Stortinget - Møte onsdag den 5. januar 2022 *

Dato: 05.01.2022
President: Svein Harberg

Innhold

*) Referatet er foreløpig, ikke korrekturlest.

Sak nr. 2 [11:19:55]

Redegjørelse av utenriksministeren om Norges medlemskap i FNs Sikkerhetsråd 2022

Talere

Utenriksminister Anniken Huitfeldt []: Den 1. januar var en merkedag. Da overtok Norge det roterende presidentskapet i FNs sikkerhetsråd. Vervet som president for Sikkerhetsrådet roterer hver måned mellom medlemmene. Og denne januarmåneden er det altså Norge som leder møtene og har ansvar for dagsordenen i Sikkerhetsrådet. Det er 20 år siden sist. Og det blir antageligvis 20 år til neste gang vi har dette vervet. Dette omtales jo som verdens viktigste møterom. Det er kanskje hvert 20. år vi har dette vervet, så i løpet av et århundre er det 5 måneder hvert århundre vi sitter med lederklubba i FNs sikkerhetsråd.

Vår ambassadør til De forente nasjoner i New York, Mona Juul, markerte i går begivenheten med å invitere sine kolleger til frokost. Den skulle ha funnet sted på seilskuten «Statsraad Lehmkuhl», som for tida ligger til havn i New York. Frokosten måtte imidlertid flyttes på grunn av smitteverntiltak. Pandemien preger også arbeidet i FNs sikkerhetsråd.

Det er i god norsk tradisjon at vi ønsket å innlede vårt presidentskap på «Statsraad Lehmkuhl». Lehmkuhl var – dette vet i alle fall bergenserne i salen – medlem av Christian Michelsens samlingsregjering i årene etter 1905. Da fikk vi vår egen, selvstendige utenrikspolitikk. For meg representerer denne koblingen en viktig symbolikk av tre grunner:

  • For det første: At vi viderefører den brede tverrpolitiske enigheten om de lange linjer i norsk utenrikspolitikk.

  • For det andre: At Norge i Sikkerhetsrådet har en uavhengig stemme. Selv om vi daglig merker økende geopolitiske spenninger, er vi ingen kasteball mellom stormaktene.

  • Og for det tredje: At vi også er medlem av Sikkerhetsrådet for å ta vare på våre egne interesser. Det er å fremme folkeretten og respekt for internasjonale avtaler. Et sterkt FN er avgjørende for Norges sikkerhet og norske interesser.

Jeg vil takke alle partiene på Stortinget for at vi oppnådde å få sete i FNs sikkerhetsråd. Norges plass i Sikkerhetsrådet er et samarbeid mellom mange av partiene som er representert her. Det har blitt jobbet veldig godt. Jeg kan se utover salen og se på mange av dere hvordan det har blitt jobbet godt på ulike delegasjonsreiser og i andre sammenhenger for å fremme vår sak og vårt kandidatur. Og jeg vil takke for mange viktige diskusjoner i salen, også de to partiene som var imot at vi skulle søke medlemskap i Sikkerhetsrådet, Rødt og Fremskrittspartiet, for å ha bidratt til gode diskusjoner. En spesiell takk går til Ine Eriksen Søreide for hennes grundige arbeid med å bringe Norge inn i rådet.

Vi har lagt bak oss et år preget av økt ustabilitet og konflikt i verden, en ustabilitet som også reflekteres i FNs sikkerhetsråd. Sikkerhetsrådet befinner seg som kjent ikke i et maktpolitisk vakuum. Sikkerhetsrådet er – og vil alltid være – en arena for stormaktspolitikk. Den kan i beste fall temmes, men den kan jo ikke fjernes. FN støtter opp om det folkerettslige rammeverket og om de multilaterale institusjoner som også tjener Norge, tjener norske interesser. Dette er institusjoner av betydning for vår sikkerhet, vår økonomi og vår velferd. De bidrar til internasjonal stabilitet.

FNs første generalsekretær, nordmannen Trygve Lie, sa det slik:

Jeg ser i De forente nasjoner en praktisk vei mot fred og framskritt – ikke en hurtig og lett vei, men en vei som fører fram, hvis bare medlemsstatene med klokskap, lojalitet og fasthet benytter seg av FN-organisasjonens institusjoner i årene som kommer.

Det påligger oss et ansvar for å bidra i de organer som ivaretar internasjonal rettsorden og multilaterale løsninger. Sikkerhetsrådet er et slikt organ. Hurdalsplattformen er tydelig på at vi vil bruke medlemskapet i FNs sikkerhetsråd til å forsterke folkeretten, til å løfte klimaspørsmål og til å beskytte sivile og barns rettigheter i krig og konflikt – og til å fremme kvinners rettigheter. Målet om å styrke folkeretten, herunder humanitærretten og menneskerettighetene, er en rød tråd for hele medlemskapsperioden.

Vi løfter klimaspørsmål fordi koblingen mellom klimaendringer og sikkerhet bør være en naturlig del av Sikkerhetsrådets dagsorden. Vi fremmer kvinners rettigheter, inkludering og deltakelse spesielt gjennom arbeidet knyttet til kvinner, fred og sikkerhet. I tillegg er fredsdiplomati en rød tråd i medlemskapsperioden. Vi vil styrke rådets arbeid med å forebygge, dempe og løse konflikter ved å bygge på norske erfaringer med freds- og forsoningsarbeid. Det Norge bidrar med er relevant. Vi har lang erfaring i å snakke med alle parter i ulike konflikter, også med parter vi er sterkt uenige med. Et bredt nettverk av aktører på bakken gir oss kunnskap om hendelser som finner sted. Vi bruker dette nettverket aktivt. Det sikrer at rådet er best mulig informert før vi tar beslutninger.

Når det f.eks. rapporteres om systematisk voldtekt av kvinner i konflikten i Etiopia, så vet vi at det har funnet sted. Vi har det bekreftet fra troverdige kilder på bakken. Vi har regelmessig dialog med sivilt samfunn og forskningsmiljøer i Norge. Det er viktig. Vi har hatt flere nyttige innspillsrunder med sivilsamfunnsorganisasjonene. Kontakten med forskningsmiljøene er organisert som rundebordsmøter mellom forskere og Utenriksdepartementet, hvor tema av relevans for vårt arbeid i Sikkerhetsrådet blir diskutert. NUPI og PRIO har bidratt særskilt i dette arbeidet som sekretariat og tilrettelegger for disse rundebordsmøtene. Jeg vil takke for deres viktige innsats, og jeg ser fram til å samarbeide også med dem det neste året.

Presidentskapet i Sikkerhetsrådet gir oss mulighet til å initiere egne tematiske møter, såkalte signaturarrangementer. Det er en del ord som går igjen i FN-sammenheng, «signaturarrangement» er av disse ordene. Vi planlegger for to av disse. Jeg skal selv lede det første, den 18. januar. Det skal handle om kvinner, fred og sikkerhet. Vi vil da rette søkelyset mot behovet for å styrke sammenhengen mellom kvinners deltakelse i politiske prosesser og kvinners beskyttelse. Vi vet at kvinner ikke vil oppnå beskyttelse før de også kan være med å påvirke politikken. Kvinner må kunne delta i politikken og jobbe for egen deltakelse, uten at det betyr at de setter eget liv i fare.

Statsministeren vil lede vårt andre signaturarrangement, om behovet for bedre beskyttelse av sivile når kriger utkjempes i byer og tettbygde strøk. Moderne kriger utkjempes i mindre grad – slik vi er vant fra historibøkene eller fra filmer – på slagmarken. Nå skjer det mer i urbane områder der folk bor – med langvarige skadevirkninger for sivilbefolkningen. Mange drepte og skadde – og ødeleggelser av infrastruktur som vannforsyning, sykehus og skoler – driver folk på flukt. Og det blir mindre å komme tilbake til. I møtet vil vi diskutere utfordringene urban krigføring medfører. Spesielt viktig er det å rette søkelyset på krigførende parters ansvar for å beskytte sivilbefolkningen.

I tillegg til disse signaturarrangementene vil jeg også lede en åpen debatt om den israelsk-palestinske konflikten. Sikkerhetsrådet spiller en viktig rolle i det internasjonale arbeidet for å legge til rette for en fredelig løsning på konflikten i form av en forhandlet tostatsløsning. Mitt håp er at møtet kan bidra til å skape en mer konstruktiv dynamikk.

Som president vil vi også avholde en uformell samling for rådets ambassadører og FNs generalsekretær om forebyggende diplomati og fredsmekling. Arrangementet blir lagt opp etter samme modell som det årlige Oslo Forum, der globale aktører innen fredsmegling deltar. Det tilpasses Sikkerhetsrådet for å skape en arena av fortrolighet og diskresjon. Den røde tråden vil være hvordan inkludere og kommunisere med aktørene i en konflikt. Norges langvarige engasjement og erfaring som freds- og forsoningsaktør vil bli veldig viktig.

Det er også viktig å invitere representanter fra sivilt samfunn til bords, spesielt kvinner. En rekke kvinner har blitt utsatt for represalier de siste årene, etter at de har holdt orienteringer i FNs sikkerhetsråd. Prominente stemmer vegrer seg for å stå fram. De frykter hvilke konsekvenser det kan ha for dem selv og sin familie når de returnerer til sitt hjemland. Dette er mennesker som opplever sammenhengen mellom det som besluttes i rådet, og det som skjer i deres eget liv og med folk de kjenner. De belyser også kjønnsdimensjonen ved freds- og sikkerhetstiltak. Ved å invitere dem til å orientere rådet gir vi en tydelig stemme til dem som er mest berørt av vold og konflikt.

Flere krevende landsituasjoner vil behandles av rådet i januar. Det inkluderer Afghanistan, Jemen, Libya, Somalia og Syria. Vi vil også følge utviklingen nøye i Myanmar og Etiopia. For å gi ekstra oppmerksomhet til viktige og krevende saker kan det bli aktuelt at også andre møter om konkrete landsituasjoner blir ledet på politisk nivå. La meg nevne at Norge også har tatt initiativ til en resolusjon om maritim sikkerhet. I fjor var det 135 maritime kidnappinger i verden. 130 av disse fant sted i Guineabukten. Helt konkret ønsker vi å redusere piratvirksomheten i Guineabukten, og bidra til økt straffeforfølgelse av pirater i dette området. Resolusjonen vil forhandles i ukene framover. Den vil kunne bidra til å sikre fri ferdsel for norsk og internasjonal skipsfart. Her har vi fra norsk side mye å fare med. Ghana er medpennefører, etter at landet trådte inn i Sikkerhetsrådet i januar. Det er et land vi også har samarbeidet med på mange andre områder.

Hva har vi oppnådd ved halvgått løp av vårt medlemskap? Våre prioriteringer har påvirket Sikkerhetsrådets fornyelse av de ulike mandatene – til fredsbevarende operasjoner, til politiske oppdrag og til ulike sanksjonsregimer. De utgjør en betydelig andel av de resolusjonene som vedtas i løpet av et år. Vi har bidratt til at flere av rådets vedtak er veldig tydelig på det som er under press i verden i dag, nemlig det folkerettslige språket. Dette styrker vi.

Sammensetningen av rådet gjør det krevende å skape framgang i flere saker. I FN er det daglig kamper for selv de minste framskritt, spesielt når vi snakker om gjennomslag for brede tematiske vedtak og uttalelser. Jeg vil derfor trekke fram resolusjonen om beskyttelse av utdanning i konflikt som et positivt vedtak. Vi utarbeidet tekst og ledet de krevende forhandlingene som – til tross for ganske stor motstand fra enkelte av rådsmedlemmene – førte fram til et enstemmig vedtak den 29. oktober. 99 av FNs medlemsland var medforslagsstillere. Det understreker den brede internasjonale støtten til å styrke beskyttelse av utdanning. I dette vedtaket oppfordrer Sikkerhetsrådet alle FNs medlemsland til å gjennomføre konkrete tiltak for å beskytte skoler og universiteter mot angrep. Det kan være tiltak som de fleste land kanskje synes er selvsagte, men som utgjør en reell trussel i ulike konfliktområder: som å bruke skolebygg til oppbevaring av våpen og ammunisjon eller andre militære formål, og dermed gjøre disse skolene til militære mål. Gjennom dette vedtaket vil rådet forebygge og hindre militær bruk av skoler, bruk som kan sette barn, studenter og lærere i fare og ta fra dem mulighetene til utdanning.

Dette er første gang Sikkerhetsrådet vedtar en enkeltstående resolusjon om beskyttelse av utdanning og utdanningsinstitusjoner i konfliktsoner. Rådet har med dette gitt en tydelig beskjed om at trygg tilgang til utdanning har betydning for internasjonal fred og sikkerhet. Resolusjonen styrker et veldig viktig saksfelt. Den viser at det gjennom langsiktig og systematisk innsats er mulig å oppnå resultater selv på krevende temaer.

Utfordringer knyttet til klimaendringer og sikkerhet forventes å øke i årene framover. Hvor store konsekvensene blir på sikt, avhenger av hvor raskt vi kutter utslippene av klimagasser. Men også god klimatilpasning vil minske menneskelig sårbarhet. I Sikkerhetsrådet har Norge sammen med likesinnede land løftet konsekvensene av klimaendringene for sikkerhet og sårbarhet. Sammenhenger mellom klimakrisen og internasjonal fred og sikkerhet blir stadig tydeligere. For eksempel ser vi i Sahel-regionen at klimaendringer påvirker økosystemer og folks levebrød. Økt konkurranse om knappe ressurser gir næring til konflikter, særlig mellom bønder og gjetere. I Somalia og Tsjadsjøen har klimapåvirkningene gjort det mulig for væpnede grupper å styrke seg. Og i Irak fører vannmangel, forsterket av klimaendringer, til økt risiko for voldelige konflikter, som væpnede grupper utnytter.

Det er imidlertid ikke enighet blant alle rådsmedlemmene om at klimaendringer har konsekvenser for internasjonal fred og sikkerhet. Enkelte av rådsmedlemmene aksepterer ikke at det er noen direkte sammenheng mellom klimaendringer og konflikt. De er uenige i at Sikkerhetsrådet bør spille en rolle på dette området. Dette så vi tydelig da Russland for noen uker siden la ned veto mot en tematisk resolusjon som tok sikte på å anerkjenne nettopp denne koblingen. Også India stemte imot resolusjonen, mens Kina var avstående. Resultatet er jo beklagelig og nedslående, ikke minst siden dette har veldig bred internasjonal støtte. Hele 113 medlemsland i FN støttet utkastet til resolusjon. Norge vil likevel fortsette å løfte konsekvensene av klimaendringene på Sikkerhetsrådets dagsorden, ikke minst når vi nå sammen med Kenya har overtatt formannskapet i rådets uformelle ekspertgruppe for klima og sikkerhet.

Vi skal heller ikke underslå at vi i 2021 fikk rådet med på å anerkjenne sammenhengene mellom klimaendringer og konflikt i operasjoner, også utenfor Afrika. I mandatene for FNs operasjoner i både Kypros og Irak er klima og sikkerhet inkludert som følge av målrettet norsk innsats. Videre har vi gjennom samarbeid med forskningsinstitusjoner bidratt til å styrke det faglige grunnlaget for dette arbeidet. Vi har etablert et nordisk-baltisk ekspertnettverk for klima og sikkerhet. Det vil være et bidrag til å bygge kunnskap og erfaring som mange land vil få nytte av i årene framover.

Av mange små – og noen litt større – gjennomslag, la meg trekke fram tre eksempler på konkrete landsituasjoner:

Den 9. juli i fjor vedtok et enstemmig sikkerhetsråd at humanitær bistand fortsatt kan krysse grensen til Syria. Vedtaket gjelder i ett år, fram til 10. juli 2022. Resolusjonen sikrer at FN og humanitære organisasjoner fortsatt får frakte livsviktig nødhjelp over grensen fra Tyrkia, nødhjelp som når over tre millioner mennesker i Nordvest-Syria. Det var første gang på fem år at Sikkerhetsrådet enstemmig vedtok en resolusjon om Syria. Det sier litt om hvor polarisert Syria-debatten har vært de siste årene. Norge er sammen med Irland såkalt pennefører for dette arbeidet. Vi ledet de krevende resolusjonsforhandlingene og har ansvaret for å følge opp rådets behandling av saken videre. Det var også avgjørende at Russland og USA så seg tjent med å finne en omforent løsning. Vi samarbeider tett med andre land i og utenfor Sikkerhetsrådet, samt med andre deler av FN-systemet. For Norge er det et viktig poeng at humanitær støtte ikke skal brukes som et politisk verktøy.

For det andre vil jeg nevne Norges arbeid med Afghanistan i Sikkerhetsrådet. Der har vi et særlig ansvar som pennefører – et ansvar vi til nå har delt med Estland, som forlot rådet ved årsskiftet. Sikkerhetsrådets medlemmer har over tid vist evne til å finne sammen i spørsmål som gjelder Afghanistan, og det har vært viktig. Det har også vært tilfelle for en rekke av uttalelser som Norge og Estland har tatt initiativ til det siste året. Vi er nå i en kritisk periode i afghansk historie. Afghanistan gjennomlever tørke, pandemi, økonomisk kollaps og virkninger av mangeårig konflikt. Det er en humanitær krise med utsikter til en sultkatastrofe av dimensjoner. 23 millioner mennesker opplever akutt matusikkerhet. Det rapporteres at én million barn kan dø av sult. Vårt mål er å holde rådet mest mulig samlet, men samtidig vise handlekraft som har relevans for den videre utviklingen. Det er mulig å finne løsninger. Rådets enstemmige vedtak i september i fjor om å forlenge FNs oppdrag i Afghanistan fram til mars i år er et eksempel på det. Det er viktig at FN fortsatt har ressursene de trenger for å hjelpe det afghanske folket i en helt fortvilet situasjon. Det er i den sammenheng positivt at Sikkerhetsrådet den 22. desember enstemmig vedtok å gi unntak fra sanksjonsregimet mot Taliban for humanitær bistand og annen grunnleggende støtte til Afghanistan. I tillegg må FN fortsatt ha mandat til å engasjere seg med Taliban i politisk dialog og til å overvåke og rapportere på menneskerettigheter og beskyttelse av sivile. Vi er spesielt opptatt av kvinners og jenters rettigheter.

For det tredje vil jeg nevne den israelsk-palestinske konflikten. Her har vi spilt en aktiv rolle og bidratt til omforente løsninger i rådet. Under den dramatiske eskaleringen i voldshandlinger mellom Gaza og Jerusalem i mai i fjor var Norge sentral i arbeidet for å sikre en respons fra Sikkerhetsrådet. Ved aktivt diplomati og bruk av hastemøter bidro vi – i tett samarbeid med Tunisia og Kina, som var presidentskap den måneden – til å øke presset på partene for å inngå våpenhvile. Vi lyktes i den forbindelse med å sikre støtte til rådets første presseuttalelse om denne konflikten siden 2014. Det sier noe om de steile frontene i rådet og om betydningen av forebyggende diplomati.

Disse eksemplene viser at det til tross for ulike syn blant Sikkerhetsrådets medlemmer er mulig å finne fram til omforente, felles løsninger. Men det krever systematisk, kreativt og langsiktig arbeid. FNs tidligere generalsekretær – han som var nummer to, etter Trygve Lie – svensken Dag Hammarskjöld, sa en gang at FN ikke er en garanti for fred, men et nødvendig verktøy i vårt samfunns streben etter å trygge freden.

I enkelte saker opplever vi imidlertid at verktøyet ikke har vært godt nok. Sikkerhetsrådet lykkes ikke alltid i oppdraget med å trygge freden. Det er aktørene i en konflikt som bærer hovedansvaret. Og regionale organisasjoner spiller ofte en nøkkelrolle. Likevel skulle vi gjerne sett at Sikkerhetsrådet hadde gjort mer og reagert sterkere på flere av de alvorligste krisene som har eskalert det siste året. Jeg tenker først og fremt på den dramatiske utviklingen i Etiopia og i Myanmar.

I Etiopia har myndighetenes blokade av humanitær tilgang til Tigray ført til sult blant befolkningen. Det foregår systematisk ødeleggelse av infrastruktur, helsesentre og annet i regionen. Det rapporteres om systematiske seksuelle overgrep. Det er dokumentert grove og omfattende menneskerettighetsbrudd, som ifølge FNs høykommissær kan grense opp mot forbrytelser mot menneskeheten.

I Myanmar er det væpnet konflikt i 13 av 14 delstater og regioner. Landet har over 600 000 internt fordrevne, hvorav over 280 000 er nye internt fordrevne siden kuppet i fjor. Mer enn 14 millioner av Myanmars innbyggere anslås å være i humanitær nød i 2022, en økning på over 13 millioner mennesker sammenlignet med starten av 2021. Det er en gigantisk katastrofe.

Til tross for alvoret i disse situasjonene, til tross for den direkte konsekvensen utviklingen har for regional sikkerhet, mener fortsatt enkelte rådsmedlemmer at disse konfliktene ikke hører hjemme på rådets dagsorden. Norge har sammen med likesinnede rådsmedlemmer søkt en tydelig respons fra Sikkerhetsrådet på disse akutte krisene. Vi har presset på for hastemøter og for å oppnå uttalelser fra et samlet sikkerhetsråd. Vi har nedlagt betydelig innsats, engasjement og ressurser for at Sikkerhetsrådet skal engasjere seg i disse krisene. Dessverre har ikke responsen eller uttalelsene vært like sterke som vi skulle ha ønsket. Vi skulle gjerne sett at det var støtte blant rådets medlemmer til å ta i bruk flere virkemidler, slik FN-pakten foreskriver. For både Etiopia/Tigray og Myanmar må vi dessverre kunne si at Sikkerhetsrådet har sviktet, sviktet i å forebygge og sviktet i å respondere på en måte som kunne forhindret alvorlige menneskerettighetsbrudd og spart store sivile tap og lidelser.

I presidentuttalelsen om Myanmar som ble vedtatt 10. mars, fordømmer rådet bl.a. voldsbruken mot fredelige demonstranter. Det var isolert sett en relativt sterk uttalelse. Men det har foreløpig ikke vist seg mulig å oppnå støtte i rådet for å bygge videre på denne. Vi vil fortsette å arbeide for at rådet skal samles og respondere i form av uttalelser og vedtak som kan ha effekt og virkning på bakken.

Sudan er et eksempel hvor Sikkerhetsrådets uttalelse og fordømmelse hadde en effekt. Den kom etter militærkuppet 25. oktober i fjor. Det la press på makthaverne for å reversere kuppet og håndtere omfattende demonstrasjoner uten bruk av vold. Uttalelsen kom i stand etter nær norsk samordning med afrikanske land. Det har styrket vår profil som en aktør som kan og ønsker å snakke med alle land. Utviklingen i Sudan har dessverre ikke gått i positiv retning. For å bidra til å redde overgangsprosessen i landet er det nå viktig at Sikkerhetsrådet står samlet.

Dag Hammarskjöld sa en ting til: FN ble ikke opprettet for å for å sende menneskeheten til himmels, men for å forhindre at den går til helvete.

La meg derfor understreke at selv balanserte fellesuttalelser også har en verdi. Rådets medlemmers evne å stå sammen har betydning, for alternativet er langt verre, nemlig at Sikkerhetsrådet forblir taust eller handlingslammet.

Vi snakker ofte om konsensus når rådets medlemmer blir enige om en uttalelse eller beslutning. Men det er nok mer presist å omtale dette som kompromisser. Sikkerhetsrådets samlede vilje kan best beskrives som et kompromiss mellom de femten medlemmenes ulike interesser. Det er nettopp det de aller fleste av rådets beslutninger, vedtak og uttalelser er: Et nødvendig og ofte sirlig framforhandlet kompromiss. Av de 57 resolusjonene som ble vedtatt av Sikkerhetsrådet fjor, var 48 enstemmige. Det ble nedlagt ett veto i 2021. Statistikken ser med andre ord ikke så ille ut, selv om den ikke skal overspilles. Vi ser flere eksempler på økt samarbeid og pragmatisme. Samtidig består kjente skillelinjer mellom rådets medlemmer. Dette gjelder særlig ulike syn på suverenitetsprinsippet og prinsippet om ikke-innblanding på den ene siden, og spørsmålet om universelle rettigheter og beskyttelse på den andre. Her deler de fem faste rådsmedlemmene seg i to leirer, mens det alltid vil være noe bevegelse blant de ti valgte medlemmene. Den 1. januar fikk rådet fem nye medlemmer: Albania, Brasil, De forente arabiske emirater, Gabon og Ghana. Det blir interessant å se hvordan disse medlemmene plasserer seg i dette feltet.

Det siste året har vi vært vitne til en verden som er preget av ustabilitet og økt spenning mellom stormaktene. Vi har vært vitne til statskupp i bl.a. Mali, Guinea, Sudan og Myanmar. Haiti er nær statskollaps. Ustabiliteten øker i EUs østlige og sørlige nabolag. Det er vanskelig å finne tegn på reelle framskritt i de konfliktene som allerede er på Sikkerhetsrådets dagsorden. Mange av disse konfliktene er knyttet til FNs 12 fredsbevarende operasjoner og 24 særskilte politiske oppdrag. Norsk personell deltar i flere av disse. Vi har i dag politi og militært personell i fredsbevarende operasjoner i Mali, Sør-Sudan, Midtøsten og på Kypros. I tillegg har vi personell i FNs politiske oppdrag i Colombia og Sudan. Mer enn 43 000 nordmenn har deltatt i FNs fredsoperasjoner siden 1949.

I Hurdalsplattformen er vi tydelige på at vi ønsker å øke norske bidrag til FNs fredsoperasjoner. Dette er operasjoner og oppdrag av betydning for internasjonal fred og sikkerhet. Nå opplever vi at FNs fredsbevarende operasjoner må operere i stadig mer uoversiktlige situasjoner. Ofte er langt flere parter enn vertslandets myndigheter og opposisjonsgrupper involvert i konfliktene. Det gjør at nasjonale konflikter får stadig mer vidtrekkende regionale og globale implikasjoner. Flere av FNs fredsbevarende operasjoner og politiske oppdrag står overfor utfordringer knyttet til mangelen på en fred å bevare, enten fordi det ikke foreligger en fredsavtale, eller fordi det er begrenset oppslutning om en foreliggende fredsavtale.

Det har vært mye snakk om at Norge i FNs Sikkerhetsråd lett ville kunne havne i en stormaktskvis, og at presset på Norge – fra alle kanter – ville øke som følge av medlemskapet. Til det vil jeg si følgende: Alle stater arbeider for å fremme sine egne interesser. Det gjør stormaktene. Og det gjør også vi. Hittil har vi stått veldig stødig i dette presset – med en uavhengig norsk stemme – og sjelden kommet i skvis mellom stormaktene. Ja, vi opplever tidvis interessemotsetninger og krysspress. Men det er i liten grad knyttet til vårt medlemskap i Sikkerhetsrådet. Det opplevde vi også før vi ble medlem, og det vil vi oppleve etter at vi går ut av Sikkerhetsrådet i 2023. Det er en del av den utenrikspolitiske hverdagen.

Så – hvorfor har medlemskapet i Sikkerhetsrådet verdi? Ikke fordi Norge alene kan trygge freden eller forhindre krig, men fordi Norge helt konkret er med på å utforme de vedtak og uttalelser som fattes av verdens viktigste organ for å ivareta internasjonal fred og sikkerhet. Fordi vi kjemper en daglig kamp for å sikre et så sterkt tematisk og folkerettslig språk som det er mulig å få støtte for i rådets vedtak og uttalelser. Fordi menneskerettighetene har fått en styrket stemme gjennom at Norges sitter i Sikkerhetsrådet. Fordi vi tar egne initiativ og ofte vinner fram – i samarbeid med andre rådsmedlemmer.

La oss heller ikke glemme den mer konkrete delen av mandatet til fredsbevarende operasjoner, politiske oppdrag og sanksjonsregimer. Disse gir resultater på bakken, resultater som handler om folks liv. Det kommer viktig livsviktig nødhjelp over grensen fra Tyrkia til Nordvest-Syria til millioner av mennesker i nød.

Til slutt: Norge har i Sikkerhetsrådet stått opp for våre verdier og våre interesser. Vi forfekter det vi tror på, det vi mener er viktig og riktig for å skape en mer fredelig og stabil verden, enten det gjelder den israelsk-palestinske konflikten eller koblingen mellom klimaendringer og sikkerhet.

Sommeren 1905 stod statsråd Lehmkuhl, utenriksminister Løvland og resten av samlingsregjeringen Michelsen opp for norsk uavhengighet og selvråderett i møte med datidens stormakter. Den holdningen har gjenspeilet norsk utenrikspolitikk hele veien siden den gang. Den holdningen gjelder også nå. Som medlem av FNs sikkerhetsråd har vi stått stødig – med en uavhengig stemme som utrettelig jobber for å trygge freden. Det skal vi gjøre også i året som kommer.

Kari Henriksen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Presidenten vil foreslå at redegjørelsen om Norges medlemskap i FNs sikkerhetsråd 2022 legges ut for behandling i et senere møte i Stortinget. – Det anses vedtatt.