Stortinget - Møte torsdag den 3. mars 2022

Dato: 03.03.2022
President: Masud Gharahkhani

Søk

Innhold

Sak nr. 10 [16:24:13]

Interpellasjon fra representanten Marit Knutsdatter Strand til forsknings- og høyere utdanningsministeren: «Arbeiderparti–Senterparti-regjeringa har i Hurdalsplattforma varsla opptrapping av studieplassar mellom anna innan medisin- og sjukepleiarutdanningane. Presset på helsevesenet har vore ekstremt høgt dei siste åra, men også før pandemien var rekruttering av legar og sjukepleiarar eit problem fleire stader. Korleis vil statsråden jobbe vidare for å betre rekrutteringa av kritisk helsepersonell i helsetenesta rundt i heile landet?»

Talere

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Vi har hatt et stortingsvalg der velgerne tydelig ønsket en ny kurs for Norge. Trygghet, tillit og nærhet er den nye linja Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen styrer etter. Beredskap og tjenester nær folk i hele landet er vesentlig for å lykkes med det. Rekruttering av kvalifiserte folk, økt tillit til fagfolk i førstelinja og at kritisk helsepersonell ikke må løpe beina av seg for å gjøre en god jobb, er blant endringene som må til.

I Hurdalsplattformen, der Senterpartiet og Arbeiderpartiet peker ut sine satsinger de neste fire årene, står det bl.a. at regjeringen vil

  • trappe opp antall nye studieplasser, med opptrappingsplan for områder med særlig stort kompetansebehov, som læreryrket, sjukepleie, realfag, IKT og medisin

  • legge fram en stortingsmelding om profesjonsutdanningene

  • gi kommunene og helseforetakene plikt til å stille med praksisplasser for profesjonsfagene, som sjukepleier- og lærerutdanning

Dette vitner om en offensiv regjering som vil gå i gang med å sikre både kortsiktige og langsiktige tiltak for å bedre rekrutteringen av kritisk helsepersonell rundt i hele landet. Jeg ser fram til å høre statsråden greie ut videre.

Fra Stortingets og Senterpartiets side har vi i lang tid forsøkt å få til bedre kår for både profesjonsfag, helsearbeidere og rekrutteringen generelt. Mangelen på sjukepleiere og leger er i ferd med å gå på beredskapen løs.

Senest 20. mai 2021 ble anmodningsvedtak nr. 941, om opptrappingsplan for studieplasser innen medisin, helsefag, sjukepleie og psykologi vedtatt, i forbindelse med styringsmeldingen. I sin helhet lyder forslaget:

«Stortinget ber regjeringen utarbeide en opptrappingsplan for studieplasser innenfor medisin, helsefag, sykepleie og psykologi. Planen skal både inneholde konkrete tiltak for opprettelse av tilstrekkelig med studieplasser ved utdanningsinstitusjonene, og tiltak som sikrer studentene praksisplass i helsesektoren. Planen bør også inneholde tiltak som gjør det attraktivt for helsearbeidere å være i sektoren.»

Stortinget avventer at Kunnskapsdepartementet vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte, men flere ting er alt klart. Praksisplasser er til hinder for å kunne utdanne nok helsepersonell. Praksisproblematikken i helseutdanningene må løses for å kunne øke tallet på nyutdannet helsepersonell, noe også Hurdalsplattformen tar innover seg. Samtidig vet vi at det gjerne er et ønske om å tilby mer praksis enn institusjoner og kommuner klarer i dag, og at det er et økonomisk og praktisk spørsmål.

I perioden 2014–2021 har Stortinget vedtatt ca. 1 700 helse- og sosialfaglige studieplasser. Vi vet at for mange ikke fullfører utdanningene de begynner på. Like fullt er det så mange som blir uteksaminert at vi også vet at for mange går til andre yrker enn det de er direkte utdannet til. Dette gjelder også andre yrker enn innen helsesektoren, men når det handler om kritisk beredskap og helsetilbudet i hele landet, er det alvorlig.

Da Stortinget behandlet arbeidslivsrelevansmeldingen, var det bred enighet i Stortinget om at praksis i utdanningene må styrkes. Dette vil gi bedre utnytting av eksisterende utdanningskapasitet. God kvalitet i praksis er viktig for læringsutbyttet til studentene og for motivasjonen for framtidig arbeid i kommunene og spesialisthelsetjenesten. Sjukepleierutdanningen er også regulert av yrkeskvalifikasjonsdirektivet, som stiller detaljerte krav til omfang og arenaer for praksisplasser og gjør at praksissituasjonen for sjukepleierutdanningen er ekstra utfordrende. Dialog med andre EØS-land om endringer, som at simulering kan telle som praksis, kan være en mulighet.

Presset på helsevesenet har vært ekstremt høyt de siste årene, men også før pandemien var rekruttering av leger og sjukepleiere et problem flere steder. Jeg gjentar derfor spørsmålet avslutningsvis: Hvordan vil statsråden jobbe videre for å bedre rekrutteringen av kritisk helsepersonell i helsetjenesten rundt i hele landet?

Statsråd Ola Borten Moe []: Å sørge for at det er godt samsvar mellom tilgangen på kompetanse og samfunnets behov ser jeg på som en av mine viktigste oppgaver som forsknings- og høyere utdanningsminister.

Viktigheten av god tilgang på kompetanse over hele landet blir sjelden tydeligere enn når det er snakk om kritisk helsepersonell, som bl.a. sykepleiere og leger. Derfor er denne problemstillingen noe jeg har engasjert meg i fra jeg tiltrådte.

Navs bedriftsundersøkelse anslo i 2021 at vi mangler 5 350 sykepleiere, 1 450 spesialsykepleiere og 1 300 legespesialister. Vi vet at etterspørselen etter helse- og omsorgstjenester vil øke i tiden som kommer.

Denne regjeringen vil bygge sterke profesjonsutdanninger med høy kvalitet over hele landet. Utdanning og livslang læring må være tilgjengelig der folk bor. Slik kan vi gjøre det enklere for folk å få kompetansepåfyll og mer utdanning. Dette er en styrke ikke bare for den enkelte, men for samfunnet i stort. Bedrifter, virksomheter og kommuner over hele landet kan rekruttere bredere og få tilgang på flere fagfolk.

Vi blir flere, og vi blir eldre. Som en konsekvens av endret demografi anslår SSB at antall årsverk må økes med 35 pst. fram mot 2035 for å dekke framskrevne behov for helse og omsorgstjenester. I så fall vil helse og omsorgstjenester legge beslag på nesten halvparten av veksten i arbeidsstyrken. For å imøtekomme behovet for kritisk helsepersonell over hele landet trengs det innsats på flere områder. Vi må tenke nytt i helsetjenestene for å utnytte arbeidskreftene bedre og rekruttere og beholde folk i jobben.

Som forsknings og høyere utdanningsminister prioriterer jeg økt kapasitet i sykepleierutdanningen og medisinutdanningen høyt. Med opprettelsen av flere studieplasser får flere muligheten til å bli sykepleiere, og samfunnet får dekket en større del av sitt behov. Fra høsten får vi til 500 nye studieplasser i sykepleiefag.

I tillegg har regjeringen økt kapasiteten i medisinutdanningen i Nord-Norge med 15 nye studieplasser i statsbudsjettet for inneværende år. Viljen regjeringen viser til å prioritere økt utdanningskapasitet innenfor yrker der vi opplever økende mangel på kompetanse, mener jeg er et tydelig og viktig politisk signal.

Jeg har store forventninger til at universitets og høyskolesektoren vil fylle samfunnsoppdraget sitt på dette feltet. Samtidig er andre samfunnsaktører nødt til å bidra med sitt. Praksisplasser innenfor helse og sosialfagutdanningene er et eksempel på en flaskehals som det må løses opp i. Her foregår det nå et større arbeid der vi ser på hvordan vi kan øke kommunenes ansvar og kapasitet knyttet til praksisstudier, og der samarbeider jeg godt både med mine kollegaer i regjeringen og ikke minst med KS.

Flere andre store prosjekter står også på trappene. Jeg vil særlig trekke fram helsepersonellkommisjonen, som helse- og omsorgsministeren oppnevnte før jul. Kommisjonen skal gi oss en helhetlig og kunnskapsbasert vurdering av behovet for personell og kompetanse fram mot 2040.

Regjeringen varslet i Hurdalsplattformen en stortingsmelding om profesjonsutdanningene. Den er et viktig neste steg i arbeidet med bedre rekruttering av kritisk helsepersonell i helsetjenester rundt i hele landet.

Vi skal ha helsetjenester i verdensklasse, og det er folkene som jobber der, som sørger for det. Å bedre rekrutteringen av helsepersonell til helse og omsorgstjenesten over hele landet krever innsats på flere områder. Utdanning, inkludert etter og videreutdanning, rekruttering, tjenesteinnovasjon og gode fag og arbeidsmiljøer spiller en viktig rolle for at vi skal lykkes.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Jeg takker for et godt svar. Det er mange forhold som påvirker presset på helsevesenet og de ansatte der. Nå er vi i en ekstraordinær situasjon der koronapandemien har påvirket samfunnet negativt på mange måter. Samtidig må vi erkjenne både problemene vi står overfor, og at det må løsninger og tiltak til for å bedre situasjonen. Det handler om helsetilbudet til folk, det handler om store yrkesgrupper som vi må anerkjenne verdien av i det norske samfunnet.

For de ansatte handler det bl.a. om faglig utvikling, gode arbeidsvilkår og arbeidsmiljø, tydelig ledelse og videre- og etterutdanning. For sykepleiere viser konkrete studier at det er sammenheng mellom yrkesdeltakelse og videreutdanning. Videre finner man at kvaliteten på behandlingen har betydning for rekrutteringen, og at kompetansehevende tiltak og muligheter til å utvikle tjenesten arbeidstakeren jobber med, har betydning for om man blir værende i jobben. Også forhold som heltid, faste stillinger, god oppfølging av nyansatte, trygge arbeidsvilkår, karriere, livsfasetilnærming og seniorpolitikk spiller inn.

Mange store spørsmål står fortsatt ubesvart: Kan kommunene og helseforetakene gjøre mer? Hvordan vil regjeringens varslede stortingsmelding om profesjonsutdanningene bidra? Vil en opptrappingsplan for flere utdanninger være gjennomførbart?

Satsninger på utdanningskapasitet i høyere utdanning blir behandlet i de årlige budsjettprosessene. I arbeidet med ny langtidsplan for høyere utdanning og forskning er det også naturlig å se på kritiske punkt for norsk forskning, kompetanse og utvikling – som innen helsesektoren. Statsråden trekker også fram helsepersonellkommisjonen, som blir interessant å se og følge videre.

Stortinget har høye forventninger til det videre arbeidet og ser fram til flere gode debatter om disse spørsmålene. Jeg ser fram til at også flere representanter deler sine betraktninger om dette.

Statsråd Ola Borten Moe []: Jeg vil innledningsvis takke representanten Strand for ikke bare en konstruktiv interpellasjon om et viktig tema, men selvsagt også for konstruktive og gode spørsmål. Jeg tror Marit Knutsdatter Strand har helt rett i at det ikke er ett enkelt svar på dette, men snarere en kombinasjon av mange ulike tiltak som i sum gjør at vi kan lykkes.

Den største utfordringen vår i tiden som kommer, er en endret demografi, mindre barnekull, flere eldre og et ditto større behov for helse- og omsorgstjenester i bred forstand. Det er også grunn til å anta at de som nå blir eldre og etterspør tjenester, i hvert fall ikke kommer til å ha lavere forventninger og lavere krav enn det vi allerede opplever i norsk helse- og omsorgstjeneste – snarere tvert imot, vil jeg mene.

Det jeg kan by på, er å øke utdanningskapasiteten, å sørge for at utdanningsløpene er til stede i hele landet, og at folk kan ta disse fagløpene der de bor. Etter hvert som vi er nødt til å utnytte en større andel av den norske befolkningen for å sikre denne nødvendige kompetansen, betyr det også at utdanningsløpene er nødt til å bli organisert noe annerledes. De er nødt til å være fleksible, og de er nødt til å være geografisk spredt. Begge deler er nødvendig for at vi skal nå nye grupper med utdanningstilbud, nye grupper som kan fylle opp sårt tiltrengte plasser innenfor det kompetansebehovet samfunnet har.

La meg kort nevne at praksisplasser er en flaskehals, som jeg også nevnte i innledningsinnlegget mitt. Jeg opplever en veldig konstruktiv holdning både i spesialisthelsetjenesten og i kommunehelsetjenesten og KS, rett og slett fordi vi for begge disse nivåene ser veldig tydelig at uten at man får økt gjennomstrømmingen i utdanningene, og uten at vi øker kapasiteten, vil deres mulighet til å sikre god og tilstrekkelig kompetanse i framtiden gå ned. Jeg tror svaret på spørsmålet fra Marit Knutsdatter Strand er:

Er det mulig å gjøre mer? – Ja.

Skal vi gjøre mer? – Ja.

Kommer det til å bli gjort mer? – Ja.

Jeg tror rett og slett at det arbeidet vi nå er i gang med på bred front, i betydelig grad kommer til å bære frukter i løpet av inneværende stortingsperiode.

Lise Selnes (A) []: Først av alt vil jeg takke interpellanten for å løfte dette spørsmålet.

Kanskje noe av det viktigste man vil gjøre i framtiden i det departementet som har ansvaret for høyere utdanning og forskning, er å finne gode løsninger for å få utdannet nok folk til helsevesenet. Jeg var selv en nyutdannet lærer i 2001, og hvorfor bringer jeg det fram i denne interpellasjonsdebatten? Jo, da var jeg på et kurs om inkluderende arbeidsliv i den kommunen jeg jobbet i, og hørte et foredrag av en eldre fyr som jeg ikke husker navnet på. Hans poeng da var at dersom vi ikke i løpet av ti år fant løsninger for å utdanne flere i helse- og omsorgsfagene enn hva vi gjorde da, ville vi ha massive utfordringer med å løse samfunnsoppdraget vårt om 20–30 år. Nå står vi midt oppe i det, og det er helt klart at det ikke har vært gjort nok for å få utdannet nok helsearbeidere i Norge.

Hvis vi drar ut i det ganske land – ut i Kommune-Norge og distriktene, men også her i Oslo – ser vi en stor og prekær krise når det gjelder sykepleiermangel, når det gjelder legemangel og mangel på helsefagarbeidere. En av løsningene er å utdanne flere. Jeg er veldig glad for at Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil levere flere studieplasser på området. Det tror jeg hele Kommune-Norge også er glad for, for når man skal løse samfunnsoppdraget sitt i kommunene, som å gi helse- og omsorgstjenester til eldre eller til syke, må man ha folk til å gjøre jobben. Flere kommuner opplever i dag å ikke få søkere til stillinger som er helt nødvendige for å få løst samfunnsoppdraget. Det er ikke mulig for dem å finne ut hvordan de skal løse det. Ett av svarene er selvsagt å utdanne flere.

Men i møte med sektoren for høyere utdanning – og det gjelder høyskoler som driver med både sykepleierutdanning og profesjonsutdanning – er den store utfordringen praksisplasser, som flere før meg har vært inne på. Det er ikke sånn at viljen til å utdanne flere i sektoren ikke er til stede, for det er rom i klasserommene, det er nok fagfolk på høyskoler og universiteter til å utdanne flere, men det stopper opp ved praksisplassene. En ting er at kommunene må få plikt til å gi praksisplasser, men det er også viktig at helseforetakene får et særskilt ansvar for å gjøre det i enda større grad. Det handler om økonomi. Det handler om hvordan vi prioriterer bruken av penger. Men ved å gjøre det kan vi få løst det oppdraget som handler om å gi de omsorgstjenestene samfunnet faktisk skal gi.

Det er bra at vi starter med flere studieplasser, men flere departementer må se dette i sammenheng skal vi klare å løse dette på en riktig og god måte. Slik jeg ser det, er det en sektoroverskridende og viktig oppgave for Kommunaldepartementet, Kunnskapsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet å finne de løsningene som gjør at vi får nok helsearbeidere i framtiden, på ulike nivåer. Det at det kommer flere studieplasser, er en start, men det er også en utfordring for institusjonene at det ikke er nok tilgjengelige praksisplasser, selv om det er et sterkt ønske om å få det til.

Jeg vil avslutte med å si at spesielt sykepleierutdanningen er godt egnet for å ha desentrale løsninger. Veldig mange kommuner tar kontakt med meg og ønsker å få opp studieplasser desentralt. Mange har det, og det er det som bærer kommunene og gjør at de kan løse samfunnsoppdraget sitt, og det at vi evner å gjøre det i enda større grad, tror jeg vil være med på å løse noen av de utfordringene vi også vil ha i framtiden. Jeg er også veldig glad for at regjeringen vår legger et skikkelig trykk på å få til en desentralisert utdanning, ikke bare for å spre arbeidsplasser i distriktene, men for å løse de faktiske oppgavene kommunene har i distriktene, som er å gi gode helse- og omsorgstjenester.

Alfred Jens Bjørlo (V) []: Takk til interpellanten for å ta opp dette viktige temaet, og takk til statsråden for eit godt og, etter mitt syn, offensivt svar. Hadde dette enda vore ein ekstraordinær situasjon etter to år med korona, hadde det vore så si sak, men det er det dessverre ikkje. Det temaet vi no snakkar om, utfordringa knytt til rekruttering av helsepersonell i helsetenesta over heile landet, er i ferd med å bli ein ordinær situasjon – og han kjem ikkje til å bli mindre alvorleg i åra framover. Dette er ei utfordring som blir verre og verre år for år, dels knytt til demografi, som statsråden var inne på. Vi veit også at det i ein samla samfunnsøkonomi er grense for kor stor del av den samla arbeidsstyrken som kan jobbe i helse- og omsorgstenestene.

Vi er òg avhengige av at mange jobbar i privat sektor i næringslivet – vi kjem til å trenge mange, mange fleire hender der framover – og rekrutteringsutfordringane i store delar av næringslivet vårt, ikkje minst i distrikta, er faktisk like krevjande som dei er på det området vi her snakkar om. Det gjer denne situasjonen ekstremt kompleks, og det betyr òg at det ikkje finst eitt enkelt svar. Det er mange svar, som både interpellanten og statsråden er inne på.

Noko av det vi i alle fall kan gjere, er å gjere det lettare å ta utdanning innanfor helsefaga gjennom heile livet, uansett kvar ein bur i landet, ved å få på plass meir strukturerte, straumlineforma og desentraliserte modellar for å gjere det. Vi hadde eit liknande tema oppe i ein interpellasjon for eit par veker sidan, og eg vil gjenta den honnøren eg gav til regjeringa og statsråden då: Dette er eit område ein har gripe tak i, og det synest eg er veldig bra. Det er viktig.

Dei desentraliserte modellane på dette området, særleg når vi snakkar om sjukepleiarar, er viktige, for mange av dei aktuelle kandidatane er folk som allereie er i fullt arbeid, har familie og ungar, og er nøydde til å ta utdanninga ved sida av eit normalt familieliv. Det at det blir lagt godt til rette for å gjere det der ein bur, er forskjellen på om ein tek ei sjukepleiarutdanning eller ikkje. Så det å få på plass det er noko av det mest handfaste og konkrete vi kan gjere.

Eg har vore ordførar i ti år og arbeidd med å prøve å få på plass desentralisert sjukepleiarutdanning. Eg gjorde då ein interessant observasjon: at dette var ekstremt krevjande innanfor den gamle høgskulemodellen med små høgskular med veldig liten kapasitet til å rigge tilbod utover det basistilbodet som rulla og gjekk. Vi var i Sogn og Fjordane så heldige for eit par–tre år sidan å kome inn i noko nytt, som heiter Høgskulen på Vestlandet, ein større samanslått høgskule som enkelte var imot, men mange også var for. Då blei dette veldig mykje enklare fordi ein hadde ein større høgskule med større musklar til å rigge desentraliserte modellar, som var fleksible og kunne riggast over eit større område.

Eg trur også at vi må vere ærlege og opne på at vi ikkje greier å løyse dette berre med rekruttering. Samtidig med at vi jobbar med rekruttering, er vi nøydde til å setje i verk ei rekkje andre tiltak. Det handlar om teknologi. Vi er nøydde til å ta i bruk teknologi på veldig mange område av helsevesenet, der vi kan avlaste og rydde plass til at hender får jobbe med varme oppgåver. Vi kan arbeidsspare mykje innanfor helsevesenet ved å ta i bruk ny teknologi.

Vi er også nøydde til å ta nokre heilt sikkert krevjande diskusjonar om arbeidsfordeling og prioritering av oppgåver mellom yrkesgrupper i helsevesenet – mellom legar og sjukepleiarar, mellom sjukepleiarar og helsefagarbeidarar. Vi er nøydde til å ta dei debattane, sjølv om vi veit at dei er vanskelege. Berre for å ta eitt konkret eksempel: Vi veit at det i Sverige må vere fem intensivsjukepleiarar bak kvar intensivseng. I Noreg er det elleve eller tolv intensivsjukepleiarar bak kvar intensivseng. Det er eitt av veldig mange døme på at vi er nøydde til å gå inn og sjå kritisk på korleis vi arbeider med dette.

Vi er òg nøydde til å jobbe med praksisproblematikken, som representanten Selnes tek opp. Det er ei felles utfordring. Det kan ikkje berre bli bestemt frå statleg hald. Det krevst rett og slett ei haldningsendring ute i heile Kommune-Noreg til kor viktig det er at vi stiller opp med praksisplassar når det blir auka kapasitet på utdanning og andre område.

Og vi har ein stor ubrukt ressurs i dei som i dag står utanfor arbeidslivet. Eg er glad for at statsråden framheva det så sterkt. Det vi kan gjere blant både innvandrarar som kjem til Noreg, og andre som i dag står utanfor arbeidslivet, er å hjelpe dei til å kome raskt inn i helseretta utdanningar. Der er det veldig mykje som kan gjerast. Vi har fått på plass noko i nokre delar av landet, men der kan vi gjere mykje meir.

Takk for initiativet og ein spennande debatt.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Takk for to gode bidrag fra to tidligere ordførere. Det er hyggelig å høre at vi er forent om både å anerkjenne behovet og å løfte tiltakene. Rekruttering av kvalifiserte folk og kritisk helsepersonell er helt avgjørende for å ha god beredskap og gode tjenester nær folk. Det er mange interessante spørsmål vi kunne brukt mer tid på, bl.a. hvilke oppgaver som skal løses av hvem, og hvilke yrkesgrupper som skal inn hvor. Hurdalsplattformen har mange punkter som vi kunne brukt mer tid på, og har mange poenger som vitner om behovet for både tverrfaglig og tverrsektoriell innsats. Jeg lyst til å trekke fram et par poenger.

Et mer seriøst arbeidsliv, økning i frie inntekter til kommunene og grunnfinansiering til sykehusene samt bedre sosial og geografisk fordeling er blant områdene regjeringen prioriterer. En gjennomgående tillitsreform vil også bidra. Helsepersonellkommisjonen vil også være helt vesentlig, der representasjon fra partene, helsetjenestene og utdanningsinstitusjonene skal fremme tiltak for å utdanne, rekruttere og beholde kvalifisert helsepersonell. For utdanningsfeltet og statsråden, som er med her i dag, er ikke minst desentraliserte og fleksible utdanninger vesentlige bidrag. Jeg synes statsrådens innlegg vitner om en offensiv regjering som vil gå i gang og alt er i gang, både med kortsiktige og langsiktige tiltak for å bedre rekrutteringen.

For Senterpartiets og Stortingets del mener vi at arbeidet med å løfte dette er enormt viktig, og at det haster med å bedre situasjonen for at frafallet i helsevesenet ikke skal bli større enn det alt er, og for å sikre at rekrutteringen framover kommer på plass i hele landet, slik at innbyggerne i Norge skal ha tilgang på gode helsetjenester nær seg. Hvor en bor, eller størrelsen på lommeboka, skal ikke ha noe å si for hvilke tjenester en har tilgang på.

Det har blitt trukket fram enda flere gode poenger enn jeg summerer opp her, men i sum tenker jeg det viktigste er at vi er enige om å jobbe framover. Vi er enige om å få til en bedre utvikling enn den vi har sett, særlig de siste par årene. Til alle som står i førstelinjen til daglig: Tusen takk for innsatsen de gjør. De er kritisk viktige, og vi håper på å rekruttere så de skal få enda litt bedre tid i arbeidshverdagen sin. Folk skal få merke mer trygghet, tillit og nærhet i hele landet, det er jeg sikker på.

Statsråd Ola Borten Moe []: Takk for flere gode innlegg og konstruktive innspill. Jeg tror egentlig dette er et felt der regjeringen og Stortinget har et godt grunnlag for å arbeide konstruktivt og riktig i tiden framover og årene som kommer.

Et resonnement av litt overordnet karakter har jeg imidlertid lyst til å trekke, og det er at vi nå har den laveste arbeidsledigheten på veldig, veldig lenge. Vi har også den høyeste sysselsettingsandelen i norsk befolkning på mer enn ti år. Vi har grunn til å regne med at tilfanget av utenlandsk arbeidskraft kommer til å bli vanskeligere i årene som kommer og tiden som ligger foran oss. Jeg tror pandemien har vært en viktig katalysator eller bidragsyter til det. Det gjør at vi i Norge er nødt til å innstille oss på i større grad å klare oss mer selv, også innenfor disse områdene. Jeg tror, som flere har vært inne på, at det er en reserve å hente i deler av befolkningen – kanskje ganske store deler av befolkningen – for å få mer riktig kompetanse på riktig plass til riktig tid. Men jeg har lyst til å understreke et annet, uhyre viktig poeng, og det er at tilfanget av arbeidskraft nå og framover sannsynligvis kommer til å være begrenset. Det kommer til å gjøre det enda viktigere for oss som samfunn å utnytte den arbeidskraftreserven som vi har, på en så god måte som overhodet mulig.

Representanten Strand nevnte tillitsreformen. Det tror jeg er et kjempeviktig bidrag i et sånt bilde. Ikke bare er det kostbart og tidkrevende med for mye byråkrati, men det tar også unødvendig kapasitet og tid som kunne ha vært brukt på mer konstruktive ting og på praktisk utført arbeid. Det er et overordnet mål for denne regjeringen å sørge for at vi bruker mindre tid på administrasjon, mindre tid på dokumentasjon og rapportering, og mer tid på at oppgavene faktisk løses over hele landet.

Det å diskutere ulike modeller for desentrale løsninger synes jeg er kjempespennende. Det skjer veldig mye bra på det feltet. Jeg tror vi skal klare å legge til rette for både løp og en struktur som gjør at vi treffer flere.

Jeg skal avslutte med å si at dette ikke bare er et distriktsfenomen. Det er også et fenomen som vil være viktig for de større befolkningssentrene våre og for de store byene. Der bor det også mange som vil ha behov for fleksible utdanningsløp, for å kunne ta akkurat den samme reisen som vi nå håper å legge til rette for, godt spredt utover hele landet.

Presidenten: Debatten i sak nr. 10 er avsluttet. Dermed er dagens kart ferdigbehandlet.

Forlanger noen ordet før møtet heves? – Møtet er hevet.