun Lysbakken teke opp dei forslaga han refererte til.

Då avbryt me debatten i sakene nr. 9 og 10 for å gå til votering.

Det ble tatt en pause i debatten for å votere. Debatten fortsatte etter voteringen.

Ola Elvestuen (V) []: Jeg vil også takke forsvars- og utenrikskomiteen for behandlingen av langtidsplanen og for den enigheten jeg opplever, som – selv med ulike flertall – er en bred enighet i komiteen.

Fra Venstres side er vi spesielt fornøyd med at vi nå får en enighet som styrker mannskap og soldater med 300 mann, allerede i 2021, at dette framskyndes, og at vi, etter det som har vært en lang diskusjon, får enighet om en helikopterskvadron som er dedikert til Hæren og stasjonert i Bardufoss. Vi er også fornøyd med at vi får en styrking av Cyberforsvaret.

Ved behandlingen av forrige langtidsplan og også ved behandlingen av landmaktutredningen la Venstre vekt på at vi trengte å styrke landmakten. Vi er derfor glade for at vi i behandlingen av denne langtidsplanen får en bekreftelse på at Kystjegerkommandoen, som i 2017 var foreslått nedlagt, ikke blir det. Denne gangen er det ingen diskusjoner om det.

Vi er glade for at Heimevernet fortsetter sin modernisering basert på 40 000 mann, og at selv om Sjøheimevernet ikke er der lenger, vil det for prioriterte objekter med sjøside øremerkes trente HV-soldater for formålet.

Vi husker også diskusjonen om 2. bataljon. I dag er det enighet om at vi trenger fire manøverbataljoner. Ut fra at vi også har behov for nye stridsvogner, vil regjeringen komme tilbake med en sak om det allerede neste år.

Finnmark landforsvar forsterkes.

Der det også har vært en diskusjon tidligere, har vi nå en bred enighet om en levetidsforlengelse for kystkorvetter.

Vi er i en krevende sikkerhetssituasjon, med et Arktis som blir stadig viktigere, både på grunn av klimaendringer og økt tilgjengelighet og på grunn av rivalisering og forholdet mellom stormakter. Russland er i økende grad selvhevdende og risikovillig. De er villige til å ta i bruk både militære og ikke-militære virkemidler.

Vi har et Kina med ambisjoner og evne og vilje til å sette makt bak disse ambisjonene. Vi har også et område sør og øst for NATO-landene som i ulik grad er preget av usikkerhet og ustabilitet. Man kan se det i ulik grad helt fra Afghanistan til Mali – et område av verden hvor USA trekker seg tilbake, og hvor Norge, som i en krise- og konfliktsituasjon er så avhengig av alliert støtte, også må vise vilje til å delta i internasjonale operasjoner, enten disse er under FN-flagg, eller det er NATO-ledede operasjoner. Forutsetningen er selvfølgelig at man må opptre innenfor folkeretten.

For Venstre vil det være helt feil, i den situasjonen disse landene er i – enten det er Afghanistan eller Irak – å trekke disse styrkene tilbake nå. Vi gikk inn med NATO, og vi må være der så lenge NATO er der, fordi oppgavene i seg selv er viktige, men også for å styrke den norske posisjonen innad i NATO.

Vi er – noe som også understrekes i langtidsplanen – avhengige av en global verdensorden der rett går foran makt. Arbeidet inn mot FN kan ikke overvurderes. Likevel er NATO en forutsetning for norsk forsvar og sikkerhet, og vår posisjon i og styrking av NATO er avgjørende.

Likevel er vi også glade for det styrkede nordiske samarbeidet det legges opp til, med økt samarbeid innenfor infrastruktur. Vi må forsterke det bilaterale samarbeidet med land innad i NATO, enten det er Storbritannia, Tyskland, Frankrike eller Nederland.

Det er også viktig å være en del av EUs utviklende forsvarssamarbeid, og fra Venstres side er vi spesielt glade for at det nå er enighet om at vi skal knytte oss til Det europeiske forsvarsfondet.

Ingjerd Schou hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) []: La meg først si at jeg er veldig glad for at det ble oppnådd nødvendig enighet om langtidsplanen for Forsvaret. Det er en lang og stolt historie i Norge for at man ofte klarer å få til brede forlik i forsvarspolitikken, og vi må passe oss så vi ikke mister den tradisjonen, for det er en styrke det blir lagt merke til.

Kristelig Folkeparti er særlig glad for økt bemanning, helikopteranskaffelse som omfatter spesialstyrkene og Hæren, og systematisk forbedring av kaserneforhold. Kompleksiteten i trusselbildet krever også at militær og sivil side samarbeider enda tettere enn tidligere. Regjeringens forslag til langtidsplan beskriver at forsvaret av Norge blir mer avhengig av et moderne totalforsvar som bidrar til å understøtte den nasjonale og allierte forsvarsinnsatsen i hele krisespekteret, også i det daglige. Totalforsvarskonseptet innebærer å utnytte landets samlede ressurser best mulig i den nye situasjonen. Når det gjelder den nye situasjonen, ser vi derfor fram til et samarbeid videre om samfunnsberedskapsmeldingen og i Forsvarskommisjonen.

Etter flere tiår med nedbygging av Forsvaret har man de siste årene innsett nødvendigheten av igjen å styrke landets forsvar, både personellmessig og på utstyrssiden. For første gang på flere tiår økes nå Forsvarets utholdenhet. Forsvaret skal de neste årene vokse med 5 500 soldater og befal. Kristelig Folkeparti er tilfreds med forhandlingene i Stortinget, som fører til en forsering med 300 allerede i 2021, som skal innrettes i tråd med anbefalingene fra Forsvarssjefens fagmilitære råd.

Jeg er også glad for at alle partier, bortsett fra SV, i komiteen kunne enes om at NATO-medlemskap skal være en bærebjelke for norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk, slik det har vært i 70 år. Det transatlantiske samarbeidet er avgjørende for Norges sikkerhet.

Dataangrep er en ny del av Forsvaret, som må bekjempes. Det er bra at Cyberforsvaret styrkes med ti spesialiststillinger utover den andre økningen i antall årsverk.

Forsvaret i nord styrkes kraftig med en fjerde mekanisert manøverbataljon i Brigade Nord og med Finnmark landforsvar. Vi er glade for at man nå er enige om å utvide anskaffelsen av nye helikoptre til spesialstyrkene, slik at Hæren sikres dedikert helikopterstøtte basert på Bardufoss.

Heimevernet har lenge spilt en viktig rolle for forsvaret av Norge, og Kristelig Folkeparti er glad for at kvalitetsreformen i Heimevernet fortsetter, med årlig trening og innfasing av nytt materiell, og at bemanningsrammen foreløpig er på 40 000 soldater.

Etter innføringen av verneplikt for kvinner er det vesentlig med oppgradering av kaserner med egnet dusj- og toalettanlegg. Dette har vært en viktig melding fra våre kvinnelige vernepliktige, og det mener Kristelig Folkeparti at vi må levere på.

Et stort flertall samler seg også om å be regjeringen på egnet vis fremme en sak om erstatning av dagens kystvakt- og støttefartøy og komme tilbake med mulige forseringer allerede i budsjettforslaget for 2022. Det skjer mye på denne fronten, og svært mye av materiellet er gammelt.

Norsk deltakelse i EDF, Det europeiske forsvarsfondet, er også en vinn-vinn-situasjon, for både forsvarsevne og industri, noe Kristelig Folkeparti er tilfreds med.

Jeg er glad for en konstruktiv forhandlingsvilje fra samtlige partier i komiteen, med unntak av Senterpartiet, og jeg må uttrykke forundring og skuffelse over at et tidligere løsningsorientert Senterparti velger overbud og partistrategi framfor en nasjonal dugnad for å lage et sterkt forsvar. Jeg vil derimot rose komitéleder Huitfeldt for konstruktiv ledelse og politisk håndverk gjennom de mange møtene vi har hatt.

Dette er en sektor som er kostbar, men det er mer kostbart å forsømme. Nå er jeg glad for at jeg kan se mine barn og barnebarn i øynene og si at vi har iverksatt nødvendige løft for forsvarsevnen for landet vårt. I en ideell verden er ikke et militært forsvar nødvendig – det skal også sies. Egentlig er det absurd at man er nødt til å bruke milliarder på kampmidler når mange mennesker ikke har mat på bordet. Men arbeidet for nedrustning må fortsette, og det ideelle må ikke føre til naivitet. Militært forsvar er et nødvendig onde for å sikre det gode: frihet, trygghet og demokrati. Denne langtidsplanen vil etter Kristelig Folkepartis mening bidra til det.

Bjørnar Moxnes (R) []: Det er, som flere har sagt, synd at det ikke har blitt en bredere enighet om planen. Men det som er verre enn det, er de underliggende premissene for langtidsplanen – som flertallet i denne salen synes å være enige om – som innebærer et enda mer risikabelt spill med Norges sikkerhet. Det er verre enn uenighet om årstall for oppstart av nye prosjekter.

Jeg tenker særlig på tre forhold i langtidsplanen som har store og alvorlige konsekvenser for forsvaret vårt, for dem som jobber der, og ikke minst for vår alles sikkerhet. Det første er at planen trekker med seg videre et problem som heter F-35, et kampflykjøp som sprenger kostnadsrammen og spiser av handlingsrommet for årene som kommer, som den har gjort. Dette er hovedårsaken til at kampen om ressursene i Forsvaret blir så hard at Stortingets flertall har bundet seg på hender og føtter ved å sende en gigantisk sjekk til Lockheed Martin hvert år. Disse kampflyene er gjøkungen som dytter hær og sjøforsvar ut av reiret, og vi burde i planen vår hatt en plan for å stanse kampflyprogrammet, selge flyene og starte på nytt.

For det andre tar planen utgangspunkt i noen skrivebordsteorier som regjeringen kaller strategisk samarbeid. Det betyr i klartekst privatisering, konkurranseutsetting og forsvarsprofitørers sugerør i statskassen. Det går ut over kvaliteten, de ansatte og sikkerheten, og det som gjør det ekstra ille i forsvarssammenheng, er at dette roter til forholdet mellom sivile og militære – med alvorlige konsekvenser for krigens folkerett. Det vi risikerer, er at regjeringens privatisering av forsvarsoppgaver vil gjøre sivile til legitime mål i en krigssituasjon. Det gjør oss dessuten enda mer sårbare for spionasje og lekkasjer.

Da kommer vi til det tredje problemet, og det som er den store elefanten i stortingssalen når vi i dag behandler langtidsplanen. Det er foruroligende å se at planen er lagd under sterk innflytelse av et krigshissende og stadig mer uforutsigbart USA. I april bekreftet regjeringen at den i stedet for å lytte mer til egne fagmilitære råd og forskningsmiljøer som vet hva som skaper lav spenning, fred og sikkerhet, har bedt en amerikansk tenketank om å komme med innspill. Den heter Rand Corporations og har vært en pådriver for de mest forbryterske krigene i vår tid, som Vietnam-krigen og Irak-krigen. Sporene etter Rand Corporations og USA er mange i langtidsplanen:

  • styrke og avskrekke på bekostning av beroligelse

  • utvide kapasiteten til å motta allierte forsterkninger

  • utvikle langtrekkende våpen for det norske forsvaret

  • styrke bidraget til NATO og partnerland

  • øke deltakelsen i internasjonale operasjoner

Det er bra at Stortinget går inn for en forsvarskommisjon, men den rapporten kommer ikke før om flere år, og i mellomtiden vil regjeringen fortsette å trekke Norge videre inn i den farlige stormaktsrivaliseringen og la USA legge viktige føringer for landets forsvarspolitikk.

Alternativet til dette finnes heldigvis. Det består i å

  • inngå ingen nye avtaler med amerikanerne

  • la det norske forsvaret løse oppgavene på norsk jord

  • gi styrket opplæring og bemanning til sjøforsvar og kystvakt, sånn at de kan sikre tilstedeværelse og hevdelse av suvereniteten vår i nord

  • styrke hær og heimevern

  • innføre flere nye lavspenningstiltak mot Russland

  • ha et forsterket nordisk forsvarssamarbeid som består av mer enn fagre ord og fine konferanser

Alt dette er mulig hvis, vel å merke, vi stanser kostnadsbomben F-35, avslutter kostbare utenlandskriger og heller bruker pengene på forsvar av Norge og det som er Forsvarets aller viktigste ressurs: de som jobber i Forsvaret.

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Dette er en viktig dag for Norges forsvarsevne, og jeg er veldig glad for at vi nå har kommet til enighet om helheten i langtidsplanen for forsvarssektoren, og at planen er styrket med nye tiltak i forhandlingene.

Det har vært et stort arbeid med omfattende forhandlinger på Stortinget. Krevende og store beslutninger er blitt tatt. Norge har vært godt tjent med en bred enighet i de lange linjene i sikkerhets- og forsvarspolitikken, og enigheten har tjent landet vårt under ulike regjeringer og skiftende sikkerhetspolitiske forhold.

Utviklingstrekkene denne regjeringen pekte på i forrige langtidsplan, treffer oss i dag med forsterket hastighet og større alvor. Sikkerhetsutfordringene er sammensatt og treffer bredt. Russland, vår store nabo i øst, blir den dimensjonerende faktoren i sikkerhetsutfordringene.

Hvorfor er det sånn? Kunne vi sett dette tidligere? Vel, noen analytikere peker tilbake til Putins tale på sikkerhetskonferansen i München i 2007, der han sa at hans tillit til NATO var svekket, at han måtte ta andre grep. Senere samme år sa Russland opp rustningskontrollavtalen for konvensjonelle våpen. Konflikten i Georgia i 2008 regnes også som et startpunkt for en negativ utvikling. Det var likevel få som forutså den hurtige moderniseringen av Russlands militærmakt som startet i 2008, og som fortsetter med full styrke i dag. Den ulovlige annekteringen av Krim og destabiliseringen av Ukraina i 2014 markerer et veiskille i nyere europeisk historie. Det ble brukt militærmakt for å oppnå politiske målsettinger i Europa.

I tillegg drøfter vi regelmessig Kinas fremvekst, økt stormaktsrivalisering, den teknologiske utviklingen – utfordringene og sårbarheten vi ser der. Dette er ting som påvirker hvordan vi analyserer og tolker våre nærområder.

Det er 13 år siden 2007 – ikke så lenge, men det viser hvor raskt forsvars- og sikkerhetspolitikken kan endre seg. Jeg er enig med veldig mange i denne sal som sier at Norge må ha et forsvar som kan ivareta de mest krevende oppgavene uavhengig av dynamikken i de sikkerhetspolitiske utviklingstrekkene. Dette er vår forsikringspremie for å bevare trygghet og sikkerhet. Tiårene siden den kalde krigen har vist at det er enkelt og raskt å bygge ned Forsvarets struktur. Det tar imidlertid tid å bygge Forsvaret opp igjen.

Med den forrige langtidsplanen startet denne regjeringen en langvarig satsing på Forsvaret. Vi tok viktige grep. Vi bedret vedlikeholdet og tilgangen på reservedeler. Vi økte øving og trening. Og vi begynte innfasingen av strategiske kapasiteter. Langtidsplanen gir en helt nødvendig økonomisk satsing på vår forsvarsevne. Det er en plan som er realistisk finansiert, bærekraftig og gjennomførbar. I dag sikrer vi at vi også i morgen har et forsvar som er i stand til å løse de mest krevende oppgavene.

Regjeringen startet arbeidet med en ny langtidsplan i august 2018. I tillegg til det interne arbeidet med analyser, grunnlagsarbeid og politikkutforming har regjeringen innhentet mange eksterne innspill. Dette sikrer et godt utgangspunkt for valg og prioriteringer og har lagt til rette for en bred og åpen forsvarsdebatt.

Forsvarets forskningsinstitutt leverte et forskningsbasert innspill: Hvordan styrke forsvaret av Norge? Hensikten var å vise overordnede muligheter for utvikling av Forsvaret. Forsvarssjefens fagmilitære råd ga det mest sentrale innspillet til ny langtidsplan. I mandatet beskriver regjeringen den sikkerhetspolitiske situasjonen og gir forsvarssjefen politiske prioriteringer og føringer. På bakgrunn av dette anbefalte forsvarssjefen en omfattende styrking av Forsvaret. Regjeringen har innrettet forsvarsstrukturen langs linjene i forrige langtidsplan og i tråd med prioriteringene i det fagmilitære råd.

Arbeidet med ny langtidsplan har vært tett koordinert med Justis- og beredskapsdepartementets arbeid med den nye stortingsmeldingen Samfunnssikkerhet i en usikker verden. Den økende avhengigheten mellom Forsvaret og sivile sektorer og den økende kompleksiteten i trusselbildet krever at sivilt-militært samarbeid videreutvikles helhetlig. Dette arbeidet må vi bare fortsette med fremover.

Jeg har reist landet rundt for å få innspill og har gjennomført flere dialogmøter. Vi har fått innspill fra næringsliv og akademia. Vi har fått innspill om personell og kompetanse fra det utvalget vi nedsatte, Svendsen-utvalget. De prioriterte tiltakene i langtidsplanen er basert nettopp på gode innspill, grundige faglige utredninger, analyser, politiske vurderinger og prioriteringer.

I de nærmeste årene skal Forsvaret fase inn en rekke nye kapasiteter og gjennomføre flere oppgraderinger. Det vil øke Forsvarets operative evne og bidra til å tette gap innenfor eksisterende planverk og NATOs kapabilitetsmål for Norge. Regjeringen vil øke antall årsverk i Forsvaret og innrette økningen i tråd med anbefalingene fra det fagmilitære rådet. Regjeringen vil starte arbeidet med å bygge opp nye avdelinger, og fra 2024 vil vi starte arbeidet med å innføre nye, større materiellsystemer.

For å øke evne og kapasitet til å understøtte allierte forsterkningsstyrker opprettes flere kaderavdelinger. Det vil starte omgående og pågå frem mot 2025. For å øke ildkraft og operativ evne anskaffer vi nye stridsvogner til Hæren. Innføring av langtrekkende presisjonsild vil øke denne evnen ytterligere. Sammen med opprettelsen av den fjerde manøverbataljonen i Brigade Nord, vil dette oppfylle et sentralt NATO-mål for Norge.

Vi anskaffer nye ubåter på slutten av 2020, og vi etablerer en ny innsatsskvadron i Marinejegerkommandoen. I Luftforsvaret vil innføring av de nye F-35 kampflyene og P-8 maritime patruljefly ha hovedprioritet frem mot 2025. Disse strategiske kapasitetene vil være viktige for å styrke Forsvarets kampkraft i en fellesoperativ ramme.

Det skal utredes ny overflatestruktur, som skal erstatte dagens overflatekampfartøy og ivareta vedvarende operativ evne etter 2030. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget om dette i 2022.

Vi anbefaler at Bell 412 på Rygge erstattes av en ny helikopterkapasitet fra 2024 som er tilpasset spesialstyrkene, og Stortinget har lagt på en skvadron med dedikert helikopter for Hæren som skal stasjoneres på Bardufoss.

Langtidsplanen innebærer et betydelig økonomisk løft for forsvarssektoren. Regjeringen la til grunn 16,5 mrd. kr mer til Forsvaret i 2028 enn vi gjør i dag. Med endringene som har kommet gjennom behandlingen i Stortinget, plusser vi ytterligere på. Gjennom forhandlingene har vi blitt enige om å styrke planen ytterligere. Jeg er glad for at det er bred politisk enighet i Stortinget på tvers, og at regjering og opposisjon har forpliktet seg til at alle tiltakene i planen vil bli finansiert.

Det er med stor glede jeg kan konstatere at det er bred enighet i denne sal om å satse på Forsvaret. Dette er et viktig og krevende arbeid å følge opp i tiden fremover. Denne langtidsplanen skal implementeres og gjennomføres. Regjeringen har forpliktet seg til å fortsette satsingen på Forsvaret, og vi forplikter oss til å gjennomføre de endringene vi debatterer her i dag. Det forplikter òg Stortinget. Vi som politikere må være uredde og ta ansvar også for gjennomføringen av planen. Dette handler om vår felles sikkerhet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anniken Huitfeldt (A) []: Det er ganske mange ganger i løpet av den tiden Bakke-Jensen har vært forsvarsminister, at vi har diskutert helikopter til Hæren på Bardufoss. Nå har vi slått fast med stort flertall at vi skal ha en egen helikopterskvadron for Hæren basert på Bardufoss. Det er i tråd med forsvarssjefens råd i alternativ D. Mitt spørsmål er: Hvordan skal forsvarsministeren følge opp dette? Når kan vi forvente oss at det kommer nye helikopter til Hæren?

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: I vårt forslag til langtidsplan har vi sagt at vi skal skaffe helikopter til spesialstyrkene i 2024, uten at vi har levert saken til Stortinget. Vi vil komme til Stortinget med en sak om helikopter i god tid før det. Uten at vi har finsett på det de siste dagene, vil det være naturlig at også anskaffelsen av helikopter til Hæren vil være en del av de vurderingene og den saken. Det praktiske vil nok være at man finner egnet helikopter til spesialstyrkene, og så ser man om man kan skjøte på med et antall i den anskaffelsen. Det tror jeg vil være det riktige.

Vi har diskutert mye helikopter til Forsvaret. Veldig mange av behovene for helikopter i nord har primært ikke vært til Hæren. Det har vært til sivilsamfunnet. Jeg må skyte inn at vi har sett det alvoret. Vi har levert dedikert helikopter til politiet. Vi leverer en hovedredningsbase mellom Banak og Bodø, i Tromsø, for å øke den sivile delen. Vi har økt helikopterkapasiteten for helse. Så vi har frigjort kapasitet for Forsvaret med de grepene vi har tatt de siste årene.

Anniken Huitfeldt (A) []: Da kan vi altså forvente at det kommer helikopter til Hæren fra 2024, og at vi får en sak til Stortinget om antall og organisering før det. Er det slik å forstå?

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Jeg tenker at det som er det mest konstruktive, riktigste og mest kosteffektive å gjøre, er å se denne saken i sammenheng med at vi skal komme med en sak om helikopter til spesialstyrkene. Så jeg regner med at vi kommer med de to forslagene i samme sak til Stortinget.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) []: Det er litt det samme spørsmålet, men jeg vil allikevel gjenta det, for i dag har representanten Sandra Borch fra Senterpartiet et innlegg i Nordnorsk debatt om at regjeringen, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet farer med tomme løfter og bløff når det gjelder helikopter til Hæren. Og det er jo interessant å vite, for da kan vi parkere det en gang for alle: Driver regjeringen, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet med bløff, eller vil det komme nye helikopter til Hæren? Eller er det bare populisme fra Sandra Borch? – så er vi ferdige med det og slipper å ta en fortsatt diskusjon.

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Driver regjeringen, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet med bløff? Det er selvfølgelig et farlig spørsmål å svare enkelt på. Men hvis jeg kunne få lov til å innskrenke det til det med helikopter og vedtaket i langtidsplanen, som vi snakker om, mener jeg at vi tolker det vedtaket klart. Det skal være helikopter til stede i nord, i Bardufoss. Det skal være i form av en skvadron. Det vil si at det er etablert hvilke elementer som skal være i det. Og, som sagt: Jeg tror det er både økonomisk riktig og også rasjonelt å komme med den saken samtidig som vi kommer med en sak om helikopter til spesialstyrkene.

Så er jeg ikke sikker på at vi klarer å overbevise representanten Borch om at vi ikke bløffer, så ambisiøs er jeg ikke på vegne av egne taleevner, men jeg mener at vi har oppnådd en felles forståelse av hva man vil oppnå i nord, og jeg tror at vi, altså regjeringen, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet, skal klare å være enige om forståelsen av det.

Per-Willy Amundsen (FrP) []: Når jeg lytter til debatten i salen i dag, høres det ut som om regjeringspartiene er svært glade for at opposisjonen har presset regjeringen på plass og sørget for å gå fra fortsatt nedbygging av helikoptermiljøet i Bardufoss til faktisk å få på plass en helikopterskvadron på Bardufoss. En helikopterskvadron er en militær enhet, og jeg vil gjerne at statsråden redegjør for hva det faktisk vil bety, både med hensyn til helikopter, med hensyn til ledelse på stedet, hva det vil bety av støttefunksjoner, og hvilken utvikling av Bardufoss-miljøet det vil være, den støtten det vil bli for Hæren. For det verserer en del påstander rundt det som det kunne vært veldig greit om statsråden parkerte en gang for alle. Helikopterskvadronen på Bardufoss – hva vil det reelt innebære?

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Vi har i forhandlingene lagt fram hva som ligger som en spesifikasjon for en skvadron. Det er altså en skvadron med maskiner, med støttemiljø og med ledelseselementer. Men vi har også sagt at vi vil komme tilbake til saken i Stortinget når vi kommer med helikopteranskaffelsen. Da kommer vi også med organiseringen.

En skvadron kan jo være alt fra de fire Hercules-helikoptrene vi har, til den andre skvadronen, der vi har atten Bell-412-helikopter. Men hoveddefinisjonen på en skvadron er som vi har beskrevet det i forhandlingene: Det er en selvstendig enhet. Jeg mener også at det er lurest å komme tilbake til saken i Stortinget – med hvordan vi organiserer dette – når vi skal anskaffe helikopter.

I forhandlingene har vi også vært tydelige på at vi kunne tenke oss å se dette organisert som i dag, med en avdeling på Bardufoss og en avdeling på Rygge, under én skvadron. Vedtaket i Stortinget er to skvadroner: én på Bardufoss og én på Rygge. Det gjør at vi bygger en større organisasjon i nord.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Ein er i salen i dag såre nøgd med at det er brei semje om store delar av langtidsplanen, men er det verkeleg ein styrke med semje når semja ikkje byggjer det forsvaret Noreg treng? Eg vil hevde at det kan vere ei svakheit at den breie semja som er i salen i dag, ikkje er i takt med den oppbygginga me burde hatt i Noreg, og som me ser i våre naboland.

I Sverige skal ein auke forsvarsbudsjettet med anslagsvis 7,2 mrd. kr årleg fram til 2029, Finland skal auke forsvarsbudsjettet sitt med 54 pst. i 2021, og Storbritannia aukar forsvarsbudsjettet med 4 mrd. pund i året, altså ein plass mellom 46 og 47 mrd. kr. Det er så mykje pengar at ein nesten ikkje greier å seie det høgt.

Meiner verkeleg statsråden at den forsvarsplanen me legg fram i dag, er ein plan som er i takt med den sikkerheitsutfordringa som han sjølv beskriv i sin langtidsplan?

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Det er interessant at Senterpartiet, som ellers lener seg på nasjonale størrelser, norsk innhold, norske varer og norske merkevarer, når det kommer til vanskelige spørsmål, må utenfor grensene for å finne svaret på nasjonale spørsmål.

Utgangspunktet for det svenske forsvarsbudsjettet er altså helt annerledes enn det utgangspunktet vi har i Norge. De hadde bygd forsvaret helt ned. Utgangspunktet for det finske forsvaret er også helt annerledes. Det er et land som er utenfor NATO-alliansen, og bygger helt andre kapasiteter for å forsvare Finland målt mot det vi gjør i Norge, som er en del av alliansen.

Vi har de siste årene jobbet tett med NATO. NATO har endret sitt planverk, sitt konsept. De har tatt oppdraget tilbake til nærområdene, til Nord-Atlanteren. Vi bygger vår strategiske plan på det NATO-planverket som nå foreligger, og vi øver hver dag sammen med våre allierte på NATOs planverk og det nasjonale planverket, og vi bygger en langtidsplan som forsterker akkurat de trekkene.

Audun Lysbakken (SV) []: Jeg må komme tilbake til det som er elefanten i rommet i langtidsplanen, som de fleste helst vil la være å snakke om, nemlig kampflykjøpet og kostnadene for resten av Forsvaret. Jeg vet at forsvarsministeren nå vanligvis vil svare at det er ikke sikkert at anslagene i budsjettet slår til, og at det kommer an på valutasvingninger. Det er helt sant, men siden han selv har lagt fram et budsjett som antyder at kostnadsrammen for kampflykjøpet kommer til å sprekke, henger jo det som en ganske mørk skygge over arbeidet med denne langtidsplanen. Hvis det skulle slå til, må regjeringen ha en plan for hvordan den regningen skal dekkes inn, og hvordan en skal unngå at det blir en enorm belastning, særlig for Hæren og Sjøforsvaret.

Derfor er mitt spørsmål ganske enkelt: Hvis kostnadsrammen for kampflykjøpet sprekker, hva av de tingene som i dag vedtas, skal skrinlegges?

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Dette er en interessant, viktig og gjentagende debatt i denne salen.

Den modellen man valgte i 2012, da vi bestemte oss for å kjøpe F-35, for valutakontroll og valutarapportering, sånn at regjeringen kunne rapportere til Stortinget hvordan stoda var, er sånn at man plukker en periode, så følger man dollarkursen da, og så bruker man den som en referansekurs for prognosene i budsjettet. Den perioden er satt, og i budsjettet for 2021 er dollarkursen satt til 10,49. Hvis vi hadde brukt den prognosen i begynnelsen av november måned, hadde dollarkursen vært litt over 9, og vi hadde altså sett helt andre tall.

Dette er en mekanisme som er lagt inn rett og slett for at vi skal rapportere til Stortinget hvordan prosjektene går. Jeg har også sagt i denne salen til representanten Lysbakken at vi nå jobber med Finansdepartementet for å finne en måte å ta den belastningen bort fra langtidsplanleggingen i Forsvaret på og heller la finanskompetansen jobbe med de mekanismene. Men vi har som sagt rapportert, og har god kontroll på det.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Martin Kolberg (A) []: Forsvarets evne og kraft til å utføre sitt oppdrag forutsetter en sterk og velorganisert organisasjon, en organisasjon med kompetanse i egne rekker, som klarer alle de ofte uforutsette utfordringer som oppstår i byggingen av et forsvar, som selvfølgelig spesielt krever mye oppmerksomhet og kompetanse i krise, for ikke å snakke om i krig. Denne kompetansen og organiseringen er også en avgjørende forutsetning for moderniseringen av Forsvaret i vår egen tid, hvor den teknologiske utviklingen hele tiden og i raskt tempo krever innovasjon og dynamisk organisasjonsutvikling – dette for hele tiden å kunne svare på det som er Forsvarets oppdrag.

Arbeiderpartiet markerer derfor tydelig i innstillingen motstand mot den omfattende privatiseringen som det nå legges opp til av oppgaver som tidligere har vært underlagt og løst av Forsvaret selv. Forsvaret har valgt å kalle det for – eller departementet har valgt å kalle det for – strategisk samarbeid, men det er ren og skjær privatisering. Arbeiderpartiet har i alle de årene vi har ledet Forsvaret, gjennom regjering, aldri vært imot at Forsvaret skal kjøpe tjenester, og vi er selvfølgelig ikke imot et samarbeid med det private næringsliv på prinsipielt grunnlag. Det har vi aldri vært, og det er vi heller ikke i dag.

Men det er ikke det vi snakker om her, for det vi ser i denne langtidsplanen, er en sterk og tydelig utvikling i retning av at Forsvarets organisasjon blir gjort så avhengig av private tjenester at Forsvaret selv mister kompetanse og dermed kunnskap nok til å trygge og styre egen organisasjon på en riktig og relevant måte.

Dette er alvorlig. Det er alvorlig fordi regjeringen i sitt forslag til langtidsplan ikke synes å se på disse problemene og denne utviklingen og hva det vil kunne skape med tanke på Forsvarets egen stabilitet. Det er det denne saken handler om, for det vi ser gjennom det som ligger i den gradvise utviklingen av Forsvarets organisasjon, er at det svekker beredskapen og også på sikt tydelig kan svekke vår forsvarsevne. Reparasjoner og tilgang på reservedeler og andre merkantile tjenester blir i så sterk grad gjort avhengig av private leverandører og aktører at Forsvaret kan miste sin styringsevne.

Arbeiderpartiet har tidligere advart veldig tydelig mot denne utviklingen. Jeg gjentar denne advarselen her nå.

Det er jo en velkjent og tydelig konflikt mellom Arbeiderpartiet og høyrepartiene om privatisering og såkalt konkurranseutsetting i samfunnet i sin alminnelighet, om den såkalte balansen i samfunnet mellom offentlige tjenester og de private. Jeg mistenker selvfølgelig at denne underliggende ideologiske føringen er driveren for regjeringen og høyrepartiene også her. Det som imidlertid her er viktig å få sagt, er hvilke alvorlige konsekvenser dette har, noe som altså ikke drøftes tilstrekkelig i langtidsplanen.

Andre representanter har allerede vært inne på dette, men jeg vil trekke fram tre punkter i forlengelsen av det jeg nå har sagt.

Først bare en liten sidesetning: Jeg ser i mediene at Forsvaret nå begynner å bli redd for å ta inn soldater som har foreldre som kommer fra andre land, at man er nødt til å sette inn betydelige nye sikkerhetstiltak for å hindre at folk som er norske statsborgere, og som gjerne vil tjenestegjøre i Forsvaret, ikke får lov fordi de har foreldre i andre land, at de kommer fra andre land. Det er visst vanskelig å sjekke det. Det er det selvfølgelig, i og for seg respekterer jeg det synspunktet. Men spørsmålet om sikkerhetsklarering av personell fra private firmaer som skal utøve sensitive reparasjoner og delta i sensitive operasjoner, blir altså ikke framhevet som et problem. Det er det åpenbart, og det er merkelig at regjeringen ikke drøfter dette prinsipielle spørsmålet i langtidsplanen og tar dette alvorlig.

Så er selvfølgelig det tunge prinsipielle spørsmålet, som også har vært løftet her tidligere: Hva gjør man med sivilt personell i krise- og krigssituasjoner hvis man er helt avhengig av at de deltar, og dermed kommer de inn som militært personell? Den problemstillingen forsøker regjeringen å gå rundt. Vi er nødt til å drøfte dette. Det er derfor vi foreslår i innstillingen at dette må regjeringen komme tilbake til, og vi foreslår at alle såkalte kontrakter med private selskaper legges i frys inntil Stortinget har sagt sin prinsipielle holdning langs disse dimensjonene som jeg her nevner.

Så er det nevnt, og jeg sier det en gang til, denne spesielle privatiseringen av renholdet. Her er jo den ideologiske driveren ute og går for fullt. Jeg synes at det norske forsvaret virkelig burde tenke i retning av at man skulle ta vare på sitt eget personell, og ikke sette i gang privatisering, som er såkalt billigere. Men komiteen har ikke mottatt dokumentasjon på at så er tilfellet. Vi har ikke mottatt det. Departementet klarer ikke å bekrefte at dette er så veldig mye billigere. Det blir kanskje noe billigere på lønnssiden, selvsagt gjør det det, for de som nå må vaske, må vel vaske for mye mindre penger enn de som jobbet der før, og får mye dårligere pensjon. Det der tjener ikke noen til ære, at de som har tjenestegjort i Forsvaret i tiår og gjort en hederlig innsats, skal utsettes for sånt press som dette. Jeg er litt lei meg for at det ikke er flertall for de forslagene som Arbeiderpartiet og SV fremmer på dette punktet.

To andre ting til slutt: Det ene er at dette kanskje, eller formodentlig, er den siste litt brede forsvarspolitiske debatten jeg deltar i som stortingsrepresentant. Da vil jeg bruke tiden til å komme med en refleksjon. Jeg kan bruke aktuelle eksempler her, som Andøya, planleggingen av videreføringen av Andøya. Jeg svarer ikke opp Andøya-saken, men det som nå ligger på bordet når det gjelder spørsmålet om håndteringen. Korvetten er et annet eksempel. Jeg tar bare to dagsaktuelle eksempler nå. At man ikke klarer å planlegge dette ordentlig, forstår jeg ikke. Stortinget stiller seg bak Forsvarets ønske om å nedlegge Andøya, ok, men da må man makte å videreføre det som er intensjonen i vedtaket, nemlig å gi Andøya de rettighetene de har med tanke på arealdisponeringen som nå er til disposisjon. Jeg forstår det ikke, og jeg sier – i den grad noen i det hele tatt bryr seg om hva jeg mener – at dette aksepterer jeg ikke. Jeg forstår ikke at vi stadig skal få eksempler på at Forsvaret, etter at man har vedtatt ting, ikke følger det som skal følges, og at planleggingen ikke er god nok. Nå bruker jeg bare dette som et eksempel, men jeg har massevis av eksempler, for jeg har en historie med Forsvaret helt tilbake til 1995–1996, da jeg var statssekretær i Forsvarsdepartementet. Jeg kjenner igjen dette, og her har det altså ikke blitt bedre. Dette har ikke noe direkte med statsråden nå å gjøre, men det har noe med hele vesenet å gjøre, noe som jeg ikke aksepterer.

Det aller siste jeg skal si, er: Jeg ikke har hørt representanten Borchs uttalelser før jeg hørte det nå i salen, men jeg vil bare si om det til slutt at det selvfølgelig ikke er saklig fra Borchs side. Det andre som er å si, er at merknaden fra Senterpartiet ikke hadde ført til noe annet enn det som er flertallsmerknaden, det er helt sikkert.

Michael Tetzschner (H) []: Jeg vil også begynne med å takke vår komitéleder og saksordfører for godt arbeid, og for at alle komiteens grupper – de som ønsket det selv i hvert fall –kunne bli inkludert i et saklig samarbeid om det vi kunne være sammen om. Det var ikke til hinder for at de enkelte grupperingene har hatt gode muligheter til å få frem sine særstandpunkter der flertallet arbeidet seg frem til en helhetlig langtidsplan som også samler et bredt flertall i denne sal. Jeg vil si det er en styrke for Stortinget og parlamentarisk samarbeid når vi kan arbeide slik. Så får vi leve med at et av medlemmene syntes det var mer interessant å ikke delta i alle de uformelle arbeidsmøtene og heller appellere til oss gjennom mediene, der vi også fikk gjenfortalt hva vi hadde ment, og av og til hva vi ikke hadde ment – litt brudd med den gode samarbeidsholdningen vi ellers hadde. Det er synd, for det kan også være at Senterpartiet med det marginaliserte seg fra en bredere innstilling – men det er et valg som de selvfølgelig er suverene til å ta.

Særlig ett tema ble viktig under komitébehandlingen, ikke minst med en tett kommunikasjon med forsvarsministeren underveis. Det var at vi nå i forståelse med regjeringen utmynter et klart flertall her i salen for at Norge skal bli med i European Defence Fund, EDF, eller på norsk: Det europeiske forsvarsfondet. Vi finner at dette harmonerer godt med regjeringens egen europastrategi for 2018–2021 og arbeidsprogrammet for samarbeidet med EU, der det å sikre norsk forsvarsindustri gode vilkår ble omtalt som en av prioritetene. Da understreket regjeringen hvor viktig det er å sikre norsk forsvarsindustri markedsadgang i Europa. Så kan man spørre: Men har vi ikke det automatisk, vi er jo med i EØS og har tilgang på alle EU-landenes offentlige konkurranse, osv.? Det er bare det at innenfor forsvarssektoren og forsvarsanskaffelser har alle land betinget seg unntak fra denne konkurranse- og anbudstenkningen. Det betyr at hvis man skal inn her, må man ha andre arrangementer fordi EØS-avtalen på dette punktet ikke gir oss adgang. Da må det mer forpliktende samarbeid til for å sikre forsvarsindustrien den markedsadgangen vi ønsker.

Forskning og utvikling på tvers av landegrensene er et viktig tiltak for å bryte ned disse handelsbarrierene og for å sikre en bedre utnyttelse av midlene på forsvarsområdet. Så hvis Norge skal styrke den industrielle kompetansen i Forsvaret, som vi så gjerne vil, må vi i større grad samarbeide med andre nasjoner om utvikling av materiell, slik vi gjør med Tyskland om ubåter og missiler, og som EDF skal legge til rette for på et overordnet europeisk nivå.

Forsvarsindustrien er avhengig av en ekstra inngangsportal for å delta i europeiske forsknings- og utviklingsprosjekter sammen med europeiske allierte. Konsulentselskapet BDO har på oppdrag fra Forsvarsdepartementet anslått at et norsk utenforskap til EDF kan bety bortfall av 60 pst. av vår våpeneksport til EU, og 40 pst. av all vår eksport av forsvarsmateriell går i dag til EU-land.

Regjeringens bevisste arbeid for å holde døren åpen til EDF har gitt oss denne muligheten. Den 28. september i år besluttet EUs medlemsstater at Norge, som eneste ikke-medlem, skal få anledning til å delta i forsvarsfondet. Da må vi jo benytte den anledningen.

Europakommisjonen har foreslått å sette av omkring 7 mrd. euro i perioden frem til 2027. Norges andel av dette antas å bli ca. 2 mrd. kr for hele syvårsperioden. Det samme konsulentselskapet, BDO, har også gjort en beregning av de økonomiske gevinstene. De er på om lag 3 mrd. kr. I tillegg kommer alle de politiske og sikkerhetspolitiske argumentene for å være med i et forsterket europeisk samarbeid, en forsterket europeisk komponent i NATO, som også våre transatlantiske alliansepartnere ønsker seg. Da er vi veldig glade for at vi kunne utmynte i et romertallsvedtak, XXIV, en marsjordre om at Norge blir med i EDF.

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) []: Jeg vil også begynne med å takke –forsvarsministeren først, for en aktiv deltakelse i de diskusjoner vi hadde når det gjaldt å avklare en del problemstillinger da vi diskuterte det sammen. Det synes jeg var veldig nyttig. Dessuten ga han i hvert fall inntrykk av at han har makt over sitt eget embetsverk, noe som de færreste statsråder har. Han kom faktisk med en del innrømmelser. Jeg vet ikke om han hadde støtte bakover, men han var i hvert fall tydelig i diskusjonene.

Jeg vil også takke saksordføreren/komitélederen for en veldig dyktig måte å lede møtene på, veldig inkluderende – det setter jeg stor pris på.

På side 11 i langtidsplanen listes Forsvarets ni oppgaver opp, og det er faktisk bare nevnt i en av dem at man skal drive med internasjonalt samarbeid eller internasjonale operasjoner. Man kaller det fredsinitiativer fra FN. Da er det litt underlig at det er det som er hovedfokuset nesten alltid når vi snakker om Forsvaret, nemlig at Forsvaret er ute. Hva som prioriteres i Forsvaret – jeg har også nevnt det for forsvarsministeren før – er også litt underlig, for alt prioriteres samtidig: forsvaret av Norge, samarbeidet i NATO, nordisk samarbeid, samarbeid i EU, baltisk samarbeid, samarbeid i FN. Men dersom man prioriterer alt, prioriterer man ingenting. Det må man tørre å gjøre i fremtiden, nemlig å prioritere noe og si nei til noe. Jeg har inntrykk av at vi skal være med på absolutt alt, men det trenger vi faktisk ikke. Vi skal fokusere på NATO og forsvaret av vårt eget land.

Da fokuseres det sikkert også feil, for det er ikke sikkert at norske militære styrker i dag hører hjemme i Afghanistan – 20 år etter 9/11. De soldatene som nå er der fra amerikansk side, var ikke født engang i 2001, i hvert fall noen av dem. Det sier jo litt: Vi kan ikke være et sted til evig tid. På et eller annet punkt – når Al Qaida-lederen er tatt, eller når Taliban er nedkjempet – må vi si at seieren er vår, nå drar vi hjem. Hvis vi skal fortsette sånn, vil det alltid være ulike grupper i Afghanistan som vi ikke klarer å bekjempe, og som vil være en unnskyldning for å fortsette å være der.

Vi er i Irak, i Jordan og i Libya. Når er det vi egentlig skal gi oss med disse tingene? I motsetning til hva representanten Moxnes sa – han hadde fasiten fra gamle dager – at amerikanerne er krigshissere, er amerikanerne på vei ut av disse konfliktene. De vil ikke være med på disse konfliktene lenger, de ser ikke fordelene ved at deres egne soldater blir slaktet ned for fote i land de egentlig ikke har noen slags kjennskap til eller kunnskap om. Det synes jeg at også Norge burde tenke på. Vi må se fremover – hva er det Forsvaret skal gjøre? Derfor er det viktig med en forsvarskommisjon som skal se om det egentlig er gunstig for Norge å delta i alle disse internasjonale operasjonene, som stadig færre vil være med på.

Hvilket ansvar har vi i disse landene i det hele tatt? Har ikke alle land et ansvar for å rydde opp i sitt eget land? Og hva gjør egentlig vestlige stater i disse landene? Det er en unnskyldning for at de ikke klarer å rydde opp selv. Dessuten skapes det også flyktningestrømmer på bakgrunn av at vi er der. Det er ingen god løsning, og vi må snart forstå at dette ikke kommer til å gå. I fremtiden kommer vi ikke til å være der uansett. Nå kan vi ta en «lead» i NATO for sammen med USA å se hvordan vi skal komme oss ut av disse konfliktene.

Så til Det europeiske forsvarsfondet: Det var litt interessant å lytte til representanten Tetzschner, for han var veldig opptatt av dette forsvarsfondet. Dette var noe av det aller siste vi ble enige om, etter press fra Fremskrittspartiet, at vi skulle tvinge regjeringen inn. Da er det litt spesielt at en representant for det største regjeringspartiet sier at dette er noe de har kjempet for lenge. Jeg er klar over at man har drevet med diplomati i Brussel, men man hadde ikke pengene. Og jeg må si at hvis man ikke har 2 mrd. kr etter åtte år når man betaler 1 mrd. kr per F-35, da er det noe galt med prioriteringene i statsbudsjettet. Jeg forstår ikke at det er mulig å ha så store vanskeligheter med å finne de to milliardene på åtte år når man klarer å finne 1 mrd. kr til hvert eneste kampfly. Det er mulig at kampflyene var for dyre, som noen har sagt, men det er i hvert fall det som er prisen i dag.

Forsvarsindustrien vil ved å være med på dette videreutvikle en høyteknologisk industri, men da må de være i et samarbeid, og samarbeid i Europa er viktig. Det har ingenting med EU å gjøre. Vi har fått lov til å være med på noe. Det er ikke EU som sitter på toppen og styrer; det er faktisk landene selv som gjør det, forsvarsindustrien gjør det, teknologiske eksperter gjør det – de som kan det, gjør dette. Det er ikke slik at EU er en paraply over, og at alt tilhører EU. Det er ikke slik. Det er nasjonalstaten som styrer dette, nasjonalstaten som spytter inn penger, nasjonalstaten som driver med FoU, nasjonalstaten som driver med teknologisk utvikling – og det får «spin off»-effekter for resten av industrien og for høyteknologi.

Dette er et ekstremt godt tiltak, som ikke er slik som når man putter masse penger inn i EU som blir borte. Dette er penger vi får tilbake; det er utgifter til inntekts ervervelse. Det er bra for industrien. Det er egentlig skandaløst at vi sitter og diskuterer noe som vi virkelig kan få noe igjen for, som virkelig kan skape arbeidsplasser, og som virkelig gjør at vi kan gå ut i valgkampen og si: Se hva vi fikk til! Den lille hjørnestensbedriften i den delen av landet er nå reddet fordi de ble underleverandør til Kongsberg Gruppen, Nammo eller hvem det skulle være. Det er jo helt genialt! Vi burde ikke sitte og diskutere det engang. Vi burde bare si at dette er noe vi slutter oss til.

Så jeg er glad, på vegne av Fremskrittspartiet, for at vi har fått dette fondet på plass. Det skal jeg fortelle mange ganger.

Ingjerd Schou (H) []: Først vil jeg takke forsvarsministeren og regjeringen for en godt framlagt og gjennomarbeidet langtidsplan, og i tillegg vil jeg også takke for utsøkt, godt komitéarbeid av komitéleder Huitfeldt.

Den nye langtidsplanen for forsvarssektoren er en god plan som vil styrke Forsvaret betraktelig de neste årene. Planen legger opp til en betydelig vekst i forsvarsbudsjettet de neste åtte årene – mer enn 2 mrd. kr årlig gjennom en åtteårsperiode. Det gir oss et gradvis sterkere forsvar og på sikt mer enn 6 000 flere ansatte, vernepliktige, de som er i førstegangstjeneste og reservister i Forsvaret.

I en tid preget av økt global og regional spenning er det også avgjørende at vi fortsetter det gode arbeidet med å styrke Forsvaret. Siden 2013 har regjeringen gradvis styrket Forsvaret, steg for steg, og vi har i takt med dette fått et forsvar med stadig bedre reaksjonsevne, kampkraft, men også utholdenhet. Det er vår jobb å garantere landets sikkerhet og innbyggernes trygghet. Dette er et evig og konstant ansvar som påhviler landets folkevalgte uansett partifarge. Og vi skal ta dette ansvaret på det aller største alvor.

Den nye langtidsplanen for forsvarssektoren er den første på flere tiår som vesentlig øker Forsvarets størrelse. De neste årene skal det opprettes flere nye stående avdelinger i Forsvaret, bl.a. i Brigade Nord og i spesialstyrkene. Dette gir oss et mer kampklart forsvar i en mer urolig tid.

I den nye langtidsplanen for Forsvaret opprettes det for første gang på mange år nye reserveavdelinger i Forsvaret, og slike avdelinger har Forsvaret knapt hatt siden mobiliseringsforsvaret ble avviklet for nærmere 20 år siden. På det sentrale Østlandet opprettes det nå flere nye mobiliseringsavdelinger, en ny militærpolitibataljon, en ny tung ingeniørbataljon, en ny bataljon for alliert understøttelse og et nytt CBRN-kompani for håndtering av bl.a. kjemiske, biologiske og kjernefysiske trusler.

De nye avdelingene kommer i tillegg til den allerede vedtatte opptrappingen i Finnmark med den nye bataljonen i Porsanger og oppbyggingen av grensevakten. Det er gledelig å se at nye avdelinger skal opprettes de neste årene, og at flere med dette får en sterkere tilknytning til Forsvaret selv om de ikke tjenestegjør i Forsvaret til daglig. Dette bidrar på en svært god måte også til å sikre Forsvarets forankring i det norske folk.

Mer enn 10 000 reservister inngår i dag i Forsvarets struktur utenom Heimevernet, og i tillegg kommer selvsagt alle landets 40 000 heimevernssoldater. De neste årene blir det sammenlagt flere reservister. Det er gledelig. Det er også svært gledelig at antall vernepliktige i førstegangstjeneste skal øke betydelig de neste årene, fra mellom 7 000 og 8 000 til nærmere 11 000 årlig. 3 000 flere unge menn og kvinner skal altså årlig avtjene sin verneplikt gjennom førstegangstjenesten.

Vernepliktsinstituttet er selve grunnlaget for Forsvarets forankring i folk, og en såpass betydelig økning i antallet som avtjener sin plikt for landet, sikrer også at forsvaret vårt forblir et folkeforsvar. Dette er svært viktige og gledelig grep.

Så vil jeg også understreke Forsvarets betydning i mitt eget hjemfylke. Også her foregår det viktige forsvarssatsinger, på Rygge flystasjon. Den nye langtidsplanen for forsvarssektoren understreker Rygges betydning for Forsvaret og basen får tilbake sitt gamle navn – Rygge flystasjon – og blir en av Luftforsvarets tre viktige baser.

I 2018 opprettet regjeringen 134 Luftving på Rygge med ansvar for bl.a. 335 skvadron og Hercules-flyene. I fjor ble helikoptrene på Rygge organisert i en ny avdeling, kalt SOAS 339 Skvadron – Special Operations Aviation Squadron. Helikoptrene på Rygge er med dette en egen komponent under Forsvarets spesialstyrker sammen med Forsvarets spesialkommando og Marinejegerkommandoen.

Særlig viktig er Rygge dermed for vår nasjonale antiterrorberedskap. Som hjemmebase for Bell-helikoptrene er Rygge avgjørende for at Forsvarets spesialstyrker og politiets beredskapstropp hurtig kan rykke ut og stanse alvorlige anslag mot landet eller pågående livstruende vold. Fra 2024 vil regjeringen dessuten anskaffe nye og bedre helikoptre til spesialstyrkene, også de nye helikoptrene, for Rygge flystasjon på sin hjemmebase.

Presidenten: Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Cecilie Myrseth (A) []: Tilstedeværelse i nord har alltid vært en viktig del av Arbeiderpartiets forsvarslinje. Det blir bare viktigere. Vi lever i en urolig verden, og da vil jeg si at sikkerhet og dialog går hånd i hånd. Ikke minst er det viktig i krevende tider. Derfor er jeg stolt av partiet, som både er for et sterkt forsvar i hele landet og spesielt ønsker å styrke nord. Vi er også nordområdepartiet. Det er også viktig, for disse tingene henger nøye sammen.

Et moderne forsvar, en moderne hær, trenger helikopterstøtte. Hæren trenger dedikerte helikoptre. Det mener Arbeiderpartiet, og det har vi jobbet for lenge. Vi har også vært uenige med regjeringen, som lenge har villet fjerne alt som har vært på Bardufoss når det kommer til helikopter.

Det eneste som skaffer Hæren dedikerte helikopter, som skaffer oss helikopterstøtte på Bardufoss, er et flertall i Stortinget. Derfor har det vært et ufravikelig krav fra Arbeiderpartiet i de samtalene som har vært, at det nettopp må på plass. Det er en viktig seier. Det er mye vi også er misfornøyd med, men dette er en seier. Det er viktig å feire de viktige seirene. Det er et bredt flertall som nå står bak dette.

Jeg må si jeg er litt forundret over den uenigheten som ser ut til å bli konstruert når det kommer til de forslagene som foreligger. Min til vanlig så gode kollega Sandra Borch har hatt et veldig overraskende utspill om at det forslaget som ligger her, er tomme løfter som fører folk bak lyset, mens det andre forslaget som ligger her, som er ca. identisk, skal bidra til helikopter på Bardufoss. Det ene forslaget sier at man skal «anskaffe nye helikoptre til dedikert helikopterstøtte for Hæren», med «en skvadron på Bardufoss», det andre sier «utvide kjøpet med dedikerte helikopter til Hæren», med «ein eigen skvadron basert på Bardufoss». Altså – det er ganske identisk! Så hvordan det ene kan være tomme løfter og det andre skal sikre dette, forstår jeg ikke. Det er interessant å spørre representanten Navarsete om hun er enig med representanten Borch i hennes uttalelser. Det innlegget som kom her, kunne nesten tilsi at hadde man bare skrevet det på nynorsk, hadde det vært greit, for da hadde man kunnet se hvem som hadde forslaget. Men nå er det vel også sånn at Navarsete gikk fra forhandlingene før man hadde blitt enige om man skulle skrive det på nynorsk eller på bokmål.

Det som er viktig er: Tillit til vedtaket handler om hvem som skal gjennomføre det. I 2024 er det forhåpentligvis en rød-grønn regjering, som jeg har full tillit til.

Margunn Ebbesen (H) []: Aldri mer 9. april. Jeg har ikke opplevd krigen, jeg har ikke engang foreldre som kunne fortelle meg noe om krigens opplevelser. Men historiene har jeg med meg allikevel. Det er nok til at jeg kan gjenta: Aldri mer 9. april.

De fleste skjønner at sikkerhetssituasjonen og utfordringsbildet har endret seg fra 1940, og at den hele tiden er i endring. Da må også politikere være i stand til å endre sine politiske innganger og ta inn over seg dagens og framtidens forventede sikkerhetsbilde når politikk utformes. Vi har et godt samarbeid med NATO, men Norge må også selv ta større ansvar for sitt eget forsvar og sin sikkerhet samtidig som alliert støtte og samarbeid blir stadig viktigere.

De siste årene med Høyre i regjering er Forsvaret i Nord-Norge blitt styrket, og denne styrkingen fortsetter ytterligere gjennom denne enigheten om langtidsplanen. Og hva er vel mer naturlig enn at nordområdene med sin strategiske betydning også sikres en god forsvarsoppbygging?

Jeg ønsker også å takke Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, som tar ansvar og har bidratt til en bred enighet i lag med regjeringspartiene her på Stortinget om denne viktige langtidsplanen. Men det er trist å oppleve at Senterpartiet nok en gang stiller seg på sidelinjen og er lite konstruktive til å være med på viktige løsninger for landet vårt.

Jeg ønsker videre å løfte fram noe av det som her er prioritert for Nord-Norge. For som sagt vil Forsvaret vokse kraftig i nord de neste årene, fra Kirkenes og videre sørover. En slik opptrapping av Forsvaret i nord har ikke skjedd siden 1980-tallet. Totalt skal Forsvaret de neste årene vokse med 6 200 ansatte, soldater og reservister, og mye av dette kommer i nord. Garnisonen i Sør-Varanger får økt størrelse og slagkraft når den nå styrkes med et ekstra jegerkompani. Det opprettes en helikopterskvadron på Bardufoss, og den får nye helikoptre fra 2024 og utover. Det opprettes en ny maritim innsatsskvadron i Marinejegerkommandoen med utgangspunkt i Ramsund orlogsstasjon. I tillegg har vi i statsbudsjettet for 2021 lagt inn 1,3 mrd. kr til forsvarssektorens eiendoms-, bygge- og anleggsprosjekter i Nordland.

Til slutt: Jeg er veldig fornøyd med at påvirkning nytter. Nordland Høyre har jobbet for å få et tydelig avtrykk av Forsvaret også på Helgeland. Med den store oppbyggingen av Forsvaret i nord må også Nord-Norges kvinner og menn rekrutteres inn. Flertallet, med regjeringspartiene, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, ber derfor regjeringen om å utrede hvorvidt Drevjamoen kan være rekruttskole, både for HV og for Hæren. Jeg ser fram til denne utredningen og håper at vi framover kan se mer forsvarsaktivitet også på Helgeland.

Geir Adelsten Iversen (Sp) []: E-tjenesten er av stor betydning for løsningen av de pålagte forsvarsoppdragene. Dette er små miljøer som arbeider tett sammen for å holde seg oppdatert på utviklingen. Det maritime overvåkningsmiljøet på Andøya har vært viktig. En splitting av miljøene der vil over tid svekke fagkunnskapen hos personellet og være forskjellen mellom suksess og fiasko.

Evenes er og blir uegnet og vil fort bli et milliardsluk, kanskje helt på linje med Mongstad. Det er åpenbart for enhver at Andøya er mulighetenes flystasjon, mens Evenes har mange alvorlige begrensninger. Nå kan været være hardt på Andøya, men den har tross alt en tverrstripe. Under besøk av et P-8 på Andøya ble andrepiloten spurt om de hadde regnet på begrensningene ved takeoff fra bane 17 på Evenes. Han svarte at de hadde gjort et raskt overslag og kommet til at de ikke ville kunne ta av på bane 17 med full operativ last.

Kystvakta og behovet for egen helikopterkapasitet tok jeg opp i 2018. Vi konstaterte da at vi hadde svekket handlingskraft for Kystvakta på grunn av situasjonen. Kystvakta er et utrolig viktig redskap for å holde orden og kontroll med de rike ressursene som vi er satt til å styre. Her må alt være på stell.

Jeg har snakket litt med folk i Sør-Varanger og Porsanger, som også har fått en del forsvarsaktivitet. Porsanger mangler infrastruktur til den nye aktiviteten der. Boligmassene er revet vekk før en har bygd nytt, så det er mangel på boliger og lagerplass. Ved GSV mangler man også boliger. En ønsker at folk som jobber på GSV, skal bosette seg i Sør-Varanger og bidra, slik at det blir liv og røre der.

Per-Willy Amundsen (FrP) []: I noen store, tunge og viktige saker for nasjonen er det avgjørende at man står sammen og finner felles minste multiplum, finner frem til flertall som gagner nasjonen. Det sier jeg fordi langtidsplanen for Forsvaret nettopp er et eksempel på det. Fra Fremskrittspartiets side skulle vi gjerne brukt enda mer penger på Forsvaret. Vi skulle gjerne hatt en enda tydeligere styrking av Forsvaret i tiden som kommer, men det er også viktig at man tar ansvar og er med på å løfte Forsvaret og skaffe det grunnlaget i denne sal som er nødvendig for faktisk å gjennomføre en styrking av Forsvaret. Da er det lett å stille seg totalt på sidelinjen, slik Senterpartiet gjør, kun for å drive ren opposisjonspolitikk mot de enigheter som man klarer å komme frem til.

Bardufoss flystasjon – endelig blir det flertall for å etablere en helikopterskvadron der. Det er et eksempel på et viktig gjennomslag som Fremskrittspartiet, sammen med resten av opposisjonen minus Senterpartiet, fikk med seg regjeringspartiene på. Det er vel ingen stor hemmelighet at regjeringen ikke ønsket det. Regjeringen har i to runder lagt frem en langtidsplan som overhodet ikke la til rette for det, men som pekte mot fortsatt nedbygging av Bardufoss. Men vi fikk dratt med oss regjeringspartiene. Vi fikk til et flertall. Hadde vi hatt med oss Senterpartiet i den folden, hadde det kanskje vært enda lettere. Da hadde det kanskje skjedd tidligere, og da hadde kanskje gjennomslaget vært enda tydeligere.

Men jeg registrerer at vi har et senterparti som er mer opptatt av å fremstille det jeg nesten vil karakterisere som «fake news», beskylde andre for å være uansvarlig og komme med tomme løfter, mens de selv liksom har et blankpusset våpen. Påstandene som kommer frem i Nordlys i dag, i Nordnorsk debatt, er ganske spesielle, for forskjellen mellom det å ha tomme løfter og det å ha reelle løfter er altså ett ord – mellom ordet «anskaffelse» og ordet «kjøp». Flertallet i denne sal går inn for anskaffelse av nye helikopter, mens Senterpartiet snakker om kjøp av nye helikopter. Det flertallet vedtar neste gang Stortinget voterer, blir anskaffelse, men det er liksom uansvarlig eller ikke troverdig fordi man skal bruke ordet «kjøp».

Det er rent politisk spill. Senterpartiet driver et uverdig politisk spill om norsk forsvarsevne. Jeg hadde trodd bedre om Senterpartiet, men i denne saken har de til fulle vist hva de er: reinhekla populister som tydeligvis har lært mye av Trump.

Tage Pettersen (H) []: Da Solberg-regjeringen tok over, startet et langsiktig arbeid med å styrke Forsvaret, og det ser vi resultatet av i dag. De borgerlige partiene prioriterte å ta igjen vedlikehold, fylle opp igjen med reservedeler og øke aktiviteten. Bemanning og aktivitet ble styrket, og det ble anskaffet strategiske kapasiteter. Grunnmuren ble reparert, som Hårek Elvenes pleier å si. Regjeringen fortsetter satsingen på Forsvaret i planen vi debatterer i dag.

I starten av dette året hadde jeg gleden av å delta på Sjefskurset ved Forsvarets høgskole sammen med presidenten, og en del av kurset var rundreise hvor vi besøkte de ulike våpengrenene. Historiene vi ble fortalt der, stemmer med det bildet statsråden også tegner: bedre materiell, mer materiell, mer øving og relevant utdanning og trening. Så er det selvfølgelig alltid mye som kan bli bedre, og i denne langtidsplanen bedrer vi reaksjonsevnen og utholdenhet og gjør den nasjonale forsvarsevnen mer robust. Vi ser også statssikkerheten og samfunnssikkerheten i en bedre sammenheng.

Personell er Forsvarets viktigste ressurs. Derfor er jeg glad for at regjeringen øker bemanningen i Forsvaret. I inneværende langtidsplan er det flyttet personell fra kontor og til operativ aktivitet. I den nye langtidsplanen økes bemanningen med 2 200 årsverk og 3 000 vernepliktige innen 2028. Men en styrking av Forsvaret handler om mer enn kun størrelsen. Vi er helt avhengige av rett kompetanse og de riktige menneskene ansatt. Den allmenne verneplikten gir Forsvaret mulighet til å velge de best kvalifiserte og mest motiverte kandidatene til tjeneste, uavhengig av kjønn. Verneplikten er faktisk med på å gjøre norske soldater til noen av verdens aller beste.

Som Østfold-representant må jeg innom helikopter. I Gjørv-kommisjonens rapport ble det etterlyst en kontraterrorkapasitet hos spesialstyrkene, og derfor vedtok man å flytte helikopter fra Bardufoss, slik at man har 3 helikopter igjen der og 15 på Rygge. Dette var en helt nødvendig kraftsamling av skrog og besetninger for å gi spesialstyrkene økt operativ evne. Dette er en viktig ressurs for hele landet.

Spesialstyrkene foreslås nå styrket med økt bemanning og ikke minst med ny helikopterkapasitet. Jeg er glad for at regjeringen i dag får tilslutning til å kjøpe inn nye helikopter samtidig som man nå sikrer helikopterstøtte til Hæren i en skvadron på Bardufoss.

For få år siden var Rygge truet av kraftige kutt både i personell og oppgaver. Med den nye langtidsplanen peker utviklingen nå i stedet oppover, og Rygge flystasjon blir en av Luftforsvarets tre viktigste baser.

Hanne Dyveke Søttar (FrP) []: Som representant for Nordland, fra Mosjøen i Vefsn kommune og med aner fra Blåfjell i Drevja, er det nok ingen overraskelse at jeg vil si litt om Drevjamoen og muligheten for en todelt rekruttskole, der vi ønsker alle rekruttene fra Trøndelag og nordover velkommen.

Debatten rundt en todelt rekruttskole har vært merkelig. Jeg kan ikke huske at det har skjedd før at en statsråd har skrevet utallige leserinnlegg i lokalavisen, og levert intervju gang etter gang, for å vise sin sterke motstand mot et godt lokalt initiativ som kommer hele landet til gode. Og argumentene er bl.a.:

  • Terningmoen ligger sentralt på Østlandet. Det gjør at de fleste rekruttene har mulighet til å reise dit uten å måtte ta fly.

  • Drevjamoen ville koste mye mer å pusse opp og også gi større reiseutgifter.

  • Terningmoen er valgt fordi det allerede er en base som er i bruk, som har svært god infrastruktur og kapasitet til videre utvikling.

Dette er argumenter som ikke er underbygget med tall eller annen dokumentasjon. Samtidig kunne vi senest i september lese at da de nye rekruttene i Garden skulle starte på tjenesten i høst, gikk ikke regnestykket opp. Man hadde kalt inn for mange soldater. Det var ikke sengeplass til alle, og rekruttene ble lagt i telt, på Terningmoen.

Jeg vil oppfordre alle til å lese rapporten fra Vista Analyse, som viser at en todelt rekruttskole vil gi både økonomiske og miljømessige fordeler for Forsvaret. Både ved billettkostnader og CO2-utslipp kommer Drevjamoen best ut.

I denne rapporten har det blitt lagt til grunn at rekruttene fra Trøndelag og Nord-Norge skal utdannes på Drevjamoen. Det er laget to regnestykker: ett der alle rekruttene reiser til og fra Mosjøen med fly, og ett der de rekruttene som bor lengst unna, reiser med fly til Bodø og videre med tog. I rapporten har man beregnet billettkostnadene for Forsvaret, tidsbruken for rekruttene, totale CO2-utslipp fra flyreiser og togreiser og netto nåverdi av den samlede samfunnsøkonomiske kostnaden over en analyseperiode på 20 år.

Konklusjonen er klar. For begge alternativene vil en todelt løsning gi lavere reisekostnader og et mindre CO2-utslipp enn om alle rekruttene sendes til Terningmoen.

Til slutt vil jeg gi honnør til komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti for at de har satt krav om en utredning om å bruke Drevjamoen som et supplement til Terningmoen. En todelt løsning vil være bra, både for Forsvaret selv og for rekruttene som skal utdannes.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Norge er et ganske lite land, men ligger strategisk viktig plassert her i nord. Våre nærområder er i økende grad en arena for stormaktsrivalisering, og invasjonen av Krim i 2014 markerte en ny sikkerhetspolitisk tid. Russland brukte militær makt mot et naboland i Europa for å nå politiske mål.

Norge står derfor i dag overfor en ny og mer krevende sikkerhetssituasjon, og dette blir påpekt i så å si alle sikkerhetsvurderinger og analyser fra både Politiets sikkerhetstjeneste, Etterretningstjenesten, NATO og Nasjonal sikkerhetsmyndighet. På side 7 i langtidsplanen for Forsvaret skriver regjeringen:

«Ikke siden slutten av den kalde krigen har Norge og våre allierte stått overfor et slikt omfang av samtidige sikkerhetsutfordringer – mot staten, samfunnet og individet.»

Det skriver regjeringen, men det blir med beskrivelsen, for i forhold til de bekymringene som faktisk her slås fast, ageres det dessverre langt fra nok i den langtidsplanen som i dag debatteres. For regjeringen gjør altfor lite for å gi forsvaret vårt de musklene som det trenger. Jeg synes det hele er en tragedie, jeg blir urolig. Regjeringen lytter ikke til forsvarssjefen, og de lytter ikke til innspillene som kommer fra dem som har skoene på.

Vi i Senterpartiet lytter, og vi mener – som dem vi lytter til – at Norge trenger et sterkere forsvar. Situasjonen er så alvorlig at vi virkelig ikke bør fortsette å skyve på oppbyggingen av forsvarsevnen vår. Senterpartiet vil derfor at vi skal gjøre mye de neste fire årene for å styrke Forsvaret. Det handler om å få på plass flere soldater, mannskaper og å kjøpe helt nødvendig utstyr. Vi vil også ha 1 100 flere ansatte, slik at vi har kommet et stykke mot 2024 når neste plan blir lagt fram. Senterpartiet vil i tillegg at Hæren skal få stridsvogner de neste fire årene og egne helikoptre. Dette vil ikke regjeringen være med på.

Vi i Senterpartiet synes det er skikkelig synd, og ikke minst synes vi at det er svært bekymringsverdig at regjeringen ikke tar mer ansvar på sin vakt, men heller bare velger å love et sterkere forsvar først på 2030-tallet.

Sandra Borch (Sp) []: Jeg skjønner at det er mange her som har lest mitt innlegg i Nordnorsk debatt, og debatten til nå vitner jo om at Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet ikke er trygge på det forslaget de har blitt enige med regjeringen om, angående helikopter til Hæren på Bardufoss. Det bar også statsrådens svar preg av, for han vet at det ikke er satt av penger nok til det. Det er jo nettopp det som er hele forskjellen på regjeringen og støttepartiene Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet sett opp mot Senterpartiets forslag. Og så vil jeg minne Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet på hva som skjedde for nettopp fire år siden. For fire år siden trodde også Arbeiderpartiet at de hadde vært med på å redde helikoptrene på Bardufoss. Hva skjedde da? Da ble de fleste av Bell-helikoptrene til Forsvaret flyttet til Rygge.

Så for Senterpartiet er det opplagt at opprustning av Forsvaret er helt nødvendig for å sikre norske interesser og norsk selvråderett. Trusselbildet i både verden og Norge er i rask endring, og det er ingen tvil om at alvoret øker. Vi har i dag en helt annen sikkerhetspolitisk situasjon enn det vi hadde for bare ti år siden, og det krever handling fra storting og regjering, og det krever vilje til å gi Forsvaret de musklene de har behov for. Det synes ikke vi regjeringen og støttepartiene svarer på i denne langtidsplanen.

Senterpartiet vil ha flere soldater og mer personell fra 2021. Både Luftforsvaret, Hæren, Sjøforsvaret og Heimevernet trenger mer personell for å kunne oppnå den operative evnen, trene og øve og mer, samt oppfylle NATOs styrkekrav. Senterpartiet har også vært tydelige på at vi må prioritere nye stridsvogner og nye helikoptre til Hæren, for her er det investeringer som er langt på overtid, og vi har år etter år sett at denne regjeringen nedprioriterer investeringer til Hæren, og konsekvensene av det er underbemanning og et stort etterslep.

Så hva er konsekvensene av regjeringen og støttepartiene Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet sin langtidsplan for de neste fire årene? Jo, det er:

  • ingen flere soldater enn det som lå i den opprinnelige planen til regjeringen

  • ingen stridsvogner til Hæren

  • ingen helikopter til Hæren

  • ikke et større heimevern

  • ingen ny vurdering av Andøya flystasjon

Dette kan ikke Senterpartiet være med på. Vi vil ha et sterkt nasjonalt forsvar som sikrer at Norge skal være NATO i nord. Senterpartiet er utålmodig, og derfor har vi egne forslag med tydeligere satsinger og ikke minst med en vilje til å investere i forsvaret vårt.

Emilie Enger Mehl (Sp) []: I behandlingen av langtidsplanen har det vært en hovedsak som har vært viktig for Senterpartiet, og det er at vi må ha et forsvar som møter de sikkerhetspolitiske utfordringene vi står overfor. Det er det det handler om. Vi skal ha et forsvar som kan trygge Norge, som er sterkt nok, og som har nok folk og utstyr til at vi møter de utfordringene verden rundt oss byr på. Som ferskt medlem av komiteen overrasker det meg at erfarne politikere, som representanten Tetzschner og representanten Elvenes, kritiserer Senterpartiet for å snakke om politikk. Vi har hele tiden sagt at vi ikke får gjennomslag for våre løsninger. Vi vil ha flere ansatte i Forsvaret, vi vil ha investeringer i stridsvogner, i luftvern og i Heimevernet – som ikke de andre partiene ønsker. Da handler det om politikk for oss, og derfor kunne vi ikke bli med på en avtale som resten av komiteen har blitt med på.

Det er også veldig pussig å se i innstillingen at man er såre fornøyd med en enighet som på langt nær møter de utfordringene forsvarssjefen sier vi har. Regjeringen og støttepartiene gjentar beskrivelsen av sikkerhetsutfordringene fra Forsvarssjefens fagmilitære råd, men likevel velger man ikke løsningene som forsvarssjefen anbefaler. For eksempel registrerer Senterpartiet at Høyre nå har fått med seg flere på å framskynde ansettelser på 300 årsverk i 2021. Det er for så vidt vel og bra, men det er jo ikke en seier, for det betyr ingen styrking av personellsituasjonen utover det som Høyre har foreslått i langtidsplanen. Senterpartiet har foreslått en styrking, vi har sagt at vi vil ha 500 årsverk i 2021, og vi vil løfte målet for hele perioden. Vi vil ha 1 100 årsverk i 2024. Det er en styrking. Og når vi ikke kan få gjennomslag for en sånn type styrking, er det ikke noen vits for oss å være med på en enighet som i realiteten er en tragedie for forsvarsevnen vår.

Senterpartiet har også foreslått å bygge opp en lettbrigade sør for å styrke Hæren. Det kunne alle de andre partiene ha blitt med på, det fikk vi heller ikke gjennomslag for.

Det er én positiv ting: Vi er glad for at en samlet komité har gått inn for en rekruttskole på Terningmoen, og at Haslemoen og Drevjamoen skal utredes som et supplement til det. Men det er også viktig for Senterpartiet å understreke at det må bli en konkret utredning av de lokasjonene, ikke bare en skrivebordsutredning i Forsvarsdepartementet. Vi forventer at man tar kontakt med eiere og gjør tilstandsrapporter basert på de faktiske forholdene.

Bengt Fasteraune (Sp) []: Det er et gap mellom trusselvurdering og forsvarsoppgaver i denne planen. Trussel, målsettinger og håndfaste tiltak henger ikke sammen verken i tid eller rom. Planen skal løse oppgavene primært i den første fireårsperioden av langtidsplanen som nå legges fram. Det gjør den fortsatt ikke.

Senterpartiet mener at omstillingen av Forsvaret til et innsatsforsvar i tiårene etter den kalde krigen var nødvendig, og den var riktig, men det gikk for langt. Forsvaret ble marginalisert, det ble for smalt, det ble for lite volum, og man mistet evnen til å operere i forband, noe som er det viktigste med Brigaden. Det kommer svært tydelig fram. Norge må ha et moderne forsvar som inngår i en sterk og troverdig allianse. Dette ville ha en avskrekkende effekt og redusere sannsynligheten for at vi kommer i en situasjon hvor Norge eller alliertes sikkerhet utfordres og må forsvares med militærmakt.

Dagens trusselbilde krever bedre reaksjonsevne, og det krever bedre utholdenhet enn Forsvaret i dag leverer. Oppbemanningen i Forsvaret må forseres kraftig, Senterpartiet vil ha 500 årsverk i 2021, innen 2024 skal det være 1 100 flere årsverk, og innen 2028 skal det være 3 200 flere årsverk i Forsvaret. Utdanningskapasiteten må økes i tråd med planen for oppbemanning. Hæren må styrkes betydelig, og den må styrkes raskt. De har ventet lenge nok – de har ventet lenge nok, det må skje fort. Luftvernet må styrkes gjennom anskaffelse av nye luftvernsystem med langtrekkende luftvernsmissil. Vi har tross alt kjøpt F-35. Neste år må brukes til planlegging av innfasing av stridsvogner fra senest 2023. Det er fullt mulig, og det bør prioriteres.

I forbindelse med det planlagte kjøp av nye helikopter til spesialstyrkene fra 2024 og utover må vi utvide dette med dedikerte helikoptre til Hæren i en egen skvadron med en egen ledelse og egne støttesystemer. En brigade som ikke har gripbar helikopterstøtte, er ingen brigade. Det må være en helhet i strukturen, med nytt personell og nye våpensystemer som krever ny type utdanning. Og for å få på plass den nødvendige kampkraft må det samhandling til.

Varslede strukturelementer og våpensystemer kan ikke skyves i det uvisse, det skaper ineffektivitet, usikkerhet og dårlig ressursutnyttelse. Derfor vil Senterpartiet skru opp tempoet i både anskaffelser og utdanning.

Willfred Nordlund (Sp) []: Norge er et langstrakt land med store havområder, verdifulle naturressurser, en liten befolkning og en stormakt som nabo. Den norske kysten har en militærstrategisk plassering som fører til at vi er mer utsatt for konflikter.

Senterpartiet mener at Norge må ha et nasjonalt forsvar som gjør landet i stand til å takle et bredt spekter av trusler, takle militære kriser og støtte det sivile når en krise inntreffer. Vi ser en verden rundt oss som er mer urolig enn før, og det betinger at man som nasjonalforsamling følger det opp og sikrer interessene til befolkningen. Det gjør vi gjennom å ha et troverdig forsvar, og for å skape et troverdig forsvar er vi nødt til å ha planlegging og muligheter til å gjøre politiske prioriteringer og faglige vurderinger fram mot de målene vi har satt.

Det har vært krevende for forsvarsbudsjettet, Forsvaret og ulike regjeringer når vi har prioritert å være en god alliert ved å støtte NATOs operasjoner. Det er like greit å innrømme at Forsvarets struktur i for stor grad er blitt tilpasset NATOs utenlandsoperasjoner, og at dette har svekket det nasjonale forsvaret når det ikke har vært lagt penger på bordet.

Det er mange ting som løftes i denne debatten, og flere detaljer som burde vært gjenstand for debatt. Det er mange spørsmål man skulle ha stilt, men ofte når man stiller disse, klarer ikke regjeringen å svare betryggende.

Kampkraften i Hæren er sterkt svekket som følge av at Hærens stridsvogner er gamle og utdaterte og Bell-helikoptrene er flyttet sørover. Forsvarsminister Bakke-Jensen mener å vite at Forsvaret styrkes gjennom politisk vilje og økte bevilgninger fra regjeringen. Forslaget regjeringen la fram i høst etter at Stortinget ba om en spesifisering av forslaget i vår, viser at Høyres vilje ikke er så sterk når politisk retorikk skal omsettes til hard valuta. Realiteten er at regjeringen, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet har lagt seg under det laveste alternativet som forsvarssjefen beskrev i sitt fagmilitære råd. Forsvarsministeren har tidligere vært veldig opptatt av forsvarssjefens autoritet og mente at det å bruke Forsvarssjefens fagmilitære råd i debatten bidro til å svekke denne. Nå forstår jeg hvorfor.

Det er avdekket store mangler og svakheter ved vår mottakskapasitet. Regjeringens «kraftsamling» har dermed ført til at Norge er svært sårbar. Flertallet spiller ikke i takt med de sikkerhetspolitiske realitetene.

Å flytte Hærens ressurser er ikke en styrking. Å frata Hæren luftmobilitet ved å sende Bell-helikoptrene sørover er ikke en styrking. Å legge ned Andøya er ikke en styrking. Å videreføre kystkorvettene er ikke en styrking. Å iverksette en utdanningsreform i Forsvaret er ikke en styrking.

Som et resultat av det fatale vedtaket om å flytte en full operativ base på Andøya til et svært usikkert prosjekt på Evenes, står skvadronen på Andøya nesten på bar bakke. Bare heltemodig innsats fra personellet på Andøya sørger for at Norge har en liten overvåkingskapasitet som kan vise tilstedeværelse i nordområdene og bidra til verdifull innsamling av etterretning. Helheten som flertallet legger til grunn, legger ikke opp til en nødvendig styrking av Forsvaret.

Erlend Larsen (H) []: Alt var enklere før. I tidligere tider var det nok å bygge opp et forsvar som skulle stå imot en invasjon. Faren for en tradisjonell invasjon er betydelig lavere nå enn før, men Forsvaret må være robust nok og forberedt på at det verst tenkelige kan skje. Spekteret av mulige trusler som Forsvaret må forberede seg på og stå imot, er betydelig bredere i dag, noe som stiller større krav til allsidighet i kompetanse og materiell enn før.

I dag møter vi hybride operasjoner hvor det er uklart hvilke land, organisasjoner eller interessegrupper som står bak. Målene for de hybride operasjonene kan være uklare, men det kan være politiske eller økonomiske interesser, eller det kan være press for å få omgjort lovlige demokratiske vedtak gjort i denne sal.

Et eksempel på en hybrid operasjon er når vi blir utsatt for «GPS-jamming» i nordområdene, slik Russland bedriver. «GPS-jamming» er per definisjon elektronisk krigføring. Dette er et uakseptabelt virkemiddel som rammer både Forsvaret og vårt sivile samfunn i nord.

I 15–20 år hørte vi om fredsdividenden. Budsjettkuttene Forsvaret opplevde fra siste halvdel av 1990-tallet til 2014 ble brukt til gode formål for samfunnet for øvrig. I dag betaler vi prisen for fredsdividenden. Vi ser at Forsvaret ble for hardt rammet. Lagre med drivstoff, ammunisjon og deler ble tømt, utstyr ble gammelt og nedslitt, og Forsvarets avdelinger ble for små. Jobb nummer én etter regjeringsskiftet ble med andre ord å få det vi hadde, til å virke. Samtidig har det foregått fornyelser og nødvendige investeringer. I løpet av de siste syv årene har Forsvarets reaksjonsevne og utholdenhet blitt styrket betydelig, og den nasjonale forsvarsevnen har blitt langt mer robust.

Men det er fortsatt en lang vei å gå til å reetablere et tilfredsstillende forsvar som skal kunne virke tidløst. Målet med investeringene som gjøres, må være å reetablere et forsvar som skal tas vare på og vedlikeholdes uavhengig av trusselbildet rundt oss. Å legge ned en kapasitet er gjort med et vedtak i denne salen, å reetablere en kapasitet tar mange år.

Denne regjeringen står bak innkjøp av nødvendig materiell som maritime patruljefly, nytt luftvern til Hæren og sensorer for luftromsovervåking. Regjeringen har også gjenopprettet garnisonen i Porsanger, styrket grensevakten og gjenopprettet Finnmark landforsvar. Det er gjort veldig mye bra, men mye gjenstår. Nye stridsvogner, helikoptre og langtrekkende luftvern står høyt på ønskelisten. Jeg håper de ansvarlige har lært av feilene som ble gjort ved innkjøp av NH90-helikoptrene, og jeg håper det blir sett til lærdommen fra innkjøpet av det nye feltartilleriet. Det er godt å se innkjøp som leverer til rett tid, til avtalt pris og med avtalt kvalitet. Helikoptrene og stridsvognene som skal kjøpes inn, bør være hyllevare. Det som fungerer andre steder, fungerer også i Norge.

Vi er mange som er utålmodige etter å få reetablert et forsvar som i størrelse og kapasitet er tidløst. Noen ganger må vi akseptere at ting tar tid.

Vetle Wang Soleim (H) []: Vi ser nå resultatene av en regjering som har hatt forsvarssektoren som vinner i hvert statsbudsjett siden den tiltrådte. Vi startet med å gjenoppbygge grunnmuren, ta igjen vedlikehold, fylle på med reservedeler og øke aktiviteten. Vi fortsatte med å styrke bemanningen, heve aktiviteten ytterligere og gjennomføre store investeringer. Nå øver og trener Forsvaret mer enn på lenge, og jeg er spesielt glad for å se den aktiviteten som nå synes så utrolig godt i både bygd og by ved at Heimevernet har fått et stort løft, både i øving og aktivitet, og også i materiell.

Fra min kant av landet ser jeg nå moderniseringen og investeringene som gjøres i Forsvaret, på nært hold. Sjøforsvarets anskaffelse av tre nye kystvaktskip er under bygging hos Vard i Romsdal. Maritim Partner i Ålesund inngikk nettopp kontrakt med Sjøforsvaret om å levere sju nye båter av typen Sjøbjørn til indre kystvakt innen sommeren neste år. HV-11 mottok nettopp nye feltvogner til bruk i sin daglig tjeneste og i øvelser. Og det ligger fortsatt store muligheter i Forsvarets investeringsplan for næringslivet, både i Møre og Romsdal og ellers i landet, til å få kontrakter og til sysselsetting. Dette er viktig for å holde hjulene i gang nå når norsk økonomi er i en krise, men det er også viktig for en sterk norsk forsvarsindustri.

Vi står med vedtakelsen av denne langtidsplanen foran en periode med en historisk styrking av Forsvaret, med tanke på både personell og materiell. Det legges opp til en betydelig vekst i Forsvarets størrelse og struktur, og jeg er glad for at dette finner et bredt flertall her i salen.

Sikkerhet for samfunnet og landet blir ikke bare sørget for av Forsvaret. Hele nasjonen er i sving hvis krise eller krig inntreffer. Derfor mener jeg det var et veldig godt grep av regjeringen å se samfunnssikkerhetsmeldingen og langtidsplanen i sammenheng. For den sivile og den militære beredskapen er uløselig knyttet til hverandre. Og nå får vi satt på dagsordenen hvordan denne tilknytningen skal bli best mulig.

Det tar lang tid å snu en utvikling der Forsvaret har vært nedprioritert i mange år. Det må bygges stein på stein over lang tid. Det er nettopp det denne regjeringen har gjort. Nå ser vi resultatene av at Forsvaret har vært satset på de siste åtte årene, og i dag vedtar vi en kraftfull plan for hvor vi skal komme de åtte neste.

Hårek Elvenes (H) []: Senterpartiet lager et stort nummer av forskjellen i bruken av ordene «anskaffelse» og «kjøp». Anskaffelse uten kjøp er jo tyveri, og vi skal ikke ut og stjele nye helikopter. Det er rett og slett parodisk av Senterpartiet at de driver på på denne måten.

En LTP som sikrer samsvar mellom struktur, innhold og finansiering, oppstår i det øyeblikket det inngås en avtale mellom regjeringspartier og opposisjon. Det er garantien for at en slik plan vil bli ført videre, uavhengig av hvem som sitter i regjering. Senterpartiet la ikke to pinner i kors for å få til en slik enighet. Tøylesløs overbudspolitikk og spill var det som drev Senterpartiet i disse forhandlingene. Her legges det inn langtrekkende luftvern, som koster 20 mrd. kr bare i anskaffelseskostnader. Driftskostnadene kommer i tillegg. Så fabler man om en Brigade Sør. Den koster altså 12 mrd. kr i anskaffelseskostnader og materiellkostnader, og så kommer driftskostnader i tillegg. Det er ingen sammenheng mellom det Senterpartiet har foreslått som tilleggsinnhold i LTP-en, og deres evne til å stille opp med en troverdig finansiering.

Og så tillater man seg å si både i merknads form og her i salen at Hæren er vanskjøttet. Har det gått helt hus forbi at Hæren har fått nytt artilleri og nytt kampluftvern, at Finnmark landforsvar gjenopprettes, og det samme med garnisonen i Porsanger, at man har fått nye lastevogner, nye bergingspanservogner og nye ingeniørpanservogner? Det er Hærens utvikling de siste fire årene, samtidig som man har styrket de andre forsvarsgrenene.

Så må jeg si at jeg nesten fikk frysninger på ryggen da jeg hørte representanten Moxnes’ innlegg, der han hevdet at denne langtidsplanen vil sette nasjonens sikkerhet i spill. NATO-medlemskapet har sikret vår trygghet de 75 siste årene. Det er Rødts politikk som vil sette vår nasjons sikkerhet i spill. F-35, som han kritiserte, er altså hovedkampsystemet i Forsvaret, som hadde bred militærfaglig tilslutning da vi anskaffet det.

Til SV vil jeg si: SV er forsvars- og sikkerhetspolitikkens janusansikt. Her står man og forteller at man skal satse på Forsvaret, at man skal legge mer inn. Det man legger inn, er kutt på andre deler av forsvarssektoren. Jeg bare tillater meg helt på tampen å sitere hva som står i SVs program om forsvarspolitikken:

«Norges forsvarsutgifter per innbygger er allerede nest størst i NATO. SV vil redusere de totale bevilgningene til forsvaret for å frigjøre midler som kan brukes på andre gode, offentlige formål.»

Det er fasiten på SVs forsvarspolitikk.

Marius Meisfjord Jøsevold (SV) []: Jeg vil først få lov til å si at jeg er glad for at representanten Elvenes leser SVs program nøye. Det skal han bare fortsette med å gjøre!

Jeg noterer meg at Høyre og regjeringen ser på dette som en gledens dag. Kanskje er det mest lettelse. Det hadde jo vært veldig pinlig om vi måtte sende tilbake langtidsplanen for andre gang.

Men selv om planen er i salen i dag, betyr ikke det at det er en god plan. Sjøforsvaret er fremdeles et stort spørsmåltegn. Det samme gjelder kostnadene for F-35 og merkostnadene på baseløsningen. Effektiviseringskuttene som regjeringen har foreslått, er fremdeles helt urealistiske. Det er og blir en svak plan, og det er og blir en urealistisk plan.

Det mest skremmende er kanskje Evenes. Det ser ut til å være et tabu for det store flertallet av partier i denne salen, men jeg vil be representantene om å ta en ekstra kikk på de forslagene om Evenes som ligger på bordet. De etterspør mer informasjon til Stortinget og konkrete planer. Det bør faktisk ikke flertallet være så redde for.

Dersom en får lengre forsinkelser, risikerer vi at kapasiteten for marin overvåking blir sterkt svekket i en tid med økende spenning. Det må flertallet i denne salen snart begynne å ta inn over seg.

Mange av forslagene som ligger på bordet i dag om Evenes, handler om å gi bedre informasjon til Stortinget. Dersom flertallet er så sikre på at beslutningen de sto for i 2016, var den riktige, bør de ikke være så redde for å få mer informasjon. Det skylder de oss alle, og det skylder de Andøya-samfunnet spesielt.

Regjeringen er veldig ivrig på å investere, eller i alle fall på å planlegge investeringer langt fram i tid. Men oppi det hele har de glemt den viktigste investeringen av alle, nemlig folk. En av de store svakhetene med planen er at den ikke innebærer et økning i personell. Vi får noen flere folk inn allerede neste år, men den nødvendige opptrappingen uteblir. Det er synd. Det er liten nytte i materielle investeringer når vi ikke har folk til å bemanne dem. Derfor har SV tatt til orde for 1 100 flere folk til Forsvaret innen 2024. Da hadde vi for alvor kunnet ta tak i de bemanningsutfordringene som Forsvaret står overfor.

SV krever fakta på bordet om Drevjamoen. Regjeringen har aldri vurdert Drevjamoen seriøst, og har bare lagt fram noen løse påstander og villedende kostnadsestimater om hvorfor de ikke vil ha rekruttskolen der. At Drevjamoen skal være et «supplement», som flertallet nå sier, kan i praksis bety hva som helst. SV har tatt til orde for at Stortinget skal få vurdere rekruttskole på Drevjamoen godt og grundig. Slik kan de folkevalgte faktisk fatte en informert beslutning, og slik vi kan sikre beredskap og sikkerhet i nord.

Tone Wilhelmsen Trøen hadde har overtatt presidentplassen.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Senterpartiet har i fire år prøvd å få svar på spørsmål om etableringa av den nye overvakingsbasen på Evenes. Me har òg i arbeidet med langtidsplanen prøvd å få svar på ulike spørsmål på ulike andre område i Forsvaret. Felles for svara me får, er at dei er runde, dei er lite informative og til dels ikkje gir svar på spørsmåla. Det er kritikkverdig. Forsvarsdepartementet har ein veg å gå for å verte meir ope, ikkje minst overfor Stortinget. Å få seriøse svar på spørsmål, anten svaret kan gis i opne eller lukka forum, viser respekt for Stortinget sitt arbeid.

Evenes vil verte ein god QRA-base for F-35, men ved òg å leggje basen for dei nye P-8-overvakingsflya til Evenes, skapar ein plassproblem, og det er mange usikre element knytt til lagring og armering av ammunisjon, korleis ein skal halde rullebana operativ heile vinteren, terminalbygg som ikkje er endeleg godkjend grunna turbulens, osv. Desse spørsmåla kan òg ha ei negativ kostnadsside.

På grunn av forseinkingar vil ikkje overvakingsbasen på Evenes vere klar til å fase inn P-8-flya når dei kjem til Noreg. Senterpartiet tok initiativ til å få innsyn i vedtak knytt til kvar ein vil fase inn fly. I to veker vart me haldne med godt snakk og lovnad om innsyn, før me brått fekk melding frå statsråden om at det ikkje kom til å skje. Ein skulda då på at det var interne notat, men kva truverd har det når Forsvarsdepartementet og Forsvarsstaben måtte bruke to veker og vel så det på å finne ut at det var interne notat som ikkje kunne lesast av stortingsrepresentantar?

Mitt spørsmål til statsråden er: Var innhaldet i dei så enormt hemmelege notata at P8-flya heilt eller delvis skulle fasast inn på Gardermoen?

Så til representanten Elvenes, som hever stemma: Det er vel noko som heiter at når ein ikkje har gode argument, så bør ein heve stemma. Det hadde kanskje vore nyttig, trur eg, om ein frå denne talarstolen hadde sagt litt om kva tid ein verkeleg fekk fart på forhandlingane mellom dei partia. Kva tid var det dei kom inn, dei ulike forslaga til vedtak? Var det før Senterpartiet la inn sine forslag, eller var det etterpå? Det trur eg kunne vore nyttig.

Sidan representanten Tybring-Gjedde røpa at eit forslag dei la fram, kom inn i siste sekund, kan vel kanskje eg seie det òg, at me sat i siste sekund utan å ha vedtaksforslag på bordet. Det er vel ikkje verre at eg seier det om vårt forslag, enn at det vert sagt frå Tybring-Gjedde. Eg trur at representanten Per-Willy Amundsen burde spørje sine partifeller i komiteen om korleis prosessen i komiteen var, før han går laus på Senterpartiet.

Guro Angell Gimse (H) []: Vi har en utvikling innen krise og krig som må kunne betegnes som et paradigmeskifte. Tidligere var det et tydelig skille mellom fred og krig, slik at f.eks. politiets og Forsvarets ansvarsområde mer eller mindre var tydelig definert og adskilt. Slik er det ikke lenger. I dag utøves det som omtales som hybride krigføringer. Begrepet er ikke klart definert, men hybrid krigføring er preget av bl.a. at angrepene utføres av ikke-uniformert personell ved bruk av ukonvensjonelle våpen. Eksempler kan være angrep på infrastruktur som IT, bank, veisystemer, radiosignaler, kraftindustri osv.

Konflikt og krig kjennetegnes altså ikke lenger av ren militærmakt. En utfordring innen hybrid krigføring er at man ofte ikke vet innledningsvis om det er snakk om eksempelvis en ulykke eller om det er opptakten til krig og konflikt. Hvilke trusler som til enhver tid truer Norge, er dynamisk. Det mest aktuelle nå er fare for terror, trusler knyttet til digital infrastruktur og interessekonflikter i fiskevernsonen.

Det at det kanskje ikke er et skarpt skille mellom fred og krig, bringer opp spørsmålet om ansvar og roller. Derfor er det nå opprettet et felles kontraterrorsenter, hvor Politiets sikkerhetstjeneste, Nasjonal sikkerhetsmyndighet og Etterretningstjenesten i Forsvaret sitter sammen. Vi har dessuten nylig åpnet et cybersikkerhetssenter, der sivile, militære, offentlige og private samles for en felles dugnad for vår digitale sikkerhet. Da regjeringen la fram langtidsplanen nå, skjedde det samtidig med framleggelsen av samfunnssikkerhetsmeldingen fra Justisdepartementet, slik at dette kunne bli sett i sammenheng. Langtidsplanen styrker nå arbeidet med hybrid krigføring, og i tillegg blir det nå ti spesialiststillinger øremerket Cyberforsvaret.

Så må vi også huske på alt som er gjort på regelsiden den siste tiden, som styrker arbeidet med hybrid krigføring. Vi har fått en ny sikkerhetslov, med objektsikkerhetsforskrift, og ny lov om Etterretningstjenesten nå i sommer. Vi har også fått en ny bistandsinstruks.

Jeg er glad for at langtidsplanen nå har kommet i havn på en god måte, slik at det kan jobbes med stor kraft for å trygge Norge i det paradigmeskiftet som landet vårt og verden står overfor.

Martin Henriksen (A) []: For Arbeiderpartiet var det viktig å gjøre forsvarsplanen bedre – for å styrke forsvarsevnen, for å styrke Forsvarets innsats i nordområdene, for å sikre mer penger til Forsvaret allerede i 2021, for å få helikopter på Bardufoss.

Det hjelper ikke renholderne i Forsvaret, Hæren i indre Troms eller personellsituasjonen at man bare mener noe, man må ha gjennomslag. Derfor snakker Arbeiderpartiet også med andre partier, og nå er det flertall for at det skal være helikopter dedikert til Hæren på Bardufoss. Det var en av de sakene som var helt avgjørende for Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet er glad for at det finnes et flertall for helikopter på Bardufoss. Det har vært en viktig sak for oss i Troms. Hæren trenger dedikert helikopterstøtte, og de helikoptrene har også vært veldig viktige for den sivile beredskapen i Nord-Norge.

Men vi har sett Høyres motstand og trenering av hærhelikopter i nord før. Derfor er det kun én helt sikker garanti for at helikoptrene kommer på plass, og det er en ny regjering fra neste år.

Når Senterpartiet mener at det ene av to nesten likelydende forslag om helikopter er tomme løfter, mens det andre av nesten helt likelydende forslag om helikopter er godt, virker det først og fremst for meg som at det passer Senterpartiet dårlig at Arbeiderpartiet har fått flertall for helikopter på Bardufoss. Men for Arbeiderpartiet er saken enkel. Det er ryddigst og ærligst å stemme for det vi er for, og mot det vi er mot – ikke bedrive politisk teater.

Jeg ser nå at representanten Borch har tegnet seg etter meg, og da er det en annen ting i Senterpartiets forsvarspolitikk som jeg gjerne skulle fått et svar på her i salen i dag. Det er hvorfor det er greit å fortsette med privatisering av oppgaver i Forsvaret. Høyreregjeringa og Fremskrittspartiet fortsetter konkurranseutsettingen og privatiseringen av oppgavene i Forsvaret, til tross for at det ikke er billigere, ikke er bedre, og til tross for at det har gått ut over ansatte og beredskapen i en pandemi. Det er derfor Arbeiderpartiet vil sette ned foten for dette. Når vi har sett konsekvensene dette har – vi har hørt ansatte fortelle, lest bekymringene fra arbeidstakerorganisasjoner – også for sikkerheten på anleggene, forstår ikke jeg hvordan Senterpartiet kan stemme imot å stanse denne privatiseringen.

Men det er ennå tid. Det er mulig å stemme sekundært for det forslaget som Arbeiderpartiet og SV står bak, og det hadde vært en fordel for alle ansatte i Forsvaret om Senterpartiet i tillegg til de andre partiene kan avklare om de nå vil støtte det forslaget. Forsvaret trenger ikke mer privatisering og konkurranseutsetting, og det skal det bli slutt på med Arbeiderpartiet i regjering.

Sandra Borch (Sp) []: I debatten i dag har regjeringen, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet nærmest jublet over at de er blitt enige om å sikre Hæren nye helikoptre stasjonert på Bardufoss. Men om vi skal ta et dypdykk ned i forslagene disse partiene har blitt enige om, er det ingen forslag som gir regjeringen ordre om eller – det viktigste av alt – penger til å sikre Hæren helikoptre de neste fire årene. Så kan man jo spørre seg igjen om ikke enkelte parti har lært av tidligere feil, for grunnen til at Hæren, Nord-Norge og Bardufoss i dag er strippet for helikoptre, er enigheten nettopp disse partiene framforhandlet i forrige langtidsplan. Vi husker alle debatten for fire år siden, da nettopp disse partiene trumfet igjennom at alle Bell-helikoptrene skulle flyttes fra Bardufoss til Rygge. At regjeringen, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet nå skryter av at Hæren og Bardufoss får helikoptre fra 2024, er et vagt forslag med stort tolkningsrom. Og det er uten at det legges penger i potten. Det vil si at det er ikke noe forslag fra disse partiene som sikrer helikoptre til Hæren på Bardufoss de neste fire årene.

Dette var noe av grunnlaget for at Senterpartiet gikk ut av forhandlingene om langtidsplanen. Vårt utgangspunkt var at vi ville ha et konkret forslag som pålegger regjeringen å kjøpe nye helikoptre dedikert til Hæren, samtidig som man kjøper nye helikoptre til spesialstyrkene fra 2024, og at disse selvfølgelig skal være stasjonert på Bardufoss i en egen skvadron og med egen ledelse.

Om Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet er så opptatt av at Hæren skal få dedikerte helikoptre i 2024, er det underlig at de ikke kan støtte Senterpartiets tydelige forslag, som også sikrer finansiering, særlig med tanke på at Senterpartiet, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet faktisk har flertall i denne salen. Det er for meg veldig underlig og skuffende at disse partiene har så lave ambisjoner for investeringer i helikoptre til Hæren.

Nå sitter vi igjen med en langtidsplan uten en krone ekstra, en langtidsplan uten større ambisjoner. Nok en gang sitter vi igjen med et vagt forslag om helikoptre til Hæren som ikke forplikter regjeringen til noe som helst. Det er beklagelig at Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet her ikke vil være med på Senterpartiets tydelige forslag, og jeg merker meg at de har tillit til at regjeringen skal fikse dette med en vag formulering som ikke forplikter til noe som helst. Er det noe vi har lært disse fire årene, er det at denne regjeringen har motarbeidet miljøet på Bardufoss og ikke vist noen som helst vilje til eller iver etter å sikre Hæren dedikerte helikoptre.

Kent Gudmundsen (H) []: Jeg vil starte med å takke for at man har klart å lande en god og bred enighet for etablering av en egen helikopterskvadron for Hæren på Bardufoss. Det er en stor seier for de mange av oss som har stått på for nettopp en slik løsning. Anskaffelsesprosjektet startes nå, og Bell-maskinene vil gradvis erstattes når de første helikoptrene til Hæren kommer fra 2024. Det betyr at Hæren i hele perioden vil ha sin helikopterkapasitet samtidig som de nye vil gi en betydelig oppgradering fra de gamle Bell 412, med tanke på både kapasitet, rekkevidde og hastighet. Vi har dermed mye å glede oss over, sammen med de øvrige store investeringene som vil komme Hæren, Indre Troms og Forsvaret i nord til gode.

Det ligger nå inne kjøp av nye stridsvogner, som vil gi en dobling i antall, samt en mekanisering av 2. bataljon på Skjold, kampluftvern og mye mer.

Vi har altså fått en god langtidsplan for Forsvaret.

Allerede er fotavtrykket stort i Indre Troms fra våre allierte styrker, som med sine mange tusen soldater årlig har sitt virke etter de siste års satsinger. Kampluftvernet vil ytterligere engasjere 200 flere i Hæren, og investeringer i infrastruktur, bygg og materiell gir store lokale ringvirkninger, samtidig som vi styrker Norges forsvarsevne. I tillegg kommer innfasing av ny F-35, nye ubåter, nye P-8 overvåkingsfly, nye kystvaktskip, nye NH90-helikoptre og mye mer. Hovedpoenget er klart: Norges forsvar bygges kraftig opp også i nord, samtidig som det øves mer, seiles mer og investeres i økt kampkraft.

Jeg leste at Senterpartiet, som meldte seg ut av forhandlingene på Stortinget, nå står på sidelinjen og er skuffet over at ny LTP er lagt fram og mangler troverdighet for finansieringen. Det mener jeg er mildt sagt oppsiktsvekkende uttalelser når partiet vil opprette Brigade Sør og kjøpe inn langtrekkende luftvern til kostnader i planperioden på opp mot 40 mrd. kr ekstra. Skattene skal de ikke øke, vi så av budsjettet i dag at de skal kuttes. Og kutte i velferdstjenester skal de ikke gjøre. Neida, tvert imot – her skal man reversere reformer, koste hva det koste vil.

Selv om historien fra den rød-grønne perioden nå er langt bak, er det greit å minne om at det var lite satsing på Forsvaret med Senterpartiet i regjering. Oppsummert kan man egentlig si at Senterpartiet er de som nå i dag har utfordringer med å vise troverdighet i hvordan man skal finansiere sine løfter og sin langtidsplan.

Høyre, sammen med Kristelig Folkeparti, Venstre og Fremskrittspartiet, skal levere på dette forliket, men spørsmålet blir like mye hvordan budsjettene på venstresiden kommer til å se ut for Forsvaret når partiene som skal samarbeide, spriker i alle retninger. Det bør velgerne merke seg på vei inn i valgåret 2021.

Michael Tetzschner (H) []: Når Senterpartiet har så mye annet å glede seg over for tiden, forundres jeg over at de velger en så ilter tone i denne debatten her i dag. De klager over at de liksom ikke har vært inne i varmen, men for å være inne i varmen må man jo selv oppsøke den. Litt feilaktig har det vært sagt at Senterpartiet ville diskutere politikk, derfor brøt de forhandlingene. Nå var det ikke forhandlinger i egentlig forstand. Det var et vanlig komitéarbeid, uformelt gruppearbeid, for å se hvor partene var, så vi kunne lage en samlet innstilling som Stortinget kunne finne fornuftig, og som det kan styres etter. Det er det produktet vi har i dag, som jeg tror også forsvarssektoren er meget fornøyd med, for flertallet er bredt, det er robust, det er konsistent.

Vi opplevde at de som sier de vil diskutere politikk, henvendte seg til komiteens medlemmer gjennom Dagsrevyen. Da ble det litt vanskelig å få til en dynamikk, så da fikk vi andre som var tilbake, gjøre den jobben.

Jeg synes også at representanten Henriksen fra Arbeiderpartiet, som ellers har medvirket positivt, var litt inne på at den beste garantien for å få gjennomført dette var en annen regjering. Det er ikke jeg så sikker på. For det første er dette brede flertallet med veldig konkrete retningsgivende vedtak ikke til å misforstå for noen regjering. Men en eventuell annen regjering enn den vi har nå, vil da bestå av – så vidt jeg forstår av avisene – et anti-NATO-parti, SV, inne i regjeringskontorene, og muligens vil den regjeringen også måtte søke støtte fra et annet ytterliggående anti-NATO-parti, som for øvrig er det eneste i vår mangfoldige partiflora som har uttrykt støtte til Putins okkupasjon av Krim.

Jeg vil avslutte med en liten vennskapelig påminning til min gode kollega Tybring-Gjedde når det gjelder dette med det europeiske forsvarsfondet. Jeg har hatt den samme positive holdningen til forsvarsfondet og ble ytterligere forsterket i dette gjennom høringsrunden hvor rådene var veldig entydige fra forsvarsindustrien og fra Landsorganisasjonen i Norge og NHO, med sine spesialbedrifter som er klar over hvilke muligheter vi hadde forskuslet hvis vi ikke var med. Jeg vil avslutte med å si at det som nå har skjedd i konflikten mellom Aserbajdsjan og Armenia, bør nok få militærteknikerne til å studere det nærmere, for det skjer en stor utvikling våpenteknologisk, hvor man altså bruker autonome droner, kamikaze-teknologi. Det samme også i grensekonflikten i India, hvor de har hatt nærmest laservåpen som har satt soldater ut av spill uten å drepe dem. Det skjer mye, og Norge må være med i den teknologiske frontlinjen.

Per-Willy Amundsen (FrP) []: Vi er vitne til en svært spesiell debatt i dag som delvis er underholdende, delvis er svært lite informativ og delvis er helt unødvendig.

Senterpartiet bidrar til å skape tvil om det som et klart flertall på Stortinget står bak, minus Senterpartiet, og det er fordi det i realiteten er ett ord i forskjell. Som jeg har sagt før: Flertallet bruker ordet «anskaffelse», Senterpartiet er opptatt av å bruke ordet «kjøp». For øvrig er det nesten nøyaktig det samme forslaget. Men Senterpartiet påstår at det forslaget som får flertall, ikke er til å tro på, for det blir ikke gjennomført. Så viser man til økonomi. Meg bekjent har vi ikke langtidsplanlegging i Stortinget når det kommer til økonomi. Budsjettene vedtas årlig. Dersom vi skal tro på selvsikkerheten til Senterpartiet, må det jo være fordi en eventuell fremtidig Slagsvold Vedum-regjering ikke finansierer det vedtaket Stortinget fatter. Da er det de selv som ikke leverer på det som Stortinget er tilhenger av i dag.

Derfor fremstår dette som en svært håpløs debatt, for man er bare opptatt av én ting, og det er at man selv ikke deltok i forhandlingene som skaffet helikopterskvadron til Bardufoss, som sørget for å sette et punktum for det jeg mener var et håpløst vedtak som ble fattet i 2016. Det var en feil som ble gjort. Bell-helikoptrene skulle aldri vært flyttet. Det har jeg vært klar på, og det mener mitt parti ikke var en god løsning den gangen.

Men vi er ikke opptatt av fortiden. Nå handler det om å løse de utfordringene vi står overfor i fremtiden. Det blir et tydelig vedtak, Bardufoss får en helikopterskvadron, og vi forventer også da at regjeringen stiller opp med statsbudsjett som finansierer Stortingets vedtak – hvis det ikke er sånn at de rød-grønne skal springe fra sine løfter, hvis det blir en rød-grønn regjering.

Er det noe vi vet, er det at det er under rød-grønne regjeringer Forsvaret har blitt nedbygd i særlig stor grad. Det var Gro Harlem Brundtland som startet avviklingen av norsk forsvar. Det var Stoltenberg-regjeringen som i 2005–2013 sørget for enda mer innhugg i norske forsvarsbudsjett – en trend som for øvrig er snudd. Jeg vil bare si ett stikkord til de representantene her som kommer fra Troms, og som deltar i debatten i dag: Olavsvern. Det ble nedlagt med Senterpartiet i regjering. Der er troverdigheten Senterpartiet har i norsk forsvarspolitikk. De kan mene og si hva de vil når de er i opposisjon, men de leverer aldri i posisjon.

Bengt Fasteraune (Sp) []: Senterpartiet er opptatt av nasjonal forsvarsevne. Det er en viktig prioritering. Det gir et økt handlingsrom for politisk ledelse, men det bidrar også til å holde nede spenningsnivået. For at vi skal kunne løse disse utfordringene i hele konfliktspekteret, er vi avhengige av en balanse mellom luft-, sjø-, land- og cybermakt. Det er det vi er opptatt av i denne planen, at den balansen må komme bedre til syne også i framtiden.

Mobile landstyrker må bestå av en moderne brigade til nasjonal NATO-beredskap og ikke minst med sin tilstedeværelse i Nord-Norge nekte uvedkommende adgang til norsk territorium. Brigaden er også sentral for å gjennomføre trening og utdanning samt skolere befal for å øve i større format. Brigadeskolen ble det kalt før, og jeg tror det er en god betegnelse også i dag. Den er helt sentral for å ivareta konseptet for mottak og samvirke med andre forsvarsgrener og allierte styrker og må være særdeles godt rustet for å virke under krevende norske forhold. I tillegg vil den kunne avgi elementer til internasjonale operasjoner.

Det er viktig for oss i Senterpartiet å starte oppbyggingen av en kadrebasert Brigade Sør. Jeg vil understreke at Brigade Sør ikke skal være en brigade med samme ambisjon som Brigade Nord, men en mobiliseringsbasert brigade som dekker et kritisk behov, med mottak og sikring av allierte forsterkninger i Sør-Norge. Den skal gjenbruke materiell og være med og bygge opp organisasjonen sin med tjenestegjørende nøkkelbefal som i dag ikke er disponert i krigsorganisasjonen. Etableringen av Brigade Sør innebærer en ambisjon om en betydelig økning av Hærens kampkraft og vil være en vesentlig styrking både nord og sør i landet. Brigade Sør bør være en lett brigade, bygd opp av reservister og vernepliktige. Brigaden må ha en ambisjon om å støtte mottak av allierte, styrke landforsvaret i nord samt støtte samfunnet for øvrig i forbindelse med natur- og menneskeskapte katastrofer.

Brigade Sør bør settes opp med tre motoriserte infanteribataljoner, mener jeg. Den ene bataljonen kan være Hans Majestet Kongens Garde, som vi har allerede i dag. En Brigade Sør vil tilføre Hæren økt utholdenhet og fleksibilitet med mulighet til en justert oppsetningsgrad. Når forsvarssjefen sier han vil ha mest mulig kampkraft for pengene, og bruker begrepet «train as you fight», vil det være svært viktig og ikke minst motiverende og ressursbesparende å bruke stadig tjenestegjørende befal inne i kaderen for Brigade Sør. Det vil være med på å øke det operative fokuset samt fremme en økt forståelse for kjerneoppgavene i organisasjonen.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Jeg starter dette innlegget med å fokusere på noe vår nye forsvarssjef, Eirik Kristoffersen, har påpekt ved flere anledninger: Norge har en historie der vi blir overrasket. Det ble vi da tyskerne kom i 1940. Det ble vi da terroren rammet i 2011. Og det ble vi absolutt senest våren 2020, da vi sammen med resten av verden ble truffet av en global pandemi.

Når en krise først inntreffer, er det selvfølgelig helt avgjørende at vi har en god beredskap i hele Norge, nettopp fordi vi ofte ikke vet verken hvor, når eller hvordan en krise vil ramme. Derfor vil vi i Senterpartiet sikre et sterkt heimevern med tilstedeværelse i hele landet gjennom et løft for Heimevernet. For regjeringen har dessverre i sin periode redusert Heimevernet med 5 000 soldater – fra 45 000 soldater til 40 000 soldater. De har også lagt ned Sjøheimevernet, og regjeringen har heller ikke klart å fylle opp den reduserte områdestrukturen. Det er i dag bare ca. 36 000 soldater i Heimevernet, og det er en utvikling som vi i Senterpartiet virkelig ikke støtter, og som vi vil snu.

Senterpartiet fremmer derfor i denne innstillingen tre forslag for å styrke Heimevernet. Skuffende nok står vi alene politisk når det gjelder å ville fylle opp styrkestrukturen og øke antallet soldater, og vi står alene i å ønske at Heimevernet skal få mer ressurser til trening og øving. Det er synd, for dette er tiltak som har liten kostnad i forsvarssammenheng, men som virkelig utgjør en stor forskjell i den lokale beredskapen.

Sett i lys av situasjonen vi befinner oss i, og viktigheten av styrket beredskap i tiden som kommer, vil jeg – til tross for den merkelige motstanden fra alle de andre partiene mot dette billige, men viktige satsingsområdet – oppfordre de andre partiene til likevel å stemme for Senterpartiets forslag om å styrke Heimevernet. Beredskap i hele landet vil være helt sentralt den dagen det kanskje, men forhåpentligvis ikke, skjer noe alvorlig, og jeg forstår ikke at ikke andre partier har det samme fokuset som oss på dette området.

Heidi Greni (Sp) []: Å arbeide for et samfunn der folket i landet faktisk styrer landet, er en av bærebjelkene i Senterpartiets politikk. Et sterkt norsk folkestyre forutsetter en godt fungerende og suveren nasjonalstat. Det er ikke mulig å sikre norske borgeres suverene rett til å styre landet uten at vi evner å forsvare oss. Derfor må vi ha et sterkt norsk forsvar.

Det er viktig å videreutvikle og modernisere totalforsvaret. Totalforsvaret er basert på gjensidig støtte og samarbeid mellom Forsvaret og det sivile samfunnet i forbindelse med forebygging, beredskapsplanlegging, krisehåndtering og konsekvenshåndtering i hele krisespekteret, fra fred til krig. God totalberedskap for det norske samfunnet bygger på et desentralisert bosettingsmønster, god matvareberedskap, sikker energiforsyning, en troverdig forsvarsterskel samt en effektiv beredskap mot miljøkriser og naturkatastrofer.

En lav selvforsyningsgrad av mat gjør at vi blir veldig sårbare dersom vi skulle bli rammet av alvorlige kriser. Få land er så utsatt som Norge for manglende forsyning, enten det gjelder fysisk blokade eller manglende leveringsevne på verdensmarkedet. Senest nå i 2020 synliggjorde covid-19-pandemien hvor sårbare vi var når det gjaldt beredskapslagre. Betalingsevne var langt fra en garanti for tilgang til medisin og smittevernutstyr. Det samme vil være tilfellet hvis vi får en matvarekrise.

Vi vet aldri med sikkerhet hva neste krise vil innebære, men vi som folkevalgte har et ansvar for å bygge en god beredskap. At Norge sluttet å lagre matkorn i 1995 og avviklet beredskapslager for såkorn i 2002, har redusert Norges matvaresikkerhet dramatisk.

Norge som nasjon må til enhver tid evne å sikre innbyggerne tilstrekkelig tilgang til mat. Derfor har Senterpartiet fremmet forslag om å gjenopprette nasjonale kornlagre, som sikrer hele landet matsikkerhet over en lengre periode. Jeg vil oppfordre alle partiene i denne salen til å stemme for det forslaget.

Marit Arnstad (Sp) []: Forsvarspolitikken er viktig. Den angår oss alle, og den handler om grunnleggende trygghet i samfunnet. Forsvarspolitikk er et sentralt anliggende for Stortinget. I motsetning til utenriks- og sikkerhetspolitikken er ikke forsvarspolitikken regjeringens prerogativ. Forsvarspolitikken har bestandig vært omfattende drøftet i Stortinget.

Det er sjølsagt bra om det blir enighet mellom flere partier om en langtidsplan, og det er nok riktig at Høyre og Arbeiderpartiet har hatt tradisjon for ofte å bli enige om linjene i langtidsplanen for Forsvaret, men det har gjennom de siste tiårene også vært betydelige uenigheter i forsvarspolitikken. Og det er ikke unaturlig. Vi er ulike partier med ulike prioriteringer. Så denne trangen til nesten å skulle presse alle inn i folden – og med den ordbruken som representantene Elvenes og Amundsen har, må en nesten si true oss alle inn i folden – er ganske underlig, egentlig, og også litt unorsk.

Mange av innleggene som har vært holdt her i dag av Høyre og Fremskrittspartiet, har nesten handlet mer om Senterpartiet enn om forsvarspolitikk. Det er flatterende, men det er nå engang en forsvarsdebatt vi er midt oppi.

For oss handler dette om mer enn å bli enige om et felles minste multiplum, som representanten Amundsen omtalte det som tidligere i dag. Vi klager ikke over ikke å være inne i den såkalte varmen. Vi har gjort et valg om å stå for vår egen politikk. Det er litt merkelig at det skal være så provoserende, og at det frambringer den typen kraftuttrykk som vi har fått høre fra flere representanter fra Høyre og Fremskrittspartiet.

Statsråden tillot seg å harselere litt med representanten Navarsete og at hun i sin replikk sammenlignet vår satsing på og ressursbruk i Forsvaret med Sverige og Finland. Det er åpenbart at statsråden mente at Senterpartiet bare får lov til å sammenligne med ting som skjer i Norge, ikke ting som skjer utenfor Norge. Så la meg få lov til å ta ham på ordet: Høyre vil bruke langt mer penger det neste tiåret på å bygge et regjeringskvartal i Oslo sentrum enn de vil bruke på det norske forsvaret. Det er i alle fall en reell nasjonal sammenligning.

Andre talere fra Senterpartiet har gjort rede for de ulike delene av forsvarspolitikken. La meg bare få nevne én ting som er viktig: Det er uviljen vi har møtt når det gjelder å ta opp diskusjonen om forholdet mellom Andøya og Evenes. Vi var imot nedleggingen av Andøya flystasjon. Vi mener at Evenes er i ferd med å utvikle seg til å bli et kostnadssluk. Vi ønsker ikke at noen nye overvåkingsfly skal vedlikeholdes på Gardermoen. Det har overhodet ikke vært mulig å diskutere disse spørsmålene med de andre partiene på Stortinget. Det er sjølsagt én av de mange tingene som har gjort at Senterpartiet ikke er med på noen enighet her i dag.

Anniken Huitfeldt (A) []: Det er ofte sagt om norsk utenriks- og forsvarsdebatt at det som skiller denne debatten fra alle andre politikkområder, er at vi ikke bevisst misforstår hverandre. Jeg tror ikke, etter dagen i dag, at jeg har mine ord i behold. Når jeg hører Høyres representanter si at alt var så forferdelig før, men at det nå nærmest har blitt en helt ny vår for det norske forsvaret, kommer jeg på boka og filmen Mitt liv som hund – «man måste jämföra». Det har vært mange europeiske land som har satset på forsvaret de siste årene. Sammenlignet med de andre NATO-landene var vi på åttendeplass i 2013, og nå er vi på tiendeplass hva gjelder forsvarsbevilgninger. Den viktigste årsaken til økning er investeringer i F-35, som det var et enstemmig vedtak om her på Stortinget.

Senterpartiets Marit Arnstad sier at hun er litt overrasket over at Senterpartiet blir så mye nevnt. Det kan jo ha en sammenheng med den sterke ordbruken som har vært fremmet i media, med ord som «bløff». Jeg er litt usikker på om det er slik at Senterpartiet også i andre saker ikke har tenkt å delta i komitébehandlinger, men kun stemme for forslag som de selv har fremmet. Da er det jo litt vanskelig å drive den typen samarbeid. Jeg har full respekt for at Senterpartiet fremmer sine egne forslag. Det gjør også vi, men her dreier det seg om ikke å delta i komitébehandlinger og ikke stemme for et forslag, ikke fordi man substansielt eller med ord kan bevise hva som er galt i forslaget, men fordi man ikke stoler på dem som skal følge det opp. Det har ganske store konsekvenser for resten av Stortingets arbeid hvis det skal organiseres på den måten.

Så må jeg også si at det er feil, det representanten Borch sier om at det ikke er penger til å finansiere helikoptrene. Det ligger inne i merknadene at planen skal justeres i henhold til dette. Det er også en rekke beskyldninger, som det er klart at jeg reagerer på, som handler om at vi har flyttet alle Bell-helikoptrene fra Bardufoss. Nå får vi et vedtak som handler om å kjøpe inn nye helikoptre til Hæren. Så gjenstår det å se hvordan dette blir fulgt opp. Det skal vi komme tilbake til på Stortinget. Men det er åpenbart at den typen ordbruk avstedkommer et behov for å kunne svare.

Jeg mener også at dette med personell er viktig. Vi har jo ikke fått fullt gjennomslag for det vi mener der – vi vil øke Forsvarets personell mer i neste periode – men å si at det er galt å stemme for 310 ekstra neste år – vel, jeg kjenner i hvert fall veldig mange i Forsvaret som setter pris på den framgangen. Det er ikke så bra som vi ønsket, men politikk handler for meg om å få noe gjennomslag, snarere enn å stemme mot alt og snarere enn å gå ned med flagget til topps.

Willfred Nordlund (Sp) []: Nasjonalt luftoperasjonssenter er i dag i Bodø, og det er ikke oppsiktsvekkende at det er fra denne kommandoplassen sjefen for Luftforsvaret leder norske luftoperasjoner i krise og krig, men også i fredstid – og det uten at sjefen for Luftforsvaret er fysisk til stede. Senterpartiet deler synet til forsvarssjefen om at det er en svakhet ved vår beredskap. Beredskap og situasjonsforståelse krever nemlig tilstedeværelse. Det er derfor på høy tid at man flytter ledelsen nordover.

Nordområdene er Norges viktigste strategiske interesseområde. Da skulle det bare mangle at Forsvaret var tungt til stede med både materiell, ledelse og personell. Norge må ha et nasjonalt forsvar som gjør landet i stand til å takle et bredt spekter av trusler og til å takle militære kriser fram til vi får alliert støtte fra NATO. Norges evne til å ha tilstrekkelig situasjonsforståelse og overblikk over vårt domene avhenger av god overvåkning, særlig av våre enorme havområder.

Jeg vil påpeke at de forutsetningene som Høyre, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet la til grunn for å flytte de maritime overvåkningsflyene fra Andøya til Evenes, har endret seg vesentlig siden vedtaket ble fattet i 2016. Luftvernargumentet er fullstendig torpedert. Det er komplett umulig for folk som har inngående kjennskap til flyttingen av overvåkningsflyene fra Andøya, å forstå at ikke flere ser dette. I samtalene om langtidsplanen satte Senterpartiet fram krav om at situasjonen må møtes bl.a. med å tilsette flere soldater enn regjeringen la opp til, samt investeringer i stridsvogner og i Sjøforsvaret i første fireårsperiode.

Vi har planlagt for helikoptre for Hæren på Bardufoss, for et større heimevern og for å beholde overvåkningsflyene på Andøya flystasjon. Det har vi også lagt inn penger til i vårt alternative statsbudsjett.

Personellsituasjonen er kritisk. Høyre, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet har riktignok lagt inn en økning på 310 soldater de to første årene i planperioden, men det hjelper svært lite når de samme partiene reduserer med 310 igjen de to neste årene deretter, slik at en i 2024 kommer ut med samme antall soldater som regjeringen opprinnelig hadde foreslått.

Forsvarssjefen har allerede vært ute og sagt at dagens bemanning er over det gjeldende langtidsplan la opp til, fordi Forsvaret har flyttet personell innenfor den friheten de har. Han nevner spesielt behovet for å styrke Luftforsvarets leveranser på Andøya som en årsak. Det synliggjør egentlig behovet for forslaget fra Senterpartiet om en helhetlig plan og en informasjon til Stortinget om Andøya. Som vanlig underkjenner regjeringen omstillingskostnader, slik det kan se ut. Når det er sagt, mener Senterpartiet at ikke å beholde overvåkningsflyene på Andøya er en historisk feilslutning av flertallet som svekker vårt forsvar. Helheten kunne vi derfor ikke være med på.

Presidenten: Representanten Hårek Elvenes har hatt ordet to ganger tidligere i debatten og får ordet til en kort merknad begrenset til 1 minutt.

Hårek Elvenes (H) []: Mye tyder på at Senterpartiet ikke er i stand til å glede seg over verken helikoptre på Bardufoss eller andre gode tiltak i langtidsplanen. Partiets overbudspolitikk til i hvert fall 40 mill. kr er jo avkledd i salen i dag.

Så blir det direkte søkt når representanten Arnstad trekker inn regjeringskvartalet, som om forhistorien her har fullstendig gått i glemmeboka. Det er sikkerhetslovens krav som gjør at dette kontorkomplekset får den prisen det får. Man har rett og slett ikke anledning til å se bort fra det. Hvis man ser bort fra det, er ikke prisen per kvadratmeter for kontorplassene som her planlegges, høyere enn andre kontorplasser i dette området som det er grunn til å sammenligne med.

Martin Henriksen (A) []: For meg, som er av dem som har jobbet lenge for at det skal være helikoptre på Bardufoss, er det egentlig ganske gledelig i dag å se det store flertallet som vil at det skal være helikoptre på Bardufoss, og at det skal kjøpes inn nye helikoptre fra 2024. Det flertallet består av Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, SV, Venstre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet. Det finurlige er bare at Senterpartiet følte at de måtte fremme sitt eget, nesten helt likelydende, forslag i saken. Men det er et stort flertall, noe jeg gleder meg veldig over. Hvis det forslaget som flertallet av dette flertallet står for, er så vagt som Senterpartiet sier, har jeg litt vanskelig for å forstå hvorfor Senterpartiet fremmer nesten nøyaktig det samme forslaget, ord for ord. Jeg savner en god forklaring på hva den innholdsmessige forskjellen er.

Jeg vil gjenta det jeg sa i sted: Vi vet hva Høyre og Fremskrittspartiet tidligere har ment om helikoptre. Derfor er den eneste sikre garantien for at det kommer helikoptre på Bardufoss, at det blir en ny regjering. For egen del har Arbeiderpartiet selvtillit nok til å vite at da, med en ny regjering, blir det helikoptre på Bardufoss – det vedtaket blir fulgt opp.

Når Senterpartiet sier at det ikke er en krone til helikoptre i innstillinga, så er ikke det sant. Det står tydelig i innstillinga at rammen skal justeres i tråd med vedtakene. Jeg har lyst til å be Senterpartiet slutte å snakke usant om Arbeiderpartiet i den saken.

Det er riktig, det Senterpartiet også har sagt, at man kunne ha laget flere flertall i andre saker i innstillinga, et flertall med Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, SV og Senterpartiet, men det ble vanskelig da Senterpartiet forlot rommet, for da var det plutselig et flertall som ikke kunne brukes.

Til slutt: Jeg savner fortsatt svar fra de partiene som stemmer imot stans i privatisering og konkurranseutsetting i Forsvaret, og en forklaring på hvorfor de gjør det, der Høyre og Fremskrittspartiet og Senterpartiet står sammen om å avvise forslaget fra Arbeiderpartiet. Det synes jeg er beklagelig. Vi har sett hva det har gjort f.eks. for renholderne, ikke minst i Indre Troms, at man har privatisert virksomheten der. Vi ser at man ikke har fått gode anslag på hva slags kostnadsbesparelser man har fått. Vi har fått advarsler fra arbeidstakerorganisasjonene, og vi ser også nå, i en situasjon med pandemi, hva det har ført til når det gjelder sikkerhet på anleggene.

Så før avstemningen vil jeg be det ene partiet jeg har tro på i denne sammenhengen, Senterpartiet, om å tenke seg om en gang til, lytte og så snu når det gjelder det privatiseringsvedtaket de i dag ikke vil være med på.

Audun Lysbakken (SV) []: Jeg legger merke til at veldig mange er opptatt av å snakke om enighet. Regjeringspartiene er opptatt av å understreke at det er bred enighet, og Senterpartiet er opptatt av å understreke at det ikke er enighet, at Senterpartiet står utenfor den brede enigheten. Sannheten er at det er ikke bred enighet i denne innstillingen. Det er tvert imot vekslende flertall og en god del uenighet om viktige ting. Det må vi slutte å være redde for i debatten om forsvars- og sikkerhetspolitikk. Som i de fleste andre politiske spørsmål kan det tvert imot hende at litt mer levende debatt og litt mer vekslende flertall kan føre til at en og annen skarp tanke kommer over oss. Det er ikke det dummeste som kan skje, at man slutter å tenke at det alltid er et mål at alle skal være enige i forsvarspolitikken.

Derimot syns jeg kanskje det er problematisk at det ser ut til at det som skaper mest temperatur i denne debatten om langtidsplanen, er et innlegg i Nordnorsk debatt av Sandra Borch, mens Stortinget kanskje heller burde bruke mer krefter på å diskutere en del av de store utfordringene som ikke er tema fordi det er for mye vanetenkning i diskusjonen om norsk sikkerhetspolitikk: om vår avhengighet av et USA som politisk og militært må forventes å se i en annen retning i årene og tiårene som kommer, om de indre spenningene i NATO, og ikke minst om denne store udekkede kampflyregningen som Forsvaret mest sannsynlig må betale for, men som ingen andre enn SV har lyst til å snakke om.

Nå er det så sent i debatten at jeg ikke har noen store forhåpninger om at dette skal skje i større grad i denne runden heller, så la meg da bare få avslutte med å korrigere representanten Elvenes. Det er jo sånn at vi alle selvfølgelig er ute etter å skåre poeng mot våre politiske motstandere, men man må ikke bli så ivrig i tjenesten at man sier ting som ikke er sant. Det Elvenes med stor iver siterte som liksom skulle være fra SVs program, i sted, er ikke fra det programmet som SVs stortingsgruppe jobber ut fra nå. Det er heller ikke fra flertallsinnstillingen til det nye programmet til SV. Det er en mindretallsdissens. Den debatten skal vi selvfølgelig ha i vårt parti, men representanten må ikke utgi det for å være noe annet enn det.

Presidenten: Representanten Liv Signe Navarsete har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Representanten Henriksen undra seg over at Senterpartiet fremja det same forslaget, som han sa, som fleirtalet. Det er nok å snu saka på hovudet. Når det vert fokusert så mykje på dette, trur eg det er rett av meg å seie korleis det eigentleg er.

Senterpartiet la inn alle sine forslag innan fristen for ny politikk i komiteen. Me har fristar som er sette opp. Me hadde ein frist for ny politikk, og då la me inn alle våre forslag. Så brukte dei andre partia lang tid på å kome fram til si einighet. Eg kunne ha kome med nokre sitat som understreka det, det skal eg la vere, men eg trur at det at Senterpartiet la inn sine tydelege forslag, var den beste drivaren for at me fekk fram desse vedtaka. Elles kunne det vore at Senterpartiet starta nokre meter før – eg skal ikkje sitere meir, unnskyld.

Det er litt rart at ein brukar så mykje tid på at Senterpartiet valde å gå ut av det som ikkje eingong var forhandlingar, vart det sagt i dag. (Presidenten klubber.) Me var altså i åtte møte.

Presidenten: Apropos tid, så er den dessverre ute.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Tida har gått ut, men eg tenkjer me har alt på det reine, og me står for det me står for. Me kjem til å stemme for det me er for, når dette skal voterast over.

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Jeg skal åpne med å gi honnør til komitélederen og saksordføreren for det arbeidet som har vært gjort. Det skulle jeg egentlig ha gjort i åpningsinnlegget mitt. Denne debatten forteller meg bare at det er enda større grunn til å gi en honnør for godt politisk håndverk, godt komitéarbeid.

I stort er faktisk Stortinget enige både om de lange linjene og også om de store prosjektene når det gjelder utviklingen av Forsvaret. Her etterlyses på mange vis mange ting. Man er opptatt av folk. Ja, ny militærordning, utdanningsreformen handler om hvordan vi utvikler folk i Forsvaret. Organisasjonene sier at folk er utslitt, man er misfornøyd, det er altfor få. Medarbeiderundersøkelsene i Forsvaret forteller at folk stiller på jobb og trives på jobb. Rekrutteringen til stillinger i Forsvaret forteller at dette er en attraktiv arbeidsplass. Det er altså en etat der nordmenn vil bidra, og der man finner meningsfulle oppgaver.

Så er det sånn at vi justerer, og vi er nødt til å gå opp når det gjelder personell. For oss har det vært viktig å gjøre det i en balanse når det gjelder EBA, i en balanse når det gjelder hvor mange vi klarer å utdanne, og i en balanse økonomisk. I stort har vi fått forsikringer om at det er et grep som skal fortsette i framtida, vi skal ha balanse mellom ressurser, forventninger, aktivitet og økonomi.

Så er det noe jeg kort skal kommentere litt. Det hevdes at vi ikke oppfyller løftene på Andøya. Vel, jeg er regelmessig i kontakt med ordføreren i Andøy. Jeg har hatt kontakt med sjef for Andøya Test Center om omstillingsarbeidet der. Det aller meste går bra på Andøya, også med omstillingsarbeidet. Vi har ikke fått noen henvendelser der det er sagt at vi båndlegger arealer som det er bruk for i omstillingsarbeidet, eller som næringslivet har bruk for. Jeg har vært tydelig, og vi har også vært tydelig i revidert nasjonalbudsjett for 2018, på at omstillingsarbeidet på Andøya og i Bodø skal ha prioritet. Det er en veldig god dialog, og jeg er kry av at i et så stort omstillingsarbeid som det er på Andøya, er vi altså fire år før endringen skjer, inne med omstillingsorganisasjonen og finansieringen. De får veldig god tid på å forberede seg på den endringen som kommer når vi legger ned stasjonen.

I stort, avslutningsvis: Takk for en god debatt. Først og fremst takk til komiteen for et godt og grundig arbeid på et felt som er veldig viktig, et felt som, som det så riktig har vært sagt i denne debatten, er preget av at nå kan vi ikke bare se Forsvaret som et parallellsamfunn, vi er nødt til å se dette i den store sammenhengen. Sikkerhetsutfordringene våre strekker seg over hele spekteret. Det er også godt ivaretatt i denne delen av langtidsplanen.

Marit Arnstad (Sp) []: Jeg tar ordet for å kommentere noen merknader om Senterpartiet som har kommet i løpet av den siste delen av debatten.

Vi har ulike meninger i denne saken. Jeg har for så vidt respekt for dem som valgte å bli enige, men jeg håper også at en viser respekt for dem som velger ikke å bli med på et forlik – jeg vet ikke om det kalles et forlik, eller om det kalles samtaler, det har vært litt uklart i løpet av debatten hva det egentlig har vært.

Jeg mener at hvis en går inn på og drøfter det som har skjedd i komiteens arbeid, og om Senterpartiet var til stede på møtene eller ikke, må en i alle fall bestemme seg. Her sier komitélederen at Senterpartiet ikke var til stede på møtene, og det var galt, men i henvendelsene som partilederen, Jonas Gahr Støre, gjorde til meg, var det galt at vi satt i møtene, for da måtte vi jo også bli med på et forlik. Arbeiderpartiet må bestemme seg for om det var galt at vi var der, eller at vi ikke var der. Dette hadde jeg ikke kommet til å ta opp fra denne talerstolen om ikke komitélederen sjøl – dessverre – inviterte til det.

Dette handler også om ulike prioriteringer. Jeg skjønner at Elvenes ikke liker sammenligningen med regjeringskvartalet. Det skjønner jeg, men statsråden ville jo ikke la oss få lov til å sammenligne med de skandinaviske lands forsvarsbudsjett og satsinger innenfor forsvar. Han ba om en sammenligning fra Norge. Da trakk jeg fram en sammenligning fra Norge, og det er en faktisk opplysning. Det satses det neste tiåret fra Høyres side mer på regjeringskvartalet enn på Forsvaret.

Når det gjelder Andøya, er det slik at vi har hatt og har et annet syn på spørsmålet om Andøya enn det flertallet i Stortinget har hatt de siste årene. Vi hadde jo, da vi gikk inn i disse samtalene, et håp om en dialog omkring det og et håp om en dialog også om hvordan utviklingen på Evenes egentlig er. Der følte nok vi – og det ble vi veldig skuffet over – at vi i flere dager, uker faktisk, ble holdt med godt snakk, men uten at vi fikk verken tilgang til informasjon eller muligheten til en reell diskusjon om den saken.

Presidenten: Representanten Per-Willy Amundsen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Per-Willy Amundsen (FrP) []: Jeg tar ordet fordi Senterpartiet prøver å gjøre seg litt kokett fordi de er blitt tema i dagens debatt. Grunnen til at Senterpartiet er blitt tema i dagens debatt, er at de kommer med uriktige påstander der ute. Senterpartiet er egentlig helt irrelevant i den debatten vi har her i dag, fordi de har valgt å stå på utsiden, men det som er uakseptabelt, er at Senterpartiet fremstiller det øvrige storting, de vedtak som fattes her, som bløff. Og det er noe vi også ser i Senterpartiet i flere andre saker, også på justisfeltet, hvor man fremstiller politiske motparter som å ha skjult agenda, som egentlig å jobbe for noe annet enn det man gir uttrykk for – som om man skal definere virkeligheten annerledes, og på en måte har rett til å gjøre det. Det er ikke bra. Det bidrar til et dårlig politisk ordskifte og kun til mistenksomhet og mistillit mot parlamentet.

Anniken Huitfeldt (A) []: Det er vel ganske klart for alle de partiene som har deltatt i disse forhandlingene, at dette ikke er en pakke, at dette ikke er et stort forlik, og det forundrer meg at Arnstad stiller spørsmål ved det. For det er en vesentlig forskjell på et forlik og en ordinær komitébehandling ved at i en ordinær komitébehandling er det skiftende flertall. Og det er ganske tydelig for erfarne stortingspolitikere å lese det ut av innstillinga. Det er mange ganger man går fra forhandlinger om et forlik eller en pakke, men jeg har ikke opplevd – selv om det er mulig det har skjedd før – at man går fra en komitébehandling. Det er vel ikke så vanlig. Jeg har i hvert fall aldri opplevd det, men det er mulig jeg ikke har full opplysning om hvordan Stortinget har operert gjennom hele dets historie.

Det jeg reagerer på, er at Senterpartiet gikk ut med henvisning til at det her var enighet mellom Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet – en enighet som ikke materialiserte seg. For i mange av de vedtakene der vi gikk sammen med Fremskrittspartiet, var jo SV også med. Og når vi ser på styrkestrukturen, stemte ikke Arbeiderpartiet for denne. Det var det Fremskrittspartiet som dannet flertall for.

Jeg er glad for den framgangen vi har fått, men jeg reagerer på den karakteristikken man framfører mot de andre partiene. Jeg må innrømme at jeg mener de forslagene som Senterpartiet fremmer om helikopter, er gode. Jeg skulle ønske at vi hadde skrevet oss sammen. Det er min natur som stortingspolitiker at der det er flertall, må vi lage mest mulig like formuleringer, for da stiller vi sterkere. Men jeg har full respekt for at Senterpartiet velger en annen retning, at de fremmer sine egne forslag. Jeg har ikke noen grunn til å mistro hvorfor de gjør det. Men noen ganger var det vanskelig å vite helt når Senterpartiet var med i forhandlinger, eller ikke.

Men vi har hatt en skvær diskusjon nå. Vi har hatt en gjennomgang av hele langtidsplanen med skiftende flertall. Vi har gjort en plan som var litt vag, noe bedre, og alt i alt er jeg glad for at vi sendte tilbake den planen vi fikk i vår. Da fikk vi konkrete løfter på bordet om økt bemanning i 2021, og det har gjort planen noe bedre.

Statsråd Frank Bakke-Jensen []:Dette er til representanten Arnstad: Vi har altså informert om tilstanden på Evenes, om prosessen som foregår, men Senterpartiet tror ikke på den informasjonen som leveres. Det er noe annet.

Til de dokumentene, de saksopplysningene, som Arnstad også etterlyser: Det er altså slik at Senterpartiet sendte en forespørsel til Forsvaret om noen dokumenter. Dette er interne dokumenter unntatt offentlighet, og Forsvaret svarte som de skal i henhold til forvaltningsloven og offentligloven, at man ikke kunne få dem. Da jeg hørte om det, sa jeg: Kan ikke dere sende forespørselen gjennom oss, så skal vi se hva det er på? Den ble sendt. Dette er altså interne arbeidsdokumenter som alle regjeringer holder unntatt Stortinget. Også da Arnstad var statsråd, var det praksis.

Så må det gjerne være slik at man er misfornøyd med det, men jeg sa i møte i komiteen at jeg ikke kan ta politisk ansvar for et tilfeldig dokument i en eller annen arbeidsprosess i departementet. Det er ganske enkelt slik at man her prøver å dekonstruere de arbeidsmetodene man har i departementssektoren, og det synes jeg faktisk for det første er ganske bekymringsfullt. For det andre er det slik at når man i tillegg i offentligheten prøver å skape et inntrykk av at vi prøver å holde informasjon om et så viktig prosjekt borte, så synes jeg det er feil. Det er også en arbeidsmetode og en måte å kommunisere på som jeg misliker sterkt.

Presidenten: Representanten Martin Henriksen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til inntil 1 minutt.

Martin Henriksen (A) []: Jeg er glad for at representanten Arnstad tegnet seg på nytt, for da har hun også sjansen til å svare på hvorfor Senterpartiet ikke vil stemme for et tydelig forslag fra Arbeiderpartiet og SV om å stanse privatiseringen i Forsvaret, som vi vet har konsekvenser både for sikkerhet og for ansatte.

Til slutt vil jeg bare si – med tanke på de påstandene som er kommet, både i media og for så vidt også her i salen, om de forhandlingene og det resultatet som kom fra komiteen – at jeg som stortingsrepresentant har et mandat fra velgerne i Troms om å kjempe for det som står i vårt program, og det som er viktig for velgerne i Troms. Dersom jeg og mitt parti har sjansen til å få flertall i Stortinget for flere ansatte i Hæren, for helikopter, for å gjøre en svak forsvarsplan bedre, ja, så må vi gjøre det. Ellers hadde jeg ikke brukt mitt mandat, som vi har fått fra folk i Troms, til å gjøre hverdagen bedre for folk i Troms.

Presidenten: Representanten Marit Arnstad har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til inntil 1 minutt.

Marit Arnstad (Sp) []: Jeg blir litt overrasket over at representanten Amundsen blir litt vonbroten over at vi bruker ordet «bløff». Han brukte jo sjøl ordet «Trump-metoder» om oss i sitt innlegg. Så når det gjelder kraftig ordbruk, har nok også representanten Amundsen litt å lære bort, tror jeg. Men det til side: Da ender vi opp med at her har vi ulike prioriteringer, her har vi ulike meninger, her velger noen å bli enige, altså velger å bli enige gjennom forlik eller samtaler, og noen velger å ha egne forslag. I enhver annen sak i Stortinget er ikke det så veldig merkelig. Det er ikke så uvanlig i forsvarspolitikken heller, hvis en ser det historisk. Derfor er rett og slett det mest forbausende med denne debatten de andre partienes sinne mot Senterpartiet. Det er veldig vanskelig å forstå.

Kent Gudmundsen (H) []: Med respekt å melde: Det som virkelig er merkelig i denne debatten, er at man får beskyldninger fra dem som velger å stå utenfor et forlik, om at det man har blitt enige om, er en bløff, mens man selv leverer forslag som man ikke greier å vise inndekning for i sine alternative budsjetter. Da kan man jo spørre seg hvem som bløffer hvem.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 9 og 10.

Dermed er dagens kart ferdig behandlet. Forlanger noen ordet før møtet heves? – Møtet er hevet.

Votering, se mandag 30. november