Sak nr. 5 [11:46:45]
Debatt om
utenriksministerens redegjørelse om Norges medlemskap i FNs Sikkerhetsråd
2022 (Redegjørelsen holdt i Stortingets møte 17. januar 2023)
Presidenten
[11:46:55 ]: Etter ynske frå utanriks- og forsvarskomiteen
vil presidenten ordna debatten slik: Arbeidarpartiet 15 minutt,
Høgre 15 minutt, Senterpartiet 10 minutt, Framstegspartiet 5 minutt,
Sosialistisk Venstreparti 5 minutt, Raudt 5 minutt, Venstre 5 minutt,
Miljøpartiet Dei Grøne 5 minutt og Kristeleg Folkeparti 5 minutt.
Vidare vil det
– innanfor den fordelte taletida – verta gjeve anledning til inntil
sju replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa,
og dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida,
får ei taletid på inntil 3 minutt.
Ine Eriksen Søreide (H) [11:47:47 ] : To år går fort, men jeg
føler at de to siste årene har gått veldig fort, fordi de har vært
fylt av dramatiske hendelser som både har avløst hverandre og har
forsterket hverandre.
Norges to år i
Sikkerhetsrådet har vært preget av store omveltninger, en fullstendig
endret sikkerhetspolitisk situasjon, uhyre krevende forhandlinger,
en enorm arbeidsmengde og et stort ansvar. Men de har også vært preget
av store diplomatiske seire, ivaretakelse av norske interesser,
bygging av nye allianser, solid diplomatisk håndverk og en klar
markering av Norge og hva vi står for.
Jeg vil takke
utenriksministeren både for en grundig gjennomgang av denne mandatperioden
og for innsatsen hun har lagt ned i rådsarbeidet. Det er på sin
plass også å takke Stortinget for hvordan mange representanter engasjerte
seg og bidro både i kampanjeperioden og etterpå. Og sist, men ikke
minst, en stor takk til hele utenrikstjenesten, som har gjort en
imponerende jobb fra alle deler av verden for at vi skulle lykkes
i medlemskapet – fra kampanjen og alt forarbeidet med forberedelser
og helt til vi avga siste stemme i rådet, f.eks. en ambassadesekretær
i Nairobi som sender fram en innberetning der nøkkelen til en god
vei inn i forhandlinger kan ligge, et samarbeid mellom Rep-kontoret
i Al Ram og ambassaden i Tel Aviv, som gir FN-delegasjonen en helt fersk
situasjonsrapport fra bakken og sine vurderinger under eskalering
av konflikten, så vi kunne bidra til våpenhvile, Seksjon for samordning
av sikkerhetsrådssaker på Victoria terrasse, som har holdt i alle
små og store detaljer her hjemme og sendt fram utallige klareringssaker,
og ikke minst alle på FN-delegasjonen i New York, som har jobbet
døgnet rundt i to år for at vi skal gjennomføre så mye som mulig
av det vi satte oss fore å få til. Dette har vært et enormt lagarbeid,
og det har gitt resultater.
Etter at utenriksministeren
holdt redegjørelsen sin på tirsdag, gikk jeg tilbake til den redegjørelsen
jeg holdt 8. desember 2020, tre uker før vi inntok plassen i Sikkerhetsrådet.
Begrunnelsen for at Norge skulle søke dette vervet, mener jeg har
stått seg veldig godt. Vi ville bruke plassen i rådet bl.a. for
å bidra til fred og konfliktløsning, men også til å fremme norske
interesser. Vi ville bidra til felles løsninger på felles globale
problemer. Jeg deltok, som utenriksministeren var inne på, også
på mange møter i Sikkerhetsrådet, selv om mange av dem var digitale.
Det er mange som
har lurt på om det er noe poeng at et relativt lite land som Norge
sitter i Sikkerhetsrådet. Etter min oppfatning er det veldig viktig
at vi gjør det – ikke fordi vi er Norge, men fordi vi kan bidra,
ikke fordi det gir prestisje, men tvert imot hardt arbeid og tungt ansvar
og vi ikke kan overlate til andre land å ivareta norske interesser,
og også fordi særlig det siste året har vist oss at et autoritært
regime som Russland med fast plass i rådet setter til side folkeretten
og mener at makt og den sterkestes rett skal gå foran.
Som et lite land
er vi helt avhengig av at folkeretten opprettholdes, og vi kan ikke
sitte og se på at den undergraves og forvente at alle andre skal
gjøre noe med det. Vi må ta ansvar selv. Det ville sende et forferdelig
signal til andre autoritære ledere om passivitet ga dem inntrykk
av at de også kunne bryte folkeretten uten konsekvenser.
Helt tilbake i
1936 stilte C.J. Hambro spørsmålet: Har de små stater overhodet
noen rolle i den internasjonale politikk? Hambro svarte selv bekreftende.
Han sa: Små stater er målbærere av verdier, ikke bare makt. Det gjelder
i like stor grad i dag når verden rundt oss preges av konflikter,
press mot institusjonene og undergraving av folkeretten.
Utenriksministeren
fokuserte på noen av de viktige gjennomslagene vi fikk i perioden,
og at vi har snakket og samarbeidet med alle. Det siste er et viktig
trekk ved norsk diplomati. Men poenget er ikke å snakke eller samarbeide
bare for å gjøre det. Det er for å oppnå resultater. Jeg tror de
fleste ser at det å samarbeide med Russland i Sikkerhetsrådet ikke
er noe vi har gjort for å være hyggelige mot Russland, men det har
vært helt avgjørende for å få til forlengelser av resolusjonen om
grensekryssende bistand til Syria, så nærmere 4 millioner mennesker
kan få livsviktig nødhjelp. De har ingen andre alternativer. Derfor
hadde heller ikke Norge og Irland, som var ansvarlige for resolusjonsforhandlingene,
noe annet alternativ enn å ta tøffe diskusjoner med Russland for
å hindre at de la ned veto mot resolusjonen og på den måten stoppet
livsviktige forsyninger. Dette er virkeligheten.
Da vi sammen med
Ghana fikk til en resolusjon om maritim sikkerhet og piratvirksomhet,
var det helt avgjørende å stå opp mot Kina, så de ikke la ned veto. Hvorfor
investerte vi politisk kapital i det? Jo, fordi opprettholdelsen
av havretten er en kjerneinteresse for Norge. Det betydde også at
vi var villige til å risikere noe for å få det resultatet vi fikk.
Og at vi og Estland sammen fikk på plass et fornyet mandat for FNs
politiske oppdrag i Afghanistan etter Talibans maktovertakelse,
ville neppe vært mulig uten mange års erfaring med alle aktørene
som har sterke interesser i Afghanistan.
Det er ingen tvil
om at det siste året har vært sterkt preget av Russlands fornyede
angrep på Ukraina og all den død, lidelse og ødeleggelse den brutale
russiske krigføringen fører med seg for ukrainerne.
Da jeg gikk tilbake
til redegjørelsen jeg holdt i desember 2020, rett før inntredenen
i Sikkerhetsrådet, var frykten for russisk agering og intensjoner
et tema. Jeg sa at flere av dagens sikkerhetspolitiske utfordringer
med implikasjoner for norsk sikkerhet utspiller seg i Europas østlige
og sørlige nabolag.
Komiteen var i
New York da invasjonen skjedde, og møtene våre ble naturlig nok
avbrutt fordi FN-ambassadøren måtte i et hastemøte i Sikkerhetsrådet.
Utenriksministeren har beskrevet dramatikken i ganske stor detalj
i sin redegjørelse. Norge var det første landet som fordømte den
russiske invasjonen, og vi har brukt rådet til å gi Ukraina en møtearena,
til å konfrontere Russland og til å slå tilbake russisk propaganda,
som har forsøkt å forvrenge sannheten. Men vi har også gått lenger
og reist spørsmålet om Russland i det hele tatt kan sitte i rådet og
legge ned veto i saker som handler om å stanse den angrepskrigen
de selv har startet ved brutalt å overfalle et fritt og selvstendig
naboland.
At Russland har
lagt ned veto, har selvfølgelig lammet rådets evne til å fatte bindende
vedtak om f.eks. sanksjoner. Men det betyr ikke at Sikkerhetsrådet
har vært ubetydelig. Vi må ikke måle Sikkerhetsrådets funksjon og
effektivitet bare på vedtatte resolusjoner, men også på prosessen
og dialogen. Under en global sikkerhetspolitisk krise er det avgjørende
å kunne konfrontere og synliggjøre synspunkter fortløpende. Det
har i aller høyeste grad vært tilfellet under krigen i Ukraina.
Møtene i rådet har på den måten bidratt til å opprettholde diplomatisk
press på Russland.
Som utenriksministeren
sa, har FNs generalforsamling vært brukt der rådet har møtt russisk
veto. Selvfølgelig er det veldig positivt at Norge kunne bidra til
å sikre flertall for overføring av spørsmålet om krigen til hastebehandling
i FNs generalforsamling. Voteringene har på mange måter vist hvor
isolert Russland er, men de har også synliggjort noe som ikke må
undervurderes, nemlig at store, folkerike og mektige land som Kina
og India stemmer avholdende og ikke tar stilling.
Vi har sittet
i FNs sikkerhetsråd i en periode med pandemi, krig og store globale
omveltninger. Historien kommer til å skrives først en gang i framtida,
men vi står i et globalt tidsskille, og vi var med på å ta ansvar
i den perioden. Perioden i Sikkerhetsrådet har gitt oss noen unike
erfaringer som er uhyre viktige for å ivareta norske og globale
interesser i dette tidsskillet. De erfaringene må tas vare på, de
må brukes, og de må utvikles. Om vi ikke lenger sitter i rådet,
er ikke lagarbeidet over. Kunnskapen vi har tilegnet oss, må systematiseres
og brukes. Alliansene må pleies, og hele utenrikstjenesten må dra
nytte av både det vi har oppnådd, og det vi ikke har lyktes med.
Neste uke reiser
utenriks- og forsvarskomiteen bl.a. til Genève for å besøke FN-delegasjonen,
og i slutten av februar reiser vi til New York for å besøke FN-delegasjonen
der. Jeg er trygg på at komiteen der vil få i enda større detalj
mange av de sakene og historiene som har preget to etter min oppfatning
vellykkede år for Norge i Sikkerhetsrådet.
Åsmund Aukrust (A) [11:57:28 ] : Takk til utenriksministeren
for en svært god redegjørelse. Jeg mener redegjørelsen på en god
måte viser at det var riktig av Norge å ta på seg det viktige arbeidet
med å sitte i Sikkerhetsrådet og være med og sikre freden.
Redegjørelsen
viser at på en rekke områder har Norge spilt en forskjell for arbeidet
med kvinner, fred og sikkerhet, for å sikre at sanksjonsregimer
ikke hindrer humanitær hjelp, for den historiske resolusjonen om
beskyttelse av utdanning i krig, for koblingen mellom klima og sikkerhet
og på en rekke andre områder i en rekke land. Norge har klart å
gjøre en forskjell, både ved å være prinsipiell og pragmatisk og
med et tett samarbeid med andre land.
Siden vi ble valgt
inn i Sikkerhetsrådet, har arbeidet i Sikkerhetsrådet blitt både
vanskeligere og samtidig også viktigere. Vi ser at internasjonalt
samarbeid, den internasjonale rettsordenen og folkeretten er under harde
angrep. Det gjør det enda viktigere å være med og ta vare på det
vi har, sikre et FN som fungerer, sikre et sikkerhetsråd som evner
å fatte avgjørelser. Det kommer på ingen måte av seg selv. Det er
opp til oss og alle medlemsland som tror på og står opp for internasjonalt samarbeid
og multinasjonalt arbeid, å forsvare det.
Jeg tror vi gjennom
dette året, og egentlig gjennom hele tiåret, kommer til å se nye
forsøk på å rive ned systemer som det har tatt tiår å bygge opp,
og det er i norsk kjerneinteresse å stå opp for dette.
Det er et før
og et etter 24. februar. Krigen setter verden på en stor prøve,
først og fremst i arbeidet med å støtte det ukrainske folk i deres
frihetskamp, men også med de enorme ringvirkningene krigen har for
andre land og for internasjonalt samarbeid. Tilliten i verden er på
bunnen. Den politiske dialogen er veldig krevende. Det har selvfølgelig
påvirket arbeidet i Sikkerhetsrådet svært mye, men jeg vil i dag
trekke fram det som faktisk har fungert – tross den verden vi står
i.
Sikkerhetsrådet
har evnet å komme sammen om å fatte mange resolusjoner på tross
av krigen. Det var ikke selvsagt for ett år siden. Og selv om det
for krigen i Ukraina ikke har vært mulig å fatte avgjørelser og
komme til enighet i Sikkerhetsrådet, har Sikkerhetsrådet allikevel vært
veldig viktig. Det har vært det eneste stedet hvor Ukraina og Russland
har sittet sammen i samme rom, foran åpent kamera, og diskutert.
Og det har vært viktig for Norge og for andre land å bruke den talerstolen
Sikkerhetsrådet er, til å fordømme krigen på det sterkeste. Tilfeldighetene
skulle ha det til at det var Russland som ledet Sikkerhetsrådet
i februar i fjor, og Norges ambassadør var den første som foran
åpen scene fordømte krigen.
Vi har også brukt
vår tid i Sikkerhetsrådet på å gi stemme til flere av ofrene for
krig og konflikt, til dem dette egentlig handler om. Vi har gitt
en scene til dem som trenger det mest. Da Norge hadde presidentskapet i
januar i fjor, inviterte bl.a. statsministeren vår en afghansk kvinnerettsaktivist.
Hun kom rett fra møter med Taliban til Sikkerhetsrådet for å informere
og fortelle om deres situasjon. Norge har et bredt kontaktnettverk, og
det har vært fint å se hvordan vi har klart å bruke det også dette
året.
Så er det en rekke
områder hvor rådet ikke har klart å levere, eller hvor man har levert
altfor sent – kriser og konflikter som får vare, og folk som får
lide. Krigen mellom Etiopia og Tigray er et sånt eksempel, Vest-Sahara
et annet, og vi har den evige Israel–Palestina-konflikten. Det er
bra at Norge har forsøkt, brukt vår stemme. Det må vi fortsette
å gjøre.
Vi lever i en
skjebnetid for internasjonal politikk. Vi må bruke de erfaringene
vi har, som komiteens leder helt rett var inne på, med å fortsette
å bygge et sterkt FN, ta vare på internasjonal rett, jobbe for en
FN-reform som gjør at vi kan treffe enda bedre. Norge bør og skal være
et land som tar på seg internasjonalt ansvar, både fordi det er
i vår interesse, og fordi verden trenger Norge.
Det har vært fint
at det i denne sal, med unntak av Rødt og Fremskrittspartiet, har
vært stor støtte til vårt arbeid i rådet. Jeg må si at det er et
slags paradoks at Rødt i sin motstand mot å støtte Ukraina med våpen,
har påstått at de står på den såkalte fredslinjen, samtidig som de
har vært motstandere av at Norge skal delta i Sikkerhetsrådet.
La meg til slutt
få lov til å takke de veldig mange som har stått på: utenriksministeren,
som har ledet laget og vært en tøff og tydelig stemme når det har
vært behov for det; komiteens leder, som gjorde en fantastisk innsats
med å få Norge valgt, og for det første året; norsk sivilsamfunn,
som har spilt en utrolig viktig rolle med å komme med gode innspill
og vært en viktig medspiller for Norge; og kanskje aller mest –
gjennom utenriksministeren – alle våre dyktige ansatte i New York,
som har stått på dag og natt for å sikre freden og ta vare på Norges
interesser.
Svein Harberg hadde
her gjeninntatt presidentplassen.
Marit Arnstad (Sp) [12:02:48 ] : Jeg vil også takke utenriksministeren
for en god og informativ redegjørelse.
FN har egentlig
bestandig vært viktig for Norge, helt siden vi ble medlem etter
krigen, og både FN og Sikkerhetsrådet er en viktig arena for dialog
og et samlende punkt for alle verdens nasjoner. Vi har som nasjon prøvd
å være en sterk støttespiller for både FN som organisasjon og FNs
mandat, særlig mandatet for å ivareta internasjonal fred og sikkerhet.
Jeg vil nesten si det slik at FN har vært en global arena der Norge
har følt seg vel og har hatt mye å bidra med. Vi mener at det er
viktige ting som gjøres der, som vi vil være en del av. Når et land har
den rollen i en organisasjon, er det også selvsagt at en tar på
seg det ansvaret for oppdrag i organisasjonen som en til enhver
tid får mulighet til, og denne gangen gjennom å delta i Sikkerhetsrådet.
Jeg er veldig
enig i komitélederens betraktninger om at de ulike landene i FN
ikke kan være passive. Skal FN være aktuell og relevant, må de ulike
landene være aktive, og noe av det man da også må gjøre, er å ta
på seg de rollene og mulighetene som gis, f.eks. ved å delta i Sikkerhetsrådet.
Ved å delta i Sikkerhetsrådet har Norge tatt en aktiv rolle for
å bygge allianser og for å styrke og ivareta våre interesser, men
også for å være en viktig stemme for å sikre nordiske interesser
i en tid da internasjonalt samarbeid har vært under press. I likhet
med de to foregående talerne har jeg også lyst til å takke alle som
har deltatt og arbeidet veldig hardt, både før vi kom i Sikkerhetsrådet,
og også under de to årene vi har vært i Sikkerhetsrådet.
FN har betydning
for stabiliteten vår, for sikkerheten vår og for økonomien vår,
på ulike måter. De to siste årene har Norge jobbet systematisk for
at temaer som fredsdiplomati, kvinner, beskyttelse av sivile, klima
og sikkerhet skal reflekteres i resolusjoner og felles uttalelser
fra Sikkerhetsrådet.
I månedene etter
24. februar i fjor, da Russland iverksatte en storskala invasjon
av Ukraina, tok Norge sammen med nærstående land initiativ til en
rekke møter, og det var et viktig arbeid der en bidro til å opprettholde
og skape et sterkt politisk press mot Russland. Som svar på Russlands
veto i Sikkerhetsrådet var Norge med på å sikre at Sikkerhetsrådet
flyttet behandlingen over til generalforsamlingen, og dermed fikk
vi i mars i fjor de vedtakene som fordømte angrepskrigen.
Sjøl om krigen
i Ukraina nok i stor grad har preget arbeidet i FNs sikkerhetsråd
det siste året, synes jeg det er grunn til å understreke at Norge
også har jobbet med å løfte våre prioriterte områder på den politiske
agendaen. I mars ledet Norge forhandlingene om et helt nytt mandat
for FNs politiske oppdrag i Afghanistan, og da Norge ledet Sikkerhetsrådet
i januar i fjor, holdt vi to arrangement, et om beskyttelse av sivile
i urban krigføring og et om kvinner, fred og sikkerhet. Egne erfaringer
har lært oss at vi må rekruttere fra hele befolkningen, både kvinner
og menn, om vi skal oppnå gode resultat, så det å øke representasjonen
av kvinner er med på å sikre at fredsavtaler ivaretar alle borgeres
rettigheter og behov.
Til tross for
godt transnasjonalt samarbeid har stormaktsinteresser og maktkamp
preget forholdet mellom vetolandene i Sikkerhetsrådet. For sjøl
om Sikkerhetsrådets tilrettelegging for offentlig diskusjon og eksponering
er viktig og tung, må vi erkjenne at rådet i enkelte situasjoner
har framstått som handlingslammet i den vanskelige situasjonen vi
er i. Likevel har Norges arbeid de to siste årene vist at det er
mulig å finne fram til omforente felles uttalelser og løsninger
i en rekke saker, men at det da krever systematisk, kreativt og
langsiktig arbeid fra dem som er involvert.
Vi har nå avsluttet
vår rolle i Sikkerhetsrådet, men det er viktig at vi fortsetter
også utenfor sikkerhetsrådssalen med å bruke vår kompetanse innenfor
fredsdiplomati for å bevare fred og sikkerhet. De erfaringene som denne
toårsperioden har brakt oss, er det viktig og naturlig at blir videreført
i annet arbeid i andre deler av FN-systemet. For FN er et system
som omfatter mange områder, og Norge skal selvsagt være aktiv i
alle områder av organisasjonens arbeid.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [12:08:01 ] : «Vel blåst!»,
skriver journalist og forfatter Tove Gravdal i Bistandsaktuelt den
13. januar. Hun fremhever at Norges to år i FNs sikkerhetsråd har
gitt oss et godt ettermæle. Videre skriver hun at «Norge har klart
seg bra og har evnet å sette merkbare spor». Hun vil imidlertid
ikke utelukke at hun har latt seg påvirke av de profesjonelle norske
diplomatene i New York. Hun viser videre til at vår FN-ambassadør,
Mona Juul, har blitt kjendis i FN-miljøet, og at hun ikke har blitt
svertet av at hennes mann har hatt en noe brokete historie om fredsforhandlinger
som ledet til alt annet enn fred. Gravdal skriver videre at Norge
har hatt klare meninger om borgerkrig i Etiopia, kupp i Sudan, situasjonen
i Mali og klimaendringer som sikkerhetstrussel. Videre skriver hun at
Mona Juul har uttalt seg til pressen både før og etter, noe FNs
pressekorps har satt stor pris på.
Avslutningsvis
skriver hun at i debatten i dag vil «Christian Tybring-Gjedde ventelig
fastslå at toårsperioden var bortkastet, mens de andre partiene
vil gi regjeringen – og seg selv – en klapp på skulderen med et
«vel overstått»».
Utenriksministeren
sa i sin redegjørelse at det å sitte i Sikkerhetsrådet handler om
å forholde seg til verdens realiteter uansett hvor det er. Det er
vanskelig å være uenig i det. Men det som betyr noe for mennesker
verden over, er om det har blitt mer fred og færre uløste konflikter.
Svaret er dessverre nei. Det skyldes naturligvis ikke Norge, men
det er verdens realiteter.
Mange vil nok
bestride at det var FNs sikkerhetsråd som sikret fredsavtalen mellom
Etiopia og Eritrea. Det er vel naturlig å gi Den afrikanske union
æren, med Nigeria som mekler, men jeg skal la det ligge. Utenriksministeren
sa i sin redegjørelse at vedtak i FNs sikkerhetsråd ikke er symbolske
uttalelser uten praktisk betydning, og at Norges innsats har hatt
direkte konsekvenser for mennesker i nød. Det er en sterk påstand.
Norge har hatt
et spesielt ansvar for å følge opp den humanitære situasjonen i
Syria og Afghanistan. Ja, mange i Syria har fått nødhjelp. Norge
har gitt 16,5 mrd. kr over elleve år – 1,5 mrd. kr bare i fjor.
Situasjonen i Afghanistan kjenner de fleste. Utenriksministeren
sier at Norge har tatt initiativ til og fremforhandlet til sammen 20
presseomtaler om Afghanistan fra et samlet sikkerhetsråd. Det ser
imidlertid ikke ut til at de 20 presseomtalene gjør et stort inntrykk
på Taliban. Som kjent har jenters rett til skolegang og kvinners
deltakelse i samfunnet blitt stadig mer innskrenket. Jeg tviler
på om FNs resolusjoner gjør situasjonen særlig bedre. Sannsynligvis
kjenner ikke Taliban engang til disse resolusjonene.
Det som imidlertid
kan lede til midlertidig eller permanent fred i ulike konflikter,
er at det settes makt bak kravene. Det er primært fire måter å gjøre
det på. Det er sanksjoner, stans i økonomiske overføringer, å sikre egne
interesser og trusler om militær bruk. Politiske vedtak i FN kommer
langt ned på listen. Det er ikke uten grunn at verdens stormakter
har den reelle innflytelsen på krig og fred i verden. Stormaktene
har økonomiske muskler, de er sterke militært, og de bidrar økonomisk for
å sikre egne interesser. Dersom Norge ønsker å spille en viktig
rolle i fredsforhandlinger, må også vi bruke det riset bak speilet.
Vi må bruke vår bistand for å oppnå politiske mål. Forhandlinger
uten konsekvenser er fåfengt. Det har vi lært i absolutt alle de
konfliktene vi har engasjert oss i.
Afghanistan er
det siste eksemplet hvor Norge ble ydmyket. Talibans løfter om mer
frihet til landets kvinner var et spill for galleriet, og ekstremistene
har dessverre gjort det motsatte og innført lover som gjør kvinnen
til mannens eiendom. Kvinner kan ikke delta i samfunnet eller bevege
seg utendørs uten å gjøre seg usynlige. Til tross for disse åpenbare
løftebruddene fortsetter vi direkte og indirekte å pøse bistand
inn i landet, med begrunnelse om at det er mennesker som lider.
Jeg vil påstå at bistand og fortsatt dialog vil legitimere Taliban og
bidra til at terrorregimet forlenges.
I redegjørelsen
sa ministeren at de tre afrikanske medlemmene i Sikkerhetsrådet
spiller en helt avgjørende rolle for de afrikanske konfliktene.
Det er sikkert helt riktig, men det er samtidig en innrømmelse av
at Norge ikke kan spille en slik rolle. I forrige uke spiste jeg
og tre andre stortingsrepresentanter lunsj med en avtroppende ambassadør.
Jeg ønsker ikke å nevne navn. Ambassadøren representerte et muslimsk
land, og det var helt tydelig at Norges fredsforhandlinger – eller
samtaler – med Taliban var helt fåfengte. Det har vi jo sett. Taliban vil
aldri akseptere at et kristent land legger fundamentet for hvordan
islam skal tolkes. Ifølge ham er det kun et sunnimuslimsk land som
kan spille en slik rolle.
Da er vi ved utgangspunktet:
Land med nærmere geografisk beliggenhet, felles historie og mer
kulturell likhet har bedre forutsetninger for å forstå og påvirke
i forhandlinger. Med dette som bakteppe sier det seg selv at Norges
potensielle rolle som internasjonal fredsmekler er svært begrenset.
Unntaket ville være om vi bruker vår bistand som brekkstang.
Jeg tar opp Fremskrittspartiets
forslag.
Presidenten
[12:12:51 ]: Representanten Christian Tybring-Gjedde har tatt
opp det forslaget han refererte til.
Ingrid Fiskaa (SV) [12:13:10 ] : Eg vil takka utanriksministeren
for utgreiinga om Noreg si tid i Tryggingsrådet. Det siste året
har med all tydelegheit vist Tryggingsrådet sine avgrensingar. Samtidig
er det nettopp i dei vanskelege tidene me verkeleg treng dialog
og å hegna om ein internasjonal rettsorden.
Utanriksministeren
trekkjer fram Myanmar, Etiopia, Afghanistan og Palestina som konfliktar
Tryggingsrådet har arbeidd med i denne perioden. Som utanriksministeren
sjølv beskriv, har arbeidet med både Myanmar og Palestina gått trått.
Gitt at medlemene i Tryggingsrådet har ulike syn på kva rolla til
rådet burde vera, er det openbert vanskeleg å finna felles posisjonar
rundt desse konfliktane.
Utanriksministeren
sa: «Folkeretten er uomtvistelig definert som en norsk interesse»
for å sikra at ikkje retten til den sterkaste får råda, og eg kunne
ikkje vore meir einig. Vidare sa ho at vedtak i FNs tryggingsråd
ikkje er symbolske fråsegner utan praktisk betyding. Når det kjem
til nettopp Palestina og Myanmar, ønskjer eg å seia noko om det.
Noreg lukkast
med å få vedteke to fråsegner om Israel/Palestina-konflikten, i
mai 2021 og i mai 2022. Den fyrste gjeld våpenkvile i angrepa mot
Gaza, og den andre er ei fordømming av og krav om uavhengig gransking
av drapet på journalisten Shireen Abu Akleh. Ifølgje utanriksministeren
er Noreg «tydelig på at den nåværende situasjonen er uakseptabel.
Israel kan ikke fortsette med å okkupere palestinernes land. Det
strider mot folkeretten. Derfor reagerer vi fra norsk side».
Korleis reagerer
Noreg? Er det ikkje på tide med tiltak utover fråsegner og bekymring?
Noreg si tid i Tryggingsrådet er over, men det gjev oss òg høve
til å sjå framover og diskutera korleis Noreg kan bruka FN-systemet
for å få på plass konkrete tiltak mot okkupasjonen og blokaden.
Eit forslag er å ta utgangspunkt i Tryggingsrådet sin resolusjon
2334 frå 2016, som seier at koloniane er ulovlege og må stansast.
Det ser ut til at den nye regjeringa i Israel vil legalisera alle
utpostane på Vestbreidda, fortsetja å byggja ut etablerte koloniar
og hindra palestinarane å byggja i C-områda.
Israel/Palestina-konflikten
har vart uendeleg lenge, og trass gjentekne resolusjonar går det
ikkje framover. Tvert imot går det feil veg. Som eg tidlegare har
sitert utanriksministeren på, er altså folkeretten ei uomtvisteleg
norsk interesse, og det bør gje seg utslag i initiativ om målretta
internasjonale sanksjonar mot Israel.
Så over til ein
annan alvorleg konflikt, nemleg Myanmar. Til liks med utanriksministeren
meiner SV at resolusjonen blei veldig svak, men FN er ein veldig
viktig arena for å støtta opp om den modige demokratikampen me er
vitne til i Myanmar. Så langt har ikkje militærjuntaen vore representert
i FN. Det er mi forståing at Credentials Committee tvert imot forlenga
representasjonen til FN-ambassadøren frå National Unity Government,
NUG, men utan formell anerkjenning. Spørsmålet er då om Noreg vil
pressa på for at NUG får formell status som dei som representerer
Myanmar i FN. Det vil gje eit svært viktig signal og støtte til
heile den modige demokratibevegelsen i landet.
Noreg er sjølv
avhengig av ein FN-leia verdsorden der rett går framfor makt, der
siviliserande rettsreglar hindrar eller i alle fall avgrensar den
sterkaste sin rett, og der konfliktar blir løyste med fredelege
middel framfor brutal makt – motsett av det me no ser i Ukraina.
Samtidig som me må gjera det me kan for å få slutt på Russlands
krig og ønske om å okkupera Ukraina, må me arbeida vidare for at
folkeretten skal gjelda i alle tilfelle.
Til slutt vil
eg gje støtte til Framstegspartiets lause forslag i saka.
Grunde Almeland (V) [12:17:50 ] : Jeg vil også starte med å
takke utenriksministeren for redegjørelsen og selvsagt takke alle
ansatte, enten i delegasjonen eller andre steder i systemet, for
den jobben som er blitt gjort i den perioden Norge har hatt medlemskap
i FNs sikkerhetsråd.
Norge er ikke
trygt alene, og vi skaper ikke velstand alene. Vi kan verken løse
klimakrisen eller krigen i Ukraina alene. Det haster med å få til
forpliktende internasjonale løsninger på de store utfordringene
vi står overfor, og Norge må gå i bresjen. Derfor er det i utgangspunktet
en god ting at også Norge tar ansvar ved å ta sin tørn i FNs sikkerhetsråd.
Men vi går ut av rollen med et dystert bakteppe. I NUPIs oppsummeringsrapport
om Norges sete i Sikkerhetsrådet skriver de om krigen i Ukraina:
«Krigen har gjort stor skade på
arbeidsklimaet og dynamikken mellom medlemmene av Sikkerhetsrådet.
Tilliten mellom vetomaktene er på et lavpunkt, og mange diplomater
frykter at krigen vil få langvarig, negativ spill-over-effekt på
andre viktige saksmapper og prosesser Rådet har på sin dagsorden.»
Haugevik og Nagelhus
Schia fra NUPI skriver videre at formålet med både vetorett og faste
seter har vært å binde stormaktene til «et felles institusjonelt
rammeverk». Det institusjonelle rammeverket har Russland torpedert,
på samme måte som de har torpedert ukrainske byer. Aktivitetsnivået
i Sikkerhetsrådet har fortsatt å være høyt siden krigen startet,
men vi kommer ikke unna at tilliten til FNs sikkerhetsråd som arena
for forhindring og løsning av konflikt er langvarig skadet.
Vi går inn i en
ustabil og usikker tid internasjonalt. De store konfliktene i verden
må løses i fellesskap. Internasjonale forum må være reelle arenaer
for å forhindre konflikt og for å løse konflikt. Når det gjelder
fred og sikkerhet, er det internasjonale samfunnets første og viktigste
oppgave nå å hjelpe Ukraina med å få Russland ut av deres territorium
og få avsluttet krigen, men når vi en gang oppnår det, har det internasjonale
samfunnet en formidabel oppgave foran seg med å gjenreise tilliten
til FNs sikkerhetsråd som effektiv arena for konfliktløsning.
Avslutningsvis
vil jeg berømme Utenriksdepartementet i deres arbeid med å få Sikkerhetsrådet
til å anerkjenne sammenhengen mellom konflikt og klimaendringer.
Gjennom å alliere seg med forskningsmiljøer har det i prosessen
blitt generert mye ny kunnskap om feltet, noe som er veldig bra.
Dag-Inge Ulstein (KrF) [12:21:14 ] : Jeg har lyst til å takke
utenriksministeren for en god redegjørelse.
Norges femte periode
i Sikkerhetsrådet har vært en dramatisk og urolig periode med store
kriser, krig og konflikt og endringer både i maktforhold og i den
sikkerhetspolitiske ordenen. Den russiske invasjonen og krigføringen
har medført ufattelige menneskelige lidelser, og de enorme globale
effektene av krigen blir stadig tydeligere: økende sult, matmangel,
inflasjon, energikrise og økt press på globale forsyningskjeder,
for å nevne noe.
Så må vi være
ærlige i en sånn situasjon, og utenriksministeren var inne på det:
Sikkerhetsrådet i FN har ikke like sterkt klart å spille sin rolle
som et organ som skal forhindre krig og konflikt. En av hovedgrunnene
er de faste medlemmenes vetorett, og jo alvorligere konflikten er,
jo mer skjørt framstår det kollektive sikkerhetsrammeverket.
I denne perioden
har vi også sett at atomnedrustning er satt i revers. De prominente
medlemmene i rådet både utvider og moderniserer sine kjernevåpenarsenal,
og med krigen i Ukraina har også det internasjonale tabuet om å
true med å bruke kjernevåpen forvitret. Tross enkelte fremganger
og vellykkede tiltak fra Sikkerhetsrådet er det altså riktig, mener
vi, å kalle de to siste årene for en vanskelig periode i Sikkerhetsrådets
historie. Det betyr ikke at Norge ikke utgjorde en forskjell. Det
betyr heller ikke at Norge ikke burde tatt oppdraget som valgt medlem
i rådet. Jeg synes utenriksministeren ga mange gode eksempler i
sin redegjørelse på hvordan Norges arbeid har gitt resultater, når
det gjelder både utdanning i kriser og konflikt, kvinner, fred og
sikkerhet, beskyttelse av sivile og ikke minst livreddende humanitær
tilgang til konfliktområder.
Så mener jeg at
det er på sin plass å skryte av og gi ros til dem som har tjent
landet gjennom skiftende farger, for det arbeidet som er lagt ned
fra utenrikstjenesten disse årene, ledet an av våre i New York.
Den kompetansen, målbevisstheten og den store arbeidsinnsatsen døgnet
rundt som er lagt ned der – og verden over – gir gode resultater.
Innsatsen bygger også gode og viktige relasjoner som bidrar til
at Norge kan utgjøre en forskjell langt utover det vår størrelse
skulle tilsi, og det så komiteen direkte på nært hold. Vi var der
det døgnet krigen brøt ut, og vi så hvilken avgjørende arena det
faktisk er til å konfrontere og få upartiske orienteringer der sivilsamfunnet
er til stede. De 50 møtene om Ukraina har vært med på å opprette
og opprettholde press ved å tvinge medlemslandene til å ta stilling
og la Ukraina konfrontere. Vi vet at Russlands propaganda, som det ble
sagt, ikke har gitt dem nye venner. Fortsatt er det bare fire land
som støtter dem.
Jeg har også lyst
til å berømme og gi ros til utenriksministeren for den tydelige
og gode rollen utenriksministeren har hatt – aktiv involvering på
flere områder, bl.a. knyttet til ledervervet for barn i væpnet konflikt. Det
er mye arbeid som er lagt ned, og de veldig konkrete anbefalingene
som er levert til de åtte nevnte landene, kommer til å bety en forskjell
for barna nettopp i disse landene.
Kristelig Folkeparti
støtter helhjertet opp om at Norge med jevne mellomrom skal bidra
i det internasjonale dugnadsarbeidet og stille opp i Sikkerhetsrådet, jobbe
for en regelstyrt verden, for folkeretten, for menneskerettighetene
og for å styrke det internasjonale samarbeidet, for det er så viktig.
Ikke minst er det viktig å jobbe for å forebygge krig og konflikt
og fremme fred og sikkerhet. Det betyr ikke at en ikke skal stille
kritiske spørsmål til hvor mye en skal investere av penger, tid
og oppmerksomhet for å bli valgt inn. Det betyr heller ikke at en
ikke skal gå kritisk gjennom hvordan Norge forvalter sin posisjon.
Ikke minst er det viktig at en framstår med integritet – at det
en gjør den tiden en er medlem i rådet, stemmer overens med det
en lovte før en ble valgt inn.
Norge profilerte
seg som en konsistent partner, men noe av det første Støre-regjeringen
gjorde da de fikk makten, var å bryte bistandsløftet Norge har gitt
internasjonalt til det globale utdanningspartnerskapet, og deretter
halvere utdanningsbistanden. Det oppleves ikke konsistent. Dette
må det være lov å påpeke, og det bildet har altså regjeringen mulighet
til å rette opp igjen, bl.a. gjennom arbeidet med en tverrpolitisk
enighet om flerårig støtte til Ukraina, og ikke minst til å avhjelpe virkningen
av krigen for lavinntektsland. Det er et godt initiativ som Kristelig
Folkeparti vil bidra konstruktivt til for å få best mulig.
Norge er så mye
mer enn et lite land, og vi er langt fra ubetydelige. Det har vi
bevist de siste årene. Russlands angrep på Ukraina trekker verdens
oppmerksomhet hit. Våre nettverk og vår politiske og geografiske
kompetanse er og blir avgjørende. Norges rolle i FN blir viktig
også i den kommende perioden, så la oss fortsatt være den konsistente,
troverdige partneren for fred, sikkerhet og samarbeid.
Utenriksminister Anniken Huitfeldt [12:26:38 ] : Folkeretten
og respekten for internasjonale avtaler må forsvares hver eneste
dag. Vårt bidrag til det forsvaret er bl.a. med jevne mellomrom
å ta sete i FNs sikkerhetsråd. Et sterkt FN og et beslutningsdyktig
sikkerhetsråd er avgjørende for Norges sikkerhet og for norske interesser.
Det har vært to
arbeidsintensive og krevende år i sikkerhetsrådet, og det har vært
vanskelige saker. Men alternativet er ikke å snakke mindre, og alternativet
er ikke isolasjon. Alternativet er å snakke mer, også med dem vi
er dypt uenig med, selv om de ikke gjør som vi sier.
Som jeg har redegjort
for, mener jeg at medlemskapet har styrket norske interesser, bl.a.
gjennom å framforhandle sikkerhetsrådsvedtak som tjener oss, f.eks. styrking
av folkeretten og menneskerettighetene og trygging av internasjonal
sjøfart, noe som også er en norsk kjerneinteresse.
Medlemskapet i
sikkerhetsrådet har også dreid seg om noe mye større: Det har dreid
seg om å stå opp og stagge de kreftene som truer folkeretten, og
som truer internasjonale avtaler og demokratiske institusjoner. Norges
tydelige linje har kanskje særlig gjort seg gjeldende i den skarpe
fordømmelsen av Russlands brutale angrepskrig i Ukraina, men også
i veldig mange andre saker.
Sikkerhetsrådets
ansvar er å ivareta internasjonal fred og sikkerhet. Det betyr at
det er mange konflikter og temaer som diskuteres og behandles av
FNs sikkerhetsråd. Slik må det være når verden er sånn som den er.
Vi har bidratt
ved å være en konstruktiv problemløser for å ivareta rådet som beslutningsorgan
i en periode da rådet har vært veldig sterkt splittet og polarisert.
Vi har også klart å unngå at Russlands brutale angrepskrig førte
til total handlingslammelse i alle andre saker på sikkerhetsrådets
bord. Vi har gjort det vi skulle gjøre – vi har snakket med alle,
og det har vært helt nødvendig for å komme fram til vedtak som i
Syria og i Afghanistan. Jeg tror ingen av de menneskene som mottar
humanitær hjelp nord i Syria nå, mener at de vedtakene som FNs sikkerhetsråd
gjør som handler om å gi dem mat og medisiner, er tomme løfter,
selv om ikke FNs sikkerhetsråd har klart å bidra til fred i dette
landet. Det er ingen selvfølge at vi skal få til den typen resolusjoner,
og de betyr mye for de menneskene som er involvert.
Under kampanjen
sa vi at folkeretten skulle være bunnplanken i vårt medlemskap,
og det har den også vært. Vi har brukt vår erfaring, vårt nettverk
og vår kompetanse, ikke minst i arbeidet med fred og forsoning.
Da vil jeg spesielt takke vår FN-ambassadør, Mona Juul. Hun har
brukt sin kompetanse og fått meget stor respekt i FNs sikkerhetsråd
for sitt arbeid gjennom disse to årene. Vi har også brakt inn partene
i konflikter, også representanter fra sivilsamfunn, i direkte dialog
med sikkerhetsrådets medlemmer.
Vi har altså oppnådd
mange resultater for menneskene som bor i disse konfliktområdene,
og flere av vedtakene hadde ikke skjedd uten at Norge var der. Det
har betydning hvem som til enhver tid sitter i sikkerhetsrådet.
Regjeringen mener
derfor Norge igjen bør søke medlemskap i sikkerhetsrådet i perioden
2039–2040, og jeg vil invitere partiene på Stortinget til å tilkjennegi
sitt syn på dette.
Presidenten
[12:30:38 ]: Det blir replikkordskifte.
Ine Eriksen Søreide (H) [12:30:53 ] : For umiddelbart å svare
ut det utenriksministeren sier helt avslutningsvis i sitt innlegg,
vil det ha Høyres fulle støtte at vi igjen søker medlemskap i Sikkerhetsrådet
i perioden 2039–2040. Vi har helt siden starten hatt en slags 20-årssyklus
på våre medlemskap i Sikkerhetsrådet. Det mener jeg er fornuftig
og klokt å ha, fordi vi skal være med på å ta det store og tunge
ansvaret det er å opprettholde folkeretten og bidra til fred og
sikkerhet. Man kan jo med et lite smil si at det kanskje vil være
forventet av mange land at vi er en konsistent partner også på dette
området.
Mitt spørsmål
dreier seg særlig om klima og sikkerhet. Dette er et område vi ikke
lyktes med. Her overtok vi også mye arbeid som Tyskland hadde gjort
på forhånd, og daværende statsminister Solberg holdt sitt første
innlegg i Sikkerhetsrådet om dette temaet. Hva tror utenriksministeren
er viktig for å bringe dette arbeidet videre, både i og utenfor
rådet?
Utenriksminister Anniken Huitfeldt [12:31:56 ] : Jeg tror det
viktigste nå er å få med seg land som er direkte rammet av klimaendringene,
enten det er Niger eller Pakistan, som opplever store naturkatastrofer
og ser hvordan klimaendringene er en direkte trussel mot deres egen
sikkerhet. Jeg tror det er det viktigste, for det er flere og flere
land nå som opplever klimaendringene direkte på kroppen. Som representanten
for Niger sa, er det en sammenheng: Når folk ikke har en framtid,
når det er tørke, blir rekrutteringen til terrorgrupper større, og
dermed får det en direkte betydning for deres sikkerhet.
Ine Eriksen Søreide (H) [12:32:36 ] : Jeg var litt inne på
i mitt innlegg viktigheten av nå både å ta vare på, bruke, utvikle
og systematisere all den kunnskapen og kompetansen vi har tilegnet
oss, de nettverkene vi har fått, og de alliansene vi har bygd. Det
er et arbeid som må prioriteres i departementet og i hele utenrikstjenesten.
Hvis ikke er det fort gjort at veldig mange av disse erfaringene
ikke blir tatt videre og kan brukes av utenrikstjenesten senere,
fordi andre ting kommer på agendaen når sikkerhetsrådsarbeidet er
ferdig. Kan utenriksministeren si noe om det vil bli gjort på den måten,
og i så fall hvordan man vil bidra til å ta vare på disse erfaringene.
Utenriksminister Anniken Huitfeldt [12:33:16 ] : Noe av det
viktigste for hele utenrikstjenesten, slik jeg ser det, er at det
å sitte i Sikkerhetsrådet er en kraftig realitetssjekk. Det er veldig
stor avstand mellom det man ønsker, og det som er verdens realiteter.
Det er en realpolitisk arena. Det mener jeg er viktig for alle som
har vært involvert på ulike områder.
Jeg tror det viktigste,
også i tiden som kommer, er å holde fast ved noen av de oppgavene
som vi har hatt i Sikkerhetsrådet, enten det handler om Afghanistan,
om kvinner, om fred og sikkerhet eller om fred og forsoning. Vi
bygger dette videre.
Nå skal vi også
delta i Sikkerhetsrådets diskusjon om Israel–Palestina-konflikten,
nettopp fordi vi her har lang erfaring gjennom veldig mange år.
Vi skal altså ikke slippe det engasjementet vi har hatt på de ulike
områdene, og de tematiske prioriteringene vi har hatt i denne sikkerhetsrådsperioden.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [12:34:22 ] : 2039–2040 – det
er om 16 år. Da er jeg 75 år. Jeg tror vi skal la det renne lite
grann vann i havet før vi støtter et sånt ønske. Det blir litt meningsløst
– hvis ikke Sikkerhetsrådet skal redde meg fra døden, da, men det
tror jeg kanskje ikke de klarer.
Jeg holdt et innlegg
for å forsvare folk flest – eller vanlige folk, som Arbeiderpartiet
vanligvis bruker å si. I denne salen mener jeg alle partier er så
langt unna folk flest som det går an å bli.
Utenriksministeren
refererte til at det hadde vært 20 presseomtaler om Afghanistan,
og at det var noe som var veldig viktig, noe man skrøt av. Tror
utenriksministeren at Talibans islamske terrorister bryr seg om disse
20 presseomtalene som vår ambassadør har tatt initiativ til?
Utenriksminister Anniken Huitfeldt [12:35:21 ] : Det er interessant
at representanten Tybring-Gjedde selv mener han er representant
for folk flest i Norge, mens vi andre, som også er folkevalgte,
ikke er det.
Jeg mener at det
vi har gjort på Afghanistan, har stor betydning for dem som nå undertrykkes
av Taliban-regimet. Vi bidrar til at de ikke sulter, vi bidrar til
at FN er inne og ser hva som skjer med menneskerettighetssituasjonen,
og at vi får rapporter om det som er kvinners hverdag i dagens Afghanistan.
Uten at vi hadde forhandlet fram et sterkt FN-mandat, hadde ikke
det internasjonale samfunn vært til stede. Da hadde situasjonen
vært enda mye verre. Det kan faktisk bli verre i veldig mange av
de konfliktene vi er inne i, for land som vi isolerer, skyver ut
og ikke engasjerer oss i. Da blir det som regel enda verre.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [12:36:18 ] : Jeg tror neppe
kvinnene i Afghanistan er veldig begeistret og veldig fornøyd med
disse resolusjonene eller presseomtalene. Jeg tror ikke deres liv
har blitt noe særlig bedre. Det har faktisk blitt verre, og når
det har blitt verre, skal vi være litt varsomme med å skryte eller
klappe oss på skulderen, som Gravdal nevnte i sin kronikk. Jeg tror
et klapp på skulderen og skryting av hverandre har litt andre motiver
enn nødvendigvis fred i verden, men det skal jeg la ligge akkurat
nå.
En resolusjon
om beskyttelse av utdanning i konflikt ville aldri funnet sted uten
at Norge var aktiv, sier statsråden. Det innebærer at man skal fordømme
angrep mot skoler og utdanningsinstitusjoner, og at man skal beskytte
folkerettslige prinsipper også i krig. Hvor er dette? Er det i Ukraina?
Er det i Afghanistan? Hvor er disse prinsippene og denne resolusjonen
implementert? Eller er det for å skape et inntrykk av og en oppfordring
til noen om at dette er viktig?
Utenriksminister Anniken Huitfeldt [12:37:23 ] : Det er interessant
at representanten Tybring-Gjedde her mener å vite hva afghanske
kvinner mener. Vel, de kvinneaktivistene som deltok rundt bordet
i FNs sikkerhetsråd, som tilhører opposisjonen, syntes det var veldig
viktig at Norge engasjerer seg, og de ga meg klar beskjed: Fortsett
å snakke med Taliban, uansett hvor uenige dere er. Det er det stikk
motsatte signalet av det som er Tybring-Gjeddes mening.
Det at vi lager
resolusjoner om skoler, betyr at vi utreder folkerettens rammer.
Så er det ikke alle som tar hensyn til det, men det betyr at vi
kan stille de ansvarlige til ansvar ved angrep på skoler. Det betyr
også at i de konfliktene FN er inne i, kan en tydeliggjøre det overfor partene.
Nå kan man stilles til ansvar i mye større grad enn tidligere for
angrep på skoler som sivile mål, og det mener jeg er et framskritt
for verdenssamfunnet.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [12:38:15 ] : Jeg lever i en
helt annen verden enn det, og hvis man hører på og snakker med folk
ute, er det ikke det de opplever om de følger med i mediene, enten
de leser internasjonale nyheter eller norske medier; det er ikke
slik det er der ute. Det er selvskryt av en annen verden. Jeg skjønner
at man har levd seg inn i denne illusjonen av at FNs sikkerhetsråd,
og Norge spesielt, har en slags unik rolle i verden og skal redde
en hel masse mennesker.
Det er ikke slik
at afghanske kvinner sier at vi skal snakke med Taliban uansett.
Det er også en illusjon som er skapt. Det er ikke det man hører
fra afghanske kvinner i Norge. De sier ikke dette. Det vi kan gjøre,
er å legge press på Taliban, ikke akseptere at de gjør det verre
for kvinner, men faktisk bruke den bistanden vi har, til å sette
makt bak kravene, slik at Taliban er nødt til å endre det og gi
tilgang for kvinner til utdanning og aktivitet i næringsliv og i
arbeidsliv. I stedet velger altså statsråden å skryte av seg selv,
når situasjon aldri har vært så dårlig i Afghanistan som den er
nå.
Utenriksminister Anniken Huitfeldt [12:39:22 ] : Vi setter
jo makt bak kravene. Når vi sier at vi ikke kan godta at Taliban
ikke gir tilgang på skole for dem som er over 12 år, eller tilgang
til universiteter, slutter vi å gi hjelp til de områdene. Men selv
ikke Fremskrittspartiet mener at det er et effektivt virkemiddel
å sulte ut en befolkning i kampen for menneskerettigheter. Det fungerer
aldri. Det er dette det til sjuende og sist handler om: at vi ikke
samarbeider med Taliban, at vi ikke gir pengestøtte til Taliban.
Jeg kan stå her
i timevis og snakke om hva jeg mener er galt med Taliban, men spørsmålet
er hva jeg gjør for å bedre situasjonen, og da er det makt bak kravene
å si at vi ikke gir bistand til Taliban, at vi ikke gir bistand
til skoler som bare er for gutter. Men isolasjon gjør det som regel
verre.
Presidenten
[12:40:19 ]: Replikkordskiftet er dermed omme.
Nils-Ole Foshaug (A) [12:40:41 ] : Jeg vil òg takke utenriksministeren
for den gode og grundige redegjørelsen som hun holdt på tirsdag.
Norges to år i Sikkerhetsrådet er blitt brukt på en meget god og
konstruktiv måte – selv i en meget utfordrende tid. I Norge har
vi en åpen økonomi og er helt avhengige av internasjonalt handelssamarbeid
og regelstyring. Som et lite land er vi helt avhengige av at folkeretten
respekteres. Uten effektivt internasjonalt samarbeid klarer vi ikke
å møte globale utfordringer som klimaendringer, pandemi, matsikkerhet
og nye sikkerhetstrusler. Den endrede sikkerhetssituasjonen etter
Russlands invasjon av Ukraina krever mer internasjonalt samarbeid,
ikke mindre.
Utenriksministeren
avsluttet sin redegjørelse med å problematisere spørsmålet om hva
som er alternativet til Sikkerhetsrådet. Hun sa bl.a. at alternativet
til Sikkerhetsrådet, et samarbeid som baserer sine vedtak på folkeretten,
er at makten rår, at Gulliver reiser seg, at stormaktene kan gjøre
som de vil, slik Russland nå forsøker å gjøre i Ukraina.
I et land som
Norge er det derfor ikke rart at det er stor oppslutning om FN,
for selv om FN i nåværende situasjon kanskje ikke er så sterkt som
vi skulle ønske, finnes det ikke et bedre alternativ. Vi må derfor
arbeide med det vi har, og styrke der vi kan.
Norge er et lite
land, og enkelte har vært av den oppfatning at vi ikke skal prioritere
plass i Sikkerhetsrådet, men historien til Norge er at vi har vært
en viktig støttespiller til FN i alle år, en støttespiller og bidragsyter
til et sterkt internasjonalt samarbeid. For et lite land som Norge
er det i vår interesse, og dette, sammen med ønsket om å bidra til
å løse krig og konflikter, vise ansvar og styrke relasjonen til
andre land, var noe av grunnen til at vi ønsket en plass i Sikkerhetsrådet.
Det har vi lyktes med – Norge har fått gjennomslag for prioriteringer,
interesser og verdier som er viktige for oss.
Etter at Russland
gikk til krig mot Ukraina, er det blitt stilt spørsmål om hvorvidt
Sikkerhetsrådet er handlingslammet på grunn av vetoretten til de
faste medlemmene. Selv i denne utfordrende tiden har Sikkerhetsrådet
gjort en stor og viktig innsats. Bare det at Russland må høre på
den sterke kritikken av krigen i Sikkerhetsrådet, er viktig. Russlands
blokkering – og fordømmelsen av krigen i Ukraina – førte til at
Norge i lag med andre medlemmer gjennomførte prosedyreavstemning,
som igjen resulterte i at behandlingen av dette spørsmålet ble flyttet
til FNs generalforsamling. Resultatet av denne avstemningen kjenner
vi godt.
I tillegg må det
nevnes at det faktisk er blitt vedtatt at dersom man nedlegger veto
i Sikkerhetsrådet, må man forklare seg i generalforsamlingen, noe
som forhåpentligvis gjør det noe mer vanskelig å bruke vetoretten.
Til slutt vil
jeg benytte anledningen til å takke alle dem som har jobbet tidlig,
sent og lange dager for våre gjennomslag i Sikkerhetsrådet. Jeg
håper at Norge når tiden igjen blir moden, på ny vil ta ansvar og
søke seg plass i rådet.
Ingjerd Schou (H) [12:44:52 ] : Takk til utenriksministeren
for en god redegjørelse på tirsdag.
800 innlegg, 111
resolusjoner, 24 intensive måneder: Dette er ikke bare tomme tall,
det er hva vi med stolthet kan se tilbake på når vi vurderer verdien
av vår periode i FNs sikkerhetsråd – den siste av totalt fem perioder
vi har hatt plass i rådet.
Det har vært en
dramatisk periode å sitte i rådet, noe utenriksministerens redegjørelse
med all tydelighet viste. Det var en periode som først var preget
av pandemi, noe som sterkt begrenset fysisk deltagelse, her som
på veldig mange andre områder. Det samme gjaldt reisevirksomhet
og all diplomatisk kontakt på tvers av landegrenser. Dernest så
vi den dramatiske uttrekningen av vestlige styrker fra Afghanistan
og Talibans maktovertagelse av landet. Vi opplevde kupp i Myanmar
og krig i Etiopia. Til sist har krigen i Ukraina utløst en irreversibel endring
for hele Europa.
Alt dette ble
godt dekket i utenriksministerens redegjørelse, og det er gjenstand
for løpende mediedekning. Jeg vil derfor trekke fram et annet forhold
som ble nevnt av utenriksministeren, og som har vært viktig for Norge
i Sikkerhetsrådet.
Det gjorde meg
svært glad da jeg hørte utenriksministeren si at «noen av vedtakene
i Sikkerhetsrådet hadde aldri funnet sted uten Norge, bl.a. resolusjonen om
beskyttelse av utdanning i konflikter». Norge har lang tradisjon
som støttespiller for utdanning i utviklingspolitikken. Dette var
satsinger vi løftet vesentlig da vi var i regjering, og som gjelder
den langsiktige utviklingsstøtten. Utdanning er veien ut av tvang
og til frihet, ikke minst for jenter og unge kvinner.
Initiativet i
Sikkerhetsrådet angår langt mer akutte forhold, men de er selvsagt
like viktige. Resolusjonen Norge la fram sammen med Niger, fordømmer
angrep på skoler og utdanningsinstitusjoner. Den understreker de
folkerettslige forpliktelser som partene i en væpnet konflikt har
for beskyttelse av sivile. Denne resolusjonen slår fast barns rett
til utdanning også når de befinner seg i krig eller konflikt. I
tillegg presenteres praktiske tiltak for å hindre angrep mot skoler
og beskytte sivile.
Dette er én av
111 resolusjoner. Norge har vært med på 110 andre i løpet av de
to årene vi nettopp har lagt bak oss. I siste instans er dette vårt
bidrag til fred i en svært spent og urolig tid. Vi skal være stolte
av denne perioden og ta med oss erfaringene når vi framover befatter
oss med utenrikspolitiske spørsmål i Stortinget, i regjering, i
diplomatiet og i FN – en stor verden med bidrag fra et lite land.
Jeg hører at noen
sier at Norge skal gå alene, ikke delta, ikke ta ansvar, men vi
kan være et lite land som bidrar. Hardt arbeid gir resultater. Det
er langsiktig, det tar tid, men uten oss og hvis alle skulle tenke
alenegang, vil fred og frihet stå i fare. Vi må bidra, ikke overlate
alt til andre og være oss selv nok. Vi skal bidra for å sikre de verdier
vi legger til grunn i vårt demokrati, som vi tufter våre verdier
på, og for å sikre folkeretten og hegne om den, fordi det er en
grunnleggende verdi som er en forutsetning for at vi kan ha et godt
samkvem mellom folk og mellom land i en verden som er stor. Vi er
små, men vi bidrar.
Presidenten
[12:49:09 ]: De talere som heretter får ordet, har en taletid
på inntil 3 minutter.
Ahmed Lindov (A) [12:49:26 ] : På tirsdag la utenriksministeren
fram redegjørelsen for arbeidet som er utført mens Norge hadde et
sete i FNs sikkerhetsråd. I redegjørelsen kom det klart fram at
Norge har arbeidet aktivt for å styrke fred og utvikling over hele
verden. Det er mye bra som er gjort, og mye av det er omtalt. Jeg vil
trekke fram en sak som ikke har vært så mye omtalt i Norge, men
som er veldig viktig for freden i Europa, der Norge spilte en nøkkelrolle
for å få den videreført.
Freden på Vest-Balkan
var under et sterkt press høsten 2021. Det var en politisk krise
i Montenegro fra tidligere, og det oppsto en ny krise i Bosnia-Hercegovina.
Siden slutten av krigen i Bosnia på 1990-tallet har det vært stasjonert
fredsbevarende styrker i landet. De fredsbevarende styrkene får
mandatet sitt fra Sikkerhetsrådet i FN for ett år om gangen. Det
er i november hvert år mandatet behandles.
Da møtet i november
2021 nærmet seg, var det med stor bekymring folk på Vest-Balkan
ventet på resultatet, for Russland hadde allerede signalisert at
de var forberedt på å legge ned veto mot resolusjonen om å fornye mandatet.
Det var stor bekymring, spesielt i Bosnia-Hercegovina. Det merket
vi også i Norge, hvor Bosnia-Hercegovina-forbundet tok kontakt med
bl.a. Utenriksdepartementet og utrykte sine bekymringer. De var
redd freden kunne være truet, og at de kanskje på nytt skulle oppleve
krig i hjemlandet sitt. Mandatet for den EU-ledede militæroperasjonen
i Bosnia-Hercegovina, EUFOR Althea, ble i november 2021 fornyet
for tolv nye måneder, mye takket være Norges innsats i veldig krevende forhandlinger.
Resolusjonen ble faktisk vedtatt enstemmig det året.
Spenningen i hele
regionen gikk ned samme dag dette ble vedtatt. Det er et veldig
godt eksempel som viser hvor viktig arbeidet i FNs sikkerhetsråd
er, og hvor stor rolle Norge har spilt der. Vi fikk mandatet fornyet
i november i fjor. Der spilte Norges utsending igjen en viktig rolle
i å få det vedtatt og forsikre at man har fredsbevarende soldater
i Bosnia-Hercegovina-regionen så lenge det er nødvendig. Jeg mener
dette er et veldig godt eksempel som viser hvor aktiv Norge har
vært for å bevare og styrke freden på Vest-Balkan og generelt i
verden.
Som et tillegg
på slutten vil jeg bare si at vi har mye større påvirkningsgrad
enn mange i dette landet tror. Det er veldig mange parter ute i
verden som ønsker at Norge skal engasjere seg i problemene deres,
for de vet at Norges dialogløsning, der man går i dialog med begge parter,
er det som ofte fører fram. Avslutningsvis vil jeg gjerne takke
våre utsendinger i FN for en veldig god jobb de siste årene. Når
tiden er inne, mener jeg vi igjen bør prøve å ta sete der.
Grunde Almeland (V) [12:52:17 ] : Jeg tar bare ordet kort helt
mot slutten av debatten for å svare på utenriksministerens invitasjon.
Jeg vil si at de erfaringene vi har fra denne perioden, tydelig
viser at det at Norge er en del av Sikkerhetsrådet, utgjør en forskjell.
Jeg mener en rekke representanter har kommet med gode eksempler
på det her i dag.
Jeg vil igjen
vise til det eksempelet jeg selv tok opp, om hvordan Norge var helt
avgjørende i å sørge for at FN trakk klare sammenhenger mellom klimaendringer
og konflikt. Det er veldig gode eksempler på hvordan Norge har brukt
sin rolle, og viser at vi gjør en forskjell. Derfor vil også Venstre
selvsagt støtte at Norge igjen søker å være medlem av Sikkerhetsrådet.
Så vil jeg bare
kommentere noe av det som er blitt sagt fra denne talerstolen, der
man delvis trekker i tvil den betydningen Sikkerhetsrådet og deltagelsen
i Sikkerhetsrådet har. Jeg mener det er en noe farlig vei å gå. Man
skal ikke undergrave betydningen som internasjonalt samarbeid –
og FN og Sikkerhetsrådet spesielt – har nettopp for bl.a. mindre
stater, og for å kunne sørge for at verden i større grad styres
av klare og tydelige regler og dialog mellom land, heller enn at
den sterkestes rett skal være det prinsippet man baserer verdensordenen på.
Som jeg også sa
i mitt første innlegg, vil jeg bare si at det er helt klare utfordringer
også for Sikkerhetsrådet framover – spesielt mot bakteppet for den
siste perioden som Norge har vært en del av det – men det er utfordringer
som best løses ved at man snakker mer sammen og sørger for et fortsatt
sterkt og godt samarbeid internasjonalt.
Helt avslutningsvis
vil jeg bare si at Venstre ikke kommer til å støtte det løse forslaget
som ligger her i dag.
Ine Eriksen Søreide (H) [12:54:53 ] : Hvis man er på jakt etter
flere viktige ting Norge gjorde, vil jeg kanskje trekke fram et
av de signaturarrangementene vi hadde under presidentskapet, som
handlet om at kvinner som orienterer Sikkerhetsrådet om landsituasjoner,
f.eks., i veldig mange tilfeller utsettes for trusler, trakassering og
i verste fall drap. Og hvorfor var det et viktig arrangement? Jo,
fordi det høyner terskelen for at det skal skje igjen, ved at man
eksponerer problemet.
Jeg tror alle
i denne salen er skjønt enige om at vi ikke fikk til alt, at FN
langt fra er perfekt, og at Sikkerhetsrådet også har store mangler
og utfordringer, men alternativet er verre. Alternativet er at den
sterkestes rett vinner fram. Det har først og fremst negative konsekvenser
for små stater med autoritære og totalitære naboland, som Norge.
Hvis ikke vi er med på å ta ansvar for å opprettholde folkeretten,
er det rett og slett ingen andre som gjør det på våre vegne.
Jeg må nok også
si at jeg etter hvert begynner å bli ganske lei av dårlig skjulte
angrep på utenrikstjenesten. Av og til er det fornuftig å holde
seg til saken og diskutere den. Det er jo ikke sånn at våre diplomater
eller ansatte i utenrikstjenesten gjør ting på egne vegne. De utøver den
politikken Norge har bestemt her i denne salen og i regjeringa,
og det er det mandatet de har.
Jeg vil avslutningsvis
si at i Norge har det alltid vært sånn at allianser, det å være
med på dem, bygge dem, styrke dem, er det som gir oss vårt utenrikspolitiske handlingsrom.
Faktisk ble forpliktende internasjonalt samarbeid pekt ut som Norges
viktigste utenrikspolitiske interesse da den forrige regjeringa
la fram stortingsmeldinga om multilateralt samarbeid, og det sluttet Stortinget
seg til. Og hvorfor er det vår viktigste utenrikspolitiske interesse?
Jo, det er nokså åpenbart: Det er helt avgjørende for vår sikkerhet,
vår frihet, vår økonomi. Det er rett og slett det som er avgjørende
for å ivareta norske kjerneinteresser.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [12:57:30 ] : Det er ikke resolusjonene
i seg selv, det er ikke innholdet i resolusjonene i seg selv – det
er konsekvensen av resolusjonene som er viktig. Hva skjer når resolusjonene
er vedtatt?
Det er ikke et
angrep på ambassadør Juul. Det er ikke et angrep på det diplomatiske
korps fra Norge. Det er hele poenget med innsatsen vår i Sikkerhetsrådet
vi tar tak i. Det er regjeringens ansvar, og det er regjeringen og
utenriksministeren som står på talerstolen her og forsvarer det.
Det er klart at det er ambassadøren som utfører det regjeringen
ønsker. Det er det vi diskuterer her. Mitt sitat om Mona Juul var
hentet ut fra Bistandsaktuelt, og det var altså ikke jeg som sa
det, men det var et sitat.
Det er litt spesielt
når vi står her på talerstolen og utenriksministeren skryter i redegjørelsen
av den forrige utenriksministeren, og den forrige utenriksministeren
skryter av dagens utenriksminister. Det er da angivelig disse to
partiene som skal stå mot hverandre og være diametralt uenige om
politikken. Nei, de er helt enige om politikken. Det er derfor de
skryter av hverandre, og det er en fordel for begge to. Det vet
alle, det forstår alle, og det er også det man hører ute: at man
står sammen om dette, og at man derfor også både støtter Sikkerhetsrådet
og støtter Sikkerhetsrådet neste gang, og sikkert deretter også.
Så er det interessant,
dette som utenriksministeren snakket om, at det var tre afrikanske
plasser i Sikkerhetsrådet – det nevnte jeg i mitt innlegg – og at
det var helt avgjørende viktig om vi skulle forhandle om fred i Afrika.
Det er interessant, for det betyr jo at felles kultur, felles opprinnelse,
etnisitet, forståelse av kontinentet, har en afrikaner bedre enn
en europeer. Da skulle man tro at regjeringen, når den reiser ut
og fremstiller seg som fredsskaper over hele verden – om det er
Colombia eller Midtøsten, uansett hvor det er – har mindre grunnlag
for å kunne skape fred. Resultatet er altså entydig: at det er mindre
fred.
Det er ikke fred
i Midtøsten, det er ikke fred i Colombia, det er ikke fred noen
steder hvor vi har vært aktive, men det har vært utdelt en del fredspriser.
Da må man kunne stille spørsmålet: Virker dette? Er det slik at
en liten stat som Norge er i stand til å skape fred mellom krigende
parter, eller er det mer interessant og riktig at vi er opptatt
av vårt eget kontinent og prøver å skape fred i Europa og bekjempe
Russlands invasjon i Ukraina? Der burde vår innsats ligge.
Dessuten bør vi
alliere oss med sterke venner som virkelig står for folkeretten.
Vi burde stå sammen med USA og andre europeiske land som også forsvarer
folkeretten. Å drive alenegang i verden for å forsvare folkeretten,
leder oss ingensteds hen. Derfor er Fremskrittspartiet skeptisk
til vår deltakelse i Sikkerhetsrådet. Vi må ikke være med overalt.
Marit Arnstad (Sp) [13:00:46 ] : Jeg fant det nødvendig å si
noen få ord på slutten her. Systemkritikk er bra. Det er ikke noe
mål at alt skal være unisont i denne salen. Derfor må det være rom
for systemkritikk – sjøl om jeg og Senterpartiet er dypt uenig i
det representanten Tybring-Gjedde og Fremskrittspartiet sier. Senterpartiet
mener at et globalt mellomstatlig samarbeid har vært og vil være
viktig. Tross alle mangler og tross alle utfordringer mener vi at
det er høyst påkrevd. Det som er synd, er når systemkritikk blandes
med personkarakteristikker og kritikk av enkeltpersoner. – Det var bare
et sitat, sa representanten Tybring-Gjedde, men det var representanten
sjøl som fant fram det sitatet og brukte det i stortingssalen. Det
skjemmer og reduserer betydningen av enhver systemkritikk at en
også velger å komme med personkarakteristikker. Jeg vet ikke om representanten
ser det sjøl, men slik sett undergraver Fremskrittspartiet den systemdebatten
de sjøl synes er viktig.
Presidenten
[13:01:56 ]: Representanten Ine Eriksen Søreide har hatt ordet
to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset
til 1 minutt.
Ine Eriksen Søreide (H) [13:02:12 ] : Jeg klarte ikke å dy
meg helt på slutten. Representanten Tybring-Gjedde var opptatt av
at norske partier sto sammen. Ja, tenk at norske partier står sammen
om å ivareta norske interesser, og tenk at norske partier står sammen
om å ivareta det Stortinget har vedtatt, folkeretten og norske interesser.
Det er da jeg tenker at det er litt rart å høre argumentasjonen
til Tybring-Gjedde, rett og slett av den grunn at han mener, som
han sier i sitt innlegg, at vi bør stå sammen med USA og andre europeiske
land i å opprettholde folkeretten. Der er akkurat det vi har gjort i
Sikkerhetsrådet. Der har vi sittet sammen med USA og andre europeiske
land. Det er akkurat det vi gjør i NATO hver eneste dag, der vi
sitter sammen med USA og andre europeiske land. Det er dette som
er å ivareta norske interesser. At partiene står sammen om det,
er en styrke for et lite land som Norge. Det er nettopp derfor vi
gjennom skiftende regjeringer og skiftende tider har hatt en ganske
konsistent utenrikspolitisk linje, som har gjort at vi har kunnet
ivareta disse kjerneinteressene.
Presidenten
[13:03:23 ]: Representanten Christian Tybring-Gjedde har hatt
ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset
til 1 minutt.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [13:03:37 ] : Aller først til
representanten Arnstad: Jeg siterte også om meg selv – latterliggjorde
meg selv litt også. Det var sitatet, og det inneholdt også meg,
så hvis man fikk med seg det, hadde det vært fint.
Det er ikke slik
at Fremskrittspartiet mener at vi ikke skal stå på folkeretten,
men vi har faktisk en mulighet til å sette makt bak kravene, det
er det Fremskrittspartiet har sagt hele tiden. Vi har et enormt
bistandsbudsjett, og når vi har et enormt bistandsbudsjett, må vi bruke
den politiske kapitalen det er å ha et sånt enormt bistandsbudsjett.
Til representanten
Eriksen Søreide: Akkurat det å stå på folkeretten kan vi gjøre,
men når det bare blir prat, resolusjoner og presseomtale, blir det
ikke noe bedre i verden. Skal det bli bedre i verden, må vi gjøre
som de som har muligheten til å gjøre noe med det, og vi har muligheten
til å gjøre noe med det. USA og de store landene har mulighet å
gjøre noe med det. De kan sette makt bak kravene. Det ville vært
helt fantastisk hvis vi hadde gjort dette – fått fred ulike steder
ved å bruke bistandsbudsjettet mer aktivt.
Presidenten
[13:04:40 ]: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.
Votering, se voteringskapittel