Presidenten [14:48:56]: Etter ønske frå helse- og omsorgskomiteen vil presidenten ordna debatten slik: 3 minutt til kvar partigruppe og 3 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil det – innanfor den fordelte taletida – verta gjeve anledning til inntil sju replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får òg ei taletid på inntil 3 minutt.

Kjersti Toppe (Sp) [14:49:34] (leiar i komiteen og ordførar for saka): Helse- og omsorgskomiteen har behandla og gitt innstilling i saka om ny finansieringsmodell for sjukehus. Komiteen har hatt eiga høyring i saka.

Eit fleirtal i komiteen står bak forslaget til ein ny finansieringsmodell der store sjukehusinvesteringar må prioriterast av Stortinget i Nasjonal helse og samhandlingsplan og fullfinansierast over statsbudsjettet, og at statlege lån til sjukehusa inntil slik finansieringsmodell er på plass, må verta gitt til kostpris.

Det er òg lagt inn eit felles forslag i dag, der ein ber regjeringa fremja forslag om ein ny finansieringsmodell der ein skil mellom investering og drift, slik at store sjukehusinvesteringar vert fullfinansierte over statsbudsjettet. Eg vil tru at dei partia gjer greie for sitt syn i denne saka.

Men no les vi i media at Raudt og SV i staden for å støtta fleirtalsforslaget, som vil ha ein annan måte å styra sjukehusa på, no skapar fleirtal for eit meir utydelege forslag som er fremja frå Arbeidarpartiet. Det må eg seia eg synest er litt skuffande for oss som trudde at både SV og Raudt stod saman med Senterpartiet i kampen for å gå bort frå marknadsstyringa i helsevesenet, gå bort frå den forretningsrekneskapen som ligg bak dagens modell, der investeringar av sjukehus må tas av drifta.

Forslaget som er fremja frå Arbeidarpartiet i dag, vurderer vi ikkje betyr at vi får ein ny finansieringsmodell som skil mellom investering og drift. Det skal berre greiast ut eit slikt forslag, og det vil ikkje bety at store nye sjukehusbygg vert fullfinansierte over statsbudsjettet. Det skal kanskje gjera det, heilt eller delvis. Det vil utgreiinga visa.

Vi meiner at dagens finansieringsmodell, kor rekneskapslovas prinsipp vert anvendt til sjukehus og fører til at kapitalkostnader, altså at renter og avskrivingar skal dekkjast over totalbudsjettet, må endrast. Det er jo òg halve helseføretaksmodellen. Det fører til store utfordringar i helseføretaka at ein må kutta i bemanning, eller sentralisera tenester for å få råd til å betala for dei investeringane ein har gjort. Vi vil oppmoda dei partia som er einige med oss om ei ny finansiering, om å støtta vårt forslag.

Eg vil til slutt ta opp dei forslaga som Senterpartiet er ein del av.

Truls Vasvik (A) [14:52:53]: For Arbeiderpartiet er det grunnleggende at vår felles helsetjeneste skal være førstevalget, både for innbyggere og ansatte. Vi i Arbeiderpartiet har i lang tid ment at reformer av vår felles helsetjeneste er nødvendige dersom vi skal sikre gode, sammenhengende helsetjenester også i framtiden – helsetjenester som er der for alle, når de trenger det, hva de trenger, og som yter helsehjelp av god kvalitet. Men jeg vil på det sterkeste advare mot at Stortinget gjennom representantforslag vedtar omfattende endringer i hvordan vi styrer våre offentlig finansierte helsetjenester, uten grundig utredning. Jeg vil gå så langt som å si at jeg rett og slett synes det er uforsvarlig.

Norske sykehus behandler over to en halv million pasienter hvert år, har over 150 000 ansatte og forvalter et budsjett på 238 mrd. kr. Diskusjonen om hvordan vi organiserer sykehusene våre, må gjøres på størst mulige alvor, og vi må vite hva vi gjør for å sikre trygghet, kvalitet og forutsigbarhet for både pasienter og ansatte. En styring av hele dette systemet etter innfallsmetoden, som f.eks. Fremskrittspartiet her prøver seg på, står seg rett og slett ikke. Det er ikke slik vi styrer vår felles velferd.

Fordi Arbeiderpartiet er opptatt av trygg og forutsigbar styring av vår felles helsetjeneste, til det beste for pasienter og ansatte, har vi nedsatt et helsereformutvalg som skal utrede alle sider ved organiseringen av helse- og omsorgstjenestene, inkludert finansiering. Helsereformutvalget er nettopp gitt i oppgave å utføre en grundig og fordomsfri gjennomgang av helse- og omsorgstjenestene og foreslå nye modeller for framtidig organisering. Det betyr at vi er åpne for å se på andre måter å organisere vår felles helsetjeneste på. Det betyr også at vi er villige til å gjøre noe med helseforetaksmodellen dersom det bidrar til en bedre organisert helsetjeneste. I dette arbeidet har Stortinget bedt om at minst én modell som utredes, skal innebære et skille mellom drift og investering i sykehusene, når utredningen er forelagt Stortinget.

For å tydeliggjøre dette ytterligere foreslår vi da å be regjeringen om å legge fram forslag til en ny helhetlig finansieringsmodell for sykehus som sikrer at sykehusinvesteringene ikke skal gå på bekostning av driften av sykehusene, og følgelig at minst ett av alternativene som legges fram, innebærer å skille drift og investering, at nye sykehusbygg skal besluttes av Stortinget og helt eller delvis finansieres over statsbudsjettet.

I tillegg foreslår vi å be regjeringen utrede kostnader ved og ordninger for at statlige lån til lokale helseforetak gis til kostpris uten rentemargin, og at regjeringen kommer tilbake til Stortinget om dette på egnet måte.

Et bærende element i vår velferdsstat er en offentlig finansiert helsetjeneste som tilbyr nødvendig helsehjelp til rett tid til alle som trenger det. For Arbeiderpartiet er det helt avgjørende at vi bevarer og videreutvikler den grunnsteinen i samfunnet vårt, også i nær framtid der vi blir flere eldre og pleietrengende og færre i arbeidsfør alder – et demografisk skifte som naturlig nok også vil treffe helsetjenestene våre hardt.

På vegne av Arbeiderpartiet fremmer jeg derfor forslagene nr. 5 og 6, og naturlig nok trekker jeg da forslag nr. 3, som ligger i innstillingen.

Kristian August Eilertsen (FrP) [14:56:03]: Situasjonen i Sykehus-Norge er dramatisk, og den utvikler seg raskt i feil retning. Vi kan ikke lenger diskutere mindre justeringer; Stortinget må stake ut en annen kurs. Fremskrittspartiet ser denne virkeligheten tydelig. Foretakenes gjeld øker, og investeringer i nye sykehus fullfinansieres ikke over statsbudsjettet. Da blir resultatet alltid det samme: Det kuttes i driften, det kuttes i fagfolk, og det kuttes i pasientbehandling. Når flere hundre årsverk forsvinner ved noen av landets største sykehus, er ikke det bare tall i et regneark. Det er mennesker som skulle ha stått ved sengen til en pasient, det er operasjoner som ikke blir gjennomført, og det er økende ventetid og svekket kvalitet. Vi vet hvor det ender hvis vi lar utviklingen fortsette. Pasienten taper hver eneste gang.

Spiralen drives av én ting: en gjeldsbelastning som er i ferd med å bli uutholdelig, og rentekostnader som spiser opp rommet for pasientbehandling. Når økonomien presses, presses også pasienttilbudet. Når gjelden øker, reduseres kapasiteten. Dette er virkeligheten ved norske sykehus i dag.

Vi kan ikke akseptere en modell der syklusene forventes å finansiere samfunnskritiske investeringer med kutt i drift. Ingen andre sektorer som forvalter liv og helse, har en sånn ordning. Vi ville aldri bedt samferdselssektoren finansiere store prosjekter ved å redusere vedlikehold på veiene. Regjeringen kutter heller ikke i antall byråkrater når man går på en kostnadssprekk i det nye regjeringskvartalet, men akkurat det gjør vi ved sykehusene. Der skal det kuttes i pasienttilbudet.

Fremskrittspartiet mener derfor det er helt nødvendig med en ny finansieringsmodell for sykehusene. Den nye modellen må ha to bærende prinsipper: for det første et skille mellom drift og investeringer, og for det andre at Stortinget, vi som sitter i denne salen, skal fullfinansiere nye sykehus som bygges. Vi kan ikke vente på nok et utvalg, nok en utredning og nok en prosess der regjeringen bare skyver ansvaret foran seg.

Hver måned og hvert år med passivitet betyr nye kutt, nye nedskjæringer og nye pasienter som ikke får den hjelpen de trenger, når de trenger den. Å skille drift og investeringer betyr forutsigbarhet. Det betyr at pasientbehandlingen ikke skal være en salderingspost, og det betyr at sykehusene faktisk kan levere det de er satt til å levere: likeverdige helsetjenester med høy kvalitet over hele landet.

Sykehusene våre står i en situasjon som krever politisk handling og en tydelig retning. Da følger det naturlig å ta opp de forslagene som nettopp løfter dette problemet. Jeg vil ta opp at forslag nr. 4, fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Rødt, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti, har fått følgende tillegg i forslagsteksten: «(...), slik at investeringer ikke går utover driften av sykehusene.» Jeg registrerer at det har vært en utvikling i saken gjennom dagen, så jeg overlater til de respektive partiene å redegjøre for hvorfor de har snudd og endret syn.

Erlend Svardal Bøe (H) [14:59:26]: Før jeg begynner på saken vi skal diskutere i dag, vil jeg si dette: Måten Stortinget har opptrådt på den siste tiden i det som er styringen av den viktigste tjenesten vi gir innbyggerne våre, synes jeg er uansvarlig og kaotisk. Helsetjenesten styres nå etter innfallsmetoden fra Stortinget, over bordet kastes det fram og tilbake forslag som vi ikke kjenner konsekvensene av, og regjeringen evner ikke å ta ansvar i Stortinget.

Det kan ikke være sånn at behovet for å vise handlekraft blir viktigere enn behovet for å fatte fornuftige beslutninger som står seg over tid, og som gir en bedre helsetjeneste for pasientene. Stortinget kan bedre enn det vi har sett den siste tiden. Vi i denne salen må ta ansvar for helheten, uansett hvor kjedelig det måtte være, og ikke skape en helsetjeneste som er stykkevis og delt. Det kommer Høyre til å bidra til framover.

Så til saken: Høyre mener det må gjøres endringer i finansieringen og organiseringen av sykehusene. Vi må se på endringer av helseforetaksmodellen, og det tok vi klart til orde for i høst. Vi sa da at Høyre er åpen for å se på flere ulike alternativ, bl.a. å skille drift og investering, selv om det ikke bare er rett fram å gjøre det, og Stortinget da kan få en enda større rolle når det gjelder investeringsbeslutninger i sykehusene – selv om det er Stortinget som i dag gir rammene, og som også får investeringslånene over budsjettet.

Etter fire år med Arbeiderpartiet, men også med Senterpartiet, ved makten, står vi nå i en situasjon der sykehusene sliter kraftig økonomisk. Det kuttes i pasienttilbud over hele landet, flere får nei til helsehjelp, og ansatte er slitne. Jeg er sterkt bekymret for en utvikling der sykehusene i økende grad tar beslutninger basert på økonomi og i mindre grad basert på medisinske vurderinger. Det kan godt være at vi må gjøre endringer i pasienttilbudene fordi medisinen utvikler seg, men det har blitt vanskeligere for folk å se hva som er beslutninger basert på økonomi, og hva som er basert på medisin. Det mener jeg kan skade tilliten til helsetjenesten.

Høyre er opptatt av å gjøre endringer på en skikkelig måte, og at vi må kjenne konsekvensene godt nok. Det gjør vi ikke i tilstrekkelig grad, og derfor mener vi at helsereformutvalgets arbeid blir et viktig kunnskapsgrunnlag for de politiske beslutningene vi skal ta i denne salen i den perioden vi kommer til å endre helseforetaksmodellen.

Så mener jeg at svaret ikke bare er mer penger til sykehusene. Vi må også se på hvordan vi kan organisere helsetjenesten på en annen måte, der vi sikrer pasientene rask helsehjelp, ivaretar pårørende og tar ned belastningen på helsepersonell. Vi må både bedre finansieringen, som vi diskuterer i dag, og sørge for en bedre organisering av sykehusene. Vi i denne salen må ta ansvar for helheten.

Kathy Lie (SV) [15:02:53]: Jeg har kjent det på kroppen, i hodet og i beina hvordan det er å jobbe lange vakter på et sykehus med alt for få kollegaer på jobb – når sykehusøkonomien gjør at bemanningen er skåret til beinet, når alt for mange blir syke fordi de er så slitne, og når man ikke klarer å skaffe nok folk til å dekke vaktene. For alle dem som i dag jobber på nedbemannede og underfinansierte sykehus er vedtaket vi fatter i dag, enormt viktig. Det er starten på en ny sykehuspolitikk. Det er et nytt flertall i Stortinget, og det betyr ny politikk. For helsevesenet er det godt nytt.

Det er fortsatt et stykke fram, men regjeringen og Høyre kan være sikre på at dette flertallet skal fortsette å holde presset oppe i årene som kommer, slik at vi når målstreken. For dette er ikke bare fine ord; det er en klar marsjordre.

Dette er en god dag for helsepolitikken og folk, for nå starter endelig arbeidet med å ta tilbake kontrollen med helseforetakene. SV er stolt av å ha forpliktet regjeringen til å legge fram alternative forslag og være så tydelig på at store sykehusinvesteringer ikke lenger skal gå utover drift. Den store frustrasjonen i Sykehus-Norge er nettopp koblingen mellom drift og investeringer. Når man har gjort store investeringer, gjør dagens finansieringsmodell at sykehusene må kutte i driften for å klare å finansiere dem. Det går utover de ansatte, og det går utover pasientene.

Stadig ser vi eksempler på folk som mister sitt lokale sykehustilbud – ikke fordi det ikke er faglig godt nok, men rett og slett fordi helseforetaket må spare penger. Denne utarmingen av Sykehus-Norge og beredskapen i distriktene våre kan vi ikke fortsette med.

SV har lenge ment at helseforetaksmodellen og dagens finansieringsmodell for sykehusene har gått ut på dato og må endres. Det arbeidet skal starte nå. Selv om vi i dag er uenige om hvilket forslag som er best, er et samlet storting nå enig i at finansieringsmodellen for sykehus må endres, og at Stortinget må ta mer styring over investeringsbeslutningene for nye sykehusbygg.

Vi mener forslaget fra Arbeiderpartiet som SV og Rødt har vært med på å styrke og gjøre bedre, er det som klarest sikrer en modell hvor investeringer i nye sykehus ikke skal gå utover driften av sykehusene våre. Det løse forslaget fra FrP er også et godt forslag, men vi mener dette er bedre. SV varsler derfor at vi går ut av flertallsforslagene i den opprinnelige innstillingen. Vi støtter de løse forslagene nr. 5 og 6 fra Arbeiderpartiet, og vi går ut av det løse forslaget nr. 4, men varsler at vi sekundært vil stemme for det.

Seher Aydar (R) [15:06:15]: Stortinget fatter i dag et historisk vedtak som pålegger regjeringen å legge fram en ny, helhetlig finansieringsmodell for sykehusene som skal sikre at investeringer ikke går ut over driften. Det er en seier, først og fremst for ansatte og pasienter. For Rødt har det lenge vært viktig å prioritere det. Jeg er glad for at vi har presset regjeringen til å snu, at det nå blir flertall for en ny finansieringsmodell, og at regjeringen er med på det. Det har noe å si, for dagens modell funker ikke når den går ut over både ansatte og pasienter.

De siste ukene har jeg besøkt både nye Stavanger universitetssjukehus og Drammen sykehus. Begge viser tydelig konsekvensene av dagens system: bygg som ikke er dimensjonert for behovene, ansatte uten pauserom, korridorpasienter på helt nye sykehus – og store kutt i driften. Problemene som finnes i dag, er ikke nye. Det handler om måten vi har drevet og organisert sykehus på lenge, og det har vært sånn under skiftende regjeringer. I dag ser vi at det har store konsekvenser, når sykehus må spare inn i driften for å ha råd til nye sykehusbygg. I Drammen har de ikke engang ordentlige pauserom. I Stavanger har de ikke klart å samle hele sykehuset, og de har færre operasjoner og mer sykefravær. I Ålesund måtte klinikksjefen si opp fordi kravene til å spare var så stramme. Sånn er sykehushverdagen.

Vi kan endelig sette en stopper for denne måten å finansiere på. Derfor er det avgjørende at Stortinget i dag slår fast at det skal komme en ny finansieringsmodell. Det er en seier, og det er også et nødvendig oppgjør med styringsmodellen som tvinger fram kutt.

La oss likevel være ærlige: Foretaksmodellen forsvinner ikke over natten, uansett hvilket forslag man stemmer på i dag. Derfor skal vi følge opp vedtaket og sørge for en mer demokratisk styring. Seieren i dag tar vi med oss, og så skal vi fortsette å jobbe på. For Rødt er det viktig å understreke at sykehus ikke er butikk eller fabrikk. Det er velferd. Vi trenger en modell som sikrer gode arbeidsvilkår, solide helsetjenester over hele landet og sykehusbygg som funker.

La meg være klar: Rødts lojalitet ligger ikke hos noen andre partier. Den ligger først og fremst hos folk der ute. Når vi tar avgjørelser om hva vi tror er best, tar vi dem basert på hva som er lurt for helsetjenestene våre. Jeg registrerer også at der klarer vi å påvirke de andre partiene. Jeg registrerer at FrP nå sa at de i sitt eget forslag har klart å legge inn en setning som vi har fått gjennomslag for i Arbeiderpartiets forslag, så jeg er glad for at vi klarer å påvirke absolutt alle forslagene i dag. For to år siden hadde Rødt marginal støtte for et lignende forslag. Nå krangler vi om hvem som er best. Det tenker jeg at vi skal være glade for, og vi skal jobbe videre for bedre helsetjenester for alle.

Marius Langballe Dalin (MDG) [15:09:32]: Eg har jobba i helsevesenet i nesten 40 år. Eg har sett at det er nesten umogleg for helseføretaka å investere, og viss dei gjer det, må dei ta opp store lån frå staten som dei må betale ned over mange år. Det fører til nedskjeringar og dårlegare pasientbehandling. Akkurat no står vi ein perfekt storm. Det er dyrtid. Høge byggjekostnader, krig, konflikt og behov for å prioritere sikkerheit gjer at det blir heilt uføreseieleg med tanke på kor mykje pengar vi har til sjølve pasientbehandlinga. Dermed blir det nedskjeringar, og det blir uføreseieleg for pasientane våre.

Kvifor skal staten tene pengar på at helseføretaka byggjer nye sjukehusbygg, mens pasientane får lide for det? Endeleg kan vi ta eit oppgjer med å drive helseføretaka som om dei var butikkar. Det har fungert utruleg dårleg. MDG har lenge vore for å skrote helseføretaksmodellen, og i dag set vi på Stortinget i gang med det arbeidet.

Som lege har eg sjølv hatt mange pasientar som har hatt fleire nyresteinsanfall i døgnet, og eg har måtta sjå dei i auga og fortelje dei: Beklagar, vi kan ikkje operere deg no, du må nok vente til i morgon eller kanskje til i overimorgon, for vi har så liten kapasitet på operasjonsstova, bl.a. fordi vi har ei gamal operasjonsstove med altfor få operasjonssalar. Det er på høg tid å gjere noko med dette, for dette er ikkje ein verdig måte for meg å behandle pasientane mine på.

Å endre modell betyr ikkje at det blir meir pengar til gode føremål, men det betyr at det blir tryggare og meir føreseieleg å vere pasient i Noreg. Eg har tillit til at statsråden verkeleg ønskjer å gjere fornuftige endringar i finansieringsmodellen, men realiteten er at vi har hatt denne debatten i mange år. I dag meiner vi det er tid for å sende ei tydeleg bestilling til regjeringa: Vi skal ha ein ny finansieringsmodell, vi skal ikkje berre greie ut vidare. Vi har eit framlegg saman med bl.a. FrP, Senterpartiet og KrF, som no ser ut til å ha mista fleirtalet sitt. Vi ser det likevel som ein stor siger at Arbeidarpartiet har måtta flytte seg ein kilometer i vår retning for å få fleirtal for si utgreiing, som vi kjem til å stemme for subsidiært.

No er regjeringa nøydd til å levere på ein modell som skjermar pasientane frå den vanvitige, uføreseielege situasjonen vi ser i dag, og i staden ta statleg ansvar. Når dei no skal leggje fram alternativ for korleis vi finansierer sjukehusa, kan ikkje regjeringa sjå bort frå at fleirtalet på Stortinget ønskjer å skjerme pasientane.

Som kirurg gjennom mange år og som tillitsvald har eg gong på gong erfart kor krevjande det har vore å måtte leve med gamle og dårleg vedlikehaldne operasjonsstover og bygg, og korleis det har gått ut over pasientane. Det er på høg tid at staten tek ansvar for investering og risiko, slik at det kan bli føreseieleg for tilsette og endå betre kvalitet i pasientbehandlinga.

Statsråd Jan Christian Vestre [15:12:41]: La meg begynne med å si at Norge har en av de beste helsetjenestene i verden. Det skal vi ha også i fortsettelsen. Vi har aldri behandlet flere pasienter enn det vi gjør nå. Ventetidene er på vei nedover. Vi investerer rekordmye i nye sykehusbygg, og vi har flere leger og sykepleiere på jobb enn veldig mange andre land rundt oss. Vi har tjenester over hele landet, og hvis man blir akutt og alvorlig syk i Norge, vet man at man får tilgang til en av de beste helsetjenestene i verden.

Det er ikke tilfeldigheter som har tatt oss dit. Det er kloke politiske valg som har tatt oss dit. Hvis vi skal fortsette å ha helsetjenester i verdensklasse, må vi beholde det som fungerer bra, og så må vi endre det som ikke er godt nok. Arbeiderpartiet mener at det er behov for å gjennomføre en helsereform i Norge. 25 år etter at staten overtok eierskapet til sykehusene, etter at vi innførte helseforetaksmodellen, fastlegeordningen og fritt sykehusvalg, er det på tide å se på helsetjenesten vår med nye øyne – hvordan vi styrer den, hvordan vi organiserer den, og hvordan vi finansierer den.

Målet er ikke å endre på systemene for systemenes skyld, for det er ikke i systemene innbyggerne våre har hverdagen sin, og det er ikke i systemene våre fantastiske fagfolk i helsetjenesten har hverdagen sin. Innbyggerne våre er opptatt av at ting fungerer, at de ikke blir kasteballer mellom kommunen sin og sykehuset sitt, at det er korte ventetider, at en får god hjelp, og at vi tar i bruk nye metoder og nye behandlingsformer og kurerer stadig flere sykdommer. For våre ansatte handler det om at de har tillit, at de har frihet, at de har faglig autonomi, at det er nok folk på jobb, at de opplever eierskap til arbeidet sitt, at det er utviklingsmuligheter, at de får forske og utvikle – at vår felles helsetjeneste er en attraktiv arbeidsplass.

Det er det denne saken handler om, og derfor har Arbeiderpartiet sagt at nå er tiden inne for å gjøre endringer. Vi må se på styring, organisering og finansiering, men vi må også gjøre det i riktig rekkefølge. Det er over 150 000 ansatte i sykehusene våre. Vi behandler tre millioner pasienter i året. Vi forvalter 238 mrd. kr i sykehusbudsjettet. Da kan man ikke snu opp ned på modellene uten at det er et godt nok kunnskapsgrunnlag for det. Da risikerer vi å gjøre ting verre.

Jeg er veldig glad for at det ser ut til å være et flertall i denne salen for at vi nå skal lage en ny finansieringsmodell for sykehus. Hvis det blir vedtatt, kommer regjeringen selvfølgelig til å følge det opp og komme tilbake til Stortinget med forslag om en ny finansieringsmodell for sykehus.

Kristoffer Sivertsen (FrP) [15:29:53]: Tiden er inne for å skrote en sykehusfinansieringsmodell som ikke fungerer. Vi har over tid sett de katastrofale utslagene som har vært av dagens sykehusfinansieringsmodell, som ikke skiller mellom investering og drift, i form av kutt i pasienttilbud og spinking og sparing ned til beinet. Særlig tydelig har det blitt for Stavanger universitetssykehus, et splitter nytt sykehus som har åpnet med kun ett ferdig byggetrinn. Helseministeren vil ikke gi noen garantier for at andre byggetrinn blir realisert, selv om det er avhengig av effekten av helseforetakets innsparinger. I et av verdens rikeste land mener Fremskrittspartiet det er uverdig.

Det er få eksempler som er bedre til å bekrefte at dagens modell svikter totalt, enn Stavanger universitetssykehus. Derfor er jeg stolt over at Fremskrittspartiet handler i stedet for å følge situasjonen nøye og gjemme seg bak helseforetakene i årevis. Tiden er inne for en modell som skiller mellom drift og investeringer, sånn at store sykehusinvesteringer fullfinansieres over statsbudsjettet og ikke gjennom at pasienter og ansatte må ta regningen i form av et svekket behandlingstilbud og arbeidsmiljø, kø og sykefravær. Staten tjener seg rikere, men sykehuset må betale dyre renter til staten. Som et eksempel har ikke Stavanger universitetssykehus råd til å drifte med bare enerom, selv om det ble bygd og planlagt for det.

Fremskrittspartiet og Rødt har vært de tydeligste stemmene for å skrote dagens modell, men når det kommer til stykket, svikter Rødt fullstendig. Noen vil si at Rødt nå logrer for Arbeiderpartiet eller gjør knefall for dem. Hva som har gjort at de nå vil tilbake igjen til start, vites ikke, men jeg er særlig skuffet over representanten Mímir Kristjánsson, som jeg har konkurrert med lokalt om denne saken, og som svikter Rogaland og Stavanger universitetssykehus fullstendig. Rødt er nå med på å legitimere at Arbeiderpartiet kan fortsette å bruke tid på å utrede alternativer. Nå får vi ingen garanti for at det faktisk blir et skille mellom drift og investering, eller at nye sykehusbygg skal fullfinansieres over statsbudsjettet.

Leser en forslaget til Arbeiderpartiet, ser en dette. Kutt og utsettelser hviler nå på kappen til Rødt. Jeg vil påpeke at Høyre, som skal finne sin nye politikk, i hvert fall har funnet sin nye rolle som støttehjul for Arbeiderpartiet. Nå er vi dessverre tilbake igjen til start. Det Rødt gjør nå, er å svikte Helse-Norge og stemme for ikke å løse situasjonen, men å slå inn åpne dører, slik Arbeiderpartiet allerede er i gang med, med sitt nye sykehusutvalg. Støre-regjeringen er mer opptatt av å sette ned utvalg enn å få noe gjort, og de har allerede satt ned flere utvalg og kommisjoner enn Solberg-regjeringen gjorde i sine siste fem år.

Jeg er spesielt bekymret for at helseministeren ikke tar situasjonen på alvor. I lang tid har de ansatte advart, og statsråden har ikke lyttet. Når Fremskrittspartiet påpeker alvoret i situasjonen ved Stavanger universitetssykehus, blir det møtt med skuldertrekk og blinde anklager om at situasjonen svartmales. Nå ser det dessverre ut som en skal gå enda flere runder og bruke enda mer tid.

Julia Brännström Nordtug (FrP) [15:33:14]: Det er dyrtid. Det er dyrtid for familier, bedrifter og også for sykehus.

Dagens finansieringsmodell for sykehus påfører helseforetakene en urimelig økonomisk risiko. Når sykehusene selv må spare opp egenkapital og ta opp statlige lån med renter og avdrag for å bygge nytt, går dette direkte ut over pasienttilbudet. Sparing til å investere i nye sykehus og betjene lånet etterpå går av den samme budsjettrammen som skal dekke pasientbehandling og til å betale for leger, sykepleiere, portører, fagpersoner, legemidler og medisinsk utstyr.

Resultatet av denne politikken overrasker oss dessverre ikke, men vi ser det tydelig i hele landet: kutt i stillinger, redusert kapasitet og økende press på ansatte og pasienter. Det er en politikk som Fremskrittspartiet har advart mot i 25 år.

Flere helseforetak står nå overfor flere store milliardinvesteringer i nye sykehusbygg. Når det skal investeres, må det spares. Den egenkapitalen skal tas fra et sted. Over hele landet hører vi nå historier om at man for å spare penger ikke setter inn vikarer og driver avdelinger med færre mennesker. Det merker pasientene.

Det var en enorm lettelse og en stor glede for hele Østfold da beslutningen kom om å bygge ut Kalnes sykehus med nytt stråle- og somatikkbygg. Det er ikke bare etterlengtet. Det er på høy tid. Kalnes har vært for trangt helt siden dørene åpnet. Korridorpasientene lå allerede i gangene mens Hans Majestet Kongen sto utenfor og klippet snoren for ti år siden. Et sykehus som skulle være moderne og framtidsrettet, ble overfylt fra første stund.

Nå er vi nysgjerrig på hvilken pris dette vil komme på. Hvem skal betale regningen når den kommer? Sykehuset har spart til egenkapital. Det har allerede hatt en kostnad for pasienter og ansatte ved Kalnes sykehus i Østfold. Når bygget står der, skal lånene betales. Erfaringer fra de andre sykehusene der slike investeringer er gjennomført, er at det ryker et eller annet sted i den andre enden. Hvilke ansatte vil rammes? Hvilke pasientgrupper vil få et svekket tilbud? Hvilket tilbud vil bortfalle? Jeg håper jeg tar feil, men dette er vi nå veldig spent på.

Dette er ikke en egnet måte å finansiere sykehusinvesteringer på. FrP ønsker derfor en ny modell der store sykehusinvesteringer fullfinansieres over statsbudsjettet, slik at utbygging ikke går ut over pasientbehandling. Vi mener staten skal ta den økonomiske risikoen. På den måten sikrer vi at nødvendige byggeprosjekter ikke må finansieres gjennom kutt i drift, men gjennom politiske prioriteringer der ansvaret hører hjemme.

Margret Hagerup (H) [15:36:19]: Høyre mener det er helt nødvendig å se på finansieringen av sykehusene og hvordan de styres. Det kan være behov for endringer. Men når vi gjør endringer – enten det er i energipolitikken, skattepolitikken eller styringen av våre viktigste velferdstjenester – må det skje på en grundig og forsvarlig måte. Det er flere grunner til at Høyre ikke støtter forslaget fra FrP. Det er ikke tilstrekkelig utredet. Det er ikke vurdert opp mot alternative løsninger. Det kan hende det er riktig modell, men det vet vi ikke. Helsereformutvalget jobber nå med disse spørsmålene, og i oktober ba Stortinget om at det utredes en modell der drift og investering skilles.

Vi må også dvele ved hvordan vi har havnet her, for situasjonen i sykehusene er krevende. Hvordan kom vi hit? Hvem har ansvaret? Og viktigst av alt: Hvem tar ansvaret? Det er pasientene som rammes, og de blir brikker i et politisk spill. Det går også ut over de ansatte. Statsråden bærer et tungt ansvar. Over flere år har sykehusene blitt styrt inn i et økonomisk uføre. En handlekraftig statsråd ville sett utviklingen komme og handlet tidligere. Støre-regjeringen har gitt sykehusene for lite økonomisk handlingsrom. Konsekvensene er tydelige: Pasienter avvises, tilbud kuttes, og tjenester bygges ned over hele landet.

Høyre er bekymret, og vi er uenig i denne måten å styre på. Dette er ført og fremst en kritikk av helseministeren, som åpenbart har mistet kontrollen over helsepolitikken. Hjemme i Rogaland står Stavanger universitetssykehus i en krevende situasjon, men løsningen er ikke at Stortinget driver detaljstyring anført av FrP og Senterpartiet. Det vil verken hjelpe Stavanger universitetssykehus eller andre sykehus. Jeg vil bruke representanten Dalins beskrivelse av forslaget fra FrP i Stavanger Aftenblad:

«Vi må være smartere enn dette, for dette blir for lettvint.»

Flere partier vil nå ta ut bunnplanken i finansieringen av sykehusene og pulverisere ansvaret uten en plan. Helseforetaksmodellen bygger på et tydelig prinsipp: Politikerne setter rammene, helseforetakene har ansvar for drift og prioriteringer. Når Stortinget begynner å detaljstyre enkeltsaker, hvem er det da som ivaretar helheten?

Tirsdag stemte alle partier – unntatt Arbeiderpartiet og Høyre – for å stanse en anbudsprosess innen rehabilitering. Estimert merkostnad er 500 mill. kr. Det vil svekke tilbudet andre plasser. En kunne vært spent på om partiene har inndekning for dette i sine reviderte budsjetter. Det er ikke jeg, for det vet vi at de ikke har. På kort tid er det igjen skapt politisk usikkerhet om de grunnleggende rammebetingelsene, enten det gjelder energi- eller helsepolitikk. Det kan ikke Høyre bidra til, for nå handler det om noe grunnleggende. Det handler om å ivareta Stortingets ansvar og tilliten til de beslutningene vi tar. Den tilliten styrkes ikke av kortsiktige flertallsvedtak uten helhetlige svar. Det er det pasientene som vil bære byrden for til slutt.

Stig Atle Abrahamsen (FrP) [15:39:31]: Pasienter står i lange behandlingskøer, alvorlig psykisk syke ligger på korridoren, og flere og flere opplever å bli avvist etter henvisning til spesialisthelsetjenestene våre. Samtidig ser vi at sykehusene kutter i tilbud, nedbemanner og skyver helt nødvendige investeringer ut i evigheten. Hvorfor skjer dette i et av verdens rikeste land?

Mye av forklaringen ligger i at de såkalte styringspartiene, Arbeiderpartiet og Høyre, har tviholdt på en finansieringsmodell som gjør sykehusene våre til gjeldsslaver til staten, noe som gjør at de må kutte i pasienttilbud i takt med økende byggekostnader, med påfølgende økte renter og avdrag til staten som resultat. Det er dette forholdet Fremskrittspartiet nå foreslår å rydde opp i, ved å skille mellom drift og investeringer og plassere ansvaret for å betale for nye sykehusbygg der det hører hjemme, her i Stortinget.

Den sykehusøkonomiske krisen vi står i nå, med kutt og nedleggelser, er en varslet krise. Ansatte som mangler verktøy og ressurser til å gjøre jobben sin, pasienter som opplever å stå i uendelige køer for å bli behandlet, og fortvilede pårørende som ser sine kjære og nære bli avvist eller skrevet ut uten å være ferdig behandlet, alle har de gitt beskjed over mange år. Fremskrittspartiet har gang på gang fremmet forslag om å styrke behandlingstilbudet, men vi er blitt nedstemt.

Regjeringen har svart med stadig nye utredinger, nedsettelse av utvalg og andre tiltak som bare skyver problemet framover i tid, uten å løse noe. De negative konsekvensene har kommet på løpende bånd. I Helse Bergen ser vi at Voss sjukehus ikke får gjennomført nødvendige oppgraderinger eller nybygg for å ta unna helsekøene, på Haukeland er det bl.a. de kreftsyke barna som kan miste tilbud om leketerapi, og i Helse Førde er det bl.a. barseltilbud og ortopedien som skal kuttes.

Hvor enn en drar i hele Sykehus Norge, er det den samme fortellingen. Helt nødvendige investeringer gir så høye lånekostnader til staten at man blir tvunget til å kutte i tilbud som er gode, som pasientene har behov for, og som bygger helsetjenesten vår. Når statsråden blir konfrontert med disse uheldige kuttene, peker han på lokale helseforetak, økte generelle bevilgninger og såkalt faglige vurderinger. Nå må det bli slutt på ansvarsfraskrivelse.

Nå er det på tide at vi setter menneskene foran systemet, gir helsepersonell gode rammer for å yte tjenester og gir folk trygghet for liv og helse. Det trengs bare politisk vilje og handlekraft, og at flertallet faktisk stemmer for forslaget som gir en klar marsjordre, ikke bare mer utredning.

Mímir Kristjánsson (R) [15:42:42]: Dette er en historisk dag. I dag vedtar vi å pålegge regjeringen å legge fram en ny finansieringsmodell for sykehusene som skal sikre at investeringer ikke går ut over sykehusdriften. Det er et viktig vedtak, for i mange år har vi hatt en syk måte å bygge sykehus på i Norge, der vi har tvunget helseforetakene til å ta opp lån til renter, hos staten, som tilfeldigvis også er helseforetakenes eier. Staten låner med andre ord altså penger av seg selv for å bygge sykehus.

Det legger en stor belastning på sykehusøkonomien – bare mitt lokale sykehus, Stavanger universitetssjukehus, betaler 700 mill. kr i renter og avdrag til staten i år. Det fører til at man bygger for smått og for dårlig. Vi hører historier om sykehus som er overfylt allerede før de blir innflyttet, vi hører om sykehus som mangler pauserom, og for å ta nok et skrekkeksempel fra Stavanger: Vi har sykehus som ikke engang blir bygd ferdig, fordi sykehusene – som en annen førstegangskjøper som sliter med å komme seg inn på boligmarkedet – ikke har hatt råd til å spare opp nok egenkapital til å låne nok penger til å bygge hele sykehuset.

Sånn kan vi ikke ha det, og det er ekstremt gledelig at det i dag blir flertall for å gå bort fra denne måten å gjøre det på. Vi skal ikke påstå at alle problemer i Sykehus-Norge løses over natten med dette vedtaket. Dette er store systemer, lange prosesser, men det er en klar marsjordre i det som nå vedtas, om at det skal komme en ny finansieringsmodell for sykehusene der investeringene ikke går ut over driften. Det er ikke bare en utredning, det er ikke bare en vurdering, det er ikke bare et eller annet utvalg eller en kommisjon som skal settes ned. Det er en politisk marsjordre om å legge fram en ny modell. Det er første gang det skjer siden helseforetaksmodellen i sin tid ble innført, og det er et kvantesprang framover.

For oss i Rødt er det også egentlig den første spikeren i kisten på hele helseforetaksmodellen, og det er et første steg i retning av at vi begynner å drive sykehusene våre som velferd, og ikke som butikk.

Det er to gode forslag som ligger her, og Rødt kunne ha stemt for begge to. Samtidig tror jeg at når de partipolitiske markeringene og støvet har lagt seg, bør også representantene fra Fremskrittspartiet, Senterpartiet og andre partier se at det vi vedtar i dag, er et skritt i retning av det de også ønsker. Representanten Sivertsen, som dessverre ikke er i salen her lenger, var innom meg med en liten visitt. Nå har han forlatt salen. Jeg håper han har gått på polet for å kjøpe seg en flaske champagne, for han og alle andre som har vært negative til denne situasjonen, bør være med og feire det vedtaket som skjer i dag.

May Helen Hetland Ervik (FrP) [15:45:58]: Vi behandler i dag en sak som er avgjørende for hverdagen til pasientene og ansatte i helsevesenet. Når man gjør store investeringer, gjør dagens finansieringsmodell at sykehusene må kutte i driften for å klare å finansiere det. Det kan vi også se at skjer ved Stavanger universitetssjukehus, der de innfører ansettelsesstopp for å få budsjettet til å gå rundt. Det rammer ikke bare dem – det rammer hele regionen. I Egersund står bl.a. flere poliklinikker i fare for å bli lagt ned fordi universitetssykehuset må spare.

Når sykehus presses til å «effektivisere» seg ut av kriser, er det et tegn på grunnleggende feil i finansieringsmodellen. Dette må vi ta på alvor. Derfor var vi flere som sist uke bl.a. dro på besøk til sykehuset i Egersund for å få et direkte innblikk i situasjonen. Nå står byggetrinn 1 ved Stavanger universitetssjukehus ferdig, og byggetrinn 2 planlegges. De driver faktisk nå fra to steder, og det er på grunn av at pengene ikke strekker til. Dette er ikke bærekraftig. Skal vi godta kutt og nedleggelser som fører til lengre reisevei i en av verdens rikeste velferdsstater? La sykehusene få fokusere på pasientene.

Som hospitant har jeg også praktisert og fått erfaring på tvers av helsenivåer og sett ansattes innsats og ildsjeler som gir alt for pasientene sine, for pårørende og for lokalsamfunn. Samtidig har jeg også fått se overbelastning, bortprioriterte oppgaver og pasienter som er overlatt til systemet. I Norge er dette uverdig. Det handler om trygghet og verdighet, også i distriktene.

Fremskrittspartiet ber regjeringen fremme forslag til ny finansieringsmodell for sykehus, som skal skille mellom drift og investeringer. Vi er tydelige på at store sykehusinvesteringer skal betales av staten. Folk trenger ikke flere vurderinger, de trenger handling.

Kjersti Toppe (Sp) [15:48:32]: Det at ein ikkje skil mellom investeringar og drift i sjukehusa, er eit resultat av det ein gjorde da ein innførte helseføretaksmodellen i 2002, nemleg at ein òg bestemte at sjukehusa skulle vera underlagde rekneskapslova. Ein innførte altså ein forretningsrekneskap for sjukehus etter kopi av det private næringslivet. Den gongen var det ikkje greidd ut, det var hasteinnført i Stortinget, og det har vore der sidan. Poenget til oss i Senterpartiet er at denne forretningsrekneskapen ikkje eignar seg i det offentlege helsevesenet. Eg trudde at dei i SV òg var einige med oss i det. Eg trudde dei var einige i at vi må skilja drift og investeringar i sjukehus. Eg trudde òg at Raudt var einige. Det står i alle fall i programmet deira at dei vil skilja drift og investeringar i sjukehus.

Det som skjer her i dag, er at vi har eit fleirtal i denne salen for å skilja drift og investeringar i sjukehus, og så stemmer altså Raudt og SV mot det. Viss det ikkje var eit alternativ, kan eg forstå det, men ein droppar det som vi var einige om, og ein stemmer mot at vi skal skilja drift og investeringar i sjukehus. Da gir ein regjeringa anledning til å gjera det som statsråden sa i innlegget sitt: No skal vi sjå på om vi skal skilja drift og investeringar i sjukehus, og vi skal sjå på om sjukehus skal fullfinansierast over statsbudsjettet eller ikkje.

Det som gjer denne saka så spesiell, er at det er eit reelt fleirtal i Stortinget for å skilja drift og investeringar i sjukehus, slik at vi går bort frå den forretningsrekneskapen som sjukehusa i dag er pålagde å verta styrte etter – ein kopi av det private næringslivet – som gjer at vi får desse veldig utrulege situasjonane der ein f.eks. må leggja ned ortopedien i Lærdal for å klara å betala rekninga for det nye sjukehusbygget i Førde, eller ein må kanskje leggja ned sjukehusaktiviteten i Egersund fordi det er så dyrt å betala tilbake lån og avdrag for det nye sjukehuset i Stavanger.

Så les vi i media at det som skal vera så veldig bra med Arbeidarpartiets forslag, er at det står der at ein skal sikra at investeringar ikkje går ut over drifta. Men når ein sit i helsekomiteen og jobbar med helsepolitikk, veit ein at når vi seier at drift og investering skal skiljast, er det jo nettopp for at investeringar ikkje skal gå ut over drift. Noko anna må ein ikkje lata som. For å gjera det heilt tydeleg har vi lagt inn ei linje i forslaget vårt, slik at Raudt i alle fall ikkje kan bruka det som argument for å stemma mot sitt eige program når det gjeld å skilja drift og investeringar i norske sjukehus.

Anne Grethe Hauan (FrP) [15:51:45]: No er me komne dit at sjukehusa våre ikkje strekk til lenger. Folk må venta lenger, avdelingar blir kutta, og det er rett og slett færre som får behandling når dei treng det.

Det handlar om folk og om tryggleiken deira, om dei eldste blant oss, som ikkje tel dagar lenger, men timar, og som likevel må venta i månadsvis på ein enkel kontroll. Det handlar òg om småbarnsforeldre som må ta fri frå jobb, ordna barnevakt og køyra mil etter mil for ein legetime som eigentleg burde vore rett rundt hjørnet, og om dei som lever med sjukdom kvar dag, som får beskjed om å venta litt til og litt til mens helsa blir dårlegare. Sånn skal det ikkje vera i Noreg. Sjukehusa må likevel bruka store delar av budsjettet sitt på renter og avdrag – ikkje på pasientar, ikkje på folk, men på gjeld. Det er bakvendt.

Dei tilsette spring beina av seg – dobbeltvakter og for få folk på jobb, folk som sluttar fordi det blir for tungt. Samtidig sender staten rekning. Det er som å be ambulansen stoppa i bomringen mens pasienten ligg bak.

For oss i FrP er det rett og slett feil prioritering – og dette skjer hos oss. I Vestre Viken ser me det heilt konkret. Vestre Viken helseføretak er blant dei som går med store underskot. Hundrevis av millionar manglar i budsjettet. For oss som bur i Vestfold, betyr det press på Sykehuset i Vestfold. Det betyr færre folk på jobb, lengre ventelister og behandling som blir utsett.

Pengar som skulle gått til pasientane våre, går rett til banken. Staten eig sjukehusa. Staten bestemmer bygga, men det er pasientane som betaler prisen. For oss i FrP er det rett og slett feil.

Grunnen til at me tek denne saka opp no, er enkel: Rekninga har blitt for stor. I dag må sjukehusa låna pengar til nye bygg, og renter og avdrag blir betalte frå den same potten som pasientbehandlinga. Då blir det mindre igjen til folk.

Å utsetja og å greia ut meir løyser ingenting. Banken ventar ikkje på utgreiingar. Rekninga kjem kvar dag. Dette er ikkje noko som kan sendast vidare til nye rapportar. Det er ei politisk prioritering, og prioriteringar er det me på Stortinget som skal ta ansvar for.

Viss dette forslaget blir stemt ned, veit me kva som skjer. Då får me fleire kutt, færre tilsette og lengre køar – eit helsevesen som sakte blir dårlegare, år for år. Men viss forslaget vårt blir vedteke, slepp sjukehusa å ta pengar til renter og avdrag frå drifta. Då går pengane til behandling, fleire folk på jobb og kortare ventetider – til pasientane. Så enkelt er det.

Skal pengane gå til bank eller til behandling? FrP vel pasientane. Difor må dette endrast, og det må endrast no.