Statsminister Jonas Gahr Støre [10:04:42]: «Initiativet tilhører de små folk. Ti deres liv er i fare», sa den samfunnsengasjerte forfatteren Bjørnstjerne Bjørnson i 1899. Det var en advarsel om stormaktspolitikkens harde realiteter, og det var samtidig et uttrykk for at «små folk» ikke er maktesløse.

Disse to budskapene fra Bjørnsons ord er det jeg vil understreke her i dag, for vi lever i en tid hvor vi ser mer utilslørt maktbruk fra stormakter, større uforutsigbarhet og et enda større alvor enn da jeg redegjorde for Stortinget for ett år siden. Samtidig er vi ikke maktesløse. Vi øker vår egen forsvarsevne – sammen med våre allierte. Vi investerer i økt motstandskraft. Vi styrker vår økonomiske sikkerhet.

Canadas statsminister, Mark Carney, sa det godt da han understreket at det han kalte «mellom-maktene» – og her plasserer jeg også Norge – er sterke når vi står sammen. Vi er store økonomier, solide demokratier med betydelige ressurser, og sterke institusjoner. Mellom-maktene må søke sammen og kreve sin plass ved bordet. Vi skal ha selvtillit, men vi skal også være ærlige om utfordringene vi står overfor.

Når vi skuer utover, er det mye som er mørkt. Russlands brutale krigføring mot Ukraina fortsetter. Mer selvhevdende stormakter setter folkerett og samarbeid til side og viser større vilje til militær og økonomisk maktbruk. Globalt får autoritære land større gjennomslag. Samtidig forblir det slik at verden er kjennetegnet av gjensidig avhengighet. Det er en realitet. På mange viktige områder – energi, klima, helse, bærekraftig utvikling, kunstig intelligens og sikkerhet – må landene samarbeide for å finne løsninger. Samarbeid vil tjene alle i lengden.

Det siste året har vi sett en kraftig amerikansk reorientering både innenriks- og utenrikspolitisk. Noe var forventet, inkludert president Trumps direkte og utfordrende stil. Noe representerer en forsterking av politiske trender som har vært der en stund, som økte krav til byrdefordeling i NATO og fokus på Kina som den største utfordreren.

Men mye har fått et annet og mer kraftfullt uttrykk enn vi forventet. Det politiske prosjektet fremstår mer ideologisk og konfronterende enn vi erfarte under president Trumps første periode. Vi ser stadige retoriske angrep på Europa, med utspring i MAGA-bevegelsens syn på verden – som da president Trump på FNs talerstol sa til sine europeiske allierte: «Your countries are going to hell».

Der USA tidligere var den ledende eksponenten for regelbasert internasjonal handel, omfavnes nå tollavgifter. De innføres, og tollavgifter brukes også for å oppnå innrømmelser på helt andre områder enn handel, også mot allierte. Vi ser vilje til å utfordre normer både hjemme og ute, vi ser press mot medier og uavhengige institusjoner, og vi ser et USA som trekker seg fra forpliktende internasjonalt samarbeid, som på klimaområdet og innen helse. Uforutsigbarhet fester seg som et av de fremste kjennetegnene ved administrasjonen. Dette er en høyst krevende utvikling, og det skaper usikkerhet. Samtidig ser vi at USA under president Trump har klart å oppnå en skjør våpenhvile i Gaza, noe hans forgjenger ikke lyktes med.

President Trumps uttalte ambisjon om å innlemme Grønland i USA er den mest krevende saken vi har opplevd i det transatlantiske forholdet på lang tid. Den har svekket tilliten mellom Europa og USA. La meg understreke her:

• Grønland er en del av kongeriket Danmark.

• Norge støtter kongeriket Danmarks suverenitet og territorielle integritet.

• Fremtiden for Grønland må avgjøres av folk på Grønland og i Danmark.

• Trusler hører ikke hjemme mellom allierte.

Så vil jeg legge til at det er bred enighet i NATO – mellom de 32 medlemmene, inkludert USA – om behovet for å styrke sikkerheten i Arktis. Det gjelder også sikkerheten rundt Grønland. For Norge, som en arktisk nasjon tett på Russland, er håndteringen av dette spørsmålet essensielt. Det må gjøres riktig – innenfor NATO og med respekt for folkeretten.

Vi erkjenner samtidig at de største sikkerhetsutfordringene i Arktis er i våre nærområder, nord i Norden. Gjennom det siste året har de syv arktiske landene i NATO jobbet fram en felles alliert holdning til nærvær i Arktis. Den er nå godt forankret. Norge har vært en pådriver og premissleverandør i denne prosessen, og vi stiller med kunnskap og erfaringer. Arktis er noe vi kan, og det er en region hvor NATO hver eneste dag skaper sikkerhet for alle allierte – og ikke minst for USA.

President Trump har flere ganger sagt at USA ensidig bidrar til NATO, og at USA ikke får noe igjen. Jeg er av den oppfatning at den analysen er feil. Sikkerhet i Arktis er et eksempel på det jeg nevnte innledningsvis: en gjensidig avhengighet hvor politikk ikke er et nullsumspill, men hvor samarbeid skaper sikkerhet for alle allierte.

Det bringer meg til et kjerneanliggende i norsk sikkerhetspolitikk: Vi deler fremdeles helt avgjørende interesser med våre amerikanske allierte, og det handler ikke minst om geografi. Vi lever i umiddelbar nærhet til de russiske strategiske kjernevåpnene på Kolahalvøya. Disse er ikke først og fremst rettet mot Norge, men mot USA.

Det skaper et skjebnefellesskap mellom oss og Nord-Amerika. Det knytter Norge tett til beskyttelsen av det amerikanske «homeland». Derfor samarbeider det amerikanske og norske forsvaret godt i det daglige. Dette samarbeidet er i begges interesse, og om noe så har det blitt sterkere, også gjennom det siste året. Det gir relasjonen til USA et solid fundament, og det er et uttrykk for kollektiv sikkerhet. Det skal vi ikke miste av syne i strømmen av uventede utspill. Vi engasjerer oss derfor tungt der Norge og USA har felles interesser – som i møte med Russland i nord. Vi reagerer der vi må, slik vi har gjort i spørsmålet om Grønland, og vi står ved våre verdier.

Russland forbereder seg på en varig konfrontasjon med Europa. Det er verdt å gjenta: Norge og NATO truer ingen. Vår vurdering er at Russland i dag ikke ser seg tjent med en væpnet konflikt mot Norge, et NATO-land, men vi lever i naboskap med et mer aggressivt og risikovillig Russland, som har gått til fullskala krig mot et annet naboland. Det gjenspeiles også i høy etterretningsaktivitet, påvirknings- og desinformasjonskampanjer, skjerpet retorikk og en vedvarende prioritering av landets forsvarssektor.

Bortimot halvparten av det russiske statsbudsjettet brukes nå til forsvarsformål. Samtidig er landet fortsatt i resesjon. 2026 ligger an til å bli det mest krevende året for den russiske økonomien siden fullskala-angrepet på Ukraina i 2022. Vi ser vedvarende manipulering av økonomiske data og hardhendt undertrykking for å unngå sosial uro.

For Norge forblir Russland den dimensjonerende sikkerhetstrusselen. Et mer aggressivt og risikovillig Russland må avskrekkes fra å true vår og alliertes sikkerhet. Vi opptrer på en fast, forutsigbar og gjenkjennelig måte. I rammen av NATO bidrar vi til å redusere faren for konflikt og misforståelser. Derfor holder vi også enkelte kontaktflater åpne – som ved grensen, til sjøs, i diplomatiet, i militære kanaler og innen fiskeriforvaltning.

Det er snart fire år siden Russland innledet sin fullskala krig mot Ukraina. Russland vinner sakte terreng, men til en svært høy pris. I løpet av kun to måneder i fjor høst skal Russland ha mistet like mange soldater som USA mistet gjennom to tiår i Vietnam. Brutaliteten savner sidestykke i nyere europeisk historie.

Med temperaturer ned mot 20 minusgrader har de russiske angrepene mot kraftverk, fjernvarmeanlegg og annen sivil infrastruktur fortsatt med forbrytersk kynisme. Hundretusener er uten strøm store deler av døgnet, og de humanitære behovene er enorme. Likevel holder Ukraina stand. Infrastruktur repareres fortløpende, kampviljen er sterk, og forsvarsevnen er imponerende – hjulpet av stor innovasjonsevne og omfattende internasjonal støtte.

Den brede oppslutningen om Nansen-programmet her på Stortinget gir forutsigbarhet og trygghet i Norges støtte til Ukraina. Av en ramme på 85 mrd. kr i 2026 vil vi bidra med 70 mrd. kr til militær støtte. Vår støtte rettes mot tiltak som gir mest mulig kampkraft, og som er prioritert av Ukraina selv, som luftvern, ammunisjon og droner. Slik bidrar vi i samarbeid med våre partnere til Ukrainas legitime forsvarskamp, og til at Ukraina står sterkest mulig ved en mulig fremtidig våpenhvile. Og da skal Norge også være der for Ukraina, både sivilt, militært og humanitært.

Den viktigste garantien mot fremtidige russiske angrep er et sterkt ukrainsk forsvar. Derfor har vi åpnet for å bidra til en flernasjonal styrke i Ukraina etter en eventuell våpenhvile og fredsavtale, for slik å kunne fortsette opptreningen av det ukrainske forsvaret. Regjeringen vil komme tilbake til spørsmålet om hvordan Norge bør bidra når rammene for en slik styrke avtegner seg.

Norge står ved Ukraina. Vi ønsker fred i Ukraina – og ingen ønsker fred mer enn det ukrainske folk. Norge har derfor aktivt deltatt i samtaler med Ukraina, USA og europeiske allierte om hvordan en våpenhvile i Ukraina kan komme i stand, og hvordan den kan se ut. Jeg opplever at det ukrainske lederskapet søker løsninger og viser realisme i denne prosessen. Vi har til gode å se at Russland viser den samme viljen.

Som vi vet: Det er Russland som er ansvarlige for denne krigen. Russland kunne på ethvert tidspunkt stanset den. I stedet fortsetter de å terrorbombe sivile. Russlands målsettinger står fremdeles ved lag. President Putin ønsker politisk dominans over Ukraina, full kontroll over de annekterte regionene, et endelig nei til et fremtidig ukrainsk medlemskap i NATO og en grunnleggende endring av europeisk sikkerhetsarkitektur.

Selv etter fire år med brutal krigføring har de ikke oppnådd noen av disse målene. Russland er ikke uovervinnelig, selv om det er slik de ønsker å framstå. Realiteten er denne: Gjennom hele 2025 tok Russland 0,8 pst. av Ukrainas territorium, mot 0,6 pst. året før. Ingen av partene ser ut til å ha en avgjørende fordel ved fronten. Men både sanksjoner mot den russiske økonomien og fortsatt støtte til den ukrainske motstandskampen vil kunne påvirke krigens videre gang. Vi støtter Ukraina i arbeidet med en fredsavtale, men vi må være realistiske: Russland ser ut til å ville fortsette – og ikke avslutte – denne krigen.

En mer farlig og mer uforutsigbar situasjon gjør at vi må samle kreftene her hjemme om det som er viktigst for å trygge Norge. Den 8. mai 2025 la regjeringen fram Norges første nasjonale sikkerhetsstrategi. Den har tre hovedprioriteringer: Forsvarsevne, motstandsdyktighet og økonomisk sikkerhet.

La meg omtale alle tre. Først om forsvarsevnen: Det er en stor styrke for Norge at partiene på Stortinget sto sammen om langtidsplanen for forsvarssektoren i forrige periode. Det viste vilje til et historisk forsvarsløft. Nå prioriteres gjennomføringen. På noen viktige områder er vi foran skjema. Det gjelder bl.a. på personellsiden. Som tidligere varslet ser vi samtidig behov for å videreutvikle planen: For det første må vi prioritere driftsbudsjettet tyngre. Det har blitt enda viktigere at Forsvarets kapasiteter er tilgjengelige nå. Det går på bekostning av investeringer. For det andre opplever vi en ekstraordinær prisvekst på mye av det som skal anskaffes til et moderne norsk forsvar. Vi får mindre materiell for pengene, og samtidig er det er lange ledetider. For det tredje pågår det en rask og omfattende teknologisk utvikling. Det tydeligste eksempelet på dette er hvordan droner har endret moderne krigføring, slik vi ser i Ukraina. For det fjerde stiller NATO økte krav til allierte.

I lys av disse fire forholdene vil det bli behov for store endringer i langtidsplanen for forsvarssektoren. Norge er fortsatt tjent med et bredt flertall på Stortinget bak en slik justering, og regjeringen ser fram til dialog med partiene om hvordan vi tar dette videre.

Et troverdig forsvar av Norge er avhengig av støtte og forsterkninger fra allierte, særlig fra USA. Det får vi illustrert i mars måned under øvelsen Cold Response, med 25 000 soldater fra 13 land som deltar i Norge, og der den største kontingenten kommer fra USA.

Vi arbeider, som jeg understreket, for å bevare sikkerhetssamarbeidet med USA, i tråd med våre varige, felles interesser. Samtidig: Vi har aldri basert oss på at USA alene skal sørge for norsk sikkerhet. Vi har alltid arbeidet for å engasjere europeiske allierte, og vi prioriterer nå enda tydeligere samarbeid med nordeuropeiske partnere. Vi kaller dette vår garderingsstrategi. Den har som formål å gi norsk sikkerhet flere bein å stå på. Et dypere og mer forpliktende samarbeid med landene rundt oss vil gi styrket avskrekking og større kollektiv slagkraft, og det vil gi økt alliert tilstedeværelse i områder som er viktige for oss. Og vi har lyktes med å skape økt oppmerksomhet, forståelse og kunnskap om sikkerhet i våre nærområder.

Vi legger stor vekt på regionale samarbeidsflater som NORDEFCO, som er forsvarssamarbeidet mellom de nordiske landene. Nå er vi alle en del av NATO, en del av NATOs regionale planer og en del av en felles NATO-kommando i Norfolk, Virginia. Samtidig fordyper vi samarbeidet i det britiskledede Joint Expedition Force, som også omfatter Nederland og de baltiske og nordiske landene.

Vi utvider samarbeidet med viktige land i vår region, som Storbritannia, Tyskland, Frankrike og Nederland, og også med partnere som Polen og Canada. Gjennom nye, forpliktende partnerskapsavtaler styrker vi det operative samarbeidet med disse landene. Vi tydeliggjør hvordan vi vil stille opp for hverandre i krise og krig, og med felles materiellsamarbeid oppnår vi stordriftsfordeler, økt operativ effekt og et bedre samvirke.

En sterkere europeisk forsvarsevne konkretiserer og utfyller sikkerhetsgarantien i artikkel 5 i NATO-pakten. Slik gjør vi også NATO mer relevant for USA og bidrar til å holde dem inne i forsvaret av Europa.

Den andre strategiske prioriteringen i vår nasjonale sikkerhetsstrategi er å gjøre samfunnet mer motstandsdyktig. I løpet av 2026 vil regjeringen for første gang legge fram en langtidsplan for sivilt beredskap. Den vil legge særlig vekt på bedre sikring av kritisk infrastruktur, som kraftforsyning, elektronisk kommunikasjon og transport.

Vi har skjerpede krav til sikkerhet og beredskap for strømnettet på høring. Vi bruker 400 mill. kr bare i 2026 på å ruste den digitale infrastrukturen. Vi reduserer handlingsrommet for trusselaktører som opererer i Norge, gjennom avskrekking, forebygging og mottiltak. Vi styrker politiets og EOS-tjenestenes arbeid mot sabotasje, påvirkningsoperasjoner og andre trusler, og vi har styrket politiets innsats mot organisert kriminalitet betydelig.

Dette året, 2026, er Totalforsvarsåret. Som en del av det skal vi øve mer, også her. Målet er å styrke evnen til å beskytte sivilbefolkningen i krig, understøtte militære operasjoner og opprettholde kritiske samfunnsfunksjoner i krise og krig.

Som oppfølging av totalberedskapsmeldingen oppdaterer vi også hele vårt beredskapssystem på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå. Vi gjennomgår planverk. Vi samarbeider med næringslivet for å ivareta beredskapen knyttet til mat, drivstoff og andre kritiske varer. Og vi inviterer næringslivet, arbeidslivet, frivillig sektor og andre samfunnsaktører til forsterket samarbeid om beredskap og sikkerhet.

Så skal vi huske dette: Motstandskraft og sikkerhet for landet handler i høyeste grad også om demokrati, rettsstat, menneskerettigheter, sterke redaktørstyrte medier og akademisk frihet. Dette er vår grunnvoll. I møte med desinformasjon, polarisering og algoritmestyrte medieplattformer styrker vi arbeidet med kildekritikk i skolen og innsatsen for å regulere tekgigantene. Dette er viktige innsatser i seg selv, men de har også stor betydning for å gjøre samfunnet mer motstandsdyktig.

Økonomisk sikkerhet er den siste av tre hovedpilarer i vår nasjonale sikkerhetsstrategi. Proteksjonistiske tiltak, eksportrestriksjoner og andre handelsbarrierer er nå på vei opp. Det rammer vår åpne økonomi. Vi eksporter nesten halvparten av det vi produserer i Norge, og en femtedel av alle arbeidsplassene våre er knyttet til eksport. Vi er helt avhengige av import, enten det er klær eller maskiner. Vi må håndtere mer komplekse spørsmål nå i skjæringspunktet mellom sikkerhet, økonomi og teknologi. Ny teknologi, som kunstig intelligens, skaper store muligheter, men også sårbarheter. Samtidig ser vi at helt legitime ønsker om å kunne regulere ny teknologi møtes med trusler om sanksjoner og press.

I arbeidet med økt økonomisk sikkerhet arbeider vi langs flere spor: Vi skal bevare en sterk norsk økonomi, med trygg økonomisk styring og tiltak for å styrke norsk konkurransekraft. Vi har tatt en lederrolle i arbeidet med å reformere Verdens handelsorganisasjon, WTO. Og husk – som WTOs generaldirektør Dr. Ngozi minnet oss om i januar – at rundt 80 pst. av all handel fremdeles skjer i henhold til WTOs regelverk. Vi utvider våre handelsforbindelser. Siden 2023 har vi inngått seks nye handelsavtaler, med bl.a. India og Mercosur-landene Brasil, Argentina, Uruguay og Paraguay.

Vi arbeider for å redusere sårbarheter i vårt økonomiske samvirke med andre land. Det vil si at vi har større fokus på å redusere avhengigheter, bedre kontroll med investeringer, mer effektiv eksportkontroll og økt forsiktighet overfor land vi ikke har sikkerhetssamarbeid med, som Kina. Og i kjernen av dette: en tettere og mer fortrolig dialog med næringslivet og andre samfunnsaktører om hvordan vi sammen skjerper sikkerheten.

Nasjonal sikkerhetsstrategi er i kjernen også i en Europa-strategi. Vi skal bidra til europeisk samhold mellom land både innenfor og utenfor EU. Det er her vi finner vårt klareste verdi- og interessefellesskap, og det er her vi har våre viktigste markeder. Derfor øker vi den politiske innsatsen for å ivareta EØS-avtalen.

Militært forsvar i Europa skjer innen rammen av NATO. Det er der vi har strukturer og planer for det kollektive forsvaret, men samtidig videreutvikler vi partnerskapet med EU om forsvar, sikkerhet og sivil beredskap. Sammen styrker vi europeisk forsvarsindustri – et samarbeidsområde hvor vi deltar som fullverdig partner i flere store EU-programmer. Det er positivt for Norge at EU satser tyngre på sikkerhet og beredskap. Det erstatter ikke, men det utfyller NATO. Det styrker alliansens europeiske pilar. Norge har mye å tilby EU, f.eks. høyteknologisk forsvarsindustri og romvirksomhet.

Vi leverer en tredjedel av Europas gass. Det er et avgjørende bidrag til europeisk sikkerhet. Det skaper muligheter for norsk og europeisk næringsliv. Og igjen: Energi og sikkerhet er et av de sterkeste eksemplene på gjensidig avhengighet mellom land – og hvor samarbeid skaper nytte for begge parter.

Jeg innledet denne redegjørelsen ved å sitere Bjørnstjerne Bjørnson. I en tid hvor det hardner til, og hvor alvoret er stort, er det viktig å ikke miste motet. Vi er ikke maktesløse. Innsatsen for å styrke nasjonens sikkerhet begynner med de helt grunnleggende oppgavene, som hvordan vi tar vare på barn og unge, og hvordan vi sikrer gode, inkluderende lokalsamfunn i hele landet. Det er dette som er målet for regjeringens plan for Norge.

Vi har gode forutsetninger for å kunne håndtere det som måtte komme vår vei: Sterke institusjoner, høy tillit, økonomiske ressurser, lange tradisjoner for samarbeid og et velfungerende trepartssamarbeid mellom myndigheter og partene i arbeidslivet.

Sammen med allierte – i NATO, i Europa og med likesinnede partnere i andre deler av verden – skal vi gripe initiativet, trygge vårt land, hegne om regler som fortsatt gir gjensidige fordeler, som det gjør innen internasjonal handel og global helse.

Samtidig skal vi fortsatt søke en høyere himmel. Norge er en stemme for fred og rettferdighet – fra Ukraina til Palestina og Sudan. Vi står opp for FN-pakten og folkerettens grunnleggende prinsipper. Vi støtter opp om initiativer som kan lede til balansert nedrustning. Vi bidrar til klimainnsats og til at mennesker verden over får tilgang til ren, fornybar energi. Dette er ikke naivitet, men beinhard realisme. Uten felles kjøreregler taper alle, og om vi vil bevare reglene, må vi melde oss – søke samarbeid, fremme diplomatiet og våge. Vi må engasjere oss.

Som den amerikanske historikeren Timothy Snyder sa til Vestlandskonferansen i Bergen tidligere denne uken: Det viktigste vi alle kan gjøre er å delta i fellesskapene rundt oss. Slik tar vi ansvar. Det styrker tilliten, det styrker demokratiet, og det styrker motstandskraften vår. Samlet sett styrker det sikkerheten for landet vårt.

Tonje Brenna (A) [10:30:31]: La meg begynne med å takke statsministeren for en god redegjørelse. Sikkerhetspolitikken er en viktig ramme for Stortingets arbeid, og det er bra at regjeringen sørger for at vi er godt orientert.

Det er en krevende situasjon. Det tror jeg hver og en av oss kan kjenne på. Vi hører det hver gang vi slår på tv-en eller radioen, vi ser det når vi blar opp en avis eller skroller gjennom sosiale medier: krig, sosial uro, protester og vold, både i land vi kjenner godt, i land som er våre allierte, og i land der mange i Norge har familie, kjente og kjære. Jeg tror mange av oss kjenner på mer uro nå enn det vi har gjort på veldig lenge.

Sikkerhet har plutselig blitt noe vi må tenke på i hverdagen. Vi må planlegge bedre hvordan vi skal ta vare på våre nærmeste. Den gode nyheten er at nordmenn gjør nettopp det. Det viser DSBs årlige befolkningsundersøkelse. Flere enn før har tenkt på hva de skal gjøre hvis strømmen går, eller om vannet blir borte. Det forteller oss to ting. Det ene er at vi har tatt alvoret innover oss, og det andre er at flere av oss er bedre forberedt enn det vi var. Vi er forberedt på å ta vare på de nærmeste, de rundt oss, dersom samfunnet rammes og myndighetene ikke kan komme oss til unnsetning like fort som vi er vant til. Det har blitt veldig mye mer vanlig å ha nok vann, ved og mat hjemme, i tilfelle noe skulle skje.

Det er bra at flere av oss er forberedt. Det øker tryggheten, og det bidrar til vår felles forsvarsevne. Forsvarsevne er ikke bare soldater, kuler og krutt. Alt som er verdt å forsvare i dette landet, er en del av vårt forsvar – om det er skoler, sykehjem, sykehus, nærbutikker eller nabolaget der man bor.

Samtidig utspiller det seg en annen kamp der vi alle må bidra: kampen mot desinformasjon, kampen for sannheten. Det er mange som prøver å splitte oss. De bruker saker vi diskuterer til å gjøre oss sintere på hverandre for å gjøre oss til motstandere mot hverandre og ikke mot dem. Den kampen kan vi bidra til gjennom å ikke trykke på deleknappen uten å tenke oss godt om først. Vi kan utkjempe den kampen gjennom å ikke tro på alt vi leser på nett eller i sosiale medier. Den kampen kan vi bidra til gjennom å tenke oss om både en og to ganger. I tillegg til regjeringens innsats for økt kildekritikk i skolen og støtte til de redaktørstyrte mediene, er dette en motstandskraft som hver og en av oss kan bidra til.

Det er bred enighet på Stortinget om vår felles satsing på Forsvaret. Det er bra, for det både haster og koster. Jeg er glad for at statsministeren også understreker hvor viktig det er å samtidig sørge for vår felles økonomiske sikkerhet. Vi må styrke den økonomiske bærekraften i Norge i årene framover. Skal vi sikre nordmenns trygghet helt reelt, må det gjøres gjennom et styrket forsvar, men det må også være et sivilt preg.

Samtidig må vi ikke slippe av øye at trygghet for økonomien til folk er viktig, både for den enkelte og for landet, og vi må klare å holde prisveksten lav og sørge for ansvarlig pengebruk i våre budsjetter. Dersom vi ikke gjør det, vil det gå utover lommeboka til hver og en, det vil øke presset på næringslivet vårt, og det vil kunne gjøre hverdagen vanskeligere både for eksportbedriftene våre, der tusenvis av mennesker har arbeidsplassen sin, og næringslivet for øvrig.

Vi i denne salen har et særlig ansvar for å ikke velge enkle og kortsiktige løsninger, men å ta inn helheten. Vi må sammen klare å bidra til å skape trygghet for norske bedrifter og for hver og en av oss gjennom ansvarlig, langsiktig politikk og trygg økonomisk styring. Å investere både i forsvaret vårt og i menneskene i landet vårt, er å styrke forsvaret av Norge.

Sylvi Listhaug (FrP) [10:35:01]: Takk for redegjørelsen. Vi lever i en urolig verden, der det forandrer seg egentlig rett foran øynene på oss. Det som var, tror jeg vi bare må konstatere at ikke kommer tilbake.

Da utenriks- og forsvarskomiteen var i USA, hadde vi møter med både demokrater og republikanere. Jeg tror jeg kan si at uansett hvem av dem som vinner neste valg, kommer ikke den verden som var, tilbake. USAs hovedfokus nå er Kina, og det handler om kappløpet om hvem som skal være den dominerende kraften i verden framover – økonomisk, forsvarsmessige og på alle andre måter.

Det handler om en kamp om AI, kunstig intelligens, som kommer til å forandre verden, og det er utrolig viktig at Norge greier å henge med i dette. Mye av den økonomiske veksten framover kommer til å bli drevet av det.

Samtidig er det viktig å understreke at vi har mange venner i USA. I Kongressen er det et stort flertall i begge partier som støtter det transatlantiske samarbeidet. Det blir viktig for oss å jobbe med det og å sørge for at vi har et godt samarbeid. Det er ikke bare Europa som trenger USA – USA trenger også Europa.

Det handler om at vi må ta mer ansvar for vårt eget forsvar og vår egen beredskap. Jeg må si at så langt er det mye prat, men lite handling. Det er grunn til å reflektere over at nå er det snart fire år siden fullskalainvasjonen i Ukraina, og vi ser at arbeidet med å bygge opp Forsvaret går veldig sakte. Vi ser at det mangler penger til å få tilstrekkelig øving og trening. Vi ser at det går sent å anskaffe det vi trenger. Det går sent å få i gang et godt samarbeid med vår industri. Da tenker jeg ikke bare på forsvarsindustrien, men også alle de mulighetene som ligger i andre bedrifter. «Dual-use», altså flerbruksvarer, er noe som er populært i disse dager, og vi har enorme muligheter i Norge, ikke minst innenfor den maritime sektoren.

Det handler om byråkrati som maler sakte videre. Selv om verden er forandret, så forandrer tydeligvis ikke byråkratiet seg – men det må det faktisk gjøre.

Jeg møtte Nammo for to dager siden. Vi ble av statsråden lovet at dette skulle løses, og at Nammo skulle få tilgang på kraft – men det er ikke løst. Det hadde vært interessant å få en kommentar om når det skal skje.

I Norge er vi i den heldige situasjonen at vi er enige om mye. Vi er enige om støtten til Ukraina, vi er enige om å stå opp for Kongeriket Danmark, vi er enige om å bygge opp Forsvaret, og vi er i gang med å diskutere hvilke endringer i forsvarsplanen som trengs. Vi er også i den fantastiske situasjonen – i motsetning til svært mange land i Europa – at vi har penger når vi skal bygge opp Forsvaret. Mange av de andre landene har store økonomiske problemer og kommer til å slite tungt for å finne de midlene som er nødvendig for å trappe opp til 5 pst. av BNP til forsvar.

Så til beredskap: Riksrevisjonen kom med en rapport i mai 2025 som er knusende. Dette er altså snakk om flere år etter at invasjonen i Ukraina skjedde. Totalberedskapen blir slaktet. Det mangler fellesplaner for evakuering av sivilbefolkningen i nødssituasjoner. Ikke bare mangler det, men det har altså pågått en utredning i ni år – ni år! – og det utredes ennå. Kommunene etterlyser tydelige føringer når det gjelder hva de skal forberede seg på, hvordan de skal planlegge, og hvilke ressurser som blir stilt til veie dersom det blir krise eller krig.

Jeg hører jeg at statsministeren nå lanserer at man skal ha en langtidsplan for sivil beredskap, men jeg må ærlig talt si at hvis det er noe vi nå ikke trenger, så er det flere planer. Nå trenger vi faktisk handling. Jeg vil minne om det snart er fire år siden fullskalainvasjonen i Ukraina, og jeg må si at det som så langt har skjedd, er ikke godt nok. Vi er ikke godt nok rustet. Og hvis vi skal fortsette å lage planer istedenfor å handle, kommer det heller ikke til å skje.

Erna Solberg (H) [10:40:25]: Vi lever i den mest krevende sikkerhetspolitiske situasjonen for Norge siden andre verdenskrig. Det er et tankekors at vi om tolv dager går inn i det femte året med krig i Ukraina – krig gjennom en invasjon foretatt av Russland mot et annet land, for første gang en krig av den typen på europeisk jord, også etter andre verdenskrig.

Dette gjør selvfølgelig mye med våre sikkerhetspolitiske perspektiver, og det har endret mye for hvordan vi må gjøre prioriteringer fremover. For Høyre betyr det bl.a. en mer interessebasert utenrikspolitikk som legger til grunn at vårt utenrikspolitiske overskudd rett og slett har blitt mindre, noe som betyr at vi også må prioritere vår egen sikkerhet og europeiske forhold.

Jeg har lyst til å takke statsministeren for redegjørelsen. Han reflekterte også den sikkerhetspolitiske vurderingen ble gjort i fjor, som nevnte bl.a. tre viktige temaer: forsvarsevne, motstandskraft og den økonomiske evnen til å bære dette fremover.

Jeg har lyst til å si at alt dette er temaer vi er enige i, men det er jo temaer der vi ikke alltid føler at regjeringen helt når opp. Så er det ett tema som burde vært en del av disse, og det er en betydelig satsing på Norges teknologiske utvikling – vår satsing på teknologi – for mye av de store endringene som skjer i verden rundt oss nå, dreier seg også om en stor teknologisk forandring.

Faren for at Norge skal bli arena for en krig som andre verdenskrig eller det som utspiller seg i Ukraina i dag, er fortsatt liten. Grunnen til det, og det er det viktig å huske, er at vi alene, sammen med våre allierte, har en troverdig avskrekking. Derfor er det så viktig at vi har en økonomisk satsing som bidrar til at vi fortsatt har en økonomisk satsing overfor Forsvaret og evne til avskrekking, og at vi holder fast på og videreutvikler våre allierte forhold.

Regjeringen har varslet behov for å reprioritere langtidsplanen som følge av både prisvekst på forsvarsmateriell, teknologisk utvikling og nye kapabilitetsmål i NATO. Vi ser frem til at regjeringen kommer med forslagene til Stortinget, sånn at vi reelt kan diskutere disse spørsmålene. Det å ikke investere nok i Forsvaret i dag kan bli veldig dyrt i morgen, og det må være en overordnet prioritering.

Allerede på det tidspunktet da Forsvarets langtidsplan kom til Stortinget, var jo deler av den teknologiske utviklingen skjedd uten at det var reflektert i den langtidsplanen som kom. Derfor gjorde også Stortinget en større prioritering, bl.a. av droneforsvar, fordi teknologien går med rivende endringer. På disse områdene forutsetter jeg at det er viktig og godt at vi fortsatt har en enighet, at vi kan jobbe sammen om å finne løsningene, og at det er bra for oss fremover.

Når det gjelder et annet spørsmål som ble tatt opp, vår forsvarsevne, er det ekstremt viktig å underbygge den med at vi har en evne til å skjønne at hybrid aggresjon og cyberangrep blir større og større. Derfor er det viktig at vi øker motstandskraften i vårt eget samfunn.

FFI har levert en rapport datert 27. januar som dokumenterte at det faktisk for første gang – for dette har vi forsøkt å dokumentere over mange år – ble påvist forsøk på påvirkning av vårt stortingsvalg i høst av utenlandske aktører. Heldigvis lyktes de ikke godt, men det er altså sånn at vi blir mer oppmerksomme på det. Særlig lokale folkevalgte i Finnmark har opplevd å bli stående alene i en del av de utfordringene som er fremover, og der må vi sørge for å stille opp.

Så er det viktig at vi forutsetter og fortsetter å jobbe med at det forholdet vi har til USA, fortsatt skal styrkes på det sikkerhetspolitiske området. Ja, det er ekstremt viktig at vi møter våre forpliktelser, og at vi er tydelige der vi er nødt til å være tydelige på at USA i dag fører en feil internasjonal politikk, men fortsatt er USA alvorlig og viktig for våre sikkerhetspolitiske mål. Det er fortsatt sånn at USA er dem som har noen av de viktigste kapasitetene også for Norges sikkerhet i fremtiden. Derfor er det viktig å ha to tanker i hodet: utvide samarbeidet med andre land og sikre at vi har tette, gode forhold til EU og alle våre allierte på den europeiske siden, samtidig som vi sørger for at USA fortsatt stiller opp for det.

På de andre områdene statsministeren har nevnt, som forsvarsevnen vår knyttet til vår egen evne til motstand gjennom politi, ser vi altså ingen satsing fra regjeringen. Vi ser ingen satsing på egentlig å øke den økonomiske evnen vår, og som jeg nevnte innledningsvis, er den teknologiske utviklingen og svaret på den nesten fraværende i diskusjonen fra regjeringen. Dette må vi faktisk ta på alvor. På disse områdene kreves en annen politikk for å ivareta norsk sikkerhet fremover.

Ingrid Fiskaa (SV) [10:45:51]: USA har trua ein alliert i våre arktiske nærområde. Eg vil takka statsministeren for raskt å svara på SV sitt ønske om ein sikkerheitspolitisk debatt her i Stortinget.

SV har i ei årrekkje åtvara mot å gjera oss avhengige av stormakta USA. Me meinte me heller burde kjøpa svenske kampfly enn dei amerikanske, og me var imot å etablera amerikanske militærbasar – såkalla omforeinte område. SV har stilt spørsmål ved om me faktisk har nasjonal kontroll på vår eiga etterretning. Denne veka fremja me forslag om ein exitstrategi for å gjera landet mindre sårbart for den kontrollen amerikanske tekselskap har over vår digitale infrastruktur, våre offentlege data og den offentlege samtalen.

Med få unntak har heile breidda av det norske Stortinget latterleggjort denne skepsisen, men den siste tida har det snudd. No er det ikkje lenger berre SV som er redd for å gjera seg avhengig av ei stormakt, no er den bekymringa allemannseige. Med Trump ved rattet har interessemotsetningane mellom småmakta Noreg og stormakta USA blitt sett på spissen. Der Noreg er avhengig av ein internasjonal rettsorden, med låg spenning i nordområda, er den sterkastes rett heilt greitt for USA.

SV har lenge stilt spørsmål ved USAs sikkerheitsgaranti. Den har blitt sett på som grunnsteinen i NATO og for heile den norske sikkerheits- og forsvarspolitikken. Det viser seg nå at norsk sikkerheitspolitikk er bygd på eit fundament som ikkje eksisterer. Det burde ikkje vera umogleg å føresjå for fleire enn SV at USA fyrst og fremst vil tenkja på seg sjølv. Når erkjenninga kjem såpass seint, hastar det desto meir med å byggja ein ny og meir solid grunnmur for vår sikkerheit.

SVs leiar kom nettopp heim frå Grønland. Ho drog til Nuuk for å visa vår støtte til eit hardt prøvd folk. Ho fortel om gripande møte med grønlandske parlamentarikarar. Dei hadde nyleg eit ekstraordinært landsting der alle sat og lurte på om det var siste gong dei skulle møtast i sitt eige parlament. Trump er ein trussel mot sikkerheit, folkerett og suverenitet, men òg i høgaste grad mot demokratiet.

Me lever i ei tid der autoritære krefter er på frammarsj mange plassar, til og med i det landet fleirtalet i denne salen i så lang tid har påstått er Noregs nærmaste allierte. Det er nye tider, og skal me trygga den norske befolkninga, er me nøydde til å realitetsorientera oss i det nye geopolitiske landskapet, ikkje køyra på autopilot. At Etterretningstenesta ikkje nemner USA i si oppdaterte trusselvurdering, gjer meg uroleg. For å sitera forskar Julie Wilhelmsen: «Det blir åpenbart at det er et sterkt filter mellom den virkeligheten vi står i, og E-tjenestens beskrivelse av den.»

Korleis føregår eigentleg etterretningssamarbeidet med USA no?

Det er ikkje berre militært at Noreg har gjort seg avhengig av USA, det gjeld òg på det digitale området. SV har i lang tid teke til orde for lokal datalagring og statleg kontroll over sensitive data. Har regjeringa vurdert konsekvensane for norsk digital sikkerheit dersom det blir ein tilspissa situasjon mellom USA og oss, f.eks. på grunn av Grønland?

La meg avslutta med å minna om fjellvettreglane: Det er ingen skam å snu. Eg er glad for at regjeringa har styrkt det nordiske og nordeuropeiske forsvarssamarbeidet, og ofte – men dessverre ikkje alltid – ser til nordeuropeiske partnarar for produksjon og kjøp av nytt forsvarsmateriell, men me må òg ta konsekvensane av at det ikkje er i norsk interesse å oppretthalda dei amerikanske militærbasane.

Me må føra ein klok og avbalansert politikk for å hindra at Svalbard blir meir utsett. Auka militarisering er ikkje svaret. Me må byggja og tryggja vår industrielle ryggrad og matproduksjon for å hindra at landet blir ein einsidig råvareleverandør og endå meir avhengig av import utanfrå. Me må byggja og forsvara fellesskapet og demokratiet med langt større innsats enn før. Verkeleg sikkerheit og motstandskraft kjem innanfrå. I ei uroleg tid må svaret vårt vera samfunnsbygging.

Bjørn Arild Gram (Sp) [10:51:08]: Vi levde i et demokrati. Men så merket vi at det strammet seg til rundt oss. Det sier Gunnar Sønsteby til elevene på Rjukan i filmen Nr. 24 – vi merket at det strammet seg til rundt oss.

Takk til statsministeren for den sikkerhetspolitiske redegjørelsen. Det er betimelig og bra med en slik redegjørelse i en situasjon hvor vi møter stort alvor og mye uforutsigbarhet. Stormaktsinteressene blir mer framtredende, internasjonal rettsorden utfordres, og trusselbildet er sammensatt og alvorlig.

Vi vil selvsagt bestandig arbeide for å få en utvikling til det bedre, at dialog og nedrustning kan erstatte konflikt og militarisering. Jeg tror imidlertid vi må ta inn over oss at det vi nå ser, går ikke over – heller ikke med en slutt på krigen i Ukraina, som vi ønsker skal ta slutt så fort som mulig, mest mulig på ukrainske premisser. Men så langt vi kan se framover, møter vi konfrontasjon og ulike syn på hvilke internasjonale regler og samfunnsmodeller vi vil ha, og betydelig usikkerhet fra vår viktigste allierte. Situasjonen krever klok manøvrering, innsikt, bred tilnærming og rask, langsiktig og gjennomgripende prioritering av forsvars- og beredskapsbehov, bl.a. Det er heldigvis god politisk kultur i Norge for å samle seg tverrpolitisk når viktige ting står på spill for nasjonen.

Så til forholdet til vår nærmeste allierte, USA. Det siste verden nå trengte, var uforutsigbarhet og det som verre er fra Washington. Utspill og handlinger som vi har sett fra USA det siste året, har vært bekymringsfulle og også uakseptable. Dette er likevel et komplekst bilde. I media ser vi at enkelte nærmest avskriver vårt forsvars- og sikkerhetspolitiske forhold til USA. Selv om mye må sies med forbehold i tiden vi nå er inne i, vil Senterpartiet advare mot en slik tilnærming. Vi må kjempe for de transatlantiske båndene. Det er investert så mye i det forholdet gjennom mange tiår til gjensidig nytte, og det ligger en langsiktig kraft her som strekker seg langt utover en presidentperiode.

Det er samtidig enighet om at Europa må ta større ansvar for egen sikkerhet, og her må vi legge vekt på Europa. Norge må selvsagt samhandle med EU når det er i vår interesse, og det er det på mange områder. Men EU erstatter for det første ikke på noen måte NATO, og det er langt på vei utenkelig å se for seg tyngre europeiske forsvars- og sikkerhetspolitisk grep uten at vår viktigste europeiske allierte, Storbritannia, er en sentral aktør.

De siste årene har det vært arbeidet systematisk for å styrke våre bilaterale forsvarsbånd til nære europeiske allierte. Det var statsministeren inne på, og den strategiske partnerskapsavtalen med Storbritannia, som også Senterpartiet var en pådriver for i regjering, er særdeles viktig. Et klokt valg av britiske leveranser av fregatter underbygger dette.

I talen sin til Stortinget kort tid etter det russiske angrepet i 2022 sa president Zelenskyj at også friheten må væpnes, og ikke noe dårligere enn tyranniet. Det var helt nødvendig at Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen la fram langtidsplanen med et formidabelt forsvarsløft, og en stor styrke for Norge at vi fikk en enstemmighet om planen her i Stortinget. Vi må forstå at det er behov for å gjøre endringer og rebalansere planen. Kostnadsveksten på materiellet har vært formidabel, og det har skjedd mye på få år. For Senterpartiet vil det likevel være avgjørende at det samlede ambisjonsnivået for forsvarsevnen vår holdes oppe. Det er ingenting i det som har skjedd de siste årene, som tilsier noe annet, snarere tvert imot, og det vil bety mye å ta vare på den brede enigheten.

Det store forsvarsløftet er helt nødvendig, men ikke tilstrekkelig, når vi skal trygge Norge. Beredskapsbehovene går langt utover det rent militære. Alt handler ikke om penger, men det var skuffende at Arbeiderparti-regjeringens forslag til statsbudsjett i fjor høst etter min mening inneholdt svak oppfølging av totalberedskapsmeldingen – ja, vi fikk faktisk forslag om en svekkelse av matberedskapen i Nord-Norge. Det var ikke bra. Senterpartiet fikk styrket en god del av beredskapsarbeidet i budsjettforhandlingene, bl.a. Sivilforsvaret, de sivile nød- og beredskapsorganisasjonene, matberedskapen og politiet, for å nevne noe. Vi har forventninger om en betydelig prioritering av beredskap i kommende budsjett. Det er nødvendig nå når det igjen strammer seg til rundt oss.

Marie Sneve Martinussen (R) [10:56:04]: Året 2026 er knapt halvannen måned gammel, og på den korte tiden har både Norge og verden vært gjennom en virvelvind av sikkerhetspolitiske utfordringer. Det har ærlig talt vært mange rystende nyheter. Men å ha en krevende sikkerhetssituasjon er i seg selv ikke noe nytt. Vi har hatt flere år med stor usikkerhet, også nær oss i Norge. Likevel er det som har skjedd hittil i år, en øyeåpner for mange. Katten er ute av sekken, og det er tydelig at den amerikanske presidenten er tilbake med et dypere, farligere og mer alvorlig politisk prosjekt i sin andre periode, både innenriks og utenriks.

Krigen i Ukraina raser fremdeles og er på vei inn i sitt femte år. Det ukrainske folket er i en desperat situasjon, med stadig nye russiske angrep på sivile mål og energiforsyninger. Vi støtter ukrainernes kamp for frihet og selvstendighet mot den russiske statens angrep på og okkupasjon av landet. Til tross for stadige møter mellom USA, Russland og Ukraina er det få utsikter til en ekte, rettferdig fred. USA ser ut til å presse Ukraina til å gi store innrømmelser. Trump har flere ganger koblet en fredsavtale til amerikanske rettigheter til ukrainske naturressurser, og til gunstige vilkår for amerikanske selskap. Dette er helt uholdbart. Norge må stå tydelig opp mot Trumps hersing med Ukraina. Hans trusler om stans i all våpenstøtte og forsøk på økonomisk utpressing må møtes med reaksjoner.

Vår nærmeste allierte over dammen oppfører seg stadig mer som en bølle, som i skolegården kan gjøre stort sett hva han vil, med liten protest fra verdenssamfunnet. Trump er mer brutal nå enn i sin første periode, og det må snart begynne å synke inn. Det USA vi ser nå, utfordrer folkeretten og menneskerettighetene og bidrar også kraftig til å gjøre hele verden til et mer usikkert sted for alle. Norge er og skal være en forkjemper for folkeretten og en regelstyrt verden. Vi kan ikke være naive i vår tro på at USA under dagens regime ønsker seg det samme som oss. Vi må snart begynne å forstå hva «America first» faktisk betyr. Vi har det siste året sett at strategien med å gå stille i dørene ikke har fungert. Trump har deltatt aktivt i folkemordet i Gaza, og han har invadert Venezuela for å tilrane seg olje. Dette bruker han nå også til true fire andre latinamerikanske land og våre naboer Danmark og Grønland med at de også kan bli utsatt for USAs militærmakt. Selv om trusselen om militær maktbruk mot Grønland er trukket tilbake, har det vist oss at USA under Trump utgjør en sikkerhetspolitisk trussel mot både Danmark, Norden og Europa. Trump viser ingen respekt for folkeretten eller internasjonal lov, og jeg mener vi må innse at han nok heller ikke viser særlig stor respekt for norske rettigheter.

Rødt har i alle år sagt at stormakter som USA kan ha interesser som er i motstrid med Norges, og at det var uklokt å legge ned invasjonsforsvaret og gjøre oss enda mer avhengig av USA, både direkte og gjennom NATO. Det er på høy tid at Norge tar mer ansvar for sin egen sikkerhet, og vi må også gjøre oss mindre avhengig av USA. Rødt mener at det samsvarer veldig dårlig med å gi USA økt tilgang til våre militære områder, og mener at baseavtalen med USA må sies opp. Det er stadig mer uforståelig at stortingsflertallet sa ja til denne avtalen etter at Trump var fire år ved makten der han kom med tydelig uttrykte ambisjoner, som er dem vi ser konsekvensen av i dag, bl.a. med truslene mot Grønland. Vi kan ikke fortsette med USA-lojalitet på autopilot. Det kan bli en lojalitet som ender med å undergrave Norges egen sikkerhet og selvstendighet.

Rødt vil ha økt samarbeid med land i vår geografiske nærhet, særlig de nordiske. Dette er det ikke naturlig at vi gjør gjennom EU, siden verken Storbritannia, Island eller Grønland er en del av EU. En ting vi skal merke oss fra den siste måneden, er at da de amerikanske truslene var på sitt skarpeste, så vi faktisk hvordan et økt europeisk samarbeid utenom EU og NATO kunne fungere for å forsvare oss mot både USA og Russland. Det mener Rødt at vi burde bygge videre på.

Arild Hermstad (MDG) [11:00:53]: Takk til statsministeren for en grundig redegjørelse.

Sikkerhet i dag handler om mer enn militær styrke. Det vi alle enige om, men det handler også om demokrati, om teknologi, om økonomiske bånd og om hvilke fellesskap vi ønsker å være en del av. Det handler også om å stanse en akselererende klima- og naturkrise. Den britiske regjeringen plasserer nå økosystemkollaps øverst på listen over nasjonale sikkerhetstrusler. Jeg hørte ikke statsministeren berøre dette i sin redegjørelse.

Ukraina kjemper ikke bare for sitt eget territorium, de kjemper for prinsippet om at grenser ikke skal flyttes med makt. De kjemper for retten til å velge sin framtid selv. Vår støtte må være urokkelig, den må være langsiktig, og den må og bør øke militært, økonomisk og politisk. Stortinget har, med MDG i front, kjempet for økte bevilgninger til Ukraina. Regjeringen har fulgt etter, men Norge er fremdeles i en unik posisjon til å bidra mer. Den norske forsvarslinjen ligger akkurat nå i Ukraina. Ingenting er viktigere for norsk trygghet og sikkerhet enn en ukrainsk seier.

Lar vi Putin vinne i Ukraina, kan Moldova står for tur. Landet står i frontlinjen i kampen mot russisk hybrid krigføring. De opplever desinformasjon, valgpåvirkning og økonomisk press. President Maia Sandu har vist mot og demokratisk styrke i møte med dette presset. Når Moldova søker tettere samarbeid og integrasjon med EU, handler det om trygghet, demokrati og rettsstat. Norge bør være en tydelig støttespiller for Moldovas europeiske vei.

Trumps sabelrasling mot Grønland viser oss to ting, at NATO-alliansen kan vakle og at nordområdene får en stadig større sikkerhetspolitisk betydning. Det er farlig for Norge dersom den sterkestes rett får råde i utenrikspolitikken. Et Trump-ledet USA, som flørter med å ta Grønland med makt, åpner for at Putin og Xi kan få lyst til å justere grenser i sine nærområder. Da er land som Norge ute å kjøre.

Vi er enige om at Europa må ta større ansvar for egen sikkerhet både innenfor og i tillegg til NATO. Derfor har MDG bedt regjeringen arbeide for å få Norge omfattet av EU-traktatens artikkel 42(7) om kollektiv beskyttelse. Det forslaget var det kun Venstre som støttet i utenriks- og forsvarskomiteen.

Norge først-strategien til enkelte partier i denne salen gjør oss mindre trygge. Vi kan alle være kritiske til USA, og det må vi være i disse tider. Men alternativet vil på lang sikt være tettere integrasjon med EU. Da er det rart at man både er så kritisk til EU og ikke samtidig klarer å ta inn over seg hva det er som sikrer tryggheten vår på lang sikt.

Når beslutninger om sanksjoner, forsvarsindustri, energisikkerhet og gjenoppbygging tas i Brussel, sitter vi på gangen. MDG mener at norsk EU-medlemskap er blitt enda tydeligere sikkerhetspolitisk nødvendig.

Statsministeren tok også opp i sin redegjørelse hvor viktig det er med energipolitisk samarbeid for å trygge sikkerheten vår. Det er flott at statsministeren sier dette på Stortingets talerstol, men tilsvarende uansvarlig at han går til regjeringskvartalet like etterpå for å legge energidirektivene i en skuff. Det fremmer ikke vår egen sikkerhet.

Kritisk infrastruktur, valgprosesser og offentlige registre er mål for påvirkning og sabotasje. Samtidig ser vi at både stater og søkkrike enkeltpersoner får enorm makt gjennom kontroll over data og analyseverktøy. Epstein-avsløringene avslører også hvor mye makt som utøves mellom søkkrike maktmennesker i lukkede rom.

Selskaper som Palantir leverer teknologi som kan være nyttig i krisehåndtering og forsvar, men de reiser også grunnleggende spørsmål om personvern, demokratisk kontroll og avhengighet. Norge må utvikle sterkere nasjonal og europeisk kompetanse på digital sikkerhet. Vi må sikre at data lagres og behandles under demokratisk kontroll blant demokratiske, vennligsinnede land i Europa.

MDG er et solidaritetsparti. Vi fører en politikk ut fra en grunnleggende erkjennelse, vi er ikke alene. Alt som skjer i verden, påvirker oss. Mer og bedre støtte til forebygging av fattigdom og konflikt er riktig og trygt. Redusert innsats mot klimaendringer vil gi mer kaos. Redusert bistand, slik f.eks. FrP ivrer for, gjør oss alle mindre trygge.

Takk til statsministeren for en god sikkerhetspolitisk redegjørelse, men min vurdering er at det trengs mye mer MDG-politikk for virkelig å ta Norges sikkerhet på alvor.

Jonas Andersen Sayed (KrF) [11:06:19]: Takk til statsministeren for redegjørelsen.

PST slår i sin ferske nasjonale trusselvurdering fast at Norge befinner seg i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Slik verden ser ut i dag, er ikke det en overdrivelse, det er en nøktern beskrivelse.

I usikre tider er det desto viktigere å stå tett sammen med våre allierte. Det viktigste fundamentet for norsk sikkerhet er NATO, og vår viktigste allierte er USA. I debatten så langt antyder enkelte partier at vi ikke lenger kan stole på NATOs sikkerhetsgaranti eller USAs forpliktelse. Det er etter mitt syn en feilaktig og forhastet slutning. Andre mener at løsningen er å koble oss tettere på EU i stedet. Det er heller ikke et godt nok svar. Et nært samarbeid med EU, vår viktigste europeiske allierte, er selvfølgelig viktig både militært, sikkerhetsmessig og økonomisk, men EU kan ikke erstatte NATO i norsk sikkerhetstenkning. Europa er selv avhengig av NATO-samarbeidet. Vi må klare å ha to tanker i hodet samtidig: styrke samarbeidet med viktige allierte i NATO og samtidig bygge videre på vårt lange og dype samarbeid med USA.

Vi må også være ærlige om trusselbildet. Selv om vi alle blir både fortvilet, skremt og sint av president Trumps framferd, er det ikke USA den reelle trusselen mot Norge og Europa kommer fra. I flere tiår har Norge hatt et nært og dypt samarbeid med USA om etterretning og overvåkning i nord. Vi er NATOs øyne og ører i nord. Vi er en pålitelig alliert, og det må vi fortsatt være, for Arktis blir stadig viktigere. USA, Russland og Kina viser økende interesse for nordområdene. Verdens største atomvåpenarsenal ligger bare noen få kilometer fra vår grense. Kina kaller seg en nær-arktisk stat og har lansert en polar silkevei, mens de siste ukene med all tydelighet har vist hvor strategisk viktig Grønland er. Alt dette understreker Norges strategisk viktige beliggenhet. Nordområdene er avgjørende for norske interesser.

Svalbard er en del av Kongeriket Norge, og vi har en rett og plikt til å håndheve suvereniteten, med det ansvaret det innebærer. Her er det heller ingen grunn til å være naiv overfor Russland. Derfor mener KrF at vi må øke vår sivile og militære beredskap på Svalbard, innenfor handlingsrommet i Svalbardtraktaten. Vi må legge til rette for flere NATO-øvelser i nord, og vi bør sikre forhåndslagring av materiell, slik at vi mer effektivt kan beskytte øygruppen i en sikkerhetspolitisk krise. En defensiv, forutsigbar og tydelig tilstedeværelse er ikke eskalerende. Den er stabiliserende, og den viser ansvar.

Samtidig er det Ukraina som i dag betaler den høyeste prisen for Putins imperialistiske ambisjoner. Krigen i Ukraina er den største sikkerhetspolitiske risikoen for Norge og Europa i dag. Det er en storkrig på vårt kontinent, og ukrainernes frihetskamp angår oss alle. KrFs standpunkt er klart: Vi står urokkelig med Ukraina i deres frihetskamp mot den russiske aggresjonen.

Her hjemme er trusselbildet på et helt annet plan. Den største trusselen i Norge er ikke tanks over grensen, men angrep som holder seg under terskelen for krig – sabotasje, cyberangrep, spionasje og påvirkning. Dette er kriminalitet, hybride trusler, og det er politiet som står i førstelinjen. Tidligere var dette skillet klart. Forsvaret tok seg av ytre trusler, politiet av indre, men i dag bruker fremmede stater kriminelle nettverk som en del av sine strategier. Når vi ikke kan bevise at det er en stat som står bak, er det politiet som må etterforske, avsløre og stanse angrepet. Likevel er politiet alvorlig nedprioritert av denne regjeringen.

Vi har sett cyberangrep mot energiinfrastruktur i Europa, vi har sett droneaktivitet rundt europeiske flyplasser, vi har opplevd IT-angrep mot Stortinget og mot sentrale infrastrukturselskaper, og PST advarer om at antallet cyberangrep og hybride trusler vil øke i tiden framover. Da kan vi ikke møte framtidens og dagens trusler med gårsdagens budsjetter. Derfor må også finansieringen til politiet opp, i tillegg til den satsingen vi skal ha gjennom Forsvarsløftet. Vi er nødt til å styrke politiets sentrale rolle i Norges totalberedskap, ikke som en støttefunksjon, men som en bærende søyle i vårt nasjonale sikkerhetsarbeid.

Guri Melby (V) [11:11:32]: Takk til statsministeren for redegjørelsen. Verden er urolig, og da er det ekstra viktig at Stortinget står sammen om retning og ansvar. Vi kan være rykende uenige i denne sal, men når landet trenger det, finner vi løsninger sammen. Det har vi gjort før, og det kan vi gjøre igjen. Spørsmålet er: Hva gjør vi når Norge står i et geopolitisk krysspress og ingenting er som før, når våre nærmeste allierte snakker om dansk territorium, når Russland presser på i Ukraina, og når Kina bygger et sterkere militær? Situasjonen er alvorlig, men vi har ressurser, vi har venner og vi har vilje. Dette kan vi håndtere.

Det er nok mange av oss som drømmer seg tilbake til en tid der vi hadde en stabil supermakt som sto ved vår side, som delte verdiene våre, som tok kampen for demokrati, for menneskerettigheter og for frihandel som har gitt en sterk global økonomisk vekst, og som ikke minst Norge har tjent godt på. Men som Mark Carney sa i sin nå så berømte tale i Davos: Nostalgi er ingen strategi.

For å lede et land gjennom farlig farvann trenger vi hjerne, vi trenger hjerte og vi trenger mot. Jeg mener at denne regjeringen i det store og hele viser at den har både hjerte og hjerne. Men det jeg har savnet, er mot – mot til å møte en ny verden med nye løsninger, mot til å løfte de vanskelige debattene, mot til å gjøre tøffe økonomiske prioriteringer og mot til å ta lederskap, bl.a. ved å gjøre mer for Ukraina.

Norge gir mye, men når Russland rykker fram, er det ikke nok. Ukraina kjemper for landet sitt, for folkeretten og for en verden der grenser ikke endres ved bruk av vold. Etterretningstjenesten sier at Kreml ikke viser noen vilje til forhandling, og at målet om politisk kontroll over Ukraina står fast.

Norge har hatt ekstraordinære inntekter i krigsårene. Siste anslag er inntekter på over 3 000 mrd. kr, og det gir oss et ekstraordinært ansvar. Vi kan gi mer, vi kan gi raskere og vi kan gi mer treffsikkert – luftvern, ammunisjon og sivil beredskap. Dette virker, men det fordrer at regjeringen tør å gi Norge en posisjon der vi går foran og staker ut veien, i stedet for å gjemme oss i midtfeltet.

En annen tøff prioritering som vil kreve mot i årene framover, er å gjennomføre den forsvarsplanen som vi har vedtatt, og reelt styrke vår egen forsvarsevne. Beredskapen må bygges i hele landet, og totalforsvar betyr et sterkt militært forsvar, sterke sivile tjenester, forsyning som virker, og et samfunn som holder ut over tid. Derfor bekymrer det når vi hører signaler om at regjeringen vil gå bort fra lovnaden om å være garantisten for Forsvarsløftet slik det ligger. Vi vil ikke senke ambisjonene selv om kostnadene øker, og vi mener heller ikke at det er riktig f.eks. å kjøpe færre fregatter nå. Havet er vår livsnerve. Vi kan trappe opp øving, fylle lagre, styrke cyber og sikre kysten. Alt dette er mulig hvis regjeringen tør å prioritere riktig.

Støre sa i sitt innlegg at «samarbeid skaper sikkerhet». Spørsmålet er: Gjør vi det vi kan for å sikre mest mulig samarbeid med dem som vil det samme som oss? Europa tar nå store beslutninger om sikkerhet, industri, teknologi og energi. Norge må være med når beslutningene tas. EØS er nødvendig, men det er ikke tilstrekkelig i krisetider. Irritasjonen i Brussel over Norges «cherry picking» øker, mens det norske etterslepet på innføring av direktiver som vi er forpliktet til, står på stedet hvil. Et tydelig ja til Europa, og også et ja til fullt medlemskap, vil gi Norge mer innflytelse, mer trygghet og raskere grønn omstilling. Vår sikkerhet, markedsadgang og velstand og vårt handlingsrom sikres best sammen med våre nærmeste partnere i EU – land som deler våre liberale og demokratiske verdier, land som nå i dag er vårt klart største marked, og som også er blant våre nærmeste allierte innad i NATO. Dette samarbeidet er ikke en erstatning for NATO, men som en styrking, og som gir Norge flere ben å stå på. Norge kan bidra, og vi kan lede på flere områder, men da må vi inn i de rommene der beslutningene tas. Vi er tryggere sammen med våre nærmeste allierte enn det vi er alene. Derfor må regjeringen også tørre å løfte debatten om EU.

Jeg har troen på at vi kan få til dette. Norge har klart store løft og raske endringer før. Vi har kunnskapen og økonomien, og vi har fellesskapet som trengs. Så jeg oppfordrer regjeringen til å vise mer mot, gi mer til Ukraina, prioritere et overbevisende totalforsvar og si et tydelig ja til EU.

Statsminister Jonas Gahr Støre [11:16:40]: Jeg synes dette var en god gjennomgang som egentlig viser at det er bred enighet om alvoret i situasjonen. Det er riktig. Vi er enige om veldig klare holdninger når det gjelder Grønland, integriteten til Kongeriket Danmark og håndteringen av det. Vi er enige om at vi må tenke bredt, at det er en sammenheng her mellom forsvar i militær forstand og den bredere dimensjonen. Jeg synes representanten Andersen Sayed sa det bra: Det er ikke stridsvogner ved grensen som er trusselen alene, men det kan være alt det som kommer for å undergrave vår sikkerhet og trygghet.

Vi er enige om at vi skal gjennomføre en langtidsplan for Forsvaret, og så skal vi ha samtaler om hvordan vi gjør det best, i den nåværende situasjonen. Det er poenget. Det er ikke senkede ambisjoner, men det ville være feil å gå videre med en plan slik vi tenkte den for to og tre år siden, når så mye forandrer seg. Jeg tror også vi finner støtte på det.

Norge er en teknologinasjon. Jeg vil ta litt til motmæle mot det representanten Solberg sier, om at det her står helt stille for Norge. Nei, vi ser en veldig innovasjonskraft på teknologi i Norge. Vi har fra vår side satset og støttet kunstig intelligens, med forskningssentra rundt om i landet, over 1 mrd. kr i støtte til det. Vi gjør et løft for kvanteteknologi. Vi er i front på forskning hva gjelder polare områder, Polhavet, områder hvor Norge har spesielle forutsetninger. Det er helt åpenbart en del av vår egen sikkerhet og motstandskraft.

Vår forsvarsindustri skal selvfølgelig ha tilgang på kraft, så representanten Listhaug kan ta det med stor ro. Vi mener at Nammo skal gjennomføre sine samtaler med Elvia, som er deres kraftselskap. Om de ikke leder fram, kan vi sikre at de får kraft. Vi kommer til Stortinget i mars med et lovforslag som gjør det mulig å prioritere nettilgang for forsvarsindustrien, av hensyn til nasjonale sikkerhetsinteresser.

Jeg lyttet til innleggene fra både Rødt og SV. De slutter jo opp om hovedbildet om at vi må ta vare på vår egen sikkerhet, men det er et litt merkelig perspektiv, for de kobler NATO helt ut. Samtidig bruker de nesten ikke ett ord på å omtale trusselen fra Russland. De påpeker at Russland driver krig i Ukraina, og det er alvorlig, men de er vår nabo, med en voldsom militær kraft som våre sikkerhetstjenester sier også driver undergravende virksomhet i Norge. Det må sies tydelig.

Representanten fra SV sa at SV var imot å kjøpe de kampflyene vi gjorde. Jeg vil bare minne om at det skjedde i en regjering der SV satt og hadde finansministeren. Jeg var med på møtet hvor den beslutningen ble tatt, og det var fullt og helt en samlet regjering som tok den.

Vi gjør mye på den nasjonale beredskapen. Vi har økt politibudsjettet med 6 mrd. kr, PSTs budsjett med 55 pst. På kraft og ekom er det egne tiltak for å sikre infrastrukturen her. Vi har verdens kanskje sikreste strømnett, som gjør det veldig vanskelig å slå det ut, for det er veldig bredt distribuert, og vi har skjerpede krav til reparasjonsberedskap på høring. Vi er i rute med å lagre over 80 000 tonn matkorn innen 2029, som en del av den beredskapen, og nå etablerer vi altså – i tråd med totalforsvarsmeldingen – beredskapsråd på alle nivåer, vi oppdaterer planverk, og vi øver. Dette er et område vi jobber hardt med. Jeg synes egentlig det er bra at Stortinget er ambisiøse på det området, og vi følger det opp i alle sammenhenger hvor vi arbeider.

Til representanten Hermstad vil jeg si at Moldova i høyeste grad er på vår radar. De får en del av Nansen-hjelpen, og vi har også opprettet ambassadekontor i hovedstaden der.

Til slutt: Jeg sa innledningsvis at dette med samarbeid og gjensidig avhengighet er noe vi ikke skal slippe fordi stormaktene nå handler mer egenrådig. Det gjelder i høyeste grad på området klima. Det er betydningen av at vi stiller opp og fortsetter det Norge gjør for å nå våre klimamål, i samarbeid med Europa, men at vi også er ledende på det vi f.eks. viste i fjor på regnskogsamarbeidet, hvor vi var i front på å utvikle det. Vi utvikler ny teknologi knyttet til fangst og lagring av CO₂ og er helt ledende på det. Det blir vektlagt på dette Oslo Energy Forum, som er i disse dager, hvordan Norge er en ledende aktør på det området.

Da avslutter jeg der. Jeg synes det egentlig er talende og helt greit at vi har ulike syn på tilknytning til Europa akkurat nå, men vår sikkerhetsstrategi vil alltid være europeisk. Det er her vi er, det er her vi har våre naboer, det er her vi har vårt verdigrunnlag. Det er fellesnevner i alle deler av det vi nå gjør på forsvarsområdet, det militære, og det vi også gjør på sivil beredskap, med våre partnere i Europa. Det verdsettes også av Europa, slik vi fikk illustrert det da EUs utenriksansvarlig var i Norge i forrige uke.