Presidenten
[15:26:39 ]: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil
presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe
og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.
Videre vil det
– innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til replikkordskifte
på inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av
regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte
taletid, får også en taletid på inntil 3 minutter.
Anna Molberg (H) [15:27:13 ] (ordfører for saken): For en
tid tilbake kunne NRK fortelle om en av de siste gjenlevende krigsseilerne,
Oscar Anderson, som risikerte å ende opp med å bo i en campingvogn
i Storbritannia. På grunn av sine økonomiske forhold risikerer Anderson
å miste sin sykehjemsplass i England. På bakgrunn av denne historien
behandler vi i dag saken om krigsseilerne som Fremskrittspartiet
tok initiativ til.
Vi er en samlet
komité som er enige om at Norge ikke kan være bekjent av at en av
våre siste gjenlevende krigsseilere skal behandles på denne måten.
Derfor vil jeg takke komiteen for at vi omsider ble enige om en ordning
som skal sikre at gjenlevende krigsseilere ikke skal havne i denne
typen situasjoner mer.
Komiteen ber
nå regjeringen om å foreta tilpasninger i regelverket, slik at krigspensjonister
som varig innlegges i syke- eller aldershjem i utlandet, ivaretas
på lik linje med krigspensjonister i Norge. Det er helt åpenbart at
dette haster, og vi ber regjeringen komme tilbake til Stortinget
så raskt som overhodet mulig, slik at endringene kan tre i kraft
senest 1. juli i år.
Ved utbruddet
av annen verdenskrig var Norge verdens fjerde største skipsfartsnasjon,
og 20 pst. av all tankflåte var norsk. I 1940 ble mesteparten av
den norske flåten lagt inn under Nortraship, som ble verdens største
rederi, med over 1 000 skip. I løpet av krigen fraktet norske skip
145 millioner tonn med livsviktig materiell for de allierte, samtidig
som de reddet tusenvis av mennesker fra drukningsdød.
Under krigen
gjorde 35 000 norske sjøfolk en enorm innsats på havet, samtidig
som de levde med en konstant dødsrisiko hengende over seg. Krigsseilerne var
også vitne til at over 700 norske skip gikk tapt, og de måtte se
4 000 kollegaer miste livet.
Innsatsen til
den norske handelsflåten må aldri glemmes, og innsatsen til de norske
sjøfolkene må regnes som vårt viktigste bidrag til de alliertes
seier over nazistene. Dette er særlig viktig å understreke av oss
i ettertiden, da mange krigsseilere dessverre opplevde å bli møtt
med liten eller ingen aksept for innsatsen de hadde gjort. Hele
det politiske miljøet i etterkrigstiden har ansvaret for den uverdige
behandlingen krigsseilerne fikk etter krigen.
Den 3. august
2013 ba forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen krigsseilerne
om unnskyldning for behandlingen de hadde fått etter krigen. Det
var dessverre for sent for de fleste av krigsseilerne og deres nærstående,
men det var likevel en nødvendig og forsonende handling.
Jeg er glad for
at vi i dag tar ansvar for at de ytterst få gjenlevende krigsseilerne
sikres en verdig alderdom. Det er kanskje ikke så mye i det store
bildet, men det kan bety veldig mye for de få det gjelder.
Bjørnar Skjæran (A) [15:30:27 ] : Noe av det stolteste i vår
nasjonale historie knytter seg til at vi har vært en sjøfartsnasjon
i flere tusen år. Norges eldste fiskevær, Træna ved Helgelandskysten
– rett utenfor der jeg bor – ligger flere timers seiling fra land.
De som bosatte seg der, mestret havet, for å si det forsiktig. Det
samme gjorde vikingene, det samme gjorde Leiv Eiriksson – som oppdaget
Amerika flere hundre år før Columbus – polfarerne våre og ikke minst
krigsseilerne.
Krigsseilernes
innsats for å bringe livsviktige forsyninger var Norges viktigste
bidrag til den allierte seieren over nazistene under andre verdenskrig.
De fortjener anerkjennelse for den heltemodige innsatsen de la inn, med
fare for eget liv, i kamp for friheten.
Behandlingen
krigsseilerne fikk etter krigen, er ikke noe vi som nasjon kan være
stolte av. Krig er farlig for alle yrkesutøvere, men farene som
krigsseilerne måtte håndtere, står i en særstilling. Mange kom aldri
hjem igjen, og mange av de som overlevde, hadde blitt bombet eller
torpedert, noen av dem flere ganger. Det har jeg selv heldigvis
aldri opplevd, men jeg har erfart hva det vil si å havne i iskaldt
hav uten hjelp i sikte.
Saken om Oscar
som ikke får dekket utgiftene for sykehjemsplass i England, har
med rette vekket et sterkt engasjement blant mange, og jeg vil berømme
statsråden for å ha vært så tydelig på at vi nå skal få på plass endringer
som ivaretar krigsseilere bosatt i utlandet på lik linje med de
som er bosatt i Norge. Det er også veldig gledelig at en samlet
komité har funnet fram til enighet om et anmodningsvedtak for å
sikre dette.
Jeg er stolt
av å bo i et land som har bygd opp en sterk velferdsstat, tuftet
på grunnverdier om frihet, likhet og solidaritet, en velferdsstat
med universelle ordninger som sikrer folk lik rett til viktige tjenester.
Det er dessverre ikke alle land som har klart å skape en sånn rettferdig
velferdsstat, og det er uheldig at britiske myndigheter ikke har
tatt ansvar for å sikre et bedre velferdstilbud for innbyggere bosatt
i Storbritannia, slik som vi har fått til her i Norge. Krigsseilernes
innsats var ikke bare avgjørende for vårt land, men også for Storbritannia,
som også har et ansvar for å behandle dem som risikerte livet for
friheten, med den respekten de fortjener.
Det er likevel
ikke akseptabelt for Stortinget at en norsk krigsseiler opplever
ikke å ha råd til sykehjemsoppholdet han trenger. Derfor er det
rett og rimelig at det nå tas grep i denne saken. Forslaget som
foreligger, vil sikre en likebehandling av krigsseilerne, uansett
hvilket land de er bosatt i.
Tor Inge Eidesen (Sp) [15:33:38 ] : Krigsseilernes innsats
under annen verdenskrig var enormt viktig og vil aldri bli glemt.
Historien om disse personene og deres innsats er godt gjengitt av
foregående talere, og jeg vil gå rett over på forslaget.
Forslagsstillerne
ber om at personer som mottar krigspensjon, sikres nødvendig bistand.
Bakgrunnen er en person – vi er vel alle sammen blitt på fornavn
med Oscar – som er bosatt i Storbritannia, og som i tråd med regelverket
som gjelder der, blir pålagt store egenandeler for sitt opphold
på sykehjem. Det er betryggende å konstatere at det norske velferdstilbudet
ikke har tilsvarende høye egenandeler. Behandlingen av dette forslaget
i komiteen har også avdekt en felles vilje til å finne en løsning,
slik at krigspensjonister som varig innlegges på syke- eller aldershjem
i utlandet, ivaretas på lik linje med krigspensjonister som er varig
innlagt på syke- eller aldershjem i Norge.
Statsråden har
allerede uttalt at hun vil legge fram et forslag om en endring i
lovverket, slik at krigspensjonister kan be om å få refundert innbetalte
egenandeler. I de tilfellene det gis refusjon, må krigspensjonen
reduseres, men slik at pensjonisten fortsatt beholder en betydelig andel
av pensjonen.
Senterpartiet
støtter en slik løsning og ser fram til at regjeringen så snart
som mulig legger fram en proposisjon med forslag om lovendring.
Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [15:35:30 ] : Jeg vil også takke
komiteen for at man til syvende og sist samlet seg om et felles
forslag som ivaretar Oscar og de siste gjenlevende krigsseilerne.
Som det ble sagt fra talerstolen, seilte ca. 35 000 sivile nordmenn
i handelsflåten og sto for viktige bidrag til de alliertes seier
over den tyske krigsmakten. Det falt 2 000 soldater i hjemmetjeneste og
utenrikstjeneste i Norge under krigen, men det falt 3 638 norske
sjøfolk i hjemme- og utenriksflåten. Det ble også referert til at
man opprettet Nortraship da krigen brøt ut, som disponerte 1 000
skip. Halvparten av disse skipene forliste, med dertil mange norske
omkomne.
Det ble også
opprettet noe som heter Nortraships Sjømannsfond, av Stortinget
i 1948, og det stammer fra det såkalte Nortraships hemmelige fond.
Det oppsto ved at norske sjøfolk fikk utbetalt hyre etter de lavere britiske
tariffene, mens differansen mellom norsk og britisk hyre ble innbetalt
til fondet av britiske myndigheter. Pengene skulle komme norske
sjøfolk og deres etterlatte til gode etter krigen, men det oppsto
strid om disponering av midlene. Krigsseilerne opplevde behandlingen
av midlene som et tyveri av deres opptjente lønn.
Norske myndigheters
behandling av krigsseilerne etter krigen har vært sterkt kritisert
opp gjennom årene. Først i 2013 fikk de som sagt sin offisielle
beklagelse av den daværende forsvarsministeren, Anne-Grete Strøm-Erichsen,
på vegne av den norske stat, for den behandlingen de har fått etter
krigen. Først i 2021 ble krigsseilerne hedret og gitt anerkjennelse
for sin innsats under annen verdenskrig.
Med det vedtaket
som ligger til grunn, og som blir fattet i neste uke, gir vi Oscar
og de siste gjenlevende krigsseilerne en verdig alderdom, uavhengig
av hvor de bor hen i verden. Det skulle bare mangle. Vi trenger
ikke å komme opp i situasjoner hvor det diskuteres om disse menneskene
skal ende opp i en campingvogn, uansett hvor de måtte bo hen i verden.
Jeg takker komiteen enda en gang for at vi samlet oss om dette.
Freddy André Øvstegård (SV) [15:38:08 ] (komiteens leder):
Historisk urettferdighet, det at vi som land har sviktet folk som
har ofret mye i tjeneste for oss, er det dette handler om. Forsvaret
sier i dag at det krigsseilerne gjorde, var «Norges viktigste bidrag
til de alliertes seier under andre verdenskrig» – intet mindre.
Men sånn var
det jo ikke da krigsseilerne kom hjem etter krigen. Det vet vi.
Det er i stedet en historie om mennesker som har blitt glemt, som
har blitt tråkket på, og som dermed har forlatt Norge. Mange av
dem beskriver det selv som at de har blitt presset ut, de har blitt
fordrevet. Det er et bakteppe for denne saken.
Det er ingen
her som kan klandres for dårlig behandling av krigsseilerne i etterkrigstiden,
men vi er ansvarlig for hva vi gjør i dag. Derfor gjør det inntrykk
når vi hører om Oscar Anderson eller om andre krigsseilere som ikke
har fått nok hjelp fra Norge til å klare seg, eller som frykter
for det.
Jeg vil si takk
til dem som har jobbet fram denne saken, ikke minst til Sjømannsforbundet,
men også til representantene som la inn saken. I SV valgte vi å
gi vår støtte til dette. Nå står heldigvis komiteen samlet om å be
om en løsning som vi vet at regjeringen skal levere raskt på, og
som statsråden også har vært ute og varslet.
Heldigvis er
det sånn at urett i historien kan møtes med rettferdighet i dag.
Mímir Kristjánsson (R) [15:40:07 ] : Da krigen kom til Norge
9. april 1940, var Oscar Anderson en av de mange titusener av norske
sjøfolk som befant seg utaskjærs. Landet de skulle vendt hjem til,
var plutselig okkupert, og de hadde ikke noe annet valg der de befant
seg, enn å fortsette å seile for Norge gjennom alle de lange krigsårene.
Skipet Oscar
Anderson var på, ble internert i Nord-Afrika av Vichy Frankrike,
altså det franske marionettregimet tyskerne innsatte. Anderson og
andre måtte rømme på motorbåter over til Gibraltar. De hadde bare
bensin til de første timene og måtte prøve å seile som best de kunne
over, for å komme seg fri. Deretter mønstret de på, først på handelsskip,
deretter på marineskip.
Oscar Anderson
deltok i krigen for Norge fra den brøt ut, da han var bare 18 år
gammel, og fram til desember 1945. Først da, mange måneder etter
at resten av Norge hadde feiret hjemkomsten til kongen og frigjøringsdagen,
fikk krigsseileren Oscar Anderson vende hjem til det landet han
hadde forlatt fem år tidligere.
Uretten mot Oscar
Anderson og de andre krigsseilerne stoppet dessverre ikke der. Da
de vendte hjem, oppdaget de at svært mange i Norge trodde de ikke
hadde gjort annet enn å farte rundt i London og Brooklyn og gå på
gledeshus hele krigen. De ble rett og slett uglesett, og deretter
ble disse heltene utsatt for det som var en nedrig prosess fra statens
side, knyttet til å få utbetalt hyretilleggene i Nortraship.
Krigsseilerne
kunne være både fysisk og psykisk skadet. Det er en spesiell form
for nervekrig å seile i konvoi på den måten, når man vet at det
er tyske ubåter og tyske fly som er ute etter en hele tiden. De
kom hjem til Norge fysisk og psykisk skadet, ble ikke mottatt som
helter, men tvert imot mistenkeliggjort og fratatt de hyretilleggene
de hadde krav på. Derfor valgte mange, som Oscar Anderson, å flytte
fra Norge og bosette seg utenlands. Hjemkomsten var ikke sånn som
den burde vært. Det er årsaken til at Oscar Anderson nå har behov
for hjelp fra den norske staten, som han har kjempet for i så mange år,
for å få dekket de helseutgiftene han har i Storbritannia.
Hvis det er én
ting den norske staten er utrolig dårlig på, er det å be om unnskyldning.
Først i 2013, 68 år etter at krigen var ferdig, når nesten hver
eneste overlevende krigsseiler var gått i graven, klarte altså den
norske staten å be krigsseilerne om unnskyldning. Det er skammelig,
og det er en del av den uretten vi prøver å rette opp i her i dag
– og jeg vil takke alle partier for det – når vi sier at den norske
staten skal ta på seg ansvaret også for de veldig få gjenlevende
krigsseilerne som bor i utlandet.
Statsråd Tonje Brenna [15:43:21 ] : Krigsseilerne gjorde en
uvurderlig innsats under andre verdenskrig og bidro til at Norge
igjen ble fritt 8. mai 1945. Handelsflåtens innsats var Norges viktigste
bidrag til den allierte seieren. Samtidig var verken skipene eller
sjøfolkene forberedt på krig, noe som gjør at sjøfolkenes innsats stiger
enda mer i aktelse. Den innsatsen krigsseilerne la for dagen under
svært krevende og farlige forhold, vil aldri bli glemt.
Mottakelsen krigsseilerne
fikk da de vendte hjem, var uverdig. Det tok altfor lang tid før
samfunnet forsto betydningen av krigsseilernes innsats og hvilke
belastninger de og deres familier måtte tåle. Mange krigsseilere
fikk store helseutfordringer på grunn av sterke psykiske påkjenninger
og ble ikke ivaretatt på en god nok måte i årene etter krigen.
Endringene i
krigspensjonsordningen i 1951 og 1968 var viktige for krigsseilerne
som var blitt uføre etter krigens slutt. Det var allikevel først
i 2013 de fikk en beklagelse de burde ha fått tiår tidligere.
Jeg er glad for
at komiteen nå er omforent og tydelig på hvilke grep som bør gjøres
overfor krigspensjonister bosatt i utlandet. Grepene som komiteen
peker på, vil gi klarere likebehandling av krigspensjonister bosatt
i og utenfor Norge. Vi kan nå få på plass en ordning der krigspensjonister,
herunder krigsseilere, kan få refundert utgifter til egenandeler
til varig opphold på syke- eller aldershjem i utlandet som bostedslandet
ikke dekker. Krigspensjonen vil da samtidig reduseres noe, slik som
for krigspensjonister som legges inn på syke- eller aldershjem i
Norge.
Regjeringen vil
raskt følge opp arbeids- og sosialkomiteens klare tilrådning til
vedtak i Stortinget, slik at lovendringene kan behandles av Stortinget
nå i vår, og at lovendringene kan tre i kraft 1. juli 2024, slik
komiteen ber om.
Til slutt vil
jeg takke Norsk Sjømannsforbund for engasjementet for krigsseilerne,
og takke Oscar Anderson selv og hans familie for både å ha beskrevet
hvordan det var å være på sjøen i de forferdelige krigsårene, og
for å være ærlig om hvordan tiden i ettertid har vært, og hvilke
behov krigsseilerne har hatt i dag.
Presidenten
[15:45:45 ]: Det blir replikkordskifte.
Anna Molberg (H) [15:46:00 ] : Det er ikke så ofte en komité
med partier fra Rødt til Fremskrittspartiet står samlet bak hvert
eneste ord i en innstilling som avgis i Stortinget. Dette er først
og fremst veldig gledelig, og det viser også at vi evner å stå sammen
i viktige prinsipielle saker. Men det så ikke helt sånn ut i begynnelsen av
behandlingen av denne saken. I statsrådens svarbrev til komiteen
og til NRK svarte statsråden at hun ikke hadde planer om å endre
den ordningen vi har for krigspensjon til krigsseilerne. Etter dette
samlet likevel opposisjonen på Stortinget flertall for Fremskrittspartiets
forslag. Nå skal ikke vi dvele ved dette noe særlig mer, og det
viktigste nå er at regjeringspartiene har snudd i saken, men jeg
tillater meg å spørre, av hensyn til protokollføringen: Hva var
det som endret seg i regjeringens vurdering i denne saken?
Statsråd Tonje Brenna [15:46:53 ] : Jeg er også glad for at
en samlet komité enes om dette. Likevel vil jeg si at i forslaget
lyder det «verdig», og hva som ligger i det begrepet, er jo ikke
helt åpenbart når man skal lage en ordning som skal passe for ulike
mennesker som bor ulike steder i verden, som forholder seg til ulike
typer trygdesystemer, og som har ulike typer rettigheter i kraft
av å være innbyggere i ulike land. Derfor var det ikke helt opplagt
hvilken løsning det var mulig å få til raskt nok, og som ville være
dekkende nok for dem dette gjelder. Når vi så fant fram til denne
løsningen – som jeg har tenkt til å sende til Stortinget veldig
raskt – er jeg veldig glad for det. Det gjorde jeg med den fart
som var mulig å få til. Jeg håper og tror at dette vil være en viktig håndsrekning
for dem som nå bor i utlandet og har behov for å få mulighet til
å få dekket sine utgifter knyttet til det å bo i sykehjem.
Anna Molberg (H) [15:47:58 ] : Tusen takk til statsråden for
svaret. Vi er nå enige om at det må gjøres endringer i lov om krigspensjonering
for militærpersoner, for å oppnå en ordning der krigspensjonistene
får refundert egenandelene sine når de varig legges inn på sykehjem
eller aldershjem i utlandet. Da var det slik å forstå at dette er
ment å være en harmonisering med reglene som gjelder for krigspensjonister
i Norge. Komiteen har i innstillingen understreket hvor viktig det
er at dette kommer veldig raskt på plass, og statsråden var inne
på det i sitt innlegg, at det arbeidet settes i gang omgående. Men
vi har i innstillingen skrevet at vi ønsker at lovendringene skal
tre i kraft senest 1. juli. 2024 Er det dermed noen utsikter til
at proposisjonen kan komme til Stortinget mer eller mindre omgående?
Statsråd Tonje Brenna [15:48:44 ] : Det er nødt til å bli slik
at proposisjonen kommer til Stortinget mer eller mindre omgående
for at Stortinget skal rekke å behandle dette sånn at det kan tre
i kraft 1. juli. Derfor jobber vi med uforminsket styrke med å få
dette oversendt Stortinget så raskt som mulig. Det er selvfølgelig opp
til Stortinget når Stortinget velger å behandle saken, men det skal
ikke stå på undertegnede når det gjelder å få saken raskt over til
Stortinget.
Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [15:49:17 ] : Jeg skal ikke gå tilbake
til det som egentlig er svart ut. Jeg synes statsråden svarte bra,
og jeg har all respekt for at man trenger tid til ting.
Undertegnede
ble i fjor sommer kontaktet av en tidligere kaptein, som jeg ser
til: Wiktor Mølleskog, som besøker Oscar stadig vekk på sykehjemmet
i England. Bakgrunnen er denne saken. Jeg skal beklage overfor Wiktor og
Oscar at jeg ikke reagerte umiddelbart på denne saken. Jeg trodde
virkelig at vi var kommet lenger enn som så i Norge, at det var
mulig å reagere kjapt for å få behandlet det, spesielt når man ser
løsninger på hvor enkelt det kan gjøres. Kan det tenkes at statsråden
også kan beklage overfor Oscar og familien at man ikke har reagert
tidligere?
Statsråd Tonje Brenna [15:50:12 ] : Da denne saken ble aktualisert
igjen for første gang, mens undertegnede hadde ansvar for disse
ordningene, skapte det et stort engasjement både i media og i Stortinget.
Det er jeg glad for, for det betyr at våre folkevalgte følger med
og er opptatte av å løfte fram de utfordringene som mennesker vi
treffer langs vår vei, og som står i ulike problemer, peker på og
løfter fram til våre folkevalgte – sammen med Norsk Sjømannsforbund,
som også her har gjort en stor innsats.
Jeg er glad for
at vi kom fram til denne løsningen, og at den lar seg innføre raskt.
Derfor er jeg opptatt av å få levert denne saken til Stortinget
så raskt som mulig, sånn at vi får den til å virke til det beste
for Oscar Anderson og andre som kan være i samme situasjon. Jeg
håper at det er et bidrag til at de opplever at Norge fortsatt fullt ut
anerkjenner den viktige innsatsen de gjorde under krigen.
Mímir Kristjánsson (R) [15:51:17 ] : Det hender rett som det
er at vi oppdager enkeltskjebner med folk som faller gjennom et
eller annet lite hull i trygde- og velferdssystemene våre. Det kan
ofte være ganske absurde regler for de fleste av oss, når vi ser
hvordan det slår ut, og det viser at det er veldig vanskelig å lage
et så ekstremt finmasket nett av velferdsordninger at ikke noen
noensinne havner i et uføre. Det jeg gjerne skulle bedt statsråden
om rett og slett å reflektere litt rundt, er hva vi egentlig kan
gjøre for å gjøre velferdsordningene våre mer fleksible og mindre
rigide enn de er i dag, for jeg tror de fleste, helt fra starten
av i denne saken, har innsett at dette ble et veldig uheldig utfall.
Likevel har ikke reglene egentlig klart å ta høyde for det.
Statsråd Tonje Brenna [15:52:10 ] : Jeg er enig i den innledende
beskrivelsen til representanten om at det dukker opp eksempler på
enkeltskjebner som faller mellom ulike stoler, eller hvor systemet
rett og slett ikke virker for dem, slik det burde. Jeg tror likevel
at det å tro at et system kan endres og dermed bli feilfritt, er en
illusjon. Derfor er vi helt avhengig av noe veldig viktig i alle
våre trygdeytelser og -ordninger, i alle våre møter mellom det offentlige
hjelpeapparatet og enkeltmennesker, og det er menneskene som jobber
der. De gjør en fantastisk jobb hver eneste dag, enten de jobber i
Nav, i helsetjenestene eller andre steder der folk i en vanskelig
situasjon veldig ofte henvender seg. Det er folk som vi trenger
å investere i, som vi trenger å anerkjenne, som vi trenger å vise
tillit, og hvor vi skal ha stor respekt for det faglige skjønnet
de utøver. Det er ikke menneskene det er noe galt med, når de f.eks.
faller mellom ulike ordninger. Det er at systemene våre ikke evner
å fange menneskene opp. Derfor er vi avhengig av at disse viktige
enkelthistoriene kommer fram, slik at vi kan justere oss dersom
det er behov for det.
Mímir Kristjánsson (R) [15:53:17 ] : Takk for det svaret. Jeg
er enig med statsråden i at det er en illusjon å tro at man kan
lage et system som skal klare å fange opp alt og alle. Jeg tror
også, som statsråden, at den beste ressursen vi har for å sørge
for at folk ikke faller mellom ulike stoler eller havner i uføre
på forskjellige måter, er de mange ansatte som gjør en kjempejobb,
ikke minst i Nav. Samtidig er det en erfaring for veldig mange som har
med det norske trygdesystemet å gjøre, at systemet på en eller annen
måte oppleves stivbeint, umenneskelig, lite fleksibelt.
For det første:
Er statsråden enig i den beskrivelsen, som hun sikkert har hørt
mange ganger forskjellige steder? For det andre: Er det en kulturendring
det på en eller annen måte er mulig å gjennomføre, for å gjøre at
vi får et mer humant og mindre stivbeint system?
Statsråd Tonje Brenna [15:54:12 ] : Jeg tror ingen av dem som
jobber i våre velferdstjenester eller i førstelinjen, på noen som
helst måte mener å være verken stivbeint eller umenneskelig, slik
representanten beskriver det. Det jeg tror er et stort dilemma særlig
for dem som treffer mennesker som ber om hjelp på en eller annen måte,
er at det på mange vis er velferdsstatens ytre skanse. Det er en
del mennesker som henvender seg og ber om hjelp, eller som ber om
ulike ting, som vil få nei som svar, ikke fordi det oppleves som
rettferdig for den enkelte, men fordi det er basert på de reglene,
lovene og forskriftene vi har, at den enkelte har bestemte rettigheter.
Det er ikke det samme som at alle som opplever seg urimelig behandlet,
har blitt urimelig behandlet fordi det er riktig. Det skjer også
feil i vårt store og gode velferdssystem, og derfor må vi hele tiden
være på utkikk etter hvordan vi kan bedre ordningene våre, hvordan
vi kan gjøre det mulig å klage og anke, og hvor man kan be om hjelp
dersom man sliter med å finne fram i dette kompliserte systemet.
Presidenten
[15:55:15 ]: Replikkordskiftet er over.
De talere som
heretter får ordet, har også en taletid på inntil 3 minutter.
Ole André Myhrvold (Sp) [15:55:34 ] : Storbritannias statsminister
under krigen, Winston Churchill, sa at hadde det ikke vært for den
norske handelsflåtens innsats, hadde ikke Storbritannia og de allierte
hatt nok bensin og forsyninger til å vinne krigen.
Saken om krigsseiler
Oscar Anderson, som NRK brakte ut til det norske folk i august i
fjor, gjorde inntrykk på mange, også meg. Mange aktører, med Sjømannsforbundet
i spissen, forsøkte å finne en løsning for å sikre de få gjenlevende
norske krigsseilerne en verdig alderdom med nødvendig pleie og omsorg,
uavhengig av hvor de i dag er bosatt. Selv engasjerte jeg meg på grunn
av krigsseilernes skjebne og ikke minst svært uverdig behandling
her i landet etter krigen, og det har engasjert meg lenge. Jeg stilte
derfor et skriftlig spørsmål til daværende ansvarlig statsråd i
september i fjor. Av den grunn er jeg veldig glad for at komiteen
nå tverrpolitisk ser ut til å lande dette på en god måte, og at
et bredt flertall står bak.
Krigsseilernes
innsats gjør at vi alle i dag kan leve i et fritt og demokratisk
Europa. Og det var faktisk sånn at en av ti norske krigsseilere
under annen verdenskrig aldri kom hjem. De mistet livet på havet.
Og mange av dem, som det er sagt før her i dag, slet både fysisk
og ikke minst psykisk som følge av det de hadde opplevd ved å stå
i handelsflåten under krigen. De var den eneste sivile gruppen som
av staten ble pålagt å stå i tjeneste gjennom fem år. Det gikk så
langt at den norske stat, som det også er sagt her før i dag, måtte
beklage i 2013 på grunn av den behandlingen krigsseilerne fikk.
På den bakgrunn skulle det følgelig, etter min mening, bare mangle om
ikke vi i Norge i dag gjør det vi kan for å hjelpe de få gjenlevende
krigsseilerne som trenger det i livets siste fase.
Jeg vil også
som representant for Senterpartiet si at vi har en lang historie
med å lytte til krigsseilerne og deres skjebne. Særlig var tidligere
statsminister Per Borten forbilledlig. Han var den første norske
statsministeren som etter krigen tok opp denne gruppens situasjon,
lyttet til dem, tok dem på alvor og sørget for at de fikk reell rett
til krigspensjon og sørget for at man satte ned et utvalg som førte
til etterbetalingen i 1972. Det rettet ikke opp all uretten, men
det rettet opp noe. Det var også Senterpartiets sosialminister Magnhild
Meltveit Kleppa som kraftig forbedret pensjonen til krigsseilerne
tilbake i 1999.
Som nordmenn
er det hva vi gjør når mennesker som Anderson trenger oss mest,
som til slutt definerer oss som nasjon. Én ting er hva som er rettferdig,
noe annet og enda viktigere er hva som er anstendig. Norge bør etter
min mening, og heldigvis flertallets mening, være et land som sørger
for å ivareta sine krigsseilere, uansett bosted og statsborgerskap,
også når de i praksis faller mellom alle stoler. Da er det viktig
at vi likevel evner å finne løsninger. Det eneste anstendige er
å sørge for en løsning.
Stein Erik Lauvås hadde
her overtatt presidentplassen.
Bård Hoksrud (FrP) [15:59:04 ] : Jeg har også lyst til å starte
med å takke Sjømannsforbundet, som har gjort en fantastisk innsats
her for å belyse saken sammen med Oscar Anderson.
Jeg hadde egentlig
håpet at jeg ikke behøvde å ta ordet, for jeg er veldig glad for
at man nå klarer å få på plass et godt vedtak i Stortinget, men
jeg syns det er greit å være redelig og ærlig når det gjelder historiebeskrivelsen.
Jeg er overbevist – med bakgrunn i foregående taler, Myhrvold, som
stilte et spørsmål til statsråden i fjor – om at denne saken for
Oscar Anderson og de andre krigsseilerne aldri hadde løst seg hvis
det ikke var for at opposisjonen sørget for å framskaffe et flertall
i denne saken.
Rett før opposisjonen
sørget for å sikre flertall, var statsråden ute og sa at dette var
uaktuelt. Andre regjeringsrepresentanter var ute og sa det samme.
Vi opplevde plutselig også at det var støttespillere for å få på
plass en løsning som ble mye mer forsiktige. Heldigvis tok et flertall
av partiene i denne sal ansvaret og sørget for at man nå – etter
alle de flotte talene som har kommet også fra regjeringspartienes
representanter i dag når det gjelder krigsseilerne, og den uvurderlige
innsatsen de faktisk gjorde for Norge under krigen – skal rydde
opp i det.
Jeg synes faktisk
at man hadde stått seg på heller å være litt mer real og raus og
si hvordan dette kom på plass, men det er egentlig litt underordnet
nå. Det som er det overordnede, er at Oscar Anderson får på plass
en løsning. Jeg hører 1. juli. I likhet med alle de andre krigsseilerne,
begynner han å bli veldig gammel, og det betyr at tiden er noe som
taler mot dem. Jeg burde kanskje ikke tatt ordet, for da kunne statsråden
hatt tre minutter til på å jobbe med denne proposisjonen, sånn at
den raskest mulig kommer til Stortinget, og at man kanskje kunne
fått fattet vedtak før 1. juli også, for det kan faktisk være for
seint for noen av dem som vil komme inn under denne ordningen.
Det er for enkelt å si at ja,
engasjementet har vært der, dette har vi villet. Muligheten har
jo vært der, men man tok den ikke! Det var ingen som tok den før
dette representantforslaget kom. Man må gjerne være uenig i noen
formuleringer i forslaget, men det var jo fordi ingen tok ansvar
for å hjelpe Oscar Anderson at dette forslaget kom til Stortinget.
Regjeringen har egentlig dratt etter og til slutt kommet med et
forslag hele komiteen står bak, og som nå endelig rydder opp i dette
på en god måte.
Mímir Kristjánsson (R) [16:02:15 ] : Jeg har lyst å gjøre noe
som jeg tror skjer veldig sjeldent på denne talerstolen, om det
har skjedd i det hele tatt de siste 70 årene. Det er å skryte av
et parti som ikke lenger sitter på Stortinget, nemlig Norges Kommunistiske
Parti. Det er mye å si om det partiet og deres syn på både Sovjetunionen,
Stalin og en rekke andre spørsmål, men når det kommer til kampen
for krigsseilerne, hører det med til historien at det ikke er riktig,
som det ble sagt her fra en tidligere taler, at alle partier var
enige eller sto sammen om den skammelige behandlingen krigsseilerne
fikk etter krigen.
Allerede fra
1945 var det ett parti, NKP, og også krefter i mange partier, som
jobbet for at krigsseilerne skulle få rettferdighet, og det hører
med til denne historien. Det skyldes jo også at mange av de norske
kommunistene i 1945 hadde en relativt lik erfaring som krigsseilerne. De
hadde vært motstandsfolk, og de ble ikke anerkjent i tilstrekkelig
grad av Norges storsamfunn etter krigen. Tvert imot ble mange av
dem forfulgt og utsatt for overvåking, yrkesforbud osv.
Jeg har lyst
å fortelle en historie om Leif Vetlesen, som var primus motor for
arbeidet med å få ut hyretilleggene fra Nortraships’ hemmelige fond
– verdens minst hemmelige hemmelige fond. Leif Vetlesen kom hjem
i 1945, og han forteller at den første gangen han var i et familieselskap,
kom fetteren hans bort til ham og sa: – Hei, Leif. Hyggelig å møte
deg. Du var heldig som slapp unna hele krigen. Da hadde Leif Vetlesen
seilt i atlanterhavskonvoier i praktisk talt fem år.
I det kalde krigsklimaet
som vokste fram ganske raskt etter krigen, ble Leif Vetlesen, som
var med i NKP, og de andres innsats for krigsseilerne, raskt mistenkeliggjort.
Det ble sett på som en kommunistisk skinnmanøver. Og hva vet jeg
– det er godt mulig at for noen krefter i NKP, var det det også,
men resultatet var at man lot det gå partipolitikk i dette med en
gang. For de partiene som satt med styringen, ble det et spørsmål
om ikke å innrømme feil eller nederlag.
Så gikk jo NKP
til hundene ganske raskt etter krigen, og Leif Vetlesen og mange
andre ble selvfølgelig ekskludert. Det drev NKP med i mange år –
å ekskludere hverandre fram og tilbake. Men realiteten er altså
at den skammelige behandlingen krigsseilerne har fått fra skiftende
regjeringer og fra stortingsflertallet i mange tiår, har et speilbilde
i det sterke folkelige engasjementet som alltid har vært for krigsseilerne
i Norge ute blant vanlige folk, og som vokste fram ganske tidlig
etter krigen. Derfor er jeg veldig glad for at det engasjementet
nå ikke lenger er representert bare av ett parti ytterst på en fløy,
men faktisk i dag er representert av samtlige partier her inne i
salen, når vi går sammen om å gi rettferdighet til Oscar Anderson
og de siste gjenlevende krigsseilerne i utlandet.
Votering, se tirsdag 9. april
Presidenten
[16:05:18 ]: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 15.
Dermed er dagens
kart ferdigbehandlet. Forlanger noen ordet før møtet heves? – Møtet
er hevet.