Stortinget - Møte torsdag den 15. juni 2023

Dato: 15.06.2023
President: Masud Gharahkhani
Dokumenter: (Innst. 487 S (2022–2023), jf. Prop. 121 S (2022–2023))

Søk

Innhold

Sak nr. 11 [13:33:23]

Innstilling fra næringskomiteen om Endringer i statsbudsjettet 2023 under Landbruks- og matdepartementet (Jordbruksoppgjøret 2023 m.m.) (Innst. 487 S (2022–2023), jf. Prop. 121 S (2022–2023))

Talere

Presidenten []: Etter ønske frå næringskomiteen vil presidenten ordna debatten slik: 3 minutt til kvar partigruppe og 3 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil det – innanfor den fordelte taletida – verta gjeve anledning til inntil fem replikkar med svar etter hovudtalarane frå kvar partigruppe og inntil seks replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa. Dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

Per Vidar Kjølmoen (A) [] (ordfører for saken): «Nå er det alvor». Det er tittelen på totalberedskapskommisjonens utredning fra 5. juni. Kommisjonen sier:

«Med tiltakende sikkerhetspolitiske spenninger er det nødvendig å produsere så mye mat vi kan selv på egne ressurser. Hovedkonklusjonen til kommisjonen er at det er nødvendig å øke selvforsyningsgraden og snarest starte oppbygging av lagerhold.»

Det er i det perspektivet vi må se Arbeiderpartiets og Senterpartiets fundamentale omlegging av norsk landbrukspolitikk. Det var derfor regjeringen hadde en svært ambisiøs Hurdalsplattform. Det var derfor regjeringen kompenserte 754 mill. kr i tilleggsforhandlingene i 2021. Det var derfor regjeringen vedtok en egen strømstøtte til norsk landbruk. Det er derfor fjorårets jordbruksavtale hadde en ramme på 10,9 mrd. kr, og det er derfor årets oppgjør, som vi skal vedta her i dag, har en ramme på 4,15 mrd. kr.

Det er store tall. Det er en av regjeringen Støres tyngste prioriteringer, for nå er det alvor. Den største angrepskrigen siden andre verdenskrig pågår nå i Europa. Ustabiliteten i resten av verden øker, og da må vi prioritere det som tross alt er viktigst – vi må prioritere matproduksjon for egen befolkning.

Vi i Arbeiderpartiet og Senterpartiet respekterer at Høyre og Fremskrittspartiet mener at omstillingen går for fort, og at bondens inntekter stiger for mye med Arbeiderpartiets og Senterpartiets landbrukspolitikk, men vi håper høyresiden respekterer selve forhandlingsinstituttet og subsidiært støtter en framforhandlet avtale. Kristelig Folkepartis prinsipielle og tydelige standpunkt bør være et eksempel til etterfølgelse.

Til slutt vil jeg takke komiteen for godt samarbeid i saken.

Presidenten []: Det vert replikkordskifte.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) []: Vi foreslår å redusere prisnedskrivingen av korn til kraftfôr, som ble innført på bakgrunn av at prisene på råvarer til kraftfôr hadde vært høye i Europa over tid, men nå er de jo lave. Reduserte kraftfôrpriser går ut over grasproduksjonen, så da gir regjeringen tilskudd til grasproduksjon. Lavere grasproduksjon fører til at kulturlandskapet gror igjen, og man gir tilskudd til å pleie kulturlandskapet. Ser regjeringen for seg flere tilskuddsordninger som følgefeil av den første feilen som ble gjort?

Per Vidar Kjølmoen (A) []: Arbeiderpartiet og Senterpartiets jordbrukspolitikk handler i stort om å ta i bruk mer areal i Norge. Vi mener det står i sterk kontrast til spesielt Fremskrittspartiets politikk, som vil bidra til at vi bruker mindre areal til norsk landbruk. Så premisset om at Fremskrittspartiet nå skal jobbe for økt selvforsyning, det er Arbeiderpartiet og Senterpartiet uenig i. Vi mener at det er helt andre tiltak enn Fremskrittspartiets politikk som er nødvendige, og utviklingen vi så i norsk landbruk da Fremskrittspartiet bl.a. hadde landbruksstatsråden, viste det med all mulig tydelighet.

Men det er også sånn at en god del av de pengene vi bruker, handler om å holde matprisene nede, og prisnedskriving av karbohydrater er en del av det bildet som gjør at matprisene i Norge har steget mindre enn i mange andre land.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) []: Ja, prisene har steget mindre enn i nabolandene. Det henger kanskje sammen med at vi hadde et høyere utgangspunkt enn våre naboland. Når det gjelder selvforsyningsgraden, var det absolutt fokus på den også når vi satt i regjering, og vi hadde en god beredskap med Fremskrittspartiet i Landbruksdepartementet.

Jeg registrerer at representanten Kjølmoen ikke ønsker å svare på spørsmålet, men jeg skal ta det litt videre. Nå er det alvor, som Kjølmoen nevnte i sitt innlegg. Det er krig i Europa, det er krig i Norges kornkammer. Er det da hensiktsmessig å gi tilskudd til grasproduksjon i arealsone 1 og 2, som hadde egnet seg bedre til kornproduksjon?

Per Vidar Kjølmoen (A) []: Generelt tror jeg at Arbeiderpartiet og Senterpartiet står for en kanaliseringspolitikk som er tydeligere enn Fremskrittspartiets politikk, og det bildet så vi tydelig da det var Fremskrittspartiet som styrte i Landbruksdepartementet. Så det er veldig rart at Fremskrittspartiet kommer på akkurat dette området, hvor Arbeiderpartiet og Senterpartiet har så mye mer å vise til, etter min mening, enn akkurat Fremskrittspartiet. Jeg opplever at Fremskrittspartiets landbrukspolitikk i stor grad handler om å frikoble landbruksproduksjonen fra ressursgrunnlaget. Da blir det mindre areal som tas i bruk, og kanaliseringspolitikken, altså at man produserer korn der det er best egnet for korn, taper. Jeg mener at de omleggingene som gjøres nå, nettopp handler om å gjøre en langt bedre jobb enn da Fremskrittspartiet hadde makten i departementet.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) []: Jeg registrerer at jeg ikke får noen tydelige svar fra representanten Kjølmoen. Vi er enige om at vi skal produsere korn der det er mest hensiktsmessig å produsere korn. Hvorfor ønsker da regjeringen å opprettholde tilskuddene til grasproduksjon i arealsone 1 og 2, som er best egnet til kornproduksjon? Hvorfor skal man da produsere gras der?

Per Vidar Kjølmoen (A) []: At Arbeiderpartiet og Senterpartiet ønsker mer subsidier til norsk landbruksproduksjon enn Fremskrittspartiet, er helt naturlig, og det er det også på dette området. Jeg kan bare gjenta mitt forrige svar: Jeg synes det er rart at Fremskrittspartiet kritiserer regjeringen for akkurat dette, ettersom regjeringen nå står for en helt annen og bedre kanaliseringspolitikk enn det Fremskrittspartiet selv gjorde da de satt i regjering.

Alfred Jens Bjørlo (V) []: Eg vil òg takke representanten Kjølmoen som saksordførar for godt arbeid i komiteen og for godt samarbeid.

Representanten var i sitt innlegg inne på at nokon meiner omstillinga til denne regjeringa går for fort. Det trur eg nok kanskje er ein påstand som kan diskuterast, både sett frå underteikna og frå mange andre i landbruket si side.

Ein samla komité seier i innleiinga til denne innstillinga at Stortinget ber regjeringa, i dialog med faglaga, leggje fram ein strategi for auka sjølvforsyning i Noreg. Så kjem det ein mindretalsmerknad frå Høgre, Venstre og MDG, som påpeikar det etter mi meining heilt openberre, at det vi har låg sjølvforsyning av i dag, er på grønt, frukt og korn, på grøntsektoren, og at har vi ein strategi for sjølvforsyning, er det grøntdelen av landbruket som no må styrkjast særskilt. Denne merknaden står ikkje regjeringspartia inne i.

Spørsmålet mitt er: Er representanten Kjølmoen einig eller ueinig i at dette heng uløyseleg saman, at auka sjølvforsyning betyr auka trykk på det grøne i landbruket?

Per Vidar Kjølmoen (A) []: Nesten halvparten av matprisøkningen i jordbruksavtalen er på frukt og grønt. Arbeiderpartiet og Senterpartiet har prioritert det i årets jordbruksoppgjør, og vi oppfatter at næringen selv er fornøyd med den satsingen som ligger i den framforhandlede avtalen. Så ja, vi ønsker å styrke frukt- og grøntproduksjonen i Norge. Vi er glad for at Venstre deler det synet, men jeg har nesten lyst til å spørre Venstre litt tilbake: Hvem tror Venstre vil sette mest fart på frukt- og grøntutviklingen i Norge? Er det Arbeiderpartiet og Senterpartiet og en sentrum–venstre-regjering, eller vil det være Venstres gode venner i Høyre og Fremskrittspartiet?

Alfred Jens Bjørlo (V) []: Like lite som eg håpar at representanten Kjølmoen har tenkt å uttale seg på vegner av SV, har eg tenkt å uttale meg på vegner av Høgre og Framstegspartiet. Eg har tenkt å uttale meg på vegner av Venstre. Svaret på spørsmålet er at det er Venstre som må gjere det, og av to grunnar: Det er for det første at vi ønskjer å peike ut den langsiktige retninga og seier rett ut at ho går i retning meir grønt. Det er der vegen går, ikkje ved å unngå å leggje den store, nye overordna strategien for norsk landbruk, slik som det no blir lagt opp til frå regjeringspartia, og berre ta dette år for år utan å leggje ein langsiktig strategi.

Det andre at vi er veldig tydelege på at framover må klimapolitikk, kosthaldspolitikk og landbrukspolitikk sjåast meir i samanheng, og då peiker alt i retning av det grøne.

Eg vil utfordre representanten Kjølmoen tilbake, sidan det no eingong er eg som spør og Kjølmoen som svarar: Er Kjølmoen einig i at vi i framtida er nøydde til å kople klimapolitikk, kosthaldspolitikk og landbrukspolitikk tettare saman enn i dag, og at det kan vere eit kraftfullt verkemiddel også for å styrkje grøntsektoren, som eg oppfattar at vi no heldigvis er heilt einige om?

Per Vidar Kjølmoen (A) []: Undertegnede er helt enig med representanten fra Venstre i at den koblingen må gjøres, og vi mener at det er nettopp det regjeringen gjør, Arbeiderpartiet og Senterpartiet, at vi gjør disse koblingene tettere.

Mitt poeng er at jeg tror Venstre har mye større muligheter for å få til sånne koblinger sammen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet enn med Høyre og Fremskrittspartiet. Det er mitt poeng. Jeg vil ikke utfordre representanten Bjørlo på å forsvare Høyre og Fremskrittspartiets landbrukspolitikk, men jeg vil bare påpeke at de momentene som bringes fram i debatten her, er områder der vi mener at Arbeiderpartiet og Senterpartiet står mye nærmere Venstre enn samarbeidspartiene til høyre.

Presidenten []: Replikkordskiftet er med det omme.

Lene Westgaard-Halle (H) []: Først vil jeg egentlig si meg enig med – og rose – representanten Bjørlo og Venstre for alltid å løfte klimapolitikk og alltid være kanskje et av de partiene som er tydeligst på grønn politikk. En regjering med Venstre er helt klart mye grønnere enn en regjering med Arbeiderpartiet. Det ser vi jo nå alle sammen.

Ifølge FNs klimapanel forventes verdens matproduksjon faktisk å bli redusert med hele 1 pst. hvert eneste år i tiårene framover på grunn av nettopp menneskeskapte klimaendringer. Til sammenligning trenger vi 14 pst. mer matproduksjon per tiår for å holde tritt med økende etterspørsel.

Norsk landbruk er viktig, ikke bare for å skape aktivitet, bosetting og arbeidsplasser i hele landet, men jordbruket er veldig viktig for matsikkerheten vår. Et aktivt og bærekraftig landbruk er også helt avgjørende i klimakampen. Et bærekraftig jordbruk er et av de fire hovedmålene i norsk jordbrukspolitikk. Det ser det ut som regjeringen har glemt. Skal vi sikre grønn konkurransekraft i Norge, stiller det krav til både økt lønnsomhet og redusert miljøpåvirkning. Dette gjelder selvfølgelig også i jordbrukssektoren.

En stor utfordring framover er nettopp å legge til rette for at matproduksjonen kan øke, samtidig som vi tar vare på miljøet og kutter utslipp. Her mangler det både fokus og tiltak fra regjeringen. Dagens politikk fører faktisk til økt miljøbelastning. Jeg er veldig glad for at Norge har ambisiøse klima- og miljømål, men disse ambisjonene gjenspeiles ikke i jordbrukspolitikken, som f.eks. ikke pålegger karbonskatt for utslipp eller utsetter landbruket for annen klimapolitikk, til tross for at jordbruket, akkurat som alle andre sektorer med CO2-avgift, er opphavet til en stor del av de nasjonale utslippene.

Det er mye vi kan gjøre for å kutte mer, men regjeringen sier altså nei. Vi kan endre sammensetningen av matforbruket. Der sier regjeringen nei. Vi kan øke karbonlagring i jord, vi kan redusere utslippene innenfor samme produksjonsvolum, vi kan stanse nydyrking av myr. Takk skal dere ha, SV, for å ha opphevet opphevingen av oppheving av opphevingen, slik at vi er tilbake der Solberg-regjeringen var når det gjelder nydyrking av myr. Vi kan øke bruken av fangvekster, vi kan binde karbon i biokull, vi kan satse mer på biogass, gjødseltiltak, bedring av fôr, dyrehelse, fruktbarhet, avl, drenering og økt beiteandel. Alle disse tiltakene gir reduserte utslipp per enhet, og vi kan samtidig forbedre produksjonen. Mulighetene er mange, men den eneste i regjeringen som faktisk skjønner dette, han får ikke med seg resten av gjengen.

Norsk jordbruk lever ikke i en boble. Klimaendringene påvirker matproduksjonen vår. Vi står akkurat nå overfor en ny hetebølge. Mens vi står her, er vi på vei inn i en ny 2018-sommer. Skjer det, vil det være en katastrofe for norsk landbruk. Disse somrene kommer til å komme hyppigere, de kommer til å bli mer intense, og klimaforskerne har fortalt oss dette år etter år etter år. Det hjelper ikke å unnta landbruket for klimapolitikk. Det hjelper ikke å ikke se opp. Alle sektorer er nødt til å bidra.

Presidenten []: Det vert replikkordskifte.

Per Vidar Kjølmoen (A) []: Takk for et engasjert innlegg om klimaendringer og behovet for en sterkere landbrukspolitikk i Norge for å møte det og mindre matproduksjon i verden. Samtidig er det sånn at Høyre vil bruke mindre penger på norsk landbruk enn både regjeringen og Norges Bondelag. Mener Høyre at den norske bonden vil tjene for godt med opplegget til Arbeiderpartiet og Senterpartiet?

Lene Westgaard-Halle (H) []: Vi ønsker å prioritere annerledes enn denne regjeringen. Vi ønsker å prioritere klima sterkere, vi ønsker å prioritere plantebasert produksjon sterkere, og vi ønsker å prioritere teknologi. Med vårt opplegg kommer bonden, ifølge Landbruksdepartementet, til å ha et inntektsvekstpotensial på 16 pst., mens det med regjeringen er på 23 pst.

Per Vidar Kjølmoen (A) []: Da antar jeg at svaret fra Høyre er ja, at med regjeringens opplegg vil den norske bonden tjene for godt, selv om Grytten-utvalget dokumenterte at medianinntekten er 212 000 kr i norsk landbruk.

Lene Westgaard-Halle (H) []: Det var jo ikke et spørsmål, men jeg kan svare likevel. Som jeg sa i stad, er forskjellen på 16 pst. og på 23 pst. Vi ønsker å prioritere annerledes. Jeg tror ikke det er noen i denne salen som mener at bønder tjener for godt, men i en situasjon hvor befolkningen for øvrig får en inntektsvekst på 5,2 pst., mener vi at 16 pst. til landbruket, altså en tredobling, er bra. Vi ønsker å tette inntektsgapet, selv om tallgrunnlaget for dette inntektsgapet ikke akkurat er noe vi er enige om alle sammen. Jeg opplever egentlig at både regjeringen og for så vidt alle andre partier i denne salen er opptatt av at landbruket skal tjene godt nok, og så er vi kanskje uenige om hvordan oppgjøret skal være i år.

Presidenten []: Da går spørsmålet til representanten Westgaard-Halle om hun ønsker å ta opp de forslagene Høyre er med på.

Lene Westgaard-Halle (H) []: Ja.

Presidenten []: Representanten Westgaard-Halle har tatt opp de forslagene Høyre er med på.

Per Olav Tyldum (Sp) []: Inngangen til debatten i dag har dreid seg mye om at Høyre har gjort det klart at de vil stemme imot en forhandlet og inngått avtale. Samtidig er det litt uklart om partiet støtter opp under forhandlingsinstituttet som sådant. Vil representanten si at hun representerer et såkalt næringsvennlig, ansvarlig parti – landbruk er også næring – ved først å fremme sine primære standpunkt, men så å stemme imot avtalen?

Lene Westgaard-Halle (H) []: Høyre har vel egentlig akkurat samme tilnærming til forhandlingsinstituttet som Senterpartiet, tenker jeg, siden Senterpartiet i 2015 produserte hele to forslag som brøt med forhandlingsinstituttet – både at hele forhandlingsresultatet skulle sendes i retur, og at det skulle forhandles på nytt med en hel haug med tiltak som Senterpartiet ønsket å legge inn, i tillegg til at man endret summen. Så Høyre gjør egentlig akkurat det samme som Senterpartiet gjorde i 2015.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) []: Høyre har vært veldig tydelig på at man må gjøre noe med dagligvareprisene og redusere høye dagligvarepriser, og har faktisk stått skulder ved skulder med Fremskrittspartiet i kampen mot høye dagligvarepriser. Er det et taktskifte vi ser fra Høyre nå, ved at de ønsker å øke målprisene, som faktisk fører til økte priser for forbrukerne i butikken?

Lene Westgaard-Halle (H) []: Jeg har først lyst til å berømme Fremskrittspartiet for å være tydelig på dette med matvarepriser. Fremskrittspartiet har vært klare på det både i fjor og i år, og de har gjort en veldig god jobb på dagligvarefeltet. Det synes jeg er positivt. Når det gjelder jordbruksoppgjøret i år, ønsket Høyre å kutte i overføringene fra statsbudsjettet, sånn at bøndene i år, hvor prisveksten er noe mildere enn det vi så i fjor, kan hente økte inntekter i markedet.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: For ei og ei halv veke sidan kom totalberedskapskommisjonen med sin rapport, «Nå er det alvor». Dette er på mange måtar ting vi har vore kjent med tidlegare, men sjeldan sett i eit så samla system. Vi står rett og slett overfor ein veldig alvorleg situasjon når det gjeld sjølvforsyning og matsikkerheit i Noreg, for Noreg er eit av dei svakaste landa i Europa når det gjeld sjølvforsyning. Vi kan ikkje lenger stole på at vi kan kjøpe dette frå utlandet, og det endrar eigentleg heile denne diskusjonen, den klassiske diskusjonen i Noreg, om korleis vi skal beskytte norsk matproduksjon.

Med avtalen som SV inngjekk med regjeringa, får vi no på plass ein overgang frå kronetoll til prosenttoll, nettopp for å gjenreise eit importvern, sånn at vi skal få til sjølvforsyning. Ser Høgre at debatten no endrar karakter, og vil dei kunne tenkje seg å sjå på kva for tollpolitikk dei ønskjer å leggje seg på?

Lene Westgaard-Halle (H) []: Takk for et godt og viktig spørsmål. Jeg opplever nok at SV angriper denne utfordringen i feil ende, for vi er enige om selve utfordringen, det at vi trenger å øke selvforsyningsgraden. Som en morsom digresjon: Generelt sett går selvforsyningsgraden ned når Senterpartiet sitter i regjering, og opp når Høyre sitter i regjering – ikke mye, riktignok, men den endrer seg.

Jeg har mye mer tro på den retningen som Høyre, MDG og Venstre – og til dels også Fremskrittspartiet – legger opp til i disse forhandlingene, nemlig at vi styrker planteproduksjonen. Når bare 16 pst. av jordbruksoppgjøret går til planteproduksjon i dag – og vi vet at å øke planteproduksjon er det som skal til for å få økt selvforsyning – er det der vi må satse. Så vi har nok en ulik tilnærming, men en felles forståelse av hva som er utfordringen.

Presidenten []: Replikkordskiftet er omme.

Per Olav Tyldum (Sp) []: Regjeringen utgått av Arbeiderpartiet og Senterpartiet har også i år prioritert budsjettøkninger framfor økte priser. Det er viktig for konkurransekraften til norsk matproduksjon og for å dempe presset på forbrukerprisene på mat.

Avtalen kompenserer for svikt i forutsetningene fra fjorårets avtale med 888 mill. kr. I tillegg økes inntektsmulighetene per årsverk med 60 000 kr. Over to år er det da en økning i inngått avtale i jordbruksforhandlingene på 100 000 kr i inntekt per årsverk sammenlignet med andre grupper i samfunnet.

For Senterpartiet er det viktig at vi styrker alle produksjonene, og at vi legger til rette for økt produksjon basert på våre naturgitte ressurser. Trygg norsk mat er det viktigste vi har i en beredskapssammenheng. At vi da legger til rette for å øke norskandelen der det er mulig, er helt avgjørende. I den sammenhengen er det viktig å vise til at avtalen har en politisk innretning, bl.a. gjennom tiltak som økt bruk av beiteressurser og en styrking av produksjonen av poteter, grønnsaker, frukt og bær. Melkeproduksjon er en bærebjelke i norsk matproduksjon, og jeg er glad for at avtalen gir melkeprodusentene en betydelig økning i distriktstilskudd for melk, husdyrtilskudd og økt målpris.

Avtalepartene er enige om å videreføre og forsterke satsingen på landbruket i Nord-Norge, løfte velferdsordningene og fokusere spesielt på mange og gode klimatiltak.

Jeg registrerer en utålmodighet i næringen, og det er en utålmodighet jeg deler. Tallgrunnlag og opptrappingsplan som skal landes, vil gi et lengre perspektiv for næringen, som må kunne stå seg over tid. Derfor vil et størst mulig flertall i Stortinget rundt opptrappingsplan og nytt tallgrunnlag være avgjørende – mest for næringens del, men kanskje aller mest for den norske forbruker.

Senterpartiet og Arbeiderpartiet stiller opp for jordbruket – om det er gjennom tilleggsforhandlinger, investeringstilskudd, strømstøtte, rovdyrutfordringer eller jordbruksoppgjør.

Årets jordbruksavtale mellom stat og næring er signert. Den er et godt steg i riktig retning. Vi har fortsatt en vei å gå, men er klar på fortsettelsen, om vi skal sikre norsk matsikkerhet og beredskap over hele landet. Senterpartiet står opp for hovedavtalen med landbruket og en framforhandlet avtale.

Jordbruksavtalen for 2023 viser en tydelig prioritering av vår nasjonale matberedskap, hvor alle produksjoner løftes, særlig melkeproduksjonen. Det er viktig for Senterpartiet å sikre økt selvforsyning og matproduksjon over hele landet, og det er ikke gjort i ett oppgjør alene. Det vil ta tid. Årets avtale er et steg i riktig retning.

Presidenten []: Det vert replikkordskifte.

Olve Grotle (H) []: Tine har ein svært dominerande posisjon når det gjeld ost og mjølk. Marknadsandelen deira når det gjeld mjølk, er over 74 pst. For å hindre monopol og styrkje konkurransen har ein heilt sidan 2006 hatt fleire konkurransefremjande ordningar i meierisektoren. Ei av desse er det såkalla distribusjonstilskotet. Det er ei ordning som skal kompensere for at konkurrentane til Tine har vesentleg høgare kostnader i delar av distribusjonsverksemda.

Regjeringa vil no fjerne denne ordninga, noko som m.a. har fått styreleiar Kristine Aasheim i Q-Meieriene til å slå alarm. Den 4. april i år sa ho til Nettavisen at det er ekstremt dramatisk, og at det kan bety kroken på døra for meieria. Kvifor vil ikkje regjeringa at det skal vere reell konkurranse i meierisektoren, og ser ikkje regjeringa at dette på sikt vil gje dårlegare utval og høgare prisar til forbrukarane?

Per Olav Tyldum (Sp) []: Jeg må få lov til å takke for spørsmålet. Nå snakker vi om en prisutjevningsordning for melk, som egentlig er en god og stabil løsning for norske melkeprodusenter. Jeg må minne om at den ordningen er det egentlig næringen selv som bærer. Det handler om å ta med svingninger i sesongene med tanke på melk eller andre produkter som kommer av melk.

Det er også en del av PU-ordningen å snakke om konkurransepolitiske virkemidler. Jeg mener at ut ifra situasjonen som nå har oppstått, og det som også departementet har påpekt – eller direktoratet eller hvem det nå er – er det i hvert fall slått fast at distribusjonsordningen ikke lenger er relevant med tanke på situasjonen. Det er konkurranse i markedet. Det vil vi ha, men jeg minner også om at Q-Meieriene, som representanten nevner, kanskje er en av de største produsentene vi har i landet, som også skulle ha en mulighet til å kunne eksistere i markedet.

Olve Grotle (H) []: Representanten Tyldum ser ut til å meine at distribusjonstilskotet ikkje ville ha noko å seie for konkurransen. Det er uriktig. Både Landbruksdirektoratet og Konkurransetilsynet har vore tydelege på at ein bør halde fram med ordninga. På nettsidene sine uttaler Konkurransetilsynet den 27. januar m.a.:

«Konkurransetilsynet mener at det er lite sannsynlig at Q-meieriene og Rørosmeieriet vil ha mulighet til å endre meieristrukturen vesentlig, og dermed vil de også fremover ha høye ekstrakostnader knyttet til frakt av melk fra meieri til dagligvarekjedenes grossistlagre.

– Konkurransetilsynet mener det er grunnlag for å gi Tines konkurrenter innenfor distribusjon av flytende meieriprodukter et distribusjonstilskudd (…)».

Kva er det regjeringa ser som Landbruksdirektoratet og Konkurransetilsynet ikkje ser?

Per Olav Tyldum (Sp) []: Nå retter representanten spørsmålet til regjeringen. Jeg er ikke i regjering, men jeg støtter meg på det regjeringen har sagt i denne saken. Distribusjonstilskuddet har til hensikt å gi støtte og gjennom det skape konkurranse. Når det så ikke lenger er til stede, ut ifra det som er sagt fra departementet, tenker jeg at en må se på løsningen.

Jeg har lyst til å korrigere en ting, for i jordbruksavtalen, slik den foreligger nå, er det en støtte til Rørosmeieriet for den økologiske melken. Det ligger en støtte til distribusjon av økologisk melk fra Røros i avtalen.

Jeg vil bare framheve at jeg vil tro at man har en rasjonell og god løsning knyttet til distribusjon fra ku i dag, og at en ser at effekten av det som var lagt til grunn den gangen, ikke lenger er til stede.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) []: Vi henviser i innstillingen til medieoppslag som refererer til forskning som sier at bønder i land som Tyskland, Frankrike, USA, Australia og Storbritannia har en dobbelt så høy fare for å ta sitt eget liv som befolkningen for øvrig og er overrepresentert når det gjøres undersøkelser om depresjon og angst. Det vises til mange dyretragedier som har som årsak at bonden sliter psykisk. Vi mener det er viktig å sørge for at bønder har et lavterskeltilbud for å oppsøke hjelp, og vi fremmer også et forslag om det.

Hvorfor bryr Senterpartiet seg så lite om å ivareta bønder som sliter psykisk, og om å sørge for at de har et lavterskeltilbud betjent av folk som forstår næringen, framfor å henvise dem til de ordinære hjelpetilbudene?

Per Olav Tyldum (Sp) []: Jeg må få gi representanten honnør for å reise et viktig problem. Jeg blir berørt av det, for det er mange historiefortellinger rundt forbi som handler om psykisk helse i norsk landbruk. Nettopp derfor er det viktig med inntektsmuligheter for norsk landbruk, at bonden får levere og får fortjent godtgjøring for det han gjør, slik at han gjennom det klarer å sikre sin produksjon og ikke går inn i depresjon. Jeg tror det er et viktig steg å sørge for inntektsmuligheter, for gjennom det å sikre velferd generelt – dyrevelferd også. Jeg synes problemstillingen er viktig. Den er reell, og jeg tror den er veldig tverrpolitisk. Vi er ikke imot. Jeg oppfatter at representanten sier Senterpartiet er imot at vi skal gjøre tiltak – nei, snarere tvert imot. Vi er for, og jeg tror vi skal få et godt og bredt fellesskap om det.

Geir Jørgensen (R) []: Når man hører på regjeringspartiene og Senterpartiets reklame for årets jordbruksavtale, kunne man umiddelbart tro at man har ryddet opp i noe, man har fikset noe, og man er på vei et sted. Dette har vi i Rødt et helt annet syn på. Vi er heldigvis ikke alene om det. Når kornbøndenes interesseorganisasjon, KiO, blir spurt hva situasjonen er for kornproduksjonen og spesielt i de marginale områdene, sier de i sitt svar til næringskomiteen at de er redd for at årets framforhandlede avtale vil svekke selvforsyningsgraden framfor å styrke den.

Hva er Senterpartiet og Tyldums syn på det svaret vi har fått fra kornbøndene, som er noen av dem det er viktigst å støtte når vi snakker om selvforsyning, økt sådan, framover?

Per Olav Tyldum (Sp) []: Det prisnedskrivingstilskuddet som er gitt fra 2022, men som nå er dempet litt, vil være et viktig signal å gi til kornprodusentene. Jeg tror det er en viktig bit i det. Samtidig vil jeg ha sagt at Senterpartiet er opptatt av å se på norsk produksjon av karbohydrater og proteiner for nettopp å få en større selvforsyning av korn, som er det eksemplet representanten nevner. Jeg har lyst til å gi oppmerksomhet til den dagsaktuelle situasjonen for kornbøndene akkurat i dag og på Østlandet spesielt. Vi går inn i en tørke. Jeg er glad for at vi da har statsråd Sandra Borch i kontorene for å følge tørkesituasjonen nøye, som det heter. Det er viktig for norsk produksjon, og det er viktig for norsk landbruk. Ikke minst er det viktig for norske forbrukere at vi har kornproduksjon i landet vårt.

Alfred Jens Bjørlo (V) []: Eg vil stille om lag same spørsmål til representanten Tyldum som eg gjorde til Kjølmoen. Kjølmoen gav for så vidt eit godt svar på spørsmålet, berre for å seie det. Det er ein samla komité som gjev ein klar marsjordre om ein strategi for auka norsk sjølvforsyning fram mot 2024 og i åra framover. Komiteens medlemer frå Venstre, Høgre og MDG seier i innstillinga at vi har til føresetnad at den varsla strategien for auka sjølvforsyning legg opp til ei vriding i landbrukspolitikken og innretning av framtidige jordbruksoppgjer og andre landbrukspolitiske verkemiddel i retning meir produksjon av frukt, grønt og korn, noko som også vil bidra til å oppfylle nasjonale kosthaldsråd og kutte klimagassutslepp frå landbruket.

Er representanten Tyldum einig i at når ein gjev ein marsjordre om å auke sjølvforsyninga i Noreg, er det ein marsjordre om å vri om og fokusere på meir frukt, grønt og korn?

Per Olav Tyldum (Sp) []: Representanten bruker uttrykket marsjordre, og det er jo militært. Jeg vil si at det kartet som ligger til grunn for hvordan det militære uttrykket brukes, er lagt, og det ligger i Hurdalsplattformen. Det er det ikke noen som helst tvil om. Representantens parti, Venstre, har vært del av en tidligere regjering som har hatt en helt annen kurs. Den kursen har vi lagt om, og det startet vi med allerede i oktober 2021, med tilleggsforhandlingene. Vi hadde et oppgjør i fjor – 1.0, som jeg kaller det – vi har hatt strømstøtte, vi har hatt årets oppgjør. Alt dette henger sammen med at vi skal kunne klare å løfte inntektsmulighetene for den norske bonden, for gjennom det å sikre norsk produksjon av mat – trygghet, sikkerhet og beredskap for hele landet. Det er det viktigste av alt. Den ordregivingen som representanten viser til, er allerede lagt, og den ligger i Hurdalsplattformen.

Presidenten []: Med det er replikkordskiftet ferdig.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) []: Mandag denne uken gratulerte jeg reindriftsnæringen med et rekordstort reindriftsoppgjør da vi debatterte reindriftsavtalen her i denne sal. I dag vil jeg gratulere bøndene, men det er med tungt hjerte.

Med årets jordbruksoppgjør kryper vi opp mot 30 mrd. kr i overføring fra staten til jordbruket. Det er en løsning som bøndene selv ikke burde vært fornøyd med. Bønder er private næringsdrivende som eier og driver sin egen bedrift. Det kan ikke være tilfredsstillende å vite at driften avhenger av statlige overføringer som er godkjent av et magert stortingsflertall, mens mulighetene til å ta egne valg for å få en bedre bedrift er gjerdet inn av alle slags reguleringer.

Samtidig øker utgiftene i takt med høyere gjødselpris, drivstoffpris, pris på landbruksmaskiner og ikke minst rentenivået. Vi har en situasjon der bondens inntekter er politisk styrt, mens utgiftene er markedsstyrt. Vi har et jordbrukssystem som skriker etter fornyelse. Den nåværende regjering er dessverre mest interessert i å sementere det nåværende systemet.

Fremskrittspartiet vil ikke stemme for jordbruksoppgjøret. Det er en avtale som fører oss dypere inn i uføre og ikke ut derifra. Derfor går vi inn for at forhandlingsinstituttet bør legges om, at næringen må avreguleres, og at bøndenes inntekter i større grad må tas ut i markedet. Vi må tenke nytt rundt hva slags landbruk vi skal ha i framtiden. Fremskrittspartiet vil ha mer mat og mindre stat.

Vi fremmer derfor forslag om å redusere overføringene fra staten, og vi foreslår en reduksjon på 1,2 mrd. kr i jordbruksoppgjøret. Vi mener det ikke er riktig nå å øke målprisene, av hensyn til forbrukerne, og er nok litt overrasket over at Høyre støtter et grep som vil gi høyere matpriser til forbrukerne. Vi ønsker også å styrke beiting og grasproduksjon for å ta bedre vare på kulturlandskapet, øke produksjonen av korn innenlands, øke produksjonen av frukt og grønt og sørge for at arealtilskuddene bidrar til at henholdsvis korn og gras dyrkes i områdene som er best egnet til det.

Ved en inkurie har vi kommet til å be regjeringen fjerne subsidier på import av matkorn, i forslag nr. 5. Vi henviser her til ordningen med prisnedskrivning av importert karbohydratråvare. Vi opprettholder forslag nr. 5, men ordet «matkorn» skal erstattes med «korn».

Så vil jeg ta opp Fremskrittspartiets forslag. Vi kan også signalisere at vi vil subsidiært støtte forslag nr. 17, fra Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, dersom vårt forslag nr. 25 ikke får flertall.

Presidenten []: Representanten Bengt Rune Strifeldt har teke opp dei forslaga han viste til.

Det vert replikkordskifte.

Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Butikk er også politikk, sa vår generalsekretær i NATO, Jens Stoltenberg, på starten av året. Hovedpoenget var helt enkelt og klart: Det går ikke lenger an å leve i en tro på at man skal kunne ha sikkerhet og nasjonal trygghet hvis man sverger til en uregulert frihandel i verden. Det var en erkjennelse fra Jens selv, som han forklarte veldig godt at han har sett stadig klarere i det siste. Det er selvfølgelig med bakgrunn i den krigen som nå pågår i Europa.

Det er derfor egentlig et paradoks at vi har Fremskrittspartiet i salen her som later som man er for norsk matproduksjon, for det er nettopp den ideologien partiet Fremskrittspartiet er tuftet på, og på Fremskrittspartiets hjemmeside står det direkte at man vil fjerne tollvernet.

Hvorfor er Fremskrittspartiet imot norsk jordbruk og dermed beredskapen?

Bengt Rune Strifeldt (FrP) []: Først vil jeg takke for et veldig godt og betimelig spørsmål, men premisset er helt feil. Fremskrittspartiet er ikke imot norsk landbruk. Vi er veldig for norsk landbruk og produksjon av sunn og god norsk mat – uten statlig styring, som representanten kanskje foretrekker, ved at man styrer inntektsgrunnlaget til bøndene, mens markedet styrer utgiftene. Det er kanskje det som fører til at man har en overrepresentasjon av bønder som blir syke, i forhold til andre næringsgrupper. Vi har nå en regjering som fører en politikk som faktisk gjør situasjonen verre – man får høye strømpriser, høye drivstoffpriser og høye matvarepriser. Det eneste som har gått ned under dagens regjering, er vel aksjeverdier og kronekurs.

Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Det var Fremskrittspartiet i regjering som ville ha den private utenlandskabelen NorthConnect, som Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen faktisk har stoppet, så strømprisene ville åpenbart vært mye høyere hvis Høyre og Fremskrittspartiet fortsatt hadde vært i regjering. Det er hevet over enhver tvil.

Tilbake til saken: Det handler om nettopp matforsyningen, sikkerheten og beredskapen til innbyggerne våre i dette landet. Det var en statsminister som het Gunnar Knudsen – som var fra det som i dag er et liberalistisk parti, Venstre – som i februar i 1914 sa: For tiden er den verdenspolitiske himmelen skyfri i en grad som ikke har vært tilfellet på mange år. Et halvt år etter brøt første verdenskrig ut.

Vi husker lignende uttalelser fra høyrepartiene i forrige stortingsperiode, hvor de sa at nei, Arbeiderpartiet og Senterpartiet må slutte å snakke om verdenskriger på kontinentet vårt. Det var da, det er ikke nå.

Vil Fremskrittspartiet innrømme at man har tatt feil, og at man må se tollvernet i lys av den feilen som Fremskrittspartiet har begått?

Bengt Rune Strifeldt (FrP) []: Det er igjen et spørsmål som baserer seg litt på feil premisser – Fremskrittspartiet har ikke tatt feil. At det ble en invasjonskrig på kontinentet, var det vel ingen partier som forutså. Selvfølgelig skal vi sørge for at vi har beredskap, sikkerhet og trygghet for norske innbyggere – at de får sunn og god mat dersom grensen må stenges. Fremskrittspartiet fører en politikk som ivaretar det på en god måte.

Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Det er det som hele tiden har vært poenget vårt, at hvis man skal ha en forsikring, f.eks. på bilen eller brannforsikring på huset, vet man ikke akkurat når huset kommer til å brenne, eller hvilket kryss man kommer til å krasje i. Vi har sagt ganske klart ifra – ja, og du kan sette to streker under det svaret – at vi i nær framtid vil være avhengig av en bedre matberedskap i Norge. Det var det debatten i Stortinget gikk på i hele forrige stortingsperiode. Det er det som ligger til grunn for Hurdalsplattformen, og det er akkurat den samme tenkningen som nå er bekreftet i totalberedskapskommisjonen. Et par år etter at vi skrev Hurdalsplattformen, kom den, og det er veldig bra. Men ja, vi har advart mot dette i lange tider, og det kommer vi fortsatt til å gjøre. Selv om ingen i min familie noen gang har hatt bruk for brannforsikring på huset, tegner vi det fortsatt fordi vi trenger å ha den forsikringen.

Det er et paradoks, for Fremskrittspartiets landbrukspolitikk vil kanskje føre til et par nisjeprodukter her og der hvis man slippe bonden fri – men hva skal vanlige folk gjøre når de virkelig trenger mat?

Bengt Rune Strifeldt (FrP) []: Dersom man lar bonden, som kanskje er den som har best oversikt over hvilke produkter det er fornuftig å produsere i sitt område, styre sin bedrift som man lar andre styre sine bedrifter, er jeg nokså trygg på at vi fortsatt ville ha en god matproduksjon i Norge. Hurdalsplattformen er et signal om hvordan regjeringen i større grad ønsker å ha kontroll på private næringsdrivende. Der ser vi de politiske skillelinjene. Vi har en regjering i dag som i stor grad vil styre det norske næringslivet, mens Fremskrittspartiet vil ha mer mat og mindre stat. Man ser på politikken som føres, at det går feil vei. For bøndenes del tror jeg de ser fram til å få en borgerlig regjering etter neste valg.

Hans Gunnar Holand (Sp) []: Representanten tok det opp i sitt innlegg, og Fremskrittspartiet argumenterer gjennom sine merknader for kanaliseringspolitikk, kornproduksjon og planteproduksjon i områdene som egner seg for dette. Gressproduksjonen må også i større grad foregå i distriktene. Gjennom flere mindretallsforslag tar de til orde for akkurat det samme. Fremskrittspartiet ber samtidig regjeringen om å heve kvotetaket på kumelk til 1,2 millioner liter. Sånne bruksstørrelser vil i store deler av gress- og beiteområder være umulig ut fra geografiske, arronderingsmessige og andre driftsmessige ulemper. Etter vår oppfatning vil da melkeproduksjonen sentraliseres, beitebruk vanskeliggjøres, og kornareal vil bli brukt til gressproduksjon. Hvordan mener Fremskrittspartiet at en så stor heving av kvotetaket er forenlig med deres krav om økt gressproduksjon, beitebruk, kornproduksjon og en økt selvforsyningsgrad?

Bengt Rune Strifeldt (FrP) []: Takk for spørsmålet. Nå er det sånn at med regjeringens politikk er det faktisk kornareal som får tilskudd for å brukes til gressproduksjon. Det vi fremmer forslag om, er at vi må bruke de verdifulle områdene til å dyrke korn. Vi har en invasjonskrig på kontinentet, i Europas kornkammer. Vi er nødt til å ta større ansvar for kornproduksjonen i Norge, og da må vi benytte de arealene som egner seg til kornproduksjon, framfor å produsere rent grovfôr.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: For alle våre sjåarar som ikkje har følgt heile dagens sending på Stortinget, kan eg opplyse om at vi også har diskutert andre saker i dag. Vi har bl.a. behandla inntekta til stortingsrepresentantar. SV føreslo at ho ikkje bør aukast – ho er høg nok, ho går over 1 mill. kr no. Framstegspartiet, derimot, meiner at det er heilt nødvendig at stortingsrepresentantane skal ha ei større inntekt. Grytten-utvalet slår fast at inntekta for bøndene i landet er i overkant av 200 000 kr. Så kjem Framstegspartiet i denne saka og seier at ein ikkje ønskjer å løfte inntektene til bonden. På den eine sida ønskjer ein å løfte inntekta til stortingsrepresentantar – og det kan vere mange gode grunnar til det – men ein ønskjer altså ikkje å gjere det meir leveleg for bonden. Kan representanten forklare dette for alle som lyttar?

Bengt Rune Strifeldt (FrP) []: Det er et veldig interessant spørsmål fra representanten. Vi har mange saker i løpet av en dag, og man omstiller seg fra sak til sak. Nå har vi ikke fremmet noen forslag som skal ta ned inntekten til bøndene, men mener at vi skal endre på kanaliseringen av produksjon. Nå har vi en regjering som gir tilskudd – almisser – til bønder, for at de skal produsere gress i områder som faktisk egner seg til bedre kvaliteter. Jeg følger ikke det premisset – at vi skal redusere inntektene til bøndene. Bøndenes inntekter kommer til å gå opp i framtiden, også med Fremskrittspartiet i Landbruks- og matdepartementet, med vår politikk. Det er bare det at vi har mindre lyst til å kontrollere hverdagen til bonden, sånn som regjeringspartiene, med støtte fra SV, gjør. Vi vil ha mer matproduksjon og mindre statlig innblanding.

Presidenten []: Replikkordskiftet er omme.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Av og til skjer det viktige hendingar som endrar karakteren i ein politisk debatt. Veldig lenge har ein hatt debattar som er ganske like og føreseielege. Dei og dei partia meiner det, dei og dei partia meiner det, og så er det på ein måte ein dynamikk ut frå det. Eg meiner at på jordbruksfeltet ser vi allereie teikn til at debatten mellom partia begynner å endre karakter, fordi verkelegheita er i ferd med å endre seg ganske radikalt. Eg trur kanskje totalberedskapskommisjonen er ein grei stad å markere begynninga på ein ny måte å tenkje jordbrukspolitikk på. Det er ein samrøystes kommisjon som seier det som for mange har vore openbert, men som eg trur alle no må ta inn over seg: at vi har eit problem. Vi har eit problem i landet i dag, og det er at vi har ein sjølvforsyningsgrad som gjer oss avhengige av ei global matforsyning som er usikker. Og la meg sitere kva som står hos totalberedskapskommisjonen:

«Men vi kan ikke lenger være sikre på at de internasjonale forsyningskjedene alltid vil være velfungerende. Det er derfor nødvendig å styrke vår selvforsyningsevne, forstått som evne til å dekke matvarebehovet med innenlandsk produksjon og norske råvarer.»

Eg meiner dette dannar ei heilt ny ramme for korleis vi må jobbe med jordbrukspolitikk i åra som kjem.

Eg vil også seie at i førre behandling av jordbruksoppgjeret var faktisk alle parti einige om at no må vi auke sjølvforsyninga. Eg meiner at i åra som kjem, bør alle parti uansett farge og valør finne sine strategiar for korleis dei skal kunne oppnå det same: ei mykje sterkare sjølvforsyning med utgangspunkt i norske arealressursar – altså korleis ulike parti kan nå målet om å ta meir av jorda i bruk.

SV har gått i spissen for ei omdreiing i norsk jordbrukspolitikk. Det begynte med at vi fekk gjennomslag for ein opptrappingsplan der målet rett og slett er auka sjølvforsyning og å ta jorda i bruk. Vi fekk også inn dette som ein premiss for statens arbeid med jordbruksoppgjer. Vi var også kritiske til avtalen som blei framforhandla mellom staten og Bondelaget, fordi han ikkje tilstrekkeleg møtte det vi hadde blitt einige om. Når vi likevel kan støtte avtalen, er det fordi vi har fått på plass eit avgjerande viktig vedtak om sjølvforsyning. Ein overgang frå kronetoll til prosenttoll er avgjerande viktig dersom vi i det heile skal ha sjanse til å kome i mål med auka sjølvforsyning.

Eg tar opp forslaga våre.

Presidenten []: Representanten Torgeir Knag Fylkesnes har teke opp dei forslaga han refererte til.

Det vert replikkordskifte.

Lene Westgaard-Halle (H) []: SV samarbeider altså med et parti som kan spå. Det er litt spennende, for ifølge representanten Sandtrøen forutså Arbeiderpartiet ikke bare invasjonen av Ukraina, men disse vanvittige strømprisene som vi har sett under denne regjeringen, er ikke Arbeiderpartiets feil, det er Senterpartiets feil på grunn av kablene, og uten kablene ville prisene vært lavere. Klimapolitikk, derimot, er verken Arbeiderpartiet eller Senterpartiet spesielt opptatt av. Høyre, Venstre og Miljøpartiet De Grønne har vært svært offensive på nettopp klimapolitikk i jordbruksoppgjøret, særlig på økt planteproduksjon, mindre kjøtt og CO2-avgift. Hva er grunnen til at SV er så utydelige på klima i jordbruksoppgjøret, når man samtidig profilerer seg som et klimaparti i revidert?

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Det gjer jo vondt å lese alle dei forslaga som kjem frå opposisjonen elles, på mange område. Det er sjølvsagt slik at vi uansett ikkje ville ha støtta mange av dei forslaga som har kome frå opposisjonen elles, men innan klima, dyrevelferd og fleire andre område er det mange forslag som vi ville ha støtta viss vi hadde berre vore i opposisjon. Men her er det gjort ein avtale der vi ser at vi har klart å flytte nokre pilarar – på prosenttoll, på sjølvforsyning. Vi får også eit arbeid som skal ha som mål å få ein mykje meir arealorientert tilskotsordning, og når ein får på plass noko så avgjerande viktig, så går vi for det.

Jordbruket må vere ein fundamental del av løysinga på klimautfordringa. Det er framleis langt å gå før vi på nokon som helst måte kjem i mål med det, men eg trur dette blir ein viktig diskusjon framover.

Masud Gharahkhani hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Lene Westgaard-Halle (H) []: Ikke det at jeg vil at representanten skal ha «vondt», men jeg er glad for å høre at SV egentlig hadde ønsket å være med på de gode forslagene. Så sier representanten at det er fordi det er en avtale, og at det er så avgjørende å få på plass prosenttoll. Men prosenttollen har jo regjeringen allerede sagt at de skulle få på plass, så hva er det SV egentlig har fått gjennomslag for, annet enn det som allerede var regjeringens politikk?

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Det trudde vi òg, at prosenttoll var noko som regjeringa hadde til hensikt å gjere. Men vi har jo sett at det ikkje nødvendigvis er slik at ein har til hensikt å gjere alt som står i Hurdalsplattforma. Berre for å illustrere det: Med kronetoll blir faktisk tollvernet svekt for kvart år som går. I 2000 importerte vi matvarer frå utlandet for 17 mrd. kr. I 2020 var det talet i overkant av 90 mrd. kr. Det betyr at ein stadig større andel av det vi et, konsumerer og produserer i dette landet, kjem frå utlandet, og viss ein fortset å ha eit så svekt tollvern, vil den utviklinga fortsetje og nettopp undergrave heile målet om at vi skal bli meir sjølvforsynte. Da står vi ein situasjon der vi ønskjer å få fart på sjølvforsyninga. Men viss ein ikkje gjer noko med tollvernet, hjelper det ikkje særleg mykje, for det vil alltid vere land andre stader som vil produsere maten mykje billigare, og vi vil i sum eigentleg berre øydeleggje vår eiga matsikkerheit.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) []: Jeg skal gå litt tilbake til samme tema som i spørsmålet jeg stilte til representanten Tyldum. Det gjelder de bøndene som sliter, og de dertil påfølgende dyretragedier som vi ser skjer, faktisk også i Norge. Vi fremmer et konkret forslag om å opprette et pilotprosjekt for bønder som sliter psykisk, og at det forutsettes at det opprettes innenfor en av de etablerte organisasjonene som har kunnskap om landbruk.

Hva er årsaken til at SV ikke vil støtte et slikt tiltak for å styrke det psykiske helsevernet til bøndene som sliter?

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Vi kunne eigentleg tatt alle forslaga som er føreslått av opposisjonen, og stille spørsmålet: Kvifor har ikkje SV støtta det, kvifor har ikkje SV støtta det, og kvifor har ikkje SV støtta det? Svaret er enkelt, og det trur eg også representanten forstår: Når du inngår ein avtale, inngår du ein avtale på visse premissar. Da får vi til dette, og så stemmer vi imot resten. Det er jo berre å sjå på jordbruksoppgjeret frå tidlegare år og det havet av forslag som har kome frå SV på veldig mange ulike område.

Men får ein moglegheita til å setje ein ny kurs på eit så avgjerande område for sjølvforsyning som tollvedtaket er, det å sjå i retning av ein ny måte å tenkje tilskot på som er mykje meir arealretta, flyttar dette pilane år for år, og det er vi klare til å gjere.

Alfred Jens Bjørlo (V) []: Eg er iallfall glad for å høyre at sjølv om vi har færre felles merknader i år enn vi hadde i fjor, er likevel Venstre og SV – trur eg – på linje i veldig mykje av tenkinga rundt landbrukspolitikken.

Eg merkar meg at representanten Knag Fylkesnes seier at gjennomslaget ein fekk igjen for å støtte jordbruksavtalen, var avgjerande viktig, samtidig som representanten Tyldum i eit svar på ein replikk frå meg meinte at dette ikkje akkurat var nokon marsjordre, det var berre å gjenta noko som allereie var sagt i Hurdalsplattforma, som SV ikkje var med på. Vi får berre registrere litt ulik tolking av det.

Eg vil spørje representanten Knag Fylkesnes om det same eg har spurt representantar frå Senterpartiet og Arbeidarpartiet om: Når no ein samla komité gjev ein beskjed om rask strategi for auka sjølvforsyning og vi veit at det er frukt, grønt og korn vi har minst sjølvforsyning av, betyr det i praksis at det er den delen av landbruket vi no skal styrkje og fokusere på å få meir av i tida framover?

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Svaret på det er ganske enkelt at den utviklinga vi ser når det gjeld frukt og grønt, er alarmerande. For eksempel seier Gartnerhallen følgjande om kva som frå deira perspektiv er det aller viktigaste for å sikre auka sjølvforsyning: prosenttoll. Det er veldig lite sexy å seie frå nokon som helst talarstol, men det er det dei meiner vil vere det beste og mest sikre for oppnå det. Vi må også gå inn på omlegging – korleis vi utnyttar desse areala, korleis tilskotssystema fungerer – for å oppnå det.

Ideelt sett skal det ikkje vere nødvendig for Stortinget å styre i det små. Stortinget skal setje dei store kursane, og så skal vi overlate til faglaga å ta alle dei detaljerte spørsmåla. Det som har vore problemet med jordbrukspolitikken, er at Stortinget har forsøkt å styre i det store, og så har vi i for liten grad sett det manifestere seg i jordbruksoppgjera. Derfor trur eg at vi framover vil få mykje heitare diskusjonar rundt desse oppgjera.

Rasmus Hansson (MDG) []: Representanten Knag Fylkesnes holdt nettopp et godt og engasjert innlegg om alvoret i dagens beredskapssituasjon og nødvendigheten av en mye høyere innsats for å styrke norsk selvberging. Nå ser vi alle den veldig skumle utviklingen som skjer på Østlandet, med frykt for store avlingsskader hvis denne unormale – og kanskje etter hvert normale – heten fortsetter, og vi er alle klar over den verdenssituasjonen vi er i, som har forandret seg betydelig. Da er det betryggende at vi har en regjering som har 50 pst. selvforsyning innen 2030 som mål, men mindre betryggende at SV har støttet regjeringen i en mye svakere formulering i jordbruksoppgjøret, nemlig å legge fram en strategi for økt selvforsyning.

Kan representanten kommentere hvordan det henger sammen med det behovet vi har for en mye sterkere selvforsyning, at målet er forhandlet ned i jordbruksoppgjøret?

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Eg trur det var i 2019 Per Olaf Lundteigen, Nils T. Bjørke og fleire frå Senterpartiet – da var dei i opposisjon – la fram forslag om at vi skulle ha eit mål om å nå 50 pst. sjølvforsyning innan 2026. Det var vi i SV veldig einig i, og det var også Arbeidarpartiet einig i. Det blei sjølvsagt ikkje vedtatt da, det var ein annan type fleirtal i salen. Eg trur Miljøpartiet Dei Grøne også var med på det. Så målet om auka sjølvforsyning flyttar seg, og det alvoret som burde vore der, har liksom ikkje ordentleg vore der. Vi sit framleis og ventar på gjennomføring av eit vedtak om at regjeringa skal kome med ein opptrappingsplan, nettopp for å kome i mål med sjølvforsyninga. Det skulle ha kome i fjor, men det har enno ikkje kome. Det er vanskeleg. Det skal antakeleg ha kome i haust, saman med planen for sjølvforsyning, men eg trur at med rapporten frå totalberedskapskommisjonen og det som står der, har vi eit problem som vi no ikkje kan bruke lang tid på å løyse.

Presidenten []: Replikkordskiftet er omme.

Geir Jørgensen (R) []: Jordbruksavtalen og forhandlinger om oppgjøret har vi ikke bare for næringen og for bonden. Vi har det for samfunnet, vi har det for vår egen beredskap og totalsikkerhet, og vi har det ikke minst for vårt eget landskap, for bosetting og aktivitet i hele Norge. Derfor har vi valgt et partssamarbeid – fellesskap, stat og næring. Og la det være sagt: Dette må være siste gang at staten benytter seg av det privilegiet det er – som den faktisk har, men som det ikke er klokt å bruke – å bare forhandle med den parten som har det mest beskjedne kravet.

Vi må tro på Norsk Bonde- og Småbrukarlag når de sier: Vi forlot aldri forhandlingsbordet, vi ble forlatt. Dette er en seriøs, tung, ærverdig og gammel organisasjon i norsk landbruk, som ikke er med i år. Det er en alvorlig situasjon.

Det er også alvorlig at Rødt blir beskyldt for å svekke forhandlingsinstituttet, at det nå smuldrer opp, og at vi ikke vil godta den avtalen slik den foreligger. Det er ikke vi som har svekket legitimiteten til det framforhandlede resultatet. Nei, det er de som har kjørt en prosess i forkant av den debatten som vi har i dag.

Så er det ting vi er enig i i årets avtale – ting vi skal stemme for, ting vi skal støtte. Vi er glad for at vi får en satsing på Nord-Norge. Vi er i en særstilling i Norge ved at vi har et arktisk landbruk. Vi produserer mat på 70 grader nord. Det er vi glad for, og i den trepunktsenigheten mellom budsjettkameratene var det nødvendige ting å få presisert og få inn. Overgangen på tollsystemet, et teigbasert arealtilskudd og det som ellers kom, skal vi støtte.

Det er også sånn når vi ser at selvforsyningsgraden er så lav som den er, at vi ikke klarer å nå den med dette målet, og – som det også er referert til tidligere her i replikkrunden – at kornbøndene mener at dette oppgjøret, denne avtalen, vil svekke snarere enn styrke selvforsyningsgraden, er dette for dårlig til at Rødt skal kunne stemme for avtalen i sin helhet.

Til slutt tar jeg opp forslagene nr. 16–20 og forslag nr. 27, som Rødt er med på.

Presidenten []: Da har representanten Geir Jørgensen tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Per Vidar Kjølmoen (A) []: Jeg har brukt tiden på å kikke litt i Rødts prinsipprogram, og der kan vi være enige om at det står litt av hvert. Jeg siterer bl.a.:

«Den private eiendomsretten gir dermed et bemidlet mindretall en samfunnsmakt som er uforenlig med demokratiske prinsipper.»

Og videre:

«I et sosialistisk samfunn er privat eie av de viktigste produksjonsmidlene avskaffa.»

Problemet for den norske bonden er da at han eller hun er privat næringsdrivende, eller kapitalist som det heter i Rødts prinsipprogram, så spørsmålet til representanten blir: Hvor store kan norske gårder være, eller hvor høy kan inntekten være, før de bør nasjonaliseres av staten?

Geir Jørgensen (R) []: Det er hyggelig at representanten Kjølmoen leser Rødts prinsipprogram. Det må vel være det mest siterte og leste prinsipprogrammet i norsk politisk historie. Det er vi veldig fornøyd med, og jeg oppfordrer også samtlige andre her til å studere det, for det er veldig godt.

Jeg tror representanten Kjølmoen vet veldig godt at det familieeide og familiedrevne gårdsbruket er bærebjelken, og det er det landbruket vi skal ha. Ellers er det jo sånn i god sosialistisk og marxistisk teori at folket skal eie sine egne produksjonsmidler, og bonden og det landbruket som vi har i Norge i dag, er faktisk et godt eksempel på det.

Per Vidar Kjølmoen (A) []: Så det går ingen grenser for hvor store norske bondegårder kan være før de bør nasjonaliseres av staten?

Geir Jørgensen (R) []: Nei, nasjonalisering av norsk landbruk har aldri stått i Rødts program, og jeg ser heller ingen grunn til at det skal stå noe om det i framtiden.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Alfred Jens Bjørlo (V) []: Eg har ei glødande grøn tru på framtida til norsk landbruk. Eg vil gå så langt som å seie at det einaste som kan øydeleggje framtida til norsk landbruk, det einaste som kan gjere landbruket til ei næring der stadig færre ønskjer å vere, og der pessimismen breier om seg, er ein feilslått landbrukspolitikk. Eller for å vere endå meir presis: at vi ikkje klarer å leggje om fortidas landbrukspolitikk i tide til å møte framtida. Då snakkar eg om fortidas landbrukspolitikk i brei forstand, som fleire regjeringar av ulike valørar har stått for.

Alle andre pilar enn den gamle landbrukspolitikken peikar strengt teke i rett retning for norsk landbruk. Verda treng meir mat. Klimaendringane tilseier at meir av den maten må produserast i vår del av verda. Forbrukarane blir stadig meir opptekne av sunn og rein mat og rett kosthald. Ny teknologi knytt til landbruket utviklar seg i enormt tempo – frå presisjonsteknologi til framsteg innanfor bioteknologi og på ei rad andre område. Ikkje minst: Vi veit kva retning landbruket må gå i for å treffe forbrukarane sine ønske, for å auke sjølvforsyninga, for å matche betre med folkehelsepolitikken, for å kutte klimagassutslepp og for å ta vare på natur. Det er, lykkeleg nok, i nøyaktig same retning.

Til og med leiaren i Norges Bondelag sa rett ut på høyringa i næringskomiteen at det skjer ei gradvis endring i forbrukarvanane i retning meir grønt, og norsk landbruk må hengje med i den utviklinga. Kort sagt: Vi veit alt vi treng for å setje kursen mot framtidas landbruk, som er eit grønare landbruk med litt mindre kjøt og mjølk, mykje mindre bruk av importerte fôrråvarer, mykje meir grønt og korn, meir variert produksjon, meir fokus på lokal verdiskaping og større samanheng og samarbeid i heile verdikjeda for å setje bøndene i stand til å få ein større del av den samla verdiskapinga ved matproduksjon.

Det einaste vi strengt teke manglar, er politisk vilje til å syne leiarskap og peike ut kursen. Som representanten Fylkesnes sa det veldig godt frå talarstolen i stad: Det er vår jobb å peike ut desse lange linjene.

Eg skal òg seie, på vegner av Venstre, at det er mykje som er positivt i den avtalen som ligg på bordet her i dag. Det er mange ting som går i riktig retning, og som vi støttar. Den største svakheita er at fleirtalet, regjeringspartia og SV, konsekvent avviser å vere med på å utforme ein heilskapleg, ny landbrukspolitikk, å seie rett ut kva han går ut på, og å peike ut dei store linjene. Der sviktar regjeringa og Senterpartiet.

Med det tek eg opp forslaget frå Venstre og Miljøpartiet Dei Grøne.

Presidenten []: Da har representanten Alfred Jens Bjørlo tatt opp det forslaget han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Solveig Vitanza (A) []: Venstre er opptatt av å vri norsk landbruk i en mer grønn og bærekraftig retning, og det støtter jeg fullt ut. Det er interessant å se hvor ivrige dere nå har blitt på en ny landbrukspolitikk i forhold til det dere var i forrige regjering, og hvor utålmodige dere er, etter det dere sier selv, om en kraftig kursendring i norsk landbruk.

Dette er et jordbruksoppgjør som har en historisk høy satsing på klima og miljø, og nettopp planteproduksjon, frukt og grønt er blant hovedsatsingene, i tillegg til tiltak som beitetilskudd, regionale miljøprogram og drenering. Jeg har forståelse for Venstres utålmodighet, men anerkjenner Bjørlo den dreiningen vi nå ser i virkemiddelbruken, og at det tross alt tar tid å snu skuta etter forrige regjering og for å sikre en reell ny kurs i landbrukspolitikken?

Alfred Jens Bjørlo (V) []: Eg anerkjenner at det eksempelvis er ei styrka satsing på grøntsektoren i årets landbruksoppgjer, som er positivt og viktig. Det er definitivt rett, men å seie at det er ei kursendring frå førre regjering, blir ein heilt merkeleg påstand når Arbeidarpartiet sit i regjering med det mest kjøtelskande partiet som finst, som seier rett ut at ein middag utan kjøt ikkje er nokon middag. Det er de som sit i middag med kjøtelskarane her i verda, ikkje vi, og den kampen får de ta internt.

Det som er eit viktigare poeng her, er at det blir feil å snakke om tidenes største klima- og miljøsatsing i dette budsjettet. Vi har stilt eit konkret spørsmål om å få berekna klimaeffekten av kvar av postane i den samla summen på 9 mrd. kr som er omtalt, som representanten også er inne på. Det svaret viser at det berre er nokre få, mindre postar som har ein reell klimaeffekt. Dei store beløpa der handlar om heilt andre ting enn klimaeffekt av landbrukspolitikken.

Solveig Vitanza (A) []: Nå skal ikke jeg stå her og debattere matpreferanser. Det får vi ta etterpå.

Vi har faktisk bevilget 40 pst. mer til klima- og miljøtiltak de to siste årene enn det som noen gang har vært gjort før, og det vil jeg kalle en reell dreining. Jeg lurer på: Hva er det dere mener man skulle gjort mer? Dere har også sittet på gjerdet og ikke helt bestemt dere for hva dere skal stemme for i dette jordbruksoppgjøret. Jeg synes det er veldig rart at dere ikke har klart å bestemme dere for om dere ønsker å satse på miljø- og klimatiltak, som vi har gjort i dette jordbruksoppgjøret. Vi snakker om 40 pst. på to år. Det er ganske mye i forhold til forrige regjering.

Alfred Jens Bjørlo (V) []: For det første: 40 pst. blir for meg litt ein leik med tal, for dei store beløpa der handlar om tilskot for å halde beiteareal i hevd osv., som kan vere positivt av mange grunnar, men det har ingen klimaeffekt. Ein gjev inntrykk av ei sterk klimadreiing i politikken som ikkje er reell. Realiteten er at berre ein forsvinnande liten del av landbruksoppgjeret går eksempelvis til frukt- og grøntsektoren. Det er nok å syne til innspelet frå Gartnerhallen. Den delen er for låg, den må flyttast opp. Men den største utfordringa vår er kvifor i all verda Arbeidarpartiet og regjeringspartia ikkje kan vere med oss på å presisere at når vi skal vri landbrukspolitikken mot meir sjølvforsyning, handlar det om å flytte verkemiddelbruken mot grønt. Kvifor i all verda stemmer de ned at vi skal få på plass ei ny stortingsmelding om framtidas landbruk og matpolitikk, og kvifor stemmer de ned våre forslag om at vi skal kople klimapolitikken, kosthaldsråda og matforbruket tettare? Det er dei langsiktige linjene som er utfordringa.

Presidenten []: Det er viktig når man stiller spørsmål og svarer på dem, at talen går via presidenten. Man sier altså ikke «dere», men «representanten» eller representantens parti.

Per Vidar Kjølmoen (A) []: Representanten Bjørlo var i forrige replikkrunde opptatt av såkalt kjøttelskende parti. Det var vel ikke ment som noe positivt, antar jeg.

Både representanten Bjørlo og jeg kommer fra kommuner som er utpregede graskommuner i Norge, og de er det mange av. Faktisk er det sånn at hvis vi skal klare å overleve på egne ressurser, er vi nødt til å omsette graset til noe spiselig på en eller annen måte, og da er det vanskelig å komme unna kjøtt i en eller annen form. Er representanten Bjørlo enig i at det jeg vil kalle en historisk satsing fra Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen på bl.a. melk, er viktig og helt nødvendig for norske distrikter?

Alfred Jens Bjørlo (V) []: Det må vel innrømmast at i forhold til størsteparten av verdas befolkning er nok både representanten Kjølmoen og eg på den kjøtelskande sida av befolkninga, teke i betraktning forbruket vårt og kva vi ønskjer å ha av forbruk framover. Poenget mitt er ikkje at vi skal ha kjøt og mjølk, det viktige elementet det er i norsk landbrukspolitikk, ut av landbrukspolitikken. Poenget er korleis vi styrkjer det framover. Kjøt og mjølk kjem til å vere sentralt og skal vere sentralt i distriktslandbruket, men likevel: Alle alarmklokker bør gå når vi i dag er der at kjøt og mjølk er så dominerande for verdiskapinga og sysselsetjinga i landbruket som det er i fylke som Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal, der vi kjem frå. Eg tenkjer det må vere eit felles mål for oss å flytte noko av den verdiskapinga over mot frukt og grønt. Det er potensial for å auke det over heile landet utan at ein dermed seier at ein skal byte vekk alt – for det er urealistisk.

Ivar B. Prestbakmo (Sp) []: Her står en som spiser både kjøtt, fisk, grønnsaker og bær. Det er ikke det viktigste poenget – men det er faktisk et poeng. Representanten Bjørlo har selvfølgelig også lest rapporten fra totalberedskapskommisjonen, som peker på at import av mat går på bekostning av produksjon av norsk mat i Norge. Det rammer bl.a. kjøtt, meieriprodukter og egg. Jeg kommer fra en landsdel, eller en hjemgård, nærmere bestemt, der det er 100 mil til Kirkenes og 100 mil til Trondheim. Det bør fortelle alle med en viss innsikt i landets topografi og klima at vi produserer mat under veldig ulike forhold, i veldig ulikt klima og under veldig ulike konkurransemessige forhold sammenlignet med andre land.

Jeg har registrert at Venstre ønsker å redusere tollvernet. Da er spørsmålet mitt: Hvordan henger det sammen med økt matvareproduksjon?

Alfred Jens Bjørlo (V) []: Venstre er tydeleg på at tollvernet som prinsipp, hovudlinja i den politikken, skal liggje fast og framleis vere ein av berebjelkane i norsk politikk. Det vi har sagt at vi ønskjer å sjå nærmare på, er om det må vere innretta nøyaktig slik som i dag, eller om det er mogleg å gjere mindre justeringar i det som ikkje er problematisk for norsk landbruk, men som er med på å gjere noko som også er viktig for svært mange i dette landet no, nemleg å få ned matvareprisane, for vi veit at mange slit med dårleg økonomi.

Det er òg eit faktum at matproduksjon i Noreg ikkje berre er landbruksprodukt, det er òg fisk og sjømat, ikkje minst i landsdelen som representanten kjem frå – landsdelane til oss begge. Vi må ha ei heilskapleg, klok og langsiktig tilnærming til tollpolitikken som varetek norsk landbrukspolitikk. Vi er også ein stor fiskeri- og sjømatnasjon, der nettopp tollbarrierar er eit stort hinder for at vi får meir verdiskaping i Nord-Noreg og på Vestlandet, og den heilskapen må vi sjå.

Ivar B. Prestbakmo (Sp) []: Jeg registrerer at representanten Bjørlo ikke nødvendigvis vil si spesifikt hvordan man tenker og ser for seg Venstres eventuelle heving eller senking – alt etter som – av tollbarrierer. Da kan jeg hjelpe representanten Bjørlo lite grann ved å understreke viktigheten av norsk beitenæring, f.eks. sau. Vi har fantastiske utmarksbeiter i dette landet, spesielt i min landsdel, og sikkert også i representanten Bjørlos landsdel. Da er spørsmålet: Vil man f.eks. være med på å heve tollgrensen knyttet til kjøttproduksjon?

Alfred Jens Bjørlo (V) []: No ønskjer Senterpartiet å gå rett inn på at Stortinget skal sitje og vedta kva tollsatsar som skal setjast opp og ned. Det er ikkje det denne diskusjonen handlar om. Det einaste vi faktisk har bedt om, gjeld at Konkurransetilsynet og andre faginstansar har kome med innspel til Landbruksdepartementet om at det er mogleg å sjå på mindre justeringar i tollsystemet som ikkje går ut over norsk landbruk. Alt vi har bedt om, er at Landbruksdepartementet greier det ut, får fakta på bordet om det er reelt, og i tilfelle kva endringar det er snakk om, og så kjem til Stortinget med ei sak om det. Det er det vi har bedt om, men det som skjer, er at Landbruksdepartementet og landbruksministeren har sagt at dei ikkje vil greie det ut, dei vil ikkje gå vidare inn i den sfæren. Det synest eg er synd, for eg trur alle hadde tent på å få eit betre faktagrunnlag om dette på bordet.

Presidenten []: Replikkordskiftet er omme.

Det ringes da til votering.

Det ble tatt en pause i debatten for å votere. Debatten fortsatte etter voteringen.

Presidenten []: Stortinget går da tilbake til behandlingen av dagens kart. Neste taler er Rasmus Hansson.

Rasmus Hansson (MDG) []: Miljøpartiet De Grønne stemmer mot årets jordbruksoppgjør. Noen partier mener at jordbruksoppgjøret er noe partiene på Stortinget skal stemme for uansett, men for Miljøpartiet De Grønne er det en selvfølge fritt å ta stilling til alle saker som legges fram for Stortinget – og stemme slik vi mener er mest riktig.

For ordens skyld viser jeg til hovedavtalen § 3-1 andre ledd, hvor det står:

«Jordbruksavtaler står også forøvrig tilbake for Stortingets vedtak i saken.»

Miljøpartiet De Grønne stemmer mot innstillingen fordi den og oppgjøret ikke leverer godt nok på de aller viktigste målene i jordbrukspolitikken. Det er bra at det i innstillingen er flertall for å øke tollvernet for å innføre en mer finmasket modell for tilskudd til areal og andre ting, og for å legge fram en strategi for økt selvforsyning. Det er bra at en samlet komité merker seg at proposisjonen viser til at en vesentlig økning i selvforsyningsgraden avhenger av endringer i kosthold, i retning plantevekster til mat som kan produseres i Norge. Det er nye takter fra en landbruksminister som denne våren har vært mer opptatt av å drive kulturkrig mot vegetarianere enn av å øke bøndenes inntekter.

For hvor stor blir egentlig inntektsøkningen i dette oppgjøret? Regjeringen har lagt til grunn – og Norges Bondelag har godtatt – beregningsutvalgets tall som tilsier at gjennomsnittsbonden med dette oppgjøret får en såkalt økt inntektsmulighet på 60 000–70 000 kr. Men Norsk Bonde- og Småbrukarlag bestrider beregningsgrunnlaget i den grad at de kaller det for luftpenger. Vår konklusjon er at et oppgjør med så stor usikkerhet om de økonomiske realitetene for bonden, ikke gir oss nok trygghet for økt selvforsyning, og det vil ikke gi oss trygghet for at folk vil fortsette å være bønder.

Årets jordbruksoppgjør sikrer dessverre ikke mer mat på norske ressurser. Tilrådingen i innstillingen, om å legge fram en strategi for økt selvforsyning, er vagere enn regjeringens eget vedtatte mål i Hurdalsplattformen, der det i det minste er tallfestet til 50 pst. Det er uheldig at man i dette oppgjøret faktisk har forhandlet ned det målet.

Norge trenger flere bønder, ikke større fjøs. Den mer brutale situasjonen, og kanskje mer normale internasjonale situasjonen som vi nå våkner til, må føre til en omlegging mot en landbrukspolitikk som er mer arealbasert og mindre produksjonsbasert. Det må være folk på gårdene som bruker den jorda som finnes, og folk må ha lyst til å være bønder. Det er den politikken Miljøpartiet De Grønne stemmer for i dag når vi stemmer mot oppgjøret.

Jeg tar opp forslaget til Miljøpartiet De Grønne.

Presidenten []: Representanten Rasmus Hansson har tatt opp det forslaget han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Maren Grøthe (Sp) []: Representanten fra Miljøpartiet De Grønne snakker i innlegget sitt varmt om både inntektsvekst og klimatiltak i landbruket. Nøkkelen til at vi skal kunne rette innsatsen mot det i norsk landbrukspolitikk, prioritere inntektsvekst i mindre bruk, beiting, og at 9 mrd. kr av budsjettkronene til landbruket kan gå til klimatiltak, er nettopp at vi har selvråderett over norsk landbrukspolitikk, og at vi kan tilpasse den til våre nasjonale og lokale forhold. Miljøpartiet De Grønne har nå vedtatt at de vil inn i EU – og de vil at Norge skal søke om norsk EU-medlemskap. Bryr ikke Miljøpartiet De Grønne seg om de konsekvensene det vil ha for det norske landbruket?

Rasmus Hansson (MDG) []: EU består av 27 land som er av den oppfatning at de styrer sin egen landbrukspolitikk. Dette er land som uten unntak er langt større landbruksnasjoner med langt sterkere landbruksorganisasjoner og langt flere bønder enn Norge. Jeg har stemt mot EU tidligere av frykt for landbrukets situasjon, men jeg mener at vi må kunne ta opp igjen forhandlinger med EU for å finne ut om det er mulig å finne et samarbeid med vårt suverent viktigste marked, som inkluderer trygghet for norsk landbruk, og jeg tror at det er mulig.

Maren Grøthe (Sp) []: Jeg synes det er en litt interessant konklusjon, for noe av det Miljøpartiet De Grønne er opptatt av i innstillingen, er bl.a. overgangen fra kronetoll til prosenttoll. Det engasjementet deler jeg, men realiteten er at med et norsk EU-medlemskap vil det norske tollvernet raseres. Vi i Senterpartiet mener at en fornuftig klimapolitikk må bygge på at hvert enkelt land produserer mest mulig av maten sin selv. Ønsker Miljøpartiet De Grønne at vi skal importere maten i stedet?

Rasmus Hansson (MDG) []: Her har vi en av de aller viktigste kortslutningene i norsk EU-debatt presentert i jordbruksdebatten, nemlig at vi vet på forhånd hva som vil bli resultatet av en forhandling som vi kan føre med EU i framtiden. Senterpartiet vet tydeligvis det – jeg vet det ikke, men jeg har ambisjoner på vegne av både Norge som nasjon, Europa som fellesskap og norsk landbruk om at vi kan løse sånne problemer, som jo løses i veldig mange varianter i EU. Så jeg trekker ikke de forhåndskonklusjonene som Senterpartiet gjør. Hvis Senterpartiet lever godt med 30 år gamle oppfatninger om hvordan verden er, tar jeg det til etterretning – det gjør ikke Miljøpartiet De Grønne.

Maren Grøthe (Sp) []: Å tro at vi skal få medhold i EU for å unngå å fjerne tollvernet hvis vi blir fullt medlem – nei, det er jeg ikke optimistisk til. Det er fint om Miljøpartiet De Grønne er det, men det hjelper ikke norsk landbruk om vi går inn i EU, selv om Miljøpartiet De Grønne er optimistisk i utgangspunktet. Men det som er sikkert, er at Miljøpartiet De Grønne har konkludert med at man vil halvere norsk kjøttproduksjon. Hvis man da i tillegg ikke har tenkt å bruke formynderpolitikk ved å si at forbrukerne skal spise mindre kjøtt og verden skal produsere mindre, vil man måtte importere mer. Så mitt spørsmål til representanten er: Hvordan skal man føre norsk landbrukspolitikk i EU uten at det fører til økt import?

Rasmus Hansson (MDG) []: De som har satt mål for reduksjon av norsk kjøttforbruk for å redusere landbrukets klimagassutslipp, er Arbeiderparti–Senterparti-regjeringens egne fagorganer. At Senterpartiet velger ikke å høre på sine fagorganer og på ideologisk grunnlag avviser sammenhengen mellom kjøtt og klima, får være Senterpartiets eget problem. Miljøpartiet De Grønne pleier å høre på fagfolk, og det gjør vi også i klima- og kjøttdebatten.

Per Vidar Kjølmoen (A) []: Representanten Hansson sa i sitt innlegg at det var noen partier som sa at man skal stemme for jordbruksavtalen. Det stemmer nok ikke. Det er nok ingen uenighet om at all makt ligger i denne sal, også i den saken. Det som er poenget til Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og andre, er at man skal tenke seg nøye om før man går inn i en framforhandlet avtale mellom et faglag og staten. Er representanten Hansson enig i at hvis Stortinget begynner å gjøre endringer knyttet til framforhandlede avtaler, ødelegger man for faglagenes og egentlig bøndenes egen mulighet til å forhandle om sine egne rammebetingelser?

Rasmus Hansson (MDG) []: Nei, det er representanten Hansson ikke enig i. Jeg mener tvert imot at både Miljøpartiet De Grønne, som har tenkt seg meget nøye om i denne saken, og de andre partiene som stemmer mot jordbruksavtalen, gjør det av en grunn. Den grunnen er også signalisert av det ene av de to faglagene i landbruket som ikke fikk lov av Arbeiderpartiet og Senterpartiet til å være med i jordbruksforhandlingene, fordi de hadde et annet syn på inntektsgrunnlaget og andre mål som opplegget til jordbruksavtalen ikke legger opp til å levere på. Vi markerer en politikk som ligner mye på det det ene av de store norske faglagene og svært mange norske bønder står for, og vi tror at det er et godt bidrag til den videre utviklingen av norsk landbrukspolitikk.

Per Vidar Kjølmoen (A) []: Når det gjelder kjøtt og klima: Norge er et grasland. Min hjemkommune har mye utmark, så hvis det ikke kan produseres kjøtt der, kan vi ikke produsere mat. Vi registrerer hva Miljøpartiet De Grønne mener om å spise mindre kjøtt. Men hvis valget står mellom å produsere kjøtt basert på norske ressurser og å importere matvarer fra andre deler av verden, ser representanten Hansson at det er et dilemma om man skal bygge ned norsk kjøttproduksjon for å importere mer mat?

Rasmus Hansson (MDG) []: Som representanten Kjølmoen sikkert egentlig er klar over, så er Miljøpartiet De Grønnes politikk at vi skal produsere kjøtt på norske ressurser der man ikke kan bruke jorden til å dyrke matvekster. Det er også tilfeldigvis helt i samsvar med det fagorganene som regjeringen spør i sånne saker, svarer. At Arbeiderpartiet ikke vil høre på det de faginstitusjonene sier, det får være Arbeiderpartiets problem, men det blir også klimaets problem.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) []: Jeg har lyst til å begynne med å si gratulerer med at staten og et faglag ble enige om en jordbruksavtale.

Forrige uke var jeg i Indre Agder. En liten melkebonde fikk 30 rundballer med gras nå, mot 130 i fjor, fordi det er så tørt – 75 pst. mindre nedbør sammenlignet med mai i fjor – mens de i nord, som er i samme land, har det mye våtere og kaldere enn før, og våronna er altså ennå ikke ferdig der. Dette viser spekteret innenfor landbruket vårt.

Vær kan vi ikke gjøre så mye med, men det er en rekke punkt vi som politikere faktisk kan gjøre noe med, som også handler om forutsigbarhet for den norske bonden. Generasjoner står på trappene og vil overta. De trenger å vite at de har lønn for det arbeidet de da skal gjøre. Det er også mange unge som er usikre, fordi de skulle ønske det hadde vært lagt til rette for noen velferdsordninger, sånn at det bl.a. går an å være ung kvinne, ta imot barn og samtidig være en del av arbeidet på gården.

Det å drive landbruk i Norge er faktisk både å bygge opp beredskapen, øke norsk selvforsyning og distriktspolitikk på sitt beste. Kristelig Folkeparti tenker at en investering i landbruket er en investering i et trygt, solidarisk Norge som har levende distrikt.

Jeg syns det er oppriktig synd at faglagene ikke klarte å bli enige om et felles krav. Jeg har respekt for at det er stor avstand mellom faglagene, og at de står fritt til å stå utenfor forhandlingene, men jeg håper inderlig at alle sitter rundt forhandlingsbordet neste år, at det ikke er vi i denne salen som går inn i dette. Jeg tror vettet er ganske jevnt fordelt, og landbruket, som har skoene på, vet best hvor skoen trykker, sammen med staten.

Vi trenger å gi forutsigbarhet til norske bønder. Når vi vet at kun én av fire ungdommer vurderer å overta gården, og foreldrene lurer på om de skal råde dem til å ta over gården, har vi et ansvar i denne salen for å legge til rette for trygghet, forutsigbarhet og ikke minst sikkerhet for at om de gjør det, skal staten være med. Norge trenger både norskprodusert mat og forutsigbarhet for det norske landbruket.

Statsråd Sandra Borch []: Først vil jeg takke Stortinget for det som har startet som en bra debatt som også viser skillelinjene mellom partiene. Sånn skal det også være. Jeg er glad for at vi bruker denne arenaen i dag til å diskutere jordbrukspolitikk.

Det er ingen tvil om at denne regjeringen prioriterer norsk jordbruk og norsk matproduksjon veldig høyt, og mange har sagt det: Ja, nå er det alvor. Vi lever i en verden med økende matusikkerhet, klimakrise, naturkrise, energikrise, krig, inflasjon og svekket kjøpekraft. Mye har endret seg siden vi skrev Hurdalsplattformen. Mange områder trenger ressurser, men matberedskap er fundamentalt, og rammebetingelsene for matproduksjonen er usikre i den tiden vi lever i. Derfor har vi de to siste årene satt inn mye ressurser nettopp på matproduksjon, og jeg er glad for at Norges Bondelag tok ansvar for å bruke forhandlingssystemet til fordel for norske bønder når det for første gang ikke var mulig å få organisasjonene til å fremme et felles krav.

Jeg er glad for at komiteen også understreker forhandlingssystemets betydning, men det er skuffende at man ikke følger det opp i praksis. I den situasjonen vi har nå, over to år, har regjeringen gitt jordbruket muligheten til å redusere den gjennomsnittlige inntektsforskjellen til andre grupper med 100 000 kr. Noe slikt har aldri tidligere vært gjennomført i Norge, og det har vi gjort i en periode med høy kostnadsvekst, der også forholdene rundt matproduksjonen har vært ekstreme.

Det å prioritere inntektsmuligheter har vært det viktigste for regjeringen, ikke minst med tanke på matsikkerhet og selvforsyning. Avtalen prioriterer særlig norsk melkeproduksjon, og den prioriterer unge bønder og velferdsordninger. Samtidig legges det opp til størst inntektsvekst i planteproduksjon. Dette er avgjørende for å sikre nettopp rekruttering og utvikling av jordbruket i hele Norge, og særlig i Nord-Norge, hvor jordbruket er særlig sårbart.

Min viktigste jobb var å få til en kursendring i norsk landbrukspolitikk. Det mener jeg regjeringen bidrar til med de prioriteringene vi gjør for landbruket.

Vi står overfor en krevende sommer, og vi skal selvfølgelig følge opp den saken. Nå skal Stortinget snart ta ferie. Det gjør ikke den norske bonden. Nå skal den norske bonden ut og ta slåtten, vaske fjøs og høste inn. Jeg vil avslutte med å si: Takk for den innsatsen som gjøres, og takk for maten.

Presidenten []: Det blir replikkordskifte.

Lene Westgaard-Halle (H) []: Statsministeren har vært tydelig på at alle har et ansvar for at vi skal ha saklige og anstendige debatter. Det er en oppfordring som jeg synes er veldig god, og som vi alle har godt av å minne oss selv på, kanskje særlig vi som har arbeidssted her på huset. Arbeiderpartiet mener samtidig at Høyre har høyreradikale tendenser. Mener statsråden at denne begrepsbruken er i tråd med det regjeringen definerer som anstendig?

Statsråd Sandra Borch []: Jeg trodde vi diskuterte jordbruksavtalen, og det er svært interessant at Høyre ikke har et eneste spørsmål om årets jordbruksavtale. Det forteller vel noe om Høyres landbrukspolitikk. Jeg ønsker å diskutere landbrukspolitikk med Høyre og vil bidra til at også Høyre bruker replikkordskiftet til å spørre om konkrete ting som ligger i jordbruksavtalen. Jeg vil jo tro at Høyre er opptatt av landbruk, klima og miljø, som representanten var inne på i innlegget sitt, men man velger altså å bruke replikkordskiftet til å få en annen statsråd til å svare på hva Arbeiderpartiet har sagt og ikke sagt. Jeg vil oppfordre Høyre, også for landbruket sin del, til å ta en større rolle når det gjelder landbrukspolitikk og hvilken retning man ønsker for norsk matproduksjon.

Lene Westgaard-Halle (H) []: Jeg noterer meg at statsråden tenker at angrep er det beste forsvar, og ikke har så veldig lyst til å svare på spørsmålet. Dette ble uttalt i forbindelse med en debatt om nettopp jordbruksoppgjøret, og det er en karakteristikk av Høyres jordbrukspolitikk – for så vidt en litt krassere versjon av det statsråden selv forsøker å gjøre nå, så jeg prøver meg igjen, jeg: Når vi diskuterer landbruksoppgjøret, mener statsråden at det er innenfor – eller om det er anstendig ordbruk eller hva statsråden vil kalle det – og i tråd med det regjeringen definerer som anstendig politikk, å kalle et annet parti for høyreradikalt når man diskuterer jordbruksoppgjøret?

Statsråd Sandra Borch []: Denne statsråden ville nok ikke brukt de ordene, og så får den representanten som har sagt det, svare Høyre på det. Jeg ønsker på vegne av departementet mitt og på vegne av næringen å diskutere landbrukspolitikk i denne salen og merker meg at Høyre ikke har et eneste spørsmål knyttet til avtalen eller det man er blitt enige om, eller knyttet til utfordringer som finnes i norsk landbruk. Med tanke på både de endringene vi ser i klimaet, og den tørkesommeren vi går i møte, er det svært beklagelig at Høyre ikke har et eneste spørsmål om norsk landbrukspolitikk.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) []: Kapasiteten til en melkerobot er som kjent rundt 600 tonn. I jordbruksoppgjøret opplyser regjeringen at det satses på melkeproduksjon. Samtidig reduseres taket på produksjon av kumelk til 700 000 liter. Det betyr at bonden ikke får utnyttet den tilgjengelige teknologien. Én melkerobot blir for liten, mens to blir litt i største laget. I Hurdalsplattformen ønsker regjeringen et kvotetak på 500 000 liter. I Bondelagets krav bes det om 600 000 liter.

Hvilke regnemetoder har regjeringen brukt når de har landet denne avtalen, og hvorfor har man landet på et tak på 700 000 liter? Det virker veldig ulogisk.

Statsråd Sandra Borch []: Dette er en sak som viser forskjellen på denne regjeringen og forrige regjering. Vi ønsker å prioritere små og mellomstore melkebruk. Det gjør vi også i avtalen. Å gå inn og fortelle hva som skjedde i forhandlingsrommet knyttet til de tallene representanten refererer til, tror jeg representanten skjønner at jeg ikke kan gjøre. Samtidig er vi opptatt av å favne om dem som har investert stort. De skal fortsatt ha sine historiske rettigheter, men dette er en kursendring fra denne regjeringen, som skiller seg klart og tydelig fra forrige regjering. Vi ønsker å ha familiebrukene med videre, vi ønsker de små og mellomstore med videre, og derfor har vi satt i gang tiltak som nettopp prioriterer dem.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) []: Det er litt spesielt at én tilbyr 500 tonn, én krever 600 tonn, og resultatet blir 700 tonn. Det er en litt spesiell regnemetode.

Jeg skal over til spørsmålet vi har vært inne på tidligere, og det er dette med psykisk helse. Hva er det som gjør at Senterpartiet og regjeringen er så uvillig til å støtte et forslag om et pilotprosjekt for å hjelpe de bøndene som sliter psykisk, og med det begrense de dyretragediene som følger av at man har en del bønder som sliter slik? Det man ser i andre land – og vi har nok liknende tilfeller i Norge – er at depresjon og angst er overrepresentert innenfor jordbruket sammenlignet med andre yrker.

Hva er det som ligger bak når tollvern er viktigere enn den psykiske helsen til bøndene?

Statsråd Sandra Borch []: Jeg er ikke enig i premisset til representanten. Jeg regner med at representanten har satt seg grundig inn i avtalen. Vi har et pilotprosjekt rundt psykisk helse i avtalen, som er prioritert. Jeg vil minne representanten om at når man spør norske bønder hva som er den største utfordringen, og hva som bidrar til psykiske utfordringer, er svaret bondens økonomi. Det prioriterer denne regjeringen. Det gjør ikke Fremskrittspartiet når de nå ønsker å kutte 2 mrd. kr i avtalen. Jeg vil oppfordre representanten til å sette seg inn i de ordningene som Bondelaget har – godtbondevett.no – og gå inn på de nettsidene. Det gjøres mye bra på tvers av landbruket, også i samarbeid med Norsk Landbruksrådgiving. Premisset om at vi ikke prioriterer psykisk helse, kan jeg som statsråd ikke godta.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Nå skal mykje skje. Vi får ein overgang til prosenttoll frå statsbudsjettet i 2024, vi ventar ein opptrappingsplan, og vi ventar også ein strategi for sjølvforsyning. Kan statsråden forklare tidslinja for desse ulike prosessane, og når Stortinget skal gjere seg klar til diskusjonen og ta sats?

Statsråd Sandra Borch []: Jeg vil takke representanten for engasjementet rundt norsk landbrukspolitikk og takke representanten for at denne statsråden ikke blir arbeidsledig med det første. Det er, som representanten sier, nok å ta tak i. Det er også krevende ting å ta tak i, og de må ses i sammenheng: opptrappingsplan, inntekt, selvforsyningsgrad, totalberedskapskommisjon. Jeg, eller regjeringen, får en ordre i dag – eller i morgen når Stortinget stemmer over forslagene bl.a. fra SV. Da skal vi selvfølgelig levere på det, og så må vi bruke den tiden som trengs nå fram mot høsten. Og jeg er tydelig på at vi må klare å levere i forkant av neste års jordbruksforhandlinger.

Alfred Jens Bjørlo (V) []: Nå blei eg litt forvirra over den siste replikken, for i tilrådinga frå komiteen står det at ein skal kome tilbake med ein strategi for auka sjølvforsyning seinast i forbindelse med statsbudsjettet. No seier statsråden at ein håpar å klare noko seinast i forbindelse med landbruksoppgjeret neste vår. Eg håpar eg har misforstått dette, for om ikkje endrar det premissane ganske mykje. Uansett er mitt spørsmål det same som eg har stilt talspersonar frå både Arbeidarpartiet, Senterpartiet og SV: Når Stortinget no ber regjeringa kome fram med ein strategi for auka sjølvforsyning – vi veit at det vi ikkje har god sjølvforsyning av, er grønt, frukt og korn – er statsråden einig i det som står i merknaden frå Høgre, Venstre og MDG, at dette i praksis betyr ei vriding i landbrukspolitikken i retning meir produksjon av frukt, grønt og korn, fordi det er det det i praksis handlar om dersom vi skal auke norsk sjølvforsyning?

Statsråd Sandra Borch []: Hvis det var uklart fra statsråden: Jeg refererte til opptrappingsplanen og nytt tallgrunnlag når det gjelder jordbruksforhandlingene til neste år. Selvforsyningsstrategi er vel og viktig. Det har vært mye debatt om frukt og grønt her i dag. Dagens jordbruksavtale har en dreining i retning frukt og grønt. Det må det ikke være noen tvil om. Det er den plantebaserte produksjonen som faktisk blir prioritert i avtalen. Vi er i gang med den jobben. Og det er klart at for å øke selvforsyningsgraden er vi nødt til å gjøre to ting: Vi er nødt til å øke produksjonen av frukt og grønt, og er vi nødt til å øke produksjonen av bl.a. norsk fôr. Det er de viktigste elementene for å øke selvforsyningsgraden på den siden. Det mener jeg vi er godt i gang med i årets avtale, som viser retning nettopp på det.

Presidenten []: Replikkordskiftet er avsluttet.

De talere som heretter får ordet, har også en taletid på inntil 3 minutter.

Tove Elise Madland (A) []: I Hurdalsplattforma står det tydeleg nedfelt at jordbruket er viktig og har eit viktig samfunnsoppdrag. Landbruket vårt skal sikre befolkninga nok og trygg mat produsert på norske naturressursar og bidra til arbeid, god ernæring og helse. Difor er eg veldig glad for at me kom til einigheit, og at landbruket og bøndene våre får ein inntektsauke som samtidig sikrar oss forbrukarar at det blir produsert og selt norsk mat.

I min heimkommune, Vindafjord, handlar ikkje landbruket berre om at det skal produserast mat, at jorda skal haldast i hevd eller at kulturlandskapet skal pleiast. Nei, det handlar om at det i landbruket blir skapt verdiar til kommunekassa fordi det genererer mange arbeidsplassar. Dette er pengar som då kjem fellesskapet i kommunen til gode ved at me kan skape offentlege, gode velferdsordningar. Tidlegare statsminister Brundtland sa alltid at alt heng saman med alt. Det gjer det òg i landbrukspolitikken.

Europa står i ei krise med sterkt aukande matvareprisar internasjonalt, og det er krevjande klimautfordringar. Det tilseier at det må satsast på norsk matproduksjon. At det må produserast mat, er òg dagsaktuelle tema i Nordisk råd og utvalet for eit berekraftig Norden. At nokon i Stortinget vel å stemme mot årets jordbruksoppgjer, er for meg uforståeleg.

Me må sikre landbruket og bøndene våre, me må styrkje landbruket. Det er òg viktig å sikre matsikkerheita vår ut frå eit beredskapsomsyn. Totalberedskapen peikar òg på det. Bøndene våre opplever ein utgiftsauke, som oss andre. Det er dyrtid òg innan landbruket.

Som helsepolitikar er det viktig for meg å få fram betydinga av at me produserer norsk mat som er trygg, basert på lokale ressursar, og at bruken av antibiotika i landbruket vårt er mindre enn elles i verda. Helsa til bonden, både fysisk og psykisk, er viktig. Det verkar òg inn på ei god dyrehelse. Difor er eg veldig glad for at me sikrar at bonden får gode avløysarordningar, som gjer at ein har moglegheit til ferie og kan ta fri når ein er sjuk, og når ein får barn. Slik sikrar me at komande generasjonar kan overta dei gardane me har i landet.

Kathrine Kleveland (Sp) []: På søndager når jeg kan være ute i hagen, ser jeg Tines melkebil kjøre på veien med trygg og fersk melk fra en av de to melkeprodusentene vi fortsatt har i bygda vår. Matproduksjon foregår alle dager, hele året, og den ferske melken må raskt på meieriet for å gi oss fløte, rømme, melk og yoghurt i butikken.

Ethvert land har både rett og plikt til egen matproduksjon. Derfor er norsk matproduksjon en viktig del av innholdet i totalberedskapskommisjonens rapport.

Reale jordbruksoppgjør er beredskap. Vi må gi matprodusentene tilbake troen. Derfor ga vi mer i jordbruksoppgjøret i fjor enn de ti foregående årene til sammen. Med Senterpartiet i regjering har vi startet arbeidet med tetting av inntektsgapet for bøndene. Mye av det rekordstore oppgjøret i fjor var begrunnet i kostnadsvekst på nødvendige innsatsvarer. Jeg tør ikke tenke på hvordan det hadde vært uten. Reelt sett er årets oppgjør enda bedre. Jeg er glad det blir flertall for jordbruksoppgjøret. Høyre, derimot, kutter 1,2 mrd. kr i sitt forslag. De vil heller ikke stemme subsidiært for den framforhandlede avtalen.

Neste tirsdag skal vestfoldbenken besøke Klavenes Gård & Gartneri, som produserer Crispisalat/Vestfoldsalat. Jeg er glad for opprinnelsesmerking, som gjør at jeg kan se når jeg spiser salat dyrket i Vestfold. Ja, for Senterparti-politikere er også glad i salat. De fleste av oss vet også at kostholdsrådene sier at vi må spise enda mer frukt og grønt.

Nordmenn har høy tillit til kostholdsrådene. Jeg er blitt bekymret for tilliten til de kommende kostholdsrådene, med det store søkelyset på bærekraft. Dette har skapt debatt i flere nordiske land. To norske og flere nordiske forskere trakk seg fra utarbeidelsen av bærekraftdelen i de nordiske rådene. De nye rådene ser ut til å foreslå markert lavere kjøttforbruk og begrunner også det med bærekraft. Men er bærekraftig matproduksjon i Norge lik som i Danmark? Er det ikke klimasmart å produsere kjøtt av gress i Utkant-Norge? Jeg forventer at vi får norske kostholdsråd, der selvforsyning og sunn og variert norsk mat vektlegges høyt.

Maren Grøthe (Sp) []: Jordbruksoppgjøret handler om mer enn bare bønder. Det handler om å sikre norsk matproduksjon basert på norske ressurser, det handler om beredskap, om kulturlandskap, om god klimapolitikk, og det handler om å skape levende lokalsamfunn i hele landet. Det betyr noe i en krisesituasjon at vi produserer mest mulig av maten vår selv. Det har en stor verdi at det Norge vi er så glad i, består av åpne, nedbeitede landskap i stedet for bare kratt, og det betyr noe for verdiskapingen at ringvirkningene av landbruket skaper arbeidsplasser i hele landet. Nettopp derfor er det viktig å tette inntektsgapet mellom bønder og andre grupper i samfunnet. Jeg er glad for at staten har blitt enig med Bondelaget om en jordbruksavtale, og for at den får flertall i Stortinget i dag.

Årets jordbruksoppgjør bidrar til en inntektsvekst på 110 000 kr per årsverk. På to år er inntektsgapet til andre grupper redusert med 100 000 kr. Budsjettmidlene til landbruket på statsbudsjettet er økt med 54 pst. siden vi kom i regjering. Det er bra, og det er nødvendig. Men så er ikke jobben ferdig ennå. Vi vet at behovet er stort over hele landet, og at mange teller på knappene. Derfor skal vi legge fram en opptrappingsplan, og vi skal fortsette denne kursendringen i norsk landbrukspolitikk.

Og la det ikke være noe tvil om at dette er en kursendring. Eksempler på det ser vi tydelig her i salen i dag, når Høyre og Fremskrittspartiet vil kutte 1,2 mrd. kr i årets jordbruksavtale, i tillegg til at Fremskrittspartiet vil fjerne målprisøkningene. Jeg synes det er synd at Høyre og Fremskrittspartiet nok en gang understreker at de ikke ser verdien av norsk matproduksjon, og at de faktisk ikke ønsker å øke inntektene til bøndene. For vedtakene vi gjør i dag, handler om å sikre en framtidstro, og at norsk landbruk skal være en næring man kan både leve av og leve i. Det er avgjørende for at også min generasjon skal kunne ete norsk mat i framtiden.

Rune Støstad (A) []: Ny regjering har gitt ny optimisme i jordbruket. Forrige uke besøkte jeg vakre Vestvågøy i Lofoten, en av de største jordbrukskommunene i Nord-Norge. Her møtte jeg bonde – og Arbeiderpartiets ordførerkandidat – Elisabeth Holand. Årets jordbruksoppgjør er godt nytt for hennes familie på seks. Oppgjøret gir dem 600 000 kr mer i året, eller en økt timelønn på vel 90 kr. Samtidig er det ny giv og sterkere vilje til å satse på landbruket. Bare i Holands nærmiljø var det fire til fem ungdommer som allerede hadde bestemt seg for å ta over gardsdriften. Norske matprodusenter føler seg verdsatt, i motsetning til under forrige regjering.

I Arbeiderpartiet ønsker vi at by og land skal gå hand i hand. Derfor prioriterer dagens regjering norsk matproduksjon høyt. Det sikrer bosetting og levende lokalsamfunn over hele landet. Større produksjon av norsk mat basert på våre egne ressurser er også viktig for beredskap og matsikkerhet i hele landet, og skal vi bli mer selvforsynte, må vi fortsette arbeidet med å tette inntektsgapet mellom landbruket og andre yrkesgrupper.

God jordbrukspolitikk er viktig for den enkelte gardbruker, men også for arbeidsplasser i tilknytning til jordbruket. Bare i næringsmiddelindustrien er det om lag 40 000 sysselsatte som foredler varer fra den norske bonden. Dette er viktige bedrifter, og de finnes i både by og bygd. Tine Meieriet på Kalbakken her i Oslo har 1 000 ansatte. I Gudbrandsdalen har Tine over 360 arbeidsplasser. Både i Oslo og i Gudbrandsdalen er dette viktige hjørnesteinsbedrifter for lokalsamfunnene.

Landbruket er en bærebjelke mange steder i landet. Derfor fører denne regjeringen en god og offensiv jordbrukspolitikk tilpasset landet vi bor i, og ressursene vi har – i årets oppgjør med en ekstra satsing på mjølk, utmarksbeite, unge gardbrukere, velferdsordninger, grøntnæringen og klima- og miljøtiltak. Alternativet er å gjøre som Høyre: å kutte 1,2 mrd. kr i budsjettstøtte fordi partiet mener at inntektene går for mye opp. Det betyr noe hvem som styrer Norge – for jordbruket, for norsk matproduksjon, og for at folk kan leve gode og trygge liv i hele landet.

Så prater vi også mye om været. Det får vi ikke gjort så mye med, men det må være lov til å håpe på litt mer regn i Sør-Norge i tiden som kommer.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Hva er forhandlingsinstituttet for jordbruket? Jo, grunnlaget er hovedavtalen av 1. september 1950 mellom jordbrukets faglag, Norsk Bonde- og Småbrukarlag og Norges Bondelag, og staten, med senere tillegg og protokoller. Resultatet av forhandlingene er å anse som forberedelse til bevilgningsvedtak, som etter Grunnloven bare kan gjøres av Stortinget. Det er svært viktig at forhandlingene skal skje ut fra stortingsflertallets vilje, slik den er framkommet i vedtak og flertallsmerknader ved stortingsbehandlinger før jordbruksforhandlingene.

Årets jordbruksoppgjør er spesielt. Norsk Bonde- og Småbrukarlag og Norges Bondelag kom ikke fram til felles krav, og staten inngikk avtale med Norges Bondelag. Hva er den grunnleggende årsaken til denne alvorlige situasjonen? Det er etter min vurdering et opplagt svar. Det er uklart for Norsk Bonde- og Småbrukarlag og Norges Bondelag hva som er den reelle viljen til flertallet på Stortinget, til og med i overordnete spørsmål. Det kan ikke fortsette sånn. Hvordan skal unge familier investere for framtida? Skal de investere i økt planteproduksjon på gården sin? Hva er framtidas bærekraftige driftsmåter når priser på lån og innkjøpt energi øker?

Faglagene tolket stortingsflertallets vilje forskjellig. Norsk Bonde- og Småbrukarlag trodde på uttalelser fra regjeringspartienes ledere angående forpliktende, konkret forbedring av sjølforsyningen, la fram krav og endog virkemidler i henhold til det. Norges Bondelag forsto at uttalelsene ikke var sånn å forstå: ingen kursendring angående sjølforsyning og selve samfunnsoppdraget for jordbruket – matvareberedskap.

Dette er meget alvorlig for hele forhandlingsinstituttet. Derfor er det stort behov for ærlig og åpen debatt – å kalle en spade for en spade – om hva som er jordbrukspolitikken framover. Er det Stortingets vilje at en skal redusere importen av soya og korn til Norges husdyrproduksjon, og så erstatte den importen med økt norsk planteproduksjon, altså bygge vårt jordbruk på plogkjøl istedenfor skipskjøl? Kornneket, som tidligere var merket til Norges Bondelag, var symbolet på denne politikken og samling om felles sak – kornsaken. Dette er grunnleggende å forstå for å kunne prioritere virkemidler, prioritere penger og prioritere de driftsmåter som skal bli mer lønnsomme.

Vi må også huske at det er overimport av utenlandskproduserte planter som gir overproduksjon og tilhørende markedsprisfall på jordbruksråvarer. Denne overimporten må reduseres og erstattes av økt norsk planteproduksjon. Uten at Stortinget tar stilling til et slikt grunnleggende forhold, vil ikke Norge få en solid, forutsigbar jordbrukspolitikk for ungdom som vil drive gård inn i framtida. Dagens innstilling fra næringskomiteens flertall avklarer dessverre ikke dette. Det trengs debatt. Det trengs en stor debatt. Det trengs en ærlig debatt framover.

Hans Gunnar Holand (Sp) []: Forståelse er grunnleggende. Stortinget debatterer nå en framforhandlet jordbruksavtale. Jordbruksforhandlingene bygger på hovedavtalen for jordbruket av 1950. Dette er en unik og tjenlig ordning for vårt land. Hovedfokus for årets jordbruksforhandlinger har naturlig nok vært betydelig bedre inntjening og derav tetting av inntektsgap. Jordbruksforhandlingene inneholder likevel så mye mer, og det er alltid interessant å lese formålsparagrafer. § 1-1, formålet med avtaleverket for jordbruket, sier:

«Avtaleverket for jordbruket har til formål å regulere tiltak som er egnet til å fremme fastlagte mål for jordbruket, og som ikke er uttømmende regulert ved lov, stortingsvedtak eller forskrift.»

Det er nettopp dette. Jordbruksforhandlingene har vært et egnet verktøy til å ivareta det som har vært Stortingets felles mål gjennom årtier.

Dagens regjering har signalisert sine ambisjoner for norsk landbruk inn i framtiden. Faglagene har vært tydelig på sine forventninger til staten. Gjennom reelle, tøffe forhandlinger har partene kommet fram til en avtale som ikke sikrer, men bedrer muligheten for å redusere inntektsforskjellen i forhold til andre grupper.

Årets avtale er et godt skritt på veien til å nærme seg målene som regjeringen har satt seg for hvordan landbruket skal oppnå viktige resultater i en usikker og omskiftelig tid. Årets jordbruksavtale imøtekommer mange av næringens egne prioriteringer. Med en ramme på 4,15 mrd. kr er den med på å redusere inntektsgapet. Den gir en styrking av melkeøkonomien gjennom økning av tilskudd og målpris samt noen tiltak for å begrense kostnadene til leie av melkekvoter. Det ligger inne en satsing på Nord-Norge for å møte den særskilt negative utviklingen i landsdelen. Velferdsordningene er styrket, noe som er viktig både for dagens aktører innenfor næringen og for å styrke rekrutteringen. For å kunne øke selvforsyningsgraden er vi avhengig av å fortsette hovedlinjene i kanaliseringspolitikken, slik at det dyrkes gras i områder hvor dette er eneste mulighet, og at korn og andre vekster dyrkes der det er best mulig.

Avtalen inneholder en rekke tiltak for å styrke klima og bærekraft. Økt beitetilskudd, styrking av regionale miljøprogram, videreutvikling av landbrukets klimakalkulator, styrking av vannmiljøtiltak i Oslofjorden, styrking av Bionova, utvikling og utprøving av metanhemmere gjennom prosjekt og økt grøftetilskudd – alt dette viser betydningen av å ha en regjering og en minister som leverer.

Jeg er av den oppfatning at landbruket, samfunnet for øvrig og framtidige regjeringer er best tjent med at de fleste partier støtter opp om innarbeidede prinsipper og stemmer for en framforhandlet jordbruksavtale.

Heidi Greni hadde her overtatt presidentplassen.

Ole André Myhrvold (Sp) []: Etter å ha hørt debatten kan det høres ut som landbruket er den største klimasinken i norsk næringsliv. Sannheten er tvert imot at landbruket er den eneste næringen som har inngått en klimaavtale med staten, med et mål om å kutte 5 millioner tonn utslipp innen 2030. Årets jordbruksavtale tar det på alvor. Det er enighet om å avsette 9,3 mrd. kr til ordninger med klima- og miljøeffekt i 2024. Gjennom denne regjeringens to jordbruksoppgjør har ordninger med klima- og miljøeffekt fått en økning på over 40 pst. Det er historisk. Som representanten Holand nevnte, ligger det i det opprettelsen av Bionova, et verdiskapingsprogram for fornybar teknologi og teknologiutvikling i landbruket, utprøving av metanhemmere i fôr tilpasset norske forhold, utvikling av klimakalkulator, klimasmart landbruk, økning i det regionale miljøtilskuddet for spredning av husdyrgjødsel, økning av dreneringstilskuddet, satsing på Oslofjorden, kulturlandskap og artsmangfold, satsing på beite, utmark og innmark, m.m.

De som står her og etterlyser en kursendring, ser ikke skogen for bare trær. Det ser ut som de først og fremst ønsker å bytte ut den norske kua med utenlandsk, importert mat. Vi har foretatt en kursendring som tar inn over seg norske klimatiske realiteter og det norske ressursgrunnlaget. Landbruket er en politisk næring. Det er krevende å drive matproduksjon i dette landet. Dessverre ser det ut som noen velger å se bort fra det. Høyre, som i forrige periode sågar hadde et eget landbrukspolitisk nettverk, virker ikke som de har hørt eller lært noe på de mange gårdsbesøkene de var på land og strand rundt, når de i år velger å stemme mot en framforhandlet avtale.

Representantene i det såkalte landbruksnettverket fikk nok mangt et godt måltid servert da de var på sine mange besøk, men det er ikke noe som heter en gratis lunsj, heller ikke i denne saken. Regningen kommer, men Høyre viser i dette landbruksoppgjøret at de ikke vil være med og ta den. I stedet velger Høyre å kutte 1,2 mrd. kr uten å si noe om hvilken del av måltidet de ikke vil betale for – om vi skal holde oss til lunsjmetaforen. De sier ingen ting om hvor eller hvordan det skal kuttes, og i høst foreslo partiet via statsbudsjettet også å innføre en avgift på emballasje og CO2-avgift for landbruket.

Resultatet er altså at Høyre går inn for lavere inntektsvekst og høyere kostnadsvekst for norske matprodusenter og sender regningen videre til norske forbrukere. Representantene fra partiet påpeker stadig at økende matpriser skyldes den norske landbrukspolitikken. Jeg kaller det uredelig, for det er partiet selv som står for økninger av avgifter til matproduksjon. Faktum er at den norske landbrukspolitiske modellen har bidratt til å holde den norske prisveksten på mat lav i forhold til sammenlignede land og i forhold til sammenlignbare importvarer.

Lisa Marie Ness Klungland (Sp) []: Då Senterpartiet kom inn i regjering for snart to år sidan, såg det mørkt ut i norsk landbruk. Det hadde vore åtte år med rovdrift, null satsing og inga styrking av området. Det heile resulterte i eit bondeopprør som blei støtta over det ganske land. Bøndene heime i Rogaland fekk det tøffare og tøffare. Denne regjeringa derimot vil både styrkje og satse på landbruket. Det er Hurdalsplattforma og regjeringserklæringa tydelege eksempel på.

Totalberedskapskommisjonen la fram arbeidet sitt denne månaden. Senterpartiet har i mange år bedt om å få ein gjennomgang av den totale beredskapen, men ikkje fått gehør før me måtte ordne det sjølve i regjering. Kommisjonen har vigt eit heilt kapittel til matforsyning og startar med å slå fast:

«Å ha tilgang til nok mat, trygg mat og næringsrik mat er avgjørende for at hver og en av oss skal kunne leve et aktivt og sunt liv.»

Vidare seier kommisjonen at dei viktigaste føresetnadene for norsk matsikkerheit m.a. er kontinuerleg produksjon av mat innanlands og varetaking av produksjonsgrunnlaget. Matproduksjon er viktig beredskap. Me har gode føresetnader for å sikre eiga befolkning nok mat i det daglege, men òg i krise og krig. Det representerer i tillegg ein beredskap ved at det bur folk i heile landet.

Etter mange år i feil retning er me på rett veg. Men det er framleis langt igjen til målet. Noko av det som bekymrar meg, er tilbakemeldingane eg får frå bønder i Rogaland om usikkerheit knytt til kven som styrer regjeringa. Dei seier at viss Erna Solberg og Høgre får tilbake regjeringsmakta, er det det same kva Senterpartiet gjer for landbruket. Det kjem til å bli reversert, seier dei. Førre gong Erna Solberg var statsminister, resulterte det i eit bondeopprør med støtte over det ganske land. Høgre er verkeleg ikkje på lag med befolkninga i dette.

Bønder fortener framtidstru. Når beredskapsperspektivet er så tydeleg, er det veldig spesielt at me har parti i denne salen som anten vil kutte i jordbruksoppgjeret og/eller stemme heilt imot. Alle treng mat. Ein lågare inntektsvekst og høgare kostnadsvekst er ikkje på nokon som helst måte med på å tryggje norsk matproduksjon eller bidra til inntektsmoglegheiter til bøndene eller auka sjølvforsyning, trass i at det er det me treng i desse usikre tidene.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Norsk matproduksjon er et gode for deg og meg som innbyggere. Det handler om sikkerhet, ernæring og utvikling av hele Norge. Bønder og matproduksjon gir store ringvirkninger i lokalsamfunnene, og det produseres mat i verdensklasse med tanke på både kvalitet, dyrevelferd og næringsverdi.

Å sikre norsk matproduksjon videre handler om å erkjenne hvilket ressursgrunnlag vi har i Norge. Vi må kunne nyttiggjøre oss små og store åkerlapper i både flatt og bratt terreng. Vi må omstille produksjonen i tråd med endret klima og endret forbruk. Å tenke helhet og livsløp er naturlig for en bonde som produserer mat og forvalter jord i et generasjonsperspektiv. Man skal gi fra seg gården i minst like god stand som man overtok den, for å sikre at det er muligheter også for kommende generasjoner.

Nettopp dette utgangspunktet gjør at vi tar avstand fra politikken Høyre og Fremskrittspartiet førte i regjering, og nå fører i opposisjon. Høyre og Fremskrittspartiet ønsker ikke de økonomiske overføringene til landbruket som Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen ønsker. Høyre og Fremskrittspartiet tok ikke innover seg den påkjenningen angrep fra rovvilt eller usikkerhet knyttet til økonomien er for gårdbrukere. Dette har gitt bønder problemer med å sove og problemer med å betale regninger.

Regjeringen har mye godt arbeid i gang. Arbeidet med tetting av inntektsgapet, et nytt beregningsgrunnlag og en opptrappingsplan for å bedre økonomien er banebrytende. Det er krevende, og det er nødvendig. Forventningene er store.

Å øke selvforsyningsgraden er også helt avgjørende i den urolige tiden vi lever i. Økt tilskudd til setring, utmark og beiting er viktig. Folk som driver i utmarken, utnytter beiteressurser som ellers kun hadde blitt brutt ned og sluppet ut CO2. Beiting bidrar til å holde kulturlandskapet oppe og gir inntak av urter, som igjen gir bedre melk og kjøtt. Støling og setring er en kulturbærer, og man har søkt om å få det inn på UNESCOs verdensarvliste. I tillegg kom nå i 2023 rapporten Forslag til satsing for fortsatt seterdrift, som gir en god pekepinn på behovet videre.

Norsk Landbruksrådgiving eies av bøndene og står i en krevende omorganisering. Jeg merker meg at organisasjonene og bøndene som er eiere i NLR Innlandet, ikke ønsker en fusjon.

Til slutt vil jeg gi honnør for arbeidet med Nasjonalt senter for fjellandbruk. Økt samordning av godt arbeid i hele landet knyttet til ressurser i fjellet, klimaendringer og utvikling av nye planter som gir økt matproduksjon, er uhyre verdifullt. Landbruks- og matministeren åpnet senteret på tirsdag. Det var en stor dag.

Jeg kan ikke skjønne hvordan bønder kan stemme på Høyre, med de kuttene de går inn for.

Solveig Vitanza (A) []: Jordbruket er en viktig næring for Norge. Det løser et av de viktigste samfunnsoppdragene vi har: å sikre Norges befolkning nok og trygg mat. For å sikre landbruk i hele landet og bidra til å øke verdiskapingen samtidig som vi reduserer klimaavtrykket, må vi også sørge for at bøndene er sikret en lønnsomhet.

Jeg og Arbeiderpartiet er opptatt av at dette skal være en næring der jordbrukere skal våge å investere i en drift som er grønn, innovativ og med fokus på dyrevelferd. Det skal være mulig for unge å gå inn og ta over gårdsdrift som en trygg investering for framtiden. Akkurat det med rekruttering av unge i jordbruket har vært en kjernesak for oss. På lik linje med andre i arbeidslivet må vi legge til rette for et sikkerhetsnett i form av velferdsordninger. Jeg er derfor glad for at jordbruksoppgjøret har lagt sterk vekt på å gi norske bønder økonomisk sikkerhet ved sykdom og skade og økt tilskudd til avløsning, slik at de også kan ha mulighet til å ha fritid og ferie med familien, og ikke minst kunne planlegge for fødsel og svangerskap. Det skal i tillegg opprettes en partssammensatt arbeidsgruppe som skal gjennomgå tilskuddsordningene for avløsning ved sykdom, fødsler o.l.

Jordbruket skal være en framtidsrettet næring. Derfor er det viktig å satse på rekruttering, innovasjon og ikke minst gode klimatiltak. Jeg legger merke til at bl.a. Venstre og Høyre kritiserer regjeringens ambisjoner rundt miljømål, til tross for at vi gjennom de to siste jordbruksoppgjørene har økt ordningene for klima- og miljøeffekt med over 2,7 mrd. kr, dvs. en økning på over 40 pst. Det tar dessverre tid å snu skuta etter forrige regjering, som fokuserte lite på dette.

Som østfolding må jeg også si at jeg er glad for at det har blitt vektlagt å følge opp den helhetlige tiltaksplanen for Oslofjorden. Det har kommet en betydelig styrking av tilskuddsmidler for å stimulere til avrenningsreduserende tiltak, og det er enighet om å igangsette arbeidet med en helhetlig plan for bærekraftig bruk av nitrogen i jordbruket.

Til slutt vil jeg oppfordre alle politiske partier til å legge det politiske spillet til side. La oss gå inn i sommeren med en god avtale for et framtidsrettet norsk jordbruk. La oss slutte opp om norsk matproduksjon i en tid da dette er viktigere enn noen gang.

Margret Hagerup (H) []: Norsk landbruk er viktig, og Høyres forslag til jordbruksoppgjør gir bøndene en inntektsutvikling på 16 pst., samtidig som Høyre prioriterer en økt satsing på teknologi, klima, grønn sektor og støtte til unge bønder og bønder som må omstille seg til løsdrift. Et godt grep for å øke selvforsyningen, som vi snakker mye om, er å produsere mer grønnsaker. Der har vi gode forutsetninger.

Landbruket er i stadig omstilling, og framtidens landbruk må ha flere bein å stå på. På Torvholen Gård på Jæren har man etablert samarbeid med flere kommuner om et demenstilbud på siden av den ordinære produksjonen. Her er det turer i nærområdet, kontakt med dyr, gode måltider og sang, noe som gir en god og verdig demensomsorg. Statsforvalteren i Rogaland jobber aktivt for å hjelpe landbruket med å mobilisere nye næringer for å sikre et mer bærekraftig landbruk.

Vi må løfte matpolitikken og se på alle ringvirkningene og fortrinnene den gir oss. Vi har f.eks. en ren matproduksjon. Det betyr noe i en verden hvor altfor mange får i seg for mye antibiotika. Mens vi får stadig bedre medisiner mot kreft, kan utfordringen i framtiden være at antibiotikaresistens vil gjøre at kreftpasienter overlever kreften, men at de dør av en enkel infeksjon i etterkant.

Norskprodusert mat er i verdenstoppen når det gjelder mattrygghet. Skal vi kunne utnytte fordelene ved den rene maten som produseres, må vi også vite hvor maten kommer fra. Det kan styrke verdiskapingen i den norske kjøttproduksjonen. Jeg har utfordret helseministeren på at Norge må koble seg på det arbeidet som nå skjer i EU, med tanke på opprinnelsesmerking av bearbeidet kjøtt, som eksempelvis spekeskinke og pølse. I dag er det ikke noe krav om å merke kjøttet med opprinnelsesland, noe som villeder forbrukerne.

Dette handler om å bygge den sterke merkevaren som Norge er, for vi har produkter som er ettertraktede. På restaurant i London kan en få geitost fra Jæren, og flatbrød fra Toten reiser sammen med laksen til Singapore. De siste årene har både sideren, ølet og akevitten fått en aldri så liten renessanse, og mer og mer produseres og baseres på norske råvarer. Norsk mat- og drikkekultur er definitivt «hot». Norske kokker løfter norske råvarer opp og fram, og restaurantene våre skinner med stjerner i Michelinguiden. Bocuse d'Or har lenge befestet vår rolle på det internasjonale matkartet – alt dette takket være driftige bønder og produsenter og et tett samarbeid om felles kjærlighet for maten som produseres.

Norsk landbruk kommer til å være viktig for oss også i framtiden, men da må vi se framover, og vi må forandre for å bevare. Den jobben gjør norske bønder hver dag. Da må vi sørge for at vi sikrer gode rammevilkår, samtidig som vi åpner for mulighetene. «Fra jord og fjord til bord» sikrer en bærekraftig norsk matproduksjon.

Olve Grotle (H) []: Stortinget har sett seg fire overordna mål for norsk landbruks- og matpolitikk: mattryggleik, landbruk over heile landet, auka verdiskaping og eit berekraftig landbruk med lågare utslepp. Dette er alle viktige og sentrale nasjonale tema som naturleg nok gjev grobotn for svært mange ulike spørsmål, ordskifte og svar.

Eg vil gjerne understreke at den viktigaste oppgåva til jordbruket er å produsere mat, og norsk jordbruk og matindustri skal produsere varer som norske forbrukarar etterspør. Det vil seie både nok mat og produksjon av trygg mat, basert på god plante- og dyrehelse. Forbrukarane skal òg bli tilbodne eit godt utval og eit breitt spekter av produkt i ulike priskategoriar. Av omsyn til beredskap, ressursutnytting, verdiskaping, sysselsetjing og klima er det vidare viktig at norsk jordbruk produserer det fôret og dei matvarene som det ligg til rette for å produsere i Noreg, og i eit omfang som kan dekkje både innanlandsk etterspørsel og eksport.

Det er viktig å ta vare på norsk landbruk, sikre forsyningstryggleiken og leggje til rette for at bøndene kan auke sine inntekter sjølv om det ikkje er gjeve at alle marknadsreguleringane som finst i dag, er nødvendige for å vareta desse måla. Det er òg viktig at norsk landbruk i større grad greier å tilpasse seg endra forbruksvanar og endra marknadsforhold i framtida, og i større grad blir ei næring som leverer det forbrukarane etterspør, og som samtidig tek inn over seg ein stadig meir krevjande internasjonal marknad.

Her vil eg nemne at Solberg-regjeringa la godt til rette for å auke norsk produksjon av korn, frukt og grønsaker. Dette er produkt med eit stort marknadspotensial, samtidig som auka norsk produksjon vil bidra til auka sjølvforsyning. Høgre meiner difor at produksjon av korn, frukt og grønsaker òg må styrkjast framover.

Eksempel som dette og andre omstillingar som landbruket og næringslivet elles heile tida må vere innstilte på å gjere, er ein føresetnad for berekraftig og auka norsk matproduksjon og for at det framleis skal vere eit jordbruk over heile landet, noko det er brei politisk semje om at vi skal ha.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) []: Det er få som har takket komiteen for behandlingen av denne saken. Det skal heller ikke jeg gjøre, for saksgangen i komiteen har vært utfordrende. Med den tidsplanen som ble lagt, hadde næringskomiteen faktisk færre dager på seg til å behandle jordbruksoppgjøret enn det regjeringen brukte på å sende det til Stortinget etter at avtalen var inngått med Norges Bondelag. Det viste seg at tidsplanen ble i korteste laget også for regjeringspartiene, som ikke evnet å overholde fristene de selv la opp til.

Det er litt overraskende at forhandlingene, som trakk ut godt over tidsfristene, ga så magert utfall til SV, som på forhånd hadde slått på stortrommen. To av forslagene hadde fått flertall i komiteen uansett, og det tredje forslaget, om å endre fra kronetoll til prosenttoll, vil i stor grad bare øke forbrukernes matvarepriser.

Jeg må si meg enig med Lundteigen: Det er bedre med plogkjørt framfor skipsført, og at man skal bidra til økt norsk grasproduksjon og økt norsk kornproduksjon. Jeg er veldig enig med Lundteigen i at dagens flertall ikke avklarer dette, men mindretallet foreslår mange grep som ville imøtekomme det Lundteigen påpeker. Så jeg vil oppfordre ham til å se litt på de mindretallsforslagene som foreligger i saken.

Forhandlingsinstituttet har i stor grad utspilt sin rolle. I en bok står det at alt har sin tid under solen. Forhandlingsinstituttet har nok tjent norsk landbruk godt, men det er kanskje utgått på dato. Da bør man benytte anledningen med Grytten-utvalget til å se på nye løsninger for hvordan man skal utforme en landbrukspolitikk for framtiden, ikke for fortiden, slik som Senterpartiet holder på med.

Et strengere tollregime vil øke dagligvareprisene ytterligere. Vi har dyrtid – vi har høye strømpriser, høye drivstoffpriser og høye matvarepriser. Det eneste som har gått ned under denne regjeringen, er vel aksjeverdiene og kronekursen. Man sliter med å få vekslet norske sedler i utlandet, på lik linje med zimbabwisk dollar eller venezuelansk bolívar. Men dyrtid er jo en effekt av den politikken som føres.

Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Som jeg sa i replikkordskiftet, er butikk også politikk, slik NATOs generalsekretær, Jens Stoltenberg, har sagt. Poenget med å fortelle dette er at «beredskap» – nå gjelder det særlig for Høyres representanter å spisse ørene – er et annet ord for forsikring, bare at beredskap forhåpentligvis skal gjelde for fellesskapet, for hele landet vårt og alle innbyggerne samtidig.

Representanten Westgaard-Halle lurte på om jeg var en spåmann, ettersom jeg påpekte at det var klokt å bygge opp beredskapen og dermed tegne denne forsikringen i forrige stortingsperiode. Svaret på det er nei, jeg er ingen spåmann, men grunnen til at man tegner en forsikring, som jeg nevnte i replikkordskiftet, er at man ikke vet når huset eventuelt begynner å brenne, eller når man krasjer med bil. Så her misforsto Westgaard-Halle fundamentalt, og det virker som om Høyre fortsatt vakler i forståelsen av at beredskap er en forsikring.

Representanten Grotle brukte riktignok ordet «beredskap» i sitt innlegg. Det er mulig det brukes mer som et fyndord enn at det har et reelt innhold, for i forrige stortingsperiode debatterte vi dette på en grunnleggende måte med Høyre. Da var Høyres landbrukspolitiske talsperson med i Dagsnytt 18. Spørsmålet fra debattlederen var: Hva skjer hvis handelen til Norge blir brutt? Svaret var rimelig bastant, og jeg siterer: Da må vi selvfølgelig klare oss på mindre energi.

Dette er ikke noe jeg finner på. Man kan gå inn på Dagsnytt 18-sendingen fra den 18. juni 2020 og høre dette.

Jeg lurer på om Høyre kan gå opp på denne talerstolen og bekrefte om den politikken står ved lag. Nå har vi jo sett et praktisk eksempel på hva som skjer hvis folk blir urolige for at det blir mindre energi. Da er det ikke energi gjennom munnen jeg snakker om, men mindre energi fordi Putin har stengt energitilførselen til Europa. Det er akkurat det samme med mat som det er med strøm – det blir uro i samfunnet. Det er det som er det fundamentale, og som Westgaard-Halle sannsynligvis fortsatt ikke har forstått. Hun ville i hvert fall ikke lytte til dette innlegget.

Hun bør gå opp på talerstolen og si ja eller nei på dette: Forstår Høyre at beredskap er en forsikring, og forstår man at det er fordi vi skal ta ned risiko at vi må tegne den forsikringspremien? Når Høyre forsikrer yachtene sine, hyttene sine og bilene sine, tegner de forsikringspremier «en masse», men hvis det er for fellesskapet, sitter de pengene veldig langt inne. Det er det ved har sett oss lei på, og det var derfor vi trengte en ny regjering og en ny kurs for norsk jordbruk.

Gro-Anita Mykjåland (Sp) []: Jeg vil starte med å takke regjeringen, ansvarlig statsråd og spesielt Norges Bondelag, som tok ansvar for å framforhandle årets avtale for norsk jordbruk.

Senterpartiet og Arbeiderpartiet i regjering viste med all tydelighet at vi prioriterer nasjonal matberedskap og norsk matproduksjon. Denne enigheten mellom jordbruket og staten vil bidra til å trygge matproduksjonen over hele landet og øke selvforsyningen.

Det er klokt å øke potensialet for matproduksjon på egne råvarer til et maksimum, sa leder av totalberedskapskommisjonen, Harald Sunde, som nylig la fram sin rapport. Ja, det er klokt, for vår matberedskap er grunnleggende for vår sikkerhet og velferd når vi er i en tid da rammebetingelsene for matproduksjon er uvanlig usikre. Det er krig i Europas kornkammer. Frankrike og deler av England og Portugal opplevde i fjor den tørreste julimåned som noen gang er registrert. Det er tørt i store deler av Sør-Norge, og hvis det ikke kommer regn snart, vil det kunne gi tørkeskader og dårlige avlinger bare fem år etter forrige gang matprodusenter i Sør-Norge opplevde store tap på sine avlinger på grunn av tørke.

Jeg er glad for at statsråden følger godt med på hvordan dette utvikler seg, for det tærer på våre matprodusenter å stå i en sånn usikkerhet.

Høyre og Fremskrittspartiet vil redusere den inngåtte avtalen med 1,2 mrd. kr. Jeg er ikke overrasket over at Høyre og Fremskrittspartiet vil gi mindre inntekter til matprodusentene våre. Det er et betydelig etterslep og en stor usikkerhet i næringen etter åtte år med Erna Solberg som regjeringssjef, så her fortsetter Fremskrittspartiet og Høyre som før, men hvor er beredskapsansvaret overfor den norske befolkningen? Hvor skal Høyre og Fremskrittspartiet skaffe mat i framtiden om vi ikke sørger for mest mulig produksjon til vår egen befolkning? De svikter den norske matsikkerheten.

Hvordan en ønsker at norsk landbruk skal utvikles, er politikk. Det er et taktskifte for landbruket, og selv om vi har en vei å gå før vi er i mål, er vi på vei. Bondelagets leder sa på Bondetinget, som foregår i disse dager, at vi må tilbake til 1970-tallet for å finne jordbruksoppgjør som er noe i nærheten av det vi har fått til de siste to årene. Med Hurdalsplattformen i bunnen, årets jordbruksoppgjør og ikke minst det videre arbeid med både tetting av inntektsgap og målet om selvforsyning viser Senterpartiet og Arbeiderpartiet at vi prioriterer norsk jordbruk og norsk matproduksjon.

Per Olav Tyldum (Sp) []: Det er litt underlig å følge debatten her i dag. Vi ser en tydelig høyreside som er i sterk konkurranse med ytterste venstre om å riste på hodet over regjeringspartiene og SVs forslag om å støtte opp under bondens bidrag, med mål om å sikre norsk matsikkerhet og trygghet. Fremskrittspartiet refser sin tidligere regjeringspartner Høyre for å velsigne dyrere mat. Rødt etterlyser en vilje til å sikre at vi har en matproduksjon og en matberedskap i Norge, samtidig som de stemmer imot en framforhandlet avtale som nettopp ivaretar matsikkerhet, trygghet og beredskap.

Høyre og Fremskrittspartiet vil redusere budsjettmidlene kraftig og la markedet råde fullt og helt, men uten at matvareprisene skal røres. Partiene vil demonstrativt stemme nei til jordbruksavtalen. Det er en situasjon som både næringen og den norske forbrukeren bør merke seg. Nå er ikke Høyre i salen, men det er jo naturlig og rett og rimelig at Høyre kan fortelle næringen hva som skal kuttes, siden deres forslag innebærer en reduksjon på 1,2 mrd. kr sammenliknet med den inngåtte avtalen.

Høyre har også et ønske om å innføre en CO2-avgift på ca. 460 mill. kr, og en drikkekartongavgift på 500 mill. kr. Det betyr et samlet nedtrekk på omkring 2,2 mrd. kr, som næringen må bære. Vi har tydeligvis en ulik virkelighetsoppfatning. Høyre vil altså gå inn for lavere inntekter og høyere kostnader og avgifter for den norske bonden. Høyre vil vel egentlig vrake forhandlingsinstituttet.

Jeg er glad for at avtalen gir den motsatte betydningen av det Høyre foreslår. Kostnadsveksten kompenseres i stor grad av budsjettmidler, som igjen holder økningen i matvareprisene nede.

Avtalen dreier kursen i en mer klima- og miljøvennlig retning. Det legges til grunn 9,3 mrd. kr på målrettede ordninger med klima- og miljøeffekt. Ordningene bidrar også til å redusere utslippene per produserte enhet og dermed også klima- og miljøbelastningen fra jordbruket. Oppfølging av klimaavtalen mellom staten og jordbruket prioriteres.

La meg få lov til å avslutte mitt innlegg med å takke SV for å ta ansvar, og ikke minst takke Kristelig Folkeparti, som tidlig flagget et tydelig forsvar av forhandlingsinstituttet.

Ivar B. Prestbakmo (Sp) []: Jeg skal begynne med å vise til den etter hvert ganske kjente og omtalte rapporten fra totalberedskapskommisjonen, som bl.a. tar for seg matvaresikkerheten i Norge. Kommisjonen slår fast at Norge bør styrke matberedskapen ved å produsere mer selv. Kommisjonen sier videre:

«De viktigste forutsetningene for norsk matsikkerhet er kontinuerlig produksjon av mat innenlands, ivaretakelse av produksjonsgrunnlaget (…).»

Man slår også fast at dagens import av varer går ut over norsk produksjon. Det gjelder både kornprodukter, kjøtt, egg og meierivarer – og mye frukt og grønt som like godt kunne vært produsert i Norge.

Alt dette handler om matproduksjon. Det handler om beredskap, det handler om matsikkerhet, og det handler om hvordan vi ivaretar framtiden, hvordan vi sikrer oss med tanke på en situasjon som måtte ligge framfor oss. Det er dette som er forsikringen, at vi sørger for at vi har mat også når det oppstår utfordringer av ulik art. Økt norsk selvforsyning er nødvendig for å styrke matsikkerheten og beredskapen, og jeg håper virkelig at flere og flere etter hvert ser det.

Det er to grunnleggende forutsetninger som må være på plass for å øke den norske selvforsyningen basert på de naturressursene vi har. Det er lønnsomhet i produksjonen – og da en levelig inntekt for den norske bonden – og det er etterspørsel etter de varene som produseres. Gjennom de to siste jordbruksoppgjørene er det tatt viktige og nødvendige steg – ja, det må nesten kunne sies at de to siste oppgjørene, altså inneværende års og fjorårets, innebærer et betydelig retningsskifte. Men vi vil mer. I årets avtale gjøres det viktige grep for å sikre norsk matproduksjon og legge til rette for økt selvforsyning.

Med de internasjonalt særdeles usikre tidene som vi nå har hatt en stund, er det nesten helt utrolig at partiet Høyre vil kutte årets jordbruksoppgjør med 1,2 mrd. kr. Høyre ønsker altså lavere inntektsvekst og høyere kostnadsvekst for norsk matproduksjon, og når vi i tillegg vet, som flere har vært inne på, at man ønsker CO2-avgift, emballasjeavgift og å kutte tollsatsen på import, er bildet klart: Høyre ønsker ikke å legge til rette for norsk matproduksjon, for norsk landbruk i hele landet og heller ikke for norsk matsikkerhet – og går utrolig nok imot årets jordbruksavtale. Høyre vil altså i realiteten – Fremskrittspartiet vet jeg ikke om jeg orker å nevne – bidra til å undergrave matvaresikkerheten for landets innbyggere.

Høyre lever ennå åpenbart i den tro at vi kan hente mat fra hvor som helst i verden, til enhver tid, og uansett hva som skjer. Nei, slik er det ikke. Vi trenger politikken til dagens regjering, og den trenger vi lenge.

Kari Mette Prestrud (Sp) []: Skal man som politisk parti ha troverdighet på sikkerhet og beredskap, må man sikre innbyggerne sine det aller viktigste først. Her har ren mat en viktig plass. Sikkerhet rundt disse behovene er ufravikelig knyttet til produksjon. Når landet vårt ikke er selvforsynt for å dekke disse behovene, er vi ekstremt sårbare for endringer vi ikke har kontroll over, det være seg endringer i klima eller sabotasjehandlinger. Det er nok med tørke her i sommer eller i andre matproduserende land. Tilgangen på mat vil raskt bli en annen enn den vi er vant med. Det hjelper ikke å betale mer når det ikke er mat til salgs. FN slår i år for første gang fast at det produseres for lite mat. Det er ikke lenger fordelingen det står på.

Et parti som Høyre kan umulig være opptatt av å dekke behovet for mat når de ikke forstår behovet for at noen produserer den. NRK skrev i går at de siste 20 årene har ca. 25 000 bønder gitt seg. Det er 25 i uka. Når Høyre kan stemme imot fjorårets jordbruksoppgjør og i år kutte det med 1,2 mrd. kr, eller subsidiært stemme imot avtalen, er det åpenbart at de ikke har skjønt den uløselige tilknytningen mellom egen produksjon og å sikre befolkningen mat. Med en selvforsyning på 40 pst. mot Tysklands godt over 90 pst. er alvoret stort.

De som bør være mest bekymret, er ikke bøndene. De har kunnskap til å produsere egen mat på jordet sitt samtidig som de lett får seg en annen jobb. De som burde bekymre seg for en politikk uten jording, er de som bor i byene og ikke har så mye som en jordlapp å produsere egen mat på. Apropos jordlapp: Kun 3 pst. av Norges areal er det mulig å dyrke mat på. Da skulle vi ikke hatt en jordflekk å legge under asfalt, jernbaneskinner eller andre byggeprosjekter. I fylket mitt, Akershus, er Høyre den ivrigste til å bygge ned denne knappe ressursen. I sum utgjør fire aktuelle saker – skole på Eidsvoll, IKEA på Vestby, i tillegg til tog og E18 i Ås og Nordre Follo – nesten halvparten av de 2 000 dekarene med matjord som vår regjering mener må være maks mengde for nedbygging hvert år.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Først vil jeg berømme SV med Torgeir Knag Fylkesnes som har forhandlet fram romertallsforslag V, som sier at regjeringa i statsbudsjettet for 2024 går fra kronetoll til prosenttoll for enkeltprodukt for å sikre en bedre norsk matvareberedskap.

Forslaget i innstillinga har støtte fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV, Rødt og Miljøpartiet De Grønne, og jeg regner med at det også får støtte fra Kristelig Folkeparti. Både Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre sitter i komiteen og støtter det ikke. Det er for meg en lakmustest på partienes stillingtaken til framtidas jordbrukspolitikk.

I henhold til WTO-avtalen har Norge mulighet til å bruke kronetoll eller prosenttoll. Kronetollsatser ble iverksatt i 1995. En tollsats på eksempelvis 10 kr er nå mindre verdt enn den var i 1995. Prisstigningen uthuler verdien av kronetoll. Heldigvis har vi alternativet prosenttoll. Det vil gi et oppdatert importvern som en fast kronetollsats ikke kan gi.

Skal vi ha gårdbrukere i neste generasjon, må vi tenke langsiktig om importvernet. Vil det gi høyere matpriser med endring av tollsatsene? Ikke nødvendigvis, men mulighetene for økt prisuttak for neste generasjon ligger der. Dermed blir det mindre statsbevilgninger, noe som ikke minst Fremskrittspartiet burde merke seg.

Vi har et fantastisk system i Norge med et nasjonalt jordbruksmarked. Vi har mulighet til å produsere sunn mat. Vi har et tollvern som er forbrukernes beste venn. Vi så det nå sist år, hvor vi hadde lavere prisstigning på mat i Norge enn i Sverige. Lavere prisstigning på mat i Norge enn i Sverige er et resultat av vårt regulerte jordbruksmarked. Det er avgjørende viktig å ha stabilitet på mat, både i forsyning og i priser.

Ved at vi har et nasjonalt marked, har vi også en mulighet til å sikre en produksjonsmåte som er sunnere. Vi har f.eks. etter hvert nå en produksjon av kylling og kalkun i Norge uten de antibiotiske stoffene narasin og monensin. Importvernet gjør det mulig. Importvernet gjør det mulig å ha en produksjon som er bedre tilpasset dyrehelse og menneskehelse enn det ellers ville være. Det er en verdi som må opp og fram, og ikke minst må forbrukerinteressene synliggjøre det i en allianse mellom forbrukere og miljøbevisste gårdbrukere. Her ligger framtida.

Per Martin Sandtrøen (Sp) []: Jeg vil begynne med å slå fast nøyaktig det samme som totalberedskapskommisjonen: Matproduksjon er viktig beredskap. Det burde være så åpenbart for alle at det føles nesten banalt å si det. Men er det egentlig åpenbart for alle?

Jeg husker tilbake til pandemien. Kort tid etter at Norge innførte omfattende tiltak, kunne VG skrive: «Skulle bare kjøpe brød: ? Det var tilløp til kaos». Daværende statsminister måtte gang på gang oppfordre folk til å ikke hamstre mat. Mange i Norge var skikkelig bekymret og redde for at de ikke skulle få nok av det mest grunnleggende av alt, nemlig mat. Mange som var i butikken, så hvordan det stadig ble tynnere i butikkhyllene, til dels tomt.

Senterpartiets partileder sendte brev med anmodning til daværende statsminister om å maksimere norsk matproduksjon, men svaret ga overhodet ikke inntrykk av at problemstillingen ble tatt på tilstrekkelig alvor. Senere, i stortingssalen, oppfordret Senterpartiets leder til og spurte om hvordan man kunne styrke matberedskapen, og om en bl.a. kunne opprette beredskapslager for korn. Da svarte daværende statsminister med å latterliggjøre spørsmålet og si at vi kanskje kunne klare oss uten sukkertøy og smågodt i en periode i krise. Det handlet ikke om sukkertøy og smågodt. Det handlet om at vi skulle være trygge i Norge på at vi fikk nok av det aller, aller viktigste.

Etter noen uker kom NRK med en gladnyhet. Det fantes hemmelige statlige lagre med mat som skulle sikre oss hvis det ble krise. Da ble alle interessert i hva som var i de hemmelige statlige lagrene. Jo, det var nok til å sikre 30 000 personer i Norge i tre døgn. Altså skulle Hamar by få sikret matforsyningen sin i tre døgn. Det ville ikke være mer til resten av oss.

Som totalberedskapskommisjonen slår fast, er de viktigste forutsetningene for norsk matsikkerhet kontinuerlig produksjon av mat innenlands, ivaretakelse av produksjonsgrunnlaget og et velfungerende internasjonalt handelssystem. Ingen er imot at vi skal handle, men de to første forutsetningene er helt avgjørende. På tross av at totalberedskapskommisjonen har skrevet et helt kapittel om matberedskap, har jeg ikke hørt noen av Høyres representanter ta opp temaet i debatten i dag. Illustrerende nok er vel representanten Bjørlo den eneste fra den forrige regjeringens parlamentariske grunnlag som fortsatt er i salen.

Vi skal styrke beredskapen i Norge. Da må vi betale for det. Det viser vi at vi er villige til å gjøre ved å stemme for dette jordbruksoppgjøret.

Ingrid Fiskaa (SV) []: Jordbrukssubsidiar er eit misvisande ord. Subsidiane er først og fremst ei subsidiering av forbrukarane for at prisane på mat ikkje skal bli for høge. Bøndene får jo ikkje betalt i marknaden for det det faktisk kostar å produsera mat, og statens bidrag til inntekta til bøndene er i realiteten ein kompensasjon for dette. Når matprisane likevel er så pass høge som dei er, og dei aukar, er det på grunn av den makta dei store daglegvarekjedene har over prissetjinga ut til forbrukaren.

Dei partia som vil kutta i jordbruksavtalen, bør difor òg vera tøffe nok til å seia at forbrukaren skal ta ein større del av kostnadene ved matproduksjon. Dei bør òg vera ærlege nok til å innrømma at det vil føra til redusert produksjon av mat på norske areal og av norske ressursar. Resultatet vil bli auka import av mat og av dyrefôr.

Å vera bonde i dag er for dei aller fleste å vera blant dei lågast lønte i landet. Når mange likevel held fram med å produsera mat – trass i at det knapt går rundt, trass i at ein ikkje får igjen for investeringar som staten har pålagt dei, trass i at mange i praksis betaler av eiga lomme for å forsyna oss andre med mat – kjem det av ein sterk lojalitet til samfunnsoppdraget. Men sånn kan det ikkje fortsetja. Difor er SV utolmodig etter å få inntektene til bøndene opp. Me er pådrivarar for å få på plass ein opptrappingsplan for bonden si inntekt og for auka sjølvforsyning, slik me òg var det for snart 50 år sidan. Då, i 1975, stod min forgjengar som stortingsrepresentant for SV frå Rogaland, Berge Furre, i spissen for opptrappingsvedtaket. 50 år er lenge sidan. Sidan den gongen har mykje skjedd. Frihandels- og globaliseringsoptimismen har lagt grunnlaget for ei overdriven tru på at me kan kjøpa det me treng på internasjonale marknader. Med relativt opne grenser er matproduksjonen vår utsett for ein uheldig konkurranse frå ein meir industrialisert, mindre dyrevenleg og mindre arbeidsintensiv matproduksjon i andre delar av verda. Denne strategien har no møtt veggen, og no står me overfor valet om me skal fortsetja med det Berge Furre kalla proteinimperialismen, eller om me skal velja ein ny kurs. SV meiner det siste. Me kan ikkje fortsetja på ein kurs som er både hasardiøs for oss og djupt usolidarisk med folk i andre land, ved å la dei produsera maten for oss. Me kan ikkje fortsetja med ein kurs som baserer seg på rovdrift av naturressursar, i ei tid som krev ein meir naturvenleg, dyrevenleg og klimarobust matproduksjon. Me må ta matproduksjonen heim, ta jorda og dei norske ressursane i bruk, og då treng me fleire bønder.

Per Vidar Kjølmoen (A) []: Høyres representant Westgaard-Halle var tidligere i debatten opptatt av redelighet. Arbeiderpartiets og mitt poeng er at Høyre nå foretar en tydelig høyredreining i sin landbrukspolitikk. La meg ta et eksempel: Mens Høyre i fjor stemte subsidiært for et oppgjør på 10,9 mrd. kr, ser de i år ut til å stemme subsidiært mot et oppgjør på 4,15 mrd. kr. I debattene forsøker også Høyre å skape en motsetning mellom å sørge for at bonden skal ha en anstendig inntekt og forbrukeren billig mat. Det er en falsk motsetning. La oss ta et eksempel: Når man går i butikken og kjøper et brød til 40 kr, er det kanskje bare et par kroner av det som går til kornbonden. Da er det opplagt, i hvert fall for Arbeiderpartiet og Senterpartiet, at det er viktigere å se på hvor de 38 kr blir av, enn de siste 2 kr som bonden skal leve av. Når Høyre vil kutte 1,2 mrd. kr til norsk landbruk, men ikke vil si hvor pengene skal tas fra, og i tillegg vil øke avgiftene med kanskje én milliard, blir effekten fort det motsatte, nemlig at prisen på mat stiger mer med Høyre enn med Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Det er nettopp derfor Arbeiderpartiet og Senterpartiet har gjort en så radikal omlegging av norsk landbrukspolitikk, fordi vi både vil sikre bonden en anstendig inntekt og alle andre levelige matpriser. Det er ti år siden Høyre sist stemte mot en jordbruksavtale på Stortinget. Det viser hvordan Høyre går i en mer radikal retning i landbrukspolitikken.

Jeg kan også berolige Westgaard-Halle med at verken noen partier på Stortinget eller avisen Nationen mener at Høyre er et høyreekstremt parti i noen slags antidemokratisk eller fascistisk betydning av ordet, selv om landbrukspolitikken til Høyre nå tar et steg mot høyre, men det understreker bare de økende forskjellene som finnes mellom en høyre- og en venstreside i norsk landbruks- og distriktspolitikk. Arbeiderpartiet og Senterpartiet har startet en helt nødvendig omstilling og satsing på norske distrikter og norsk landbruk. Vi tror at denne offensive politikken vil bety svært mye for Norge i de tiårene som kommer.

Alfred Jens Bjørlo (V) []: Ein tek seg av og til i å lure på korleis det er å vere på eit landsmøte i Senterpartiet, og etter å ha høyrt denne debatten har ein vel i og for seg fått svaret på det. Eg har lyst til å oppsummere lite grann frå Venstre sin ståstad, sjølv om Senterpartiet sitt favorittema er Høgre, og verken Venstre eller landbruket – men la no det liggje.

Det er to ting som slår meg etter å ha høyrt på debatten og den enorme entusiasmen over dette jordbruksoppgjeret som kjem frå mange av representantane – det er stort sett Senterpartiet som har vore på talarstolen. Punkt ein: Vi har hatt to store debattar om matproduserande næringar i denne salen dei siste tre vekene, ein om havbruksnæringa og ein om landbruksnæringa. I denne debatten – og det skal Senterpartiet ha ros for – legg ein ekstremt stor vekt på kor viktig landbruket er for verdiskaping, sysselsetjing og ringverknader, ein snakkar varmt om næringa i alle samanhengar. Det skal faktisk Senterpartiet ha honnør for, det bør vi vere flinke til å gjere alle saman. Men i debattane om havbruksnæringa er fokuset eit heilt anna, sjølv om det er ei næring som skaper mykje av dei same ringverknadene i tillegg til å skape svære eksportinntekter for Noreg og ikkje er avhengig av overføringar over statsbudsjettet.

Det at vi greier å sjå balansen i dei ulike matproduserande næringane våre, anten vi snakkar om politisk retorikk, om politikk eller for så vidt om toll og handelspolitikk, trur eg er viktig for framtida i Distrikts-Noreg.

Punkt to: Eg opplever ein slåande ulikskap i entusiasme mellom det ein høyrer i denne salen, og det ein høyrer når ein reiser rundt i landet og snakkar med aktørar innanfor landbruket. Det er veldig mange som er urolege for framtida og ser at vi treng eit nytt fokus og ei ganske radikal nytenking i norsk landbrukspolitikk. Det var vel Albert Einstein som i si tid sa at definisjonen på galskap er å gjere det same om og om igjen og forvente eit heilt anna resultat neste gong. Det er litt den kjensla eg har med det vi no held på med i landbrukspolitikken vår. Men – og det skal i rettferdas namn seiast – det er positive signal i jordbruksoppgjeret som er lagt fram her i dag. No kjem det ein strategi til Stortinget for auka norsk beredskap og sjølvforsyning, ein strategi for at vi skal ha ei vriding i norsk landbrukspolitikk. Det har Venstre etterlyst. Statsråden har i dag stadfesta at det kjem til å handle om meir grønt, frukt og korn og mindre fôrimport. Det same har SV og Arbeidarpartiet gjort. Så får Senterpartiet berre ha sine internseminar med all sin retorikk, det trur eg vi legg litt til side no.

Eg og Venstre har i alle fall fått forsikringar om at vi har teke eitt steg i riktig retning. Vi ønskjer heller ikkje alternativ ramme for landbruk, vi meiner det er rett å bruke pengar på norsk landbruk i dagens situasjon, så vi kjem subsidiært til å stemme for landbruksoppgjeret slik det no ligg føre.

Statsråd Sandra Borch []: Det har vært en interessant debatt. Jeg skulle ønske at de to største partiene fra forrige regjering kanskje var litt mer delaktige i debatten om retningen for norsk landbruk. Jeg merker meg at det er mye fravær i salen.

Det er veldig mange som er opptatt av statsrådens kosthold, og det er vel og bra. Jeg kan opplyse forsamlingen om at i dag har jeg faktisk ikke spist kjøtt, men et rekesmørbrød i kantinen.

Så er det noe som ikke kan stå uimotsagt fra denne talerstolen, og det er når representanten Strifeldt gjør det til et poeng at regjeringen somlet med å få oversendt proposisjonen til Stortinget. Proposisjonen om jordbruksoppgjøret er utarbeidet og lagt fram for Stortinget etter helt vanlige prosedyrer, også etter de prosedyrene som var lagt da Fremskrittspartiet satt med landbruks- og matministeren.

Det er også sånn at vi ikke bare behandler jordbruksoppgjøret og jordbruksavtalen i denne salen i dag, vi behandler også jordvernstrategien, som ligger som et vedlegg til jordbruksoppgjøret. I Hurdalsplattformen har regjeringen sagt at jordvernet skal styrkes, og at jordvern skal bli et overordnet hensyn i all arealforvaltning. Jeg er veldig glad for at regjeringen nå legger fram denne strategien som bidrar til det, og også skjerper jordvernmålet. Det er viktigere enn noen gang å lage politikk som bidrar til matberedskap og bærekraft. Krig og konflikt midt i Europas kornkammer viser oss hvor viktig det er å ta vare på de arealene vi kan produsere mat på. NIBIO har utarbeidet et solid kunnskapsgrunnlag for denne jordvernstrategien, og dette arbeidet viser betydningen av å ta vare på matjord for samfunnet som helhet. Godt jordvern er et viktig bidrag for å nå flere av FNs bærekraftsmål.

Jeg vil også framheve det geopolitiske risikobildet der ute. Der miner sprenges og stridsvogner ruller fram på åkrer i Ukraina, skulle det nå vært sådd korn. Dette forsterker betydningen av stabil matproduksjon i Norge. Vi trenger sikkerhet for matproduksjon, matforsyning og matberedskap framover.

Til slutt noen ord om tørke: Det er utfordringer med været i flere deler av landet, og det er en god påminnelse om hva klimaendringene kan føre til. Tørkesituasjonen bekymrer også meg, og jeg kan opplyse Stortinget om at det nå framover vil være tett dialog med faglagene om hvordan vi skal håndtere tørken som vi ser utfolde seg i flere deler av landet.

Nils T. Bjørke (Sp) []: Når eg høyrer debatten her i dag, må eg seia at eg dett litt tilbake til 2014 då eg forhandla med Solberg-regjeringa om jordbruksoppgjeret – når Framstegspartiet på nytt prøver seg med 1,2 millionar i mjølkekvote og grunngjev det med robot. Det seier litt om tankeløpet om landbruksproduksjon, at det er industri, altså er det roboten som er grunnlaget for produksjonen. Nei, det er arealet – og det er det som er problemet, og som var problemet i dei åtte åra. Det vart fokusert meir og meir på stordrift, å slå i hop, og å bruka mykje importert kraftfôr, og så gløymde ein at det faktisk er arealet som er grunnlaget for produksjonen. Det må jo vera arealgrunnlaget og ikkje minst areal i rimeleg nærleik av driftseininga som må vera grunnlaget for produksjonen, slik at ein får tid til å driva godt jordstrukturarbeid, driva jorda godt og auka norsk produksjon.

Så fokuserer ein mykje på at me no må snu politikken, at ein no må produsera meir grønt og frukt. Det er heilt rett, men skal ein gjera det, må ein faktisk styrkja tollvernet. Er det nokon som er utsett for tollvernet, så er det akkurat desse produsentane. Mange småprodusentar tør faktisk ikkje å satsa på den biten fordi det er så usikkert om ein får selt. Brått kjem det dumpingvarer frå utlandet viss det er store produksjonar, og går det to–tre år utan at ein får selt utan tap, sluttar ein med produksjon.

Poenget er å styrkja tollvernet og modna strukturen slik at dei mindre vågar å satsa, få litt ekstra stimuli til å satsa – så vert det grøntproduksjon i tillegg til husdyrproduksjon i Noreg. Eg er ikkje så oppteken av om kjøtforbruket går ned, det er kva slags kjøt ein brukar, som er viktig. Då er det første ein må gjera, å styrkja tollvernet, slik at det er norsk kjøt som vert brukt, norsk kjøt som er produsert på ein berekraftig måte. Men ein skal altså redusera prisen til bonden, redusera overføringane og seia at no må bøndene verta meir konkurransedyktige. Kva skjedde med desse største, dei som gjorde som Solberg-regjeringa oppfordra til, og vart større og større? Det er dei som slit mest i dag, og det er dei som er mest avhengige av overføringar. Er det nokon som treng god pris og betre tollvern, er det akkurat desse. Ein snakkar mot seg sjølv, og det frustrerer meg noko kolossalt.

Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Representanten Tyldum fra Senterpartiet hadde et viktig poeng da han takket Knag Fylkesnes og SV for den jobben som de tre rød-grønne partiene har gjort sammen. Den avtalen som Kjølmoen, Tyldum og Knag Fylkesnes har forhandlet fram i lag, er veldig positiv for det vi skal gjøre framover.

Da har jeg lyst å fortelle en liten historie om hvordan dette kommer til å utspille seg i praksis for den jobben vi nå skal gjøre sammen for norsk jordbruk, og hvordan produksjonen skal forbedres på bakken. I forrige periode var Knag Fylkesnes, Geir Pollestad og jeg på et møte i Rauland i Telemark. I store deler av Telemark er det gode forhold for å dyrke korn, men i et område som heter Flatdal, var ikke ett kornstrå å se. Det er fordi politikken over mange år har gått i en retning som har vært sentraliserende, med for svak kornøkonomi, særlig i de nest beste og de tredje beste områdene, og det har vært for lite økonomi i å dyrke korn der det er naturlige forutsetninger for det.

Når vi skal følge opp dette, skal vi sørge for at det igjen blir korndyrking i Flatdal i Telemark. Vi skal sørge for at det er korndyrking oppover Østerdalen der det er muligheter for det. Det er det det betyr i praksis. Vi skal sørge for at en større del av kjøttproduksjonen vår foregår med bruk av beite. Representantene Bjørlo og Hansson, fra henholdsvis Venstre og Miljøpartiet De Grønne, har noen gode poenger, men det lages en kunstig motsetning ved at det tegnes et bilde som om vi må velge mellom å produsere frukt og grønnsaker eller kjøtt. Men det må vi ikke. Sannheten er at vi i Norge har gode forutsetninger for å produsere mye mer av det kvalitetskjøttet som Bjørke nå snakket om, som er basert på utmarksbeite. En venn av meg som er kokk i Forsvaret, sa at hvis det blir krise og krig i Norge i dag, har vi faktisk for få drøvtyggere i dette landet, for hvis du blir satt i en situasjon der du må begynne å slakte ned besetningen, kommer du veldig fort ned på det kritiske antallet kyr som gjør at du da må ta ned mjølkeproduksjonen. Det er en konsekvens av den sentraliseringspolitikken som har blitt ført de siste årene. Hvis man er veldig interessert, gjøres det gjennom at kua skal maksimere antall liter mjølk, men vi må heller tenke på å maksimere bruken av beitene våre. Det er der det ligger, og der tror jeg vi kan bli enige om mye, men da må vi kutte ut den kunstige motsetningen mellom frukt og grønnsaker og kjøtt, for det handler om, som Bjørke sa, hvordan vi produserer det. Der har Knag Fylkesnes gjort et veldig godt arbeid på vegne av det rød-grønne fellesskapet, og nå er det opp til oss og statsråden å sørge for at det igjen blir en framtid for korn i Flatdal i Telemark.

Presidenten []: Representanten Per Olav Tyldum har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Per Olav Tyldum (Sp) []: Jeg fikk behov for å gi respons til representanten Bjørlo. Vi har kanskje fått Høyre tilbake i salen nå, men jeg er glad for at i hvert fall Venstre responderer på innholdet. Det skal Bjørlo ha. Vi registrerer at mye av dreiningen som ligger til grunn for avtalen, er oppfattet. Det er jeg også glad for. Ikke minst synes jeg det er på sin plass å takke Venstre for at man hegner om avtalen og om forhandlingsinstituttet.

Så er ikke det som skjer i salen her i dag, et Senterparti-seminar. Det er det ikke, men jeg tror nok det er riktig forstått at det er et uttrykk for ekte kjærlighet til norsk mat og ekte kjærlighet til den norske bonden.

Jeg har helt avslutningsvis lyst til å takke saksordføreren for den jobben som er gjort. Jeg takker for debatten, og jeg takker for maten.

Svein Harberg hadde her overtatt presidentplassen.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Det er ein interessant diskusjon vi har hatt i dag. Det anar meg at det no er ei dreiing i den jordbrukspolitiske debatten som er verdt å merke seg. Mitt inntrykk er at alle partia på ulikt vis, med ulike inngangar, er opptatt av å auke sjølvforsyninga, altså ikkje stole på at verda vil kunne forsyne oss med mat og innsatsfaktorar i jordbruket i framtida. Det tenkjer eg er ein veldig bra grunnplanke når vi skal gå i gang med dette.

Eg synest det har vore mange gode innlegg. Sandtrøen er alltid interessant å høyre på. Tyldum også – og takk for samarbeidet. Så har dei gamle jordbrukshøvdingane i Senterpartiet, Bjørke og Lundteigen, påpeikt viktige ting, f.eks. at det openbert er snakk om arealet. Det meiner eg også er ei grunnsetning her: Det er auka sjølvforsyning med utgangspunkt i arealet. Når vi da begynner å tenkje på sjølvforsyning, trur eg vi også må tenkje regional sjølvforsyning og ta tilbake dei areala som har gått ut av drift.

Det skjer sjølvsagt ting i jordbruksoppgjeret, men eg trur at det er tida framover som kjem til å bli avgjerande, altså at den veksten vi skal ha i satsinga på jordbruk, berre går til å ta i bruk arealet, til å auke sjølvforsyninga. Det er der innsatsen kjem til å måtte gå i åra som kjem.

Så trudde eg i min naivitet at tollvedtaket ville bli den store diskusjonen i dag. Eg synest det er interessant at det ikkje blei så stor diskusjon rundt det. Framstegspartiet gjorde det til eit poeng, og det overraskar meg ikkje. Men totalberedskapskommisjonens arbeid seier nettopp at viss ein ikkje skjermar jordbruket frå import, går det ikkje an å få til sjølvforsyning. Det er umogleg. Eg trur at dersom den erkjenninga grip om seg på Stortinget, at ein ikkje ser på dette som ei lettvinn løysing og seier at det vil auke prisane – som er ein heilt annan diskusjon, vil eg seie – men at ein ser på det først og fremst som eit jordbrukspolitisk verkemiddel, eit sikkerheitspolitisk verkemiddel, eit spørsmål om nasjonal sikkerheit, trur vi har tatt mange viktige steg i denne diskusjonen. Men «the show goes on», det er mange ting som skal skje rundt jul og ikkje minst til våren neste år.

Presidenten []: Per Olaf Lundteigen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: I Erling Norviks tid i Høyre var det ikke de økonomiske liberalistene som hadde makta, men under Erna Solberg er det sånn. Nå går Høyre så langt at de også vil avgiftsbelegge det naturlige karbonkretsløpet. Ekstremt, spør du meg.

Så fremmer Høyre forslag om å redusere bevilgningen med 1,2 mrd. kr uten å fortelle hvordan en gjør det. Det er useriøst. Er det de storprodusentene som nå er mest avhengige av bevilgninger, som skal rammes, eller vil Høyre nå ramme eksempelvis de som har under 20 melkekuer? Høyre må forklare seg. Hvis de ikke forklarer seg her, må de forklare seg i den debatten som skal gå etter denne dagen, for den kommer til å bli heftig.

Per Vidar Kjølmoen (A) []: Representanten Bjørlo refererte Einstein og sa at galskap er å gjøre det samme og forvente et helt annet resultat, altså underforstått at nå gjør man det samme i landbrukspolitikken som man alltid har gjort. Det premisset er jeg uenig i.

Gro-Anita Mykjåland fra Senterpartiet sa det godt: Vi må tilbake til 1970-tallet for å finne en like kraftig satsing på norsk landbruk som vi har i dag. Det tror jeg er helt riktig. Den første store satsingen på bonden i moderne tid skjedde i 1935, kriseforliket, som åpnet for en Arbeiderparti-regjering i et forlik med den norske bonden. Det var en helt nødvendig og svært viktig satsing på norsk landbruk. Andre gangen var i 1975, med jamstillingsvedtaket. Da var det også Arbeiderpartiet og Senterpartiet som fant sammen. Nå er vi i gang igjen, med det jeg mener er den tredje store satsingen på bonden i moderne tid. De to tidligere gangene det skjedde, ga det store og varige endringer for Norge. Arbeiderpartiet og Senterpartiets ambisjon er at også denne gangen vil satsingen få store og varige konsekvenser for Norge.

Det er deilig å kunne heve blikket litt. Det vi vedtar i dag knyttet til jordbruksoppgjøret, skal ikke ha effekt i år, det skal ha effekt fra neste år, men vi håper effektene vil bli varige og vil være viktige for Norge, levende distrikter og selvforsyning i tiår framover.

Med det vil jeg takke alle partiene for debatten, og jeg vil takke bonden for maten.

Statsråd Sandra Borch []: Igjen: Takk for debatten. Jeg kunne ikke dy meg – jeg kan bekrefte overfor representanten Bjørlo at landsmøtene i Senterpartiet er svært hyggelige å være på, og jeg synes også det har vært en bra debatt her. Men jeg vil si, i likhet med det representanten Lundteigen påpeker fra denne talerstolen, at Høyre bør forklare hva de skal stemme i denne saken i morgen. Og hvis de stemmer imot jordbruksoppgjøret, bør de også vise til hva deres alternativ er. Hvor er kuttene i jordbruksavtalen? Det mener jeg en hel næring, 38 000 foretak der ute, fortjener et svar på. Det som var et ansvarlig styringsparti, som tar ansvar for sine politiske valg, må også vise hvor de har de politiske inndekningene, så jeg synes det er beklagelig at Høyre ikke i dag redegjør for hva de vil stemme i denne saken. Det tror jeg også skuffer en hel næring som driver med viktig matproduksjon.

Votering, se fredag 16. juni

Presidenten []: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 11.

Dermed er dagens kart ferdigdebattert. Forlanger noen ordet før møtet heves? – Så synes ikke, og møtet er hevet.