Stortinget - Møte torsdag den 18. november 2021

Dato: 18.11.2021
President: Svein Harberg

Søk

Innhold

Sak nr. 6 [11:51:12]

Interpellasjon fra representanten Nikolai Astrup til kommunal- og distriktsministeren: «Norge, med tidligere statsminister Erna Solberg i spissen, var pådriver for å få bærekraftsmålene vedtatt i 2015. Målene forplikter alle land, og de er gjensidig avhengige av hverandre. Norges måloppnåelse vil derfor være avhengig av innsats fra alle deler av samfunnet – staten, kommunene, næringslivet, frivillig sektor og akademia. Regjeringen har imidlertid et særlig ansvar for å bidra til en samstemt politikk, gode rammevilkår og samarbeid på tvers av samfunnssektorene og forvaltningsnivåene. Bærekraftsmålene krever systematisk innsats fra alle statsråder og underliggende etater. Hva vil statsråden gjøre for å øke Norges måloppnåelse når det gjelder de mål og delmål som er særlig relevante for statsrådens portefølje, og hvordan vil statsråden måle og rapportere oppnåelsen, håndtere målkonflikter og mobilisere til tverrsektoriell innsats innenfor disse områdene?»

Talere

Nikolai Astrup (H) []: 2030-agendaen med bærekraftsmålene er verdens felles arbeidsplan for å oppnå sosial, økonomisk og miljømessig bærekraft innen 2030. Norge var en pådriver for å få målene vedtatt i 2015, og Solberg-regjeringen bestemte at målene skulle være det politiske hovedsporet for å ta tak i vår tids største utfordringer.

Bærekraftsmålene skiller seg fra tusenårsmålene ved at de gjelder alle land, og at de vektlegger gjensidig avhengighet og felles ansvar. Den gjensidige avhengigheten er selvsagt spesielt synlig i utviklingsland, der f.eks. fremgang innenfor mål nr. 1, om fattigdom, mål nr. 2, om sult, og mål nr. 3, om helse, åpenbart henger sammen. En jente med utdanning får færre barn, bedre helse og bedre økonomi.

Norge har andre utfordringer enn utviklingsland, men også i Norge er målene gjensidig avhengige av hverandre. Der man i noen land har problem med at barn ikke får mulighet til å gå på skole, er vår utfordring den motsatte – at for mange faller fra. Frafall i skolen har sammensatte årsaker, men sosiale utfordringer, mål nr. 1, og psykisk helse, mål nr. 3, kan være delforklaringer. Frafall i skolen bidrar til at flere unge faller utenfor arbeids- og samfunnsliv senere i livet.

Er det noe vi vet om denne typen sammensatte utfordringer, er det at vi må søke løsninger som går på tvers av fagdisipliner og sektoransvar. Det er nettopp derfor bærekraftsmålene og 2030-agendaen er viktig, for det gir oss et felles rammeverk for å jobbe med dette på tvers av forvaltningsnivåer, departementer, næringsliv, akademia og sivilsamfunn.

I Norge er det mye debatt om mål nr. 13, klima. Men alle de tre dimensjonene av bærekraftsmålene er like viktige. Det grønne skiftet må være sosialt rettferdig, og det må være lønnsomt over tid. Når de grønne løsningene gir sorte tall på bunnlinjen, starter en snøball å rulle – og den lar seg ikke stanse.

Markedet er en elendig herre, men en effektiv tjener. Jeg finner alltid inspirasjon i eksemplet fra kullmuseet i den stolte kullstaten Kentucky. Det er drevet av solenergi fordi det var det som var billigst.

Politikernes oppgave må samtidig være å ivareta den sosiale dimensjonen i det grønne skiftet. Høye strømpriser er et eksempel på det. Mer variabel energi i kraftsystemet gjør oss mer sårbare for perioder med tørt og vindstille vær. For å benytte bærekraftsterminologi handler energipriser om både mål nr. 7, om energi til overkommelige priser, mål nr. 1, om fattigdom, mål nr. 8, om arbeid, og mål nr. 9, om industri.

Det er et stort engasjement for bærekraftsmålene blant mange viktige aktører i Norge. Våre akademiske institusjoner samarbeider tett om bærekraftsmålene fordi de anerkjenner at målene forutsetter en tverrfaglig tilnærming når det gjelder både forskning og undervisning. Stadig flere bedrifter tar utgangspunkt i målene når de legger sine strategier. Nå handler det ikke bare om å gjøre bedriften bærekraftig, men om å lage bedrift av bærekraft. Og mens mange bedrifter før hadde én avdeling eller én ansatt som jobbet med bærekraftsmålene, er det i dag toppledere og direktører som tar det ansvaret.

Det er et enormt potensial for å lage bedrift av bærekraft. OECD har anslått at det frem mot 2030 må investeres 4 200 mrd. dollar i utviklingsland alene for å nå målene. Norsk næringsliv har alle forutsetninger for å ta del i de markedsmulighetene dette gir. Norske kommuner og fylkeskommuner har også tatt en aktiv rolle i arbeidet med bærekraftsmålene, selv om det er påvist betydelig strekk i laget. FN har anslått at to tredeler av innsatsen for å nå bærekraftsmålene må gjøres lokalt. Kommunene har gjennom arealplanlegging og som leverandør av viktige tjenester i folks liv en betydelig påvirkning på måloppnåelsen.

Bærekraftsmålene er knapt nevnt i Hurdalsplattformen. Regjeringen har en direkte rolle i arbeidet med å nå målene og gjennom å legge til rette for samstemt politikk, felles løsninger og nye partnerskap mellom organisasjoner, myndigheter, akademia, privat sektor og sivilt samfunn. Så langt er det ingen signaler om at regjeringen har tenkt å ta dette ansvaret – og det er skuffende.

Det er verdt å merke seg at dagens interpellasjon ble stilt til 16 ulike statsråder. Regjeringens svar er å sende én statsråd til å svare på vegne av de 16. Det er ingen tvil om at kommunal- og distriktsministeren har en viktig rolle i arbeidet med bærekraftsmålene, men interpellasjonen handlet ikke om statsråd Grams konstitusjonelle ansvar for koordinering. Det handlet om hvordan den enkelte statsråd har tenkt å jobbe for å realisere de mål og delmål som er særlig relevant for sitt respektive konstitusjonelle ansvarsområde. Med bare ni år igjen til målene skal være nådd har vi ikke tid til å se på bærekraftsmålene som noe på siden av all annen politikk. All politikk i alle departementer må bidra til måloppnåelsen. Det var også grunnen til at Solberg-regjeringen bestemte at vi fremover skulle rapportere på delmål – ikke kun hovedmål.

Det er sedvane at statsråder ikke svarer på konkrete utfordringer på andre statsråders konstitusjonelle ansvarsområde i Stortinget. Når statsministeren sender statsråd Gram til å svare for 15 andre statsråder, må det være fordi statsministeren ikke erkjenner at alle statsråder har et ansvar for å bidra til måloppnåelse, eller fordi statsministeren tar veldig lett på spørsmål fra Stortinget. Jeg frykter at det kan være en kombinasjon av de to.

Når statsministeren har valgt å gjøre det slik, legger jeg til grunn at statsråd Gram, foruten å svare for seg selv, også svarer konkret på hvordan de 15 andre statsrådene jobber for å innfri mål og delmål som er spesielt relevante for deres portefølje.

Statsråd Bjørn Arild Gram []: Aller først, takk til representanten Astrup for å løfte det norske bærekraftsarbeidet opp til debatt også tidlig i ny valgperiode. Jeg hadde i min tidligere rolle som KS-leder gleden av å samarbeide en del med interpellanten om nettopp disse spørsmålene, og jeg kjenner til hans sterke engasjement og innsikt i ulike sider av bærekraftsarbeidet.

Jeg vil på vegne av regjeringen gi noen overordnede betraktninger om arbeidet, i tillegg til det som angår Kommunal- og moderniseringsdepartementet særskilt.

Bærekraftsmålene med delmål dekker de fleste områdene av samfunnsutviklingen. I sum beskriver de en ønsket tilstand globalt som ligger nær det samfunnet vi i Norge allerede har. Landet vårt er i stort kjennetegnet av trygghet, rettssikkerhet og materiell velstand. Utdannings- og helsetjenester er tilgjengelige for de aller fleste. Samfunnet er preget av samarbeid og tillit. Det er høy yrkesdeltakelse og relativt lite ulikhet. Norge er et av de landene som skårer best på bærekraftsmålene, samlet sett.

Det betyr ikke at vi ikke har utfordringer. Dette gjelder i særlig grad et høyt materielt forbruk, klimautslipp og naturmangfold, men også f.eks. utenforskap og psykisk helse. Regjeringen har mål for samfunnsutviklingen på alle områder, også der vi ligger godt an i en internasjonal sammenligning, og jeg viser i den sammenheng til Hurdalsplattformen.

Meld. St. 40 for 2020–2021, «Mål med mening», som ble lagt fram av forrige regjering og utarbeidet under ledelse av interpellanten, «oversetter» bærekraftsmålene til norske forhold. Meldingen er en oppslagsbok og et utgangspunkt for videre oppfølging. Regjeringen har ønsket å la den være en del av grunnlaget for arbeidet med å nå bærekraftsmålene innen 2030.

Denne stortingsmeldingen bygger på vedtatt politikk. En svakhet er at sammenhengen mellom offentlig, frivillig og privat innsats er utydelig. Kompleksiteten i utfordringene og sammenhengen mellom målene kommer heller ikke tydelig fram. Regjeringen vil derfor legge vekt på helhetsperspektivene i det videre arbeidet. Stortingets behandling vil gi verdifull retning og konkretisering for det videre arbeidet.

Bærekraftsagendaen krever samarbeid på tvers av sektorer, politikkområder og forvaltningsnivåer, og den krever at vi ser målene i sammenheng – de kan ikke nås hver for seg. Ett eksempel er det nødvendige grønne skiftet, der vi må se mål 13, om å stoppe klimaendringene, i sammenheng med en rekke andre mål.

Meld. St. 40 for 2020–2021 viser at forskjellene mellom grupper i samfunnet har økt de siste årene. Utviklingstrekk som dette ønsker denne regjeringen å gjøre noe med, bl.a. gjennom et mer utjamnende skattesystem og sterkere og mer tilgjengelige velferdstjenester.

2030-agendaen dekker alle sektorområder og medfører et stort behov for koordinering og samhandling. Jeg fått ansvaret for å koordinere det nasjonale arbeidet med bærekraftsmålene. Regjeringen vil opprette et Nasjonalt forum for 2030-agendaen, under min ledelse. Forumet skal bidra til at bærekraftsmålene nås gjennom å diskutere muligheter, utveksle kunnskap om erfaringer, utfordringer og dilemmaer og å bistå innsatsen i næringslivet, frivillige organisasjoner, kommunesektoren og akademia.

Regjeringen har startet arbeidet med målepunkter som skal reflektere nasjonale politiske mål. Arbeidet med å definere disse og innhente data vil fortsette i 2022. Jeg vil også vise til samarbeidsavtalen mellom KS og regjeringen, og KS’ og SSBs arbeid for å identifisere indikatorer som kan følge bærekraftsmålene over tid. Regjeringen vil følge måloppnåelsen og rapportere om dette til Stortinget hvert år.

Som kommunalminister er jeg opptatt av det som skjer i kommuner og fylkeskommuner. Jeg er glad for at kommunesektoren er kommet godt i gang med gode tiltak som samler lokalt næringsliv, frivillig sektor, innbyggere og forvaltning i felles innsats for å nå målene. Lokale og regionale myndigheter har en viktig rolle i oppfølgingen av 2030-agendaen.

Den brede oppgaveporteføljen i Kommunal- og moderniseringsdepartementet vil for øvrig være i berøring med hele bredden av bærekraftsmålene. Tiden tillater ikke at jeg går tungt inn i det nå – det må jeg eventuelt komme tilbake til – men jeg vil blant mange viktige områder nevne betydningen av kommunal og regional planlegging, både for å følge opp mål 11 om bærekraftige byer og tettsteder og for så godt som mulig å kunne avstemme ulike målkonflikter i arealsaker. Jeg vil også sterkt vektlegge betydningen av et godt innovasjonsarbeid i utviklingen av offentlig sektor for å sikre langsiktig bærekraft.

Bærekraftsmålene vil bli viktige i årene som kommer. Vi har mer å gjøre, også i Norge. Skal målene nås, må alle trekke i samme retning. Å utvikle samarbeidet på tvers av sektorer og forvaltningsnivå vil være en nøkkel til å lykkes.

Nikolai Astrup (H) []: La meg få lov til å takke statsråd Gram for svaret. Statsråden kan jo ikke lastes for at han må svare på vegne av 15 andre statsråder, men som han selv sa: Tiden strakk ikke til til å gå grundig inn selv på hans eget område, som han har ansvaret for. Da kan man jo undres over hvordan statsministeren hadde tenkt at stakkars statsråd Gram skulle svare på vegne av 15 statsråder – pluss seg selv – på 5 minutter.

Så svaret er dessverre en bekreftelse på hvorfor de andre statsrådene burde ha møtt opp og svart på egne vegne. Vi har ikke fått svar på hvilke delmål de jobber spesielt med i Helse- og omsorgsdepartementet eller Forsvarsdepartementet, hvilke departementer som bidrar til måloppnåelse innen frafall i skolen, psykisk sykdom blant unge, fattige barnefamilier eller sirkulær økonomi, hvordan Forsvarsdepartementet jobber med å innfri mål nr. 12, om ansvarlig forbruk, eller mål nr. 13, om klima, eller hvordan Arbeids- og sosialdepartementet har tenkt å rapportere på relevante delmål, eller hvilke indikatorer Finansdepartementet vil rapportere på, for å nevne noe.

Regjeringens lederskap i arbeidet med bærekraftsmålene blir viktig, ikke minst i å mobilisere og i å koordinere innsatsen på tvers av departementene og ulike samfunnssektorer. Dette er en krevende jobb, og jeg vil ønske statsråd Gram lykke til. Han vil møte mye motstand, ikke minst internt.

Solberg-regjeringen foreslo at det skulle opprettes et nasjonalt forum for oppfølging av bærekraftsmålene, og at dette skulle ledes av statsministeren selv, for dette er en utfordring hvor det kreves lederskap fra toppen. Kan statsråd Gram nå bekrefte at regjeringen viderefører dette forumet under ledelse av statsminister Gahr Støre?

Jeg er imidlertid glad for at regjeringen har besluttet at Meld. St. 40 for 2020–2021, «Mål med mening – Norges handlingsplan for å nå bærekraftsmålene innen 2030», ikke trekkes tilbake, men vil bli behandlet i Stortinget. Det er kort tid til 2030, og det betyr at dette tiåret må bli handlingens tiår. Vi trenger å forsterke arbeidet med å etablere nye og innovative partnerskap lokalt og nasjonalt for å bidra til nye løsninger på vår tids store samfunnsutfordringer. Jeg er overbevist om at kombinasjonen av nye partnerskap, økt tilfang, deling og foredling av relevante data, og ny teknologi, som kunstig intelligens, tingenes internett og sanntidsoverføring av data mellom mobile enheter, ellers kalt 5G, kan gi oss nye muligheter for å akselerere utviklingen og bidra positivt til den. Og nå er vi ved kjernen av det som er statsråd Grams ansvarsområde.

Hvordan offentlig sektor bruker sin innkjøpsmakt, kan også være definerende for vår evne til å oppnå sosial, økonomisk og miljømessig bærekraft. Hvert år kjøper offentlig sektor varer og tjenester for mer enn 600 mrd. kr. Hvordan vi bruker de pengene, har enorm betydning for hvor innovativ, effektiv og bærekraftig offentlig sektor blir, men også for hva slags næringsliv vi får. Derfor er det skuffende å merke seg at noe av det første statsråden gjorde da han inntok kontoret, var å kutte i det nye programmet StartOff, som nettopp handler om å koble oppstartsselskaper med offentlig sektors behov. Det viser at regjeringen ikke har skjønt hvilken kraft som ligger i det nye næringslivet, en kraft vi må bruke for å oppnå sosial, økonomisk og miljømessig bærekraft frem mot 2030.

Statsråd Bjørn Arild Gram []: Det virker som om interpellanten på mange vis er mest opptatt av hvem det er som svarer på hva, hvem som skal lede forum, osv. Det kan være en interessant diskusjon, men den rekker bare et stykke. Det viktigste er hva vi faktisk gjør, og hva vi har tenkt å gjøre.

Den nye regjeringen som har tiltrådt, har et meget godt grunnlag for å gå inn i arbeidet med bærekraftsmålene. Hurdalsplattformen trekker opp en offensiv politikk, på en rekke områder, som skal sette oss bedre i stand til å svare ut også på de områdene hvor Norge i dag har utfordringer. Det handler om sirkulærøkonomien knyttet til bl.a. næringsministerens og klima- og miljøministerens arbeid. Det handler om utvikling av velferdstjenester som gjør at vi kan forebygge utenforskap og få flere inn i arbeidslivet. Det er viktige satsinger på arbeids- og inkluderingsministerens område allerede i tilleggsnummeret til statsbudsjettet for neste år, knyttet til tiltaksplasser, varig tilrettelagt arbeid osv. – og på mitt eget område, knyttet til f.eks. boligpolitikken, som er meget viktig i flere dimensjoner, også når det gjelder å hjelpe vanskeligstilte og sikre folk bolig som en del av den grunnleggende velferden.

Det som nå blir viktig, er at vi gjennom et koordinert arbeid i regjeringen og departementsfelleskapet og videre gjennom bruk av underliggende etater og det nasjonale forumet som jeg i mitt første innlegg bekreftet skal opprettes og ledes av undertegnede, kan få gjort det som kanskje er aller viktigst i arbeidet med bærekraftsmålene, nemlig å tenke på tvers av sektorer, forvaltningsnivåer og ulike samfunnsaktører. Jeg ser fram til Stortingets behandling av den meldingen som også Astrup viste til, og at vi får et godt grunnlag der, og jeg ser fram til et godt samspill med Stortinget i dette arbeidet.

Terje Sørvik (A) []: Bærekraftsmål 6 sier at vi skal «sikre bærekraftig vannforvaltning og tilgang til vann og gode sanitærforhold for alle».

Meld. St. 40 for 2020–2021, som allerede er nevnt flere ganger tidligere i debatten, har gjennom sine handlingsplaner beskrivelser bl.a. av det norske perspektivet med utfordringer og delmål. Delmål 6.1 handler om å sørge for likeverdig tilgang til trygt drikkevann til overkommelig pris for alle.

I høringene til statsbudsjettet har vår komité fått nyttig kunnskap også på dette området. Vann- og avløpssektoren er et eksempel på samfunnskritiske tjenester som allerede er under kraftig press som følge av klimaendringer. Økt fortetting i mange byer forsterker utfordringene. Kommuner og selskaper arbeider fortløpende med å tilpasse vann- og avløpstjenestene til den nye klimahverdagen. Ekstreme nedbørsmengder, flom, havnivåstigning og tørke har utløst behov for kostbare investeringer i infrastrukturen. I tillegg er mange resipienter blitt mer følsomme for tilførsel av næringsstoffer, slik at renseanlegg må bygges om for å fjerne flere av disse før det rensede vannet slippes ut.

For å sikre leveranse av trygt drikkevann og forsvarlig håndtering av avløpsvannet må norske kommuner investere 332 mrd. kr i infrastruktur for vann og avløp fram mot 2040. Om lag 20 pst av behovet kommer som følge av etterslep i vedlikehold. De øvrige kostnadene fordeler seg på naturlig utskifting i den neste 20-årsperioden, myndighetskrav og klimatilpasninger.

Så har vi også utfordringer med regulering av overvann. Mer ekstremnedbør kombinert med økt fortetting fører stadig hyppigere til skader på bygninger og infrastruktur. Uten forebyggende tiltak forventes i løpet av de neste 40 årene skadekostnader i størrelsesordenen 45–100 mrd. kr. Den samfunnsøkonomiske gevinsten av forebyggende tiltak er følgelig stor. Det haster å avklare ansvaret for å etablere forebyggende tiltak og hvordan de skal finansieres.

Klimaendringer og behov for tilpasning vil påvirke vanlige folks økonomi og lokalsamfunns mulighet til å skape nye arbeidsplasser. Det blir viktig å jobbe målrettet og koordinert med klimatilpasningen.

Jeg registrerer at representanten Astrup ser ut til å ha bekymringer for regjeringens arbeid med og koordinering av bærekraftsmålene. Da er det greit å se til Hurdalsplattformen, som er tydelig på at regjeringen ser behov for klimatilpasning og forebygging, og at en vil styrke bl.a. den samfunnsmessige beredskapen. Regjeringen vil planmessig styrke arbeidet for å forebygge mot framtidige ekstremhendelser, styrke NVEs og kommunenes mulighet til å forsere dette arbeidet, bidra med løsninger til kommunenes arbeid med å tette etterslepet på rehabilitering og bygging av vann- og avløpsløsninger, og fremme en sektorlov for vann.

Regjeringens forslag til styrking av økonomien i kommunal sektor i tilleggsnummeret vil være et viktig steg på veien.

Tage Pettersen (H) []: For at verden skal nå bærekraftsmålene innen 2030, må alle deler av samfunnet bidra. I praksis betyr det at man som innbygger, politiker, bedriftsleder eller beslutningstaker hele tiden må spørre seg om de aktivitetene, beslutningene, prosjektene og produksjonene man vil iverksette, bidrar til sosial, miljømessig og økonomisk bærekraft.

Norge har gode forutsetninger for å nå bærekraftsmålene. Vi har demokratiske institusjoner, et velfungerende rettssystem, høyt inntektsnivå, gode offentlige tjenester og små forskjeller mellom folk og regioner, og tilliten i befolkningen er høy sammenlignet med veldig mange andre land. Men i årene framover står Norge likevel overfor en rekke sosiale, klima- og miljømessige og økonomiske utfordringer.

La meg benytte anledningen til å løfte fram to av bærekraftsmålene. Det er målene nr. 5, om likestilling, og nr. 12, om ansvarlig forbruk og produksjon. Jeg starter med det siste. Noen av de utfordringene vi må løse her, handler om en mer effektiv bruk av naturressursene våre, en reduksjon av matsvinn og ikke minst også en reduksjon av avfallsmengdene, som ligger godt over det europeiske gjennomsnittet. Tross flere gode tiltak har vi fortsatt en vei å gå på disse områdene, men vi har også tatt noen kvantesprang under dette bærekraftsmålet. Solberg-regjeringen la i fjor fram åpenhetsloven, og med den loven går Norge i front internasjonalt. Jeg vil låne ordene til Forum for utvikling og miljø, som representerer et nettverk av 50 norske sivilsamfunnsorganisasjoner. De skrev:

«Først og fremst vil vi uttrykke at vi er svært glade for at det nå foreligger et konkret lovforslag til behandling. Norsk sivilsamfunn har kjempet for en åpenhetslov i en årrekke, og vi vil anerkjenne at både etikkinformasjonsutvalget og regjeringen har gjort et grundig arbeid i denne prosessen.»

La meg også ta opp utfordringene under bærekraftsmål 5, om likestilling mellom kjønnene, og la meg starte med å si at Norge er nr. 2 blant de 153 landene som er med i denne rangeringen for 2020, men det betyr ikke at det ikke foreligger utfordringer å ta tak i også på dette feltet. I privat sektor er kvinner fortsatt sterkt underrepresentert i stillinger der økonomiske beslutninger tas. Blant konsernsjefene i de 200 største selskapene i Norge er kun 14 pst. kvinner. Dette var bakgrunnen for at likestillingsministeren og næringsministeren sammen la fram en plan høsten 2018 for å øke kjønnsbalansen i toppen av næringslivet. For meg er andelen kvinner som jobber deltid, en god parameter på kjønnslikestillingen i Norge, og her ser vi en veldig god utvikling. For kvinner har deltidsandelen avtatt fra om lag 40 pst. i 2013 til 35 pst. i 2020, og 90 000 flere kvinner jobber nå heltid enn i 2013.

Kvinner utsettes i større grad enn menn for vold i nære relasjoner, for seksuell trakassering, voldtekt, sosial kontroll, kjønnslemlestelser og tvangsekteskap. Solberg-regjeringen prioriterte arbeidet med å forebygge og avdekke slike overgrep, bl.a. gjennom oppfølgingen av en rekke handlingsplaner på feltet. Ikke minst ble det i august lansert en ny handlingsplan mot vold i nære relasjoner. Vi vet at omfanget av vold og overgrep øker under kriser, og handlingsplanen inneholder derfor et eget kapittel om helhetlig kriseberedskap mot vold og overgrep, basert på erfaringene under koronapandemien.

Likestillingsutfordringene må tas tak i allerede i ung alder, og Solberg-regjeringen satte derfor i 2018 ned UngIDag-utvalget, som fikk i oppdrag å utrede likestillingsutfordringer barn og unge møter i familien, barnehagen og skolen, på forbrukerområdet, på skjermen og i fritiden. Utvalget skulle særlig se på årsaker til kjønnsdelte utdanningsvalg og på hvilke konsekvenser den digitale hverdagen har for likestilling. Resultatet, i 2019, ble NOU-en «Jenterom, gutterom og mulighetsrom – Likestillingsutfordringer blant barn og unge».

Skal vi lykkes med å nå bærekraftsmålene innen 2030, kreves det målrettet arbeid på alle områder, samtidig som det hele må ledes og koordineres for å sikre helhetsperspektivet. Jeg forventer derfor at også dagens regjering vil være framoverlent i sine prioriteringer og sitt arbeid for å nå målene. Så kan man ikke underslå at det er av stor betydning hvem som leder et slikt arbeid i et slikt kollegium.

Per Olav Tyldum (Sp) []: Bærekraftsmålene er en felles arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene. Målene skal fungere som en felles global retning for land, næringsliv og sivilsamfunn. Bærekraftsmålene skal gjøre noe med årsakene til fattigdom, ulikhet og klimaendringer.

Regjeringen ønsker å knytte arbeidet med bærekraftsmålene opp mot forskning, utvikling og innovasjon. Hurdalsplattformen gir god retning for at norske bedrifter skal kunne utvikle seg og hevde seg internasjonalt, slik at vi skal kunne nå de ambisiøse klimamålene som er satt.

Den offentlige sektoren må også ta inn over seg utfordringen med å sikre en effektiv og bærekraftig utvikling. Digitalisering med mål om forbedring og utvikling må skje i tett samarbeid med privat sektor. Her vil det ligge store muligheter i ny kompetanse, ny virksomhet og nye vekstnæringer som vi trenger framover for å løse våre felles framtidige oppgaver.

Arbeidet med bærekraftsmål, utfordringene i offentlig sektor og ny næringsvirksomhet er et avhengighetsforhold som i seg selv bør ha kraft og energi til å drive utviklingen framover. Det er et kinderegg. Derfor er jeg glad for at nettopp regjeringen, gjennom Hurdalsplattformen, støtter opp under dette samarbeidet ved å ta bort hindre og unødvendig regelverk.

Lovverket skal gjennomgås grundig med mål om å identifisere og fjerne hindringer for innovasjon og digitalisering. Regjeringen vil bidra til flere vekstbedrifter med inkubatorer, næringshager og næringsklynger og med det redusere behandlingstiden for offentlige tillatelser til næringslivet.

Det aller viktigste blir å sikre et godt eierskap til utfordringene i kommunene over hele landet. Det ligger store forventninger til at kommunene skal kunne bidra i de utfordringene verden står overfor. Alle kommuner bes bruke FNs bærekraftsmål i samfunns- og arealplanlegging. Derfor er det viktig at vi etablerer en god forståelse av en felles utfordring, etablerer god samhandling og gir kommunene handlingsrom og tillit.

Ola Elvestuen (V) []: Først vil jeg takke interpellanten for å ta opp et viktig tema, den største oppgaven som verden står overfor – hvordan vi skal nå bærekraftsmålene innen 2030. Det er sånn med bærekraftsmålene at denne gangen gjelder det alle land, alle samfunn, og man kan ikke velge mellom hvilke bærekraftsmål man skal nå, hvis vi skal nå alle. Når det gjelder mange av disse, ligger Norge godt an, men vi har også noen der vi trenger å legge ned en stor innsats. Selv om vi skal nå alle bærekraftsmålene, er det likevel sånn at man kan si at noen ligger der som et fundament. Særlig det som dreier seg om livet på land, om livet i havet, om å stoppe klimaendringene og om rent vann, ligger som et fundament for de andre bærekraftsmålene som vi skal nå.

Særlig når det gjelder målene om å stoppe klimaendringene og om livet på land, synes jeg at selv om de overordnede tekstene står i Hurdalsplattformen, er det veldig lite på tiltak. Med tanke på å redusere klimagassutslipp i Norge er det mange av de detaljene som sto i Granavolden-plattformen, som nå ikke er nevnt i Hurdalsplattformen. Når vi ser tilleggsinnstillingen som er avgitt fra regjeringen, er det kutt i både natur- og klimatiltak som forrige regjering la fram. Og når det gjelder livet på land, er det bl.a. et direkte kutt i skogvern som jeg håper ikke vil være det som Stortinget vedtar til slutt.

Bærekraftsmålene må være gjennomgående i alle departementer i regjeringen og må være førende for all politikk. Samtidig er det noen områder der kommunalministeren har et større ansvar. Jeg vil særlig komme inn på det som gjelder livet på land. Nå er jeg og Venstre uenig i at plan- og bygningsloven og arealplanlegging ligger i det departementet, det burde tilbake til Klima- og miljødepartementet. Men så lenge det er der, er det det vi må forholde oss til.

En av hovedutfordringene på natur i Norge er at vi har en bit-for-bit-nedbygging. Det er summen av beslutninger som skjer i kommunene, som fører til tap av natur. Da blir spørsmålet: Hva vil statsråden gjøre for bedre å håndtere dette? Vi har en avtale med EU. Med det klimamålet vi har satt med EU fram mot 2030, er vi nå en del av det europeiske målet om arealnøytralitet. Det må vi også begynne å føre en politikk for å nå.

Samtidig: I forrige uke, eller uken før det, sluttet Norge seg også til at vi skal stoppe avskoging internasjonalt fram mot 2030. Det er selvfølgelig en stor innsats for å stoppe avskoging av regnskog, der har Norge en ledende rolle, men forpliktelsen ligger også i å stoppe avskoging i Norge. Vi rapporterer ganske stor avskoging – ca. 1,8 millioner tonn utslipp har vi i Norge på grunn av avskoging hvert år. Hvordan dette skal stoppes, også her, må regjeringen ha en plan for fram mot 2030.

Det er også andre områder innenfor arealplanlegging. Tidligere var det oppe, dette med rent vann. Hvordan håndterer vi overvannsproblemstillingen? Her har regjeringen og tidligere regjeringer gjennom flere år jobbet med hvordan vi innfører overvannsgebyr. Jeg håper at det vedtaket nå ligger gryteklart og snart bare kan vedtas, så vi får på plass det virkemiddelet kommunene trenger, som har ligget der siden dette ble utredet for første gang tilbake i 2015.

Andre områder igjen er dette med hvordan vi skal bli bedre til å ta vare på eksisterende bygningsmasse. Vi må rive mindre, bygge om og på. Men da kan det godt hende at plan- og bygningsloven også må endres, sånn at man får virkemidler til å beholde bygningsmasse – ikke bare med begrunnelse i bygningsvern, at man kan regulere til bevaring, men også hvordan man legger til rette for å beholde og ivareta bygningsmasse. (Presidenten klubber.)

Det er et viktig arbeid – og statsråden har i seg selv en viktig rolle som statsråd i det departementet (presidenten klubber igjen) og for hele regjeringssamarbeidet.

Presidenten: Tida er ute.

Rauand Ismail (MDG) []: Byer står for 70 pst. av verdens klimagassutslipp, og byene er i vekst. I 2050 vil 70 pst. av verdens befolkning bo i en by. Byene våre i Norge viser vei i klimapolitikken. Det som er problemet, er at staten ofte ikke lar dem innføre tiltak som bidrar til klimakutt. Skal vi lykkes i klimakampen, er vi nødt til å gjøre alt vi kan for at norske byer kutter utslipp.

Hvis statsråden lurer på hva han kan gjøre for at byene våre skal kunne jobbe med bærekraftsmålene, har jeg laget en liten liste til ham.

  • Han kan la storbyer innføre nullutslippssoner for biltrafikken.

  • Han kan åpne pengesekken for karbonfangst og -lagring på Klemetsrud i Oslo.

  • Han kan hjelpe til med å sikre den kriserammede, miljøvennlige og sosiale kollektivtransporten i storbyene.

  • Han kan gjerne også slutte å bygge ut motorveier som ødelegger natur og øker biltrafikken og utslippene i byene.

  • Han kan sørge for at pengene som staten bruker på energisparing, også kommer leietakere og dem med minst å rutte med til gode.

Kommunalministeren har ansvaret for at naturen vår stadig og stykkevis blir bygget ned år for år. Naturvern kan ikke lenger være bevaring av småflekker i et voksende hav av skadet natur. Vi må slutte å bygge ned natur og begynne å reparere det som allerede er ødelagt. Hvis statsråden vil og tør, kan han bli den statsråden som bærer ansvaret for å sikre at naturen bevares over hele landet.

Vi lykkes ikke i klimakampen hvis regjeringen er en «partypooper» som sier nei, nei og atter nei i møte med storbyenes ambisiøse klimapolitikk. Vi lykkes ikke i kampen for å bevare den umistelige naturen vår hvis regjeringen går inn for at naturen skal bygges ned, i stedet for å sikre naturen for framtidens generasjoner. Vi når aldri bærekraftsmålene våre hvis ikke ledende politikere tør å føre politikken vi trenger. Statsråden har en gyllen mulighet til å gjøre akkurat det, og han kan gjerne begynne med listen jeg har til ham.

Presidenten: Presidenten vil påpeike at «partypooper» vel ikkje er eit parlamentarisk uttrykk.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) []: Stortingsrepresentanten Astrup ønsker svar på hvordan regjeringen har tenkt å følge opp FNs bærekraftsmål. I dag sa han i salen at det for Norges del innebærer bl.a. å hindre frafall i skolen og få flere inn i arbeidslivet. «Det er ingen enkel oppgave, og derfor synes jeg det er veldig bekymringsfullt at bærekraftsmålene knapt er nevnt i Hurdalsplattformen», har Astrup også sagt. I forrige regjerings handlingsplan for å nå bærekraftsmålene, altså Meld. St. 40 for 2020–2021, er det mange gode forslag til «mulige norske målepunkter», som det heter i meldingen.

Hvorvidt regjeringen vil følge opp FNs bærekraftsmål, handler ikke om hvor ofte ordet «bærekraft» er nevnt i Hurdalsplattformen. Det handler om prioriteringer, politikkutvikling og selvsagt selve fasiten, kampen om gjennomslag, de konkrete bevilgningene på statsbudsjettene.

La oss se på bærekraftsmål 4, god utdanning. Under delmål om utdanning i Meld. St. 40 for 2020–2021 foreslo forrige regjering følgende mulige mål for norsk skole: andel elever som fullfører videregående opplæring, andel personer i gruppen 18–24 år i utdanning, arbeid, ledighet eller inaktivitet og andel personer mellom 16 og 25 år som verken er i opplæring, arbeid eller har fullført og bestått videregående opplæring.

I Hurdal ble vi enige om konkret politikk for å kvalifisere flere til arbeid og sånn sørge for at flere kan forsørge seg selv og sin familie. Derfor senker vi maksprisen i barnehagen for første gang siden 2013 i vårt tillegg til statsbudsjettet. Derfor styrker vi kommunerammen, sånn at kommunene kan øke bemanningen, øke kompetansen og kvaliteten i barnehagene.

Hva betyr barnehage for mål om fullføring av videregående skole? Politikk virker. Stoltenberg-regjeringen startet i sin tid forsøk med gratis kjernetid i barnehager i utvalgte Oslo-bydeler fra 2006. 4- og 5-åringer i utvalgte bydeler med høy andel minoriteter fikk tilbud om 20 timer gratis kjernetid i uken. Nå har forskere fulgt disse barna over tid og funnet flere positive resultater når elevene har tatt nasjonale prøver på 8. trinn. Disse elevene har oppnådd bedre mestring på den nasjonale leseprøven. Barn i familier med lav inntekt hvor mor ikke jobber, ser ut til å ha størst utbytte av gratis kjernetid, med tanke på både lese- og regneferdighetene på 8. trinn, og gutter har aller størst utbytte når det gjelder lesing.

Politikk virker – se bare på hva vi har fått til i byrådet i Oslo. De siste årene har elevene i Oslo fått bedre avgangskarakterer både på ungdomsskolen og i videregående opplæring. Flere ungdommer søker seg til yrkesfag, og flere elever fullfører og består skoleløpet. Dette er resultater i Osloskolen som taler for seg.

Listen er lang, og jeg kunne bare fortsatt å ramse opp gode grep fra vår regjering, som f.eks. klimabudsjett som styringsverktøy. Alle sektorer skal få utslippsmål, og vi skal begynne med klimabudsjettering, et årlig, forpliktende budsjett for utslipp av klimagasser, som del av det ordinære statsbudsjettet. Slik skal klima og natur legge føringer for den øvrige politikken. Nå blir det alvor. Det nytter å gå foran og bane vei for ny politikk, men det krever mot og vilje til å bruke penger for å følge opp, ikke bare fagre ord i en stortingsmelding.

Sandra Bruflot (H) []: Norge har egentlig alle forutsetninger for å nå bærekraftsmålene på god helse og livskvalitet innen 2030. Vi har en god offentlig helsetjeneste, det er trygt å være gravid, det er trygt å føde barn, og det er trygt å bli født. Levealderen går opp, alvorlige sykdommer går ned. Vi har en befolkning som for det meste følger vaksinasjonsprogrammer, vi blir ikke alvorlig syke av vannet fra springen, og vi er stort sett ganske friske.

Men på noen områder gjør Norge det ganske dårlig, og på disse områdene gjør ikke den nye regjeringen nok. I fjor døde 324 mennesker av overdose i Norge. Det er det høyeste tallet siden 2001, og Norge er fortsatt på europatoppen i overdosedødsfall, og det i et land med universell helsehjelp til alle.

I fjor hadde Stortinget og Arbeiderpartiet tidenes mulighet til å stoppe stigmatisering og straffeforfølgelse av mennesker med en avhengighet, men de valgte å stemme ned rusreformen i Stortinget.

I Hurdalsplattformen står det at rusavhengige skal slippe straff. Men det blir dobbelt feil når kun rusavhengige skal få den hjelpen.

For det første kan man spørre seg hvordan regjeringen har tenkt å finne ut hvem som er rusavhengig nok og verdig nok deres hjelp. Hvordan har de tenkt å klare det uten samtidig å stigmatisere rusavhengige enda mer? Det er jeg spent på. Det er ikke noen god, human eller spesielt ålreit løsning hvis rusavhengige skal måtte få en slags erklæring på at de er rusavhengige nok, av fastlegen sin. Det er dessuten å flytte domstolene våre inn på legekontoret.

For det andre bryter det med likhetsprinsippene i rettsstaten vår dersom vi skal skille på hvem som får straff, og hvem som får hjelp, på denne måten.

I tillegg er det feil å tro at en avkriminalisering gjør at terskelen for unge mennesker til å prøve narkotika går ned. Man tror kanskje at den terskelen er høy i dag, men det viser tallene oss at den ikke er. Noen land som har avkriminalisert, har fått lavere bruk. Noen har fått økt bruk. Da Sverige innførte strengere straffer for cannabis i 1997, for å avskrekke, gikk ikke tallene blant ungdom ned. De har snarere gått den helt andre veien, i år etter år etter år, og det er oppover.

Det eneste vi egentlig oppnår med å straffe disse ungdommene, er at vi gjør dem til kriminelle. Vi gjør det vanskeligere for dem å få seg jobb. Vi gjør det vanskelig for dem å beholde førerkortet, vanskelig å fortelle noen om problemene sine, vanskelig å ringe nødetater når noe alvorlig har skjedd på fest. Ja, det viser seg til og med at vi øker sjansen for at de får en kriminell løpebane, ved å kriminalisere det de gjør.

Jeg tror at vi kan nå bærekraftsmålene på helse, men narkotikapolitikken vår må endres. Vi må ha en narkotikapolitikk som baserer seg på kunnskap og på menneskerettigheter, og akkurat nå er ikke regjeringen villig til å basere politikken sin på noen av delene. De baserer den ikke på kunnskap når de føler seg fram til at vi skal ha strenge straffer for narkotikalovbrudd, når de tror at det gjør noe med unges holdning til å røyke hasj, og når de mistenker at det sender et signal. De føler seg fram til en politikk som får alvorlige konsekvenser for noen av dem som aller mest hadde trengt en ny politikk, for å få slutt på stigma, få forståelse, likeverd og respekt.

Det finnes ikke empiri for å si at å avkriminalisere gjør at ungdom bruker mer narkotika. I et liberalt demokrati burde bevisbyrden ligge hos dem som vil straffe noen for å gjøre samfunnet bedre, men da må regjeringen forklare oss hvordan det å straffe enkeltmennesker gjør samfunnet til et bedre sted for oss alle. Da holder det ikke å føle at det er det rette å gjøre.

Jeg tror at når vi kommer til 2030, har også Arbeiderpartiet skjønt dette. Senterpartiet er jeg litt mer tvilende til, men jeg håper at et tilnærmet enstemmig storting en dag kommer til å vedta en rusreform der vi går bort fra å straffe folk, og heller tilbyr hjelp.

Problemet er at mens vi venter på det flertallet, er det flere som blir stigmatisert, flere som blir straffeforfulgt for avhengighet, eller for sikkerhets skyld. Og mens vi venter, vil vi ha flere som ikke tør å be om hjelp når de virkelig trenger det.

Morten Wold hadde her overtatt presidentplassen.

Per Martin Sandtrøen (Sp) []: I debatten om bærekraftsmålene burde kommunene være helt sentrale. Kommunenes rolle kommer for så vidt fram i stortingsmeldingen om bærekraftsmålene, som Solberg-regjeringen la fram i juni i år. Hele 273 ganger er ordet «kommune» nevnt i Solberg-regjeringens egen stortingsmelding. En rekke bærekraftsmål knytter seg til tjenestene som kommunene har et viktig ansvar for. Dette gjelder bl.a. innen helse, utdanning, vann og avløp, lokal transport og arealplanlegging. Heldigvis har vi stor grad av lokal forvaltning på disse områdene. Med all fokuseringen på kommunene i lys av bærekraftsmålene skulle man tro at Solberg-regjeringen valgte å spille på lag med kommunene, finansiere kommunene på en god måte, tro på det lokale folkestyret. Dessverre ble det motsatt. Forrige regjerings politikk overfor kommunene ble preget av tvang og for dårlig finansiering, og i de sammenslåtte kommunene vokste byråkratiet fort. På fire år vokste byråkratiet i de sammenslåtte kommunene med 12,5 pst. Dette er penger som ellers kunne blitt brukt på helse, utdanning og lokal utvikling. De pengene går nå til flere og høyere lønte stillinger i kommuneadministrasjonen.

Dagens regjering vil snu utviklingen. Vi vil satse på lokalt folkestyre, satse på alle som jobber i kommunene, ikke minst sørge for god finansiering av alle våre felles velferdstjenester. Tiden for overkjøring av lokalsamfunnene er over. Lokalsamfunnene skal bestemme mer selv, folk skal få mer innflytelse og være stolt av egen hjemplass. Ikke minst vil regjeringen gjennomføre en tillitsreform i offentlig sektor: mer tillit til lærerne, mer tillit til sykepleierne, til renholderne og til fastlegene – mer tillit til dem som utgjør ryggraden i velferdsstaten. Det blir slutt på sentraliserende reformer som skaper store enheter med lang avstand fra dem som tar beslutningene, til dem som faktisk står i klasserommet eller på sykehjemmet for å utføre jobben. Ved å lytte til dem som har skoa på, skaper vi et bedre helsetilbud, vi løfter skolene, skaper bærekraftige byer og lokalsamfunn, nettopp mye av det som løftes fram i bærekraftsmålene. Regjeringens satsing på kommunene og hver eneste person som jobber der, er en forutsetning for Norges oppfyllelse av bærekraftsmålene.

Så la jeg merke til at Miljøpartiet De Grønnes representant rådet statsråden til å innføre flere nullutslippssoner. Det vil jeg gjerne gi en liten kommentar til. Jeg vil anbefale alle å lese Lasse Fridstrøms innlegg i Aftenposten for noen uker siden. Der slår han fast at nullutslippssoner er svaret på gårsdagens miljøproblem. Representanten Sigbjørn Gjelsvik spurte forrige regjering om det ville være bra for miljøet om man innførte nullutslippssoner, om flere byttet ut sin bensin- eller dieselbil med en ny elbil. Han fikk ikke svar på det. Så å innføre nullutslippssoner vil ikke være svaret verken på å nå bærekraftsmålene eller på andre utfordringer.

Birgit Oline Kjerstad (SV) []: Representanten Astrup stilte eit svært viktig spørsmål til statsråden i sin interpellasjon. Det trengst verkeleg ein skikkeleg debatt og konkrete planar for korleis ein skal utvikle ein heilskapleg politikk som gjev ei meir berekraftig framtid, og det hastar. Det hastar fordi vi har både ei naturkrise, ei klimakrise og ei forskjellskrise i vår tid. Klimaendringane rammar hardast dei med minst resursar til å tilpasse seg, både nasjonalt og globalt.

Vi er gjennom forbruksmønsteret vårt eit av dei landa som påverkar mest – i negativ retning – moglegheitene andre land har til å nå sine klimamål. I Parisavtalen tek vi mål av oss til å kutte halvparten av utsleppa innan 2030 og bli klimanøytrale innan 2050, men dette må skje utan at vi sender rekninga til naturen og taper endå meir biologisk mangfald.

I 2010 forplikta 190 land seg til 20 mål som skulle innfriast innan 2020, for å redde det biologiske mangfaldet. FN-rapporten Global Biodiversity Outlook 5 konkluderte hausten 2020 med at ingen av måla var nådd frå møtet i Aichi i Japan ti år tidlegare. Det gjeld også Noreg. Trass i tilslutning til Aichi-måla og oppretting av Havpanelet, som den førre regjeringa skal ha stor ære for å ha teke initiativ til, nådde vi ikkje måla. I sin visjon for 2050 er det biologiske mangfaldet verdsett, bevart, restaurert og berekraftig brukt på ein måte som vedlikeheld økosystema, opprettheld ein sunn planet og gjev livsviktige gode til alle menneske. Det var visjonen i Aichi-måla, men 50 pst. av økosystema har blitt øydelagt dei siste 50 åra, og dei fem viktigaste grunnane er menneskeskapte .

Eg har sett det på nært hald – sjøfuglen som blei borte, beitemarkane som gror igjen. Det blir forska på, og vi forstår meir og meir av samspelet i økosystema sjøfuglane er avhengige av, på sjø og land. Sjøfugl er ein viktig indikator på kva som skjer med miljøet. Med over 40 pst. bestandsnedgang, og for somme artar meir, håpar eg at handlingsplanen for sjøfugl, som blei varsla for fleire år sidan, snart kjem på bordet.

Arealendring, overutnytting og klimaendring er dei tre viktigaste årsakene til tap av artsmangfaldet. Sidan arealbruksendring har så stor påverknad, er det også mykje av nøkkelen for å snu utviklinga i måten vi forvaltar og bruker areal på, på både sjø og land. I tillegg til nasjonale og regionale verneplanar har kommunane ei nøkkelrolle i arealforvaltinga. Plan- og bygningslova og kommuneplanane er det viktigaste verktøyet vi har for å snu den negative utviklinga. Berekraftsmåla til FN peikar meir og meir på ei heilskapleg, økosystembasert forvalting, på både land og hav, der vi ser mennesket som ein del av det økosystemet. Digitale verktøy sprengjer stadig grenser for korleis vi kan arbeide med planlegging og integrering av økosystema i areal-, energi- og miljøplanlegging, både i byen og på landet, og det blir samarbeidd på tvers av landegrensene for å lære av kvarandre. Dette gjev håp.

Eg er veldig nysgjerrig på kva for tiltak statsråden har tenkt å setje i verk for at kommunane skal nå nasjonale mål for biologisk mangfald og berekraft, no når ramma for all politikk skal vere natur og klima. All endring skjer lokalt – om det er beitedyra som blir borte, om det blir bygd eit bustadfelt der det er eit verdifullt grøntareal, eller ein motorveg tvers over våtmarka. Nasjonale, regionale og kommunale planar må alle ta meir omsyn til naturverdiane. Alle arealendringar skjer i ein kommune. Ingenting er globalt utan at det er lokalt, og ingenting er lokalt utan at det er globalt.

Kommunane har ansvaret for å forvalte landområda og den nære kystlinja, og eg meiner at det er essensielt å setje oss mål om å få fullført kartlegging av naturtypar som kommunane rår over. Slike økologiske grunnkart vil kunne spare forvaltinga enormt i og med at ein ville vite, tidleg i alle prosessar der ein utarbeider kommuneplanar, verdien areala har for biologisk mangfald (presidenten klubbar). Når vi står her i 2025 (presidenten klubbar igjen) på vårt siste møte, skal vi ha nådd måla våre.

Presidenten: Taletiden er ute.

Olve Grotle (H) []: Som representant i næringskomiteen blir eg nesten litt overvelda, for komiteen vår er på mange måtar involvert i alle dei 17 berekraftsmåla. For oss er det med andre ord berre å brette opp ermene.

For at verda skal nå berekraftsmåla innan 2030, må alle delar av samfunnet bidra. I praksis vil det seie at ein som innbyggjar, politikar, bedriftsleiar eller samfunnsaktør heile tida må spørje seg om dei aktivitetane, vedtaka, prosjekta eller produksjonane ein set i verk, bidrar til sosial, miljømessig eller økonomisk berekraft. Alle dei tre dimensjonane er like viktige og faktisk òg gjensidig avhengige av kvarandre.

Heldigvis har vi i Noreg gode føresetnader for å nå berekraftsmåla. Vi har demokratiske institusjonar, eit velfungerande rettsvesen, høgt inntektsnivå, gode offentlege tenester og små forskjellar mellom folk og regionar. Det aukar sjansane for å lykkast. Det same gjer at den generelle tilliten i landet vårt er høg. I åra framover står Noreg likevel overfor ei rekkje sosiale, klima- og miljømessige og økonomiske utfordringar. Ein viktig føresetnad for å lykkast er at verdiar blir skapte, og at folk har ein jobb å gå til. Det gjev oss velferd, fremjar likestilling og bidrar til vekst og god helse.

Ifølgje rapporten «Better Business, Better World» kan berekraftsmåla i seg sjølv utløyse ein marknad på 12 000 mrd. dollar og skape 380 millionar nye jobbar fram mot 2030. FN-måla vil altså trenge eit godt og sterkt næringsliv for å lykkast, samtidig som bedriftene våre vil få nye moglegheiter til å skape arbeidsplassar og verdiar.

OECD har på si side nyleg rekna ut at det vil vere nødvendig med opp mot 4 200 mrd. dollar i investeringar i utviklingsland for å nå berekraftsmåla innan 2030, bl.a. fordi finansieringsgapet har auka som følgje av koronapandemien.

FNs berekraftsmål kviler med andre ord på ein føresetnad om at vi er heilt avhengige av økonomisk vekst og privat verdiskaping. Vi må med andre ord ha både menneske og pengar i arbeid for å greie å nå måla. Det er det fagleg einigheit om internasjonalt, og det bør såleis vere eit tankekors for dei representantar og parti som stadig ønskjer høgare skattlegging, meir statleg styring og færre private initiativ.

Ein av hovudstrategiane for å nå berekraftsmåla innan 2030 må difor vere å skape fleire arbeidsplassar, inkludere fleire i arbeidslivet og gjere det vi kan for å sikre økonomisk vekst i åra som kjem – og bedriftene er med. Vi ser at stadig fleire bedrifter legg berekraftsmåla til grunn for arbeidet sitt, og stadig fleire verksemder ser potensialet i å tenkje berekraftig. Ved hjelp av kapital, innovasjonsevne og kompetansen i privat sektor ser vi at det meir og meir blir utvikla nye, grøne løysingar for framtida. Det er òg heilt nødvendig i møte med klima- og miljøutfordringane.

Solberg-regjeringa sette i verk fleire tiltak for å forenkle tilgangen til risikokapital og kompetente investeringar i tråd med politikken vår. Det gav resultat: Vi styrkte innsatsen for næringsretta forsking og innovasjon, og vi støtta fleire store og viktige miljøprosjekt. Langskip kan vere eit eksempel på det.

Investeringar i forsking og innovasjon er heilt grunnleggjande dersom vi skal nå berekraftsmåla. Då trengst staten som støttespelar, tilretteleggjar og samarbeidspartnar. Derimot er det mindre behov for ein stat som vil vere næringsaktør og ein eigen konkurrent til bedriftene våre.

Som politikar med særleg ansvar for fiskeri og havbruk er eg òg oppteken av berekraftsmåla som er knytte til livet i havet. Noreg er avhengig av å kunne hauste frå eit reint og rikt hav. Verdiskapinga i dag og i framtida byggjer på ein god miljøtilstand og eit rikt naturmangfald i kyst- og havområda i Noreg og ei forsvarleg og berekraftig forvalting av dei marine resursane. Noreg er verdas nest største eksportør av sjømat etter Kina. Dette er det mange grunnar til, ikkje minst ei fiskeri- og havbruksnæring som ligg fremst i verda på nær sagt alle område. I vår samanheng er det likevel naturleg å peike på at vi har eit omfattande og moderne forvaltingssystem for berekraftig fiskeri og havbruk. Fiskeriforvalting føreset forsking, rådgjeving, overvaking av resursuttak og etterleving av regelverk. Kvotefastsetjingar og andre reguleringar må respekterast og dokumenterast i ein påliteleg resursrekneskap. Noreg deler 90 pst. av dei kommersielle fiskeribestandane med andre kyststatar. Havrettskonvensjonen krev samarbeid om delte bestandar, og dette pregar også den nasjonale forvaltinga. Det er viktig at dette blir vareteke og styrkt i framtida.

Næringslivet vårt er ein nøkkel til å nå berekraftsmåla til FN. Skal bedriftene våre greie å fylle denne rolla, må vi gje dei gode og føreseielege rammevilkår. Høgre har lange tradisjonar for å leggje til rette for at næringslivet vårt kan vekse, styrkje og utvikle seg og skape verdiar og arbeidsplassar – det vil vi også gjere i framtida.

Mudassar Kapur (H) []: For noen uker siden ble den nye regjeringens plattform lagt fram, og den nye regjeringserklæringen har møtt berettiget kritikk for ikke å presentere sine løsninger for byene. Derfor er det relevant å minne om bærekraftsmål nr. 11, bærekraftige byer og lokalsamfunn.

Med Høyre i regjering har vi vist at vi tar disse målene på alvor – gjennom åtte år sammen med våre partnere på borgerlig side. Det finnes nesten ingen politiske felt som ikke angår en by eller et lokalsamfunn. Like fullt er det et faktum at noen utfordringer er særlig sterke i de største byene, og det er oppsiktsvekkende at levekårsutfordringer i byene er lite berørt i Hurdalsplattformen. Byene har større sosiale utfordringer, men de har også en større evne til å møte disse utfordringene. Da trenger de politikere som spiller på lag med dem.

Også i opposisjon vil Høyre være garantisten for en politikk som utjevner sosiale forskjeller og gir innbyggerne muligheter til å leve et godt liv, uansett hvilken bakgrunn man har. Jeg skulle ønske at bl.a. arbeids- og sosialministeren hadde vært her i dag for å snakke om dette.

Bærekraftig utvikling av byene og byregionene er avgjørende for at vi skal kunne løse de globale og lokale klimautfordringene. Den klart største utslippskilden i norske byer er transportsektoren. Derfor har vi ønsket å satse på byvekstavtaler mens vi har sittet i regjering, og det vil vi også gjøre i opposisjon. Jeg skulle ønske at klimaministeren og samferdselsministeren var her i dag for å belyse disse emnene.

En helhetlig arealplanlegging er en viktig forutsetning for regional vekst. Det må være en sammenheng mellom hvor vei og bane bygges, og hvor det bygges boliger og næringsliv. Både store og omkringliggende kommuner kan tenke stort sammen – eller fortsette å tenke smått hver for seg. Riktignok er kommunalministeren til stede i dag for å snakke om noe av dette, men jeg skulle ønske næringsministeren også kunne vært til stede for å snakke om disse tingene.

Arven etter den forrige rød-grønne regjeringen var et stort etterslep i boligbyggingen, overstyring av lokaldemokratiet i byggesaker og at altfor mange sto utenfor i boligmarkedet. Vi startet snuoperasjonen, og i opposisjon vil Høyre fortsette å jobbe for å forenkle plan- og bygningsloven, for å legge bedre til rette for boligbygging, nærings- og samfunnsutvikling og for å gi et større rom for lokalt selvstyre. For første gang på mange år ser vi at pilene for igangsetting av nye boliger peker oppover, og vi skal gjøre vårt for at trykket holdes oppe.

I åtteårsperioden 2012–2020, altså for det meste under den forrige regjeringens periode, ble antall bostedsløse nesten halvert, noe som betyr at det aldri har vært så få bostedsløse i Norge. Samtidig er det fortsatt over 3 000 mennesker som er bostedsløse, og mange som sliter med å komme inn på boligmarkedet.

Det er et politisk ansvar å hjelpe vanskeligstilte med å komme seg inn på boligmarkedet. Ustabile boforhold og stadig flytting går ut over barna, som må bytte skole og skifte omgangskrets. Jeg skulle ønske vi hadde en kunnskapsminister her i dag, som kunne snakket litt om de tingene – hva det betyr for særlig de sårbare barna fra disse familiene.

For å hjelpe de vanskeligstilte inn på boligmarkedet har Husbanken en veldig viktig rolle. Siden 2013 har over 50 000 mennesker fått 50 mrd. kr i startlån fra Husbanken, noe som har bidratt til en mer stabil hverdag.

Det finnes også flere andre viktige virkemidler for å få folk inn på boligmarkedet, bl.a. leie-til-eie-modeller, som Høyre i regjering sto i bresjen for å få testet ut i flest mulig kommuner, en målrettet BSU-ordning – som jeg noterer meg at Hurdalsplattformen ikke akkurat støtter opp under – til personer som ikke eier bolig, og nye og enklere løsninger for å tildele kommunale boliger. Da snakker jeg ikke om SVs tredje boligsektor, som jeg mistenker at etter hvert vil bli tvangspåført den nye regjeringen, men vi får vente og se.

Jeg håper Støre-regjeringen vil fortsette å prioritere innsatsen Solberg-regjeringen har hatt for dem som sliter i boligmarkedet. Jeg håper derfor statsråden – nå er det bare én statsråd her i dag, så jeg vil si «statsråden» – kan si noe mer om hvordan vi kan bidra til raskere boligbygging i pressområdene, bidra til å utjevne sosiale forskjeller, sørge for at vi fortsatt har en sosial boligpolitikk, og for at barn får gode oppvekstvilkår.

Tore Vamraak (H) []: FNs bærekraftsmål nr. 6 innebærer å sikre «tilgang til vann og gode sanitærforhold for alle». For å oppfylle dette målet er det en forutsetning at vi har et godt ledningsnett, trygge vannkilder og reservevann.

I Norge har vi nå manglende reservekapasitet på rent drikkevann i en rekke kommuner, og uten en god alternativ forsyning kan det oppstå kritisk vannmangel hos befolkningen. I tillegg har flere små vannverk gjenstående arbeid med å sikre den hygieniske kvaliteten, samtidig som dårlige ledningsnett resulterer i store lekkasjer, der opptil 60 pst. av vannet aldri når fram til abonnentene. Det betyr at risikoen for drikkevannsrelatert sykdom øker, og kostnaden for oppgradering er stor.

I henhold til SSBs statistikk er den gjennomsnittlige årlige ledningsfornyelsen på bare 0,7 pst. Det betyr at nye ledninger vil ligge i 140 år før de skiftes ut med dagens tempo.

Oppgraderingsbehovet for å nå tilstandskarakter 4 er beregnet til 250 mrd. kr for vannledningsnettet og 320 mrd. kr for avløpsnettet, altså totalt 570 mrd. kr. Dette er kostnader som er underlagt selvkostområdet, dvs. at kostnadene skal bæres av abonnentene i form av økte gebyrer for vanlige folk. Fordelt på landets innbyggere vil investeringsbehovet innebære gebyrer på over 100 000 kr per innbygger, store og små. Kostnadene til utbedringer i små kommuner med lav befolkningstetthet kan være betydelig høyere per innbygger.

Det er i utgangspunktet tre mulige tilnærminger til denne store utfordringen. Første alternativ er at kommunene fortsetter dagens utskiftingstakt, som altså innebærer 140 års levetid på vannledningen. Andre alternativ er å gjennomføre et løft på ledningsnettet og lempe kostnadene over på innbyggerne. Enten det finansieres gjennom økte kommunale gebyrer eller over skatteseddelen, er det den samme lommeboken pengene kommer fra. 100 000 kr per innbygger er mye for vanlige folk.

Et tredje alternativ er å redusere kostnadene for å oppnå en tilfredsstillende vannkvalitet for innbyggerne og en nødvendig fornyelse av vannledningsnettet. Dette er det mest krevende alternativet, men det er verdt å undersøke hvilke muligheter det er for å bygge smartere og mindre byråkratisk, og hvordan reguleringene kan fokusere på god og bærekraftig vannkvalitet framfor på byggemetoder.

Vi har ca. 1 600 vannverk i Norge, hvorav ca. 1 100 er i kommunalt eller interkommunalt eie. Vi har 356 kommuner, med ulike krav til entreprenørene som skal legge rør i bakken. Det kan tenkes at det er strukturelle forhold som hindrer fornyelse og innovasjon i vannforsyningen.

Jeg må understreke at store kommuner ikke nødvendigvis er svaret her. Landets største kommune, Oslo, bygger i disse dager ny reservevannforsyning. I sommer har det kommet kostnadsøkninger på først 5 mrd. kr og deretter ytterligere 7 mrd. kr.

Dette prosjektet understreker mer enn noe annet at det må jobbes smartere med å finne innovative løsninger på både vannforsyning og beredskapen i vannforsyningen til innbyggerne. Dette er ikke noe som hvert enkelt av landets 1 600 vannverk kan forventes å komme opp med uten videre.

Regjeringen Solberg satte derfor i gang en mulighetsstudie for å synliggjøre effektiviseringspotensialet i vann- og avløpssektoren og samfunnsøkonomiske effekter. Det vil være viktig at denne mulighetsstudien følges opp av regjeringen Støre når rapporten om kort tid foreligger, slik at innbyggerne kan få en trygg og bærekraftig vannforsyning til en overkommelig kostnad.

Jan Tore Sanner (H) []: Bærekraftsmålene engasjerer bredt. Det viser denne debatten. Men det er ikke bare i denne sal bærekraftsmålene står sentralt. I økende grad ser vi hvordan samfunnsinstitusjoner og bedrifter nå tydeliggjør hvordan de bidrar til å oppfylle bærekraftsmålene. Med andre ord: Bærekraftsmålene setter en retning.

Så er jeg enig med dem som sier at det ikke er tilstrekkelig med fagre ord, enten det er i stortingsmeldinger eller i plattformer. Det er innholdet i politikken og de tiltakene vi iverksetter, som er avgjørende.

Et av de viktige bærekraftsmålene, fordi det er så avgjørende for så mye, er nettopp utdanning. Utdanning er nøkkelen til både sosial og økonomisk bærekraft, og det er også helt avgjørende for at vi skal nå Paris-målene og de miljømessige målene.

En god utdanning bidrar til at man kan klare seg selv på egen inntekt, delta og bidra i arbeidslivet, men det er også avgjørende for vår felles velferd at flest mulig kommer ut i jobb. Her er også min bekymring, og en av årsakene til at interpellasjonen ble reist, nettopp at vi er usikre på regjeringens retning og tiltak. Jeg er glad for at statsråden i sitt innlegg sier at det er viktig å redusere frafall, men regjeringen har ikke noe mål for hvor mange som skal fullføre. Regjeringen er derimot tydelig på hvilke virkemidler i skolen som skal svekkes, hvilke kompetansetiltak som skal reduseres.

Jeg er enig med representanten Gåsemyr Staalesen i at det er fint med billigere barnehager, og det er hyggelig for folk i alle lønnsklasser å betale noe mindre. Men det er den politikken som Solberg-regjeringen gjennomførte, som har vært målrettet mot lavinntektsfamilier, med gratis kjernetid, med lavere foreldrebetaling for lavinntektsfamiliene, med den felles innsatsen vi har hatt med storbyene på de levekårsutsatte områdene, som virkelig har bidratt til at vi har fått en del av de marginaliserte gruppene også inn i barnehage. Det er jeg enig i er viktig.

Det er viktig å styrke pedagogtettheten i barnehagen. Jeg er glad for at den nye regjeringen derfor følger opp den forrige regjeringens politikk på dette området, men bekymringen vår knytter seg til at man senker kompetansekravene til lærerne, at regjeringen ikke sier et ord om grunnleggende ferdigheter, hvor viktig det er med tidlig innsats og intensiv opplæring, at man tar til orde for å svekke fraværsgrensen, og at man også nå fjerner firerkravet for å komme inn på lærerutdanningen. Det er disse konkrete tiltakene som vi vet virker, som har bidratt til at vi har gått fra at en av fire faller ut, til at åtte av ti faktisk gjennomfører. Så min bekymring med den nye regjeringen innenfor utdanningsområdet er ikke mangelen på fagre ord, men at man svekker de tiltakene som vi vet virker for å få flere til å delta og bidra og flere til å fullføre videregående skole.

Regjeringen Solberg flyttet også integreringsområdet til Kunnskapsdepartementet. Det gjorde man – igjen – fordi kunnskap er nøkkelen, språk er nøkkelen, utdanning er nøkkelen til god integrering. Jeg registrerer at den nye regjeringen har flyttet integreringsområdet over til Arbeids- og sosialdepartementet. Min bekymring er at det er flyttet til et departement som ikke har de virkemidlene som Kunnskapsdepartementet hadde nettopp for å bidra til god integreringspolitikk.

Vi ser at skolen lykkes. Mange ungdommer med innvandrerbakgrunn gjør en imponerende sosial reise gjennom utdanningssystemet. De er blant de gruppene som løfter seg mest i utdanning, og ikke minst innenfor høyere utdanning ser vi at unge mennesker med innvandrerbakgrunn gjør det imponerende bra.

La dette være en bekymringsmelding fra meg når det gjelder både regjeringens konkrete politikk på utdanningsområdet og også en mulig svekkelse av innsatsen på integreringsområdet, når det nå er flyttet fra Kunnskapsdepartementet.

Aleksander Stokkebø (H) []: Vi har alle et ansvar for å bidra til en bedre og mer bærekraftig verden. Med Høyre i regjering og Erna Solberg som statsminister var Norge derfor i front for å få vedtatt og gjennomført bærekraftsmålene. For å nå målene må vi handle globalt, men også lokalt og nasjonalt, og som interpellanten viser til, må vi jobbe sammen på tvers av samfunnsområder. Også innenfor arbeids- og sosialområdet kan vi gjøre vårt, for bærekraftsmål 8 handler nettopp om å fremme varig, inkluderende og bærekraftig økonomisk vekst, full sysselsetting og anstendig arbeid for alle.

Jeg synes FN-sambandet selv sier det glimrende:

«For å utrydde fattigdom og bekjempe ulikhet i verden må alle ha jobber. For at det skal kunne skje må vi skape en rettferdig økonomisk vekst og nye arbeidsplasser. Det betyr at vi må inkludere de unge i arbeidsmarkedet, sørge for fast og trygt arbeidsliv, legge til rette å få flere kvinner i arbeid og redusere uformell og svart arbeid.»

Det er som å lese Høyres program. For å ta det første først: Først må jobbene skapes. Vi må ha en politikk der vi legger til rette. Da er det som Arbeiderpartiet og Senterpartiet nå foreslår, feil vei å gå: skattesmell for næringslivet, kutt i riksveier og det å barbere ned Nysnø Klimainvesteringer sine investeringer i bærekraftige jobber med 400 mill. kr. Da må vi heller, som Høyre foreslår, gjøre det enklere å starte og jobbe i gründerbedrift, fikse konkurransedyktig skatt, gode veier, og fikse satsing på forskning og innovasjon.

For å nå bærekraftsmålene må vi for det andre hjelpe inn dem som nå står utenfor og banker på døren til arbeidslivet. Derfor må staten gå foran i inkluderingsdugnaden og oppfylle målet om at minst 5 pst. av alle nyansatte skal ha hull i CV-en eller være medmennesker med funksjonsnedsettelser. Derfor må vi ha en aktivitetsplikt og -rett for sosialhjelpsmottakere, slik at de får den oppfølgingen de fortjener, for å holde seg i aktivitet og bli forberedt på å komme tilbake til jobb.

Derfor la Høyre fram en egen stortingsmelding, Ingen utenfor, med flere konkrete tiltak for å inkludere flere i arbeids- og samfunnslivet. Det var til stor overraskelse da Arbeiderpartiet og Senterpartiet valgte å skrote og trekke tilbake den meldingen. Det er bare et tydelig signal om at det ikke bare er fylkessammenslåinger som skal reverseres, men også tiltak for å få flere i jobb og nå bærekraftsmålene. De som står utenfor og vil inn i arbeidslivet, har ikke tid til å vente på at den nye regjeringen skal somle på vakt. De trenger tiltakene nå.

I tillegg til å skape jobber og inkludere flere handler bærekraftsmålet om anstendig arbeid, for det tredje om å få mindre ufrivillig deltid og mer heltid. Høyre styrket fortrinnsretten til hele stillinger, og vi ser resultatene. Deltiden blant kvinner har gått ned, og heltiden har gått opp. Det er nå 90 000 flere heltidssysselsatte kvinner enn da vi tok over i 2013, og denne utviklingen må fortsette.

For det fjerde må vi sikre et anstendig arbeid til alle også gjennom å ta opp hanskene mot arbeidslivskriminaliteten. Med Høyre ble sanksjonene mot de kriminelle hardere, kontrollene hyppigere og informasjonsdelingen mellom politiet, Arbeidstilsynet og de som skulle ta knekken på de kriminelle, bedre. De som ikke følger reglene, må skjerpe seg, og de som ikke skjerper seg, skal bort.

Med Høyre skal vi bidra i dugnaden for anstendig arbeid og økonomisk vekst om vi så må trekke regjeringen med oss. Det skal vi gjøre fordi verden trenger det, og fordi bærekraftsmålene skal nås.

Nikolai Astrup (H) []: La meg starte med å avlegge representanten Sandtrøen en visitt. Representanten tok opp kommuneøkonomien og arven etter den borgerlige regjeringen, og da kan det være verdt å minne om hvilket utgangspunkt vi hadde da regjeringen tok over for åtte år siden. Da var det 46 kommuner på ROBEK-listen, nå er det 17. Da hadde kommunesektoren 30 mrd. kr på bok, nå har de 70 mrd. kr på bok. Og bare i år får kommunesektoren tilført 3,2 mrd. kr i ekstra skatteinntekter som de får beholde inn i 2022. Det kommer i tillegg til de 5,9 mrd. kr som det er anslått at skatteinntektene øker med i 2021, som ikke var forutsett, og som kommunene da beholder i år, og som selvfølgelig gir dem et bedre utgangspunkt for neste år.

Det er ikke riktig at byråkratiet vokste som følge av vår politikk. Det var rød-grønne kommuner, forut for kommunesammenslåinger – stort sett de største byene – som økte byråkratiet sitt, og det skal bli spennende å følge med på hvordan utviklingen i sentraladministrasjonen blir når det gjelder antall ansatte, hvis det er dette representanten er opptatt av.

Så vil jeg gjerne få lov til å takke for en debatt som viser bredden og kompleksiteten i arbeidet med å nå bærekraftsmålene. Og når da statsråden poengterer at jeg er opptatt av hvem som leder hva, og hvem som svarer på hva – vel, det er nettopp derfor jeg er opptatt av hvem som svarer på hva, og hvem som leder hva. Det er viktig for arbeidet med bærekraftsmålene at det er forankret helt til topps.

Også vi hadde en diskusjon om det var undertegnede eller statsministeren som skulle lede det nasjonale forumet for bærekraftsmålene, og vi falt ned på at det måtte bli statsminister Erna Solberg. At statsminister Støre da velger å si nei til dette, sier også noe om hans manglende engasjement for dette området. Og når statsministeren bestemmer at statsråd Gram skal svare på vegne av 16 statsråder når det ligger langt utenfor statsrådens konstitusjonelle ansvarsområde å gjøre det, sier det også noe om statsministerens personlige engasjement for dette. Derfor er det viktig. Skal vi lykkes med å ha lederskap fra toppen, må hver enkelt statsråd ta ansvar for sin oppgave for å bidra til at vi når målene innen 2030.

Jeg er glad for at dette nasjonale forumet videreføres, og jeg ønsker statsråden lykke til med det arbeidet han nå skal gjøre. Det er mange gode grunner til at norsk forvaltning er organisert slik den er. Stort sett handler det om å kunne plassere tydelig ansvar på toppen. Men koordineringsansvaret som statsråden har, kommer til å bli særdeles viktig for at man får til nettopp de tverrfaglige, tverrdepartementale, tverrsektorielle løsningene som skal til for å nå bærekraftsmålene innen 2030.

Jeg vet at statsråden selv har et engasjement for dette, men mitt forsøk nå med denne interpellasjonen handlet om å gi statsråden litt drahjelp til også å engasjere de øvrige statsrådene i dette arbeidet – sørge for at han ikke blir ensom, men at det rett og slett blir et kollegium som drar lasset. Og jeg skal gi statsråden en liten pins på vei ned, som en påminnelse om det ansvaret som nå påhviler ham som ansvarlig for koordinering av bærekraftsmålene.

Presidenten: Da er det pins-overrekkelse i Stortinget.

Statsråd Bjørn Arild Gram []: Jeg hadde tydeligvis på meg feil dressjakke i dag, så pinsen jeg hadde på den andre, fikk jeg ikke med meg hit i dag.

La meg aller først få takke for interpellantens omtanke og forsøk på drahjelp. Vi får ta med oss det vi kan. Så skal jeg takke for interpellasjonen og debatten. Det som var særlig viktig for meg å slå fast i denne debatten nå, var regjeringens høye ambisjoner om å følge opp og arbeide systematisk for å nå bærekraftsmålene innen 2030. Ikke minst er det da viktig å sikre at vi har strukturene og systemene på plass for det. Det handler om å avklare ansvar i regjering. Det handler om å gi avklaring på meldingen som lå i Stortinget, om etablering av nasjonalt forum, om årlig rapportering osv.

La meg så svare på noen av de spørsmålene som har kommet opp i løpet av denne debatten. Først til representanten Stokkebø, som utfordrer på arbeids- og næringsliv: Vel, la meg da i hvert fall si at regjeringen allerede i tilleggsnummeret viser betydelige satsinger for å sikre flere inkludert i arbeidslivet. Til tross for at ledigheten nå heldigvis går ned, så øker antallet tiltaksplasser med 1 000. Antallet varig tilrettelagte arbeidsplasser øker med 250. Vi styrker arbeidet for å få flere innvandrerkvinner inn i arbeid, og vi styrker bevilgningen til Nav og Arbeidstilsynet. Dette er nettopp konkret politikk for å sikre at vi kan inkludere flere i arbeidslivet.

Representanten Kapur tar opp spørsmålet om løsninger for byene. Vel, hva er det regjeringen nå leverer? En kraftig styrking av kommuneøkonomien – Oslo kommunes økonomi alene styrkes med om lag en kvart milliard kroner. Vi styrker områdesatsingen i Oslo, Trondheim og Bergen. Vi varsler styrking av bidrag til byvekstpakkene. Vi styrker boligpolitikken. Det er konkret politikk for å kunne svare ut byenes viktige betydning knyttet til å nå mange bærekraftsmål. Regjeringen varsler i Hurdalsplattformen forenklet plan- og bygningslov, å sikre det lokale selvstyret i arealpolitikken, å samordne og begrense innsigelser, osv.

Debatten har vist at det er svært mange politikkområder som berøres av bærekraftsarbeidet, og regjeringen vil komme tilbake til en systematisk oppfølging av dette etter hvert som Hurdalsplattformen skal følges opp og materialiseres i konkret politikk.

Presidenten: Debatten i sak nr. 6 er dermed avsluttet.

Dagens kart er dermed ferdig debattert, og Stortinget tar nå pause. I samsvar med den annonserte dagsordenen vil det bli votering kl. 14.

Stortinget tok pause i forhandlingene kl. 13.18.

-----

Stortinget gjenopptok forhandlingene kl. 14.

President: Morten Wold