Stortinget - Møte torsdag den 9. juni 2022

Dato: 09.06.2022
President: Masud Gharahkhani
Dokumenter: (Innst. 359 S (2021–2022), jf. Dokument 8:233 S (2021–2022))

Søk

Innhold

Sak nr. 7 [17:55:40]

Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Bård Hoksrud, Sylvi Listhaug, Morten Wold og Hans Andreas Limi om å gi raskere tilgang til medisiner for norske pasienter (Innst. 359 S (2021–2022), jf. Dokument 8:233 S (2021–2022))

Talere

Presidenten: Etter ynske frå helse- og omsorgskomiteen vil presidenten ordna debatten slik: 3 minutt til kvar partigruppe og 3 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil det – innanfor den fordelte taletida – verta gjeve anledning til sju replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får òg ei taletid på inntil 3 minutt.

Truls Vasvik (A) [] (ordfører for saken): Denne saken er et representantforslag om å gi raskere tilgang til medisiner for norske pasienter. Jeg vil begynne med å takke komiteen for godt samarbeid i denne veldig viktige saken. Statsråden har gitt sine vurderinger, og det er avholdt skriftlig høring, som totalt førte til 22 innspill. Komiteens tilråding er ikke enstemmig, og jeg forutsetter at de ulike partiene redegjør for sine respektive syn og forslag under debatten.

Arbeiderpartiet og Senterpartiet er enig i at saksbehandlingstiden må ned, og at tilliten til systemet med Beslutningsforum må opp. Derfor er vi glade for at regjeringen allerede har tatt grep, ved at statsråden har gitt oppdrag til helseforetakene og Statens legemiddelverk om at saksbehandlingstiden må ned, og at statsråden har gitt føringer om å gi fagfolk, brukere og pasienter en sterkere stemme inn i avgjørelsene. Dette er så presserende for Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen at det var noe av det aller første statsråden gjorde.

Så er det en kjensgjerning at vurderingene som er gjort i Beslutningsforum, baserer seg på tre ulike kriterier som er besluttet i denne sal, kriterier som baserer seg på tre spørsmål: Hvor alvorlig er sykdommen? Hvor godt virker medisinen? Hvor mye koster medisinen? Det skal vurderes og veies samlet, med én hensikt, nemlig at flest mulig folk i Norge skal få best mulig behandling. Det handler i bunn og grunn om god bruk av helsekronene våre. Men for at dette systemet skal oppleves å fungere rettferdig, er det avhengig av åpenhet og gjennomsiktighet.

Der enkelte prøver å legge all skyld og alt ansvar på det offentlige helsevesenet og staten, er det en legemiddelindustri som også må være seg sitt ansvar bevisst. Vi snakker her om noen av verdens mest innbringende selskaper. Det er helt legitimt å tjene penger, men store kostnader krever enda større grad av åpne og demokratiske systemer som også utreder grundig om de ulike legemidlene fungerer etter intensjonen og over tid. Det skylder vi dem som får håp ved at de får tilgang til livsnødvendige medisiner, men også dem som blir nedprioritert fordi noen andre får tilgang til veldig dyre legemidler.

Det er et avgjørende prinsipp i vår felles helsetjeneste at alle skal få tilgang på godkjente medisiner. Internasjonale undersøkelser viser at 98 pst. av pasientene i Norge får tilgang på medisiner når de er godkjent, mens for Danmark er det samme tallet rett over 50 pst. Vi vil ikke ha et system der adressen din avgjør om du får behandling. Det er spesielt at etter en evaluering i Danmark i 2020 har de sett til Norge for å utvikle sin nye modell.

Mange av de problemstillingene som representantforslaget tar opp, er viktige. Derfor har regjeringen allerede startet arbeidet. Men det er viktig for Stortinget å bli informert om hvordan arbeidet går. Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og Rødt har derfor lagt inn et forslag om at det redegjøres for dette arbeidet i sammenheng med statsbudsjettet for 2023.

Til slutt: Evalueringsrapporten fra Proba etterlyste særlig praktiseringen av den såkalte unntaksordningen. Det er viktig for de nevnte fire partiene at regjeringen gjennomgår praktiseringen av denne ordningen, og vi ber om dette i den varslede prioriteringsmeldingen.

Med det tar jeg opp de forslagene Arbeiderpartiet er en del av.

Presidenten: Representanten Truls Vasvik har teke opp dei forslaga han refererte til.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [] (komiteens leder): Jeg har lyst til å starte med å takke Fremskrittspartiet for å fremme et viktig representantforslag. Det er ingen tvil om at det er viktig å fortsette det arbeidet vi har startet med å sikre lik og rask tilgang til nye medisiner for norske pasienter.

Så er det enkelte av Fremskrittspartiets forslag vi ikke stemmer for. Det første er Fremskrittspartiets ønske om at man skal ha et helt nytt system, at man skal lage en ny modell etter den danske modellen. Vi mener det er viktig å sikre rask tilgang til medisiner ved at regjeringen følger opp de tiltakene som evalueringen av Nye metoder viste at måtte forbedres. Evalueringen viste også at det er bred støtte til Nye metoder, og derfor er det aller beste vi kan gjøre for norske pasienter, å be regjeringen raskt følge opp disse forslagene.

Så er det jo interessant, og ganske fascinerende, at regjeringspartiene i dag fremmer et løst forslag i saken vi behandler – et forslag som er nesten helt identisk med forslaget Høyre fremmet i Innst. 206 S, som komiteen avga 22. mars i år. Egentlig skal ikke like forslag behandles to ganger i en sesjon, men jeg forstår at Senterpartiet og Arbeiderpartiet har fått med seg SV og Rødt på forslaget, og da blir det flertall uansett – og det er bra, for det er gode forslag. April og mai har tydeligvis gjort stortingspolitikerne fra regjeringspartiene godt. Og i Høyre er vi glade for å ha inspirert dem til å være tydelig på at regjeringen må komme raskt tilbake for å redegjøre for oppfølgingen av evalueringen, at regjeringen skal sikre tillit til systemet, og at det skal lyttes til brukere og fagfolk – strålende, akkurat det vi i Høyre fremmet forslag om for et par måneder siden. Derfor støtter vi da også forslag nr. 12, som det skal voteres over i morgen.

Videre er det også viktig å huske at vi har en viktig unntaksordning i Norge. Det er ikke nødvendig, slik jeg oppfatter at regjeringspartiene foreslår i sitt løse forslag, at man skal vente med å gjennomgå dette til prioriteringsmeldingen foreligger. Det må skje før. Derfor stemmer også Høyre for det forslaget som Fremskrittspartiet har fremmet når det gjelder unntaksordningen.

Det er også viktig at vi kvalitetssikrer ordningen for metodevurderinger. Der er også Høyre med på Fremskrittspartiets forslag – og det er faktisk sånn at det er jeg som tar opp de forslagene Høyre er en del av sammen med andre partier.

Presidenten: Då har representanten Tone Wilhelmsen Trøen teke opp dei forslaga ho refererte til.

Hans Inge Myrvold (Sp) []: Saksordføraren har på ein god måte gjort greie for både sakas kjerne, innhald og omfang. Derimot har forslagsstillarane og Framstegspartiet fremja eit representantforslag som ein verkeleg bør stilla mange spørsmål ved. Til bakgrunn for forslaget vert det utøvd ein dobbeltmoral og ikkje minst ei politisk linje som ikkje kan stå igjen her i dag utan kommentarar.

Blant anna peikar forslagsstillarane på at det er uheldig at Beslutningsforum har den organiseringa det har i dag. Dei framhevar at ein i langt større grad bør lytta til pasientgrupper og fagfolk, og at dei bør vera med og ta avgjersler som omhandlar innføring av nye medisinar. Samstundes sørgde nettopp Framstegspartiet – for veldig kort tid sidan, i desember 2019 – for ei sikring av dagens organisering av Beslutningsforum, gjennom lovvedtak i denne salen.

I samband med handsaming av Prop. 55 L for 2018–2019 tok ikkje Framstegspartiet ordet i debatten i det heile. Ein må difor lena seg til dei skriftlege merknadene frå handsaminga den gongen. Der skriv Høgre, Framstegspartiet, Venstre og Kristeleg Folkeparti fylgjande:

«Flertallet mener at de utfordringene og mulighetene som den medisinske utviklingen medfører, må løses innenfor rammene av systemet for nye metoder.»

Eg er usikker på kva som er den faktiske politikken og målsetjinga til Framstegspartiet, når dei i stor grad skjuler seg bak viktige avgjersler i denne salen frå tidlegare, mens dei i dag uttrykkjer ei heilt anna politisk linje. Senterpartiet var imot den endelege organiseringa av Nye metodar gjennom lov som Framstegspartiet og den dåverande regjeringa sikra i 2019. Frå vår side var den no kjende evalueringa, omtala som Proba-rapporten, eit avgjerande arbeid som måtte på plass før Stortinget kunne ta stilling til organiseringa på ein kvalitetssikra og god måte. For vår del handlar det om den totale organiseringa, mynde og tillit. Det gjer det den dag i dag. Difor kjem regjeringa til å koma med nye forslag til organisering basert på ei heilskapleg tilnærming.

Eg stilte i innleiinga spørsmål om den faktiske politikken som ligg bak dette representantforslaget. Ein vert i dag kjend med at Framstegspartiet i eit forslag vil sikra at prislappen på medisinar skal haldast hemmeleg. Dette vil aldri tena ein situasjon med behov for auka tillit og transparens for ei samla prioritering. Det vil berre gje den sterke parten, legemiddelindustrien, endå betre forhandlingskort.

Det er ikkje grunnlag for å vedta representantforslaget slik det vert presentert i dag. Eg er glad Arbeidarpartiet, Senterpartiet og SV set både tydelege krav og mål i det vidare arbeidet rundt prioritering i helsetenesta.

Bård Hoksrud (FrP) []: Det var morsomt å høre på foregående taler, og Senterpartiet bør i hvert fall se seg selv i speilet, for å si det forsiktig, men jeg kommer ikke til å kommentere det noe mer.

Dette handler faktisk om Kaja og Thea, som i forrige måned fikk nei i Beslutningsforum for nye metoder til å få medisinen de trenger for å få et bedre liv. Det handler om Christian Lawley og Ellen Winther, som i lang, lang tid kjempet for å få medisinen de trenger for å leve et liv som er likt alle andres – å puste føltes omtrent som å måtte puste gjennom et sugerør. Det handler om Cathrine Nordstrand, som vi hadde på besøk på onsdag, som har ALS, og som opplever ikke å få ta i bruk nye medisiner fordi man er usikker på bivirkninger. Som Cathrine sa: Det er ikke bivirkninger som er mitt største problem. Mitt største problem er at jeg har ALS og vet hvor det går hvis jeg ikke får prøve nye medisiner. Og hvis det er sånn at de ikke virker, eller det er bivirkninger, ja, da slutter jeg å bruke dem.

Det er mennesker det handler om i denne saken. Det handler om vilje til faktisk å gjøre noe, og jeg synes det er trist at vi i verdens rikeste land kan sitte og se på folk og små barn som ikke får behandlingen de trenger, mens folk i andre land har tilgang til disse medisinene og til de nyeste medisinene.

Så hører jeg argumentasjonen om at problemet er at vi ser til den danske modellen. Ja, hva er det vi ønsker å ta med tilbake fra den danske modellen? Jo, vi ønsker å ha inn fagfolkene, de som jobber med dette, og vi ønsker å ha inn pårørendeorganisasjonene – for at vi skal få en bredere sammensetning, og ikke fire direktører fra de regionale helseforetakene, som er avhengige av å tenke på budsjetter og regnskap for å få det til å gå opp. Det er det det handler om. Jeg skjønner at flertallet her ønsker å late som at dette er noe helt annet. Det er ikke det. Det handler om at vi ønsker en modell som vi ser i Danmark.

I 2020 var det sånn at av EMA-godkjente legemidler ble 29 godkjent i Danmark, og det var 12 som ble godkjent i Norge. Det betyr at det er mange pasienter i Norge som ikke får medisinen de trenger for kanskje å leve.

Så når Senterpartiet og foregående taler prater om at dette kan vel liksom ikke gå, og han er litt usikker på hva som er hensikten bak dette, og hvorfor vi gjør det: For Fremskrittspartiet er det kampen vi tør å ta for at mennesker som trenger medisiner, skal få medisiner. De to som sto fram i forrige uke, har opplevd masse negative ting etter at de sto fram og fortalte om sykdommen sin.

Så vil jeg ta opp Fremskrittspartiets forslag i saken og de forslagene vi er med på.

Presidenten: Representanten Bård Hoksrud har teke opp dei forslaga han refererte til.

Marian Hussein (SV) []: Systemet for nye metoder ble lovfestet av Solberg-regjeringen i desember 2019. Jeg er litt usikker på om foregående taler var statsråd eller menig representant den gang, men under den behandlingen hadde Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV en rekke kritiske merknader, bl.a. at systemet ble lovfestet før ordningen var ferdig evaluert. Lovfestingen ble likevel vedtatt, med stemmene til Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. Pasientene og brukerorganisasjonene, som representanten Bård Hoksrud var opptatt av i sitt innlegg, var også kritiske den gang.

I behandlingen av denne saken har mange av oss blitt kontaktet av ulike pasient- og brukerorganisasjoner. Jeg har fått henvendelser fra veldig mange mennesker med ulike diagnoser. Å leve med ulike alvorlige sykdommer og vite at det finnes behandling, men at man ikke kan få den, er en forferdelig situasjon å være i. Samtidig er det sånn at vi skal sørge for at pasienter over hele landet har lik tilgang på mulig behandling. Systemene fra Danmark og Sverige klarer ikke å sikre at pasienter på tvers av helseregioner får likest mulig behandling.

Dagens regjering og SV delte også kritikken i 2019 med mange. Jeg er veldig glad for at vi har fått bevegelse i denne saken siden april. Det er helt klart behov for at vi ser på og følger opp evalueringen, og jeg er veldig glad for at vi får et flertall i denne sal for dette. Det er også et klart behov for mer åpenhet, derfor stemmer vi i dag for de to forslagene om å sikre åpne prosesser og beslutninger.

Jeg skulle ønske representantene fra Fremskrittspartiet kunne være like ærlige om hva de sikret flertall for de årene de var med og styrte landet, og at de også evnet å si: Vet du hva, vi tok feil – noen ganger har man også vært med på dette.

Derfor vil ikke vi i dag støtte de forslagene Fremskrittspartiet er med og fremmer, men vi er veldig glad for at vi i behandlingen av statsbudsjettet får fulgt opp dette arbeidet, og at vi får gjort det skikkelig. Med det tar jeg opp SVs forslag.

Presidenten: Representanten Marian Hussein har teke opp dei forslaga ho refererte til.

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Regjeringen arbeider for å opprettholde og utvikle vår felles offentlige helsetjeneste med likeverdig tilgang for alle pasienter som har behov for diagnostikk og behandling. Legemiddelbehandling i sykehusene er helt kostnadsfritt for norske pasienter. Norske pasienter er blant de som bærer minst økonomisk byrde knyttet til disse utgiftene, sammenliknet med andre OECD-land.

Trenden med økende priser for nye innovative legemidler er en kjent utfordring både nasjonalt og internasjonalt. I Norge har vi et system hvor nye medisiner vurderes for eventuell innføring og bruk i alle helseregionene. Dette skjer innenfor sykehusenes budsjettramme.

Prosessen rundt innføringen av legemidlet Kaftrio, der kostnaden ble anslått til å tilsvare driftsbudsjettet til et lite sykehus, illustrerer de vanskelige prioriteringsbeslutningene som helseregionene må ta stilling til.

Likevel har vi høy betalingsvillighet i Norge. Det synliggjøres ved at hovedtyngden av metodene som vurderes i Nye metoder, blir innført. Vi har også innført «verdens antatt dyreste legemiddel» mot spinal muskelatrofi, SMA, hos barn, nemlig Zolgensma, Samtidig ønsker vi priser som er fornuftige, sett i forhold til dokumentert effekt. Helseregionene forhandler med legemiddelindustrien på vegne av hele vår felles spesialisthelsetjeneste. Som politikere skal vi vokte oss vel for å svekke helseregionenes forhandlingsposisjon ved å legge føringer for hvilke metoder som skal innføres.

Jeg mener at representantenes forslag i liten grad vil bidra til å nå målet om rask tilgang, og i verste fall vil forlenge og komplisere saksbehandlingen og utviklingsarbeidet som er igangsatt.

Regjeringen følger opp evalueringen med oppdragene som er gitt i 2022. Arbeidet har allerede ført til konkrete tiltak, f.eks. systematisk involvering av fagfolk i vurderingene.

De mer prinsipielle spørsmålene som innføring av nye kostnadskrevende metoder reiser, vil bli løftet i den varslede stortingsmeldingen om prioritering. Verdigrunnlaget og prinsippene for prioritering som vi bruker i dag, bygger på en 30 år lang tradisjon med åpne og faglige diskusjoner om prioriteringer i helsetjenesten. Den tradisjonen skal vi videreføre. Den gir trygghet for pasientene, og den gir støtte for fagfolkene som skal hjelpe dem og er nødt til å foreta prioriteringene i møte med pasienten.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) []: Proba-rapporten evaluerte Nye metoder og viste at det tar lengre tid i Norge enn i land det er veldig naturlig å sammenligne oss med, når det gjelder norske pasienters tilgang på medisiner.

EFPIA Patients W.A.I.T.-analysen er en årlig analyse som gjennomføres for legemiddelindustriens bransjeforening. Statsråden har tidligere henvist til den nye indeksen og sier at Norge har flere legemidler tilgjengelig enn 33 andre land i Europa. Statsråden har også sagt at Norge ligger på sjette plass i å ta i bruk nye medisiner i Europa, men det indeksen viser, er at Norge ligger på femtende plass i å ta i bruk nye legemidler i de offentlige sykehusene. Den viser at Norge har godkjent 51 pst. av legemidlene for offentlig finansiering i perioden 2017–2020. Til sammenligning er Danmark på andre plass, med 129 godkjente legemidler.

Er statsråden fornøyd med Norges plassering i W.A.I.T.-indeksen?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Jeg synes representanten Trøen gjorde seg skyldig i en søkt framstilling av både mine uttalelser og hvordan det er mulig å lese denne W.A.I.T-listen som industrien produserer og legger fram. Norge kommer ganske godt ut på den listen.

Det er også feil å sammenligne saksbehandlingstiden mellom Norge og Danmark uten å ta i betraktning at danskene ikke har hatt en praksis med metodevurdering, sånn som vi har. Det begynte de faktisk med først i fjor. Det er usikkert hvordan det vil påvirke tidsbruken i modellen deres. Her har de faktisk sett til Norge, så jeg mener vi fortsatt skal holde fanen høyt, og det gjør vi. Vi har fulgt opp anbefalingene i Proba-rapporten, som vi dessverre måtte vente på. Det var ikke veldig stor vilje til å evaluere systemet vårt hos forrige regjering, men vi følger opp, og saksbehandlingstiden skal ned.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) []: Når statsråden har sagt at Norge ligger på sjetteplass i Europa når det gjelder å ta i bruk nye medisiner, er dette i beste fall unyansert. Statsråden tar ikke med hele bildet i sin fremstilling, for dersom vi ser på tilgangen til medisiner som ikke er tilgjengelige i Norge, eller medisiner som kun er tilgjengelige privat, blir historien annerledes. 28 pst. av medisiner som er tilgjengelige i Europa, kan nordmenn kun få tilgang til hos private aktører, og 20 pst. av medisiner som er tilgjengelige i Europa, er ikke tilgjengelige i Norge i det hele tatt.

Mener ikke statsråden at vi heller bør forholde oss til at vi må opp på listen over offentlig finansierte legemidler? Der er vi altså på femtende plass. Er det ikke denne listen det er viktig at vi kommer opp på, fordi vi ønsker lik tilgang til nye medisiner for alle pasienter, dekket av det offentlige?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Representanten Trøen stiller meg et spørsmål der hun refererer til en uttalelse jeg skal ha hatt, uten å vise til hvor den uttalelsen i det hele tatt er. Det er en premiss for dette spørsmålet som det er vanskelig å forholde seg til. Jeg mener vi skal ha rask tilgang til legemidler som gir effekt. Der er det en utfordring knyttet til at industrien også bruker tid på å framskaffe den dokumentasjonen vi etterspør for å innføre nye terapier i vår felles helsetjeneste. Det er en praksis danskene begynte med for ett år siden, så å sammenligne med Danmark blir feil, som jeg sa i mitt første svar. Det er også andre land som står foran oss på den listen, som heller ikke har et system som vårt, som sikrer lik tilgang til alle i hele landet samtidig. Sverige har f.eks. ikke det.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) []: Jeg må ta forbehold, men jeg tror faktisk statsråden sa dette om at vi ligger på sjetteplass i bruk av nye medisiner i Europa, her i stortingssalen. Men jeg skal ta forbehold om det, for det er jeg ikke helt sikker på.

Det som er helt sikkert, er at det er veldig ulike oppfatninger av hvor problemet ligger, hvis man snakker med legemiddelindustrien, eller man f.eks. snakker med Statens legemiddelverk. Legemiddelindustrien mener det tar veldig lang tid før de får startet opp saksbehandlingen i Legemiddelverket. Legemiddelverket har jeg hørt uttale at de mener industrien bruker for lang tid. Det som det kanskje er behov for her, er å bli enige om en felles virkelighetsforståelse, for jeg antar at alle aktører ønsker at det skal gå raskere for norske pasienter å få tilgang på nye medisiner, selvfølgelig når de er godkjent i Beslutningsforum.

Vil statsråden ta noe initiativ til å se om virkelighetsbildet kunne blitt litt likere?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: I Hurdalsplattformen sier vi at vi ønsker å få ned saksbehandlingstiden. Det jobber vi ganske systematisk for å få til. Det jobbes med å effektivisere prosessene i selve metodevurderingen og redusere tidsbruken. Vi har en oversikt fra Nye metoder som viser at det gjennomsnittlig tar 289 dager for firmaene å levere dokumentasjon som Legemiddelverket bestiller, mens Sykehusinnkjøp kan vente opptil 50 dager på prisopplysninger. Det er de tallene vi har å forholde oss til, og så jobber vi med en rekke tiltak for at selve saksbehandlingsprosessen skal være effektiv.

Bård Hoksrud (FrP) []: Tid er ikke en luksus alvorlig syke mennesker har. Denne saken handler om hvorvidt vi skal sørge for at norske pasienter får medisiner raskere. Statsråden har tidligere vært krystallklar på hva hun mener om dette. Jeg er derfor nysgjerrig på om hun husker hvem som har sagt dette om dagens system: «Det er som bukken som passer havresekken.» Vedkommende lover videre at hvis de havner i regjering, vil de røske opp. Vedkommende har også sagt:

«Beslutningsforum består av fire direktører fra de ulike helseforetakene. Vi må i fremtiden ha et forum som er frikoblet fra disse direktørene, fordi de har så store økonomiske hensyn å ta, knyttet til utgiftene til egne foretak.»

Vet statsråden hvem disse sitatene kommer fra, og hva tenker statsråden om at i dag stemmer hennes parti ned alle forslag som ville sørget for å gjøre noe med bukken og havresekken?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Jeg har ikke noen tanker om hvem som har sagt dette. Det som er min oppgave som statsråd, er å sørge for at saksbehandlingstiden går ned, når vi vurderer nye terapier tilgjengelig for norske pasienter. Det er det arbeidet jeg fokuserer på.

Dette er et system som ble lovfestet da Fremskrittspartiet satt i regjering, da Fremskrittspartiet hadde en statsråd i mitt departement. Dette er et system som vi har hatt siden 2013, som stortingsflertallet har ønsket skulle ha blitt evaluert, dessverre i god tid før det ble evaluert. Vi har fått en evalueringsrapport, og vi har ved første anledning satt i verk de anbefalingene som Proba-rapporten har gitt oss. Det er vår oppgave og vårt perspektiv.

Bård Hoksrud (FrP) []: Det var ikke statsråden selv som sa disse ordene, men det var en regjeringskollega, Kjersti Toppe, som sa dette til VG for ikke så veldig lenge siden, før valget. Men statsråden har vært ganske tydelig når det gjelder Beslutningsforum, hvordan Beslutningsforum har vært, og hvordan de håndterer dette. 41 organisasjoner sier altså at den ordningen vi har i dag, ikke er god nok. Det må skje noe, og det må skje noe raskt. Allikevel opplever vi at statsråden er veldig tilbakeholden med å være offensiv i denne saken.

Vi har et forslag nå. Statsråden sa i stad at hun var opptatt av at man måtte sørge for raskere saksbehandling. Da har vi fra Fremskrittspartiet et forslag i dag, som er klart og tydelig, som bl.a. sier:

«Stortinget ber regjeringen sørge for å forskriftsfeste en makstid fra når søknad om å få godkjent nye medisiner er mottatt, til behandling av søknad er igangsatt.»

Det tar altfor lang tid å få behandlet en sak. Er statsråden enig i det, at man må sette en makstid fra man får saken, til en saksbehandler jobber med saken, og en metodevurdering?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Jeg jobber for at vi skal få ned behandlingstiden. Den oversikten som Nye Metoder har gitt meg, viser at det i gjennomsnitt tar 289 dager for produsentene å levere dokumentasjon som Legemiddelverket bestiller. Jeg er veldig usikker på om en forskriftsfesting vil påvirke akkurat det. I verste fall kan det også påvirke hvor attraktiv vi er som kunde for disse produsentene. Det vil være uheldig for norske pasienter. Strategien mener jeg bør være mer prissamarbeid, særlig for dyre, nye terapier innenfor kreftområdet og også for sjeldne sykdommer. Der pågår det et nordisk samarbeid. Vi ser også på om det er mulig å samarbeide med resten av Europa. Mitt mål er å dyktiggjøre innkjøperne, slik at vi raskere kan tilgjengeliggjøre dyre virksomme terapier for norske pasienter.

Bård Hoksrud (FrP) []: Statsråden sa «i gjennomsnitt 289 dager». 289 dager er mange dager for mennesker som står i en akuttsituasjon, hvor det kan handle om livet – om man får medisinen eller ikke. Det har vi dessverre sett mange eksempler på. Så sier statsråden at man ønsker å jobbe for å få ned dette. Christian og Ellen har nå fått medisinen, endelig, etter lang tid, men det har ikke Kathrine, og det har ikke Thea og Kaja, som venter på å få medisinen sin.

Mener statsråden at det fortsatt er akseptabelt, når de var så høye og mørke i opposisjon? Hvorfor kan man ikke stemme for forslag som ville betydd noe, og som ville betydd noe nå, og ikke om lang tid? Forslaget fra regjeringspartiene er jo bare en utsettelse – og egentlig bare å holde folk for narr. Er statsråden tilfreds med at folk fortsatt skal oppleve å måtte stå og vente og kanskje risikere å ikke få medisinen de trenger for å kunne overleve? Det er det det handler om.

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Jeg vil oppfordre representanten Hoksrud til å høre på svarene som jeg gir. En oversikt fra Nye metoder viser at det tar i snitt 289 dager for produsentene, for legemiddelprodusentene, for dem som skal selge dette til oss, å framskaffe den dokumentasjonen som Legemiddelverket bestiller. Dette er en internasjonal industri. Mener representanten Hoksrud at en norsk forskriftsfesting vil påvirke dette? Mener representanten at han foreslår noe som konkret vil avhjelpe det problemet han tegner opp? Mener representanten Hoksrud seriøst det?

Bård Hoksrud (FrP) []: Jeg mener faktisk at man opplever at det kan ta seks måneder før man får en saksbehandler. Det er vel rundt 170–180 dager. Mener statsråden at det er akseptabelt at det tar inntil seks måneder fra det offentliges side før man får en saksbehandler som skal gå i gang med metodevurderingen? Da må jeg jo spørre om det tilbake, om statsråden mener at det er tilfredsstillende. Det er det dette forslaget handler om, å få en saksbehandler raskt, sånn at man kommer i gang med metodevurderingen. Ville ikke det vært smart, herr statsråd – eller fru statsråd! (Munterhet i salen.)

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Herr representant Hoksrud har foreslått en norsk forskriftsfesting av en forventning og et krav til en internasjonal «big pharma»-industri. Mitt spørsmål tilbake til representanten Hoksrud var om han seriøst mente at det er et forslag som fører oss raskere fram til målet. Nå svarte jo representanten Hoksrud med en litt annen harang, hvor han tok fram pasienter som er i en desperat situasjon og venter på å få tilgang til virksomme terapier. Men representanten Hoksrud svarte meg overhodet ikke på om han tror en norsk forskriftsfesting påvirker «global pharma» sin mulighet til å framskaffe dokumentasjon til en liten innkjøper som Norge, med bare 5,5 millioner innbyggere.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Morten Wold (FrP) []: Det er godt vi har sånn noenlunde kontroll på damer og herrer og herr og fru her i salen! Det er også ganske sjelden å oppleve et replikkordskifte hvor statsråden er den som stiller spørsmål, men nå har vi vært med på det også.

Norge er en sinke når det gjelder å ta i bruk nye medisiner. Det betyr at med dagens system dør syke mennesker mens de venter på hjelp, mens atter mange andre lever med store smerter som kunne vært lindret om de fikk tilgang til medisiner. For oss i Fremskrittspartiet er det viktig å få på plass endringer i systemet for godkjenning av nye medisiner i Norge, der vi må prioritere pasientene foran pengene.

Det norske helsevesenet skal være til for pasientene, ikke for helsedirektørene. I Norge skal de som trenger hjelp, få hjelp. Likevel hører vi om nordmenn som ser seg nødt til å bli helseflyktninger til andre land for å få livsviktige medisiner. Representanten Hoksrud har allerede snakket om Kaja og Thea på to år. De har et sjeldent syndrom som gjør at de står i fare for å utvikle alvorlige sykdommer. Familien har ventet i spenning på hvilken avgjørelse Beslutningsforum for nye metoder skulle komme frem til for de to toåringene. Da spenningen endelig ble utløst, var det ingen glede å spore, bare sorg. Beslutningsforum mente medisinene Kaja og Thea trenger, var for dyre. Man kan jo tenke seg hvordan det er som forelder å stå i en slik situasjon, der man føler seg hjelpeløs fordi ens små barn ikke får helsehjelpen de trenger i verdens beste land å bo i fordi det er for dyrt – for dyrt i verdens rikeste land, som ellers har penger til all verdens gode formål, men ikke til å redde Kaja og Thea. Vi burde skamme oss.

Vi trenger handling. Vi kan ikke tenke oss om enda en gang, foreta enda flere utredninger og «følge situasjonen nøye», som er regjeringens respons på snart alle tenkelige saker og temaer. I dag fremmer Fremskrittspartiet forslag om handling. Om representantene i denne sal slutter seg til Fremskrittspartiets forslag, vil norske pasienter få lik tilgang på medisiner som man har i Danmark. I Danmark godkjenner man medisiner til bruk på under halve tiden av hva Norge gjør. Det må være slutt på at vi ser norske pasienter lide fordi helseforetakene skal forhandle medisinprisene ned på samme nivå som i Øst-Europa.

Dette gjelder dessverre ikke bare Thea og Kaja – det gjelder mange hundre pasienter med sjeldne sykdommer. I dag står vi her med sjansen til å gi dem håp, livsglede, nye muligheter og medisiner.

Ingrid Fiskaa hadde her teke over presidentplassen.

Cecilie Myrseth (A) []: I denne debatten er det viktig for meg å starte med å si at regjeringen er framme i skoen når det gjelder innføring av nye metoder, og jobber aktivt med muligheten til å forbedre systemet. Det må man alltid gjøre. Det er også et mål å redusere saksbehandlingstiden og øke tilliten til hvordan avgjørelsene skjer, og vi er i gang. Prosessene skal ikke ta en dag lenger enn de må, for bak ventetiden står syke mennesker og deres familier og venter på svar.

Vi har lange tradisjoner for prioritering i Norge, og et samlet storting har sluttet seg til måten vi jobber med prioritering og innføring av nye medisiner på. Det betyr at vi har tatt inn over oss at vi har én pengesekk, og at vi må fordele den potten på en måte som gir mest mulig helse for hver krone. Det må også skje på en rettferdig måte som gir samme muligheter til alle. Betalingsvilligheten avhenger av om medisinen virker godt nok sammenlignet med prisen som er satt, og hvor alvorlig sykdommen er.

Dersom ikke ansvarlighet skulle vært en del av beslutningsgrunnlaget, ville man lagt opp til et system som drev opp prisene på nye legemidler ytterligere. Skulle staten sagt ja til innføring av nye legemidler uansett hvor høy pris som ble satt, ville selvfølgelig det ha fortrengt andre deler av helsetjenesten og andre pasienter. Og hvem ville tjent på det? Jo, industrien – som allerede tjener rimelig godt.

Jeg synes det er interessant å se en samlet høyreside ikke rette en eneste pekefinger mot industrien. Dette er storindustri, som tjener mye penger, men det er altså ingen kritikk å se. Man vil heller ikke ta inn over seg de fakta som også statsråden legger fram, om tiden som går. Når et legemiddel får nei fra Beslutningsforum fordi prisen er for høy, rettes gjerne frustrasjonen mot staten. Men vi er nødt til å snakke mer om den andre siden av det. Noen av verdens rikeste selskap, legemiddelselskapene, setter altså skyhøye priser, og vi må tørre å sette spørsmålstegn ved den enorme profittdriven i møte med ekstremt syke mennesker. Det er også et ansvar vi har. Og det er særlig ett parti som er veldig opptatt av å vise pekefingeren og snakke om skam, og at man må tørre å gjøre ting. Jeg utfordrer Fremskrittspartiet til i større grad å rette pekefingeren også dit den burde rettes, mot dem som faktisk tjener veldig, veldig mye penger på å sette disse prisene. Er det sånn at Fremskrittspartiet mener at disse selskapene bare skal kunne sette den prisen de vil ha, og så betaler vi det? Det er fullstendig feil, sånn kan vi ikke gjøre det. Jeg tenker det er greit å ha med seg også det for høyresiden.

Tuva Moflag (A) []: Jeg tenkte jeg skulle benytte anledningen til å rette pekefingeren mot Fremskrittspartiet. Jeg ble inspirert til å gjøre det under Marian Husseins innlegg, da hun lurte på hvilken rolle representanten Hoksrud hadde da vi jobbet med denne saken i forrige periode. Riktignok hadde representanten Hoksrud gått ut av regjering, men Fremskrittspartiet satt i regjering; Fremskrittspartiet satt i Helse- og omsorgsdepartementet i mars 2019 da Prop. 55 L ble lagt fram, da vi lovfestet Beslutningsforum for nye metoder. Og det var Sylvi Listhaug selv som satt i det samme departementet da vi behandlet denne saken 13. desember 2019.

Jeg synes det er veldig spesielt å selv være med på å lovfeste Beslutningsforum for nye metoder før det var evaluert, som vi advarte mot den gangen, for så å gå ut av regjering og fremme representantforslag i denne salen på medisinnivå. Her kritiserer man folk, fagfolk, for å ta beslutninger om hvilke medisiner vi skal prioritere til hvilke pasienter, og så skal man ta de beslutningene inn i Stortinget på enkeltmedisinnivå. Jeg synes det er helt utrolig. Jeg synes faktisk det er ganske vulgært.

Bård Hoksrud (FrP) []: Jeg synes Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet med det siste innlegget viste til det fulle at de egentlig ikke bryr seg om dette. Noe av det vi gjorde i 2019, var feil. Det er derfor man kommer med et nytt forslag; man ser at man trenger å gjøre endringer. Og så går alle opp på talerstolen her og prater varmt om at vi må gjøre noe, men så kritiserer man noen fordi de faktisk vil gjøre endringer. Det er ganske spesielt at man går opp på talerstolen her og prater om vulgaritet. Det var ikke måte på.

I det samme partiet sitter de og stemmer ned alle forslag som ville gjort noe konkret for dem som ikke får medisinene sine fordi Beslutningsforum velger å si nei, eller som må vente før neste behandling. Det er dessverre mennesker som ikke har tid til å vente. Og så kommer regjeringspartiene med et forslag om at man skal utrede og komme tilbake til Stortinget for ny diskusjon. Det er ikke sikkert Cathrine har den tiden. Vi burde se på «right to try», og vi burde bruke unntaksbestemmelsen oftere og mer målrettet. Det er det noe av dette handler om.

Jeg blir egentlig ganske provosert når jeg hører på representanten Marian Hussein, som gikk på talerstolen her og belærte. Hvorfor stemmer dere imot, når du sier at dere er helt enig? Dere mener alt dette, og dere vil gjøre det. Men så stemmer dere altså ned forslagene i morgen. Det er trist for alle pasientene som hadde håpet at det skulle skje noe, og de 41 organisasjonene som har ønsket endringer. Det er det det handler om, og det er det Fremskrittspartiet er opptatt av. Når vi ser at ting ikke er så bra som det burde være, foreslår vi faktisk endringer som gjør at det blir bra, og som gjør at vi ivaretar pasientene.

Statsråden var så opptatt av de 289 dagene, men det er rart når vi ser at det tar opptil et halvt år før man får en saksbehandler for å starte metodevurdering. Realiteten er at de i Danmark i gjennomsnitt bruker halvparten av tiden som det vi gjør i Norge. Det bør man faktisk ta inn over seg, og det er derfor vi vil gjøre endringer.

Presidenten: Presidenten minner om at talen skal rettast via presidenten.

Truls Vasvik (A) []: Jeg skal begynne der jeg slapp. I utgangspunktet – og det må det ikke være tvil om – er vi enige. Vi er enige om at saksbehandlingstiden skal ned, vi er enige om at tilliten skal opp, og vi er enige om at vi skal ha inn fagfolk og brukere. Så kan man enten vente og se til det kommer et representantforslag, eller man kan gjøre som regjeringen allerede har gjort, nemlig å sette i gang dette arbeidet. Det er det det er snakk om her. Representanten Hoksrud sier at det handler om folk. Ja, det handler om folk, og det handler om liv og død. Derfor skal vi gjøre dette riktig.

Ett av forslagene fra representanten Hoksrud forutsetter at innkjøpsprisene fortsatt skal være hemmelige, også på tvers av land. Det gir legemiddelindustrien all makt. Hvordan skal vi få tillit til et system som baserer seg på hemmelighold? Medisinen som Kaja og Thea trenger, er sendt til en ny vurdering og forhandling av Sykehusinnkjøp. Det er helt riktig, som det også ble sagt på TV 2, at den medisinen er tilgjengelig i noen andre land. Det landet jeg har funnet, er England. Der er den medisinen nå godkjent fram til 2024. Problemet med å se over landegrensene er akkurat det jeg nevnte: Legemiddelindustrien nekter å offentliggjøre prisene sine, så vi vet ikke om vi spiller på samme banehalvdel.

Og til representanten Morten Wold, som sier at med den danske modellen blir det lik tilgang i Norge som i Danmark: Nei, det gjør ikke det – eller jo, det gjør det hvis vi gjør om det norske helsevesenet. Hvis vi gjør om helsevesenet slik at man ikke er sikret lik behandling overalt i hele landet vårt, så kan vi gå over til dansk modell. I Danmark får 50 pst. av pasientene tilgang på de medisinene man godkjenner, i Norge får 98 pst. de samme medisinene. Da må vi være ærlig på det. Da må vi være ærlig på å si at det er viktigere at noen får medisinene der og der enn at det skal gjelde overalt. Jeg er i alle fall uenig i det.

Tilbake til Kaja og Thea. Beslutningen er gjort basert på de reglene vi har laget og lovfestet – i alle fall noen ønsket det – her i salen, med stemmene til Fremskrittspartiet. Selv om representanten Hoksrud sier at han har lært, har jeg ikke hørt noen partier si at de ikke vil prioritere. Det alltid snakk om prioritering når det er snakk om helse. Så det kunne vært interessant å høre hvordan Fremskrittspartiet vil endre sitt eget standpunkt rundt prioriteringer. Hvem skal få, og hvem skal ikke få?

Presidenten: Representanten Bård Hoksrud har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Bård Hoksrud (FrP) []: Det er fullt mulig å prioritere. Det er fullt mulig å bruke mer penger på helsevesenet, hvis man vil det. Vi bruker mye mindre penger på medisiner enn det land vi kan sammenligne oss med, gjør.

Ja, det handler om mennesker, det handler om liv og død, og det handler om de forslagene vi fremmer nå – for for noen kan det å vente og ta dette i riktig rekkefølge faktisk bety at man ikke får medisinene man trenger for å kunne leve videre.

Marian Hussein (SV) []: Jeg er veldig glad for at vi i morgen får stemt for noen forslag som vil ta oss tilbake til riktig vei, som vil være med og sikre at Norge ikke dilter etter legemiddelindustriens prissettinger, og hvor vi tar ansvar for helheten. Det handler om prioriteringer, det handler om mennesker, det handler om liv og død, men det handler også om hva vi skal bruke fellesskapets ressurser på: om vi skal bygge det todelte helsevesenet, som jeg skimter av det representantene fra Fremskrittspartiet tar opp noen ganger, eller om vi skal bygge et felles helsevesen.

Det er sånn at det allerede er folk som dør i Norge, og som kunne ha fått enkle medikamenter, men vi i denne sal har bestemt at på grunn av innvandringsregulerende hensyn skal ikke de menneskene få det. Så noen ganger har denne salen også prioritert vekk noen enkeltmenneskers liv, og det må vi også huske på. Her er det en helhet som vi også må ta ansvar for.

Truls Vasvik (A) []: Jeg er ganske sikker på at det gleder Bård Hoksrud at nåværende regjering bruker mer penger på sykehus enn det forrige regjering gjorde. For det er akkurat som Hoksrud sier: Det er også snakk om en totalitet her.

Når det blir hevdet – og det var derfor jeg tok ordet – at vi bruker mindre penger på medisiner i forhold til sammenlignbare land eller andre land, er det et prosenttall. Så har det seg sånn at norsk helsevesen bruker mer penger fordi vi inkluderer mer i det offentlige helsevesenet, og når totalpotten blir større og en skal dele det opp, blir unektelig andelene mindre. Så det er nesten litt søkt – det er for øvrig sikkert ikke et parlamentarisk uttrykk, beklager det – eller det er litt merkelig å bruke et prosenttall som ikke er sammenlignbart. Det blir som å sammenligne epler og bananer, og det vet vi går ganske dårlig.

Så gjentar jeg mitt spørsmål som jeg ikke fikk svar på – det jeg fikk svar på, var at det skal alltids prioriteres: Hvem skal få, og hvem skal ikke få? Er det alltid de som har dårligst tid, som skal få? Det er det vi må ha en plan for, for det er det som lager et system basert på tillit, når alle kjenner reglene.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 7.

Votering, se fredag 10. juni