Mudassar Kapur (H) [12:58:56]: Jeg vil takke for muligheten til å få reist en viktig problemstilling og en viktig debatt – og takk til statsråden for at han stiller til denne debatten.

Regjeringspartienes ønske om å reversere Viken handler om troen på at morgendagens utfordringer skal møtes med fortidens løsninger. Vi i Høyre mener at det holder med to forvaltningsnivåer i Norge: stat og kommune. Men når vi først har en stor fylkeskommune, er det ingen gode grunner til å erstatte den med tre nye fylkeskommuner og tre nye fylkesadministrasjoner.

Flere administrasjoner løser ikke utfordringene vi står overfor, og sikrer verken bedre skole eller kollektivtransport i Viken. Rapporten som ble bestilt av Viken, viser helt tydelig dette. Reverseringen vil kunne koste opp mot en halv milliard kroner, og tjenester og kompetansemiljøer vil bli svekket. Gamle Østfold og gamle Buskerud vil få dårligere økonomi, og rapporten viser også at det kommer til å bli en konsulentboom ved å reversere. Jeg må si at Senterpartiet, som på inn- og utpust i åtte år har vist sin skepsis til konsulenter, nå ender opp med å gjennomføre en reversering hvor man har egne reverseringskonsulenter.

Tre nye fylkeskommuner er tre dyre og dårlige løsninger som vil svekke velferdstilbudet til over en million mennesker. Utenriksminister Anniken Huitfeldt og tidligere fylkesråd i Viken og nåværende kunnskapsminister Tonje Brenna har tidligere vært med på å fatte et vedtak mot reversering. Både Huitfeldt og Brenna tok på alvor det rapporten viser, at innbyggerne i Viken ikke får det bedre av en reversering, snarere tvert imot. De tok nok på alvor at vi heller bør tette kunnskapshullene i skolen etter pandemien, styrke integreringen, bygge ut kollektivtransporten og bygge fylkesveier. Men noe har skjedd mellom det ene representantskapsmøtet i Akershus Arbeiderparti og det neste. Det som i hvert fall ikke skjedde mellom de møtene, var at det kom noen nye utredninger på bordet. Så hvilken ny kunnskap de har fått tilført, kanskje fra Senterpartiet eller andre internt, vil kanskje debatten eller historien vise.

Det vi har sett, er at Senterpartiet, ved f.eks. representanten Lundteigen mfl., nærmest har truet Viken Arbeiderparti på plass i denne saken og vier den faglige rapporten lite oppmerksomhet. Selv bekymringer fra ansatte om et svakere fagmiljø, at det vil gi dårligere tjenester, har blitt avfeid. Det så vi senest på Dagsrevyen på lørdag. Enda mer spesielt er det at man heller ikke ønsker å lytte til innbyggerne. Når man hører på innbyggerne i Viken, hva de sier når de blir spurt, er svaret at over halvparten er negative til å splitte opp Viken når de får høre hvor mye det koster. Og det er det som er det reelle spørsmålet, for innbyggerne vet at dette er penger som må prioriteres bort fra noe annet.

Framover må Norge fortsette å omstille seg for et grønt skifte, sørge for at flere fullfører skolen, bygge infrastruktur, skape flere jobber og inkludere flere. Dette er ikke tiden for reversering og avvikling av viktige reformer. En oppløsning av Viken vil, som jeg har nevnt, koste fellesskapet opp mot en halv milliard kroner, resultere i svakere kompetansemiljøer og dårligere tjenester og sette utviklingen på pause. Dette kommer til å bli en gjenganger også i andre reverseringer, om det måtte være regioner eller kommuner.

Jeg ser derfor fram til debatten. Kanskje kan statsråden gi oss noen gode forklaringer på hvorfor det er fornuftig å bruke fellesskapets midler og menneskelige ressurser på å avvikle istedenfor å utvikle, og til å opprette nye fylker når utredningen åpenbart peker på dårligere fylkesøkonomi, dårligere tjenester og at utviklingen settes på pause.

Statsråd Bjørn Arild Gram [13:03:42]: Takk for interpellasjonen.

Denne regjeringen har troen på fylkeskommunen. Fylkeskommunene har ansvaret for flere viktige tjenester for innbyggere og næringsliv i Norge, som bl.a. videregående opplæring, kollektivtrafikk, fylkesveier og tannhelse. I tillegg har fylkeskommunene en viktig rolle som regional utviklingsaktør. Utviklingen av regionale partnerskap, hvor samfunnsaktører fra bl.a. nærings- og arbeidslivet, akademia, organisasjoner, virkemiddelapparat og kommunene trekker sammen i felles utviklingsarbeid og utnyttelse av regionale fortrinn, viser en av styrkene med fylkeskommunene som motorer for vekst og verdiskaping i hele landet. Dette kan utvikles videre, f.eks. ved å gjøre fylkeskommunene til en sentral aktør i utviklingen av regionvekstavtaler, som bl.a. kan gi viktige bidrag til det grønne skiftet.

Vi vil også se på hvordan vi kan styrke fylkeskommunene på andre områder. Regjeringen vil f.eks. vurdere å overføre statsforvalternes oppgaver som ikke omhandler tilsyn, kontroll eller klage, til fylkeskommunene. En slik overføring vil kunne demokratisere det regionale nivået ytterligere. Dette er noe regjeringen vil komme tilbake til.

Regjeringen ønsker altså å styrke fylkeskommunenes oppgaver og ansvar, og derfor er også fylkeskommunenes frie inntekter økt med hele 900 mill. kr i årets budsjett. En skal gå en del år tilbake i tid for å finne en tilsvarende økning.

Men ikke bare har regjeringen tro på fylkeskommunen, vi har også tro på det fylkeskommunale demokratiet, det regionale folkestyret, hvor folkets representanter i fylkestinget prioriterer, vurderer hva som tjener fylket best, og tar avgjørelser om fylkets organisering og framtid. Dette står i skarp kontrast til interpellanten, Høyre og den avgåtte Solberg-regjeringen. Fra den kanten kom det tvangsvedtak om sammenslåing. En overkjøring av det regionale folkestyret var Høyres politikk for fylkeskommunene.

Det som nå skjer, er derfor en opprydding etter den forrige regjeringen. Vi har så mye tillit til fylkeskommunene at vi vil la dem selv få ta den grunnleggende beslutningen om sin egen organisering og framtid. Regjeringen legger nå til rette for at tvangssammenslåtte fylkeskommuner og kommuner kan deles, dersom fylkeskommunene og kommunene selv ønsker det.

Interpellanten tar opp kostnadssiden ved en fylkesoppløsning. La meg først få forsikre om at regjeringen vil stille opp for fylkeskommunene som ønsker å dele seg, slik at kostnadene med den prosessen ikke skal gå ut over tjenestene til innbyggerne. Dette er i motsetning til forrige regjering, som f.eks. slo sammen Buskerud, Akershus og Østfold med tvang, men som bare tok en liten del av regningen som de påførte fylkene.

Så er jeg jo enig i at vi skulle vært dette foruten, både pengebruken og det dette tar av tid og krefter. Det er jo utvikling av fylkeskommunene vi helst ønsker å legge til rette for. Men ansvaret for situasjonen vi er kommet i, må Solberg-regjeringen og stortingsflertallet i forrige periode ta. Vi tar ansvar for å rydde opp etter feilprioriteringer og tvangsbruk overfor lokaldemokratiet.

Hvis og når det kommer en søknad fra Viken om oppløsning, i tråd med de føringene som ligger i inndelingsloven, vil regjeringens utgangspunkt være å foreslå for Stortinget at den skal innvilges. Så skal vi gå videre med et arbeid for å styrke fylkeskommunene som tjenesteyter og som regional utviklingsaktør. Det er det både fylkeskommunene og regjeringen helst vil bruke kreftene sine på.

Mudassar Kapur (H) [13:07:55]: Jeg vil først takke for statsrådens innlegg, og la meg begynne med hva vi kan være enige om. Jeg tror ikke det er noen tvil om at både Høyre, Senterpartiet og de fleste andre partier her i Stortinget – ja, alle, vil jeg si – er enige om at målet med vårt arbeid, særlig i den komiteen vi sitter i, er å sørge for å styrke kommunene, styrke arbeidet til våre folkevalgte der ute, sørge for at folk får gode tjenester. Nettopp derfor blir det så underlig at denne analysen, som statsråden viser til, fører fram til at svaret på det er å stoppe opp, at svaret på hvordan man skal utvikle gode tjenester, hvordan man skal lage kraftige regionale sentra som skaper mer arbeidsplasser, mer lokalt næringsliv, og som faktisk også ligner litt på hvordan folk beveger seg nå i 2022, er å skru Norge tilbake igjen, og skru norgeskartet tilbake igjen til 1960-tallet. Det er der egentlig hele argumentasjonen glipper litt for Senterpartiet.

Så må jeg jo si at det er litt freidig – jeg tror det er et parlamentarisk uttrykk som er lov å bruke – når Senterpartiet gang på gang presenterer den historien om at dette har vært en tvangssammenslåing. Sannheten er at regionreformen var basert på en grundig behandling i Stortinget, demokratisk fattede vedtak i landets nasjonalforsamling, som igjen var basert på et arbeid som var gjort av departementet, hvor også fylkeskommunene var med på arbeidet.

Jeg vil minne statsråd Gram om at Senterpartiets tidligere leder Åslaug Haga, som også var kommunalminister, ønsket å gjennomføre en regionreform, ønsket å få gjennomført veldig mye av det vi har gjort, og med samme begrunnelse: Norge endrer seg, folk bor og arbeider på en helt annen måte enn tidligere, og vi må lage sterke og robuste regioner som kan levere gode tjenester. Men det som skjedde med Senterpartiet, var at de mislyktes, de fikk jo ikke gjennomslag. Så har Senterpartiet hatt en populistisk seilas etter de årene, hvor man har tenkt at det beste svaret på alt er bare å være imot og tenke i revers, fordi det er det enkleste. Det er det som har skjedd, og det er en underlig reise, men vi registrerer den.

Jeg vil komme tilbake senere i debatten og utfordre statsråden på hvordan han egentlig har tenkt å behandle denne saken på en seriøs måte i departementet, med de nødvendige utredningene. Så kan han tenke litt på det mens vi hører på andre.

Statsråd Bjørn Arild Gram [13:11:18]: Noen kommentarer til interpellantens to innlegg:

Et av argumentene som blir brukt her, er behovet for mer funksjonelle regioner som sammenfaller mer med måten folk reiser og jobber på. Jeg tror kanskje ikke jeg da ville brukt den nye fylkeskommunen Viken som det fremste eksemplet på en funksjonell hverdagsregion som sammenfaller med folks arbeid og ferdsel.

Når det gjelder spørsmålet om tvangssammenslåing og freidighet, synes jeg vel ikke at det er nok å vise til vedtak i Stortinget eller grundig arbeid i departementet. Det sentrale her er jo hva lokaldemokratiet har ment om saken. Det er det som er bakgrunnen. Det er de tvangssammenslåtte kommunene og fylkeskommunene, gjennom vedtak i denne salen, som regjeringen har henvendt seg til og gitt en mulighet til å løse seg opp, hvis man ønsker det.

For øvrig legger jeg i interpellasjonen merke til et aldri så lite paradoks, eller kanskje til og med en selvmotsigelse, for Høyre mener altså at en deling av Viken i tre svekker fagmiljøene – og det til tross for at f.eks. gamle Buskerud fylkeskommune i både innbyggertall og areal er større enn f.eks. Møre og Romsdal, som jo fikk videreføre sin egen eksistens gjennom regionreformen. Man mener altså at det å dele Viken i tre vil svekke fagmiljøene. Samtidig er Høyres politikk å legge ned fylkeskommunen. Med mindre man da har tenkt å flytte alle fylkeskommunens oppgaver til et statsapparat, et statsbyråkrati, må det jo handle om å sende disse oppgavene til 51 kommuner i Viken. Da hører jeg ikke på samme viset bekymringen for oppsplittede kompetanse- og fagmiljøer. Men dette er faktisk et vesentlig poeng i debatten. Selv om Høyre riktignok vil rasjonalisere kommunestrukturen en god del til, det er jeg ikke det minste i tvil om, er det vel ikke sånn at en har tenkt seg en struktur med f.eks. tre kommuner i det store fylket Viken. Så her er det etter mitt syn en inkonsistens i resonnementene som jeg synes det er greit å kommentere.

Anne Kristine Linnestad (H) [13:14:30]: For litt over to år siden så Viken fylkeskommune dagens lys – en ny fylkeskommune som skulle gi oss både større fagmiljøer og bedre tjenester for innbyggerne. Nå, to år senere og etter bare ti uker med normal drift uten koronapandemi, er diskusjonen om å splitte Viken i sluttfasen.

De ansatte i Viken har gjort en formidabel jobb. Effektene av Viken og de ansattes innsats kan man lese om i den administrative rapporten om konsekvensene av en deling av Viken fylkeskommune, som ble lagt fram i desember 2021. Den viser at ved effektivisering og stordriftsfordeler har Viken spart 60 mill. kr årlig. Det er mye penger som kan gå direkte til å gi flere lærere i skolen, bedre veier å kjøre på eller flere gang- og sykkelveier.

Viken fylkeskommune tiltrekker seg kompetente ansatte til gode, sterke fagmiljøer. Dersom Viken splittes i tre nye fylker av ulik størrelse, vil flere av disse fagmiljøene splittes opp. Jeg frykter at de vil bli så små at de ikke lenger vil framstå som like attraktive arbeidsplasser. Jeg er redd det vil bli en stor oppgave å holde på ansatte med høy faglig kompetanse, og det vil kunne bli vanskelig å rekruttere nye hvis ikke fagmiljøene har en viss størrelse. Jeg frykter at vi ved en oppsplitting raskt kan miste mange ansatte som har en fagkompetanse som er sterkt ettertraktet både i det offentlige og i det private.

Jeg mener at en oppdelingsprosess kan bli mye mer krevende enn en sammenslåing. Når man jobber med en sammenslåing, har man ett felles mål og én visjon. Ved en oppdeling har man ikke lenger den samme motivasjonen. De som skal gjennomføre denne oppdelingen, er mange av de samme ansatte som fram til nå gjennom flere år har jobbet med å slå sammen Viken og skape en ny organisasjonskultur og et nytt fellesskap. De har gjort en veldig god jobb, men det har vært krevende, og veldig mange ansatte er slitne.

Det er ingen tvil om at hvis et flertall vedtar å splitte opp Viken, vil det fortsatt være et begrenset antall ressurser i fylkeskommunen til å gjennomføre dette. Det kan derfor påvirke tjenestene som fylkeskommunene gir til sine innbyggere. Det å gjennomføre en oppsplitting av Viken vil medføre at noen oppgaver må nedprioriteres. Hvilke oppgaver det gjelder, og hvilke konsekvenser det vil få for klima og miljø, for Oslofjorden, for innbyggerne og for næringslivet i vår region, er det vel per nå ingen som vet.

Viken er ikke perfekt, det er det ingen som har påstått, men dersom Senterpartiet og Arbeiderpartiet er så misfornøyd med Viken, hvorfor ikke heller endre det de er misfornøyd med innenfor Viken, heller enn å gå i revers og tro at alt var så mye bedre før?

Kathrine Kleveland (Sp) [13:17:53]: Fylkeskommunene og kommunene tilbyr folk tjenestene de trenger i alle livets faser. Skole, barnehage, fastlege, sykehjem, buss og ferje er bare noen av velferdstjenestene kommunene og fylkene leverer. De er samfunnsutviklere og «grunnmuren» i folkestyret og vårt tredelte forvaltningsnivå.

Senterpartiet vil styrke folkestyret og er sterke forsvarere av et tredelt forvaltningsnivå med stat, fylke og kommune. Avgjørelser skal tas nærmest dem de berører. Hurdalsplattformen slår tydelig fast at vi vil videreføre tre direkte folkevalgte nivåer.

Sentralisering svekker folkestyret. Representanten Kapur forsvarer tvangssammenslåingene og sier i interpellasjonen at dette ikke er tid for reversering og avvikling av viktige reformer. Når et stort flertall i Viken nå ser ut til å ville reversere Solberg-regjeringens tvangssammenslåing, vil regjeringen lytte til lokaldemokratiet og oppløse de tvangssammenslåtte fylkeskommunene som sender søknad etter vedtak i fylkestinget.

Som representanten Kapur selv sier, ønsker Høyre primært to forvaltningsnivåer. Det vet vi, men da mister vi et helt sentralt ledd i utviklingen av Norge. Fylkeskommunene er mer enn klare til å ta mer ansvar. Flere av oss vil gi fylkeskommunene mer ansvar, verken ribbe eller fjerne det midterste folkevalgte nivået.

Fylkeskommunene leverer allerede gode videregående skoler, framtidsrettede samferdselsløsninger, folkehelse, tannhelse, kulturminner, bygningsvern, fylkesbiblioteket og kulturtilbud til å bli klokere av. I tillegg har fylket ansvar for utviklingen i regionen med bl.a. overordnet planarbeid, næringsutvikling og miljøoppgaver. Fylkeskommunen har f.eks. ansvar for ca. 44 000 km vei. Fylkene har vist seg å være gode veieiere etter at de overtok store deler av det statlige veinettet.

Senterpartiet ser muligheter for fylkeskommunen videre. Skal vi lykkes med å videreutvikle næringslivet, med klimaarbeidet og å utvikle hele Norge, trenger vi mer lokaldemokrati og flere som ser muligheter. Fylkeskommunen har et helt sentralt ansvar for distriktspolitikken.

Senterpartiet er opptatt av at vi skal ta hele landet i bruk, og vi vil bruke alle verktøy i verktøykassa for å få det til. Høyre har vist at de vil en annen retning for Norge, med mer sentralisering, færre folkevalgte og mer sentralstyring fra Oslo. Å legge ned fylkeskommunene er nok et skritt i den retningen.

Jeg er glad for at regjeringen vil gjennomgå og styrke virkemiddelapparatet og fylkeskommunenes rolle i distrikts- og regionalpolitikken. Kommunene og fylkene vil få en mer sentral rolle i næringsutviklingen, slik at vi legger til rette for levende lokalsamfunn og arbeidsplasser i hele landet.

Vi ser framover. Fylkeskommunene rundt i landet er nemlig klare for å fortsette å gi innbyggerne gode tjenester, gjøre hverdagen for innbyggerne bedre og utvikle sin region til det beste for hele landet.

Sigbjørn Framnes (FrP) [13:21:51]: Eg er inne som vara. Til dagleg er eg fylkespolitikar i Vestland, og der samarbeider me for å få det beste for innbyggjarane som eit nytt, stort fylke. Også hos oss har Senterpartiet snakka om reversering, men det har no stilna. Eg vil tru at også dei ser at større fagmiljø gjev betre kvalitet i tenestene ut til folk og næring.

Men det er ingen tvil om at Viken er ulogisk, for stor og lite funksjonell. Eit fylke som omfattar kommunar så ulike som Hvaler, Eidsvoll, Asker og Hemsedal vil ikkje klare å skape korkje ein effektiv organisasjon eller ein enkel lagfølelse. Folk på Geilo bryr seg neppe om kva som skjer i Rakkestad eller på Nesodden, og vice versa. Regionreforma var Kristeleg Folkeparti og Venstre sin store siger. Ho burde aldri ha vore gjennomført. For Framstegspartiet er den manglande entusiasmen for Viken blant befolkninga og ønsket om reversering eit tydeleg teikn på at tida no er inne for å ta kampen mot fylkeskommunen nok ein gong – og då med mål om at Viken skal vekk, på den eine eller andre måten.

Eit lite land som Noreg treng ikkje tre forvaltningsnivå. Stat og kommune bør vere nok. Fylkeskommunens oppgåver kan fordelast mellom desse. Overføring av fylkeskommunens oppgåver til kommunane, og i enkelte tilfelle til stat, vil bringe tenestene nærmare folk og vil spare store summar i overskodeleg framtid. I rådmannsundersøkinga som Kommunal Rapport gjennomførte i 2013, meinte 44 pst. at heile forvaltningsleddet burde blitt fjerna. Det er lite som tyder på at trua på fylkeskommunen som eit nødvendig forvaltningsnivå har auka sidan då.

Ei undersøking som ABC Nyheter presenterte hausten 2019, då fylkeskommunen var i fokus gjennom fylkestingsvalet og regionreforma, viste at berre 31 pst. meinte at nivået hadde ei rolle å spele. Stadig oftare opplever ein at det oppstår diskusjonar mellom forvaltningsnivåa om ansvaret for ein situasjon. Vegvedlikehald er eitt eksempel, der innbyggjarane opplever at fylkesvegnettet er i dårleg forfatning. Eit anna eksempel er ferjeprisar på fylkesferjene, som er eit aktualisert tema. Sjølv Støre-regjeringa meinte at ein måtte overstyre fylkeskommunen med prisfastsetting. Innbyggjarane hadde vore meir tent med at ansvaret for å prioritere og finansiere tenestekjøp hadde vore gjort av to nivå, kommune og stat, framfor tre, som i dag.

Regjeringas politikk på strukturfeltet handlar om reversering og har skapt forventning i fylkeskommunane om at staten skal ta kostnadane med reverseringa. Her er det snakk om store beløp, både i direkte kostnadar for å splitte opp fylket og for å få på plass administrasjon som fungerer frå dag éin. Det har også vore peikt på at det blir dyrt i form av tapte synergiar, og at fylket kjem til å gå med underskot, noko som kan medføre kutt i tenester – på den vidaregåande skulen, kollektivtrafikk, næringsutvikling og fylkesvegar.

Om ein verkeleg ønskjer å setje opp dei gamle fylkesgrensene igjen, er det då rimeleg å sende rekninga til alle andre? Dette er vanskelege spørsmål som me i Framstegspartiet meiner aktualiserer vårt standpunkt om å kvitte oss med alle fylkeskommunane. Innlandet fylkesting har vedteke å be regjeringa ta initiativ til utgreiing av fylkeskommunen som forvaltningsnivå. Debatten spreier seg, og Framstegspartiet vil fortsetje å jobbe for vårt primærstandpunkt: nedlegging av fylkeskommunen.

André N. Skjelstad (V) [13:26:36]: Representanten Kapur skal ha takk for å ta opp viktige spørsmål i sin interpellasjon. Jeg tror vi alle er skjønt enige om at det å dele opp landet i nye så vel som i gamle fylkeskommunale strukturer, alltid vil være krevende.

Norge har en unik geografi, som vi i de fleste andre sammenhenger er veldig glad i og verdsetter som unik, både i Norden og i Europa. Men vårt langstrakte land har vist seg vanskelig å organisere rent strukturmessig. På borgerlig side fant vi fram til løsninger med elleve regioner – noen større enn andre – men der det var grunn til å gi fylkeskommunen ny giv, sørge for overføring av flere oppgaver og ikke minst gjøre regionene til mer aktive og gode arbeidsmarked.

Nå har regjeringen lagt til rette for at vi med stor sannsynlighet må gå tilbake til start, men nå med enda dårligere forutsetninger for fylkeskommunene. Kapur nevnte i sitt spørsmål en utredning som peker på dårlig fylkesøkonomi, dårligere tjenester og at utvikling settes på pause.

Det kan synes som at ved oppløsning av Viken må Østfold og Buskerud tilføres midler over statsbudsjettet for å dekke opp manglende finansiering av egen drift. Jeg lurer på om det skal dekkes over statsbudsjettets nødmidler ved å ta fra andre fylkeskommuner innenfor den totale rammen, eller om det skal innføres endringer i kriteriene i inntektssystemet av typen Østfold-hjelp eller Buskerud-hjelp. Hvordan tror statsråden innbyggerne i Østfold og Buskerud vil føle det å få særbehandling i forhold til andre fylkeskommuner, når de i dag får minst like gode tjenester fra Viken uten ekstra statlige bevilgninger?

Det er brukt som argument at Viken er så stort og strekker seg fra Halden til Hallingdal. Hvilke praktiske, negative konsekvenser har dette fått? Er det noen som er pålagt å pendle mellom Halden og Hallingdal fordi Viken er etablert? Jeg skulle gjerne likt å hilse på vedkommende. Viken er kun en administrativ inndeling, ikke en geografisk.

De tidligere navnene på geografiske områder er ikke nektet brukt. En som tilhører det geografiske området Østfold, har i to år fungert som østfolding i Viken fylke og i fylkeskommunen. Jeg vil tro at de fleste knytter sin identitet til stedet, bygda eller byen de bor i – deretter regionen.

For meg står det fortsatt uklart hva som er regjeringens egentlige grunn for å sette i gang det spillet. Regjeringens reverseringsiver gir oss flere spørsmål enn svar. Det er ikke noe som verken tyder på eller gir oss inntrykk av at det å rykke tilbake til start vil ha noen som helst positiv påvirkning på fylkene eller som den nye inndelingen i dag ikke kan håndtere bedre. Etter veldig mange runder med statsråden er det fristende igjen å spørre: Hva er det overordnede målet med reverseringen egentlig? Hva er visjonen for det? Svaret må være mer enn bare identitet, eller at Senterpartiets syn på lokalt selvstyre ikke blir ivaretatt.

Jeg tror ikke regjeringen har den hele og fulle oversikten over hvordan reverseringsiveren kommer til å prege fylkene i årene framover, og det bekymrer meg. Statsråden har i alle fall ikke klart å gi noen betryggende svar. Vi vet at flere kommuner kommer til å bli mindre, med andre ord mindre rustet til å ta på seg større og tyngre oppgaver.

Basert på hvordan Senterpartiet håndterte disse spørsmålene sist de satt i regjering – vi vet at de har vært inne på tanken om at 19 fylker kanskje var i det meste laget: Hva blir da den nye løsningen framover? Hva med alle oppgavene som kunne kommet i fylkeskommunens vei om partiene Venstre og Senterpartiet heller hadde snakket sammen? Dette er spørsmål som jeg håper, men tviler på at Senterpartiet gir oss svar på før reverseringen er på bordet. Er hele prosessen rett og slett et resultat av et desperat forsøk på å levere valgløftene de ga som opposisjonsparti, uten da å være forpliktet til å komme med konstruktive og alternative løsninger?

Og så er det jo et spørsmål, når vi er i gang med det grønne skiftet, og de som roper på helhetlige løsninger: Lurer de på helhetlige løsninger for ny industrisatsing, for å tenke og se regionen som helhet, kollektivløsninger?

Statsråden sa i sitt innlegg at han hadde troen på fylkeskommunen, at det skal være en motor for vekst. Han hørte, som meg, det siste innlegget. Vi vet at det er en stor del i denne sal som ønsker to nivåer. Jeg er ikke der ennå, for jeg har tro på fylkeskommunen som regional utviklingsaktør, men som sagt, med det grepet som vi antakelig er i ferd med å gjøre, vil ikke det være en kraftfull regionaktør når det gjelder utvikling.

Det er ikke til å komme fra – og jeg skjønner det godt – at representanten fra Vestlandet er godt fornøyd med Vestlandet, jeg er godt fornøyd med Trøndelag, og dette er også de som sitter i Oslo – og ikke minst i Akershus, også et stort og viktig fylke – godt fornøyd med. Dette vil i hovedtrekk være motorene framover. Senterpartiet legger nå opp til en stor debatt om generalistprinsippet, at de sammenslåtte fylkene, samt Oslo, kanskje blir de eneste som kan ivareta det.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [13:32:00]: Det er et uomtvistelig faktum at Norge har endret seg. Men like sikkert som at Norge har endret seg, er det at Høyre ikke har endret seg. Uansett hvor tydelige tilbakemeldinger som kommer fra folk i Akershus, Buskerud og Østfold, og til tross for at 39 av de 51 kommunene i de tre tidligere fylkene tydelig har sagt at de ønsker en oppløsning av Viken – den meningsløse konstruksjonen Viken, som er tredd nedover hodet på folk og folkevalgte – bare avfeier Høyre det og kjører videre med sin tydelige linje og sin tydelige tro på at det er overstyring, stordrift, sentralisering og tvang som er framtiden for Norge.

Jeg må si at det er i overkant freidig av Høyre å trekke fram kostnadene ved regionreformen. Her har en, i strid med det som folk ønsker, og uten en ordentlig utredning, uten en ordentlig dialog og uten noe klart kostnadsanslag, bare kjørt igjennom en regionreform. Når vi nå i etterkant skal rydde opp i det kaoset som Høyre har skapt, for å ivareta folks interesser, innbyggernes interesser og de ansattes interesser, er plutselig Høyre opptatt av kostnadene. Kostnadene det er snakk om for Vikens del, er kanskje en engangskostnad på 200–300 kr per innbygger eller ca. 1–2 pst. av ett års budsjett for Viken. Ja, det koster i noen sammenhenger noe penger å ivareta folkeviljen, men i motsetning til Høyre, som bruker penger på å overstyre folk, og som fatter beslutninger som folk bare rister på hodet av og er uenig i, bruker vi pengene på å lytte til folk og ivareta gode tjenester nær folk, i tråd med det som er folkeviljen.

Til det som det er vist til knyttet til kompetanse: Jeg registrerer at Høyre med lys og lykte har forsøkt å finne argumenter for sitt standpunkt om å overstyre befolkningen i Viken-fylkene Akershus, Buskerud og Østfold. Vel, det er ikke en byråkratrapport som skal avgjøre hvordan vi skal inndele Norge. Det er tydelig fra både de lokalt folkevalgte, de ansatte og innbyggerne at en ønsker å få de tre fylkene tilbake, slik det var. Meningsmålinger som har blitt presentert, viser at det er mer enn dobbelt så mange som ønsker en oppløsning av Viken, enn det er som ønsker å bevare den konstruksjonen.

Fagbevegelsen er også helt tydelig. En snakker om hensynet til de ansatte – ja, hør da hva de som representerer de ansatte, sier, f.eks. LO på Romerike, der jeg selv bor, som i en uttalelse fra januar har sagt: Innbyggerne ønsker ikke gigantfylket, ei heller de ansatte. Det er jo nettopp det som er tilbakemeldingen. En ønsker en mer oversiktlig struktur som er nærmere på, der en kan styrke demokratiet, der en kan styrke tjenestetilbudet i de tidligere fylkene, i stedet for å ta vare på en konstruksjon som ikke har noen historisk eller logisk begrunnelse når det gjelder sammensetningen, men som bare er et resultat av et kompromiss mellom noen partier på Stortinget tilbake i tid.

Det som Senterpartiet i samarbeid med Arbeiderpartiet i regjering nå gjør, er å gjennomføre det vi har gått til valg på, det vi har lovd velgerne, det vi har sagt til velgerne at vi skal gjøre. Det burde ikke overraske noen. Velgerne hadde et valg mellom å beholde den tidligere regjeringen og det tidligere flertallet, som sto for overstyring og tvang når det gjaldt både kommunene og fylkene, eller å få et nytt flertall, som ville utvikle fylkene og lytte til folk. Det var det siste som fikk flertall ved valget, og nå gjennomfører vi det som vi har sagt at vi skulle gjøre – til beste for innbyggerne i de tre fylkene.

Bjørnar Laabak (FrP) [13:37:20]: Det er en spennende debatt og en spennende tid vi er inne i, i hvert fall når det gjelder bruk av tid. I en tid hvor det er mange utfordringer mange steder, blir det viktigste å gjennomføre en reversering, som jeg ennå ikke har fått noen gode argumenter for, annet enn hva man synes, og hva man føler. Som lokalpolitiker til vanlig må jeg si at de siste tre–fem årene har jeg kanskje fått et par spørsmål fra innbyggere som har spurt om noe som omhandler fylkesnivå, men jeg har fått veldig mange spørsmål om det innbyggere opplever i kommunene. Det er der politikerne, lokalpolitikerne, administrasjonene og fagmiljøene trenger å ha grus under beina, tett på folk.

I desember 2016 fikk Arbeiderpartiet støtte fra nettopp SV, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne når det gjelder ikke å være for et stort Viken. Men spørsmålet kommer etter hvert: Hva kan vi egentlig si om hva som ikke fungerer, i forbindelse med den store reverseringen som er i ferd med å skje? Vi i Fremskrittspartiet har vært klare. Vi ønsker oppløsning og avvikling. Vi ønsker oss ikke tilbake til de gamle fylkene, men det er det vi stemmer for sekundært.

Jeg tenker at vi ikke må glemme at Viken sannsynligvis har bidratt til at både det administrative nivået og det politiske nivået, det samarbeidet og det nettverket som mange har skaffet seg, har betydd noe positivt på veldig mange områder. Men folk har nok ikke merket så mye til det. Det er mest på ledernivå, tror jeg. Men svartmalingen, negativiseringen, valgkamplatteren, valgløftene om reversering overfor vanlige folk minner om 1990-tallet i min hjemby, da det var en tvangssammenslåing av kommuner. Det resulterte i at Nei til storkommuner ble det nest største partiet i bystyret. Men etter hvert som tiden gikk, og det ikke var så veldig mye forskjell å merke for folk, døde dette partiet sakte, men sikkert ut, og det kan kanskje være det de som har ledd høyest, kommer til å oppleve framover.

Jeg tenker at nå har både Arbeiderpartiet og Senterpartiet en mulighet til å støtte opp om vårt forslag som går på å avvikle fylkesnivået, og å bruke midlene på det istedenfor å reversere. Jeg pleier å si at hvis man går inn i en by i dag, skal man lete etter det store bankbygget. Det var de største byggene i byene våre, stort sett, noen år tilbake. Er det noen som ønsker å nedlegge Vipps og disse flotte, nye tingene for å få bankbyggene tilbake, få brevgiro tilbake, og at man må møte opp i banken? Det tror jeg neppe. Her gir man ikke engang store fylker en sjanse. Det ville være mye bedre om man sa at nå har vi kommet så langt digitalt at vi faktisk ser at det er en mulighet for å nedlegge dette forvaltningsnivået, og sørger for at vi styrker fagetatene rundt i kommunene og i direktoratene, slik at de jobber sammen. Så kunne noen av kommunene ha de fagmiljøene som kanskje hører best til ett sted, og så kunne andre kommuner, som noen andre fagmiljøer hører godt hjemme i, ha ansvaret for det.

Hvis man er villig til å se at også offentlig sektor skal forbedre seg, forenkle, kunne man kanskje se at verken politi, toll eller andre samfunnsområder har fulgt den samme inndelingen som det vi har gjort på fylkesnivå. Kanskje man skal se på andre løsninger hvis man skal gjøre forenklinger og forbedringer.

Det viktigste er at vanlige folk, folk flest, opplever gode tjenester, og det gjør man i kommunene. Jeg kan ikke se at fylkesnivået gjør noen forskjell for folk. Så støtt opp om Fremskrittspartiets politikk, og Høyres politikk også for den saks skyld, om at forvaltningsnivået bør fordeles mellom stat og fylke. Det ville være bedre for absolutt de fleste vanlige mennesker der ute i Kommune-Norge.

Kjerstin Wøyen Funderud (Sp) [13:42:32]: Representanten Kapur bekymrer seg for at ressurser som kunne ha vært brukt til viktig tjenesteproduksjon, sløses bort hvis fylkestinget i Viken velger å oppløse det feilslåtte kolossfylket og gjenoppbygger Akershus, Buskerud og Østfold. Det burde han med respekt å melde ha tenkt på før. Små forskjeller mellom folk og et levende folkestyre har gjort Norge til et av verdens beste land å bo i. Dette ignorerte Høyre da de satte i gang med fylkessammenslåinger uten å lytte til folket eller kommunene. Høyres overkjøring er feilslått, dyr og skaper lengre avstand mellom innbyggerne og folkevalgte.

Måten sammenslåingen skjedde på, har bidratt til at Viken aldri har fått noen legitimitet i befolkningen, og i høringsrunden som nettopp er gjennomført i kommunene, viser det seg også at et overveldende flertall av kommunene helst ser at fylkeskommunen deles opp. Til tross for intens folkeopplysning fra de tidligere regjeringspartiene om hvor ille det blir hvis Viken oppløses, viser NRKs supermåling som ble publisert 1. februar, at 66 pst. av Østfolds befolkning vil oppløse Viken. Bare 19 pst. sier nei. Samlet i Viken sier 56 pst. ja til oppløsning, mens bare 27 pst. sier nei.

Senterpartiet er enig i at samfunnets ressurser må brukes fornuftig. Lærdommen vi kan ta av denne prosessen, er at når vesentlige strukturelle endringer gjøres i samfunnet, må det forankres så godt som mulig i befolkningen. I dette tilfellet skjedde ikke det.

Senterpartiet mener Viken svekker folkestyret og med tiden vil sentralisere makt, mennesker og tjenester. Vi tror at folkevalgte som sitter nærmere folk og tjenestene, lettere vil kunne se hva som er problemene og skape bedre tilbud. Nei, folk flest har ikke behov for å besøke fylkeshuset, men det betyr noe hvem som jobber der, hvem som skal møtes til politiske møter der, og hvilket og hvor stort område de har ansvar for. Det er lettere å fikse en fylkesvei eller la være å nedlegge en videregående skole hvis man har lokalkunnskap og sitter tettere på dem det angår.

Det er viktig at en fylkeskommune rekrutterer ansatte fra hele fylket, nettopp for å ha kunnskap om og engasjement for hele fylket. Derfor bør vi i de nye fylkene også legge til rette for mer desentraliserte arbeidsplasser utenfor fylkeshusene. En sentralisering av ansatte vil også ha noe å si for kompetansen de besitter, for hvor vil en fylkeskommune med hovedkontor i Sandvika for det meste rekruttere fra? Jo, selvsagt fra de omkringliggende kommunene.

Fra høringsprosessen som er gjennomført i kommunene, pekes det på at Viken oppleves å ha mindre lokalkunnskap enn de tidligere fylkeskommunene. Det kommer også fram bekymringer knyttet til at Viken i for stor grad forholder seg til regionrådene og ikke de enkelte kommunene. Så istedenfor to styringsnivåer, som Kapur ønsker seg, har vi nå i realiteten fire.

Jeg vil anbefale representanten Kapur å lese vedleggene til den administrative rapporten som er utarbeidet i forbindelse med oppløsningssaken. Der framgår det at også et flertall av de ansatte ønsker en deling av Viken. Flere av de ansattes organisasjoner kjenner seg ikke igjen i den virkeligheten ledelsen beskriver. Det hevdes at konsekvensene av deling krisemaksimeres, og det etterspørres en analyse av stordriftsulempene. Tillitsvalgt for Fagforbundet i Viken, Anne Steinsland, uttalte nylig til Klassekampen at de er ganske kritiske til rapporten, og at mange av medlemmene peker på at fagmiljøene har blitt så store at det gjør det vanskeligere å samarbeide. I tillegg opplever mange at det har blitt vanskeligere å nå ut til brukerne. Det skaper ikke gode tjenester til innbyggerne.

Vi mener at ideologisk blind privatisering og større avstand mellom folk og folkevalgte skaper økende ulikhet og avmakt. Ulikhet og avmakt tærer på tilliten, tryggheten og samholdet i samfunnet. Derfor aksepterer vi ikke Høyres lettvinte argument og går i rette med reformer som har utfordret nærheten og fellesskapet i det norske samfunnet. Vi ønsker oss tjenester nær der vi bor, og folkevalgte som kjenner nærmiljøene våre. Da er ikke store systemer som gjør mennesker små, svaret. Svaret er nærhet og fellesskap. Staten tar regningen for å få tilbake Akershus, Buskerud og Østfold. Det er en investering som vil lønne seg.

Else Marie Rødby (Sp) [13:47:28]: Verken innbyggerne eller de folkevalgte i Buskerud, Akershus og Østfold ønsket at Viken skulle oppstå. Beslutningen ble tvunget fram, og det er åpenbart at Viken mangler den forankringen den trenger i befolkningen – og sannsynligheten for at den vil få det, ser også ut til å være liten.

At oppløsningen av Viken vil koste det beløpet som representanten Kapur anslår, er det allerede sådd stor tvil om, for de tallene som ligger til grunn, er basert på tvangssammenslåingsprosessen som forrige regjering gjennomførte. Oppløsningen er anslått å være en enklere affære. Det er klart at hvis man kan gjøre et poeng av prislappen i stedet for å se nærmere på de prinsipielle og demokratiske problemstillingene, er jo det en grei løsning. Jeg skal ikke gjenta hvor liten rolle prislappen spilte, og hvor lite bruk av fellesskapets midler og menneskelige ressurser spilte en rolle da Høyre i første omgang tvang Akershus, Buskerud og Østfold til å slå seg sammen og lot fylkeskommunen selv sitte igjen med regningen på nesten 300 mill. kr.

Så er det i seg selv interessant å se at det er litt tungt for enkelte at den nye regjeringen ikke fører høyrepolitikk. Og apropos høyrepolitikk: Jeg synes det er forfriskende at den interpellasjonen som vi behandler i dag, faktisk tar opp argumentet med at en politikk for fylkeskommunen er å legge den ned. Det forklarer hvorfor man nødvendigvis ikke er så opptatt av fylker med hensiktsmessig størrelse organisasjonsmessig, og hvorfor det ikke er så farlig om forvaltningsnivået ikke har noen spesiell legitimitet i befolkningen. Det kan også forklare hvorfor man satte i gang en storstilt strukturreform i fylkene, uten at det framsto som helt klart hva problemet var med de opprinnelige – bortsett fra at de var for små, da. Hvilken målestokk som ble brukt, er også litt uklart når man endte opp med et fylke på 1,2 millioner innbyggere.

Det er også interessant å se på kartet over de kommunene som fram til nå har behandlet spørsmålet om oppløsning av Viken. Det er betegnende at representanten Kapur, som tar opp spørsmålet, representerer Oslo, for i en begrenset omkrets rundt nettopp Oslo har kommunene ønsket å beholde konstruksjonen Viken. Beveger man seg derimot utover i områdene i tidligere Buskerud, Akershus og Østfold, er det stort sett flertall for å oppløse. Og hvorfor er det slik? Det kan være flere grunner til det, selvsagt, men det er klart det spiller mindre rolle for de sentralt plasserte, befolkningstette og befolkningssterke kommunene rundt Oslo at sentraliseringsprosjektet Viken består. Her er det uansett relativt kort vei til alt.

Å bruke store summer på dårlig utredete løsninger er visst ok hvis det er utslag av høyrepolitikk, og da trenger man ikke å snakke så veldig mye om det. Dersom man derimot bruker penger på noe annet enn høyrepolitikk, eller vil rette opp i den – herunder håpløse sentraliseringsprosjekter, både uten lokal forankring og med store lokaldemokratiske problemer – ja, da er visst saken en helt annen.

Sigrid Simensen Ilsøy (Sp) [13:50:50]: Eg har høyrt Høgre framføre to argument for Viken. Ein fylkespolitikar frå Hallingdal argumenterte med at vegen til Oslo var grunnen til at Viken måtte bli oppretta. Tidlegare kommunal- og moderniseringsminister Nikolai Astrup meinte at Viken ville gje betre folkestyre. Det einaste argumentet Høgre no fører for at Viken ikkje skal bli løyst opp, er at det kostar pengar – pengar som den sitjande regjeringa har sagt at ho vil stille opp med for å rette opp i ein urett Høgre er ansvarleg for.

Hadde Høgre tort å gjennomføre utgreiinga av konsekvensar av dei tvangssamanslåingane dei gjorde, ville aldri Viken fylke ha sett dagens lys. Korleis ville Høgre ha forsvart å bruke 336 mill. kr av pengane til fellesskapet på å slå saman tre fylke, der alle tre fylkestinga hadde vedtak om at dei ikkje ønskte å slå seg saman?

Representanten Kapur er oppteken av at midlane til fellesskapet skal brukast til å skape gode tenester for innbyggjarane. Då vil eg gjerne ha ei forklaring på korleis han og Høgre kunne godta at Akershus, Buskerud og Østfold fylkeskommunar måtte bruke 291 mill. kr av eigenkapitalen sin for å gjennomføre ei fylkessamanslåing som ingen ville ha. Det var 291 mill. kr som bl.a. kunne ha vore brukte til å byggje heilt nødvendige vidaregåande skuleplassar. Så når representanten Skjelstad frå Venstre no spør om ein etter oppløysing treng redningspakker for Østfold og Buskerud, er det kanskje ikkje så mykje å be om at regjeringa skal ta denne rekninga som no kjem.

Viken-tilhengarane seier at samanslåinga har bidratt til å spare inn 60 mill. kr. Det er 60 mill. kr Viken har måtta kutte som følgje av Solberg-regjeringas reduserte overføringar til fylkeskommunen. Det blir no lagt mindre asfalt på fylkesvegane, prosjekt er blitt sette på vent, og skuleutbygginga er sett ut i tid som følgje av dei såkalla innsparingane.

Det er ikkje oppløysing av Viken som gjev fylka dårlegare økonomi. Det er det høgreregjeringa sitt inntektssystem for fylka som gjer. Dette var føresetnaden fylkesadministrasjonen i Viken la til grunn i sin rapport og for sine berekningar for korleis økonomien i Akershus, Buskerud og Østfold ville sjå ut framover ved ei oppløysing. Rapporten seier likevel ingenting om at med dei same føresetnadene må Viken fylke skjere ned opp mot 300 mill. kr i den same perioden.

Den sitjande Arbeidarparti–Senterparti-regjeringa har allereie vist at dei vil satse meir pengar på kommunar og fylkeskommunar, for at innbyggjarane skal få gode tenester. Det er regjering og storting som er oppdragsgjevar for fylka, og som derfor til kvar tid må sørgje for at fylka har berekraftig økonomi som sikrar likeverdige og gode tenester over heile landet.

Kapur skriv i interpellasjonen sin at «utviklingen settes på pause». Men kva er utvikling? Utvikling er ikkje at organisasjonar blir større, og at makta blir fordelt på færre hender. Utvikling er å utnytte det potensialet som er i kvar enkelt tilsett, ved å gje dei tillit til å utføre arbeidet sitt slik dei meiner er best, ut frå lokale forhold og tydelege forventningar. Utvikling er å setje folkevalde i stand til å kunne ha kunnskap om tenestene og geografien dei er valde til å styre, slik at dei kan gjere gode og forsvarlege vedtak. Utvikling er at veljarane kjenner igjen politikarane og det me står for, både før og etter val, og at dei som innbyggjarar veit korleis dei kan påverke politisk.

Det førre stortinget, inkludert Høgre sine representantar, meinte at Viken var eit for stort geografisk område med for mange innbyggjarar til at det var føremålstenleg for ein stortingsrepresentant å ha det som sitt valdistrikt. Det må i høgaste grad òg gjelde fylkestingspolitikarar som ikkje har politikken som jobb, men som gjer dette på fritida si.

I Buskerud fylke, mitt valdistrikt, klarte ein å ta igjen 948 mill. kr av vedlikehaldsetterslepet på fylkesvegane i åra 2010–2019. Det totale etterslepet var på ca. 2 mrd. kr. Det blei investert i bygging og rehabilitering av vidaregåande skular – ei kraftfull satsing på og av Buskerud fylke. Med Viken blir investeringane til skulebygg i Akershus sentraliserte. Det er kjøttvekta som rår.

Alternativet til oppløysing av Viken er ytterlegare kommunesamanslåing. Det gjev ikkje betre tenester, auka folkestyre eller redusert byråkrati, verken i Viken eller i kommunane. Energien og pengane må no bli brukte til å byggje opp nye og livskraftige Akershus, Buskerud og Østfold fylke, og Senterpartiet inviterer Høgre til å bidra til det.

Liv Kari Eskeland (H) [13:55:58]: I Budstikka 4. januar kunne ein lese at vegadministrasjonen i Viken fylkeskommune no var i ferd med å gå i oppløysing. Grunnen var diskusjonar omkring oppløysing av fylkeskommunen. For oppløysing av fylke har fleire aspekt ved seg. At me no ser kompetanseflukt frå enkelte fylkeskommunar som har diskusjonar gåande om ein skal gå til oppløysing eller om ein skal halda fram som felles einingar, er ein konsekvens av den reverseringsprosessen ein no har sett i gang. Denne kompetanseflukta ser ein m.a. innan samferdselssektoren, der fylkesadministrasjonen opplever at dei større fagmiljøa som no er danna innan denne sektoren, har vore positive for utviklinga av prosjekta, men diskusjonen om oppløysing og mindre einingar får folk til å søkja seg bort frå fylkeskommunen, og fagmiljøa vert fragmenterte.

I Viken, som no opplever denne kompetanseflukta, er konklusjonen at ei oppløysing vil føra til at prosjekt vert skuva ut i tid, og at ein misser tempoet på gjennomføring av fylkeskommunale utbetrings- og trafikktryggleiksprosjekt. Spesielt vil dette gå ut over prosjekt i gamle Buskerud og Østfold fylkeskommunar.

Problemet med små fagmiljø var ein av dei utfordringane Solberg-regjeringa fekk på bordet då dei overtok for åtte år sidan. Større og meir robuste einingar vart peika på som svaret på denne utfordringa. Det som no skjer, er at det vert skapt usikkerheit i administrasjonane. Det er ikkje bra for rekrutteringa og det å halda på dyktige fagfolk. For dette er folk som er ettertrakta òg i andre fagmiljø, og resultatet vert at administrasjonane må bruka konsulenttenester, noko Senterpartiet heller ikkje ønskjer.

Det er svært vanskeleg å sjå for seg at fragmenterte fagmiljø skal ha ei større gjennomføringskraft enn større og meir dynamiske fagmiljø, uansett kva politikkområde me snakkar om. Det vil for samferdselssektoren føra til konsekvensar som viser seg i mindre vegbygging, uansett kva som no skjer framover.

Korleis ein no i framhaldet vil sikra at ein greier å halda oppe tempoet i fylkeskommunale vegprosjekt når fagmiljøa innan samferdselssektoren vert fragmenterte, har eg ikkje fått svar på. Det kan heller ikkje samferdselsministeren svara på etter at me har spurt om dette. Han peikar på at det vil vera ansvaret til fylkeskommunane. Ei reversering vil ikkje bidra til å gjera denne jobben lettare.

Erlend Svardal Bøe (H) [13:59:30]: Først vil jeg si at jeg er veldig glad for denne interpellasjonen. Selv om den handler om Viken, illustrerer den også litt av poenget med regionreformen – det handler om hvordan vi bruker pengene våre.

Jeg kommer fra et av de fylkene som Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil bruke store ressurser på å dele opp, nemlig Troms og Finnmark. Jeg ble ikke med i politikken for å kjempe for hvor mange fylkeskommuner vi skal ha i landet vårt, eller hvor administrasjonssentrene skal ligge. Jeg ble med i politikken fordi jeg er opptatt av hvordan vi gjør folks hverdag bedre, hvordan vi gir folk bedre tjenester, velferdstjenester. Vi kan sikkert diskutere mye hvordan vi skal organisere landet vårt, med tanke på enten kommune, fylke eller stat. Mitt primærstandpunkt ville kanskje ha vært å sørge for at vi hadde mer lokaldemokrati, men når vi har fylkeskommunen, er det viktig at vi har en fylkeskommune som leverer gode tjenester, enten det handler om videregående skole, tannhelse, samferdsel eller hvordan vi skaper flere arbeidsplasser.

Det vi har sett så langt med en Arbeiderparti–Senterparti-regjering, er to partier som kjemper for oppdeling av fylkeskommunene. Men det vi også har sett, er veldig dårlig håndverk, dårlige utredninger og store pengesummer som skal brukes på oppdeling. Det spørsmålet jeg fortsatt ikke har fått svar på, er: Hva er det som ble verre ved å slå sammen fylkeskommunene, og hva er det som skal bli bedre med å sette i gang med en oppdeling av fylkeskommunene nå? Tvert imot ser jeg flere og flere som advarer mot dette, spesielt de ansatte som jobber i fylkeskommunen som ser at en kan få mindre fagmiljøer, og at en kan få færre miljøer å spille på. Så spørsmålet om hva det er som skal bli bedre med en oppdeling, har jeg fortsatt ikke fått svar på, verken fra Arbeiderpartiet eller Senterpartiet.

Senterpartiet snakker ofte om å redusere byråkrati og å gi mer penger til distriktene, og det er sikkert ting som vi i Høyre også kan være enig i, men i denne saken tar Senterpartiet til orde for større byråkrati og mindre pengebruk på distriktene, for de skal heller bruke de pengene på utredning og oppdeling. Det er penger som heller kunne ha gått til å gi bedre hjelp til elever som sliter i skolen, som i Troms og Finnmark, som har noen av de skolene som har opplevd store utfordringer med elevenes læring. En kunne ha brukt pengene på å ruste opp fylkesveier, f.eks. på Senja, sånn at laksen kom raskere ut på markedet, en kunne skape flere arbeidsplasser, og en kunne ha brukt mer penger på næringsutvikling rundt om i regionene. Men istedenfor å bruke pengene på de tingene velger Arbeiderpartiet og Senterpartiet å bruke dem på mer byråkrati og flere utredninger og oppdeling av fylkeskommuner.

Så synes jeg også som representant fra Troms og Finnmark at det er synd å se at den store debatten Arbeiderpartiet og Senterpartiet bidrar med i nord, er om vi skal være én eller om vi skal være to fylkeskommuner, når den store utfordringen i Nord-Norge handler om hvordan vi skal bidra til sterkere befolkningsutvikling, mer kompetent arbeidskraft, som to av tre bedrifter sliter med, og bedre infrastruktur, f.eks. gjennom fylkesveier. Det er jo de utfordringene de burde bruke tiden på å diskutere, istedenfor å diskutere om det skal være en eller to fylkeskommuner.

Helt til slutt vil jeg bare si at i Troms og Finnmark har også Arbeiderpartiet og Senterpartiet, som er så opptatt av lokaldemokrati og å lytte til innbyggerne og å lytte til kommunene, valgt å ikke gjennomføre en høring, blant verken folk eller kommuner, om oppdeling av fylkeskommunen. Det synes jeg også er ganske arrogant, for en snakker om at en er opptatt av lokaldemokrati, men når det er snakk om oppdeling, er det lokaldemokrati på Senterpartiets premisser – en velger å ikke lytte til kommunene når det gjelder dette.

Jeg oppsummerer egentlig debatten her med at det viktigste prosjektet i Nord-Norge for den nye regjeringen er at en skal ha reversering av fylkeskommunen, koste hva det koste vil, uavhengig av kvaliteten på tjenestetilbudet til innbyggerne. Det synes jeg er synd.

Mudassar Kapur (H) [14:04:24]: Jeg vil takke alle som har deltatt i debatten. Jeg synes det er bra at vi får en meningsutveksling her i salen, sånn at vi i hvert fall får en reell debatt et eller annet sted i dette landet og ikke bare en overstyring og reverseringsiver fra Senterpartiet. Det synes jeg også denne debatten har båret litt preg av. Det har vært veldig tynt i rekkene hos Arbeiderpartiet, men det er kanskje noen grunner til det.

Jeg synes også debatten bærer preg av at veldig mange fra Senterpartiet fortsatt driver med en høytlesning av egne valgkampbrosjyrer, hvor det er en del lettvinte og omtrentlige poenger. Det er ikke for å være litt slem nå, men hvis man ser på meningsmålingene, har jeg et lite inntrykk av at velgerne i hvert fall ikke lenger tror på det som sto i valgkampbrosjyren til Senterpartiet, når de nå får se hva som egentlig er deres reelle politikk.

Jeg ser også at Senterparti-toppene med kontorer her på Stortinget i Oslo eller i departementet mener at de har all den kunnskapen de trenger for å lage god politikk for hele Norge og hele landet. De vil absolutt ha velgernes tillit til å gjøre det. Så mener de at for deres egne lokalpolitikere, i f.eks. Viken, som har mindre avstander enn et fylke som Nordland, kan det bli for stort, og det går jo ikke. De kan ikke sitte og lage politikk for en hel region, mens Senterpartiets egne topper her i Oslo kan lage god politikk for hele landet. Det er veldig lav tillit til egne lokalpolitikere. Sånn har vi det heldigvis ikke i Høyre.

Jeg må si videre at et viktig element er at det er egentlig ikke så veldig mye å reversere tilbake til. Denne debatten handler egentlig om at Senterpartiet nå skal bruke store ressurser fra fellesskapet og vri dem om til å lage nye fylkeskommuner, mer administrasjon, mer byråkrati, flere konsulenter, istedenfor å fortsette utviklingen, istedenfor å fortsette å bygge gode fagmiljøer og ikke minst levere viktige tjenester med enda bedre kvalitet til innbyggerne. Det er jo det rapporten slår fast, en faglig rapport som blir omtalt med forakt i stemmen fra Senterpartiets representanter. Jeg er vant til at representantene fra Senterpartiet i Stortinget kanskje har et sånt forhold til faktum, men jeg forventer at statsråden, når han får en søknad fra Viken og skal sende saken videre til Stortinget, gjør jobben med å utrede saken grundig, slik at Stortinget får en ordentlig rapport å forholde seg til. Hvis ikke vil vi sørge for at statsråden gjør den jobben.

Statsråd Bjørn Arild Gram [14:07:48]: Representanten Kapur prøver å gjøre et poeng av at vi skal vite best, vi som sitter i kontorene her i Stortinget og i regjeringsapparatet, men jeg mener at representanten da har misforstått det mest grunnleggende i debatten. Poenget er nemlig ikke først og fremst hva vi mener her på Stortinget og i regjering, men hva folket og de folkevalgte i de berørte fylkeskommunene mener. Det var Høyre som mente best i stortingskontor og regjering da man valgte å bruke tvang overfor det lokaldemokratiet.

Ellers må vi konstatere at vi ser veldig forskjellig på det som har skjedd, og ikke minst på hva vi mener skal skje videre. Høyres prosjekt for fylkeskommunen er å legge den ned. Senterpartiets og regjeringens prosjekt er å satse på fylkeskommunene og utvikle dem videre.

Jeg må si at jeg mener det er en ganske alvorlig sak for landet vårt å vurdere en avvikling av fylkesnivået. Jeg mener det vil være et alvorlig feiltrinn. Det er en rekke oppgaver som bør og må løses på regionalt nivå. Spørsmålet er om den oppgaveløsningen skal være styrt av et folkevalgt organ eller ikke.

I den grad man mener at det er staten som skal overta fylkeskommunens oppgaver, vil jeg i hvert fall slå fast at Senterpartiet og regjeringen ikke vil støtte en sentralisering av beslutninger og oppgaveløsninger som en slik politikk vil legge opp til. Og i den grad man mener at det er kommunene som skal overta oppgaver, mener jeg at det står et poeng ubesvart etter denne debatten, nemlig det poenget som lå til grunn for interpellasjonen: at man skulle sikre stordriftsfordeler og kompetansemiljøer, og at man fryktet for dem når man delte Viken fra én til tre enheter, men samtidig var åpen for å spre de samme oppgavene på inntil 51 kommuner i det samme området.

Til slutt: Representanten Skjelstad hadde et innlegg som jeg antagelig skulle ha hatt et eget innlegg for å svare på. La meg bare kort få kommentere poenget om inntektssystemet ved å slå fast at inntektssystemet for fylkeskommunene vil gjelde alle fylkeskommuner. Poenget med et inntektssystem er at det er utformet nøytralt og objektivt for å sikre det samme grunnlaget for tjenesteytingen. Men etter en deling vil det være nødvendig med en gjennomgang av inntektssystemet for å sikre at det ikke er utilsiktede virkninger som følge av det, på akkurat samme måte som man gjorde da man gjennomførte en sammenslåing av fylkeskommunene.