Willfred Nordlund (Sp) [10:40:03] (ordfører for saken): Stortingsmeldingen vi i dag behandler, dreier seg om hvordan statens eierskap i over 70 veldig forskjellige selskaper forvaltes, og hvordan verdier for over 1 000 mrd. kr forvaltes på vegne av det norske folk.

Jeg vil takke komiteen for et godt og effektivt samarbeid, hvor komiteen, eller i hvert fall et stort flertall, har vært samlet om viktige prinsipper for statens eierskap.

Av tidshensyn går jeg over til å gjøre rede for Senterpartiets primære syn, og jeg regner med at de enkelte partiene gjør rede for sine syn.

Norge står overfor store utfordringer de neste årene. Vi må få flere i jobb, skape aktivitet i hele landet, øke eksporten og kutte klimagassutslipp. Et aktivt og langsiktig statlig eierskap har derfor en viktig funksjon, spesielt når det gjelder energi- og naturressurser, viktig infrastruktur og strategisk viktige deler av norsk næringsliv.

I meldingen redegjøres det for hvorfor staten eier direkte i selskaper, hva staten eier, inkludert hva som er statens begrunnelse for eierskapet og statens mål som eier i hvert selskap, samt hvordan staten utøver sitt eierskap, inklusiv prinsippene for god eierutøvelse og statens forventninger til selskapene.

Senterpartiet mener det er viktig at det statlige eierskapet utvikles og forsterkes i omstillingen av norsk økonomi, slik at fellesskapet får ta eierskap til og bidra til vekst og utvikling innenfor de nye grønne næringene.

Flertallet som Senterpartiet er en del av, slutter seg til regjeringens foreslåtte endring av begrunnelsene for statlig eierskap. Justeringen presiserer bl.a. hvordan et mer aktivt statlig eierskap vil videreutvikles for å møte dagens utfordringer, og endringen speiler at statens kapital må settes inn også i nye industrier der fellesskapet har særlige og strategiske interesser. Jeg mener det er et viktig poeng at staten skal være en langsiktig og aktiv eier som stiller tydelige forventninger til bærekraft, menneskerettigheter og anstendig arbeid, utover de andre forventningene vi naturligvis har.

Samfunnsutviklingen og den geopolitiske situasjonen de siste årene har bidratt til økt oppmerksomhet om beredskapshensyn og ivaretakelse av kritiske innsatsfaktorer, produksjon, tjenesteyting og infrastruktur. Flere av de statlig eide virksomhetene opererer i en verden der geopolitiske og sikkerhetspolitiske interesser tydeligere blir uttrykt gjennom næringspolitikken. Stadig flere stater tar aktive grep for å sikre at produksjon av samfunnskritiske produkter og infrastruktur tas på egne hender, og det legges i større grad opp til å forhindre handel med land uten sammenfallende interesser. Dette må vi være oppmerksomme på og sikre oss selv, sammen med land som vi har sammenfallende strategiske interesser med.

For Senterpartiet og resten av komiteen – med unntak av Høyre – er det et poeng at selskapene der staten har et direkte eierskap, og som har virksomhet i andre land enn Norge, forventes å ha en formålstjenlig, veloverveid og begrunnet skattepolicy som bidrar til å motvirke uthuling av skattegrunnlag og overskuddsflytting.

Siden meldingen ble lagt fram før jul, har verden blitt enig om en naturavtale. Meldingen har allerede klare og tydeligere forventninger til natur og klima. Vi skal forvente at selskapene setter klimamål og iverksetter tiltak på kort og lang sikt, i tråd med Parisavtalen. For natur forventes det å sette mål og iverksette tiltak for å redusere egen negativ påvirkning og å øke positiv påvirkning på naturmangfold og økosystemer. Jeg vil understreke at den nye naturavtalen også får betydning når selskapene skal sette sine mål, noe komiteen er enig om.

For Senterpartiet er det viktig at vi er tydelige på statens forventninger til selskapene, og at vi gjennom systematisk oppfølging og gjennom å bruke statens stemme på generalforsamlinger bidrar til at vi faktisk oppnår målene. La meg dog nevne at selskapenes arbeid innenfor de ulike forventningsområdene nødvendigvis må tilpasses selskapenes egenart, størrelse, risiko og hva som er vesentlig for det enkelte selskap og målet med eierskapet. Samtidig er det viktig å signalisere at både meldingen og den generelle oppfatningen i samfunnet er at selskaper der staten eier, skal bidra til å begrense lønnsforskjeller i samfunnet. Jeg registrerer med interesse at Høyre og Fremskrittspartiet mener at den forrige regjeringen ikke gjorde nok på dette området.

Det er mulig at jeg er en smule rar, men jeg synes det er merkelig at staten ikke har klart å finne flere dyktige eiervalgte styremedlemmer utenfor det sentrale østlandsområdet. Selv om relevant kompetanse skal veie tyngst, er det nok rom for å utvide mangfoldet og den geografiske spredningen. Flertallet har derfor samlet seg om et forslag om at staten skal bidra til bredere geografisk spredning og mangfold blant de eiervalgte styremedlemmene.

Per Vidar Kjølmoen (A) [10:53:10]: I dag er en historisk dag. I dag setter vi kursen for det statlige eierskapet i Norge. Sammen eier vi store verdier – om lag en femtedel av Oslo Børs. Det gir overskudd for fellesskapet, og det bidrar til å finansiere vår felles velferd, vår felles beredskap og vår felles helse.

Arbeiderpartiet og Senterpartiet er ikke som Rødt, som knapt mener at private skal eie noe som helst, og vi er ikke som Fremskrittspartiet, som mener at private skal eie mest mulig, ut fra sine ideologiske overbevisninger. For oss er det resultatene som teller, som Einar Gerhardsen sa.

Norge har helt siden annen verdenskrig vært et land der offentlig og privat har virket sammen for å skape et samfunn med arbeid og plass til alle og ikke minst en sterk verdiskaping. Hovedregelen for næringslivet vårt har vært, er og skal være privat eierskap og verdiskaping, men av og til er et offentlig eierskap mest fornuftig, som der vi har strategiske interesser, eller der ting rett og slett fungerer bra. Eller sagt på en annen måte: Arbeiderpartiet og Senterpartiet har problemer med å se at Vinmonopolet vil bli noe bedre om det selges ut til f.eks. internasjonale alkoholkonsern, og vi klarer ikke å forstå hvordan verken kunder eller ansatte nødvendigvis vil tjene på at Flytoget går på opphørssalg til kanskje Ryanair eller den kinesiske stat.

Arbeiderpartiet og Senterpartiet tror fremdeles at det er resultatene som teller. Vi liker å ha en full verktøykasse, også i næringspolitikken, slik at vi til enhver tid kan bruke det verktøyet som fungerer best. Det bærer denne eierskapsmeldingen preg av. Statsråd Vestre fortjener honnør for å ha levert en eierskapsmelding som følger opp Arbeiderpartiet og Senterpartiets lange linjer, men der ambisjonene skjerpes betydelig fra da forrige regjering styrte.

Hurdalsplattformen har ambisiøse mål for næringslivet vårt. Eksporten skal økes, utslippene skal kuttes, og flere skal i jobb. De statlige selskapene skal bidra til dette. Derfor skrur vi til forventningene. Staten skal være en aktiv eier på samme måte som gode og private eiere er. Vi gjør som Arbeiderpartiet har sagt lenge: Vi stiller krav, og vi stiller opp. Selskapene våre skal bli grønnere. Aldri før har det blitt levert en eierskapsmelding med en skarpere klimaprofil. Nå forventer vi at de statlige selskapene setter mål og tiltak for at vi når både klimaavtalen fra Paris og naturavtalen fra Montreal. De statlige selskapene skal ligge i front, og jeg er stolt av at vi setter strengere krav til dette enn andre land.

Folk skal merke at dette er en eierskapsmelding levert av Arbeiderpartiet, for når vi leverer en eierskapsmelding, er det med klare forventninger til at flere skal få muligheten til å fagorganisere seg, at våre selskap skal ta inn flere lærlinger, og det er med sterkere føringer enn noen gang tidligere om at selskapene skal vise moderasjon i lønnsutvikling for ledere.

I dag er en historisk dag. I dag behandler vi en eierskapsmelding for et grønnere og mer aktivt statlig eierskap. Sammen med Senterpartiet leverer Arbeiderpartiet en eierskapsmelding og tar Norge inn i framtiden.

Lene Westgaard-Halle (H) [11:06:04]: «Dette vil forandre verden» – det var verken små eller få ord vi fikk servert da eierskapsmeldingen ble lagt fram av næringsministeren i høst, og det fortsetter i dag. Jeg noterer meg at Arbeiderpartiet har en litt annen definisjon enn oss andre av hva som kvalifiserer som en historisk hendelse. Jeg er ikke helt sikker på at 23. februar vil gå inn i historien ved siden av Jesu fødsel eller 1814 – eller i det hele tatt. Når man klarer å definere sitt eget innlegg som store ord, er selvbildet til enkelte i Arbeiderpartiet i hvert fall noe vi tar med oss, og vil bære med oss som et kjært minne fra denne debatten. Det er flott å være så sikker på egen politikk, men jeg må innrømme at selv om det er viktig med eierstyring, er jeg ikke helt sikker på at det er de jevnlige eierskapsmeldingene, som vi har holdt på med i en 20 års tid, som virkelig endrer verden.

Når det er sagt, er det veldig stor enighet i denne salen om ganske mye som vi behandler i meldingen i dag, f.eks. de ulike begrunnelsene for hva som gjør at det kan være hensiktsmessig med statlig eierskap. Der er vi stort sett enige. Likevel står de borgerlige partiene alene om å mene at privat eierskap skal være hovedregelen i norsk næringsliv, og at staten bør redusere sin eierandel, ikke forsterke den. Telenor og Equinor er gode eksempler på hvordan det kan fungere godt.

Så skal jeg gi næringsministeren rett i noe – det hender innimellom at han ser lyset. Det at norske selskaper går foran når det gjelder klima og miljø, er viktig. Det kan være med på å dytte andre selskaper, og kanskje til og med også andre land, i riktig retning. Det er en positiv bieffekt av at vi faktisk stiller viktige klima- og miljøkrav i selskapene vi selv eier. Gjennom å ha klare forventninger til bærekraft i tråd med FNs bærekraftsmål gjør vi vår plikt i Norge – i hvert fall litt av den. Er det noe vi skal levere ekstra på, er det akkurat det feltet, klima og miljø. Oljenasjonen Norge bærer et ekstra ansvar på sine skuldre, all den tid en veldig stor del av vår velferd er bygget på salg av nettopp olje og gass. Derfor er jeg glad for at denne eierskapsmeldingen følger opp bærekraftsmeldingen, hvor vi i Stortinget gikk enda dypere inn i nettopp den tematikken.

Det er viktig å gjøre ting riktig. Økte krav til rapportering betyr også økt byråkrati. Vi er nødt til å vokte oss vel så vi ikke stiller krav som virker konkurransevridende. I denne meldingen er antall krav og forventninger doblet, noe som er ganske utfordrende å forholde seg til for mange av selskapene. Det fikk vi ganske klare tilbakemeldinger om i høringen. Så jeg tenker at vi bør kunne klare å stille krav på en enklere måte enn det det er lagt opp til.

Denne eierskapsmeldingen hopper likevel litt bukk over et viktig tema. Det har skjedd ganske mye i verden siden forrige eierskapsmelding. Som vi alle vet – vi har jo vært igjennom det – har det vært pandemi. Det har vært svikt i forsyningskjeder, det er krig, og vi opplever inflasjon. Listen over dramatiske hendelser som har påvirket og påvirker oss alle i dag, er lang. Jeg savner et overordnet søkelys på nettopp sikkerhetsutfordringene Norge vil møte framover. Meldingen har få beskrivelser av utfordringer knyttet til nettopp robuste verdikjeder og tilgang på råvarer og materiale for de statlige selskapene hvor eierskapet kanskje særlig begrunnes i hensyn til samfunnssikkerhet og beredskap. Derfor er jeg litt overrasket over at denne stortingsmeldingen i liten grad løfter nettopp det perspektivet, og det framstår litt som om regjeringen rett og slett glemte det da den ble skrevet.

Svikten vi har opplevd i flere verdikjeder i verden rundt oss, har vist oss at nettopp strategisk autonomi over kritiske ressurser er viktigere enn noen gang. Særlig nå er det viktig til enhver tid å ha oversikt over hvilke innsatsfaktorer de grunnleggende nasjonale funksjonene er avhengig av for å fungere skikkelig. Da kan vi gjerne diskutere om vi skal eie det ene eller det andre selskapet, men dette handler om noe helt annet. Sikkerhetssituasjonen framover krever økt oppmerksomhet på nettopp det å sikre verdikjedene våre. Vi må sikre tilgang på naturressurser, råvarer og komponenter, og vi må ha en plan for hvordan vi skal få til nettopp det.

Kritiske mineraler nevnes ikke i meldingen i det hele tatt. Det ser lite grann rart ut. EU har allerede vært tydelig. De mener at mineraler vil være viktigere enn olje og gass om kort tid. Jeg tenker da at Norge ikke kan ha en passiv tilnærming til nettopp det.

Beredskapshensynet kan ikke undervurderes knyttet til statlig eierskap. Det er grunnen til at vi, sammen med en rekke opposisjonspartier, ber regjeringen komme tilbake til Stortinget i løpet av våren med hvordan Norge kan sikre kontroll over strategisk viktige verdikjeder i lys av den nye geopolitiske situasjonen. Jeg opplever at regjeringen deler bekymringene, og jeg håper derfor at regjeringspartiene kan stemme for forslaget, så vi kan stå sammen om dette tverrpolitisk og dermed styrke eierskapsmeldingen.

Jeg tar opp forslagene Høyre er med på.

Sivert Bjørnstad (FrP) [11:18:00]: Eierskapsmeldingen gir Stortinget mulighet til en overordnet debatt om statens eierskap: hvorfor staten eier, hvordan staten eier, og hva staten eier. Det er bare å advare allerede nå om at debatten kan bli karikert – eller det vet vi allerede at den har blitt – men hvis vi forsøker å holde oss til hva som faktisk blir foreslått her, blir debatten bedre.

Fremskrittspartiet har et pragmatisk syn på hva staten skal eie, men vi har et ganske prinsipielt syn på hvordan staten skal eie. Staten utfører sitt eierskap på en best mulig måte hvis man opererer ut fra prinsippet om armlengdes avstand. Regjeringen eller ansvarlig statsråd har ikke nødvendigvis kompetanse, erfaring eller kunnskap til å drive norske bedrifter, uavhengig av hva slags type selskap det er. Det betyr at noen overordnede prinsipper bør ligge til grunn, og så må statens representanter i styrene i selskapene få mulighet til å utøve de prinsippene i det daglige.

Noen partier her i salen mener at statens eierskap skal brukes til å fremme egne politiske mål og visjoner, f.eks. knyttet til Parisavtalen, lavskatteland, urfolksrettigheter osv. Det mener vi er en farlig vei å gå i. Landets nasjonalforsamling har alle muligheter til å sette sånne saker på dagsordenen og fatte vedtak som regulerer både folk og bedrifter i dette landet, og da er det i så fall den muligheten en må benytte. Å gi de statlig eide selskapene en rekke ekstra belastninger i form av rigide krav og regelverk vil bare gå ut over lønnsomheten. Særlig for selskaper hvor statens eneste begrunnelse for eierskap er finansielt, vil dette være problematisk.

Et av de overordnede prinsippene som bør ligge til grunn for statens eierskap, er en geografisk spredning av kompetansen som tilføres selskapene gjennom valg av styremedlemmer. Vi er glade for å ha fått med oss et flertall, alle bortsett fra Høyre, for at regjeringen må bidra til bedre geografisk spredning når man velger styremedlemmer i selskapene. I dag er nesten halvparten av alle styremedlemmene, 170 av om lag 360 totalt, bosatt i Oslo eller Viken. Omtrent 100 styremedlemmer er bosatt i Oslo alene. Mer enn ett av fire styremedlemmer er altså bosatt i Oslo, til tross for at Oslo «bare» står for 13 pst. av innbyggerne totalt. Vi mener at vettet er ganske jevnt fordelt i landet, og da må også styrerepresentasjonen i større grad speile det, og dette er noe vi vil følge med på i tiden framover.

Et annet prinsipp som vi mener bør ligge til grunn, er at eierutøvelsen skal ligge i ett departement, som faktisk har kompetanse til å utøve eierskapet, og per i dag er det eierskapsavdelingen til Nærings- og fiskeridepartementet.

Fremskrittspartiet mener at hovedregelen skal være privat eierskap i Norge. Det betyr likevel ikke at det aldri er riktig med statlig eierskap. Som sagt har vi et pragmatisk syn på dette. Der det private kan gjøre jobben like godt som eller bedre enn staten, mener vi at de bør eie selskapene. Der det er særlige grunner for statlig eierskap – som f.eks. naturressurser, beredskapshensyn, sikkerhetshensyn, hensynet til viktige hovedkontorfunksjoner, forskning og utvikling eller andre særskilte begrunnelser – kan staten eie.

Nei, det er ikke sånn at landet selges hvis vi får viljen vår her i dag. Landet kommer til å ligge på akkurat samme plass i morgen hvis vi får flertall for forslagene våre. Nei, det er ikke sånn at landet blir solgt på billigsalg i morgen hvis vi får viljen vår. Et statlig nedsalg må skje over tid og på en måte som maksimerer skattebetalernes, altså eierne av selskapenes, profitt.

Hvis det var sånn at ethvert nedsalg av et statlig eid selskap var å selge landet, ble landet solgt før jul da statsråd Vestre solgte staten ned i Aker Solutions. Hvis det var sånn at landet ble solgt på billigsalg hver gang man foreslår et nedsalg i et statlig eid selskap, er det nesten rart at det er noe land igjen etter at Stoltenberg I-regjeringen var ferdig med sine nedsalg. Det er den regjeringen som har solgt definitivt mest, bl.a. Arcus, Kreditkassen, VESO AS, Oslo Børs, Norsk Medisinaldepot og dessuten børsnotering og nedsalg av Statoil, DNB og Telenor. Det var salg for flere titalls milliarder kroner, som var helt riktig å gjennomføre, og som var tilpasset en ny virkelighet, en annen virkelighet enn den Arbeiderpartiet og Senterpartiet ser i dag. Nedsalgene har gjort selskapene bedre og verdiskapingen større. Det er ingen automatikk i at staten er beste eier, nesten tvert imot.

Jeg tar med det opp Fremskrittspartiets mange gode forslag i saken.

Geir Jørgensen (R) [11:30:43]: Jeg prøver å lytte etter historiens sus gjennom salen her når vi nå behandler eierskapsmeldingen, men det har gått meg hus forbi. Det jeg ser, er at historien gjentar seg. Når en Høyre-regjering har vært på jobb, har det skjedd noe. Det skal våre politiske motstandere ha – de får ting gjort. Enten det er skattelette for de rike eller nedsalg i de statlige selskapene – det skjer noe. Når en Arbeiderparti-ledet regjering kommer på, låser man situasjonen der den var.

Jeg er glad for at vi nå har fått en eierskapsmelding som ikke går inn for nedsalg, men det er ikke godt nok. Vi er nødt til å rette oss inn igjen. Det statlige eierskapet – denne fellesskapskontrollen over nøkkelressursene i samfunnet – er garantisten for velferdsstaten, det er den muligheten vi har for å komme oss dit vi vil, og for å nå de samfunnsmålene vi har, enten det gjelder klima eller andre ting. Vi må eie det selv. Historien om oss – om Norge og velferdsstaten – er nettopp historien om fellesskapets eie.

Rødt foreslår å bruke ganske betydelige midler i forbindelse med denne meldingen for å sikre at vi får tilbake 100 pst. kontroll over Equinor. Vi skal ta Hydro tilbake og i første omgang få flertall i dette viktige selskapet. Det samme gjelder for Yara. Listen kunne også ha vært mye lengre enn som så.

Det er strategiske hensyn vi er nødt til å ta i den verden vi lever i. Det er ganske trist å være vitne til at det kinesiske kommunistdiktaturet har et så stort eierskap i et stolt, norsk selskap som Elkem. Man får ikke gjort alt på én gang, men Rødts forslag her er i alle fall en god start på den veien vi er nødt til å gå. Jeg synes det er fine ting i denne meldingen, men det er ikke spesielt offensivt.

Noe annet jeg vil jeg ta opp, og som er viktig, er lederlønnsgaloppen – «bonusbonanzaen» vi har sett i de statlige selskapene. Dette kan ikke fortsette. Rødt foreslår å begynne en prosess for å komme oss dit at statsministerens lønn settes som en topp for hva man skal ha, og at man virkelig begynner å gå igjennom dette.

Nå har jeg snakket varmt om det statlige eierskapet, men det er langt fra perfekt. Vi ser sporene etter Equinor i Argentina og i USA. Vi kan ikke ha doble standarder. Vi kan ikke ha det sånn at vi har et Equinor her hjemme som ser grønt og fint ut, men som i utlandet er med på å dra land med store økonomiske vanskeligheter inn i den samme fossiløkonomien som vi selv prøver å frigjøre oss fra her hjemme. Derfor ønsker vi å hente Equinor hjem, ta dem av børs og gjøre det til noe helt annet enn det er i dag. Det trengs kraftige statlige industrilokomotiv for å lede an i oppbyggingen og omstillingen av norsk industri, og de forslagene som Rødt kommer med her, er en del av det.

Vi går inn i Høyres forslag og danner flertall for at regjeringen skal komme enten med en stortingsmelding eller på annen egnet måte tilbake til Stortinget i løpet av dette året, med en vurdering av det statlige eierskapet i lys av den geopolitiske situasjonen vi er i.

Med det tar jeg opp Rødts forslag.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [11:37:34]: For det første er Noreg med sine store eksportinntekter og overskot, spesielt sidan tidleg 1990-talet, dømd til å eige noko. All reduksjon av statleg eigarskap innanfor Noreg fører til ein tilsvarande auke i statleg eigarskap i utlandet. Den som argumenterer for at staten eig for mykje, gjer ikkje noko med det ved statleg nedsal i Noreg.

For det andre: Utan eit aktivt offentleg eigarskap på sentrale samfunnsområde ville aldri Noreg ha blitt det det er i dag. Våre største industrielle bragder, utvikling av landet osv., som eit lite land i ei stor verd, har handla om akkurat det. Vesen og verk har bygd landet, som historikarane seier det. Utan statlege institusjonar og selskap som NSB, Televerket, Kystverket, Statoil, Vegvesenet osv. ville vi aldri hatt den infrastrukturen og den verdiskapinga i Noreg som vi har i dag.

Alle område som er avgjerande for Noregs framtid og sikring av våre naturressursar og infrastruktur, bør ha betydeleg statleg engasjement og eigarskap. Det høyrest kanskje radikalt ut, men det er omtrent det som Kåre Willoch på 1980-talet definerte som den norske eigarskapslinja. For SV handlar dette om infrastruktur, naturressursar, miljø og nøkkelnæringar.

For det tredje: Aktivt statleg eigarskap blir endå viktigare i åra som kjem. Det har vist seg at i brytningstider for nasjonen Noreg må staten gå føre. Det må vi gjere i den brytningstida vi står i no. Utan ein langt meir aktiv stat enn det vi har for tida, vil vi aldri kunne klare å kome i mål med pliktene våre når det gjeld miljø og natur, og vi vil aldri kunne få ein større rolle i dei nye framveksande næringane.

I tillegg blir, som Høgre også er inne på, samfunnsberedskapsperspektivet truleg endå viktigare, det å sikre at norske naturressursar fører til norsk verdiskaping, og ikkje minst at vi kan brødfø eiga befolkning ved å byggje opp eit sterkt jordbruk over heile landet.

Eigarskapsavdelinga i Næringsdepartementet er i dag ikkje rigga for å utøve det aktive eigarskapet som vi er på jakt etter, og som Noreg treng. Det er interessant å samanlikne med det eigarskapet som blir utøvd gjennom Statens pensjonsfond utland, som blir styrt etter mange ulike typar samfunnsformål, og som har ei profesjonell organisering som gjer at ein kan gjennomføre det. Gjennom ei rekke gjennomgangar som Stortinget har gjennomført, anten kontroll av Hydro sine aktivitetar i utlandet eller ei nyleg sak med Equinor, viser at eigarskapsavdelinga i Noreg ikkje har kapasitet til eller er rigga for å drive den kontrollen og oppfølginga av dei forventningane som staten stiller. Det treng vi å gjere noko med.

SV har føreslått eit nytt eigarskapsinstrument, som er mykje meir forsterka, slik at ein faktisk kan drive både kontroll og ha eit aktivt eigarskap, men førebels har vi ikkje kome dit.

Til slutt: Statleg eigde selskap skal gå føre i utviklinga. Under høyringa blei det antyda av representanten frå Spekter at staten ikkje skulle stille krav til selskapa sine utover dei krava som blir stilte til vanlege private selskap. Det er antakeleg eit av dei raraste standpunkta i høyringa som vi fekk med oss. Heile poenget med statleg eigarskap er jo at det skal fremje samfunnsmål. Det er grunnen til at staten har gått inn som eigar. Når fellesskapet går til det steget å eige, er det for å fremje fellesskapets mål. Det trur eg ingen på Stortinget er ueinig i. Det inneber bl.a. at ein skal forvente og krevje at dei statlege selskapa skal gå i front på alle område som er avgjerande viktig for fellesskapet. Det handlar om sosialt ansvar, anten det er spørsmål om leiarløn, arbeidsvilkår eller sosial dumping. Det handlar om grønt skifte, at ein skal liggje i front og ikkje kome seglande etter alle andre, men det handlar også om skatteparadis og aggressiv skatteplanlegging. Det skal sjølvsagt gjelde både i Noreg og i verda. Vi kan ikkje ha doble standardar, at det skal vere eigne reglar for kva vi gjer her, og så får det vere hipp som happ kva vi gjer i utlandet. Det skal vere det same, og vi skal ha eit instrument som kan følgje det opp.

Med det tar eg opp dei forslaga som SV står inne i.

Alfred Jens Bjørlo (V) [11:45:48]: Sjølv om ein ikkje skulle tru det når ein høyrer enkelte talarar på talarstolen, som då representanten Kjølmoen snakka om BALL-genserar og Jesus, er det faktisk brei semje om dei store linjene i eigarskapspolitikken i denne stortingsmeldinga, og det er ei klar og tydeleg felleslinje frå eigarskapsmeldinga som regjeringa Solberg leverte, til den eigarskapsmeldinga som no blir levert frå regjeringa Støre. Eg trur vi skal vere glade for at det er såpass brei semje om dei store linjene i eigarskapspolitikken.

Så les og høyrer eg dei store orda frå regjeringa og regjeringspartia om betydinga av statleg eigarskap. Eg kan ikkje fri meg frå å tenkje at tenk om dei titusenvis av private, små norske eigarar av bedrifter systematisk kunne blitt omtalte med same entusiasme som når regjeringa og regjeringspartia skryt av seg sjølv som eigar. Tenk om dei òg kunne fått høyre at dei er viktige for berekraftig omstilling og auka verdiskaping, for å utvikle energi- og naturressursar, for samfunnstryggleik og beredskap, for å sikre hovudkontorfunksjonar i Noreg, for geografisk fordeling av makt og for å sikre lokale ringverknader og verdiskaping i heile Noreg, også i distrikta.

Tenk om dei private eigarane av og til kunne fått høyre at dei skal få lov til å ha eit mål om «høyest mulig avkasting over tid innenfor bærekraftige rammer», slik denne regjeringa har som mål for det statlege eigarskapet. Tenk om dei kunne få lov til å seie det utan å bli raljerte med av finansministeren, straffa av næringsministeren gjennom statlege kompensasjonsordningar der det ikkje er lov å ta utbytte, eller meir eller mindre direkte oppmoda om å flytte ut av landet viss dei skulle vere så frekke å ha same mål for sitt eigarskap som staten sjølv, slik SV har antyda i debattar om dei med formue som flyttar ut. Hovudproblemet i norsk eigarpolitikk i 2023 er ikkje for lite statleg eigarskap. Det er stadig underminering av det spreidde og mangfaldige norske, private eigarskapet.

Etter Venstres syn kan det sjå ut som det finst eit a-lag og eit b-lag av norske eigarar for denne regjeringa. På a-laget er staten sjølv. På b-laget er alle andre. For Noreg som nasjon og den omstillingskrafta vi skal ha i åra framover, er det eit stort problem - uansett kor godt dette statlege a-laget, med statsminister Støre som klubbeigar og næringsminister Vestre som hovudtrenar, måtte vere.

Det finst sjølvsagt ein del gode, særskilte grunnar til at staten i ein del tilfelle skal og bør vere eigar, som det er brei politisk semje om. Det kjem godt fram av innstillinga. Det finst ein god grunn som det no heldigvis ser ut til å vere fleirtal for å vektleggje sterkare, og det er den nye geopolitiske situasjonen etter Russlands angrep på Ukraina og eit stadig meir uføreseieleg og totalitært Kina. Vi må i Noreg og i Europa ha betre kontroll på strategisk viktige verdikjeder, på mineral og jordmetall m.m. Det kan òg ha implikasjonar for statleg eigarskapspolitikk. Eg er glad for at eit breitt fleirtal i denne salen samlar seg om det.

Det er ei anna gjennomgåande konfliktlinje som kjem tydeleg fram i denne innstillinga, og som går på tvers av den tradisjonelle høgre–venstre-aksen i politikken. Ho handlar om klima og miljø. Dette er viktig. Vi er no inne i ei tid der det ligg på alle eigarar av næringsliv, også den norske staten, å vere pådrivarar for ei heilt nødvendig klima- og miljøomstilling i heile samfunnet. Fleire talarar har vore inne på det. Vi kan ikkje ha det slik at norske statseigde selskap opptrer med eit grønt ansikt og bilde utetter her heime i Noreg og eit gamaldags, meir tradisjonelt, fossilt ansikt i sin aktivitet ute i resten av verda. Dette må hengje saman.

Difor er Venstre med på forslag som gjer det krystallklart at Stortinget skal be regjeringa bruke eigarmakta si til å sørgje for at alle statleg eigde selskap følgjer prinsipp for fastsetjing av vitskapsbaserte mål og reduserer utsleppa frå eiga drift og verdikjede i tråd med 1,5-gradersgrensa samt har truverdige planar for utsleppskutt for både 2030 og 2050. Det betyr m.a. at norske selskap ikkje kan vere involverte i aktivitet som t.d. fracking og oljesand i andre land. Det er ein nødvendig konsekvens av dette og andre forslag vi er med på i denne salen.

Klima og miljø må løftast tydlegare. Den debatten blir berre sterkare også for statleg eigarskap i åra framover.

Rasmus Hansson (MDG) [11:59:48]: «Et grønnere og mer aktivt statlig eierskap» er en god tittel, men spørsmålet er om vi i eierskapsmeldingen ser hvordan statens eierskap helt konkret blir mer aktivt, og hvordan det vil bidra til målbare klima- og miljøforbedringer, altså et grønnere eierskap. Statens forventninger til selskapene er i meldingen formulert temmelig vagt og temmelig uforpliktende. Jeg er usikker på hvor mye det hjelper å identifisere og håndtere naturrisiko og å sette mål og iverksette tiltak når eieren selv ikke setter mål for naturrisiko og -tiltak. Regjeringen kunne f.eks. gitt tydeligere forventninger til arealnøytralitet og naturpositivitet for selskaper med statlig eierandel. Alle i næringskomiteen som var med til Brasil og så Hydros bauxittgruve i Pará, vet at naturpositivitet er mulig. Før utvant de bauxitt ved å rasere skog og jord og etterlate store områder som rød og død ørken. I dag tar Hydro vare på jorden før de graver opp bauxitten. De samler opp trær og busker, heller brukt masse tilbake i bassengene, dekker til med jord og planter lokale arter, noe som gir ganske bra naturskog forbausende raskt.

Målsettingen med statlig eierskap må jo være mer enn bare høyest mulig avkastning over tid innenfor bærekraftige rammer også i selskaper i kategori 1. Equinors fracking i Argentina er et eksempel som flere har vært inne på. Mener staten at det er bærekraftig? Her hjemme sier Equinor at de legger stor vekt på fornybar energi, men i Argentina er Equinor et fossilselskap som utvinner skiferolje på klima- og miljøskadelig vis, til store protester fra urbefolkningen. Fracking ville aldri blitt tillatt hvis det hadde blitt foreslått i Norge. Er det grønt og aktivt statlig eierskap å bare se på at et statlig eid selskap driver virksomhet i andre land som vi ikke ville akseptert her? Derfor foreslår Miljøpartiet De Grønnes å utvide formålet for eierskap i kategori 1-selskaper til å bidra til å oppfylle Parisavtalen og naturavtalens mål, og til å sikre at ingen statlige selskaper driver virksomhet i utlandet som ikke ville vært politisk akseptert i Norge, f.eks. fracking.

I fjor kjøpte Statskog Meraker Brug, og da foreslo Miljøpartiet De Grønnes å bruke eiendommen til også å utvikle driftsmetoder som løfter den økologiske tilstanden i norsk skog. Poenget med det er at det er en beskrivelse av hvordan næringsvirksomhet må drives i framtiden, og det er alle enige om på overordnet nivå. Men regjeringen sa nei. Det er en veldig dårlig utnyttelse av styringsmulighetene, spør du meg – siden det er regjeringens mål å bedre miljøtilstanden i norsk skog, siden en del av formålet med statens eierskap i Statskog er å sikre bærekraftig skogforvaltning, og siden Statskog er en kompetent aktør til å utvikle sånne metoder. Hvorfor da nei? Så Miljøpartiet De Grønne foreslår nå i forbindelse med denne behandlingen å be regjeringen sikre at Statskog når det nasjonale målet om god økologisk standard i norsk skog innen 2030 på sine eiendommer, altså et konkret mål.

Regjeringen vil bygge ny E6 gjennom Lågendeltaet naturreservat, selv om Miljødirektoratet fraråder det. Statsråd Barth Eide sa den 10. februar til Altinget at prosessen har kommet så langt at det er umulig å snu. Han la skylden på Nye veier:

«Vi skal nå (…) gå gjennom hvordan vi kom dit at Nye Veier var kommet så langt i planleggingen uten å ha gjort en skikkelig utsjekk på om det var greit å planlegge for å bygge gjennom et verneområde.»

Det er jo temmelig hårreisende at staten har lagd et veiselskap som ikke vet at det er et problem å bygge en motorvei gjennom et naturreservat. Nye veier er med andre ord, som det eksisterer nå, en alvorlig trussel mot norsk natur og den bærekraftige og sirkulære framtiden alle sier at de vil inn i.

Jeg vil gjerne høre fra næringsministeren i dag hvordan han tenker seg å utøve et grønnere og mer aktivt statlig eierskap med Nye veier, eller – og det enkleste er ofte det beste: Miljøpartiet De Grønne fremmer i dag et løst forslag om å legge ned Nye veier.

Jeg tar nå opp Miljøpartiet De Grønnes forslag.

Statsråd Jan Christian Vestre [12:09:05]: Statens direkte eierskap omfatter 70 selskaper og store verdier som forvaltes på vegne av oss alle, fellesskapet, og for å ta vare på de verdiene må dette eierskapet forvaltes aktivt, klokt og profesjonelt, med langsiktighet, forutsigbarhet og ikke minst ansvarlighet som kjennetegn. Det er vi alle tjent med.

Det er en rekke utviklingstrekk som påvirker selskapenes virksomhet og statens eierutøvelse. Dem peker vi på i eierskapsmeldingen, ganske bredt. Eksempler på det kan være demografiske endringer, makroøkonomiske utfordringer, digitalisering, bærekraft, klima og natur, globalisering i revers og internasjonal uro. Vi peker sågar på endrede maktforhold i verden, proteksjonisme, stormaktsrivalisering, geopolitiske og sikkerhetspolitiske utfordringer og hvordan det påvirker utøvelsen av det statlige eierskapet, og hvordan det påvirker selskapene selv. Blant annet i kapittel 3 i meldingen er vi helt tydelige på at dette er utviklingstrekk som vi følger nært opp i eierdialogen med selskapene, og ikke minst følger vi opp at de håndterer risiko på en god måte.

Vi har også latt disse megatrendene reflektere statens mål. Vi har latt dem reflektere statens forventninger, og ikke minst har vi utvidet begrunnelsene for statlig eierskap, nettopp for å ta inn over oss de store endringene som nå skjer i verden.

Vi skrur på målene, vi skrur på begrunnelsene, vi skrur på kategoriseringene, vi skrur på forventningene, og vi skrur på prinsippene. Det som ligger fast, er at privat eierskap fortsatt er hovedregelen. Vår tilnærming til statlig eierskap er grunnleggende pragmatisk. Statlig eierskap skal vurderes i lys av om det er det beste tiltaket for å nå samfunnsmessige mål. Det kan være samfunnssikkerhet og beredskap, det kan være eierskap til naturressurser, eller det kan være at vi ser at andre tiltak treffer bedre for å oppnå de målene vi ønsker oss.

Derfor tar denne eierskapsmeldingen avstand fra Solberg-regjeringens eierskapsmelding, der det var formulert som et mål i seg selv å redusere det statlige eierskapet. Det hører en ikke fra denne regjeringen. Vi har sagt at det kan være aktuelt både å øke og å redusere det statlige eierskapet. Vi kan både gå opp og ned og inn og ut, avhengig av hva som tjener nasjonen best.

Vi er også opptatt av at selskapene skal ha god måloppnåelse. Vi har integrert bærekraft som en gjennomgående del av målformuleringene våre. Det mener vi er viktig. Å balansere økonomisk, sosial og miljømessig bærekraft er bra for verden, men det er også bra for verdiutviklingen i selskapene.

Vi har en eierutøvelse i dag som høster stor internasjonal anerkjennelse, og en suksessfaktor har nettopp vært en tydelig rollefordeling, en tydelig ansvarsfordeling mellom eier og styre. Det har fungert godt over tid, og jeg er glad for at en samlet næringskomité fortsatt slutter seg til dette.

Videre har vi utvidet eierprinsippene. Vi har vært tydeligere på at vi skal være mer aktive, og vi skal være mer transparente om vår stemmegivning. Vi har vært tydelige på at vi skal ha kompetente styrer. Noe av det viktigste vi gjør, er å sørge for at vi har de beste styrelederne og styremedlemmene i disse selskapene. Jeg er helt enig med komiteen i at mangfold er viktig. Vi skal først og fremst sikre kompetansen, men gitt at kandidatene har riktig kompetanse – og jeg er helt enig med representanten fra Fremskrittspartiet, som sier at vettet er noenlunde jevnt fordelt over landet vårt – skal vi også vektlegge kapasitet og mangfold. Jeg er glad for at et bredt flertall på Stortinget både slutter seg til det og er tydelig på det, så det er fint å kunne slutte seg til de formuleringene også.

Vi er også en aktiv eier gjennom at vi stiller langt flere og langt tydeligere forventninger til selskapene. Det er altså ikke instruksjoner eller pålegg om dag-til-dag-drift av selskapene, men vi har noen tydelige forventninger til hvordan selskapene skal agere. Det har jeg stor tillit til at selskapene tar med seg inn i den daglige driften når de bestemmer strategier, når de vedtar investeringsplaner, og når de gjør operasjonelle vurderinger av sin drift.

Vi er nå det første landet i verden som forventer at de statlig eide selskapene skal ha vitenskapsbaserte klimamål – og ja, det kommer til å endre verden. Når de statlig eide selskapene som i dag rapporterer sine klimagassutslipp, står for ti ganger større utslipp enn hele Norge globalt, har det effekt at de nå skal ha klimamål og tiltak som tar oss til Parisavtalen.

Vi har tydeligere forventninger på lederlønn. Vi har tydeligere forventninger på natur og økosystemer. Vi forventer at selskapene skal være ledende i arbeidet med menneskerettigheter, oppfordre sine ansatte til å fagorganisere seg og fremme retten til fri fagorganisering, og vi øker forventningene tydelig når det gjelder moderasjon i lederlønninger. Det er også bra for verdiutviklingen i selskapene.

Per Olav Tyldum (Sp) [12:27:26]: «Et grønnere og mer aktivt statlig eierskap» – det er overskriften. Det er en dekkende og tydelig overskrift på tilrådningen fra Nærings- og fiskeridepartementet som ble lagt fram i oktober i fjor, og som Stortinget behandler her i dag.

Norge står overfor store oppgaver der målet er å skape aktivitet i hele landet, utjevne forskjeller både sosialt og geografisk, bidra til omstilling i næringslivet, redusere klimagassutslipp og ikke minst gjøre Norge til et bedre land å bo i. Ja, i enkelte tilfeller vil den samfunnsmessige gevinsten øke ved at staten bidrar til virksomhet eller et bredere tilbud av varer og tjenester enn det som ville oppstått i et fritt marked. Dette gjelder eksempelvis innen helse, forskning og kultur.

Et utgangspunkt for hvorfor staten er eier, er at markedet i enkelte tilfeller ikke gir det beste samfunnsøkonomiske resultatet, og at statlig eierskap er det beste virkemidlet for å løse markedssvikten.

En annen viktig begrunnelse for eierskap er samfunnssikkerhet og beredskap. Samfunnsutviklingen og den geopolitiske situasjonen har i de siste årene bidratt til økt oppmerksomhet om beredskapshensyn. Det er også skjerpet oppmerksomhet rundt hvordan kritiske innsatsfaktorer, produksjon, tjenesteyting og infrastruktur ivaretas.

Regulering er et virkemiddel som primært brukes for å ivareta hensynet knyttet til nasjonal sikkerhet og beredskap. Staten kan altså vurdere å begrense tilgang til informasjon og innflytelse på – eller kontroll over – selskaper som er av betydning for nasjonal sikkerhet og trygghet. Derfor er det viktig å ha åpenhet om hvorfor staten er eier i selskaper.

Det er forstemmende å registrere at tross den geopolitiske situasjonen opprettholder Fremskrittspartiet sin politikk om salg, nedsalg og delprivatisering. Selv kritisk viktige selskaper som sikrer norsk infrastruktur, skal ut av statlig kontroll, og i tillegg skal store nasjonale og regionale kulturinstitusjoner ut av nasjonal kontroll og tilpasse seg markedsmulighetene – fult ut.

Det er avgjørende at fellesskapet bruker statlig eierskap for å sikre nasjonal kontroll. Det gjelder spesielt viktig infrastruktur, våre energi- og naturressurser, strategisk viktige deler av norsk næringsliv, men også viktige kulturinstitusjoner.

Tobias Hangaard Linge (A) [12:30:30]: Denne eierskapsmeldingen viser for alvor et taktskifte i statens direkte eierskap i selskaper. Fra åtte år med det de borgerlige selv kaller en pragmatisk privatiseringspolitikk, går vi nå til en framoverlent og aktiv næringspolitikk. Det betyr at det fremdeles vil være privat eierskap som er utgangspunktet for norsk næringsliv, hvor staten legger til rette for gode, forutsigbare og stabile rammevilkår som gir grobunn for private investeringer og videre vekst i vår økonomi, men at staten også tar i bruk verktøykassen for å sikre våre felles interesser gjennom de 70 selskapene staten har direkte eierskap i.

Det skal ikke være tilfeldig at noen av de fremste selskapene i landet vårt har hovedkontor nettopp her, at vi har kontroll på samfunnskritisk infrastruktur, at verdiene til våre naturressurser faller på norske hender, at vi har folk boende over hele landet, eller at norsk næringsliv skal være motoren i den grønne omstillingen vi skal gjennom.

Dessverre er det partier i denne sal som ikke ser verdien av det – som vil selge seg ned og ut av viktige norske selskaper, som tilsynelatende er likegyldige til om arbeidsplasser og verdier skapes i Norge eller i utlandet, og som mener det skal være tilfeldig om de titalls milliardene det statlige eierskapet genererer i utbytte hvert eneste år, går tilbake til felleskapet eller i private lommebøker.

Gjennom et profesjonelt og aktivt statlig eierskap skal vi ta i bruk verktøykassen for å sikre at våre selskaper både her hjemme og i utlandet tar tydelige skritt i en grønnere retning, at lederlønningene ikke løper løpsk, at det bygges bærekraftige og sikre verdikjeder og legges til rette for verdiskaping og næringsutvikling over hele landet.

Eierskapsmeldingen viser tydelig retning for hvor vi vil med det statlige eierskapet, og det viser tydelige skillelinjer mellom dem av oss som ser verdien av staten som en motor i næringslivet, og de partiene som ønsker at vi skal ta hendene av rattet og stige ut av førersetet.

Benjamin Jakobsen (A) [12:33:00]: Det er få saker i denne sal der forskjellene mellom venstresiden og høyresiden komme bedre til uttrykk enn når vi diskuterer statlig eierskap.

I den eierskapsmeldingen regjeringen nå har lagt fram, omdefinerer vi hva statlig eierskap skal være. Statlig eierskap gir oss ikke bare viktige inntekter til fellesskapet, det er også et viktig verktøy for en aktiv næringspolitikk – et verktøy vi i Arbeiderpartiet vil bruke for å kutte utslipp og utvikle nye fornybare næringer, og til å fremme verdier som er viktige, som demokrati og menneskerettigheter. I motsetning til Høyre og Fremskrittspartiet ønsker ikke vi å se en passiv stat som overlater alt til markedet. Vi tror nemlig at Norge gjennom sitt eierskap kan være med og gjøre en forskjell.

Det er sjokkerende å lese noen av forslagene høyresiden kommer med. Høyre har vært tydelig på at de ønsker å redusere det statlige eierskapet, og at staten skal bruke eierskapet mindre aktivt. Fremskrittspartiet går lenger. De foreslår en lang liste over selskaper de mener vi skal selge oss ned i, eller selge fullstendig. De vil:

• børsnotere og selge Vinmonopolet

• delprivatisere og børsnotere NRK

• oppheve spillmonopolet og avvikle Norsk Tipping

• selge Mantena

• selge Mesta

• selge Posten

• selge Flytoget

• selge Entur

• selge Norske tog

• selge Spordrift

• selge Vygruppen

• selge Baneservice

• selge Statskog

• selge Carte Blanche

• selge Den Nationale Scene

• selge Den Norske Opera & Ballett

• selge Filmparken

• selge Nationaltheatret

• selge Rogaland Teater

• selge Talent Norge

• selge Trøndelag Teater

• selge seg ned i Telenor

• selge seg ned i Yara

• selge seg ned i Simula Research Laboratory

• selge seg ned i Nofima

Merknadene fra høyresiden kan ikke tolkes på annen måte enn at de ønsker å selge arvesølvet vårt. Det kan ikke vi akseptere.

Helt til slutt vil jeg trekke fram et aspekt som ikke alltid får så mye oppmerksomhet når vi diskuterer statlig eierskap. De færreste av oss i Norge har mulighet til å være på eiersiden i store selskaper, men gjennom det statlige eierskapet – vårt eierskap – får vi en plass rundt bordet. Sammen eier vi selskaper som er viktige for landet vårt i dag, og som kommer til å være med og forme framtiden vår.

Derfor er vi i Arbeiderpartiet tydelige: Vi ønsker ikke å redusere det statlige eierskapet, med mindre det er fornuftig, og vi ønsker å bruke eierskapet mer aktivt.

Bengt Fasteraune (Sp) [12:36:20]: Situasjonen i Europa er mer alvorlig enn på mange årtier. Vi har nettopp stått oppe i en pandemi, det er krig i Europa, og vi opplever en situasjon med konvensjonell krigføring vi ikke har sett maken til siden andre verdenskrig. Det er en økonomisk krise og dyrtid vi må helt tilbake til finanskrisen for å se konturene av. Frykten hos mange for bruk av kjernefysiske våpen kan sammenlignes med det vi opplevde under Cuba-krisen.

Energikrise, et dysfunksjonelt energimarked og prisvekst og rentevekst skaper uro og usikkerhet. Situasjonen i Europa forgrener seg til den sørlige verden og fører til en geopolitisk situasjon som er særdeles krevende. Situasjonen i Ukraina krever at Norge bidrar med våpen, humanitær bistand, mottak av flyktninger og på sikt penger til oppbygging i et omfang vi ikke har sett tidligere.

I en tid med krig i Europa, og hvor nasjonal kontroll over både viktig infrastruktur og selskaper er helt avgjørende for vår beredskap, kan vi ikke tillate at sentrale selskaper, eiendommer og arealer blir helprivatisert eller delprivatisert og solgt. Samtidig minnet koronapandemien oss om at det er nødvendig med en bred produksjonsbase, med variert nasjonal produksjon for å dekke behovet for varer og tjenester i befolkningen og for å sikre inntekter og arbeidsplasser. Vi snakker om nasjonal kontroll i en krevende tid.

I lys av dagens sikkerhetspolitiske situasjon ser vi viktigheten av å styrke norske bedrifter som bidrar til å sikre våre nasjonale interesser. Dette gjør vi med statlig eierskap og ikke minst med statlig styring. For kort tid siden opplyste regjeringen om at de ville legge inn en bestilling på inntil 2,6 mrd. kr til Nammo. Det vil bidra til at vi bygger opp våre beredskapsbeholdninger raskere og samtidig gi mulighet til å støtte Ukraina og sette i gang en krigsproduksjon som vi aldri kunne ha gjort hvis ikke vi hadde hatt et statlig eierskap. Det må være forutsigbarhet for å gjøre disse investeringene og gi den produksjonskapasiteten som kreves når det er krise.

Dette står i motsetning til forrige regjering, som ønsket å selge norske bedrifter, noe f.eks. Bergen Engines-saken illustrerte. Det var en sak hvor de sikkerhetspolitiske konsekvensene kunne blitt svært omfattende hadde det ikke blitt stoppet.

Da regjeringen i høst kjøpte 1,3 millioner mål i Meraker Brug, tok Fremskrittspartiet til motmæle og mente det var unødvendig pengebruk. Det har de vel sagt opptil flere ganger i dag også. Senterpartiet mener det er riktig og viktig å gjøre slike investeringer for å ivareta nasjonal sikkerhet og sikre at norske naturinteresser og ressurser forblir på norske hender.

Åse Kristin Ask Bakke (A) [12:39:32]: Vi er vitne til at mange barn og unge ikkje får delta i idrett og fellesskap. Det er dyrtid, og pengane strekk ikkje til. Mange idrettslag melder om at det er ein auke i dei som ikkje klarer å betale kontingenten sin. Kva er då svaret til Framstegspartiet i dag? Jo, dei føreslår å leggje ned Norsk Tipping og skrote einerettsmodellen. Eg meiner at det å foreslå å avvikle Norsk Tipping er utan meining og i strid med det norsk frivilligheit og idrett ber oss om. Det er eit vanvitig angrep på lokal idrett og alle dei frivillige som gjev tilbod til barn og unge rundt omkring i heile landet.

Nesten 3,3 mrd. kr går til idretten via pengespeloverskotet. Når mange familiar no slit ekstra, kan vi bidra med nye 100 mill. kr gjennom Norsk Tipping for å sikre at barn og unge ikkje blir haldne utanfor på grunn av kontingent og aktivitetskrav. Er desse pengane overflødige, slik Framstegspartiet ser det? Korleis skal ein elles finansiere idrett rundt omkring i heile landet? For idretten og frivilligheita er dette heilt hårreisande.

Arbeidarpartiet står fullt og heilt bak einerettsmodellen. Det er fordi modellen har tent samfunnet vårt godt. Norsk spelpolitikk skal sikre at inntektene frå pengespel kjem heile samfunnet til gode, og det gjer det verkeleg. Einerettsmodellen skal støtte opp om breiddeidretten og frivilligheita, men òg førebyggje at folk blir spelavhengige og hjelpe dei som slit. Auka skatteinntekter eller auka profitt kan ikkje skyggje for dette målet.

Stortingsfleirtalet har stått fast på einerettsmodellen trass i ein organisert og økonomisk stilt internasjonal spelbransje som på ulike måtar har gjort alt dei kan for å avvikle Norsk Tipping. Det er grunn til å gje ros til eit samla Organisasjons-Noreg, som har bedt partia om å leggje vekk tanken om å dele ut spellisensar til utanlandske selskap. Det er fordi dei er opptekne av sosialt ansvar og av at overskotet frå spel blir fordelt på ein rettferdig måte og finansierer idrett og kultur og samfunnsnyttige og humanitære organisasjonar.

Det samfunnsoppdraget Norsk Tipping har, handlar som sagt både om å vere attraktiv for dei som vil spele, og om å ta samfunnsoppdraget sitt på det aller største alvor. For Arbeidarpartiet er det opplagt at ideane om sosialt ansvar og norsk frivilligheit må trumfe den internasjonale, kommersielle spelindustrien. Eg trur at Noreg treng meir breiddeidrett og frivilligheit – ikkje meir pengespel.

Solveig Vitanza (A) [12:42:41]: Det er med stolthet jeg deltar i denne debatten om stortingsmeldingen «Et grønnere og mer aktivt statlig eierskap» i dag. Dette er en eierskapsmelding som skal ta Norge inn i framtiden og sørge for at statlig kapital og eierskap bidrar til aktiv næringspolitikk, med målsettinger om økt eksport og utvikling av nye, grønne verdikjeder og flere lønnsomme arbeidsplasser.

Det statlige eierskapet i Norge har vært en suksesshistorie. Gjennom det direkte eierskapet eier vi i fellesskap verdier for over 1 000 mrd. kr. Staten har eierskap i 70 selskaper som sysselsetter over 300 000 personer. Eierskapet har gitt oss arbeidsplasser og store verdier som har bidratt til å bygge opp velferdssystemet til det vi kjenner i dag.

Staten eier flere av de største bedriftene i Norge, noe som sikrer at fellesskapet eier kritisk infrastruktur og bedrifter av samfunnsmessig stor betydning. Ikke minst sikrer det kontroll over viktige naturressurser. Statlig eierskap gjør også at viktige kompetansemiljøer som ellers kunne ha blitt flyttet til utlandet, forblir i Norge.

Denne regjeringen er opptatt av å være en aktiv eier for å sikre fellesskapets interesser. Derfor stiller vi tydeligere forventninger til selskapene enn noen gang tidligere. Dette gjelder bl.a. for klima, natur, risikostyring, åpenhet og rapportering, lønns- og arbeidsvilkår og lederlønn. Et samfunn og en verden i endring påvirker hvordan staten utfører sitt eierskap, og også hvordan det bør innrettes.

Klimaendringer, energiomstilling, internasjonal uro, økende ulikhet og teknologisk utvikling er eksempler på samfunnsutfordringer som må hensyntas når vi skal utforme forventningene til selskaper hvor fellesskapet har eierskap. For første gang i det statlige eierskapets historie sier vi at alle statens selskaper må sette seg konkrete, målbare utslippsmål, i tråd med Parisavtalen. Alle selskapene våre må gjøre sin del av arbeidet for at vi skal få til den grønne omstillingen. Vi må også følge opp den nye klimaavtalen fra Montreal.

Det er få saker i næringskomiteen som så tydelig får fram skillelinjene i norsk politikk. Der høyresiden vil selge mest mulig, raskest mulig, mener vi i Arbeiderpartiet og Senterpartiet at det er en verdi at fellesskapet sammen eier viktige selskaper, og at fellesskapet får nyte av den store verdiskapingen som finnes der. For oss i Arbeiderpartiet er det klart: Vi skal bygge landet videre, ikke åpne opp for garasjesalg og selge vårt felles arvesølv. En grønnere og mer aktiv statlig eierskapspolitikk skal hjelpe oss med det.

Guro Angell Gimse (H) [12:45:53]: Vi i Høyre har et pragmatisk forhold til statlig eierskap. Når det er et gode at staten eier, går vi faktisk inn for det. Samtidig er vi opptatt av å slå fast at privat eierskap er hovedregelen i norsk næringsliv, og at det offentlige eierskapet ikke på noe som helst vis må ese ut. Grunnen til det er at det er en rekke utfordringer ved statlig eierskap, f.eks. at staten plutselig sitter på flere sider av bordet. Da kan det bli vanskelig å holde styr på hattene. Det står i eierskapsmeldingen at staten må være tydelig på sine roller og skille eierrollen fra andre roller, som f.eks. reguleringsmyndighetsrollen og oppdragsgiverrollen. Greier man ikke dette, står man i fare for at konkurranseforholdene blir skadelidende.

Slik vi i Høyre ser det, er denne meldingen og debatten vi har i salen, egnet til bevisstgjøring på om vi ligger på et riktig nivå i vårt eierskap. Kanskje skal noe ut av listen. Fremskrittspartiet har foreslått en rekke nedsalg. Dem vil vi ikke ta stilling til her i dag. Vi mener at vi må ha grundigere vurderinger av det.

Kanskje skal vi også legge noe til listen vår. Høyre har et forslag om at vi må vurdere hvordan Norge kan sikre kontroll over strategisk viktige verdikjeder. Det har vår representant Lene Westgaard-Halle redegjort for her i dag. Det er fordi vi må sørge for å være i takt med den globale situasjonen. Vi håper at vi får flertall for det forslaget i dag. Det ser det faktisk ut til at vi gjør.

Til slutt vil jeg knytte en kommentar til eierskapsprinsippene. Dem er det ti av, og det jeg synes er viktig å kommentere der, går på åpenhet. Jeg tror det er utrolig viktig at det statlige eierskapet sørger for mest mulig åpenhet, og det er bra at staten som hovedregel aktivt offentliggjør sin stemmegivning. Det er tross alt folket som eier, og kan vi være åpne, da skal vi være det.

Jone Blikra (A) [12:48:26]: Jernbanen er en del av arvesølvet etter generasjoner før oss. Arvesølvet tilhører folket og er ikke til salgs. Fremskrittspartiet vil gi vekk rubb og stubb av felleseide selskaper innen jernbane til private investorer, nesten som turbokapitalistene i østblokklandene etter Murens fall.

Jernbanen, som generasjonene før oss bygde opp i fellesskap mens Norge ennå var et fattig land, vil Fremskrittspartiet gi bort. De tror visstnok at togtilbudet skal bli bedre og billigere på den måten. De har åpenbart ikke lært av sine egne feil i forrige periode. Jernbanen blir ikke bedre og billigere, og de reisende får ikke et bedre togtilbud med hyppigere avganger, flere sitteplasser eller billigere billetter gjennom privatisering – tvert imot. Hele den norske jernbanen skal bort i Fremskrittspartiets billigsalg.

De fleste i denne sal er tilhengere av en sunn og rettferdig konkurranse i næringslivet. Markedets litt usynlige hånd fungerer ofte på en god måte. Markedskonkurranse er bra der det er fornuftig. Men kloke folk har sagt: Markedet er en god tjener, men en dårlig herre.

Jernbanen i Norge er felleseid av en god grunn: Det er det eneste fornuftige. Jernbanespor, sviller, signalanlegg og stasjonsbygninger ligger der fordi fellesskapet har bygd dem – ikke fordi de var lønnsomme og ga markedskonkurranse, men fordi generasjoner før oss prioriterte jernbanen og løftet i flokk for å få den realisert.

Fremskrittspartiets politikk handler mest av alt om å bygge ned offentlige selskap. Idealet er 1990-tallets Øst-Europa. Vi andre ser hvordan det har gått. Det er bare Fremskrittspartiet som er blinde for konsekvensene av sin egen ideologi. Fremskrittspartiet virker også blind for å sikre viktige norske interesser i en urolig og mer usikker verden. Synes virkelig Fremskrittspartiet at det er god politikk å legge eierskapet av viktig norsk infrastruktur i hendene på utenlandske private selskaper?

Jernbanetilbudet skal bli bedre. Vi trenger ikke flere direktører, flere logoer, flere internfaktureringer og mer ansvarspulverisering. Arbeiderpartiet mener vi trenger flere tog som går når de skal gå, med trygg og tydelig statlig styring på vegne av fellesskapet.

Jernbanen er en del av arvesølvet etter generasjonene før oss. Arvesølvet tilhører folket og er ikke til salgs.

Olve Grotle (H) [12:51:32]: Vi lever i ei uroleg tid. Dei siste åra har vi måtta handtere ein omfattande pandemi og svikt i forsyningslinjer, og vi opplever igjen krig i Europa. Svikt i verdikjeder har vist oss at strategisk autonomi over kritiske ressursar er viktigare enn nokon gong. Det er difor nødvendig å fokusere meir på å sikre verdikjeder, tilgang på naturressursar, råvarer og komponentar, og ikkje minst ha ein plan for korleis vi kan sikre desse i framtida.

Høgre er bekymra for at vi ikkje har teke desse utfordringane innover oss i tilstrekkeleg grad, og at meldinga frå regjeringa òg ber preg av det. Rett nok blir legemiddel og korn nemnde i beredskapssamanheng, men meldinga manglar t.d. eit overordna fokus på sikkerheitsutfordringane Noreg vil møte i åra som kjem.

Meldinga har få skildringar av utfordringar knytte til robuste verdikjeder og tilgang på råvarer og materiale for dei statlege selskapa, der eigarskapet blir grunngjeve i omsynet til samfunnssikkerheit og beredskap. Det kan her visast til kor viktig det er at vi til kvar tid har oversikt over kva innsatsfaktorar dei grunnleggjande nasjonale funksjonane våre er avhengige av for å kunne oppfylle samfunnsoppgåvene sine.

Som døme på ein strategisk ressurs som ikkje er omtalt i meldinga, kan nemnast kritiske mineral, der situasjonen er at nokre få globale marknadsaktørar framover kan bruke tilgangen på det som eit geopolitisk verktøy. Vidare blir det vist til at EU no aktivt vil møte desse utfordringane gjennom m.a. Critical Raw Materials Act, som har som mål å fokusere på å sikre tilgangen til slike råvarer. At uavhengigheit og strategisk autonomi i levering av slike mineral er avgjerande, blir ytterlegare forsterka ved at etterspørselen etter desse minerala vil auke vesentleg i åra framover, ikkje minst på grunn av det grøne skiftet.

Sett i lys av den geopolitiske situasjonen vi står i, òg kor viktig beredskapsomsynet er for det strategiske eigarskapet, er det difor nødvendig at det blir utarbeidd ei vurdering av korleis Noreg kan sikre kontroll over strategisk viktige verdikjeder i lys av den nye geopolitiske situasjonen, og om det har implikasjonar for det statlege eigarskapet. Forslag nr. 1 handlar nettopp om det, som fleire av representantane frå Høgre og andre parti har vore innom i dag.

Heilt til slutt: Høgre vil også stemme for romartal I, som då vil føre til at det blir frå ein samla komité.

Alfred Jens Bjørlo (V) [12:54:30]: Eg har berre nokre få ytterlegare kommentarar frå mi og Venstre si side, utover det eg sa i innlegget mitt i stad.

Punkt éin: Eg er veldig glad for at det no ser ut til å bli ein samla komité og eit samla storting som er tydelege på si bestilling til regjeringa om at det må bli betre geografisk spreiing blant styrerepresentantar i statleg eigde selskap. Dette er noko som ikkje kjem av seg sjølv. I går hadde vi ein runde i denne salen knytt til ein sterk Oslo-dominans i partssamansette råd og utval, der finansministeren innrømte at det er ei reell utfordring som ein må ta sterkare tak i enn i dag, og i dag får vi også ei presisering av nøyaktig det same temaet når det gjeld statlege styrerepresentantar. Dette krev faktisk ei aktiv haldning frå regjeringa og departementet, og at ein også må leite på plassar utanom dei aller tettaste nettverka rundt dei som sit tett på departementa til dagleg.

Det andre eg har lyst til å kommentere, er framlegget frå Sosialistisk Venstreparti, som handlar å konsolidere Nysnø, Argentum og Investinor under eit grønt mandat, til revidert nasjonalbudsjett for 2023, med Nysnø som koordinerande eining. Eg har frå Venstre lyst til å seie at det er ein interessant tematikk SV dreg opp her. Det er ingen tvil om at vi i Nysnø har eit selskap som har eit veldig tydeleg mandat i retning av å finansiere og få fart på det grøne skiftet, som er viktig, mens vi har to andre selskap, som her er nemnde, som er meir generelle finansieringsverktøy. At det er behov for å gå ein runde på korleis staten skal vektleggje si plassering av kapital i og rigging av denne typen selskap, er vi einig i, men allereie no å konkludere med korleis dette skal gjerast – og be om at det blir gjort på ein månads tid fram mot revidert – er vi ikkje med på.

Venstre er òg oppteke av – som eg har vore inne på tidlegare – temaet med korleis vi får slutt på aktivitet som fracking og oljesandaktivitet i andre land. Det meiner vi er dekt opp av forslaga nr. 3–5, der vi er forslagsstillarar, særskilt forslag nr. 5. Skal vi nå 1,5-gradersmålet, og gjere det fram mot 2030 og 2050, er det ikkje rom for den typen aktivitet i statlege selskap, så det er godt nok dekt opp der.

Vi er ikkje komfortable med den vage og tolkbare formuleringa som ligg i forslag nr. 9, om at «ingen statlige selskap driver virksomhet i utlandet som ikke ville vært politisk akseptert i Norge». Det er umogleg å tolke og kan få heilt utilsikta konsekvensar som vi ikkje kan stå inne for, og dessutan er – dessverre – fracking politisk akseptert i Noreg, for det er eit fleirtal i denne salen som synest det er heilt greitt. Så vi støttar ikkje forslag nr. 9, men vi støttar dei forslaga vi er inne i.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [12:57:57]: Det er morsomt å se representanter fra regjeringspartiene gå på talerstolen og hylle regjeringens eierskapsmelding. Det er vel og bra – det er godt at regjeringen får skryt fra noen.

Fremskrittspartiet har et mer pragmatisk syn på statlig eierskap. Fremskrittspartiet ønsker et redusert statlig eierskap og økt privat eierskap i norsk næringsliv. Dagens utstrakte offentlige eierskap konsentrerer makt og innflytelse på få hender, og politisk styring av bedrifter hemmer langsiktig tenkning og verdiskaping. Reduksjon av statlig eierskap har ført til økt verdiskaping og utvikling i selskapene, slik som delprivatiseringen av Equinor, den gang Statoil, som ble gjort under Stoltenberg I – den regjeringen som har solgt ut mer enn noen annen regjering.

Fremskrittspartiet er kanskje pragmatisk nærmere Stoltenberg enn dagens Arbeiderparti, og vil derfor åpne for reduksjon av statlig eierskap i flere selskaper. Det kan skje gradvis, med målsetting om å skape økt interesse for investeringer i selskapene.

Jeg må få kommentere noen av de innleggene som har kommet her i løpet av dagen. Samfunnet er dynamisk, og enkelte ting har hatt sin tid under solen og tjent nasjonen godt over tid, men kan i dag i større grad leveres av private tjenesteytere, bl.a. togverksteder. Arbeiderpartiet mener det er viktig at vi har et togverksted, av beredskapshensyn. Kanskje Arbeiderpartiet mener vi burde kjøpe bilverksted også, av beredskapshensyn?

Representanten Linge snakket om nedsalg og at vi var likegyldige til at arbeid og verdiskaping flyttes til utlandet. Det har absolutt Arbeiderpartiet og regjeringen også vært da de fremmet lakseskatten, som i stor grad flytter veldig mye kapital til Sveits. Det rammer investeringer, arbeidsplasser legges ned i landet, og leverandørindustrien ser mot andre nasjoner for å kunne skape arbeidsplasser og aktivitet, men ikke i Norge.

Representanten Benjamin Jakobsen med flere hevdet at Fremskrittspartiet ville selge Statskog. Det stemmer overhodet ikke, da må de lese meldingen på nytt – det gjaldt arronderingssalg og salg av mindre eiendommer.

Av og til må man endre mening. SV (presidenten klubber) ble vel stiftet på grunn av motstand mot NATO – jeg tror de har endret mening om det i dag.

Mahmoud Farahmand (H) [13:01:12]: Dette er en spennende debatt, og kanskje aller mest fordi representanter fra regjeringspartiene ser ut til å ha et noe forvrengt bilde av hva som er historisk. Man kan jo nesten undres på om eierskapsmeldingen i 2023 skal bli skolepensum på linje med slaget på Stiklestad, Eidsvoll 1814, tungtvannsaksjonen og ikke minst Jesu fødsel. Jeg håper at mine barn unngår dette, for det finnes viktigere ting å lære, både her hjemme og der ute.

Uansett er det ikke historie eller lærebøker jeg skal snakke om, men om en del påstander om nasjonal sikkerhet som framsettes av representantene fra regjeringspartiene.

Vi har en sikkerhetslovgivning som er laget for å ivareta nasjonale sikkerhetsinteresser. En sentral del av ivaretakelsen av disse nasjonale sikkerhetsinteressene er å identifisere grunnleggende nasjonale funksjoner, også omtalt som GNF-er, virksomheter av vesentlig og avgjørende betydning for GNF-ene og å klassifisere og beskytte skjermingsverdig infrastruktur og objekter, som flere har vært opptatt av fra denne talerstolen i dag.

Oppkjøp og eierskap av sikkerhetskritiske entiteter og eiendeler og eiendommer reguleres av to punkter i sikkerhetsloven. Det er i all hovedsak kapittel 2 § 2-5 og kapittel 10 § 10-3.

I § 2-5 står det:

«Kongen i statsråd kan fatte nødvendige vedtak for å hindre sikkerhetstruende virksomhet eller annen planlagt eller pågående aktivitet som kan innebære en ikke ubetydelig risiko for at nasjonale sikkerhetsinteresser blir truet. Et slikt vedtak kan fattes uten hensyn til begrensningene i forvaltningsloven § 35 og uavhengig av om aktiviteten er tillatt etter annen lov eller annet vedtak.»

I §10-3 står det:

«Dersom et erverv etter § 10-1 kan medføre en ikke ubetydelig risiko for at nasjonale sikkerhetsinteresser blir truet, kan Kongen i statsråd fatte vedtak om at ervervet ikke kan gjennomføres, eller om at det skal settes vilkår for gjennomføringen.»

Basert på disse to paragrafene er det ingen tvil om at det finnes tilstrekkelig regelverk for å ivareta det som har opptatt flere fra denne talerstolen.

Både regjeringsmedlemmer og stortingsrepresentanter fra regjeringspartiene har brukt sikkerhetsargumentet om anskaffelse av bl.a. Meråker Brug, men det fantes altså et handlingsrom i lovverket som man aktivt valgte å se bort fra for å ri ideologiske kjepphester, med de konsekvensene dette har i nåtid og kan få i framtiden.

Før noen i regjeringspartiene eller deres støttespillere faller for fristelsen til å begynne å snakke om Bergen Engines, kan jeg jo si at denne saken ble løst ved nettopp å bruke de muligheter som lå i sikkerhetsloven.

Hadde regjeringspartiene brukt litt mindre tid på å ri ideologiske kjepphester og brukt litt mer tid på det som faktisk er viktig, slik som flere representanter har påpekt herfra, kritiske mineraler, så hadde vi kanskje hatt det også med i meldingen.

Sivert Bjørnstad (FrP) [13:04:17]: Da har vi altså kommet dit at den parodiske debatten noen av oss advarte mot i starten, til gangs har utspilt seg i stortingssalen. For noen innlegg siden var representanten Jone Blikra oppe og sa at Fremskrittspartiet vil gi bort jernbanen. Hvor i alle dager har man det fra, at Fremskrittspartiet har lyst til å gi bort jernbanen?

I innstillingen står det at vi ønsker å gi regjeringen salgsfullmakt på Flytoget, på Entur og på Norske tog, altså at togene som kjører oppå svillene, kan eies av noen andre enn staten. Når jeg en sjelden gang tar toget fra Trondheim til Oslo, er det SJ, et togselskap som ikke er eid av den norske stat, som kjører på den linja. Og tro det eller ei, Jone Blikra, det går ganske bra, det går ofte bedre enn da Vy, eller det gamle NSB, kjørte. Så sier Jone Blikra at jernbanespor, sviller og stasjonsbygninger kan komme til å bli solgt til utlandet. Nei, jernbanespor, sviller og stasjonsbygninger er det Bane NOR som eier. Vi foreslår ingen endringer i eierskapet til Bane NOR, Jone Blikra. Vi foreslår en endring på Mantena AS, som driver med vedlikehold av tog, og det er fordi vi tror at det private like godt – eller bedre – kan drifte den tjenesten.

Det er akkurat det samme på Mesta AS. Hvorfor i alle dager skal staten ha et entreprenørselskap som driver med drift og vedlikehold av vei? Vi har flere hundre private selskap som driver med drift og vedlikehold av vei i dag – i alle forskjellige selskapsstørrelser: Veidekke, NCC, Peab, Skanska og mange små. Hvorfor skal staten eie Mesta AS, som holder på med akkurat det samme som hundrevis av andre selskaper holder på med? Det forstår jeg ikke.

Så var representanten Ask Bakke oppe og truet med at inntekten til frivilligheten og idretten skulle forsvinne hvis spillmonopolet ble opphevet. Se hva som har skjedd i Sverige, hvor spillmonopolet for noen år siden ble opphevet og man gikk over til en lisensordning. Inntektene til frivilligheten og idretten har økt. Menon Economics ga ut en rapport i august i fjor som viste at det samme hadde kommet til å skje i Norge hvis vi hadde fått en lisensordning. Flere kunne ha tilbudt spill og inntektene til norsk frivillighet og idrett hadde økt.

Jeg er usikker på om det er vrangvilje, motvilje eller villedende retorikk som ligger til grunn for Arbeiderpartiets representanter, og jeg vet jaggu ikke hva som er verst av det heller.

Statsråd Jan Christian Vestre [13:07:28]: Nå har jeg faktisk sittet i menighetsråd, og jeg er neimen ikke sikker på om denne eierskapsmeldingen fortjener status som noe slags vedlegg til Det nye testamentet eller status som et ellevte bud, men det er en bra eierskapsmelding.

Det jeg derimot ikke helt forstår meg på, er partiet Høyre og hva partiet Høyre egentlig mener. La meg ta tre eksempler.

Representanten Westgaard-Halle sa i en replikkveksling i stad at Høyre er «tydelige på at vi ønsker å selge ned», og at Høyre «deler fortsatt synet til Fremskrittspartiet». Vel, Westgaard-Halle, da lurer jeg på hvilke selskaper det er Høyre ønsker å selge. Er det Statkraft, som partiet Høyre har foreslått før? Ønsker de at man selger seg ned i Hydro, i Yara? Er det Telenor? Er det Flytoget? Er det kanskje i Equinor vi skal redusere eierandelene? Hvilke selskaper er det partiet Høyre mener vi ikke lenger har særskilt begrunnelse for å eie?

Disse spørsmålene pleier Stortinget å diskutere i forbindelse med behandlingen av eierskapsmeldingen. Regjeringspartiene har vært tydelige og redegjort for hvert og ett av de 70 selskapene – hvorfor vi eier dem, hva som er begrunnelsen. Da er det vel ikke veldig mye å forvente at partiet Høyre også kan redegjøre tydelig for hvilke konkrete selskaper de har tenkt å selge, når de er så tydelige på at de ønsker å selge ned. Regjeringen har ikke den dogmatiske linjen. Vi har et pragmatisk syn og kan gå opp og ned, alt etter hva som tjener landet.

Det andre er spørsmålet om lederlønn. Med all respekt: Jeg klarer ikke å forstå hva partiet Høyre mener i sine merknader, i komitébehandlingen. Er de for følg-og-forklar-prinsippet som regjeringen foreslår, altså at høyere lønnsvekst til ledende ansatte, enten prosentuelt eller i kroner og øre, skal legges fram særskilt og begrunnes på generalforsamlingen? Eller er partiet Høyre mot det forslaget, når de ber om at det skal utredes? Det er ikke akkurat særlig handlekraftig i møte med en lederlønnsvekst som de to siste årene før regjeringsskiftet var nesten dobbelt så høy når det gjaldt samlet godtgjørelse, som det lønnsveksten til vanlige folk var, når vi ser på SSB-tallene.

Det tredje spørsmålet gjelder at representanten Westgaard-Halle sa at vi kunne stilt krav på en mye enklere måte enn det det er lagt opp til. Vel, vi stiller ikke krav, vi har forventninger. Hvis vi kunne gjort det mye enklere, lurer jeg også på: Hvilke deler av forventningene er det partiet Høyre da er imot? Er partiet Høyre mot at vi skal forvente at selskapene har en formålstjenlig og veloverveid skattepolicy? Er partiet Høyre mot at selskapene skal være ledende på ansvarlig virksomhet? Er partiet Høyre mot at vi forventer at selskapene skal implementere FNs bærekraftsmål? Er det retten til fri fagorganisering og det at selskapene nå skal oppfordre sine ansatte til å være fagorganisert, eller er det at vi forventer at selskapene deltar i fag- og yrkesopplæringen?

Det ledende opposisjonspartiet på Stortinget bør kunne være tydeligere på noe som er så viktig for folks eierskap.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [13:10:44]: Jeg hadde ikke planlagt å gå på talerstolen og si meg så enig med næringsministeren som jeg må gjøre nå. For hva mener egentlig Høyre? Det er bra at de gikk inn i forslag til vedtak I, som vi fremmer, om at vi ønsker bredere geografisk spredning og mangfold blant de eiervalgte styrerepresentantene. Det er veldig bra at Høyre gikk inn i det, men utover det er ikke Høyre til å kjenne igjen i forhold til det Høyre man så tidligere.

Fremskrittspartiet trenger heldigvis ikke å gå inn i enkeltsaker, og hva vi mener, i eierskapsmeldingen. Der tror jeg vi har vært veldig tydelige. Det er noen representanter som har prøvd å framstille det på en litt annen måte enn det vi har ønsket. Vi trenger ikke å nevne hvilke selskaper vi ønsker å avhende eller selge oss ned i. Noen, som representanten Benjamin Jakobsen, misforsto med hensyn til at vi vil selge Statskog. Vi vil ha arronderingssalg for å styrke de private skogeierne i tilstøtende eiendom, for at de skal få et bedre grunnlag for å drive sin bedrift. Til representanten Ask Bakke om at vi skal skrote enerettsmodellen: Ja, vi skal skrote enerettsmodellen, for vi mener at idretten fortjener bedre. Lisensordningen vil føre til høyere inntekter for frivilligheten og idretten. Til representanten Blikra: Som Sivert Bjørnstad var tydelig inne på, skal vi ikke gi bort Norske tog.

Regjeringens politikk fører til – og det ser vi daglig – at kapital flyttes ut av landet. Investeringer skrotes, og private bedrifter vurderer å flytte sin aktivitet ut av landet. Det har ikke noe med eierskapsmeldingen å gjøre, men det har med regjeringens politikk å gjøre.

Fremskrittspartiet har i hvert fall i behandlingen av eierskapsmeldingen vært tydelig og vist fram god Fremskrittsparti-politikk, hvordan man skal styrke det private innslaget i norsk næringsliv.

Så en liten kommentar til Kjølmoen om Ball-genser: Den er faktisk blitt moderne igjen – den er kanskje mer moderne og populær enn regjeringen.

Willfred Nordlund (Sp) [13:13:55]: Jeg prøver meg på å takke for debatten, og gjentar det jeg sa innledningsvis, nemlig at jeg takker komiteen for et godt arbeid, og at man i hovedsak er enige om veldig mye med tanke på de store, viktige og tunge linjene. Det viser også innstillingen i seg selv, selv om vi nå debatterer noen elementer, som selvfølgelig skiller partiene når det kommer til ideologi, som i tilfellet med diskusjonen mellom Høyre og Fremskrittspartiet om hvem som er mest ideologisk – det skal ikke jeg legge meg opp i.

Det som gjorde at jeg tok ordet, er egentlig representanten fra Høyre som viste til sikkerhetsloven. For det er nå engang sånn at hvis det var det Høyre mente, kunne man ha vært med på Arbeiderpartiet og Senterpartiets merknad i innstillingen, der man viser til at regulering er det primære virkemidlet for å hensynta forhold knyttet til nasjonal sikkerhet, samfunnssikkerhet og beredskap, og at det er særskilte tilfeller der staten kan vurdere det som nødvendig å gå inn i enkeltselskaper, som også er begrunnelsen for eierskap i en del av selskapene hvor staten er eier, herunder f.eks. Kongsberg Gruppen. Sikkerhet, risiko og beredskap blir betydelig omtalt i eierskapsmeldingen i kapittel tre. I kapittel fire er begrunnelsen for det statlige eierskapet, under kategorien samfunnssikkerhet og beredskap, oppdatert nettopp for å ivareta det som er forslag nr. 1 i innstillingen.

Det første som pekes på i kapittel tre – for dem som ikke har lest den – er altså globalisering i revers, internasjonal uro, stormaktsrivalisering, proteksjonisme, krigen i Ukraina, Kinas rolle, geo- og sikkerhetspolitikk, osv. Det poengteres at det følges opp i den særskilte eierdialogen med selskapene. I meldingen utvides mål, begrunnelser og forventninger knyttet til disse områdene. Når man da jobber bredt strategisk fra regjeringens side med grønt industriløft, mineralstrategi, batteristrategi, skrining av investeringer, industripartnerskap og allierte for å sikre kritiske forsyningslinjer og verdikjeder mv., burde det være dekket. Men for at det ikke skal være noen tvil om at regjeringen jobber med dette hver eneste dag, og at det også opptar oss, tenker jeg at det kan være greit å støtte forslag nr. 1, slik at Stortinget får ytterligere en anledning til å bli informert om det statlige aktive eierskapet for å sikre norske nasjonale interesser.

Lene Westgaard-Halle (H) [13:16:37]: Det har vært en lang debatt. Jeg noterer meg at Arbeiderpartiet mener Høyre er for offensive når det gjelder nedsalg, og Fremskrittspartiet mener vi er for lite offensive. Da tenker jeg at vi ligger omtrent der vi skal ligge. Næringsministeren mener også at vi ikke er klare om lønn, så han har åpenbart ikke lest merknadene våre i saken eller hørt på innleggene som er holdt i salen, eller spørsmålene som ble løftet fra representanten Grotle om akkurat den saken.

Jeg må innrømme at jeg er ganske enig med representanten Bjørnstad, som understreket at han fryktet at denne debatten ville bli veldig teatralsk, og det har den blitt. Partiene ligger stort sett der vi alltid har ligget i behandling av eierskapsmeldingene. Ingen av oss har beveget oss voldsomt i denne saken – som forventet, siden vi har holdt på med disse meldingene i over 20 år. Vi er enige om en del av de grunnleggende prinsippene, så hovedtrekkene for hvorfor vi skal drive med eierskap og hvordan vi skal drive med eierskap er vi egentlig ganske enige om. Da blir det litt hult og egentlig ganske karikert å late som noe annet.