Stortinget - Møte tirsdag den 15. februar 2022 *

Dato: 15.02.2022
President: Svein Harberg
Dokumenter: (Innst. 141 S (2021–2022), jf. Meld. St. 4 (2021–2022))

Innhold

*) Referatet er foreløpig, ikke korrekturlest.

Sak nr. 5 [11:24:32]

Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om Anmodnings- og utredningsvedtak i stortingssesjonen 2020–2021 (Innst. 141 S (2021–2022), jf. Meld. St. 4 (2021–2022))

Talere

Peter Frølich (H) []: (komiteens leder og ordfører for saken): Stortinget skal få en klar og tydelig tilbakemelding og status over de ulike anmodningsvedtakene, og det har vi fått i denne stortingsmeldingen. Årets melding er lagt fram samtidig med statsbudsjettet, i tråd med Harberg-utvalgets anbefalinger, og det tror jeg har gjort arbeidet vårt utrolig mye enklere. Det har gitt et bedre produkt og et mer oversiktlig resultat.

Som saksordfører har jeg også forsøkt å lage et system som korter ned innstillingen, og som konsentrerer innstillingen rundt det som er det viktigste, nemlig de punktene hvor det er uenighet mellom storting og regjering om hvilke vedtak som faktisk kan anses fulgt opp. Det er kanskje ikke en helt perfekt struktur ennå, men jeg håper og tror at det kan danne grunnlag for komiteens arbeid med liknende meldinger i framtiden.

Videre er det veldig viktig å understreke at hvis det systemet vi nå har lagt opp til, skal fungere, vil det ligge mer ansvar på de ulike fagkomiteene. Det er arbeidet som gjøres i fagkomiteene, som bestemmer hvorvidt vi får en god behandling eller en ineffektiv behandling.

Det har vært et veldig høyt antall anmodningsvedtak de siste årene, og hvis jeg har lest riktig, tror jeg faktisk at antall anmodningsvedtak er doblet for den sesjonen vi nå har til behandling, sammenliknet med 2019–2020 – en dobling. Det tror jeg er rekord, med over 500 nye anmodningsvedtak. Departementene skriver at det er utestående 374 vedtak, som rapporteringen altså ikke kan anses avsluttet.

Så kan man mene mye om anmodningsvedtak, og det gjør jeg for så vidt. Det kan være på sin plass med anmodningsvedtak innimellom. Det kan være nyttig som et styringssignal fra Stortinget til regjeringen med jevne mellomrom, men noen ganger mener jeg det brukes som et slags verktøy for å bare markere en mening. Jeg er ikke helt sikker på om anmodningsvedtak er riktig måte å gjøre det på. Det finnes mange andre måter å komme med tydelige politiske standpunkter på i denne salen. Vi skal ha i bakhodet at hver gang vi vedtar en anmodning, vil det for det første innebære mye merarbeid, mye rapportering. Det vet vi alt om. Men kanskje viktigere, hvis du spør meg, er at vi for hvert anmodningsvedtak risikerer å utviske noen av de ansvarsforholdene som statsforfatningen vår bygger på, ansvarsforholdet mellom storting og regjering, som bygger på at det er vi som skal kontrollere regjeringen – ikke instruere regjeringen.

Jeg elsker ordet «moderasjon», og jeg håper at vi fra denne siden også kan vise litt moderasjon i bruken av anmodningsvedtak framover.

Lubna Boby Jaffery (A) []: Stortinget satte i forrige sesjon rekord i antall anmodningsvedtak, og over tid har både posisjonen og opposisjonen i Stortinget brukt anmodningsvedtak som et styringsverktøy overfor regjeringen. Komiteen har i vinter tatt stilling til spørsmålet om anmodningsvedtakenes rolle to ganger. Den ene gangen er i Innst. 140 S for 2021–2022, der spørsmålet var om tidligere statsråd Knut Arild Hareide hadde brutt ansvarlighetsloven ved ikke å gjennomføre et anmodningsvedtak. Den andre er Innst. 143 S for 2021–2022, der komiteen behandlet flere av kapitlene i Harberg-utvalgets rapport. I begge disse tilfellene kom komiteens brede flertall til at anmodningsvedtak er politisk bindende, men ikke rettslig bindende. Siden en regjering til enhver tid er avhengig av Stortingets tillit, er det en klar forventning om at regjeringen skal oppfylle anmodninger stortingsflertallet stiller seg bak. Som stortingspolitikere er det likevel viktig å huske på og ha forståelse for den konstitusjonelle rollefordelingen som er mellom forvaltningen og Stortinget. Det er på regjeringssiden man har embetsverk til å hjelpe seg og embetsdyder å leve opp til, og i meldingen vi nå har til behandling, finnes det mange eksempler på at regjeringssiden har vurdert ulike hensyn.

Når det fremmes et anmodningsvedtak, blir gjerne overskriften at Stortinget har vedtatt det ene eller det andre. Det skaper forventninger som kanskje ikke alltid samsvarer med anmodningsvedtakenes konstitusjonelle rolle. For når vi sier og vedtar noe, men det ikke likevel helt kan bli sånn, kan det svekke tilliten til oss her på Stortinget. Når vi som stortingspolitikere snakker om å bevare tilliten, må vi også ha i mente at et anmodningsvedtak er en anmodning og ikke en ordre. Dersom Stortinget virkelig ønsker å sette makt bak kravene sine, kan vi ty til enda sterkere virkemidler, slik som lov og budsjettvedtak. Dette er våre sterkeste styringsverktøy. Når vi velger å ikke benytte oss av disse, men heller tyr til å anmode regjeringen, er det et valg vi tar. Vi har selvsagt en klar forventning til at anmodningsvedtak følges opp, men vi gir også regjeringen en viktig rolle i å vurdere den videre oppfølgingen.

Jeg vil legge til at dersom regjeringen kommer til at de av en eller annen annen grunn ikke ønsker å følge opp et anmodningsvedtak, eller ikke kan følge opp et anmodningsvedtak, bør regjeringen være åpne om det. Da bør de heller fremme et forslag om å oppheve et vedtak enn å la forslaget ligge på vent.

Morten Wold hadde her overtatt presidentplassen.

Nils T. Bjørke (Sp) []: Stortingets oppmodingsvedtak til regjeringa står sentralt i styringa mellom storting og regjering. Dei gjev instruksar frå parlamentet i plenum. Med oppmodingsvedtaka følgjer ei klar forventning om at regjeringa skal setja i verk oppmodinga som eit fleirtal i Stortinget stiller seg bak.

Harberg-utvalet føreslo at den årlege meldinga frå regjeringa om oppfølging av oppmodingsvedtaka skulle verta utarbeidd på same tidspunkt som budsjettframlegget. Omsynet var å unngå dobbeltarbeid. Regjeringa som har gått av, la fram denne meldinga om oppmodingsvedtak saman med budsjettet. Slik kom meldinga til handsaming i stortingssalen før kontrollkomiteen si innstilling om framlegg frå Harberg-utvalet vart handsama i stortingssalen. Meldinga syner at det ligg att viktige oppmodingsvedtak frå den førre regjeringa som den nye må følgja opp.

Regjeringa si oppgåve er å setja i verk det som står i ordlyden i oppmodingsvedtaka. Eit døme der me ikkje er nøgde, er vedtaket frå 25. februar 2021. Då bad Stortinget regjeringa «gjenåpne de arrester der nedleggelser under politireformen har ført til at politiet i dag bruker uforholdsmessig mye tid på transport av fanger». I meldinga skriv ikkje regjeringa at nokon arrestar er opna opp att. Meldinga syner heller ikkje om det finst arrestar som er omfatta av ordlyden i vedtaket, om at «nedleggelser under politireformen har ført til at politiet i dag bruker uforholdsmessig mye tid på transport av fanger». Då er ikkje vedtaket følgt opp.

Om ordlyden i vedtaket er at Stortinget ber om å få lagt fram ei sak, er vedtaket følgt opp når saka er fremja for Stortinget. Eit døme på at dette ikkje er gjort, finn me i vedtaket frå mars 2021, etter kontroll- og konstitusjonskomiteen si handsaming av granskingsutvalets rapport etter feilpraktiseringa av folketrygdlova. Her bad komiteen regjeringa om å koma attende med ei endeleg avklaring av tilhøvet mellom folketrygdlova og EUs trygdeforordning. Då nyttar det ikkje at regjeringa skriv at ein tek sikte på å leggja fram eit framlegg om dette. Regjeringa må leggja framlegget fram for Stortinget før oppfølginga av vedtaket kan avsluttast.

Om regjeringa ikkje ønskjer å følgja opp eit oppmodingsvedtak, skal ikkje rapporteringa avsluttast. Då skal regjeringa leggja fram forslag om å oppheva vedtaket. Etter vedtaket om nasjonalt beredskapslager for korn i 2018 ønskte ikkje Solberg-regjeringa å setja det i verk. Kontroll- og konstitusjonskomiteen peika i ei innstilling i fjor på at då måtte regjeringa fremja eit forslag om å oppheva vedtaket. Opphevingsvedtaket vart fremja i budsjettframlegget i haust, slik at vedtaket ikkje lenger gjeld.

Mens me har handsama denne stortingsmeldinga, har nokre oppmodingsvedtak frå tidlegare vorte følgde opp av den nye regjeringa. Dei kan no avsluttast. Eit døme på dette er oppmodinga om å setja ned eit ekspertutval for å gå igjennom norsk barnevern. Her har den nye regjeringa alt utvida mandatet til utvalet som Solberg-regjeringa sette ned, og difor er arbeidet no ei god oppfølging av det oppmodingsvedtaket. Det lovar godt at den nye regjeringa veit kva det vil seia å setja i verk oppmodingane frå Stortinget.

Carl I. Hagen (FrP) []: Komiteens leder, Peter Frølich, berørte antallet anmodningsvedtak og mente det var blitt for mange. Det kan det være ulike meninger om. Det er fordi det som egentlig skjer veldig mye i Stortinget, er en vedvarende valgkamp, det er å vise forskjellen mellom partier og få frem sin egen politikk i motsetning til andre, konkurrerende partiers politikk.

Når man fremmer anmodningsforslag – det er først forslag, det er jo ikke alle som blir vedtatt, det er langt flere som blir fremmet, og som ikke blir vedtatt, enn som blir vedtatt – har det den politiske virkning at man på en måte tvinger alle partier i Stortinget til klart å ta stilling til en politisk problemstilling og dermed klargjøre for velgerne hva de ulike partiene står for. I så måte har anmodningsvedtak en funksjon for å få en bedre opplyst velgerskare.

Så er det klart – og det er jeg enig med Peter Frølich i – at vi må være bevisste på at disse anmodningsvedtakene medfører arbeid med oppfølging i departementene, og da legger vi beslag på arbeidstid. Det bør vi alle sammen også være klar over når vi fremmer anmodningsforslag, at hvis de blir vedtatt, medfører det arbeid for departementer og kanskje for andre. Samtidig skal det være slik at det er Stortinget som er det øverste organ for styringen av Norge, og da er anmodningsvedtak måten å styre regjeringen på i viktige retninger, men kanskje også i noen detaljspørsmål.

Derved kommer vi også inn på virkningen og betydningen av anmodningsvedtak, som representanten Jaffery var innom, som vi kommer tilbake til når vi skal diskutere oppfølgingen av Harberg-utvalgets vurdering av anmodningsvedtak. Der er Fremskrittspartiet og jeg kommet til at de bør være rettslig bindende, mens andre mener at de ikke skal være rettslig bindende, noe som betyr at en regjering egentlig ikke behøver å ta dem så veldig alvorlig, særlig ikke hvis en regjering er trygg på at det ikke er mulig å samle et flertall bak et mistillitsforslag. Den sittende regjering har vel, med sin forståelse overfor SV, en relativ trygghet på at sjansen for at SV skulle stemme for et mistillitsforslag, er relativt lav for øyeblikket. Har vi en flertallsregjering, er det helt klart at den regjeringen ikke behøver å ta hensyn til Stortingets anmodningsvedtak, for da har man, som man sa i gamle dager, flertall i salen, den hønsvaldske parlamentarismen. Dette kommer vi tilbake til. Selv om vi denne gangen har romslig med taletid, så sier flertallet når vi skal diskutere de viktige konstitusjonelle prinsipper, at da skal vi kneble dem som mener noe annet enn oss selv. Men det skal vi altså ta senere.

Så er det fint at vi nå – istedenfor to fullstendig separate tilbakemeldinger på anmodningsvedtak – får én tilbakemelding, slik Harberg-utvalget gikk inn for. Det er en fornuftig ting.

Det er to områder vedrørende disse anmodningsvedtakene jeg gjerne vil knytte noen få ord til. Det ene gjelder å sikre produksjon av legemidler også i Norge. Man har i flere anmodningsvedtak gått inn for at man skal inngå samarbeid og avtaler med norske produksjonsmiljøer for å sikre nasjonal produksjon. Der er det litt ulike synspunkter i komiteen. Jeg er med i flertallet, som sier at den foregående regjering ikke fulgte dette opp på en forsvarlig måte. De vedtakene som da gjelder, blir stående videre, og den nye regjeringen er nødt til å forholde seg til dem. Det er vel noen av dem som kanskje også er gamle vedtak. Det betyr at om et års tid, når vi får en ny tilbakemelding om anmodningsvedtak, nytter det ikke for den nåværende regjering å vise til at den foregående ikke gjennomførte det. Nå er det den sittende regjering som skal gjennomføre disse vedtakene, slik at vi forhåpentligvis neste år kan utkvittere vedtakene fordi de er fulgt opp av regjeringen. Jeg tror at det å sikre – av beredskapsmessige hensyn – produksjon av viktige legemidler i Norge, er noe pandemien har lært oss alle sammen. Så her håper jeg regjeringen aktivt vil følge dette opp.

Jeg nevnte nå at det kan være gamle vedtak. Da vil jeg vise til innstillingens side 7, om informasjon om eiere av aksjeselskap. Der er det et vedtak, 496 av 16. juni 2014. Det er syv år siden. Enstemmige komiteer har mast om å få oppfølging av dette vedtaket, som lyder:

«Stortinget ber regjeringen etablere en offentlig løsning med informasjon om eiere av aksjeselskaper som sikrer større åpenhet, med etablering i løpet av 2015.»

Det er selvsagt umulig for den sittende regjeringen å gjennomføre dette vedtaket til punkt og prikke, fordi 2015 er gått. Det var den foregående regjering som skulle gjøre det. Jeg viser til at det har vært relativt omfattende skriverier omkring dette, særlig i Dagens Næringsliv, om at det er bedrifter i Norge som man umulig har kunnet greie å finne ut hvem som egentlig eier, og hvem som egentlig styrer. Det er nettopp det dette forslaget tar utgangspunkt i, at vi må få vite hvem som er eiere av bedrifter i Norge. Dette er aktualisert gjennom de omfattende reportasjer som har vært i Dagens Næringsliv.

Det er også snakk om forskrifter for gjeldende lovverk. Det er en samlet komité som mener forskriften må på plass, slik at endringsloven kan tre i kraft. Komiteen anser på denne bakgrunn at anmodningsvedtaket ikke kan utkvitteres, og påpeker at tidsbruken er uheldig.

Da vil jeg få lov til å uttrykke et håp om at den sittende regjering er noe mer ivrig etter å gjennomføre dette vedtaket enn den foregående regjering har vært, og at vi i løpet av våren eller høsten kan få gjennomslag, slik at dette vedtaket kan utkvitteres. Det må være slik at hvem som eier bedrifter i Norge, skal være kjent. Det skal ikke være noe man skjuler gjennom mange forskjellige konstruksjoner og eierskap i utlandet, i forskjellige land som har ulik lovgivning på dette området.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: På side 5 i innstillingen står det om Nav-rettsskandalen under overskriften «Granskingsutvalgets rapport, håndtering av tidligere saker. Vedtak 773, 23. mars 2021». Det er en utrolig viktig sak, som berører tusenvis av mennesker. Jeg er glad for at en samlet komité påpeker det som skjer, at statsråd Hadia Tajik sendte ut et høringsbrev den 25. juni i 2021, med frist den 25. oktober, om å endre folketrygdlovens krav om oppholdskrav. Når det gjelder vedtaket, så er det vedtaket ikke fulgt opp, og derfor er det en anmerkning på det punktet.

Nav-rettsskandalen er utrolig alvorlig, og det handlet om forholdet mellom EØS-avtalen og norsk lov. Her ble det gjort store feil som berørte mange, og det har i senere tid blitt avklart at problemet startet så tidlig som 1. januar 1994. Altså: Det er veldig uoversiktlig og vanskelig å få oversikt over dem som er berørt. Derfor vil jeg bare anføre at de som er rammet av Nav-rettsskandalen må få oppreisning. Det er et stort arbeid, hvor ofrene må få bedre oppfølging enn det som er tilfellet i dag, slik at vi kan følge opp alle de nødvendige, klare uttalelser som ble gitt fra denne talerstolen i forbindelse med at saken dukket opp i sin tid.

Videre er det helt opplagt at Nav-rettsskandalen må følges opp med en gjennomgang av Navs organisasjon. Denne regjeringa har fokus på en tillitsreform, altså at førstelinja i Nav får økt myndighet og ansvar. Ikke minst er det viktig med hensyn til arbeidsavklaringspenger, som var en sentral ordning i forbindelse med Nav-rettsskandalen.

Jeg vil bare til slutt referere det som statsråd Tajik sa i Dagbladet i går, den 14. februar: «Vi jobber nå med en lovproposisjon for å følge opp Trygdekoordineringsutvalgets forslag.»

Det er meget viktig at den proposisjonen kommer til Stortinget så raskt som mulig, slik at vi får en klar lov, og slik at det ikke skal være noen tvil om hva som er rettsgrunnlaget for kommende saker i slike tilfeller.

Audun Lysbakken (SV) []: Når vi etter gjennomgangen i fagkomiteene ser hvor mange anmodningsvedtak som ikke er fulgt opp, må jeg si at det – i hvert fall for noen komiteers del – er oppsiktsvekkende høye tall. Eksempelet som kontrollkomiteen har pekt på med utdanningskomiteen, som rapporterer at regjeringen i 2020–2021-sesjonen kun fulgte opp 19 av 69 anmodninger, illustrerer det godt. Det går kanskje an å gruppere disse forglemmelsene – eller hva vi skal kalle dem – inn i to. Det ene er at det ser ut til å være en god del anmodningsvedtak som man kan si koker bort i kålen, og som av ulike grunner aldri blir fulgt opp. Så er det også noen hvor handlingsmåten i hvert fall minner om politisk obstruksjon. Jeg tenker at den manglende gjennomføringen av Stortingets klare vedtak når det gjelder tidlig ultralyd og NIPT, er eksempler på det.

Vi ser også eksempler på at der det egentlig ikke er rom for å misforstå Stortingets intensjon, anses et anmodningsvedtak fra departementets side likevel som utkvittert ved hjelp av noe som er kvalitativt annerledes enn det Stortinget har bedt om. Et eksempel på det er Stortingets vedtak om produksjonskapasitet for kritisk medisinsk utstyr, der regjeringens svar var å peke på lagerkapasitet, som jo åpenbart er noe annet.

Jeg sier dette fordi jeg tenker at vi nå er i en situasjon med en ny regjering, med nye muligheter til å ta Stortingets anmodningsvedtak mer på alvor og følge dem opp på en grundigere måte enn det jeg synes vi nå har fått dokumentert har vært standarden de siste årene. Den oppfordringen håper jeg regjeringen tar.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.

Votering, se voteringskapittel