Stortinget - Møte tirsdag den 15. februar 2022 *

Dato: 15.02.2022
President: Svein Harberg
Dokumenter: (Innst. 125 S (2021–2022), jf. Dokument 3:13 (2020–2021))

Innhold

*) Referatet er foreløpig, ikke korrekturlest.

Sak nr. 6 [11:49:32]

Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om Riksrevisjonens undersøkelse av psykiske helsetjenester (Innst. 125 S (2021–2022), jf. Dokument 3:13 (2020–2021))

Talere

Even Eriksen (A) [] (ordfører for saken): For noen uker siden besøkte jeg Frankmotunet i Folldal, et fantastisk sted som tilbyr døgnbehandling i fellesskap for voksne med alvorlig rusavhengighet, og det med nærhet til dyr og natur. Der var jeg så heldig å få prate med flere av beboerne. Den jobben de ansatte på Frankmo gjør hver eneste dag, betyr alt for dem. Gode, spesialiserte, desentraliserte fellesskap er eksempler på viktige institusjoner innen rus og psykiatri. Den rapporten Stortinget behandler i dag, handler til sjuende og sist om beboerne på Frankmo og andre viktige helsetilbud innen rus og psykiatri. Det handler om å gi et godt helsetilbud til alle.

Jeg har lyst til å takke Riksrevisjonen for jobben med rapporten, der målet med undersøkelsen har vært å vurdere om personer med psykiske plager og lidelser har likeverdig tilgang til psykiske helsetjenester med god kvalitet, og hvordan statlige virkemidler er innrettet for å støtte spesialisthelsetjenestens og kommunenes arbeid.

Det er mange ting å ta tak i og flere sider ved denne saken som fortjener stor oppmerksomhet. Jeg håper derfor den påfølgende debatten kan kaste lys over flere av de viktige poengene i Riksrevisjonens rapport. Det fortjener den, og jeg velger å framheve noen av punktene nå.

Det er jo en glede å være saksordfører i en så viktig sak, der kontroll- og konstitusjonskomiteen er enige om det meste, med unntak av et par særmerknader. Vi er alle enige om at psykiske plager og lidelser er en av de store samfunns- og helseutfordringene vi har i Norge. For folk med psykiske helseplager er det helt avgjørende å få hjelp der de er, om det er på skolen, på arbeidsplassen, på sykehjem, osv.

Det er dessverre bare å vise til tragiske enkelthendelser i samfunnet det siste året. Disse hendelsene viser hvor alvorlig psykiske helseplager kan bli, og understreker viktigheten av et helsevesen som fanger opp innbyggere med utfordringer, og som har god nok kompetanse og ressurser til å følge opp hver enkelt. I tillegg er vi nå på veg ut av en pandemi – bank i bordet, president – en pandemi som har vært svært krevende for mange. I den sammenheng er det behov for særlig innsats overfor barn og unges psykiske helse.

For vi har fortsatt en veg å gå. Det er en enstemmig komité som stiller seg bak og viser til Riksrevisjonens funn og kritikk. Det er alvorlig at mange med psykiske plager og lidelser ikke får hjelp når de trenger det, og at dette varierer avhengig av hvor i landet man kommer fra. Det er alvorlig at mange kommuner ikke har et godt nok behandlingstilbud til ungdom med psykiske plager og rusproblemer. Det er alvorlig at mange poliklinikker innen psykisk helsevern ikke har gode nok rammebetingelser for å gi god behandling til ungdom med psykiske plager og rusproblemer, og at flere ikke får tilbud om behandling som anbefales av Helsedirektoratet. Samtidig er det sterkt kritikkverdig at psykisk helsevern ikke prioriteres over somatikken, altså den gylne regel. Oppfølging og styringssignal fra departementet har ikke vært god nok. Dette er Riksrevisjonens konklusjoner.

Kontroll- og konstitusjonskomiteen mener det er viktig å lytte til funnene og jobbe for å bedre tilbudet til alle som har behov for hjelp. Stikkordene er både lavterskel psykisk helsehjelp og en forpliktende kvalitetsreform og opptrapping innen psykisk helsevern.

Komiteen mener det er for dårlig at en av ti kommuner ikke tilbyr noen behandling for barn og unge med psykiske plager utover den hjelpen fastlegene står for. Det er for dårlig at tre av ti kommuner ikke jobber oppsøkende overfor voksne med psykiske plager, som også kan ha samtidige rusproblemer. Det er heller ikke bra at tre av fire helseforetak ikke innfridde ventetidskravet for barn og unge. Rapporten slår fast at det er store variasjoner mellom helseforetakene i hvor lenge en pasient må vente på behandling. Avhengig av hvor du bor, risikerer du å vente 28 dager eller hele 72 dager. Er man i en situasjon der man trenger hjelp, skulle man helst hatt hjelpen i går, ikke om 72 dager.

Et tverrpolitisk storting har tidligere uttalt at det er avgjørende å sikre gode psykiske helsetjenester til hele befolkningen. Derfor har kontroll- og konstitusjonskomiteen kommet med en så tydelig innstilling. Her forventer vi at regjeringen tar tak, og det er jeg sikker på at helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol kommer til å gjøre.

Til slutt vil jeg takke komiteen for et godt samarbeid i denne utrolig viktige saken.

Sandra Bruflot (H) []: Det kan ikke være sånn at dersom man brekker et bein, får man hjelp med én gang, men hvis dagene fylles av mørke og vonde tanker, eller man blir avhengig av rus, får man ikke den hjelpen man trenger. Pasienter skal ha det samme gode tilbudet uansett hvor man bor i landet, og når Riksrevisjonen peker på at det ikke er sånn, er det alvorlig.

Det er satt i gang flere ting for at også kommunene skal kunne ta sin del av ansvaret for at vi har gode helsetjenester i hele landet. Kommuneøkonomien er styrket, det er brukt øremerkede tilskudd, lov- og regelverk er tydeliggjort, og det kommer en ny veileder. Fra 2016 til 2020 er det nesten 2 600 nye årsverk i kommunalt psykisk helse- og rusarbeid. Alle kommuner skal ha sin egen psykolog, og innen utgangen av 2019 hadde 94 pst. av kommunene dette. Det er bra, men vi må holde trykket oppe for å sikre at alle får de helsetjenestene de skal ha, uavhengig av hvor de bor i landet, og også når det er psykiske lidelser de trenger hjelp med.

Når tre av fire helseforetak ikke møter ventetidskravet for barn og unge og to av dem ikke innfrir kravet for voksne, er ikke det bra nok. Når én av ti kommuner ikke tilbyr noen behandling for barn og unge med psykiske plager utover den behandlingen fastlegene kan gi, er ikke det bra nok. Halvparten av kommunene har ikke oppsøkende tjenester til barn og unge med psykiske lidelser. Nesten 30 pst. av kommunene har ikke oppsøkende tjenester til voksne. Det viser oss at både storting, regjering, helseforetak og kommuner har en jobb å gjøre.

Når vi står i helsekø, har vi livene våre på vent, vi fungerer ikke sånn som vi pleier. Det er ikke sånn at det endrer seg dersom det er psykiske lidelser eller rus vi sliter med. Kanskje er det desto vanskeligere – fordi det ikke synes. Vi har ikke krykker som gjør at man ser hvorfor vi ikke kan følge ungene på fotballtrening eller ikke er på jobb.

Derfor var kortere helsekøer noe av det viktigste for Høyre da vi gikk inn i regjeringskontorene i 2013, og ventetidene har gått ned. Fra 2013 til 2020 har ventetidene innen psykisk helsevern gått ned med ni dager for barn og unge, ti dager for voksne. Men vi er selvfølgelig ikke fornøyde, og tallene som kommer fram, er ikke gode. Målet må uansett være at ventetidene går enda lenger ned.

Den gylne regel, at veksten i psykisk helse og rus skulle være større enn i somatikk, skulle bidra til nettopp det. Vi har ikke nådd målene for psykisk helse, men vi nådde dem for rus. Nå er den gylne regel helt fjernet som mål, og jeg spør meg selv om hvordan stoda hadde vært uten den målsettingen, uten den forventningen, og hva det vil gjøre med prioriteringene i helseforetakene framover.

Nils T. Bjørke (Sp) []: I handsaminga av denne rapporten må me sjå i augo at det er eit problem som mange har freista å løysa før oss. Me har eit ynske om at psykisk og fysisk helse skal vera likestilte, og at folk med psykiske helseplager skal få hjelp der dei er. Riksrevisjonen har synt oss at det er ein lang veg for å koma dit.

I 2009 handsama kontroll- og konstitusjonskomiteen ein rapport som fortalde mykje av det same som denne. Då – som no – var det store skilnader mellom helseregionane sitt tilbod til vaksne med psykiske problem. Då – som no – var komiteen oppteken av eit likeverdig tilbod innanfor psykisk helsevern, uavhengig av kvar ein bur.

Denne rapporten syner òg at mange av dei unge som treng psykiatrien mest, ikkje får eit tilbod tilpassa behova. Mange unge med psykiske lidingar og rusmiddelproblem vert viste til handsaming for vaksne. Mange av dei som arbeider i barne- og ungdomspsykiatrien har ikkje høve til å utvikla faget sitt. Arbeid med fag er naudsynt om me skal ha eit godt spesialisert tilbod til unge med psykiske lidingar og rusmiddelproblem.

Den beste kunnskapen me har om korleis ein vert frisk av psykisk sjukdom, vert ikkje nytta når pasientane kjem. Staten styrer kvaliteten i sjukehusa utan å spørja om handsaminga gjer folk friske. Poliklinikkane opplever at ventetider og innteningskrav er viktigare forventingar enn kva effekt folk har av tilbodet. Då må me spørja om dette er å styra mot rette mål.

Vidare vert det reist kritikk om at den gylne regel er vekke. Då må ein sjå litt på kva Riksrevisjonen faktisk seier om den gylne regel. Ein seier at dei regionale helseføretaka ikkje klarte å nå måla på seks år. Likevel har ikkje Helse- og omsorgsdepartementet brukt andre verkemiddel enn å følgja opp måloppnåinga gjennom føretaka sine rapporteringar i årleg melding og føretaksmøta mellom departementet og føretaka. Då kan ein spørja seg: Er det då så mykje hjelp i denne regelen?

Om psykisk og fysisk helse skal vera likestilte, må me halda fast ved at psykiatrien skal gje eit likeverdig tilbod til dei som treng det, og eit tilbod som gjer folk friske. Det er etter mi meining å styra mot helsepolitiske mål. Difor er eg nøgd med at den nye regjeringa no har sett ned eit utval for å vurdera korleis me best sikrar politisk styring av sjukehusa mot helsepolitiske mål. Denne rapporten må liggja i botn når utvalet skal leita etter dei gode løysingane.

Carl I. Hagen (FrP) []: Jeg lyttet med stor interesse til Nils T. Bjørkes innlegg, og for en gangs skyld tror jeg jeg kan slutte meg til det aller meste av det han sa. Derfor blir det veldig spennende når vi om kanskje et års tid får se resultatene av alt den nye regjeringen skal rette opp – de tingene som har vært feil. Det blir også spennende å se den utvalgsrapporten som Bjørke nevnte. Når Stortinget gjennom seks år har gitt uttrykk for det samme, uten at noe skjer, da må snart også Stortinget begynne å tenke gjennom om vi her i Stortinget skal bruke andre virkemidler for å få gjennomført det som vi ønsker. Det er en problemstilling vi kommer tilbake til i en annen sammenheng.

La meg referere litt fra innstillingen, side 13, nederst til høyre:

«Komiteen stiller seg bak Riksrevisjonens vurdering av at det er sterkt kritikkverdig at departementet ikke har tatt i bruk ytterligere virkemidler når de regionale helseforetakene ikke har klart å nå målet på seks år.»

Det står altså «sterkt kritikkverdig». Hvis det ikke er noen bedring om et år eller to, vil det vel være på tide at det er flere som snakker om et såkalt daddelvedtak mot den sittende og ansvarlige statsråd, hvis vedkommende ikke har gjennomført det som har vært sagt fra Stortinget stort sett enstemmig gjennom seks år.

Det står også, på side 14:

«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, understreker at det er sterkt kritikkverdig at departementet ikke har tatt i bruk ytterligere virkemidler i styringen av den gylne regel når Stortingets forutsetninger har vært så klare og helseforetakene ikke har klart å nå målene.»

Hadde tilsvarende skjedd overfor – la oss si – private bedrifter med et profittmotiv, som er noen skurker etter noens mening her i denne salen, hadde man begynt å snakke om påtalemyndigheten og straffereaksjoner overfor de ansvarlige for ikke å ha fulgt opp overordnede instrukser. Det er også en problemstilling som etter hvert bør komme opp til diskusjon.

Så vil jeg takke Riksrevisjonen for å ha vært veldig konkret og klar i sine konklusjoner, og jeg håper at statsråden vil kommentere disse konklusjonene, som er på side 15 i innstillingen, hvor det står:

«Komiteen merker seg at Riksrevisjonen mener Helse- og omsorgsdepartementet bør vurdere» (…).

Jeg håper statsråden vil bekrefte at det vil departementet vurdere. Det samme gjelder for:

«Komiteen merker seg at Riksrevisjonen mener Helse- og omsorgsdepartementet må påse at» – og så kommer det fem strekpunkter.

Jeg håper statsråden vil bekrefte at hun vil påse at disse tingene gjennomføres. Det samme gjelder når det står:

«Komiteen merker seg at Riksrevisjonen mener at Helse- og omsorgsdepartementet bør» – og så kommer det også her en rekke strekpunkter.

Det står også, etter alle disse strekpunktene:

«Komiteen stiller seg bak anbefalingene og ber Riksrevisjonen prioritere å følge utviklingen for et bedre psykisk helsetilbud, særlig for barn og ungdom.»

Da er det viktig at dette egentlig er på lik linje med et enstemmig stortingsvedtak. Selv om det ikke formelt sett er votert over og er et vedtak, har man en enstemmig komité som stiller seg bak disse anbefalingene, og da er det klart at dette bør tas meget alvorlig av statsråden.

Så helt til slutt: Når det påpekes fra Riksrevisjonen og flere talere at det er ulik oppfølging i den kommunale del av psykiatrien, er jo det en selvsagt ting, i og med at den er kommunal, og det er en av de problemstillingene man burde være interessert i. Hvis storting og regjering skal ha styringen med hele det psykiatriske helsetilbudet, burde det kanskje være statlig styrt og ikke delegert til ulike kommuner, som da også har et større problem når det gjelder finansiering. Storting og regjering kan skrive ut mange skatter og avgifter og gjøre andre ting for å spare penger for å få nok penger, mens en kommunes mulighet til å kunne prioritere alt er mye, mye svakere. Det er derfor Fremskrittspartiet har gått inn for at helsetjenester generelt sett skal være statlig styrt, organisert og finansiert.

Kristoffer Robin Haug (MDG) []: Det er en grunn til at vi står her år etter år, med skiftende røde og blå regjeringer – og uansett hvor gode og sterke intensjoner vi har, klarer vi ikke å nå målene for psykisk helse. Det er en grunn til at psykisk helse og kroniske lidelser blir systematisk underprioritert i helsevesenet vårt.

Det er ikke et spørsmål om intensjoner. Jeg har full tiltro til at både sittende helseminister og tidligere helseministre virkelig har hatt denne problemstillingen øverst på blokka i alle de årene man har slitt med å komme i mål med den gylne regel. Jeg mener at hovedårsaken her er strukturell, systematisk og ikke minst ideologisk.

Den viktigste skillelinjen i norsk helsepolitikk går i dag ikke mellom rødt og blått. Vi kan skru opp og ned privatiseringen så mye vi vil – det er ikke det som kommer til å løse utfordringene med psykisk helse. Den viktigste skillelinjen i norsk helsepolitikk i dag går mellom grønt og grått, og vi er dessverre blitt sittende med en grå ideologisk forankring av helsepolitikken vår i dag. Det er et system hvor helsevesenet prioriterer ting som kan måltallsfestes og styres etter mekanistiske, bedriftsøkonomiske effektiviseringsprinsipper som ikke fungerer i praksis, i et system som faktisk baserer seg på at mennesker med fagkunnskap skal hjelpe mennesker med behov.

Når man lytter til innleggene til flere av talerne på talerstolen i dag, forstår man at de dypest sett skjønner denne problemstillingen. Flere av innleggene i dag kunne blitt tolket som støttetaler til en grønn helsepolitikk, og regjeringsplattformen har også mange gode, lovende formuleringer.

Men spørsmålet er: Hva vil vi se i praksis av tiltak fra regjeringen? For det å gå over fra den modellen vi har i dag – med foretakstankegang, med bedriftsbudsjettankegang, med kostnadsoptimalisering og effektivisering – til et system som baserer seg på å la fagfolkene få tiden og tilliten tilbake, og at vi gir de løsningene rom til å finne plass som vi vet trengs, krever utrolig mye målrettet handling over tid og en endring av tankegangen og ideologien til hele helsevesenet vårt.

Det er utfordringene som dagens regjering og helseministeren sitter med, og jeg ønsker dem all lykke til med å ta de utfordringene på alvor.

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Riksrevisjonens undersøkelse av psykiske helsetjenester peker på en rekke områder hvor det er behov for forbedringer. Rapporten understreker alvoret og behovet for endring og en ny kurs.

Undersøkelsen viser at tilgangen til helsetjenester er ulik både i kommunene og i spesialisthelsetjenesten, og at pasienter risikerer å ikke få hjelp når de trenger det. Arbeidet med å øke og ta i bruk kunnskap om behandling av psykiske lidelser er ikke godt nok. Det arbeides ikke godt nok med kvalitetsforbedringer, og mange sikrer ikke tilstrekkelig brukermedvirkning og pårørendeinvolvering i tjenestene.

Likeverdige helse- og omsorgstjenester er et viktig mål for denne regjeringen, og psykisk helse er et satsingsområde. Vi er opptatt av at hjelpen skal være tilgjengelig og av god kvalitet, uansett hvor du bor, eller hvor du er i livet. I Hurdalsplattformen har vi varslet at vi skal lage en opptrappingsplan for psykisk helse med øremerkede midler og vekt på kommunale tjenester. Den skal sikre økt kvalitet og kapasitet i spesialisthelsetjenesten og styrke helsestasjonene og skolehelsetjenesten.

Arbeidet med opptrappingsplanen skal komme raskt i gang. Funn og anbefalinger fra Riksrevisjonens rapport er til god nytte i dette arbeidet.

Rapporten viser også utfordringer knyttet til behandlingstilbudet til barn og unge. Ungdom med samtidige psykiske lidelser og rusproblemer er særlig sårbare. Det er viktig for meg at barn og unge får spesiell oppmerksomhet i den kommende opptrappingsplanen. Vi skal høre deres stemmer og tilpasse tjenestene så de treffer slik de skal.

Jeg kan nevne at det arbeides med å utvikle og prøve ut kommunale lavterskel behandlingstilbud for barn og unge med psykiske plager og begynnende rusproblemer, og vi prøver ut ambulant behandling, slik som FACT ung-team.

Vi er også i gang med å forberede en forebyggings- og behandlingsreform på rusfeltet, og vi skal utarbeide et nasjonalt program for rusforebyggende arbeid blant barn og unge. Som en del av reformarbeidet skal Helsedirektoratet utrede hvordan rusbehandling for barn og unge bør tilbys, og foreslå konkret hvordan tjenesten kan styrkes.

I tillegg har helseregionene fått i oppdrag å styrke psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Jeg registrerer at Riksrevisjonen kritiserer den forrige regjeringen for ikke å ha innfridd sin gylne prioriteringsregel. Vår regjering ønsker ikke å videreføre denne regelen, men innfører i stedet et tydeligere styringsmål om å øke aktivitetsnivået i psykisk helsevern. Vi innfører også et krav om å øke aktiviteten for døgnbehandling. Regjeringen opprettholder ventetidsmål for psykisk helsevern og rusbehandling, fordi disse pasientene har et særlig behov for å få rask hjelp. Vi har også et mål om at alle som blir henvist, skal få tilbud om en vurderingssamtale. Vi begynner der vi mener behovet er størst, i psykisk helsevern for barn og unge.

Rapporten fra Riksrevisjonen er et viktig kunnskapsgrunnlag, og jeg tar med meg det når regjeringen nå skal vurdere forbedringer og videreutvikling av tilbudet til personer med psykiske helseutfordringer og rusproblemer. Vi har stilt krav i foretaksmøtet om at de regionale helseforetakene skal følge opp rapporten. Rapporten trekkes også fram i tildelingsbrevet til statsforvalterne og i tilskuddet til de ulike kompetansesentrene på feltet.

Statsråden vil følge opp innstillingen og Stortingets vedtak og behandling.

Lisa Marie Ness Klungland (Sp) []: Den offentlege debatten om psykisk helse har vore stor dei siste åra, og for mange var det den viktigaste saka i fjorårets val.

Ein av grunnane til det er at mange opplever at nedbygginga av spesialiserte tenester og flyttinga av ansvar over til kommunane har gått for langt. Talet på innleggingar har gått opp, mens liggetida har gått ned. Mange endar som svingdørspasientar og møter fleire forskjellige behandlarar i eit fragmentert system. Det rammar dei sjukaste hardast, og det gjer at personar med lette lidingar kan bli sjukare. Å bli avvist av dei som skal hjelpe oss, kan òg gjere oss sjukare.

Utfordringane er komplekse og samansette, og det var bl.a. bakteppet for fjorårets rusreform, utan tiltak for opptrapping av behandlingstilbod eller friske midlar.

Før helga hadde eg ein samtale med ein kollega her på huset, der me bl.a. snakka om at eg saknar min tidlegare arbeidsplass som sjukepleiar innan psykisk helse. Eg saknar kollegaene mine der, dei dåverande kollegaene mine, og pasientane. Som sjukepleiar kan ein gjere ein forskjell for pasientane der og då, men det er her i denne salen eg kan gjere den største forskjellen.

Rapporten til Riksrevisjonen er ei omfattande totalvurdering som viser at tilbodet ikkje har vore godt nok. Oppsummeringa er at psykisk helsevern ikkje er prioritert i tråd med politiske målsettingar, og det er manglande kunnskap om kva behandling som gjev effekt. Der kunnskap om effekt finst, blir han ikkje teken i bruk, og måten ein har styrt på for å følgje opp kvalitet, har ikkje fanga opp desse svakheitene.

Me skal ikkje ha det sånn at postadressa vår skal avgjere kva hjelp me får, eller om me får hjelp i det heile. Via forskjellige endringar føreslår kontroll- og konstitusjonskomiteen og helseministeren å følgje opp helseføretaka på ein mykje betre måte enn den førre. Eg skal ikkje svare på vegner av henne, men eg veit at føretaka allereie har fått fleire føringar om at dei skal prioritere psykisk helse. Skal me få til ei større satsing på psykisk helse, treng me ein helseminister som set større krav til sjukehusa våre. Det har me fått no.

Som ei følgd av særleg pandemien, men òg alle forholda som er skildra i rapporten, treng ein ein særleg innsats for den psykiske helsa til barn og unge. Senterparti–Arbeidarparti-regjeringa vil rette opp i uverdige forhold og har difor styrkt arbeidet retta mot barn og unge i årets statsbudsjett. Samanlikna med 2021 er det gjeve 55,5 mill. kr til etablering og evaluering av FACT ung-team, som er tverrfaglege og oppsøkjande team retta mot barn og unge med langvarige og samansette behov, og totalt har Senterparti–Arbeidarparti-regjeringa løyvd ei styrking på 250 mill. kr til arbeidet med den psykiske helsa til barn og unge i 2022. I tillegg har regjeringa løyvd ei styrking på 40 mill. kr til ACT- og FACT-team for vaksne. Regjeringa har òg auka løyvinga til kommunane og fylkeskommunane og auka grunnfinansieringa av sjukehusa for å leggje til rette for auka behandling innan psykisk helsevern og tverrfagleg spesialisert rusbehandling. I tiltakspakken for helse var psykisk helse prioritert, både lågterskeltilbod og tilbod spesielt retta mot studentane.

Eg kan snakke meg varm om det me har gjort sidan Senterpartiet og Arbeidarpartiet kom inn i regjering i oktober. Det som er poenget mitt, er at Senterparti–Arbeidarparti-regjeringa vil rette opp i uverdige forhold, og dette er berre starten. Me har forplikta oss til ein opptrappingsplan for psykisk helse og ei reform for rusomsorga. Arbeidet er allereie i gang, og eg ser fram til å ha betre hjelpetilbod, sånn at me kan rette opp i kritikken Riksrevisjonen har hatt mot førre regjering. Det vil gje ei verdig og fagleg forsvarleg helsehjelp for bl.a. pasientane mine.

Lubna Boby Jaffery (A) []: Det sies at det ikke er gull alt som glimrer, og det gjelder også den gylne regelen som høyreregjeringen innførte. Ikke i et eneste av sine åtte år klarte Høyre å levere på sin egen regel.

Representanten Bruflot brukte mye av innlegget sitt på å snakke om hvordan kommunene i større grad må ta et ansvar. Nå vet vi at den psykiske helsetjenesten er et samspill mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten. Vi vet også at den forrige regjeringen ansatte kommunepsykologer. Mange av oss har vært ute og reist, og det er ikke sånn at én kommunepsykolog i en enkelt kommune vil hjelpe mennesker med sammensatte problemstillinger hvis ikke resten av helsetilbudet er godt nok utbygd. Man trenger mer enn en kommunepsykolog for å løse opp i de utfordringene vi møter i samfunnet.

Det var en klok dame som sa at alt henger sammen med alt, og da er det klart at styrking av kommuneøkonomien og bevilgninger til kommunene så de faktisk kan utøve bedre omsorg for dem som trenger det aller mest, er viktig. Det har denne regjeringen prioritert.

Jeg hører mange i debatten beskrive problemene, men de kommer ikke med noen løsninger. Det har Senterpartiet og Arbeiderpartiet i regjering gjort. Min medrepresentant Klungland refererte til flere av bevilgningene som har kommet i statsbudsjettet. Det har også i tillegg kommet styrking til sykehusene. Statsråden har også sagt at hun har satt i gang arbeidet med opptrappingsplan på det psykiske helsefeltet. Jeg tenker at alle disse tingene ikke bare beskriver problemet, de tar også faktisk tak i det.

Det er klart at også fastlegene våre er viktige, for når man begynner å oppleve at man sliter med sin psykiske helse – mange mennesker gjør det, men de fleste opplever heldigvis bare lette til moderate problemer gjennom livet sitt – er det ofte fastlegen man går til først. Hvis man ikke har en fastlege å gå til, hvem skal da henvise en videre til spesialisthelsetjenesten? Også fastlegebiten er viktig å se på, og det har denne regjeringen varslet at man skal.

Dette er en viktig sak for mange partier – kanskje for alle partier, vil jeg si – men da er det viktig at man er med på å løfte inn der det faktisk fungerer. Det finnes mange gode eksempler der man har brukt de pengene som har kommet fra staten, på å finansiere opp tilbudet. Jeg kan selvfølgelig skryte av min egen kommune, Bergen, der man har opprettet lavterskeltilbud i Barne- og familiehjelpen. Under pandemien ble det opprettet rask psykisk helsehjelp og også kveldstilbud. Det er ikke sånn at Kommune-Norge ikke gjør jobben sin, men det må være et samspill og et gjennomgående godt tilbud i tjenestene. Hvis ikke hodet snakker med armen, vil ikke dette fungere.

Svein Harberg (H) []: Jeg må ta ordet bare så det ikke skal henge igjen en misforståelse som jeg tror helt utilsiktet kunne oppstå etter Hagens innlegg, der han refererte til en merknad der det står at komiteens flertall, «alle unntatt medlemmene fra Høyre», kritiserte at det ikke var satt inn ytterligere virkemidler når det gjelder styringen av den gylne regel. Det er riktig, og det er fordi Høyre har en egen merknad på siden før, på side 13, der vi for det første minner om at regjeringen Solberg gjeninnførte den gylne regel i 2014, og at det var utfordrende fordi det var slik at noen helseforetak oppnådde riktig resultat det ene året, men ikke nødvendigvis det neste året, så det var ingen stabilitet i det. Det gikk altså litt fram og tilbake mellom helseforetakene hvem som oppnådde resultatet og ikke, og det er litt krevende, for da er det ikke så ensartet hvordan en skal sette inn støtet for å få det til å virke.

Jeg er glad for at komiteen samlet har stor oppmerksomhet rundt dette, og vil bare avslutte med å peke på at alle, altså en enstemmig komité, slutter seg til Riksrevisjonens funn og kritikk, og det samme med Riksrevisjonens anbefalinger.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.

Votering, se voteringskapittel