Alfred Jens Bjørlo (V) [11:54:00]: Takk for god nynorskframføring.

To år med covid-19-pandemi har endra arbeidslivet i Noreg meir og raskare enn noka statleg reform, lov eller forskrift nokosinne har gjort. I alle yrke som ikkje krev stadleg nærvær, er det no lettare og meir akseptabelt å frigjere seg frå det gamle, store kontorbygget der alle møter opp dagleg på kvart sitt cellekontor eller stua saman i opne kontorlandskap.

Det er ikkje slik å forstå at alle no vil sitje på eit evig heimekontor, slik mange opplevde i koronatida, men dei aller fleste vil heller ikkje attende til den gamle arbeidskvardagen, til dei daglege evige pendlarreisene i rushtida inn til byen om morgonen – det systemet vi òg har dimensjonert veg- og banesystemet rundt byane for, til svimlande kostnader. Nei, no vil folk ha meir fridom og fleksibilitet, fridom til å leve sitt gode liv, fleksibilitet til å finne sine løysingar for ein god kvardag – og ein arbeidsgjevar som legg til rette for det gjennom nye former for jobbfellesskap og trygge rammer for ein god arbeidskvardag.

Denne revolusjonen i arbeidslivet opnar opp fantastiske moglegheiter for Distrikts-Noreg. Næringslivet har allereie kasta seg rundt. Store bedrifter, små bedrifter, «startup»- og gründerselskap legg no til rette for at dei kan ha tilsette som bur over heile landet. Dei vil ha dei beste folka, uansett om dei bur på Stovner eller i Stryn – eller kanskje halve året på kvar stad.

Næringslivet ordnar seg no med desentraliserte, mindre lokalavdelingar, gjerne samlokaliserte med andre i nye, kreative og svært varierte former for jobbfellesskap på små og store stader landet rundt, og med ein bedriftskultur heilt frå toppen av som seier at det er slik vi ønskjer det. Dei som jobbar desentralisert, er ikkje «utskot», men ein sjølvsagd del av fellesskapet.

Så langt i å gje sine tilsette fridom og tillit er ikkje staten komen. Den same staten som i store ord snakkar om ein aktiv distriktspolitikk, og som sit på faglege utgreiingar som dokumenterer kor viktig desentralisering av statlege arbeidsplassar er for å lukkast også med framtidas næringspolitikk, er kraftig bakpå.

Dei fleste statlege etatar har ingen strategi for å la sine tilsette arbeide desentralisert. Staten har ingen plan for å leggje til rette for å skape gode, fleksible felles arbeidsmiljø for statleg tilsette rundt i Distrikts-Noreg, utover dei fire pilotane med Statens hus i Distrikts-Noreg, som den førre regjeringa starta opp, og som endå – kryss i taket og bank i bordet – står på lista over reformer som den nye regjeringa ikkje har stoppa eller reversert fordi ein er redd for nye ting.

Derimot har den nye regjeringa fjerna midlane førre regjering sette av til å gjere det lettare for statlege etatar å leige plass for sine tilsette i felles arbeidsmiljø i Distrikts-Noreg. Det var ifølgje Kommunaldepartementet unødvendig fordi marknaden tek seg av dette sjølv. Det er ein påstand som syner ein urovekkjande avstand mellom verda slik ein trur ho er, i ein departementskorridor i Oslo, og korleis ho verkeleg er for ein statleg tilsett på golvet med draum om å flytte til ein stad i Distrikts-Noreg og ta jobben med seg.

Å få store statlege etatar til å desentralisere si eiga verksemd heilt av seg sjølv er like tungt som å flytte ein kyrkjegard ved å overlate jobben til dei som ligg der. I begge tilfelle må det faktisk krefter til utanfrå, og i vårt tilfelle tydeleg politisk styring frå toppen, frå regjering og storting. Kanskje bør kvar sentrale statsetat, direktorat og tilsyn no få eit måltal om at t.d. ein tredel av jobbane innan 2024 skal vere tilrettelagde for fjernjobbing og lysast ut som «remote»-arbeid med arbeidsstad over heile landet, og med tilbod om påkopling til eit lokalt Statens hus eller ein annan type jobbfellesskap i kvar bu- og arbeidsmarknadsregion.

Kanskje bør staten, slik Initiativ Vest på Vestlandet har spelt ut, gje ein flyttegaranti for jobb nummer to viss eit ungt par vil flytte frå ein storby til Distrikts-Noreg fordi ein av dei får moglegheit til det av ein privat arbeidsgjevar, og partnaren jobbar i staten. Slik slepp kvar enkelt unge arbeidstakar å gå kanossagang til sin mellomleiar og håpe på velvilje og almisse, for vedkomande vil i staden ha retten på si side.

No hastar det, no skyt nye Noreg fart med eit meir fleksibelt arbeidsliv som legg til rette for at flinke folk kan bu over heile landet. Det skjer her, det skjer no. No må alle statlege etatar få klar marsjordre om at det å la statleg tilsette få lov til å ta jobben med seg ut til eit nytt liv i Distrikts-Noreg er ønskt, det er bra, det er noko staten som arbeidsgjevar skal leggje til rette for. Moderne distriktspolitikk handlar om å gripe sjansane ei ny tid gjev oss, ikkje om å bruke energi på å reversere og drøyme om ting slik dei var før. Det er det denne interpellasjonen handlar om.

Eg ser fram til statsråden sitt svar og debatten vi skal ha vidare her i dag.

Statsråd Bjørn Arild Gram [11:59:10]: Regjeringen tar Norge i en ny og mer rettferdig retning. Vi fører en politikk for sterkere fellesskap, vekst og utvikling i hele landet. Vi vil at folk skal kunne leve et godt liv uansett hvor de velger å bo.

Norge trenger en langt mer kraftfull distriktspolitikk enn vi har sett de siste årene. Sentraliseringspolitikken skal systematisk erstattes av en fornyet og forsterket distriktspolitikk, hvor bredden i politikken skal bidra til fornyet optimisme og vekstmuligheter i hele landet.

Vi er godt i gang. Kommunesektorenes frie inntekter er økt kraftig. Gode rammer for kommunene og fylkeskommunene er i seg selv et viktig bidrag til gode tjenester nær folk i hele landet. Tilrettelegging for desentraliserte og fleksible studietilbud er styrket betydelig. Det er økt satsing på næringsrettede og grønne virkemidler i det distriktspolitiske virkemiddelområdet. Inntektsfradraget i tiltakssonen er økt, og opptrappingen av innsatsen for høyhastighetsbredbånd i hele landet og lavere fergepriser er begynt, for å nevne noe.

Regjeringen vil fornye og forsterke distriktspolitikken og vil følge opp Norman-utvalgets og Brandtzæg-utvalgets anbefalinger som en del av grunnlaget etter en ny melding til Stortinget om distriktspolitikk. Denne vil bli lagt fram for Stortinget neste vår.

En forsterket statlig lokaliseringspolitikk vil være en del av regjeringens innsats for en mer balansert utvikling i landet. Statlige arbeidsplasser bør komme hele landet til gode og være spredt geografisk. Vi vet at statlige virksomheter bidrar til å skape brede og mer solide arbeidsmarkeder i regionene de ligger i, og det øker tilflyttingsattraktiviteten.

Under Solberg-regjeringen har staten blitt mer sentralisert. De minst sentrale kommunene har fått vesentlig færre statlig sysselsatte, mens veksten har vært sterkest i de mest sentrale kommunene.

Strukturreform og nedleggelse av tjenestesteder innen en rekke etater har økt forskjellene i andelen statlige arbeidsplasser i ulike arbeidsmarkeder. Den gradvise veksten i eksisterende virksomheter forsterker sentraliseringen.

Skiftende regjeringer har i perioden 2001–2021 besluttet utflytting og nyetablering av om lag 4 300 statlige arbeidsplasser utenfor osloområdet. De fleste av disse har landet i de andre større byene. I samme periode har staten vokst med om lag 72 000 stillinger, og veksten kommer der staten allerede er lokalisert, det vil si i sentrale områder.

Regjeringen er opptatt av at det bygges sterke kompetansemiljøer i hele landet gjennom en jevnere fordeling av offentlige arbeidsplasser. For å dempe sentraliseringen og skape en jevnere fordeling av statlige arbeidsplasser vil regjeringen styrke innsatsen på lokalisering utenfor de største byene. Det gjelder både ved strukturendring og nyetableringer og med hensyn til hvor veksten i eksisterende virksomheter kommer.

Videre vil regjeringen legge bedre til rette for fjernarbeid i statlige virksomheter, ikke som erstatning for en desentraliserende lokaliseringspolitikk, men som et tillegg for å styrke distriktspolitikken ytterligere. Økt bruk av fjernarbeid i staten vil være viktig for å øke distriktsbefolkningens tilgang til kompetansearbeidsplasser, og det kan bidra til å styrke lokale kompetansemiljøer. Tilrettelegging for fjernarbeid kan også bedre rekrutteringen av etterspurt kompetanse, og det gir langt flere tilgang til kompetansearbeidsplasser i staten uten at det i seg selv krever endret lokalisering av statlige virksomheter.

Mange kommuner har stort engasjement for stedsuavhengig arbeid, og jeg oppfordrer kommunene til å legge til rette for kontorfellesskap hvor også statsansatte kan inviteres inn. Dette gjøres også mange plasser. Fjernarbeid i staten bør kombineres med muligheter for å tilhøre et lokalt kontorfellesskap der det er tilgjengelig eller hensiktsmessig. Både for arbeidsgiver og for arbeidstaker kan det være fordeler med en sånn løsning.

Når det gjelder piloten Statens hus, som representanten Bjørlo nevner, følger vi tett opp de fire igangsatte pilotene i Narvik, Orkland, Lyngdal og Stad. Det arbeides godt på alle plassene, og vi tror lærdommen fra pilotene blir viktig for videreutvikling av lokaliseringspolitikken for mindre plasser.

Jeg vil dessuten løfte fram Hurdalsplattformens ambisjoner om utviklingen av nærtjenestesentre. Staten har langt på vei forlatt deler av landet lokaliseringsmessig. Selv med en økende grad av digitalisering er det behov for å flytte mer av statens brukerrettede tjenester nærmere folk. Regjeringen arbeider med en oppfølging av dette på samme måte som det arbeides med en konkretisering av Hurdalsplattformens politikk for region- og bygdevekstavtaler. En mer samordnet, helhetlig politikk for ulike distriktsområder vil være en viktig del av en forsterket og fornyet distriktspolitikk.

Regjeringen har tydelige ambisjoner for hele Norge, og distriktene skal oppleve en regjering som trekker i samme retning som dem selv, og som aktivt bidrar til å redusere avstandsulemper og styrking av de mulighetene som finnes rundt omkring. Aller viktigst er den brede distriktspolitikken, men den må kombineres med en rekke målrettede tiltak. Lokaliseringspolitikken er en viktig del av dette, herunder tilrettelegging for at statlig ansatte kan arbeide mer desentralisert enn i dag.

Alfred Jens Bjørlo (V) [12:04:18]: Eg takkar statsråden for svaret og for høge ambisjonar om ein aktiv distriktspolitikk, som eg opplever at statsråden har. Eg er også veldig glad for at statsråden begynte sitt innlegg med å slå fast noko som også står i Hurdalsplattforma, nemleg at regjeringa vil byggje distriktspolitikken sin på Norman- og Brandtzæg-utvalet sine rapportar og tilrådingane der og bruke det som eit grunnlag for den nye distriktspolitikken ein no utformar. Det er viktig, for det er eit kunnskapsgrunnlag som ikkje er partipolitisk, men det er breitt samansett, og det gjev ein del føringar eg trur er veldig viktige å ta med seg.

Ein del av det handlar om at folk i framtida kjem til å ha større valfridom i korleis ein vil leve livet sitt, kombinert med at det vil vere mangel på arbeidskraft og rift etter folka. Det betyr litt sånn enkelt sagt at det ikkje er nok berre å opprette ein statleg arbeidsplass ein plass i Distrikts-Noreg, vi er nøydde til å lage ein samla attraktivitet som gjer at unge folk faktisk ønskjer å bu der. Det handlar om bukvalitet på stadane, og det handlar om å kunne vere ein del av eit større, samla kompetansemiljø og føle seg som ein del av ein heilskap.

Difor er eg ikkje sikker på at løysinga nødvendigvis er at kvar enkelt kommune legg til rette for at éin og éin statleg tilsett skal kunne sitje der. Det er sjølvsagt betre enn ingenting, men eg trur ein må jobbe for å skape meir sånn type samla kompetansemiljø, der ein faktisk er ein del av eit statleg fellesskap i ein stor etat og det kompetansemiljøet ein stor statleg etat er. Det legg bl.a. pilotane på Statens hus opp til, at ein er ein reell del av ei statsforvalting, ikkje ein tilfeldig person som sit på eit kommunehus med dei tilsette i staten. Eg trur den tankegangen blir viktig.

Eg trur òg det er ekstremt viktig å setje krav til dei statlege etatane om at det å la tilsette få lov til å jobbe desentralisert, er ein del av forventingane til ein moderne stat som arbeidsgjevar, på same måte som det er i næringslivet. Der ønskjer eg å utfordre statsråden endå tydelegare på om ein faktisk vil gje tydelegare – kall det – marsjordre til statsetatane om at det å jobbe «remote», det å jobbe utover i landet, skal vere noko ein legg til rette for. Det skal ikkje vere opp til kvar enkelt mellomleiar om ein er positiv eller negativ til det for sine tilsette, det er faktisk ei forventing frå øvste hald om at den måten vi jobbar på, er den nye normalen i staten, på same måte som det er i ferd med å bli det i næringslivet i Noreg. Det håpar eg er eit tema vi kan kome tilbake til litt seinare, men eg takkar for svaret så langt.

Statsråd Bjørn Arild Gram [12:07:27]: Som jeg sa, vil pilotene ved Statens hus være noe vi følger, og noe som kan gi god lærdom og inspirasjon til hvordan vi kan legge til rette lokalt. Så tror jeg vi skal se etter litt varierte løsninger her. Det er som sagt en rekke plasser – jeg kunne ha gått gjennom en lang liste over ulike etablerte former for kontorfellesskap rundt omkring i landet som har kommet til uten en særskilt statlig støtteordning, men ved at private og offentlige finner sammen på ulike måter, og hvor også bl.a. fylkeskommunene spiller en rolle og bruker av de ressursene som staten er med og utruster dem med, for å kunne legge til rette for denne typen virksomhet.

Så vil jeg si at det ikke er noe i dagens lovverk som er til hinder for tilrettelegging for mer bruk av fjernarbeid, men det er ikke noen rettighet som ligger der. Jeg tror at vi skal gå inn i denne diskusjonen med det utgangspunktet at arbeidsgiver tross alt har en styringsrett, men med intensjoner om at det skal legges bedre til rette for at flere kan få velge fjernarbeid som en mulig løsning. Jeg tror det i mange tilfeller også kan styrke rekrutteringsmulighetene til de statlige virksomhetene selv, i tillegg til at vi oppfyller viktige mål i distriktspolitikken.

For eksempel kan vi se til Lånekassen, som de siste årene har tatt i bruk fjernarbeid og utlyst etter folk med fri lokalisering for å rekruttere til ledige IT-stillinger, som er blant de yrkene det er vanskelig å få tak i folk til. Gjennom det har de breddet ut rekrutteringsgrunnlaget og fått tak i flere kvalifiserte folk enn det de ellers ville ha fått til. Så det er et eksempel til etterfølgelse på at en statlig virksomhet kan gå aktivt ut for å prøve å rekruttere bredere, også utover der man er lokalisert.

Jeg vil også se på, som ett virkemiddel her, hvordan vi f.eks. kan lage en veileder til statlige virksomheter som kan brukes som et grunnlag for de vurderingene som den enkelte virksomhet skal gjøre framover.

Til slutt vil jeg bare presisere én ting, for jeg tror det i stort er enighet om at dette er et bra tiltak, men: Det må være noe som supplerer statlig lokaliseringspolitikk, og ikke kommer som erstatning. Det er et atskillig tyngre grep å sikre at staten er lokalisert tilstrekkelig desentralisert, og så kan fjernarbeid komme som et tillegg til det, og ikke som en erstatning.

Terje Sørvik (A) [12:10:23]: Vi opplevde i forrige sak at en forslagsstiller fra et parti som var det desidert mest aktive i den debatten, tok tilstedeværelsen i salen som et signal på interessen rundt temaet som skulle debatteres. Jeg la distriktspolitiske tanker til grunn i mitt innlegg da også. Nå går vi et skritt videre, og jeg registrerer at det er enda tynnere i salen, også blant det partiet som var mest aktivt i debatten i forrige sak.

De siste åtte årene har reformer og sentralisering hatt flere uheldige følger for distriktene. I perioden 2013 til 2020 ble det over 20 000 flere statlige arbeidsplasser i Norge. Likevel har flertallet av norske kommuner færre statlig ansatte nå enn da Høyre og Fremskrittspartiet tok over regjeringsmakten i 2013. Svaret på hvorfor det har blitt slik, er enkelt. For å bruke ordføreren i Bø sine egne ord: Staten har forlatt oss.

I tillegg tror jeg nok det er flere politikere fra distriktskommuner som sitter med akkurat den samme oppfatningen. Staten har forlatt distriktskommunene, og de har samlet seg i de store byene. I Erna Solbergs regjeringstid ble Trøndelag tilført 3 201 statlige arbeidsplasser. 3 191 av dem havnet i Trondheim, samtidig som typiske distriktskommuner er tappet for 342 statlige arbeidsplasser i samme periode.

Vi trenger en mer rettferdig fordeling av arbeidsplasser mellom by og land. Så skal det selvfølgelig sies at mange av disse arbeidsplassene i byene er i tilknytning til sykehus og universitet, og dem er vi jo selvfølgelig glad i og opptatt av. Det må fortsette, det også, men det er andre typer arbeidsplasser som med stor fordel kan flyttes ut.

Hvis vi ser på konkrete utflyttinger av arbeidsplasser som regjeringen Solberg besluttet, ser vi at en tredjedel av arbeidsplassene er flyttet ut av Oslo og har havnet i de andre store byene, som Bergen og Trondheim. Til sammenlikning fikk de om lag 200 minst sentrale kommunene ni nye statlige arbeidsplasser. Dette viser at utflytting av statlige arbeidsplasser i stor grad har handlet om å flytte arbeidsplasser til andre storbyer enn Oslo. Det betyr at staten trekker seg ut av distriktskommunene og dermed ikke bidrar til desentralisering av tjenester, men derimot til regional sentralisering.

Dette handler ikke om den enkelte kommunes arbeid med å bygge attraktivitet. De fleste kommunene blir i denne sammenheng offer for nasjonale, overordnede beslutninger. En oversikt over gjennomførte reformer og grep gjennom de siste åtte år bekrefter at disse har virket entydig sentraliserende og har svekket distriktene. Ikke minst er en rekke statlige organer gjort mer robuste med endringer i den regionale strukturen. Mange statlige arbeidsplasser har forsvunnet fra kommunene og inn til de regionale administrasjonene. Samtidig er beslutningsmyndigheten sentralisert bort fra lokalsamfunnene og inn til de regionale enhetene.

Det finnes imidlertid verktøy for å endre på dette. Regjeringsplattformen er tydelig på at distriktspolitikken skal forsterkes og fornyes. Vi innfører statlige nærhetsprinsipper. Statlige virksomheter skal organiseres slik at kompetansen ligger så nær innbyggerne som mulig. Ved hjelp av en styrket infrastruktur, som fiber og bredbånd, kan det legges til rette for at statlig ansatte kan jobbe desentralisert.

Viktige tjenester skal være i nærheten av der folk skal bo og leve sitt liv, i alle deler av landet. Ved etablering av nærtjenestesentre vil innbyggerne få økt tilgang til statlige tjenester, eksempelvis utstedelse av pass og førerkort, kort vei til tjenester som juridisk rådgivning og gjennom etablering av lokale servicetorg.

Lise-May Sæle (H) [12:15:11]: Tusen takk til interpellanten Bjørlo for å sette denne saken på dagsordenen. Det trenger Distrikts-Norge, og det trenger hele landet.

Blant fjorder, daler, fjell, byer og kyst har vi den siste tiden virkelig fått øynene opp for at man kan ta med seg jobben rundt omkring i hele landet, at dette er fullt mulig og selvsagt kan fungere veldig godt. Staten, som en stor arbeidsgiver, burde ta et vesentlig ansvar for å sørge for at mange nå får muligheten til å ta med seg jobben på flyttelasset. Å kunne skape en klynge, der kompetanse, kloke ideer og varierte jobber innenfor både det offentlige og næringslivet kan smelte sammen, er veien å gå, der statlige arbeidsplasser kan være en viktig katalysator for vekst, drivkraft og optimisme i lokalsamfunnene våre. Da skulle det bare mangle at man ikke kan ta med seg jobben ut fra Oslo og direkte bidra til utvikling på både lokalt, regionalt og nasjonalt nivå.

Lokalsamfunnene må spille på de komparative fortrinnene de har. Det vil si at vi har kompetanse og beslutninger tett på der ressursene blir utviklet. I en tid der samfunnsutviklingen går fort, i takt med digitaliseringen, gir det også oss rom for at vi politikere må tørre å se nye mønster og deretter lage politikken. Det betyr et fleksibelt arbeidsliv der folk kan skape sine drømmer ut fra det som passer dem best. Derfor kan man merke seg forrige ukes oppslag om at Arbeiderpartiet nå flytter Eksportstrategirådet fra Ålesund til Oslo, stikk i strid med den tankegangen som nå blir løftet i interpellasjonen, og at kompetansen burde ligge tett på der vi utvikler ressursene.

I Vestland snakker vi ikke om hvordan vi skal utforme eventuelle folkeavstemninger om oppløsning, men hvordan vi kan knytte lokalsamfunnene enda tettere sammen og styrke den regionale utviklingen. Solberg-regjeringen har gjennomført en veldig nødvendig kommunereform som gjør kommunene våre mer egnet til å kunne ta imot større oppgaver og statlige arbeidsplasser. Resultatet er at det blomstrer opp sterke og attraktive kommuner som er fulle av optimisme. Men Senterpartiet må følge opp sine egne lovnader fra valgkampen og ha tillit til at disse nye kommunene er helt i stand til å kunne ta imot disse arbeidsplassene.

Distriktshubene er kanskje ikke den nye oljen, men det er en måte å tenke på organisering av arbeidslivet vårt som er unik, og som vi ikke har råd til ikke å teste ut. Å spille regioner sterke utenfor det sentrale Østlandet er viktig for å stimulere til utvikling i hele landet. Vi ser eksempel på attraktive kommuner der innbyggerne kan gå på topptur til frokost, utføre en spennende og givende jobb før middag og deretter ha et utvalg av urbane tilbud på kvelden.

Solberg-regjeringen hadde et sterkt fokus på distriktshubene og strategien for småbyer og større tettsteder som regionale kraftsenter. Det er ingen grunn til at staten nå skal bremse opp; man burde egentlig akselerere i et enda større tempo. Støre-regjeringen må nå bruke momentumet vi har i det endrede flyttemønsteret og trendene vi ser, og ta et aktivt grep i å spre kunnskap og arbeidsplasser rundt om i hele landet.

Olav H. Hauge snakket om «den draumen», og jeg kjenner mange som vil at drømmen om å kunne få arbeidsplassen sin der man ønsker å bo, skal bli en realitet. Vi har faktisk ikke råd til å gå glipp av disse synergieffektene.

Per Martin Sandtrøen (Sp) [12:19:26]: Jeg vil først begynne med å rose interpellanten for et godt initiativ. Dette er en viktig debatt. Det ligger kjempestore muligheter i desentralisering av statlige arbeidsplasser. Det er to spor: Det er å legge flere institusjoner ut av Oslo og de største byene og samtidig gi flere mulighet til å gjøre jobben sin hjemmefra eller i nærheten av sin hjemplass.

Det ble pekt på Solberg-regjeringens tid, og at det har vært lagt til rette for flere statlige arbeidsplasser utenfor de største byene. Fakta er at det ikke er det som var utviklingen. På de seks første årene til Solberg-regjeringen var det 261 kommuner som mistet statlige arbeidsplasser – dette til tross for at det ble langt over 20 000 flere statlig ansatte i den samme perioden. I 260 av de kommunene som mistet statlige arbeidsplasser, ble det 5 820 færre ansatte. Til sammenligning ble det 4 546 flere statlige arbeidsplasser i Oslo og 12 895 flere statlige arbeidsplasser i de ti største byene. Så det som skjedde, var en sterk sentralisering av statlige arbeidsplasser.

Vi applauderer alle som vil bidra til å snu den trenden. Det er veldig, veldig bra. Jeg kan ta ett eksempel på effekten av lokalisering av statlige arbeidsplasser ute i distriktene, fra min egen hjemkommune Tynset. Da Senterpartiet sist satt i regjering, bestemte vi at Norsk helsearkiv skulle lokaliseres til Tynset. Noe av det første Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen gjorde, var å stanse det vedtaket. Det ble flere år med debatt i stortingssalen. Det kom støtte også fra Kristelig Folkeparti og Venstre, så vi fikk et flertall på Stortinget som slo fast at Norsk helsearkiv skal lokaliseres til Tynset, til tross for at regjeringen i utgangspunktet hadde jobbet for det motsatte. Det var estimert 58 statlige arbeidsplasser. De drev effektivt, så det ble litt færre, men det ble over 50. Og i løpet av bare et par år ble det bygd over 100 nye boliger og leiligheter på Tynset. Man kan se at sentrum er annerledes nå, det er en enorm optimisme.

Dette er et eksempel på effekten av én avgjørelse. Én avgjørelse førte til dette. Så det er et veldig viktig tema. Og alle har vi under pandemien sett mulighetene som ligger i å jobbe hjemmefra. Jeg har ikke hørt om noen statlig institusjon hvor arbeidet har stoppet opp som følge av at flere har jobbet hjemmefra. Jeg har ikke hørt at det har ført til noen store problemer. Så vi må gjøre alt vi kan for å legge til rette for at flere kan jobbe nær hjemmet sitt.

Når vi ser at flere kan jobbe hjemmefra, er det flere grep som må gjøres. Én ting er å legge direkte til rette for det, men vi må også få bygd ut bredbånd. Denne regjeringen har et veldig tydelig mål om at alle i Norge – alle – skal få bredbånd i løpet av denne fireårsperioden. Det er helt, helt avgjørende. Men også kommuneøkonomi er relevant i dette. Hvis flere skal få lyst til å jobbe i norske distrikter, må vi sørge for at det er gode velferdstjenester ute i distriktene, og at det er gode barnehager, skoler, sykehjem osv.

Det er også et paradoks når vi diskuterer statlige arbeidsplasser og statens rolle i distriktene, at mange distrikter opplever at staten trekker seg tilbake. Det er sentraliseringspress på Nav, lensmann, politi, domstoler osv. Samtidig opplever en del kommuner at staten går mer inn og detaljstyrer på en del områder, bl.a. når det gjelder kommunenes mulighet til å forvalte arealene sine. Jeg var for noen uker tilbake i Vestvågøy. Der er de redde for sentralisering, selvfølgelig, men de opplever også at de har blitt nektet å legge til rette for boligbygging fordi boligtomtene ikke er nær bussholdeplass eller butikken, i et område med store arealer. Det må også være relevant å diskutere her.

Det er mye spennende å diskutere, men det er ingen grunn til å skyte ned initiativet fra interpellanten. Dette er et bra initiativ og viktig å diskutere.

Erling Sande (Sp) [12:24:24]: Tilgangen på høghastigheitsinternett og digitaliseringa endrar samfunnet vårt heilt grunnleggjande, og den globale pandemien har sett fart i denne utviklinga. Det endrar behovet innanfor transport. I går fekk transport- og kommunikasjonskomiteen besøke Ruter her i Oslo og sjå verdien av tilgang på sanntidsdata for organisering av kollektivtrafikken, eksempelvis. Det endrar næringslivet, det endrar arbeidslivet på den måten statsråden og interpellanten viste, det endrar kvardagen til kvar enkelt av oss, og det skapar eit hav av nye moglegheiter.

Dette er moglegheiter vi i Senterpartiet har vore opptekne av i lang tid. Eg blei minna om det i dag då forsvarsministeren var i salen, for forsvarsminister Enoksen var kommunalminister for ein del år sidan og hadde «Breiband til distriktan» som eit av slagorda sine. Det er klart at tilgangen på den infrastrukturen er heilt avgjerande dersom vi skal få til ei utvikling i heile landet vårt, og dersom vi skal få til – som er tema her i dag – ei rettferdig fordeling også av statlege arbeidsplassar utover i landet.

Dette er ikkje berre moglegheita for å få flytta med seg arbeidsplassen sin, eller for å få jobba stadsuavhengig, men det vil gjere kvardagen rikare for veldig mange. Ein kan kombinere ein spennande arbeidsplass med tilgang på natur og friluftsliv og interesser knytt til enkeltplassar i landet, anten det er skiforholda i Sogndalsdalen, fiske på Finnmarksvidda eller kystkultur i Lofoten. For mange lokalsamfunn rundt om i landet kan stadsuavhengige arbeidsplassar bety auka busetjing og aktivitet.

I mitt heimeområde har vi fleire eksempel. Peak-satsingane i Førde og Måløy og arbeidsfellesskapet i Borgund i Lærdal er eksempel på arbeidsplassar der det sit folk med ulike roller og ulik tilknyting til både statleg og privat verksemd. Vi som får jobbe med transport og kommunikasjon i dette hus, ser òg behovet då for ikkje berre å oppretthalde, men auke innsatsen innanfor utbygging av høghastigheitsinternett. Der er eg glad for at regjeringa både har starta den jobben, den opptrappinga, og også har ambisjonar for at alle skal ha denne tilgangen innan utgangen av perioden. Der håpar eg òg at interpellanten sitt initiativ her kan få Venstre og dei andre tidlegare regjeringspartia til å sjå dette behovet og også vere med i den felles satsinga.

Eg må få lov til å seie at denne debatten òg opna moglegheita for det tidlegare regjeringspartiet Venstre til å bøte litt på den politikken dei har vore med på gjennom sentralisering av viktige distriktsarbeidsplassar over mange år. Det var dessverre kjenneteiknet til den førre regjeringa sin politikk. Veldig mange lokalsamfunn har opplevd ikkje fleire statlege arbeidsplassar, men langt færre, gjennom sentralisering av politi, av rettsvesen, av Nav og av andre funksjonar. Det beskreiv representanten Sørvik på ein grei måte.

No har vi moglegheita til å få optimisme og vekst tilbake i heile landet. Så lyt eg få presisere – og det sa også statsråden – at dette må ikkje gå på kostnad av politikken om utlokalisering av statleg verksemd, plassering av statlege etatar, selskap og tilsyn utanfor Oslo-området. Det må kome i tillegg til det, for det betyr også noko kor ein har miljø med leiing og heilskapleg styring av institusjonane. Det kan tilføre mange plassar rundt om i landet ekstra både arbeidsplassar og aktivitet, sånn som i beskrivinga frå Tynset her i stad.

Interpellanten løfta fram behovet for å samlokalisere ulike statlege arbeidsplassar innanfor eit bygg eller innanfor ei lokalisering. Der vil eg seie eg er einig med statsråden i at vi må våge også å sjå litt breiare. Nokon plassar kan det heilt definitivt vere ei løysing, andre plassar kan nettopp det at statleg tilsette sit i lag med kommunalt tilsette eller sit i lag med privat næringsliv, opne heilt nye moglegheiter og skape nye idear, både for den statlege verksemda og for dei private bedriftene.

Eivind Drivenes (Sp) [12:29:30]: Jeg vil si takk til representanten Bjørlo for interpellasjonen. Det er en viktig debatt han reiser. Jeg håper at det er en ny kurs for Venstre, og at Bjørlo har en slik tyngde inn i Venstre at han klarer å få til en endring i Venstre på dette.

Dette er en viktig sak for mange distrikter. Når jeg har reist rundt på Agder den siste tiden, er det største problemet for ordførerne og kommunepolitikerne at de har mistet alle de statlige arbeidsplassene. Vi har mistet lensmannskontoret, vi har mistet skatteoppkreveren, vi har mistet Nav-kontorets statlige del – det er flyttet ut. Jeg reiste til Evje i Setesdal, der trafikkstasjonen har åpent fire timer i uken. Det er ikke arbeidsplasser igjen.

Det er utfordringen for de flotte arbeidstakerne vi her snakker om, som skal få lov til å sitte og jobbe desentralisert. De har kanskje en ektefelle som også skal ha jobb i lokalsamfunnet. Da jeg var på Alcoa på Lista i vinter, sa de at den viktigste arbeidsplassen og den viktigste samarbeidspartneren de hadde, var sykehuset i Flekkefjord, fordi deres arbeidstagere, ingeniørene, hadde sykepleiere de var gift med.

Det å ha statlige arbeidsplasser ute i kommunene, ute i bygdesamfunnene, er det som bygger bygdesamfunnene. Dette er et godt supplement, men dessverre: Det bygger ikke næringsliv, det bygger ikke region, det bygger ikke kommunesentre med noen få arbeidstagere som sitter og arbeider desentralisert. Det er den lokale lederen av bedriften og den lokale avdelingslederen som faktisk er med og skaper noe i lokalsamfunnene.

Men jeg håper at dette kanskje er en ny kurs som denne regjeringen setter, og som får støtte – bred støtte – i Stortinget. Det jeg har hørt i debatten i dag, både fra Høyre og fra Venstre, er nye takter, og det er jeg umåtelig glad for, for da tror jeg kanskje vi kan få til noe. Hvis det er bare et lite flertall som vil dette på Stortinget, er det så mye vanskeligere, men er det et bredt, solid flertall, kan vi faktisk få til noe med å få arbeidsplasser ut til distriktene. Når vi da skal ha bredbånd til alle, er det faktisk mulig å sitte øverst i Åseral og jobbe i Oslo, men da må vi ville det. Denne regjeringen vil det, og jeg har tro på at vi skal få det til, men vi må stå sammen og dra lasset i samme retning.

Alfred Jens Bjørlo (V) [12:32:09]: Takk for interessante innlegg og innspel i debatten, sjølv om eg merkar meg at representantane frå regjeringspartia er veldig opptekne av å beskrive dei åtte førre åra og bruke meir tid på det enn på dei fire åra som ligg føre oss – sjølv om det òg er interessante signal som blir gjevne om dei fire åra som ligg føre oss.

Eg er så gamal at eg òg var med førre gong Venstre sat i regjering, under Bondevik II. Då blei det gjort ei storstilt utflytting av statlege direktorat frå Oslo. Eg veit kor tøff den kampen er, og eg veit òg at då Senterpartiet overtok det ansvaret og dåverande kommunalminister Liv Signe Navarsete ikkje fekk til så mykje utflytting, skulda ein på at med Venstre, Kristeleg Folkeparti og Høgre i regjering blei det gjort så mykje utflytting at no var motstanden for sterk i statsbyråkratiet til at det var mogleg for Senterpartiet å få gjort noko meir. Så tidene skiftar. Eg trur det beste det viser, er at dette er tøft for alle regjeringar, og det krev eit konstant trykk.

Det vi likevel vil sjå i åra framover, er at det blir strammare tider i norsk økonomi. Det er ikkje mange nye tilsyn og nye direktorat eller tusenvis av nye statlege arbeidsplassar som kjem til å kome, og iallfall ikkje med dei tydelege løfta som er gjevne frå denne regjeringa på andre område, som vil krevje store ressursar samtidig som det skal strammast inn i norsk økonomi. Det må i tilfelle bety at det som her blir skissert, er at ein no faktisk skal flytte ut eksisterande statlege arbeidsplassar frå dei store byane, dersom det skal bli noko volum. Det blir spennande å sjå. Kjem det slike saker framover, er det sjølvsagt spennande og interessant å følgje, og det vil kunne vere eit kraftfullt grep. Til no har vi berre sett éi konkret sak, og det var at den nye regjeringa har parkert forslaget frå den førre regjeringa om å opprette eit nytt eksportkontor i Ålesund – det er blitt parkert av denne regjeringa. Vi får sjå kva nye initiativ som kjem.

Eg er einig med statsråden i at meir fleksible statlege arbeidsplassar er eit tillegg til den statlege lokaliseringspolitikken, det er ikkje det einaste verkemiddelet. Likevel trur eg det kan bli eit kraftigare tiltak og eit kraftigare verkemiddel enn det kanskje er blitt beskrive som av fleire i denne debatten. Det handlar om at heile arbeidslivet er i ferd med å endre seg. Ein ny, ung arbeidstakar vil ha forventning om at ein arbeidsgjevar tilbyr fleksibilitet i kor ein skal jobbe. Det vil kome som ei kule av eit krav mot staten som arbeidsgjevar, og då trur eg faktisk staten må ha ei noko meir aktiv haldning til det. Regjeringa må ha ei meir aktiv haldning til det enn å seie at ein skal utarbeide ein rettleiar for statlege etatar som gjer dette mogleg, og at det ikkje er noko regelverk som hindrar det.

Dette krev, trur eg, ein offensivitet i at det er slik vi vil arbeide, det er slik vi skal arbeide. Det at regjering og storting gjev klar beskjed til alle statlege etatar om at det å tilby folk moglegheit til å jobbe desentralisert, det skal vere ein standard måte (presidenten klubbar) å jobbe på i statleg forvaltning, og det håpar eg vi … (Presidenten avbryt.)

Statsråd Bjørn Arild Gram [12:35:25]: Også jeg vil takke interpellanten for å ha reist denne debatten. Den viser at det er bred enighet om at dette er et viktig og interessant tema å arbeide videre med.

Jeg er enig i at målet ikke er å se mest mulig på det som har skjedd de siste åtte årene, men likevel: Statistikken er tydelig på at særlig i distriktskommuner har statlige arbeidsplasser rett og slett blitt borte fra mye av Distrikts-Norge, samtidig som statens arbeidsplasser i volum har vokst betydelig, og det er et tema som må tas opp. Jeg minner også om det som Brandtzæg-utvalget, og for så vidt også Norman-utvalget, snakket om, og som ligger til grunn for interpellasjonen. Brandtzæg-utvalget sa:

«Utvalget mener det er mulig å påvirke de sterke sentraliseringskreftene, men at dette krever et høyt ambisjonsnivå med målrettede virkemidler, herunder desentralisert lokalisering av offentlige institusjoner.»

Norman-utvalget var inne på det samme, at man ønsker å se på flere forsøk med desentraliserte enheter i statlige virksomheter. Norman-utvalget pekte også på piloten rundt Statens hus, og som jeg sa i innledningen min, er det interessante forsøk å gå videre med, men vi skal også legge merke til at disse Statens hus-enhetene nå etableres i kommuner med forholdsvis stort folketall. Det har vært vanskelig å finne mindre distriktskommuner å gjennomføre den type piloter i, nettopp fordi de statlige arbeidsplassene er borte. Da er det heller ingen å samlokalisere. Igjen ser vi at det er en helhet i dette, og at vi må ha med oss lokaliseringspolitikken videre.

Når vi nå diskuterer muligheten til å være stedsuavhengig når man er ansatt i staten, er det viktig at det heller ikke må virke sentraliserende. Da Bjørlo hadde et utspill om dette i februar i fjor, sa f.eks. Høyres Heidi Nordby Lunde:

«Det er fint om folk kan jobbe der de har lyst til å bo. Det må jo også kunne bety at folk kan være ansatt i Nordfjordeid og bo i Oslo.»

Så kan man jo si at det kan ligge noen frihetsgrader i dette som er et poeng og en verdi uavhengig av distriktspolitikken, men når vi diskuterer dette i et distriktspolitisk lys, som jo er den tydelige intensjonen i interpellasjonen, slik jeg har oppfattet det, må vi være villige til å bruke dette og legge føringer på en sånn måte at det virkelig er til gunst for distriktene, og at det ikke blir sentraliserende. Det har jeg god tro på at vi skal få til, og det blir interessant å jobbe videre med dette som en del av en kraftfull og forsterket distriktspolitikk.