Stortinget - Møte torsdag den 15. mai 2025 (under arbeid)

Dato: 15.05.2025
President: Svein Harberg
Dokumenter: (Innst. 252 S (2024–2025), jf. Dokument 8:135 S (2024–2025))

Søk

Innhold

Merknader

Referatet er under arbeid. Innleggene blir publisert fortløpende så snart de foreligger.

Sak nr. 7 [14:55:46]

Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Trygve Slagsvold Vedum, Emilie Mehl og Heidi Greni om å gjeninnføre lønnstak for ledere i staten på 2 mill. kroner (Innst. 252 S (2024–2025), jf. Dokument 8:135 S (2024–2025))

Talere

Presidenten []: Etter ønske frå kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten ordna debatten slik: 3 minutt til kvar partigruppe og 3 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil det – innanfor den fordelte taletida – bli gjeve høve til inntil fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får òg ei taletid på inntil 3 minutt.

Tobias Drevland Lund (R) [] (ordfører for saken): I dag behandler vi representantforslag fra stortingsrepresentantene Trygve Slagsvold Vedum, Emilie Mehl og Heidi Greni om å gjeninnføre lønnstak for ledere i staten på 2 mill. kr.

Komiteens flertall – medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt – viser til at statsråd Karianne Tung i sitt svarbrev av 9. april 2025 skriver at hun er opptatt av at de statlige toppledernes lønnsutvikling ikke skal føre til økte forskjeller, og at statens ledere ikke skal være lønnsledende. Flertallet er enig i at det bør vises moderasjon i lønnsutviklingen blant høytlønnede ledere i staten, og at staten nettopp ikke skal være lønnsledende.

Det framsettes tre mindretallsforslag her i dag, et fra Senterpartiet og Rødt og to fra Rødt. Komiteens tilråding er at forslagene ikke vedtas. Med det lar jeg de andre partiene redegjøre videre for sine synspunkter og tar nå for meg Rødts syn på saken.

Ledere i offentlig sektor er av de lønnstakerne i Norge som har hatt aller sterkest lønnsvekst i perioden 1997–2020. Det viser konklusjonene i Jørgen Tveit Sandbergs masteroppgave på Økonomisk institutt ved UIO tilbake i 2020, som tok for seg nettopp lønnsutviklingen til over 40 000 ledere i offentlig sektor. Lønnsveksten til lederne i offentlig sektor generelt var i disse årene på 64 pst. Til sammenligning har øvrige ansatte i offentlig sektor hatt en lønnsvekst på 53 pst. i samme tidsperiode. Det er derfor på tide – på høy tid – å snu denne utviklingen.

Rødt er av den oppfatning at kutt i lederlønningene i staten vil være et effektivt tiltak for å jevne ut lønnsforskjellene mellom dem som tjener mest, og dem som tjener minst i staten. Det vil også bidra til å sende ut et viktig signal til allmennheten om at man nå tar et oppgjør med en lønnsutvikling som på mange måter har kommet ut av kontroll. Derfor er Rødt med på forslag her i dag som foreslår å gjeninnføre et lønnstak på 2 mill. kr, men vi mener også det trengs sterkere lut i kampen mot de økte lønnsforskjellene i staten.

La meg bare bruke et eksempel: Hvis man ser på det som nå er det aller meste man kan tjene i staten, som er nærmere 2,2 mill. kr hvis man er en leder på SLS – statens lederlønnssystem – er det fire–fem ganger så mye som en renholder tjener. Da kan vi spørre oss litt retorisk: Gjør da en leder i staten på statens lederlønnssystem en fire–fem ganger så viktig jobb som arbeidsfolkene for øvrig i staten? Rødts svar på det er nei.

Vi mener vi må sørge for at offentlig sektor ikke blir en egen lønnsadel for ledere, og at lederlønningene ikke skyter i været og forsterker de økonomiske forskjellene mellom folk. Det som har vært selve varemerket til Norge, nemlig at vi har vært et land med små forskjeller, er i ferd med å snu, og da kan heller ikke lederlønningene sørge for å øke de forskjellene ytterligere.

Med det tar jeg opp de forslagene Rødt står bak.

Presidenten []: Da har representanten Tobias Drevland Lund teke opp dei forslaga han refererte til.

Sverre Myrli (A) [] (komiteens leder): Staten er helt avhengig av å rekruttere gode ledere til viktige, ansvarsfulle funksjoner, på jobb for fellesskapet. På den andre siden kan staten heller ikke være lønnsledende. Derfor må vi finne balansepunktet mellom å få tak i gode ledere, samtidig som staten ikke leder an i lønnsutviklingen. Derfor har det gjennom flere år vært et lønnstak for dem som er i det statlige lederlønnssystemet. Det er det fortsatt.

Det presenteres fra enkelte hold som at det nesten er fritt fram, at det ikke er noen regler i det hele tatt. Slik er det ikke. Det er fortsatt et lønnstak. I realiteten er det akkurat det samme lønnstaket, bare at det er regulert med det som var lønnsveksten for frontfaget i 2024 – altså frontfaget som leder an i lønnsoppgjøret, og som legger grunnlaget for det øvrige lønnstakere får i lønnsoppgjøret.

Vi støtter ikke representantforslaget. Vi mener det skal være et slikt lønnstak, som det har vært i mange år, og vi støtter at det lønnstaket er på det nivået det er. Som sagt er lønnstaket i år i realiteten akkurat det samme som det var i fjor, bare at det er regulert på samme måten som lønnen reguleres for alle andre. Vi støtter altså ikke forslaget.

Anne Kristine Linnestad (H) []: Høyre mener at lederlønninger i offentlig sektor skal være konkurransedyktige, men ikke lønnsledende. I vårt program har vi tydelig slått fast at vi vil arbeide for moderate lederlønninger i offentlig sektor og offentlig eide selskaper. Dette standpunktet står vi fast ved.

Høyre erkjenner at staten forvalter viktige samfunnsoppgaver som krever kompetent ledelse. For å kunne tiltrekke seg dyktige ledere med riktig kompetanse, må staten kunne tilby konkurransedyktige betingelser. Dette handler ikke om å være lønnsledende, men om å sikre at staten ikke havner i en situasjon hvor man systematisk taper kampen om nødvendig kompetanse.

Den justeringen av lederlønnstaket som nå er gjort, er i tråd med justeringen i frontfaget for 2024. Det vil si at lønnstaket er hevet med 5,2 pst. Høyre mener at dette er en rimelig tilnærming som sikrer at statlige lederlønninger verken løper fra eller sakker akterut sammenlignet med lønnsutviklingen ellers.

Når vi diskuterer dette temaet, må vi ikke miste av syne det sentrale: Staten skal forvalte fellesskapets ressurser på en ansvarlig måte, samtidig som vi sikrer at viktige samfunnsoppgaver ledes av kompetente personer. Dette handler ikke bare om lønn, men om å skape attraktive arbeidsplasser i staten med spennende oppgaver og gode utviklingsmuligheter.

Kathrine Kleveland (Sp) []: Senterpartiet vil ha et samfunn med små geografiske og sosiale forskjeller. Senterpartiet har i regjering fått gjennomslag for flere grep som har bidratt til mindre forskjeller, ikke minst lavere skatter og avgifter for folk med vanlige eller lave inntekter.

Selv om Norge fortsatt er blant landene med minst skeivhet i lønnsfordelingen, har forskjellen mellom høye og lave lønninger vært økende i Norge, mens den for flere andre land i Europa var minkende i perioden fra 2005 til 2021, ifølge SSB.

Da Senterpartiet var i regjeringen, var det i praksis et lønnstak på 2 mill. kr i staten. Dette fjernet Arbeiderpartiet da Senterpartiet gikk ut av regjeringen.

Når lønnstaket for topplederne har ligget fast, gjorde det at lønnsforskjellene i staten gradvis ble mindre de siste årene. Nå som topplederlønningene øker, øker også avstanden mellom dem som er ledere i staten, og de som utfører den daglige jobben. Senterpartiet vil ha et arbeidsliv med lav lønnsspredning og mener at offentlige ledere ikke skal ligge så langt over gjennomsnittslønnen.

Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet argumenterer med at dette gjelder så få, men vi bruker fortsatt fellesskapets penger på å heve lønnen til dem som har mye fra før. Det handler også om signalene vi sender til de andre ansatte i staten. Det kan være like tøffe dager å være i førstelinjen på Nav og være den som sier nei til unge mennesker som trenger hjelp, som det er å være toppsjef. Statlige ledere har også langt større jobbtrygghet enn ansatte i privat sektor.

Senterpartiet er overbevist om at et Norge med små forskjeller er verdt å ta vare på, at vi alle er en del av et system vi oppfatter som noenlunde rettferdig. Det er få folkevalgte i Norge som sier at de ønsker økte lønnsforskjeller, men det holder ikke å snakke om små forskjeller. Vi må også gjennomføre det politisk.

Arbeiderparti-regjeringen valgte å øke lønnsforskjellene i staten. Det er vi imot. Vi mener at det er viktig å beholde et arbeidsliv med lav lønnsspredning, og at lønnstaket i staten på 2 mill. kr kroner derfor bør gjeninnføres.

Per-Willy Amundsen (FrP) []: I likhet med de fleste talerne som har vært oppe her i denne saken i dag, deler Fremskrittspartiet vurderingen av at staten ikke skal være lønnsledende. Moderasjon og tilbakehold og det å ikke bidra til en lønnsspiral hva gjelder ledere, er absolutt rasjonelt og fornuftig. Det tjener staten, det tjener samfunnet som helhet, og det tjener også privat sektor, hvor man konkurrerer om mye av den samme arbeidskraften. La det ikke være noen tvil: Det mener også Fremskrittspartiet.

Da dagens ramme ble lagt til grunn, altså i 2015, satt også Fremskrittspartiet i regjering. Det man skal gjøre nå – det er litt greit å ha det perspektivet når man leser brevet til statsråden – er jo å justere et tak som har ligget fast siden 2015. Det fremstår ikke totalt urimelig at man faktisk gjør det. Det er i hvert fall svært vanskelig å se at man kan bruke dette som noe stort argument for å hevde at det fører til mindre likhet i samfunnet, altså til større lønnsgap. Dette er en liten justering, som nødvendigvis må skje med jevne mellomrom, så Fremskrittspartiet støtter det, altså støtter innstillingen og de vurderingene som regjeringen har gjort, men vi støtter ikke forslagene.

Det som derimot burde kunne gjøres, var å redusere antall ledere i staten. Det er rett og slett fordi staten er blitt for omfangsrik, det for mange oppgaver som er satt til staten. Staten involverer seg for mye i våre liv – staten er rett og slett blitt for mektig. Dersom man reduserer statens omfang, noe Fremskrittspartiet absolutt mener er nødvendig å gjøre dersom en skal ha en sunn økonomi i fremtiden, vil man nødvendigvis også ha færre behov for ledere i fremtiden. Det i hvert fall konsekvensen av Fremskrittspartiets politikk. Dermed vil man også spare langt mer av skattebetalernes penger, dersom det er det Senterpartiet er bekymret for.

I denne saken stiller Fremskrittspartiet seg enig med det store, overveldende flertallet.

Birgit Oline Kjerstad (SV) []: Regjeringa snakkar om trygg styring og om å vere forsiktig med pengebruken for å unngå høge renter og kraftig inflasjon. Samtidig er det noko som skurrar kraftig når det første regjeringa gjer etter at Senterpartiet har gått ut av regjeringskontora, å leggje på leiarløningane i staten med 5,2 pst.

For å ta det med éin gong: SV skal stemme for forslaga nr. 1 og 2 i denne saka, frå Senterpartiet og Raudt. SV har ei sak om leiarlønskommisjon og leiarlønsfrys til handsaming i næringskomiteen. Vi støttar lønsfrys og moderasjon på toppen og meiner det er viktig med slik moderasjon, og dei forslaga som vi støttar her, er heilt i tråd med dei som blir behandla i næringskomiteen.

SV meiner at det er dyrtid når talet på familiar som ikkje har råd til å ha ein plass å bu, har tredobla seg, og kanskje meir enn det. Og når mange av dei med dei lågaste inntektene slit med å få endane til å møtast, er det eit dårleg signal å gje endå meir i lønstillegg i kroner og øre til dei på toppen enn til dei på golvet. Det er faktisk tvert imot det Arbeidarpartiet gjekk til val på i 2021.

At også løna til leiarar i staten må justerast frå tid til annan, er eg einig i. Det er éin ting, men viss ein set seg til å rekne på 5,2 pst. av ei løn på 2 mill. kr, så er det eit lønstillegg på 104 000 kr, altså fire gonger meir enn den som får 5,2 pst. av ei løn på 500 000 kr. Så viss ein snur litt på prosentrekninga, kan ein seie at ein leiar i staten med dette lønstillegget får 400 pst. meir enn den som har ei løn på 500 000 kr.

Det er dokumentert i ei masteroppgåve gjennomført ved Økonomisk institutt i Oslo at 40 000 leiarar i offentleg sektor i perioden 1997–2020 hadde 9 pst. høgare lønsvekst enn alle andre offentleg tilsette. Tendensen er altså at dei på toppen dreg ifrå.

I eigarskapsmeldinga vart det lagt fram forventningar om at statlege selskap skal vise moderasjon i godtgjering til eigarar. Godtgjeringa skulle ikkje bidra til urimelege forskjellar i selskapa og samfunnet elles. Ingen statleg toppleiar skulle ha større lønsutvikling enn dei andre tilsette i kroner og øre, og bonusar skulle ikkje overgå 25 pst. av fastløna.

Eg meiner det er viktig for tilliten i samfunnet vårt at regjeringa verkeleg går inn i dette og ser på kva det gjer med tilliten til folk når ein seier at ein skal halde det på eit likt kronetillegg, og så får dei på toppen fire gonger så mykje.

Statsråd Karianne O. Tung []: La meg starte med å si at taket for lederlønninger ikke er fjernet; det er justert i tråd med frontfagsrammen.

Ledere som er lønnet etter statens lederlønnssystem, utfører viktige funksjoner på vegne av fellesskapet i Norge. Toppledere i Forsvaret, politiet og etatsledere er blant lederne som er på dette systemet. Mange har et stort og komplekst ansvarsområde. For å beholde og rekruttere dyktige ledere er det viktig at lønns- og arbeidsvilkårene er konkurransedyktige. Jeg vil for øvrig påpeke at det er ledere med en lønn på over 2 mill. kr i virksomheter som er underlagt Stortinget. Disse er ikke omfattet av lønnstaket i statens lederlønnssystem.

Regjeringen er opptatt av at lønnsforskjellene i samfunnet ikke skal øke. Små forskjeller bidrar til velfungerende samfunn med høy tillit. Etter at lønnstaket på 2 mill. kr ble innført i 2015, og fram til 2024, var kostnadsveksten på 30 pst. Verdien av lønnstaket er altså betydelig lavere nå. Vanlige lønnstakere har i samme periode hatt reallønnsvekst, og taket har derfor hatt ønsket effekt med at det har bidratt til å minske forskjellene mellom dem med høyest lønn på statens lederlønnssystem og dem med lavest lønn i staten.

Jeg mener at det nå var riktig å justere taket for ledere på statens lederlønnssystem, etter at det i ti år har stått helt stille. Og la meg presisere: I motsetning til andre sektorer vil det fortsatt være et tak som lønningene skal ligge innenfor. Justeringen som ble gjort, ble satt lik veksten i frontfagsrammen for 2024. Dette var også rammen som ble førende for lønnsoppgjøret i staten og i andre forhandlingsområder på samme år. En justering av lederlønnstaket i takt med frontfagsrammen bidro dermed ikke til økte lønnsforskjeller.

Statens ledere skal ikke være lønnsledende. Samtidig er jeg opptatt av at vilkårene for ledere i staten skal være konkurransedyktige, og at også ledere i staten skal ha mulighet for lønnsutvikling. Derfor mener jeg at denne justeringen av taket var riktig.

Presidenten []: Det blir replikkordskifte.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Jeg hørte statsråden si at det ikke ble økte lønnsforskjeller, men at lederlønningene og taket ble justert i tråd med frontfagsrammen og nødvendig prosentvis endring. Vil ikke det da gi endring i kroneforskjeller mellom dem som jobber på gulvet og i industrien og dem som har høye lederstillinger når de i utgangspunktet har høyere lønn og de med prosentvis påslag, får et høyere påslag?

Statsråd Karianne O. Tung []: Taket på lederlønningene i statens lederlønnssystem har stått stille i ti år. Nå foretar vi en justering i tråd med frontfagsrammen. Jeg tenker at hvis man ser disse ti årene under ett, ser vi veldig tydelig at lønnsstrukturen i staten har blitt presset sammen, og at det har bidratt til å redusere forskjellene mellom de ansatte i staten. Det viser at lønnstaket har bidratt til det det var ment å gjøre, nemlig å redusere forskjellene. Nå foretar vi en liten justering, som sagt, i tråd med frontfagsrammen. Og jeg mener denne justeringen er riktig.

Tobias Drevland Lund (R) []: Cirka 230 er på statens lederlønnssystem, ifølge statsrådens svarbrev til komiteen.

Nettavisen hadde nylig en sak hvor de skrev at 18 på statens lederlønnssystem tjener over 2 mill. kr, og to tjener rundt 2 mill. kr, altså en god del mer enn andre som jobber i staten. Av disse kan vi også lese at over 60 har fått en lønnsøkning som er over frontfaget, som var på 5,2 pst. i fjor. Da er mitt spørsmål: Fører dette, og også økningen av dette lønnstaket, til større eller mindre lønnsforskjeller i staten?

Statsråd Karianne O. Tung []: Jeg gjentar igjen at taket på statens lederlønnssystem har stått stille i ti år. Nå foretar vi en justering i tråd med frontfagsrammen. Våre føringer til departementene etter at lønnsoppgjøret ble klart, var at man skulle forholde seg til frontfagsrammen innenfor hvert enkelt departementsområde. Det er gjort, slik vi ser det. Det kan imidlertid bety at innenfor hvert enkelt departementsområde er det noen som teoretisk sett har fått 5 pst. og noen har fått 6 pst., men i sum er rammen på 5,2 pst. holdt innenfor hvert enkelt område.

Tobias Drevland Lund (R) []: Jeg takker for svaret. Noen andre som har vært kritisk til denne hevingen av taket, er LO. LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad sa at i LO var de veldig kritiske til å fjerne taket. Det er ikke så veldig rart, for det fører jo til større lønnsforskjeller i samfunnet. På talerstolen, i mitt innlegg i stad, viste jeg til at enkelte åpenbart tjener langt mindre i staten. Spørsmålet blir da prinsipielt: Er det slik at en som er leder i staten, på statens lederlønnssystem, gjør en fire–fem ganger så viktig jobb som en renholder som f.eks. jobber i departementet til statsråden?

Statsråd Karianne O. Tung []: Nei, man gjør ikke nødvendigvis en viktigere jobb. Man har en jobb der det er et veldig stort ansvar.

Jeg må bare få presisere at Bjørnstad her tar helt feil. Vi fjerner ikke taket, vi gjør en justering av taket. Så taket består fremdeles. Det er viktig, synes jeg, at hvis man skal klare å beholde legitimiteten i å ha et lønnstak i staten, må man av og til gjøre de justeringene. Hvis ikke ender man opp i en situasjon hvor ansatte som i linjen ligger under lederen, etter hvert vil gå forbi lederen i lønn. Da får man en utfordring med hele lederlønnssystemet og legitimiteten, men man får også en utfordring med å rekruttere og beholde de lederne som vi i årene framover er helt avhengig av å ha når vi skal løse store samfunnsutfordringer.

Tobias Drevland Lund (R) []: La meg bare presisere at jeg sa at taket ble hevet. Det har blitt hevet til over 2 mill. kr – 2,1 mill. kr, hvis jeg ikke tar feil – fra det det var opprinnelig.

Det til side: Har statsråden og regjeringen noen plan for å sørge for at ikke staten blir lønnsledende i det videre? For når man først har hevet dette taket, kan det føre til at det kommer krav om at man skal heve det enda mer. Hva er statsrådens holdning til at lønnsforskjellene nå blir større, og har man en plan for å sørge for å holde lederlønningene i staten på et nivå som gjør at det nettopp ikke skal være lønnsledende framover?

Statsråd Karianne O. Tung []: Staten skal ikke være lønnsledende, vi skal være konkurransedyktig. Derfor ønsker vi å holde fast ved å ha et tak på lederlønninger som er på statens lederlønnssystem. Det at vi gjør den justeringen nå for første gang på ti år, betyr virkelig ikke at vi nødvendigvis gjør det for inneværende år.

Presidenten []: Replikkordskiftet er omme.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Jeg synes dette er en veldig representativ og interessant sak for utviklingen av det norske samfunnet, hva slags retning det skal ta videre, og hvilke verdier som blir prioritert, både av regjeringen og i Stortingets sal. Er det antall direktører og bonuser som skal være motivet, eller er det å jobbe til det beste for fellesskapet? Her opplevde jeg at Senterpartiet og Arbeiderpartiet hadde en felles misjon og et prosjekt i regjering om å ta ned forskjellene, gjøre hverdagen bedre for folk og ikke minst ha en klok og bevisst bruk av statlige midler. Det mener Senterpartiet oppriktig at å heve lederlønnstaket ikke bidrar til.

Jeg må kommentere på Fremskrittspartiet her, som prater om mindre stat og færre ledere. Hva med pengebruken? Det er uten tvil viktig å være veldig bevisst på hvordan pengene blir fordelt i samfunnet, og det handler i aller høyeste grad om lønn, hva man får betalt for den jobben man gjør, og at man fra statens side bidrar til å redusere forskjellene.

Når statsråden står her og sier at lønnsforskjellene blir redusert, handler det om hvilket bilde man ser på. Når man ser ut i Europa, som bl.a. Arbeiderpartiet er glad i, har det vist seg å være økende lønnsforskjeller i Norge fra 2005 til 2021, mens de har minket i Europa. Det i seg selv er også et signal man må ta med seg.

2 mill. kr som lønnstak er solid. 2 mill. kr i lønn er en høy lønn. De aller fleste rundt omkring på den ytterste odde, den høyeste fjellknatt eller innerste åskant og li, er ikke i nærheten av 2 mill. kr, selv om de kanskje driver med aldri så mye verdiskapende arbeid.

Prosentvis vekst er det alltid snedig å høre om, at man er på frontfagets prosentsats. Man trenger ikke være noe mattegeni for å skjønne at hvis man har en høy lønn i utgangspunktet, får man høyere påplussing enn om man har en lavere lønn. Da får man også mest av kaken knyttet til det lønnsoppgjøret. Dette er et veldig viktig signal.

Senterpartiet er tydelig på at vi er imot dette. Jeg synes det er rart at Fremskrittspartiet står her og argumenterer som at de er enige, men stemmer imot forslaget. Det er rart at det da ikke er rom for også å se på pengebruken, som jo i utgangspunktet er en begrenset faktor. Vi vet at vi må bevisst fordele pengene smartere i tiden som kommer. Likevel er prioritering av lederlønninger det signalet Arbeiderpartiet og flertallet i Stortinget nå vil sende ut til det norske folk.

Per-Willy Amundsen (FrP) []: Jeg har ikke noe primært ønske om å bidra til at debatten varer lenger. Jeg føler bare behov for å korrigere noen av de utsagnene som kom fra siste taler, rett og slett fordi at ja, Fremskrittspartiet ønsker å redusere statens omfang. Det vil bety færre ledere, det vil bety mindre bruk av skattebetalernes penger, og det har langt større effekt enn de – hva skal vi si – små justeringene vi snakker om her.

Desto viktigere og knyttet til denne saken er det jo vanskelig å se noe annet enn at det Senterpartiet driver på med her, egentlig er å sparke inn åpne dører. Jeg oppfatter at alle i denne komiteen er enig i at det er et selvstendig poeng at lønnsutviklingen for topplederne i staten ikke skal føre til økte forskjeller. Samtidig er det i hvert fall et stort flertall som mener at statens ledere ikke skal være lønnsledende.

Samtlige partier i komiteen, med unntak av Høyre, står inne for dette. Jeg opplever at alle sier det fra denne talerstolen. Det er altså snakk om en justering etter ti år. Det er ikke dette som kommer til å velte lønnsutviklingen i staten. Det er ikke dette som kommer til å føre til enorme forskjeller i lønnsnivået i kongeriket. Det er altså en justering som ikke er urimelig etter ti år.

Så skal ikke jeg bruke min tid på å forsvare regjeringens handlinger, men jeg opplever at man fra både Senterpartiets, Arbeiderpartiets og Rødts side prøver å framstille det som er en viktig sak å diskutere, og det som absolutt er på sin plass å ha et bevisst forhold til, som noe mer dramatisk enn realitetene i saken er. Det synes jeg bare det er veldig viktig å påpeke.

Så skal i hvert fall Fremskrittspartiet i det videre arbeidet – som vi gjorde da vi satt i regjering i 2015 – sørge for at vi ikke får store og dramatiske utviklinger i lønnsnivået for ledere i staten. For som komiteen sier: Staten skal ikke være lønnsledere hva gjelder ledelsen i staten.

Presidenten []: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.

Forrige kapittel
Neste kapittel