Stortinget - Møte mandag den 30. mai 2022

Dato: 30.05.2022
President: Kari Henriksen
Dokumenter: (Innst. 335 S (2021–2022), jf. Dokument 8:137 S (2021–2022) og Dokument 8:168 S (2021–2022))

Søk

Innhold

Sak nr. 6 [11:20:30]

Innstilling frå familie- og kulturkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Silje Hjemdal, Himanshu Gulati og Sylvi Listhaug om valgfrihet for familiene og Representantforslag fra stortingsrepresentantene Olaug Vervik Bollestad, Kjell Ingolf Ropstad og Dag-Inge Ulstein om å skrote den rigide tredelingen av foreldrepermisjonen (Innst. 335 S (2021–2022), jf. Dokument 8:137 S (2021–2022) og Dokument 8:168 S (2021–2022))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringa.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringa, og de som måtte tegne seg på talerlista utover den fordelte taletid, får også en taletid på inntil 3 minutter.

Åse Kristin Ask Bakke (A) [] (ordførar for saka): Foreldrepermisjon er ein viktig del av velferdssamfunnet vårt. Etter dei 18 vekene til mor i 1977 har ulike forbetringar og forsterkingar blitt kjempa fram – det gjeld både talet på veker, fri før fødsel og fedrekvote på fire veker som blei innførd i 1993 og seinare utvida til sjølvstendig oppteningsrett for fedrar og gradert uttak.

I dag behandlar vi eit representantforslag frå Framstegspartiet, Dokument 8:137 S for 2021–2022, om å endre lova slik at det blir opp til det enkelte foreldreparet korleis dei fordeler foreldrepermisjonen, og eit representantforslag frå Kristeleg Folkeparti, Dokument 8:168 S for 2021–2022, som føreslår å redusere mødre- og fedrekvotene til ti veker, og vidare blir det føreslått ei evaluering av dagens foreldrepermisjonsordning. Som saksordførar vil eg gjerne takke for samarbeidet i saka og vise til innstillinga.

Det er framleis store forskjellar mellom kvinner og menn i Noreg. Det er mykje som både kan og bør bli diskutert og endra når det gjeld likestilling, men det gjeld etter Arbeidarpartiet og mitt syn ikkje tilrettelegginga for rolla til pappaen i den første delen av livet til barnet.

Innføringa av fedrekvote i 1993, med fire veker, var eit første skritt mot å gje fedrar individuelle omsorgsrettar, der pappaen skulle sleppe å forhandle med arbeidsgjevaren for å vere tidleg saman med barnet sitt. Steg for steg har kvoten gradvis blitt utvida til dagens kvote, med eit unntak under Solberg-regjeringa, som valde å kutte kvoten med fire veker, men auka han igjen etterpå. Pappapermen har sett i gang ein viktig normaliseringsprosess i samfunnet vårt når det gjeld synet på menn som omsorgspersonar, og han har betydd mykje for samfunnsutviklinga.

Det er ei kjensgjerning at det er utfordringar ved alle ordningar, men debatten kan heller ikkje bli redusert til ein debatt om kutt i pappakvoten. For gjennom politiske prioriteringar har vi sørgt for ein «fole» god foreldrepermisjon i Noreg, truleg den beste i verda. Dette er det grunn til å vere stolt av. Ein kan òg velje mellom ein kortare permisjon med 100 pst. løn og ein noko lengre permisjon med 80 pst. løn, og mor har rett til minst ein time ammefri i tolv månader. Eg vil minne om at partia Høgre og Framstegspartiet så seint som for fire år sidan sa at mødre- og fedrekvote på 15 veker ville sikre at barn fikk ei trygg tilknyting til begge foreldra det første leveåret.

Forslaga som ligg føre, vil altså setje likestillinga i revers. Difor synest eg at det er viktig at vi sikrar den gode og rause foreldrepermisjonsordninga som vi har i dag. Vi skal òg sjølvsagt sjå på ordningar som sikrar at mor kan amme i tråd med helsefaglege råd, og sikre rettane til fedrane. Med det anbefaler eg tilrådinga frå komiteen.

Turid Kristensen (H) []: Når vi har jobbet med disse representantforslagene, har jeg fått flere kommentarer om at vi snart må slutte å diskutere permisjonsordningen og la den være i fred. Det mener jeg faktisk er feil. Så lenge vi får så mange tilbakemeldinger som vi gjør, om at ting ikke fungerer optimalt, og at ordningen ikke er nok tilpasset alle familier, mener jeg at det er helt riktig at vi fortsetter å diskutere den. Jeg vil takke Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti for at de har fremmet disse forslagene.

Jeg må innrømme at jeg selv lenge mente at det burde være full frihet for familiene til å bestemme dette selv – som liberalkonservativ var det et naturlig standpunkt å falle ned på. Men da jeg etter hvert snudde, var det fordi jeg så at vi ikke hadde kommet så langt som vi burde, eller som jeg kanskje skulle ønske. Vi måtte bidra mer for å skape et mer likestilt familieliv og arbeidsliv. Jeg synes fremdeles det er opprivende å høre om arbeidsgivere som ikke mener at det er en selvfølge at far skal ta permisjon. Jeg blir direkte provosert når jeg leser om arbeidsgivere som betaler far for å la være å ta ut sin permisjon. Jeg er fremdeles overbevist om at norske fedre vil være hjemme med sine barn, og at de er det. Jeg er veldig glad for at flere er hjemme og er hjemme lenger. Men jeg ser at det åpenbart fremdeles er behov for å styrke far i møte med arbeidsgiver.

Noe av det jeg kanskje synes er mer provoserende og egentlig veldig trist, er at det påpekes at far må slippe å krangle med mor ved middagsbordet. Det står også i en av merknadene fra flertallspartiene at noe av grunnen til at man har gjort dette, er for at far skal slippe å forhandle med mor. Jeg skal ikke gå mer inn på det, men jeg mener det er en virkelig trist utvikling i samfunnet hvis det er der vi fremdeles er. Det er også mange vikarierende argumenter. Det pekes på at barn mellom seks og ni måneder er sterkt knyttet til omsorgspersoner og er sårbare for å overlates til fremmede. Jeg spurte i høringen om far virkelig er å betrakte som en fremmed, og det ble tilbakevist. Men jeg synes denne typen argumentasjon ikke tjener saken.

Som jeg var inne på, får vi mange tilbakemeldinger om at det er utfordringer. Det er utfordringer med amming, og det er utfordringer for selvstendig næringsdrivende og andre typer grupper. Selv om vi har en raus og fleksibel ordning i dag, mener Høyre at det er behov for at vi evaluerer ordningen vi har, ser hvilke konsekvenser den har for familiene, og ser om det er behov for å gjøre justeringer.

Jeg er glad for at statsråden sier at hun er villig til å gjøre det, men jeg mener nok at vi trenger en bredere evaluering enn det statsråden legger opp til. Det fremmer Høyre et forslag om, så jeg vil med dette ta opp forslaget som er fremmet av Høyre. Og så vil jeg gjerne melde fra om at vi subsidiært vil stemme for Fremskrittspartiets forslag nr. 3 – hvis jeg har forstått det riktig – som også handler om en evaluering av ordningen.

Presidenten: Da har representant Turid Kristensen tatt opp de forslagene hun refererte til.

Margrethe Haarr (Sp) []: I dag skal vi debattere to representantforslag om foreldrepermisjon, men det blir ikke bare en debatt om det. Dette blir en debatt om likestilling, samfunnets forventninger, arbeidslivets struktur, trygghetsbehov for familier som venter eller nylig har fått et barn, og ikke minst barnets behov for å bli kjent med begge sine foreldre.

Verden har beveget seg framover. Familier har fått større valgfrihet. Kvinner har fått bedre rettigheter, og menn har heldigvis fått en mer inkluderende rolle i oppdragelsen av barn. Norge har en av verdens beste foreldrepermisjonsordninger; vi har lagt til rette for en lang og lønnet foreldrepermisjon der begge foreldrene har rett til å ta ut permisjon. Det er også lagt til rette for at man kan fortsette å jobbe etter at man har fått barn. Ser man til andre land, er det ikke en selvfølge.

Som politikere er det mye vi kan vedta og bestemme og dermed være med på å styre utviklingen av, noe vi har gjort i foreldrepermisjonssaken fordi vi mener at det er viktig å gi begge foreldrene mulighet til tid sammen med sitt barn. Vi har lagt til rette for at foreldrene skal dele ansvaret for barnet. Å oppdra et barn er ikke et soloansvar som tillegges bare mor eller bare far. Det tillegges og forventes av dem begge. Begge har ansvar for å bidra til at barnet får gode og trygge verdier med seg, at barnet vokser opp i gode og trygge rammer. Derfor bør barnet være sammen med og få lov til å tilbringe tid med begge sine foreldre – også tidlig i livet, slik at det sikres en god tilknytning til begge.

Foreldre har med dagens ordning mulighet til å velge selv ut fra hva som passer deres behov best. Det er derfor ikke snakk om å presse verken den ene eller andre forelderen til å ta permisjon, men å legge til rette for at begge foreldrene har en rett til det. Det tar tid å endre normer og holdninger, og fortsatt vil det være behov for ordninger som sikrer at begge foreldrene får tatt sin del av permisjonen. Jeg skal ikke si at Norge har den perfekte permisjonsordningen. Det finnes fortsatt justeringer eller forbedringer som bør vurderes. Mange kvinner har ikke mulighet til å ta ut ammefri. Det er også flere som tar ut ulønnet permisjon. Dette er områder som må undersøkes nærmere, og som vi må følge utviklingen på. Jeg er glad for at statsråd Toppe har sagt at hun skal gjøre det. En annen problemstilling som det bør sees nærmere på, er at selvstendig næringsdrivende har gitt uttrykk for at de ikke har mulighet til å ta ut foreldrepermisjon.

Det er mange forhold staten ikke kan styre eller regulere, det være seg ammetrøbbel, restitusjon av kvinnekroppen etter fødsel eller hvorvidt man vil ta ut pappapermisjon for å være med sitt barn. Men mye rundt tiden etter fødsel handler om tilrettelegging, og det kan vi politikere styre. Vi kan legge til rette for at arbeidsgivere sørger for ammefri og permisjonsfri, og vi kan legge til rette for like permisjonsmuligheter for begge foreldrene. Hadde vi gått inn for representantforslagene, hadde vi svekket den muligheten, og det ønsker ikke Senterpartiet.

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Silje Hjemdal (FrP) []: Selvfølgelig er dette en likestillingssak, det var derfor jeg og Fremskrittspartiet fremmet den på selveste kvinnedagen, for dette handler om at det er kvinner som føder barn, ikke staten. Det er familiene som skal oppdra dette barnet, ikke staten. Her ser vi kanskje en stor forskjell i hvordan partiene innretter seg ideologisk. Man hører også om at dette kuttet liksom er å ta noe fra far. Men i min og Fremskrittspartiets verden handler dette om å gi noe til familiene.

Hvorfor skal egentlig staten og politikerne på dette huset i det hele tatt sitte og detaljregulere hvordan familiene skal regulere sin hverdag? Det er for meg et grunnleggende spørsmål som jeg mener vi bør ha mer ideologisk debatt om også i tiden som kommer. Men akkurat i dag vil jeg takke alle de tusenvis av mennesker som står på når det gjelder denne saken. Det er selvfølgelig ulike meninger og litt ulike tilnærminger, som vi også så i høringen, men f.eks. «Permisjonsopprøret» på Facebook, som har over 33 000 medlemmer, viser at dette er viktig for mange.

Omtrent på samme tid som vi fremmet dette forslaget, fikk vi tall fra en undersøkelse som viser at nesten halvparten av alle norske mødre nå tar ut ulønnet permisjon. Det mener jeg er noe vi er nødt til å ta tak i. Derfor synes jeg det var en veldig passiv likestillingsminister som svarte for dette i Stortinget, da vi utfordret henne på det i nettopp likestillingsdebatten. Jeg håper at statsråden som har ansvaret for denne saken, i dag tør å være mye mer tydelig på hva man tenker å gjøre med denne samfunnsutfordringen, for det er nettopp kvinner som rammes hardest og mister flest rettigheter. Jeg synes det er veldig alvorlig at staten skal frata kvinner muligheten til å sørge for sikkerhet og et godt liv for seg selv og barna sine.

Den samme dagen fremmet vi også noe vi mener er et likestillingsforslag. Det var løpende opptak til barnehageplasser, som jeg mener henger sammen med dette. Det var det dessverre bare Venstre som støttet, men det viser at denne debatten krever mange og ulike løsninger.

Jeg tar opp forslagene fra Fremskrittspartiet.

Presidenten: Då har representanten Silje Hjemdal teke opp dei forslaga ho refererte til.

Kathy Lie (SV) []: Foreldrepermisjon er et viktig og nødvendig velferdstiltak for familier, for foreldre og for barna. Da jeg fikk mitt første barn, hadde far bare anledning til å være hjemme to uker i forbindelse med fødselen. Men da jeg fikk mitt andre barn, hadde fedrekvoten kommet, og far fikk fire uker hjemme med barnet vårt etter at jeg begynte å jobbe. Det var starten på en utvikling hvor alle pappaer ble gitt en større mulighet til å ta del i sine små barns liv, og hvor kvinner lettere kunne begynne å jobbe igjen.

Norge har en god foreldrepermisjonsordning, og fellesperioden av permisjonen kan fordeles fritt mellom foreldrene. Likevel ser vi at i de aller fleste tilfeller er det mor som tar ut fellesperioden. Vi så også at da Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen i 2014 reduserte fedrenes kvote fra fjorten til ti uker, førte det til at fedre tok mindre permisjon. Noen mener det er feilslått å snakke om likestilling i denne sammenhengen, og at det eneste som teller, er barnets beste. Men jeg er helt overbevist om at det også er til barnets beste å få tidlig tilknytning til begge foreldre.

Det er en kjensgjerning at fedre har møtt større motstand hos sine arbeidsgivere når de ønsker å ta ut mer foreldrepermisjon. Det er fortsatt en selvfølge på mange mannsdominerte arbeidsplasser at det er kvinnene som er hjemme med barna. Det er også noen menn som mener at deres arbeid er så viktig at de umulig kan være borte så lenge, men de aller fleste er enige om at det var en fin og viktig tid for dem og barna.

Noen høringsinstanser har løftet fram i debatten hvor viktig det er at barnet blir ammet så lenge som mulig, og at tredelingen forkludrer dette. Ja, noen har til og med løftet fram at barn som ammes lenge, får høyere IQ. Det er både spekulativt og en kilde til å gi mødre som skal ut i arbeid, dårlig samvittighet.

Det er i dag nedfelt i arbeidsmiljøloven rett til ammefri i arbeidstiden. Det rapporteres imidlertid om at på noen arbeidsplasser, særlig i kvinnedominerte turnusyrker, er det vanskelig å gjennomføre på grunn av lav bemanning. Det framkommer i en Nav-rapport at flere kvinner og menn tar ut ulønnet permisjon, og det er flere årsaker til det. Amming er én årsak, mangel på barnehageplass en annen.

Disse strukturelle utfordringene løses ikke ved å frata far og barn viktig tid sammen. Istedenfor å reversere et viktig grep både for far og for barn, og ikke minst for mor – ja, istedenfor å reversere et viktig likestillingsarbeid – må vi ta tak i de strukturene i samfunnet som gjør hverdagen komplisert for småbarnsfamiliene. Blant annet kan vi innføre flere barnehageopptak i løpet av året. Vi kan følge opp arbeidsgivere som har problemer med å innfri arbeidsmiljølovens rett til ammefri, og vi kan jobbe mot å innføre sekstimersdagen. Vi kan også gjøre endringer slik at det ikke lønner seg å ta kortere permisjon pluss ulønnet istedenfor lengre permisjon med 80 pst., slik det gjør i dag.

Tredelingen av foreldrepermisjonen er et viktig likestillingspolitisk grep, men det er også et viktig tiltak for god, tidlig tilknytning mellom barna og deres fedre.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) []: Så står vi altså her igjen. Vi diskuterer en ordning som først og fremst er ment å være til barnets beste. Utgangspunktet for debatten er, som vanlig, en oppstilt kamp mellom mors og fars rettigheter. Det er en debatt som setter som et uuttalt premiss at mest mulig tid med mor er det beste for barnet, en debatt som undergraver det faktum at fars tilknytning til barnet også er svært viktig, og som ikke tar høyde for at det gang på gang har vist seg at fedre tar ut mindre permisjon så fort den såkalte pappakvoten reduseres, noe som resulterer i at barnets rettigheter kommer i bakgrunnen. For barn nyter godt av sterk tilknytning til både mor og far.

Enn så lenge er det ikke slik at mor og far ses på som likeverdige omsorgspersoner for sine barn. Mødre og fedre møtes med forskjellige forventninger når det kommer et nytt liv til verden – i familien, på arbeidsplassen, i adopsjonsbyråer og i samfunnet for øvrig. Det råder fortsatt en oppfatning om at det er mor som er primærforsørger, og at far kommer i andre rekke. Mor møtes med forventninger om at hun skal ta ut mesteparten av permisjonen. Det får konsekvenser for hennes tilknytning til arbeidslivet. Far møtes med forventninger om at han ikke skal ta ut mer enn minimumspermisjonen. Det får konsekvenser for hans tilknytning til barnet.

Det snakkes så varmt om valgfrihet for familiene i de to foreliggende representantforslagene. Men da ser jeg meg nødt til å stille spørsmålet: Hva slags valgfrihet er det egentlig vi oppnår ved å redusere permisjonsukene som i dag er øremerket til far eller medmor? Vi oppnår ikke økt valgfrihet for de fedrene som gjerne skulle ha hatt en lovhjemmel å vise til når de møter forventninger fra arbeidsgiver om at de ikke skal ta ut mer enn sine tildelte uker. Vi oppnår ikke økt valgfrihet for de kvinnene som ønsker å gå tidligere tilbake igjen på jobb fordi hun ikke bare er glad i barnet sitt, men også er glad i jobben sin. Og vi oppnår ikke økt valgfrihet for de foreldrene som ønsker et så likestilt samliv som mulig, eller for de familiene som ønsker at barnet knytter seg til både far og mor på et så tidlig tidspunkt som mulig. For dem innskrenker vi den reelle valgfriheten.

Jeg skulle selvfølgelig ønske at vi var kommet lenger i samfunnet enn at vi må øremerke uker til far eller medmor for at de skal ta permisjon – at dette gikk av seg selv, at vi ikke trengte disse kvotene. Så langt har vi dessverre ikke kommet.

Forslagene tar også i bekymringsverdig liten grad inn over seg at det å ta ulønnet permisjon for mange handler om økonomi og om samspillet med andre rettigheter. Noen ser seg nødt til å ta ulønnet permisjon fordi de ikke får barnehageplass, og da er det ofte kvinnene som tar ulønnet permisjon, fordi de ofte tjener mindre enn menn. For de familiene styres ikke valget av et ønske om at mor skal være lenger hjemme med barnet – det er et realøkonomisk valg.

Venstre har fremmet et forslag om et mer fleksibelt barnehagetilbud som tilpasses familienes faktiske behov. Det vi burde se på, er de som har ufrivillig ulønnet permisjon, og det er det vi må komme til livs.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) []: Saksordføreren sa i sin innledning at likestillingen går i revers hvis vi vedtar dette. Det sier alt om hva Arbeiderpartiet mener om likestilling, at kvinner og menn ikke er i stand til å snakke sammen i familiene. Eller som Senterpartiets representant sa: Verden har gått framover. Jeg vil si til representanten: Verden har ikke gått så langt framover at det ikke fortsatt er sånn at det er kvinner som føder barn.

Det er også sånn at rundt 50 pst. av alle kvinner som er i permisjon, tar ut ulønnet permisjon fordi denne tredelingen er for rigid. Det at det er kvinnene som fortsatt føder barn, er en realitet. Det kan vi ikke vedta oss vekk fra. Hver fødsel er forskjellig. Hver barseltid er forskjellig. Hver kvinne som har båret en unge i ni måneder og skal restituere seg igjen etterpå, har ulik tid. Familiene ønsker permisjonen, men de ønsker ikke at den skal være så rigid.

Det er derfor så mange sier fra. De ønsker mer fleksibilitet, nettopp fordi det er så ulikt. Og derfor er det alle har engasjert seg så mye som de har, for de får det ikke til å gå i hop hjemme. Det handler ikke om at Kristelig Folkeparti vil ha mor hjem. Det handler om at vi ønsker at de skal ha større mulighet til å velge selv.

Derfor foreslår Kristelig Folkeparti å avvikle denne rigide tredelingen av foreldrepermisjonen og gå tilbake til den ordningen som var, med ti uker til hver av foreldrene. Så ønsker Kristelig Folkeparti å innføre en mulighet for å overføre permisjon til den andre, enten det er fra mor til far eller fra far til mor, når de ikke selv kan ta ut permisjonstiden de får etterpå. Vi ønsker å utvide den totale lengden på stønadsperioden for foreldrepenger ved fødsel med fire uker for dem som tar ut 100 pst. dekningsgrad, og med fem uker for dem som tar ut 80 pst. dekningsgrad.

For Kristelig Folkeparti handler dette om å gi frihet. Vi anerkjenner selvfølgelig at far er viktig. Vi anerkjenner at mor er viktig. Men vi anerkjenner også at familiene er så ulike, og vi ønsker å gi den friheten til familiene, sånn at de faktisk kan velge. Derfor tar jeg opp de forslagene vi har levert som tilleggsforslag siden vi ikke er i komiteen. Jeg vil også gjøre oppmerksom på at vi ønsker å støtte forslagene nr. 1 og 3 subsidiært.

Presidenten: Representanten Olaug Vervik Bollestad har teke opp dei forslaga ho refererte til.

Statsråd Kjersti Toppe []: I Hurdalsplattforma står det at regjeringa vil styrkja dei universelle velferdstilboda til barn og unge for å sikra fridom for alle slags familiar og redusera forskjellar i samfunnet. Ordningane skal bidra til at familiar får dagen til å gå opp, og til at alle skal kunna kombinera arbeid og familieliv. Foreldrepermisjonen skal vera raus og sikra at begge foreldra har eit sjølvstendig krav på sin del av permisjonen saman med barnet.

I Noreg har vi ei godt utbygd foreldrepengeordning. Ordninga sikrar inntekt for foreldre i permisjon i det første leveåret til barnet. Formålet med ordninga er å leggja til rette for at alle spedbarn kan få god omsorg av foreldra sine. I snart 30 år har delar av foreldrepengeperioden vore øyremerkte for far. Det er for å leggja til rette for at både mødrer og fedrar kan kombinera omsorg for barn med yrkesaktivitet.

Sidan 2013 har vi hatt mødrekvote og fedrekvote og ein felles del som foreldra sjølve bestemmer fordelinga av, og frå 2019 vart altså denne delt i tre like store delar også for dei som tar ut foreldrepengar med 80 pst. dekning. Det vi veit, er at fedrar stort sett tar ut foreldrepengar i like mange veker som det fedrekvota er, og at det er mødrer som nyttar fellesdelen.

Den siste undersøkinga frå Nav, som òg er omtalt i merknader og slikt, viser at det har vore ein stor auke i bruk av ulønt permisjon, særleg blant nettopp mødrer i typiske kvinneyrke. Det kan vera mange grunnar til denne utviklinga, bl.a. at det løner seg i dag å ta ut 100 pst. dekning. Men i ein likestillingskontekst er bruk av ulønt permisjon noko som trekkjer i motsett retning av det både fedrekvote og tredeling gjer. Difor er eg einig i at det er veldig viktig å følgja utviklinga i bruk av foreldrepengar og korleis ordninga verkar. Det gjer departementet gjennom statistikk og rapportar frå fagfolk, og slik får vi òg eit betre grunnlag for å vurdera behov for justeringar i ordninga.

Det må likevel ikkje vera tvil om, slik det står i Hurdalsplattforma, at regjeringa vil vidareføra ein tredelt foreldrepermisjon og sikra mor moglegheit til å amma i tråd med helsefaglege råd. Eg arbeider no med ei oppfølging av desse punkta, som òg handlar om å behalda dagens fedrekvote og å styrkja fedrane sine rettar. Det har òg skjedd ei utviding av fedrar sin rett frå august i år, og det tenkjer eg var viktig for dei som det gjeld.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Turid Kristensen (H) []: Statsråden uttalte i Aftenposten i en sak om dette, hvor man skrev om at Høyre ønsker en evaluering og eventuelt justering av foreldrepermisjonsordningen, at en evaluering var noe statsråden mente man iallfall burde kunne se på. Som jeg sa tidligere, er jeg glad for at statsråden i svarbrevet peker på at hun vil gjennomgå visse sider ved ordningen, men jeg er litt urolig for hvor omfattende den evalueringen vil bli, for statsråden har vist til Hurdalsplattformen, som er likelydende med det Arbeiderpartiet har i sitt program, og Senterpartiet har også sagt at de vil støtte tredelingen. Samtidig sier Arbeiderpartiet i sitt program at de opplever at permisjonsordningen ikke fullt ut tar hensyn til alles livssituasjon, og at de vil videreutvikle denne.

Så mitt spørsmål til statsråden er: Vil statsråden sørge for at det er flere sider enn dette med ulønnet permisjon og amming som vil bli en del av denne evalueringen? Og kan statsråden si noe om tidsplanen for når vi kan forvente noe her?

Statsråd Kjersti Toppe []: Det er viktige punkt i Hurdalsplattforma. Rammene er slått fast, men vi peikar bl.a. på dette med amming og det at nokre kvinner mister permisjonstid dersom ein føder før termin, og det òg ønskjer vi å sjå på. Det som representanten tok opp, at det kan vera ein del kvinner som på grunn av yrket sitt har vanskar med å få dette med amming til å gå opp, er slike ting vi vurderer. Ulønt permisjon har auka, og det som er interessant, er å få vita meir om grunnane til det, og kva vi kan gjera for å leggja betre til rette. Komiteen skriv òg i innstillinga om korleis arbeidslivet kan leggja betre til rette, og ammefri og retten til det er òg noko eg skal gå meir inn i.

Turid Kristensen (H) []: Jeg er glad for at de tingene vil bli tatt opp i en evaluering, men som jeg sa, er jeg litt bekymret for at det er andre viktige momenter som ikke blir tatt opp. Nå sier jo også Arbeiderpartiet i sitt program – og statsråden har tilkjennegitt at hun ønsker en evaluering – at de mener at man må utvikle ordningen, fordi man anerkjenner at den ikke treffer alle. Det handler om mer enn amming, det handler om mer enn at man tar ut ulønnet permisjon. Nå er ikke jeg imot det per se, men det er bekymringsfullt at det er flere kvinner enn menn som gjør det. Det har konsekvenser, men det handler også om mennesker som jobber i turnus, og det handler om selvstendig næringsdrivende.

Statsråden skriver også i sitt brev at når det gjelder eventuell mulighet for overføring, må det vurderes strengt. Det er jeg helt enig med statsråden i, men det bør kanskje også vurderes. Så er det noen muligheter for at statsråden kan gi noen signaler om at hun vil sørge for at denne evalueringen vil omfatte litt mer enn amming og uttak av permisjon, sånn at vi kan få et bedre bilde av de utfordringene som også statsråden og Arbeiderpartiet peker på?

Statsråd Kjersti Toppe []: Absolutt, det er som sagt ein av grunnane til at ein skal sjå på korleis ein kan utvikla dette til å verta ei endå betre og meir treffsikker ordning. Det er jo det som er viktig. Dette med ulønt permisjon er på ein måte eit resultat, og det kan vera at det er ei utvikling som vi uansett ikkje styrer over. Det kan vera eit verdival, det kan vera ei velferdsutvikling. Men det er denne ordninga som vi styrer, som vi må sjå om treffer godt nok, og alt det som representanten har tatt opp, meiner eg er naturleg å sjå på.

Når vi ikkje vil gå inn på ei evaluering i den forstand som det som kjem som forslag her, er det fordi vi er tydelege på i regjeringsplattforma at tredelinga står fast, og at fedrekvoten skal vera slik han er, samtidig som vi viser til at det er ting som vi òg vil vurdera vidare for at ordninga skal verta endå meir treffsikker for alle barnefamiliane.

Silje Hjemdal (FrP) []: Her brukte statsråden det ordet som jeg selv ofte har brukt i denne debatten, nettopp at det er et verdivalg. Det er det denne saken handler om for meg og Fremskrittspartiet. Hvorfor er det sånn at staten vet bedre enn familiene, f.eks. i denne type verdivalg?

Jeg har lest statsråden slik tidligere at hun kanskje var mer på Fremskrittspartiets linje her hva gjaldt tredelingen, men det er jo en helt annen diskusjon når man er kommet inn i regjering. Men jeg hadde et lite håp i dag om at man kunne støtte Fremskrittspartiets forslag om en evaluering av ordningen, der vi nevner nettopp noen av de perspektivene som statsråden nevner. Siden hun da ikke er åpen for vår evaluering eller Høyres evaluering – hvilken evaluering er man da åpen for å gjøre i regjering?

Statsråd Kjersti Toppe []: Først må eg få seia at Framstegspartiets forslag om å ta bort heile fedrekvoten har eg aldri vore for. Eg meiner fedrekvoten er veldig viktig. Den utviklinga som har vore med fedrekvoten, har òg vist det, at den faktisk har ført til at det er lettare for fedrar å ta permisjon. Det har òg hatt ein haldningsskapande effekt, som eg meiner har vore kjempeviktig. Kor stor han skal vera, og tredeling, er på ein måte ein litt annan debatt, men å gå bort frå heile fedrekvoten er eg glad for at det berre er Framstegspartiet som står for.

Når det gjeld ei evaluering, har eg sagt i innlegget mitt og i svaret til komiteen kva vi vil sjå på. Den foreldrepengeundersøkinga som kom, er interessant. Vi jobbar vidare med å følgja opp dei ulike punkta i Hurdalsplattforma som handlar om justeringar, til det beste for barna.

Silje Hjemdal (FrP) []: Jeg føler fremdeles at jeg ikke helt får svar på hvilken evaluering man egentlig vil ha, og når man ønsker denne. Som Fremskrittspartiet skrev i vårt forslag, ønsker vi den snarest mulig. Jeg håper statsråden kan presisere litt hvordan man har tenkt å igangsette dette arbeidet.

Så håper jeg også at statsråden kan betrygge oss om at dette er noe man snarlig vil ta fatt i for å kunne justere ordningene best mulig, men at man også – som statsråden har gjort i en rekke andre tilfeller – rekker ut en hånd mot f.eks. likestillingsministeren, som Fremskrittspartiet også har utfordret en rekke ganger i denne saken. Jeg vet at ministeren i andre sammenhenger er flink til å ha dialog med sine kollegaer, men jeg hadde satt pris på om barneministeren her kunne utdype litt hvordan man ser for seg denne prosessen i det videre.

Statsråd Kjersti Toppe []: Det er sånn at vi allereie har begynt å jobba med oppfølginga av punkta i Hurdalsplattforma når det gjeld foreldrepengeordning og permisjon. Så det arbeidet er i gang. Men vi treng ikkje eit vedtak i Stortinget om ei evaluering, og det er jo ikkje ei evaluering i den forstand, der ein set heile tredelinga i spill. Vi ønsker å få til ei forbetring av dagens ordning, sånn at ho kan verta endå meir tilpassa, og vi har respekt for at ein del foreldre føler at dei er i ein situasjon der dei vanskeleg kan ta del i den ordninga som er med fedrekvote. Så det er sånn som vi vurderer det.

Eg må få koma tilbake til Stortinget med meir konkret oppfølging av det, det kan eg ikkje seia meir om her i dag. Men det er viktig for meg å sjå på ulike forhold, slik som det som har vore viktig for meg heile vegen, nemleg å sjå på korleis ein kan sikra at kvinner kan amma i tråd med helsefaglege tråd.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) []: Jeg lurer på hva statsråden tenker om en kvinne som må ta av sine femten uker tre uker før fødselen. Hvis man går over tiden før man føder, bruker man gjerne to uker til før man føder. Da har man altså brukt fem av de femten ukene før man får barnet. Nå hører jeg statsråden si at hun ønsker å gjøre noe for dem som er født prematurt, det synes jeg er veldig bra, men ser hun at det er en utfordring også for dem som går over termin og da faktisk får bare ti uker, fordi staten har bestemt at de fem ukene er det kvinnene selv som skal betale prisen for?

Statsråd Kjersti Toppe []: Ja, eg er opptatt av dei. Eg fekk ikkje sagt det konkret nok i førre innlegg, men i Hurdalsplattforma vert begge desse tilfella nemnt, altså både dei som føder før termin, og dei som føder etter termin. Vi skal sjå på ordningar for begge desse, sånn at kvinner ikkje taper permisjonstid. For dei som føder prematurt, går det ut på at permisjonen ikkje må starta før termin, og det er ei anna ordning for dei som føder etter termin. Sånn er det ikkje i dag.

Så eg ser det veldig godt, og eg er glad for at vi har det i Hurdalsplattforma. Eg har i alle fall starta ei utgreiing av det. Det er faktisk litt komplisert å finna ut korleis ein skal få det til, men arbeidet er i gang.

Une Bastholm (MDG) []: Jeg er veldig glad for at regjeringen ønsker å se på innretningen for tredeling av foreldrepermisjonen. Jeg tror det kan finnes et flertall i Stortinget for en ordning som er litt mer fleksibelt innrettet, og som gjør at flere i Norge som har rett til denne velferdsordningen, også kan dra nytte av den og bruke den til å være sammen med barnet sitt, og at kanskje tidspunktet hvor fedrekvoten kommer inn, er litt bedre tilpasset barnets utvikling i tilknytning. Det vil jeg berømme statsråden for å ta initiativ til.

Mitt spørsmål er: Når kan vi forvente at en sånn vurdering av ordningen kommer til Stortinget for behandling?

Statsråd Kjersti Toppe []: Til spørsmålet om kva tid det kjem til Stortinget: Dei ulike forholda vi har sagt i Hurdalsplattforma at vi skal sjå på, er det starta ei utgreiing av. Det vil nok ta litt tid. For å seia det slik: Det kjem ikkje til hausten. Så får vi sjå til neste år. Det er rett og slett litt usikkert enno. Det er i alle fall i gang, og vi skal levera på dei punkta vi har i Hurdalsplattforma. Vi får sjå kor raskt vi klarer å koma tilbake igjen, og kor nødvendig det er å koma til Stortinget med det.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Dei talarane som heretter får ordet, har òg ei taletid på inntil 3 minutt.

Sandra Bruflot (H) []: Det at ting skjer på samme tid, betyr ikke nødvendigvis at de har en direkte sammenheng. Flere tar ulønnet permisjon – mange flere tar det nå enn f.eks. i 2013, da fedrekvoten var bare en uke mindre enn den er i dag, og den totale permisjonen til foreldrene var kortere.

Når man tar ut foreldrepermisjon i dag, kan man velge mellom å få 80 pst. kompensasjon i 59 uker eller 100 pst. kompensasjon i 49 uker. I fjor valgte nesten 80 pst. 49 uker med full kompensasjon, og tre av fire foreldre svarte at det gjorde de fordi det lønner seg økonomisk. Det lønner seg mer å velge den løsningen for så å ta ti ukers ulønnet permisjon, enn det gjør å ta 59 uker med 80 pst. Det får vi også beskjed om fra Nav når det søkes – og det vet jeg, for nå venter jeg nummer tre på tre år.

Samtidig som vi her inne diskuterer om det er fars 10-, 12-, 14- eller 15-ukers kvote som gjør at mor tar ulønnet permisjon, har barn født i desember rett på barnehageplass først når de er nesten 20 måneder gamle, i august over halvannet år etter – åtte måneder etter at foreldrepermisjonen er over. Da kan man spørre seg hvilke av de to tingene som gjør at ulønnet permisjon kjøres oppover. Hva gjør et størst innhogg i pensjonsrettighetene dine, og hva går mest ut over likestillingen på hjemmebane?

Lang foreldrepermisjon for fedre er bra for forholdet mellom far og barn. Det vet vi. Det er også bra at pappa er omsorgsperson hjemme, og det er bra at mor går tilbake på jobb. En tredeling bør evalueres, men en økning i ulønnet permisjon har flere og andre forklaringer enn bare fedrekvoten. En evaluering bør skje av konsekvensene det har for familiene, men også for samfunnet, for arbeidslivet og for lønnsforskjellene, som fortsatt skyter fart idet man får barn. Da rykker mennene ifra, mens kvinner taper økonomisk for hvert eneste barn de får.

Det er et ordtak som sier at kirkegården er full av uerstattelige mennesker. Nå er det heldigvis også en del uerstattelige menn i pappapermisjon. Det er bra for familiene at far har en egen kvote, det er bra for arbeidslivet, og det er bra for barna. Det er kjempefint med en evaluering, men det er mer som har noe å si enn kun at far har noen uker som er for ham og barnet.

Hans Inge Myrvold (Sp) []: Denne debatten om foreldrepermisjonsordninga har vore interessant å lytta til. Representantforslaga er fleire, men utgangspunktet for dei begge er å svekkja fars reelle rett til uttak av foreldrepermisjon ved konkret å redusera fars del av permisjonsuttaket. Fleire av forslaga frå mindretalet, inkludert dei lause forslaga som er fremja til saka i dag, går mot ei storstila utholing av jambyrdige rettar som har vorte kjempa på plass over lang tid.

Me bør alle slå fast at far og mor er like viktige for born og deira oppvekstkår. Historisk har ein ført ei linje der mor skal vera mest mogleg heimeverande, og far skal sikra livsopphald gjennom arbeid. Heldigvis har det moderne samfunnet kome vidare, og born og foreldre har no, gjennom ei aktiv tredeling av permisjonsordninga, ein reell rett til å verta kjende med kvarandre og dei behova som ligg til det å vera forelder.

Eg vil gjerne uttrykkja det som ei klok dotter fortalde om far sin: «Den største gaven foreldre kan gi sitt barn, ga min far til oss igjen og igjen – seg selv.» Å svekkja fars reelle moglegheit til å verta kjend med barnet sitt, vil vera eit stort tilbakesteg. Uavhengig av om ein argumenterer med auka valfridom, eller på generelt grunnlag meiner mors rolle er meir uvurderleg, opplever eg heldigvis eit storting som går tydeleg i retning av å hegna om den aktive tredelinga.

Det me burde diskutert, er t.d. korleis ein kunne vidareutvikla og forsterka far si rolle i permisjonstida, både i møte med helsetenesta og ikkje minst i det sosiale perspektivet. Arenaer der fedrar møter fedrar i same situasjon, har stor eigenverdi, og samfunnet skulle i mykje større grad lagt til rette for og vore ein pådrivar for det. Med eit slikt politisk fokus – som Senterpartiet er særleg oppteke av – er eg overtydd om at ein i framtida kan sjå tilbake på debatten i dag som ubetydeleg, og at det som for enkelte vert opplevd som rigide strukturar, er den største sjølvfølgje.

Åse Kristin Ask Bakke (A) []: Ein sentral del av denne debatten er å bruke kunnskapen som allereie ligg føre. På oppdrag frå Solberg-regjeringa blei det i 2017 sett i gang utarbeiding av ein NOU om offentleg støtte til barnefamiliar. Utvalet konkluderte med at det er eit sjølvstendig poeng at permisjon blir delt mest mogeleg likt mellom foreldra, og viste bl.a. til at arbeidsgjevarar dermed vil vurdere arbeidssøkjarar likt. Forventinga om at søkjarar av ulikt kjønn vil ha om lag like langt fråvere, betyr noko i praksis – spesielt på grunn av den kjønnsdelte arbeidsmarknaden vår.

Utgreiinga viste at:

«En del foreldre tar ut ulønnet permisjon i tillegg til perioden med foreldrepenger. Mødre tar i større grad enn fedre ut ulønnet permisjon for å forlenge foreldrepermisjonen, og utsetter på den måten oppstart i arbeidslivet etter en fødsel. En undersøkelse fra 2009 fant at 18 prosent av mødrene og 6 prosent av fedrene tok ut ulønnet permisjon.»

Dette fenomenet er altså velkjent, og det var det òg for førre storting og regjering. Men med bakgrunn i den kunnskapsbaserte gjennomgangen av familiane sin situasjon, tilrådde utvalet tre overordna og prioriterte mål for den vidare utviklinga av støtta til barnefamiliar. Det var: gode oppvekstvilkår, like mogelegheiter for barn og likestilt foreldreskap gjennom yrkesdeltaking og omsorg.

Det har i alle omgangar vore initiativ knytte til foreldrepermisjon, og det har vore debatt og politisk ueinigheit. Likevel har fedrar sine rettar og barna sitt behov for tilknyting til far vunne fram, og ingen har tvilt på at pappakvota har vore avgjerande for pappa sitt faktiske permisjonsuttak.

Det er eit viktig familiepolitisk mål at fedrar skal ta ut sin del av permisjonen, slik òg siste Nav-undersøking stadfesta. Det er altså bra for både barn og far og for draghjelpa, likestillinga og omsorgsarbeidet òg i heimen, slik at begge foreldra kan gå tilbake i arbeid. Og det er heilt uavhengig av om mor eller far tek ut uløna permisjon i etterkant av den betalte.

Vi har gjennom politiske avgjerder, som tidlegare sagt, sørgt for ein god foreldrepermisjon i Noreg. Han er både raus og fleksibel og gjev familiar stor mogelegheit til sjølv å finne ut korleis han skal løysast.

Avslutningsvis vil eg seie at på vegner av framtida sine generasjonar av foreldre og barn er eg stolt av å høyre til den sida av historia som sikrar at vi framleis har ei av dei beste permisjonsordningane i verda, og sikrar både mor og far si tidlege tilknyting til barnet.

Og heilt til slutt er det vel inga overrasking, men likevel greitt å gje beskjed om frå talarstolen, at Arbeidarpartiet og Senterpartiet ikkje støttar Kristeleg Folkepartis forslag, slik det blei framstilt av representanten Bollestad.

Ragnhild Male Hartviksen (A) []: For noen år siden kunne jeg kanskje kjent meg igjen i tanken om at mor trenger hele permisjonen, fordi jeg som mamma var sliten og tenkte at det var for tidlig å gå tilbake i arbeid. Men livet har lært meg at den beste løsningen på å være sliten og for sliten nettopp er at far må være hjemme fra begynnelsen – og ikke bare være hjemme; han må være aktivt til stede, det kommer ikke av seg selv. Den siste tiden har enkelte forhold rundt mors rolle blitt trukket fram i denne debatten: at hun er for sliten, at det er for tidlig å begynne å jobbe med hensyn til å kunne komme seg etter fødsel eller keisersnitt, og mors mulighet til å kunne amme barnet.

La meg prøve å svare på dette hver for seg, først det at mor er sliten: Er man hjemme fordi man er sliten og dermed velger løsninger som på kort og lang sikt medfører at fars rolle i hjemmet blir mindre, velger man løsninger som på sikt gjør at man blir mer sliten – det er en negativ spiral. Tro meg, som dobbelt tvillingmor vet jeg at man blir sliten, utslitt er kanskje et bedre ord. Men det gjelder likevel å klare å velge løsningene som gir mest overskudd på sikt. For overskudd er helt grunnleggende for både reell tilstedeværelse og mulighet for blikkontakt, som igjen er helt avgjørende for den tidlige utviklingen av barnets hjerne og muligheten til trygg tilknytning.

Når det gjelder det å kunne komme seg etter fødselen: Det er faktisk slik i Norge at hvis man av helsemessige årsaker har senvansker etter fødselen, kan man gå til lege både for å få hjelp og for å vurdere om helsen er så dårlig at man må vurdere en eventuell sykemelding fra permisjonen. I sjeldne tilfeller gjør det at far overtar den delen av permisjonen man er sykemeldt fra, og er hjemme samtidig med mor.

Når det gjelder amming, viser de nasjonale rådene til at det anbefales å amme til barnet er seks måneder, for deretter å innføre annen næring. Vi har heldigvis et regelverk som medfører at arbeidsgiver må tilrettelegge for muligheten til å kunne pumpe og amme. Mangler på dette feltet må følges opp der det hører hjemme – hos arbeidsgiver og ikke i permisjonsordningen. Her er Arbeiderpartiet krystallklare fordi vi mener at begge trengs i hjemmet. Selv tror jeg min hverdag ville vært helt annerledes hvis far hadde fått muligheten til å være hjemme en tredjedel av permisjonen, og ikke minst hvis far visste av egen erfaring hvilke krefter det tar å være hjemme og ta seg av en baby eller to. Det handler om erfaring og forståelse fordi man vet, og fordi man fikk sjansen.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: En raus permisjonsordning er viktig for å sikre barnas og familienes beste i en sårbar tid. Både et nyfødt barn, en mor som fysisk og emosjonelt er preget etter fødselen, og en far som har opplevd det største i livet, trenger forutsigbarhet og trygghet. Et viktig element i den forutsigbarheten og tryggheten er en solid fedrekvote, og den bør virkelig ikke de av oss som kjemper for likestilling og menneskerettigheter, kutte i, og med det degradere far som forelder i forhold til mor.

For en av verdens aller rauseste permisjonsordninger er ikke bare et tiltak som sikrer en trygg start på livet til et barn; den er også et virkemiddel for å dreie samfunnet i den retningen man ønsker, noe den jo bør være når vi bruker godt over 20 mrd. kr i året på den.

Når tallene viser at de fleste fedre kun tar ut den til enhver tid gjeldende fedrekvoten, mens de fleste mødre tar resten av permisjonen, vil et kutt i fedrekvoten derfor være en beskjed fra samfunnet om at vi i Norge i 2022 mener det er viktigere at far er i jobb enn at mor jobber, og at mor er viktigere enn far for barnet også i tiden etter sju måneder. En slik beskjed er det motsatte av likestilling.

Ved å bevare dagens fedrekvote, som vi i regjeringspartiene gjør når vi sammen med et stort flertall i denne salen i dag slår fast at vi beholder tredelingen, er forutsetningene for god tilknytning mellom barnet og far gode, noe forskning viser er veldig viktig for barns utvikling.

Samtidig øker sjansene for at begge foreldrene utfører de samme oppgavene i hjemmet. Dette tar familiene med seg videre i barnehage- og skolealder, noe som på sikt bidrar til å øke likestillingen i samfunnet vårt. Om far har såpass som 15 uker hjemme, bli relasjonen med barnet bedre, og det blir f.eks. mye mer naturlig at far er den som er borte med sykt barn, sånn at mor kan prioritere jobb. Det er et viktig mål at kvinner og mødre deltar i arbeidslivet i stor grad. I tillegg er en raus fedrekvote med på å øke aksepten i samfunnet for fars rolle i livet til et spedbarn – og da også i resten av barnets liv, bl.a. etter samlivsbrudd.

Fedre ønsker en større del av permisjonen, men opplever motstand eller skepsis mot å ta ut mer enn kun fedrekvoten hos arbeidsgiver eller på hjemmebane. I den nye Nav-rapporten som er omtalt her i dag, kommer det f.eks. fram at fedrene vil beholde dagens fedrekvote, mens det er mødrene som vil ta fars del. I den undersøkelsen er det for øvrig bare noen enkelte fedre eller mødre som ikke vil ha kvoter i det hele tatt. Fremskrittspartiet fremmer det forslaget her i dag, bare så det er sagt.

Den samme undersøkelsen viser at et foruroligende høyt antall nå tar ulønnet permisjon for å være hjemme med barnet etter endt kvote. Navs vurderinger er at det er noe uklart hva som er årsaken, de peker på en rekke av dem, det er blitt nevnt ting fra talerstolen. Jeg er glad for at regjeringen nå tar tak i den problemstillingen. Det gjør også regjeringen med tanke på hvordan man skal få enklere ammefri, selv om det er vedtatt ved lov. Jeg ser fram til å få de tallene, og det er derfor ingen grunn til en evaluering på nåværende tidspunkt.

Turid Kristensen (H) []: Det er kanskje fort at det blir sånn når temaet er noe som berører noe som er oss så nært alle sammen, familien vår, barna våre osv., men jeg synes det er litt underlig at man lager så veldig skarpe fronter i disse debattene. Jeg synes det blir brukt en del vikarierende argumentasjon, som jeg var inne på i mitt forrige innlegg, om at far nærmest er en fremmed for barnet, og dermed er det uheldig for far å skulle overta permisjonen på det tidspunktet han gjør i dag.

Representanten Ask Bakke sa hun er stolt av regjeringen, som jobber for verdens beste permisjonsordning. Det er ingen partier i denne salen som ikke har jobbet for dette i mange år. Vi er stolte over at vi gjør mye for å ta vare på våre familier og legge til rette for at det faktisk skal være mulig å kombinere et godt familieliv med et godt arbeidsliv. Det gjorde også Solberg-regjeringen i forrige periode. Vi økte barnetrygden, vi økte engangsstøtten, vi økte mulighetene for permisjon til dem som fikk flere barn. Nå under denne perioden som begge regjeringene har vært involvert i, har vi også styrket fars rettigheter til selvstendig uttaksrett uten at mor må være i aktivitet. Dette mener jeg er noe vi faktisk fortsetter med å gjøre.

Det var derfor jeg også var inne på at ja, det å ha rettigheter for fedre er en veldig god ting, men når det er såpass mange tilbakemeldinger som viser til at dette er vanskelig for mange familier, og Arbeiderpartiets program også anerkjenner at det ikke treffer godt nok, da mener jeg at det ikke kan være riktig bare å låse seg til at det er dagens ordning som er gullstandarden. Hvorfor er det dette som er gullstandarden, med en uke mer eller mindre?

Representanten Haarr sier at foreldrene har mulighet til å velge selv, og det er ikke snakk om noe press. Jo, det blir det når man presses inn i en ordning som kanskje ikke passer for familien fordi man jobber turnus, fordi man er selvstendig næringsdrivende. Det vi ber om, er egentlig bare en evaluering hvor man tar for seg dette med konsekvensene av ulønnet permisjon, hvor man tar for seg hvordan man kan sikre reelle rettigheter for at mor kan amme, og da kan det være behov for noen justeringer. Jeg synes det er litt vanskelig at man ikke kan gå inn på det uten at man snakker om at man raserer en god velferdsordning, man ødelegger likestillingen, man svekker fars rettigheter og fars muligheter for tilknytning til barn. Det henger ikke på en uke eller to, hvis det er noen familier som trenger å justere det. Det er også til barns beste.

Så må jeg bare si at jeg hører meg selv snakke om far og mor og fedrekvoter og mødrekvoter osv. Det er bare et bevis på at gammel vane er vond å vende, men det er ingen unnskyldning. I dagens samfunn har vi et mangfold av familier, og Høyre og jeg står derfor også inne i en merknad hvor vi påpeker at begrepene mødrekvote og fedrekvote i folketrygdloven er utdaterte. Disse begrepene anerkjenner ikke og gjenspeiler ikke dagens mangfold av familiesammensetninger, så derfor bør vi endre denne begrepsbruken, og jeg skal gjøre mitt for å skjerpe meg.

Silje Hjemdal (FrP) []: Jeg må si at jeg også reagerer på ordlyden her: «degradere» far. Ja, hva da med alle mødrene som føler seg degradert? Det er faktisk kvinner som – inntil videre, i hvert fall – føder barn, og det er kvinnekroppen som gjennomgår den påkjenningen.

Selvfølgelig er det viktig at far er en del av barns oppvekst – jeg er selv utrolig glad for at jeg har min far, og at han er veldig aktiv ennå – men vi ser også en økning der stadig flere fedre tar ut ulønnet permisjon. Så dette handler ikke bare om stadig flere mødre som tar ut ulønnet permisjon, det handler også om fedrene.

Hvis det er noen som har snakket om fedrenes rettigheter i denne salen, er det nettopp Fremskrittspartiet. Vi har foreslått og fått gjennomslag for uttaksrett for fedre, ikke bare en opptjeningsrett. Vi har tatt kampen om ny barnelov, og vi har tatt kampen mot samværssabotasje, der veldig mange i denne salen faktisk burde gå i seg selv med tanke på hva de stemte når det gjaldt fedres rettigheter. Så at man gjør dette til en hellig gral om kampen mot far, reagerer jeg veldig sterkt på.

Dette handler om at ikke alle passer inn i den samme firkanten. Familier er ulike, kvinnekropper er ulike, menn er ulike, barn er ulike. Derfor er den store ideologiske forskjellen her at Fremskrittspartiet tenker at det er familiene selv som skal få lov til å ta denne avgjørelsen. Jeg tenker at både menn og kvinner, fedre og mødre, er de beste til selv å ta denne diskusjonen om hvordan de har lyst til å ha det i sitt liv. Men her omfavner da selvfølgelig Senterpartiet og Arbeiderpartiet denne firkanten: Staten vet best, staten skal løse din hverdag og dine utfordringer. Det synes jeg er veldig synd. Når man da samtidig står på denne talerstolen og anerkjenner at det er en rekke utfordringer også med dagens løsning – selv om vi alle er enige om at permisjonsordningene i Norge er verdens beste, og vi liker å skryte av det – er det også ting vi er nødt til å ta inn over oss og gjøre noe med.

Jeg synes ikke nødvendigvis vi fikk de store, klare svarene i dag på hvordan en slik evaluering vil være. Det eneste vi vet, er at man verken vil støtte Høyres forslag eller Fremskrittspartiets forslag for å gjøre dette. Vi kommer iallfall til å støtte Høyres forslag subsidiært. Det gjelder også forslagene nr. 4 og 5, fra Kristelig Folkeparti.

Torstein Tvedt Solberg (A) []: Jeg er enormt stolt av at Norge, etter min mening i hvert fall, har verdens beste foreldrepermisjon. Den er raus, den er fleksibel, den gir familiene frihet, og den gir også arbeidsgiverne forutsigbarhet. Jeg gleder meg selv enormt til jeg skal ut i min første pappaperm nå i høst.

Min pappa kunne i helga fortelle at han da han tok pappaperm på 1980-tallet, ble ledd litt av på jobben, og kollegaene hans – han jobbet i en sånn mannsdominert IT-bedrift – gjorde litt narr av ham og syntes han var en sånn myk mann. Men så kom de til julebordet litt utpå året. Da kollegaene var godt nedi glasset, innrømmet de én etter én at de angret seg, og at de gjerne skulle ha tatt pappapermen og hatt et enda nærere bånd til sine barn. Jeg er glad for at det ikke er som på 1980-tallet nå, og at ting har gått framover.

Så er jeg enormt glad for at det er Senterpartiet og Arbeiderpartiet som nå sitter i regjering. For vi sier det så tydelig i Hurdalsplattformen at permisjonsordningen er god, men vi er ikke fornøyd. Vi skal framover; vi skal gjøre ordningene bedre. Vi slår fast at det skal være en tredeling, men vi skal både legge bedre til rette for amming og passe på at en ikke taper permisjon når det kommer an på når på året barnet blir født, og vi skal styrke fedrenes rettigheter. Vi sier at det ikke er en debatt som kun handler om permisjonsordningen. Det handler også om rett til barnehageplass og rettigheter du har i arbeidslivet.

På samme måte som jeg er glad for at det er vi som styrer, er jeg enormt glad for at det ikke er høyresida som styrer. Hadde høyresida vunnet, hadde vi i dag stått her og diskutert en svekkelse av permisjonsordningen, svekkelse av likestillingen og, ikke minst, en svekkelse av fars rettigheter. Når jeg har hørt på denne debatten i dag, er status på høyresida at Venstre er usikre, men vet ikke helt hvor de vil, Kristelig Folkeparti vil svekke fars rettigheter, Fremskrittspartiet vil skrote dem helt, og Høyre vil evaluere litt. Jeg er egentlig spesielt skuffet over Høyre, som nok en gang er på et usikkert spor og usikre på hvor de egentlig vil. De har ombestemt seg gang på gang. De var for å fjerne fedrekvoten. I 2017 ville de beholde fedrekvoten. I 2019 ville de igjen fjerne fedrekvoten. Det valgprogrammet som Høyre nå har gått til valg på, sier at de vil evaluere tredelingen.

Representanten Kristensen ønsker seg ikke en skarp debatt, men det er jo helt i det blå hva Høyre egentlig mener om fedrekvoten. Det er ikke troverdig bare å si at en bare vil ha en evaluering når en ser hva både samarbeidspartiene mener, og at de i Høyre selv er usikre på hva de egentlig mener om fedrepermisjonen. Da blir jeg bekymret. Da tror jeg konsekvensen hadde blitt en svekkelse om de partiene hadde fått flertall. Derfor er jeg veldig glad for at det ikke ble sånn, og at en nå har en Arbeiderparti–Senterparti-regjering som jobber for å styrke ordningen, og som jobber framover for at foreldrepermisjonsordningen skal bli bedre.

Statsråd Kjersti Toppe []: Eg vil ta ordet for å takka for innlegga, og så har eg to korte kommentarar om ting som er vortne tatt opp. Det eine gjeld amming, som nokon kanskje meiner eg er veldig opptatt av. Det er eg – vi må snakka om det også. Det har vorte sagt at råda er at barn skal ammast til dei er seks månadar gamle, men råda er at dei skal fullammast til barnet er seks månadar gamle, og at amming skal skje til barnet er eitt år, gjerne òg meir. Dette er råd frå både Verdas helseorganisasjon, direktoratet, kompetansesenteret osv. Det er det som ligg bak punktet vårt i Hurdalsplattforma om at vi ønskjer å leggja til rette for at kvinner skal kunna amma i tråd med helsefaglege råd. Det er òg ei viktig folkehelsesatsing. Vi har sosiale ulikskapar i kosthald, og det startar faktisk veldig tidleg. Vi skal jobba med korleis vi kan gjera det betre for dei som ønskjer og vil, å kunna følgja desse nasjonale råda.

Det andre eg ønskte å ta opp, er det som har vorte sagt om debatten. Eg vil vera klar på at eg ikkje ønskjer ein debatt der vi set far opp mot mor. Eg tenkjer at utgangspunktet her er at det er ei ordning for familiane, ei kjemperaus og god ordning Noreg har som vi skal vera stolte av, som har utgangspunkt i at alle familiar, uavhengig av bakgrunn, skal få råd til å vera heime og gi omsorg for sitt barn i fyrste leveår.

Vi må ikkje setja det opp med at den eine er ein betre omsorgsperson enn den andre. Begge foreldre er viktige omsorgspersonar for sitt barn. Vi er forskjellige – ja, kvinner føder barn og ammar, men ein er uansett like viktig, og barnet treng både mor og far eller andre omsorgspersonar. Eg ønskjer at vi skal ha ei foreldrepengeordning som legg nettopp dette til grunn, og som er ei ordning som gjer at alle familiar kan vera godt tilfredse og føla at det er ei ordning som treff dei. Derfor ser vi òg på justeringar, sjølv om både tredeling og fedrekvota no ligg fast.

Presidenten: Representanten Turid Kristensen har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Turid Kristensen (H) []: Egentlig burde jeg ha trukket meg, for jeg satte veldig pris på statsrådens siste innlegg, hvor hun presiserer at dette ikke handler om å sette far opp mot mor, det handler om å sørge for at vi har en ordning som treffer familiene godt, sånn at alle familier har muligheten til å gi sitt barn og sin familie den beste starten.

Grunnen til at jeg ba om ordet i utgangspunktet, var at jeg påpekte i et av mine innlegg at jeg synes det er så utrolig dumt at vi lager så skarpe fronter når det egentlig ikke er behov for det, og at vi bruker vikarierende argumenter, som at man vil ødelegge for far og svekke fars rettigheter. Men jeg glemte én ting, for det har ikke vært oppe i debatten før representanten Tvedt Solberg kom, og det er det å tillegge andre partier andre meninger enn de egentlig har.

Høyre vet veldig godt hva vi vil. Vi vil ha en foreldrepermisjonsordning som treffer alle foreldre så godt som den kan. Nå innførte vi tredelingen, men vi får så mange tilbakemeldinger om at den ikke treffer alle godt nok, og derfor er vi villig til å se på en evaluering og om det er muligheter for justering. Det er ikke å ikke vite hva vi vil.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 6.

Votering, se voteringskapittel