Stortinget - Møte fredag den 18. mars 2022 *

Dato: 18.03.2022
President: Masud Gharahkhani

Innhold

*) Referatet er foreløpig, ikke korrekturlest.

Sak nr. 1 [09:02:34]

Redegjørelse av statsministeren om krigen i Ukraina (Det vil bli foreslått debatt umiddelbart etter redegjørelsen)

Talere

Statsminister Jonas Gahr Støre []: Det er nå tre uker siden Russland invaderte Ukraina, og daglig ser vi sannheten i Nordahl Griegs ord:

«Krig er forakt for liv.»

Mange er drept og såret. Sykehus, skoler og boligblokker er bombet til ruiner, og tre millioner er drevet på flukt i den største flyktningkrisen i Europa siden andre verdenskrig – og tallet stiger fortsatt.

De fleste ukrainere på flukt har tatt seg over til Polen, men nabolandene Ungarn, Slovakia, Romania og Moldova har også tatt imot mange flyktninger. Gjennom denne krisen har jeg hatt nær kontakt med Ukrainas naboland og andre av våre europeiske partnere. Den polske statsministeren har besøkt Norge, og jeg takket ham varmt for den måten Polen og det polske folk – og de andre nabolandene – har tatt imot flyktninger på. Det er en enorm oppgave, løst på en beundringsverdig måte.

Regjeringen har fra krigens begynnelse gjort det klart at Norge skal ta ansvar og stille opp. 2 mrd. kr til humanitær hjelp er et betydelig bidrag, og de pengene kommer godt med. Justis- og beredskapsministeren deltar aktivt i EUs arbeid med felles løsninger for å håndtere flyktninger i Europa, og vi har gjort det klart at vi vil ta vår del av ansvaret sammen med andre land og hjelpe Ukrainas naboland når de ber om hjelp.

Derfor har regjeringen – etter anmodning om bistand fra Moldova – besluttet å hente 2 500 flyktninger fra det landet. Situasjonen i Moldova er prekær, og landet er på bristepunktet når det gjelder å håndtere flyktninger. Ved å hente 2 500 personer legger Norge seg på samme nivå som store land som Tyskland og Frankrike.

Som en del av prosedyrene i EUs solidaritetsmekanisme vil FNs høykommissær for flyktninger bistå med å identifisere flyktninger for overføring. Det er viktig at slik overføring skjer på en kontrollert og trygg måte for mennesker i en sårbar situasjon.

Regjeringen har også meldt inn at vi kan evakuere inntil 550 ukrainere med behov for sykehusbehandling, sammen med deres pårørende. Dette vil skje gjennom EUs ordning for sivil beredskap, og i første omgang vil vi ta imot 100 pasienter. Med pårørende vil samlet sett om lag 2 750 personer kunne komme til Norge på denne måten.

Dette er et felleseuropeisk initiativ for å avlaste helsesystemene i Ukraina og nabolandene, og jeg skriver det også inn i et bredt europeisk initiativ for å samarbeide om helse, noe vi har erfaringer med fra pandemitiden, og som nå også blir utvidet videre. Gjennom vårt bidrag viderefører vi en lang norsk – og europeisk – tradisjon for å hjelpe de mest sårbare.

La meg berømme dem som jobber i helsetjenesten vår, de fantastiske ansatte på alle nivåer i sykehus som etter tøffe tak under pandemien nok en gang melder seg til tjeneste, melder inn kapasitet og vil bidra. Det er solidaritet i praksis med dem som trenger det aller mest.

Vi ser privatpersoner som reiser med busser ned til nærområdene for å hente flyktninger fra Ukraina. Jeg forstår engasjementet og deler viljen til å hjelpe et tappert folk på flukt. Jeg understreker likevel: Vi ønsker at mottak av flyktninger til Norge skjer i ordnede former, i tett kontakt med FN, humanitære organisasjoner og myndighetene i Ukrainas naboland, og på en måte som sikrer kontroll over hvem som kommer til Norge, og trygghet for dem som blir transportert.

Vi vet ikke hvor lenge krigen i Ukraina vil vare, eller hvor mange flyktninger som vil komme til Norge. Vi vet heller ikke hvor lenge de blir i Norge, eller hvor mange som vil ønske å reise tilbake. Men det vi vet, er at uansett vil dette sette oss på en historisk prøve.

Beregningsgruppen for utlendingsforvaltningen anslår at det kan komme 35 000 asylsøkere til Norge i 2022, hvorav 30 000 fra Ukraina. Normalt bosetter vi om lag 5 000 flyktninger i Norge i året. Nå er altså anslaget – i mars – at vi kan få sju–åtte ganger flere flyktninger på ett år. Dette er bare et anslag. Tallene kan teoretisk sett bli lavere, men de kan også bli høyere.

Jeg tror alle i denne salen vet at nordmenn, norske lokalsamfunn, norske nabolag og idrettslag vil stille opp for ukrainerne. Men jeg vil også si i dag at vi skal være ærlige: Så mange flyktninger på så kort tid, det vil utfordre oss. Å registrere så mange, bosette så mange, integrere så mange, få så mange barn inn i skolen, så mange voksne inn i arbeidslivet – la oss være ærlige: Det blir krevende. Men om det skjer, skal vi klare det.

Regjeringen er i full gang med å utarbeide planer for hva som kan komme. Vi jobber med tiltak og tilpasninger for å håndtere de utfordringene vi allerede nå ser komme, med anslaget på 35 000. Vi jobber også med beredskapstiltak for å kunne håndtere en ekstraordinær situasjon med opp mot 100 000 flyktninger. Det er ikke sannsynlig, men vi må ha planer og beredskap fordi det kan skje. Da vil vi se innkvarteringer i lagerbygg, haller, teltleirer – måter vi normalt ikke gjør dette på, men som vil handle om å kunne sikre trygghet i en utsatt situasjon, på en måte vi skal stå sammen om. Det vil oppleves som uoversiktlig og dramatisk – som noe vi aldri før har opplevd i Norge. Derfor vurderer regjeringen tiltak for å kunne håndtere alle deler av et slikt scenario.

Det mest sannsynlige er likevel ikke et så stort antall ankomster. Ved ankomster opp mot 35 000 flyktninger er utgangspunktet vårt at vi allerede har gode, etablerte ordninger for mottak og bosetting av flyktninger. Likevel må vi gjøre tilpasninger. Det gjelder ved ankomst, i mottak og i forbindelse med bosetting.

I den første fasen – ankomstfasen – er det avgjørende at de som kommer hit, registrerer seg. Det er viktig for flyktningen selv, for å få tildelt et ID-nummer og dermed kunne få tilgang til offentlige tjenester. Det er viktig så kommunene får integreringstilskudd når ukrainerne etter hvert blir bosatt, men også for samfunnets sikkerhet, så vi får oversikt hvem som oppholder seg i landet. Det må vi ha også i denne situasjonen.

Regjeringen har derfor økt registreringskapasiteten. Dette gir bedre oversikt over hvem som er i landet, og vi antar at det nå oppholder seg mange ukrainere i Norge som er uregistrert – som har reist inn, bor med familie, har pass og kan oppholde seg på vanlig grunnlag i Norge.

Nå er det mulig å registrere seg i åtte av landets tolv politidistrikter, ikke bare ved Nasjonalt ankomstsenter i Råde. Det er opprettet lokale tilbud om registrering i Agder, Sør-Vest, Vest, Møre og Romsdal, Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark. Politidistriktene på Østlandet vil fortsatt benytte Nasjonalt ankomstsenter i Råde.

For det andre oppskalerer vi mottakskapasiteten. Det er det mest akutte å gjøre nå.

Utlendingsdirektoratet inngår fortløpende avtaler om akuttinnkvarteringsplasser og kartlegger markedet for ytterligere mottaksplasser. På den måten vil vi kunne skaffe til veie et stort antall mottaksplasser raskt og mest mulig ubyråkratisk. Samtidig er det krevende å planlegge med så stor usikkerhet rundt ankomsttallene.

Det er viktig at mottakene fungerer effektivt, og at flyktninger raskt kommer videre slik at mottakene ikke blir en flaskehals. La oss sette det i perspektiv: I 2021 var gjennomsnittlig ventetid fra oppholdstillatelse til faktisk bosetting 4,2 måneder. Under flyktningkrisen i 2016 – da det kom 12 000 flyktninger fra mottak – var den på fem måneder. Presidenten vet noe om hva slik tid betyr for de mest berørte.

Vi må gjøre det vi kan for å redusere tiden på mottak når vi nå tar høyde for mulig 35 000 flyktninger. Regjeringens beslutning om å iverksette midlertidig kollektiv beskyttelse bidrar ved å sikre betydelig raskere saksbehandling. Regjeringen har besluttet å utvide ordningen med alternativ mottaksplass. Det sikrer at flyktninger fra Ukraina som bor hjemme hos familiemedlemmer eller andre i kommunen, kan fortsette å bo der i stedet for på mottak. Jeg understreker at det er viktig at kommunene følger opp flyktningene selv om de bor privat i mottaksfasen.

Uansett om flyktninger bor i mottak eller private hjem, er det viktig med god kartlegging av flyktningenes kompetanse og behov. Det gjør veien inn til kommunen og til arbeidslivet kortere, og det er viktig for bosettingskommunen som skal tilpasse tjenestetilbudet. Derfor er kartlegging av kompetansen til dem som kommer, av hva de kan og ønsker å bidra med, viktig. Likevel krever ordinær kartlegging av så mange flyktninger på så kort tid mange tilpasninger, og regjeringen jobber med å gjøre kartleggingsprosessen raskere og enklere. Men her må vi vente at det også kan oppstå forsinkelser hvis det blir veldig mange på ett sted.

Det aller viktigste for at vi skal lykkes, er tredje trinn: bosettingen i kommunene. Landet rundt ønsker kommuner å ta imot ukrainske flyktninger. Meldingene kommer inn fra nord og sør, øst og vest. Kommunene har så langt meldt at de i første omgang kan bosette 22 000. Det er et godt utgangspunkt. Det er rekordmange flyktninger på så kort tid, og jeg vil berømme kommunene for å ha gitt et så godt svar så raskt.

I går ba vi kommunene om å forberede seg på å bosette 35 000 flyktninger, inkludert 400 enslige mindreårige. Kommuner som bosetter flyktninger, vil motta særskilte tilskudd fra staten. Det viktigste her er integreringstilskuddet.

Den nye integreringsloven fra 2021 er mer fleksibel enn tidligere regelverk, slik at flyktninger kan komme seg raskere i jobb og utdanning. Det er bra. Introduksjonsprogrammet kan vare fra tre måneder til tre år, avhengig av behov. De som raskt kan komme i jobb – og vil det – skal kunne gjøre det, og vi vurderer endringer som gjør loven enda mer fleksibel på dette punktet. Ikke noe er viktigere enn å kunne komme i aktivitet raskt.

Vi må sørge for at de som skal ut i jobb, ikke blir utnyttet. Vi skal ta vare på den norske arbeidslivsmodellen, og vi skal – også gjennom denne krisen – ha tett kontakt med arbeidslivets parter, sentralt og lokalt. Vårt utgangspunkt er at mange av de ukrainske flyktningene raskt vil kunne ta del i arbeidslivet og i samfunnet for øvrig.

Blir ankomsttallene høye, vil vi alle raskt merke det i livet vårt, vi som bor i landet. Flyktningene trenger bolig, de skal i jobb, begynne i barnehage, gå på skole, spille fotball. Ukrainere med ulik grad av språkkunnskap blir våre arbeidskolleger, naboer, klassekamerater, dem vi handler med på butikken, dem vi er med i transporten. Det blir nye klassekamerater som ikke kan norsk, som trenger nye venner, som har flyktet fra hjemmene sine – kanskje uten pappa, som ble igjen.

Det vil bli krevende å skaffe nok barnehageplasser og skoleplasser. Kommunene vil i utgangspunktet ikke ha nok tolker og språklærere når så mange ukrainere kommer. Helsevesenet og eldrehjemmene vil bli belastet. Men vi skal gjøre alt vi kan, som samfunn og som enkeltmennesker, for å stille opp for dem som kommer. Mange i Norge har begynt allerede. Lærere bruker klassens time til å snakke om Ukraina og hjemlandet til dem som har flyktet. Universiteter og høyskoler, som Oslomet her i Oslo, har snudd seg rundt og er i gang med ukrainsk språkopplæring og å styrke tolketjenestene.

Barn selger lodd til inntekt for Ukraina, det er innsamlingsaksjoner og støttekonserter. Idrett og lek er et universelt språk som alle barn snakker flytende, og en fantastisk integreringsarena. Forrige uke inviterte Vålerenga fotball ukrainske flyktninger til trening og ønsket dem velkommen inn i sin fotballfamilie.

Så ja, det blir krevende. Men vi er et lite land med et stort hjerte, og det skal vi vise nå.

Så vil jeg gå over til et annet tema som vi må ta på alvor i denne situasjonen. Også på andre områder enn migrasjon krever den russiske invasjonen av Ukraina strakstiltak i Norge. Regjeringen varsler i dag at den vil be Stortinget om en ekstraordinær bevilgning på 3,5 mrd. kr for å styrke Forsvaret og sivil beredskap i inneværende år.

Dette er nødvendige tiltak fordi vi står overfor et mer uforutsigbart og aggressivt russisk regime – vårt naboland. Russland bruker omfattende militær makt mot sivile og sivil infrastruktur. Regimet viser få tegn til å følge diplomatiske spor. President Putin bruker truende retorikk overfor NATO og vestlige land, også overfor sine egne innbyggere som ikke følger hans spor, og han har hevet beredskapen på sine kjernevåpenstyrker. Det bidrar til mer usikkerhet i en allerede spent situasjon.

Vi har også et russisk regime som vil svekkes mer og mer jo lenger krigen pågår. Russland lider store militære tap og kan bli mer uforutsigbart og ustabilt. Økonomien er i fritt fall som følge av sanksjoner, og på kort sikt kan dette gjøre viljen til å ta risiko større.

Dette får konsekvenser både for norsk og alliert sikkerhet. Flere allierte, særlig i Øst-Europa, frykter at konflikten kan spre seg til dem. Dette er en bekymring som er forståelig, og som vi tar på alvor. Samtidig er det nå ingenting som tyder på at Russland ønsker å involvere NATO i denne konflikten. Russland har allerede lidd store tap og bundet opp store deler av sine militære styrker i Ukraina.

Derimot er risikoen for at Russland benytter ikke-militære virkemidler, under terskelen for væpnet militær konflikt, høy – også mot Norge. Vi må særlig forvente digitale angrep og etterretnings- og påvirkningsaktivitet. Dette har vi snakket om i flere år, dette har etterretningstjenestene varslet i åpne orienteringer. Nå må vi ta det på alvor.

Russland har sine kjernefysiske ubåter på Kolahalvøya, nær den norske grensen. I en tilspisset situasjon som vi er i nå, opplever Russland et behov for å beskytte disse styrkene. Det er en tilnærming vi er kjent med og har sett ved tidligere anledninger med økt spenning. Norge kan lese bildet i nord – det har vi lang erfaring med. Dette er ikke rettet direkte mot Norge, men det øker spenningen i våre nærområder, hvor våre NATO-allierte forventer at vi følger godt med.

Norge er NATOs øyne og ører i nord. Det betyr at vi vil, må og skal være i stand til å følge den russiske aktiviteten enda tettere. Vårt utgangspunkt for det er godt. Vi kjenner nordområdene og har lang erfaring med operasjoner i nærheten av Russland i nord.

Den ekstraordinære bevilgningen vi nå ber om til Forsvaret, har bl.a. som mål å styrke vår tilstedeværelse i nordområdene. Vi skal seile mer med alle marinens fartøyer, og vi skal styrke vår evne til overvåking og situasjonsforståelse i nord. Vi skal også styrke politiets evne til å oppdage og motvirke etterretningstrusselen, særlig i de nordlige delene av landet vårt.

Den russiske invasjonen av Ukraina understreker også hvor viktig NATO-medlemskapet er for norsk sikkerhet. Vi har i disse ukene hatt løpende kontakt med våre NATO-allierte og NATOs institusjoner. På torsdag samles NATO til toppmøte for å diskutere krigen og alliansens respons.

Regjeringen foreslår økte bevilgninger til å ta imot allierte styrker og alliert forsterkning i Norge – en viktig del av det norske forsvarskonseptet. Vi forventer også økte krav og forventninger om å stille relevante kapasiteter til disposisjon for alliansen.

Norge skal fortsatt være en troverdig alliert som bidrar substansielt til alliansens kollektive forsvar og til våre alliertes sikkerhet. Dette skal vi gjøre ved å ta større ansvar for sikkerheten i Norge og i norske nærområder – det er det viktigste – men vi skal også forsterke den internasjonale innsatsen i NATOs styrker i Øst-Europa og i NATOs innsatsstyrker generelt. NATO er en forsvarsallianse. NATO truer ingen.

Vi legger opp til økt aktivitet i Sjøforsvaret, Hæren og Heimevernet. I tillegg skal vi øke beredskapen og utholdenheten til Forsvaret ved innkjøp av materiell, ammunisjon og reservedeler. Det er helt nødvendig. Vi vil også styrke forsvarssamarbeidet med våre nordiske naboer Sverige og Finland i møte med de felles utfordringene som vi nå står overfor i nord. Dette samarbeidet har utviklet seg positivt de siste 15 årene. Nå ønsker vi å styrke det ytterligere.

Fra migrasjon og forsvar går jeg over til mitt tredje punkt: Vi vil også styrke vår sivile beredskap og samfunnssikkerhet. Vi vil foreslå for Stortinget en ekstrabevilgning til dette på 500 mill. kr i 2022. Vi må særlig anta at antallet digitale angrep mot både offentlige og private aktører vil kunne øke i tiden framover. Vi styrker derfor vår evne til å forebygge, avverge og håndtere digitale angrep.

Kompetansen til å oppdage og håndtere uønskede hendelser både i kommunene og i privat sektor må bli bedre. Her har igjen alle ansvar, fra egen pc på egen arbeidspult og til bedriftenes beredskapsrutiner – og som vi også har erfart i dette hus, kan angrepene mot offentlig sektor komme på mange ulike måter. Så kompetansen må bli bedre, og vi vil komme tilbake til Stortinget med en melding om digital sikkerhet i løpet av 2022.

Brannen i et ukrainsk kjernekraftverk etter et russisk angrep for to uker siden førte heldigvis ikke til utslipp av radioaktivt materiale. Det er ikke registrert forhøyede strålenivåer i området i etterkant av brannen, eller fra andre områder med kjernekraftverk i Ukraina, men krigføring i nærheten av atomkraftverk øker risikoen for uhell og ulykker.

Dersom det skulle skje et utslipp av radioaktivt stoff i Ukraina, vil konsekvensene for Norge være begrenset på grunn av avstanden mellom landene. Men vi har god atomberedskap og gode planer om noe skulle skje. Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet overvåker situasjonen fortløpende. De har tilgang til målestasjoner i sanntid fra Ukraina for å kunne følge utviklingen.

Hendelsen viser at det er nødvendig å kunne varsle hele befolkningen raskt i en ekstraordinær situasjon. Vi har derfor bevilget midler til Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, som ser på en løsning for effektiv mobilvarsling til hele folket.

Krigen i Ukraina vil ha varige konsekvenser for den sikkerhetspolitiske situasjonen på vårt kontinent. Det må vi trekke konklusjoner av på flere måter.

Utenriksdepartementet har gjennom omdisponeringer midlertidig styrket bemanningen på flere norske utenriksstasjoner øst i Europa. På sikt vil det også være behov for et styrket norsk diplomatisk nærvær i sentrale europeiske hovedsteder.

Vi har hatt gode tiår bak oss. Sentrale norske sikkerhets- og utenrikspolitiske interesser, og vårt eget nærområde, har i liten grad vært utfordret. Det er nå endret. Vi vil foreta en gjennomgang av utenrikstjenesten for å ruste oss diplomatisk i møtet med en ny tid i Europa.

Sanksjoner er mest effektive når mange land innfører de samme tiltakene. Det gir tiltakene legitimitet, styrker gjennomslagskraften og underbygger samholdet i det internasjonale samfunnet.

Vi har fortløpende gitt tilslutning gjennom våre beslutninger om å støtte EUs vedtatte sanksjoner. Det er et naturlig valg å stå sammen med europeiske og nordiske land som også er en del av EØS-avtalen. Sanksjonene som i dag skal behandles i statsråd, er de mest omfattende tiltakene noensinne på europeisk jord.

Samtidig gjør regjeringen egne vurderinger om eventuelle tilpasninger til norske forhold – det er vårt ansvar. Europeisk luftrom er sperret for russiske fly. Det gjelder også norsk luftrom. På Svalbard er det betydelig russisk bosetting og næringsliv. Vi har derfor muliggjort helikopterflyginger i forbindelse med gruvevirksomheten til Trust Arktikugol.

EU har ikke innført sanksjoner som forbyr russiske fartøys anløp til havner, men vurderer dette fortløpende. Vårt samarbeid med russiske myndigheter er på et minimum, men samarbeidet om søk og redning, samt om fiskeriforvaltning i nord, består. Dette må vi ha med oss i vurderingene vi gjør om sanksjoner når det gjelder havneanløp.

Etter angrepet på Ukraina har mediekanalene Russia Today og Sputnik blitt brukt av Putin-regimet til å spre propaganda om krigen. I EUs sanksjonspakke ligger en beslutning om å blokkere Russia Today og Sputnik fra å overføre via TV og internett i EUs medlemsland.

Regjeringen mener det skal svært gode grunner til for å innskrenke ytringsfriheten. Desinformasjon bør så langt som mulig møtes med kildekritikk, ikke sensur. En blokkering kan også i neste omgang bli utnyttet av Putin-regimet og andre for å legitimere deres sensur overfor medier fra den andre siden. Vi foretar derfor grundige egne vurderinger av dilemmaene i denne saken før vi konkluderer.

Gjennomføring av sanksjoner i Norge vil ha begrenset betydning for norsk økonomi. Vår handel med Russland er liten.

I Øst-Finnmark er imidlertid en betydelig del av næringslivet avhengig av handel med russiske motparter. Regjeringen vil derfor fremme forslag om å utvide låneordninger og bevilge 50 mill. kr fordelt via fylkeskommunen, og vi ønsker å etablere en støtteordning til virksomhetene som nå rammes hardt av Russlands krigføring og av sanksjonene.

Regjeringen vil komme tilbake til øvrige temaer knyttet til Ukraina-krisens konsekvenser for norsk økonomi i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett.

Avslutningsvis: Stortinget har lang tradisjon for å finne sammen om viktige, langsiktige valg i forsvars- og sikkerhetspolitikken, og jeg forstår Stortinget slik at et bredt flertall ser behovet for å styrke Forsvaret og vår tilknytning til NATO og øke motstandsdyktigheten vår mot digitale angrep.

Jeg opplever også at det er sterk støtte i denne sal til å stille opp for Ukraina og ukrainske flyktninger. De som kommer fra krig og frykt for et splittet land, skal komme til et land der vi som har politisk ansvar, står sammen om å ønske dem velkommen.

Det samme gjelder beslutningen om å slutte oss til EUs sanksjoner mot Russland – jeg opplever at det er bred støtte til det i Stortinget – og det er en stor styrke for landet vårt at vi står sammen i krisetid.

Regjeringen legger derfor stor vekt på å holde Stortinget godt informert og involvert. Vi vil bidra til at vi finner løsninger som har et bredt flertall bak seg i denne sal.

Så vil regjeringen i starten av april fremme en tilleggsproposisjon i tråd med forslagene i denne redegjørelsen.

Presidenten: Takk til statsministeren for redegjørelsen.

Presidenten vil nå, i henhold til Stortingets forretningsorden § 45, åpne for en kommentarrunde, begrenset til et innlegg på inntil 5 minutter fra hver partigruppe og et avsluttende innlegg fra statsministeren.

Rigmor Aasrud (A) []: Takk til statsministeren for en svært god og grundig redegjørelse.

Russlands brutale angrep på Ukraina er et alvorlig brudd på folkeretten. Vi fordømmer angrepene på sivile og sivil infrastruktur på det sterkeste. Krigen får store konsekvenser – først og fremst de enorme ødeleggelsene og menneskelige lidelsene Ukraina og det ukrainske folk nå utsettes for. Men krigen vil også få store konsekvenser for Norge og for resten av Europa.

Vi står overfor den største flyktningkrisen i Europa siden annen verdenskrig. Innsatsen fra Ukrainas naboland gjør et sterkt inntrykk, men viser også hvor krevende situasjonen er. Norge skal ta sin del av felleseuropeiske løsninger, og regjeringen vil nå hente 2 500 personer fra Moldova – et av Europas fattigste land, som har veldig stor tilstrømning av flyktninger. Det er bra. I tillegg kommer en gruppe pasienter og deres familier i en medisinsk evakuering.

Kommunene snur seg nå raskt om og er klare til å bidra i en ekstraordinær situasjon. Det er meldt om kapasitet til å bosette 22 000 flyktninger på kort tid. Det er en god start, men vi må belage oss på at det blir problemer med å finne nok plasser, og at behovet derfor vil være langt større.

Vi skal forberede oss på å ta imot ukrainske flyktninger, og det vil kreve en langvarig innsats. Å være godt forberedt innebærer også å være ærlig om utfordringene det vil medføre. Lokalsamfunn over hele landet vil nå bli satt på prøve. Flere steder er velferdstjenestene våre allerede under hardt press etter to år med pandemi.

Norge er klar til å gi flyktningene som kommer hit, et trygt sted å bo, sørge for at veien til jobb blir kortest mulig, og at introduksjonsprogrammet er fleksibelt og tilpasset den enkelte. Vi skal gjøre det vi kan for at mennesker skal få et meningsfullt liv og kan bidra i det norske samfunnet.

Landet rundt er enkeltmennesker, bedrifter og frivillige organisasjoner allerede i gang med å gi flyktningene en varm velkomst. Det ligger store ressurser og muligheter i samspillet mellom det offentlige og de frivillige organisasjonene dersom vi klarer å mobilisere og koordinere dette på en god måte. Nå skal vi stille opp og gjøre det som kreves av oss, samtidig som vi sørger for at det sterke fellesskapet vi har, er rustet for oppgavene.

Forsvars- og utenrikskomiteen var denne uken på reise i Sverige og Finland. Begge landene har allerede tett samarbeid med NATO, og det har vært interessant å følge debatten om alliansemedlemskap som nå utspiller seg i to av våre nærmeste naboland. Uansett hva Sverige og Finland faller ned på, har Russlands invasjon styrket både det nordiske og det transatlantiske samholdet. For selv om Russland ikke utgjør noen konkret militær trussel mot Norge i dag, har krigen i Ukraina betydelige konsekvenser for vår sikkerhet. Vi har nettopp hørt at regjeringen vil komme med ekstraordinær støtte for å styrke Forsvaret og sivil beredskap i inneværende år. Det vil bety økt maritim aktivitet og situasjonsforståelse i nord, økt aktivitetsnivå i hær og heimevern, bedre kapasitet til å motta allierte styrker, og styrket evne til å håndtere digitale angrep. Alt dette er viktig for at vi på en god måte skal kunne ivareta norske interesser i en svært usikker tid.

Bred enighet om norsk sikkerhetspolitikk og Norges utenrikspolitiske linje er en styrke for vårt land. Nå står vi med en flyktningsituasjon som vil utfordre oss. Et godt samarbeid på Stortinget er derfor viktigere enn på lenge.

Svein Harberg hadde her overtatt presidentplassen.

Erna Solberg (H) []: La meg begynne med å takke statsministeren for redegjørelsen. Det er bra at Stortinget blir oppdatert i en så omskiftelig og tragisk situasjon som vi står oppe i.

Putins brutale og grunnløse overfall på Ukraina er både ulovlig og skammelig. Den heroiske motstanden vi nå ser fra det ukrainske forsvaret, gjør at Putin i økende grad retter sine våpen mot sivilbefolkningen og sivil infrastruktur. Det er egentlig ikke overraskende når vi ser hvordan Putin har gått frem andre steder, men det er like fullt feigt og fullstendig hensynsløst, og det må fordømmes på det kraftigste.

Det endrer også mye i den sikkerhetspolitiske situasjonen for Norge. Jeg er glad for at regjeringen nå varsler økte bevilgninger til Forsvaret. En tydelig økning har Høyres fulle støtte. Det er riktig og nødvendig i den forverrede sikkerhetspolitiske situasjonen vi er i, og vi følger med det våre allierte og våre partnere i deres prioriteringer.

Det er viktig å sikre finansiering av tiltak som kan forbedre den operative evnen på kort sikt: øvelser, trening og mottak av allierte. Prioritering av dette er viktig og følger signalene som også Høyre har gitt, om et ønske om økninger fremover. Samtidig må det komme på plass en langsiktig styrking utover langtidsplanen fordi den sikkerhetspolitiske situasjonen er dramatisk forverret. Her er jeg enig i at vi må ta oss tid til å få gode militærfaglige råd fra Forsvaret og våre nærmeste forskningsmiljøer før vi gjør større endringer, men vi må ha det med oss.

Det er også viktig at innsatsen mot hybride trusler og cyberangrep styrkes, og det er positivt at det tas initiativ også på den sivile siden knyttet til dette. Det er viktig å huske at vår totalberedskap også dreier seg om at sivil sektor klarer å forsvare seg mot cyberangrep. Det vil også påvirke vår forsvarsevne.

Høyre etterlyste en styrket humanitær støtte til Ukraina i ukene før invasjonen, for de største utfordringene skjer jo i og rundt Ukraina. Vi synes det er bra at det er stilt 2 mrd. kr til rådighet, men hjelpen må være effektiv. Derfor er det etter vår mening leit å se at Norge var blant de landene i Europa som responderte senest på Ukrainas bønn om hjelp. Ukraina og hele Europa står nå i en svært alvorlig situasjon, og det er nødvendig å sørge for at beslutningsprosessene i regjeringen er på plass. Vi forutsetter at det kommer i orden snarlig. Å få diskusjoner i offentligheten basert på at regjeringen ikke har gode beslutningsprosesser, virker forstemmende.

Vi har etterlyst en samlet plan for et skikkelig og velorganisert mottak av flyktninger som kommer til vårt land. Vi har bedre beredskap for å ta imot store flyktningstrømmer nå, men det er fortsatt behov for å tenke gjennom hva «kollektivt midlertidig opphold» betyr. Selv om det skulle komme svært mange, må vi sørge for at vi klarer å gjøre det. Derfor er det viktig at vi også sørger for at kommunene er i stand til det. Jeg har lyst til å formidle til regjeringen at vi hører en uro i norske kommuner nå om hva slags krav som skal stilles til bosetting. Det vil gi seg uttrykk i hvor mange man tør å si ja til å bosette. Derfor er det viktig med tydelige og klare beskjeder fra regjeringen.

Nå er det tre millioner mennesker som allerede har forlatt Ukraina. Det er på høy tid og viktig at forberedelsene starter i alle de delene av samfunnet som må stille opp, hvis de høyeste anslagene skulle slå til. Jeg er veldig enig i den prioriteringen regjeringen har gjort med å hente fra Moldova. Det er den mest sårbare staten vi har i Europa, og vi vet mye om at sårbare stater kan bukke under i flyktningkriser. Det ser vi på naboland til Syria.

Det er nå viktig at vi for dem som kommer, legger til grunn et hurtigspor inn i arbeid, utdanning og skolegang. Det integreringsopplegget vi har laget, er basert på at folk varig skal bli i Norge. I utgangspunktet er forutsetningen for kollektiv beskyttelse at man skal reise hjem.

Det er bra at vi nå slutter oss til EUs sanksjoner mot Russland og Hviterussland. Det har vår fulle støtte. Men lærdommen fra prosessen er at dette har tatt litt lang tid. Det har skapt juridiske problemer for næringslivet. Det bør vi lære av, og vi bør klare å gjøre det hurtigere fremover.

Den situasjonen vi står overfor nå, krever at vi står sammen, at vi gjør vårt beste, og at vi mobiliserer de beste ressursene. Jeg kan garantere regjeringen at vi kommer til å bidra med både gode innspill, gode ideer og vår erfaring fra å håndtere kriser av denne typen og med støtte til en regjering som kommer til å trenge støtte, for dette kommer til å bli krevende også i vårt samfunn.

Marit Arnstad (Sp) []: Jeg vil også takke statsministeren for redegjørelsen. Det er en lang tradisjon, som statsministeren sier, i norsk politikk for å finne sammen om viktige veivalg når det gjelder sikkerhetspolitikk, når det gjelder humanitære forhold, og også når det gjelder mottak av flyktninger i en vanskelig situasjon. Redegjørelsen bygger opp under denne langsiktige tradisjonen.

Russland fører en brutal krig, som rammer Ukraina hardt. Mangelen på respekt for krigens folkerett er graverende og får store konsekvenser for sivilbefolkningen i Ukraina.

Når mange ukrainere nå er på flukt, og nabolandene allerede har tatt imot veldig mange mennesker, er Senterpartiet glad for at Norge tidlig stilte 2 mrd. kr til disposisjon for humanitært arbeid, og for at vi også deltar aktivt i det europeiske arbeidet for å fordele flyktninger. Det er bra at vi etter anmodning fra Moldova vil hente flyktninger, samtidig som vi vil hente mennesker som har behov for sykehusbehandling.

I ukene og månedene framover kommer det til å komme mange flyktninger til Norge og andre land i Europa. Samtidig er det nødvendig å understreke usikkerheten, slik også statsministeren gjør. Vi vet ikke hvor lenge krigen vil vare, vi vet ikke hvor mange flyktninger som kommer, vi vet ikke hvor lenge de blir i Norge, og vi vet ikke hvor mange som kommer til å ville ønske å reise tilbake. Det anslås at det kan komme 35 000 asylsøkere til Norge i år. Det vil være krevende, men jeg er trygg på at norske kommuner og norske lokalsamfunn kommer til å stille opp. Jeg er også trygg på at regjeringen vurderer ulike såkalte scenarioer for langt flere flyktninger enn 35 000.

I møte med de ukrainske flyktningene har Norge besluttet å gi kollektiv beskyttelse. Det betyr at ukrainere på flukt kan få hjelp raskere. Vi i Senterpartiet er opptatt av at de som kommer til oss, må komme raskt i hus, og de må også komme raskt i aktivitet. Vi må sørge for en effektiv kartlegging av utdanning og yrkesbakgrunn for å prøve å integrere så raskt som mulig, og vi må være fleksible enten flyktningene blir bosatt i private hjem, eller de er i mottak. De må kunne velge kortere eller lengre introduksjonsprogram alt etter de behovene de har.

For Senterpartiet er oppslutningen om NATO-medlemskapet helt grunnleggende. Samtidig er en større satsing på det norske forsvaret helt nødvendig. Vi er derfor veldig glad for at regjeringen nå avsetter 3,5 mrd. kr til å styrke forsvar og sivil beredskap i 2022. Vår forsvarsevne må styrkes med konkrete grep som kan iverksettes raskt. Økt tilstedeværelse i nord, bedre mulighet for alliert mottak og økt satsing på hær, heimevern og totalberedskap er stikkord som er helt nødvendig for satsingen, som må komme raskt.

Senere i vår kommer det en egen sak til Stortinget med en oppdatering av langtidsplanen for Forsvaret. Det er også viktig og nødvendig i den situasjonen vi er i.

Det som nå skjer på det europeiske kontinentet, kommer til å få konsekvenser for sikkerhetspolitikken og for forsvarsdebatten i svært mange land. Derfor kommer også det arbeidet som Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen har satt i gang gjennom forsvarskommisjonen og totalberedskapskommisjonen, til å være utrolig viktig. Det kommer til å danne et sentralt grunnlag for det videre arbeidet med neste langtidsplan. Vi kommer til å stå i den situasjonen at vi må flette sammen både kortsiktige og langsiktige tiltak når det gjelder å styrke norsk forsvarsevne og skape trygghet for den norske befolkningen gjennom en bedre samlet beredskap.

Russlands handlinger får konsekvenser for det bilaterale forholdet mellom Norge og Russland. I samarbeid med EU og våre allierte deltar Norge i de kraftigste sanksjonene mot russiske myndigheter som har vært iverksatt noen gang, og vi bidrar med militær og humanitær støtte til Ukraina.

De sanksjonene vi nå er en del av, er helt nødvendige, og det er viktig at Norge tar del i dem. Samtidig mener Senterpartiet at det er viktig at Norge gjør egne vurderinger som er tilpasset norske forhold. Jeg er glad for at statsministeren var inne på det, for det er vanskelige dilemma som en hele tiden må foreta avveininger av. Det gjelder forholdet vårt til Svalbard, det gjelder forholdet vårt til fiskeriforvaltning og søk og redning i Barentshavet, og det gjelder også spørsmålet om det er riktig f.eks. å blokkere russiske mediekanaler.

Jeg er enig med statsministeren i at innskrenkning av ytringsfrihet er alvorlig, og at desinformasjon så langt som mulig bør møtes med kildekritikk, ikke med sensur. Derfor er jeg glad for at han så klart signaliserer at en har en grundig gjennomgang av disse viktige og vanskelige dilemmaene.

Sylvi Listhaug (FrP) []: Jeg vil starte med å takke statsministeren for redegjørelsen.

De siste ukene har til fulle vist hvilket regime, som er vår nabo, vi har å gjøre med: et farlig, totalitært regime. Det er rett og slett imponerende å se den viljen ukrainerne viser til å forsvare sitt land, sitt demokrati og sin frihet.

Jeg mener vi må erkjenne i denne salen at vi har vært naive etter murens fall, og at vi ikke har sett de farene som har kommet vår vei, tidlig nok. Derfor er jeg glad for at regjeringen nå signaliserer at man vil bevilge mer penger til Forsvaret, at dette er en start, og at vi vil komme til å måtte ruste opp mer i tiden som kommer. Behovet for luftvern er prekært, og det tror jeg den krigen som nå pågår i Ukraina, har vist. Vi trenger mer personell, vi trenger mer utstyr, og jeg tror alle sammen nå forstår at det er mange land som kommer til å ønske å få tak i dette. Med andre ord må vi komme i gang med å planlegge hva vi skal bestille, og få gjort de nødvendige vedtakene i Stortinget. Derfor håper jeg at regjeringen kommer tilbake med en justert langtidsplan for Forsvaret så raskt som mulig, slik at vi kan gjøre nødvendige vedtak for å bygge opp Forsvaret framover så raskt som mulig.

Det var ett tema statsministeren ikke var inne på, men som jeg mener det er nødvendig å snakke om, og det er matsikkerhet. Vi vet at deler av verden er helt avhengig av den kornproduksjonen som Ukraina og Russland står for. Russland har allerede sagt at de har stanset eksporten. Hvilken produksjon som blir i Ukraina, er det umulig å si. Vi vet at Midtøsten, Egypt, et land med over 100 millioner innbyggere, Jemen, Jordan, Libanon, Sudan og mange andre land er helt avhengig av leveranser av mat for å unngå en sultkatastrofe.

Jeg bekymrer meg over at vi i Norge nå ikke gjør det vi kan for å produsere nok her. Jeg vet at det i den store sammenhengen vil være lite, men det vil være et viktig signal. Bøndene melder tilbake at de signalene som er kommet så langt, ikke er tydelige nok. Mange sliter med å betale regningene sine. De får ekstrakostnader hele veien. Gjødselprisene har steget enda mer. Man burde fra regjeringens side vært tydelig på hvilke rammebetingelser bøndene får i år, slik at flere tar sjansen på å produsere matkorn.

Det som er konsekvensen av en matkrise, er en stor migrasjonsstrøm også fra sør. Da tror jeg alle ser at Europa har et stort problem, hvis vi både har en stor flyktningstrøm fra Ukraina og en stor bølge fra sør. Det kommer ikke til å gå bra.

Fremskrittspartiet støtter at vi tar imot flyktninger. Vi mener det også er riktig at vi hjelper dem som trenger helsehjelp, men da forventer vi også at regjeringen ved behov tar i bruk privat kapasitet for å sørge for at køene i Norge ikke øker og at det går ut over pasienter som allerede er her og trenger hjelp. Det må være kontrollert, ellers blir folk bekymret. Derfor er det også viktig å få på plass ID-kontroll på grensen, som vi ser svenskene nå har gjort. Det er fint å se at folk er engasjert og ønsker å hjelpe, men vi må ha kontroll på hvem som kommer til Norge.

Til slutt: Det er bra at regjeringen vil komme tilbake med hjelp til de bedriftene som har direkte handel med Russland, spesielt Øst-Finnmark er nevnt. Men det er også en rekke andre bedrifter i dette landet som nå sliter veldig tungt, f.eks. med strømpriser som over tid har vært skyhøye. Nå kommer drivstoffprisene på toppen av det. Mange bedrifter er nå redde for konkurs. Når regjeringen sier at vi må passe på ikke å gjøre noe med avgiftsnivået for disse varene fordi vi har lav arbeidsledighet, tror jeg jeg vil si at det ikke varer lenge hvis dette prisnivået fortsetter. Jeg var på Vestlandet i går, og der er bedriftene redde for at når den første brikken faller, de første begynner å gå konkurs, kommer det til å balle på seg, og vi kommer til å stå i store utfordringer.

I tillegg er det selvfølgelig vanlige folk som blir flådd, og som nå opplever å få sin privatøkonomi sterkt redusert. Da er det statens oppgave å stille opp – i hvert fall når vi ser hvilke ekstraordinære inntekter staten får.

Det er jeg skuffet over at ikke regjeringen svarer på i dag, for jeg vet det er mange bedrifter der ute som nå sitter og venter på hva man har tenkt å gjøre for å avhjelpe situasjonen også for vanlige bedrifter.

Audun Lysbakken (SV) []: Først vil jeg takke statsministeren for en god redegjørelse midt i dette store alvoret. Det vi ser nå, er en ytterligere brutalisering av krigen, med stadig flere angrep mot sivile mål og en desperat situasjon i Mariupol og andre store byer. Vi ser at Putins budskap blir, som i den talen vi har sett denne uken, mer desperat og mer hatefullt, og regimets mål ser ut til å være å legge Ukraina i ruiner og gjøre Russland til et fengsel. Det vi ser, er rett og slett en krig som handler om å bygge imperium, og for hver dag Ukraina står imot og holder ut, gjør de det vanskeligere for Putin å endre Europa og verden i den retningen. Derfor er norsk solidaritet med Ukraina så viktig.

Jeg vil berømme regjeringen for å vise både så tydelig vilje og nå også initiativ når det gjelder å ta imot flyktninger. Vi støtter varmt den luftbroen som nå opprettes fra Moldova. SV er også positiv til å gå inn i andre fordelingsmekanismer. Forutsetningen for det er selvfølgelig at de landene som nå har den største belastningen, ønsker det, men Norge må være klar for det.

Jeg har også lyst til å oppfordre regjeringen til å se på om Norge kan ta et spesielt ansvar for en spesielt sårbar gruppe flyktninger. Det er et stort antall barn som nå er på flukt internt i Ukraina, barn som til daglig lever på barnevernsinstitusjoner, kostskoler, den type institusjoner, som i stor grad er overlatt til seg selv i dette kaoset. Vi ønsker oss et norsk initiativ – i samarbeid med ukrainske myndigheter, UNICEF og UNHCR – for å nå disse barna og hjelpe dem. Det er en konkret oppfordring til regjeringen.

Det er også sånn at 40 pst. av dem som nå har kommet til Norge som flyktninger, er barn. Da er det avgjørende at vi raskt får på plass en særskilt plan for å møte dem. Det handler om helsekartlegging, det handler om barnefaglig kompetanse i mottak, det handler om kapasitet i skoler og barnehager.

En annen del av vår solidaritetsinnsats er å bidra med nødhjelp og bistand i det omfanget som trengs, og mer til Ukraina. Samtidig må vi også være forberedt på at krigen kommer til å skape store ringvirkninger, ikke minst når det gjelder potensialet for både matmangel og høyere matvarepriser i veldig sårbare deler av verden, som Midtøsten og Nord-Afrika. Det må vi også forberede oss på.

Derfor er SV kritisk til den frysen i utbetalinger til bl.a. FN-organisasjoner som regjeringen har gjennomført nå, og vi vil be om at det tas opp igjen, for vi trenger nå å forberede FN-organisasjonene på større innsats, ikke mindre innsats, og vi må også være forberedt på å øke vår egen bistand til andre områder.

En annen viktig del av solidaritetsinnsatsen vår er å bidra til at sanksjonene mot den russiske eliten er effektive. Det kan i denne situasjonen handle om å intensivere det norske arbeidet mot skatteparadis. Det kan også handle om noe annet helt konkret som jeg vil oppfordre statsministeren til å se på, og det er å endre reglene for det nye eierskapsregisteret, sånn at terskelen for hva som registreres der, blir lavere. Samtidig bør vi jobbe for et internasjonalt eierskapsregister. Hvorfor det? Jo, fordi vi må identifisere eiendelene til oligarkene og gjøre det lettere å finne dem hvis sanksjonene skal være effektive. Det er en konkret ting vi kan gjøre i Norge nå: sørge for at det blir lettere å finne fram til oligarkenes eiendeler i vårt land.

SV støtter en satsing på Forsvaret ikke bare i denne situasjonen. De prioriteringene statsministeren har antydet i dag, er også i tråd med de prioriteringene vi har hatt i lengre tid for et sterkere nasjonalt forsvar: mer seiling, overvåking i nord, tydelig vise og håndtere vår suverenitet i våre nærområder, og større satsing på personell og utstyr. Innretningen på dette må vi selvfølgelig se når regjeringen kommer med proposisjonen, men det høres fornuftig ut, og SV støtter tenkningen bak.

Så vil jeg også oppfordre regjeringen til i forbindelse med støttepakke for Øst-Finnmark og Sør-Varanger-samfunnet å se konkret på infrastrukturinvesteringer, for det kan fungere som en lokal motkonjunkturpolitikk og sørge for å holde bedrifter oppe og folk i jobb.

SV er klar til å forhandle med regjeringspartiene raskt. Jeg legger merke til at proposisjonen ikke kommer før tidlig i april, men vil oppfordre til at vi kan gå fram så raskt som mulig for å få gjort mest mulig raskest mulig.

Marie Sneve Martinussen (R) []: Takk til statsministeren for en god redegjørelse. Rødt vil igjen fordømme på det sterkeste Russlands grovt folkerettsstridige angrep på Ukraina. Putin-regimet omtaler invasjonen som en spesiell militær operasjon med det de kaller fredsbevarende styrker, men ingen må la seg lure av slik propaganda. Det er en folkerettsstridig angrepskrig som ingen retorikk kan glatte over. Vi må kalle krigen ved dens rette navn. Krig har ingen respekt for liv uansett hvor små og skjøre de er. Det så vi spesielt med de grusomme bildene fra angrepet på barnesykehus og gravide kvinner.

Putin-regimet har det fulle og hele ansvaret for bombene som nå rammer både sivile og soldater som forsvarer landet sitt. Ingen påskudd kan bortforklare folkerettsstridig angrepskrig og de enorme menneskelige lidelsene som krig bestandig medfører. Derfor vil Rødt at Putin skal stilles til ansvar. Vi trenger mer enn noen gang et konsekvent forsvar for en regelstyrt verdensorden, som spesielt er i mindre staters interesse, og en konsekvent motstand mot folkerettsstridig angrepskrig.

Rødt har derfor foreslått at Norge skal ratifisere Roma-vedtektenes tillegg, som gir Den internasjonale straffedomstolen jurisdiksjon til å etterforske, men også å dømme ledere for folkerettsstridig angrepskrig, og at en slik bestemmelse tas inn i norsk straffelov. Hvis det vedtas, kan Norge bidra i en internasjonal rettsprosess for rett og slett å dømme Putin for angrepskrigen, og Norge kan selv eller sammen med andre stater utstede en internasjonal arrestordre mot Putin personlig.

Rødt vil ha mest mulig treffsikre og kraftfulle sanksjoner og tiltak som rammer Putin og oligarkene rundt ham der det svir, nemlig i deres private formue. Det inkluderer også norske tiltak. En av de tingene Rødt foreslo tidlig, var å kaste russiske oligarker ut av norsk sokkel. Nå ber Rødt regjeringen om at man bedrer det offentlige eierskapsregisteret og styrker de finansielle tilsynsmyndighetene, sånn at vi styrker kampen mot hvitvasking, korrupsjon og skjult eierskap. Det må vi gjøre hvis jakten på russiske oligarkers pengeplasseringer i Norge skal være lettere. I tillegg må advarslene fra PST om strategiske russiske oppkjøp i Norge tas på alvor.

Nå står vi sammen i solidaritet med ukrainerne. De trenger mer nødhjelp, penger og medisinsk utstyr. Nå flykter millioner fra nådeløse russiske angrep som rammer flere for hver eneste dag som går. Rødt var raskt ute med å foreslå å gi ukrainerne kollektiv beskyttelse etter modell for måten vi hjalp bosniske flyktninger på under Balkan-krigen, og vi er glad for at det nå skjer på den måten.

Dette er Putin-regimets krig. Vanlige russere er ikke våre fiender. Over hele Russland protesterer folk mot krigen, til stor personlig risiko. Retorikken mot denne opposisjonen strammes for hver dag av Putin selv. Tusenvis er arrestert, og den russiske fredsbevegelsen, som står skulder ved skulder med sine ukrainske søstre og brødre mot krigen, fortjener også vår støtte. Det er det russiske folk som til syvende og sist kan styrte det autoritære Putin-regimet. Målet vårt er å stanse den russiske aggresjonen, redde menneskeliv og å hindre at krigen sprer seg og Europa og Norge blir en slagmark i en større krig mellom atommakter. Vi må styrke fredsbevegelsen her hjemme. Vi må styrke folkeretten, og vi må sikre at makthavere som setter i gang folkerettsstridige angrepskriger, stilles til ansvar. Det er helt avgjørende å styrke vårt nasjonale forsvar. Vi må gjenreise og modernisere invasjonsforsvaret, som ble lagt ned til fordel for krigføring i andre verdensdeler.

Til slutt: Den kampviljen som ukrainerne nå viser, bør inspirere oss. Vi må love oss selv, og vi må love den ukrainske befolkningen, at uansett hva som skjer på slagmarkene de neste dagene og ukene, uansett hvor lenge Russland fortsetter å bombe, må vi aldri gi oss før Putin er tvunget på retrett, før Ukraina har fått tilbake sin selvstendighet, og før Europa har fått tilbake freden.

Guri Melby (V) []: Jeg vil takke statsministeren for å komme og redegjøre for regjeringens politikk på en alvorstung dag som dette. På vegne av Venstre vil jeg understreke hvor viktig det er at Stortinget og regjeringen i fellesskap sikrer Ukraina den støtten som de fortjener og trenger. Jeg vil at statsministeren skal vite at han har Venstres fulle og uforbeholdne støtte til alt han kan gjøre for å bidra til å støtte ukrainerne i deres kamp for frihet, både humanitær støtte, militær støtte og tilslutning til EUs sanksjoner. Men vi mener også at det ikke nødvendigvis er en motsetning mellom å slutte seg til EUs sanksjoner og samtidig vurdere egne tiltak. Vi støtter også en styrking av forsvar og sivil beredskap. Putins krig truer hele Europas trygghet, også vår.

Hva er egentlig en mann som med overlegg angriper et teater, der om lag 1 000 mennesker – kvinner, barn og menn – gjemmer seg for bomberegnet over Mariupol? Hva kaller man en mann som med overlegg bomber kvinner på fødestuene? Hva kaller man en mann som angriper uskyldige mennesker som står i kø for å motta sin brødrasjon, eller journalister som rapporterer fra denne grusomme krigen? En slik mann kan bare beskrives som en morder og en krigsforbryter. Det er alvorlige ord, men om vi ikke, i ærlighetens navn, kan betegne disse handlingene som nettopp det, mister sannheten sin betydning. Ord må fortsatt ha sin betydning, og en krigsforbrytelse er en krigsforbrytelse, selv når krigsforbryteren har kontroll over verdens største atomvåpenarsenal.

Ukrainerne kjemper nå for sin egen frihet, sin egen suverenitet og sin rett til å bestemme over sin egen framtid. Men, som flere her har sagt, dette er ikke bare ukrainernes krig, og det handler ikke bare om Ukraina. Dette er en krig mot frihet, mot fellesskap og mot samarbeid. Det er en krig for autokrati og mot demokrati. Putins mål er ikke Øst-Ukraina, Kiev eller Lviv. Putins angrep er et angrep på frihet, og det er et angrep på også vår frihet.

Allikevel er det nå ukrainerne som kjemper denne krigen på vegne av hele den frie verden. Det er derfor de fortjener vår fulle støtte. Her i Norge kan vi kanskje kjenne på at vi har tatt et stort skritt ved i det hele tatt å levere våpen – for første gang siden 1959 – til et land som befinner seg i krig. Det var et stort skritt for Norge. Men, med respekt å melde: Det er bare en fotnote i historien, sammenliknet med historiene om alle de heltemodige ukrainerne som nå forsvarer og dør for byene sine, og som blir ofre for Putins feige angrepskrig.

Vi vil ikke bare forsinke ukrainernes nederlag. Vi vil at Ukraina skal vinne, og for å vinne trenger de våpen, og de trenger dem nå. Det er i dag, i denne stund, at slaget om Kiev, slaget om Kharkiv og slaget om Odessa står. Fra statsministerens redegjørelse savnet jeg klare forpliktelser på at Norge vil fortsette å støtte Ukraina også med våpen. Når USAs president åpent kan presentere hvilke nye våpen amerikanerne kan sende til Ukraina, mener vi at vi også kan gjøre det. Ukrainerne trenger flere våpen nå, og la oss gi dem det de trenger for å forsvare sin egen og Europas frihet.

Norge står nå klare til å ta imot tusenvis av ukrainere. Lokalsamfunn over hele landet gjør det de kan for å ønske dem som kommer, velkommen. Det er vår jobb. Vi skal gi dem en trygg havn i et stormfullt hav, slik at de kan forberede seg på framtiden. Jeg setter pris på at statsministeren var tydelig på at det vil bli krevende – det er det ingen tvil om – og det er først og fremst kommunene og sivilsamfunnet som sammen må gjøre den krevende jobben, alt fra bosetting til å gi helsehjelp, og også å gi mennesker i krise en så god hverdag som mulig.

Målet vårt må være at Putin ikke skal vinne fram. Dette kan ikke være startskuddet for Putins forsøk på å gjenskape det gamle tsarriket eller det gamle imperiet. Dette må være sluttstreken for Putins langvarige forsøk på å svekke frihetens vilkår i Ukraina, i Europa og i verden. Det ene lysglimtet i denne situasjonen er at den frie verden er samlet som aldri før i sin fordømmelse av denne mannen. La oss ikke vike én tomme for denne krigsforbryteren.

Une Bastholm (MDG) []: Takk til statsministeren for en redegjørelse om en humanitær krise og en geopolitisk situasjon som allerede har endret Europa, og som nå vil prege vårt samfunn i Norge stadig mer. Det haster å hjelpe flyktningene fra Ukraina og avlaste nærområdene. Vi må unngå en situasjon der Øst-Europa drar et urimelig tungt lass og vi får et forsterket skille mellom øst og vest i Europa.

Norge er blant landene i verden som har klart seg best gjennom pandemien de siste par årene. Det går godt i norsk økonomi, og vi har til og med behov for mer arbeidskraft. De siste årene har vi også tatt imot få av verdens nå 82 millioner flyktninger, og vi har hatt få asylankomster. Vi har derfor stor kapasitet i norske kommuner, og det er mye hjerterom. Det betyr at vi har mulighet til å stille opp tungt i denne krisen, både økonomisk, praktisk og med beskyttelse til dem på flukt, og da bør vi gjøre det. Det er ikke det samme som å si at det blir enkelt. Det vil kreve bredt samarbeid, og det vil kreve dedikasjon, men det er likevel riktig. Jeg ser i dag en statsminister som er enig i dette. Takk for det.

Miljøpartiet De Grønne støtter statsministeren fullt ut når han melder at Norge nå henter over 5 000 flyktninger til Norge, inkludert en del som trenger sykehusbehandling, og dette selv om vårt helsevesen har vært under press lenge. Jeg ber regjeringen også være ekstra oppmerksom på nettopp det. Miljøpartiet De Grønne støtter beslutningen om å ta imot til sammen 35 000 ukrainske flyktninger, og vi i Norge kan også prioritere ekstra sårbare grupper og utsatte grupper på flukt nå.

Å ta imot flyktninger handler også om å gjøre kommunene klare. Det handler om kartlegging, ja, men jeg har jobbet en del med mottak av flyktninger på asylmottak tidligere, og det handler også veldig mye om samarbeid mellom offentlige instanser, mellom offentlige instanser i kommunen og lokalt næringsliv og ikke minst med frivillighet. Det er mange frivillige ganske mange steder rundt omkring i kommunene som gjør en utrolig viktig jobb med å integrere enkeltmennesker inn i sitt lokalsamfunn.

Innspillene vi har fått fra våre folkevalgte, er at regjeringen ikke har vært tydelig nok på at alle utgiftene i kommunene vil dekkes. Det har kommet noen forsterkede signaler i dag, men her er det viktig at regjeringen lytter nøye til kommunenes behov i dagene framover, så de kan forberede seg best mulig. Jeg vil si at når statsministeren sier tydelig at høye ankomster av flyktninger kan sette vårt samfunn på prøve, er vi i Miljøpartiet De Grønne i alle fall beredt til å gjøre vårt i de kommunene hvor vi er med og styrer.

Statsministeren tok også opp at det kan komme flere asylsøkere i tillegg til de flyktningene som Norge henter direkte, og jeg er glad for at regjeringen er tydelig på at menneskerettigheten til å søke asyl står fast også i krisetid. Jeg forutsetter at det gjelder likt for alle asylsøkere, uansett hvor de kommer fra, og uansett hvordan de har reist hit.

Europa må nå mobilisere kraftig for Ukraina, men det var en flyktningkrise i verden også før invasjonen, og vi må ikke glemme Norges ansvar for å bidra overfor internt fordrevne og flyktninger i andre land, som Jemen, Afghanistan og Syria. Jeg frykter at vestlige land nå vil begynne å trekke seg fra bidrag i andre flyktningområder. Norge må ikke være et sånt land. Det vil sende et signal om at noen flyktninger er viktigere enn andre, og det vil i praksis bety at vi gjør noen menneskers rettigheter viktigere enn andres rettigheter. Det må vi ikke gjøre. Antallet kvoteflyktninger må opprettholdes.

Miljøpartiet De Grønne har vært tydelig på at vi mener Norge må bidra kraftig med humanitær bistand. Vi er et rikt land i en verden med flere kriser samtidig, og som oljeeksportør har vi nå økte inntekter fra olje og gass. Det betyr at noen betaler mer for oljen og gassen enn de gjorde før, og mange av de forbrukerne er i Europa og ellers i fattige land i verden. Vi har derfor oppfordret regjeringen til å sette av de ekstra oljeinntektene vi nå plutselig og uventet fikk som følge av krigen, til nødhjelp og gjenoppbygging i Ukraina og rundt Ukraina, og til matsikkerhet i verden og til energisikkerhet – to kriser som nå selvfølgelig forsterkes av invasjonen av Ukraina. Det mener vi er ansvarlig humanitært, men også sikkerhetspolitisk.

Til slutt vil jeg si at selv om Miljøpartiet De Grønne er et parti med utspring i fredsbevegelsen i Tyskland, støtter vi økning av forsvarsbudsjettet og er glad her for det tette samarbeidet med NATO.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) []: Russland startet og bedriver en meningsløs og brutal krig mot Ukraina. Lidelsene er ufattelige, og de sivile dødstallene stiger. Den siste uken har vi også sett teateret i Mariupol som ble bombet. Sivile ble drept. Konvoier med sivile som forsøker å flykte, blir beskutt, og flere blir drept. Der russiske styrker ikke makter å innta byer, går de over til ren ødeleggelse av byene. Amnesty International melder om russiske styrker som bryter folkeretten og begår krigsforbrytelser gjennom målrettede angrep på sivile. President Putin er en krigsforbryter. Putin har kastet til side all respekt for sitt eget naboland på alle plan, brutt internasjonale avtaler, ignorert internasjonal rettsorden. Rå maktbruk har vært og er Putins oppskrift. Det er ingen grunn til å tro at ettergivenhet fra Vestens side vil blidgjøre Putin. Denne krigen vil påvirke Russlands omdømme i lang tid og vil forandre Europa. På samme måte som Berlinmurens fall ble det, vil 24. februar 2022 stå som et veiskille i historien.

Vi har gått inn i en mer usikker tid der også Norge må styrke kapasiteten og utholdenheten i Forsvaret. Det støtter Kristelig Folkeparti. Samholdet og samarbeidet i NATO-alliansen blir bare viktigere og viktigere framover for Norge.

Etter 21 dager med krig, etter at 3 millioner mennesker har flyktet fra Ukraina, etter at 3 000 unger hver eneste time disse dagene har gått over grensen, annonserte regjeringen i går at den vil hente flyktninger. Det er bra, og det var på høy tid. Samtidig kan det bare være en begynnelse. Frivillige har lenge gjort en kjempejobb, og de fortjener ros og ikke refs. Det er nettopp det sivile samfunnet som er nøkkelen for at vi skal lykkes med mottak og integrering og ikke minst med å gi dem en varm og hjertelig velkomst. Staten må sørge for en god koordinering og samordning nettopp med frivilligheten og det offentlige, kommunene.

Krigen får ringvirkninger over hele verden. Verdens fattige land har allerede en gedigen oppgave i å bygge seg opp etter pandemien. Så kom krigen i Ukraina, som forverrer både den økonomiske krisen, ulikhetskrisen og energikrisen. Ikke minst vil den drive nye millioner av mennesker inn i akutt sult. Verdens matvareprogram melder om en kraftig økning i prisen på mat og kunstgjødsel, som igjen gjør at det blir dyrere og vanskeligere å levere hjelp.

I tillegg begynner land å trekke og kutte i bistanden. Vi kan ikke kutte når det gjelder den humanitære krisen, og la verdens fattigste betale for at vi skal hjelpe i Ukraina. Det er beregnet at Norge tjener fem–seks ganger mer på høye oljepriser enn det vi hadde regnet med å tjene. Da kan vi ikke sitte stille og tenke at vi lar verdens fattige være dem som skal ta regningen for at vi hjelper sårbare grupper i Ukraina. Det er urettferdig, og det er rett og slett uverdig.

Den ukrainske presidenten talte for Kongressen i USA. Han sa syv ord – han takket for alle bidrag, og så oppsummerte han med syv ord: I call on you to do more. Jeg håper at vi i denne sal og statsministeren og regjeringen har fått med seg at det er det de ber om. De ber om mer hjelp, at vi strekker oss litt lenger, både lokalt, regionalt og nasjonalt, for dette handler om enkeltmennesker. Det handler om fred og trygghet, men det handler også om at verdens fattigste ikke skal ta regningen.

Statsminister Jonas Gahr Støre []: Takk for gode tilbakemeldinger, også på hovedlinjene i redegjørelsen, som jeg opplever at det er bred støtte til i salen.

Den humanitære hjelpen er viktig. Norge var ute med løfte om 2 mrd. kr den 27. februar. Det tror jeg var tidligst av alle. Jeg så at Frankrike nå var ute og annonserte at de bidro med 100 mill. euro. Det er omtrent halvparten. Det vi la vekt på da vi ga vårt humanitære tilbud, var å trekke lærdom av hva vi ser i andre kriser, at i startfasen av en uoversiktlig krise er det avgjørende å spille på de aktørene som kan få nødhjelp inn i et kriseområde.

Fra min tid i Røde Kors husker jeg at et av de største problemene i slike situasjoner var at man får flaskehalsproblemer ved at det kommer veldig mye usortert utstyr inn på veldig begrenset ankomstkapasitet. Derfor har vi vært opptatt av at aktører som FN-organer, Røde Kors-bevegelsen og Flyktninghjelpen, som har disse kanalene, får anledning til å arbeide. Det er ingen forsinkelser i dette; det er gjort på en god måte.

Representanten Listhaug var inne på tematikken mat, og den er veldig viktig. Jeg tror den krisen som er under oppseiling knyttet til verdens matvaresituasjon, er svært alvorlig. Hveteprisen er doblet siden januar og er nå langt høyere enn prisen på hvete i Norge. Regjeringen har lagt opp til at vi skal stimulere til å kunne produsere mer matkorn i Norge gjennom tilskudd og garantiordninger til bonden, som skal ta valg om hvordan man sår.

Det som er spesielt alvorlig, er når 30 pst. av ressursene, mais og hvete, kommer fra Russland og Ukraina. Det er særlig avgjørende for Nord-Afrika, Midtøsten og andre deler av Afrika – man ser egentlig en krise under oppseiling. Ikke bare blir det produsert mindre, men den ukrainske bonden har ikke tilgang til gjødsel. Det betyr at avlingene kan få 40–50 pst. lavere kapasitet. For at varene skal komme ut, skjer det sjøveien, og sjøveien er blokkert. Svartehavet og områdene rundt er blokkert. Det er svært alvorlig.

Det betyr at etablerte matkilder blir borte. Da går man til andre matkilder, og så stiger prisene på dem. Det er en smitteeffekt. Jeg tror det er riktig at verden må forberede seg litt på sikt her på at vi har en veldig alvorlig matkrise under oppseiling. Det var det viktig at representanten Listhaug påpekte, og det er jeg helt enig i.

Når det gjelder kommunene og flyktningsituasjonen, har vi løpende kontakt med dem. Kontakten er løpende og daglig, og den er fra inkluderingsministerens side nå organisert som ukentlige og faste møter.

Jeg forstår at både folk og kommuner ønsker mer forutsigbarhet. Vi arbeider for å gi dem det, men vi gir det i et spenn mellom et anslag på 30 000–35 000 og med et mulig scenario på 100 000. Så skal vi bidra – gjennom UDI, IMDi, den dyktige kommunalministeren vår og nettverket vårt med kommunene – til å gi innspill om hva det betyr, hva det betyr for en liten kommune, mens storbyene kommer til å være i en helt spesiell situasjon. Vi må følge opp dem spesielt når de skal tenke gjennom hva det spennet betyr.

Vi er selvfølgelig opptatt av at kommunene skal få sine utgifter dekket. De dekkes gjennom særskilte tilskudd. Det viktigste er integreringstilskuddet, som skal dekke merutgifter til bosetting og integrering, men vi er klar over at vi må se på eventuelle andre ordninger gitt denne spesielle situasjonen. Her tror jeg det er tjenester som den ukrainske flyktningbefolkningen ikke vil trenge, som andre har trengt, og det er tjenester denne befolkningen kan trenge, som vi ikke har nå. Derfor er fleksibilitet og god dialog, som vi har god erfaring med, med kommunene, gjennom kommunenes organisasjoner og gjennom statsforvalterne, et viktig spor vi kan følge.

Jeg har til slutt lyst til å gi en kommentar til partiet Rødt, som sier at det nå er viktig at vi står sammen i solidaritet. Det er jeg helt enig i, og mange av poengene som ble påpekt av representanten, slutter jeg meg til. Men regningen går ikke opp politisk om Norge skal ut av NATO. Hvis det er politikken for å ivareta Norges interesser i en normaltid og fortsatt er politikken når vi er i en krisetid, vil jeg bare si at det er dypt uansvarlig. For samhold og solidaritet i en krigs- og krisesituasjon som vi står i nå, vil være direkte i motstrid om Norge skulle rekke opp hånden og si at vi skal ut av den alliansen, som ikke er en offensiv allianse, men som er en sikkerhetsallianse, som er en solidarisk allianse. Det er et standpunkt jeg mener tidspunktet nå er inne for å revurdere for dem som har muligheten til det.

Presidenten: Kommentarrunden er dermed avsluttet.

Presidenten vil foreslå at statsministerens redegjørelse om krigen i Ukraina vedlegges protokollen. – Det anses vedtatt.