Mahmoud Farahmand (H) [10:02:46] (ordfører for sakene): I dag skal vi debattere en av de viktigste kildene til finansiering av det norske statsbudsjettet. Jeg ønsker å starte med å takke komiteen for samarbeidet i denne saken. Det at vi på tvers av politiske skillelinjer kan stå samlet i denne saken, vitner også om styrkene i norsk politikk. Det handler om nasjonens og det norske folks langsiktige interesser, ikke politiske kjepphester. Det er i seg selv unikt.

25 pst. eller én av fire kroner i statsbudsjettet kommer fra Statens pensjonsfond utland. Vi er et av få land i verden som har klart å forvalte våre naturressurser på en slik måte at det bidrar til økt velferd og livskvalitet for både nåværende og framtidige generasjoner.

Hadde vi gjort som så mange andre land, slik det landet jeg selv er født i, og enten brukt pengene til elitenes vinning eller sluset inntektene direkte inn i statsbudsjettet, hadde vi som nasjon og som individer vært betydelig fattigere – i dag og i framtiden.

Det er noe unikt med Norge. Det at vi har klart å omsette naturressursene våre på en slik måte at det gir økt livskvalitet til nåværende og framtidige generasjoner, er ikke et resultat av tilfeldigheter, men av langsiktig politisk samarbeid. Det er en langsynthet de færreste klarer å ta innover seg.

Suksessoppskriften for Statens pensjonsfond utland og Statens pensjonsfond Norge er langsiktig forvaltning og klok risikotaking. Det er også avgjørende å forstå at armlengdes avstand til politiske beslutninger har vært helt avgjørende for at fondet ikke skal oppfattes som en forlengelse av norsk utenrikspolitikk. Statens pensjonsfond utland er heller ingen personlig sparekasse for hver enkelt nordmann. Det er fellesskapets penger.

I løpet av de siste tre årene har vi sett en betydelig økning i verdiene i Statens pensjonsfond utland. Det medfører at vi i stadig større grad kan ta ut større kronebeløp. Derfor har også våre statsfinanser blitt mer sårbare for svingningene i de internasjonale markedene. Denne risikoen har blitt påpekt i flere rapporter, og det kan se ut som den utviklingen vi har sett siden januar i år, realiserer noen av analysene som har stått i tekstform på papir tidligere.

Dermed blir det viktig å følge det nylig nedsatte ekspertrådets arbeid framover. Det vil også være viktig å se hvilke råd som kommer fra disse ekspertene, og hvilke vurderinger de gjør av SPUs eventuelle nye aktivaklasser.

Til denne saken er det også framsatt tre representantforslag. Jeg kommer til å omtale disse samlet. De som har framsatt representantforslagene, vil argumentere for sine ståsteder.

På generelt grunnlag vil jeg advare mot å bruke SPU som et utenrikspolitisk virkemiddel. Konsekvensene av det kan være betydelig, ikke bare for fondet, men også for norsk utenrikspolitikk. Etikkrådet har over tid hatt oppmerksomhet på selskaper som opererer i randsonen av det etiske regelverket. De utelukkes regelmessig og basert på systematisk arbeid. Dette er avgjørende for SPUs langsiktighet, men også for troverdighet internasjonalt.

Når det gjelder investeringer i våpenselskaper, er det viktig å være klar over at SPUs aksjekjøp i seg selv ikke bidrar til friske midler inn i selskapene. SPUs investeringer har dermed marginal betydning for finansiering av forsvarsindustrien og kapitaltilgangen til denne industrien.

Det er også viktig å påpeke at de etiske retningslinjene består av både produkt- og atferdskriterium. Selv om de ulike kriteriene i retningslinjene skal ivareta ulike etiske hensyn, kan bruken av dem likevel berøre de samme selskapene.

Det er viktig at SPUs etiske rammeverk gjennomgås regelmessig. En slik gjennomgang ble sist gjort i 2021.

Høyres synspunkt kommer jeg til nå. Den forrige gjennomgangen av det etiske regelverket ble gjort i en helt annen sikkerhetspolitisk situasjon. Kriterier for våpeninvesteringer bør derfor vurderes i en ny, helhetlig gjennomgang av retningslinjene.

Det er allerede åpnet opp for at Den nordiske investeringsbank kan finansiere materiell med både sivilt og militært bruksområde, men finansiering av våpen og ammunisjon er fortsatt ikke inkludert i Den nordiske investeringsbanks investeringsportefølje. Det er viktig at de norske representantene i NIB jobber aktivt med å muliggjøre investeringer i virksomheter som produserer våpen og ammunisjon.

Avslutningsvis observerer jeg at enkelte forfattere og kommentatorer der ute har sterke meninger om dette fondet og hva det kan brukes til. Spørsmålet som ble stilt av en forfatter, var om Norge har blitt for rikt. Jeg vil si at spørsmålet er hvorfor Norge ikke er rikere.

Jeg tar opp Høyres forslag i saken.

Eigil Knutsen (A) [10:07:53]: Jeg vil begynne med å takke saksordføreren og komiteen for godt samarbeid om denne saken, og for at vi stadig står tverrpolitisk samlet om de overordnede linjene for Statens pensjonsfond. Hele komiteen stiller seg bak at «Statens pensjonsfond er fellesskapets formue, som gjennom langsiktig forvaltning og med handlingsregelen som rettesnor, bidrar til at både nålevende og fremtidige generasjoner får ta del i verdiene skapt av felles naturressurser». Dette er viktige ord, for de sier noe om hvem som eier fondene, og hvordan vi sikrer at de eierne som ennå ikke er født, får ta del i verdiene som skapes. For det er ikke bare oss som lever i dag, som eier Statens pensjonsfond. Det gjør også framtidige generasjoner. Handlingsregelen og trygg økonomisk styring i dag gir sitt bidrag til velferd i framtiden.

I den årlige debatten om fondsmeldingen før, under og etter stortingsdebatten er det naturlig nok Statens pensjonsfond utland som får mest oppmerksomhet. Jeg vil likevel nevne Statens pensjonsfond Norge, eller Folketrygdfondet, som har svært gode resultater å vise til over tid. I 2024 var avkastningen 1,15 prosentenheter over referanseindeksen, og siden 2007 har meravkastningen i snitt vært over 1 prosentenhet. I år er mandatet endret for å styrke arbeidet med klimarisiko tilsvarende endringene i mandatet til Statens pensjonsfond utland fra 2022. Det vil styrke den langsiktige forvaltningen av Statens pensjonsfond Norge.

Statens pensjonsfond utland, populært kalt oljefondet, er en gigantisk suksesshistorie vi i Norge bør være stolte av. Svært få, om noen, andre land, som også saksordføreren viste til, kan vise til lignende langsiktig forvaltning av store verdier fra naturressurser. Vi har faset inn deler av avkastningen fra fondet på en måte som ikke har skadet norsk økonomi gjennom såkalt hollandsk syke eller andre økonomiske fenomener vi har sett eksempler på i andre land. Vi forvalter altså fondet, og verdien er langsiktig, men også ansvarlig.

I debatten i dag kommer det til å komme mange påstander om fondet og forvaltningen som jeg ikke er enig i. Mye av årets debatt handler om den forferdelige krigen i Gaza og Israels ulovlige okkupasjon av Vestbredden. Norge har en av de tydeligste stemmene internasjonalt mot krigføringen, for en tostatsløsning og mot bruddene på folkeretten. Folkeretten er et viktig utgangspunkt for hvordan de etiske retningslinjene blir praktisert, sammen med internasjonale konvensjoner, uttalelser og retningslinjer fra FN og OECD. Arbeiderpartiet understreker også dette gjennom merknadene i innstillingen som ligger til grunn for dagens debatt.

Vi vet at Etikkrådet, som tar beslutninger på et faglig og uavhengig grunnlag, i lang tid har satt søkelyset på selskaper som på en eller annen måte kan medvirke til okkupasjonen av Vestbredden. Selskapene ble gjennomgått på nytt i 2024. Noen mener at dagens etiske retningslinjer ikke fungerer etter hensikten eller er relevante for situasjonen på Vestbredden. Jeg er uenig i det. Retningslinjene omtaler krenkelser av menneskerettighetene, krenkelser av individers rettigheter i krig eller konfliktsituasjoner, og ikke minst salg av våpen som blir brukt på en måte som strider mot folkeretten. Et tosifret antall selskaper har blitt utelukket på grunn av sin tilknytning til okkupasjonen, senest nå i mai. Jeg føler meg trygg på at flere kommer til i framtiden, all den tid situasjonen dessverre forverres, ikke forbedres.

Som et statlig fond må Statens pensjonsfond utland være særlig oppmerksom på om investeringene er i tråd med ansvarlig forvaltning, også for å ivareta et godt omdømme hjemme og ute. Forvaltningen av Statens pensjonsfond kan og må stadig forbedres, men vi skal være stolte av måten vi håndterer vår store felleseide formue på. Fondene har strenge retningslinjer for ansvarlig forvaltning, de har lave kostnader og snittavkastning over referanseindeksen, og rammene har bred tverrpolitisk tilslutning.

(Innlegg er under arbeid)

Hans Andreas Limi (FrP) [10:17:43]: Oljepengebruk, eller bruk av avkastningen fra SPU, har nå blitt den viktigste kilden til saldering av statsbudsjettet. Uttakene skal dekke opp underskuddet. Det er mye oppmerksomhet rundt nivået på det vi kaller for oljepengebruk, men det er liten diskusjon og oppmerksomhet rundt innretningen på pengebruken. Hvordan kan avkastningen fra SPN, men i særdeleshet SPU, målrettes bedre for å bidra til innovasjon, vekst i fastlandsøkonomien og å gjøre Norge til et enda mer attraktivt land for investeringer og velstand? Det er jo en viktig debatt – og kanskje mye viktigere enn akkurat det årlige nivået på bruk av oljepenger.

Når det skjer mye på den utenrikspolitiske arenaen, så øker presset på politisk styring av fondets investeringer. Det er nok å vise til høringen om fondsmeldingen, hvor vi opplevde at NGO-ene dominerte. De har også en politisk agenda. Da er det viktig å minne om det finansielle målet: høyest mulig avkastning til akseptabel risiko. Oljefondet skal ikke være en politisk aktør eller politisk styrt utover det rammeverket som Stortinget har vedtatt.

Det er et paradoks at Norge kan kjøpe militært utstyr og materiell fra produsenter som oljefondet ikke kan investere i. Det er en litt spesiell begrensning som er lagt på oljefondets muligheter til å investere. Helt «crazy», kalte Høyres leder, Erna Solberg, dette i et intervju. Da hadde jeg kanskje forventet at Høyre hadde fulgt opp for å fjerne det som er helt «crazy», og støttet forslaget til Fremskrittspartiet, men jeg må bare ta til etterretning at det gjør Høyre ikke.

Det er grunn til å minne om at vi fikk en fullskala invasjon i Ukraina 24. februar 2022. Det er en stor enighet om at det er nødvendig å øke produksjonen av militært utstyr, og spesielt ammunisjon, for å ivareta ikke bare Norges, men også Europas sikkerhet. Så langt skjer det lite konkret.

Vi har en langtidsplan for Forsvaret, som ikke har noe med fondsmeldingen å gjøre, men allikevel. Rapporter og analyser fra Forsvarets forskningsinstitutt tyder på at vi sliter med gjennomføringen allerede. Norsk forsvarsindustri sliter med å få tilgang på tilstrekkelig kraft. I sum er det lite som tyder på at vi har tilstrekkelig handlekraft for å gjøre de rette grepene i en kritisk situasjon. Derfor blir det så viktig å benytte de mulighetene vi har, til å bidra med kapital som er nødvendig for å utvide kapasitet og tilstrekkelig finansiering.

Fremskrittspartiet foreslår å oppheve begrensningen på SPUs mulighet til å investere i våpenprodusenter, inklusiv de som produserer komponenter til kjernevåpen. Det er ingen som liker kjernevåpen, men det er allikevel en viktig forutsetning for vår sikkerhet. Og det er viktig å minne om at de som produserer disse komponentene, produserer også mye annet militært utstyr, som bl.a. Norge kjøper.

Videre er det vanskelig å forstå at Den nordiske investeringsbank har selvpålagte restriksjoner som gjør at de ikke kan bidra til å finansiere våpen og ammunisjon. Vi er helt avhengige av å få opp produksjonen av dette, spesielt i Europa, og da må vi bruke de virkemidlene som er tilgjengelig til å sørge for at produksjon av våpen, men spesielt ammunisjon, øker betydelig. Så langt, etter å ha hatt krig i Europa siden 2022, er det ingenting som tyder på at vi klarer å gjøre det som er nødvendig for å trygge vår sikkerhet, både i Europa og i særdeleshet i Norge.

Jeg tar opp forslaget og varsler at vi vil stemme subsidiært for forslag nr. 1, fra Høyre.

I ngrid Fiskaa (SV) [10:22:40]: I mange månader har me no vore vitne til den rå nedslaktinga av menneske i Gaza, intensivert fordriving av familiar på Vestbreidda og bevisst utsvelting av dei som ikkje blir drepne av militære angrep. I like mange månader har me sett ansvarsfråskriving, bortforklaringar og handlingsvegring her heime. Stortingsfleirtalet og regjeringa har leita etter måtar å sleppa å ta ansvar på. Men det er på høg tid å ta ansvar som vaksne menneske. Me må handla no når det framleis finst menneske igjen å redda. Me kan ikkje påstå at vedtak i denne salen ikkje påverkar dei grove folkerettsbrota me ser rett framfor oss.

Det norske oljefondet er den største europeiske investoren på israelskokkupert område og har i tillegg store investeringar i våpenselskap som forsyner Israel med våpen. Norske sparepengar gjer det altså mogleg å fortsetja å intensivera øydelegginga av Palestina og tvangsfordrivinga av palestinarar. Utan norske oljefondspengar ville det blitt vanskelegare for israelske styresmakter å riva heimane til palestinske familiar, vanskelegare å gjera Gaza til ein ruinhaug og vanskelegare å tvinga folk til å forlata heimlandet sitt.

Dette står i skarp kontrast både til offisiell norsk politikk og innstendige oppfordringar frå FN, ei rekkje ekspertar, 50 norske organisasjonar og eit fleirtal av det norske folket, som ber om at Noreg følgjer folkeretten og trekkjer alle investeringar i selskap som medverkar til folkerettsbrota. Det handlar ganske enkelt om å følgja folkeretten, om å trekkja det særnorske bidraget til massakrar, okkupasjon og etnisk reinsing.

Regjeringa seier at oljefondet har instruks om ikkje å investera i selskap som leverer våpen til Israel, men at det kan vere nokre gråsoner. Me kan bekymra oss for gråsonene seinare. No gjeld det å tetta dei store hola i regelverket. Ifølgje FN har oljefondet investert heile 67 mrd. kr i selskap som leverer våpen til Israel. Me treng tydelegare retningslinjer for oljefondet, slik at dei norske sparepengane ikkje finn vegen inn i palestinske bustadhus, skular og sjukehus i form av dødelege våpen.

To eksempel på at dette skjer: Fondet eig 2,3 pst. av Rheinmetall, som produserer ammunisjon til tanks som er leverte til Israel, og 1,11 pst. av RTX, som har produsert missil til Israel. Ammunisjon og missil til kampfly og tanks er ikkje gråsoner, det er våpen israelske styrkar bruker mot tett folkesette område i Gaza.

Dagens retningslinjer for oljefondet hindrar ikkje investeringar i folkerettsbrot, fordi internasjonale retningslinjer ikkje gjeld fullt ut. Her har me altså to sett med internasjonale retningslinjer som skal hindra investeringar i selskap som bryt folkeretten, eit gjennom FN og eit gjennom OECD. Desse internasjonale retningslinene ligg til grunn for forvaltninga av oljefondet, men dei gjeld ikkje når Etikkrådet skal ta stilling til uttrekk av investeringar. Det enkle prinsippet me føreslår, er at FN og OECD sine retningslinjer, altså folkeretten, òg gjeld ved utelukking av selskapa.

I lang tid har me vore vitne til ei oppvisning i ansvarsfråskriving i spørsmålet om oljefondets folkerettsstridige investeringar. Stortingsfleirtalet peikar på Etikkrådet og Noregs Bank, som igjen peikar tilbake på regjeringa og Stortinget. Etikkrådet seier rett ut at mandatet dei har fått, ikkje er å følgja folkeretten. Terskelen for å trekkja investeringar ut er høgare enn som så, og veldig få selskap blir utelukka. I tillegg tek prosessane svært lang tid. Mandatet for Etikkrådet må difor rettast opp, men samtidig har Stortinget og regjeringa eit sjølvstendig ansvar. Ingen i denne salen kan i ettertid seia at me ikkje visste at norske pengar bidrog til folkemordet. Det er på tide å ta ansvar. Det er på tide å handla.

Eg tek opp forslaga frå SV.

Sofie Marhaug (R) [10:27:51]: I går uttalte utenriksminister Espen Barth Eide: Det er «[u]akseptabelt å skyte mot sultende palestinere». Jeg gjentar: Det er uakseptabelt å skyte mot sultende palestinere. Hør på den setningen! Israel skyter mot mennesker som holder på å sulte i hjel fordi den samme staten – den israelske – holder igjen nødhjelp til en sultende befolkning.

Det som skjer på Gazastripen, er på mange måter ubeskrivelig. Og skulle jeg forsøke å beskrive det fra denne talerstolen, hadde jeg blitt klubbet, for det parlamentariske språket er utilstrekkelig til å beskrive nedslaktingen av palestinerne. Politikken til Benjamin Netanyahu er institusjonalisert ondskap. Rent folkerettslig finnes det flere ord som beskriver det Netanyahu og hans regime gjør: folkemord på palestinere, etnisk rensing, okkupasjon, blokade og apartheid.

Norges offisielle politikk er at vi liksom skal følge folkeretten. Det er liksom alle enig i, og da må vi gjøre det som står i vår makt for å forhindre folkemordet på palestinerne. Det inkluderer å trekke oljefondet ut av Israel, i det minste ut av de selskapene som investerer i den israelske våpenindustrien. Finansminister Stoltenberg har påstått at oljefondet ikke bidrar til Israels krigsmaskineri. Det er feil. Oljefondet har investert i Raytheon som lager bomber, og i ThyssenKrupp, som lager fregattene som angriper Gaza fra sjøsiden med alle typer bomber. Dette er blant selskapene som FN direkte ber Norge om å trekke seg ut av. FNs spesialrapportør Francesca Albanese har som kjent sendt et brev til regjeringen der hun ber oss om å trekke oljefondet ut av okkupasjonen. Finansminister Jens Stoltenberg har svart FN med å avvise kravene. Det er ikke bare spesielt å gi blaffen i FN, det er også farlig, ikke minst for en liten stat som Norge, som er avhengig av internasjonal rett og av en regelstyrt verdensorden, snarere enn at det er den sterkeste rett som skal gjelde.

Når regjeringen og Stoltenberg ikke lytter til FN, forteller det meg at Norge ikke følger opp sine folkerettslige forpliktelser. Sagt på en annen måte: Vi gjør ikke alt vi kan for å stoppe folkemordet på palestinerne. Det er ikke bare helt forferdelig, for meg er det også helt uforståelig. Jeg skjønner ikke hvorfor ikke flere partier støtter forslagene fra Rødt, fra fagbevegelsen, fra Norsk Folkehjelp, fra Redd Barna og fra Palestina-demonstrantene. Jeg skjønner det ikke.

Det er mulig å gjøre noe. Norge har helt egenhendig brukt oljefondet politisk – og la meg legge til: etisk – og fryst investeringene i Russland kort tid etter at Russland gikk til fullskalainvasjon av Ukraina. Det var det helt riktig å gjøre. Rødt er glad for at regjeringen tok det grepet i forsvar for folkeretten og mot Putins-regimets illegitime angrep på ukrainere og deres rett til frihet og selvstendighet.

Så har det vist seg praktisk vanskelig å sanksjonere Russland gjennom oljefondet, men oljefondsjef Nicolai Tangen har uttalt på spørsmål fra Rødt at det er praktisk lettere å selge seg ned i Israel. Det forteller meg at det er praktisk mulig å trekke oljefondet ut av okkupasjon – og det er et argument som har blitt brukt mot Rødts forslag, at det er praktisk vanskelig. Nei, det er lettere enn det vi har gjort i Russland.

Nok en gang: Det er uforståelig for meg at ikke flere støtter forslagene våre i dag. Jeg finner ikke moralske, folkerettslige eller praktiske argumenter som holder vann. Vi er nødt til å trekke oljefondet ut av investeringer i folkemord og okkupasjonen. Det er et minimum.

Helt til sist: Jeg legger fram et løst forslag som Rødt har i denne saken. Vi mener at Norges folkerettslige forpliktelser må løftes til et nytt nivå. Etikkrådet tar ikke det ansvaret. Regjeringen er åpenbart ikke i stand til å ta det på tilstrekkelig alvor, og derfor foreslår vi at Lovavdelingen i Justis- og beredskapsdepartementet skal vurdere Norges medansvar for folkemord gjennom Statens pensjonsfonds investeringer. Jeg håper flere partier vil vurdere å støtte dette.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) [10:33:19]: Når vi i dag behandler den årlige meldingen om Statens pensjonsfond med disse tilhørende representantforslagene er det på sin plass, som flere andre representanter har gjort før meg, å reflektere litt over hvor heldig stilt vi er som nasjon som har et statlig pensjonsfond, og som med forvaltningen den siste tiden har gitt en rekordstor avkastning og resultat i 2024. Det er positivt.

Spørsmålet som vi likevel må stille oss, er om regelverket knyttet til fondet er godt nok. Noen partier mener helt åpenbart at det er perfekt og avviser alle endringer med henvisning til at fondet ikke er et politisk virkemiddel, eller at fondet ikke skal være et uttrykk for norsk utenrikspolitikk. Det mener også Venstre, men vi mener at det er behov for endringer når det gjelder klimarisiko og klimapolitikk, og vi mener at det er et prekært behov for å klargjøre og tydeliggjøre regelverket når det gjelder investeringer som kan komme i konflikt med Norges folkerettslige forpliktelser knyttet til ulovlig okkupasjon og brudd på folkeretten generelt, og spesielt knyttet til Israels pågående, ulovlige okkupasjon og menneskerettighetsbrudd på Vestbredden og i Gaza.

Akkurat nå utfører Israel systematisk folkerettsbrudd både i Gaza og på Vestbredden. Den palestinske befolkningen utsettes for daglige krenkelser og en brutalitet som nærmest virker grenseløs i form av vold, utsulting og fordrivelse. Dette er overgrep som Venstre fordømmer på det aller sterkeste. Samtidig har vi den siste tiden hatt mange diskusjoner knyttet til Statens pensjonsfond utlands investeringer i selskaper som kan knyttes til Israels ulovlige okkupasjon og brudd på folkeretten i Gaza og på Vestbredden. Det har på mange måter vært et litt merkelig skue, for de fleste partier er tilsynelatende enig i at SPU ikke skal investere i sånne selskaper. Problemet er at definisjonen av hvilke selskaper det gjelder og hvordan det etiske regelverket skal forstås, er uklart. Selv om «alle», inklusiv Etikkrådet og Norges Bank, er enige om at det er grunnlag for å trekke seg ut av flere selskaper enn de man allerede har utelukket som følge av situasjonen i Israel, på Vestbredden og i Gaza, har man vi fått en slags runddans der forskjellige aktører peker på hverandre uten at det skjer så voldsomt mye.

Det siste året har Norges Bank, så langt jeg har fått brakt på det rene, utelukket to selskap på grunn av uakseptabel risiko for at de har medvirket til alvorlige krenkelser av individers rettigheter i krig eller konfliktsituasjoner knyttet til de ulovlige bosettingene på Vestbredden. Det er jo helt åpenbart at det er flere. Vi kan ikke leve med at Norges felles sparepenger, som det blir sagt her, er investert i selskaper som direkte eller indirekte bidrar til Israels systematiske undertrykkelse av palestinere og deres rett til liv, verdighet og frihet i eget land. Etter mitt og Venstres syn tar prosessene om uttrekk av selskaper som bidrar til brudd på folkeretten på Vestbredden og i Gaza, altfor lang tid, og de omfatter for få selskaper. Dagens regelverk er uklart, spesielt med tanke på selskaper som er indirekte involvert i normbrudd, eller som leverer generiske produkter direkte til selskaper som allerede er utelukket fra fondet, eller som bidrar med leveranser av materialer og utstyr til entreprenørfirmaer som bygger ulovlige bosettinger på okkupert område. Det må derfor gå en krystallklar instruks til regjeringen og til Norges Bank sånn at de faktisk kan rydde opp i disse uklarhetene og sikre at norske sparepenger ikke er med på å finansiere den uholdbare uretten Israel nå daglig påfører den palestinske sivilbefolkningen.

For at det ikke skal være noen tvil om Venstres standpunkt når det gjelder Statens pensjonsfond og spørsmål knyttet til Israel og Palestina, vil vi også stemme for mindretallsforslag nr. 21, selv om vi mener at det for alle praktiske formål har samme meningsinnhold som mindretallsforslag nr. 1 i representantforslaget fra SV, om å trekke oljefondet ut av ulovlig okkupasjon, som Venstre allerede er med på.

Til slutt tar jeg opp forslaget Venstre er med på.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [10:43:25]: Jeg føler vi langt på vei har sklidd over i en utenrikspolitisk debatt som vi gjerne skulle kunne diskutert. Min oppfatning er nok at en del av innleggene er litt unyanserte. For Kristelig Folkeparti er det iallfall viktig at fondet ikke skal være et politisk verktøy. Vi har tillit til at Etikkrådet gjør en god og systematisk jobb. Av og til lurer jeg på om en kanskje bare er uenig i de vurderingene Etikkrådet har gjort – men nok om det.

Jeg ønsker å bruke litt tid på det forslaget Kristelig Folkeparti har, og som vi dessverre står alene om i denne saken. Først vil jeg si at noe av suksessen bak dette fondet er at det har blitt tatt kloke og gode beslutninger i denne sal, der en har oppnådd bred enighet. En har gått skrittvis framover. På mange måter er det en følelse av at en står her og diskuterer en helt vanlig politisk sak i Stortinget, men hvis en reflekterer over de 19 000 mrd. kr som står i fondet, er det langt på vei et eventyr, og en står her med stor takknemlighet overfor de som har gått foran.

Det Kristelig Folkeparti ønsker å åpne for, er å ta det neste skrittet: at oljefondet kan investere i unoterte aksjer. Grunnen til at Kristelig Folkeparti mener det – og Norges Bank har for øvrig gitt råd om det i flere år på rad – er at det vil kunne gi mer avkastning til en fortsatt akseptabel risiko. Et poeng med fondet er å spre investeringene, og da vil det også være bra å kunne gå inn i det unoterte markedet. Det har vært en enorm utvikling i unoterte aksjer, og vi vet at veldig mye av verdiskapingen skjer i selskapene før de blir børsnoterte. Når vi da kun tillater fondet å gå inn når selskapene er kommet på børs, har altså mye av verdiskapingen skjedd, og vi går glipp av stor avkastning.

Det er ikke nødvendigvis sånn at vi kun skal se på de forrige ti årene og avkastningen som har vært der, og trekke konklusjoner ut fra det, men jeg synes det er en interessant øvelse. Hvis en ser på de siste ti årene, har det vært 3–4 pst. høyere årlig gjennomsnittsavkastning på unoterte aksjer. Det enkle regnestykket er at hvis en hadde hatt 5 pst. av fondet investert i unoterte aksjer i denne perioden, ville vi de siste ti årene hatt 150 mrd. kr mer, eller vel ett og et halvt samferdselsbudsjett. Det er også penger.

Selv om markedet rundt unoterte aksjer har endret seg vesentlig de siste 15 årene, går fortsatt en del av kritikken ut på at det har vært lite transparens, lite åpenhet, og at det har vært for svak regulering. Det har nok vært riktig kritikk. Jeg kan også se at det har vært få andre offentlige pensjonsfond som har vært investert i unoterte aksjer, men det har nå snudd fundamentalt. For det første er det et mye mer modent marked. Det er et mye større marked for unoterte aksjer, og det er bedre reguleringer. Jeg vil si at det er gode reguleringer, og det er mer åpenhet i det. Som et så stort fond som oljefondet kan vi selvsagt også i større grad stille de kravene vi ønsker, f.eks. når det gjelder transparens og åpenhet. Når det er sånn at nesten alle de andre offentlige pensjonsfondene investerer i unoterte aksjer og dermed også får høyere avkastning, mener jeg at vi burde følge etter.

De etiske retningslinjene vil også kunne gjelde for investeringene i unoterte aksjer, og vi vil også kunne være en større og mer aktiv eier for å styre selskapet dit vi vil, enten det dreier seg om klimaperspektiv, arbeidstakeres rettigheter e.l., gjennom at vi blir en større eier av de enkelte selskapene. Vi vil også komme inn på et tidligere stadium. Det er ikke bare måten vi investerer midlene på, som gir avkastning. Det handler også om å klare å forme selskapene og være med på å gi dem en positiv utvikling som vi er med og styrer.

Jeg er skuffet over at det ikke er flere som slutter seg til dette forslaget. Jeg hadde håpet at debatten i år ville vært litt større enn det den dessverre har vært, men jeg er iallfall glad for at debatten går videre gjennom ekspertrådet regjeringen oppnevner.

Med det tar jeg opp Kristelig Folkepartis forslag.

Statsråd Jens Stoltenberg [10:48:09]: Framsynte og ansvarlige politikere har over tid lagt grunnlaget for at vi i dag har en stor finansformue. En langsiktig, profesjonell og ansvarlig forvaltning av våre felles sparemidler i Statens pensjonsfond utland og Statens pensjonsfond Norge har tjent oss vel. Finanskomiteens innstilling viser at det er bred støtte til Statens pensjonsfonds lovfestede finansielle formål.

Vi lever i en usikker verden med krig og konflikt. Blant annet gir situasjonen på Vestbredden og Gaza grunn til dyp bekymring. Mennesker drepes, og lidelsene er hjerteskjærende.

Norge er blant de landene som klarest har krevd at den ulovlige okkupasjonen av Vestbredden må opphøre, og at krigen i Gaza stanses. Vi har gått inn for umiddelbar våpenhvile, frigivelse av gislene, og at det åpnes for uhindret humanitær hjelp. Norge selger ikke våpen til Israel og har innført sanksjoner rettet mot den ulovlige okkupasjonen. Norge gir betydelig humanitær støtte til FNs arbeid for den palestinske befolkningen og deltar i arbeidet for en varig politisk løsning med en israelsk og en palestinsk stat.

I tillegg har vi politisk fastsatte retningslinjer for Statens pensjonsfond utland som innebærer at fondet trekker seg ut av selskaper som medvirker til Israels ulovlige okkupasjon eller krigføring i Gaza i strid med folkeretten. Dette viser hvor viktig det er at vi har et etablert system for etisk forvaltning av fondet.

Jeg har tillit til at Etikkrådet og Norges Bank følger opp retningslinjene på en god måte. Å utelukke et selskap begrunnet med brudd på etiske normer, er et alvorlig saksforhold. Tilrådingene fra Etikkrådet offentliggjøres og fordrer grundig forarbeid. Saker som kan framstå enkle og åpenbare, kan vise seg å være mindre klare ved nærmere undersøkelser. Vi trekker oss ut av selskaper som medvirker til Israels brudd på folkeretten, men ikke ut av alle selskaper som har tilstedeværelse på Vestbredden.

Det betyr at pensjonsfondet f.eks. har solgt seg ut av selskaper som bygger ulovlige bosettinger eller muren på Vestbredden. Fondet har ikke solgt seg ut selskaper som Airbnb, Carlsberg eller Volvo, som er til stede eller har virksomhet på Vestbredden, men der Etikkrådet ikke har vurdert at de medvirker til folkerettsbrudd. Etikkrådet følger utviklingen nøye. Ny informasjon kan gjøre at vurderingen av enkeltselskaper endres.

Som det har vært nevnt her tidligere i debatten, er det mange land som har hatt store inntekter fra olje, gass eller andre naturressurser, men knapt noen – om noe – land har forvaltet disse inntektene slik Norge har gjort. Vi har spart alle inntektene fra vår olje- og gassvirksomhet. Det har gitt et pensjonsfond som tilsvarer nær fire ganger verdien av Norges bruttonasjonalprodukt.

Handlingsregelen for uttak av fondet sikrer at vi over tid ikke bruker mer enn forventet realavkastning av de oppsparte midlene. Dermed kan fondet i prinsippet vare evig. Det betyr at en ikke-fornybar ressurs – olje og gass i kontinentalsokkelen – er forvandlet til en evigvarende «fornybar» ressurs; en finansformue plassert i et stort antall verdipapirer internasjonalt.

I dag finansierer uttaket fra pensjonsfondet omtrent hver fjerde krone på statsbudsjettet. Fondet er derfor helt avgjørende for å finansiere vår felles velferd, opptrapping av Forsvaret og mange andre gode formål.

Nettopp fordi fondet er blitt så stort, må vi huske at verdens finansmarkeder kan svinge betydelig, slik vi har sett i det siste. Vår langsiktige investeringsstrategi gjør oss rustet til å tåle slik uro. For et så stort fond som Statens pensjonsfond utland, er det ingen steder å gjemme seg. I møte med en mer usikker verden er det derfor fortsatt en god tilnærming å spre investeringene. Jeg legger vekt på at vi også framover må søke bred enighet om viktige veivalg i forvaltningen av vår felles formue, slik debatten i dag også er et uttrykk for.

Til slutt: Regjeringen vil arbeide for fortsatt gode og forutsigbare rammevilkår for handel og investeringsvirksomhet internasjonalt, for å sikre fondet også i framtiden.