Ronny Aukrust (A) [13:17:56] (ordfører for saken): På vegne av kontroll- og konstitusjonskomiteen vil jeg få legge fram komiteens innstilling til Dokument 3:15 for 2024–2025, Riksrevisjonens undersøkelse av myndighetenes innsats mot barne- og ungdomskriminalitet.

La meg aller først få takke Riksrevisjonen for en grundig og viktig undersøkelse som belyser et alvorlig og aktuelt tema. Denne rapporten fra Riksrevisjonen gir Stortinget et solid kunnskapsgrunnlag for å vurdere hvordan myndighetenes innsats mot barne- og ungdomskriminalitet faktisk fungerer, og hvordan den ikke har fungert godt nok.

Målet med undersøkelsen har vært å vurdere i hvilken grad myndighetenes innsats for å forebygge og håndtere barne- og ungdomskriminalitet er i tråd med Stortingets vedtak og forutsetninger. Undersøkelsen ser på både forebygging, håndtering av lovbrudd og departementenes styring av feltet, og omfatter barn og unge i alderen 12 til 17 år i tidsperioden 2019–2024.

Bakgrunnen for undersøkelsen er kjent for de fleste i denne salen: Vi har de siste årene sett en bekymringsfull utvikling der barn blir yngre når de begår lovbrudd, og der lovbruddene i flere tilfeller er mer alvorlige enn tidligere. Samtidig vet vi at det er relativt få barn og unge som begår kriminalitet, men konsekvensene er store, både for dem som rammes, for lokalsamfunnene og for barna selv og familiene deres.

Riksrevisjonens overordnede vurdering er tydelig: Den samlede innsatsen mot barne- og ungdomskriminalitet er kritikkverdig, og på ett punkt er den også avdekket som sterkt kritikkverdig.

For å lykkes med tiltak mot barne- og ungdomskriminalitet er det viktig med godt samarbeid og samordning på ulike sektorer, både nasjonalt, regionalt og lokalt. Å stoppe det enkelte barn på vei inn i en kriminell løpebane handler om å oppfylle en av samfunnets viktigste forpliktelser: å ivareta barnets beste, også når de har begått kriminelle handlinger.

Konklusjonene i undersøkelsen viser at det er mangelfull kontinuitet og fleksibilitet i de kriminalitetsforebyggende virkemidlene, og ansvarsforholdene i det forebyggende arbeidet er uklare. Undersøkelsen viser videre at det tar for lang tid før straffegjennomføring starter, at det mangler egnede reaksjoner og tiltak, og at brudd på vilkår eller nye lovbrudd for sjelden får konsekvenser.

Samtidig er etterforskningen og oppfølgingen av lovbrudd begått av barn under 15 år mangelfull, og fengsling av mindreårige i voksenfengsler er ikke i tråd med FNs barnekonvensjon. Oppfølgingen av barn og unge er heller ikke tilstrekkelig helhetlig og koordinert. Dette er alvorlige funn, og dem må vi ta på alvor.

Komiteen mener at barne- og ungdomskriminalitet utgjør et stort og komplekst samfunnsproblem som må bekjempes gjennom straff og forebygging, og støtter enstemmig Riksrevisjonens konklusjoner.

Riksrevisjonen trekker fram gode og klare anbefalinger for å sikre bedre og mer målrettet innsats for å forebygge og håndtere barne- og ungdomskriminalitet. På bakgrunn av disse funnene gir Riksrevisjonen klare og konkrete anbefalinger.

Innsatsen mot barne- og ungdomskriminalitet må henge bedre sammen og virke raskere enn det gjør i dag. Tjenestene må samordnes bedre, og barn og unge som gjennomfører straff, må få tiltak som faktisk treffer behovene deres. Overgangene i systemet må bli mer helhetlige, politiet må styrke det forebyggende arbeidet, og straffesakskjeden må bli mer effektiv. Samtidig må bruken av mekling økes, og det må settes inn tiltak for å hindre at barn som soner, soner sammen med voksne.

Komiteen deler enstemmig Riksrevisjonens anbefalinger.

Kontroll- og konstitusjonskomiteen er enig i at barne- og ungdomskriminalitet er et komplekst samfunnsproblem som må møtes både med forebygging og med tydelige reaksjoner. Dette er ikke et enten-eller, dette er et både-og.

Komiteen merker seg samtidig at regjeringen har satt i gang flere tiltak, bl.a. utvidelse av ungdomsenhetene i kriminalomsorgen og arbeid med lovendringer. Samtidig peker både Riksrevisjonen og statsrådene på at mange av tiltakene er for nye til at effekten kan måles helt ennå.

Komiteens klare forventning er at disse tiltakene følges tett opp, og at Stortinget får god og åpen rapportering om hva som virker – og hva som ikke gjør det.

Avslutningsvis vil jeg, på vegne av komiteen, få takke medlemmene i kontroll- og konstitusjonskomiteen for et godt, konstruktivt og ryddig samarbeid gjennom saksbehandlingen. Dette er en sak hvor det har vært full enighet om alvoret og behovet for handling.

Komiteen har for øvrig ingen ytterligere merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget til at Dokument 3:15 vedlegges protokollen.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [13:23:06]: Det er en veldig viktig og veldig alvorlig rapport Riksrevisjonen har laget, som peker på et problem FrP har forsøkt å sette på dagsordenen i veldig mange år. Endelig er vi i hvert fall der at vi begynner å få en noenlunde felles forståelse for hva problemene består i, og hvor alvorlig det er.

Vi har sett hvor galt det kan gå dersom politikerne ikke følger med i utviklingen, og dersom man gir etter for en hodeløs og ansvarsløs innvandringspolitikk og mislykkes med integreringen. Vårt naboland har smertelig erfart hvor galt det har gått, og de har nå på det sterkeste begynt å advare norske myndigheter mot å gjøre de samme feilene. Noen av disse forholdene påpekes i rapporten.

Noe av lærdommen fra Sverige er at man i altfor lang tid var for naiv i tilnærmingen til problemene som vokste fram. Man turte ikke å snakke åpent og ærlig om det. Man reduserte og så godt som fjernet straffer for de aller yngste og manglet totalt oppfølging. Det har vist seg at vi ikke er rustet. Sverige var heller ikke rustet for det som møtte dem, og når svenskene nå advarer oss så tydelig, må vi lytte.

Det er også urovekkende at vi de siste ukene har fått diskusjoner om vi har en alvorlig økning i ungdomskriminalitet eller ikke, som SSB har gått i bresjen for å så tvil om. Jeg er likevel glad for at man i denne rapporten har brukt tydelige tall, med de begrensninger tallene har, og vært ærlig på det som gjelder, for å få fram et riktig bilde. Og et riktig bilde er at det er de yngste som har den største økningen, og det er den alvorligste kriminaliteten som øker mest. Det er det alvorlige bildet som vi må ta på høyeste alvor, og på ingen måte underkommunisere eller prøve å tåkelegge.

Det er også sånn at innvandrere er grovt overrepresentert. Tall som FrP har bestilt fra SSB, viser at over litt lengre tidsintervaller begås den mest alvorlige kriminaliteten her i byen, rundt 80 pst. av all kriminalitet, av innvandrerungdom. Det er alvorlig. Vi vet også at integreringen ikke går seg til, for de som er født og oppvokst i Norge, begår mye mer kriminalitet enn foreldregenerasjonen eller de som innvandret selv.

Myndighetene har feilet i hvordan man håndterer dette. Det er dårlig koordinering, det er dårlig samhandling, og vi mangler virkemidler. Politiet mangler også midler. Politiets trusselbilde har økt, og dermed også arbeidsmengden. Det fører bl.a. til, som rapporten peker på, at politiet må nedprioritere forebyggende arbeid. Og når politiet nedprioriterer forebyggende arbeid, begynner også kommunen å famle mer i blinde, fordi de ikke har mulighet til å drive dette alene.

Jeg synes det er urovekkende at dagens regjering nærmest har advart mot en politikk som har som målsetting å øke antall politifolk ute i gatene. FrP har sagt at for å møte den situasjonen ønsker vi å gjøre det samme som Sverige, som sier vi må ha tre politifolk per tusen innbyggere. Da vi satt i regjering, satte vi et mål om to politifolk per tusen innbyggere, og vi nådde det målet. Uten tydelige målsettinger og uten å sette politiet i stand til å løse den alvorlig økte arbeidsmengden, kommer vi heller ikke til å klare det.

Det er kanskje når det gjelder virkemidlene mot de aller yngste, det skorter mest. Vi er kanskje det eneste landet i Europa som ikke har lukkede institusjoner for kriminelle ungdommer. Da står vi helt uten virkemidler mot de aller yngste, noe politiet har påpekt gang på gang. Når de da kommer inn i et straffespor, og blir gamle nok, har de allerede kommet så langt på vei i en kriminell løpebane at det er for sent å stanse dem. Her somler regjeringen med å få på plass tiltak som virker raskt nok, og nå må vi få opp farten.

Julie E. Stuestøl (MDG) [13:28:23]: Jeg vil starte med å takke Riksrevisjonen for en viktig rapport og et viktig bidrag til en debatt om et tema som har skapt stort engasjement, men som med fordel kan bli langt mer kunnskapsbasert.

Bekymring for kriminalitet begått av ungdom har preget mye av justisdebatten de siste månedene. Vi skal ta det på stort alvor når mennesker begår alvorlig kriminalitet og vold, uavhengig av alder, for det må åpenbart være et mål at alle skal kunne leve et trygt liv fritt for vold. Derfor er også det viktigste vi skal ha med oss fra Riksrevisjonens undersøkelse, noe vi allerede vet så altfor godt fra forskning og erfaring, at det blant barn og unge som begår gjentatte kriminelle handlinger, er svært mange som har vært utsatt for kriminalitet selv, eller som har andre opplevelser som skaper sårbarhet for utenforskap og utnytting. De har oftere vært i kontakt med barnevernet. Foreldrene har lavere utdanning, lavere inntekt, mottar oftere trygdeytelser og har oftere vært straffet for kriminelle handlinger selv. Mange av de unge som begår kriminelle handlinger, har allerede vært kjent av hjelpeapparatet, men de har ikke fått hjelp. Systemet har allerede sviktet dem mange ganger.

Denne kunnskapen må få betydning for kriminalitetsforebyggingen. Skal vi hjelpe ungdom som strever, må vi forstå og anerkjenne sammenhengen mellom fattigdom, utenforskap og kriminalitet. Unge som vokser opp med et savn etter trygge voksne, som ikke har mat på bordet, eller som sviktes av systemet og utsettes for vold, vil, som alle andre ungdommer og alle andre mennesker, søke tilhørighet og anerkjennelse. Det kan komme til uttrykk på måter som skader eller ødelegger for andre og dem selv, og det kan gjøre dem sårbare for utnytting.

Straff er ikke samfunnets viktigste verktøy mot kriminalitet, verken mot voksne eller barn. De viktigste verktøyene ligger i familiepolitikken, i utdanningspolitikken, i helse, kultur og arbeidsliv, osv., og hele denne verktøykassen må vi som samfunn ta i bruk hvis vi skal ta barne- og ungdomskriminalitet på alvor. Dette vet vi jo så godt, men likevel finner Riksrevisjonen, i en tid da det snakkes svært mye om barne- og ungdomskriminalitet, at det mangler kapasitet i kommunene til å forebygge. Det er åpenbart riktig, som Riksrevisjonen skriver, at regjeringen må sikre kommunene tilstrekkelige rammer for å hindre at kutt i barnehage, skole, barnevern og tilskudd til frivillige organisasjoner forsterker ungt utenforskap og sårbarhet.

Riksrevisjonen karakteriserer det også som kritikkverdig at Justisdepartementet og Barne- og familiedepartementet ikke har fulgt tilstrekkelig opp at kommunene og politiet ivaretar sitt ansvar for forebygging, og at Barne- og familiedepartementet ikke har sørget for et tilstrekkelig tilbud i barnevernet. For mens utenforskap skaper kriminalitet, er det vi, samfunnet, som skaper innenforskap. Den gode nyheten er at hvis vi lykkes med å skape mer innenforskap, kan også politiets ressurser brukes effektivt der de trengs mest: til å bekjempe kriminalitet som truer samfunnet vårt i et endret trusselbilde.

Selv om vi har sluttet med straff av barn i skoler og hjem, straffer vi ikke bare de mest sårbare barna i Norge, mindreårige blir også plassert i fengsel i strid med FNs barnekonvensjon. Dette peker Riksrevisjonen på som sterkt kritikkverdig, noe det helt åpenbart er.

Et annet viktig funn jeg vil løfte, er at Riksrevisjonen anbefaler at det legges til rette for at flere barn og unge får tilbud om mekling i konfliktråd. I samtaler med konfliktrådsansatte har jeg selv fått bekreftet de store mulighetene som ligger i å bruke konfliktrådet mer.

Konfliktrådene driver med «gjenopprettende prosess», og det handler om å gi konflikten tilbake til de menneskene som er en del av den. Det er bra for gjerningspersonen, for å ta ansvar for egne handlinger, men det er også viktig for ofrene, som i større grad kan oppleve gjenoppretting når den straffbare handlingen ellers ville kunne forsvinne inn i et rettssystem hvor de blir en passiv tilskuer. La oss gi unge mer eierskap til konfliktene og styrke deres evne til å løse dem.

«De er våre barn» – det var en god tittel på en stortingsmelding, og det er en klok påminnelse. For når enkelthendelser med alvorlig kriminalitet får all oppmerksomhet, og alt det som funker, faktisk forsvinner i skyggen og kuttes i kommunebudsjettene, eller når iveren etter rask reaksjon fører til et kappløp om å være tøffest mot kriminalitet, og sette inn mer penger til kontroll og straff, overdøves de kloke stemmene som minner oss på at barn er barn, at økningen i kriminalitet ikke er eksplosiv, og at vi har visst veldig, veldig lenge at barn ikke skal straffes, de skal gis rammer og omsorg.

Statsråd Lene Vågslid [13:33:47]: Riksrevisjonen har gjennomført ei viktig undersøking på eit område som har høg prioritet hos regjeringa. Regjeringa deler både Riksrevisjonens og komiteens syn på situasjonen og er òg einig i store delar av beskrivingane i rapporten.

Det me snakkar om her – barne- og ungdomskriminalitet – er eit samfunnsproblem som krev ein koordinert innsats, på tvers av både sektorar og forvaltingsnivå. Riksrevisjonens vurderingar og anbefalingar treff kjernen av dette viktige arbeidet. Me tek dei funna og dei anbefalingane som ligg, på alvor, og kjem til å følgje dei opp – i tett samarbeid med andre departement og underliggjande instansar.

Ettersom Riksrevisjonens undersøkingsperiode ligg nokre år tilbake i tid, og regjeringa har høg merksemd mot å førebyggje og kjempe mot barne- og ungdomskriminalitet, må me òg ha med oss inn i diskusjonen at regjeringa allereie har teke og planlegg for fleire viktige grep på dette området. I haust kalla både justisministeren, eg og statsrådane i KUBU-samarbeidet inn alle underliggjande statlege etatar og kom med veldig klare og tydelege styringssignal, der me forventar og krev både meir og betre samarbeid. Som representanten frå MDG sa: Dei me snakkar om her i dag, er våre barn. Det er ikkje slik at det er barnevernsbarn som barnevernet har ansvaret for, eller ungdomskriminelle som berre politiet kan ha ansvaret for. Dette krev eit breitt og godt samarbeid.

Arbeidarparti-regjeringa arbeider langs fleire linjer, både med konkrete tiltak, som auka straffer, og med tiltak for å auke både politiets og barnevernets handlingsrom i møte med barn som gjer kriminalitet eller er i faresona for det. I dette ligg òg arbeidet med den nye innrettinga av institusjonsbarnevernet, som Stortinget har slutta seg til gjennom kvalitetsløftet i barnevernet. Målet her er på ein mykje betre måte å klare å ivareta dei barna som har ulike og samansette behov, òg dei barna som kan ha kriminalitet som ein del av sitt handlingsmønster.

I det førebyggjande sporet gjer me det gjennom finansiering av målretta tiltak, som bl.a. éin-til-éin-oppfølging av unge i randsona av kriminalitet, som er i gang, og som er styrkt i inneverande år. Me gjer det gjennom utviding av tilbodet med multisystemisk terapi, ofte kalla MST. Me piloterer forsterka institusjonstilbod i barnevernet. Me gjer det gjennom bruk av hurtigspor for raskare behandling av straffesaker. I tillegg kjem det breie førebyggjande arbeidet for at alle barn og unge skal oppleve at dei høyrer til.

Me veit at sårbare barn ofte blir rekrutterte til kriminalitet gjennom bl.a. sosiale medium og digitale flater. Difor er trygg digital oppvekst òg ein sentral del av regjeringas plan for Noreg, og eg meiner det er relevant å nemne at me arbeider med aldersgrense i sosiale medium.

Me løftar blikket for å finne ut korleis me kan leggje betre til rette for tverrsektorielt og tverrfagleg samarbeid for å møte det utfordringsbildet me ser. Me fortset arbeidet i kjernegruppa for barn og unge, der barne- og ungdomskriminalitet er eit prioritert område. Her er det bl.a. sett i gang eit arbeid med å greie ut rollar og ansvar på både statleg, kommunalt og fylkeskommunalt nivå. Dette meiner eg er grep som møter utfordringsbildet Riksrevisjonen beskriv i sin rapport, og som òg er i tråd med fleire av anbefalingane til Riksrevisjonen.

Barne- og ungdomskriminaliteten er eit samfunnsproblem regjeringa prioriterer svært høgt. Eg er òg bekymra over at me ser ein auke særleg blant dei aller yngste, og at lovbrota blir meir alvorlege. Difor må me førebyggje at barn og unge i det heile blir rekrutterte inn i kriminaliteten, og så må me sikre at dei som bryt loven, blir møtt med raske og treffsikre reaksjonar. Me skal beskytte barna det gjeld, men me skal òg beskytte samfunnet. Bak den alvorlege barne- og ungdomskriminaliteten er det òg offer for den kriminaliteten. Alle barn har rett på beskyttelse og tryggleik, og difor er eg så glad for at både samarbeidet mellom justisministeren og meg og med resten av regjeringa i det tverrdepartementale samarbeidet ikkje berre er godt i gang, men òg fungerer veldig, veldig godt.

Statsråd Astri Aas-Hansen [13:39:06]: Riksrevisjonen har foretatt en grundig undersøkelse av myndighetenes innsats mot barne- og ungdomskriminalitet i årene 2019–2024. Rapporten gir viktig informasjon til Justis- og beredskapsdepartementet og våre underliggende og tilknyttede virksomheter, i tillegg til læringspunkter for samhandlingen med øvrige departementer og direktorater. Riksrevisjonen peker på flere utfordringer som jeg følger opp i tett samarbeid med disse.

Barne- og ungdomskriminalitet er et problem som krever koordinering og innsats på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer, herunder sektorer som ikke omfattes av Riksrevisjonens undersøkelse. Jeg samarbeider godt med barne- og familieministeren for å finne løsninger på de utforinger rapporten påpeker, og med andre statsråder med ansvar for andre sektorer for å inkludere alle etater som kan ha egnede virkemidler.

Riksrevisjonen mener det er kritikkverdig at Justis- og beredskapsdepartementets innsats ikke har vært tilstrekkelig til å bidra til en mer effektiv straffesakskjede. Jeg er enig i at barn og unge som begår lovbrudd, raskt må møtes med tiltak som virker. Arbeiderparti-regjeringen vil derfor sørge for å rulle ut ordningen med hurtigere behandling av straffesaker i saker der gjerningspersonen er under 18 år, i hele landet, i løpet av denne stortingsperioden. I 2026 vil ordningen med hurtigspor være etablert i syv av tolv politidistrikt: Agder, Oslo, Sørvest, Sørøst, Trøndelag, Vest og Øst.

Riksrevisjonen gir også Justis- og beredskapsdepartementet sterk kritikk for at mindreårige i undersøkelsesperioden ble plassert i fengsel for voksne. Regjeringen har over tid prioritert å styrke kapasiteten i ungdomsenhetene. En ny ungdomsenhet er etablert i Evje, og kapasiteten ved ungdomsenheten på Eidsvoll er økt. Det pågår også arbeid med en ytterligere utvidelse. Parallelt med dette utredes behovet for nye, permanente ungdomsenheter. Hva behovet er nå, vil vi få svar på før sommeren 2026, og vi vil følge det opp i departementet.

Barn og unge som begår kriminalitet, særlig de som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet, har ofte dårligere oppvekstkår enn andre barn. De har oftere vært i kontakt med barnevernet, har dårligere skoleprestasjoner og oftere foreldre som selv er registrert for kriminalitet. Mange av dem har også selv vært registrert som fornærmet. De kan være utsatt for vold eller omsorgssvikt i hjemmet eller vold fra jevnaldrende. Det betyr at arbeidet med å forebygge vold i nære relasjoner også er viktig for å forebygge barne- og ungdomskriminalitet. Dette er et arbeid Justis- og beredskapsdepartementet prioriterer høyt.

I den senere tid har vi blitt mer oppmerksomme på at kyniske voksne med tilknytning til kriminelle miljøer bevisst oppsøker sårbare barn for å rekruttere dem til å begå kriminelle handlinger. Det viser betydningen av å se sammenhengen mellom vold i nære relasjoner, barne- og ungdomskriminalitet og organisert kriminalitet.

Som både budsjettsatsinger og en rekke igangsette tiltak og initiativer viser, er barne- og ungdomskriminalitet et prioritert område for denne regjeringen. Riksrevisjonen uttalte at innsatsen de siste årene er positiv, men at det er for tidlig å vurdere virkningene. Regjeringen har også satt i gang flere tiltak etter Riksrevisjonens undersøkelse. Den har vært nyttig for oss i vårt arbeid. Sammen med innsatsen mot organisert kriminalitet og vold i nære relasjoner, har jeg derfor tro på at vi vil se resultater.

Farukh Qureshi (A) [13:49:56]: Det begynner ikke med blålys, det begynner ikke med overskrifter, og det begynner heller ikke med at trettenåringer kaster granater i våre gater. Det begynner lenge før. Det begynner med en elleveåring som slutter å møte på skolen, en tolvåring som ikke blir fanget opp av systemet, en familie som ber om hjelp og møter ventetid og systemer som ikke snakker sammen, og noen ganger begynner det med noe enda mørkere: med vold i hjemmet, med rus, med omsorgssvikt, og med barn som lever i frykt lenge før de selv blir en trussel mot andre.

La oss huske at mange av disse barna har vært ofre lenge før de selv ble lovbrytere. Jeg har møtt disse ungdommene ute på oppdrag, og det starter nesten aldri med kriminalitet. Det starter med sårbarhet som ikke blir tatt på alvor, og nettopp derfor kan vi ikke møte dette med forenklinger. De som gjør dette til en konkurranse om å være hardest, eller om hvem som kan rope høyest, tilbyr fiktive løsninger på komplekse problemer.

Ja, kriminalitet skal få konsekvenser, men konsekvenser uten forståelse for årsakene er kortsiktig politikk. Riksrevisjonen peker på alvorlige svakheter. Det skal vi rette opp. Dette handler ikke om ett budsjett eller én regjering. Det handler om svikt som har fått utvikle seg over tid.

Ingen i denne salen har plettfri historikk. La oss derfor være varsomme med å kaste stein i glasshus. Forskjellen nå er at Arbeiderpartiet har tatt tak, og vi prioriterer det som virker. Vi tror på et samfunn der vi sammen tar ansvar for både tryggheten i gatene våre og for barna våre, som vokser opp i dem. Vi har styrket én-til-én-oppfølgingen. Vi har utvidet kapasiteten i ungdomsenhetene våre. Vi har økt bruken av ungdomsstraff, og vi styrker samhandling mellom politi, barnevern, skole og helse. Forebygging og konsekvens må skje samtidig. Forebygging uten konsekvenser er naivt. Konsekvens uten forebygging er kortsiktig.

Trygghet skapes ikke av dem som roper høyest. Det skapes av dem som tar ansvar, og det ansvaret tar vi – for våre barn og for samfunnet.

Kristine Løfshus Solli (A) [13:52:54]: Riksrevisjonen har gjort en viktig gjennomgang på et område som er høyt prioritert for Arbeiderpartiet. Rapporten viser tydelig at dette er et samfunnsproblem som krever mer og bedre samarbeid på tvers av sektorer og nivåer. Regjeringen er allerede i gang med flere tiltak som jeg tror vil være gode svar på flere av utfordringene som pekes på i denne rapporten.

I motsetning til FrP, som utelukkende prioriterer reaksjon etter lovbrudd, satser Arbeiderpartiet mer helhetlig. For oss handler det både om rask og treffsikker reaksjon og om forebygging.

For noen uker siden var jeg på besøk i et fengsel, hvor jeg hadde en samtale med en av de innsatte. Før han kom til Norge, hadde han for øvrig sittet på lukket institusjon i Sverige, og ifølge ham ble både han og vennene hans mer kriminelle i løpet av oppholdet deres. Da han ble spurt om hvorfor han hadde tatt de valgene han tok, og hva som kunne hindre ham fra å bli dratt inn i det kriminelle miljøet, sa han at det først og fremst handlet om mangel på tilhørighet. Han savnet fritidsaktiviteter, og han savnet trygge voksenpersoner i livet sitt. Han ble rekruttert inn i det kriminelle miljøet av en voksen som han oppfattet som trygg – en voksen som tilbød ham det han savnet i livet. Han fikk penger og status, men viktigst av alt: tilhørighet. Denne historien minner oss på at dette handler om mer enn straff. Det handler også om forebygging.

Arbeiderpartiet vil ikke bare behandle symptomene på kriminalitet. Vi vil også gjøre noe med årsakene. Derfor prioriterer vi tiltak som styrker fellesskapet, i tillegg til at vi tar tydelige grep for å sikre at de som bryter loven, møtes med raske og treffsikre reaksjoner. Derfor prioriterer vi bl.a. tett individuell oppfølging av ungdom som står i fare for å bli dratt inn i kriminelle miljøer, eller som har begått kriminalitet. Derfor prioriterer vi også bredere innføring av hurtigspor der det er behov for det. Det sørger for at kriminelle handlinger møtes med rask reaksjon for å forebygge videre kriminalitet. I tillegg øker vi kapasiteten i ungdomsfengslene, vi legger til rette for mer bruk av konfliktrådene, og vi har foreslått en egen straffebestemmelse som gjør det straffbart å rekruttere og involvere mindreårige i kriminelle handlinger.

Dette er handling, ikke overskrifter. Dette er politikk som virker.

Kari Baadstrand Sandnes (A) [13:56:03]: Takk til Riksrevisjonen for et godt og viktig arbeid. Barn og unge er vår nåtid og vår framtid.

Jeg registrerer at FrP har lite fokus på forebygging og mye på å straffe hardere og tidligere. Jeg registrerer også at FrP ikke har valgt å legge inn sine merknader i saken. Arbeiderpartiet er opptatt av tidlig innsats og oppfølging. Barn og unge står overfor mange utfordringer i dagens samfunn, og det er vårt ansvar å sikre at de får den støtten de trenger. Forebygging av rus og kriminalitet er ikke bare en nødvendighet, men en investering i vår framtid. Arbeiderpartiet mener at tidlig innsats og omfattende samarbeid mellom barnehage, skole, helsevesen og lokalsamfunn er nødvendig for å forhindre at ungdom havner i kriminalitet.

Felles ansvar i Salten er et samarbeid mellom ti kommuner i Salten-regionen. Dette prosjektet tilbyr rus- og kriminalforebyggende lavterskeltiltak for barn og unge fra 13 år. Inkludert i dette er samtaler og veiledning for ungdom og foresatte. Tilbudet er gratis, har kort ventetid og er tilgjengelig uten ventelister. Det er flere samarbeidspartnere i dette arbeidet, inkludert konfliktrådet, politiet, NKS Veiledningssenter, barnevernet, idrettskrets, elevtjenesten, multisystemisk terapi, rusteamet i BUP og Foreldrenettverket TTI, Tidlig Tverrfaglig Innsats.

Andre regioner, som Helgeland, ønsker også å etablere noe lignende som Felles ansvar i Salten, og det er bevilget midler fra fylkeskommunen og statsforvalteren som en kan søke på. Et annet eksempel er Sortlandshjelpa, en tjeneste for personer med utfordringer knyttet til psykisk helse eller avhengighet. Dette lavterskeltiltaket bidrar også til å forhindre negative konsekvenser av rusbruk.

Vi må klare å ha flere tanker i hodet samtidig, men forebygging må ligge langt framme.

Lars Rem (FrP) [13:58:53]: Ungdomskriminalitet og gjengkriminalitet truer tryggheten i lokalsamfunnet vårt. Riksrevisjonens gjennomgang viser at innsatsen overfor barn og unge ikke har vært god nok – langt fra god nok. Forebyggende tiltak er mangelvare, og ansvar og samarbeid er uklart. Mange unger som trenger hjelp, får ikke tidlig og helhetlig oppfølging. Samtidig ser vi at flere mindreårige begår alvorlige eller gjentatte lovbrudd. Her forventes snarlig handling.

Tiltakene har ofte vært oppstykkede og kortvarige. Mange unge som gjentar kriminalitet, har vært kjent av hjelpeapparatet uten at det er gjort nødvendige tiltak. Det tar også for lang tid fra lovbruddet skjer, til reaksjoner og oppfølging settes inn. Dette svekker både forebygging og muligheten for reell endring. Ungdoms- og gjengproblemer skaper betydelig utrygghet. Mer narkotika, vold, ran og bruk av våpen i offentlig rom er uakseptabelt. Vi kan ikke akseptere at deler av byer eller bydeler mister kontrollen. Dette krever både forebygging og tydelig politiinnsats mot de mest belastede miljøene. Ofrene må sikres en trygg hverdag uten frykt for å møte utøveren på gata. Deres sikkerhet og trygghet må være førsteprioritet i alle tiltak.

Jeg støtter mål om å styrke politiinnsats og skaffe bedre verktøy for å avdekke våpen og narkotika i utsatte områder, samt øke bruken av exit-programmer for å hjelpe unge ut av kriminaliteten. Samtidig må vi sikre egnede tiltak og trygge tilbud for de aller yngste som begår alvorlige eller gjentatte lovbrudd. De trenger behandling og vern – ikke plassering sammen med voksne innsatte, men i egne, egnede instanser. Mekling og rask tilpasset reaksjon har dokumentert positive effekter og må brukes mer. Fremskrittspartiet har i mange år foreslått strengere tiltak, lavere straffbar alder, skjermede soner, hurtigdomstoler for bl.a. ungdom og gjengkriminelle og økt ansvarliggjøring hos foreldre. Slike forslag må ikke bare vurderes. De må innføres og tas i bruk.

Ronny Aukrust (A) [14:01:53]: Når vi snakker om barne- og ungdomskriminalitet, er det lett å starte i feil ende. Det handler ikke først og fremst om straff, men om forebygging, tilhørighet og å gi barn og unge noe å gå til før de gjør noe dumt. På begynnelsen av 2000-tallet dominerte organiserte gjenger kriminalitetsbildet. I dag er dette endret til utvikling av mer omskiftelige og uoversiktlige ungdomsgrupperinger, der økt mobilitet og skiftende grupperinger skaper mer dynamiske kriminelle miljøer.

Vi leser i Riksrevisjonens undersøkelse at en liten gruppe barn og unge under 18 år begår gjentatt kriminalitet, og at denne gruppen i stor grad er drivende for den anmeldte kriminaliteten de siste årene. Av 800 barn og unge under 18 år som er siktet for gjentatt eller alvorlig kriminalitet, er 117 av disse siktet for minst ti lovbrudd hver. Økningen i kriminalitet de siste årene skjer først og fremst blant barn under 15 år. Det bør bekymre oss alle, for jo tidligere en ungdom havner på feil spor, desto vanskeligere er det å snu. Arbeiderpartiet prioriterer å forebygge kriminalitet så tidlig som mulig og stoppe utviklingen vi har sett de siste årene. Én-til-én-oppfølging retter seg mot barn og unge under 18 år som har begått eller står i fare for å begå kriminelle handlinger, og denne satsingen styrkes i flere steder i landet. Kommunene har ansvaret for mange av de mest sentrale tjenestene i det forebyggende arbeidet: skole, fritidstilbud, barnevern, oppsøkende tjenester og samarbeid med frivillighet. Det er nettopp her forebygging enten lykkes eller svikter.

Når ferietiden treffer de unge, treffer den ikke likt. For mange barn og ungdom er ikke sommerferie eller vinterferie ensbetydende med reiser, opplevelser og organiserte aktiviteter. For dem som lever i lavinntektsfamilier, betyr ferier ofte mye tid hjemme, uten faste holdepunkter, voksne rundt seg og noe konkret å gjøre. Og vi vet hva mye ustrukturert tid kan føre til. I min hjemkommune i Indre Østfold har man klart å gjøre noe med nettopp dette. Lokale ildsjeler, frivillighet, næringsliv og kommune har gått sammen og åpnet Askimhallen gjennom en hel måned, i juli 2024 og 2025, med gratis aktiviteter, gratis mat og trygge voksne. En idrettshall som ellers sto tom om sommeren, fikk nytt liv. Resultatet ble utelukkende positivt: Oppslutningen var stor blant ungdommen, Bane NOR rapporterte om null hærverk på togstasjonen, butikkene rapporterte om null nasking av ungdom i butikkene, og det var en markant nedgang i anmeldte saker der mistenkte var under 18 år.

Statsråd Lene Vågslid [14:04:58]: Eg ville ta ordet til innlegg fordi eg la merke til at representanten Borgli frå Framstegspartiet var opptatt av rekruttering av barn og unge til sal og bruk av narkotika. Det er eg også – eg er kjempebekymra over det me veit i dag om korleis både kyniske kriminelle og organiserte gjengar går etter dei mest sårbare barna via sosiale medium. Difor er det litt snodig at Framstegspartiet er det einaste partiet som er mot ei aldersgrense i sosiale medium. Eg meiner at me må forstå det digitale livet til barna våre, skal me forstå førebygging i dagens samfunn,. Viss ikkje me som er foreldre, har kunnskap om sosiale medium og digitale plattformer der kyniske kriminelle får tak i ungane våre, kan vi ikkje klare å kjempe på dei frontane me må.

Skal me førebyggje kriminalitet, må alle som arbeider med barn og unge, også ha kunnskap og kompetanse om kva som skjer på internett. Det er jo ikkje slik at dei som blir rekrutterte i dag, nødvendigvis blir plukka opp på gata her ute. Dei kriminelle kjenner den digitale kvardagen til barna godt. Viss me ikkje klarar å regulere dette betre og ikkje hevar kompetansen både hos foreldre og tilsette som jobbar med barn, får me ei enorm blindsone. Difor er eg glad for at barnevernsinstitusjonane frå 1. januar i år har fått nye heimlar, slik at ein har høve til bl.a. å ha innsyn i elektronisk kommunikasjon. Det er dessverre nødvendig, for me veit at ein del av dei kriminelle går etter barn i barnevernet, og dei må bli beskytta betre både mot å skade seg sjølv og andre. Me også gjera meir for å sikre at barnevernsinstitusjonane har dei nødvendige verktøya for å gje god hjelp, omsorg og beskyttelse. Difor har både justisministeren og eg varsla at me kjem til å følgje opp Storberget-utvalet raskare enn me hadde tenkt. Eg vil berre tilbakevise påstanden frå Jon Engen-Helgheim om at ting går seint.

Heilt til slutt: Her i Oslo og på Romerike er dei veldig gode på MST, multisystemisk terapi. Dei som arbeider med familiebasert, systematisk oppfølging av dei mest utsette barn og unge, får veldig gode resultat. Det er viktig å få sagt at ein jobbar tett med familiane i mykje av det gode arbeidet som skjer i Oslo, på Romerike eller andre plassar. Slik får ein barn og unge ut av kriminalitet, og det vil me ha meir av, ikkje mindre.

Per-Willy Amundsen (FrP) [14:08:11] (komiteens leder): Som kjent er en litt populær definisjon på ordet galskap å gjøre det samme om og om igjen, og forvente et helt annet resultat. Det er nesten sånn jeg oppfatter Arbeiderpartiets representanter her i dag. Jeg trodde faktisk man var kommet videre. Det er en stund siden jeg drev på med denne kriminalitetsdebatten selv, i justiskomiteen, men jeg opplever at problemet fremdeles er det samme som det var i 2020, da vi tok opp disse problemene – og for øvrig ble ignorert, forsøkt latterliggjort og avvist, selv av deler av Oslopolitiet, som nå ser ut til å ha kommet på bedre tanker.

Det høres ut som at verden skal reddes med kun forebygging og bedre integreringspolitikk. Vel, dette landet – Norge, altså – er det landet i verden som bruker mest penger på nettopp denne typen tiltak. Hvis man ikke har kommet opp med noe helt fantastisk nytt, revolusjonerende tiltak, som jeg venter i spenning på, er det vel ikke grunn til å anta at man kommer til å revolusjonere kampen mot barne- og ungdomskriminalitet dersom man ikke ser på det aller, aller viktigste.

Det fremgår også av Riksrevisjonens rapport, bl.a. i følgende konklusjoner: Det tar for lang tid fra lovbrudd til straffegjennomføring starter. Det kan være vanskelig å finne egnede straffereaksjoner, og det mangler egnede tiltak i straffegjennomføringen. Det får sjelden konsekvenser når ungdom bryter vilkår eller begår nye lovbrudd under straffegjennomføringen. Det er mangelfull etterforskning og oppfølging av barn under 15 år som begår lovbrudd.

En vesentlig del av rapporten peker på nettopp dette: en kriminalitetspolitikk som ikke fungerer. Man lytter til representantene fra Arbeiderpartiet i dag, som ignorerer det problemet, og vil ha enda mer forebygging, enda flere ungdomsklubber, enda flere tiltak i fritiden, enda mer integreringspolitikk. Det fungerer ikke.

Jeg har hørt på de vanvittige historiene – unnskyld ordbruken, president – de merkelige og jeg vil si dypt alvorlige historiene om barn som blir utsatt for grov voldtekt, og hvor den kriminelle som da ikke er helt 18 år, men 17,5 år, blir møtt med samfunnsstraff som straffereaksjon. Det er det reelle eksempler på fra Oslo tingrett. Da lurer man virkelig på: Har man egentlig forstått problemet?

Pål Morten Borgli (FrP) [14:11:21]: Jeg hadde ikke tenkt å ta ordet igjen, men så ble jeg selvfølgelig litt både provosert og utfordret av statsråd Vågslid. Jeg er veldig glad for at jeg klarte å få katten ut av sekken, for det at en nå faktisk skal innskrenke barn og unges frihet på nett og sosiale medier, er nettopp litt av problemet. Det er ikke det store samfunnsproblemet. Hvis en innskrenker det, kommer jo salgsapparatet til å tilrettelegge sitt apparat ut fra også den begrensningen.

Som jeg var inne på, er problemet – selv om statsråden nekter på det – at det er blitt en liberalisering i narkotikapolitikken, for politiet praktiserer ikke lenger dette med at de går og tar de små, små mengdene fra det de kaller brukere, men som har blitt nå et salgsapparat. Det er her naiviteten er helt på topp i Arbeiderpartiet. Jeg skal følge med på dette, fra både barne- og familieministeren og justisministeren, for en må ikke dytte dette over på barna. Det er de voksne som rekrutterer barn, og de er veldig lette å binde fast til dette med å distribuere narkotika i små mengder. Det er den lovendringen som har gjort dette mulig, og det er katastrofalt for barn og unge i Norge.

Ronny Aukrust (A) [14:13:15]: Å møte ungdomskriminalitet med kun strenge straffer, som FrP snakker om, er en retroaktiv tilnærming. Skal vi lykkes, må vi være proaktive og investere i aktivitet, tilhørighet, trygge voksne og tidlig innsats. Straff kan være nødvendig, men uten forebygging løser vi ikke problemet.

Jeg hører at representanten Amundsen snakker om at han er lei av hva vi sier fra Arbeiderpartiets side. Det virker ikke som representanten har fulgt godt med i debatten når man hører om alle tiltakene som vi faktisk har gjort etter at denne riksrevisjonsrapporten ble framlagt.

Verden forandrer seg. Sist lørdag var jeg i et møte med organisasjonen Bydelsfedre i Moss, frivillige voksne som trenes på å møte barn og ungdom for å kunne lytte til det som ikke blir sagt, og å kunne se bakgrunnen i et bilde hvor de fleste ser bare selve motivet. De fungerer som trygge brobyggere mellom barn og unge, nærmiljø, skole og offentlige tjenester. Det er der, i disse møtene, vi får høre disse ubehagelige historiene om barn helt ned i tiårsalderen som blir vervet gjennom sosiale medier. Det var ikke et tema for få år siden. Vi har endret oss.

Det starter nå med spill. Barna blir utfordret med småting, gjerne å utløse en brannalarm eller å gjøre et lite oppdrag, og disse chatmeldingene kan fort eskalere til alvorlig kriminalitet som man leser om på førstesidene i riksaviser. Derfor er det viktige grep som regjeringen har tatt med bl.a. økte aldersgrenser i sosiale medier og tydeligere rammer for digitale verktøy i skolen. Det vil gjøre det vanskeligere for de kriminelle å komme i kontakt med barn og unge.

Til slutt: Å investere i ungdom før de gjør noe dumt, lønner seg ti av ti ganger. Forebygging handler ikke om naivitet, det handler om klokskap, om trygghet og om å forstå at fellesskapet alltid er sterkest når vi stiller opp tidlig og ikke bare reagerer for sent.

Statsråd Astri Aas-Hansen [14:15:45]: Jeg er glad for representanten Borglis engasjement når det gjelder rekruttering av barn til kriminalitet. Det er svært bekymringsfullt. Vi deler begge to det synet at det er alvorlig, det vi har sett nå i den senere tid med hvordan kyniske kriminelle nettverk rekrutterer barn og utsetter dem for stor fare. Det må vi ta på største alvor, og det betyr også at den satsingen regjeringen har mot de kriminelle nettverkene – det er økt med 600 mill. kr årlig for å få en kraftsatsing som politiet selv kaller en «gamechanger» – er helt avgjørende.

Vi vet også at driveren hos de kriminelle nettverkene, det er narkotika. Derfor var det så viktig for Arbeiderparti-regjeringen i fjor vår å få på plass en rusreform som slår helt tydelig fast at all bruk og besittelse av narkotika er straffbart, og det skal håndheves. Derfor var det også så viktig for regjeringen å få på plass tydelige hjemler for politiet for faktisk å kunne avdekke bruk og besittelse av narkotika. Det har Stortinget vedtatt. Det er den nye endringen som kommer i lovverket, og som vil gjøre det enda tydeligere for alle, både barn og voksne og politiet selv: Dette er straffbart, dette skal håndheves.

Hvis en ikke forstår hvordan kriminalitetsbildet i dag ser ut – ikke da representanten Amundsen sa det i justiskomiteen, men hvordan kriminalitetsbildet ser ut i dag, hvor det er internett, det er sosiale medier, det er digitale flater, og det ikke finnes en straffesak uten at man også har disse digitale bevisene – klarer man ikke å bekjempe kriminalitet. Det er helt avgjørende at vi kriminaliserer involvering av barn i kriminalitet, men også at vi og lovgiverne skjønner at det er digitaliseringen som nå legger til rette for rekruttering, for omsetning og for betaling. Derfor tenker jeg at tre politifolk per tusen innbyggere, som lederen av justiskomiteen ville ha, ikke er svaret nå. Svarer nå er at politiet må ha et skikkelig IKT-system som gjør at de blir enda bedre i kriminalitetsbekjempelsen.

Per-Willy Amundsen (FrP) [14:19:06]: Jeg legger til grunn at justisministeren er fullstendig klar over at både internett og sosiale medier eksisterte i 2020, men at trenden og utviklingen har gått i en stadig verre retning, er det overhodet ingen tvil om. Det betyr selvfølgelig at man må tilpasse tiltakene i politisporet også langs de linjene. Det er en selvfølge. På IKT har politiet veldig mye å hente for å kunne være på et moderne nivå – ingen tvil om det – men det står heller ikke i noen kontrast til å ha flere polititjenestemenn ute i gatene. 3 per 1 000 er det Fremskrittspartiet går inn for, og som mange andre europeiske land legger til grunn.

Det ene utelukker ikke det andre. Når jeg lytter til representanten Aukrust, høres det ut som om det ene utelukker det andre, dvs. henholdsvis politisporet og forebyggingssporet. Selvfølgelig er det begge deler. Det har alltid vært begge deler. Det kommer alltid til å være begge deler. Likevel har man satset veldig mye på det ene og altfor lite på det andre. Deri ligger problemet.

Jeg gjentar: Motbevis min påstand om at Norge er det landet i verden som bruker mest av skattebetalernes penger per innbygger på denne typen forebygging, og mest på integrering per innbygger. Motbevis det. Det er i hvert fall ikke sånn at man ser det får så veldig store konsekvenser for de forholdene. Politiet og straffesporet har jo ligget i bakleksa. Som jeg sier: Når man kan få samfunnsstraff for å begå grov voldtekt, er vi på ville veier.

Det er nettopp der Fremskrittspartiet har stått alene. Etter hvert har flere skjønt problemet og ser behovet for å stramme inn, men å si at dette er noe enten-eller, holder ikke. Det må gjøres langt, langt mer på politisiden og etterforskningssiden. Det må tilføres mer ressurser. Flere politifolk må også få i oppgave å ettergå saker på sosiale medier og internett – ren kriminalitet – men vi trenger også flere folk der ute.

Fremskrittspartiet aksepterer ikke premisset om at man må velge det eller det andre, slik jeg oppfatter Arbeiderpartiet gjør. Vi vet at det har blitt satset altfor mye på det ene og altfor lite på det andre. Det var problemet i 2020, og dessverre er det åpenbart et problem den dag i dag.

Statsråd Astri Aas-Hansen [14:22:11]: Jeg er enig i at vi trenger politifolk som er ute på gatene. Selv om det er i sosiale medier og den digitale sfæren at mye, eller nærmest all, vil jeg påstå, kriminalitet har et kontaktpunkt – det planlegges, det rekrutteres, det avtales, det betales – vil selvfølgelig en del av den kriminaliteten rent faktisk skje ute på gaten, så vi må ha politifolk som også er ute i operativ tjeneste.

Når det gjelder 3 per 1 000 – i dag har vi 2,03 per 1 000, FrP vil ha 3 per 1 000 – betyr det at vi må ha ca. 5 400 flere politiårsverk. 5 400 flere politiårsverk innebærer ca. 30 pst. økning av politibudsjettet. Det koster 9,5 mrd. kr. Jeg har fått den oppfatning at akkurat det med penger og trygg økonomisk styring ikke er noe FrP er så opptatt av, men dette koster altså mye penger, og det er i tillegg til utgifter til et økt antall studieplasser. Arbeiderpartiet får i år på plass flere studieplasser på politiutdanningen enn det FrP la inn i sitt alternative budsjett.

Som et apropos til 3 per 1 000: Det å digitalisere politiet – gjennomføre det digitaliseringsløftet for politiet som vi nå er i ferd med å legge til rette for – vil frigjøre mellom 1 000 og 1 500 årsverk til politioperativt arbeid, ifølge politidirektøren. Det vil frigjøre årsverk. Alle i denne salen vet at vi ikke nå er der at vi bare krangler om pengene og hvordan penger skal prioriteres – vi driver også og krangler om hvem som skal ha folkene, hvor vi skal bruke arbeidskraften. Vi må ha flere i jobb, men vi må også være tydeligere på hvordan en skal få dekket opp de behovene vi har i samfunnet. Da synes jeg det er mye smartere å bruke pengene på noe som både oppklarer mer kriminalitet og frigjør en så stor andel politiårsverk til politioperativt arbeid, enn å øke til 3 per 1 000, som FrP prioriterer.

Per-Willy Amundsen (FrP) [14:25:18]: Alle forstår at dersom man skal øke til 3 per 1 000, er ikke det noe man gjør over natten, men det er et langsiktig mål, slik det var da man gikk inn for målet å få 2 per 1 000. Det var også et langsiktig mål. Det å på sikt – eventuelt over flere stortingsperioder f.eks. – øke justisbudsjettet med 30 pst., som det ble antydet, lar seg utmerket godt gjøre. Fremskrittspartiet satt i regjering og nesten doblet samferdselsbudsjettet i løpet av den perioden. Vi skal jammen klare det på justis også. Det har også det ved seg at dersom vi skal klare å ha den beredskapen som samfunnet etterspør, vil det kreve flere politifolk der ute, og derfor henger dette sammen. Samfunnsberedskap krever mer politifolk også av andre årsaker, og da må man ta det på alvor. Man må sørge for å bygge opp den politistyrken som trengs, sørge for mer utdanning og sørge for mer politi og tryggere gater.