Stortinget - Møte tirsdag den 7. november 2023

Dato: 07.11.2023
President: Masud Gharahkhani
Dokumenter: (Innst. 27 S (2023–2024), jf. Dokument 8:240 S (2022–2023))

Innhold

Sak nr. 8 [13:16:44]

Innstilling frå arbeids- og sosialkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Dagfinn Henrik Olsen og Gisle Meininger Saudland om et mer fleksibelt uføresystem (Innst. 27 S (2023–2024), jf. Dokument 8:240 S (2022–2023))

Talere

Presidenten []: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får også en taletid på inntil 3 minutter.

Torbjørn Vereide (A) [] (ordførar for saka): Som saksordførar vil eg oppsummere haldninga til den samla komiteen med éi setning. Det er at vi deler forslagsstillarene sitt syn om at det er gunstig, både for enkeltmenneska og for samfunnet vårt som heilskap, om fleire kan kombinere uføretrygd og arbeid. Det er vi samla om på tvers av partifargane.

Så ønskjer eg å fortelje litt om mine eigne refleksjonar i saka. Eg er nemleg overtydd om at det er fleire med 100 pst. uføregrad som hadde hatt helse til, glede av og tryggleik i å jobbe lite grann, om så berre litt i ein god periode når kroppen faktisk fungerer. Dessverre er det sånn at når vi ser på tala for dei om lag 300 000 personane som er 100 pst. uføre, er andelen som deltek i arbeid, veldig liten. Kanskje kan nokon då seie at ja, men dei seier jo sjølve at dei ikkje kan jobbe i det heile. Eg trur det er feil fokus. Eg trur at det å fokusere på litt deltaking i arbeidslivet, sjølv om ein er 100 pst. ufør, er riktig.

Eg trur spesielt dei følgjande grunnane gjer at det ikkje er fleire.

Den første er ein systematisk litt vanskeleg ting, nemleg at når folk skal i avklaringsløpet for uførleik, må dei over fleire år bevise at dei ikkje er i stand til å jobbe. Eg trur den måten vi gjer ting på i dag, kanskje òg gjer noko med deira eiga meistringsevne i arbeidslivet, og at det er verdt å sjå på.

Den andre grunnen er tilbakemeldinga frå ganske mange om at rapporteringssystemet ikkje er godt nok. Vi har gjort fleire ting for å gjere det enklare, og det blir gjort mykje bra, men spørsmålet vi likevel må stille oss, er om det er godt nok når ein står i ei krise. For berre 28 timar sidan stod eg faktisk sjølv i ei lita krise. Eg opplevde å måtte ringe ambulanse for nokon eg er glad i. Det gjekk bra, og situasjonen er stabil, men då fekk eg ei påminning om kor vanskeleg sjølv dei enklaste spørsmål, sjølv dei enklaste ting, kan vere når ein er stressa og står midt oppi det. Det same gjeld når ein er i ein vanskeleg situasjon helsemessig. Kan vi gjere dette enklare?

Når det gjeld dei konkrete avkortingsreglane, peikar fleire på at grensa på 0,4 G – 47 500 kr – er for låg. Det trur kanskje eg òg. For meg er det ei hjartesak. Difor er eg glad for at partiet og regjeringa seier at dette er noko vi skal løyse, seinast i vår, i stortingsvedtak, men at når vi gjer det, må vi gjere det på riktig måte. Difor skal vi hente inn meir kunnskap om korleis vi kan gjere det i praksis, og finne ein balanse så det blir enklare for fleire å kombinere uføretrygd med arbeid. Det skal vår regjering levere på.

Anna Molberg (H) []: Høyre er helt enig med forslagsstillerne i at det må bli enklere å kombinere arbeid og uføretrygd. Vi hører stadig vekk om mennesker med uførevedtak som ønsker å jobbe mer, men som møter ulike hindre. Sysselsettingsutvalget pekte på at fribeløpet for uføre på 0,4 G kunne fungere som en barriere mot å jobbe utover dette, og det var bakgrunnen for at regjeringen Solberg foreslo å erstatte dagens fribeløp med halv avkorting opp til 1,2 G. Dette var en oppfølging av sysselsettingsutvalgets modell, som skulle gjøre det enklere å kombinere arbeid og trygd. Regjeringen Støre videreførte forslaget i sitt første statsbudsjett, men det ble forhandlet bort i budsjettavtalen med SV.

Når det gjelder selve forslagene vi diskuterer i dag, er dagens regelverk tilstrekkelig, etter Høyres oppfatning. Uføresystemet legger opp til at man kan være gradert uføretrygdet. Nav plikter å vurdere dette i hvert enkelt tilfelle, og da må vi jo kunne legge til grunn at Nav også gjør det.

Det samme gjelder forslaget om lønnsforhøyelse. Inntektsgrensen for uføre oppreguleres årlig i samsvar med økningen i grunnbeløpet, og denne mekanismen sikrer at også uføre får den lønnsveksten som øvrige lønnsmottakere får, uten at trygden blir redusert. Er lønnsøkningen høyere, kan Nav også justere inntektsgrensen for den enkelte.

Når det gjelder å øke fribeløpet, er det viktig å huske på at dette må vurderes opp mot hensynet til arbeidslinjen. Øker vi fribeløpet til 1 G, vil vi få tilfeller der samlet utbetaling av trygd og lønn er på mer enn 100 pst. av tidligere inntekt. Man kan også risikere å gå ned i inntekt dersom man endrer sin uføregrad.

Samtidig mener Høyre at vi må se på nye måter å kombinere arbeid og uføretrygd på. Det var derfor vi foreslo halv avkorting opp til 1,2 G, som jeg nevnte innledningsvis. I tillegg foreslo Høyre i 2021 å teste ut en modell for arbeidsorientert uføretrygd, etter sysselsettingsutvalgets anbefaling. Dagens regjering trakk først dette forslaget, for så å fremme det på nytt igjen. Det er jo bra, selv om man kan spørre seg om hvorfor det var nødvendig å bruke nesten to år på å reintrodusere et forslag som allerede var fremmet av Solberg-regjeringen.

For å oppsummere: Høyre er villig til å se på nye tiltak for å sikre at flere uføre kan delta i arbeidslivet. Dette innebærer imidlertid en større reform, som ikke bør gjennomføres i et representantforslag.

Tor Inge Eidesen (Sp) []: Forslagsstillerne etterlyser et mer fleksibelt uføresystem. Det pekes på utfordringer knyttet til tilbakebetaling av trygd hvis inntektsgrensen overskrides, at lønnsøkninger fører til trekk, og at systemet i liten grad stimulerer mottakerne av uføretrygd til å bruke sin restarbeidsevne. Jeg synes dette er viktige problemstillinger som vi skal ta på alvor.

Uføretrygden er en ordning som skal dekke inntektstap som følge av nedsatt evne til inntekt. Det er også viktig å huske på at for en god del vil sykdom og andre utfordringer i praksis begrense mulighetene for ethvert inntektsgivende arbeid. For de som har muligheten til å kombinere jobb og uføretrygd, er det et gode. Det er et gode for både arbeidstaker, arbeidsgiver og samfunn.

Tilknytning til arbeidslivet vil kunne forhindre utenforskap og gi en tilhørighet. Regelverket legger imidlertid etter min mening allerede godt til rette for dette. Hovedprinsippet er at arbeid skal lønne seg, og gradert uføretrygd skal alltid vurderes. Kommer inntekten over inntektsgrensen, skal det foretas trekk. For de aller fleste vil trekket være mindre enn den inntekten som en har utover inntektsgrensen. Det vil altså lønne seg å jobbe. Det er også mulig å søke om økt inntektsgrense hvis en får lønnstillegg, og den oppjusteres årlig i forhold til økningen i grunnbeløpet.

For å unngå store krav om tilbakebetaling av uføretrygd er det viktig at inntektsplanleggingen er mest mulig korrekt. Oppfølgingen av den enkelte gjennom varsler gjennom året har blitt bedre og er ganske omfattende. Dersom opplysninger fra a-meldingen viser at inntekten er eller kan bli for høy, blir det sendt ut varsel.

Vi har altså systemer som skal sørge for at den enkelte trygdemottakeren, i samspill med Nav, skal kunne legge til rette for mest mulig korrekte utbetalinger. Jeg kan ikke påstå at dette er uten utfordringer for enkelte, og jeg forstår veldig godt at i en hverdag som kan være preget av mange problemer, f.eks. knyttet til sykdom, skal det godt gjøres å ha nok overskudd til å etterleve alle forventninger om rapportering og planlegging i Navs systemer. Jeg registrerer at enkelte opplever disse som vanskelig tilgjengelige, og det er alltid rom for forbedringer.

Som sagt: Det er et mål at alle de som vil og kan, skal bidra i arbeidslivet gjennom inntektsgivende arbeid. Derfor ba også Stortinget regjeringen komme tilbake med en vurdering av en omlegging av fribeløpet, herunder en økning av fribeløpet inntil 1 G. En tar sikte på å lyse ut en ekstern utredning innen kort tid, sier regjeringen i statsbudsjettet, og en skal da få et tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag for å komme tilbake med en god vurdering. Det er en vurdering jeg støtter og ser fram til.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) []: Etter dagens regler må man ha redusert arbeidsevne med minst 50 pst. for å ha krav på uføretrygd. Hvis uføregraden skyldes yrkesskade eller sykdom, er det nok at arbeids- eller inntektsevnen er nedsatt med 30 pst. Har man en restarbeidsevne som er lavere enn 50 pst., ser man en tendens til at Nav ønsker å sette disse personene over på 100 pst. uføregrad – istedenfor å tilrettelegge for en liten arbeidsprosent der restarbeidsevnen eksempelvis kunne vært 20–30 pst. Det er kjernen i forslaget: fleksibilitet i hvor mange prosent man kan jobbe.

De fleste som har hatt ordet hittil, har fokusert på hvor mye man kan jobbe før man får en avkorting, men kjernen i saken er å ha mulighet og lov til å bidra, og der er det for lite fleksibilitet. Dette gir inntrykk av et lite fleksibelt system som gjør det vanskelig for personer som har mulighet til å jobbe, til faktisk å kunne jobbe.

Skal bærekraften i dagens velferdssystem berges, må man benytte all arbeidsevne som er mulig, og man trenger skatteinntekter for å finansiere velferdssystemet og framtidens pensjoner. Jamfør den saken vi skal ha på et senere tidspunkt, er dette syretesten. Er det festtaler, eller har man til hensikt å gjøre noe med det? Dette kunne vært det lille som er med på å trigge en arbeidsevne.

I 2022 ble landslaget for rullestolhåndball etablert. En av de som spiller der, er blant dem som har engasjert seg i temaet i denne saken. Han ble skadet på arbeidsplassen og kjempet seg etter hvert tilbake til yrkeslivet ved at han startet egen bedrift. Etter noen år fikk han beskjed av legen sin om at han ikke kunne fortsette med en slik arbeidsbelastning. Legens anbefaling var maks 40 pst. arbeid. Navs svar var at han måtte jobbe minimum 50. Resultatet ble nedlegging av bedriften og 100 pst. uførhet. Dette var ikke det han ønsket, men han ble påtvunget det.

Dersom reglene endres, vil mange uføre kunne bidra etter evne og ønske. Jeg tror det er hensiktsmessig for dem som er uføre, å føle seg verdsatt og å kunne få lov til å bidra med det de ønsker, om det er 10 pst., 20 pst., 30 pst. eller 40 pst. Det kan ikke være en kunstig grense på 50 pst. som er hovedelementet, og det er dette som er kjernen i saken. Det er også det jeg mener vi først og fremst må søke å løse, og så får man heller diskutere de innslagene som går på når man skal ha en avkorting eller ikke. Men hovedessensen er fleksibilitet i når man skal få lov til å jobbe eller ikke.

Jeg tar opp forslagene våre.

Presidenten []: Representanten Dagfinn Henrik Olsen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Freddy André Øvstegård (SV) [] (komiteens leder): Det er grådig provoserende for uføre og syke folk når politikere sier at de på den ene siden må stå opp om morgenen, og at det skal lønne seg å jobbe for å rettferdiggjøre lave ytelser, mens man på den andre siden ser at det samme systemet som skal – såkalt – motivere til å jobbe, altfor ofte straffer, eller hindrer, folk som faktisk kan og vil. Dette er på toppen av at ytelsene i utgangspunktet er så lave at det holder folk i fattigdom, og at det er uverdig. Hvis man er 100 pst. ufør, men kanskje er bedre noen tider på året og kan jobbe litt, eller ha mulighet til å bidra i organisasjonslivet eller ta honorerte oppdrag, møter man veldig fort på grensen for når uføretrygden blir trukket tilsvarende. Den er i dag på 0,4 ganger folketrygdens grunnbeløp, altså under 50 000 kr på et helt år. Resultatet blir fort store krav om etterbetaling for folk med dårlig økonomi.

Det er ikke rettferdig, og for mange er det rett og slett provoserende. Det er jeg helt enig i. Derfor har SV i gjentatte budsjettforslag foreslått å øke fribeløpet for uføre tilbake til 1 G, slik det var før høyreregjeringen kuttet dette i sin regjeringsperiode. Det har dessverre møtt stor motstand fra de andre partiene. Derfor er jeg glad for at Fremskrittspartiet foreslår lignende grep i dette forslaget, som SV støtter.

Fribeløpet, som representanten Olsen var inne på i sitt innlegg, er bare én del av dette systemet som bør forbedres. Også for dem som ikke er 100 pst. uføre, og for sosialhjelpsmottakere og andre, trengs det endringer, sånn at budskapet om at det skal lønne seg å jobbe, blir noe annet enn en provoserende floskel. Derfor fremmer også SV flere forslag, sammen med Fremskrittspartiet og med Rødt, i saken.

Så vil jeg til slutt særlig trekke fram personer med nedsatt funksjonsevne som ønsker å jobbe, men som møter på barrierer, for skal vi inkludere flere i arbeid, bør vi jo starte der. Skal vi ha noen troverdighet i å kreve bedre tilrettelegging i arbeidslivet for å fjerne noen av de barrierene, må vi i alle fall få orden på Nav og uføreregelverket når det også fungerer som en barriere mot å kunne jobbe litt mer – for dem som kan og ønsker det.

Med det tar jeg opp det gjenstående forslaget som SV er med på.

Presidenten []: Da har representanten Freddy André Øvstegård tatt opp det forslaget han refererte til.

Mímir Kristjánsson (R) []: Grunnlaget for den moderne arbeidslinja er setningen: Det skal lønne seg å jobbe. Dette er av og til utledet som at det skal lønne seg å stå opp om morgenen – for å sitere dagens finansminister.

At det skal lønne seg å jobbe, er et ideal jeg tror de aller fleste i Norge vil være enig i. Derfor oppleves det så utrolig provoserende for mennesker som er på en stønad, når de opplever enten økonomiske eller byråkratiske hindringer – for det siste tror jeg er vel så viktig som beløpene i kroner og øre – som gjør at det blir vanskeligere for dem å utnytte restarbeidsevnen sin. Jeg skal innrømme at restarbeidsevne ikke er det flotteste ordet jeg kjenner til i det norske språket, og jeg tror også det er mange som blir provosert av det ordet i seg selv. Likevel, fordelen med f.eks. et sånt fribeløp viser seg ved at helsen til uføretrygdede eller andre som er på helserelaterte stønader, ikke er så enkel for oss som politikere å lage ett regelverk, ett system for. Har man et fribeløp, tillater man at de kan utnytte de små mulighetene de har til å jobbe, i den perioden hvor helsen er god nok til det, uten å stille krav om at de må kunne jobbe i akkurat like stor prosent hele tiden, hele veien, hele året.

Jeg er veldig glad for det som oppleves som et veldig stort taktskifte nå i norsk politikk. Dette forslaget kommer fra Fremskrittspartiet. Jeg synes det er et veldig godt forslag. Jeg synes ikke alltid Fremskrittspartiets forslag i trygdepolitikken er like gode, så det oppleves nytt for meg. Vi hører at Høyre sier at de er åpne for å se på mulige løsninger og tanker om dette. Det er også kommet et gjennomslag, som særlig SV har kjempet fram, om at man skal utrede en økning av fribeløpet, og det er en tanke som også får støtte fra Arbeiderpartiet. Det er et ganske optimistisk taktskifte, for man skal ikke glemme at dette fribeløpet historisk sett har blitt senket. Det har historisk sett blitt kuttet. Man hadde jo et fribeløp på 1 G, og så begynte man å trekke det ned fordi man var redd for at det skulle være for lukrativt å jobbe litt ved siden av uføretrygden, og at det skulle ødelegge for arbeidslinjen. Så her har det i mine øyne skjedd et positivt politisk taktskifte som tyder på at i alle fall dette fribeløpet – tillater jeg meg å være så optimistisk å si – vil bli økt når disse utredningene er ferdige.

Samtidig handler dette ikke bare om det fribeløpet, og derfor har vi i Rødt, sammen med SV, et forslag der det er en rekke andre ordninger man må se nøyere på. I hvilken grad avkorter eller straffer man familier med barnetillegg, f.eks. hvis en arbeidsfør jobber litt for mye overtid? Kan man ha et fribeløp innenfor sosialhjelpen som gjør at rusbrukere kan plukke søppel for Kirkens Nødhjelp uten å bli trukket i sosialhjelpen, osv.? Her må man se dette mer helhetlig. Jeg er glad for at jeg tror fribeløpet kommer til å øke, men jeg håper også at man går gjennom de andre tingene i denne utredningen.

Jeg vil også ta opp Rødts forslag.

Presidenten []: Representanten Mímir Kristjánsson har tatt opp det forslaget han refererte til.

Statsråd Tonje Brenna []: Formålet med uføretrygd er å dekke inntektstap som følge av uførheten. Regelverket er tilpasset både helt og delvis uføre. Ved innvilgelse av uføretrygd fastsettes det en uføregrad ved å sammenligne inntektsevnen før og etter uførheten. Gjennom perioden med arbeidsavklaringspenger har det vært gjennomført aktiv behandling, arbeidsrettede tiltak og/eller annen oppfølging med sikte på å få eller beholde arbeid. Uføregraden skal reflektere den delen av inntektsevnen som er varig tapt, og god arbeidsrettet oppfølging er en forutsetning for å kunne utnytte gjenværende inntektsevne så godt som mulig.

Jeg er glad for at komiteen er enig i at dagens regelverk allerede er utformet sånn at det alltid skal vurderes en gradering av uføretrygden. Det er i tillegg svært viktig at personer med gradert uføretrygd også får de mulighetene som skal til for å kunne utnytte sin gjenværende inntektsevne.

Jeg er også opptatt av at alle som kan og vil jobbe, skal få mulighet til det. Det er bakgrunnen for at regjeringen vil legge fram en stortingsmelding om arbeidsmarkedspolitikken våren 2024.

I alle inntektssikringsordningene er det regler om hvordan ytelsene kan kombineres med andre inntekter. Ytelsene fra folketrygden skal komme til erstatning for inntekt som man ikke lenger kan skaffe seg. Hvor mye man får utbetalt i en ytelse, skal derfor også stå i rimelig forhold til den inntekten man klarer å ha ved siden av. Det er derfor vi har avkortingsregler. Denne forholdsmessigheten gjelder når ytelsen innvilges, og den gjelder også hvis man senere klarer å skaffe seg mer inntekt.

Da uføretrygden ble lagt om i 2015, ble det lagt stor vekt på at det skal bli enklere å kombinere uføretrygd og arbeidsinntekt. Uføregraden som ligger til grunn for utbetaling av uføretrygd, blir eksempelvis ikke revurdert eller satt ned selv om mottakeren senere får mer inntekt ved siden av trygden. Det betyr at en ufør som i en periode har fått lavere utbetalt trygd enn uføregraden tilsier på grunn av økt inntekt, automatisk vil få tilbake en høyere utbetaling dersom inntekten senere minker eller faller bort igjen. Dersom uførheten blir varig forverret, kan det fastsettes en ny og høyere uføregrad – eller motsatt, hvis den blir varig forbedret.

Den enkelte kan også melde fra til Arbeids- og velferdsetaten om lønnsøkninger som er høyere enn det som følger av den alminnelige lønnsveksten, og dermed også veksten i uføreytelsen. Det sikrer at den uføre kan ha en god karriereutvikling i sin deltidsstilling uten at det påvirker uføretrygden. Dette er regulert i forskrift.

Dagens fribeløp må ses på bakgrunn av de ulike hensynene som en uføreordning skal ivareta. Fribeløpet skal på den ene siden stimulere personer som har fått uføretrygd, til å forsøke seg i arbeid og gi ekstra uttelling opp til et visst nivå. På den annen side kan fribeløpet også føre til at det rent økonomisk lønner seg å få fastsatt en uføregrad på 100 pst. framfor å få en gradert uføretrygd.

Som det står i budsjettproposisjonen for 2024, vil vi snart lyse ut et oppdrag for å få mer kunnskap før vi vurderer en omlegging, men jeg er glad for denne debatten, som jeg tror vi alle har et engasjement for at vi skal komme oss videre med.

Presidenten []: Det blir replikkordskifte.

Anna Molberg (H) []: Jeg vil også gratulere statsråden med nye ansvarsområder, først og fremst, og ser veldig fram til samarbeidet.

Jeg nevnte i innlegget mitt at Solberg-regjeringen la fram utenforskapsmeldingen i 2021, hvor det bl.a. ble foreslått en modell for arbeidsorientert uføretrygd. Målet med dette er å senke terskelen for å ansette personer med nedsatt arbeidsevne. Dagens regjering trakk som kjent denne meldingen, men reintroduserte heldigvis forslaget om arbeidsorientert uføretrygd – men det var i budsjettet for 2023. Vi kunne med andre ord vært veldig godt i gang med dette forsøket, men det har blitt kraftig forsinket på grunn av dette. Jeg ser at det er bevilget penger til prosjektet i budsjettet, men kan statsråden si noe om status på det som skjer i praksis?

Statsråd Tonje Brenna []: All den tid dette forslaget ligger i et budsjett som ennå ikke er vedtatt, gir det seg litt selv at vi ikke har kommet veldig langt med det.

I tillegg til det som ligger i budsjettet, er det to ting vi må lykkes med. Det ene er den store og viktige diskusjonen jeg vil forsøke å trekke opp ved å legge fram en stortingsmelding om arbeidsmarkedstiltak, for aktivitet og inkludering i arbeidslivet henger opplagt sammen med hvordan vi innretter ytelsessystemet vårt. Det andre er, som både representanten og vi er opptatt av, hvor mye man kan tjene ved siden av før man begynner å få avkorting.

Jeg tror vi må ta innover oss at vi har et arbeidsliv som i større grad enn i dag burde inkludere flere. Det aktualiserer også problemstillingen knyttet til avkorting og fribeløp. Det er jeg helt sikker på at vi skal få diskutert mer i fortsettelsen. Når det gjelder arbeidsorientert uføretrygd, vil jeg komme tilbake med mer debatt om det når budsjettet er endelig vedtatt.

Anna Molberg (H) []: Takk for svaret. Det ble også bevilget penger i fjorårets statsbudsjett til arbeidsorientert uføretrygd. Det er litt av bakgrunnen for spørsmålet. Jeg tillot meg å sende tidligere statsråd Mjøs Persen et skriftlig spørsmål før sommeren, der jeg spurte om det samme. Svaret var, kort oppsummert, at det skulle regjeringen komme tilbake til i budsjettet for 2024. Nå er budsjettet lagt fram, og det står bl.a. i omtalen av arbeidsorientert uføretrygd at det er behov for ytterligere dialog på en del områder. Det er bra med dialog, men går det an å være litt mer konkret på hva slags type dialog det er snakk om, og når vi kan begynne å se de faktiske vedtakene om arbeidsorientert uføretrygd for unge under 30 år?

Statsråd Tonje Brenna []: Jeg kan i hvert fall love representanten at hvis hun sender et nytt spørsmål til denne statsråden, skal hun få et mer utfyllende svar enn det hun får nå, på stående fot.

Jeg mener det som er ideen bak en arbeidsorientert uføretrygd, og som egentlig er det gjennomgående for alle de ulike inngangene til samme tema her i dag og ofte ellers i debatten også, er målet om at det skal være mulig å oppleve at du har inntektssikring samtidig som du får prøve deg i arbeidslivet uten å oppleve at det er for høy risiko knyttet til å miste inntektssikringen. Der har vi et særlig ansvar overfor de unge, som vi vet i større og større grad faller utenfor, og som potensielt står overfor veldig mange år på utsiden av arbeidslivet hvis vi ikke foretar oss noe.

Både forsøk med arbeidsorientert uføretrygd og diskusjoner om ulike arbeidsmarkedstiltak og hvordan vi innretter ytelsene, kanskje særlig overfor de yngste potensielle arbeidstakerne våre, er altså viktige diskusjoner som jeg er helt sikker på at vi får gleden av å ha videre i Stortinget. Jeg lover også å svare mer utfyllende på et skriftlig spørsmål enn det jeg har gjort nå.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) []: Jeg vil også bruke anledningen til å takke for gode svar fra talerstolen og ønske statsråden velkommen til denne komiteen.

Jeg må også benytte anledningen til å benytte ordene om å stå opp om morgenen, som ble brukt i en debatt. Svært mange av dem som da ble adressert, er blant dem som henvender seg til undertegnede. Det er selvfølgelig mange henvendelser som handler om fribeløpsgrensen, men også svært mange som handler om at man ikke får lov til å bidra, til tross for at man har lyst til å bidra.

Hvordan mener statsråden at man skal oppnå at den enkelte kan bidra med restarbeidsevne når man opplever å bli straffet, i verste fall hindret, av et rigid regelverk?

Statsråd Tonje Brenna []: Jeg takker for en hyggelig velkomst. Jeg tror spørsmålet representanten stiller, er i kjernen av det vi alle er på søken etter å finne svar på, nemlig: Hvordan sørger vi for at systemet vårt ikke støter folk ut, og hvordan premierer og viser vi at vi setter pris på den enkelte som tør og kan arbeide noe mer, også etter en periode på ytelser?

Jeg tror vi må tørre å stille oss spørsmål om hvorvidt det er lettere å bli gradert ufør når man er i jobb, enn det er å få jobb når man allerede er ufør. Det handler om hvordan vi får arbeidsliv og Nav-systemet vårt til å fungere sammen, det handler om samarbeid mellom helsetjenesten og Nav, og det handler også om i hvilken grad den enkelte opplever at det er høy risiko knyttet til å miste inntekt dersom man prøver seg noe mer i arbeidslivet. Derfor vil jeg følge opp dette både gjennom en stortingsmelding om arbeidsmarkedstiltak og ved at vi snart vil lyse ut et oppdrag for å få mer kunnskap til å kunne vurdere å øke fribeløpet.

Jeg er helt sikker på at vi også kommer til å diskutere dette videre med Stortinget, men jeg tror både representanten og undertegnede har et felles mål, nemlig at det skal lønne seg å jobbe, og at flere skal få mulighet til å delta i arbeidslivet.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) []: Jeg vil benytte anledningen til å stille statsråden et spørsmål om fribeløpet. Det er kanskje et tankeeksperiment, men kunne man sett på muligheten for at man faktisk bidro og hadde en inntekt, istedenfor å være en ren utgiftspost i form av at man mottar en uføretrygd? Da er man jo også med på å gi skatteinntekter til samfunnet og i neste omgang med på å sikre bærekraften.

Er det mulig for statsråden å ta med seg det og se også på de sidene når man skal gjøre seg opp en mening i denne saken?

Statsråd Tonje Brenna []: Jeg tar med meg de innspillene som Stortinget har, både i denne debatten og ellers. Jeg tror det er en fare for at vi går oss litt vill i fribeløpsdiskusjonen, ikke fordi det ikke er en viktig diskusjon – det er den – men for veldig mange mennesker er det ikke dette det handler om. Det handler f.eks. om tilbakebetalingsløsningene våre hvis man blir friskere eller sykere i løpet av et år. Det handler om hvorvidt man opplever at det er stor risiko knyttet til å jobbe noe mer, og det handler ikke minst om muligheten til å jobbe noe hvis man ikke kan jobbe fullt, og de tilpasningene arbeidsgiver gjør eller ikke gjør for å inkludere flere i arbeidslivet. Så vi tar definitivt med oss tilbake de innspillene som kommer, både fra denne debatten og ellers.

Jeg tror vi er helt avhengig av å få både arbeidsgivere, arbeidstakere og bedrifter med på laget for å diskutere videre: Hva skal til for at den enkelte arbeidsgiver tør å ta det som kan oppleves som en risiko knyttet til det å ansette personer som ikke er 100 pst. friske 100 pst. av tiden, som – ærlig talt – de aller færreste av oss er gjennom et helt liv.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Jeg vil også ønske den nye statsråden hjertelig velkommen til å møte komiteen her i salen.

Jeg vil også gå tilbake til fribeløpet: Det er viktig å huske at høyreregjeringen altså kuttet fribeløpet ned til 0,4 G. Når uføre får beskjed om at det på den ene siden skal lønne seg å jobbe, og gjør nettopp det innenfor regelverket, men bare får lov til å tjene ca. 47 000 kr i løpet av et helt år, og andre opplever – på så mange andre måter – at inntekt de måtte tjene innenfor regelverket mens de mottar ytelser, også blir trukket og avkortet, da lurer jeg på om statsråden skjønner at de blir provosert. Jeg lurer også på, tatt i betraktning at regjeringen da må følge opp en enighet med SV om å vurdere en økning av fribeløpet: Hva tenker statsråden om å gjøre nettopp det?

Statsråd Tonje Brenna []: Jeg synes det er et godt forslag, som jeg ser fram til å følge opp. Jeg tror også det er klokt å få noe hjelp til å vurdere hvilke effekter det kan ha, før vi bestemmer oss for hvordan vi skal løse spørsmålet om å øke fribeløpet, for det har så stor innvirkning på så mange tusen enkeltmenneskers liv. Hvilke utbetalinger man får i Nav-systemet, påvirker naturligvis også hverdagen til veldig mange mennesker. Så jeg ser fram til å følge opp det vedtaket, og jeg opplever ikke at det er noe SV «sleper» undertegnede til – hvis det er det representanten egentlig er ute etter å spørre om.

Jeg tror at vi må diskutere mer hvordan vi inkluderer flere, særlig unge uføre, i arbeidslivet. Det henger selvfølgelig sammen med fribeløpet, men det henger også sammen med hvor fleksibelt og imøtekommende systemet vårt er overfor den enkelte. Jeg tror ganske mange opplever at det tilbudet man møter idet man tropper opp på Nav, er for firkantet og for lite individrettet. Det må vi prøve å gjøre bedre, spesielt overfor de unge, bl.a. gjennom ungdomsgarantien.

Mímir Kristjánsson (R) []: Jeg vil også benytte anledningen til å ønske statsråden velkommen til komiteen. Det tror jeg skal bli kjekt.

Jeg vil ta fatt i noe som statsråden sa i stad, som jeg på en måte er veldig enig i, nemlig at vi ikke bare skal gå oss vill i dette fribeløpet. For det første finnes det jo minsteytelser som også folk som ikke har noen restarbeidsevne i det hele tatt, får, og dem hjelper det ingenting at man øker fribeløpet – de må få økte permanente ytelser.

For det andre er det en rekke andre ytelser i dette villniset av et Nav-system som kan gjøre at en blir straffet hvis en jobber litt ved siden av. Jeg nevnte barnetillegg, og man har jo ingen form for fribeløp innenfor arbeidsavklaringspenger, innenfor sosialhjelp. Det finnes en rekke sånne ordninger, og jeg føler vel at det dukker opp nye, sjokkerende greier nærmest ukentlig fra folk som har havnet i et eller annet uføre.

Så spørsmålet er: Hadde det vært en idé at man utvider den kunnskapsinnhentingen man nå setter i gang med fribeløpet, til å gjelde en del andre ordninger, for på en måte å opprettholde det samme målet, bare i de andre ordningene?

Statsråd Tonje Brenna []: Takk for nok en hyggelig velkomst. Jeg ser også fram til å arbeide sammen med komiteen.

Det oppdraget knyttet til fribeløp er allerede tilnærmet klart, så det kommer til å gå som planlagt, men i arbeidet med stortingsmeldingen om arbeidsmarkedspolitikken mener jeg definitivt det er interessant å se på dette.

Det som er helt klart, er at skal vi klare å justere på ytelsessystemet vårt på en måte som gjør at folk reelt sett opplever at de får igjen for å jobbe, og ikke opplever at det er stor risiko for f.eks. å miste inntekt på grunn av det, må vi se det sammen med aktivitet og muligheten for å bli inkludert i arbeid. Så jeg er egentlig enig i representantens inngang her, at vi må se de to tingene i sammenheng. Vi må gjøre mer for at særlig unge mennesker skal kunne delta, at man ikke opplever at det nærmest er farlig å tjene noe mer fordi du blir redd for avkorting, og at du til slutt må gjøre opp med Nav – uten nødvendigvis å ha verdens største sparegris å ta det fra.

Jeg mener det er gode innspill representanten kommer med, og vil selvfølgelig se nærmere på dette. Jeg tror dette er noe av løsningen framover.

Presidenten []: Replikkordskiftet er avsluttet.

Torbjørn Vereide (A) []: Framleis er det iallfall eitt innlegg igjen, men eg ønskjer likevel, som saksordførar, å seie at det har vore ein veldig god debatt. Det har vore ein søkjande debatt der vi ikkje er låste i rigide partipolitiske båsar, men kjem kvarandre i møte med spørsmål om korleis vi kan få til dette i praksis, og er ærlege på at vi ikkje har all kunnskap om korleis dette skal gå føre seg.

Eg ønskjer også å seie at ei viktig problemstilling vi må finne ut av, saman med dette arbeidet, er svaret på følgjande spørsmål: Kva arbeidsplassar er det desse menneska skal få lov til å kome inn i? Det er klart at om ein har veldig varierande arbeidsevne, at det er grenser for om ein klarar å jobbe noko særleg meir enn ei 10 pst-stilling fordelt på eit år, med litt ulik deltaking frå månad til månad, har psykiske utfordringar, har muskel- og skjelettplager eller manglar fullført vidaregåande skule, må vi gjere noko meir for at det skal vere ei reell moglegheit å delta i arbeidslivet. Der er det eit stort gap både i det private og i det offentlege – på statlege arbeidsplassar, men også ute i kommunane. Det langsiktige arbeidet med å sjå på ein heilskap der ein kan kvalifisere og inkludere fleire folk inn i arbeidslivet, er ein viktig tematikk å bruke tid på.

Så ønskjer eg å gjenta det forslagsstillar Olsen sa: Dette handlar òg i botn og grunn om å sørgje for at folk føler seg verdsette, at dei er klare over at vi treng deira kompetanse, at dei ikkje er ei byrde eller noko sånt, men resursar som vi alle vil ha stor nytte og glede av å få med inn i våre arbeidsplassar.

Tuva Moflag (A) []: Ved en inkurie ønsket ikke jeg den nye statsråden velkommen til komiteen da jeg tok ordet ved en tidligere sak behandlet på dagens sakskart, så da måtte jeg nesten ta ordet i denne saken for å få gjort det.

Til selve saken vi har til behandling, og noe som faktisk er omtalt i en merknad fra Høyre i innstillingen: Unge og nye mottakere på uføretrygd får ofte en full uføregrad, mens de som er eldre uføre, gjerne har en gradert uføregrad. Jeg tenker at det er en utvikling her som vi er nødt til å ta tak i, og som i grunnen er bekymringsfull. Statsråden var også inne på det i replikkordskiftet når hun sier at det er vanskeligere å komme inn i jobb hvis man først har blitt ufør, enn det er å trappe ned fra et eksisterende arbeidsforhold. Det tenker jeg er noe som vi må ha med oss inn i den videre politikkutviklingen.

Jeg har selv en mann som er elektriker, og som har fått MS og blitt delvis ufør på grunn av det. Han har en arbeidsgiver som kjenner ham godt og vet hva han er god for og hva han kan bidra med, til tross for at han har fått en kronisk sykdom. Kanskje hadde det vært vanskeligere hvis situasjonen var motsatt, at man kom til en arbeidsgiver med det som på papiret kanskje framstår som en usikkerhet.

Vi vet også at de unge i dag som blir uføre, og som er en del av den statistikken vi er bekymret for, ofte har et annet sykdomsbilde enn dem som ble uføre tidligere. Mens det tidligere kanskje var muskel- og skjelettplager som var mest vanlig, er det nå psykiske plager, noe som kanskje kan gjøre inntredenen og møtet med arbeidslivet enda vanskeligere hvis man ikke har vært på innsiden i utgangspunktet.

Jeg er derfor veldig glad for at denne debatten har løftet blikket litt utover fribeløp og avkorting, og at statsråden peker på stortingsmeldingen som skal komme om arbeidsmarkedstiltak, for jeg tror dette også handler veldig mye om hva slags arbeidsliv som tar imot disse som har en delvis arbeidsevne, og hvordan vi skal få dem med på innsiden.

Mímir Kristjánsson (R) []: Jeg må si jeg synes det var litt overmodig av representanten Vereide å takke for en konstruktiv debatt når jeg hadde et innlegg igjen! – Nei da.

Her er vi inne på en rekke med ganske viktige problemstillinger. I likhet med andre er jeg også glad for den arbeidsmarkedsmeldingen som skal komme. Jeg tror at hvis man skal se arbeidslinjen i et positivt og ikke negativt lys, er det avgjørende å forstå at det er arbeidslivet man er nødt til å gjøre noe med for å inkludere flere, og at man ikke kan løse arbeidslivets problemer gjennom å være strenge med folk som går på trygd. Den tenkemåten er det avgjørende at vi legger bak oss, tror jeg.

Jeg tok egentlig ordet for å gå litt i rette med noe som partiet Høyre gjentatte ganger har tatt opp i forbindelse med dette med fribeløpet, og de gjør det igjen også i merknads form her. Det er riktig at Solberg-regjeringen gikk inn for en omlegging av fribeløpet. Egentlig gikk man inn for en fjerning av det som var fribeløp, og så ville man i stedet få en halv avkorting opp til 1,2 G. Det vil si at ikke én krone skulle være uten noen form for avkorting. Dette skapte jo et ramaskrik blant svært mange uføretrygdede folk – ikke primært så mye på grunn av det økonomiske som at de da umiddelbart måtte begynne å melde inntekter inn til Nav allerede fra første krone. For en del av de menneskene som har negative erfaringer med Nav, negative erfaringer med offentlig byråkrati, er skrekken for å ha gjort noe feil, for å ha mottatt for mye penger som man så året etterpå blir nødt til å betale tilbake, i seg selv ofte viktigere enn selve avkortingsbeløpet. Derfor var det veldig gledelig at dagens regjering skrotet det forslaget som jeg egentlig opplevde nærmest ved et arbeidsuhell hang med i det første statsbudsjettet fra regjeringen Støre, og at man beholdt et fribeløp, sånn som man har i dag.

Jeg vil stå veldig sterkt på at man godt kan ha en halv avkorting over et visst fribeløp hvis det er det man ønsker, men at man bør ha et fribeløp i bunnen som gjør at ikke hver minste lille småjobb setter en i den klemmen at man må inn og rapportere det til Nav og kanskje frykte å få for mye og dermed få en tilbakebetalingssak.

Den siste lille detaljen med denne historien er at i tillegg til en omlegging av ordningen var det også et sparetiltak, der man skulle avkorte 200 mill. kr mer i trygd – hvis jeg husker riktig – enn det man hadde gjort før. Høyres fortelling om denne omleggingen bør altså inkludere at det ville gjort at trygdede folk ville fått mer av inntektene sine avkortet, og det syns jeg vel kanskje jeg var nødt til å si.

Votering, se voteringskapittel

Presidenten []: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.

Stortinget tar nå pause fram til votering kl. 15.

Stortinget tok pause i forhandlingene kl. 14.

-----

Stortinget gjenopptok forhandlingene kl. 15.

President: Svein Harberg