Stortinget - Møte tirsdag den 22. november 2022

Dato: 22.11.2022
President: Masud Gharahkhani

Innhold

Sak nr. 2 [10:03:05]

Debatt om utenriksministerens redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker i 2022 (Redegjørelsen holdt i Stortingets møte 17. november 2022)

Talere

Presidenten []: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: Arbeiderpartiet 15 minutter, Høyre 15 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Fremskrittspartiet 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Rødt 5 minutter, Venstre 5 minutter, Miljøpartiet De Grønne 5 minutter og Kristelig Folkeparti 5 minutter.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil sju replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Ine Eriksen Søreide (H) [] (komiteens leder): Jeg vil begynne med å takke utenriksministeren for redegjørelsen på torsdag. Også denne gang var mye av redegjørelsen viet Russlands brutale krigføring i Ukraina, og det mener jeg var helt riktig. Samholdet i Europa er ekstremt viktig, både nå og framover, når konsekvensene av krigen treffer Europa enda hardere i form av vedvarende høye energipriser, høy inflasjon og høye renter. Det er også viktig å bevare samholdet for å kunne bevare støtten til Ukraina på alle nivåer, når det gjelder både militær hjelp og selvfølgelig økonomisk og humanitær hjelp og hjelp til gjenoppbygging.

Jeg deler utenriksministerens vurdering av at kriser kan splitte, men i mange tilfeller bidra til sterkere samhold og fordypet samarbeid, og at pandemien og krigen er gode eksempler på det. Historien har vist at EU har en egen evne til å komme sammen og sette fart i samarbeidet i krisetider. Vi har sett det i forbindelse med migrasjon og finanskrise, og vi ser det nå i forbindelse med pandemi og krig.

Det er ikke så rart at det skjer. Landene er tett integrert med hverandre, både økonomisk og politisk, og en krise som treffer ett land, rammer på sett og vis alle. De har felles interesser i å løse utfordringene. Det betyr ikke at alt EU gjør, er riktig, men EU-landene legger i økende grad vekt på å stå sammen om løsningene fordi utfordringene er så store.

Det som skjer som følge av Russlands brutale angrepskrig mot Ukraina, er likevel noe nytt. Utviklingen av samarbeidet går nå raskere enn før, samarbeidet blir dypere, og det utvides til områder som tradisjonelt sett har vært mindre sentrale for EU som organisasjon. Ett av disse områdene er utenriks- og forsvarspolitikk.

Det er flere årsaker til det, men i tillegg til behovet for tettere samarbeid som har kommet som en konsekvens av krigen, har Storbritannias uttreden fra EU gjort at mange initiativ, kanskje spesielt fra Tyskland og Frankrike, nå får fart. Tradisjonelt har Storbritannia vært skeptisk til samarbeid om utenriks- og forsvarspolitikk, og EU etter brexit er mer enn 28 minus 1. Det er en ny dynamikk på en del områder.

Samtidig som det var helt riktig å bruke mye tid på krigen og konsekvensene av den i redegjørelsen, hadde utenriksministeren også mye taletid igjen som hun valgte ikke å bruke. Jeg synes det er overraskende at hun f.eks. ikke brukte tid på å gi sine vurderinger av hva nettopp dette fordypede samarbeidet om utenriks- og forsvarspolitikk har å si for Norge. I alt inneholdt redegjørelsen bare seks korte setninger om temaet EUs utvikling og betydning for Norge.

Utenriksministeren sa bl.a. at når europeisk samarbeid går inn i nye faser, vil europapolitikk også måtte utvikles og tilpasses. Så setter hun punktum. Hun peker ikke på hva det vil si, og hvordan vi best kan utvikle og tilpasse politikken vår. Det interessante å diskutere når utviklingen, integreringen og fordypningen av samarbeidet i EU går fortere og fortere, er selvfølgelig hvordan EU utvikler seg, hvordan vi kan bidra til å ivareta våre interesser, og hvor vi skal søke samarbeid. Og hva med de områdene som faller utenfor EØS-avtalen, som det jo blir stadig flere av?

Man kan se det samme i regjeringas mandat til det såkalte Eldring-utvalget. Utvalget har fått i oppgave å vurdere erfaringene med EØS-avtalen de ti siste årene. Det er selvfølgelig ikke uten betydning, men det interessante er jo å se på samarbeidet de neste ti årene, se på framtida. Utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk er ett av de områdene. Selv om vår sikkerhetspolitiske forankring er i NATO, er det også et område der utviklingen går fort. Dette er også et område der EU tradisjonelt har avvist å ta med tredjeland. Det er ikke Norges feil, men det er allikevel en realitet.

Når EUs rolle som utenrikspolitisk aktør skyter fart, som utenriksministeren selv viser til i redegjørelsen, kan ikke regjeringa betrakte det utenfra og ikke analysere hva som skjer for Norge, for dette har også en viktig kobling til NATO. Når Finland og Sverige blir NATO-medlemmer og 23 av 27 EU-medlemmer er allierte, snakkes det åpent i politiske kretser, i Norden og resten av Europa om at EU blir sterkere i NATO. Man kan også legge til at Danmark har avskaffet sitt forsvarsforbehold, som de har hatt siden 1993, som altså betyr at Danmark nå fullt ut vil delta i utenriks- og forsvarspolitikken til EU. Norge og Island blir de eneste NATO-landene i Norden som ikke også er med i EU. Det betyr at mer og mer av utenriks- og forsvarspolitikken vil bli diskutert på områder der Norge ikke er med.

Åsmund Aukrust (A) []: Takk til utenriksministeren for en svært god redegjørelse.

Vi lever i et Europa i svært rask endring, først og fremst på grunn av krigen i Ukraina – krigen midt på vårt kontinent som tar liv hver eneste dag. En hovedjobb for Europa i året som kommer, er å fortsette vår støtte til Ukraina og sørge for at ukrainerne vinner tilbake sin frihet. Vi må fortsette å støtte Ukraina politisk, humanitært og militært. Det har vi gjort det siste året i fellesskap, som Europa og som Vesten, og det må vi fortsette å gjøre så lenge det er behov for det – både så lenge krigen varer, og i støtten til å bygge opp Ukraina igjen etter krigen.

Krigen i Ukraina har satt oss alle på en stor prøve, for Russlands ulovlige krig har enorme ringvirkninger. Den har resultert i millioner av flyktninger, den har gitt energikrise og høye matvarepriser. Noe av det Putin hadde undervurdert da han gikk til angrep mot Ukraina, var Europas samhold. Han trodde at krigen ville føre til mer splittelse. Vi har sett det motsatte.

I tiden som kommer, må vi fortsette å stå sammen og verne om det europeiske samarbeidet, for krisene Europa står i, må vi fortsette å møte i fellesskap. Vi vet at det siste året har vært tøft for mange, men allikevel ligger det mest krevende foran oss. Selv om strømprisene i Europa denne vinteren kommer til å være altfor høye for mange, vet vi at vi – iallfall sannsynligvis – vil ha nok tilgang til energi. Mange spår derimot at det er neste vinter som virkelig vil være det som er krevende for Europa. Derfor må vi fortsette å stå sammen som ett Europa, støtte hverandre og unngå splittelse mellom folk, både i land og mellom land.

Krigen har vist hvor avhengige vi er av hverandre. Norge er den klart største leverandøren av gass til Europa. I møte med våre europeiske kolleger møter vi takknemlighet for at vi er til å stole på, og at vi gjør det vi kan for å skaffe så mye gass som mulig. Tilbake gir vi takknemlighet for støtten fra våre allierte land som er med og beskytter våre gass- og oljeinstallasjoner. Dette er selvfølgelig blitt enda mye viktigere etter sabotasjen mot Nord Stream. Senere i dag skal jeg besøke «Queen Elizabeth», flaggskipet til britene som nå ligger til kai i Oslo, og som før det kom hit, har vært ute og patruljert ved områdene hvor Norge produserer gass i Nordsjøen. Det er et bilde på den solidariteten som er mellom land i Europa.

Denne helgen ble klimatoppmøtet i Sharm el-Sheikh avsluttet. Det er grunn til å takke alle våre forhandlere som gjorde sitt, og lyktes med å komme videre – selv om man ikke lyktes med å komme så langt som det Norge ønsket seg. Klimatrusselen er virkelig den største trusselen i vår tid, og det er ingen kriser som er så internasjonale som klimakrisen. Vi har et omfattende klimasamarbeid i EU, og mye av det som skjer i Europa, kan vi la oss inspirere av, og motsatt. Energikrisen i Europa må gi fortgang i bygging av ny fornybar energi. Også her kan Norge spille en viktig rolle i å drive fram ny teknologi. Denne regjeringen har store ambisjoner om at havvindutbygging kan bli et stort nytt industriprosjekt for Norge.

I forkant av klimatoppmøtet oppjusterte Norge våre klimamål til 55 pst. kutt innen 2030, rapportert inn til FN. Dette er et mål som vi har etter en klimaavtale med EU, og så er det regjeringens klare mål at dette skal gjøres gjennom nasjonale klimautslipp.

Europa er vår verdensdel. Vi har et tett og nært samarbeid med europeiske land både i og utenfor EU. EØS er vår tilknytning til Europa og til EU, og det er Arbeiderpartiets syn at det har tjent Norge svært godt. Denne regjeringen fører en aktiv europapolitikk, og vi ser at vi blir lyttet til. I Paris i vår var utenriksministeren vår for første gang på over ti år på EUs utenriksministermøte, og da Europas 43 statsledere i oktober møttes i Praha til det første møtet i Det europeiske politiske fellesskapet, var statsminister Støre den første personen på talerlisten etter president Zelenskyj. Det er et bilde på at vår stemme betyr noe.

Vi går en krevende tid i møte, både for Norge og for Europa, men vi skal klare dette, for vi skal samarbeide, og vi skal samarbeide der det er behov for det. Vi skal bevare tilliten mellom folk og nasjoner, og vi skal sørge for å gi folk håp om og tro på at dette får vi til – for vi får det til, sammen.

Marit Arnstad (Sp) []: Redegjørelsen om EØS preges nok en gang av den svært urolige tida vi er midt oppe i i Europa. Det er riktig, som utenriksministeren vektla i redegjørelsen, at den krigen vi nå er vitne til i Ukraina, kan bli definerende for en hel generasjon.

Landene i Europa og institusjoner som EU og NATO har blitt satt på prøve i den vanskeligste sikkerhetspolitiske situasjonen etter annen verdenskrig, men evnen til samhold på tvers av landegrenser og uavhengig av om en er medlem av EU eller i NATO, har vist seg sterkere enn Russland og Putin hadde ventet seg. Strategier om å så splid har ikke lyktes.

Krigen har for alvor satt søkelyset på europeiske lands avhengighet av russiske energileveranser. Det er tydelig at Europa var dårlig forberedt på den energisituasjonen en nå har gått inn i. Gjennom mange år har europeiske land gjort seg altfor avhengig og altfor sårbar gjennom en omstilling som har byttet ut regulerbar kraft med uregulerbar kraft, og en har dermed fått et energisystem med langt større ustabilitet. Tyskland, som har faset ut flesteparten av sine atomkraftverk til fordel for sol- og vindkraft, er et eksempel på det – men også Frankrike, som har hatt nokså varierende vedlikehold og modernisering av sine atomkraftverk. De siste inflasjonstallene som har kommet, viser at energiprisene har økt med 41,5 pst. i eurosonen det siste året.

Gjennom det siste halvåret har Norges betydning som gasseksportør til Europa økt, og det øker også vår strategiske betydning. I mange, mange år framover kommer vi til å være Europas største gassleverandør. Det er et ansvar vi må være oss bevisst, ikke minst når det gjelder å ivareta sikkerheten på norsk sokkel. Forsvaret har økt sin tilstedeværelse ved norske olje- og gassinstallasjoner. Regjeringen har vært i dialog med våre allierte om å øke tilstedeværelsen i norsk sektor og har takket ja til tilstedeværelse fra både Tyskland, Frankrike og Storbritannia.

Felles oppdragsløsning, sivilt og militært, kommer til å være nødvendig og må styrkes og videreutvikles i tida framover. Den samme oppmerksomheten om forsyningssikkerhet som er for energi, som er nødvendig i Europa, trenger vi også i norsk energipolitikk i tida framover.

Konflikten i Ukraina og dagens råvarepriser har vist oss hvor viktig det er å ha kontroll med egen energiproduksjon og med egen matproduksjon. Å sørge for innbyggernes trygghet er statens viktigste oppgave. Den globale verdensordenen, der vi kan lene oss på internasjonale forsyningslinjer og handel, er satt under press. Vi må erkjenne at vi må sikre det norske folks grunnleggende behov for mat og strøm, og det er både trygghet og beredskapspolitikk i ett.

Senterpartiet er positivt til samarbeid med våre europeiske partnere og ønsker initiativ fra EU velkomment. Etter Russlands brutale angrepskrig har internasjonal samordning av humanitært arbeid, mottak av flyktninger, felles våpen- og materielleveranser og samlede sanksjonspakker vist seg å være veldig effektiv. Vi setter pris på at det arbeidet som gjøres, kan gjøres sammen med land både i og utenfor EU.

Samtidig mener Senterpartiet at de siste månedene har vist oss hvor sårbart demokratiet er. Vi mener det er viktig å ta vare på kjernen i demokratiet og det tette forholdet mellom folkevalgte og velgere. Senterpartiet mener EU gir folkestyret dårligere vilkår. Den politiske og økonomiske integrasjonen i EU svekker folkestyret og fratar medlemslandene økonomisk og politisk handlefrihet. Vi er opptatt av at Norge også må ha muligheten til å ivareta egne nasjonale interesser, og mener at dagens sikkerhetspolitiske situasjon understreker både behovet for internasjonalt samarbeid og nærhet til folk i de enkelte land. Nærheten til dem en representerer som folkevalgt, er noe av kjernen i og garantien for et solid demokrati, uansett hvilket land vi snakker om.

Den arbeidsdelingen vi nå ser mellom NATO og EU, der NATO er vår sikkerhetspolitiske garanti mens EU bidrar med kraftfulle sanksjoner, er god. Det er viktig at en i årene framover ikke forsøker å dublere hverandres oppgaver, men fortsatt kan ha en slik fornuftig arbeidsdeling. Vi trenger ikke nye strukturer som kniver om de samme kapasitetene. Samtidig ser vi et annet drag ved europapolitikken som også er viktig. Det samarbeidet vi har med Storbritannia om trening av ukrainske soldater og donasjoner av våpen, er eksempler på det. Diskusjonen om Nordens sikkerhetspolitiske rolle, med Sverige og Finland som medlem av NATO, blir også en viktig debatt å ta med seg videre.

For å kunne ivareta norske interesser best mulig innenfor EØS må vi kartlegge veien videre og basere politiske prioriteringer på både erfaringer og de mål vi har for framtida. Det gjelder enten det handler om bruken av EØS-midler, helsesamarbeid, jernbane eller markedsadgang for fisk. Derfor er også Eldring-utvalget et viktig utvalg, som ikke bare skal vurdere erfaringene, men også vise veien framover.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) []: Jeg vil takke utenriksministeren for redegjørelsen, men la meg være «the odd man out», for jeg vil ikke bare ha gjensidige hyllester, som jeg har hørt frem til nå. Jeg mener det er en oppramsing av floskler og status quo, men ingen analyser og visjoner om fremtiden. Skal vi få reelle debatter i Stortinget, må også uenigheter komme frem, dersom de finnes. Jeg er ikke helt sikker på om de finnes, men jeg skal iallfall presentere noen av dem.

Det er korrekt at NATO har vist evne til samhold, men det er en sannhet med enkelte vesentlige modifikasjoner. Det er bra med økt amerikansk nærvær, det er fint at Tyskland styrker sitt forsvarsbudsjett, det er bra at Norge styrker sitt forsvar og fokuserer på beredskap, og det er positivt at Sverige og Finland ønsker å bli medlem av NATO, men det er også en sannhet at Tyrkia spiller den viktigste rollen i NATO. Tyrkia har hatt samtaler med alle parter og er et land som har en sentral rolle. Det er en rolle som ikke noe annet NATO-land kunne ha fylt.

NATO-landet Ungarn har kontakter med Russland, som ikke nødvendigvis er et eksempel på et samlet Europa. Sverige og Finland ønsker NATO-medlemskap, men er stanset av Tyrkia, og landet har stilt krav for å godta ratifikasjon, krav som Sverige ikke vil innfri. At den viktigste våpenhjelpen til Ukraina kan bli en utfordring for NATO-landenes egen beredskap, er ikke sagt med et eneste ord – og derfor at Norge og andre land må styrke sin forsvarsindustri og ikke minst øke FoU-midlene til utvikling av ny og bedre teknologi. I budsjettet fra regjeringen for 2023 gjør regjeringen akkurat det motsatte.

Det er liten tvil om at Norges produksjon av gass i dag er helt avgjørende for energiforsyningen til EU-land. Det er riktig og viktig, men da burde utenriksministeren være tydelig på behovet for åpning av nye felter, slik at dette faktisk kan videreføres. Det er lite konstruktivt at klima- og miljøministeren løper rundt i Egypt og argumenterer for det stikk motsatte.

Norges mottak av ukrainske flyktninger er positivt og støttes av de aller fleste. Utenriksministeren nevner imidlertid ikke hvorfor flyktninger fra Ukraina har en naturlig plass i Norge, men det kan jeg minne om skyldes at krigen i Ukraina er på det europeiske kontinent, og at det er naturlig at Norge tar imot flyktninger fra våre nærområder. Hun nevner heller ikke at ukrainske flyktninger nesten utelukkende er kvinner og barn, mens fedrene har blitt værende i Ukraina for å forsvare landet sitt. Utenriksministeren nevner heller ikke at mange ukrainske flyktninger allerede er blitt integrert og blitt gode bidragsytere til det norske samfunnet, og at mange uansett ønsker å reise hjem når fedre og sønner har vunnet krigen. Det står det stor respekt av.

Sett dette opp mot mottak av immigranter og folk som rømmer fra egne land på den andre siden av jordkloden. Dette er flyktninger som utenriksministeren ønsker å motta. Dette er nesten utelukkende unge menn som ikke er villige til å kjempe for sitt land, men reiste fra kone og barn, for senere å hente disse på familiegjenforening. Vi kan ikke sette svake grupper opp mot hverandre, hevdes det. Jo, visst kan vi det. Det gjør vi hver eneste dag. Vi gjør det i Norge, og vi gjør det ute. Det er en del av politikkens vesen.

Utenriksministeren nevner heller ingenting om den kanskje aller største langsiktige utfordringen alle vestlige land i dag står overfor, og som skaper alvorlig splittelse i Europa: ulovlig innvandring og flyktningstrømmer over Middelhavet, eller mottak av immigranter generelt og ønsket om å behandle asylsøknader utenfor Europa. På dette området trengs et samhold i EU, men landene står langt fra hverandre – i rak motsetning til det utenriksministeren og tidligere talere fra denne talerstolen sa, at det er et stadig mer samlet Europa. Det er ikke et mer samlet Europa; det er et stadig mer splittet Europa. Det gjelder folk i hele den vestlige verden, som er stadig mer splittet, og det burde man ta på alvor. Norge er ingen konstruktiv bidragsyter for å gjøre dette på det feltet. Istedenfor å støtte prosesser for å bedre samholdet i Europa velger Norge å ha skip i Middelhavet som plukker opp migranter og henter dem til Norge.

Norsk jernbanepolitikk er ikke en viktig sak i Europa i krig. Det betyr null og niks i et slikt perspektiv, og referansen til Hurdalsplattformen i den forbindelse er en ordlek for spesielt interesserte politikere i Norge.

Utenriksministeren gjentar påstanden som den forrige utenriksministeren brukte som en grunn for å poengtere hvor viktig samarbeidet med EU er. La oss slå fast at utbruddet av covid ikke var et eksempel som viste europeisk samhold. Det er et eksempel på hvordan hvert enkelt land stengte sine grenser, helt uavhengig av EU. At man senere etablerte mekanismer for kjøp av vaksiner, er positivt, men det er strengt tatt ikke noe å la seg imponere over. Det gjelder tilbud og etterspørsel, og er etterspørselen stor, blir tilbudet desto bedre. Regjeringens europapolitikk er et eksempel hvor alt skal prioriteres, ingenting skal nedprioriteres. Det er et strålende eksempel på politikerspråk.

Bjørnar Moxnes (R) []: Det har gått et halvt år siden forrige EØS-redegjørelse, og det er fortsatt krig i Europa. Den har ringvirkninger langt utenfor Ukrainas landegrenser også. En av verdens største energileverandører har invadert en av verdens største kornprodusenter, med ødeleggende virkninger for fattige lands tilgang til livsnødvendigheter, og også for lommebøkene, som var slunkne i mange land fra før av.

Utenriksministeren tok opp EUs fjerde jernbanepakke i sin redegjørelse. Som vi vet, er dette en bunke med rettsakter fra EU som pålegger EUs medlemsland å legge persontogtrafikken ut på anbud og sørge for at alle togselskaper i EU skal kunne konkurrere om disse. Norge er ikke et EU-land – takk og pris – men noe av det siste høyreregjeringen gjorde før de forlot kontorene sist høst, var å få denne pakken gjennom i Stortinget, mot stemmene til Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Rødt, SV og Miljøpartiet De Grønne. Så fikk vi en ny regjering, med 100 mandater for en ny kurs bak seg, som nå lytter til fagbevegelsen, som avlyser de planlagte konkurransene på persontog, og som starter forhandlinger med EU om unntak fra kravene.

Statsråden viser til at regjeringen tydelig har formidlet løftene i Hurdalsplattformen til EU, og det er veldig bra. Da vil folk der ute som er avhengig av jernbanen eller som jobber i jernbanen, se konkrete resultater av regjeringsskiftet, og se at regjeringen er villig til også å fronte nasjonale krav opp mot EU.

Når det gjelder Jernbanedirektoratets direktetildelinger, som det også vises til, er det noen uløste problemer: Direktoratet viderefører oppsplittingen av jernbanen på Østlandet, som vi vil komme tilbake til i andre runder og andre komiteer. Når det gjelder regjeringens EØS-arbeid i saken, er det nye takter fra en ny regjering. Jeg synes det bør være inspirasjon for hva regjeringen bør gjøre i kraftspørsmålet. Her har de også solide nasjonale krav i ryggen. Da Stortinget – mot stemmene til bl.a. Rødt – underla oss EUs energibyrå, ACER, stilte flertallet åtte såkalt ufravikelige betingelser. Disse åtte betingelsene skulle sikre full nasjonal styring og kontroll over norsk vannkraft, kontroll over alle avgjørelser om energisikkerhet og bruk av flaskehalsinntekter, pluss at norsk kraft skulle gå til å trygge industri i Norge.

Statsforfatningen vår avhenger av at regjeringen er bundet av Stortingets vedtak, og når Stortinget har vedtatt at det skal være nasjonal styring over kraften vår, mens EU-kommisjonen sier vi ikke har lov til å styre hvordan denne kraften skal prises, og hvor den skal gå, forplikter det regjeringen til å forhandle og reforhandle med EU, som de nå gjør med jernbanepakken. Jeg vil derfor på det sterkeste be regjeringen lytte til den alternative energikommisjonen og bruke stortingsflertallets vedtak om åtte såkalt ufravikelige krav som utgangspunkt. De må fronte disse kravene høyt og tydelig for EU og ikke gi seg før disse kravene er oppfylt. Jeg kan ikke skjønne at det skal være mindre maktpåliggende for regjeringen å sikre norsk kontroll over vannkraften og over strømmen enn å sikre nasjonal kontroll over persontogtrafikken. Alternativet til dette er å innrømme det som representanten Nikolai Astrup vel har sagt i mediene – at disse åtte såkalt ufravikelige kravene var rent spill for galleriet, og at man førte folk bak lyset. Det tror jeg verken folk der hjemme eller Stortinget vil finne seg i, så her må regjeringen vise handlekraft.

Rødt har også fremmet et forslag om å endre EØS-loven § 2 for å sikre norske interesser. Utenrikskomiteen avgir sin innstilling i den saken i dag. Denne paragrafen sier at EØS-regler automatisk skal gå foran øvrige norske lover og regler hvis det er konflikt. Å sikre at nasjonale lover tvert om kan gå foran overnasjonale organers tolkning av EØS-reglene, er et strakstiltak vi fremmer for både å definere og å sikre handlingsrommet i viktige saker for landet.

Guri Melby (V) []: La meg starte med å takke utenriksministeren for redegjørelsen i forrige uke. Jeg ble veldig glad for å høre i redegjørelsen at regjeringen legger så stor vekt på betydningen av det internasjonale samarbeidet, spesielt med våre naboland i EU, og at regjeringen ser behovet for å bidra til europeisk samhold i situasjonen vi befinner oss i.

Venstre og jeg er enig i at Norge må samarbeide enda tettere i det europeiske fellesskapet i møte med de store utfordringene i vår tid.

Utenriksministeren brukte tid på å snakke om krigen i Ukraina og den viktige rollen EU har tatt der: på den ene siden militært, i sterkt samspill med NATO, og på den andre siden gjennom å koordinere økonomisk bistand til Ukraina, ikke minst gjennom de tøffe sanksjonene som EU-landene i fellesskap har gjennomført. Det er også verdt å trekke fram den sivile beredskapen, slik utenriksministeren gjorde, som handler om alt fra å levere medisinsk materiell, til kraftforsyning, og til evakuering. I disse spørsmålene er EU helt essensiell.

Sist vi hadde en debatt om utenriksministerens EU- og EØS-redegjørelse i denne salen, sa jeg at det ville vært interessant å tenke seg hvordan den situasjonen vi står i nå, hadde vært dersom vi – uavhengig av Norges tilknytning – ikke hadde hatt et EU, dersom det ikke fantes et overnasjonalt organ som faktisk har mulighet til å reagere, og til å samordne land.

Det er ingen tvil om at EU har vist sin betydning gjennom den krisen vi nå står i, også innenfor det sikkerhetspolitiske området. Jeg savnet derfor noen refleksjoner fra utenriksministeren i hennes innlegg om hva utenforskap i EU faktisk betyr for oss, og hvilke grep vi bør ta for å unngå at det blir en sårbarhet for oss at vi ikke er fullt medlem av EU – uavhengig av hva man ville ha ment om et slikt medlemskap.

Et annet politikkområde der EU har tatt betydelig lederskap, er innenfor klimapolitikken. Vi har akkurat lagt bak oss COP27 i Sharm el-Sheikh, der EU var en av de største pådriverne for å få på plass en enighet som inkluderer både kutt i klimagassutslipp og et internasjonalt solidaritetsfond. På mange andre områder ser vi også at EU har tatt det globale lederskapet i å kutte klimagassutslipp og bekjempe forurensing og miljøgifter – som også preger vår hjemlige debatt.

EU har uten tvil også tatt en lederrolle i energikrisen, som følge av Russlands invasjon av Ukraina, og som følge av Russlands bruk av gass som et våpen i krigføringen mot hele Europa. EU spiller en stadig viktigere rolle i det sikkerhetspolitiske samarbeidet på vårt kontinent, både gjennom det felles forsvars- og sikkerhetssamarbeidet og i dialog med NATO.

Det er mange som har brukt dette sitatet før, men jeg bruker det likevel: Det er tiår der ingenting skjer og uker der tiår skjer.

Nettopp det har vi opplevd i 2022. På kort tid har den sikkerhetspolitiske situasjonen i verden endret seg. Våre naboland i øst, Sverige og Finland, har, på grunn av dette, søkt medlemskap i NATO. Det er krig i Europa, og vår avhengighet av samarbeid med andre land har blitt veldig tydelig.

Det er heller ingen tvil om at Norge er viktig for veldig mange andre land, slik flere her har trukket fram før meg, bl.a. gjennom den betydningen vi har som en stor leverandør av gass til Europa.

Også i 2020 opplevde vi egentlig litt av det samme, at vi hadde uker der endringer skjedde, som kanskje bare skjer gjennom tiår til vanlig. Det å være en integrert del av EUs helseberedskap og kriserespons var viktig for Norge under covid-19-pandemien, og det er ingen tvil om at det blir viktigere i årene framover å sikre Norge full deltakelse i det europeiske samarbeidet om helseberedskap.

Når samarbeidet i Europa blir enda tettere enn før, innenfor både sikkerhetspolitikk, forsvarspolitikk, energipolitikk og beredskap, må vi samarbeide tettere med våre demokratiske naboland, med de landene som vi kjenner oss igjen i, og som opprettholder den liberale rettsstaten og friheten.

Jeg etterlyser fortsatt at perspektivene fra våre naboland blir ivaretatt gjennom regjeringens EØS-utredning. Når verden endrer seg så dramatisk så raskt, er det viktig at vi oppdaterer vårt faktagrunnlag for å ha en god og nyansert debatt om Norges tilknytning til Europa. En faktabasert debatt er også det som kan gjøre oss motstandsdyktige mot påvirkning fra krefter som ikke vil oss vel.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt []: I går undertegnet Norge en historisk avtale med Den europeiske utviklingsbanken. Avtalen sikrer Ukraina hjelp til gassinnkjøp for 2 mrd. kr. Det svarer på et konkret ønske fra Ukraina om at Norge spesielt bistår til innkjøp av gass denne vinteren, for å dekke akutte behov. Samarbeidet illustrerer i grunnen det prinsippet som jeg vektla i redegjørelsen, at vår bistand må være godt koordinert med ukrainske myndigheter og andre givere, og vår støtte skal innrettes på en måte som er effektiv, og som også er transparent. Da jeg møtte bankens visepresident i går, understreket han at Norge er den nest største giveren til bankens instans i Ukraina, kun USA gir mer enn oss.

Gjennom den brutale aggresjonskrigen forsøker Russland å svekke det grunnleggende verdifellesskapet i Europa og å undergrave våre demokratiske rettsstater og forpliktende internasjonalt samarbeid. Vår europapolitikk er i denne sammenheng en gjenkjennelig del – og også et veldig tydelig svar. Verken krigen eller forsøkene på å angripe våre kjerneverdier kommer Russland til å lykkes med. Dessverre fortsetter demokrati- og rettsstatsutviklingen i flere europeiske land å gå i feil retning. Det forsøker Russland å utnytte for å svekke vår vilje til å videreføre sanksjoner og også bistand til Ukraina. Denne regjeringa vil fortsette å innta en klar holdning overfor både Ungarn og andre land i spørsmålet om demokrati- og rettsstatsutvikling. Det opplever jeg også at det er bred enighet om i denne salen. Sett med norske øyne er det gledelig at EU nå ser ut til å handle mer kraftfullt enn tidligere.

Russland bruker bevisst posisjonen som energistormakt til å ramme europeisk økonomi, og da er det i vår interesse at Europa finner løsninger på energikrisen. Akkurat nå er det viktigste vi kan gjøre, å sørge for en høy og stabil gassproduksjon, i tett samarbeid med EU og Europa. Samtidig skal vi bidra til at EU når sine energi- og klimamål, og vi har store ambisjoner. Derfor ønsker vi å videreutvikle samarbeidet med EU innenfor klima, miljø og også grønn omstilling. Vi er i samtaler med EU om utforming av en grønn allianse. Målet er å kutte utslipp og skape arbeidsplasser gjennom grønn og rettferdig omstilling.

Under FNs klimatoppmøte hadde vi god dialog med EU. Vi samarbeider for å presse på for større ambisjoner innenfor utslippsreduksjoner og for å få på plass et arbeidsprogram for utslippsreduksjon. Det samme gjelder forhandlinger om finansieringsmekanismer for klimarelatert tap og skade i utviklingsland. Flere har pekt på den raske utviklingen i EU på områder som berører norske interesser. I en mer usikker verden søker EU å styrke sin motstandskraft og uavhengighet. I energikrisen ser vi konturene av et mer omfattende samarbeid i Europa.

Til slutt vil jeg si noe om støtte til Ukraina. Når ukrainske myndigheter sender lister med anmodninger om bistand, sender de den samme listen til en lang, lang rekke land. Det at Norge sier nei til å bidra til å dekke enkelte ting som etterspørres på disse listene, innebærer ikke noen avvisning. Fra norsk side har vi vært imøtekommende til veldig, veldig mye. Som jeg har understreket, er giverkoordinering også helt avgjørende, og det innebærer at ikke alle kan gjøre alt. Uavhengige oversikter over militær støtte viser at Norge kommer på topp ti i absolutte tall, og at bare Polen og baltiske land kommer foran når det gjelder bistand som andel av bruttonasjonalprodukt. Vår støtte til Ukraina er omfattende, og vi skal bidra enda mer.

Presidenten []: Det blir replikkordskifte.

Ine Eriksen Søreide (H) []: Utenriksministeren sa i redegjørelsen sin på torsdag at når vi nå er i gang med forhandlingene om en ny periode for EØS-midler, skal man fra norsk side legge vekt på at midlene også skal fremme og beskytte felles kjerneverdier som rettsstat og demokrati. Det er jeg hjertens enig i. Både den forrige regjeringa og dagens regjering opplever jeg har lagt stor vekt på at det skal være mekanismer i selve finansieringsordningene som også legger dette til grunn, altså kondisjonaliteten. Dersom vilkårene ikke oppfylles fra mottakerlandenes side, skal det være mulig å trekke støtten eller på andre måter omdirigere bidragene.

Utfordringen akkurat nå er at mange av de landene hvor rettsstatsutfordringene er størst, også får økende betydning i EU, og de landene som har vært tydeligst på barrikadene for å fremme rettsstats- og demokratiperspektivet, legger det litt i bakgrunnen fordi andre ting også er ekstremt viktig nå, spesielt håndtering av krigen.

Hvordan vurderer utenriksministeren muligheten til å få til en større grad av kondisjonalitet som vilkår i EØS-middelforhandlingene?

Utenriksminister Anniken Huitfeldt []: Jeg vurderer dem som gode, nettopp fordi krigen i Ukraina har vist oss hva det er vi forsvarer. Vi har stått opp for å forsvare Ukrainas rett til å foreta demokratiske vurderinger om hvilken tilknytningsform de skal ha til internasjonale organisasjoner. Dermed er det en økende bevissthet om disse fellesverdiene i Europa.

Vi så før en større grad av koordinering fra bl.a. Polen og Ungarn i disse spørsmålene. Nå kan vi si at Ungarn på en måte står i en særstilling, mens Polen i det siste har lagt mer vekt på samarbeid med europeiske land, men det gjenstår å se hvilke innenrikspolitiske konsekvenser dette får i Polen.

Det er klart at dette er høyere på dagsordenen, og vi har en dialog med EU om dette. Vi føler at vi har full støtte for at våre midler skal bidra til rettsstatsutvikling, og at vi står vakt ved demokratiske verdier i Europa.

Hårek Elvenes (H) []: Regjeringen har varslet en utredning der man skal se nærmere på handlingsrommet i EØS-avtalen og Norges erfaringer med denne avtalen. I Hurdalsplattformen står det at man også skal se på nærstående lands alternative erfaringer. Det vil antakelig på mer forståelig norsk bety hvilke erfaringer Sveits har gjort seg med sitt konglomerat av avtaler med EU, og Storbritannias erfaringer med brexit.

Mitt spørsmål til utenriksministeren er: Hvorfor er det mer interessant å utrede disse forholdene, eksempelvis Sveits og Storbritannia, enn å se på det som faktisk er det eneste reelle alternativet til dagens EØS-avtale, nemlig et fullt medlemskap?

Utenriksminister Anniken Huitfeldt []: Dette er et spørsmål som har vært oppe i denne salen veldig mange ganger. Denne EØS-utredningen skal ikke utrede hvorvidt Norge skal søke EU-medlemskap eller ikke. Det får være en uavhengig diskusjon som foregår uansett. Det er ulike oppfatninger i denne sal og også blant det norske folk om dette spørsmålet. Det er ikke unaturlig at det kommer opp igjen, for det er veldig lenge siden Norge har tatt stilling til det spørsmålet.

Denne utredningen legger konkret vekt på hvilke erfaringer vi har når det gjelder både handlingsrom og hvordan vi kan forvalte norske interesser i møte med EU. Noen ganger har vi møtt omfattende utfordringer. Jeg trenger ikke nevne Nav-skandalen og hvilke konsekvenser den har fått, men også på andre områder har vi ønske om å benytte oss av det handlingsrommet som foreligger. Det er noen ganger uklart hva det egentlig innebærer. Så er også tilfellet når det gjelder jernbanepolitikken – vi vil benytte oss av det handlingsrommet som foreligger, fullt ut. Derfor mener jeg det var behov for en slik EØS-utredning, og så får diskusjonen om EU-medlemskap foregå uavhengig av denne. Det er neppe noen EØS-utredning som setter i gang den diskusjonen.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) []: Utenriksministeren sa at jeg var hennes favorittmotstander, og det er jo hyggelig. Vi var på samme lag – tror jeg – i forrige periode, da var det jo Ine Eriksen Søreide vi skulle kjempe mot. Det er i Europa nå blitt en stadig større enighet om at man må behandle asylsøknader i naboland som er trygge. Danmark har gått inn for det, Storbritannia har gått inn for det, flere andre land diskuterer det. Det gjør de for at de som har krav på asyl, vil få asyl – og de som ikke har krav på asyl, får ikke asyl og blir da værende på samme kontinent som de kom fra. Er utenriksministeren enig i at denne formen for innvandring er en stor utfordring, og kan hun si at regjeringen vil støtte en eventuell asylbehandling i opprinnelseslandet – eller det trygge landet?

Utenriksminister Anniken Huitfeldt []: Dette er et omfattende spørsmål om asylpolitikk, men det som var utgangspunktet for denne diskusjonen, er vel det som har skjedd i Italia den siste tiden, hvor representanten hadde kritiske innvendinger. Dette er en diskusjon som foregår langs mange linjer i Europa, og der det er uenighet.

Det som var tilfellet for Norge, var at Italia har tatt imot veldig mange fra ulike skip, noen av dem har vært norskregistrerte. Det er ikke slik at vi etter havretten har plikt til å ta ansvar for de personene. Når vi allikevel bidro med å ta imot 20 personer, var det som en del av en felleseuropeisk mekanisme. Vi har bestemt oss for å ta 200 av disse migrantene. Det var naturlig å stille opp for Frankrike, som hadde tatt imot et norskregistrert skip, for å avhjelpe dem i denne situasjonen.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) []: Utenriksministeren svarer litt flyktig på spørsmålet, og derfor går jeg over til et annet. Klima- og miljøministeren uttalte etter møtet i Egypt at det er et mål å fjerne produksjon av olje, gass og kull, men han fikk det ikke til denne gangen. Samtidig er regjeringen opptatt av å se på Wisting-feltet i Nordsjøen, som har utvidet olje- og gassproduksjonen, og som vil vare noen tiår fremover i tid. Er utenriksministeren enig med klimaministeren i at man skal fase ut olje-, gass- og kullproduksjonen, eller mener hun det er klokt å øke gassproduksjonen, f.eks. på Wisting-feltet?

Utenriksminister Anniken Huitfeldt []: Det spørs jo på hvor lang sikt man mener, og når man eventuelt mener man skal iverksette tiltak. Det som er viktig, er at vi bidrar nå, og vi har økt vår gassproduksjon til Europa. Det har vært veldig viktig i den situasjonen vi er i. Det er klart at både olje og gass er overgangsenergiformer. Vi bruker den kompetansen vi har, bl.a. fra norsk olje- og gassindustri, til å investere mer i fornybare energikilder. Dette er overgangsenergiformer. Så kan jeg ikke nå sette noen dato.

Jeg vil bare si at jeg sa en feil i innlegget mitt når det gjelder Den europeiske utviklingsbanken, der skulle det ha vært 200 mill. kr1. Så vil jeg si til Tybring-Gjedde at vi har samarbeidet om veldig mange viktige ting, og noe av det viktigste vi har samarbeidet om, er å få enighet om Det europeiske forsvarsfondet. Det har, som jeg også gjorde rede for i min redegjørelse, fått ganske store konsekvenser – positive sådanne – for norsk industri.

Bjørnar Moxnes (R) []: Jeg tok i mitt innlegg opp regjeringens aktive holdning overfor EU når det gjelder persontogtransporten på anbud, og det jeg etterlyser av tilsvarende aktiv holdning for å utforske handlingsrommet med hensyn til råderetten over kraften, dvs. både priser og ikke minst kraftflyten, med bakgrunn i stortingsvedtaket som Arbeiderpartiet bidro til i 2018 med disse åtte såkalt ufravikelige kravene, betingelsene, for å underlegge Norge EUs energibyrå, ACER. Det jeg vil spørre utenriksministeren om, er om utenriksministeren mener at handlingsrommet overfor EU bør utforskes også når det gjelder spørsmålet om kraft og strøm – tilsvarende det man nå gjør når det gjelder persontogtransporten.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt []: Representanten og jeg er grunnleggende uenige om ACER, så jeg vil ikke ta noen omkamp om den saken her, men rent generelt er vi opptatt av å utforske handlingsrommet på alle områder. Når det gjelder de åtte betingelsene om ACER, var det uttrykk for den politiske viljen til de partiene som stilte seg bak, og vedtaket om innlemmelse av tredje energimarkedspakke var i tråd med de betingelsene. Vi førte aldri noen bak lyset da vi stilte disse åtte kravene. Det var et politisk uttrykk for Arbeiderpartiets syn på energisamarbeid med EU, som daværende regjering også sluttet seg til og kommuniserte til EU, og som ble framført av daværende utenriksminister, Søreide, dvs. en politisk villighetserklæring. Det ble aldri sagt at det var en juridisk bindende erklæring,

Bjørnar Moxnes (R) []: Jeg takker for svaret og setter pris på at Arbeiderpartiet har en annen holdning enn Høyres Nikolai Astrup, som går veldig langt i å innrømme at dette var noe som ble sagt for å berolige motstanderne, og at det åpenbart ikke hadde noen realpolitisk hensikt. Det er godt å høre at Arbeiderpartiet mener at dette skal ha betydning. Da er spørsmålet mer konkret hvordan regjeringen vil følge opp disse åtte ufravikelige kravene opp mot EU. Alternativ Energikommisjon mener at regjeringen både kan, bør og må bruke disse ufravikelige kravene, siden de ble lagt til grunn som forutsetning for Stortingets samtykke til ACER. Det gjelder krav om frikobling av prisdannelsen fra den europeiske kraftbørsen og også full norsk kontroll over eksporten dersom vi ønsker å ta kontroll over det. Derfor er spørsmålet: Hvordan vil regjeringen følge opp disse åtte ufravikelige kravene overfor EU?

Utenriksminister Anniken Huitfeldt []: Jeg er litt usikker på hva representanten mener med «full norsk kontroll over eksporten». Betyr det at vi kan stanse eksport av energi og samtidig kunne få strøm fra EU i en tid da vi har underskudd på kraft? Hvis det er det representanten mener, er vi nok ikke enige på dette punktet. Det er veldig viktig for Norges energisikkerhet. Så tror jeg nok ikke Alternativ Energikommisjon nødvendigvis kommer med de helt korrekte analysene på dette området, men det jeg vil si på generelt grunnlag, er at vedtaket om innlemmelse av tredje energimarkedspakke var i tråd med de betingelsene som vi har stilt.

Guri Melby (V) []: Akkurat nå i denne salen har vi en saklig og god debatt om EU og EØS, men det er ingen tvil om at dette er et spørsmål som generelt vekker sterke følelser hos folk, og som kan bidra til polarisering og splittelse. Det ble bl.a. tatt opp i en rapport som ble bestilt av vår regjering, tror jeg, fra forskere i FFI, som ser på ulike scenarioer for valgpåvirkning fra fremmede makter, der EU-debatten blir brukt som et eksempel på en debatt som kan utnyttes til påvirkning. Kommunalminister Sigbjørn Gjelsvik ville først ikke publisere rapporten, fordi han mente at den bidro til å mistenkeliggjøre EU- og EØS-motstandere. Han uttalte:

«Hvis forskere ønsker å presentere slike argumenter for EU og EØS, kan de melde seg inn i en organisasjon eller et politisk parti, i stedet for å pakke inn det i en forskningsrapport om valgpåvirkning (…)»

Mitt spørsmål til utenriksministeren er: Mener utenriksministeren det er en fare for at fremmede makter kan bruke denne debatten til uheldig påvirkning, og hvordan kan vi i så fall unngå det?

Utenriksminister Anniken Huitfeldt []: Takk for et stort og veldig omfattende og viktig spørsmål. Det er noe vi ser på veldig mange områder, at innenrikspolitiske debatter kan brukes, men da er det viktig at vi monitorerer disse diskusjonene på en god måte. Det er klart at vi har fulgt med på det norske valget og andre diskusjoner og sett om vi har vært sårbare på samme måte som USA var for noen år siden. Vi har vel ikke opplevd den samme sårbarheten, men vi må følge med hele tida på hvordan sosiale medier kan bli brukt for å påvirke meningsdanninger i en eller annen retning. Det mener jeg vi har et veldig omfattende arbeid på, men vi kan altså ikke slutte med det. Nå har det vært relativt lite diskusjon om cyberangrep sammenlignet med det det kanskje var i offentligheten for en tid tilbake, men som følge av krigen kan vi ikke utelukke at det kan bli flere cyberangrep, og at det blir økte forsøk på kontroll av meningsdiskusjoner i saker hvor vi er uenige.

Så tror jeg nok representanten Melby og jeg er enige om at vi trenger sterke diskusjoner, og det er ikke alle sterke meninger som er polarisering.

Presidenten []: Da er replikkordskiftet avsluttet.

Nils-Ole Foshaug (A) []: Først vil jeg takke utenriksministeren for en grundig og god redegjørelse, og også for hennes gode innlegg her i dag.

Samarbeidet og samholdet i Europa er tuftet på frihet, demokrati og menneskerettigheter. Det er verdier som har formet våre liv, vårt land og vårt kontinent. I Norge har vi i mange år levd såpass godt, hatt så gode og trygge liv, at vi til tider kanskje har tatt disse verdiene for gitt. Vi har snakket om dem i festtaler på 17. mai og også fra Stortingets talerstol, men verden er annerledes nå, for krigen i Ukraina former vår tid.

Når vi i dag snakker om frihet, demokrati og menneskerettigheter, er det umulig ikke å ha det ukrainske folk i tankene – et folk som har vist seg særdeles standhaftig, og som hver dag mønstrer alt de har av forsvarsvilje for å beskytte sitt land. De russiske overgrepene har vært mange, og brutaliteten er ubeskrivelig, men det ukrainske folk har ikke latt seg knekke, og de har ikke hatt noen illusjoner om hva de kjemper mot. Det må heller ikke vi ha.

Som utenriksministeren redegjorde for 17. november, forbereder Russland seg på en langvarig konflikt. Det må vi også gjøre. Vi må møte det alvoret og den usikkerheten vi i dag står overfor, med et tettere samarbeid med våre allierte og ikke minst med våre europeiske naboer. Den sikkerhetspolitiske situasjonen gjør det ettertrykkelig klart at vi må ta mer ansvar for egen sikkerhet. Det betyr at vi må bruke pengene våre til forsvar bedre, men også at vi må bruke mer penger.

Vår deltakelse i Det europeiske forsvarsfondet, EDF, er et eksempel på svært klok pengebruk, for det å samarbeide om standardisering og felles utvikling av militære kapasiteter er viktig for å få til best samhandling, og for å få mest ut av hver krone. På sikt vil teknologiske nyvinninger bidra til økt forsvarsevne og styrket kampkraft. Norsk deltakelse i EDF er dessuten viktig for norsk forsvarsindustri og for norske arbeidsplasser.

De siste ukene har det, selv for en døl fra Troms, blitt relativt kjølig, og kanskje i kjøligste laget her på Stortinget, men selv om man har blitt noe snufsete, er det ikke så galt at det ikke er godt for noe. Den senkede temperaturen er også en påminnelse til oss folkevalgte om at Russland utfordrer oss – vi som sitter her – med et bredt spekter av virkemidler, ikke minst når det gjelder energi. Russland har, med ulike virkemidler, påvirket energiprisen i et forsøk på å så splid mellom folk – og mellom land – og mens det har foregått på et slags fordekt, indirekte vis, har Russland de siste ukene gått til målrettede angrep mot sivil ukrainsk energiforsyning. Nesten halvparten av landets energisystemer er nå ødelagt, og millioner står uten strøm, så vi skal vel kanskje egentlig ikke klage på litt lavere temperatur her i bygget.

Å verne om det europeiske samarbeidet innebærer å stå opp for verdiene som fellesskapet er tuftet på: frihet, demokrati og menneskerettigheter. Det betyr også at vi må stille opp for Ukraina, selv om det koster. I en slik situasjon er det vår oppgave som tillitsvalgte å bidra til samhold mellom folk og mellom land, og det er viktig, for om vi i resten av Europa evner å forsterke og bevare det samholdet og lar oss inspirere av Ukrainas standhaftighet, ja, da kan regimet i Moskva bare glemme å få viljen sin. Om vi står støtt på våre verdier, vil Russland bli nødt til å skifte kurs.

Hårek Elvenes (H) []: Få kriger i verdenshistorien har vært tydeligere varslet enn krigen i Ukraina. Likevel ble Europa tatt på sengen. Krigen kom som et sjokk og har ført til fundamentale endringer for vårt kontinent.

Russland er i dag en militarisert terrorstat isolert fra store deler av verdenssamfunnet. At handelen med aggressive, autoritære regimer bærer i seg en betydelig risiko, må erkjennes. Forestillingen om at land som har utstrakt handel med hverandre, ikke går til krig mot hverandre, er død.

Krigen har endret Europa fundamentalt, på godt og vondt. Oppslutningen om NATO er rekordhøy, og det europeiske samholdet er sterkere enn på lenge. Norges plass i det europeiske fellesskapet, gjennom EØSavtalen og NATO, er forsterket. EØS er hovedpilaren i Norges samarbeid med EU, uttalte ihuga EØS-motstander og kommunalminister Sigbjørn Gjelsvik da han leste meldingen om rikets tilstand under Stortingets åpning i oktober. Det er riktig beskrevet. Hva alternativet til EØS-avtalen er, har verken Gjelsvik eller Senterpartiet klart å gi troverdige svar på.

Norge har sluttet seg til EUs sanksjoner, men det er også et tankekors at Norge ikke har plass rundt bordet når sanksjonene vedtas. Norge trenger å være en del av det europeiske fellesskapet EU.

Trygghet i Europa handler både om NATOs militære makt og om EUs politiske kraft. Etter Russlands brutale invasjon av Ukraina samordnet EU-landene utenriks- og sikkerhetspolitikken enda sterkere. Sett i lys av dette framstår det som enda mer underlig at regjeringen ikke vil utrede et EU-medlemskap når Norges erfaringer med EØS-avtalen nå skal utredes. Det eneste reelle alternativet til EØS-avtalen er fullt medlemskap i EU. Dette burde være tiden og anledningen for utenriksministeren å tone flagg i EU-spørsmålet. Svaret har hittil vært at dette er uaktuelt. Krigen og pandemien har med all tydelighet vist betydningen for Norge av et godt og nært forhold til EU. Samarbeid om innkjøp av koronavaksiner er bare ett eksempel.

Europa har gjort helomvending i energipolitikken. Frankrike vil igjen bygge kjernekraftverk, og Tyskland foretar en nådeløs selvransakelse pga. sin avhengighet av russisk gass. Det er en dyp følelse i den tyske befolkning av at noe fundamentalt er endret i det tyske samfunnet etter Russlands invasjon. Dette fikk vi tydelig formidlet under komiteens besøk i Tyskland. De første dagene etter den russiske invasjonen var et totalt sjokk for Tyskland. Vi snakker nå om vår viktigste handelspartner og en av våre absolutt nærmeste allierte.

Norge har økt sin gassproduksjon med ca. 8 pst. sammenlignet med fjoråret. Tyskland har klart å fylle sine gasslagre 100 pst. før vinteren. Dette hadde ikke vært mulig uten Norge som en stabil og langsiktig leverandør av gass.

Europa er vårt kontinent. Et tilbakeslag i Europa vil fort merkes også i vårt land. Europa er vårt desidert viktigste eksportmarked. 80 pst. av varene vi selger til utlandet, går til EØS-land. EØS- avtalen sikrer oss adgang til det europeiske markedet på hjemmemarkedsbetingelser. Et sterkt økonomisk Europa er en forutsetning for at Norge og resten av Europa skal kunne ivareta vår sikkerhet, våre verdier og vår velstand.

Til slutt: Europas sikkerhetspolitikk integreres i stadig sterkere grad gjennom felles politikk mellom EU-landene. PESCO-samarbeidet er en av hovedpilarene i dette samarbeidet. Norge deltar i ett av PESCO-prosjektene, nemlig prosjektet om militær mobilitet. Hadde Norge vært et fullverdig medlem av EU, kunne vi ha spilt en langt mer aktiv rolle i dette samarbeidet som er så viktig for totalberedskapen i vårt land og i Europa.

Ingjerd Schou (H) []: Først vil jeg takke utenriksministeren for en god og grundig redegjørelse. Som redegjørelsen nevnte, har krigen i Ukraina utløst den største sikkerhetspolitiske krisen i Europa siden annen verdenskrig.

Krisen er omfattende. Vi har å gjøre med en humanitær katastrofe som vi ennå ikke kjenner omfanget av. Spørsmålet om suverenitet er utfordret på aggressivt vis. Samholdet vi så langt har sett i Europa, utfordres av en energikrise som rammer alle land.

Hele den sikkerhetspolitiske arkitekturen i Europa er skaket. Vi har sett raske og avgjørende endringer allerede. Tydeligst er dette i Sveriges og Finlands NATO-søknader. Danmark har på sin side avsluttet sitt såkalte forsvarsforbehold i EU. Framover skal landet koordinere sin utenriks- og sikkerhetspolitikk med EU som ethvert annet medlemsland. Jeg vil også minne om at Ukraina, sammen med Georgia og Moldova, sendte sine søknader om medlemskap i EU mens Kyiv var under angrep. Det sier sitt.

Vi kan også vente at den utenriks- og sikkerhetspolitiske profilen til EU vil bli tydeligere framover. Som EUs utenrikstalsmann Josep Borrell uttrykte da det strategiske kompasset for unionen ble lagt fram tidligere i år: EU må lære seg å tale maktens språk. Han la til: Og det må skje fort.

Som et utenforland vil Norge i en rekke av disse spørsmålene være mer observatør enn deltaker. Vår EØS-avtale knytter oss svært tett til unionen, men vi er ikke fullverdige deltakere. Vi vil ikke være der når viktige spørsmål diskuteres – spørsmål som angår oss, og som vil angå oss i stadig større grad.

For oss som representerer Høyre, er dette negativt. Regjeringen deler ikke vårt syn. Det jeg håpet vi kunne enes med regjeringen om, er spørsmålet om kunnskap. Utenriksministeren har gjentatte ganger bedyret at utvalget regjeringen har nedsatt som skal vurdere erfaringene med EØS-avtalen, nettopp skal bidra til mer kunnskap. I pressemeldingen uttalte utenriksministeren følgende:

«Nå skal vi skaffe oss et best mulig kunnskapsgrunnlag om EØS-avtalen og det handlingsrommet avtalen gir oss i en omskiftelig tid i Europa.»

Kunnskap er bra, men jeg tillater meg å gjenta kritikken vi har rettet mot mandatet til dette utvalget flere ganger. Dersom vi ønsker å belyse erfaringene med EØS-avtalen og se den opp mot alternative tilknytningsformer, ville det være helt riktig å inkludere alternativet om fullt medlemskap. Dette har regjeringen nektet utvalget å se på.

I forslaget til neste års statsbudsjett ser vi også at kunnskap om EU nedprioriteres. For det første vil regjeringen kutte i bevilgningen til EU-opplysning. I tillegg foreslås det noen pussige grep for bevilgning til forskning. Den tidligere øremerkede støtten til europapolitisk forskning blir nå lagt ned og flyttet til en mer generell, nyopprettet forskningspott. Dette er ikke snakk om store penger. I et stort budsjett mener likevel regjeringen det er viktig å kutte i en bevilgning på noen få millioner.

Vi kan ikke trekke annen slutning enn at dette er en rent symbolsk handling. Det er i tråd med Senterpartiets EU-motstand å gjøre dette, men Arbeiderpartiet er ikke lenger gjenkjennelig i spørsmålet om europapolitikk. Det er i alle fall ikke i tråd med utenriksministerens uttalelse om at målsettingen er å bidra til mer kunnskap.

Det er synd. Vi befinner oss i en kritisk tid hvor europeisk samhold er viktigere enn noen gang. Man kan kanskje ønske seg at et slikt samhold ikke skal involvere EU, men det er og blir en ønsketenkning kun EU-motstanderne tror på.

Presidenten []: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Lise Christoffersen (A) []: Naturlig nok var utenriksministerens redegjørelse også denne gangen konsentrert om Russlands aggressive krigføring i Ukraina. Bekymringen for våre ukrainske kolleger og innbyggerne i landet deres er også gjennomgangstema i parlamentarikerforsamlingen i Europarådet, sammen med de utfordringene krigen utgjør for stabiliteten i Europa og i det europeiske samarbeidet for øvrig.

Europarådet ble dannet i 1949, etter annen verdenskrig, med den kalde krigen som bakteppe og med Norge som en av de ti grunnleggerne. Etter hvert valgte 47 land å slutte seg til. Europas framtid skulle bygges på respekten for menneskerettigheter, demokrati og rettstatens prinsipper.

Nå er disse verdiene alvorlig truet, mer alvorlig enn noen gang på de mer enn 70 årene som er gått. 16. mars i år besluttet ministerkomiteen i Europarådet å ekskludere Russland på grunn av invasjonen av Ukraina. Noe annet ville vært helt umulig, men det fikk samtidig store konsekvenser for 144 millioner russere, som ikke lenger er beskyttet av den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

Det er ikke bare i Russland utviklingen går i feil retning. Rettsstatsprinsippene er under press både i Ungarn og i Polen. Her bør Norge kunne bruke de påvirkningsmulighetene vi har, bl.a. gjennom de pågående forhandlingene om EØS-midlene, der Norge er en betydelig bidragsyter – noe statsråden også viste til i replikkordskiftet tidligere i dag.

Situasjonen på deler av Balkan gir også grunn til bekymring. Faren er at de havner i skyggen av krigen i Ukraina. Jeg er derfor glad for at utenriksministeren så tydelig ga uttrykk for at Norge vil fortsette vårt samarbeid med landene på Vest-Balkan. Det er helt i tråd med anbefalingene fra parlamentarikerforsamlingen i Europarådet, som så sent som i oktober uttrykte stor bekymring for den geopolitiseringen vi de siste årene har vært vitne til i denne regionen, med Russland i førersetet. Oppfordringen til våre regjeringer var at vi alle må bidra med det vi kan, for å bistå Albania, Bosnia-Hercegovina, Montenegro, Nord-Makedonia, Serbia og Kosovo i deres ambisjoner om tettere europeisk integrering. Det er viktig ikke bare for situasjonen på Balkan og de aktuelle landene, men faktisk for stabiliteten på hele det europeiske kontinentet – og det vil komme alle europeiske borgere til gode, også oss i Norge.

Michael Tetzschner (H) []: Utenriksministerens redegjørelse er naturlig nok preget av krigen i Europa. Det er bred tilslutning til situasjonsbeskrivelsen etter Russlands militære overfall på en fredelig nabostat, og også hvilken betydning dette kan ha for fremtidig sikkerhetsordning i Europa.

Ukraina er blitt frontlinjestaten for prinsippene om at hver stat skal kunne leve trygt innenfor internasjonalt anerkjente grenser, og at militær ekspansjonisme for å innlemme en stat ved hjelp av voldsbruk ikke skal ha noen plass i det 21. århundre.

Ukraina fører for seg selv en eksistensiell kamp for overlevelse, men også for allmenne folkerettslige grunnprinsipper, og i et større bilde for hele den europeiske sikkerhetsordning slik vi har kjent den siden 1945. Det er regulær krig i Ukraina som vi ikke kan la landet tape. Forbrytelser skal ikke lønne seg. Hvis krigen ender på en måte som i noen ledd kan utlegges som territorielle gevinster for Russland, er det all grunn til å tro at andre og langt mindre stater står for tur – de baltiske land, Moldova, Georgia, Kasakhstan.

Når krigen en gang slutter, må Putin-regimet stå til rette for sine krigsforbrytelser. Det blir mye å svare for. Vi har de siste ukene sett hvordan Russlands krigføring er lagt om til å slå ut sivil infrastruktur, særlig energiforsyning, over hele landet. Under hele krigens forløp har formålsløs og uforholdsmessig bombing av boligområder, forsamlingshus og butikker vært en del av terroriseringen av sivilbefolkningen. Sist søndag var det opptalt 400 luftangrep over hele Ukraina. En angriperstat som fremfører seg slik, har satt seg utenfor enhver moralsk skala.

Nylig behandlet Stortinget et representantforslag om at Norge skulle komme fullstendig på linje med EUs sanksjoner mot Russland, hvilket i vårt tilfelle bl.a. ville bety at vi også hadde stengt de tre gjenværende havnene for anløp av russiske fiskefartøy. Forslaget fikk ikke Stortingets støtte. Grunnen til at jeg tar det opp nå, er at det i enkelte pressereferater har vært utlagt som en gal konklusjon. Når noen av oss ikke kunne stemme for dette, hadde det sammenheng med at vi anerkjenner at det er utenriksministeren som fører dag-til-dag utenrikspolitikk, og at Stortinget gir overordnede retningslinjer og føringer, f.eks. gjennom debatter som denne. Jeg vil understreke og minne om at det står utenriksministeren fritt å stenge de tre siste havnene, at det også er mulig å innkalle de farledsbevis som er gitt, og at de såkalte mediekanalene – Russia Today og Sputnik – ikke lenger bør få anledning til å spre krigspropaganda mot en norsk opinion.

Jorodd Asphjell (A) []: Først vil jeg rette en stor takk til utenriksministeren for hennes brede internasjonale arbeid, som nyter stor respekt rundt omkring i verden. Det er veldig viktig.

Norge overtar formannskapet i Nordisk råd fra 1. januar 2023. Norden, med sine 27 millioner mennesker, er en av regionene i verden som har samarbeidet lengst – Nordisk råd feirer 70 år i 2022. Helsingforsavtalen er selve grunnloven for det nordiske samarbeidet.

Utenriksministeren nevnte selv Norden i NATO i sin redegjørelse 17. november ved at Finland og Sverige har søkt om medlemskap i forsvarsalliansen, og at det vil begynne en ny epoke for det nordiske forsvarssamarbeidet framover.

Jeg vil understøtte dette med å vise til det store engasjementet som er rundt nordisk forsvarssamarbeid i Nordisk råd for tiden. Rundebordsmøtet vi hadde på Stortinget i forrige uke, hvor Norge var vertskap, viste også dette engasjementet. Under den konferansen var parlamentarikere fra hele Norden opptatt av å følge med på arbeidet med fornyelsen av NORDEFCO-visjonen.

Nordisk råd fornyer nå sin internasjonale strategi. Her blir Europa og EU prioritert. Det er viktig. Uavhengig av om ikke alle land i Norden er medlem av EU, binder krisen i Europa og verden oss sammen til sterke fellesskap.

Jeg vil også benytte anledningen til å understreke hovedpunktene i Norges formannskapsprogram for 2023 – et trygt, grønt og ungt Norden. Vi ser at innbyggerne i Norden ønsker mer nordisk forsvarssamarbeid, nordisk samarbeid om forsvars- og sikkerhetspolitikk, krisehåndtering og bedre klimaløsninger. Et trygt Norden er en forutsetning for å nå den nordiske visjonen om at Norden skal være verdens mest bærekraftige og integrerte region i 2030.

Forsyningssikkerhet for energi, mat, medisiner og medisinsk utstyr er sentrale områder for et forsterket samarbeid i Norden, Europa og internasjonalt. Samarbeid om økt beredskapssikkerhet er viktigere enn noen gang, slik at vi sammen kan være bedre rustet til nye krisesituasjoner i verden. Jeg er derfor glad for at utenriksministeren løftet dette så tydelig sammen med regjeringen i sitt arbeid for å sikre trygghet, fred og ikke minst også demokratisk utvikling i land rundt oss i Europa. Så tusen takk for det store engasjementet utenriksministeren viser på dette området. Det er viktigere enn noen gang.

Agnes Nærland Viljugrein (A) []: Min generasjon er avhengig av at dette storting lykkes med en oppgave ingen andre storting har klart før oss. Vi må dramatisk endre norsk klimapolitikk. Vi må stanse klimaendringene før de får fatale konsekvenser. Vi har den oppgaven fordi vi sitter i denne sal og har ansvaret for å gjøre noe med det – ikke bare her hjemme i Norge, men for hele Europa.

På vegne av en hel generasjon har jeg lyst til å be dere huske dette: Når vi diskuterer energikrisen her hjemme eller i resten av Europa, kan vi ikke bare snakke om strømpriser og kabler. Vi er nødt til å diskutere energikrise og klimakrise samtidig, fordi krisene skjer samtidig, og de kan løses samtidig. Så lenge Putin utnytter gassleveranser i et spill om grunnleggende menneskerettigheter i Europa, er det Norges rolle å være en stabil leverandør av gass til Europa.

Det er ikke gass som er framtiden for vårt felles energimarked, og dette storting må være helt ærlig på at det er det fornybar energi som er. Det Europa burde vært avhengig av at Norge leverte mye av nå, er energi fra fornybare energikilder.

Norge skal bidra til å stanse krigen i Ukraina med våpen, forsvarsmateriell og humanitær bistand og ved å ta imot flyktninger i våre kommuner, men vi er også nødt til å vise solidaritet med Europa i en energikrise. Den krisen hadde sett ganske annerledes ut hvis verden allerede var i gang med en kraftfull utbygging av fornybar energi. Vi kan ikke samarbeide med et Europa som bruker sin avhengighet av Putin til å gjenåpne fossile energikilder, kull- og gasskraftverk. Samarbeidet må bygges på vindmøller, på havvindteknologi og – her hjemme i Norge – på den norske vannkraften. Det er den viktigste oppgaven dagens regjering har, både her hjemme i Norge og også ved å bidra der ute ved å samarbeide om et energimarked som kutter utslipp, som bygger opp grønne energikilder, og som blir uavhengig av Putins gass, ikke på fossile alternativer, men på fornybare.

Jeg er stortingsrepresentant fordi jeg tror det er håp for Europa. Jeg tror det er håp for framtiden til hele min generasjon, men det er bare håp hvis dette storting og politikere i hele Europa er i stand til å ta det ansvaret som nå kreves av oss. Det ansvaret er å bidra med løsninger for Europa i krig og i den klimakrisen vi står i dag, med løsninger som står seg i framtiden. Det haster å kutte utslipp, og det haster å få Europa uavhengig av russisk gass. Løsningen ligger foran oss, den er grønn, og den er fornybar. La oss fortsette den jobben.

Per Ivar Lied (Sp) []: Eg vil gjerne seie litt om Ukraina og om norsk støtte til Ukraina. Utanriksministeren informerte i utgreiinga om at Noreg hittil har bidratt med rundt 2,3 mrd. kr i sivil bistand til Ukraina og nabolanda og i tillegg militær støtte til ein verdi av rundt 2 mrd. kr.

Som utanriksministeren nemnde tidlegare, ligg Noreg på topp ti i absolutte tal – berre etter Polen og dei baltiske land når det gjeld total bistand som andel av BNP. Så ligg det, sjølvsagt, forslag om betydelege bidrag til Ukraina for 2022 og 2023. 4 mrd. kr går i inneverande år til humanitær nødhjelp, driftsstøtte til den ukrainske staten samt innkjøp av gass gjennom Den europeiske bank for gjenoppbygging og utvikling, EBRD, som er nemnd. Dette trengst.

Gjennom ordninga for sivil beredskap i EU er betydelege leveransar av legemidlar, medisinsk materiell og også materiell til kraftforsyning og anna utstyr sendt frå Noreg til Ukraina. Noreg har bidratt med transport av fleire hundre ukrainske pasientar til ulike land i Europa og har tatt imot 126 pasientar til behandling på norske sjukehus. Noreg har med dette bidratt med nesten ein tredjedel av pasienttransportane frå Ukraina gjennom ordninga for sivil beredskap, ikkje minst med stor innsats frå både helsetenesta og Forsvaret.

13,5 millionar ukrainarar har flykta frå heimlandet eller er internt fordrivne. Belastinga for nabolanda er spesielt stor. Hittil har Noreg tatt imot 32 000 flyktningar, og over heile landet gjer lokalsamfunn, skular og helsetenesta ein stor innsats for å ta imot alle desse menneska som er tvinga på flukt.

Både sentralt og lokalt i Noreg arbeider ein med ulike former for støtte til Ukraina. Det er sendt utstyr til reparasjonar innanfor kraftsektoren, det blir hjelpt til med annan infrastruktur, som f.eks. bruer, kommunar og mottaksapparat tek imot flyktningar, og det blir utbetalt lønningar til lærarar, sjukepleiarar og legar med hjelp frå Noreg. Ikkje minst er det – i tillegg til det som blir gjort frå det offentlege – eit stort engasjement og innsats i frivillige organisasjonar og lag over hele landet. Det vil også fortsetje, og det trengst for eit land under angrep, for eit folk som går ein knallhard vinter i møte, der svært mange er utan strøm og andre nødvendige forsyningar.

Ine Eriksen Søreide (H) []: Først vil jeg benytte anledningen til å gratulere representanten Foshaug med dagen – som seg hør og bør.

Så skal jeg gå over til å dekke noen temaer som for så vidt også har vært oppe i debatten.

Jeg er litt overrasket over at utenriksministeren heller ikke i innlegget sitt – hun hadde ett minutts taletid igjen, så det hadde vært mulig – adresserte noe av den tematikken som flere her har vært inne på, nemlig hvordan endringene som skjer i EU, nå påvirker Norge og vår evne til å ivareta norske interesser, og hvordan vi best kan posisjonere oss for et godt samarbeid med EU. Det er ikke fordi noen forventer at utenriksministeren i dag skal kunne presentere alle svarene på hvordan dette vil se ut i framtida, men det handler om å begynne diskusjonen og erkjenne at det er noen utfordringer. Det er helt åpenbart, som flere har vært inne på, at NATO er vår sikkerhetspolitiske tilknytning. Det er like åpenbart at ingen har interesse av å duplisere NATO og EU, men det er altså ting som skjer som får betydning for oss. Det diskuteres saker som berører vår utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk, på arenaer der vi ikke er. Et viktig eksempel på det er da EU diskuterte sin nye Arktis-strategi. Det var en diskusjon vi ikke var med på, men vi måtte bruke masse tid på å diskutere med våre gode venner og partnere i Norden, sånn at denne strategien ikke fikk en utforming som ikke ivaretok norske interesser på en fornuftig måte. Spørsmålet er bare hvordan vi forholder oss til endringene.

Så vil jeg på vegne av Høyre si at vi kommer til å støtte med alt vi har, den jobben regjeringa skal gjøre når det gjelder kondisjonalitet, rettsstatsprinsipper og demokrati når det gjelder EØS-midlene. Samtidig er det også der en utfordring, som jeg var inne på i min replikk, nemlig at en person som Tysklands forbundskansler, Scholz, hadde som en av sine programerklæringer at dette var noe han skulle jobbe med i EU, og det har nå, av for så vidt naturlige årsaker, blitt skjøvet litt til side. Spørsmålet er mer hvilket driv som nå er i EU, og om vi kan regne med den samme støtten fra EU når vi nå jobber med EØS-midlene.

Helt avslutningsvis: Representanten Guri Melby spurte om utenriksministeren mener at EU- og EØS-spørsmål er noe som kan utnyttes av fremmede makter til polarisering, for f.eks. å påvirke valg og ordskifte i Norge. Utenriksministeren ga et godt svar, men svarte ikke på selve spørsmålet, nemlig om dette er et tema som kan utnyttes. Jeg vil også her understreke at dette ikke handler om ja eller nei til EU eller EØS. Mitt klare ja-standpunkt til EU kan like godt utnyttes som et klart nei-standpunkt til EØS. Poenget er at legitime politiske standpunkter, som å være mot EØS-avtalen, kan utnyttes av aktører som har illegitime hensikter. Jeg tror vi må være klar over at EU-/EØS-saken i Norge er en sånn sak som fort kan ta fyr, for å bruke et sånt begrep, og nettopp derfor må vi også være på vakt mot aktører som ønsker å utnytte det.

Bengt Fasteraune (Sp) []: Utenriksministeren har gitt sin redegjørelse i en tid da det er krig i Europa, med et svært aggressivt Russland, og med en katastrofe for ukrainerne som ingen kunne sett for seg. Det er en tid med energikrise i Europa, som heller ingen kunne sett for seg. Det er til dels store økonomiske utfordringer og til dels forskjellige utfordringer. Det er en pandemi som noen sier er avsluttet, men som i enkelte deler av Europa blomstrer som aldri før. Det er et Europa med store utfordringer – og det er det som har vært utgangspunktet for utenriksministerens redegjørelse.

Vi ser tydelig at vi kan samarbeide om mye, men både Norge og andre land er avhengig av en nasjonal kontroll over den økonomiske situasjonen, energisituasjonen, matsikkerhet og ikke minst tilgang til infrastruktur i bred forstand. Vi ser den samme diskusjonen som vi ser i Norge, i andre europeiske land, og det er helt naturlig når det er en krise, men det er likevel svært viktig at vi bidrar der det er naturlig. Det gjør Norge i stor grad, med felles sanksjoner, felles våpenhjelp, humanitær bistand og levering av energi, spesielt gass, for å få på plass en sikkerhet – og det er det vi snakker om akkurat nå – for vinteren som kommer, og kanskje også en sikkerhet for neste års vinter, som kan bli kritisk i Europa.

Vi har som en selvstendig nasjon utenfor EU gjennom den siste tiden sett viktigheten av å kunne velge løsninger som er av nasjonal betydning, f.eks. vår politikk knyttet til havner og havneforbud, som i ytterste grad betyr noe for forvaltning av torskebestanden, forvaltning av fiskebestanden generelt i Barentshavet. Dette gjør at vi selvstendig kan ha en beredskap og beredskapsheving. Vår rolle har ført til den direkte dialogen vi nå har med Finland og Sverige, som er på trappene for å bli medlemmer i NATO, og ikke minst er det svært viktig for vår sikkerhet her og nå.

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Sverre Myrli (A) []: I går var flere av oss fra Stortinget til stede på den årlige sesjonen i NATOs parlamentarikerforsamling i Madrid. Der talte NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg og Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj. Det var svært tankevekkende innlegg i en veldig spesiell og veldig alvorlig situasjon for Europa, som har utviklet seg bare til det verre og mer tragisk etter Russlands invasjon av Krym i 2014.

Møtet i NATOs parlamentarikerforsamling var selvsagt sterkt preget av situasjonen i Ukraina og alt det medfører for vårt kjære Europa, og av Finlands og Sveriges kommende NATO-medlemskap. Til representanten Tybring-Gjedde: Det er ikke sånn at Tyrkia har stoppet eller blokkert – jeg er litt usikker på hva slags begrep som ble brukt – Sveriges og Finlands medlemskap i NATO, snarere tvert imot. Dette er det gode prosesser på. Jeg minner om at under NATO-toppmøtet i sommer – for øvrig også holdt i Madrid – ble det inngått en trilateral avtale mellom nettopp de tre landene: Tyrkia, Sverige og Finland. Jeg er ganske sikker på at det blir løsninger her. 28 av de 30 medlemslandene i NATO har så langt ratifisert Sverige og Finlands inntreden. Nå gjenstår Tyrkia og Ungarn, men som sagt er jeg ganske sikker på at det finnes gode løsninger.

Jeg har forundret meg litt over Høyres framtreden og holdninger i denne debatten. Det virker nesten som Høyre er ute etter å overdrive meningsforskjellene overfor EU, og det virker nesten som Høyre nå legger opp til at EU skal overta ansvar fra NATO innen forsvars- og sikkerhetspolitikk. Det er absolutt ingenting som tyder på det. Jeg vil nesten si snarere tvert imot. EU er absolutt viktig, men ikke som et alternativ til NATO. Det er jo NATO som i sterkere grad kommer til å ta seg av forsvars- og sikkerhetspolitikken. Bare for å ha sagt det: Det er ikke sånn at det enten er Europa eller NATO. NATO er Europa, og det bor faktisk flere europeere i land som er medlem av NATO, enn i land som er medlem i EU.

Som sagt: Jeg snakker absolutt ikke ned EU, men Høyre må ikke framstille det som at det nå er snakk om enten EU eller NATO. NATO er viktigere enn noensinne, og med Sverige og Finland som medlemmer får vi et enda bedre og sterkere NATO.

Marit Arnstad (Sp) []: En rekke av Høyres representanter i debatten har etterlyst en debatt om hvordan vi forholder oss til EU – altså at vi på bakgrunn av de endringene som nå skjer i Europa, og på grunn av krigen burde hatt en debatt om hvordan vi forholder oss til EU. Da må jeg stille spørsmålet: Hvilken debatt er det de da vil ha? Vi har jo en debatt. Vi har en debatt om de enkelte sidene av den krigssituasjonen vi ser i Europa. Vi har en debatt om sanksjonspolitikk og hvordan Norge skal forholde seg til det samarbeidet vi har med de ulike landene i Europa på det området. Vi har en debatt om de humanitære forholdene. Vi har en debatt om flyktningstrømmen som er i Europa akkurat nå. Vi har også en debatt om vårt eget samarbeid med EU på f.eks. forsvarssida og om forholdet mellom NATO og EU. Det vi kanskje underspiller litt, er hvilket forhold vi har til et viktig land i Europa som ikke er medlem av EU, nemlig Storbritannia, som når det gjelder forsvarssamarbeid, bokser langt over sin liga med tanke på å være ett enkelt land. Det har mye større betydning i den sammenhengen enn veldig mange andre land i Europa.

Jeg blir litt overrasket over Høyres innfallsvinkel i debatten. Jeg lurer på om vi skal tolke Høyres innlegg slik at de nå fyrer i gang en ny debatt om norsk medlemskap i EU. Da er jo spørsmålet: Hvor raskt mener de vi skal komme i gang? Hvor raskt skal vi søke? Skal vi starte allerede nå? Skal vi legge til rette for en folkeavstemning og en søknad om medlemskap allerede nå?

Vi er uenige om medlemskap i EU. Senterpartiet mener at et medlemskap i EU kommer til å svekke folkestyret og nærheten til beslutningene i folkestyret. Vi mener at det vil føre til mindre kontroll over naturressursene våre – olje, gass, fisk og andre naturressurser. Det er en fair uenighet. De ulike meningene vi har om det, ligger til grunn i enhver debatt vi har om en EØS-redegjørelse i Stortinget. Vi har respekt for de ulike meningene vi har om medlemskap. Egentlig mener jeg at denne salen har vist seg godt i stand til å håndtere problemstillinger knyttet til krigen og det som skjer i Europa, uavhengig av hva en mener om norsk EU-medlemskap, men tonen i debatten i dag er fra Høyres side nesten slik at en skulle tro at vi som ikke ønsker å søke om medlemskap i EU, ikke forholder oss til krigen og det som skjer i Europa, på en realistisk måte. Det ville være en veldig uheldig tolkning hvis det var tilfelle. Jeg skal prøve ikke å tolke Høyre i den retning, men jeg er litt forundret over styrken i en del av innleggene. Jeg lurer litt på hva dette betyr for Høyres del – om de nå mener vi aktivt skal søke medlemskap ganske raskt, og om vi kan forvente oss at de vil ta initiativ til en folkeavstemning og en søknad etter hvert.

Mani Hussaini (A) []: Jeg vil også takke utenriksministeren for en god og grundig redegjørelse. Redegjørelsen forteller om en urolig tid, en tid hvor det pågår krig på vårt kontinent, men redegjørelsen forteller også om en tid hvor samhold og samarbeid har kommet til overflaten. I debatten i dag har det kommet fram to totalt ulike virkeligheter i synet på samarbeid. På den ene siden mener noen at Norge styres av EU, og på den andre siden mener noen at vi er totalt maktesløse utenfor EU. Begge beskrivelsene må kunne tas med en klype salt. Sannheten er at vi har gjensidig interessefellesskap med Europa, men vi har ved to anledninger valgt å si nei til norsk medlemskap. Vi har funnet vår egen samarbeidsform gjennom EØS, og det er en samarbeidsform vi støtter. Nettopp derfor må vi med jevne mellomrom evaluere, for å forsterke samarbeidet og sørge for at både Norge og EU kommer godt ut av det samarbeidet. Jeg forstår derfor ikke iveren fra enkelte etter å melde seg inn i EU så fort som mulig. Jeg forstår heller ikke motstanden fra de samme om å være imot evaluering av EØS-avtalen. Hva er det man frykter fra en slik evaluering – at EØS-avtalen i det store og hele tjener Norge godt?

La meg minne om at Norge har vært en helt avgjørende aktør for Europas energisikkerhet den siste tiden, særlig etter at Russland ulovlig valgte å invadere Ukraina. Norge er en stormakt i energipolitikken. EU og Europa lytter til Norge, og vi har felles interesse av framtidig industri. Derfor er jeg glad for at regjeringen ser på mulighetene for økt partnerskap og norsk verdiskaping knyttet til CO2-håndtering, hydrogen, havvind, råvarer, batterier og grønn skipsfart.

I vårt samarbeid med EU gjennom EØSavtalen kan dette bidra til grønn industriutvikling, til økte eksportmuligheter, til flere arbeidsplasser og ikke minst til en felles innsats for klima.

Vi må rett og slett slutte å undervurdere Norges posisjon i Europa fra denne talerstolen.

Presidenten []: Representanten Ine Eriksen Søreide har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Ine Eriksen Søreide (H) []: Her var det ganske mange villede misforståelser. Representanten Marit Arnstad vet selvfølgelig veldig godt at dette ikke dreier seg om ja eller nei til norsk EU-medlemskap, og representanten Sverre Myrli vet veldig godt at dette ikke dreier seg om at EU skal være et alternativ til NATO. Når 23 av 27 EU-medlemmer er NATO-medlemmer når Sverige og Finland kommer med, og når EU tar en større utenriks- og sikkerhetspolitisk rolle samtidig som det snakkes om at EU nå blir sterkere i NATO, er vi nødt å forholde oss til den utviklingen, og spørsmålet er hvordan. Det betyr at når vi diskuterer disse tingene, handler det om å peke framover på hva vi kan forvente, hvordan vi skal ivareta norske interesser, hvordan vi best skal samarbeide med EU. Det mener jeg er helt naturlig at vi diskuterer. Det handler ikke om medlemskap i morgen, det handler om å prøve å ivareta norske interesser – og det handler dypest sett om å forholde seg til verden som den er.

Hårek Elvenes (H) []: Representanten Arnstad forsøkte å reise en debatt om debatten. Høyres forventninger til en EU-debatt er knyttet til det den utredningen som er bebudet, egentlig burde inneholde. Det kunne blitt en god debatt hvis den utredningen kunne ta opp i seg den utvikling EU har vært gjennom siden folkeavstemningen i 1994, og de konsekvensene den utviklingen har for Norge som et ikke-medlemsland. Det er et faktum at Europas utenriks- og sikkerhetspolitikk i langt sterkere grad enn tidligere nå samordnes gjennom EU. Det har betydning for Norge, et lite land i Europas utkant som er avhengig av en felles utenriks- og forsvarspolitikk.

Så må jeg må si til representanten Mani Hussaini at Norge ikke undervurderer og underspiller sin egen rolle i Europa, men vi skal heller ikke overspille den. Utenrikskomiteen var nylig på besøk i London, Paris og Berlin, og da ble det uttrykt stor takknemlighet for den rollen Norge inntar i Europa med å være en langsiktig og forutsigbar leverandør av gass i en krisetid for Europa.

Vi må huske på at denne EØS-avtalen innebærer så mye, mye mer enn bare det å ha tilgang til et marked som er ca. 80 ganger større enn vårt eget hjemmemarked. Vi kan reise fritt, vi kan delta i de europeiske forskningsprogrammene, og vi vet jo at EU er en pådriver innenfor utviklingen av en dynamisk miljøpolitikk. Alt dette kommer Norge til gode, og alt dette har skjedd etter 1994. Derfor er det å beklage at den utredningen som nå kommer, kun forholder seg til enkeltelementer av den utviklingen vi har sett, og ikke tar opp i seg det store spørsmålet: Hva er Norges kostnad og konsekvenser ved å stå utenfor det EU vi i dag har, ikke det EU som var i 1994?

Presidenten []: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 2.

Votering, se voteringskapittel

1. Utenriksdepartementet har gjort oppmerksom på at det korrekte tallet hva gjelder Norges avtale med Den europeiske utviklingsbanken, er 2 mrd. kr, slik det framgår i første avsnitt av utenriksministerens hovedinnlegg kl. 10.35.